Innledning

Barne- og familiedepartementet foreslår i proposisjonen flere endringer i barnevernsloven. Proposisjonen inkluderer også en meldingsdel og omfatter tre hovedområder: økt kvalitet og handlingsrom i kommunalt barnevern, bedre rettssikkerhet for barn og foreldre når barn må flytte ut av hjemmet, og bedre tilbud til barn på barnevernsinstitusjon. De foreslåtte tiltakene skal gi et kvalitetsløft i barnevernet.

Proposisjonen er en oppfølging av Hurdalsplattformen, som sier at

«Regjeringa vil gjennomføre ei kvalitetsreform i barnevernet som sikrar ei hensiktsmessig organisering, vektlegg auka kompetanse og gir dei tilsette meir tid og tillit i møte med barna.»

Forslagene bygger på anbefalingene i Barnevernsutvalgets NOU 2023:7 Trygg barndom, sikker fremtid og Barnevernsinstitusjonsutvalgets NOU 2023:24 Med barnet hele vegen.

Departementet sendte forslag til endringer i barnevernsloven på høring 8. april 2024. I kapittel 2 i proposisjonen redegjøres det nærmere for kunnskapsgrunnlaget og bakgrunnen for arbeidet med kvalitetsløftet.

Økonomiske og administrative konsekvenser av lovforslag og tiltak i meldingsdelen beskrives i kapittel 24.

Sammendrag av meldingsdelen

Meldingsdelen omfatter kapittel 3 til 8 i proposisjonen.

I kapittel 3 gis det en overordnet omtale av de utfordringene departementet har lagt vekt på i arbeidet med kvalitetsløftet.

Regjeringen har som mål å styrke tilliten til barnevernet gjennom mer åpenhet, bedre dialog og mer inkluderende prosesser. Dette er omtalt i kapittel 4 om åpenhet og tillit. Det skal bli enklere for befolkningen, media og beslutningstakere å få nødvendig informasjon om hvordan beslutninger fattes, saksgangen i barnevernssaker og tilstanden i sektoren. Brukerforum i kommunene, jevnlig rapportering om rettstilstanden i barnevernet og bedre statistikk skal bidra til å nå målet. Kapitlet omtaler også tiltak som kan gi mer tillit og bedre samarbeid mellom barn, foreldre og barnevernet.

Forebyggende og samordnet hjelp til barn og familier er tema i kapittel 5. Regjeringens mål er at barn og familier skal motta tidlig og tverrfaglig hjelp som møter deres behov. Bedre samarbeid mellom barnevernet og andre sektorer, som skole, helse og Nav, skal bidra til bedre og mer treffsikker hjelp. Det skal innføres en ny modell for undersøkelser som kan bidra til framdrift og systematikk i arbeidet. Kommunene skal få bedre tilbud om opplæring og faglig støtte i undersøkelses- og hjelpetiltaksarbeid. Tilbudet om spesialiserte hjelpetiltak skal videreutvikles, blant annet basert på undersøkelser av behovet for tiltak.

Kapittel 6 tar for seg kompetanse og veiledning i det kommunale barnevernet. Tiltakene skal stimulere til at kommunene samarbeider mer om konkrete oppgaver, og det legges opp til at tilbudet om etterutdanning videreutvikles basert på kartlegging av barnevernstjenestenes kompetansebehov. Det foreslås også tiltak for å styrke tilgangen til veiledning. Det er avdekket et tydelig behov for riktig og tilstrekkelig kompetanse, både av ansatte i starten av sin karriere og mer erfarne ansatte, ikke minst for ledere. Det legges til grunn at tilbudet om barnevernsfaglige videreutdanninger blir videreført. Regjeringen foreslår også en ny innretning av tverrfaglig helsekartlegging for barn som skal flytte ut av hjemmet. Utvidet formål for kartleggingen og økt involvering av ordinære helsetjenester skal bidra til at flere barn kartlegges, og til en mer sømløs overgang fra kartlegging til helsehjelp.

Kapittel 7 gjelder tiltak for å styrke rettssikkerheten når barn har tiltak utenfor hjemmet. Regjeringen vil styrke barns medvirkning og rettsstilling i barnevernssaker. Det skal derfor igangsettes tiltak for mer barnevennlige prosesser i barnevernssaker. Mange barn er i frivillige tiltak utenfor hjemmet, og regjeringen vil utrede lovendringer for å styrke rettssikkerheten deres. Det skal også utredes tiltak for å ivareta barn som motsetter seg samvær, og det skal utredes hvordan sperrefrister i saker om samvær og tilbakeføring kan forenkles og samordnes. Regjeringen vil dessuten vurdere endringer som gir økt kontinuitet og bedre kvalitet i oppfølgingen av barna, og i kontrollen med at barna får det tilbudet de trenger.

Kapittel 8 tar for seg tiltak på institusjonsområdet. De overordnede målene på kort og mellomlang sikt er å ivareta bistandsplikten, øke beredskapen og bedre kostnadskontrollen. Det legges videre opp til en gradvis omstilling av institusjonstilbudet til en mer fleksibel institusjonsmodell som både kan håndtere flere målgrupper og endringer i barnas behov. Dette vil bidra til færre flyttinger for barna, og gi dem mer stabilitet, trygghet og ro. Regjeringen har satt i gang en pilot av ny innretning av institusjonstilbudet, som vil gi kunnskap for den framtidige og langsiktige omstillingen. En mer fleksibel institusjonsmodell vil forutsette god kunnskap om barnas ressurser og behov for å tilrettelegge tilbudet for det enkelte barn. Det er et mål å styrke bruken av individuell plan for barna. I tillegg skal det innføres et nytt stopp-punkt for tverrfaglig kartlegging når barna flytter på institusjon. Tilgangen på helsehjelp skal forbedres ved at ambulante helseteam skal være tilknyttet institusjonene. Regjeringen vil videre vurdere lovendringer som sikrer at alle barn i barnevernsinstitusjon får nødvendig og tilpasset beskyttelse, uavhengig av hvilken lovhjemmel som ligger til grunn for oppholdet. Det klargjøres i meldingen at barnevernsinstitusjonenes formål skal være omsorg, utviklingsstøtte og beskyttelse. Institusjonene som i dag tilbyr rusbehandling, skal omstilles. Barn med rusmiddelproblemer skal gis behandling i spesialisthelsetjenesten, som skal utarbeide og iverksette en nasjonal plan for utbygging av tjenestetilbudet til barn og unge med rusmiddelproblemer. Regjeringen mener dette vil gi økt fokus på barnevernsinstitusjonenes hovedoppgave samtidig som tilbudet til barn med rusmiddelproblemer blir bedre og mer profesjonalisert.

Sammendrag av lovforslag

I kapittel 9 omtales bestemmelser i Grunnloven som er sentrale for barnevernsområdet, samt de folkerettslige forpliktelsene som også oppstiller rettslige grenser for utformingen og anvendelsen av barneverns-loven og gjennomføringen av tiltak innenfor barnevernet. Særlig FNs barnekonvensjon og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) er viktige i denne sammenheng. Begge konvensjonene er inkorporert i norsk rett.

I kapittel 10 foreslås det å styrke barns rettigheter ved å gi alle barn, også de uten partsrettigheter, klageadgang på vedtak om flytting. Klageretten omfatter vedtak om frivillige tiltak utenfor hjemmet og vedtak om flytting mellom tiltak etter omsorgsovertakelse. Kapittel 11 gjelder oppfølging av foreldre etter omsorgsovertakelse. Det foreslås å lovfeste at barneverns- og helsenemnda i vedtak om omsorgsovertakelse skal tydeliggjøre antatt varighet og foreldrenes støttebehov, dersom det er holdepunkter for det. Det foreslås også å gi barnevernstjenesten plikt til å tilby barn og foreldre oppfølging etter at et vedtak om omsorgsovertakelse er opphevet (tilbakeføring). I kapittel 12 foreslås det at barnevernstjenesten midlertidig kan stanse samvær som er til skade for barn.

Kapittel 13 inneholder flere lovforslag som skal bidra til mer stabilitet og økt forutsigbarhet i fosterhjem. Det foreslås å gi fosterforeldre økt og tydeligere beslutningsmyndighet på vegne av barnet. Departementet foreslår også å styrke fosterforeldres økonomiske rammevilkår gjennom en overordnet regulering av barnevernstjenestens plikter. Departementet foreslår en lovfestet plikt for kommunen til å yte godtgjøring og utgiftsdekning til fosterforeldre. Departementet foreslår videre å lovfeste at barnevernstjenesten skal kompensere frikjøpte fosterforeldre for manglende mulighet til å opptjene tjenestepensjon. For å styrke fosterforeldres stilling ytterligere foreslår departementet å gi fosterforeldre klagerett på vedtak om flytting mellom tiltak etter omsorgsovertakelse.

I kapittel 14 foreslår departementet å innføre et nytt tiltak: varig fosterhjem. Varig fosterhjem skal gi mer forutsigbarhet for barn som bor i fosterhjem og som ikke kan flytte tilbake til foreldrene. Departementet foreslår også at barneverns- og helsenemnda skal kunne vedta besøkskontakt for søsken etter vedtak om adopsjon, og at barnet fra fylte 12 år må samtykke til besøkskontakt både med foreldre og søsken.

Kapittel 15 omfatter flere endringer i lovens kapittel 10 som skal sikre forsvarlig omsorg og beskyttelse for barn og unge som bor på institusjon, samtidig som rettssikkerheten deres blir ivaretatt. Departementet foreslår redaksjonelle, språklige og begrepsmessige endringer for å gjøre regelverket tydeligere og mer forståelig. Det foreslås å tydeliggjøre i loven hvilket handlingsrom omsorgsansvaret gir ansatte til å sette grenser for barn som bor på institusjon. Departementet foreslår også å oppheve dagens forbud mot å føre kontroll med barnets korrespondanse, samt å lovfeste at institusjonen på visse vilkår kan treffe vedtak om innsyn i barnets elektroniske kommunikasjon. Adgangen til å bruke fysisk makt dersom det er strengt nødvendig for å avverge alvorlig skade på barnets liv eller helse, foreslås også tydelig regulert.

Departementet foreslår i kapittel 16 endring av enkelte andre begreper i barnevernsloven. Blant annet foreslås grunnvilkåret i barnevernloven § 6-2 første ledd endret fra «har vist alvorlige atferdsvansker» til «utsetter sin utvikling for alvorlig fare», og tilleggsvilkåret i dagens § 6-2 bokstav c foreslås endret fra «utpreget normløs atferd» til «utpreget skadelig handlemåte». Departementet foreslår en gjennomgående endring av barnevernslovens øvrige bestemmelser som inneholder varianter av begrepet «atferd» med nødvendige tilpasninger, i samsvar med endringen i § 6-2. I tillegg foreslås det tilsvarende endringer i annet lovverk som henviser til barnevernloven § 6-2. Også enkelte andre begreper, som plassering, foreslås gjennomgående tatt ut av loven.

Det er et overordnet mål at barn og familier får tidlig hjelp og tilbud nær der de bor. Tilbudet i og rammene for det kommunale barnevernet er avgjørende for å nå dette målet. I kapittel 17 foreslår departementet hjemmel til et kommunalt botiltak med døgnbemanning. Forslaget tar utgangspunkt i kravene som gjelder for barnevernsinstitusjonene. Blant annet foreslås det krav om statlig godkjenning og regelmessig tilsyn fra statsforvalteren. Departementet foreslår også å presisere at barn som bor i fosterhjem eller på institusjon, kan tilbys et støttehjem som en del av barnevernstjenestens oppfølging.

Departementet foreslår i kapittel 18 enkelte endringer i kompetansekravene ved ansettelse i barnevernsinstitusjon. Formålet er å legge bedre til rette for at institusjonene kan etablere personalgrupper med bredde i kunnskap, erfaring og ferdigheter slik at de kan møte barna og ungdommenes ulike behov og interesser. I dag er det krav om at faglig personell som ansettes i en institusjon, som hovedregel må ha relevant bachelorutdanning. Departementet foreslår å endre kompetansekravet slik at barnevernsinstitusjonene kan ansette faglig personell som kan dokumentere minst tre års arbeidserfaring fra barnevernsinstitusjon, andre barnevernstiltak med døgnbemanning eller sammenlignbare omsorgstiltak etter annet lov og regelverk. Departementet foreslår videre at barnevernsinstitusjonene også kan ansette studenter som er underveis i «relevant utdanning».

Kapittel 19 omhandler kompetanse og veiledning i den kommunale barnevernstjenesten. Det foreslås å begrense masterkravet som vil gjelde fra 2031 til bare å omfatte barnevernstjenestens leder og stedfortreder. Departementet foreslår også en ny hjemmel for å fastsette forskrift om krav til veiledning. Veiledning av nytilsatte er viktig for å sikre kvaliteten i tjenestene og kan bidra til å redusere turnover.

Kapittel 20 om saksbehandlingsregler og beslutningsgrunnlag inneholder forslag som skal styrke rettssikkerheten. Det foreslås mindre justeringer i bestemmelsen om legalitetskontroll av akuttvedtak. Departementet foreslår videre å presisere hvilken kommune som har ansvaret for ettervern. For å styrke det formelle rammeverket ved bruk av sakkyndige i barnevernet foreslår departementet en hjemmel og et behandlingsgrunnlag for å føre en oversikt over barnefaglige sakkyndige. Det foreslås også en forskriftshjemmel om at departementet kan gi nærmere regler om innholdet i og forvaltning av oversikten. Departementet foreslår videre å harmonisere barnevernslovens bestemmelse om åpenhet i barneverns- og helsenemnda med tvistelovens regler. Hovedregelen vil like fullt fortsatt være at nemndas møter skal holdes for lukkede dører.

I kapittel 21 foreslås det at barnevernstjenesten skal ha plikt til å informere statsforvalteren om dødsfall, livstruende hendelser og seksuelle overgrep når barn er i barnevernstiltak utenfor hjemmet. Dersom barnet bor på institusjon, foreslås det at også institusjonen skal informere statsforvalteren. Formålet med informasjonsplikten er at tilsynsmyndighetene så raskt som mulig skal kunne vurdere behovet for videre oppfølgning gjennom tilsyn.

Kapittel 22 gjelder forslag om en hjemmel for nasjonalt barnevernsregister, og en hjemmel for å utarbeide nærmere regler i forskrift. Tilgang til god styringsinformasjon og statistikk er nødvendig for å vurdere kvaliteten på tjenestene og tilstanden i barnevernet. Bedre og mer oppdatert styringsinformasjon innebærer økt behov for behandling av personopplysninger. På denne bakgrunnen foreslår departementet en tydeligere regulering av grunnlaget for utvikling av statistikk og analyser om barnevernet.

Sakens dokumenter er tilgjengelige på sakssiden på stortinget.no.