Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kari Henriksen, Lubna Boby Jaffery og Bente Irene Aaland, fra Høyre, lederen
Peter Frølich og Svein Harberg, fra Senterpartiet, Nils T. Bjørke,
fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen, fra Sosialistisk Venstreparti,
Audun Lysbakken, fra Rødt, Seher Aydar, og fra Venstre, Sofie Høgestøl,
viser til at Grunnlovsforslag 12 (2019–2020) gjelder å grunnlovfeste
retten til asyl som et nytt femte ledd i § 93.
Komiteen viser til at retten
til å søke tilflukt i et annet land er internasjonalt anerkjent. Komiteen viser
til at FNs generalforsamling i 1948 vedtok Verdenserklæringen om
menneskerettigheter, hvor artikkel 14 lyder:
«Enhver har rett
til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse.»
Komiteen viser til at det er
konvensjonen om flyktningers rettslige stilling (flyktningkonvensjonen) fra
1951 med tilleggsprotokoll fra 1967 som er den mest sentrale internasjonale
avtalen om beskyttelse mot forfølgelse og overgrep.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet,
støtter forslagsstillernes påpekning av at retten til å søke tilflukt
i et annet land på grunn av forfølgelse er internasjonalt anerkjent. Flertallet minner
om at «asyl» ikke er et presist juridisk begrep, men betegnes som
et fristed for personer som har behov for beskyttelse mot forfølgelse
på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell
sosial gruppe eller politisk oppfatning. Flyktningers rettslige
stilling er regulert av flyktningkonvensjonen av 28. juli 1951 med
tilleggsprotokoll fra 1967. Dette er den mest sentrale internasjonale
avtalen om beskyttelse mot forfølgelse og overgrep. Flyktningkonvensjonen inneholder
bestemmelser om hvem som anses som flyktning, hvilke rettigheter
en flyktning har, og hvilke forpliktelser statene har til å ta imot
flyktninger. Flertallet viser
til at en av de mest sentrale bestemmelsene er retten til ikke å
bli returnert til områder hvor vedkommendes liv eller sikkerhet
er i fare, jf. konvensjonens artikkel 33.
Komiteen viser
til at personer som ikke oppfyller vilkårene i flyktningkonvensjonen,
likevel kan ha rett til vern mot utsendelse etter andre menneskerettskonvensjoner,
hvor de mest sentrale er Den europeiske menneskerettskonvensjon
(EMK) artikkel 3, FNs konvensjon mot tortur og annen grusom, umenneskelig
eller nedverdigende behandling eller straff artikkel 3 og FNs konvensjon
om sivile og politiske rettigheter artikkel 7.
Komiteen viser til at disse
bestemmelsene i dag er reflektert i lov om utlendingers adgang til
riket og deres opphold her (utlendingsloven).
Komiteen viser til at Stortingets
presidentskap den 18. juni 2009 besluttet å nedsette et utvalg til
å utrede og fremme forslag til en begrenset revisjon av Grunnloven
med det formål å styrke menneskerettighetenes stilling i nasjonal
rett ved å gi sentrale menneskerettigheter grunnlovs rang. Komiteen viser
til at utvalget 19. desember 2011 avga sin rapport til Stortingets
presidentskap. Rapporten er trykt som Dokument 16 (2011–2012). Menneskerettighetsutvalget
drøftet i punkt 34.3 om asylinstituttet burde grunnlovfestes. Utvalget
mener det finnes gode argumenter for en grunnlovfesting, og skriver
blant annet:
«Tar man utgangspunkt
i at menneskerettighetsbestemmelsene i Grunnloven skal markere og
konkretisere de verdier det norske samfunn er bygget på, kan det argumenteres
for at retten til å søke asyl bør tas inn i Grunnloven. Asylretten
er en del av vår kristne og humanistiske arv, som det vises til
i Grunnloven § 2, ved at det gis beskyttelse til mennesker på flukt
fra forfølgelse. Slik beskyttelse kan bare gis dersom disse menneskene
også har en rett til å søke asyl.»
Komiteen viser til at utvalget
imidlertid mente at det er vanskelig å regulere retten til asyl
i Grunnloven, og viste til at en detaljert regulering av retten
til asyl på grunnlovs nivå samtidig vil gjøre asylretten lite fleksibel for
de faktiske endringer som fortløpende inntreffer på dette feltet.
Utvalget mente også at retten til å søke asyl vil ha begrenset innhold.
Menneskerettighetsutvalget konkluderte med at det ikke ville foreslå
«grunnlovfesting av rett til asyl eller rett til å søke asyl».
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet,
viser til at Menneskerettighetsutvalget konkluderte med at retten
til asyl, eller retten til å søke asyl, ikke egner seg for grunnlovfesting. Retten
til asyl er en begrenset rettighet som må begrenses av presiseringer
og unntak som det vil føre for langt å liste opp i Grunnloven. For
utvalget var det også et tankekors at mange av dagens asylsøkere
ikke er på flukt fra forfølgelse, men fra vanskelige levevilkår,
og dermed ikke er reelle asylsøkere. Flertallet viser til at å grunnlovfeste
retten til asyl vil inneholde så mange presiseringer og unntak at
det vil være lite egnet i Grunnloven.
Flertallet peker på at de mest
sentrale grunnlagene for å søke asyl er reflektert i Grunnloven
§ 93, som handler om retten til liv, frihet fra tortur og forbud
mot dødsstraff. Grunnloven § 92 pålegger myndighetene å trygge menneskerettighetene. Flertallet viser
til at når bestemmelsene i flyktningkonvensjonen, Den europeiske
menneskerettskonvensjon eller FNs konvensjon om sivile og politiske
rettigheter som gir rett til beskyttelse eller vern mot utsendelse,
er reflektert i lov 15. mai 2008 nr. 35 § 28 om utlendingers adgang
til riket og deres opphold her (utlendingsloven), er en grunnlovfesting
av retten til asyl ikke nødvendig.
Flertallet deler Menneskerettighetsutvalgets konklusjon
og anbefaler at forslaget ikke bifalles.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Venstre mener at dette var
en uheldig konklusjon. Disse
medlemmer viser blant annet til at kjernen i asylretten er
tolket inn i EMK av Den europeiske menneskerettighetsdomstol. I
likhet med mange andre sentrale rettigheter som Menneskerettighetsutvalget
foreslo å grunnlovfeste, er asylretten ikke kommet til uttrykk i
vestlige lands konstitusjoner. Disse medlemmer ser på retten
til å søke asyl, og å få asyl dersom man faktisk risikerer forfølgelse,
som en menneskerett som bør lovfestes på et høyere konstitusjonelt
nivå enn dagens utlendingslov. Disse medlemmer mener derfor
det er gode grunner for å synliggjøre asylretten i Grunnloven, og
viser til at flere høringsinstanser har støttet en slik bestemmelse,
blant annet Advokatforeningen, Dommerforeningens menneskerettighetsutvalg,
Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo og
Jussbuss.
Disse medlemmer anbefaler at
Grunnlovsforslag 12 (2019–2020), alternativ 2, bifalles, slik at
§ 93 nytt femte ledd skal lyde:
«Flyktninger
i riket har rett til asyl på vilkår fastsatt i lov.
–
Flyktningar i riket
har rett til asyl på vilkår fastsette i lov.»