Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Mani Hussaini, lederen Ingvild Kjerkol, Stein Erik
Lauvås, Linda Monsen Merkesdal og Sigurd Kvammen Rafaelsen, fra
Høyre, Kari Sofie Bjørnsen, Michael Tetzschner, Bård Ludvig Thorheim
og Ove Trellevik, fra Senterpartiet, Marit Arnstad, Lisa Marie Ness
Klungland og Gro-Anita Mykjåland, fra Fremskrittspartiet, May Helen
Hetland Ervik og Marius Arion Nilsen, fra Sosialistisk Venstreparti,
Lars Haltbrekken, fra Rødt, Sofie Marhaug, fra Venstre, Ola Elvestuen,
fra Miljøpartiet De Grønne, Une Bastholm, og fra Kristelig Folkeparti,
Kjell Ingolf Ropstad, viser til Representantforslag 260 S
(2024–2025) om vern av nærnatur, der forslagsstillerne ønsker en
egen vernekategori for bynaturpark, og en egen lov om nærnatur som gir
kommuner mulighet til statlig vern av markaområder og grøntarealer
som er viktige for rekreasjon og friluftsliv for lokalbefolkningen.
Komiteen viser til
at naturmangfoldloven har fem vernekategorier der det overordnede
formålet alltid er å ta vare på ulike former for naturverdier. Vernekategoriene
naturreservat, landskapsvernområde og nasjonalpark har blitt brukt
til å bevare flere bynære naturområder. Formålet med å opprette
nasjonalparker i Norge er primært å bevare større naturområder med særegne
eller representative økosystemer, og som er uten tyngre naturinngrep. Komiteen viser til at vern etter naturmangfoldloven
skal bygge på vitenskapelig kunnskap om artene, naturtypene, økosystemene
og de miljøforholdene som berøres, jf. § 8 i naturmangfoldloven.
Komiteen merker
seg ordningen for statlige sikrede friluftslivsområder, som omfatter
omtrent 2 300 små og store områder i Norge. Gjennom denne ordningen
har kommunene og friluftsrådene siden 1950-tallet hatt muligheten
til å søke om støtte fra staten til sikring av friluftslivsområder
og ferdselsårer, der svært mange områder ligger i, eller i nærheten
av, byer.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti deler
forslagsstillernes ønske om å ta vare på naturen som er nær der
folk bor, og som er tilgjengelig for folk flest – både de bynære
naturområdene og grøntområdene innenfor de bebygde byområdene.
Spørsmål om egne regler for vern av natur nær
byer og tettsteder har vært vurdert tidligere. Både i NOU 2004:28
og i den etterfølgende proposisjonen (Ot.prp. nr. 52 (2008–2009))
ble behovet for å innføre en egen hjemmel for såkalte bynasjonalparker
vurdert. Det ble da konkludert med at vi har tilstrekkelige lovhjemler
til å ta vare på de bynære naturområdene på en langsiktig og god
måte. Disse medlemmer mener dette fortsatt
gjelder.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De
Grønne viser til at tilgang til nærnatur er viktig for folkehelse,
tilhørighet, rekreasjon og livskvalitet. Om lag 80 pst. av befolkningen
i Norge bor nå i byer og tettsteder. Med økende press på naturressurser
og arealer er mange grøntområder under press. Det er denne nære
naturen som brukes mest og som er tilgjengelig for folk flest i
hverdagen. Markaområder rundt byene og grøntområder i nærmiljøet
gir tilgang til rekreasjon, fellesskap, livskvalitet og naturopplevelser
uavhengig av økonomi, hvor trangt man bor, eller hvor erfaren turgåer
man er.
Disse medlemmer konstaterer
at nærnatur er ekstra viktig for barn og eldre. Undersøkelser fra
Danmark (2013) viser for eksempel at en park som ligger inntil 300
meter unna, i gjennomsnitt brukes 2,7 ganger i uken. Bruken av parken
synker til én gang i uken når avstanden øker til 1 000 meter. Nærhet
har altså stor betydning for bruken av grøntområdene, særlig for
barn og eldre. De fleste 5–6-åringer oppholder seg mindre enn 100
meter fra egen inngangsdør, og helt opp til 8-årsalderen er barns
aksjonsradius i hovedsak mindre enn 200 meter. Liten aksjonsradius
gjør at barna har færre venner de kan møte på egen hånd dersom trafikk eller
andre barrierer begrenser ferdselen. Det samme gjelder for flere
grupper – særlig eldre har ofte begrenset aksjonsradius. God tilgang
til nærnatur er derfor vel så viktig for eldre og andre med begrenset
mobilitet.
Disse medlemmer viser
til at tettsteder og byer i Norge ofte har utviklet seg i områder
med rik jord og stort biologisk mangfold. Å ta vare på naturen rundt
byene er derfor viktig også for dyre- og planteliv. Slike områder
betyr dessuten mye for klimaberedskap og flomdemping.
Disse medlemmer peker
på at det er lett for et kommunestyreflertall å godkjenne en permanent
nedbygging av nærnaturen i dag, mens det er langt vanskeligere å
gi den varig og sterkt vern for kommende generasjoner. Det er et
paradoks. Trondheim kommunes ønske om å opprette en bynaturpark
på Lade er et eksempel på dette. Området kvalifiserer ikke til vern
innenfor dagens vernekategorier i naturmangfoldloven, men det er
et svært viktig rekreasjonsområde og naturområde for lokalbefolkningen,
som Trondheim kommune ønsker å verne for framtiden.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne vil
understreke at når natur først er bygget ned, er den vanskelig å
restaurere. Det trengs derfor enten en ny nærnaturlov, eller en
ny hjemmel i naturmangfoldloven, som gir mulighet for kommuner til statlig
vern av sin nærnatur av hensyn ikke bare til naturkvalitetene, men
også den betydningen den har for byens befolkning.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De
Grønne fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede
og legge frem forslag til en lov om nærnatur som gir kommuner mulighet
til statlig vern av markaområder og grøntarealer som er viktige
for rekreasjon og friluftsliv for lokalbefolkningen.»
«Stortinget ber regjeringen fremme
forslag om å opprette en egen vernekategori for bynaturparker i
naturmangfoldloven.»