1.1 Sammendrag

Regjeringen legger hvert år frem en melding om finansmarkedene. Kapittel 2 omhandler utsiktene for finansiell stabilitet. Kapittel 3 gir en gjennomgang av aktuelle saker på finansmarkedsområdet, bl.a. kapitaltilgang, konkurranse og finansiell inkludering. Kapittel 4 inneholder en omtale av risikoer ved digital sårbarhet, både i den finansielle infrastrukturen og for den enkelte. Kapittel 5 omhandler bærekraftig finans og omstillingsrisiko. Det fremgår av sentralbankloven § 1-8 første ledd første punktum at departementet minst årlig skal gi melding til Stortinget om virksomheten i Norges Bank. I tråd med dette redegjøres det i kapittel 6 for virksomheten i Norges Bank i 2022. Norges Banks årsrapport følger som utrykt vedlegg til meldingen. En oversikt over virksomheten til Finanstilsynet, Folketrygdfondet og Det internasjonale valutafondet (IMF) i 2022 er gitt i kapitlene 7 til 9.

1.2 Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, Frode Jacobsen, lederen Eigil Knutsen, Sigurd Myrvoll, Tellef Inge Mørland og Gaute Børstad Skjervø, fra Høyre, Mahmoud Farahmand, Irene Heng Lauvsnes, Heidi Nordby Lunde og Helge Orten, fra Senterpartiet, Kjerstin Wøyen Funderud, Geir Pollestad og Per Martin Sandtrøen, fra Fremskrittspartiet, Hans Andreas Limi og Roy Steffensen, fra Sosialistisk Venstreparti, Kari Elisabeth Kaski, fra Rødt, Marie Sneve Martinussen, fra Venstre, Sveinung Rotevatn, fra Miljøpartiet De Grønne, Lan Marie Nguyen Berg, og fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, tar omtalen til orientering.

Komiteen viser til at det ble avholdt åpen høring om finansmarkedsmeldingen 9. mai 2023, der sentralbanksjef Ida Wolden Bache var spesielt invitert for å redegjøre for Norges Banks utøvelse av pengepolitikken. Referatet fra høringen er vedlagt denne innstillingen.

Komiteen viser til at det generelt går godt i norsk økonomi, med fortsatt høy aktivitet, men at konsumprisveksten er høyere enn på flere tiår og godt over inflasjonsmålet. Rentenivåene internasjonalt har økt fra svært lave nivåer. Kollapsen til amerikanske Silicon Valley Bank (SVB), krisen i sveitsiske Credit Suisse og den påfølgende uroen i finansmarkeder over hele verden illustrerer hvordan lokale svakheter og skjevheter kan få konsekvenser globalt. Kapitalkravene til norske banker har over tid vært høyere enn i mange andre land, og norske banker virker i dag både solide og velkapitaliserte.

Komiteen viser til at styringsrenten har økt betydelig det siste året, fra 0,75 pst. i mars 2022 til 3,25 pst. i mai 2023. Inflasjonen har vist seg å være mer langvarig enn tidligere antatt. Norges Bank melder at det økte rentenivået har bidratt til å dempe presset i norsk økonomi. Færre bedrifter melder om mangel på arbeidskraft og om full kapasitetsutnytting. Samtidig understreker sentralbanken at pengepolitikken er fleksibel og framoverskuende, og at inflasjonen ser ut til å forbli over målet gjennom prognoseperioden.

Komiteen viser til at høy husholdningsgjeld og høye eiendomspriser fortsatt er sentrale sårbarheter i det norske finanssystemet. Andelen av husholdningenes inntekter som går til å betjene renter og avdrag, såkalt gjeldsbetjeningsgrad, er omtrent like høy som under bankkrisen på slutten av 1980-tallet og finanskrisen i 2008. Selv om husholdningene har begynt å tære på oppsparte midler fra pandemien, er de finansielle bufferne fremdeles betydelige, ifølge regjeringen.

Komiteen viser også til at næringseiendomsprisene er en betydelig sårbarhet i det norske finanssystemet, etter en kraftig prisøkning de siste ti årene. Avkastningsforventningene ved sikre plasseringer som statsobligasjoner har økt som følge av høyere renter, noe som igjen fører til høyere avkastningskrav i eiendomsprosjekter. Den krevende markedssituasjonen kan også by på utfordringer for en stor andel av næringseiendomsbedriftene når deres obligasjonsgjeld forfaller de kommende årene.

Komiteen peker samtidig på at høy husholdningsgjeld og høye eiendomspriser lenge har vært regnet som sårbarheter i norsk økonomi, og at bankene fremstår som solide og motstandsdyktige takket være skjerpede kapitalkrav innført siden 2008.

Komiteen mener det er viktig med en mangfoldig banksektor og at det finnes lokalbanker med hovedkontor over hele landet. Komiteen peker på at ulikhetene i kapitalkrav mellom store og små banker i gjennomsnitt har økt de siste 10 årene uten at det nødvendigvis avspeiler ulikhet i reell risiko. Det er fortsatt et mål at lik risiko reguleres likt. Det innebærer likest mulig regulering for norske og utenlandske banker i Norge, og for små og store banker.

Komiteen viser til regjeringens omtale av nye regler i EU i 2025 som kan gi likere krav for standardmetode- og IRB-banker, og stiller seg positiv til intensjonen i et slikt forslag.

Komiteen viser også til at lønnsomheten generelt i bankene er god. Det samlede resultatet før skatt for samtlige norske banker var 14 pst. høyere i 2022 enn året før, som innebærer en samlet egenkapitalavkastning på 11,8 pst. Forbedringen skyldes i hovedsak høyere marginer på innskudd.

Komiteen viser til at god konkurranse i bankmarkedet avhenger av at kundene kan bytte mellom ulike tjenestetilbydere. Komiteen deler regjeringens syn om at det skal være enkelt å bytte bank. Selv om det har blitt enklere å bytte bank de siste årene, tyder den lave andelen som bytter bank eller reforhandler boliglånet, på at det er rom for forbedringer. Meldingen viser også at konkurransen i det norske bankmarkedet, ifølge Herfindahl-Hirschmann-indeksen, er middels høy i europeisk sammenheng og lavere enn i de fleste av våre naboland.

Komiteen mener prinsipielt at det i en tid med økende rentenivåer og høy gjeldsbelastning blant norske husholdninger er spesielt viktig med tiltak for å forenkle bankbytter og reforhandling av boliglån, samt lik regulering av lik risiko, med den hensikt å styrke forbrukernes rettigheter og konkurransen i bankmarkedet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, støtter regjeringens syn om at norske bankkunder er tjent med en mangfoldig tilbudsside bestående av banker med ulike produkter, forretningsmodeller og strategier, og at lokale banker bidrar med dybdekunnskap om mulighetene i det lokale næringslivet. Flertallet også regjeringen være oppmerksom på rollen som mindre banker har i finansieringen av ulike prosjekter i distriktene. Strengere krav til kapitaldekning for små banker kan blant annet gi konsekvenser i form av:

• Økte kunderenter og lavere konkurranseintensitet for kunder i hele Norge, og da spesielt i distriktene.

• Dårligere kapitaltilgang for bedrifter i distriktene, hvor det hovedsakelig er små banker på standardmetode.

• Små banker er sårbare for regelverksarbitrasje ved at store banker på IRB-metode kjøper opp standardmetodebanker og oppnår en betydelig kapitalfrigjøring, samt at kompetansearbeidsplasser forsvinner, ref. Etne Sparebank, Sparebank 1 Søre Sunnmøre og Sbanken.

Flertallet påpeker at dette er mulige uheldige konsekvenser av at lik risiko reguleres ulikt mellom store og små banker, og ber regjeringen se nærmere på hvilke tilpasninger som kan gjøres i kapitaldekningsreglene for å sikre større likhet mellom kapitalkravene for store og små banker.

Flertallet viser til at norske banker fremstår som solide og motstandsdyktige takket være skjerpede kapitalkrav innført siden 2008. Uro i internasjonale finansmarkeder tilsier at kapitalkrav bør opprettholdes på et høyt nivå, men disse medlemmer mener det likevel bør vurderes om økningen i systemrisikobuffer for standardmetodebanker som er utsatt til 1. januar 2024, kan utsettes ytterligere til den nye standardmetoden blir implementert i EØS-avtalen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser til at høy inflasjon og usikkerhet preger norsk økonomi. Renten er hevet raskere og mer enn prognosene for et år siden, og prisveksten har blitt vesentlig høyere enn anslått. Aktiviteten i norsk økonomi er fortsatt høy, og lønnsveksten i 2022 ble den høyeste siden 2011. Utsikter til lavere prisvekst og noe høyere ledighet kan tyde på at pengepolitikken har begynt å virke, men det forutsetter at finanspolitikken spiller på lag.

Disse medlemmer mener at nettopp fordi høy gjeld i husholdningene og de høye eiendomsprisene fortsatt er de viktigste sårbarhetene i det norske finanssystemet, er norske husholdninger sårbare for bortfall av inntekt, økte renter eller boligprisfall. Selv om pengepolitikken er førstelinjeforsvaret i den økonomiske politikken, må også finanspolitikken trekke i samme retning. Det var naturlig at renten skulle begynne å normaliseres etter en lang periode med lav rente, men det er viktig at den ikke må økes raskere og mer enn nødvendig. Pengepolitikken virker bredt, mens finanspolitikken kan bidra med målrettede tiltak for å unngå at de med minst rammes mest. All pengebruk bidrar til mer aktivitet i norsk økonomi, og faren er at dersom ikke finanspolitikken gir drahjelp til pengepolitikken, er det husholdningene og vanlige folk som må stramme inn mer enn nødvendig. Når husholdningene må stramme inn, påvirker dette bedrifters inntjening og deres evne til å betale gjeld, noe som igjen kan føre til økte tap i bankene.

Disse medlemmer mener det er viktig at Norge har en solid finansnæring som bidrar med verdiskaping i egen sektor og skaffer finansiering til verdiskapingen til bedrifter og næringsliv over hele landet. En sterk bank- og finansbransje er en forutsetning for økonomisk utvikling og omstilling av norsk økonomi. Derfor er det viktig med god konkurranse i markedet for finanstjenester over hele landet. Dette er også en næring med betydelig utviklingspotensial for nye produkter og tjenester. Det forutsetter fremoverlente myndigheter som sørger for rammebetingelser for vekst og utvikling av en bransje som er mer enn institusjoner som skal reguleres.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at en av finansmarkedenes viktigste roller, ved siden av å sørge for effektive betalinger og låne- og sparemuligheter til publikum, er å sørge for at kapital er tilgjengelig og investeres i realøkonomien, fortrinnsvis i ny produksjon. Finanssektoren må være underordnet og støtte opp under realøkonomien. Disse medlemmer mener at selv om vi har en relativt velfungerende finanssektor i Norge, er den ikke i tilstrekkelig grad innrettet for å bidra til å oppnå samfunnets økonomiske mål.

Disse medlemmer viser til at regjeringen skriver at «et velfungerende kapitalmarked kjennetegnes ved at kapitalen går til de prosjekter der den kaster mest av seg», og at offentlig inngripen er velbegrunnet i de tilfeller der markedet på egen hånd ikke sørger for optimal ressursallokering (markedssvikt) og priser som korrekt gjenspeiler risiko. Disse medlemmer vil peke på at den teoretiske forståelsen av finansmarkedene som her ligger til grunn, verken tar opp i seg at det som kaster mest av seg i pekuniær forstand, ikke nødvendigvis er det som kaster mest av seg i realøkonomisk forstand, eller er i tråd med det som vil kaste av seg dersom vi for eksempel lykkes med klimapolitikken. Selv om klimarisiko er omtalt i meldingen, kan regjeringens forståelse av finansmarkedene legge til rette for forurensende produksjon i tillegg til uproduktiv spekulasjon. Disse medlemmer vil understreke at markedet ikke er i stand til å løse opp i «eksternaliteter» alene ved hjelp av prising av risiko. Når vi fremover skal leve av klimavennlige varer og tjenester, må også finanssektoren legges om slik at kapitalen finner veien dit samfunnet trenger den. Disse medlemmer merker seg imidlertid at årets finansmarkedsmelding beveger seg i retning av å anerkjenne dette ved å understreke at

«finansnæringens har en viktig rolle i omstillingen til en lavutslippsøkonomi gjennom å kanalisere kapital til bærekraftige prosjekter og løsninger».

Disse medlemmer vil understreke at finanssektoren i betydelig grad omfordeler verdier fra realøkonomien, og at det derfor er et mål at finanssektoren ikke er større enn det som trengs for at den skal løse sine grunnleggende oppgaver effektivt.

Disse medlemmer merker seg at finansialisering ikke er nevnt en eneste gang i meldingen, selv om vi lever i en tid der finanssektoren har fått større strukturell makt og dominerer produksjonslivet, ikke minst globalt, samtidig som gjelden har vokst dramatisk, særlig nasjonalt.

2.1 Sammendrag

Stabil tilgang til finansielle tjenester er viktig for at moderne økonomier skal fungere godt. De samfunnsmessige kostnadene ved uro og kriser i finansmarkedene kan være store og langvarige. Særlig kan samspillet mellom banksektoren og resten av økonomien gi oppbygging av finansielle ubalanser og utløse kraftige forstyrrelser og dype økonomiske tilbakeslag. Regjeringen arbeider for å legge til rette for effektive finansmarkeder og finansiell stabilitet, og legger stor vekt på at finansmarkedene skal være robuste mot forstyrrelser og ha evne til å opprettholde tjenestetilbudet også i dårligere tider. Utsiktene for finansiell stabilitet i Norge påvirkes av utviklingen i norsk og internasjonal økonomi og i internasjonale finansmarkeder. Det har vært sterk vekst i norsk økonomi etter pandemien, og aktiviteten er fortsatt høy. Samtidig er konsumprisveksten høyere enn på mange tiår. Nylig har kollapsen av bl.a. Silicon Valley Bank i USA og krisen i sveitsiske Credit Suisse illustrert hvordan problemer i enkeltbanker kan spre seg og få alvorlige konsekvenser i resten av finanssystemet. Hendelsene viser at det er avgjørende med godt kapitaliserte og likvide banker, der lik risiko reguleres likt.

2.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, viser til økende rentenivåer og den siste tidens bankuro, herunder kollapsen av den amerikanske banken Silicon Valley Bank. Flertallet støtter regjeringens endringer i utlånsforskriften, hvor forskriften utvides til å også gjelde andre pantelån, samt legger til grunn en renteøkning på minst 3 prosentpoeng og en rente på minst 7 pst. Endringene gjør forskriften bedre tilpasset et høyere rentenivå og bidrar til finansiell stabilitet.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til Innst. 445 S (2021–2022), hvor komiteens flertall viste til at «en samordning av verdipapirvirksomhet og tradisjonell bankvirksomhet [kunne] være uheldig for finansiell stabilitet». Det samme flertallet viste også til at «utenlandske banker i stor grad velger å trekke seg ut fra fremmedmarkeder i en krisesituasjon» og derfor viktigheten av at «en tilstrekkelig stor andel av det innenlandske bankmarkedet betjenes av banker hjemmehørende i Norge».

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet er enige i at bankenes adgang til å ta risiko utenfor kjernevirksomheten bør begrenses.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at EUs forslag til gjennomføring av de siste delene av Basel III-anbefalingene kan bidra til likere krav for små og store banker i Norge. Dette vil bidra til å sikre bedre mangfold og dermed bedre konkurranse i bankmarkedet, derfor er det svært viktig at de nye reguleringene ønskes velkommen og iverksettes så raskt som mulig.

Disse medlemmer viser til at likeverdige konkurransevilkår mellom banker som opererer i Norge, er en forutsetning for mangfold, god konkurranse og finansiell stabilitet. Når norske myndigheter skjerper kapitalkravene for banker, må de samtidig sørge for at utenlandske bankers tilsynsmyndigheter anerkjenner de norske kravene for disse bankenes norske virksomhet. Målet må være likest mulig konkurransevilkår mellom norske og utenlandske banker, men også små og store norske banker.

Disse medlemmer viser til at en velfungerende EØS-avtale er svært viktig for norsk finansnæring, og at det er viktig at relevant regelverk innlemmes i EØS-avtalen og gjennomføres i Norge så raskt som mulig for å sikre næringen tilgang til kapital og like konkurransevilkår som utenlandske finansaktører. Norske myndigheter må være tett på politiske prosesser for å sikre norske interesser tidlig, og samtidig sørge for rask implementering når vedtak er fattet, slik at ikke etterslep eller mangel på harmonisering av lover og regelverk fører til dårligere konkurransebetingelser for norske finansinstitusjoner.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til at selv om det norske finansielle systemet er kjennetegnet av lønnsomme, likvide og solide banker, er det stor uro i finansmarkedene i USA som kan spre seg. Lavere kapitalkrav for utlån til små og mellomstore bedrifter som ikke er begrunnet i faktiske risikoforhold, har begrenset virkning for prisingen av lån til små bedrifter, men kan svekke bankenes soliditet over tid. Utlånspraksis og utlånsrenter som ikke gjenspeiler risiko, vil fort kunne slå tilbake som økte tap i bankene. Derfor må ikke likest mulig regulering gå på bekostning av finansiell stabilitet. Likevel er det et mål å sikre god konkurranse og mangfold i banksektoren, med sterke lokalbanker over hele landet.

Disse medlemmer viser til at da norske myndigheter innførte ny systemrisikobuffer i norske bankers kapitalkrav i 2019, ble systemrisikobufferkravet økt fra 3 pst. til 4,5 pst., samtidig som de største norske bankene fikk redusert andre kapitalkrav. Små og mellomstore banker fikk ikke tilsvarende lettelser, men fikk utsatt innføringen av økningen til utgangen av 2023 i stedet. Nye kapitalkrav for små og mellomstore bedrifter fra EU skulle da etter planen vært innført, med lettelser på andre områder for disse bankene. Nå er endringene fra EU utsatt og ventes å tre i kraft først i 2025. Norske myndigheter bør hensynta dette, herunder vurdere å vente med å heve systemrisikobufferkravet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at utlånsforskriften skal bidra til en mer bærekraftig utvikling i boliglånsmarkedet. Forskriften fungerte etter hensikten i situasjonen den ble etablert i, men er nå for lite fleksibel for unge mennesker med betjeningsevne. Disse medlemmer viser til at egenandelskravet er urettferdig fordi det skaper et boligklasseskille, der barn med foreldre som har vært med på prisveksten i f.eks. Oslo, har råd til å kjøpe bolig, mens andre må leie. Disse medlemmer mener bankene fullt ut er i stand til å vurdere låntakernes evne til å betjene sine lån, og at forskriften ikke lenger tjener hensikten og bør fjernes.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne peker på at obligasjoner med fortrinnsrett (OMF) står for om lag halvparten av bankenes markedsfinansiering. Dette innebærer at utviklingen i boligmarkedet er en risikofaktor for bankenes finansieringsmuligheter i OMF-markedet. Disse medlemmer er bekymret for at kombinasjonen av høy boligprisvekst over tid, sammen med historisk høy gjeldsgrad i husholdningene og økonomisk usikkerhet på grunn av dyrtid og krigen i Ukraina, utgjør en risiko for finansiell stabilitet. Disse medlemmer viser til at det i meldingen påpekes at fremveksten av OMF innebærer nye sårbarheter, fordi utviklingen i boligmarkedet er en risikofaktor for bankenes finansieringsmuligheter samt på grunn av krysseierskap der bankene eier hverandres OMF, noe som gir systemisk sårbarhet dersom flere banker vil selge OMF samtidig, og mulige forsterkede virkninger gjennom tilbakeslag i boligmarkedet. Disse medlemmer viser til at flertallet på Stortinget likevel vedtok en lettelse av reglene for OMF senest i forbindelse med behandlingen av Prop. 42 LS (2021–2022).

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem tiltak for å redusere den systemiske risikoen forbundet med bankfinansiering gjennom obligasjoner med fortrinnsrett (OMF), den underliggende avhengigheten av utviklingen i boligmarkedet, samt krysseierskap til OMF i banksektoren.»

Disse medlemmer viser til at det er en norsk banktradisjon at bankene ikke skal være både eiere i og långivere til næringslivet. Disse medlemmer viser imidlertid til at det ikke er noen kvantitativ begrensning på hva banker kan holde av risikable, private rentepapirer eller derivater. De fleste norske banker har rentepapirer, som blant annet fungerer som likviditetsbuffere. En stor del av norske bankers tap under finanskrisen kom fra rentepapirer som falt i verdi. En bank som DNB har også en betydelig derivatportefølje. Norske regler er altså ikke til hinder for at en bank kan ha en utstrakt verdipapirvirksomhet. Større norske banker driver også virksomhet som likner på investeringsbankvirksomhet. Bankene bistår kunder ved utstedelse av rentepapirer og handler aktivt på vegne av seg selv og kunder. Disse medlemmer understreker at vi ikke har noen garanti for at bankene i fremtiden ikke vil ta større risiko i verdipapirer eller derivater. I så fall kan en samordning av verdipapirvirksomhet og tradisjonell bankvirksomhet være uheldig for finansiell stabilitet. Et knapt mindretall i Finanskriseutvalget, bestående av Randi Flesland, Jon M. Hippe, Thore Johnsen, Tore Lindholt, Stein Reegård, Bent Sofus Tranøy og Karen Helene Ulltveit-Moe, anbefalte at bankenes adgang til å ta risiko gjennom annen aktivitet enn kjernevirksomheten bør avgrenses ytterligere ut over det som i dag er nedfelt i norsk bank- og konsernlovgivning.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag som ytterligere reduserer bankenes adgang til å ta risiko utenfor kjernevirksomheten.»

Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet de Grønne stemte for dette forslaget i forbindelse med Finansmarkedsmeldingen 2021.

Disse medlemmer viser til at erfaringer fra finanskrisen i 2008 tilsier at utenlandske banker i stor grad velger å trekke seg ut fra fremmedmarkeder i en krisesituasjon. Det er derfor viktig at en tilstrekkelig stor andel av det innenlandske bankmarkedet betjenes av banker hjemmehørende i Norge. I motsatt tilfelle kan konsekvensene av f.eks. en global finanskrise bli svært mye mer alvorlige for Norge enn de ellers ville ha blitt.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sette ned et utvalg som skal vurdere hvordan man kan øke markedsandelene til banker og finansinstitusjoner hjemmehørende i Norge, og komme tilbake til Stortinget med vurderingen i forbindelse med Finansmarkedsmeldingen 2024.»

Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet de Grønne stemte for dette forslaget i forbindelse med Finansmarkedsmeldingen 2021.

Disse medlemmer viser til at det kan være et godt tiltak at utlånsforskriften stimulerer til økt bruk av fastrente, både for å skjerme husholdninger mot risikoen for renteoppgang og redusere den systemiske risikoen forbundet med det høye gjeldsnivået.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede virkemidler for å endre sammensetningen av bankenes kreditt på sikt, slik at en mindre andel går til bolig og næringseiendom og en større andel til annen næring, og komme tilbake til Stortinget med forslag om dette i Finansmarkedsmeldingen 2024.»

«Stortinget ber regjeringen vurdere tiltak som legger til rette for økt bruk av fastrente på boliglån.»

«Stortinget ber regjeringen skjerpe tilsynet med konkurransen i bankmarkedet med henblikk på at bankvirksomhet i større grad skal komme forbrukerne til gode.»

Disse medlemmer viser til meldingens omtale av at bankenes lønnsomhet i 2021 var tilbake på nivået før pandemien, og at den økte videre i 2022, men at meldingen ut over å konstatere dette ikke drøfter mulige årsaker til at lønnsomheten har økt til nye høyder den siste tiden. Disse medlemmer viser til at norske banker hvert år går med store milliardoverskudd, og at overskuddet før skatt for samtlige norske banker endte på 76,9 mrd. kroner i 2022. Dette var over 20 mrd. kroner mer enn i 2017, ifølge Finanstilsynets siste Resultatrapport for finansforetak. Rapporten slår også fast at «gruppen av de store bankene har vist særlig stor bedring i lønnsomhet de siste to årene».

Disse medlemmer viser til at det høsten 2022 kom oppslag i media om at flere banker hadde økt prisene på sine boligutlån med mer enn økningen i Norges Banks styringsrente skulle tilsi, og at man i tillegg økte gebyrer på toppen av de store renteøkningene. Disse medlemmer viser til at bankenes aggressive renteøkninger den siste tiden har resultert i at SSB 4. mai 2023 kunne rapportere om at bankenes rentenetto i 1. kvartal var den høyeste som er målt i et første kvartal noen gang siden statistikken begynte i 2010. DNB økte sitt resultat før skatt i 1. kvartal med nesten 40 pst. fra 2022 til 2023, en økning på nesten 4 mrd. kroner.

Disse medlemmer mener det er urovekkende at norske banker synes å benytte dagens situasjon med kraftig prisvekst og økende styringsrente til å øke sin inntjening ytterligere, på bekostning av vanlige låntakere og småsparere. Disse medlemmer viser til at dette tyder på at bankene opererer i et marked med svak konkurranse, og at det trengs tiltak fra myndighetene for å begrense bankenes rentemarginer og urimelig store overskudd.

Disse medlemmer viser til at meldingen omtaler at Konkurransetilsynet i 2015 publiserte en rapport om konkurransen i markedet for boliglån i perioden 2007 til 2014, som også kom med forslag for å bedre konkurransesituasjonen, og mener det er på tide med en ny slik gjennomgang med mål om å bidra til rimeligere banktjenester for kundene og forbedret konkurransesituasjon i det norske bankmarkedet.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede årsakene til de økte marginene i norsk banknæring og komme tilbake til Stortinget med virkemidler for å begrense dem i Finansmarkedsmeldingen 2024.»

«Stortinget ber regjeringen utrede virkemidler som kan bidra til rimeligere banktjenester for kundene, herunder å be Konkurransetilsynet legge fram en oppdatert gjennomgang av og forslag som kan forbedre konkurransesituasjonen i det norske bankmarkedet.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til den finansielle uroen i kjølvannet av kollapsen av Silicon Valley Bank og synliggjøringen av renterisiko som et aktuelt problem for finansiell stabilitet. Selv om regjeringen understreker at norsk finansregulering gjennomgående behandler lik risiko likt, må vi være på vakt mot den systemiske risikoen denne renterisikoen medfører for norsk finansnæring, både direkte og gjennom sammenkobling med de globale finansmarkedene.

Disse medlemmer peker på at den norske økonomien i mange år har vært utsatt for høy, og økende, finansiell ustabilitet og risiko for gjeldskrise. Disse medlemmer viser til at Finansmarkedsmeldingen i år understreker at høy gjeld i husholdningene er den viktigste sårbarheten i det norske finanssystemet, i tillegg til bankenes høye eksponering mot næringseiendom, samt bankenes krysseierskap av OMF (Obligasjoner med fortrinnsrett).

Disse medlemmer viser til at bankenes utlån i hovedsak går til eiendom. I Finansmarkedsmeldingen påpekes det at lån sikret i boligeiendom utgjør om lag 83 pst. av bankenes utlån til norske husholdninger. Disse medlemmer viser til at en hovedårsak til at kreditten allokeres slik, er at å gi lån med pant i fast eiendom er det som er bedriftsøkonomisk mest lønnsomt for de private bankene. Det er likevel langt fra samfunnsøkonomisk optimalt. Det bidrar til problemene med høy gjeld, høye boligpriser og finansiell ustabilitet – en slags «økonomisk forurensning». Disse medlemmer peker på at ny kreditt er ny kjøpekraft i økonomien, som i betydelig større grad bør kanaliseres i retning av nye, grønne næringsprosjekter. Disse medlemmer mener dette problemet må belyses og kartlegges, slik at vi kan få et kredittvesen som i størst mulig grad støtter opp under samfunnets økonomiske mål.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede i hvilken grad bankenes kredittgivning er samfunnsøkonomisk gunstig, og vurdere hvordan kredittregulering kan gjøre allokeringen av kreditt mer effektiv med sikte på å nå særlig målene i Parisavtalen og ellers støtte realøkonomien.»

Disse medlemmer viser til at bolig i løpet av de siste tiårene har gått fra å være et velferdsgode til å i større grad bli et spekulasjonsobjekt. Vi ser tydelig konsekvensene av å ha overlatt all styring av boligsektoren til markedet. Boligmarkedet øker de økonomiske forskjellene i samfunnet og har bidratt til en gjeldsgrad som er en trussel mot den finansielle stabiliteten og for økonomien til mange mennesker. Disse medlemmer viser til at gjeldsbetjeningsgraden nå er på omtrent samme nivå som under bankkrisen på 1980-tallet og finanskrisen i 2008, og at den har økt de siste kvartalene på grunn av renteøkninger. Gjelden til norske husholdninger har lenge vokst raskere enn inntekten.

Disse medlemmer viser til at selv om regjeringen beskriver problemene med økt husholdningsgjeld og galopperende boligpriser over lang tid, skorter det på tiltak for å bøte på det. Disse medlemmer vil peke på at renteøkningene den siste tiden er risikable både for mange forgjeldede personer, for norsk økonomi og for systemet, men at regjeringen ikke har noen alternative verktøy i kassen for å regulere dette. Disse medlemmer viser til at det er to måter for myndighetene å regulere kreditt på – gjennom pris, dvs. rentesetting, og gjennom mengde, dvs. gjennom utlånsforskrift eller andre former for kvantumsbegrensninger. Disse medlemmer peker på at regulering av mengden kreditt kan dempe behovet for å øke styringsrenten i en situasjon som nå, der vi har høyt aktivitetspress i økonomien.

Disse medlemmer viser til at blant annet IMF har anbefalt Norge å vurdere å stramme inn boliglånsreguleringen. Disse medlemmer er enig i dette, men det må gjøres på en måte som skjermer førstegangskjøpere. I tillegg har IMF advart mot den høye risikoen i markedet for næringseiendom – denne kan også dempes gjennom kredittregulering. Disse medlemmer mener det er avgjørende at en innskjerping i utlånspraksisen ikke bare skjer ved renteøkninger, da dette rammer de mest sårbare låntakerne hardest, og i seg selv kan utgjøre en systemisk risiko. Også av denne grunn kan det være mer hensiktsmessig å regulere mengden enn prisen på boliglånene.

Disse medlemmer mener det trengs både kortsiktige og langsiktige grep for en bedre kredittregulering. På kort sikt må vi få regulert de utlånene til eiendom som er minst nødvendige og driver prisene opp. Bankenes totale utlån til eiendom må begrenses, uten at førstegangskjøpere får mindre tilgang til lån – gjennom differensierte egenkapitalkrav i boliglånsforskriften, eller på annet vis dersom det er mer hensiktsmessig. På lengre sikt trengs det en gjennomgang av kredittreguleringen for å sørge for en bedre samfunnsøkonomisk allokering av kreditt, der mindre bør gå til spekulasjon, bolig og næringseiendom og mer f.eks. til produktive grønne næringer. Også her må førstegangskjøpernes interesser sikres.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen så snart som mulig foreslå kredittregulering som sørger for at bankenes totale utlån til bolig begrenses, samtidig som førstegangskjøpernes andel av totale nye boliglån øker.»

Disse medlemmer viser til at bankenes resultat økte betydelig i 2022 som følge av høyere marginer på innskudd. Disse medlemmer viser til at for dårlig bankkonkurranse er en årsak til at innskuddsrentene ikke settes opp i takt med utlånsrentene, og mener det trengs flere tiltak både for å føre tilsyn med at bankvirksomheten er i tråd med forbrukernes beste, og for å styrke kundenes informasjon om konkurransebetingelsene.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen stille krav til bankene om å rapportere gjennomsnittlige renter på boliglån og offentliggjøre data som danner grunnlag for beslutninger om pris og tildeling av lån.»

Disse medlemmer viser til at bankene under koronapandemien fikk en rekke gunstige vilkår som gjorde det mulig for dem å øke sine utlån: Den motsykliske kapitalbufferen ble satt ned, styringsrenten ble satt til null, og Stortinget opprettet en lånegarantiordning for lån til bedrifter der staten tar 90 pst. av tapene.

Disse medlemmer vil peke på at mange levedyktige bedrifter med store likviditetsproblemer, for eksempel i utelivsbransjen, ikke fikk lån gjennom lånegarantiordningen. Disse medlemmer er derfor bekymret for at ordningen ikke i tilstrekkelig grad virket etter hensikten, samtidig som bankene nøt store økonomiske fordeler av krisepolitikken. Disse medlemmer mener at en større bruk av offentlige finansinstitusjoner kunne sørget for at flere levedyktige bedrifter fikk støtte, uten at man hadde trengt å subsidiere profittsøkende private banker. I en eventuell fremtidig krise av lignende art bør Norge ha en finansiell beredskap i de offentlige finansinstitusjonene til å yte kreditt, og også til å sørge for betydelig raskere utbetaling til dagpengemottakere og andre stønadsmottakere.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen evaluere effekten av krisetiltakene rettet mot bankene og kartlegge hvor mye av bankenes fortjeneste i 2020, 2021 og 2022 som kan tilskrives krisetiltakene.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at Norge har beredskap i offentlige finansinstitusjoner til å umiddelbart yte kreditt til næringslivet i en akutt økonomisk krise.»

Komiteens medlemmer fra Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at norsk finansnæring hvert år i praksis blir subsidiert med rundt 5 mrd. kroner fordi man med det gjeldende nivået på finansskatten bare krever inn om lag halvparten av den beregnede skattesubsidien som følger av næringas fritak fra merverdiavgift. Disse medlemmer viser til merknader i Innst. 3 S (2022–2023), der Rødt foreslo å utarbeide en opptrappingsplan for finansskatten på overskudd.

3.1 Sammendrag

Velfungerende finansmarkeder er avgjørende for økonomiens vekst- og omstillingsevne og for folks hverdag. Kapitalmarkedene skal bidra til at lønnsomme prosjekter har tilgang til kapital hvor prisene gjenspeiler risikoen, at risiko fordeles på en hensiktsmessig måte, og at husholdninger får tilgang til lån og investeringsmuligheter. Hensynet til finansiell stabilitet går hånd i hånd med et godt og stabilt tilbud av tjenester til kundene, enten de er personkunder eller bedrifter. Krav som gjør finanssektoren tryggere og mer stabil, kan både øke foretakenes verdier, gjøre dem mer konkurransedyktige og gi tillit til at finansforetakene vil oppfylle sine forpliktelser også i perioder med uro i finansmarkedene.

3.2 Komiteens merknader

Komiteen ser samtidig med bekymring på en tendens Norges Bank rapporterer om, hvor de med lav inntekt og de som ikke eier bolig, holder en større andel av forbruksgjelden. Mislighold og tap på forbrukslån er betydelig høyere enn på andre lån for privatpersoner, og den samlede misligholdsandelen for forbrukslån i Norge ligger på rundt 7,5 pst. Det er et mål at det arbeides for å senke denne andelen.

Komiteen peker på at i en situasjon med høy prisstigning og stigende levekostnader kan en del husholdninger ha bruk for forbrukslån i en begrenset periode til tross for kostnaden. Å innføre et rentetak i en slik krevende periode vil kunne ha uforutsette negative konsekvenser og hindre nødvendig økonomisk fleksibilitet. I en slik situasjon blir det samtidig desto viktigere å bistå privatpersoner med alvorlige gjeldsproblemer.

Komiteen viser til behandlingen av Prop. 83 L (2022–2023) Endringer i foretakspensjonsloven, innskuddspensjonsloven og forsikringsvirksomhetsloven mv. (bufferfond for private garanterte pensjonsprodukter).

Komiteen tar for øvrig omtalen til orientering.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, stiller seg positive til regjeringens omtale av forbrukslån og støtter regjeringens arbeid med å fremme effektive og hjelpende tiltak for gjeldstyngede husholdninger. Etter innføringen av gjeldsregister og utlånsforskrift i 2019 har forbruksgjelden i Norge falt betydelig. Denne trenden flatet ut i 2022.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener samtidig at det trengs strengere regulering av forbrukslån og den risikoen slike lån medfører for folks privatøkonomi, samt systemrisikoen med det høye misligholdet. Markedsføring av forbrukslån utnytter folk i en sårbar situasjon. Dette flertallet viser i den anledning til det kommende reviderte forbrukerkredittdirektivet i EU og mener regjeringen bør hurtigutrede et forbud mot reklame for slike lån når nytt EU-direktiv er vedtatt.

Et tredje flertall, komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser også til at lån med kort løpetid og høye kostnader er lite utbredt i Norge sammenlignet med i mange EU-land. Dette flertallet mener derfor det er klokt at man vurderer behovet for et rentetak i Norge når det reviderte forbrukerkredittdirektivet er vedtatt i EU.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener generelle tiltak som innføring av rentetak og forbud mot markedsføring av forbrukslån ikke er treffsikre virkemidler. Eksempelvis er det flere utfordringer knyttet til å sette rentetak. Settes taket for høyt, kan det føre til at flere som i dag opererer med lavere renter, legger seg opp mot taket. Settes taket for lavt, kan det bli vanskeligere å få forbrukslån for dem som trenger det, da risikoen forbundet med å tilby produktet blir for høy.

Disse medlemmer mener at dersom man mener et rentetak er et godt virkemiddel for å hindre at sårbare grupper tar på seg mer gjeld enn de klarer å betjene, argumenterer man mot å innføre rentetak i en tid der høy prisstigning og stigende levekostnader gjør at flere blir sårbare. Dersom forbrukslån uten rentetak anses som å gi nødvendig økonomisk fleksibilitet i en krevende periode, bør det også være et legitimt tilbud når tidene er lysere. Ettersom kreditt, også usikret kreditt, er et gode for forbrukere som kan håndtere det, antar disse medlemmer det ikke er ønskelig å fjerne produktet fra markedet. Regjeringen viser til at forbrukerkredittdirektivet er under revisjon i EU, og disse medlemmer mener i likhet med regjeringen at det vil være klokt å avvente dette.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at det de siste årene er blitt gjort en rekke grep for å bremse og stoppe den store veksten i forbrukslån og usikret kreditt. En har skjermet forbrukeren ved å forby den mest aggressive markedsføringen og gitt forbrukeren bedre oversikt ved at all utestående gjeld skal vises på fakturaen, hvem bankene kan låne ut til, har blitt strammet inn, og bankene må bære mer av risikoen for utlånene sine. Tiltakene følges opp med strengere sanksjoner når det avdekkes brudd.

Disse medlemmer viser til at innføringen av utlånsforskriften og gjeldsregistrene under regjeringen Solberg gjorde det enklere for bankene å gjøre en god kredittvurdering og vanskeligere å gi forbrukslån til folk som ikke kan betjene dem. Selv om gjeldsgraden og andelen misligholdte lån fortsatt er høy, ser det ut til at innstrammingene har virket. Finanstilsynets rapport «Utviklingen i forbruksgjeld» av 24. april 2023 viser at i forbindelse med inkassosaker knyttet til forbruksgjeld er en stor andel av lånene tatt opp for mer enn tre år siden. Det er derfor grunn til å anta at færre forbrukere nå får lån som de ikke greier å håndtere. Som følge av representantforslag fra representanter fra Høyre om å ta sosialt ansvar og hjelpe folk med gjeldsproblemer gjennom en styrking og utvidelse av Gjeldsregisteret, Representantforslag 203 S (2021–2022), vedtok Stortinget enstemmig å be regjeringen utvide Gjeldsregisteret slik at det inneholder alle typer gjeld, både med og uten sikkerhet. Regjeringen må samtidig gjøre grundige utredninger som sikrer personvernet, og vurdere om enkelte typer gjeld av den grunn ikke skal innlemmes.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne stiller seg positive til regjeringens omtale i meldingen av forbrukslån og usikret gjeld og viser til at regjeringen har satt i gang arbeidet med flere tiltak på området. Disse medlemmer mener likevel at det trengs strengere regulering av forbrukslån og den risikoen disse medfører for folks privatøkonomi, samt systemrisikoen med det høye misligholdet. Disse medlemmer er positive til at regjeringen vil vurdere behovet for et rentetak når forbrukerkredittdirektivet er vedtatt i EU, men mener det ikke er nødvendig å vente til dette.

Disse medlemmer ønsker å begrense spekulative kapitalstrømmer både mellom og innad i land og fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen ta initiativ til et internasjonalt samarbeid om skattlegging av valutatransaksjoner og finansielle transaksjoner med verdipapirer.»

Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet de Grønne stemte for dette forslaget i forbindelse med Finansmarkedsmeldingen 2021.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til egne forslag om innføring av rentetak og en rekke andre tiltak for mer rettferdig inkasso og gjeld i Dokument 8:215 S (2022–2023).

4.1 Sammendrag

Digitaliseringen av det finansielle systemet gir store fordeler både for finansforetakene, kundene og samfunnet ellers, men innebærer også nye risikoer og sårbarheter. For regjeringen er det viktig å legge til rette for digitalisering og innovasjon, samtidig som sikkerhet, forbrukervern og hensynet til finansiell stabilitet og kriminalitetsforebygging ivaretas.

4.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at den norske finansielle infrastrukturen vurderes som jevnt over robust, og at det i 2022 ikke var noen sikkerhetshendelser som påvirket den finansielle stabiliteten. Komiteen viser videre til at den økende digitaliseringen og den teknologiske utviklingen også gir kriminelle aktører større handlingsrom. Komiteen viser til Finanstilsynets årlig risiko- og sårbarhetsanalyse, der de konkluderer med at tap ved svindel med betalingstjenester økte i 2022, men at tapene målt som andel av samlet transaksjonsbeløp var relativt konstant. Komiteen viser til at finanssektoren legger store ressurser i å beskytte seg selv og sine kunder mot svindelforsøk, og vil påpeke at dette er et svært viktig arbeid.

Komiteen viser videre til at det digitale trusselbildet er i stadig endring. I Finanstilsynets risiko- og sårbarhetsanalyse oppgis det at man gjennom tilsynsvirksomheten identifiserte svakheter og sårbarheter knyttet til foretakenes IKT-virksomhet. Komiteen registrerer at høy innovasjonstakt, nye aktører og tjenester og stor grad av utkontraktering kan bidra til digitale sårbarheter som finansforetakene og myndighetene må være oppmerksomme på. Komiteen vil påpeke at tiltak for å motvirke digital sårbarhet, herunder tilstrekkelig kompetanse i finansnæringen, er viktig for å bidra til tilstrekkelig sikkerhet og beredskap i den finansielle infrastrukturen.

Komiteen tar for øvrig omtalen til orientering.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at det har vært en stor økning av bedrageri og svindel rettet mot norske bankkunder. Det er et problem at de som står bak denne svindelen, i altfor liten grad etterforskes og straffes, blant annet fordi anmeldelsene skjer på lokale politikontor uten ressurser og kompetanse til å følge opp denne typen saker. Økokrim har fått midler til å etablere en egen sentral bedragerienhet som skal etterforske og straffeforfølge slike saker, men en strid om lokalisering gjør at enheten fremdeles ikke er startet opp. Disse medlemmer mener at når det gjelder geografisk plassering, bør hensynet til ofrene for økonomisk bedrageri tale for at bedragerienheten må etableres så raskt som mulig med nok ressurser og kompetanse til å være operativ fra første dag der det allerede er sterke kompetansemiljøer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Rødt viser til at kriminalitet i form av ID-tyverier med etterfølgende misbruk av personopplysningene er et stadig økende samfunnsproblem. En typisk fremgangsmåte ved denne typen kriminalitet er at de(n) kriminelle bruker de identifikasjonsopplysninger man har tilegnet seg for å etablere kreditt på identiteten til offeret for ID-tyveriet. Dagens ordning med kredittvurdering av en person er innrettet slik at den som blir kredittvurdert, mottar skriftlig varsel i etterkant av at kredittvurderingen er gjennomført. Det er med gjeldende ordning mulig å reservere seg mot kredittvurdering ved kredittsperre, men det er da en absolutt sperre for alle kredittvurderinger av den som har reservert seg.

Disse medlemmer viser til at opprettelse av en slik kredittsperre i dag må gjøres ved at den som ønsker å reservere seg mot kredittvurdering, kontakter alle selskapene som utfører kredittsjekk i Norge, for å legge inn sperren hos hvert enkelt selskap. Det er ingen adgang til å få en generell kredittsperre, som ved eksempelvis reservasjon mot telefonsalg, hvor reservasjonen kan gjøres ved én enkelt henvendelse til Brønnøysundregistrene. Disse medlemmer mener det er nødvendig å etablere en innretning hvor den som skal kredittvurderes, mottar varsel når anmodningen om kredittsjekk sendes, og at vedkommende deretter må godkjenne forespørselen før kredittsjekken kan gjennomføres. Det foreslås videre at Brønnøysundregistrene gis det sentrale ansvaret for kredittvurderingene, herunder også for reservasjon mot slike vurderinger og formidling av godkjennelse av anmodet kredittvurdering, dette etter mønster av dagens innretning for telefonsalg og adressert reklame. Det pekes særlig på kundegodkjenning ved bruk av Bank-ID som en mulig teknisk innretning for godkjenning av en anmodet kredittvurdering.

Disse medlemmer mener en slik løsning vil redusere risikoen for misbruk av identitet, men samtidig åpne for at legitime kredittsjekker kan gjennomføres. Denne innretningen vil gi økt sikkerhet og samtidig ivareta fleksibiliteten for den enkelte ved kredittvurderinger. Dette er et alternativ som den enkelte borger kan velge å benytte seg av. De som vil ha åpen adgang til kredittsjekk som i dag, må også kunne få velge det.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige lovendringsforslag for å sikre et system med individuell godkjenning av kredittvurderinger, hvor det sentrale ansvaret for ordningen er organisert under Brønnøysundregistrene.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at både Finanstilsynet og Økokrim gjennomgående har langt mindre ressurser og ansatte enn finansinstitusjonene de skal både ettergå og samarbeide med for å bekjempe hvitvasking og annen økonomisk kriminalitet. Det er gode grunner til å regne med at det nettopp er tradisjonelle og etablerte finansinstitusjoner som blir brukt til hvitvasking, skatteunndragelse og korrupsjon. Likevel er etterlevelsen av hvitvaskingsregelverket i en bank som DNB altfor dårlig.

Disse medlemmer vil også peke på at blant annet DNB er nevnt i flere av de store lekkasjene om skatt og finans som har kommet de siste årene, eksempelvis ved at DNB har hatt kunder anklaget for blant annet våpensmugling og korrupsjon. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av å øke bevilgningene til både Økokrim og Finanstilsynet.

Disse medlemmer vil også peke på avsløringer i media i senere år samt rapporten fra Transparency International Norge, «Hvem eier Oslo? Hvitvaskingsrisiko i eiendomsmarkedet», som konkluderte med at det er vesentlig risiko for at eiendomsmarkedet i Oslo brukes til hvitvasking og til å skjule penger. Skjult eierskap, hemmelighold, kompliserte selskapsstrukturer og indirekte transaksjoner via stråmenn er med på å gjøre hvitvasking i eiendomsmarkedet mulig. I tillegg gjør store transaksjonsvolumer det krevende å følge med på pengestrømmer og å oppdage mistenkelige eller ulovlige transaksjoner.

Disse medlemmer viser videre til fjorårets avsløringer basert på arbeidet til forskningsstiftelsen Center for Advanced Defence Studies, som blant annet viste at 374 villaer og leiligheter i Dubai, med en samlet verdi på 1,1 mrd. kroner, er registrert på 259 personer med norsk tilknytning. 20 pst. av disse eiendommene er knyttet til personer som er dømt eller etterlyst. Som førsteadvokat i Økokrim, Petter Nordeng, uttalte til E24, gir dette «grunn til mistanke om at utbytte fra straffbare handlinger i Norge er benyttet til å kjøpe eiendom i Dubai».

Disse medlemmer mener det er synd årets finansmarkedsmelding ikke går videre inn på disse problemstillingene. Disse medlemmer mener økt åpenhet er avgjørende for å bekjempe økonomisk kriminalitet og hvitvasking, og vil videre understreke at sanksjonene mot russiske oligarker ville vært betydelig mer treffsikre både for Norge og andre land dersom man hadde nasjonale og internasjonale eierskapsregistre. Disse medlemmer mener Norge må ta initiativ til et internasjonalt eierskapsregister.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen ta initiativ til å sette i gang arbeidet med et internasjonalt eierskapsregister.»

Disse medlemmer viser til at betalingstjenestedirektivet, PSD2, har gitt tilbydere av betalingstjenester anledning til å samle kontoinformasjon fra kundene. Disse medlemmer viser til at selv om dette kan være praktisk for kundene, og at det er regulert slik at tredjepart ikke skal få betalingsinformasjon, er det åpenbare personvernproblemstillinger knyttet til dette, som Datatilsynet også har uttrykt bekymring for. Det er stor kommersiell interesse i informasjon om kjøpsøyeblikket, data som kobler sammen lokasjon og betalingsinformasjon, som kan bidra til målrettet markedsføring mot konsumentene. Disse medlemmer er opptatt av å verne forbrukeren og personvernet mot disse interessene.

Disse medlemmer vil for øvrig etterlyse en mer aktiv holdning fra norske myndigheter til reguleringen av kryptoaktiva.

5.1 Sammendrag

Finansnæringen har en viktig rolle i omstillingen til en lavutslippsøkonomi gjennom å kanalisere kapital til bærekraftige prosjekter og løsninger. Klassifiseringssystemet for bærekraftig økonomisk aktivitet (taksonomien) er et sentralt tiltak for å legge til rette for at finansmarkedene kanaliserer kapital til lønnsomme bærekraftige aktiviteter og prosjekter. Taksonomiregelverket begynte å gjelde i Norge 1. januar 2023. Regjeringen støtter målet om å gjøre det lettere å identifisere bærekraftige investeringer og arbeider for å ivareta norske interesser i EUs arbeid med å videreutvikle taksonomien, slik at systemet kan være et nyttig verktøy for norske virksomheter.

Markedet for finansielle instrumenter som skal finansiere bærekraftige prosjekter, har vokst betydelig de siste årene både i Norge og internasjonalt. I EU ble det i 2023 oppnådd politisk enighet om en forordning om en europeisk standard for grønne obligasjoner. Det er frivillig for utstedere å følge den nye standarden, men det er en rekke vilkår som må oppfylles for at en obligasjon skal kunne markedsføres som en europeisk grønn obligasjon. Finansdepartementet har bedt Finanstilsynet om å vurdere hvordan forordningen kan gjennomføres i norsk rett.

Tilgang til relevant informasjon er viktig for at aktørene i finansmarkedene skal kunne vurdere og prise avkastningsutsikter og risiko riktig. Regjeringen forventer at norske foretak inkluderer informasjon i sin periodiske rapportering om hvordan de påvirkes av og håndterer klima- og miljørisiko, og hvordan deres aktiviteter påvirker klima og miljø. I EU ble det i 2022 vedtatt et nytt direktiv om selskapers bærekraftsrapportering («Corporate Sustainability Reporting Directive», CSRD). Verdipapirlovutvalget skal levere en utredning om norsk gjennomføring innen 15. mai 2023.

Klimaendringene og økt bevissthet rundt disse har ført til klimapolitiske tiltak for omstilling til en lavutslippsøkonomi og reduksjon av klimagassutslipp. Både i Norge og internasjonalt vurderer sentralbanker, tilsynsmyndigheter og regulerende myndigheter hvordan klimarisiko og annen bærekraftsrisiko kan påvirke finansmarkedene og finansiell stabilitet, og hva som bør gjøres for å sikre at risikoen håndteres. I internasjonale fag- og politikkmiljøer er det også økende oppmerksomhet om risikoen tap av natur og biologisk mangfold kan utgjøre for aktører i finansmarkedene. Det er en del av Naturrisikoutvalgets mandat å vurdere hvordan berørte aktører i Norge, herunder finansinstitusjoner, analyserer og håndterer naturrisiko i dag, og vurdere og anbefale metoder som kan sette aktørene i stand til å kunne analysere og håndtere naturrisiko på best mulig måte.

5.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteens medlemmer fra Høyre understreker at finanssektoren spiller en nøkkelrolle i omstillingen til et nullutslippssamfunn gjennom å kanalisere privat kapital til bærekraftige prosjekter og løsninger. Men forutsetningen for en velfungerende markedsøkonomi er at informasjon er korrekt og tilgjengelig, at innsatsfaktorer og ressurser er riktig priset, og at man opererer etter felles standarder. Politiske klimareguleringer må selvsagt være resultatorienterte og effektive og faktisk fremme bærekraftig omstilling og utvikling. Dette er også grunnleggende for å redusere finansiell risiko knyttet til klimaendringer. Samarbeidet med EU er helt sentralt for å realisere målene i Parisavtalen samt sikre like konkurransevilkår og muligheter for finanssektoren. Implementeringen av bærekraftsdirektivet (CSRD) ønskes velkommen, men forutsetter at norske myndigheter harmoniserer standarder, definisjoner og regelverk, slik at ikke særnorske definisjoner gjør at norske bedrifter taper konkurranseevne gjennom at de ikke får muligheten til å klassifisere sine aktiviteter som bærekraftige i henhold til EUs taksonomi.

Disse medlemmer understreker også viktigheten av at norske myndigheter ikke bare bør gi god veiledning om hvordan foretak skal rapportere, men også bidrar til nødvendige avklaringer av uklarheter knyttet til implementering av EUs taksonomi for bærekraftige aktiviteter, særlig der det er manglende sammenfall mellom regelverk taksonomien viser til, og norsk regelverk.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet anerkjenner at usikkerheten knyttet til klimaendringer og hvordan selskaper og den globale økonomien vil berøres, gir opphav til finansiell risiko som finansnæringen som aktør må forutsettes å håndtere. Disse medlemmer er likevel bekymret for en utvikling med nye regelverk og rapporteringskrav fra EU med klimabegrunnelse, som medfører mer byråkrati. Dette blir i særlig grad en byrde for små og mellomstore næringsaktører. Disse medlemmer støtter ikke en utvikling der politikere og byråkrater skal skape nye markeder ved hjelp av reguleringer og særavgifter. Disse medlemmer vil jobbe imot videre byråkratisering og mener målsettingen skal være færre pålagte rapporteringskrav for bedriftene og ikke flere. På denne bakgrunn støtter disse medlemmer ikke regjeringens forventninger om at norske foretak skal rapportere på klima- og miljøinformasjon ut over det aktørene selv finner hensiktsmessig i markedet og overfor sine kunder, leverandører og andre. Det er allerede for mange lov- og rapporteringskrav pålagt bedriftene, og også særnorske krav som svekker norske bedrifters konkurransekraft, må unngås.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne vil understreke at prising av utslipp, kombinert med omfordelende tiltak, er et hovedvirkemiddel i klimapolitikken, men at markedet ikke er i stand til å løse opp i «eksternaliteter» alene ved hjelp av prising. Når vi fremover skal leve av klimavennlige varer og tjenester, må også finanssektoren legges om, slik at kapitalen finner veien dit samfunnet trenger den. Det betyr at de delene av finanssektoren som motvirker grønn omstilling og innebærer overdreven spekulasjonsvirksomhet, må begrenses så mye som mulig.

Disse medlemmer understreker at klimarisiko er en trussel mot finansiell stabilitet, og at Norge står overfor betydelig klimarisiko. Det er et spørsmål om norsk økonomi, som er så tett knyttet til petroleumsindustrien, tåler at verden lykkes med å nå klimamålene.

Disse medlemmer stiller seg positivt avventende til at meldingen slår fast at arbeidet med scenarioanalyser og stresstester med tanke på klimarisiko er i en startfase, men vil understreke at stresstestene også må ta høyde for naturrisiko. Disse medlemmer imøteser rapporten fra Naturrisikoutvalget.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen rapportere på klimarisiko og naturrisiko i norsk økonomi i hvert statsbudsjett.»

«Stortinget ber regjeringen gi Finanstilsynet i oppdrag å jevnlig kjøre stresstester av naturrisiko i tillegg til klimarisiko i norske finansinstitusjoner.»

Disse medlemmer viser til at for å nå klimamålene og omstille økonomien trengs det store investeringer i fornybar energi, infrastruktur og nye næringer. Pengene finnes, men de investeres fortsatt i for stor grad i aktiviteter og infrastruktur som øker utslippene og forlenger omstillingen, i stedet for i klimaløsninger. Disse medlemmer viser til at finansnæringens rolle i det grønne skiftet er å bidra til omstilling i andre næringer og reduksjon av klimagassutslipp. Finansnæringen må bidra til å flytte pengene over til klimavennlige prosjekter som omstiller og kutter utslipp i tråd med Parisavtalen. Da må strategiene og praksis for utlån, investeringer og forsikringer vekte klima og omstilling høyt.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan rammevilkårene for og reguleringen av finansbransjen kan endres slik at de fremmer omstilling og klimakutt, og slik at klima og klimarisiko vektlegges mer i kredittprosessen.»

Disse medlemmer viser til at det generelt er god tilgang på kapital, men pengene investeres ikke i dag i omstilling og klimakutt. Problemet er todelt: For det første investeres det for mye i blant annet eiendomsmarkedet, investeringer som i seg selv ikke bidrar til nødvendig omstilling og nye næringer. For det andre investeres det i prosjekter som øker klimagassutslippene og låser kapital og utslipp. Prosjekter og virksomheter som kutter klimagassutslipp og omstiller, vurderes ofte som umodne og med høyere risiko enn andre. Da kan det være vanskelig å sikre dem långivere og egenkapital.

Disse medlemmer viser til at Kommunalbanken er en statlig bank og blant Norges største finansforetak som yter lån til kommuner, fylkeskommuner, interkommunale selskaper og andre selskaper som utfører kommunale oppgaver. Banken skal kunne finansiere store velferdsinvesteringer uavhengig av økonomiske sykluser. Disse medlemmer viser til at Kommunalbanken i flere år har prioritert grønne prosjekter i kommunene og blant annet gir redusert rente på grønne lån. Disse medlemmer mener dette arbeidet bør forsterkes, slik at Kommunalbanken blir et sentralt virkemiddel for klimaomstilling og grønn infrastruktur i kommuner og fylker. Disse medlemmer viser til at staten gjennom eierstyring kan gi banken et tydelig formål om å bidra til den grønne omstillingen. Banken kan fortsette å bruke virkemidler som grønne lån og grønne obligasjoner og jobbe med rapporteringen på disse, og dette bør oppskaleres ytterligere. Kommunalbanken kan også være sentral i å få klimascenariotenkningen inn i alle offentlige investeringer. Kommuner og fylker bør ved bygging av ny infrastruktur, nye bygg osv. planlegge for noen av de mest alvorlige scenarioene til FNs klimapanel.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt vil videre påpeke at selv om EU på enkelte områder har kommet lenger enn Norge i klimapolitikken, betyr ikke det at det er tilstrekkelig å lene seg tilbake og vente på at regelverk fra EU skal komme og løse klimakrisen for oss. Vi må føre en radikal og rettferdig klimapolitikk på egne premisser.

Disse medlemmer viser til at Norge ikke har en statlig investeringsbank, mens det finnes mer enn 90 av dem i verden, hvorav EUs investeringsbank EIB er den største offentlige banken i verden. Disse medlemmer viser til at mange klimaprosjekter sliter med å tiltrekke seg tilstrekkelig kapital fordi lønnsomheten ligger en stund frem i tid. En statlig investeringsbank vil fylle et institusjonelt tomrom i Norge. Disse medlemmer viser til at en slik bank kan bidra til at man lettere kan finansiere tiltak som bidrar til grønn omstilling, gjennom å utstede grønne obligasjoner og låne ut med langsiktig risiko under langsiktige lønnsomhetskrav. Den vil kunne bidra med lån og potensielt egenkapital til fornybare prosjekter, bedrifter i fastlandsindustrien, oppstartsselskaper og gründere, som hver og en er essensiell for å lykkes i det grønne skiftet. Disse medlemmer viser til at banken som utsteder av grønne obligasjoner kan stimulere dette underutviklede markedet i Norge og bidra til at pengemarkedet får flere verdipapirer som vil være nyttige i håndteringen av klimarisiko i pengepolitikken i årene som kommer.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede opprettelsen av en statlig grønn investeringsbank.»

6.1 Sammendrag

Norges Bank skal fremme økonomisk stabilitet og forvalter store verdier på vegne av fellesskapet. Det viktigste virkemiddelet i utøvelsen av pengepolitikken er styringsrenten. Gjennom 2022 har den økonomiske utviklingen i Norge vært preget av uvanlig høy prisvekst, press i arbeidsmarkedet og høy lønnsvekst. Både i Norge og internasjonalt er styringsrentene blitt hevet i større og hyppigere steg enn vanlig. Størstedelen av renteoppgangen gjennom 2022 både i Norge og andre land var en normalisering av renten etter de svært lave nivåene under pandemien. Norges Bank økte styringsrenten seks ganger, fra 0,50 pst. i januar 2022 til 2,75 pst. i desember 2022. Kapittelet inneholder departementets vurdering av Norges Banks utøvelse av pengepolitikken i 2022.

6.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne mener formålet for pengepolitikken er utdatert og må oppdateres, og viser til egne merknader og forslag i Dokument 8:209 S (2022–2023).

Disse medlemmer vil peke på at regjeringens redegjørelse for Norges Banks skjønnsutøvelse i pengepolitikken i 2022 baserer seg på en annen tolkning av Sentralbankens mandat enn den som lå til grunn for behandlingen av sentralbankloven i 2019, der det fremkom at hensynet til produksjon og sysselsetting skulle være likestilt med hensynet til lav og stabil inflasjon, jf. Dokument 8:209 S (2022–2023). Regjeringen skriver i Finansmarkedsmeldingen:

«Ordet ‘høy’ innebærer en tydelig markering av hensynet til produksjon og sysselsetting. I uttrykket ‘bidra’ ligger det at Norges Bank ikke kan ha et hovedansvar for å skape en høy produksjon og sysselsetting, men at dette hensynet skal inngå i de avveiinger banken foretar (…)»

Disse medlemmer vil understreke at den diskusjonen som har pågått om sentralbankmandatet i senere tid, ikke handler om hvem som har hovedansvar for sysselsetting og produksjon, men hvordan Norges Bank veier de ulike hensynene opp mot hverandre. Det at man veier to hensyn likt, sier i seg selv ingenting om hvorvidt man har hovedansvar for noen av disse hensynene.

Disse medlemmer viser til at pengepolitikken lenge har vært det økonomiske førstelinjeforsvaret. Koronakrisen viste imidlertid at finanspolitikken er den mest treffsikre grenen av den økonomiske politikken. Bevilgninger til inntektssikring, tilskudd til bedrifter og investeringer kan ofte ha en mer direkte og forutsigbar effekt på økonomien enn rentesetting har gjennom transmisjonsmekanismen, og er ikke minst mer målrettet. Videre har dyrtiden vist at finanspolitikken kan være effektiv og målrettet gjennom strømstøtte og markedsregulerende tiltak, selv om det sistnevnte kunne vært gjort mer av. Disse medlemmer viser til at pengepolitikken har ett hovedvirkemiddel, nemlig styringsrenten, som virker generelt, gjennom flere kanaler og med tidsetterslep.

Disse medlemmer mener finanspolitikken i større grad må i førersetet for den økonomiske politikken i årene som kommer. Grønn omstilling krever en allokering av realressursene som finanspolitikken må ta et hovedansvar for å koordinere. I motkonjunktur får vi en mer målrettet økonomisk politikk ved å bruke storstilte offentlige investeringer i ny grønn industri og nødvendig infrastruktur enn ved å være avhengig av rentekutt i pengepolitikken som i betydelig grad kan skape etterspørsel i uproduktive eller forurensende sektorer av økonomien. Så lenge en uavhengig sentralbank og et velregulert finansmarked jobber for de samme målene, vil vi kunne bruke samfunnets ressurser mer effektivt for å oppnå de sentrale økonomiske målene om grønn omstilling, full sysselsetting, finansiell stabilitet og stabil pengeverdi.

Disse medlemmer viser til at uten tiltak som begrenser utslippene og konsekvensene av dem, vil klimaendringene få betydelige negative konsekvenser for verdensøkonomien. I tillegg er Norges avhengighet av olje- og gassektoren en vesentlig finansiell risiko. Det negative økonomiske sjokket kan bli stort. Disse medlemmer mener derfor håndtering av klimarisiko må være en sentral del av makrotilsynet.

Disse medlemmer støtter det grundige utredningsarbeidet Norges Bank har gjort så langt om digitale sentralbankpenger. Disse medlemmer mener en plan for innfasing av digitale sentralbankpenger bør ferdigstilles så fort som mulig, slik at Stortinget kan ta endelig stilling til en innføring. Disse medlemmer vil understreke behovet for å intensivere dette arbeidet i lys av fremveksten av både kryptoaktiva og konkurrerende betalingsløsninger fra store multinasjonale teknologiselskaper, som på sikt kan underminere nasjonale pengeenheter og tillit til og åpenhet i pengevesenet, noe blant andre Den internasjonale oppgjørsbanken (BIS) har påpekt. Det dreier seg om å bevare penger som et kollektiv gode og suverenitet i den økonomiske politikken.

Disse medlemmer viser til at en stadig mindre andel av pengemengden er kontanter. Andelen kontanter av pengemengden har ligget rundt 2 pst., og under pandemien ble i tillegg andelen transaksjoner med kontanter redusert til et minimum. Disse medlemmer viser til at det innebærer at private banker nå står for nesten hele pengeforsyningen til publikum ved at de skaper kontopenger når de utsteder lån. Dersom kontanter faller bort uten at vi har et digitalt offentlig alternativ, vil hele pengeforsyningen være privatisert uten at det ligger noen politisk beslutning bak dette. Disse medlemmer mener innføring av digitale sentralbankpenger er et naturlig skritt for å sikre at Norges Bank kan opprettholde sin rolle i landets pengeforsyning i en situasjon hvor kontantbruken er nedadgående.

Disse medlemmer viser til at kontanter, i kraft av å være utstedt av Sentralbanken, har noen egenskaper som private kontopenger mangler. De er kredittrisikofrie, og i tillegg er de tvungent betalingsmiddel. Disse medlemmer mener at et sentralt prinsipp ved utformingen av digitale sentralbankpenger må være å sikre folk et reelt valg om å oppbevare sine midler uten å måtte ta kredittrisiko, og at dette prinsippet ikke må innskrenkes av kommersielle hensyn til bankenes risikosøkende virksomhet. Disse medlemmer mener derfor et lavterskel offentlig kontotilbud med digitale sentralbankpenger foreløpig virker som den beste måten å sikre publikum denne muligheten på, men imøteser videre utredninger av dette samt utviklingen i andre land.

Disse medlemmer er enig i at mulighetene til å formidle kreditt ikke bør svekkes mer enn nødvendig ved innføringen av digitale sentralbankpenger, men er uenig i at det er et poeng i seg selv at privat sektors rolle i kredittformidlingen ikke skal svekkes. Prinsipielt sett er det viktigste å sikre publikum reell frihet til å velge et kredittrisikofritt aktivum for oppbevaring av verdier. Disse medlemmer vil videre understreke at privat sektor i lang tid har stått for en samfunnsøkonomisk uheldig allokering av kreditt, der mesteparten går til bolig og næringseiendom og bare en marginal andel går til industri og annen næring. Disse medlemmer vil videre vise til at bankenes finansieringskostnader har gått ned som følge av den gradvise økningen i kontopenger. Insentivene for bankene til å drive en kostnadseffektiv kredittformidling kan også styrkes dersom det finnes en konkurrerende alternativ plassering for publikum.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt vil videre understreke at privat sektor i lang tid har stått for en samfunnsøkonomisk uheldig allokering av kreditt, der mesteparten går til bolig og næringseiendom og bare en marginal andel går til industri og annen næring.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fastsette et mål om å redusere de private bankenes andel av pengeforsyningen.»

«Stortinget ber regjeringen i løpet av 2023 opprette en offentlig løsning som kan brukes til kontantutbetalinger til personer eller husholdninger i Norge.»

«Stortinget ber regjeringen utrede effektene av et pengevesen som tar i bruk digitale sentralbankpenger, kombinert med en økt offentlig kredittformidling gjennom eksisterende eller nye finansinstitusjoner.»

Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt stemte for dette forslaget i forbindelse med Finansmarkedsmeldingen 2021.

7.1 Sammendrag

Finanstilsynet fører tilsyn med at aktørene følger lover og forskrifter. Finanstilsynet gjennomfører regelmessige analyser av utviklingen i finansnæringen og av de økonomiske forholdene nasjonalt og internasjonalt. Et av Finanstilsynets hovedmål er å bidra til finansiell stabilitet, og som følge av høy inflasjon, rask renteoppgang og krigen i Ukraina ble overvåking av systemrisiko særlig vektlagt i 2022. Tilsynsvirksomheten er viktig for å forebygge kriser og avdekke problemer på et tidlig tidspunkt.

7.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at det i januar 2023 ble sendt på høring et forslag om endringer i finansforetaksloven, herunder endringer i reglene om utdeling av utbytte i finansforetak som er allmennaksjeselskap eller aksjeselskap, samt endringer i reglene om utdelinger i finansforetak med egenkapitalbevis (sparebanker). Høringsfristen var 1. mars 2023. Komiteen viser til at egenkapitalbeviset er en særnorsk konstruksjon som muliggjør innhenting av ny kapital til vekst/økt soliditet, og at et velfungerende egenkapitalbevis kan være avgjørende for å opprettholde vekstkraftige sparebanker over hele landet. Komiteen vil påpeke at dette perspektivet må hensyntas i den videre prosessen. Komiteen viser videre til at sparebankene har uttrykt bekymring for at man vil forhaste seg i saken, og et ønske om at man får utredet temaet godt.

Komiteen tar for øvrig omtalen til orientering.

8.1 Sammendrag

Folketrygdfondet forvalter Statens pensjonsfond Norge (SPN) med mål om høyest mulig avkastning over tid, innenfor akseptabel risiko. Folketrygdfondet fikk i oppgave å forvalte Statens obligasjonsfond (SOF) i 2020 for å bidra til økt likviditet og kapital til det norske obligasjonsmarkedet. Finansdepartementet godkjente høsten 2022 en avviklingsplan for SOF. Markedsverdien av SPN var 318 mrd. kroner ved utgangen av 2022, mens SOFs obligasjonsportefølje på samme tidspunkt hadde en markedsverdi på 6,7 mrd. kroner.

8.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

9.1 Sammendrag

Det internasjonale valutafondet (IMF) skal fremme samarbeid om det internasjonale monetære systemet, styrke finansiell stabilitet globalt og regionalt og støtte opp under internasjonal handel. Høy prisvekst på essensielle varer som strøm, gass og mat har preget økonomien i medlemslandene, og dermed IMFs arbeid, det siste året. Samtidig er gjeldsnivåene høye i mange av IMFs medlemsland. Det gjør situasjonen ekstra krevende og begrenser det finanspolitiske handlingsrommet. De mer langsiktige målene om økt digitalisering, raskere overgang til en grønnere økonomi og jevnere fordeling av verdiskapingen er fortsatt sentrale for IMFs arbeid.

9.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.