Komiteen, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Jone Blikra, Tom Einar Karlsen og Marte Mjøs Persen,
fra Høyre, Liv Kari Eskeland, Trond Helleland og Erlend Larsen,
fra Senterpartiet, lederen Sigbjørn Gjelsvik, Geir Adelsten Iversen
og Geir Inge Lien, fra Fremskrittspartiet, Morten Stordalen og Frank
Edvard Sve, fra Sosialistisk Venstreparti, Mona Fagerås, og fra Venstre,
André N. Skjelstad, viser til Representantforslag 141 S (2024–2025)
fra stortingsrepresentantene Sylvi Listhaug, Silje Hjemdal, Frank
Edvard Sve og Morten Stordalen om å oppheve klimasymbolske reguleringer
og standardkrav for anleggsbransjen. Komiteen merker
seg at forslagsstillerne vil oppheve særskilte klimakrav i offentlige
anskaffelser, redusere avgiftsnivået for anleggsdiesel og legge
til rette for et mangfold av kjøretøy og maskineri i det norske markedet.
Forslagsstillerne viser til at anleggsbransjen er berørt av kraftig
kostnadsvekst, høye energipriser, økt næringsbeskatning og økte
drivstoffkostnader, samtidig som miljøkrav i offentlige kontrakter
stiller krav til en viss andel utslippsfrie anleggsmaskiner. Komiteen merker seg at forslagsstillerne
mener dette er prisdrivende for offentlige anbud og at omstilling
til nullutslippspark kan skape utfordringer for beredskap.
Komiteen viser
til at det i den skriftlige høringen kom inn ett høringsinnspill
fra Entreprenørforeningen Bygg og Anlegg (EBA). I sitt høringssvar
peker foreningen på at de indirekte utslippene i anleggsektoren
knytter seg til bruk av materialer, kategorisert som indirekte utslipp. Komiteen merker seg at EBA ønsker at
det i arbeidet med å kutte utslipp av klimagasser skal skilles mellom
direkte og indirekte CO2-utslipp og måles på begge, slik
at det blir insentiver for å redusere utslipp også fra materialbruk.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti
og Venstre, viser til at det offentlige kan spille en viktig
rolle i å fremme klimavennlige løsninger gjennom offentlige innkjøp,
og at tydeligere miljøkrav i offentlige anskaffelser kan bidra til
innovasjon, teknologiutvikling og å fremme overgangen til nullutslippsløsninger.
Dette har man sett eksempelvis med offentlige krav om nullutslipp
for ferger.
Flertallet viser
til at klimagassutslippene i bygg- og anleggssektoren må reduseres.
Krav til nullutslippsmaskiner er en type krav innkjøpere kan stille,
som er rettet mot direkte utslipp. Direkte CO2-utslipp
utgjør imidlertid ifølge EBA en liten andel av de totale utslippene
fra bygg- og anleggssektoren, mens indirekte utslipp utgjør over
70 pst. Det er dermed andre forhold enn anleggsmaskiner som er de
største utslippskildene, og det er derfor mye å hente på å få ned
CO2-utslippene fra blant annet materialer, massehåndtering
og gjennomføringsmetoder.
Flertallet viser
til at det er en relativt stor grad av fleksibilitet innen kontraktsregimet,
samtidig viser en gjennomgang fra Riksrevisjonen at offentlig sektor
ikke bruker innkjøpsmakten godt nok til å redusere klimagassutslipp. Flertallet mener at det bør vurderes hvordan
de store utslippene fra bygg- og anleggsaktivitet kan adresseres,
slik at man ikke ensidig ser på anleggsmaskiner som tiltaket som
skal få ned klimagassutslippene. Materialer og massehåndtering må
i større grad vektlegges når klimagassutslippene skal kalkuleres og
rapporteres.
Flertallet mener
samtidig at det ikke er noen motsetning mellom å se på krav som
bidrar til å få ned de indirekte utslippene, og i tillegg krav til
de direkte utslippene fra byggeplassene. I tillegg til å ta ned
klimagassutslippene bidrar nullutslippskrav også til å redusere
lokal luftforurensning, og flertallet mener
derfor at denne typen krav også er viktig.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet er enige i at klimakrav som stilles ved
offentlige anskaffelser, kan slå svært uheldig ut. Disse medlemmer mener
at det er en grunnleggende forutsetning for klimaomstillingen at
tiltakene er proporsjonale og utformet på en måte som ikke svekker legitimiteten
til omstillingen i befolkningen.
Disse medlemmer merker
seg at prisstigningen innen bygg og anlegg er høyere enn den generelle prisstigningen
for øvrig, og er bekymret for at prisøkningen i siste rekke vil
gå ut over vanlige folk, spesielt de med lave og vanlige inntekter. Disse medlemmer viser til statsrådens
svarbrev, der det framkommer at offentlige oppdragsgivere har mulighet
til å utvise en stor grad av skjønn knyttet til krav og kriterier
som skal benyttes ved anskaffelser. Disse
medlemmer mener det er bra det finnes et handlingsrom i anskaffelsesregelverket,
og forventer at det offentlige som oppdragsgiver benytter denne
adgangen til å sikre at klimakravene er mest mulig kostnadseffektive.
Disse medlemmer viser
videre til forskrift av 3. april 2025 om å begrense utslipp fra
bygge- og anleggsplasser, der kommunene gis adgang til å påby bruk av
nullutslippsløsninger og biogass på anleggsplasser. Med forskriften
åpner regjeringen for å la kommunene pålegge privatpersoner, bedrifter,
organisasjoner og staten selv svært store ekstrakostnader som kan
få store konsekvenser for de som berøres. Ut over kostnadene, som
til slutt tilfaller oppdragsgiver, skaper dette usikkerhet i næringen,
som trenger forutsigbarhet i innretningen av kravene for å kunne
omstille seg på en rasjonell måte. Disse medlemmer mener
derfor at dette er nok et eksempel på symbolpolitikk som rammer
vanlige folk, og som igjen svekker legitimiteten til klimaomstillingen. Disse medlemmer viser for øvrig til at
Senterpartiet har foreslått å oppheve forskriften av 3. april 2025,
jf. Dokument 8:195 S (2024–2025).
Disse medlemmer mener
at det i et sikkerhets- og beredskapsperspektiv er nødvendig med
en miks av ulike drivlinjer og energibærere også i den tunge maskinparken
i Norge. I dag kan det fravikes krav om nullutslipp for kjøretøy
med spesielle beredskapsfunksjoner i offentlige anskaffelser, men
samme fleksibilitet utvises ofte ikke i offentlige anbud. Disse medlemmer mener det er nødvendig
å legge til rette for en miks av ulike kjøretøy også innen den tunge
maskinparken i Norge gjennom større fleksibilitet i miljøkravene
i anbudene.
Disse medlemmer mener
det er viktig å både redusere kostnader for næringen og samtidig
stimulere til kostnadseffektive kutt i utslippene. Å lette avgiftstrykket
på essensielle innsatsfaktorer som anleggsdiesel vil etter disse medlemmers syn være et godt grep
for å redusere det samlede kostnadstrykket i så måte. Disse medlemmer viser videre til høringssvar
fra EBA, der de redegjør for hvordan utslippene fra et anlegg fordeler seg
gjennom hele verdikjeden. Disse medlemmer merker
seg spesielt anslaget om at 70 pst. av utslippene kommer fra materialbruk,
som igjen klassifiseres som «indirekte utslipp», en kategori som
i dag ikke teller med i vurderingen av utslippskutt i offentlige
anbud. Disse medlemmer mener i likhet
med EBA at det vil være mer kostnadseffektivt å stimulere til kutt
gjennom hele verdikjeden samlet, slik at man oppnår mest mulig utslippskutt
for pengene. Disse medlemmer mener at
slike grep også vil være med på å styrke legitimiteten til klimatiltakene.
Disse medlemmer fremmer
derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge
for at det ved klimakrav i offentlige anskaffelser etterspørres
samlede utslipps-kutt, herunder både direkte og indirekte utslipp, slik
at de mest kostnadseffektive tiltakene totalt sett velges.»
«Stortinget ber regjeringen sørge
for at man i fremtidige tildelingsbrev til Statens vegvesen, Nye
Veier og Bane NOR etterspør de samlede CO2-utslipp i
anleggsprosjekt, og at entreprenørene selv får handlingsrom til å
velge de tiltakene som mest kostnadseffektivt kutter utslipp.»
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet mener det skal være et viktig formål
å få mest mulig ny infrastruktur eller vedlikehold av de offentlige midler
som investeres. Disse medlemmer mener
at dagens ofte symbolske klimapolitikk har motsatt effekt. Høye
avgifter og krav til bruk av ineffektive maskiner med høye investeringskostnader
øker kostnadene i bygge- og anleggsnæringen på toppen av den generelle prisveksten
samfunnet har vært igjennom. Dette rammer også bedriftenes bæreevne,
og anleggssektoren er mangfoldig og etablert over hele landet. Disse medlemmer mener at utviklingen
er uholdbar og først og fremst politisk styrt. Disse
medlemmer mener at avgiftsbelastningen for drivstoff må reduseres,
og legger til grunn et fortsatt mangfold av kjøretøy og maskinteknologi.
Valg av maskin og teknologi er en del av næringsfriheten og ikke
opp til politikere og byråkrater.
Disse medlemmer mener
samfunnet skal få mest mulig infrastruktur og vedlikehold for de
midlene som investeres, og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge
til grunn et fortsatt mangfold av kjøretøy og maskinteknologi i
det norske markedet.»
«Stortinget ber regjeringen fremme
forslag om å redusere avgiftsnivået for anleggsdiesel.»
«Stortinget ber regjeringen oppheve
særskilte klimakrav knyttet til offentlige anskaffelser.»