2.1 Klimaendringer og veien mot lavutslippssamfunnet

Komiteen vil i forbindelse med behandlingen av Meld. St. 25 (2024–2025) Klimamelding 2035 – på vei mot lavutslippssamfunnet understreke at klimaendringene og konsekvensene de vil kunne medføre, er en av vår tids største samfunnsutfordringer. I Norge må vi tilpasse oss de endringene som skjer, samtidig som vi må bidra til å bremse enda mer alvorlige klimaendringer gjennom å redusere utslipp og omstille økonomien vår. Vårt grunnleggende dilemma er at økt velstand og befolkningsvekst har ført til økt etterspørsel av varer og tjenester, som øker behovet for kraft, produksjon og transport, som igjen setter arealer og ressurser under større press.

Komiteen understreker at klimaendringene er reelle og utgjør en alvorlig trussel mot kloden.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er avgjørende at Norge gjør sin del av den felles internasjonale innsatsen som vi har forpliktet oss til gjennom Parisavtalen og klimasamarbeidet med EU, for å realisere felles mål om et lavutslippssamfunn i 2050.

Komiteen vil understreke at klimapolitikkens styrke ikke måles av hvor høye mål som settes på veien mot lavutslippssamfunnet, men av reelle reduksjoner i utslipp. Det krever at målene er både ambisiøse og realistiske, og at de innfris på både kort, mellomlang og lang sikt.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til omstillingsmålet som regjeringen satte for 2030, som viste seg å være lite realistisk å innfri, og som regjeringen selv har valgt å forlate. Denne typen klimapolitikk, som fokuserer på målsettinger løsrevet fra realisme, snarere enn å fokusere på hvilke kostnadseffektive tiltak som kan bringe oss til lavutslippssamfunnet på en god måte, kan bidra til å svekke oppslutningen om klimapolitikken og må unngås.

Disse medlemmer mener at det viktigste ved klimapolitikken er å kutte utslipp gjennom effektive tiltak, at de rimeligste tiltakene utløses først, og at den samlede politikken bidrar til å styrke det norske samfunnet, økonomien og verdiskapingen over tid.

Disse medlemmer viser til at den gradvise og forutsigbare økningen av CO₂-avgiften er i tråd med forurenser betaler-prinsippet og har vært viktig for omstillingen i Norge. Disse medlemmer mener at ordningen må videreføres, men understreker at økte avgifter må kompenseres med lavere avgifter eller skatter på andre områder for innbyggere og næringsliv. Dersom det skal utredes en videre opptrapping av CO₂-avgiften for perioden 2030–2035, mener disse medlemmer at opptrappingen i så fall må vurderes opp mot andre tiltak og kombineres med et krav om skatteveksling slik at næringsliv og folk ikke får et høyere skattenivå. Det kan også være aktuelt å kombinere enkelte sektorer særskilt, forutsatt at det ikke svekker effekten av avgiften.

Disse medlemmer mener det er fire prioriteringer som må ligge fast for klimapolitikken frem mot 2035. Disse er som følger:

• 1. Klimamålene bør være i tråd med, men ikke overstige, EUs klimamål, og norsk næringsliv bør så langt som mulig ha like gode rammevilkår som konkurrentene i Europa.

• 2. Klimapolitikken trenger et krafttak – manglende kraftutbygging og nett undergraver klimapolitikken.

• 3. Klimapolitikken bør fokusere på kostnadseffektive klimatiltak, ikke kostnadsdrivende symbolpolitikk.

• 4. Klimapolitikken må være forutsigbar og bidra til konkurransekraft for norsk næringsliv på veien mot lavutslippssamfunnet.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener Norge skal oppfylle våre forpliktelser etter Parisavtalen. Dersom avtalens globale temperaturmål skal nås, må Norge både følge opp egne forpliktelser i avtalen og bidra i det internasjonale samarbeidet for klimakutt og klimatilpassing. Dette innebærer både betydelige nasjonale utslippskutt samt å bidra til utslippskutt hvor de er mest effektive. Disse medlemmer mener Norge fremover må føre en klimapolitikk som gir omstilling av samfunnet og næringslivet, øker konkurransedyktigheten til norsk økonomi, ivaretar velferden og reduserer utslippene. Klimakrisen er en av vår tids største utfordringer, og Norge med store menneskelige og økonomiske ressurser er godt posisjonert til å gjennomføre omstillingen til lavutslippssamfunnet.

Disse medlemmer understreker at også klimapolitikken trenger legitimitet blant befolkningen. Byrdefordelingen i samfunnet for omstillingen må oppleves som rettferdig og styres etter realistiske klimamål som samfunnet faktisk kan klare å oppnå. Dette fordrer en klimapolitikk der tiltakene ikke bare er kostnadseffektive, men også vektes mot eventuelle negative sosiale og geografiske virkninger. Disse medlemmer understreker at avvikling, nedleggelser og redusert levestandard ikke er omstilling. Dersom veien mot lavutslippssamfunnet føres slik at folk opplever store negative virkninger for sine liv, vil vi ikke lykkes. Disse medlemmer mener at dette ikke alltid har vært tilfelle i norsk klimapolitikk til nå. Derfor mener disse medlemmer klimapolitikken fremover i økende grad må sikre en mer rettferdig byrdefordeling i omstillingen. Bruken av usosiale klimaavgifter må kompenseres for, og særnorske utslippskostnader og forbud må ikke svekke næringslivets konkurransekraft.

Klimamålene Norge setter, skal være ambisiøse, men må også være realistiske dersom de skal gi troverdige føringer for samfunnsutviklingen. Høye ambisjoner alene gir ingen utslippskutt. Disse medlemmer mener Norges nye klimamål for 2035 må hensynta særnorske forutsetninger og fortrinn og basere seg på realistiske forventninger for tilgangen på fornybar energi, kompetanse og ny teknologi.

På denne bakgrunn mener disse medlemmer at Norges nye klimamål og tilhørende tiltak må innrettes etter følgende hovedprioriteringer:

• 1. Norge trenger ett klart, tydelig og realistisk klimamål for 2035. Det settes ikke egne fordyrende nasjonale delmål.

• 2. Det legges ingen begrensninger for bruken av fleksible mekanismer for oppnåelse av Norges klimaforpliktelser.

• 3. Dagens mål for skogsektoren må utformes på nytt. Målstrukturer må endres for å sikre riktige insentiver for å øke opptaket i skog, og virkemidlene for økte opptak må styrkes vesentlig.

• 4. Bruken av usosiale klimaavgifter for å redusere utslipp må begrenses. Klimapolitikken må ivareta befolkningens velferd og sikre en sosialt og geografisk rettferdig omstilling.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil poengtere at Norges utslipp utgjør en svært liten del av Europas utslipp, som igjen utgjør en liten del av verdens totale utslipp, kun 7,5 pst. Dette er et viktig poeng i videre vurdering av klimatiltak og deres konsekvenser for norske innbyggere, industri, næring og samfunnet ellers. Et sentralt element er i så måte kostnaden for utslippsreduksjoner og effekten av tiltakene. Disse medlemmer mener at kost-nytte-vurderinger av tiltak må være førende for om det er hensiktsmessig å iverksette tiltaket. Videre er disse medlemmer kritiske til beslutningsgrunnlaget som er lagt til grunn for en rekke tiltak, og mener en mengde av tiltakene har ren symbolverdi.

Dersom utslippene globalt skal reduseres, vil det kreve omfattende tiltak fra de landene som står for majoriteten av utslippene. Dette gjelder Kina, USA, India og Russland for å nevne noen av de største. Disse medlemmer vil videre påpeke at EU også står for en liten del av verdens totale utslipp, samtidig som unionen har blant verdens høyeste krav. Norden og EU er de landene som i størst grad forsøker å redusere sine klimautslipp, hvorav store deler av reduksjonen er kommet fra utflagging av industri. Disse medlemmer mener at dersom ikke resten av verden iverksetter tiltak, vil Europas innsats ha liten eller ingen betydning. Dette betyr ikke at vi skal la være å arbeide for videre utslippsreduksjoner, men det må være forholdsmessig og fornuftig, ikke destruktivt. Det må være tiltak som kutter fremfor flytter utslipp, uten at det ødelegger verdiskapingen i næringsliv og industri.

Disse medlemmer mener videre at det er en tydelig sammenheng mellom tilgangen på energi og velstand. Verden har behov for mer energi, uavhengig av om den er fornybar eller fossil. Energi bidrar til økt verdiskaping, spesielt i mindre utviklede land. Ved eksempelvis jordbruk har det skjedd enorme teknologiske fremskritt. Der en tidligere høstet åkere med hest og kjerre, høster en nå ved hjelp av maskiner. Der en var avhengig av regn, er det nå vanningsanlegg. Der en tidligere var avhengig av tilnærmet perfekte værforhold for at avlingene skulle gro, har en nå utviklet bedre og mer resistente produkter. Utviklingen fører til et mer effektivt jordbruk som videre resulterer i mer mat. Mer mat bekjemper sult. Denne velstandsutviklingen er nært knyttet til tilgangen på energi, og det er derfor naturlig at mindre velstående land vil ha et større insentiv for å prioritere mer mat til sine innbyggere fremfor utslippskutt. Dersom begge deler hadde vært mulig, er det mulig å hevde at de ville valgt en løsning som ivaretar begge hensyn. Disse medlemmer mener at det her illustreres at energi er direkte knyttet til økt velstand og bedre levekår ved utryddelse av sult. Energien bidrar dermed til oppfyllelse av FNs bærekraftsmål nummer 2 om å utrydde sult.

FNs bærekraftsmål består av 17 ulike mål og 169 delmål som sammen utgjør en arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene. Disse medlemmer mener at tilgang på energi er en nøkkel for å lykkes med målene. Dette gjelder også selv om vi kun legger fossil energi til grunn. Disse medlemmer mener at fossil energi er en sterk bidragsyter til oppfyllelse av en rekke mål. I denne sammenheng mener disse medlemmer at fornybar energi muligens på sikt kan erstatte fossil energi på noen områder. Fossil energi står for mer enn 80 pst. av verdens totale energiforbruk. Overgangen til fornybar energi – det grønne skiftet – er kommet vesentlig kortere og har vesentlig flere utfordringer ved seg enn slik det fremstilles i den offentlige debatten. Fornybar, uregulerbar energi bringer med seg mange store utfordringer som ikke er løst. Disse medlemmer mener at denne overgangen, det grønne skiftet, ikke kan tvinges gjennom uten store økonomiske konsekvenser og store negative konsekvenser.

Det er viktig å understreke at det også foreligger negative sider ved bruk av fossil energi. Disse medlemmer mener allikevel at fossil energi kommer til å være nødvendig langt inn i fremtiden.

Disse medlemmer mener at både fossil energi og fornybar energi må være en del av energimiksen for å oppnå målene. Videre er det også viktig å nevne at ukritisk bruk av fossil energi i noen tilfeller ikke er forenelig med enkelte mål.

Mange av målene er allerede oppfylt i Norge, men i en global verden er det behov for en samlet innsats. Disse medlemmer mener at problemet med dagens planer og tiltak er at man ikke prioriterer lavest hengende og mest kostnadseffektive tiltak først, men at debatten langt på vei er følelsesstyrt og baseres på manglende kunnskap og kompetanse om energisystemer.

Veien mot et lavutslippssamfunn vil være svært krevende. Disse medlemmer mener at Norge i stor grad allerede er et lavutslippssamfunn, og at vi dermed bør prioritere kostnadseffektive tiltak som bidrar på globalt plan. Det meste effektive tiltaket vil da være stabil eksport av fossil energi som olje og gass slik at flere nasjoner kan øke egen verdiskaping og styrke samfunnsutviklingen samt bruke dette framfor kullkraft. Disse medlemmer mener at dette er et sentralt bidrag inn mot en mulig senere omstilling til mer fornybare energikilder og enda lavere utslipp.

Komiteens medlem fra Rødt viser til at Rødt i mai 2025 lanserte en plan for en rettferdig, ambisiøs og naturvennlig klimapolitikk. Planen viser helt konkret hvordan Norge kan kutte innenlands utslipp med 50 pst. i 2030 og over 80 pst. i 2035. Det er viktig å sette seg de rette målene, men målene må bli fylt med politikk, og klimaplanen inneholder en detaljert gjennomgang av helt konkrete virkemidler og tiltak for alle samfunnssektorer. Rødts hovedtiltak for en rettferdig klimaomstilling er

• at all politikk må ta som utgangspunkt at Norge skal være et nullutslippssamfunn innen 2050

• å kutte mest mulig utslipp innenlands, og unngå bruk av kvotekjøp for å oppnå de nasjonale klimamålene

• å øke CO₂-avgiften gradvis, og betale beløpet tilbake gjennom en omfordelende klimarabatt. Ordningen må være progressiv med en øvre inntektsgrense, og gi ekstra kompensasjon til barnefamilier og folk i distriktene

• å redusere luksusforbruk og styrke finansiering av klimatiltak gjennom økt skatt på de høyeste inntektene

• å stanse naturnedbyggingen og foreta en storstilt restaurering av karbonrike naturarealer

• å sikre rimelig og ren energi til klimaomstillingen gjennom nasjonal kontroll over og strengere prioritering av kraften

• å utvide og utnytte statens direkte eierskap mer aktivt for å få til klimatiltak

• å omplassere deler av oljefondet i klimavennlige investeringer og ta fondet ut av selskaper som bidrar til store miljø- og klimaødeleggelser

• å styrke kommunenes økonomi både direkte og gjennom ordninger som Klimasats og Natursats

• å reversere oppsplittingen og anbudsutsettingen, og gjennomføre en storstilt satsing på jernbane og kollektivtransport

• å sikre en langsiktig og forutsigbar finansiering av karbonfangst- og lagringsteknologi for fastlandsindustrien, avfallsforbrenning og petroleumssektoren

• å kreve omstillingsplaner for hele oljeindustrien gjennom andre midler enn naturfiendtlig elektrifisering av norsk olje og gass

• å ivareta og styrke klimasamarbeidet med og mellom fagbevegelsen og miljøbevegelsen

• å trappe opp klimafinansiering til land i det globale sør

2.1.1 Global oppvarming og konsekvensene av klimaendringer

Komiteen påpeker at til tross for reduserte utslipp i enkelte land og regioner øker fortsatt de globale utslippene av klimagasser. Komiteen vil likevel understreke at Parisavtalen trekker utviklingen i retning av at klimagassutslippene går ned. Eksempelvis viser utslippstall for 2023 at EU har redusert utslippene med rundt 32 pst. siden 1990. Det er viktig at denne utviklingen fortsetter. Komiteen viser til FNs klimapanel som skriver i sin 6. hovedrapport at de globale utslippene må nå sitt toppunkt senest innen 2025 dersom 1,5-graders global temperaturstigning skal holdes innen rekkevidde.

Komiteen vil advare mot de alvorlige humanitære krisene som vil kunne oppstå om vi ikke klarer å snu den globale utviklingen. Klimaendringer bidrar til å eskalere humanitære kriser, og allerede sårbare samfunn er de som globalt også er mest utsatt for skadelige klimahendelser. Tørke og flom gjør områder ubeboelige, havnivåstigning truer byer og kystsamfunn, og høye temperaturer og annet ekstremvær svekker verdens matproduksjon.

Komiteen påpeker at også i Norge oppleves effektene av klimaendringene sterkere enn før. Siden 1900 har den årlige nedbøren på Fastlands-Norge økt med 20 pst., og temperaturendringene i arktiske strøk forventes å ha store konsekvenser for mennesker og dyr som lever der. Ekstremværet Hans viste også hvilke enorme økonomiske konsekvenser klimaendringer kan få allerede i dag.

Komiteen anerkjenner at hvor store konsekvensene av klimaendringene blir i framtiden, avhenger både av hvor mye klimagassutslippene reduseres globalt, og av hvor godt Norge klarer å tilpasse seg endringene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, mener videre vurdering av nye klimatiltak og virkemidler, må ses i lys av den internasjonale sikkerhetspolitiske og økonomiske utviklingen og ta hensyn til samfunnssikkerhet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti vil understreke at klimaendringene rammer uforholdsmessig, og at det i stor grad er de som har bidratt minst til klimaendringene, som rammes hardest. Dette er en av årsakene til at det på klimatoppmøtet i Baku (COP29) ble enighet om å tredoble finansieringen til land i det globale sør til 300 mrd. dollar innen 2035.

Disse medlemmer viser til Meld. St. 25 (2024–2025) der regjeringen skriver at de skal «ta stilling til et nytt mål for norsk klimafinansiering før dagens mål går ut i 2026» og «i lys av beslutningen fra FNs klimakonferanse i Baku (COP29) om et nytt globalt klimafinansieringsmål for 2035, starte et arbeid med å vurdere hvordan norsk klimafinansiering kan innrettes og økes fram mot 2035» (s. 28).

Disse medlemmer understreker viktigheten av at et nytt norsk klimafinansieringsmål skal reflektere Norges differensierte ansvar under Parisavtalen og være i tråd med de globale behovene. Disse medlemmer mener videre at det trengs en plan for opptrapping av Norges klimafinansiering, og at det sikres at penger til klimatilpasning, tap og skade og utslippskutt ikke går ut over andre bistandsmidler.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i løpet av våren 2026 legge fram en stortingsmelding med en forpliktende opptrappingsplan for Norges bidrag til internasjonal klimafinansiering i tråd med Parisavtalen og vedtakene på klimatoppmøtet i Baku (COP29).»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at en stortingsmelding med en forpliktende opptrappingsplan for Norges bidrag til internasjonal klimafinansiering svarer på hvilket nivå norsk klimafinansiering skal ligge på fram mot 2035, hvordan nivået reflekterer Norges rettferdige andel av de globale behovene for finansiering, hvor stor andel som skal være offentlig eller privat, hvilke sektorer det skal satses på, og hvilke land Norge ønsker å samarbeide med. Meldingen skal skilles mellom midler som i hovedsak er fattigdomsreduserende og har andre hovedformål, og midler til utslippskutt, tilpasning og tap og skade.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne understreker at global oppvarming ikke er en fremtidig utfordring – det skjer nå. Disse medlemmer mener at nødvendige klimatiltak og utslippskutt ikke kan utsettes, nedprioriteres eller «ses i lys av» andre kriser. Tvert imot må tiltak og virkemidler iverksettes nå. Klimapolitikk er sikkerhetspolitikk. Global oppvarming truer både internasjonal og nasjonal stabilitet og svekker samfunnets evne til å håndtere andre kriser.

Disse medlemmer mener det er oppsiktsvekkende at regjeringen, i en tid hvor klimakrisen stadig forverres, legger frem en klimamelding som i all hovedsak består av framskrivinger og kunnskapsoppsummering, uten vesentlige nye tiltak eller virkemidler som styrker klimapolitikken. Samtidig foreslår regjeringen et nytt klimamål for 2035, uten at det følger med en konkret plan for hvordan målet skal nås – og uten krav til hvor stor andel av kuttene som skal tas nasjonalt.

Disse medlemmer mener det ikke er rom for å «se an» når det passer å innføre nødvendige klimatiltak.

Komiteens medlem fra Venstre viser i denne sammenheng til Venstres forslag om forsterkede virkemidler i klimapolitikken under Dokument 8:177 S (2024–2025).

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at klimaendringene allerede er her. De er urettferdige og farlige. Det skjer en drastisk nedgang i naturmangfoldet på grunn av klimaendringer. Disse endringene representerer en stor fare for miljøet, men også for menneskers helse. Verden rundt oss omstiller seg i rekordfart, men Norge holder ikke følge. Fordelt på hver innbygger er Norge på verdenstoppen i klimagassutslipp, og en altfor stor del av norsk økonomi er avhengig av olje og gass, noe som gjør arbeidsplasser og lokalsamfunn ekstra sårbare for markedssvingninger og produksjonsnedgang. Vårt forbruk av energi og ressurser er for stort og må reduseres. Hadde alle hatt et like høyt forbruk, ville det krevd langt flere jordkloder. Å fortsette som før er uansvarlig for klimaet, naturen, arbeidsplasser, næring og eksportinntekter. Den grønne omstillingen må være rettferdig og sosial, mellom generasjoner og mellom land. Dette medlem vil peke på at Sosialistisk Venstrepartis strategi for et rettferdig grønt skifte handler om å bygge videre på vår eksisterende næringsstruktur med sikte på verdiskaping i både privat og offentlig sektor. Sosialistisk Venstreparti vil avkarbonisere og videreutvikle eksisterende industri for å nå klimamål, styrke konkurransekraften og trygge arbeidsplasser. En avgjørende del av strategien er at staten ikke gir ut store subsidier til nye grønne næringer uten å sikre folkelig eierskap og uten å ivareta sin rettmessige andel av fortjenesten fra de nye industriene. Gjennom økt statlig eierskap i nøkkelbedrifter og næringer som drives fram av klimasatsingen, skal vi sikre at gevinstene fra det grønne skiftet fordeles til fellesskapets beste. Vi trenger flere bein å stå på enn bare olje og gass, og derfor må vi bygge ny eksportrettet industri som er utslippsfri og produserer klimateknologi for framtiden. Sentralt for strategien er å vri skatter og avgifter, reguleringer og krav, subsidier og støtteordninger og statlige selskaper vekk fra det fossile og over til det grønne. Samtidig som vi omstiller samfunnet, skal vi redusere forskjellene. Et rettferdig grønt skifte handler om å skape de nye grønne, trygge og meningsfulle arbeidsplassene for framtiden og sørge for at økte kostnader ikke fører til økt ulikhet. Vi skal ikke benytte oss av fleksible mekanismer for å oppfylle våre nasjonale klimamål, men heller gjennomføre en nasjonal omstilling. Samtidig skal vi i tillegg bidra til klimaomstilling globalt.

2.1.2 Status Norges klimagassutslipp

Komiteen trekker frem at utslippene av klimagasser er på vei ned i Norge. I 2023 var norske utslipp av klimagasser totalt 46,7 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Det er 4,7 pst. mindre enn i 2022. De største utslippskildene var olje- og gassutvinning, og etter det industrien. Utslipp fra veitrafikk utgjorde den tredje største kilden til utslipp, etterfulgt av utslipp fra annen transport. Dernest fulgte jordbruket. Resterende utslipp fordelte seg på flere sektorer, herunder avfall og oppvarming av bygg.

Komiteen viser til at utslippsfremskrivingene med vedtatt politikk og politikk regjeringen planlegger for gjennom Klimastatus og -plan, kan redusere Norges nasjonale utslipp med 47 pst. innen 2035. Komiteen viser også til anslagene om at vi gjennom nasjonale utslippsreduksjoner og gjennom samarbeidet med EU, slik de regnes i Parisavtalen, kan være 67 pst. lavere i 2035 enn i 1990. Samtidig understreker komiteen at anslagene er svært usikre og vil kunne justeres over tid.

Komiteens medlemmer fra Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti viser til at norske utslipp ved inngangen til 2024 kun var redusert med 9,1 pst. sammenlignet med 1990. Disse medlemmer mener det er misvisende å vise til hvor mange pst. utslippene gikk ned fra 2023 til 2024, når referanseåret for klimamålene er 1990, og ikke 2023.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti viser videre til Klimautvalget 2050, som understreker at alle sektorer må gjennom omfattende endringer dersom Norge skal nå målet i klimaloven om å bli et lavutslippssamfunn innen 2050. Utvalget peker på at en tilnærming der tiltak vurderes enkeltvis, ut fra hva som er billigst på kort sikt, ikke nødvendigvis gir en samlet kostnadseffektiv omstilling. Å utsette nasjonale utslippskutt øker risikoen for en sen og brå omstilling med store samfunnsøkonomiske konsekvenser. Disse medlemmer viser videre til at klimadebatten i et 2050-perspektiv bør handle mer om hvilke små utslipp som i det hele tatt kan være igjen på sikt. Disse medlemmer mener derfor at klimapolitikken i større grad må innrettes mot nasjonale utslippskutt og bidra til en nødvendig omstilling i hele økonomien.

Disse medlemmer viser til at Norges klimafotavtrykk også handler om utslipp utenfor landets grenser. Norsk forbruk leder til indirekte utslipp som ikke er del av det norske klimaregnskapet. Vi importerer både mat, råvarer, byggematerialer og forbruksvarer, og vi transporter oss selv og varer over landegrenser. I tillegg tjener vi stort på petroleumseksport, som resulterer i klimagassutslipp i utlandet som sammenlagt er 10 ganger større enn Norges totale utslipp.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem en plan for reduksjon av klimagassutslipp i andre land fra forbruk i Norge i samsvar med målene i Parisavtalen.»

Disse medlemmer viser til høringssvar fra Miljømerking Norge til Meld. St. 25 (2024–2025) som viser til at dagens analyse og tallgrunnlag for Norges forbruksbaserte utslipp gjennomført av Miljødirektoratet er basert på en økonomisk beregningsmodell. Miljømerking Norge peker på at en slik beregningsmodell ikke gir insentiver til å redusere belastningen på klima og miljø dersom ikke også prisen blir lavere, og at det i dag trengs bedre metoder for beregning av klimafotavtrykk som stimulerer til utslippskutt og bærekraftig produksjon av varer.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sette i gang et arbeid for å bedre metodikken for beregning av indirekte, importerte utslipp fra norsk forbruk, som stimulerer til redusert klimafotavtrykk.»

Disse medlemmer viser til Innst. 164 S (2023–2024) av Dokument 8:10 S (2023–2024) om å måle og redusere importerte, indirekte klimagassutslipp fra nordmenns forbruk, der Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti blant annet fremmer forslag om å utarbeide et forbruksbasert klimaregnskap, opprette et mål for reduksjon i forbruksbaserte utslipp og en handlingsplan for å nå dette målet.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme en handlingsplan med konkrete tiltak for å redusere indirekte og importerte utslipp fra nordmenns forbruk.»

«Stortinget ber regjeringen utarbeide et separat mål for reduksjon i forbruksbaserte utslipp, hvor også Norges importerte utslipp er medregnet.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at vi i dag har lite oversikt over Norges indirekte, importerte utslipp. Det vises videre til at Parisavtalen understreker at bærekraftige livsstiler og forbruksmønstre spiller en viktig rolle i å adressere klimaendringene, og at rike og utviklede land må ta lederskap på dette feltet. FNs klimapanel viser i sin sjette og nyeste synteserapport (2023) at det er et enormt potensial for utslippskutt ved å gjøre endringer i forbruket av varer og tjenester. Disse medlemmer mener at Norge, som har det nest høyeste personlige forbruket av varer og tjenester per innbygger i Europa, bør gå foran i å ta ansvar for våre utslipp, uavhengig av hvor i verden disse skjer, og mener dette er viktig for å innfri Norges forpliktelser under Parisavtalen.

2.1.3 Klima og natur i sammenheng

Komiteen viser til at de siste årene har både FNs klimapanel og Naturpanelet presentert rapporter som viser at det er helt nødvendig å se klima og natur i sammenheng for å oppnå temperaturmålet under Parisavtalen. Tap av natur og klimaendringer forverrer hverandre og skaper økologiske og sosiale utfordringer globalt og nasjonalt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, mener nedbygging av matjord og verdifulle naturmiljøer kan gjøre skade på dyre- og planteliv, og at det gjør oss mer sårbare og dårligere i stand til å tilpasse oss et endret klima. Utryddelse av dyre- og plantearter forårsaker uopprettelige skader og setter verdens matsikkerhet i fare. Flertallet mener Norge skal følge opp våre forpliktelser etter naturavtalen.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener biologisk mangfold og sårbare økosystemer må sikres gjennom en kombinasjon av nasjonalt regelverk og langsiktig lokal forvaltning. Kommunenes kapasitet i arealplanleggingen må styrkes gjennom en bedret kommuneøkonomi og utarbeidelsen av nye løsninger og virkemidler som kan bistå kommunene i en bærekraftig forvaltning av areal- og naturressurser. Ulike typer vern kan noen ganger være et nødvendig virkemiddel. Vern av sjeldne arter og naturtyper må skje gjennom en klar prioritering for å sikre at det vi verner, kan følges opp gjennom langsiktig verneforvaltning. Disse medlemmer understreker at alt vern skal være basert på klare, naturfaglige kriterier og være forankret gjennom åpne prosesser og lokalt selvstyre som sikrer rettighetene til grunneiere, rettighetshavere og lokalsamfunn. Dersom vernet både skal ha støtte og være virkningsfullt, mener disse medlemmer at det er avgjørende at grunneiere, rettighetshavere, lokalsamfunn, kommuner og regioner som er berørt av strengt vern, og som tar på seg ansvar for å bevare naturen på vegne av hele samfunnet, må kompenseres for dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Norge har en unik og variert natur med dype fjorder og tindrende fjell. Disse medlemmer er opptatt av å ivareta og forvalte naturen vår på en fornuftig måte og etterlate den i god stand til de neste generasjoner. Dette innebærer hensyn til hvordan vi skal leve av og med naturen, ved å legge til rette for både næringsutvikling og samfunnsutvikling. Det er i dag kommunene ved de folkevalgte som styrer arealforvaltningen lokalt, de kjenner best de lokale forholdene og representerer det levende lokaldemokratiet. Vi har tillit til at lokalsamfunnene ivaretar hensynet til både utvikling og ivaretakelse av sine arealer.

Disse medlemmer er opptatt av klima- og miljøtiltak som gir reelle kutt. Da nytter det ikke med symbolske klimatiltak som hemmer vekst og utvikling, og som i realiteten bare flytter utslippene. Vi mener at påbud, forbud, vern og reguleringer ikke er veien å gå. Vi må legge til rette for en langsiktig omstilling av samfunnet på fornuftige områder ved å sørge for stabile og langsiktige rammevilkår.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at klimagassutslippene og nedbygging av natur truer planetens tåleevne, og at de to krisene forsterker hverandre. I Norge har en markedsstyrt tilnærming uten helhetlig planlegging ført til at naturen har blitt bygget ned og splittet opp bit for bit. Løsninga på klimakrisa er ikke å bygge ned mer norsk natur, enten det dreier seg om vindkraftanlegg i naturen eller å gå løs på vernede vassdrag. All kraftproduksjon medfører naturinngrep, og utbygginga av vann- og vindkraft har allerede lagt beslag på natur og økosystemer. Når naturen bygges ned, forsvinner også jordas naturlige karbonlager. Derfor er klimapolitikken nødt til å være på naturens premisser.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at skog dekker omtrent 37 pst. av Norges landareal, og at det er en avgjørende naturtype som sirkulerer og renser vann, renser luft, lagrer karbon og hindrer erosjon. Skog beskytter mot klimaendringer og er viktig for klimatilpasning. Gammelskog/naturskog har spesielt stor verdi for mange arter siden en rekke arter er spesialisert til å utnytte kvalitetene til den eldre skogen.

Disse medlemmer viser til at under klimatoppmøtet i Glasgow i 2021 inngikk Norge en felles forpliktelse med over 100 land om å stoppe og reversere tapet av skog innen 2030, og at dette er nødvendig for å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader. Disse medlemmer viser videre til at Norge i klimaavtalen med EU, i EØS-avtalen protokoll 31, har forpliktet seg til å redusere klimagassutslipp fra arealbruk og arealbruksendringer til tilsvarende null utslipp i 2030.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem en plan for å stoppe avskoging og reversere skogdegradering innen 2030.»

2.1.4 Klimatiltak og kostnadsbeskrivelser

Komiteen viser til at det er usikkert hva slags kostnader og nytte det vil ha for Norge å sette og nå et utslippsmål, og det er avhengig av politikk og teknologiutvikling globalt. Å nå klimamålet for 2035 vil innebære kostnader for samfunnet som helhet og for de enkelte aktørene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet, vil likevel påpeke at overgangen på lang sikt vil gi nye muligheter for økonomisk utvikling.

Komiteen viser til at i Prop. 129 L (2024–2025) Endringer i klimaloven (klimamål for 2035) gis et kostnadsanslag for å oppnå målet på minst 70–75 pst. utslippsreduksjoner sammenlignet med 1990. Merkostnaden ut over fremskrivingene som følger av vedtatt politikk og godskriving av Norges deltakelse i EUs kvotesystem, er anslått til mellom 10 og 21 mrd. kroner samlet for femårsperioden 2030–2035. Det tilsvarer om lag 2 til 4,2 mrd. kroner i året i gjennomsnitt. Komiteen trekker frem at anslagene er usikre.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det er mange måter å redusere utslipp på, gitt utgangspunktet med UFF-rammeverket (unngå-flytte-forbedre). Å laste mer på færre biler gir en god klimaeffekt og er i tillegg bra for selskapenes konkurransekraft. Dette er imidlertid ikke alltid enkelt, gitt dagens regelverk. 4-akslede elektriske kjøretøy over 32 tonn kan i dag ikke utnyttes fullt ut på grunn av akselavstand, tunge batterier og dermed redusert nyttelast. Endringer i dette vil ifølge Statens vegvesen kunne gi konsekvenser i form av høy belastning på eldre bruer i det offentlige veinettet, og dette må kartlegges. Disse medlemmer ber regjeringen framskynde arbeidet med å kartlegge konsekvensene av nye regler, blant annet for bruene langs veinettet, eller tilpasse regelverket slik at den tapte nyttelasten kan kompenseres på andre måter, eller at konkurranseulempen håndteres gjennom andre former for regulering. Disse medlemmer mener elektriske lastebiler må ha fortrinn foran diesellastebiler når det gjelder nyttelast, også for 4-akslede biler.

Disse medlemmer merker seg at effektleddet for tunge kjøretøy på enkelte ladestasjoner til enkelte tider av døgnet utgjør en uforholdsmessig stor andel av driftskostnadene for ellastebiler og varebiler. For disse nyttekjøretøyene er det vanskelig å avpasse lading til visse tider av døgnet og på steder der kostnadene er lave. Disse medlemmer mener dette er en problemstilling som gjør at enkelte som opplever dette, går tilbake til fossile drivlinjer på sitt utstyr.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti viser til at det offentlige kan spille en viktig rolle i å fremme klimavennlige løsninger gjennom offentlige innkjøp, og at tydeligere miljøkrav i offentlige anskaffelser kan bidra til innovasjon, til teknologiutvikling og til å fremme overgangen til nullutslippsløsninger. Dette har vært bakgrunnen for nullutslippskrav til eksempelvis anleggsmaskiner, som er rettet mot direkte utslipp.

Disse medlemmer merker seg imidlertid at direkte CO₂-utslipp fra bygg- og anleggssektoren utgjør en liten andel av de totale utslippene. Ifølge Entreprenørforeningen for bygg og anlegg (EBA) utgjør de indirekte utslippene i bygg- og anlegg over 70 pst. av CO₂-utslippene. Det er derfor mye å hente på å få ned CO₂-utslippene fra blant annet materialer, massehåndtering og gjennomføringsmetoder. Tidlig involvering fra entreprenører kan gi store utslippskutt og vil ofte også gi god økonomi i prosjektene. Disse medlemmer mener at det bør vurderes hvordan de store utslippene fra bygg- og anleggsaktivitet kan adresseres, slik at man ikke ensidig ser på anleggsmaskiner som tiltaket som skal få ned klimagassutslippene. Materialer og massehåndtering må i større grad vektlegges når klimagassutslippene skal kalkuleres og rapporteres.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti er opptatt av å finne grønne løsninger for luftfarten som kan bidra til å nå klimamålene og bidra til grønn næringsutvikling. Disse medlemmer viser til at luftfarten står for betydelige klimagassutslipp, og at det er avgjørende å kutte disse utslippene for at vi skal nå klimamålene våre. Disse medlemmer viser til at et viktig tiltak for å omstille luftfarten vil være å bidra med økonomiske midler til et innovasjons- og testsenter for utslippsfri luftfart, og vil legge til rette for at Norge skal være et testland for nullutslippsfly når teknologien ligger til rette for det.

Disse medlemmer vil bemerke at klimameldingen ikke lanserer nye tiltak for å redusere utslippene i luftfartssektoren eller kvitterer ut tidligere vedtak fra Stortinget. Disse medlemmer etterlyser SAF-planen som Stortinget enstemmig ba om 2. mai 2023, i vedtak 632 og 633. SAF vil i all overskuelig fremtid være den viktigste måten å kutte klimagassutslippene i luftfarten på.

Disse medlemmer viser til at både luftfart og sjøfart er sektorer der direkte elektrifisering bare kan dekke en begrenset del av transportbehovet med forventet teknologiutvikling, og der også andre alternativer for å fjerne fossile utslipp er begrenset og kostbare. Disse medlemmer mener derfor at produksjon av fornybare drivstoff til sjøfarten og luftfarten bør ses i sammenheng.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for og lage incentivordninger som støtter opp omkring reduksjon av effektleddet ved lading av ellastebiler og varebiler.»

«Stortinget ber regjeringen presentere en detaljert og helhetlig handlingsplan for videre omstilling av norsk transportsektor som viser hvilke tiltak som skal gjennomføres for å nå klimamålet innen 2035, herunder opprettholde den relative fordelen til elbiler og styrke incentiver og infrastruktur for lavutslipps varebiler og tungtransport, maritim sektor og luftfart.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for at utvikling mot nullutslipps hurtigbåter fortsetter. Dette kan innebære at lavutslipps hurtigbåter også får nødvendig støtte på vei mot en løsning med nullutslipp, og ordninger som premierer lavest mulig CO₂-avtrykk.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen åpne for vektdispensasjoner for fossilfrie tyngre kjøretøy i den grad sikkerhet tillater dette, for å fremskynde teknologiskifte i bransjen. Dispensasjonene må rammes inn slik at det gir forutsigbarhet for aktørene.»

Komiteens medlemmer fra Høyre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gradvis og forutsigbart innføre egnede klimaavgifter for klimagassutslipp i jordbrukssektoren.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen raskt avklare hva slags tiltak som vil gi uttelling som addisjonelle opptak i skog, samordnet med eventuelle karbonkreditter fra skog, og lage en handlingsplan og mål for økt karbonlagring i skog frem mot 2100.»

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Kristelig Folkeparti, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sette et nytt mål om klimafinansiering og følge det opp gjennom blant annet Norfund og klimainvesteringsfondet.»

Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for å gjenbruke overskuddsmasser, blant annet ved etablering av digitale markedsplasser for overskuddsmasser, og beregne klimaeffekten av slike tiltak.»

Et fjerde flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere hvordan man kan stille krav til gjenbruk av spillvarme fra industri, avfallsforbrenning, datasentre og hydrogenproduksjon der det ligger til rette for dette.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en samlet oversikt over de mest kostnadseffektive klimatiltakene knyttet til økt bruk av biokull og redusert omdisponering av skog til jordbruk, inkludert vurdering av utslippskutt, kostnader og behov for utvikling av metodeverk og støtteordninger.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at norske utslipp ved inngangen til 2024 kun var redusert med 9,1 pst. sammenlignet med 1990. Samtidig har Norge forpliktet seg til å kutte utslippene med 55 pst. innen 2030 – i samarbeid med EU gjennom tre pilarer: innsatsfordelingsforordningen (ESR), kvotesystemet (ETS) og regelverket for arealbruk og skog (LULUCF).

Disse medlemmer viser til Klimautvalget 2050, som slår fast at norsk klimapolitikk i stor grad har vært preget av kjøp av klimakvoter og bruk av fleksible mekanismer – i stedet for faktiske utslippskutt i Norge. Resultatet er en politikk som i hovedsak har utsatt utslippskutt fremfor å gjennomføre dem, noe som gjør Norge dårlig forberedt på den dyptgripende omstillingen som nå kreves. Denne omstillingen vil bli mer krevende i Norge enn i andre nordiske og europeiske land, blant annet på grunn av den sterke avhengigheten av olje- og gassnæringen.

Disse medlemmer viser videre til Eldring-utvalget og Miljødirektoratets rapport Klimatiltak i Norge: Kunnskapsgrunnlag 2025 som advarer mot å basere fremtidig klimapolitikk på kvotekjøp. Utvalget peker på at tilgangen til rimelige klimakvoter fra EU gradvis vil avta frem mot 2050, og at konsekvensen kan bli at Norge i løpet av kort tid må gjennomføre svært kostbare tiltak for å nå sine klimamål, dersom nødvendige nasjonale kutt ikke skjer nå.

Disse medlemmer merker seg at regjeringens egen Klimastatus og -plan (2024–2025) illustrerer problemet, som viser at dagens politikk vil etterlate et utslippgap på 5,4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i ikke-kvotepliktig sektor i 2030. Disse medlemmer anerkjenner behovet for en viss fleksibilitet i klimapolitikken, men mener det er oppsiktsvekkende at regjeringen planlegger å nå det vedtatte 2030-målet, og nå også et enda mer ambisiøst mål for 2035, gjennom omfattende bruk av kvotekjøp framfor faktiske utslippskutt i Norge.

Komiteens medlem fra Venstre viser til at dette står i sterk kontrast til klimaplanen for perioden 2021–2030 (Meld. St. 13 (2020–2021)), som ble lagt fram av en klima- og miljøminister fra Venstre, og hvor det ble lagt opp til å overoppfylle målet med fem pst.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet viser til at Norges forpliktelser under det frivillige klimasamarbeidet for ikke-kvotepliktig sektor og skog- og arealbrukssektoren ikke vil kunne nås uten en omfattende bruk av fleksibilitet og kvotekjøp langt ut over det regjeringen i dag legger opp til. Disse medlemmer viser til at underskuddet under LULUCF-regelverket anslås til 36,4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter for perioden 2021–2025, et underskudd som automatisk vil overføres til forpliktelsen for ikke-kvotepliktig sektor dersom Norge ikke får tilgang på store mengder skogkreditter. Disse medlemmer påpeker at det ikke foreligger noen plan for hvordan dette underskuddet skal gjøres opp, og at dersom et slikt underskudd skal dekkes uten bruk av fleksibilitet, vil det måtte innebære omfattende nedleggelser og redusert aktivitet i norsk ikke-kvotepliktig sektor de kommende årene. Disse medlemmer viser til at tidligere klima- og miljøminister fra Venstre i Meld. St. 13 (2020–2021) ikke presenterte en troverdig plan for hvordan det da forventede underskuddet på 27 millioner tonn CO₂-ekvivalenter for tiårsperioden skulle godtgjøres innenfor LULUCF-pilaren, ei heller tok høyde for godtgjøring av et slikt underskudd med ekstra innsats i ikke-kvotepliktig sektor. Disse medlemmer mener at inngåelsen av det frivillige klimasamarbeidet for skog- og arealbrukssektoren i 2019 var forhastet, var inngått på feil premisser og har vist seg særlig feilslått for Norge. Disse medlemmer mener det oppsiktsvekkende i denne saken er ønsket om å videreføre det frivillige klimasamarbeidet for skog- og arealbrukssektoren, med de nye forpliktelsene dette gir, uten en klar plan for hvordan verken dagens eller kommende forpliktelser skal imøtekommes.

2.2 Norges forpliktelser, klimamål og klimastyring

Komiteen viser til at i dag gir globale avtaler og EUs klimapolitikk sentrale rammebetingelser for norsk klimainnsats, og det har direkte konsekvenser for norsk næringsliv og enkeltmennesker.

Komiteen vil derfor understreke viktigheten av at regjeringen følger EUs arbeid med eksisterende og nytt klimaregelverk tett. Komiteen fremhever at Norges klimasamarbeid med EU i utgangspunktet er avtalefestet perioden 2021–2030. Nye klimasamarbeidsavtaler med EU ut over dette må forhandles og etableres.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet viser til omtalen av klimasamarbeidet med EU som i utgangspunktet avtalefestet for 2021–2030. Disse medlemmer minner om at EU har vedtatt et forsterket regelverk både for ikke-kvotepliktig sektor og for skog- og arealbrukssektoren, og at det for samarbeid etablert gjennom Protokoll 31 ikke ligger noen krav om å innføre endringsrettsakter. Dette ble eksplisitt klargjort i Prop. 94 S (2018–2019) om Stortingets samtykke til inngåelse av klimasamarbeidet med EU. Disse medlemmer viser videre til professor dr. juris Finn Arnesens betenkning til Stortinget datert 28. september 2016 om bruken av EØS-avtalens protokoll 31 for deltagelse i Innsatsfordelingsforordningen og LULUCF-forordningen. Betenkingen er tydelig på at samarbeid etablert gjennom protokoll 31 kan endres ved beslutning i EØS-komiteen. Dersom enighet om samarbeidet ikke oppnås og det ikke er mulig å videreføre samarbeidet i uendret form, vil det måtte avvikles. Som annet tradisjonelt bilateralt samarbeid vil det kunne avvikles dersom en part ønsker det. Norge står altså fritt til å ikke videreføre det frivillige klimasamarbeidet under den forsterkede innsatsfordelingsforordningen eller LULUCF-forordningen og er ikke bundet av de forsterkede forpliktelsene EU har innført for perioden 2026–2030.

Disse medlemmer mener Norge ikke bør videreføre klimasamarbeidet om skog- og arealbrukssektoren for perioden 2026–2030, og mener Norge skal ha en avventende holdning til denne delen av det frivillige samarbeidet for perioden etter 2030. Et oppdatert regelverk for skog- og arealbrukssektoren etter 2030 forventes tidligst offentliggjort sommeren 2026, og det fremstår for disse medlemmer uklokt å allerede nå signalisere videreføring av det frivillige samarbeidet for sektoren før vi kjenner innholdet.

Disse medlemmer mener erfaringene med regelverket til i dag taler for at denne delen av klimasamarbeidet med EU ikke videreføres for perioden 2026–2030. De siste framskrivingene for sektoren anslår et underskudd for Norge under LULUCF-regelverket i perioden 2021–2025 på 36,4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Dette utgjør et årlig netto utslippsgap fra Norges referansebane på om lag 7,3 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Disse medlemmer understreker at hovedandelen av underskuddet Norge anslås å få for perioden, ikke er fra reelle utslipp eller vedtatt politikk overfor sektoren, men skyldes at Norge i referanseperioden hadde historisk høye opptak i forvaltet skog, der blant annet skogen som ble plantet under skogreisingen fra 1950- til 1970-tallet, var i livssyklusen der opptaket var på sitt høyeste. Disse medlemmer viser til at avskoging og omdisponering av areal til utbygging, jordbruk og andre formål i perioden er på om lag 2,8 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, langt lavere enn det totale utslippsgapet til referansebanen. Selv uten noen form for avskoging og nedbygging i femårsperioden ville altså Norge fått et betydelig underskudd under regelverket.

Disse medlemmer merker seg at underskuddet for perioden 2026–2030 under det forsterkede regelverket i regjeringens Klimastatus og -plan 2024–2025 anslås til 1,4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Framskrivingene er svært usikre, men trenden i framskrivingene for skog- og arealbrukssektoren er like fullt at opptaket i norske skoger fortsetter å synke raskere enn tidligere antatt. Det vises til at regjeringens siste anslag er en betydelig nedjustering av anslagene presentert i Klimastatus og -plan 2023–2024, der regjeringen anslo et overskudd på 11 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i sektoren. Disse medlemmer viser til at argumentasjonen mot å regne netto opptak/utslipp fra skog- og arealbrukssektoren inn i en ny 2035-målsetting under Parisavtalen også gjør seg gjeldende for en eventuell videre norsk deltagelse i LULUCF-regelverket i perioden 2026–2030. Regelverkets målsettinger og innretting gjør klimapolitikken sårbar mot naturhendelser og naturlige variasjoner som påvirker opptaket. For land som Norge med store skogområder skapes det i tillegg en usikkerhet knyttet til endringer av beregningsmetodikk for sektoren som gir store utslag i framskrivingene. Disse medlemmer viser til utviklingen i NIBIOs framskrivinger for perioden 2021–2025 under bokføringskategorien «eksisterende, forvaltet skog» for 2019, 2022 og 2024, med henholdsvis anslått beregnede utslipp på 4 731, 23 940 og 27 601 kt CO₂-ekvivalenter under kategorien. Disse store økningene i framskrivingene skyldes endret metodikk og oppdaterte datasett, ikke endret politikk overfor sektoren. Disse medlemmer understreker at det må forventes betydelige endringer også i kommende framskrivinger for både perioden 2021–2025 og 2026–2030.

Disse medlemmer mener at et klimaregelverk der anslag kan endres i et slik omfang fra ett år til et annet ikke er egnet for å føre en forutsigbar nasjonal klimapolitikk, og mener dette understreker risikoen ved et videre klimasamarbeid på skog- og arealbrukssektoren for perioden 2026–2030. Disse medlemmer mener videre dette viser behovet for en ny innretning av klimamålsettingene som bidrar til å utløse skogsektorens potensial i klimapolitikken. Regelverkets målhorisonter med femårige perioder er dårlig egnet for å gi tilstrekkelig insentiv for effektive klimatiltak i forvaltet skog, noe også regjeringen påpeker i stortingsmeldingen.

Disse medlemmer er bekymret for at regelverket skaper en direkte binding mellom naturlige variasjoner i opptak og forpliktelsene for reduksjoner i fossile utslipp i ikke-kvotepliktig sektor. Tilgangen på skogkreditter har til nå vært meget begrenset, og det er ikke sannsynlig at EU vil oppnå sin netto null-forpliktelse, og at regelverkets kompensasjonsmekanisme utløses. Etter regelverket skal underskuddet for perioden 2021–2025 som ikke kan godtgjøres innenfor LULUCF, overføres til ikke-kvotepliktig sektor, der underskuddet må gjøres opp enten ved fleksible mekanismer, et begrenset antall overførbare kvoter fra kvotesystemet eller forsterkede nasjonale klimatiltak. Regjeringens Klimastatus og -plan og rapporteringen på forpliktelsene under innsatsfordelingen tar ikke høyde for en slik overføring av utslippsunderskudd fra LULUCF-regelverket. Det foreligger ingen plan for hvordan underskuddet for perioden 2021–2025 skal håndteres ut over regjeringens varslede dialog med europeiske skogland.

Disse medlemmer viser til at koblingen mellom naturlig varierende opptak i skog- og arealbrukssektoren og forpliktelsene for ikke-kvotepliktig sektor videreføres i det oppdaterte regelverket for perioden 2026–2030, selv om det åpnes for at et eventuelt underskudd ikke automatisk må overføres til innsatsfordelingsforordningen, jf. art. 9(2). Risikoen for at Norge må kjøpe fleksibilitet eller påføre samfunnet en betydelig høyere omstillingsbyrde for å godtgjøre utslipp som ikke er reelle innenfor skog- og arealbrukssektoren, forblir dermed høy.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet anser det som sannsynlig at Norge vil få aksept og forståelse for en videreføring av det frivillige samarbeidet under innsatsfordelingen, selv om Norge ikke deltar i LULUCF-regelverket i perioden 2026–2030. Norge vil under en forsterket innsatsfordelingsforordning få en forpliktelse på 50 pst. utslippsreduksjoner i ikke-kvotepliktig sektor og er således en positiv bidragsyter inn mot unionsmålet. Disse medlemmer minner om at Norge ikke har en felles målforpliktelse med EU under Parisavtalen, og ikke teller med netto opptak/utslipp fra sektoren inn i det økonomidekkende klimamålet under avtalen slik EU gjør. LULUCF-regelverket ble vedtatt for å styrke sektorens bidrag i EU-medlemslandene mot unionens mål under Parisavtalen, men er lite egnet for å bidra til Norges klimaforpliktelser under Parisavtalen for 2030.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen ikke videreføre klimasamarbeidet med EU for skog- og arealbrukssektoren (LULUCF) for perioden 2026–2030 og gå i dialog med EU for å sikre en oppdatert klimaavtale som gir en videreføring av klimasamarbeidet for ikke-kvotepliktig sektor frem til 2030.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet viser til at flere næringsaktører som ikke har aktivitet tilknyttet skog- og arealbrukssektoren, i sine høringssvar uttrykker at de allerede nå ønsker at Norge skal varsle et videre frivillig klimasamarbeid med EU for skog- og arealbrukssektoren for perioden etter 2030. Det relevante regelverket som det her ønskes at Norge skal varsle støtte til, eksisterer ikke, og det forventes et forslag fra EU-kommisjonen tidligst sommeren 2026. Disse medlemmer viser til at Norge ved innlemmelsen av LULUCF-samarbeidet i 2019 ikke hadde fått endelig avklaring av referansebane for perioden 2021–2025, og at det gjensto flere uavklarte spørsmål knyttet til konsekvensene av regelverket. Disse konsekvensene er nå tydelig synliggjort ved det faktum at Norge for perioden 2021–2025 går mot et underskudd på 36,4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Dersom fleksibilitet ikke benyttes, og Norge skal planlegge for å faktisk møte forpliktelsene under både LULUCF og innsatsfordelingen, vil inndekning av underskuddet måtte innebære en virkemiddelbruk overfor ikke-kvotepliktig sektor langt ut over det som i dag er forespeilet i regjeringens Klimastatus og -plan. I lys av erfaringene med LULUCF-regelverket mener derfor disse medlemmer det er høyst uansvarlig å allerede nå ta stilling til eller varsle støtte til et klimaregelverk som verken er utarbeidet eller konsekvensvurdert.

Komiteens medlemmer fra Venstre og Miljøpartiet De Grønne mener at internasjonalt samarbeid er avgjørende for å løse de store, globale utfordringene. Et tett og forpliktende europeisk samarbeid står derfor sentralt. Videre er Norges klimasamarbeid med EU en viktig forutsigbarhet for det norske næringslivet. Disse medlemmer viser til at det i Meld. St. 25 (2024–2025) skrives at «Norge vil fortsatt delta i kvotesystemet etter 2030, og regjeringen har en intensjon om fortsatt norsk deltakelse i øvrige deler av EUs klimaregelverk etter 2030».

Disse medlemmer vil påpeke at å være «åpne for» og å ha «en intensjon» om videre EU-samarbeid ikke er en bekreftelse på et videre forpliktende samarbeid med EU ut over 2030, og at det ikke gir tydelige styringssignaler for aktørene. Selv om regelverket for ESR og LULUCF ikke er landet enda, er dette ikke til hinder for å bekrefte at Norge skal delta i det fulle klimasamarbeidet med EU også etter 2030.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at Norge i 2019 inngikk en juridisk bindende klimaavtale med EU, som innebærer at Norge deltar i EUs klimaregelverk for å nå klimamålene for 2030. Avtalen omfatter tre hovedpilarer, nemlig innsatsfordelingsforordningen (ESR) – som fastsetter nasjonale utslippsmål for transport, jordbruk, bygg, avfall og deler av industri- og petroleumssektoren, EUs kvotesystem (ETS) – som setter et samlet tak på utslipp fra industri, energiforsyning, petroleumsvirksomhet, luftfart og skipsfart, og skog- og arealbruksregelverket (LULUCF) – som stiller krav til opptak og utslipp fra landarealene. Norge deltar i ESR og LULUCF gjennom EØS-avtalens protokoll 31 om frivillig samarbeid utenfor de fire friheter.

Disse medlemmer påpeker at klimaavtalen med EU kun løper fram til 2030. For å sikre fortsatt norsk deltakelse i EUs forsterkede klimaregelverk etter dette må avtalen fornyes. Både Klimautvalget 2050 (NOU 2023: 25 Omstilling til lavutslipp) og flertallet i Eldring-utvalget (NOU 2024:7 Norge og EØS: Utviklinger og erfaringer) anbefaler at Norge viderefører klimaavtalen med EU fram mot 2050. De peker på at Norge er tjent med EUs ambisiøse klimapolitikk, og at dette bør være en langsiktig ramme for Norges klimapolitikk. Klimautvalget 2050 understreker at forutsigbarhet er viktig, og at det ikke bør være uklarhet i om Norge skal delta i nye og mer ambisiøse versjoner av EUs klimaregelverk.

Disse medlemmer viser til at et bredt spekter av høringsinstanser – deriblant LO, NHO, Finans Norge, Norsk Industri, Fornybar Norge, Spekter, Tekna, Trondheim kommune, Cicero, SSB, Zero, Norsk klimastiftelse og WWF – støtter en videreføring av samarbeidet med EU.

Til tross for dette velger regjeringen å avvente og trenere spørsmålet om forlengelse av klimaavtalen, i strid med anbefalingene fra både ekspertutvalg og høringsinstanser. Disse medlemmer mener det er uklokt å skape usikkerhet om Norges deltakelse i et styrket europeisk klimasamarbeid, og disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen forlenge klimaavtalen med EU, forankret i protokoll 31, i EØS-avtalen fram til minst 2040.»

Komiteens medlemmer fra Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innlemme klimaavtalen med EU i EØS-avtalens forpliktende deler.»

2.2.1 Parisavtalen

Komiteen vil trekke frem Norges internasjonale forpliktelser i forbindelse med behandlingen av klimameldingen. Norge har underskrevet Parisavtalen, og denne avtalen legger de globale rammene for landenes klimaarbeid. Avtalens målsetting er å holde økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen under 2 grader sammenlignet med førindustrielt nivå og tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, mener at Parisavtalen er en forutsetning for en forutsigbar, ansvarlig og effektiv klimapolitikk. Under ulike krav i Parisavtalen og klimaloven § 5 er Norge forpliktet til å sette nye mål som er en progresjon fra forrige mål, som er den høyest mulige ambisjonen gitt nasjonale omstendigheter, og som fremmer gradvis omstilling fram mot 2050. Ifølge FN må de globale utslippene reduseres med om lag 60 pst. innen 2035. Flertallet mener det er riktig, gitt våre nasjonale omstendigheter, at Norge foreslår et mål som ligger godt over dette.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti viser til Global Carbon Budget (GCB) som analyserer det globale karbonbudsjettet, og som påpeker at økte temperaturer ikke snur før vi har nådd netto null utslipp. Ifølge GCB er det gjenværende karbonbudsjettet på 235 GtCO2, med en 50 pst. sjanse for å nå 1,5-gradersmålet. Dette tilsvarer globale utslippskutt på minst 8 pst. årlig fra 2024. Disse medlemmer viser til Parisavtalens forpliktelse om differensiert ansvar og mener industrialiserte, fossilproduserende land med et historisk ansvar bør kutte mer enn dette.

Disse medlemmer viser videre til klimameldingen (Meld. St. 25 (2024–2025)), der regjeringen skriver at vedtatt og planlagt politikk vil ta Norge til 47 pst. utslippskutt i 2035, og at det er forventet at ytterligere 20 pst. vil bli kuttet gjennom EUs klimasamarbeid, totalt 67 pst. utslippskutt i 2035. Disse medlemmer merker seg at det med dette legger opp til øvrig ny klimapolitikk som tilsvarer 3–8 pst. utslippskutt samlet over de ti neste årene, og mener dette er langt ifra ambisiøst, eller at det svarer på det verden trenger for å sikre at global oppvarming holdes under 1,5 grader. Disse medlemmer mener derfor at Norge bør øke sine ambisjoner samt sikre bedre samordning og styring av klimapolitikken for å oppnå klimamålene og Norges internasjonale klimaforpliktelser.

2.2.2 Klimamål

Komiteen viser til at Norge som part i Parisavtalen, samt gjennom klimaloven, er forpliktet til å sette klimamål og hvert femte år melde inn forsterkede målsettinger under Parisavtalen.

Komiteen påpeker at Stortinget har lovfestet i Prop. 77 L (2016–2017) Lov om klimamål (klimaloven) et mål om å bli et lavutslippssamfunn i 2050. Formålet med å lovfeste målet om lavutslippssamfunnet er å legge til rette for en langsiktig og forutsigbar omstilling. Med lavutslippssamfunn menes et samfunn der klimagassutslippene er redusert for å motvirke skadelige virkninger av global oppvarming. Videre er det lovfestet at utslippene skal reduseres i størrelsesorden 90 til 95 pst. fra utslippsnivået i referanseåret 1990.

Komiteen viser til separat saksbehandling i Prop. 129 L (2024–2025) Endringer i klimaloven (klimamål for 2035) for lovfesting av nye klimamål.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Høyre mener at å legge opp til en målsetting på utslippsreduksjoner på minst 70–75 pst. innen 2035 sammenlignet med 1990 er uttrykk for Norges høyest mulige og forsvarlige ambisjon.

Disse medlemmer mener Norges nye klimamål for 2035 under Parisavtalen bør ligge på minst 70–75 pst. sammenlignet med utslippsnivået i 1990. Disse medlemmer vil understreke at dette målet i hovedsak skal nås gjennom nasjonale tiltak og i samarbeid med EU. Dette er i tråd med Parisavtalen som sier at landene skal søke å gjennomføre sine klimamål gjennom hjemlige tiltak (artikkel 4.2), men anerkjenner at land samarbeider om gjennomføringen for å kunne ha høyere ambisjoner (artikkel 6.1).

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil poengtere at forslaget om å redusere utslippene med minst 70–75 pst. innen 2035 sammenlignet med utslippsnivået i 1990 er det nest høyeste målet meldt inn av et industriland under Parisavtalen per mai 2025. Det er fortsatt ikke fastsatt et eksakt mål for EU for 2035.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Høyre er opptatt av at folk og næringsliv skal ha tillit til klimapolitikken. Næringslivet må ha tillit til rammevilkår som står seg over tid for å kunne ta investeringer i en krevende omstilling. Folk må oppleve at myndighetene leverer på de målene man setter seg, og at byrden forbundet med tiltakene har en rettferdig fordeling. Disse medlemmer mener derfor det er viktig å sette et nytt mål som er i tråd med Parisavtalens krav om progresjon, samtidig som de er realistiske, ikke skaper konkurranseulemper for norsk næringsliv eller gir en uforholdsmessig byrde til husholdningene.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Norge er forpliktet til å melde inn forsterkede klimamål for 2035. Det er for disse medlemmer viktig at målene samsvarer med EUs mål, slik at det sikres like konkurransevilkår med de landene som Norge handler og samarbeider mest med. Norge bør imidlertid ikke gå lenger enn de målene EU fastsetter. EUs ambisjoner vil ha stor betydning også for Norges muligheter til å nå sine mål, og norsk næringsliv bør så langt som mulig møte de samme klimakravene i Norge og EU. Klimamålene for 2035 bør være ambisiøse, men også realistiske, oppnåelige og med en viss fleksibilitet. På denne bakgrunn støtter disse medlemmer regjeringens forslag om klimamål på minst 70–75 pst. og at dette lovfestes og meldes inn til FN.

Disse medlemmer mener samtidig at det må være en klar prioritet og ambisjon å ta mest mulig av utslippskuttene under innsatsfordelingen nasjonalt, og at regjeringen legger dette til grunn for sitt videre arbeid.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet mener regjeringens forslag om 70–75 pst. utslippsreduksjoner sammenlignet med nivået i 1990 er svært ambisiøst. Disse medlemmer er bekymret over at det i Klimameldingen 2035 verken klargjøres hvilke ytterligere grep regjeringen vil gjennomføre for å nå et slikt mål, eller redegjøres for konsekvensene av disse for samfunnet og andre vedtatte samfunnsmål.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener Norges nye klimamål bør ligge nær en lineær opptrapping mot det lovfestede 2050-målet om 90–95 pst. utslippsreduksjoner sammenlignet med 1990. Et lineært mål vil bety 63,75–65 pst. utslippsreduksjoner sammenlignet med 1990. Dagens lovfestede klimamål for 2030 på 55 pst. og målsettingen om 90–95 pst. utslippsreduksjoner innen 2050 er svært ambisiøse målsettinger, og disse medlemmer mener et klimamål i tråd med en lineær opptrapping fortsatt vil være et ambisiøst klimamål for Norge. Disse medlemmer viser til behandlingen av Prop. 129 L (2024–2025), der disse medlemmer foreslår en lovfesting av et nytt klimamål for 2035 i tråd med en slik lineær opptrapping, og ønsker videre at dette ambisjonsnivået meldes inn under Parisavtalen.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet mener videre norske forutsetninger og ulik innretting av klimamålsetting under Parisavtalen taler for at Norge ikke bør ha et klimamål prosentvis likt EU, da slik prosentvis likhet i måltall mellom Norge og EU utgjør et reelt sett høyere ambisjonsnivå og medfører en større omstillingsbyrde for Norge enn for EUs medlemsland. Norge hadde i 1990 kommet lenger enn EU i omstillingen av energisystemet, og Norges gjenværende utslippskilder er både dyrere og mer teknologisk krevende å utfase enn for europeiske medlemsstater. Videre utgjør ulik modell for medregnet opptak/utslipp fra skog- og arealbrukssektoren inn mot den økonomidekkende målsettingen om lag fem prosentpoeng i reelt ambisjonsnivå. Et likt måltall som EU utgjør derfor et betydelig høyere ambisjonsnivå for Norge og en større omstillingsbyrde for norske innbyggere og bedrifter enn i sammenlignbare europeiske land. Disse medlemmer vil understreke at prosentvis likt måltall som EU under Parisavtalen ikke er en nødvendig forutsetning for norsk deltagelse i kvotesystemet eller det frivillige klimasamarbeidet for skog- og arealbrukssektoren og ikke-kvotepliktig sektor.

Disse medlemmer viser til at et av regjeringens sentrale argumenter for å velge et ambisjonsnivå på 70–75 pst. er en forventning om at EU vil sette sitt ambisjonsnivå for 2035 innenfor dette intervallet, og at regjeringen ønsker at Norges klimamål skal være likt EUs klimamål. Disse medlemmer mener dette fortsatt er svært uklart. Det pågår en stor debatt innad i EU om unionens konkurransekraft og klimapolitiske ambisjoner, der flere medlemsland uttrykker motstand mot dagens klimapolitikk og det ambisjonsnivået slik Europakommisjonen har tatt til orde for. Eksempelvis har representanter fra Italias regjering løftet forslag om et lavere ambisjonsnivå for 2040 på 80 eller 85 pst.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at en målsetting for 2035 basert på en lineær bane fra et slikt 2040-mål utgjør et intervall mellom 67,75 og 70 pst. Det er videre uavklart om EUs 2035-mål faktisk vil utgjøre en lineær opptrapping fra et vedtatt 2040-mål. Europakommisjonen har utsatt fremleggelsen av sitt forslag og vil ikke ha vedtatt et nytt klimamål for 2035 før Stortinget har ferdigbehandlet Norges nye klimamål. Regjeringens foreslåtte ambisjonsnivå innebærer dermed en risiko for at Norge melder inn og låses til et ambisjonsnivå høyere enn EUs, uten anledning til å senere nedjustere innmeldt målsetting jf. Parisavtalens artikkel 4(3).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at regjeringen i Meld. St. 25 (2024–2025) presenterer et kutt av klimautslippene på minimum 70 pst. innen 2035. Videre fremgår det at kuttene skal gjennomføreres i samarbeid med EU. Klima- og miljøministeren påstår videre at dagens politikk vil føre til utslippskutt på 47 pst. innen 2035. Disse medlemmer stiller seg svært skeptiske til de fremskrevne måloppnåelsene og etterlyser mer realisme i ordskiftet om klima fra regjeringen. Disse medlemmer mener også at konsekvensene for konkurransekraft og verdiskaping ikke har blitt, eller blir vurdert, godt nok. Dette fremgår også i svaret fra Energidepartementet i et brev datert 16. mai 2025, der Finansdepartementet redegjorde for at de samfunnsøkonomiske kostnadene ved utslippsreduksjon ikke er beregnet ut over merkostnaden.

Klima- og miljøministeren har tidligere uttalt at det ikke er noen motsetning mellom klimapolitikk og sikkerhetspolitikk «En veldig farlig motsetning noen prøver å skape» (E24.no, 30. mars 2025). Dette stiller disse medlemmer seg spørrende til, da politikk handler om å ta ansvar og prioritere. I dagens ustabile sikkerhetspolitiske situasjon er det et stort behov for å stryke beredskapen og ruste opp. Dersom utbygging av forsvarsinstallasjoner tar lenger tid eller blir uforholdsmessig dyre, mener disse medlemmer at dette i sum svekker beredskapen. Videre foregår det også en storstilt elektrifisering av samfunnet. Dersom kritisk infrastruktur som eksempelvis strømnettet tas ut, vil dette svekke vår nasjonale beredskapsevne. Disse medlemmer anfører at dersom operativ evne svekkes som følge av klimapolitikk, er det beviselig en tydelig motsetning. Disse medlemmer mener at beredskap og samfunnssikkerhet alltid må gå først.

Norge har kuttet om lag 9 pst. av utslippene på 35 år, hvorav deler av kuttet skyldes avvikling av industri og lavere aktivitet («Laveste klimagassutslipp siden 1990», SSB.no, 5. november 2024). Disse medlemmer mener videre at en delforklaring til utslippskuttet i industrien skyldes høye strømpriser som har ført til lavere aktivitet. Denne utviklingen kan relateres til internasjonale forhold, men også til særnorske klimamål og avgifter. Disse medlemmer mener det fremstår særs virkelighetsfjernt, og svært kostnadsdrivende, at Norge skal klare å innfri de målene som allerede er fastsatt. Disse medlemmer mener at regjeringens urealistiske mål er skadelig for Norges verdiskapning, konkurransekraft og beredskap og dermed også for vår egen evne til å håndtere krise og krig.

Disse medlemmer mener at en realistisk klima- og miljøpolitikk med realistiske målsettinger, fri fra symbolske tiltak, vil tjene både norsk økonomi og verdens globale klima best. Videre fremholdes det at en fornuftig og målrettet politikk, basert på kost-nytte-prinsippet med bruk av midler der de gir størst effekt, blant annet gjennom klimakvoter, vil være mest hensiktsmessig. Disse medlemmer vil understreke at dette gjelder i sammenheng med realistiske og oppnåelige klimamål, ellers vil høyere vel være å betrakte som ytterligere bistand via klimamidler.

Disse medlemmer vil understreke utfordringene særeuropeiske klimamål utgjør i den globale konkurransen.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen revidere og nedjustere norske klimamål til mer realistiske nivåer som ivaretar konkurransekraften, verdiskapingen, kritiske verdikjeder og beredskapen.»

«Stortinget ber regjeringen avvikle Norges ‘omstillingsmål’.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil poengtere at basert på framskrivingene av klimagassutslipp i Norge og en videreføring av klimaplanen for 2030 er det de nasjonale utslippene som er anslått til å kunne bli redusert med 47 pst. i 2035, sammenlignet med 1990. Legger vi til anslag på forventet effekt av norsk deltakelse i det europeiske kvotesystemet i tillegg til dagens nasjonale politikk, kan utslippene bli rundt 67 pst. lavere i 2035.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne mener det er avgjørende at det etableres et eget klimamål for hvor store kutt Norge skal gjøre i årene framover. Norsk næringsliv og det norske samfunnet må omstilles. Det er viktig både for å sikre konkurransekraften til norsk industri og fremtidens arbeidsplasser, og det er avgjørende for at Norge skal gjøre sin del i den internasjonale kampen mot klimakrisen. Disse medlemmer mener at regjeringens strategi vil føre til omfattende kvotekjøp i EU og land utenfor EU. Kvotekjøp fra land utenfor EU innebærer en risiko for kjøp av kvoter med usikker klimaeffekt. Kvotekjøp både innenfor og utenfor EU gjør at vi bruker pengene på å sikre omstillingen av andre lands industri. Det betyr at norsk industri blir hengende etter og taper i den internasjonale konkurransen hvor kravene til produksjon med lave utslipp bare blir tøffere. Dette vil gå ut over lønnsomheten til norsk næringsliv og være en trussel mot norske arbeidsplasser.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med et forslag om å lovfeste et mål om 80 pst. nasjonale utslippsreduksjoner i 2035, og at dette er målet som meldes inn til FN.»

«Stortinget ber regjeringen komme med forslag til et separat klimamål for utslippsreduksjoner fra skog- og arealbruk for å ivareta naturhensyn og gjøre det mer forutsigbart hvor store utslippsreduksjoner Norge skal gjennomføre innen 2035.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti mener at klimagassutslippene til rike land primært skal kuttes innenlands, ikke gjennom kvotekjøp. Hovedargumentene for dette standpunktet er godt oppsummert av Klimautvalget 2050, i NOU 2023:25 Omstilling til lavutslipp, side 55:

«Et klart mål for hvor mye utslippene skal reduseres i Norge vil gjøre klimapolitikken tydeligere både for beslutningstakere, næringsliv og offentligheten [...] Utfordringen er at klimamål som åpner for betaling for utslippskutt i andre land gjør det utydelig hva som skal skje i Norge. I omstillingen til et lavutslippssamfunn må kvotekjøp og kjøp av utslippsreduksjoner for å oppnå Norges klimamål spille en begrenset rolle. Strategiske valg i klimapolitikken bør ta utgangspunkt i det langsiktige målet om å fjerne de fleste utslipp i Norge for godt.»

Disse medlemmer viser til de flerfoldige høringsinnspillene som etterspør et nasjonalt klimamål. Dette inkluderer også flere næringslivsaktører, som ønsker et nasjonalt mål på grunn av at dette blant annet vil gi økt forutsigbarhet for fremtidige investeringer.

Dette kommer blant annet til uttrykk i opprop fra næringslivet signert av toppledere fra blant annet Bama, Bergens Næringsråd, Eviny, Gjensidige, Havila, KLP, Mesta, NorgesGruppen, Nortura, Rambøll, Siemens AS, Statkraft, Storebrand og TINE. Disse kritiserer regjeringen for å ikke angi hvor mye av klimagassutslippene som skal kuttes i Norge, og oppfordrer Stortinget til å enes om et nasjonalt klimamål for 2035.

Disse medlemmer er bekymret for at regjeringen åpner for bruk av artikkel 6 under Parisavtalen og muligheten for å dekke et eventuelt gap i utslippsregnskapet under samarbeidet med EU med å kjøpe kvoter utenfor EU. Å legge opp til et omfattende kjøp av utslippskvoter bryter helt klart med intensjonen om å omstille Norge til et lavutslippssamfunn. For å sikre forutsigbare rammer, en sterkere klimapolitikk og mer forpliktende klimamål som faktisk bidrar til at Norge omstiller seg slik klimalovens formål er utformet, bør Norge lovfeste et mål om utslippskutt innenfor norsk territorium.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne mener at kuttene til rike land primært skal tas innenlands, og ikke gjennom kvotekjøp. Det er like fullt avgjørende at Norge fører en politikk som demper etterspørselen etter fossil energi globalt og bidrar med klimafinansiering til andre land. Denne innsatsen bør komme i tillegg til oppfyllelse av Norges klimamål.

Komiteens medlemmer fra Rødt og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen øke bevilgninger til miljø- og klimatiltak i det globale sør gjennom bilaterale og multilaterale kanaler i form av gaver heller enn lån.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen ta initiativ til en karbonskatt på internasjonal skipsfart og luftfart i fellesskap med andre land.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti viser til at Miljødirektoratet i 2023, på oppdrag fra Klima- og miljødepartementet, la frem rapporten «Et 2035-bidrag som sikrer omstilling nasjonalt», der det anbefales at Norge bør sette et mål om å redusere klimagassutslippene med minst 80 pst. innen 2035, og at minst 60 pst. av kuttene bør tas nasjonalt. Miljødirektoratet understreker at dette er nødvendig for å sikre omstilling i Norge, at framtidige klimamål skal være forutsigbare og så enkle som mulig å styre etter, og at det er grunnen til at de anbefaler et eget delmål for nasjonale utslipp.

Disse medlemmer merker seg at svært mange av høringsinstansene i den offentlige høringen om Norges 2035-mål sluttet seg til Miljødirektoratets anbefaling. Likevel har regjeringen lagt frem et mål om 70–75 pst. utslippskutt, uten å presisere hvor stor andel som skal tas nasjonalt. Disse medlemmer mener at forslaget til nytt mål gjør klimapolitikken mindre målrettet og mer forvirrende, og viser til at forslaget om mål på 70–75 pst. kan gjennomføres med kutt i Norge, gjennom deltakelse i kvotesystemet, ved å kjøpe kutt i EU-land eller ved å kjøpe kvoter fra land utenfor EU-systemet som Usbekistan.

Disse medlemmer mener det er sterkt kritikkverdig at regjeringen ikke følger det faglige rådet fra sitt eget fagdirektorat, og i stedet foreslår et mål som gjør klimapolitikken mer utydelig og mindre forpliktende. Det er særlig oppsiktsvekkende at regjeringen begrunner fraværet av et nasjonalt delmål med behovet for å forenkle målstrukturen – når Miljødirektoratet eksplisitt anbefaler et slikt delmål nettopp av hensyn til styrbarhet og forutsigbarhet i politikken.

Komiteens medlemmer fra Rødt, Venstre og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen melde inn til FN under Parisavtalen et mål i 2035 om 80 pst. reduksjon av Norges klimagassutslipp sammenlignet med 1990, hvorav minst 60 pst. av utslippskuttene skal tas i Norge. Utslippskuttene kan gjennomføres i samarbeid med EU gjennom klimaavtalen.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti mener det er et gjennomgående problem i norsk klimapolitikk at langsiktige og uforpliktende mål ikke nås, og viser til Riksrevisjonen som vurderte det som kritikkverdig at Norge ikke har et godt nok styringssystem eller god nok samordning for å nå de norske klimamålene. Riksrevisjonen peker videre på at det er kritikkverdig at det er store usikkerheter i hvilken grad det blir mulig å kjøpe utslippsenheter, skogkreditter og kvoter i utlandet for å nå Norges klimamål (Dokument 3:15 (2023–2024)). Også det regjeringsnedsatte Klimautvalget 2050 påpeker at Norge trenger et styrket klimastyringssystem som bidrar til at målene blir nådd, og anbefaler blant annet å presisere at Norges klimamål for 2050 innebærer reduksjon i utslippene fra norsk territorium for å sikre økt tempo i omstillingen i Norge, NOU 2023: 25 Omstilling til lavutslipp – Veivalg for klimapolitikken mot 2050.

Disse medlemmer mener det hindrer klimalovens formål at man ikke forplikter til territorielle utslippskutt innenfor et nasjonalt karbonbudsjett utledet fra Parisavtalens mål om å begrense global oppvarming til 1,5 grader. Disse medlemmer mener at både Stortingets og regjeringens beslutningsgrunnlag vil styrkes gjennom forpliktende karbonbudsjetter, sektorvise mål, utslippsbudsjetter og tydelige nasjonale målsettinger, og at den offentlige debatten om norsk klimapolitikk slik vil få et sterkere fundament. Disse medlemmer er videre bekymret for at regjeringen åpner for bruk av internasjonale klimakvoter under artikkel 6 i Parisavtalen og muligheten for å dekke et eventuelt gap i utslippsregnskapet under samarbeidet med EU med å kjøpe kvoter utenfor EU.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen ikke ta i bruk markedssamarbeid under Parisavtalen artikkel 6.4 utenfor Europa for å nå Norges klimamål under Parisavtalen.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det ikke bør settes begrensninger på eller føringer for bruken av fleksible mekanismer for oppfyllelse av Norges nye klimamål for 2035. Disse medlemmer mener fleksible mekanismer er et helt legitimt verktøy for å nå Norges klimamål, og at det er et viktig verktøy for å sikre omfattende globale utslippsreduksjoner. Bruken av fleksible mekanismer gir videre mer kostnadseffektive utslippsreduksjoner og en mer rasjonell omstilling.

Disse medlemmer viser til at EU i sin nåværende målsetting under Parisavtalen har frasagt seg muligheten til å bruke fleksible mekanismer/kvoter, men at det er usikkert om EU vil videreføre en slik begrensning for 2035- og 2040-målet. Disse medlemmer viser til at blant annet franske og tyske myndigheter har uttalt seg positivt til bruk av det internasjonale kvotemarkedet for å nå et forsterket klimamål. EUs fremtidige utslippskutt vil bli dyrere og vanskeligere å gjennomføre enn de som til i dag er gjort, og EU har vært en aktiv pådriver for å forbedre fleksibilitetsmekanismen under Parisavtalen. Disse medlemmer understreker at et forbedret marked for fleksibilitet under Parisavtalen også vil avhenge av at seriøse kjøperland deltar i markedet. Dette taler for at EU kan snu i sitt syn på bruken av fleksible mekanismer, og for en norsk deltagelse i et internasjonalt marked for utslippsenheter i den kommende perioden. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at Norge ikke bør legge noen begrensninger på bruk av fleksible mekanismer under Parisavtalen for oppnåelse av et nytt 2035-mål. Dersom EU nå åpner for bruk av fleksibilitet under Parisavtalen, og Norge samtidig frasier seg muligheten til å bruke slike mekanismer, vil dette bidra til å gjøre et norsk klimamål vanskeligere å nå enn et prosentvis likt mål i Europa. Disse medlemmer mener det ikke er grunnlag for at Norge skal ha et høyere reelt ambisjonsnivå, ei heller påføre eget samfunn betydelig større omstillingsbyrde, enn sammenlignbare europeiske stater.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti viser til høringssvar til St. Meld. 25 (2024–2025) der en rekke aktører understreker at det er store usikkerheter knyttet til hvor mye som skal kuttes nasjonalt, og at dette bidrar til lite forutsigbarhet. NHO etterlyser en tydeligere retning for gjennomføringen av klimamålet. Også Norsk Hydrogenforum, Statkraft, ZERO, WWF, Framtiden i våre hender, Spire, Tekna, Akademikerne, Grønt Skipsfartsprogram (DNV), Samfunnsbedriftene, Fornybar Norge, Forum for utvikling og miljø (ForUM), KS, Grønn Byggallianse, Norges institusjon for menneskerettigheter, Changemaker, NITO, Natur og Ungdom og Naturvernforbundet har alle støttet innføring av et nasjonalt delmål. Disse medlemmer viser videre til næringslivsoppropet i regi av Skift, som har samlet over 50 næringslivsledere som støtter et nasjonalt klimamål for å sikre at norsk klimapolitikk skal være ambisiøs og forutsigbar og gi tydelige styringssignaler. For å sikre forutsigbare rammer, en sterkere klimapolitikk og mer forpliktende klimamål som faktisk bidrar til at Norge omstiller seg til et lavutslippssamfunn slik klimalovens formål er utformet, mener disse medlemmer at Norge må lovfeste et mål om utslippskutt på norsk territorium.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, mener at et nasjonalt delmål ikke er riktig vei å gå for norsk klimapolitikk av flere årsaker. Flertallet trekker frem at legitimiteten til klimapolitikken også bygges på en målstruktur som er enkel å forstå. Derfor ønsker flertallet å ha et overordnet klimamål med tydelige retninger og forventinger til nasjonale utslippskutt.

Flertallet vil også påpeke at det med et nasjonalt delmål påløper betydelige merkostnader som det er vanskelig å tallfeste. For et nasjonalt delmål på 60 pst. er anslaget for merkostnader på 75 mrd. kroner for perioden 2031–2035. Selv et nasjonalt delmål på 50 pst. vil kunne ha merkostnader på 11 mrd. kroner.

Flertallet vil understreke at et tallfestet delmål for nasjonale utslippsreduksjoner ikke nødvendigvis legger til rette for en kostnadseffektiv klimapolitikk. Reduksjoner i norske kvotepliktige utslipp vil i all hovedsak bli motsvart av økte utslipp et annet sted innenfor kvotesystemet og gi en usikker effekt på globale utslipp. Det er videre svært krevende å styre nasjonale utslipp. Nivået på utslippene er i stor grad et resultat av forhold utenfor politisk kontroll, som utvikling i økonomien, internasjonal teknologiutvikling og befolkningsvekst. Et nasjonalt delmål kan derfor føre til et behov for brå og omfattende innstramminger i den nasjonale virkemiddelbruken, som vil svekke forutsigbarheten i klimapolitikken for industrien og andre.

Flertallet mener at et delmål om innenlandske ambisjoner kan gi en konkurranseulempe for norske kvotepliktige aktører dersom de blir stilt overfor strengere regulering enn sine europeiske konkurrenter. Avhengig av ambisjonsnivået på et delmål kan en nasjonal målsetting legge press på kraftbalansen i Norge og enkelte sektorer. En ulempe kan derfor være økte kostnader for staten, næringslivet og husholdningene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Høyre vil understreke at ikke å lovfeste et nasjonalt delmål ikke betyr at man ikke ønsker å kutte utslipp nasjonalt. Disse medlemmer ønsker å legge til rette for en gradvis omstilling til lavutslippssamfunnet i 2050 og mener for eksempel at de nye tidslinjene for utfasing av bruk av fossile brensler er et nyttig verktøy. Disse medlemmer mener at tidslinjer er et nyttig verktøy for å systematisk vurdere teknologiutvikling og virkemiddelbruk fremover, som gjør at man på sikt kan sette årstall for når forbrenningsutslippene kan nærme seg null.

Disse medlemmer vil poengtere at teknologiutvikling kan gå raskt. Med en tidslinjetilnærming kan man til enhver tid ta høyde for teknologiutvikling og kostnader når man vurderer hvilke virkemidler som skal innføres. Når det settes et årstall, gis det et tydeligere signal om hva som skal gjennomføres, og når. Kostnadene knyttet til teknologi for utslippsreduksjoner endres over tid, og disse medlemmer mener det er fornuftig at man gjennom arbeidet med tidslinjene tar hensyn til kunnskap om teknologistatus og kostnader.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet mener Norge verken bør melde inn under Parisavtalen eller lovfeste et nasjonalt delmål, ei heller legge kvalitative føringer for andelen utslippsreduksjoner som skal gjennomføres nasjonalt. Disse medlemmer vil påpeke at et ambisiøst nasjonalt delmål vil innebære store ekstrakostnader for det norske samfunnet, vil være svært krevende å gjennomføre og vil ha en begrenset effekt på de globale utslippene. Disse medlemmer viser til at et nasjonalt delmål vil gi et betydelig økt kraftbehov over forventet produksjonsvekst, og isolert sett vil det kunne gi betydelige økninger i kraftprisene. Disse medlemmer understreker at disse vurderingene også er bakgrunnen for at regjeringens omstillingsmål ikke har latt seg realisere.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet understreker at et nasjonalt omstillingsmål/delmål basert på utslippskutt er dårlig egnet til å måle omstillingstakt i økonomien, da uønsket redusert aktivitet i økonomien også vil bidra til måloppnåelse. Et slikt delmål vil ha en begrenset effekt på globale utslipp da Norge inngår i det europeiske kvotesystemet. Nasjonale utslippskutt innenfor kvotepliktig sektor vil kunne gi åpning for tilsvarende utslipp andre steder innenfor kvotepliktig sektor i unionen. Disse medlemmer understreker at det er alternative innrettinger av et «omstillingsmål» dersom reell omstilling av næringslivet er formålet, og viser til at EU satt et mål for økt omstilling basert på å investere mer av BNP i grønn omstilling.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, vil understreke at det ikke vil være mulig å nå målet om tredobling av verdens bidrag til klimafinansiering uten en vesentlig økning i mobiliseringen av privat kapital. Flertallet viser til at Norfund og Klimainvesteringsfondet, som Norfund forvalter, har stått for all den private kapitalen Norge har kunnet rapportere som klimafinansiering, og at Norfunds investeringer og mobilisert privat kapital stod for 44 pst. av norsk klimafinansiering i 2023.

Flertallet viser til at Klimainvesteringsfondet i løpet av tre år har gjort investeringer slik at man årlig vil unngå utslipp av 17,6 millioner tonn CO₂, tilsvarende 38 pst. av Norges årlige utslipp, samtidig som fondet har hatt en årlig snittavkastning på 19 pst. i norske kroner og årlige forvaltningskostnader på under 1 pst. Flertallet mener det faktumet at Klimainvesteringsfondet faktisk tjener penger per tonn unngåtte CO₂-utslipp, gjør det til Norges mest effektive klimatiltak. Flertallet viser også til at en uavhengig evaluering av Norfund og Klimainvesteringsfondets energiinvesteringer nylig bekreftet fondets svært gode resultater.

Flertallet viser til at Klimainvesteringsfondet skal oppkapitaliseres med 1 mrd. kroner årlig over statsbudsjettet fram til 2026, men at regjeringen ikke har kommet med signaler om videre finansering fra 2027. Dette flertallet mener det er avgjørende å sikre forutsigbarhet for fondets videre planer gjennom at det raskt gis signaler om at finansieringen vil fortsette, og at den vil oppskaleres.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti har merket seg at regjeringen i meldingen fortsatt beholder målet om dobling av norsk klimafinansiering innen 2026 sammenlignet med 2020, til tross for at dette målet ble nådd allerede i 2022, fire år før målet, hovedsakelig som følge av Norfund og Klimainvesteringsfondets mobilisering av privat kapital. Disse medlemmer viser til at det var kjent i lang tid at klimatoppmøtet i Baku i november skulle sette nye ambisjoner for verdens klimafinansiering, og at regjeringen også i ettertid har hatt tid til å sette nye ambisjoner for Norges bidrag til målet som der ble satt om å tredoble verdens bidrag. Disse medlemmer mener det er viktig at Norge raskt kommer på banen for å vise hvordan vi som et av verdens rikeste land vil bidra til å nå målet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti viser til at en analyse utført av Rystad Energy viser at Klimainvesteringsfondet hvert år kan gjøre investeringer som årlig vil gjøre at man unngår utslipp tilsvarende årlige norske utslipp, dersom overføringene trappes opp fra dagens nivå på 1 mrd. kroner i året til 11,2 mrd. kroner i 2030. Rystad Energy viser til at dette kan være en passende målsetting for fondet.

Komiteens medlemmer fra Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti viser til at Klimainvesteringsfondet i dag finansieres med 25 pst. som tapsavsetning («over streken») og 75 pst. som lånetransaksjon («under streken»). Disse medlemmer mener at det bør gjøres en ny vurdering av om kriteriene i budsjettregelverket for å føre hele bevilgningen som lånetransaksjon er oppfylt, eller om man eventuelt kan redusere andelen tapsavsetning. Disse medlemmer mener kun en eventuell tapsavsetning for Klimainvesteringsfondet bør regnes med som del av oppnåelsen av prosentmålet for norsk bistand.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en plan for opptrapping av Klimainvesteringsfondet fra 2026 til 2030 med sikte på en gradvis oppskalering av overføringene til fondet, som del av Norges bidrag til oppnåelse av målet fra klimatoppmøtet i Baku om tredobling av internasjonal klimafinansiering.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en vurdering av om det er nødvendig at en andel av overføringene til Klimainvesteringsfondet føres som en tapsavsetning, eventuelt om denne andelen kan reduseres.»

2.2.3 Klimastyring

Komiteen viser til at dagens regjering legger opp til at Klimastatus og -plan skal legges frem årlig og vise hvordan regjeringen ligger an til å nå klimaforpliktelser og -mål, samt oppsummere regjeringens klimapolitikk. Komiteen understreker at ordningen ikke er lovfestet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at regjeringen har framlagt Klimastatus og -plan / Grønn bok (KSP) samtidig som statsbudsjettet i denne perioden. KSP bidrar til bedre synlighet i kostnader og utslipp, men disse medlemmer mener at for å bygge tillit og aksept til klimapolitikken og ansvarliggjøring er det viktig å fremme bred politisk involvering i klimapolitikken på Stortinget. Disse medlemmer mener også at man i denne forbindelse må se klima og energi i sammenheng.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget i løpet av neste stortingsperiode med en felles klima- og energimelding. Stortingsmeldingen skal legges frem i første halvdel av fireårsperioden, redegjøre for status på Norges klimamål og fremheve nødvendige prioriteringer i klima- og energipolitikken.»

Komiteens medlemmer fra Rødt og Kristelig Folkeparti mener at innføringen av Klimastatus og -plan er en positiv utvikling når det gjelder å oppfylle klimaloven § 6 om årlig redegjørelse for Stortinget. Samtidig er det et demokratisk problem at Stortinget ikke får reell mulighet til å behandle dette dokumentet. Noen av de diskutable sidene ved nåværende praksis ble også drøftet av Klimautvalget:

«[Regjeringens klimastatus og -plan] er en utvikling i riktig retning, men medfører ikke nødvendigvis en helhetlig stortingsbehandling av klimapolitikken og de konkrete tiltakene og virkemidlene som må til for å nå målene. I planleggingen og oppfølgingen av politikken bør Stortinget ha mulighet til å aktivt ta stilling til og behandle politikken som planlegges og gjennomføres for nå klimamålene. Dersom Stortinget jevnlig får mulighet til å vurdere og justere klimapolitikken kan det også bidra til å holde fremdriften i omstillingen til et lavutslippssamfunn» (NOU 2023:25, side 226.)

På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem Klimastatus og -plan som en egen sak til behandling på Stortinget årlig i forbindelse med statsbudsjettet.»

Komiteens medlem fra Rødt fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innlemme statistikk og utslippsframskrivinger for forbruksbaserte utslipp, samt tiltak for å begrense disse, i den årlige rapporteringen gjennom Klimastatus og -plan.»

Komiteens medlemmer fra Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at land som Danmark og Storbritannia har hatt gode erfaringer med uavhengige klimaråd. En studie fra Menon Economics (Kartlegging av klimaråd, 2023) viser at slike råd har hatt positiv effekt i flere land. Studien peker på at klimaråd jevnlig evaluerer regjeringens klimapolitikk, bidrar til kontinuitet i klimapolitikken, sørger for at klima forblir en prioritert politisk sak, og styrker forbindelsen mellom politikk, vitenskap og offentlighet. Rådene vurderer det løpende klimaarbeidet og gir faglige anbefalinger til beslutningstakere.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen etablere et uavhengig klimaråd, som får ansvar for å følge og evaluere fremdrift i klimapolitikken og utarbeide forslag til styrket klimapolitikk. Regjeringen bes komme tilbake til Stortinget med et forslag og mandat for dette.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til forskningssenteret FME NTRANS som har utviklet en scenariometodikk og gjennomført klimaanalyser for Norge. De presenterer ulike omstillingsbaner for utslipp knyttet til antagelser om ulike klimapolitiske virkemidler. Analysen viser at omstillingsbanen «Litt her og der» representerer en gradvis forbedring av klimapolitikken, men uten store systemendringer, og at dette ikke gir nok utslippskutt i tråd med målet om å være et lavutslippssamfunn. Tvert imot finner de at «Litt her og der» har de høyeste utslippene mot 2050. Derimot finner de at omstillingsbanen «Gjennomgripende omstilling», som inkluderer både teknologiendring og samfunnsendring, er den eneste banen som får utslippene mot netto null (NTRANS, 2023, Socio-technical pathways and scenario analysis).

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne mener et av de største problemene med klimapolitikken slik den føres i dag, er at det ikke eksisterer et klimastyringssystem som sikrer systemendringene som trengs for å sørge for at Norge blir et lavutslippssamfunn. Dette har ført til at klimapolitikken er fragmentert, lite forpliktende og dermed lett å forhandle bort og utsette. Disse medlemmer viser videre til at Klimastatus og -plan blir levert som et særskilt vedlegg til statsbudsjettet og blir dermed ikke behandlet på Stortinget. Disse medlemmer mener at det bør ligge en klimaplan til grunn for en slik rapportering, som inneholder klare sektorvise mål og planer samt konkrete virkemidler som sørger for å nå klimamålene. En slik plan bør behandles i Stortinget.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem felles klima- og energiplaner for Stortinget annethvert år.»

Disse medlemmer viser til at regjeringen omtaler Den europeiske menneskerettighetsdomstolens (EMD) dom av 9. april 2024 i klagesaken KlimaSeniorinnen med flere mot Sveits og skriver i klimameldingen at de «har analysert hvilken betydning klimadommen har for Norge, og rettsutviklingen på menneskerettighetsfeltet, som dommen er uttrykk for» (Meld. St. 25 (2024–2025), s. 90). Gjennom sitt rådgivningsmandat har Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) utredet om norske myndigheter oppfyller plikten til å beskytte sine innbyggere mot skadelige klimaendringer. NIMs konklusjon er at klimaloven og rammeverket neppe ivaretar de kravene som følger av EMK, sett i lys av EMDs vurderinger i KlimaSeniorinnen. NIM anbefalte myndighetene å fastsette et karbonbudsjett fram til 2050 med bindende klimamål for 2035, 2040 og 2045, at regjeringen skal legge fram årlige veikart som redegjør for effekten av tiltak og status for oppfyllelsen av nasjonale klimamål, samt at det opprettes et uavhengig klimaråd. Videre anbefaler NIM at det fastsettes en strategi for forholdsmessig fordeling av byrden ved å kutte nasjonale utslipp, og at myndighetene raskt avklarer innholdet i en eventuell ny klimaavtale med EU.

Disse medlemmer merker seg at det i Meld. St. 25 (2024–2025) Klimameldingen og Prop. 129 L (2024–2025) Klimaloven ikke foreslås endringer som til fulle imøtekommer NIMs anbefalinger. Disse medlemmer vil videre understreke at den nåværende klimaloven mangler håndhevings- og sanksjonsmekanismer, og at det på denne måten i praksis er opp til enhver sittende regjering å fremme klimaløsninger og tiltak for å redusere utslipp. Til sammenlikning har flere europeiske land langt sterkere og mer forpliktende klimalover enn Norge, som pålegger konkrete og rettslig bindende forpliktelser til utslippskutt og som er gjenstand for uavhengig kontroll.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide et helhetlig nasjonalt karbonbudsjett frem mot 2050 innenfor 1,5-gradersmålet i Parisavtalen, med forslag til nasjonale klimamål for 2035, 2040 og 2045 i tråd med karbonbudsjettet, uten at skog- og arealbrukssektoren er regnet inn.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge fram årlige veikart for hvordan Norge ligger an til å nå klimamålene slik de er vedtatt i klimaloven. Dette skal inkludere sektorvise utslippsbaner samt forslag til nye virkemidler og klimaeffekten av disse for å sikre at Norge er i rute med å nå vedtatte klimamål.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen opprette en uavhengig, faglig fundert klimakommisjon med mandat til å vurdere måloppnåelse, foreslå nødvendige tiltak og virkemidler for å nå klimamålene under klimaloven og føre uavhengig kontroll med om målene etterleves.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sette ned et uavhengig råd som ser kraft- og klimapolitikk i sammenheng. Rådet skal årlig og på faglig grunnlag anbefale tiltak og virkemidler for å nå de norske klimamålene, anslå kraftbehovet det vil kreve, sikre konkurransekraft for næringslivet og langsiktig bærekraft i norsk økonomi samt legge fram en kostnadsanalyse av dette.»

2.2.4 Klimamål for addisjonelle opptak i skog

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at regjeringen fastslår følgende i klimameldingen:

«Gitt de lange tidslinjene i skogen, må tiltak iverksettes lenge før forventet effekt inntreffer. Erfaring fra mange års klimapolitikk, er at klimamål med en ti-femten-års tidshorisont ikke har gitt tilstrekkelig insentiv for klimatiltak i skogen.»

Disse medlemmer støtter denne vurderingen. Dersom norske skogområder skal unyttes effektivt i kampen mot global oppvarming, er det behov for en betydelig endring i politisk virkemiddelbruk for sektoren. Dagens tiårige og femårige målhorisonter under henholdsvis Parisavtalen og LULUCF-regelverket er ikke egnet for å utløse effektive klimatiltak i sektoren, da det for iverksatte tiltak i forvaltet skog kan ta flere tiår før det oppnås full effekt.

Disse medlemmer mener derfor Norge nå bør sette et langsiktig mål for addisjonelle brutto opptak av CO₂ i skog med en tidshorisont som samsvarer med de lange tidslinjene for effekten av tiltak i skogen. Et separat nasjonalt mål for addisjonelle CO₂-opptak i skog bør gjelde for oppnådd årlig meropptak i 2100, slik at effekten av addisjonelle tiltak reflekteres i måloppnåelsen. Med addisjonelle CO₂-opptak menes meropptak som er resultat av klimatiltak og er utløst av ny politikk etter at Parisavtalen trådte i kraft. For å beregne addisjonelt CO₂-opptak under måloppnåelsen bør en tiltaksbasert tilnærming legges til grunn.

Disse medlemmer mener en slik målsetting bør vedtas i forbindelse med behandlingen av denne meldingen. Også etter 2050 vil det være et stort behov for en økning i naturlig karbonbinding og biomasse som kan erstatte fossile produkter. Størrelsen på de addisjonelle opptakene og den totale karbonbindingen i norske skoger ved slutten av århundret vil avhenge av tiltakene vi iverksetter det kommende tiåret. Disse medlemmer viser til at det i Klimakur 2030 ble anslått at det var mulig å øke opptaket i skogen med 6,5–8 millioner tonn CO₂ årlig i 2100 ved en økt innsats i skog. I tillegg vil planting av skog på nye arealer kunne bidra med opptak i størrelsesorden 2 millioner tonn CO₂ årlig mot slutten av århundret ved tilplanting av 50 000 daa årlig de neste 20 årene.

Flere av tiltakene for økte opptak i skog har svært lave tiltakskostnader, og disse medlemmer viser til at Klimakur 2020 for eksempel beregnet tiltakskostnaden av nyplanting til negativ, da tiltaket på sikt gir tømmerressurser og verdiskapning. For disse medlemmer vil en målsetting for addisjonelle opptak i forvaltet skog som skissert her, være et effektivt bidrag i den globale kampen mot klimaendringer, og det vil være et bidrag som kan oppnås gjennom kjente og rimelige tiltak.

Disse medlemmer mener et nasjonalt klimamål for addisjonelle CO₂-opptak i skog bør gjøres forpliktende på linje med det økonomidekkende målet om utslippsreduksjoner under Parisavtalen, og at Norge bør ta sikte på å melde inn et likelydende mål som her foreslås til FN, som et nasjonalt tilleggsmål som del av Norges Nationally Determined Contribution (NDC). Disse medlemmer mener dette bør skje senest innen neste revisjon av Parisavtalen i 2030.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Rødt fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag til lovfesting av et separat nasjonalt mål for addisjonelle CO₂-opptak i forvaltet skog på 10 millioner tonn CO₂ årlig innen 2100.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide, i samråd med skognæringen, en tidfestet handlingsplan for hvordan målet om å øke det addisjonelle opptaket i forvaltet skog med 10 millioner tonn CO₂ årlig i 2100 skal nås, med utgangspunkt i tiltakene beskrevet av Miljødirektoratet i rapporten ‘Klimatiltak i Norge: Kunnskapsgrunnlag 2025’. Regjeringen bes komme tilbake til Stortinget med handlingsplanen innen utgangen av 2026.»

2.3 Rettferdig og ressurseffektiv klimapolitikk

Komiteen understreker i likhet med FN, Klimautvalget 2050 og EU viktigheten av at klimapolitikk, effektiv ressursbruk og arbeidet med rettferdig omstilling må kobles tettere sammen.

Komiteen vil fremheve FNs klimapanels funn som poengterer at ulik fordeling av konsekvensene av tiltak for å kutte utslipp påvirker hvor villige folk er til å støtte klimapolitikk. De globale ressursene er begrensede, og en klimapolitikk som øker ulikhet eller ujevnt fordeler byrdene, vil kunne risikere å verken være effektiv eller få nødvendig oppslutning.

Komiteen fremhever at grupper i samfunnet som er mest sårbare, ofte er de som rammes hardest, fordi de i mindre grad har mulighet til å tilpasse seg. Staten har et spesielt ansvar for å ivareta disse gruppene i den omstillingen vi står overfor.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at tilbakeføring av klimaavgifter kan være et viktig bidrag til rettferdig omstilling. Klimavirkemidler kan gi økte inntekter til staten, og disse medlemmer mener at man må vurdere en tydeligere kobling mellom økning av for eksempel CO₂-avgiften og tilbakeføring, slik at folk får muligheten til å velge egne måter å redusere sine omstillingskostnader på. Disse medlemmer mener tilbakeføring kan være en viktig mekanisme for aksept og forståelse for klimapolitikken. Samtidig mener disse medlemmer at tilbakeføring av klimaavgifter må vurderes ved vært enkelt budsjett, slik at enhver tids sittende regjering kan prioritere de tiltakene som gir størst samfunnsnytte. Like mye må en slik tilbakeføring gjennomføres på en måte som understøtter nødvendige klimatiltak, bidrar til rettferdig omstilling og i minst mulig grad reduserer effekten av øvrige klimatiltak. Disse medlemmer støtter regjeringen i å fremskaffe mer kunnskap om fordelingsvirkninger av klimapolitikken og finne målrettede kompenserende tiltak.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at konsekvensene av global oppvarming rammer de fattigste og mest sårbare landene og menneskene i verden aller hardest, mens det er de rikeste landene som historisk har størst ansvar for klimagassutslippene. Men det er også store forskjeller i utslipp mellom folk i ulike land, inkludert Norge. Ifølge World Inequality Lab har både de med dårlig og vanlig råd redusert sine utslipp, mens de rikeste har økt sine klimagassutslipp. Dette viser at rettferdig klimapolitikk ikke bare er et slagord av symbolsk verdi, men helt nødvendig dersom vi skal få ned utslippene.

Disse medlemmer påpeker at avgifter og andre tiltak som ikke tar hensyn til sosial og geografisk ulikhet, i verste fall kan øke motstanden mot klimaomstillingen. Når alle ser at noen kan kjøpe seg fri fra dugnaden, mens andre ikke har råd til klimavennlige alternativer, mister klimapolitikken legitimitet.

En rettferdig og effektiv måte å bøte på usosiale avgifter på er å innføre ordninger som omfordeler eller tilbakefører inntektene til de med dårlig råd. Et slikt virkemiddel er det stilt forslag om i denne innstillingen, se i kapittel 2.5.2 om prising av klimagassutslipp.

2.3.1 Effektiv utnyttelse av ressurser

Komiteen påpeker at omstillingen til lavutslippssamfunnet forutsetter tilgang til ressurser det vil være knapphet på. Tilgang på fornybar energi, bærekraftig arealforvaltning og bærekraftig bruk av bioressurser er viktige forutsetninger for oppnåelse av klimamålene og omstillingen mot lavutslippssamfunnet. Knappe ressurser må brukes effektivt til det beste for hele samfunnet.

Komiteen viser videre igjen til at klima- og naturpolitikken må ses i sammenheng. Naturlige økosystemer er viktige for karbonopptak og -lagring, både i vegetasjon og i jordsmonn. Tap av natur skyldes i økende grad klimaendringene, og tiltak for å begrense klimaendringene er derfor også viktig for naturen. Beslutninger om hvordan arealene våre forvaltes, kan ha stor betydning for utslippene i andre sektorer.

Komiteen vil også påpeke at tiltak for å ivareta natur nesten alltid er positive eller nøytrale for klima, mens klimatiltak kan være negative eller positive for naturen. Hvorvidt samspillseffektene blir positive eller negative, avhenger blant annet av hvordan virkemidlene innrettes, og hvordan landareal og natur forvaltes.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne påpeker at det er fortsatt er lov å deponere mye ressurser som kunne blitt utnyttet mer effektivt, for eksempel overskuddsmasser fra gruvedrift. I dag deponeres mye av disse ressursene i norske fjorder istedenfor å bli renset og brukt i andre produkter eller formål, noe som hadde spart naturen for inngrep og redusert klimagassutslipp.

Disse medlemmer viser til at rammeverket unngå, flytte og forbedre (UFF) også må tas i bruk når det gjelder ressursbruk. Gjennom sine virksomheter, selskaper og andre organer skaper staten store verdier i Norge, men forbruker også store mengder ressurser. Statlige virksomheter kan være et eksempel på en effektiv utnyttelse av ressurser og areal.

På bakgrunn av dette fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at statlige virksomheter, selskaper og andre organer integrerer UFF-rammeverket i selskapenes strategier.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne mener det aller viktigste vi gjør for å kutte utslipp er å unngå aktiviteten eller handlingen som gir utslipp. Både FNs klimapanel, Klimautvalget 2050 og Miljødirektoratet peker på det såkalte UFF-rammeverket for klima og natur som avgjørende i omstillingen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at sittende og tidligere regjeringer i stor grad har satt sin lit til å oppfylle klimamålene basert på det siste punktet i UFF-rammeverket: forbedre. Dette fører til kortsiktige og dårlige løsninger, f.eks. enorm bruk av biodrivstoff eller elektrifisering av sokkelen. Klimautvalget 2050 anbefalte at UFF-rammeverket benyttes i utviklingen av klimapolitikken, med en tydelig prioritering av unngå-tiltak. Disse medlemmer merker seg at UFF-rammeverket omtales ved flere anledninger i Meld. St. 25 (2024–2025), men at det ikke fremmes konkrete tiltak for å sikre tiltak i tråd med dette.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at UFF-rammeverket for klima og natur benyttes i utviklingen av klimapolitikken med hovedvekt på unngå-tiltak.»

2.3.2 Energi

Komiteen påpeker at tilstrekkelig tilgang på utslippsfri kraftproduksjon er en avgjørende forutsetning for at Norge skal bli et lavutslippssamfunn i 2050. Komiteen erkjenner samtidig at ny kraftproduksjon og nytt nett vil påvirke areal og miljø. Ny kraftproduksjon og nytt nett krever gode avveininger mellom ulike hensyn i samfunnet. Omstillingen i kraftsektoren må ses i lys av Norges oppfølging av det nye globale rammeverket for natur (naturavtalen), se Meld. St. 35 (2023–2024) Bærekraftig bruk og bevaring av natur.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rødt, vil trekke frem at omstillingen bort fra fossil energibruk til elektrisitet samt framvekst av nye næringer vil øke elektrisitetsbruken, øke behovet for ny produksjon og kreve et styrket overføringsnett. Ny fornybar produksjonskapasitet i Norge og Europa vil i stor grad være uregulerbar og være mer væravhengig enn før. Tiltakene for å nå målene i klimapolitikken i årene framover må derfor ses i sammenheng med utviklingen i kraft- og effektbalansen innenlands og tilgangen på kraft.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti erkjenner at tilgang til mer og rimelig fornybar kraft er en forutsetning for norsk klimapolitikk og omstilling. For at vi skal få ned utslippskutt i tråd med Parisavalens temperaturmål, må energisystemene våre gå fra fossilt til fornybart. Disse medlemmer vil understreke at selv om norsk kraftproduksjon i hovedsak er fornybar, er fortsatt rundt 50 pst. av den totale energibruken inkludert olje, gass, og biomasse i transport og industri, fossil. Disse medlemmer mener det er realistisk å forvente at omstillingen av dette i hovedsak vil kreve elektrifisering, selv om deler av transportsektoren kan omstilles ved bruk av biomasse.

Disse medlemmer peker på at NVEs Scenarioanalyse for kraftmarkedet 2024, som viser at hvis alle tiltak gjennomføres som Miljødirektoratets rapport har utredet, anslår et underskudd i kraftbalansen i 2030 og 2035 på opptil 15 TWh. I dette er det lagt inn som en forutsetning at det blir etablert 6,2 GW havvind innen 2040. Tiltakene Miljødirektoratet har utredet i rapporten NVE viser til, har en samlet effekt på 63 pst. utslippsreduksjon sammenlignet med 1990 og et kraftbehov på 43 TWh i perioden 2022–2035.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti er bekymret for at et stort og økende kraftoverskudd i perioden under regjeringen Solberg nå er snudd. Den siste perioden er det kun gitt konsesjon til 0,5TWh (viser til NVEs kvartalsvise oversikt over kraftproduksjon, sist oppdatert for første kvartal 2025). Framskrivinger tyder på at kraftbalansen vil svekkes betydelig de neste årene, og det bygges for lite nett til at dagens kraftoverskudd kan nyttiggjøres godt nok. I en periode med energikrise i Europa etter Russlands fullskala angrep på Ukraina hadde regjeringens forslag om ny skatt på landvind med tilbakevirkende kraft en negativ innvirkning på investeringer. Flere investorer pekte på økt politisk risiko ved å investere i Norge.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti viser til at et mest mulig effektivt fungerende energisystem, hvor husholdninger og andre forbrukere har incentiver til å spare energi når prisene er høye, er viktig både for klimaomstillingen og for å begrense kraft- og nettutbygging som ikke er strengt nødvendig. Disse medlemmer viser til at forslaget om Norgespris på strøm griper inn i markedet og vil gi oss et dyrere og mindre velfungerende kraftsystem.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser til at det ifølge Statnetts nylige oversikt over tilknytningssaker er nærmere 300 bedrifter som står i kø for nettkapasitet i Norge i dag. Det er avgjørende både for verdiskaping og for en kostnadseffektiv klimaomstilling at flere av disse bedriftene får nettkapasiteten som de har søkt om. Effekten av at kraftkrevende industri og næringsliv får tilgang til kraft og nett, er av langt større viktighet enn eventuelle subsidier. Disse medlemmer viser til at selv om kraftprisene var høye i Norge i 2022 og 2023, var de fremdeles blant de laveste relativt sett i Europa. Slik er det også i dag etter at prisene har kommet ned igjen. Disse medlemmer mener at det norske kraftsystemet bør videreutvikles med vekt på de fortrinnene Norge har i form av mye regulerbar magasinkapasitet, innfasing av vind- og solkraft og tett integrasjon i det nordiske og europeiske kraftmarkedet. Det vil legge grunnlaget for at lave strømpriser og gode energisikkerhet forblir et gode for innbyggerne og et konkurransefortrinn for norsk næringsliv.

Komiteens medlemmer fra Høyre bemerker at stortingsmeldingen er svak på sammenhengen mellom kraft- og klimapolitikk, på tross av at Høyre og andre partier i forkant ba om at dette aspektet ble vektlagt. Blant annet har Høyre tidligere foreslått et punktutslippsprogram som skal gi gode incentiver og rammevilkår for utslippsreduksjoner ved de største industrielle utslippspunktene i Norge. Også et slikt program er avhengig av god tilgang på kraft og nett.

Disse medlemmer mener det haster med å utforme kraftpolitikk som muliggjør klimapolitikken og mer grønn verdiskaping. Norsk næringsliv er avhengig av en langt mer ambisiøs kraftpolitikk for å styrke konkurransekraften på veien mot lavutslippssamfunnet.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til konkret innretning av et program for reduserte punktutslipp i industrien og for avfallsforbrenning frem til 2030 og videre til 2035, der karbondifferansekontrakter, omvendte auksjoner og andre egnede virkemidler benyttes.»

«Stortinget ber regjeringen endre Enovas styringsavtale for perioden 2025–2029 slik at punktutslippsprogrammet i industrien og for avfallsforbrenning inkluderes og omfatter støtte til utrulling av moden teknologi, for eksempel ved å utvide delmålet om å redusere klimagassutslipp til også å inkludere kvotepliktig sektor og tillate at moden teknologi gis støtte der det effektivt kan kutte utslipp på kort sikt.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sette i gang en reform av konsesjonssystemet for kraft og nett, med målsetting om en halvering av saksbehandlingstiden.»

Komiteens medlemmer fra Høyre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen lage en plan for å styrke kraftoverskuddet frem mot 2035, med utgangspunkt i konkrete anbefalinger fra Energikommisjonens rapport, NOU 2023: 3 Mer av alt – raskere.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at Arbeiderparti-Senterparti-regjeringen i inneværende stortingsperiode har gjennomført flere tiltak for å redusere ledetiden for kraft- og nettutbygging i Norge. Disse medlemmer vil blant annet peke på en historisk styrking av energimyndighetene, økt digitalisering og forenkling av konsesjonsprosessene for ny kraftproduksjon og nytt nett. Blant tiltakene er hurtigspor for rask behandling av godt forberedte og lite konfliktfylte nettsøknader. Av om lag 300 nettsaker som ble avgjort i 2024, ble rundt halvparten behandlet i hurtigsporet. Meldeplikten for regionalnett over 50 km ble nylig fjernet. Bakkemontert solkraft under 10 MW kan nå godkjennes av vertskommunen, og regjeringen har også foreslått å avvikle myndighetsbehandling av konseptvalgutredninger for store kraftledninger.

Disse medlemmer viser til at regjeringen har gjenopptatt konsesjonsbehandlingen av vindkraftsaker, etter at regjeringen Solberg i 2019 satte all konsesjonsbehandling av vindkraft på land på vent. Gjennom Stortingets endringer av plan- og bygningsloven i 2023 får kommunene mer makt i behandlingen av vindkraftprosjekter på land og sitter igjen med mer av verdiskapingen. Regjeringen har også iverksatt et temposkifte i havvindsatsingen.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet mener at Norge har et av verdens beste og reneste kraftsystemer. Vår satsing på vannkraft de siste 100 år har medført at vi er en pioner innen fornybar energi, med en energimiks som er blant de mest bærekraftige i verden, kun slått av Island. Nær 100 pst. av Norges strømproduksjon kommer fra fornybare kilder. Dette setter Norge i en unik posisjon sammenlignet med mange andre land som fortsatt er sterkt avhengig av fossile brensler i kraftmiksen.

Med dette utgangspunktet mener komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet at forutsetningene for klimakutt i Norge er fundamentalt forskjellige fra andre land.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet mener samtidig at energi er i ferd med å bli en knapp ressurs, også i Norge. Dette fordrer ikke bare mer energi, men også smartere bruk av energi. Ved knapphet på energi må også samfunnets primæroppgaver prioriteres først. Disse medlemmer mener at det dermed er behov for en omprioritering av energien, og at samfunnskritiske behov må komme først. Disse medlemmer mener videre at behovet for energityper også må vurderes. Dette gjelder spesielt behovet for energi til varme, hvor fjernvarme og utnyttelse av bergvarme kan spille en sentral rolle i årene fremover.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen redusere elektrifiseringsplanene og krav om elektrifisering slik at tilgang på rikelig, rimelig og ren energi for husholdninger og næringsliv ivaretas.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen presentere en grundig analyse for hvor store nettinvesteringer regjeringens klimamål vil resultere i.»

Komiteens medlem fra Rødt viser til at store deler av utslippskuttene som trengs for å nå klimamålene, bare kan gjennomføres ved å skifte ut fossil energi med fornybar strøm, særlig innenfor transportsektoren og fastlandsindustrien. Det er viktig å understreke at Norge fremdeles er en kraftnasjon med et enormt kraftoverskudd. Vi produserer omtrent fem ganger mer elektrisitet enn EU-landene per innbygger, og hvis en bare regner med fornybar energi, produserer vi nesten tolv ganger mer.

Dette medlem viser til at fremtidens kraftsituasjon er avhengig av en rekke politiske valg som tas i dag. Vi trenger kraft for å kutte klimagassutslipp, men ikke alle kraftkrevende planer er automatisk gode klimatiltak. Nye næringer som er ekstremt kraftkrevende, seiler opp, uten at det er riktig å kalle dem klimavennlige. Både storskala kommersiell kryptoutvinning og ukritisk databruk til for eksempel kunstig intelligens kan bli ekstremt kraftkrevende. Derfor har Rødt fremmet forslag på Stortinget om å utrede konsesjonsplikt for datasentre og utarbeide nye generelle kriterier for nettilknytning som inkluderer hensynet til natur, klima, arbeidsplasser og menneskerettigheter (Dokument 8:112 S (2024–2025)).

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti påpeker at årsaken til klima- og naturkrisen er menneskenes overforbruk av jordas ressurser, særlig energi. Det viktigste klima- og naturtiltaket er lavere forbruk, også av ikke-fossil energi. Derfor kreves det en storsatsing på redusert energibehov og -forbruk, energieffektivisering, energisparing og opprustning av eksisterende kraftverk. I tillegg må terskelen for hva kraft brukes på økes, og det trengs en streng prioritering av nettilgang.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen øke Enovas tilsagnsfullmakt for energieffektiviseringstiltak rettet mot husholdninger.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at energi- og klimapolitikken henger tett sammen, og mener det er uklokt at regjeringen har valgt ikke å innføre de gjenværende rettsaktene i EUs Ren energi-pakke, inkludert styringssystemforordningen. Denne forordningen vil forplikte Norge til å utarbeide en helhetlig energi- og klimaplan, slik våre naboland gjør, og slik både Energikommisjonen og Klimautvalget 2050 har anbefalt. Riksrevisjonen har nylig rettet skarp kritikk mot mangelen på samordnet og helhetlig planlegging av strømnettet og peker på at dette hemmer næringsutvikling og forsinker det grønne skiftet. Klimastatus og -plan gir heller ingen svar på hvordan kraftbehovet skal dekkes for å sikre nødvendige utslippskutt, selv om regjeringen selv erkjenner at vi ligger bak målene i ikke-kvotepliktig sektor. Disse medlemmer mener det derfor er på høy tid at regjeringen forplikter seg til styringssystemforordningen og utarbeider en samlet plan for energi og klima.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen prioritere arbeidet med å implementere de gjenværende rettsaktene i EUs Ren energi-pakke.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne vil poengtere at å kutte Norges utslipp krever massiv satsing på energisparing kombinert med utbygging av den mest naturvennlige fornybare energiproduksjonen. Disse medlemmer mener det er avgjørende å slutte med sløsing av energi og å legge til rette for strømsparing i næringsliv og hjem. De mest unødvendige energislukene, som å bruke strøm på å utvinne olje og gass, til kryptoutvinning og til nye hyttebyer, må stanses. Ved å legge bedre til rette for solceller på tak og vindkraft til havs og på allerede nedbygde arealer vil Norge produsere mer strøm uten klimagassutslipp, øke beredskapen og gi inntekter tilbake til lokalsamfunn. Man kan unngå overbelastning i strømnettet ved å spre strømproduksjonen og ta i bruk batterier, overskuddsvarme, bergvarme, fjernvarme og biogass i mye større grad enn i dag. Disse medlemmer mener det er behov for en helhetlig plan for energiutbygging for å sikre at det bygges ut klima- og naturvennlig energi i tråd med urfolks rettigheter.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utvikle en helhetlig plan som kartlegger hvilke områder i landet vårt som egner seg for nye utbygginger av fornybar energi, for å sikre at det kun bygges i områder som ikke risikerer nedbygging av urørt natur, reinbeite eller andre viktige natur- og friluftsområder.»

2.3.3 Areal

Komiteen fremhever at naturen spiller en avgjørende rolle i karbonkretsløpet ved å ta opp og lagre store mengder karbon både i vegetasjon og i jordsmonn. Komiteen påpeker videre at de største utslippene i skog- og arealbrukssektoren kommer fra nedbygging av karbonrike arealer som skog, myr, dyrket mark og beite. Videre utgjør arealbruksendringer den største trusselen mot naturmangfoldet.

Komiteen påpeker derfor at rammeverket unngå, flytte og forbedre (UFF) angir en nyttig prioriteringsrekkefølge, også i arealpolitikken. Formålet med rammeverket er å bidra til utvikling av politikk som reduserer unødvendig ressursbruk, sørger for valg av mer effektive løsninger og forbedrer eksisterende løsninger.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti mener at areal er en begrenset ressurs og arealbruksendringer utgjør den største direkte trusselen mot naturmangfold. Arealbruksendringer kan også gi dobbel negativ klimaeffekt ved at man slipper ut lagret karbon og samtidig hindrer fremtidig opptak.

Disse medlemmer vil likevel fremheve det dilemma at for å nå målene under Parisavtalen, og oppfylle det den første globale gjennomgangen av Parisavtalen i 2023 konkretiserer om å tredoble kapasiteten for fornybar energi innen 2030, må man bruke noe areal. For å redusere klimautslipp fra irreversible arealbruksendringer og samtidig få nok fornybar kraft blir det avgjørende å prioritere bruk av arealer hvor det naturlige karbonopptaket og potensialet er lavt. Disse medlemmer påpeker at selv om grå arealer er det åpenbart beste alternativet for ny fornybar kraft, vil dette arealet mest sannsynlig ikke tilsvare nok areal for den kraftproduksjonen som kreves.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Kristelig Folkeparti mener at klimagassutslipp fra irreversible arealbruksendringer må reduseres, og dette kommer frem i nye statlige planretningslinjer for klima og energi, hvor planmyndigheter skal vurdere om tiltak som har negativ klimaeffekt, kan unngås, flyttes eller forbedres. Disse medlemmer mener det er viktig at politikken som føres, legger til rette for brede og nyanserte avveininger, og at utbyggingsformål som har størst samfunnsnytte, prioriteres framfor andre utbyggingsformål. Det er også viktig å redusere nedbygging der den har størst negativ effekt for klima og natur, landbruksarealer og samiske rettigheter. Det er derfor viktig, mener disse medlemmer, at kommunene får god veiledning om hvordan klimaeffektene, positive og negative, ved et tiltak kan vurderes og vektlegges bedre ved tillatelser for arealbruksendringer.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti viser til at FNs naturpanel gjennom flere rapporter har slått fast at ødeleggelsen av naturen går raskere enn noensinne, og at nedbyggingen av arealer er den største trusselen mot naturmangfold. Naturnedbygging har også en påvirkning på klimaet. Det er ikke mulig å løse klimakrisen uten å samtidig stoppe naturkrisen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at hyttebygging står for store naturinngrep i Norge. Rundt hver syvende bolig som har blitt bygget i Norge de siste årene, har vært en fritidsbolig. Samtidig er hyttebygging en kilde til indirekte utslipp av klimagasser gjennom produksjon og frakt av materialer. Et av tiltakene for å redusere norske klimagassutslipp er å bygge mindre, og da må den minst samfunnsnødvendige byggeaktiviteten nedprioriteres.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om forbud mot nye, store hyttefeltutbygginger.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede og legge frem forslag om sterkt å begrense nybygging av fritidsboliger i følgende områder: fjellheimen over skoggrensen, strandsonen, villreinens leveområder, myrområder, inngrepsfrie naturområder og andre utsatte områder.»

2.4 Kommunens rolle i klimaomstillingen

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil fremheve at kommunene og fylkeskommunene har flere avgjørende roller og oppgaver som er viktige for klimaomstillingen, både på kort og på lang sikt. Omstilling til lavutslippssamfunnet og det økte behovet for klimatilpasning innebærer at kompleksiteten i hva kommunene skal løse i samfunns- og arealplanleggingen, øker.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at kommunene skal gis flere virkemidler til å kunne diktere inngripende klima og miljøkrav. Regjeringen vil blant annet gi kommunene hjemmel til å stille klimakrav til bygge- og anleggsplasser, noe disse medlemmer er sterkt uenig i. Disse medlemmer er videre kritiske til den enorme pengebruken dette kan resultere i, når flere kommuner allerede sliter med sine kjerneoppgaver.

Disse medlemmer mener at ulike klima- og miljøkrav i kommunene også vil føre til mer usikre rammebetingelser for næringslivet og føre til mer byråkrati. Dette kan få konsekvenser for saksbehandling i kommunene og for næringslivet ved stadig økende administrative kostnader.

Disse medlemmer mener videre at mengden reguleringer i byggebransjen allerede er for omfattende, og en av grunnene til at bransjen sliter. Disse medlemmer viser til at Arbeiderparti-regjeringen 3. april 2025 fastsatte forskrift om å begrense utslipp fra bygge- og anleggsplasser. Forskriften angir følgende: «Kommunen kan fastsette forskrift etter forurensningsloven § 9 om å påby bruk av nullutslippsløsninger og biogass på bygge- og anleggsplasser». Ved flere klima- og miljøkrav vil situasjonen i byggebransjen forverres ytterligere, etter disse medlemmers syn. Disse medlemmer mener at denne forskriften derfor bør trekkes tilbake.

2.4.1 Samfunns- og arealplanlegging som bidrar til klimaomstilling

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til kommunenes viktige rolle i omstillingen til lavutslippssamfunnet og bidrag til å oppnå klima- og miljømålene gjennom arealplanlegging som reduserer utslipp, arealbeslag og transportbehov. Flertallet merker seg at flere kommuner jobber ambisiøst med klima og etterlyser avklaringer om hvilket handlingsrom de har. Siden 2009 har staten gitt kommunene føringer om å sette klimamål og utarbeide klimatiltak. I 2024 ble nye planretningslinjer vedtatt, som tydeliggjør statens forventninger og styrker samhandlingen og ansvarsdelingen i klimaarbeidet mellom stat, kommune og fylkeskommune.

Komiteen fremhever at plan- og bygningsloven er kommunenes viktigste virkemiddel i arbeidet med samfunns- og arealplanlegging. Loven gir kommunene et vidt handlingsrom til å ivareta klimahensyn når de tar stilling til arealbruken, men klima er i liten grad direkte omtalt i de ulike bestemmelsene i loven.

Komiteen påpeker at formålet med planretningslinjer for klima og energi er å sikre at klima og energi vektlegges i kommunal planlegging og øvrig myndighetsutøvelse.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at nullutslippssoner er et virkemiddel som kan bidra til utslippskutt ved å fremme overgangen til nullutslippsløsninger. Dette gjelder særlig i vare- og næringstransporten, der elektrifiseringen ikke har kommet like langt som for personbiler. Flere større byer har ytret ønske om å kunne vurdere nullutslippssoner, og det er et verktøy til byene som vil føre en ambisiøs klimapolitikk. Disse medlemmer viser til at etablering av nullutslippssoner krever at det kommer på plass et regelverk, og støtter derfor regjeringen i å høre et forslag til lov og forskrift som gir kommuner myndighet til å etablere nullutslippssoner. Disse medlemmer er opptatt av at mye av klimagassutslippene kommer fra biltrafikken i de største byene, og at flere av byene derfor har ønsket tilgang til nye virkemidler som kan øke bruken av fossilfrie biler, og på den måten få utslippene videre ned. Disse medlemmer har tillit til at byene og lokaldemokratiet vet best hva som er riktig for sin kommune i dette spørsmålet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at alle inngrep i natur og all nedbygging av areal bidrar til karbonutslipp. Disse medlemmer viser til at flere partier i forbindelse med stortingsbehandlingen av regjeringens handlingsplan for naturmangfold, Meld. St. 35 (2023–2024), har fremmet en rekke forslag for natur og dyreliv som også innebærer positiv klimaeffekt. Disse medlemmer vil særlig påpeke at å innføre arealnøytralitet som prinsipp for både stat, fylke og kommuner vil ha store positive effekter for klima og natur.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser videre til at å stanse flatehogst i naturskog, begrense bunntråling og utføre storskala restaurering av myr er andre eksempler på naturtiltak som kan gi stor klimagevinst.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen oppdatere statlige planretningslinjer med krav om at hensynet til klima og naturlig karbonbinding utredes og vektlegges tungt i all arealplanlegging.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at arealinngrep under statlige reguleringsplaner skal vektlegge å redusere klimaskade av inngrep.»

«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan innføring av et prinsipp om arealnøytralitet kan bidra til å redusere karbonutslipp fra natur.»

2.4.2 Medvirkning og demokrati

Komiteen vil understreke den veldig viktige rollen kommunen spiller som demokratisk arena. Kommunenes nærhet til befolkningen og rolle i lokalsamfunnet gjør dem egnet til å skape engasjement og øke forståelsen for omstillingen samfunnet skal gjennom. Komiteen påpeker at det viktig og riktig at medvirkningstiltak formelt og reelt er koblet til politiske beslutningsprosesser i kommunene. En slik kobling er viktig for å bidra til at innspillene blir vurdert når de folkevalgte skal ta beslutninger, og for å sikre legitimiteten til beslutningene.

Komiteen erkjenner at det kan være utfordrende for kommunene å gjennomføre gode medvirkningsprosesser i planlegging og byggesaker etter plan- og bygningsloven. En utfordring er å sikre reell involvering og engasjement fra et mangfold av ulike befolkningsgrupper. Komiteen anerkjenner også at konsekvensene av manglende medvirkning kan være at viktig lokal informasjon ikke blir kjent, og at behov som kunne vært hensyntatt, ikke blir dekket fordi de ikke var kjent tidlig nok i prosessen.

2.4.3 Høyere kompetanse og bedre verktøy

Komiteen trekker frem viktigheten av at kommunen har kompetanse, kapasitet og de riktige verktøyene for å vite hvilke konsekvenser beslutninger kan få for klima, natur og miljø. Dette er en forutsetning for å kunne fatte beslutninger som støtter opp om klimamålene, og bidra til omstilling til lavutslippssamfunnet.

Komiteen erkjenner de utfordringene mange kommuner har med arbeid med klima og natur. En rapport fra CICERO Senter for klimaforskning, Civitas og Vestlandsforsking (2018) oppsummerer dette med at en presset kommuneøkonomi i kombinasjon med mange lovpålagte oppgaver, bidrar til at en del kommuner ikke klarer å prioritere arbeid for å nå lokale og nasjonale klimamål.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, merker seg at meldingen presenterer flere konkrete avlastende tiltak for å forbedre denne situasjonen i kommunene, fylkene og regionene.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, viser til at klimameldingen foreslår å videreføre tilskuddsordningen Klimasats til 2030. Klimasats er en støtteordning for kommuner og fylkeskommuner som vil redusere utslipp av klimagasser og bidra til omstilling til lavutslippssamfunnet. I rapport fra Menon Economics fra november 2022, Menon publikasjon nr. 114/2022, for DFØ og Miljødirektoratet, fremgår det at Klimasats gir tilskudd til systematisk arbeid med klimakrav i offentlige anskaffelser og utløser ny aktivitet i kommunene. Rapporten konkluderer med at ordningen er relevant og gir positive virkninger. Flertallet støtter at ordningen videreføres til 2030.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, og Miljøpartiet De Grønne har registrert at Klimapark 2469 har lang erfaring med formidling av vitenskapelig basert klimakunnskap. Gjennom opplevingssenteret inne i Juvfonna ved Galdhøpiggen har Klimapark 2469 en unik formidlingsarena der både barn, unge og voksne kan oppleve og se klimaendringene skje.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at per i dag har Klima- og miljødepartementet en rekke naturinformasjonssentre som mottar støtte fra departementet. Disse medlemmer ber derfor regjeringen etablere naturinformasjonssentre for klima og natur, slik at Klimapark 2469 får en mulighet til å søke om å bli et autorisert naturinformasjonssenter.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at klimatiltak ofte er kostbare investeringer for kommuner som allerede sliter økonomisk. Utslippskutt skal ikke gå ut over velferdstjenestene – men da må også en større andel av skatteinntektene føres tilbake til lokale myndigheter. I tillegg må klima og natur prioriteres mye høyere i styringen av kommunalt eide selskaper og i offentlige innkjøp og anskaffelser.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at regjeringen foreslår å videreføre den vellykkede tilskuddsordningen Klimasats fram til 2030. I 2024 søkte norske kommuner om 712 mill. kroner fra denne ordningen, samtidig som regjeringen i statsbudsjettet for 2024–2025 foreslo å halvere tilskuddene. I 2025 har det allerede blitt søkt om 300 mill. kroner, mens potten kun er på litt over 100 mill. kroner.

På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjøre Klimasats til en permanent ordning med en minimumsramme på 200 mill. kroner/år.»

«Stortinget ber regjeringen sikre øremerkede midler for å styrke kommunenes klima- og miljøkompetanse.»

«Stortinget ber regjeringen styrke veiledning for hvordan klimahensyn skal ivaretas i planlegging etter plan- og bygningsloven.»

2.5 Utslippskutt og konkurransedyktig næringsliv

Komiteen anerkjenner viktigheten av langsiktighet og forutsigbarhet for næringslivet i utforming av klimapolitikken. Et konstruktivt klimasamarbeid mellom myndigheter og næringsliv er avgjørende for at Norge når sine klimaforpliktelser, og at norsk næringsliv forblir konkurransedyktig i møte med økende klimakrav.

Komiteen påpeker at EU gir sentrale føringer og rammebetingelser for norsk næringsliv som vår største handelspartner. Konkurransekraften til norsk næringsliv påvirkes i stor grad av utviklingen av EUs klimapolitikk og hvordan norske myndigheter velger å forholde seg til denne utviklingen.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet mener at det i forbindelse med utslippskuttene er liten tvil om at det vil være vanskeligere for Norge å kutte utslipp sammenlignet med tilnærmet alle andre land. Flate prosentkutt i hver enkel nasjon tar nemlig ikke hensyn til den eksisterende energimiksen i hvert enkelt land. For Norge, som allerede har svært lave utslipp, betyr dette at ytterligere kutt blir uforholdsmessig kostbare og teknisk utfordrende. Samtidig kan land med høyere utslipp oppnå betydelig utslippsreduksjon med tiltak som også kan være økonomisk fornuftige, som å bytte fra kull til naturgass.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at europeiske bedrifter kan innføre mer fornuftige grep for å oppnå utslippskutt. Påleggene norsk industri må forholde seg til, er ofte svært dyre, særnorske, og ofte symbolpolitikk, som går ut over produktiviteten og verdiskapingen. Som et resultat av denne politikken mener disse medlemmer at bedrifter blir hindret i å reinvestere og videreutvikle sine tjenester og produkter. Dette fører til produktivitetsnedgang, redusert konkurranseevne og at norsk næringsliv taper terreng i det globale markedet. Disse medlemmer mener dette er politikk som vil koste næringslivet og innbyggerne i Norge dyrt.

Klimapolitikken i EU-landene har allerede ført til energipriser som er vesentlig høyere enn konkurrerende markeder som USA og Kina. Videre er konkurranseevnen i EU de siste årene kraftig svekket, noe som er godt dokumentert i Draghi-rapporten fra 2024. Disse medlemmer mener at en uforholdsmessig mengde reguleringer, påbud, forbud og rapporteringskrav har spent beina under mange sektorer. Avindustrialiseringen man har sett i Europa det siste tiåret, der kontinentet har sakket kraftig akterut når det gjelder verdiskaping og forsyningssikkerhet, vil disse medlemmer hevde kan relateres direkte til urealistiske klimamål og kostbar politikk. Disse medlemmer mener at ukritiske klimatiltak og energipolitikk har økt kostnadene og gjort innovasjon og produktivitetsvekst vanskeligere.

EU lanserte nylig et kompass for unionens retning i tiden framover. Konkurransekraft er det nye fokusområdet, og deregulering planlegges. Disse medlemmer anfører at EU nå har oppdaget hvor skadelig politikken deres har vært for verdiskapingen i unionen. Klimakrav skal derimot ikke korrigeres, snarere intensiveres. Disse medlemmer mener EU er på feil vei, og partiene i Norge som ønsker å følge EU blindt, likeså.

Forslagsstillerne mener dagens klimapolitikk er urealistisk, useriøs og uklok. Det er uforståelig at Arbeiderpartiet våren 2025 står i bresjen for å øke Norges forpliktelser til enda større utslippskutt i dagens urolige verden. Disse medlemmer mener at denne politikken koster samfunnet og skattebetalerne dyrt, reduserer konkurransekraften, reduserer støtten i folket og gir tilnærmet ingen reell nedgang i de totale klimautslippene. Fjoråret var riktignok blant årene med størst nedgang siden 1990, men mesteparten av reduksjonen er grunnet høye energipriser som resulterte i nedgang i industriaktivitet.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen revidere, alternativt fjerne, urealistiske, kontraproduktive og særnorske krav til bransjer, eksempelvis Stortingets urealistiske mål om at alle offshoreskip skal være utslippsfrie i løpet av 2029.»

«Stortinget ber regjeringen fjerne kostbare krav om fossilfrie biler og anleggsmaskiner i offentlige anbud.»

«Stortinget ber regjeringen arbeide for å redusere eskalerende offentlige utgifter, blant annet ved å fjerne krav om kostbare klimatiltak i offentlige anskaffelser.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre kost-nytte-analyser i alle klimarelaterte saker og presentere dette sammen med alle forslag.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil påpeke at samfunnsøkonomiske vurderinger av klimatiltak allerede er håndtert og regulert. Staten har klare føringer for utredning av tiltak. Det følger av dette at det skal gjennomføres samfunnsøkonomiske analyser der virkningene er vesentlige. Hvor mange detaljer fra utredningene som inngår i framlegg for Stortinget, avhenger av sakens omfang og betydning. Disse medlemmer vil understreke at Miljødirektoratet har undersøkt samfunnsøkonomiske kostnader for de fleste klimatiltak gjennom sitt arbeid med Klimatiltak i Norge, som er offentlig tilgjengelig.

2.5.1 EUs klimaregelverk

Komiteen viser til at EUs kvotesystem, innsatsfordelingen og skog- og arealbruksregelverket til sammen utgjør et overordnet rammeverk for Norges klimasamarbeid med EU. Norge deltar i EUs kvotesystem (EU ETS) gjennom EØS-avtalen. Norge deltar også i EUs skog- og arealbruksregelverk og innsatsfordelingsforordningen for perioden 2021–2030 gjennom en klimaavtale som er forankret i EØS-avtalens protokoll 31 for samarbeid utenfor de fire friheter.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rødt, påpeker videre at EUs klimakvoteregelverk er innlemmet i EØS-avtalens forpliktende deler, som gjør at framtidige versjoner av dette regelverket også forutsettes innlemmet i EØS-avtalen. Klimaavtalen om norsk deltakelse i EUs innsatsfordelingsforordning og skog- og arealbruksregelverk er i utgangspunktet tidsbegrenset til perioden 2021–2030.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, påpeker at Norge er best tjent med å gå i takt med klimaomstillingen i EU. EU er den sterkeste pådriveren av klimapolitikk internasjonalt og Norges viktigste handelspartner.

Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener derfor det er viktig å få avklaring av og enighet om å videreføre klimasamarbeidet med EU etter 2030 og samarbeidet om 2035-målet. Klimamålet som foreslås for Norge under Parisavtalen er i det sjiktet det antas at EU lander på i sitt klimamål for 2035.

Flertallet vil påpeke at deler av klimaregelverket formelt er en del av EØS-rammen, enten i Vedlegg XX eller Protokoll 31. Fordi regelverket for LULUCF ikke er ferdigstilt, og det samtidig er påpekt utfordringer i norsk sammenheng, mener flertallet det er viktig å få en avklaring av hva regelverket skal bli, før man tar stilling til det.

Et fjerde flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Kristelig Folkeparti, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen følge opp videreføring av klimasamarbeidet med EU etter 2030 og arbeide for at EUs skogpolitikk fra 2030 tar høyde for utfordringene særlig skogrike land, som Norge, står i.»

Et femte flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, mener Norge bør videreføre klimaavtalen og forsterke samarbeidet med EU, og samtidig jobbe for at særlige norske hensyn, slik som skogens rolle i klimapolitikken, ivaretas godt i EUs regelverk. Klimaavtalen med EU bidrar til at norsk og europeisk klimapolitikk går i takt og dermed sikrer like konkurransevilkår. Avtalen åpner for fleksibilitet innad i EU med høy sikkerhet for reelle utslippskutt. I tillegg bidrar den til større trygghet for at norsk industri fortsatt kan ta del i EUs kvotemarked ETS. For norsk verdiskaping og norske arbeidsplasser er det viktig at det sendes tydelige signaler om at norske myndigheter tar sikte på å videreføre samarbeidet.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at Norge har et tett og forpliktende energi- og klimasamarbeid med EU, og dette samarbeidet er avgjørende for vår evne til å nå klimamålene. Disse medlemmer er derfor kritiske til regjeringens beslutning om å utsette implementering av flere sentrale EU-direktiv i Ren energi-pakken frem til 2029 tidligst. Disse medlemmer vil også påpeke at utsettelsen sender et uheldig signal til våre europeiske partnere om Norges forpliktelse i energi- og klimasamarbeidet, og at dette kan få negative konsekvenser for næringslivet. Disse medlemmer mener at regjeringen, i stedet for å utsette behandlingen av EU-direktiv, bør prioritere å kontinuerlig arbeide med å ta igjen etterslepet på energi- og klimaområdet for å gi norsk næringsliv forutsigbare rammer og styrke Norges posisjon som en pålitelig klimapartner for EU.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjøre forberedelser for å inngå en klimaavtale med EU ut over 2030.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet mener at Norge bør ha en avventende holdning til et eventuelt nytt klimaregelverk for ikke-kvotepliktig sektor. EU planlegger i 2026 en revisjon av kvotesystemet, og det er uklart hvilke næringer som etter 2030 vil inngå i ikke-kvotepliktig sektor. EU har ved flere anledninger flyttet næringer over i kvotesystemet, og det antas at denne utviklingen vil fortsette. Det er således uavklart både hvilke forpliktelser et videre samarbeid vil gi, og hvilke næringer som vil få dem.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet er åpne for at Norge kan inngå et nytt frivillig klimasamarbeid med EU for perioden etter 2030 for ikke-kvotepliktig sektor, men mener at Stortinget på nåværende tidspunkt ikke har et tilstrekkelig informasjonsgrunnlag for å vurdere et slikt samarbeid.

Komiteens medlemmer fra Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at Norge i 2019 inngikk en juridisk bindende klimaavtale med EU, som innebærer at Norge deltar i EUs klimaregelverk for å nå klimamålene for 2030.

Disse medlemmer mener klimaavtalen med EU bør forlenges for forutsigbarhet, og viser til Eldring-utvalgets vurderinger som viser at dette har tjent Norge godt. Disse medlemmer viser derfor til forslagene under kapittel 2.1.2 om å forlenge klimaavtalen med EU og innlemme den i EØS-avtalen etter 2030.

2.5.2 Prising av klimagassutslipp

Komiteen viser til at prising av klimagassutslipp gjennom klimaavgifter og deltakelse i EUs kvotesystem, er lagt opp som hovedvirkemidler i norsk klimapolitikk. Komiteen vil poengtere at langsiktige signaler om framtidige forhold til disse ordningene skaper forutsigbarhet for næringslivaktørene og vil bidra til å bedre konkurranseevnen til løsninger med lave eller ingen utslipp.

Komiteen merker seg at klimaavgiftene er lagt opp til å være et sentralt virkemiddel for å nå Norges forpliktelser for 2030 og 2035. Klimaavgiftene består av CO₂-avgiften på mineralske produkter, avgift på forbrenning av avfall, avgift på HFK/PFK, avgift på SF6 og CO₂-avgiften i petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen. CO₂-avgiften på mineralske produkter ilegges mineralolje, bensin, naturgass og LPG som blir importert til Norge eller produsert i Norge. Disse avgiftene treffer mange næringer og påvirker privatpersoner.

Komiteen viser til at det har vært en lineær opptrapping i avgiften mot 2 400 2025-kroner i 2030. Fra dagens nivå på 1 405 kroner er det en økning på om lag 1 000 kroner per tonn CO₂-ekvivalent fram mot 2030.

Komiteen påpeker videre at meldingen beskriver et prisnivå på 3 400 kroner per tonn CO₂-ekvivalent i 2035, noe som innebærer en videreføring av dagens opptrappingstempo, og at en slik opptrapping er anslått å redusere utslippene med 1,2 millioner tonn i 2035 sammenlignet med en videreføring av avgiftsnivået i 2025.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, vil trekke frem at en effektiv klimapolitikk må være forutsigbar og troverdig. Økt nivå på klimaavgiftene gir insentiver til investeringer i nye utslippsvennlige teknologier eller til å forbedre eksisterende løsninger. For mange investeringsbeslutninger er investeringshorisonten lang, og en viktig faktor for investeringsbeslutninger er kunnskap om utviklingen i framtidig prising av utslipp. Med en forutsigbar og troverdig opptrappingsplan for klimaavgiftene kan aktørene ta informerte beslutninger.

Flertallet viser til at om lag 85 pst. av norske klimagassutslipp er ilagt enten klimaavgift, kvoteplikt eller begge deler. Prisen på disse utslippene gir aktører insentiver til å gjennomføre utslippsreduserende tiltak eller redusere aktivitet som medfører utslipp, og bidrar til at forurenser betaler for sine skader. En riktig fastsatt pris skal reflektere samfunnets kostnader ved utslippene og gjøre det relativt sett mindre lønnsomt å forurense.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en konkret opptrappingsplan i KSP for en forutsigbar opptrapping av CO₂-avgiften også etter 2030. Stortinget ber også regjeringen utrede mulige tilbakeføringsmekanismer.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, viser til at den gradvise økningen i CO₂-prisen har hatt en positiv effekt på omstilling i Norge. Den har gitt virksomheter incentiver til å omstille seg til lavere utslipp. God tilgang på kraft på konkurransedyktige betingelser har samtidig muliggjort elektrifisering og andre kraftkrevende teknologier som utløser utslippskutt.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet viser til at regjeringen anslår at en lineær økning i CO₂-avgiften fra dagens nivå til 3 400 kr/tonn CO₂-ekvivalenter i 2035 kun forventes å gi en utslippsreduserende effekt på om lag 1,2 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. For disse medlemmer synes dette være en beskjeden utslippseffekt for over en dobling av dagens avgiftsnivå, og disse medlemmer vil påpeke at Norge allerede i dag har blant verdens høyeste kostnader for utslipp. Til sammenligning vises det til at under EUs nye kvotesystem for ikke-kvotepliktig sektor, ETS 2, legges det opp til en øvre grense på 45 euro per kvote/tonn CO₂-ekv. frem til 2030.

Disse medlemmer er bekymret for konsekvensene av den utslippsprisingen som vil være nødvendig for å gi insentiver til å gjennomføre utslippsreduserende tiltak, spesielt dersom en stor andel av regjeringens foreslåtte ambisjonsnivå skal utføres nasjonalt. Eksempelvis anslås marginalkostnaden for innenlandske utslippsreduksjoner med et mål på henholdsvis 70 og 75 pst. innen 2035 til om lag 6 000 og 8 000 kr/tonn CO₂-ekvivalenter. Dette er kostnader i en slik størrelsesorden at det er egnet til å kunne gjøre stor skade på norsk verdiskaping og norsk velferd. Disse medlemmer mener en eventuell videre opptrapping av CO₂-avgiften etter 2030 må vurderes grundig, der hensynet til en sosialt og geografisk rettferdig byrdefordeling, næringslivets konkurransekraft og konsekvenser for andre politisk vedtatte målsettinger nøye vektes mot klimagevinsten av økte klimaavgifter. Disse medlemmer understreker at en slik vurdering ikke er gjennomført, og mener derfor det i denne meldingen ikke bør vedtas forslag knyttet til en videre opptrapping.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for å justere norsk CO₂-pris slik at den ikke overstiger markedsprisen.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at særnorske CO₂-avgifter blir fjernet der hvor sektoren allerede er underlagt internasjonale avgifter.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet for 2026 komme med forslag til innføring av en Grønn folkebonus hvor hele eller deler av CO₂-avgiften som folk betaler inn, deles ut gjennom en lik sum til hver innbygger over 18 år.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at et grunnleggende rettferdighetsprinsipp bak karbonprising er at den som er ansvarlig for forurensning, også skal betale for seg. Samtidig kan flate skatter og avgifter ofte ramme urettferdig, både økonomisk og geografisk. Avgifter og andre klimatiltak som ikke tar hensyn til sosial og geografisk ulikhet, kan i verste fall øke motstanden mot omstillingen til lavutslippssamfunnet. Klimautvalget 2050 peker blant annet på at

«[…] forurenser betaler-prinsippet kan oppleves som urettferdig på individuelt nivå dersom rike individer kan fortsette uendret med en karbonintensiv livsstil ved å betale for det, mens de med dårligere råd blir nødt til å tilpasse seg og endre atferd» (NOU 2023:25 Omstilling til lavutslipp, s. 203).

Disse medlemmer viser videre til «Grønn bok» fra 2024, hvor regjeringen markerte at den i forbindelse med klimameldingen ville presentere en vurdering av omfordelende tiltak for CO₂-avgiften:

«I arbeidet med Klimameldingen for perioden fram til 2035 vil ulike metoder for tilbakeføring av CO₂-avgift vurderes nærmere, slik at tilbakeføring kan fungere mest mulig effektivt, rettferdig og på en måte som understøtter klimapolitikken» (Regjeringens klimastatus og -plan (2024–2025), side 30).

Disse medlemmer viser til at regjeringen i klimameldingen gjentar at den vil

«gjennomføre tilbakeføring på en måte som understøtter nødvendige klimatiltak, bidrar til rettferdig omstilling og i minst mulig grad reduserer effekten av øvrige klimatiltak» (Meldt. St. (2024–2025), side 76)

Disse medlemmer viser til at den varslede vurderingen ikke er gjennomført i forbindelse med klimameldingen, men utsettes til Grønn bok:

«Regjeringen vil i Klimastatus og -plan presentere hvordan tilbakeføringen eventuelt blir gjennomført og vil gjennom dette jobbe for økt forståelse og aksept for klimapolitikken» (Meldt. St. (2024–2025), side 71).

Disse medlemmer understreker viktigheten av å få på plass omfordelende virkemidler for å sikre en rettferdig omstilling som oppnår bred støtte i befolkningen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag om tilbakeføring av provenyet fra økte klimaavgifter på en sosialt og geografisk rettferdig måte, før neste Klimastatus og -plan.»

«Stortinget ber regjeringen gradvis trappe opp CO₂-avgiften til 3 000 kroner/tonn (i 2020-kroner) innen 2030, uten at andre miljørelaterte avgifter som veibruksavgiften og flypassasjeravgiften samtidig reduseres.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Venstre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå hvordan det kan gjøres enklere og rimeligere å velge miljøvennlig innen transport, mat og på andre områder, og komme tilbake til Stortinget på egnet vis.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gradvis trappe opp CO₂-avgiften til 3 400 kroner/tonn (i dagens kroneverdi) innen 2035, uten at andre miljørelaterte avgifter som veibruksavgiften og flypassasjeravgiften samtidig reduseres.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til Klimautvalget 2050s klare anbefaling om at det må koste mer å slippe ut, og at det må utarbeides en forpliktende opptrappingsplan for karbonprisen også etter 2030.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen lage en opptrappingsplan for CO₂-avgiften for perioden etter 2030, der videre opptrapping av CO₂-avgiften tilsvarer minst 4 000 kroner per tonn i 2035.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne mener det er en utfordring i dag at karbonprisen og karbonprisbanene som brukes av Finansdepartementet i samfunnsøkonomiske analyser, er for lav sett opp mot klimamålene vi skal nå. Resultatet er et verktøy som indirekte definerer det som ulønnsomt å nå klimamålene, og at en rekke tiltak ikke blir iverksatt fordi det ikke blir ansett som kostnadseffektivt.

En annen utfordring ved dagens karbonprising er at den effektive prisen på utslipp forblir omtrent uendret på grunn av kompenserende tiltak. Når økning i CO₂-avgift kompenseres med for eksempel redusert veibruksavgift, får man ingen til liten økning i effektiv karbonpris. Da straffes de som har gjort klimavennlige investeringer i stedet for å følge forurenser-betaler-prinsippet, og karbonprising blir retorikk, ikke klimapolitikk.

Disse medlemmer vil understreke at det er avgjørende å la den effektive karbonprisen fungere for å sikre forurenser-betaler-prinsippet. En forpliktende, opptrappende CO₂-avgift er et av de viktigste enkelttiltakene for å kutte utslipp på kort og lang sikt og er et viktig virkemiddel for å fremme omstilling, spesielt i transportsektoren. Disse medlemmer mener derimot at dagens opptrappingsplan baserer seg på en altfor lav CO₂-pris.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at CO₂-avgiften økes med en lineær opptrapping til 4 000 kroner i 2030 (målt i 2020-kroner) og en videre opptrapping ut over 2030 i tråd med vedtatte klimamål.»

«Stortinget ber regjeringen sikre at den effektive karbonprisen ikke reduseres av andre tiltak, men at en rettferdig omstilling skal sikres på andre måter.»

2.5.3 EUs klimakvotesystem og nasjonale implikasjoner

Komiteen påpeker at EUs kvotehandelssystem setter et årlig, stadig lavere tak på klimagassutslipp fra kraft- og varmeverk, tung industri, europeisk luftfart og sjøfart. Aktørene må handle klimakvoter i dette markedet for å gjøre opp for sine utslipp. Formålet er å skape insentiver til å redusere utslipp fra aktivitetene som er omfattet av kvotesystemet.

Komiteen viser til at prognosene fra Klima- og miljødepartementet for innstramminger i kvotesystemet tilsier at Norges andel i kvotesystemet vil være på rundt 5 millioner tonn CO₂ i 2035. Prognosene for utslipp i kvotepliktig sektor er lagt til nær 15 millioner tonn, og norske bedrifter vil derfor måtte kjøpe kvoter som tilsvarer de 10 millioner tonnene i differanse. Klima- og miljødepartementet anslår at disse «importerte» kuttene vil telle i Norges klimaregnskap, slik at Norge kan oppnå om lag 67 pst. utslippsreduksjon fra 1990-nivået i 2035, hvorav 47 pst. utgjør nasjonale tiltak.

Komiteen viser videre til Klimautvalget 2050, som ble satt ned av regjeringen Solberg i 2021. Utvalget vektlegger at det er uklart hva slags fleksibilitet det vil være mulig for Norge å benytte etter 2030 innenfor EUs klimarammeverk, samt i hvilken grad det vil være kvoter tilgjengelig. Videre peker utvalget på at tilgang og pris på kvoter er uforutsigbart.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rødt, påpeker likevel at hvilket bidrag norsk deltakelse i EUs klimakvotesystem gir til oppfyllelsen av Norges klimamål, er direkte proporsjonalt med ambisjonsnivået i EUs klimakvotesystem.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, vil understreke viktigheten av å følge opp gjennomføring av EUs klimakvotesystem, herunder det nye ETS2-regelverket som sikrer at norske bedrifter konkurrerer på like vilkår med selskaper i EU, og bidrar til å styrke lønnsomheten i grønne investeringer. Flertallet vil understreke EØS-avtalens avgjørende betydning for norsk økonomi og næringsliv og at det er av stor betydning at Norge opprettholder våre forpliktelser i avtalen.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet mener at klimakvotesystemet er en grunnleggende bjelke i norske utslippskutt og helt sentral i forbindelse med kostnadseffektive kutt. Samtidig påløper stadig større administrative kostnader for både myndigheter og bedrifter ved nye utvidelser av kvoteordninger. Dette anser disse medlemmer som uheldig. Disse medlemmer er også bekymret for EUs konkurransekraft i årene som kommer, når stadig færre tilgjengelige kvoter gir økte kostnader, økte energipriser og reduserer konkurransekraften.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Venstre viser til at EU har varslet en innstramming av klimakvotesystemet for bedrifter. Det totale antallet tilgjengelige kvoter for tildeling kommer til å minke, og etter 2040 vil det etter nåværende beregninger ikke utstedes nye kvoter. EU har også signalisert at vederlagsfrie kvoter i fremtiden vil forbeholdes utslippseffektive anlegg. Dette understreker viktigheten av at kvotepliktig fastlandsindustri i Norge gjennomfører en storstilt avkarbonisering så fort som mulig.

Disse medlemmer viser til at Norge gjennom deltakelse i EU ETS får overført utslippsenheter fra EU som kan brukes i rapportering under Parisavtalen. Antall kvoter som regnes som norske, avgjør hvor mange utslippsenheter Norge får fra EU. Hvor mange kvoter som regnes som norske, er per i dag ikke avgjort.

2.5.4 CO₂-håndtering

Komiteen viser til at Miljødirektoratet understreker at CO₂-håndtering er det enkelttiltaket som kan gi størst reduksjon av CO₂-utslipp i Norge innen 2035. Med CO₂-håndtering menes teknologiske løsninger som fanger fossilt, biogent eller atmosfærisk CO₂ og lagrer det enten permanent eller midlertidig. CO₂-håndtering kan bli en viktig teknologi for å kutte utslipp i landbasert industri og åpne nye muligheter for olje- og gassnæringen og deres leverandørindustri.

Komiteen viser samtidig til at CO₂-håndtering er kostbart, men at Miljødirektoratet mener CO₂-håndtering kan være et relativt rimelig tiltak sammenlignet med andre aktuelle klimatiltak samt medføre lavere kraftforbruk enn mange av de alternative klimatiltakene.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at forurensingen fra avfallsforbrenning har økt i takt med redusert bruk av søppeldeponier og stod i 2023 for utslipp på nesten 1 million tonn CO₂-ekvivalenter. Noe av utslippene kan kuttes gjennom lavere forbruk og høyere gjenbruk, men karbonfangst og -lagring er det eneste alternativet for å redusere utslipp fra forbrenning av avfall som ikke kan resirkuleres.

Disse medlemmer viser til at i prosessindustrien er karbon og fossil energi fremdeles en viktig del av produksjonsprosessen, og ny teknologi er så umoden at det er usikkert når effektive løsninger kan komme på plass. Industrien preges ofte av langsiktige investeringer og prosjekter, og flere av løsningene er fremdeles på forskings- eller utviklingsstadium. Derfor vil det være behov for karbonfangst- og lagring på flere industrianlegg for å redusere utslippene. Dette krever økonomisk støtte til prosjekt- og teknologiutvikling, og staten må ta et betydelig ansvar for langsiktige rammebetingelser og for å sikre infrastruktur og transport for CO₂-håndtering.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre lagertilgang, utvikling av infrastruktur, og økonomisk støtte til prosjekt- og teknologiutvikling innenfor karbonfangst og -lagring i avfallsforbrenningsanlegg og prosessindustrien.»

Komiteens medlem fra Venstre viser til Dokument 8:177 S (2024–2025) om en klimaplan som virker, kutter utslipp og gjør det mulig å omstille Norge, samt til forslaget om å utrede og innføre en prising av fangst og lagring av CO₂ som stammer fra biologiske kilder (Bio-CCS) og lagring av CO₂ som fanges direkte fra luften (DACCS).

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne vil understreke at den beste måten å unngå økte klimaendringer på er å kutte utslippene. CO₂-håndtering er en viktig og avgjørende løsning for å kutte utslipp. I et scenario der Norge skal nå netto null, kan CO₂-fjerning bli nødvendig for å balansere utslipp det er spesielt vanskelig å redusere, slik som biologiske utslipp fra et levende jordbruk, og for å kompensere for historiske utslipp. Samtidig er det avgjørende at slike teknologier ikke blir en hvilepute for å omstille seg vekk fra fossil energi, og disse medlemmer mener derfor at CCS bør prioriteres i sektorer og på utslippspunkter som på annet vis er vanskelig å fjerne.

Norske aktører står overfor en rekke utfordringer. Dagens CO₂-priser er i dag verken høye nok eller tilstrekkelig forutsigbare til å finansiere investeringer i CO₂-håndtering. Videre er det et behov for å innføre et virkemiddel som gir aktørene økonomiske insentiver til å fange både fossile og biogene utslipp. En annen utfordring er at dagens infrastruktur for transport og lagring av CO₂ er preget av store skalafordeler, med høye kostnader som gjør det mer krevende for små og mellomstore fangstprosjekter i Norge.

Disse medlemmer viser til at utslippene i Norge og verden har fortsatt å øke, og løsninger som å fjerne CO₂ direkte fra atmosfæren (DACCS) kan bli nødvendig for å holde verden under 2 graders oppvarming. Disse medlemmer mener derfor at det kan bli aktuelt å ta i bruk karbonfjerning på lang sikt, dersom noen tiltak ikke iverksettes, forskyves i tid eller ikke har den effekten man antar. Den samlede politiske og regulatoriske risikoen oppfattes som svært stor og er et viktig hinder for investeringer i industriell karbonfjerning og CO₂-håndtering. Det er også vesentlig usikkerhet om tilgang på transport- og lagringsløsninger for norske CO₂-håndterings- og karbonfjerningsprosjekter og kostnaden knyttet til disse tjenestene.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede og innføre en ordning for omvendt auksjon for CO₂-fjerning, med en tentativ tidsplan for auksjoner og beskrivelse av overordnede rammer, målsettinger og prioriteringer for de nærmeste auksjonsrundene.»

«Stortinget ber regjeringen utrede et system for transport og lagring av CO₂ for alle norske punktutslipp, med forslag til koordinering og optimalisering av transportløsninger.»

«Stortinget ber regjeringen endre mandatet til Enovas punktutslippsprogram med oppdrag om å utløse minst 1,5 Mt-CO₂-kutt i året fra og med 2026.»

2.5.5 Karbonlekkasje

Komiteen vil understreke viktigheten av å redusere risikoen for at klimapolitikk bidrar til karbonlekkasje. Karbonlekkasje er en betegnelse på at bedrifter, investeringer, aktivitet eller utslipp flyttes til et land eller erstattes av produkter fra bedrifter i land som har mindre ambisiøs klimapolitikk. Karbonlekkasje fører til at de samlede utslippene i verden ikke reduseres, samtidig som det kan få konsekvenser for verdiskaping og arbeidsplasser i Norge.

Komiteen viser til at EU har innført og vedtatt ulike virkemidler for å motvirke karbonlekkasje. Både vederlagsfri tildeling av kvoter (gratiskvoter), CO₂-kompensasjonsordningen for industrien, kompensasjonsordningen for fiskeflåtens CO₂-avgift og regelverket om en karbongrensejusteringsmekanisme (CBAM) skal motvirke at produksjon og utslipp flytter ut av Europa.

Komiteen vil videre peke på at CBAM-forordningen er et av regelverkene i «Klar for 55»-pakken fra EU. Regelverket pålegger importøren av utvalgte utslippsintensive varer å kjøpe sertifikater i et antall som gjenspeiler forskjellen i regulering mellom produsentlandet og EU. CBAM-forordningen trer i kraft fra 2026. Komiteen merker seg at regjeringen har som mål å innføre CBAM-forordningen fra 2027 og er i dialog med partene i EØS-samarbeidet om dette.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet viser til at særnorske klimaavgifter kan gi utilsiktede og konkurransevridende effekter som demper effekten av tiltaket. Med ensidig innføring av avgifter i Norge, uten tilsvarende regulering i naboland, risikerer man at aktivitet flyttes ut av landet uten at de samlede utslippene reduseres som ønsket. Disse medlemmer viser til at dette blant annet gjelder CO₂-avgiften på drivstoff i fiskeflåten, som fører til at norske fartøy bunkrer i utenlandske havner eller til havs. Resultatet er økte utslipp fra transport, karbonlekkasje og svekket klimaeffekt, i tillegg til redusert næringsaktivitet i norske havner.

Disse medlemmer viser til at et tilsvarende mønster ses i avfallssektoren, der CO₂-avgift på forbrenning av avfall i Norge fører til at avfall eksporteres til Sverige og andre land der det reelle avgiftsnivået er lavere. Dette undergraver både nasjonal ressursutnyttelse og klimamålene.

Disse medlemmer mener at klimaavgifter må utformes med hensyn til næringslivets konkurransekraft og i tråd med øvrige politiske målsettinger. Når avgiftene fører til flytting av aktivitet ut av landet uten reduksjon i globale utslipp, må avgiftsnivået eller innretningen revurderes. Det er etter disse medlemmers syn avgjørende at bruken av klimaavgifter bidrar til reelle klimaeffekter og samtidig ivaretar norsk verdiskaping.

2.5.6 Næringsrettet virkemiddelapparat for omstilling

Komiteen vil understreke at virkemiddelapparat for omstilling må være næringsrettet. Komiteen viser videre til at Stortinget har bestemt at det næringsrettede virkemiddelapparatet skal innrettes slik at prosjekter som får støtte, er i tråd med Parisavtalen. Det næringsrettede virkemiddelapparatet dekker hele løpet fra forskning til kommersialisering og vekst. Gjennom virkemiddelapparatet kan næringslivet få tilgang på finansiering, infrastruktur for innovasjon og næringsutvikling, kompetanse, nettverk og rådgivnings- og profileringstjenester.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, viser til avtalene mellom næringsorganisasjonene og myndighetene som har gitt grunnlag for etablering av NOx-fond og SO2-fond. Virksomheter som slutter seg til NOx-avtalen, får fritak for betaling av avgift på sine NOx-utslipp. Avgiftsfritaket er godkjent av ESA. Næringslivet skal selv gjøre tiltak der det er mest hensiktsmessig teknologisk og økonomisk, og på den måten sikre at utslipp ikke overstiger det som er fremforhandlet utslippsnivå. Flertallet vil også påpeke at avtalene for SO2 og NOx også gir positive virkninger med hensyn til reduserte klimagassutslipp og forberedelse for karbonfangst. Flertallet viser til at avtalene utløper i 2026 og 2027, og at usikkerhet om videre virkemiddelbruk skaper usikkerhet rundt nye investeringer og medfører at de stopper opp. Flertallet mener det er viktig å avklare hvilke virkemidler som skal benyttes når avtalene utløper, for å sikre gjennomføring av tiltak som samtidig reduserer utslipp av NOx, SO2 og klimagasser, med sikte på videreføring av begge avtalene for å sikre gjennomføring av klimatiltak.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til behandlingen av Dokument 8:213 S (2024–2025) i Innst. 300 S (2024–2025), hvor komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Venstre

«vil samtidig vise til at Stortinget har regjeringens klimamelding til behandling denne våren, og at de konkrete forslagene som fremmes i Dokument 8:213 S må ses i sammenheng med behandlingen av klimameldingen, og den øvrige klimapolitikken. Det er derfor ikke naturlig å gå inn på forslagene i denne innstillingen.»

Disse medlemmer viser til at vi nå behandler klimameldingen, og fremmer derfor forslagene på nytt i tråd med ønsket til stortingsflertallet.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen opprette en nasjonal status for industriparker, på samme måte som for klyngeprogrammet som Innovasjon Norge i dag drifter sammen med Siva og Norges forskningsråd.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen definere en ambisjon om at det kommende støtteprogrammet for å kutte utslipp og oppnå negative CO₂-utslipp innen industri og avfallshåndtering skal bidra til å kutte 4 millioner tonn CO₂ innen 2035.»

«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag i statsbudsjettet for 2026 til krav til ombruk av materialer og bruk av spillvarme i industriprosesser for å sikre areal- og energieffektiv industriutvikling.»

«Stortinget ber regjeringen i forslag til statsbudsjettet for 2026 varsle utvidelse av forbud mot bruk av fossile brensler til indirekte oppvarming i industrien til også å gjelde industri omfattet av EUs kvotesystem (kvotepliktig industri) fra 2035.»

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om krav til CO₂-håndtering ved avfallsforbrenning, hvor andelen skal trappes opp mot null utslipp i 2035.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen styrke Climit, det nasjonale programmet for forskning, utvikling og demonstrasjon av teknologi for CO₂-håndtering, i forslag til statsbudsjett for 2026.»

«Stortinget ber regjeringen stille krav om at alle virksomheter hvor staten er deleier, og hvor virksomheten ikke allerede omfattes av krav gjennom EUs direktiv om bærekraftsrapportering, skal legge frem en omstillingsplan som sikrer at deres virksomhet er i tråd med 1,5-gradersmålet.»

«Stortinget ber regjeringen innføre krav om et tak for utslipp fra sement og stål i offentlige bygge- og anleggsprosjekter for å skape et marked med betalingsvilje for industriprodukter produsert med lave eller ingen utslipp.»

«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag i statsbudsjettet for 2026 til hvordan staten kan få eierskap til, eller koordinere anskaffelse av, transport- og lagringstjenester for å få tilstrekkelig volum til å kunne utløse norske prosjekter for fangst av CO₂ som tilsvarer minimum en halvering av utslippene fra norsk industri innen 2035, som oppfølging av vedtak nr. 90 (2024–2025), jf. Prop. 1 S (2024–2025) og Innst. 2 S (2024–2025).»

«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2026 foreslå å etablere en søknadsbasert statlig omstillingsstøtte som gir arbeidstakere inntektssikring ved deltakelse i kompetanseutvikling der virksomhetene ikke dekker lønn.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at regjeringens samfunnsoppdrag på sirkulærøkonomien også inkluderer industri, for å legge til rette for gjenvinning av kritiske råvarer fra sekundære kilder i Norge.»

Disse medlemmer peker på behovet for politisk styring og en aktiv stat som kan sikre klimapolitiske løsninger som både kutter utslipp og skaper grønne arbeidsplasser når samfunnet skal bli mindre oljeavhengig.

Disse medlemmer viser til at Miljødirektoratet i rapporten Klimatiltak i Norge: Kunnskapsgrunnlag 2025 peker på at begrensningene innenfor det nåværende statsstøtteregelverket utgjør et hinder i omstillingen av fastlandsindustrien. Enovas støtteordning for store kutt i industrien har en grense på 30 mill. euro, samtidig som det innebærer en del usikkerhet å la norske bedrifter stole på tildelinger gjennom EUs innovasjonsfonds auksjonsbaserte. I lys av dette etterlyser Miljødirektoratet etablering av et nytt nasjonalt støtteprogram, og at direktoratet bør gis mandat til å utrede et slikt program i samarbeid med Enova. Disse medlemmer mener at økonomiske støtteordninger for omstilling i industrien i dag er spredt over mange aktører og instanser, og at en slik ordning dermed vil ha flere fordeler.

På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gi Miljødirektoratet mandat til å etablere et nytt helhetlig nasjonalt støtteprogram i samarbeid med Enova, rettet mot omstilling og avkarbonisering av fastlandsindustrien.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at staten er majoritets- eller deleier i et flertall foretak som står for substansielle utslipp av klimagasser, både i Norge og utenlands.

På bakgrunn av dette fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen bruke statens eierskap mer aktivt for å få til klimainvesteringer.»

2.6 Petroleumsnæringen mot 2050

Komiteen vil påpeke at å kutte utslippene fra petroleumsnæringen blir avgjørende for om Norge oppfyller sine klimaforpliktelser. Utslippene fra petroleumsvirksomheten er på vei ned og var i 2023 om lag 24 pst. lavere enn i 2015. Hvor store utslippene fra petroleumsproduksjonen blir i 2030, kommer i stor grad an på tidspunktet for oppstarten av kraft fra land-prosjektene som ennå ikke er i drift.

Komiteen viser videre til at hovedvirkemidlene for å oppnå utslippsreduksjoner i petroleumssektoren er kvoteplikt og CO₂-avgift. I overkant av 95 pst. av utslippene er underlagt CO₂-avgift. De aller fleste av disse utslippene er i tillegg en del av EUs kvotesystem. Utslippsnivået i 2050 vil avhenge av hvilke innretninger som da vil være i drift, og av utvikling og bruk av lav- og nullutslippsteknologi i næringen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at norsk olje- og gassproduksjon er et helt sentralt virkemiddel for å kutte globale klimautslipp. Norge er en stor olje- og gassprodusent og i dag den største eksportøren av gass til EU, hvor vi forsyner kontinentet med om lag 30 pst. av gassen som benyttes i unionen. Norsk petroleumsindustri er blant verdens reneste, og nesten all olje og gass produsert i Norge eksporteres.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet mener at den europeiske omstillingen fra kull til gass er en nøkkel for å senke utslippene på kontinentet. Regulerbar kraft er også helt nødvendig, gitt Europas satsing på uregulerbare, fornybare energikilder som sol og vind. Dersom Europa skal lykkes med omstillingen, er de helt avhengige av at Norge som et minimum opprettholder produksjonen på dagens nivå. Utslippsreduksjon må ses i en global sammenheng, og norsk olje- og gassproduksjon er blant de reneste i verden, spesielt hvis man også regner med utslippene fra transporten. Rørgass fra Norge til Europa gir vesentlig lavere transportutslipp enn eksempelvis global LNG. Disse medlemmer mener at alle seriøse prognoser viser at behovet for olje og gass kommer til å vedvare, og så lenge det er etterspørsel etter olje og gass, skal Norge være en tilbyder Europa og verden kan stole på.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil også påpeke utfordringen med et utall analyser og prognoser som regner motsatt vei, og som brukes som underlag fra mange aktører. Det gjelder prognoser hvor forutsetningen for analysen eksempelvis er oppnåelsen av gitte klimamål, helt uten premiss for realisme og potensiell oppnåelse. Klimapolitikk som bygger på slike prognoser, er etter disse medlemmers mening useriøs, potensielt kontraproduktiv og direkte skadelig.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet viser til at den anstrengte energisituasjonen i Europa tilsier at behovet for norsk gass vil fortsette å øke, og at det er stort behov for gassen i uoverskuelig fremtid.

Disse medlemmer vil at Norge skal styrke sin rolle som en stabil og pålitelig leverandør av både olje og gass, aluminium, kobber, sink og andre kraftintensive produkter, og foreslår derfor at klimamål nedjusteres til realistiske, fornuftige nivåer som ivaretar næringslivet og befolkningen, samtidig som konkurransekraft og beredskap forbedres.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil også peke på en mengde mer eller mindre urealistiske og kontraproduktive krav, målsettinger og planer fra både regjering og Storting. Ett eksempel er kravet Stortinget vedtok om at offshoreskip som går i tjeneste for oljeindustrien, skal være utslippsfrie innen 2029. I dag i 2025 finnes det ikke et slikt skip på sokkelen. Disse medlemmer mener dette er et av flere skremmende eksempler hvor realismen i målene virker kontraproduktivt på faktiske utslippskutt.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at det internasjonale energibyrået (IEA) i sitt scenario for hvordan 1,5-gradersmålet kan nås, sier at ingen olje- og gassutvinning bør tillates ut over allerede eksisterende eller planlagte felt. Klimautvalget 2050 anbefaler i NOU 2023: 25 Omstilling til lavutslipp permanent stopp i letevirksomhet uten direkte tilknytning til eksisterende infrastruktur.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme med en plan for å fase ut de mest forurensende og minst lønnsomme oljefeltene på norsk sokkel.»

«Stortinget ber regjeringen gå gjennom investeringene i alle norske statlige selskap og deres datterselskap, og sørge for at de trekker seg ut av all form for fracking og tjæreslamutvinning, dersom de er involvert i dette.»

«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet for 2026 innføre en omstillingsavgift på olje og gass for å sørge for at den minst lønnsomme oljen blir liggende i bakken.»

«Stortinget ber regjeringen innføre elavgift på bruk av strøm fra land til elektrifiering av sokkelen, så fremt det ikke er fra et gasskraftverk med CCS, samtidig som CO₂-avgiften økes.»

«Stortinget ber regjeringen komme med forslag til en nasjonal omstillingsplan for oljevirksomheten i samarbeid med partene i arbeidslivet, der målene i Parisavtalen er styrende for tempoet i omstillingen. Denne planen skal meldes inn til FN.»

«Stortinget ber regjeringen ikke gi ytterligere letetillatelser eller utvinningstillatelser til olje- og gasselskapene.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen stille krav om at oljeselskapene selv stiller med erstatningskraft til nye elektrifiseringsprosjekt, gjennom flytende havvind i kombinasjon med gasskraftverk med CCS.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen lage en samlet strategi for hvordan petroleumspolitikken kan utvikles i tråd med Norges klimapolitiske forpliktelser og gjøre den grønne omstillingen mer forutsigbar for bedrifter og arbeidstakere.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen ikke gi ytterligere letetillatelser og utvinningstillatelser, eller godkjenne nye planer for utvinning og drift (PUD) eller anlegg og drift (PAD) etter petroleumsloven inntil en strategi for sluttfasen av norsk petroleumsvirksomhet er behandlet av Stortinget.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen avslå nye søknader om elektrifisering av olje- og gassinstallasjoner med kraft fra land.»

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne viser i denne sammenhengen til Miljøpartiet De Grønnes representantforslag Dokument 8:226 S om nedstenging av petroleumsfelt med høyere produksjonsutslipp enn verdensgjennomsnittet og tilhørende merknader senere i innstillingen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at det var staten som bygde opp det norske oljeeventyret, og at det derfor bør være staten som tar ansvaret for at veien ut av oljealderen skjer på en sosialt rettferdig måte. For å sikre en rettferdig omstilling av petroleumssektoren må dagens oljearbeidere være med på å bygge morgendagens klimaløsninger. På kort sikt er det behov for et investeringsprogram for leverandørindustrien, slik at kompetansen og arbeidsplassene som er bygd opp rundt næringen, videreutvikles gjennom omstilling til grønne næringer. Innholdet skal utmeisles av staten, industrien og fagbevegelsen for å sikre at samfunnsnyttige investeringer kobles med det faktiske behovet for arbeid og oppdrag. Staten må også opprette dialog med fagbevegelsen om utvikling av et helhetlig omskolerings- og etterutdanningstilbud.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en handlingsplan for leverandørindustrien slik at kompetansen og arbeidsplassene som er bygd opp rundt petroleumsnæringen, videreutvikles gjennom omstilling mot klimavennlige næringer.»

2.7 Utfasing av fossile brensler mot 2050

Komiteen viser til FNs klimapanel, som i en av hovedkonklusjonene understreker at dersom tilstrekkelige utslippskutt skal oppnås, er det et kritisk behov for at energisystemene må gå fra fossile til fornybare. Dette vil kreve store endringer og store investeringer i teknologiutvikling, sterk reduksjon i bruk av fossile brensler, bruk av CO₂-håndtering, økt fornybar kraftproduksjon og omfattende elektrifisering.

Komiteen erkjenner viktigheten av energieffektivisering og at denne under gjennomgangen av Parisavtalen også oppfordres til å dobles innen 2030.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rødt, understreker viktigheten av nok fornybar kraftproduksjon for å kunne utfase fossile brensler, og viser til den første globale gjennomgangen under Parisavtalen. I denne gikk det ut en oppfordring til alle land om å tredoble kapasiteten for fornybar energi innen 2030. Flertallet henviser til at flere av de planlagte tiltakene som skal fase ut fossile brensler, er kraftkrevende og vil også kreve utbygging av mer infrastruktur.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt er opptatt av forutsigbarhet i klimapolitikken, samtidig som de signalene vi gir om politikken framover, må være realistiske og ambisiøse. Innen 2050 skal Norge være et lavutslippssamfunn. Klimautvalget 2050 pekte på at når utslippene innen 2050 skal reduseres med 90 til 95 pst. slik klimaloven fastslår, er det relevante spørsmålet ikke lenger hvilke utslipp vi skal kutte, men hvilke som skal være igjen. Disse medlemmer peker på at Norge har et godt utgangspunkt for å fase ut bruk av fossile brensler. De målrettede satsingene og virkemidlene som allerede er på plass, er utgangspunktet for tidslinjen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Rødt viser til at regjeringen nå systematiserer arbeidet med å kutte de norske forbrenningsutslippene gjennom å lage tidslinjer for å fase ut bruk av fossile brensler mot 2050. Tidslinjene skal være et verktøy for å vurdere virkemiddelbruk og teknologiutvikling – og vise hvilke utslipp som kan gå mot null, og når.

2.7.1 Bioenergi

Komiteen viser til at bruk av biomasse til energiformål bidrar til raske utslippskutt, som Norge er avhengig av for å nå klimamålene for 2030. Bioressurser er alt organisk materiale som stammer fra levende eller nylig levende organismer. Bioenergi vil også spille en rolle i lavutslippssamfunnet i 2050 innenfor sektorer der nullutslippsalternativer er krevende. Bruk av biomasse i kombinasjon med CO₂-håndtering kan spille en viktig rolle for å oppnå negative utslipp. For at bioenergi skal være en god klimaløsning, må uttaket av biomasse være på et bærekraftig nivå hvor det tas hensyn til naturmangfold og andre miljøverdier.

Komiteen peker på at overgangsbrensler kan spille en viktig rolle for energiomstilling samtidig som energisikkerhet ivaretas. Bruken av biomasse har vært sterkt økende i transportsektoren de siste årene, spesielt gjennom omsetningskravene for biodrivstoff.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere hvilke forutsetninger Norge har for en økt nasjonal biogassproduksjon, forventet nasjonal etterspørsel, identifisere barrierer og lage en plan for økt bruk av biogass spesielt innen transportsektoren og for BioCCS for å realisere Norges klimamål.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at Norge i dag produserer store mengder biologisk avfall og restprodukter med et betydelig energipotensial, men som i liten grad utnyttes. Disse medlemmer viser til Innst. 250 S (2024–2025) om en større satsing på norsk produksjon av biogass, der disse medlemmer foreslo en rekke forslag for å betydelig øke norsk biogassproduksjon. Biogass utgjør en stor mulighet for Norge til å satse på lokale verdikjeder som vil skape arbeidsplasser, bidra til å løse miljøutfordringer knyttet til håndtering av avfall og restprodukter, og som samtidig bidrar med sårt tiltrengt energi og utslippsreduksjoner. Teknologien for å produsere biogass av store deler av dagens avfallsstrømmer og restprodukter er kjent og kan bidra med betydelige utslippsreduksjoner på kort og mellomlang sikt. Disse medlemmer viser til at Norsk institutt for bærekraftsforskning (NORSUS) har anslått at 1 TWh energi fra biogass kan gi utslippsreduksjoner på om lag 200 000 tonn CO₂-ekvivalenter der biogassen fortrenger bruk av naturgass, og 250 000 tonn CO₂-ekvivalenter der gassen erstatter diesel. I valg av teknologiske løsninger for fremtidens energiproduksjon og utslippsreduserende tiltak mener disse medlemmer at biogass fremstår som en lite kontroversiell teknologi med et lavere støttebehov for realisering enn alternative løsninger, som samtidig gir et meningsfylt bidrag til den norske omstillingen.

2.7.2 Veitransport

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil fremheve at veitransporten i Norge allerede har kommet langt i en krevende omstilling. Likevel må man øke takten i reduksjon av klimagassutslipp fra veitransporten.

Flertallet vil påpeke viktigheten av at ulike metoder og strategier tas i bruk. Disse må være teknologinøytrale og støtte utslippsreduksjoner i hele transportsegmentet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at veitrafikken er den tredje største kilden til klimagassutslipp i Norge, og at tung- og varebiler utgjør over halvparten av utslippene fra veitrafikken. Norge har vært en pioner når det gjelder politikk for å fremme elektrifisering av personbiler, men for nyttetransporten går omstillingen saktere. Disse medlemmer vil vise at Norges salgsmål for elektriske varebiler i dag er todelt, der alle nye lette varebiler (under 1 760 kg) skal være nullutslipp innen 2025, mens alle nye tunge varebiler (fra 1 760 kg) skal være nullutslipp i 2030. Så langt i år er andelen elektriske varebiler på 44 pst, og vi ligger med andre ord langt unna å nå 2025-målet. Disse medlemmer vil påpeke at det ikke er noen stor forskjell i teknologi mellom lette og tunge varebiler, og mener at det å ha differensiert mål for tunge og lette varebiler er unødvendig. Videre vil disse medlemmer viser til at både Statens vegvesen og Miljødirektoratet har anbefalt et nytt varebilmål om 100 pst. elektrisk andel i 2027.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innføre et mål om at alle nye varebiler skal ha nullutslipp innen utgangen av 2027.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme med en plan som sikrer tilstrekkelig ladeinfrastruktur for hurtiglading over hele landet.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen stanse planen om nye miljøfiendtlige motorveier som ferjefri E39 med Hordfast, E18 og E6 og nedskalere planlagte firefelts motorveier til to- og trefelts veier med midtdeler.»

Disse medlemmer mener at transportsystemet må planlegges med utgangspunkt i at vi skal nå klima- og miljømålene våre, samtidig som folk kan reise trygt i alle deler av landet. Til tross for at nybilsalget er så godt som fossilfritt, anslår Miljødirektoratet at det vil ta 15 år før hele kjøretøyparken er utskiftet. I Nasjonal transportplan 2025–2036 erkjente regjeringen at nullvekstmålet for personbiltrafikk ikke er i rute. For å sikre omstillingen av transportsektoren bør det innføres nye tiltak. I rapporten Klimatiltak i Norge: Kunnskapsgrunnlag 2025 anbefaler Miljødirektoratet å innføre et reduksjonsmål for personbiltrafikken i de store byene. Et slikt nasjonalt mål vil muliggjøre koordinering mellom myndighetsnivåer og ansvarsfordeling mellom byer og tettsteder.

På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innføre et reduksjonsmål for personbiltrafikken i de største byene.»

«Stortinget ber regjeringen sette et nasjonalt reduksjonsmål for personbiltrafikken i de største byene på minst 20 pst. i 2035.»

Komiteens medlem fra Venstre viser til forslagene om å kutte utslipp i veitrafikken under Dokument 8:177 S (2024–2025) om en klimaplan som virker, kutter utslipp og gjør det mulig å omstille Norge.

Dette medlem mener bompengerabatter for elektriske personbiler og varebiler har vært et effektivt virkemiddel, og mener det fortsatt er nødvendig å opprettholde bompengefordeler for elektriske personbiler og varebiler for å opprettholde og øke salget videre.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen opprettholde regelverket om at det ikke kan kreves inn bompenger over 70 pst. av ordinær takst for elektriske personbiler og varebiler.»

2.7.3 Skipsfart

Komiteen vil i likhet med Meld. St. 25 (2024–2025) understreke at Norge er en sjøfartsnasjon med lange tradisjoner og verdensledende kompetanse. Forutsigbarhet i karbonprising og støtte til ny teknologi er avgjørende for å bidra til at næringen omstilles. Komiteen vil påpeke at en av hovedutfordringene i dag er et fortsatt kostnadsgap mellom konvensjonelle drivstoff og klimavennlige drivstoff.

Komiteen bemerker at FNs sjøfartsorganisasjon, IMO, har satt mål om at utslipp fra internasjonal skipsfart skal reduseres til netto null rundt 2050. Strengere internasjonalt regelverk for skipsfarten vil også bidra til å bygge et marked for maritime lav- og nullutslippsløsninger.

Komiteen bemerker videre at i perioden 2021–2023 har det blitt bevilget nesten 5 mrd. kroner til hydrogenformål gjennom ulike instanser, men få prosjekter har blitt realisert. Ammoniakk er heller ikke i stor grad blitt kommersialisert for bruk som drivstoff i skipsfart.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at Norge er en av verdens største cruisedestinasjoner, og at cruisetrafikken har økt kraftig siden årtusenskiftet. Dette er en av de mest forurensende turistformene, og de fleste cruiseskip slipper ut mer avgasser per passasjer enn flytrafikken. Ifølge Kystverkets nye utslippsmodell, MarU, var cruiseskip med anløp i Norge ansvarlige for utslipp av nesten 1 million tonn CO₂-ekvivalenter. Kun en del av dette telles imidlertid med i det norske territorielle klimaregnskapet.

Disse medlemmer påpeker at cruiseskip fører med seg stor lokal miljøforurensning, men skaper få arbeidsplasser og lave skatteinntekter for Norge. Samtidig har lokale folkevalgte bare indirekte innflytelse, og derfor er det nødvendig med en opprydning og tydeliggjøring av regelverket, hvor en hjemmel til å regulere antall anløp og passasjerer eksplisitt gis til de lokale folkevalgte fremfor til de lokale havnestyrene.

Disse medlemmer viser til at nullutslippskravet i verdensarvfjordene er et steg i riktig retning, men at det er behov for tydeligere virkemidler.

På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innføre krav om nullutslipp for alle cruiseskip i norske farvann innen 2030.»

«Stortinget ber regjeringen fremme nødvendige forslag for å gi kommunestyrer direkte anledning til å regulere og stille miljøkrav til cruisetrafikk.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innføre nullutslippskrav til fartøy i havbaserte næringer som olje, gass og oppdrett.»

«Stortinget ber regjeringen stille krav om nullutslipp på Kystruten ved neste anbud.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme med forslag til forbud mot store fossile yachter og fossile privatfly.»

Komiteens medlem fra Venstre viser til forslagene om å kutte utslipp og støtter omstillingen i sjøfarten under Dokument 8:177 S (2024–2025), herunder målrettet program for omstilling i fiskerinæringen og nullutslippskrav i flere segmenter.

2.7.4 Luftfart

Komiteen erkjenner at utviklingen av fornybare løsninger til luftfarten har tatt lengre tid enn forventet. Null- og lavutslippsteknologi, som batterielektriske motorer og hydrogen, er trolig kun realistisk for begrensede deler av luftfartsegmentet på kort og mellomlang sikt og vil ikke føre til betydelige utslippsreduksjoner før etter 2035.

Dersom luftfarten skal bidra til oppnåelsen av nasjonale og internasjonale klimamål for 2030, forventer komiteen at det vil være nødvendig med økt bruk av alternative flydrivstoff, som biodrivstoff av avfall og rester, eller syntetiske drivstoff.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at flytrafikken i Norge er mer enn doblet siden 2005. Når det gjelder innenlands flygninger er Norge i særklasse, og vi flyr ti ganger så mye innenriks som EU-snittet. Norge er et langstrakt land med store avstander, spredt bosetting og dårlig utbygd jernbane. I deler av landet er lokale flyruter viktig kollektivtransport som folk flest er avhengige av. Samtidig henger antall flyreiser tett sammen med inntekt og formue, og mens noen knapt har råd, flyr andre i Norge mye og ofte. Særlig privatfly er en form for luksusforbruk og den i særklasse mest forurensende aktiviteten som enkeltpersoner kan foreta.

På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fastsette et reduksjonsmål for luftfart på 5 pst. årlig med utgangspunkt i 2024-nivået. Avinor skal primært arbeide for at reduksjonen gjøres i utenlandsflygninger, samt i flytrafikk mellom byer hvor jernbaneforbindelsen er god.»

«Stortinget ber regjeringen utrede og legge frem et forslag om forbud mot privatfly, inkludert charterflygninger med én eller få passasjerer. Forbudet må gjøre unntak for flygninger begrunnet i liv, helse og sikkerhet. Forslaget må inneholde unntak for småflyklubber, fallskjermklubber, veteranflymiljøer og liknende.»

2.7.5 Industri

Komiteen merker seg at utslippene fra bruk av fossile brensler i industrien er på vei ned. Samlet sett er forbrenningsutslippene i industrien anslått redusert fra over 2,4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2023 til 1,2 millioner tonn i 2035 med dagens planlagte virkemidler.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Rødt og Miljøpartiet De Grønne, fremhever at ytterligere utslippsreduksjon i industrien muliggjøres først og fremst av tilgang på mer fornybar kraft.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil understreke at Norge har en lang tradisjon for å bygge kraft og industri sammen. Utbygging av vannkraften muliggjorde industrietablering, og arbeidsplassene industrien skapte, har vært med på å skape lokal aksept for kraftutvikling. Høyere og mer varierende kraftpriser kan utfordre industriens muligheter til å investere i ny klimateknologi og bytte ut fossil energi i sine prosesser.

Dette flertallet mener det er viktig at Norge også i framtiden legger til rette for at fornybar kraft kan foredles i industrien, og at samfunn som utvikler nye kraftprosjekter, også ser at kraften benyttes til å sikre eller skape arbeidsplasser, næringsliv og industri.

Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere modeller for ‘industrivekstavtaler’ der industri, kraftprodusenter, kommune, fylkeskommunen og stat går sammen om å legge til rette for videre industriutvikling i kommuner som bidrar til å utvikle nye kraftprosjekter i årene som kommer.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gå i forhandlinger med dem som mottar CO₂- kompensasjon, om skjerpede krav til å kutte utslipp og energibruk.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti mener det er avgjørende for norsk fastlandsindustri at vi lykkes med den grønne omstillingen. Dersom industrien lykkes med omstillingen, vil sektoren være en viktig del av løsningen når Norge skal nå netto null utslipp. Til tross for at industrien er den sektoren som har kuttet sine utslipp mest siden 1990, har CO₂-utslippene økt og utslippskuttene stanset opp de siste årene. Dette skyldes at de lavest hengende fruktene er plukket, men også at manglende forutsigbarhet, politisk risiko og manglende lønnsomhet har stått i veien for en ellers frampå og villig industri som ønsker å ta de siste og vanskeligste kuttene.

Disse medlemmer viser til at regjeringen har fremmet «tidslinjer for utfasing av bruk av fossile brensler mot 2050» i Meld. St. 25 (2024–2025), klimameldingen. Disse medlemmer vil understreke at dette er framskrivinger av hva som kan skje, men at disse ikke er forpliktende og bindende og dermed heller ikke gir forutsigbarhet for aktørene som rammes.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen videreføre og øke budsjettrammen til Enovas punktutslippsprogram fra og med statsbudsjettet 2026 og sikre at dette opprettholdes til alle store punktutslipp er borte.»

«Stortinget ber regjeringen ta i bruk flere virkemidler for å kutte utslipp i strategisk viktig fastlandsindustri, i tillegg til EUs kvotesystem, for å sikre at utslippene reduseres og konkurransekraften bevares når taket i EUs kvotesystem forventes å gå mot null i 2040.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide sektorvise tidslinjer for utfasing av fossil energi og komme tilbake til Stortinget med en plan i forbindelse med statsbudsjettet for 2026. Tidslinjene skal tidfeste når fossil energi kan fases ut, og hvilke virkemidler det er behov for, samt vurdere behovet for kraft og nett.»

2.8 Økosystemene, karbonlagring og opptak

Komiteen viser til at utslipp fra arealbruk og arealbruksendringer er en stor kilde til CO₂-utslipp. Innenfor skog- og arealbrukssektoren er det særlig nedbygging og andre arealbruksendringer som leder til utslipp. Der utbygging er nødvendig, bør det så langt det er mulig, unngås å bygge ned de mest karbonrike arealene.

Komiteen påpeker at det er ikke avklart hvordan opptak og utslipp fra skog- og arealbrukssektoren skal regnes med i 2050-målet i klimaloven.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at naturlig karbonlagring kan være et avgjørende virkemiddel for å redusere karbondioksidinnholdet i atmosfæren og bremse klimaendringene. Naturlig karbonlagring består av tre ulike elementer: å redusere utslipp fra bruk av naturen, å øke opptak eksempelvis gjennom restaurering, og å sikre bevaring av eksisterende karbonlagre.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gå gjennom subsidieordninger som virker stimulerende på samlet uttak av tømmer, på bunntråling eller på annen virksomhet som svekker naturlig karbonlagring, og legge fram forslag om fjerning eller omlegging av slike ordninger.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan forpliktelser om styrking og bevaring av karbonlagring i norsk natur kan integreres i klimaloven, med virkning både på land og i havet, på en måte som skiller de ulike elementene, slik at utslipp ikke kan regnes mot høyt opptak, og komme tilbake til Stortinget med forslag til lovendring på egnet måte.»

2.8.1 Skogen

Komiteen vil understreke at skog og andre økosystemer er viktige karbonlagre og del av klimaløsningen. Å unngå nedbygging av karbonrike arealer er avgjørende for å opprettholde karbonlagre i økosystemene og sikre mulighet for framtidig opptak.

Komiteen viser til at Norge har store arealer med skog. Fordi skogen vokser sakte i nord, er det noe begrenset hvor mye økt opptak man kan få ut over det man har i dag.

Komiteen merker seg at regjeringen vurderer et eget langsiktig klimamål for forvaltet skog, som ikke skal svekke oppnåelsen av regjeringens mål for økologisk tilstand i skog. Et slikt mål må også hensynta andre samfunnsmål og hvordan fremtidige klimaendringer påvirker opptaksevnen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Kristelig Folkeparti viser til at skog- og arealbrukssektoren har mange særtrekk som gjør den unik i klimasammenheng. Derfor er det fornuftig med egne klimamål for denne sektoren. Disse medlemmer er også opptatt av at et langsiktig klimamål for skogen har bred støtte blant flere skogorganisasjoner, noe som også har kommet fram i høringssvarene deres til nytt klimamål for 2035. Klimautvalget 2050 anbefaler også egne mål for sektoren.

Disse medlemmer understreker at skog er en viktig del av løsningen på klimaproblemet, men siden skogen vokser sakte, er det nødvendig å definere langsiktige mål for å kunne legge til rette for å bidra fra skogen. Disse medlemmer er opptatt av at dagens klimamål har stort sett relativt kort tidshorisont, typisk rundt ti år. Dette gir ikke tilstrekkelig insentiver for å gjennomføre tiltak som først vil gi klimagevinst flere tiår fram i tid. En langsiktig tilnærming kan også redusere risikoen for at naturlige variasjoner i skogens opptak blir bestemmende for måloppnåelsen.

Disse medlemmer viser til at et klimamål for forvaltet skog vil være et godt supplement til et mål for reduserte utslipp fra irreversible arealbruksendringer og bidra til en helhetlig tilnærming til denne sektoren. Disse medlemmer støtter å foreslå et langsiktig klimamål for skog.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt fremmer følgende forslag

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med utredninger av mål for utslippsreduksjoner fra irreversible arealendringer og et nasjonalt langtidsmål for 2100 for forvaltet skog.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Rødt understreker at en realistisk og effektiv norsk klimapolitikk som bidrar aktivt i kampen mot global oppvarming og klimaendringer, må innebære sterkere tiltak for å øke opptak i norske skogarealer. Norske skoger har i dag et årlig opptak på om lag 18 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, med et stort potensial for økte opptak i siste del av århundret ved en forsterket klimapolitikk. Disse medlemmer påpeker at flere av de mest virkningsfulle tiltakene i skog, som nyplanting, ungskogpleie og bekjempelse av råteskader, er kjente tiltak med en lav tiltakskostnad. Eksempelvis har ungskogpleie anslagsvis en tiltakskostnad under 500 kr/tonn CO₂-ekvivalenter. Videre anslo Klimakur 2020 tiltakskostnaden av nyplanting som negativ da tiltaket på sikt gir tømmerressurser og verdiskapning. Gitt potensialet for store klimagevinster for Norge over tid, samt skalerbarheten til flere av tiltakene i skog, mener disse medlemmer at innsatsen på disse områdene bør forsterkes vesentlig.

Disse medlemmer mener det er viktig å komme i gang med planting av skog på nye arealer, og at plantingen gjennomføres på en måte som sikrer et variert skogbilde og ivaretar det biologiske mangfoldet.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet har utarbeidet en veileder for planting av skog på nye arealer innenfor rammer som skal gi akseptable virkninger for naturmangfold og andre miljøverdier, med bakgrunn i et tidligere pilotprosjekt. Disse medlemmer mener at en slik ordning bør iverksettes.

Disse medlemmer mener at privat finansiering av klimatiltak gjennom et marked for karbonkreditter fra skog kan bli et framtidig supplement til statlig finansiering av slike tiltak. Disse medlemmer viser til at EU har vedtatt en forordning om et sertifiseringsrammeverk for permanent karbonfjerning, karbonlandbruk og karbonlagring i produkter, og at et EU-regelverk for sertifisering av karbonkreditter fra skog er under utarbeidelse. Disse medlemmer mener at det bør legges til rette for at norske aktører kan delta i et slikt marked.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen foreslå en tilskuddsordning for planting av skog på nye areal, i tråd med veilederen utarbeidet av Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet og på en måte som er tråd med målsettingene for økosystem skog i Meld. St. 35 (2023–2024) Bærekraftig bruk og bevaring av natur.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen foreslå en vesentlig forsterking av virkemidlene for ungskogpleie og innsats mot råteskader i skog.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for at norske aktører kan delta i et fremtidig EU-marked for sertifiserte karbonkreditter fra skog.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at Norge bør regne med skogen i klimaregnskapet, slik EU gjorde i 2020. Videre ønsker disse medlemmer en økt satsing på skogplanting, som er blant de absolutt mest kosteffektive klimatiltakene.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet har merket seg at regjeringen fastslår følgende i klimameldingen:

«Gitt de lange tidslinjene i skogen, må tiltak iverksettes lenge før forventet effekt inntreffer. Erfaring fra mange års klimapolitikk, er at klimamål med en ti-femten-års tidshorisont ikke har gitt tilstrekkelig insentiv for klimatiltak i skogen.»

Disse medlemmer slutter seg til denne vurderingen og mener at det derfor er behov for å sette et langsiktig mål for ytterligere opptak av CO₂ i skog.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet mener at målet bør knyttes til ytterligere opptak som følge av økt innsats på klimatiltak i skog, slik at man unngår usikkerhet knyttet til klimarelatert variasjon i opptak og knyttet til metodeendringer i klimagassregnskapet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil videre påpeke at en ny forpliktelse om økt opptak i skog- og arealbrukssektoren mot 2030 vil være svært krevende å oppnå, da opptaket i sektoren er inne i en fallende trend. Disse medlemmer vil peke på at sammenlignbare land i Europa er i samme situasjon, noe som vil gjøre det mindre sannsynlig at fleksibilitetsmekanismene kan tas i bruk i måloppnåelsen.

Disse medlemmer vil videre peke på at det er svært få tiltak som vil bidra til å øke opptaket innen 2030, og at enkelte av disse tiltakene kan begrense muligheten for å nå et langsiktig klimamål om økt opptak i skog, samtidig som de vil begrense mulighetene for utslippsreduksjoner basert på bruk av biomasse i andre sektorer.

Disse medlemmer er skeptiske til en ny avtale med EU om skog og legger til grunn at en eventuell klimaavtale med EU på LULUCF skal være basert på realistiske mål og akseptable kostnadsnivå. Det bør settes en maksgrense for hva Norge kan måtte betale for å delta i dette samarbeidet, og hvis man ikke oppnår tilstrekkelige innrømmelser, bør ikke samarbeidet forlenges.

Disse medlemmer har videre merket seg at ungskogpleie og forebygging av råteskader i skog er to effektive klimatiltak som trekkes frem i klimameldingen, som vil bidra til å øke CO₂-opptaket i skogen og produksjonen av tømmer med høy klimanytte. Disse medlemmer mener at innsatsen vedrørende disse tiltakene, samt øvrige klimatiltak i skog, må forsterkes.

Disse medlemmer mener opptak av CO₂ i skog bør være en del av Norges klimaregnskap. Disse medlemmer mener videre at en utelatelse av skogen i klimaregnskapet er som å prøve å balansere statsbudsjettet uten oljeinntekter, det går ikke opp.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen bokføre skogens karbonopptak tilsvarende EU, i nytt mål for klimagassutslipp.»

«Stortinget ber regjeringen intensivere skogplanting og gjødsling av skog.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne bemerker at årevis med nedbygging av norsk natur samt økt hogst de siste årene har ført til et utslippsgap på 36,4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter for perioden 2021–25 i skog- og arealbrukssektoren mot EUs klimaforpliktelse i LULUCF-pilaren. Dette gapet er så enormt at dersom Norge skal overholde EUs klimaavtale for første bokføringsperiode må dette dekkes ved å ta i bruk fleksibilitet i EUs klimaregelverk og kjøp av skogkreditter. Samtidig mener disse medlemmer at det må innføres umiddelbare tiltak for å ivareta den norske naturen. Framover er det stor usikkerhet om det er skogkreditter på markedet, og hvilke kostnader som er forbundet med disse. Disse medlemmer mener derfor det er både uklokt, uøkonomisk og uansvarlig å lene seg på kjøp av skogkreditter framover for å nå klimaforpliktelsene.

Disse medlemmer merker seg at regjeringen legger opp til at «addisjonelle» opptak og utslipp i skog- og arealbrukssektoren regnes inn mot måloppnåelsen. Ny forskning om balanse mellom utslipp og opptak av klimagasser (netto-null) viser imidlertid at fossile utslipp bør balanseres av permanent, geologisk karbonfjerning, og at karbonopptak og -lagring i biomasse ikke bør regnes inn for å balansere eventuelle fossile utslipp. Dersom man legger denne forskningen til grunn, bør man lage en strategi for å balansere eventuelle resterende fossile utslipp i 2050 med geologisk, permanent karbonfjerning. Disse medlemmer merker seg at det foreløpig ikke foreligger en slik strategi fra regjeringen.

Disse medlemmer viser videre til Miljødirektoratets metodegjennomgang om addisjonalitet for skog og arealer, der ulike tilnærminger til addisjonelle opptak og utslipp i skog- og arealbrukssektoren blir drøftet. Gjennomgangen konkluderer med at en tiltaksbasert tilnærming trolig ikke tilfredsstiller Parisavtalens rapporteringskrav, ettersom den ikke sikrer at alle effekter av ny politikk fanges opp. En klimasgassregnskapsbasert tilnærming bør derfor ligge til grunn når regjeringen fastsetter metoden for å måle addisjonalitet i sektoren, slik at utilsiktede og indirekte effekter blir fanget opp.

Disse medlemmer mener videre at det er avgjørende at det sikres at eventuelle endringer i bokføringen av «addisjonelle» utslipp fra skog- og arealbrukssektoren ikke nuller ut forhøyningen av Norges klimamål, og mener det er mest fornuftig å ha et eget separat mål for henholdsvis økt opptak og reduserte utslipp fra sektoren som skilles fra Norges øvrige klimamål.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en strategi for hvordan eventuelle resterende fossile utslipp i Norge i 2050 kan fjernes med geologisk, permanent karbonfjerning. Strategien skal inneholde forslag til konkrete virkemidler for å oppnå dette.»

«Stortinget ber regjeringen sette et separat mål for henholdsvis økte opptak og reduserte utslipp fra skog- og arealbrukssektoren.»

«Stortinget ber regjeringen utelukke en tiltaksbasert tilnærming for å regne addisjonalitet i Paris-forpliktelsen for skog- og arealbrukssektoren. Regnemåten skal kunne fange opp utilsiktede og indirekte effekter.»

2.8.2 Karbonrike naturtyper

Komiteen erkjenner viktigheten av å bevare og opprettholde naturlige karbonlagrene også i andre økosystemer enn skog slik at disse ikke blir utslippskilder, men kan fortsette langsiktig lagring av karbon. Myr- og sumpskogsmark, gruntvannsområder og andre karbonrike naturtyper kan frigjøre karbonlageret hvis den økologiske tilstanden er eller blir dårlig.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti vil være tydelig på at nedbyggingen av karbonrike arealer som myr må unngås så langt som mulig. Miljødirektoratet la frem et forslag om lov- og forskriftsendringer for å innføre et slikt forbud i desember 2023. På oppdrag fra Klima- og miljødepartementet, Kommunal- og distriktsdepartementet og Landbruks- og matdepartementet har det juridiske fakultetet ved Universitetet i Bergen utarbeidet en rapport om alternative innretninger for innføring av forbud mot nedbygging av myr. Rapporten ble publisert på regjeringens nettsider 20. mai 2025. Regjeringen vil sende et forbud mot nedbygging av myr på høring før sommeren 2025.

Disse medlemmer vil understreke at selv om forbud mot nedbygging av myr vil være et viktig virkemiddel for å redusere klimagassutslipp, er det et inngripende virkemiddel overfor utbyggere og kommuner. De fleste beslutninger om arealbruk fattes i dag i kommunale planprosesser, og endringer i dette mandatet mener disse medlemmer krever grundig utredning og vurdering. Disse medlemmer mener også det er viktig med enkelte dispensasjonsbestemmelser eller tilsvarende innretninger, som trengs for å kunne ta hensyn til utbygging av samfunnskritisk infrastruktur og andre arealer med høy verdi.

2.8.3 Havet

Komiteen påpeker at karbonlagring i havet er noe mindre utforsket sammenlignet med karbonlagring på land, men «blå skog» er en viktig komponent i havets karbonkretsløp og bidrar betydelig til både kort- og langtidslagring av karbon i Norge og globalt. Tareskoger, tang, ålegrasenger og tidevannsenger og -sump er marine økosystemer som lagrer karbon og omtales ofte som blå skog.

Komiteen fastslår at i tråd med Det globale Kunming-Montreal-rammeverket for naturmangfold, ofte omtalt som naturavtalen, skal også representativt areal i havet vernes og bevares.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen forsterke arbeidet mot forsøpling på land og i havet.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at regjeringen i de helhetlige forvaltningsplanene for norske havområder (Meld. St. 21 (2023–2024)) skriver at den vil:

«Øke kunnskap om konsekvenser av snurrevad og bunntrål for de marine økosystemenes økologiske funksjoner og naturmangfold.»

I forlengelsen av dette mener disse medlemmer at det nå er grunnlag for å ikke bare be regjeringen øke kunnskapsgrunnlaget, men også sørge for fortgang i utredningen av relevante tiltak for å bevare karbonlager i norske havområder, slik at tiltak kan innføres som en del av oppdateringen av de helhetlige forvaltningsplanene for norske havområder i 2028.

Disse medlemmer vil påpeke at marine økosystem som tareskog, ålegressenger og havbunnssediment har et stort potensial for naturlig karbonlagring. Havet rommer noe av planetens største karbonlagre, men i motsetning til skog- og arealbrukssektoren finnes det i dag verken mål for bevaring eller mål for økt karbonopptak og -lagring til havs. Klimameldingen omtaler dette potensialet og viser til at Miljødirektoratet har fått i oppdrag å utvikle kunnskapsgrunnlaget. For at karbonlageret til havs skal ivaretas og styrkes som en del av den samlede klima- og naturinnsatsen, er det behov for å utvikle egne mål og virkemidler. Dette vil òg legge til rette for langsiktig forutsigbarhet for aktører i havnæringene, gjennom klare rammer og bedre kunnskap. Norsk politikkutvikling for naturlig karbonlagring i havet vil kunne få betydning internasjonalt.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen følge opp det pågående kunnskapsarbeidet om karbonlagring til havs og legge fram et forslag til atskilte mål for karbonopptak og -lagring i marine økosystemer, samt vurdere relevante tiltak og virkemidler for å nå målene.»

«Stortinget ber regjeringen utrede områdespesifikke rammer for bruk av bunntrål og snurrevad i forbindelse med oppdateringen av de helhetlige forvaltningsplanene for norske havområder i 2028. De områdespesifikke rammene skal bidra til å bevare områder som er viktige for naturens evne til å binde og lagre karbon, og områder som har en særlig betydning for naturmangfold.»

2.9 Sirkulærøkonomi

Komiteen støtter at en mer sirkulær økonomi vil bidra til å nå nasjonale og globale klima- og miljømål, og at det henger tett sammen med arbeidet for å redusere Norges klimafotavtrykk. Økt ombruk, reparasjon, deling og bedre utnyttelse av knappe ressurser i samfunnet er krevende å oppnå i stor skala, blant annet fordi det fordrer nye forretningsmodeller og måter å samarbeide på.

Komiteen konstaterer at det likevel er flere kostnadsmessige, regulatoriske og tekniske barrierer som hindrer at sirkulære løsninger tas i bruk.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, vil understreke effekten av reduksjoner i matsvinn som klimatiltak. Redusert matsvinn kan bidra til utslippsreduksjoner ved at jordbruket tilpasser produksjonen til endringene i etterspørselen, og gjennom lavere behov for transport og eventuell forbrenning av varer og avfall. Disse medlemmer vil trekke frem at den nye matsvinnloven er et viktig virkemiddel for å redusere unødvendig sløsing og ta bedre vare på ressursene våre. Det er et tydelig steg mot lavere klimagassutslipp og en mer bærekraftig matverdikjede. I forbindelse med klimastatus og -plan for 2025 er det beregnet at matkastelovgivning og revidert bransjeavtale med utgangspunkt i Matsvinnutvalgets anbefalinger vil kunne redusere utslippene med 1,2 millioner tonn CO₂-ekvivalenter frem til 2030.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener bruk av biomasse fra skog til å erstatte fossilbaserte produkter er et viktig utslippsreduserende tiltak som vil være avgjørende i omstillingen av norsk økonomi. Disse medlemmer viser videre til at det i klimameldingen pekes på et potensial for økt utnyttelse av greiner og topper (GROT) fra norsk skog.

Norge eksporterer i dag en stor andel av nasjonalt avvirket tømmer. Disse medlemmer viser til at en økt innenlands videreforedling av tømmeret vil slå positivt ut i Norges klimagassregnskap og bidrar til forlenget lagring av karbon og økt produksjon av produkter med substitusjonseffekt. Videre vil økt videreforedling øke verdiskapingen. Disse medlemmer mener at virkemidlene for å erstatte fossilbaserte produkter med biomasse bør forsterkes, eksempelvis gjennom tilrettelegging for økt bruk av tre i bygg og gjennom bruk av offentlig innkjøpsmakt.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen forsterke virkemidlene for å øke bruken av biomasse fra skog til å erstatte fossilbaserte produkter.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en forpliktende plan for hvordan EØS-målet om 65 pst. materialgjenvinning skal nås i 2035.»