Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Isak Veierud Busch, Bengt Halvard Odden, Sigurd Kvammen Rafaelsen
og Solveig Vestenfor, fra Fremskrittspartiet, Bjørn Larsen, Rune
Midtun, Helge André Njåstad og Erlend Wiborg, fra Høyre, Mudassar
Kapur og Tage Pettersen, fra Sosialistisk Venstreparti, Anne Lise
Gjerstad Fredlund, fra Senterpartiet, Bengt Fasteraune, fra Rødt,
lederen Hanne Beate Stenvaag og fra Miljøpartiet De Grønne, Marius
Langballe Dalin, viser til representantforslag Dokument 8:48
S (2025–2026) om en mer restriktiv politikk for bosetting og sekundærbosetting
av innvandrere.
Komiteen viser til at det kun er
mottatt ett høringsinnspill fra en anonym privatperson.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, er innforstått
med mange av utfordringene for kommunene som beskrives i representantforslaget.
Flertallet viser til statsrådens
svarbrev der hun skriver at forslagsstillerne fremmer de samme forslagene
som i representantforslag Dokument 8:181 S (2024–2025). Hun skriver
vider at eventuelle nye tiltak må skje innenfor rammene av Norges
menneskerettslige forpliktelser og ikke være strid med forbudet
mot diskriminering. Videre redegjør statsråden for at det fra 1. januar 2026
trer i kraft flere endringer i integreringsregelverket, som skal
bidra til økt arbeidsretting og formell opplæring i introduksjonsprogrammet.
Flertallet merker seg også at regjeringen
har igangsatt arbeid med en ny integreringsstrategi. Det er varslet
at den skal ta opp utfordringer som lav arbeidsdeltakelse, levekårsutfordringer
og segregering, og kulturelle barrierer som står i veien for deltakelse
på ulike samfunnsarenaer. Strategien skal vise hvordan regjeringen
vil imøtekomme disse utfordringene frem mot 2030. Strategien er
varslet fremlagt våren 2027.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at mange kommuner
allerede har en høy andel innbyggere med ikke-vestlig bakgrunn. Disse medlemmer understreker at mange
innvandrere klarer seg godt i Norge, er godt integrerte og bidrar
positivt til samfunnet. Samtidig er det dessverre altfor mange som
ikke lykkes med integreringen, noe som skaper betydelige utfordringer.
Disse medlemmer peker på risikoen
for etablering av parallelle samfunn, en utvikling man ser tendenser
til enkelte steder, særlig i Oslo. Det er uheldig når norskspråklige
elever blir et lite mindretall i skoleklasser. Samfunnet har et
ansvar for å ta i bruk nye virkemidler for å motvirke økende segregering.
Tall fra SSB viser at andelen med innvandrerbakgrunn har nær doblet seg
på 15 år, fra 11,4 pst. til 21,4 pst. Så lenge et politisk flertall
ønsker å ta imot flere flyktninger, asylsøkere og familiegjenforeninger
enn det som er bærekraftig, må man gjøre det man kan for å hindre
at utviklingen man ser i Oslo og andre byer på Østlandet sprer seg
til flere byer.
Disse medlemmer mener at det må stilles
langt strengere krav til kommuner som skal bosette flyktninger.
Dette er avgjørende for at den enkelte flyktning skal ha reelle
muligheter til å lykkes i Norge. Kommuner må kunne dokumentere god
kvalitet på introduksjonsprogrammet, særlig norskopplæringen, og
det må finnes et arbeidsmarked som gjør det mulig å komme i jobb.
Det er ikke størrelsen på kommunen som er avgjørende, men hvilke
muligheter den enkelte har til å bli selvforsørget og etablere seg.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet viser til at regjeringen jobber aktivt
med å finne treffsikre tiltak for å unngå at flyktninger blir bosatt
i områder med høy innvandrerandel og begrense uønsket sekundærflytting.
Også nye tiltak må skje innenfor rammene av Norges menneskerettslige
forpliktelser og ikke være i strid med forbudet mot diskriminering.
Disse medlemmer viser til at når
det gjelder bosetting av flyktninger, har IMDi klare føringer gjennom anmodningskriteriene.
Flyktninger skal bli bosatt styrt, spredt, raskt og treffsikkert. Disse medlemmer viser til at regjeringen
har skjerpet anmodningskriteriene for 2026 og bedt om at det i større
grad skal tas hensyn til kommuner som har levekårsutfordringer,
høy innvandrerandel og som mottar høy grad av sekundærflytting. I
de skjerpede anmodningskriteriene legges det også større vekt på
treffsikker bosetting. Det innebærer bl.a. at flyktninger skal ha
gode muligheter for å få kvalifisering, videregående opplæring (særlig
fag- og yrkesopplæring), utdanning eller arbeid, og det skal legges
stor vekt på arbeidsmarkedet i regionen ved valg av kommune for
bosetting. Det kan bidra til at flere blir boende lenger i kommunen
de har blitt bosatt i.
Disse medlemmer mener det er viktig
at det tydeliggjøres overfor kommunene at personer som flytter i
løpet av integreringstilskuddsperioden på fem år, og som har behov
for sosiale ytelser i kommunen de flytter til, kan vises tilbake
til første bosettingskommune, med mindre det er åpenbart urimelig.
Flyktninger kan likevel velge å flytte, men det kan få konsekvenser
for sosialhjelp.
Disse medlemmer viser til arbeidet
som gjøres for å se på nye tiltak for å begrense sekundærflytting, herunder
at det vurderes nye tiltak for at flyktninger blir boende lenger
i den opprinnelige bosettingskommunen. Disse
medlemmer viser også til at regjeringen har bedt om en offentlig
utredning som skal utrede statens juridiske handlingsrom til å regulere
flyktningers mulighet til å flytte mellom kommuner og hvordan regulering
av slik flytting eventuelt kan gjøres. Formålet er å forhindre opphoping
av levekårsutfordringer. Den offentlige utredningen er varslet levert
1. april 2026.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet mener det er nødvendig med full flyktningstopp
til kommuner med over 15 pst. ikke-vestlig innvandrerandel.
Det å opprettholde kommunens befolkningsgrunnlag er en dårlig
begrunnelse for bosetting, da det svekker flyktningenes muligheter
til arbeid og integrering. Flyktningers kvalifikasjoner må matches
med kommunens arbeidsmarked. Arbeidskraft i seg selv gir ikke et
godt grunnlag for bosetting dersom kommunen ikke kan tilby kompetanse
som er etterspurt.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen innføre
bosettingsstopp for flyktninger i alle kommuner hvor ikke-vestlige
innvandrere utgjør mer enn 15 pst. av befolkningen. Dette skal også
gjelde på bydelsnivå i større kommuner.»
«Stortinget ber regjeringen instruere
IMDi om at de ikke skal anmode kommuner med over 15 pst. ikke-vestlige
innvandrere om bosetting, og at disse kommunene ikke kan gis integreringstilskudd.»
«Stortinget ber regjeringen sette
som krav at kommuner med dårlige integreringsresultater og få muligheter
på arbeidsmarkedet ikke skal kunne bosette flyktninger.»
«Stortinget ber regjeringen fremme
nødvendige lovendringsforslag for å sikre krav om selvforsørgelse ved
sekundærbosetting, slik at flyktninger må bo i første bosettingskommune
inntil de er selvforsørgende.»
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Senterpartiet viser til at vellykket integrering
er avgjørende både for den enkeltes mulighet til å bygge et godt
liv i Norge og for samfunnets samhold og tillit. Norge har gjennom
flere tiår tatt imot mennesker fra hele verden som har søkt beskyttelse
eller nye muligheter. For at denne politikken skal være bærekraftig,
må man sikre at de som kommer til Norge, raskt blir en del av det
norske samfunnet, lærer språket, kommer i arbeid og bidrar til fellesskapet.
Dagens situasjon viser imidlertid at integreringen over tid ikke
har fungert godt nok.
Disse medlemmer viser til at barn
i flyktningfamilier ofte integreres raskere enn foreldrene gjennom skole,
språk og sosiale relasjoner. Sekundærbosetting, etter flere år i
første bosettingskommune, kan innebære at barn rykkes ut av etablerte
nettverk og må starte integreringsprosessen på nytt, ofte i områder
med lavere integreringsgrad.
Disse medlemmer mener dette reiser
spørsmål om barnets beste etter FNs barnekonvensjon artikkel 3 og
artikkel 29. Derfor mener disse medlemmer at hensynet
til barns integrering skal tillegges betydelig større vekt ved vurdering
av om sekundærbosetting skal utløse rett til ytelser ved flytting
til ny kommune. Disse medlemmer vil
ikke forby flytting, men sikre at offentlige ytelser til å finansiere
flytting ikke går på bekostning av barnas integrering.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme
forslag om at det ved sekundærbosetting av familier med barn som har
gjennomført mer enn ett år i norsk skole eller barnehage, skal foretas
en vurdering av barnets beste før flytting kan gi rett til sosiale
ytelser i ny kommune.»
Komiteens medlemmer
fra Høyre viser til Høyres forslag om å innføre en borgerkontrakt,
Dokument 8:90 S (2025–2026). En borgerkontrakt må bygge på prinsippet
om gjensidig forpliktelse, men det skal aldri være noen tvil om
at hovedansvaret ligger på den som kommer til Norge. Den nyankomne
må forplikte seg til å ta ansvar for å bli en del av det norske
samfunnet, men samfunnet må samtidig forplikte seg til å gi den
nødvendige støtten. Når samfunnet stiller tydelige krav, må det
også gis reelle muligheter til å oppfylle dem.
Disse medlemmer mener det er viktig
at kommunene settes i stand til å levere en god integrering. Det handler
selvfølgelig om mange faktorer og kommuneøkonomi er åpenbart en
av dem. Disse medlemmer viser derfor
til Høyres alternative statsbudsjett for 2026 der det ble foreslått
fire mrd. kroner mer i frie inntekter til kommunene, men også avvikling
av en rekke øremerkede tilskudd og omgjøring av disse til frie inntekter. Gjennom
dette settes kommunene i stand til økt grad av frihet til å bestemme
selv og kan bruke mindre tid på rapportering.
Disse medlemmer viser også til Høyres
forslag i Innst. 16 S (2025–2026):
«Stortinget ber regjeringen i samarbeid med kommunesektoren
utrede et regionalpolitisk tilskudd til kommuner med store levekårsutfordringer,
herunder hvordan tilskuddet kan innrettes og innføres.»
«Stortinget ber regjeringen i samarbeid
med kommunesektoren utrede tilskudd og ordninger som kan endres
eller innføres for å løse levekårsutfordringene i kommunene på en
bedre måte.»
Disse medlemmer mener dette hadde
vært viktige virkemidler for å sette kommunene i stand til å levere
god og treffsikker integrering i større grad enn mange kommuner
klarer i dag.
Disse medlemmer viser videre til
at integreringstilskuddet på få år er redusert fra ca. 97 pst. til anslagsvis
under 90 pst. i 2026. Regjeringen har valgt å ikke øke dette tilskuddet
inneværende år. Resultatet er en økt økonomisk belastning på kommunene
som bosetter. Stor sekundærtilflytting er også en betydelig faktor
for de store kostnadene mange bykommuner opplever.
Disse medlemmer mener det er viktig
å holde fast ved en styrt og spredt bosettingsmodell, der kommuner
som har gode resultater i introduksjonsprogrammet, prioriteres.
Ser vi på kommunene med størst andel innvandrere, både direkte og
norskfødte med innvandrerforeldre, så ser vi at de fleste kommunene med
høyest andel er mindre distriktskommuner. Disse
medlemmer ser at veldig mange av de som sekundærbosettes i
større byer på Østlandet nettopp kommer fra mindre kommuner med
høy andel innvandrere. Med bakgrunn i dette mener disse
medlemmer at det er viktig å finne treffsikker politikk som
bidrar til at flere blir boende i sin første bosettingskommune lengst
mulig, og gjennom dette redusere sekundærbosettingen.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen innføre
bosettingsstopp for flyktninger i områder hvor innvandrere utgjør
mer enn 25 pst. av befolkningen.»
«Stortinget ber regjeringen instruere
IMDi om at de ikke skal anmode kommuner med dårlige integreringsresultater
og manglende arbeidsmarked om å bosette flyktninger.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at det er kommunene
som beslutter hvordan de ønsker å svare på anmodningene fra IMDI
om bosetning av flyktninger. Det er også kommunene som avgjør hvor
i kommunen flyktninger blir bosatt. Det er de lokale folkevalgte
som kjenner egen kommune best, og det er de lokale folkevalgte som
velger hvor flyktninger bosettes.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme
tilbake til Stortinget med tiltak som sørger for at flyktninger
blir boende lenger i bostedskommunen.»
Komiteens medlem
fra Senterpartiet viser til at ved behandlingen av Dokument
8:181 S (2024–2025), Innst. 330 S (2024–2025) i juni 2025, ble det
besluttet et anmodningsvedtak der Stortinget ba regjeringen komme
tilbake med forslag om å innføre tiltak for å motvirke at bosatte
flyktninger flytter fra bostedskommunen ved endt introduksjonsprogram.
Dette vedtaket er fortsatt til oppfølging hos regjeringen. Dette medlem understreker at regjeringen
må så raskt som mulig komme tilbake til Stortinget med en oppfølging
av vedtaket.
Dette medlem mener at det er en utfordring
at bosatte flytter fra bostedskommunene ved endt introduksjonsprogram
uten å ha en jobb eller studieplass i den kommunen de flytter til.
En del kommuner i landet opplever at det er svært krevende når mange
flytter til deres kommune etter endt introduksjonsprogram uten å
ha jobb eller en studieplass.
For å sørge for god integrering mener dette
medlem det er viktig at det bosettes flyktninger i hele landet.
Selv om to av tre flyktninger blir boende i bosetningskommunene,
er det en utfordring at en del flytter til noen få kommuner.
Dette medlem fremmer derfor følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme
tilbake til Stortinget med tiltak som sørger for spredt bosetning
av flyktninger også etter endt introduksjonsprogram.»
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Rødt og Miljøpartiet
De Grønne minner om at det er frivillig for norske kommuner
å bosette flyktninger, og ansvaret for bosetting er delt mellom
kommunene og staten.
Disse medlemmer mener det vil være
å overstyre norske kommuners selvbestemmelsesrett og selvstyre om
staten skal nekte enkelte kommuner å bosette, dersom disse kommunene
selv ønsker det.
Disse medlemmer viser til at over
100 000 ukrainske flyktninger har søkt om beskyttelse i Norge siden
Russlands folkerettsstridige angrep og krig mot Ukraina i februar
2022. Disse medlemmer viser til at flyktningkrisen
som har oppstått i kjølvannet av denne krigen er den største i Europa
siden Andre verdenskrig. Norske kommuner har utvist solidaritet
med flyktninger, tatt imot og bosatt veldig mange på relativt kort tid. Disse medlemmer har stor forståelse for
at dette, kombinert med dyrtid og trang kommuneøkonomi, skaper krevende
situasjoner for mange norske kommuner, og at mange nå opplever at
tålegrensen er nådd. Disse medlemmer viser
til at det har vært tverrpolitisk enighet om at land som Norge har
et ansvar for å ta imot ukrainske flyktninger, da Ukraina tilhører
Norges europeiske nærområde. Disse medlemmer mener at
regjeringen og budsjettpartnerne på Stortinget har et ansvar for
å sørge for at kommuneøkonomien styrkes, særlig i en tid der høye
ankomsttall fra Ukraina og dyrtid legger et stort press på kommunenes
økonomi og tjenestetilbud. Disse medlemmer viser
til at budsjettavtalen for 2026 styrker kommunenes frie inntekter med
tre milliarder kroner.
Disse medlemmer mener
videre at det er viktig at det legges til rette for at flyktninger
kan bosettes i hele landet, slik at man sikrer spredt bosetting.
Videre mener disse medlemmer at det
er viktig at man fører en god integreringspolitikk som sikrer at
folk kommer seg godt ut i arbeids- og samfunnsliv. Når det gjelder
sekundærbosetting bør staten se på spesifikke tiltak for å styrke
de kommunene som opplever utfordringer knyttet til sekundærbosetting.
Flyktninger har ikke medbestemmelse i spørsmål om hvilken kommune
de bosettes i.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne mener
at fem år er en rimelig grense en flyktning har plikt til å bo i
primærbosettingskommunen. Disse medlemmer viser
til at to av tre blir værende i den kommunen de blir bosatt i etter
syv år. Disse medlemmer mener dette
tyder på at de fleste kommuner gjør en god jobb med bosetting og
integrering. Disse medlemmer viser dessuten
til at fraflytting er en utfordring for mange kommuner og regioner,
og at dette ikke er et spesifikt problem bare for bosatte flyktninger. Disse medlemmer mener dette er komplekse
problemstillinger som det ikke finnes enkle svar på.