Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Ragnhild Male Hartviksen, Odd Harald Hovland og
Marte Eide Klovning, fra Høyre, Ingunn Foss og Guro Angell Gimse,
fra Senterpartiet, Toralf Heimdal og Else Marie Rødby, fra Fremskrittspartiet,
Tor André Johnsen og lederen Helge André Njåstad, fra Sosialistisk
Venstreparti, Torgeir Knag Fylkesnes, og fra Venstre, Ingvild Wetrhus
Thorsvik, viser til at forvaring kan idømmes farlige lovbrytere
der gjentakelsesfaren for å begå ny alvorlig kriminalitet er høy,
og der tidsbestemt fengselsstraff ikke anses å være tilstrekkelig til
å verne andres liv, helse eller frihet fra lovbryteren. Komiteen viser til at etter gjeldende
lovverk kan forvaringsdømte løslates på prøve før utløpet av forvaringstiden
når det er gått minst ett år etter at forvaringsdommen eller en
dom som nekter prøveløslatelse, er endelig. Dersom det i dommen
er fastsatt minstetid, kan den domfelte ikke løslates på prøve før
minstetiden er utløpt. Prøvetiden skal være fra 1 til 5 år.
I likhet med forslagsstillerne har komiteen merket seg en rekke saker i
media som avdekker svakheter ved dagens forvaringsregime. Komiteen merker seg at forslagsstillerne
på denne bakgrunn tar til orde for å innføre en unntaksbestemmelse
som kan innskrenke den forvaringsdømtes rett til å begjære seg prøveløslatt i
visse saker.
Komiteen har stor
forståelse for at saker om prøveløslatelse fra forvaringsdom kan
oppleves som svært belastende og skape usikkerhet for de som er
berørt av handlingene som ligger til grunn for domfellelsen, og
at det kan virke støtende at den domfelte kan begjære prøveløslatelse
så hyppig som dagens regelverk gir åpning for.
Komiteen viser til
representantforslaget og justis- og beredskapsministerens vurdering
av forslaget i brev av 6. mai 2025.
Komiteens
flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Venstre, viser til statsrådens svarbrev og vil i likhet
med statsråden uttrykke stor forståelse for at de fornærmede og
etterlatte opplever saker om prøveløslatelse fra forvaring som belastende. Flertallet ser at behandlingen av slike
saker noen ganger får stor offentlig oppmerksomhet og åpner gamle
sår. Flertallet forstår at oppmerksomheten
knyttet til behandling av slike begjæringer kan gjøre det vanskeligere
for mange å legge saken bak seg og gå videre i livet, og at det
for samfunnet som helhet kan skape uro og usikkerhet, samt at det
i noen tilfeller kan fremstå som unødvendig ressursbruk.
Flertallet vil understreke
at forvaringsinstituttet bygger på en grunntanke om rehabilitering
med mulighet for tilbakeføring av den forvaringsdømte til samfunnet,
og at det er nødvendig med mekanismer som sikrer at reaksjonen er
underlagt jevnlig domstolskontroll.
Et annet flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
deler i likhet med statsråden langt på vei problemforståelsen som
beskrives av forslagsstillerne. Dette flertallet er
enig med statsråden i at en slik endring ikke bør innføres uten
grundig lovarbeid som sendes på høring på vanlig måte, og at det
er flere sider ved en slik lovendring som bør vurderes grundig. Dette flertallet viser til at dersom
man innfører en slik unntaksregel som forslagsstillerne fremmer,
bør det også vurderes nærmere hva som bør være vilkåret for å gjøre
unntak, i tillegg til at alternative løsninger, lovtekniske spørsmål
og mulige konsekvenser samt forholdet til menneskerettighetene,
bør vurderes nærmere. Dette flertallet er
enig i at grundige lovforarbeider er nødvendig for å hindre at eventuelle endringer
får utilsiktede konsekvenser, og for at de kryssende hensynene balanseres
mot hverandre på en god måte.
Komiteens
medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet registrerer
med tilfredshet at dette arbeidet vil bli prioritert fremover fra departementets
side, sammen med andre spørsmål knyttet til reglene om forvaring
som det er behov for å vurdere og eventuelt foreslå endringer i.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet registrerer at Fremskrittspartiet i denne
saken under komitébehandlingen også har fremmet et forslag for å
sikre at det gjøres straffbart å unndra seg varetektsfengsling. Disse medlemmer vil ikke ta stilling
til et slikt forslag som fremmes i løpet av komitébehandlingen,
og som ligger helt utenfor det temaet som representantforslaget
handler om, nemlig forvaringsinstituttet.
Komiteens medlemmer
fra Høyre er enige med Fremskrittspartiet om at forvaringsreglene
bør strammes inn, og at dette kan gjøres ved å endre de gjeldende
reglene for hvor hyppig forvaringsdømte kan søke om prøveløslatelse.
Disse medlemmer viser
til at forvaring er en tidsubestemt straff hvor den domfelte kan
søke om prøveløslatelse etter utløpet av eventuelt fastsatt minstetid. Det
bærende hensynet bak reaksjonsformen forvaring er at samfunnet skal
beskyttes mot de farligste lovbryterne, og at dette formålet ikke
kan oppnås med en tidsbestemt fengselsstraff i alle tilfeller. Det
avgjørende ved vurderingen av om forvaringsstraff i utgangspunktet skal
idømmes, og ved senere vurderinger av om den skal forlenges, er
den foreliggende faren for gjentagelse av lovbrudd fra den domfelte
som vil være en trussel mot andres liv, helse og frihet.
Disse medlemmer viser
til at etter utløpet av en eventuell minstetid kan den domfelte
begjære seg prøveløslatt. En slik begjæring om prøveløslatelse kan
etter dagens lovverk fremsettes ett år etter idømmelse av forvaringsdom
uten minstetid eller ett år etter rettskrafttidspunktet for forutgående
dom på nektelse av prøveløslatelse.
Disse medlemmer viser
til forslaget, som skisserer en unntaksbestemmelse som gir adgang
til å innskrenke den domfeltes rett til å begjære seg prøveløslatt i
visse saker, der det er en forhøyet gjentakelsesfare for alvorlige
lovbrudd.
Disse medlemmer støtter
intensjonen i forslaget, men mener det ikke bør vedtas på prosessuelt grunnlag,
da Fremskrittspartiet fremmer et lovforslag direkte i et representantforslag.
Disse medlemmer fremmer
i stedet følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreslå
nødvendige endringer i straffeloven, slik at forvaringsdømte for
inntil ytterligere 2 år fra dommen er endelig, ikke kan begjære prøveløslatelse.»
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme
tilbake til Stortinget med forslag til endring av forvaringsstraffen,
herunder innstramning i reglene for å begjære prøveløslatelse, krav
til bruk av elektronisk kontroll ved permisjon og prøveløslatelse
og en sikrere risikovurdering av domfelte med forvaringsstraff.»
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet har merket seg den siste tids mediedekning
om forvaringsdømte som etter løslatelse fra forvaring har begått
ny alvorlig kriminalitet som har ført til idømmelse av ny dom på
forvaring. Slik disse medlemmer ser
det, har dette avdekket svakheter ved dagens forvaringslovverk.
Disse medlemmer mener
det på denne bakgrunn er nødvendig å foreta en justering av regelverket for
å avbøte svakhetene ved det gjeldende lovverket. Disse
medlemmer mener videre at et naturlig utgangspunkt for innstramming
av forvaringsreglene er å endre de gjeldende reglene for hvor hyppig
forvaringsdømte kan søke om prøveløslatelse.
Disse medlemmer er
av den oppfatning at det må på plass en unntaksbestemmelse som gir
adgang til å innskrenke den domfeltes rett til å begjære seg prøveløslatt
i visse saker. Disse medlemmer mener
unntaksbestemmelsen som innskrenker den forvaringsdømtes rett til
å begjære prøveløslatelse, skal gjelde i de sakene der det er en
forhøyet gjentagelsesfare for alvorlige lovbrudd. Disse
medlemmer viser til at dette har en side mot offentlig ressursbruk,
da det i de sakstilfellene forslaget er ment å regulere, ikke vil
være noen reell grunn til full rettslig prøving av begjæringen om prøveløslatelse.
Disse medlemmer mener
videre at dette også har en klar side mot hensynet til de som er
berørt av handlingene som ligger til grunn for domfellelsen, som vil
kunne oppleve det som støtende at gjerningsmannens begjæringer om
prøveløslatelse skal behandles med så hyppige tidsintervaller som
etter dagens lovgivning.
Disse medlemmer viser
også til belastningen for de berørte som kommer med opplevd usikkerhet rundt
mulig løslatelse av den domfelte, og at denne belastningen med dagens
system er noe som vil repeteres med ettårsintervaller.
Disse medlemmer mener
at tilføyelsen av et slikt unntak til dagens lovbestemmelse om prøveløslatelse
på en god måte vil ivareta både den domfeltes rettssikkerhet, bruken
av samfunnets ressurser og hensynet til de som er berørt av de straffbare
handlingene som i utgangspunktet har begrunnet den enkelte forvaringsdom.
På denne bakgrunn fremmer komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet følgende
forslag om endring i straffeloven:
«I
I lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff gjøres
følgende endring:
§ 44 fjerde ledd nytt annet punktum skal
lyde:
Ved særlig stor fare for at den domfelte på
nytt vil begå alvorlig lovbrudd som nevnt i § 40 første ledd, kan retten
i forvaringsdommen, eller i dom som nekter prøveløslatelse, fastsette
at den domfelte for inntil ytterligere 2 år fra dommen er endelig,
ikke kan begjære prøveløslatelse.
II
Loven trer i kraft straks.»
Disse medlemmer har
videre merket seg at det gjennom medienes dekning av en konkret
straffesak har blitt blottlagt en svakhet i dagens lovverk for varetektsfengsling. Disse medlemmer viser herunder til at
det gjennom mediedekningen har fremkommet at det etter gjeldende
lovverk ikke er straffbart for en person som er varetektsfengslet,
å unndra seg varetektsfengsling ved å rømme fra fengsel. Dette i
motsetning til en person som er idømt fengselsstraff, hvor unndragelse av
straffen – herunder ved å rømme fra fengsel under straffegjennomføringen
– er gjort straffbart etter straffeloven § 161. Disse
medlemmer mener det må på plass et tilsvarende lovverk som
gjør det straffbart å unndra seg varetektsfengsling.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme
de nødvendige lovendringsforslag for å sikre at det gjøres straffbart
å unndra seg varetektsfengsling.»