Statsråd Per-Willy Amundsen: La meg først på vegne av innvandrings- og integreringsministeren og meg selv takke for invitasjonen til å komme hit til Stortingets europautvalg for å snakke om regjeringens arbeid med de utfordringene Europa og EU fortsatt står overfor. Utfordringene er i stor grad de samme som ble gjort rede for for nesten et år siden, selv om det er forbedringer på enkelte punkter.

Dernest vil jeg på vegne av innvandringsministeren beklage at hun av helsemessige årsaker og på kort varsel ble forhindret fra å være her i dag. På hennes vegne kommer jeg likevel til å orientere dere om de ulike migrasjonsrelaterte sakene som hun skulle tatt opp.

Innvandringsministeren deltok på det uformelle rådsmøtet for EUs innenriksministre i forrige uke, og migrasjonsutfordringene er fortsatt hovedsaken sammen med indre sikkerhet. At Europa har utfordringer som må løses når det gjelder irregulær migrasjon, er det ingen tvil om. Derfor var det viktig for oss og regjeringen å delta i de uformelle diskusjonene som også vil legge føringer fremover for hvordan EU vil ønske å innrette seg. På enkelte områder kan vi si at det er forsiktig optimisme, mens det på andre områder er mer tydelig at ulike land har ulike synspunkter på veien videre.

Det er nesten et år siden innvandringsministeren og daværende justisminister Anundsen var her og redegjorde for den største flyktningkrisen verden har sett siden andre verdenskrig. Vi har heldigvis ikke i nærheten de samme ankomsttallene til Norge nå som vi hadde da.

Særlig har antallet som krysser Schengens yttergrense irregulært til Hellas, sunket betydelig, men antallet som ankom Italia og Spania, økte i 2016 sammenlignet med 2015. En av hovedgrunnene til reduksjonen i ankomster over Egeerhavet er EU–Tyrkia-erklæringen. Det er visse utfordringer knyttet til gjennomføringen av denne erklæringen samtidig som vi ser utviklingstrekk i både opprinnelses- og transittland, som vil kunne medføre at antallet migranter som søker å komme til Europa, raskt kan øke.

Situasjonen i Hellas er svært krevende. Det er krevende å få oversikt, og man skal være varsom med å referere til tall, men basert på tall fra bl.a. greske myndigheter er det sannsynlig at om lag 50 000 migranter nå befinner seg på gresk territorium. Den humanitære situasjonen på de greske øyene skal være svært alvorlig, og Norges bidrag er således viktigere enn noen gang.

Etter at den irregulære migrasjonen over Egeerhavet ble kraftig redusert som følge av EU–Tyrkia-erklæringen, er det nå overfarten over det sentrale Middelhavet som dominerer migrasjonsbildet. Svært mange migranter kom til Italia i 2016, ca. 180 000, og nærmere 5 000 druknet i forsøket på å nå Italia. Det er ikke en bærekraftig situasjon for verken Italia eller Europa, og som dere vel er kjent med, har flere europeiske politikere den siste tiden tatt til orde for nye måter å håndtere de store ankomstene på. På Malta var det enighet om at det viktigste for Europa nå er å få kontroll på og redusere migrasjonspresset mot Europa. Det kan også bane vei for løsninger på de interne diskusjonene om solidaritet og byrdedeling.

Det er for tidlig å si noe konkret om eventuelle løsninger her, og vi må erkjenne at det fortsatt er svært utfordrende problemstillinger.

Norge er generelt positiv til å se på muligheten for en diskusjon om hvordan ordningen med beskyttelse bør organiseres for fremtiden. Det er et uttalt politisk ønske om i større grad å hjelpe tredjelandsborgere med beskyttelsesbehov i nærområdene i deres opprinnelsesland, fremfor at disse menneskene tar seg til Europa på irregulært og risikofylt vis. Før det kan bli aktuelt for Norge å stille seg bak et slikt initiativ, er det nødvendig med grundigere vurdering av og en prosess på ulike elementer av hva et slikt initiativ faktisk innebærer, også i lys av våre internasjonale forpliktelser, selvfølgelig.

Én ting er håndteringen av migranter på Middelhavet og betydningen av å arbeide for mer kontroll der. Parallelt pågår det et arbeid i EU for å forbedre og reformere eksisterende systemer. Siden innvandringsministeren var her sist, har bl.a. EU-ministeren informert om Europakommisjonens forslag til revidert Dublin-forordning. Regjeringen er enig med Europakommisjonen i dens beskrivelse av det nåværende europeiske asylsystemet og de svakhetene som påpekes. Vi deler de målene Kommisjonen har satt for et revidert regelverk.

På en slik bakgrunn var det regjeringen støttet, i all hovedsak, forslaget til en fordelingsmekanisme. Det er selvfølgelig uholdbart at et lite utvalg europeiske land blir sittende med ansvar for de fleste asylsøkerne som kommer til Europa. Arbeidet med dette forslaget stanset dessverre opp i fjor høst, fordi motstanden mot forslaget til en fordelingsmekanisme ble for stor.

Vi er svært opptatt av at vi jobber videre med ulike forslag som i større grad innebærer en ansvarliggjøring av alle medlemslandene, og forebyggelse av irregulær sekundærbevegelse.

Norge er tjent med et effektivt og forutsigbart europeisk asylsystem, og regjeringen deltar derfor aktivt i diskusjonene om det fremtidige europeiske systemet. Et fremtidig asylsystem bør omfatte full registrering ved ankomst, rask ansvarsfastsettelse og eventuell fordeling etter avtalte kriterier.

Regjeringen ønsker videre deltakelse i et fremtidig europeisk asylsamarbeid, men bare dersom alle andre land bidrar. Alle land som i dag deltar i Dublin-samarbeidet, er underlagt de samme rettslige forpliktelsene, og så lenge man ønsker et felles europeisk asylsystem, ser jeg ingen grunn til at enkelte land skal kunne fritas fra å ta ansvar for asylsøkere og flyktninger. Dagens system, som fører til at noen få land i realiteten tar ansvaret for et stort flertall av søkerne, er ikke bærekraftig over tid.

I desember 2015 ble det vedtatt at Norge skulle delta i EUs relokaliseringsmekanisme. I lys av det høye norske bidraget til mottak av kvoteflyktninger mente regjeringen at et bidrag på 1 500 plasser over to år var et passende nivå for Norge. Stortinget sluttet seg til regjeringens forslag, og regjeringen følger nå opp Stortingets vedtak.

Norge stilte til sammen 750 plasser tilgjengelig for relokalisering i 2016, og ifølge UDI ankom 257 asylsøkere før årsskiftet. Etter årsskiftet har det vært gjennomført flere ankomster til Norge, fra både Italia og Hellas. Planen er å stille ytterligere 750 plasser tilgjengelig i år – 250 plasser hver måned i januar, februar og mars. Sannsynligvis vil da de fleste asylsøkerne Norge skal ta imot på denne ordningen, ankomme Norge innen sommeren 2017. Regjeringen ligger med andre ord godt an i oppfølgingen av vedtaket fra Stortinget.

Samtidig mener vi og mange europeiske kollegaer at vi på sikt må arbeide for at flere personer med behov for internasjonal beskyttelse skal få det nærmere hjemlandet. Det vil både redusere drukningsulykkene og bidra til at vi med vår ressursinnsats kan hjelpe flere. EU arbeider med å etablere bedre samarbeid med transittland i øst og sør, og Norge følger de ulike prosessene tett. Her vil ulike ordninger for overføring av utsatte flyktninger kunne inngå som aktuelle tiltak. Det er viktig at alle EU-land bidrar til dette. Norge er i dag blant de landene som tar imot flest kvoteflyktninger i Europa, og det vil være positivt dersom flere land i Europa øker sine bidrag på dette feltet.

For å få til et samarbeid med land i Europas naboskap i sør og øst med sikte på å redusere presset mot våre yttergrenser, kan vi forvente krav om at europeiske land åpner mer opp for legal migrasjon. Tyrkia har som kjent krevd visumfrihet for sine borgere. Land i Nord-Afrika kan tenkes å kreve det samme dersom de bidrar til å stoppe den irregulære migrasjonen over Middelhavet. Her må vi være på vakt. Vi må ikke sette oss i en situasjon der reduksjoner i én migrasjonsstrøm bare erstattes med en annen.

EU har en suspensjonsmekanisme på visumfeltet. Dersom visumliberalisering fører til sterk økning i tallet på asylsøkere eller på personer med ulovlig opphold fra land som har fått visumfrihet til Schengen-området, kan visumfriheten bli suspendert. Denne mekanismen må imidlertid styrkes. Det er bred enighet i EU om at en styrket suspensjonsmekanisme må på plass før det er aktuelt å gi land visumfrihet, og i EU legges det nå opp til å vedta en revidert rettsakt i løpet av februar, og ikrafttredelse i april 2017.

Regjeringen har prioritert arbeidet med retur av personer uten lovlig opphold, og det er gledelig å se at flere viktige land i Europa, bl.a. Tyskland, tar denne oppgaven på alvor og prioriterer dette viktige arbeidet.

Det er komplekse problemstillinger vi omtaler, og vi må erkjenne at siste ord ennå ikke er sagt. Det kommer til å være flere statusoppdateringer i tiden fremover, ikke bare på migrasjonssiden, men også knyttet til vår felles indre sikkerhet.

Heidi Greni (Sp): Takk for redegjørelsen.

Når det gjelder kvoteflyktningene og de 1 500 vi skal ta imot i løpet av to år, er det veldig bra at regjeringen legger opp til at vi skal få de første 750 innen mars. Men når legges det opp til at vi skal ta imot den resterende kvoten, altså 400–500, som vi ikke fikk i fjor?

Jeg har et annet spørsmål i lys av den redegjørelsen vi fikk utsendt på forhånd, hvor det står:

«Kommisjonen la 8. desember 2016 også fram en plan for at man igjen kan sende asylsøkere tilbake til Hellas (Dublin-overføringer) fra 15. mars 2017.»

I lys av det presset som nå er på Hellas, og den humanitære situasjonen der, mener jeg det ville være uheldig om vi setter i gang den praksisen. Kan statsråden redegjøre lite grann for hvordan vi tenker rundt det?

Svein Roald Hansen (A): Takk for orienteringen. Det ble sagt at vi er tjent med å være med i europeisk asylsamarbeid – det er det bred enighet om – men så la statsråden til at det forutsetter at alle land deltar, at det er ingen grunn til at noen land skal fritas. Ligger det her en åpning for at vi skal unnskylde oss? For det kan jo hende at det er et par av de østeuropeiske landene som man ikke greier å få med. Eller er man innstilt på å gi et bidrag uansett?

Christian Tybring-Gjedde (FrP): I motsetning til Hansen er jeg opptatt av at alle bidrar, og at ikke Norge bidrar noe mer enn andre – det synes jeg er svært urimelig som et relativt lite land med en liten befolkning – og også av at vi sender flyktninger tilbake til Hellas som ikke har noe grunnlag for opphold, slik at vi oppfyller Schengen-avtalen slik intensjonene var. Noe annet ville vært både mot våre egne inngåtte avtaler og selvsagt mot å skape signaler overfor andre land om at man ikke trenger å oppfylle Schengen-avtalen. Forholdene i Hellas er slik sett irrelevant i denne sammenheng.

Jeg registrerer også at justisministeren – eller kanskje ikke justisministeren i denne sammenheng – sier at Norge tar imot flest kvoteflyktninger av alle i Europa. Jeg vet at jeg er i et parti som er en del av regjeringen, men jeg vil gjerne vite hvorfor det skjer, og på hvilket grunnlag det er vurdert. Jeg vil også gjerne vite om man samtidig vurderer de langsiktige konsekvensene, eller om man bare viser solidaritet i øyeblikket uten å vurdere de langsiktige konsekvensene som vi får i etterkant, både når det gjelder integrering og andre forhold.

Trine Skei Grande (V): Jeg mener ikke at situasjonen i Hellas er irrelevant. Vi får ganske fæle rapporter om hvordan situasjonen er nå. Kan statsråden si noe om hvordan de norske bidragene virker der?

Det er klart at vi må løse dette sammen, og Norge er helt i front på å ta imot kvoteflyktninger under denne regjering. Det syns jeg at vi fortsatt skal være, og det er vel bare Storbritannia som tar imot flere i Europa enn det vi gjør. Nå når asyltallene har gått ned, er vel det også helt riktig å gjøre, men utfordringen her er jo at vi ikke kan la ett land blokkere en god løsning med en byrdefordeling i Europa. Det er mitt hovedpoeng, at dette må vi løse sammen, men vi kan heller ikke la én ødelegge for en god fordelingsmekanisme. Jeg vil gjerne ha en kommentar på det.

Statsråd Per-Willy Amundsen: Regjeringens utgangspunkt er at vi må søke å finne sammen, og det betyr også alle. Dette er en solidarisk ordning. Da må alle som er med i ordningen, bidra, men vi må selvfølgelig også vurdere situasjonen på det tidspunktet vi eventuelt ikke har en enighet, så jeg kan ikke nå på vegne av regjeringen konkludere på hvordan vi vil tenke i en slik situasjon. Men vårt utgangspunkt er åpenbart at alle må bidra. Det tror jeg vi alle sammen er enige om.

Når det gjelder dem som ikke kom i fjor, er målsettingen – og det ser ut til at det vil bli gjennomført – at vi har alle tatt imot innen sommeren. De som ikke kom i fjor, pluss de som skulle komme i år, skal alle være tatt imot før sommeren.

Så til Hellas. Jeg har forståelse for spørsmålet. Samtidig kan vi ikke unndra ansvaret ethvert land har, under de avtalene man er forpliktet av. Derfor tar vi sikte på en svært forsiktig oppstart. Vi vil ikke sette Hellas – det er ingen tjent med – i en vanskelig situasjon, men vi ønsker heller ikke å unndra Hellas det som er deres forpliktelser. Men som sagt, jeg understreker en forsiktig oppstart.

Når det gjelder det faktum at Norge er blant de landene som tar imot flest kvoteflyktninger, som flere har vært inne på, er det korrekt. Det er også en følge av anmodningsvedtak fra Stortinget. Regjeringen følger opp det Stortinget har bedt regjeringen om å gjøre, noe vi selvsagt alltid gjør.

Christian Tybring-Gjedde (FrP): Det er til spørsmålet om det som skjer når man har reformer – og det gjelder på alle felter i samfunnet – at det er konsekvenser av de reformene man faktisk innfører, og at man ser på det, om det er helse eller samferdsel, osv. Når man tar imot flest flyktninger i Europa i forhold til folketallet, burde man også se på konsekvensene av det man gjør, for samfunnet for øvrig. Gjøres det en makroanalyse på dette, eller tar man det som det kommer, hipp som happ, at man løser det i etterkant? For det er jo umulig å reversere når man først har innført denne ordningen.

Statsråd Per-Willy Amundsen: Jeg forstår det slik at det spørsmålet går mer i retning av integreringsproblematikk, integreringsutfordringer. I den forbindelsen vil jeg bare vise til, hvis det tema interesserer representanten, at Brochmann II-utvalget legger fram sin innstilling i dag. Det kan kanskje være en nyttig inngangsport for å analysere og se mer på de spørsmålene du stiller.

Statsråd Per-Willy Amundsen: Den situasjonen som jeg – på vegne av innvandringsministeren – beskrev i stad, gir store utfordringer for Europa, for EU og for Schengen-samarbeidet. Hele ideen med et indre marked, og for Norges vedkommende EØS-avtalen, er koblet til fri flyt av personer, varer og tjenester. Det forutsetter at det ikke skal være personkontroll ved kryssing av indre grenser. Når yttergrensene og kontrollen med disse ikke fungerer etter hensikten, skaper det store utfordringer for hele det såkalte reisefrihetsområdet. En rekke hendelser de siste årene understreker viktigheten av å koble det som skjer ute i verden, til EUs, Europas og vår egen sikkerhet. Samtidig er det viktig å ivareta balansen opp mot personvernet.

Som en følge av at yttergrensekontrollen i Hellas ikke har fungert som den skal, har flere land i Schengen-området, herunder Norge, innført midlertidig grensekontroll på deler av den indre grensen. Frankrike har for sin del kontroll på sine indre grenser begrunnet i sikkerhetssituasjonen. Frankrike har nylig forlenget sin kontroll frem til sommeren. For Norges del er det som kjent personkontroll på fergeanløp fra Tyskland, Sverige og Danmark. Kontrollen består i kontroll av passasjerlister og fysisk kontroll når politiet finner dette nødvendig. Cirka 150 000 personer kontrolleres hver måned mot registrene.

Tillatelsen til å ha kontroll på deler av de indre grensene for Tyskland, Østerrike, Danmark, Sverige og Norge utløper 11. februar. Kommisjonen la 25. januar frem forslag til en gjennomføringsbeslutning om forlengelse av den indre grensekontrollen frem til 12. mai 2017, altså at denne kontrollen skal kunne fortsette ytterligere tre måneder. Saken forhandles nå i rådsstrukturen hvor Norge deltar aktivt. Ambassadørene diskuterer forslaget i dag, og det er grunn til å tro at det fortsatt vil være en deling mellom land som – også forrige gang – ikke ønsker en forlengelse, sett opp mot land som ønsker muligheten for en forlengelse velkommen.

EU har tatt flere initiativer i den senere tid for å bøte på dagens svakheter for så vidt gjelder personkontrollen ved ytre grenser. Grensekontrollbyrået Frontex har fått et utvidet mandat og nye oppgaver med hensyn til bistand, veiledning og evaluering av grensekontrollarbeidet i Schengen-statene. Frontex arbeider også aktivt med kontrolloperasjoner ved utsatte grenser hvor personell fra ulike medlemsland deltar. For Norges del er vi som kjent med på Frontex-operasjoner langs sjøgrenser i Middelhavet.

Det er nylig oppnådd enighet om endringer i Schengen-regelverkets bestemmelser om grensekontroll, grenseforordningen. Artikkel 8 endres slik at for fremtiden skal også borgere av EU- og EØS-land gjennomgå en grundig kontroll ved inn- og utreise over ytre grenser. Det gjelder både ved landegrenser, sjøgrenser og i lufthavner. Den grundige kontrollen betyr at det skal kontrolleres at reisedokumentet er gyldig og ekte, og at identiteten til den reisende er helt sikker. Dessuten skal den reisende sjekkes i nasjonale og internasjonale registre med tanke på om vedkommende kan utgjøre en fare for nasjonal sikkerhet, eller det er fare for at vedkommende kan begå alvorlig kriminalitet eller for øvrig er etterlyst. Hensynet bak denne bestemmelsen er kampen mot terrorisme og særlig fremmedkrigere som er statsborgere i et Schengen-land, og som reiser mye til og fra Midtøsten.

Bruk av biometri og moderne informasjonsteknologi utgjør en ryggrad i utviklingen av dagens og fremtidens grensekontroll. For å kunne håndtere den forventede veksten i antallet reisende til Schengen-området fremover er det nødvendig å finne løsninger som øker effektiviteten i grensekontrollen, samtidig som sikkerheten styrkes. Økt bruk av automatisert grensekontroll vil være et sentralt element.

Norge deltar nå sammen med de øvrige Schengen-landene i de avsluttende forhandlingene om et elektronisk inn- og utreisesystem i Schengen, kjent som Entry/Exit System. Systemet skal lagre personinformasjon og biometriske kjennetegn, fire fingeravtrykk og ansiktsbilde fra alle tredjestatsborgere som reiser inn i Schengen-området for et korttidsopphold. I tillegg lagres også tidspunktet for innreise og utreise, slik at man vil ha kontroll med hvem som ikke forlater Schengen-området innen utløpet av oppholdstiden. Systemet er planlagt å være i drift i 2020 og vil bidra vesentlig til en mer effektiv og sikker grensekontroll.

Jeg vil imidlertid ikke unnlate å bemerke at både inn- og utreisesystemet og endringen av hvordan Schengen-borgere skal kontrolleres når de passerer yttergrensen, vil medføre betydelige, ekstraordinære kostnader. Særlig gjelder det for politiet.

Effektiv og sikker grensekontroll handler ikke bare om kontrollen som skjer på grensen, men også om hvilke forhåndskontroller som kan gjøres. I dag har man i ulik grad forhåndskjennskap til tredjestatsborgere som ankommer yttergrensen, og man kjenner best til de visumpliktige reisende. EU-kommisjonen har derfor lagt frem forslag om et European Travel Information and Authorisation System, ETIAS. Systemet kan best sammenliknes med ESTA, som norske borgere må søke om for å kunne reise til USA og innebærer at visumfrie tredjestatsborgere må søke om tillatelse for å reise frem til Schengens yttergrense.

Ved yttergrensen vil det bli foretatt innreisekontroll som i dag. Formålet er å kunne forhåndsprøve om personer som ønsker å reise til Schengen-området, utgjør en sikkerhets- eller migrasjonsrisiko. Som Schengen-medlem deltar Norge fullt ut i forhandlingene om forslaget som pågår nå.

Schengen informasjonssystem, SIS II, er under endring for så vidt gjelder forslag fra kommisjonen om hensiktsmessigheten av å kunne registrere ytterligere opplysninger i kampen mot kriminalitet og ikke minst terrorisme. Det drøftes også tiltak for å forbedre den tekniske funksjonaliteten i systemet. Her deltar norske representanter i drøftelsen av forslaget.

EU jobber også med å utrede hvordan man best mulig kan ivareta sikkerheten til borgere samtidig som legal reisevirksomhet skal kunne fortsette så uhindret som mulig. EU-kommisjonen har invitert til en såkalt høynivåekspertgruppe, som bl.a. skal se på hvordan dagens systemer kan benyttes bedre, om systemene bør kunne snakke bedre sammen og om det er andre tiltak som kan iverksettes innenfor dagens regelverk. Personvernet har også en sentral rolle i de overlegningene som finner sted. Norge deltar i gruppen.

I mai vil kommisjonen legge frem en rapport om hva denne gruppen har kommet frem til.

Avslutningsvis vil jeg bare understreke at det foregår en rekke parallelle initiativ i EU, som vårt departement deltar aktivt i. Til forskjell fra tidligere år er hastigheten i prosessene i rådsstrukturen skrudd kraftig opp, både når det gjelder migrasjon og indre sikkerhet. Rettsakter som tidligere har tatt opp mot to år, og i mange tilfeller mer, forventes nå å bli ferdigforhandlet på seks måneder – altså innenfor en formannskapsperiode. Det er utfordrende, men Norge er med aktivt der vi kan være med. Malurten i begeret er at rådssekretariatet, som en følge av brexit, nå er strengere enn tidligere på hvor de mener Norge kan ha en «added value» ut over der vi er med i kraft av våre avtaler. Dette er noe vi håndterer fortløpende, og hvor vi likevel vurderer om norske innspill bør oversendes.

Takk for oppmerksomheten.

Svein Roald Hansen (A): Takk for en kjapp gjennomgang av et veldig komplekst og krevende område.

Statsråden sa flere steder at Norge deltar, men jeg oppfattet ikke at han ga noen synspunkter på hva som er regjeringens syn på disse problemstillingene, og at han heller ikke la fram for oss noen problemstillinger vi skulle gi tilbakemelding på. Så jeg antar at dette er en ren informasjon og ikke en konsultasjon.

Jeg har likevel et spørsmål om noe av det som ble berørt, bl.a. ETIAS-systemet. Det ligger dessverre ikke noe informasjon om det i Schengen-databasen, som regjeringen har fått opp, endelig, og det er bra, men den er altså ikke dekkende.

Når det gjelder personvern, sies det i arbeidsprogrammet til regjeringen at vi ønsker å delta i EUs datatilsyn, European Data Protection Board. Den 1. juni i fjor sa daværende europaminister at de forberedte innlemmelsen av personvernforordningene i EØS. Et av målene var å sikre så god deltakelse i tilsynet som mulig. Jeg kunne ikke høre at statsråden berørte det i sin innledning. Men dette er en deltakelse i et tilsyn som også reiser spørsmål om suverenitetsoverføring. Så det hadde vært nyttig om man på et egnet tidspunkt kommer til dette forum og gir oss en innføring i hvor stor den suverenitetsoverføringen vil være, og hvilke krav det vil stille til behandling her i Stortinget.

Når det gjelder passasjerdata, lagring og bruk, er spørsmålet om regjeringen har tatt stilling til om vi skal slutte oss til det systemet eller opprette et eget. Anundsen, altså justisministerens forgjenger, sa at det var naturlig å vurdere dette raskt. Det sa han våren 2016. Og selv om han synes det går fort når EU bruker seks måneder på ting, så burde kanskje vi greid det på ni.

Trine Skei Grande (V): Jeg har to spørsmål knyttet til vår grensekontroll. Det første er: Har justisministeren noen som helst anelse om hvor mye det har kostet – hvor store utgifter har det vært for Norge å innføre denne grensekontrollen? Det andre er: Hvor mange har blitt avvist av den samme kontrollen?

Jeg er alltid skeptisk når setningen: personvern er viktig, blir hengt på. Så det kunne vært fint om statsråden også kunne utrede hvorfor det er viktig, og hvorfor den setningen henger på. Og jeg vil også gi klar beskjed om at Venstre vil støtte det Arbeiderpartiet nå reiste spørsmål om, om å knytte seg til datatilsynsordningene i EU-systemet, som vi tror har vært viktig for å styrke personvernet.

Irene Johansen (A): Takk for redegjørelsen.

Jeg er medlem i Nordisk råd, og vi tar jevnlig opp en bekymring for den indre grensekontrollen mellom de nordiske landene, som statsråden refererte til også. Nå skjønner jeg at det kun er ved fergeanløpsstedene det er kontroll – det vil si at det ved Svinesund ikke kontrolleres i dag. Jeg bare lurer på om de nordiske regjeringene har en dialog rundt dette, og når vi kan se en slutt på den indre kontrollen mellom de nordiske land?

Stein Erik Lauvås (A): Det er mulig det lå implisitt i redegjørelsen, men bare for å få det helt klart: Kommisjonen har åpnet for at man kan fortsette den interne grensekontrollen fram til – hva sa du? – 12. mai. Er det sånn at regjeringen akter å opprettholde Norges interne grensekontroll fram til den datoen?

Statsråd Per-Willy Amundsen: Jeg tror vi skal fordele spørsmålene litt mellom oss, EØS- og EU-ministeren og jeg, men jeg tar dem jeg kan svare på umiddelbart.

Skei Grande tok opp spørsmålet om kostnader med grensekontrollen. Det utgjør ca. 20 årsverk. Jeg må komme tilbake til helt nøyaktig beløp, men det er der vi er kostnadsmessig.

Så tar representanten også opp personvernsetningen. Det er klart at regjeringens synspunkt er at personvern er viktig. Det er ikke bare noe vi skriver i en setning. Vi må alltid balansere – det må være en forholdsmessighet mellom de inngripende tiltak man på den ene siden gjør, som har konsekvenser for personvernet, og hensynet til personvernet på den andre siden. Dette er en vekting vi alltid skal gjøre, og som vi alltid må gjøre. Og det skal jeg garantere at vi også kommer til å gjøre i dette tilfellet.

Når det gjelder spørsmålet om dialogen mellom oss og de andre nordiske landene, kan jeg love at det i høyeste grad finner sted. Sist i forrige uke var vi i samtaler om disse forholdene. Det er noe som skjer fortløpende. Det er en god kontakt, og det vil det også være i fortsettelsen.

Når det gjelder eventuelt forlengelse av grensekontroll, er det prematurt å si noe om det nå. Alle land i denne gruppen, både Tyskland, Østerrike, Sverige, Danmark og Norge, vurderer denne saken frem til 11. februar. Vi vil komme med en avklaring før den tid, men per nå er vi fremdeles på utrednings- og undersøkelsesstadiet før vi trekker en konklusjon. Men det vil være avhengig av flere forhold. Da må vi ha en omfattende gjennomgang av forutsetningene for grensekontrollen før vi konkluderer med eventuell videreføring av den.

– Da gir jeg ordet til EØS- og EU-ministeren.

Statsråd Frank Bakke-Jensen: Bare kort til det som gjelder personvernforordningen: Det er sånn at EU har satt i gang en personvernreform. De har også fremmet direktiver for behandling av personvernopplysninger i politiet og påtalemyndigheten. Det er både EØS- og Schengen-relevant, så regjeringen jobber med det. Vi ser for oss å fremme en proposisjon om saken i løpet av 2017. Det er også ambisjonen til regjeringen at Norge skal kunne implementere dem samtidig som EU gjør det, og det er i mai 2018.

Trine Skei Grande (V): Det var et spørsmål jeg ikke fikk svar på. Det gjaldt nemlig disse 20 årsverkene – hvor mange er stoppet?

Statsråd Per-Willy Amundsen: Representanten stiller et spørsmål som jeg akkurat her fikk muntlig svar på av bisitter. Det er snakk om ca. fem personer per måned.

Statsråd Frank Bakke-Jensen: Takk for invitasjonen. Dette er et utvalg jeg har besøkt mest som spesielt interessert fra næringskomiteen, men det er et kjent og viktig arbeid.

En viktig sak om dagen, er brexit, der det nesten hver dag kommer nye opplysninger og ny informasjon i saken. Sist hadde vi talen til statsminister Theresa May den 17. januar, som hadde et klart budskap: Storbritannia skal ikke lenger være medlem av det indre marked fordi det ikke er forenlig med målsettingen om å begrense arbeidsinnvandring fra EU – ei heller ønsket om ikke lenger å være underlagt EU-domstolens myndighet.

I stedet ønsker May å forhandle fram en avtale som gir mest mulig adgang til EUs indre marked. En uke senere avgjorde britisk høyesterett at den britiske regjeringen må ha parlamentets tilslutning før den aktiverer Lisboa-traktatens artikkel 50. Det anses uansett som lite sannsynlig at parlamentet vil se bort fra resultatet i folkeavstemningen. Vi vet også nå at parlamentet behandler denne saken fra 7.–8. mars.

Statsministeren, finansministeren, utenriksministeren og jeg selv møtte EUs forhandlingsleder, Michel Barnier, den 25. januar her i Oslo. Barnier understreket at vi står overfor to faser når det gjelder utmeldingsprosessen mellom Storbritannia og EU: Den første er utmeldingsforhandlingene, det vil si selve «skilsmissen», og den andre er den framtidige avtalen med Storbritannia når de ikke lenger er medlem av EU. For EU er prioritet nr. én å få til en «ryddig skilsmisse» før man begynner å forhandle den nye avtalen.

EU-27 vil i utmeldingsforhandlingene først ha særlig fokus på borgernes rettigheter. Det er et spørsmål om hva som skal skje med EU-borgere som jobber i Storbritannia og vice versa. Det er også for oss et viktig spørsmål hva som vil skje med norske borgere som jobber i Storbritannia og vice versa. Det andre er budsjettmessige forpliktelser for Storbritannia, og det tredje er grensespørsmål, herunder grensen mot Irland. I tillegg vil man kunne drøfte overgangsordninger fram mot en ny avtale. Barnier understreket derfor at det ikke ville være realistisk å ha en ny avtale på plass samtidig med utmeldingsavtalen, slik som May-regjeringen ønsker.

Barnier la videre vekt på at EU ønsker en så god avtale som mulig for begge parter. Samtidig var han tydelig på at det ikke vil være mulig for Storbritannia å få like god adgang til EUs indre marked som det landet har i dag, når de vil ut av det regelverksbaserte samarbeidet og begrense fri bevegelse.

Barnier understreket også at ivaretakelsen av EØS-avtalen er svært viktig også for EU. EU ønsker derfor å ha en tett dialog med Norge i de kommende forhandlingene.

Når Storbritannia går ut av det indre marked, vil det bety en innskrenking av den friheten våre to lands borgere har i dag. Målet fra norsk side vil uansett være å forhandle en bilateral handelsavtale, som gir et så tett handelspolitisk samarbeid som overhodet mulig mellom våre to land.

Vi må også se på hvordan det utenriks- og sikkerhetsmessige samarbeidet kan videreføres og styrkes, ikke minst når det gjelder viktige spørsmål som f.eks. bekjempelse av terror.

Vi står klar til å diskutere vårt framtidige samarbeid med britene så snart forholdene ligger til rette for det. Britene deler denne oppfatningen. Vi er også enig med britene om at denne dialogen må skje i nær kontakt med EU, særlig når det gjelder løsninger i spørsmål knyttet til det indre marked – og dermed EØS.

Så til arbeidsprogrammet for 2017. Vi er særdeles fornøyd med at vi i dag kan legge fram regjeringens arbeidsprogram for samarbeidet med EU for 2017. Arbeidsprogrammet viser våre hovedprioriteringer og viktigste saker. Det viser også vårt arbeid med å fremme norske syn i utviklingen av europeisk politikk og regelverk før det vedtas i EU. Arbeidsprorammet bygger på de fem satsingsområdene i regjeringens EU-strategi.

Regjeringen er opptatt av at vi utnytter vår deltakelse i EUs programmer for forskning og innovasjon, utdanning og kultur på best mulig måte. Vi vil gjøre vårt for at norske miljøer når opp i konkurransen om midlene. Vi vil benytte midtveisevalueringen av Erasmus+ til å fremme synspunkter på utviklingen av neste programperiode etter 2020.

Kunnskapsdepartementet har laget et utkast til norsk innspill til utvikling av det neste rammeprogrammet i EU. Programmet bør, som Horisont 2020, bidra til en styrket forskningsbase i Europa, og å sette oss i stand til å møte store samfunnsutfordringer og å gi økt industriell konkurransekraft.

For oss er det viktig at forskning og innovasjon bidrar inn mot de utfordringer og muligheter som Europa står overfor, som behovet for et grønt skifte og omstilling, digitalisering og blå vekst.

Regjeringen støtter EUs strategi for et mer velfungerende indre marked. Vi følger løpende opp tiltakene nasjonalt og overfor EU, i form av innspill til relevante saker. Også når det gjelder det digitale indre markedet, følger regjeringen de pågående prosessene i EU tett og vil bidra aktivt med forslag og synspunkter i tråd med våre interesser.

Kommisjonen la 10. januar i år fram forslagspakken under strategien for det digitale indre marked. I pakken inngår en melding om dataøkonomien, som drøfter hvordan EU kan forbedre og klargjøre rammevilkårene for selskaper som lagrer, behandler og handler med data.

Pakken inneholder forslag til ny kommunikasjonvern-forordning, som skal sikre konsistens med personvernforordningen fra 2016. Den skal også sørge for at like krav til sikkerhet og konfidensialitet gjelder for nye aktører som WhatsApp og Skype, på samme måte som for de tradisjonelle ekomtilbyderne.

Norge har sterke interesser knyttet til utviklingen av det indre energimarkedet. Regjeringen vil videreføre den tette dialogen med EUs institusjoner og medlemsland om utviklingen av energiunionen. Det er i norsk interesse at energimarkedene fungerer godt, og at infrastrukturen for gass og elektrisitet i EU forbedres. Dialogen med EU knyttet til en avtale om felles oppfyllelse av klimaforpliktelsene for 2030, videreføres i 2017.

Regjeringen fortsetter samarbeidet med EU om bedre regelverksutforming. Jeg kan her nevne at Norge er invitert til å delta på et møte i REFIT-plattformen, en gruppe satt ned for å foreslå effektivisering og forenkling av regelverk. Dette møtet er i mars, og det er en del av EUs forenklingsprogram.

Når det gjelder Schengen-notatbasen, er jeg glad for å kunne orientere dere om at den offentlige delen av Schengen-notatbasen ble gjort tilgjengelig før jul. Et Schengen-notat er et dokument med informasjon om Schengen-relevant regelverk som vurderes innlemmet i norsk rett. Notatbasen inneholder også andre regelverksforslag, relatert til videreutvikling av Dublin-samarbeidet. Dette vil etter hvert utgjøre et godt verktøy for statsforvaltningen i arbeidet med EU-regelverk på justis- og innenriksområdet. Det arbeides med nye notater. Den offentlige delen av disse notatene vil gjøres tilgjengelig fortløpende på regjeringen.no.

På mandag var jeg på besøk på Island. Der hadde jeg gode samtaler med den nye islandske utenriksministeren, Gudlaugur Tor Tordarson, i Reykjavik. Vi var enige om at EØS-avtalen er svært viktig for våre to land, og at vi som EØS/EFTA-partnere må gjøre vår del for at avtalen skal fungere.

Etterslepet av rettsakter som ikke er innlemmet i EØS-avtalen, er for høyt. Den siste oversikten viser et etterslep på 579 rettsakter. Det er viktig å få etterslepet ned for å få et ensartet indre marked i hele EØS-området. Det betyr mye for norsk næringsliv og norske aktører. Jeg er derfor veldig tilfreds med at den nye islandske regjeringen raskt fikk besluttet at de trekker islandske krav om tilpasninger til EUs økologiregelverk, slik vi fra norsk side gjorde i høst. Det betyr at vi nå kan innlemme regelverket i EØS-avtalen.

Som dere er godt kjent med, har eksportører av norsk økologisk laks møtt problemer i EU som følge av at regelverket ikke er innlemmet. Det haster med å få dette på plass. Vi venter en rask avklaring fra EU-siden og vil deretter kunne innlemme regelverket, trolig gjennom en skriftlig prosedyre. Kommentert liste av aktuelle rettsakter – 41 i tallet – vil bli sendt dere senest én uke før et vedtak. Jeg ber om forståelse for denne framgangsmåten.

Vi mener det er viktig for norsk sjømatnæring at denne saken, som har måttet ligge og vente så lenge, nå kommer på plass så raskt som mulig. Vi er derfor glad for at vi fikk de avklaringene vi trengte med den nye islandske regjeringen.

Den femte forhandlingsrunden i artikkel 19-forhandlingene finner sted i dag i Brussel. Jeg kan ikke gå nærmere inn på substansen i dagens møte, men håper på fortsatt framgang. En endelig avtale vil bli forelagt Stortinget.

Jeg vil også omtale en annen sentral sak, nemlig den såkalte verftssaken. I brev av 20. januar 2017 svarte regjeringen på ESASs åpningsbrev om verftssaken. Svaret til ESA tar som utgangspunkt at det er partene selv som må finne fram til en løsning i saken, på grunnlag av sine tariffavtaler. For å legge til rette for en slik prosess har arbeids- og sosialministeren hatt tett dialog med NHO og LO om oppfølging av ESAs åpningsbrev. Målsettingen er å finne solide løsninger som ivaretar de ulike hensynene i saken på en god måte. Det forventes at ESA vil akseptere denne framgangsmåten, selv om en endelig avklaring vil ligge noe fram i tid. Regjeringen vil dessuten vurdere løpende om det er nødvendig å ta mer aktive skritt for å sikre en effektiv løsning.

Jeg vil så kort redegjøre for status i arbeidet med gjennomføringen av prosedyreforordningen i EØS-avtalen. Forordningen trådte i kraft i EU i august 2013. Den fastsetter kommisjonens kompetanse i håndhevingen av statsstøttereglene, herunder til å innhente opplysninger direkte fra foretak og ilegge bøter eller tvangsmulkt.

Forordningen er EØS-relevant og sentral for å sikre en ensartet håndheving av statsstøtteregelverket i EU- og EFTA-pilaren. Ved en innlemmelse av forordningen i EØS-avtalen uten tilpasninger forutsettes håndhevingskompetansen etter forordningen lagt til EFTAs overvåkingsorgan, ESA. De har da ansvaret for å håndheve statsstøtteregelverket i EFTA-landene.

Norge valgte å fremme forslag overfor EU om en tilpasningstekst til forordningen, slik at den formelle bøteleggingskompetansen i statsstøttesaker legges til et nasjonalt organ istedenfor ESA. De øvrige EFTA-landene sluttet seg til dette forslaget.

EU besluttet i desember 2016 å avvise den foreslåtte tilpasningsteksten. EU viser til at håndhevelsen av statsstøtteregelverket i henhold til EØS-avtalen er lagt til kommisjonen og ESA eksklusivt, og at avtalen ikke gir nasjonale myndigheter noen håndhevingskompetanse på statsstøtteområdet.

I lys av tilbakemeldingen fra EU vil regjeringen nå vurdere hvordan saken skal håndteres videre. Saken vil bli forelagt Stortinget.

Så til kontroversene rundt snøkrabbefangst. Etter Havrettskonvensjonen artikkel 77 har Norge som kyststat enerett til å forvalte og utnytte naturressurser på norsk sokkel. Dette inkluderer fangst av snøkrabbe. All snøkrabbefangst på norsk sokkel forutsetter etter havretten et eksplisitt samtykke fra Norge. Utgangspunktet er at fangst av snøkrabbe er forbudt, men det kan på nærmere vilkår gis dispensasjon. De fartøyene som har fått dispensasjon, må bl.a. rapportere om fangstene for å bedre kunnskapsgrunnlaget om arten.

EU har vedtatt en forordning som tilsynelatende gir enkelte medlemsstater anledning til å utstede lisenser for snøkrabbefangst på norsk sokkel. Dette gjøres uten eksplisitt samtykke fra Norge og er derfor i strid med havretten.

I den grad EU eller dets medlemsstater utsteder lisenser, protesterer vi tydelig mot det. Fartøy som driver ulovlig fangst, blir oppbrakt av Kystvakten og straffeforfulgt. Vi ser alvorlig på brudd på norske suverene rettigheter på sokkelen.

Svalbardtraktaten er ikke relevant for snøkrabbefangst på sokkelen. Men EU, og enkelte av dets medlemsstater, mener Svalbardtraktatens likebehandlingsregler om fiske gjelder for snøkrabbefangst på sokkelen rundt Svalbard. Norge mener det følger av traktatens klare ordlyd, forhandlingshistorikk og alminnelige regler om traktattolkning at reglene som påberopes, kun gjelder i territorialfarvannet, det vil si ut til 12 nautiske mil. Norge har uansett enekompetanse til å regulere fangsten, også i områder der Svalbardtraktatens likebehandlingregler gjelder.

16. januar ble et latvisk fartøy, «Senator», oppbrakt av Kystvakten for mistanke om ulovlig fiske etter snøkrabbe på norsk sokkel utenfor Svalbard. Saken følges opp av politiet og påtalemyndigheten, som andre saker om ulovlig fiske.

Vi er i dialog med EU om snøkrabbefangst. Både fiskeriministeren og jeg tok opp saken med EUs fiskerikommissær, Karmenu Vella, da han nylig besøkte Tromsø på Arctic Frontiers. Utenriksministeren tok også opp saken med EUs høyrerepresentant for utenrikssaker og sikkerhetspolitikk, Federica Mogherini, den 30. januar.

Dersom EU-fartøy ønsker å fangste snøkrabbe på norsk sokkel, må dette baseres på en kvotebytteavtale mellom EU og Norge, på samme måte som for annet fiske som Norge har eksklusive rettigheter til. Vi har tilbudt EU en slik avtale, som jeg forstår de for tiden vurderer nærmere. Fra norsk side er vi forhandlingsvillige, men vi vil aldri fire på viktige prinsipielle spørsmål når det gjelder Norges rett til å regulere utnyttelsen av ressursene på norsk sokkel.

Så litt om status i forhandlingene om nye EØS-midler. Vi har allerede, som dere sikkert har fått med dere, signert avtaler om bruken av nye EØS-midler med Romania, Slovakia og Bulgaria.

I dag signeres rammeavtalene med Malta, i forbindelse med statsministerens besøk. Malta er det minste av våre mottakerland med en samlet tildeling på 8 millioner euro. Vår ambisjon er å ferdigstille alle forhandlingene innen utgangen av 2017. Jeg vil derfor holde Stortinget oppdatert om framgangen i forhandlingene.

Marianne Aasen (A): Jeg har to spørsmål. Det første handler om Norges forhold til Storbritannia etter brexit. Ministeren viste til dette med bilateral handelsavtale. Har det førsteprioritet for Norge, eller er det en avtale med EFTA som har førsteprioritet?

Det andre spørsmålet mitt handler om forskningspolitikken og Horisont 2020, hvor det nå er ulike synspunkter på hvordan oppfølgerprogrammet skal være. Konflikten vil nok handle litt om det er de store universitetene, den frie forskningen, grunnforskning, «science», «excellent science» som skal vektlegges, eller om man skal tenke mer innovasjon, bedrifter, den type forskning – understøtte der. Har regjeringen tatt stilling til vektleggingen knyttet til akkurat det?

Elin Rodum Agdestein (H): Takk for orienteringen.

Jeg har et spørsmål knyttet til forhandlingene om EØS-midler og utviklingen i Polen, som viser en del bekymringsfulle trekk. Polen er et viktig samarbeidsland for Norge, de er mottaker av den største andelen av EØS-midlene. Like før jul kom meldingene om massedemonstrasjoner, særlig i Warszawa, etter at den polske regjeringen hadde besluttet å stenge media ute fra parlamentet, nasjonalforsamlingen. Vi vet at det er viktig å ha et godt bilateralt forhold mellom Norge og Polen, men samtidig er hensynet til demokratiutviklingen viktig. Er dette et forhold som man fra norsk side tar opp med polske myndigheter i den løpende dialogen, og på hvilken måte?

Dag Terje Andersen (A): Takk for gjennomgangen.

Spørsmålet gjelder for så vidt verftssaken og oppfølging av den. Vi har tidligere fått forsikringer fra fagstatsråden på området om at det skal være god dialog med partene i den saken, og det tror vi er den riktige måten å løse det på. Likevel kan det i media framstå som om enkelte av partene er mer konfronterende enn det andre er. I den grad man kunne si noe mer om den dialogen som kan bidra til å løse utfordringen, ville det vært fint.

Én ting er å løse verftenes situasjon, som jo er utgangspunktet for saken, men dette har stor betydning for bygg- og anleggssektoren som har en annen tradisjon enn verftene. I forlengelsen av det fikk vi forrige gang vi var her, en forsikring når det gjelder diskusjonen om gjennomføring av utstasjoneringsdirektivet, om at regjeringa står på det som er en felles nordisk holdning, at utstasjonerte arbeidere skal ha rett til lokale lønns- og arbeidsvilkår. I den sammenhengen er verftssaken interessant fordi den handler om definisjon av lønns- og arbeidsvilkår. Det er det verftssaken handler om. Så hvis statsråden kunne gi en orientering om hvorvidt vi, i forbindelse med vår påvirkning på gjennomføringsdirektivet for utstasjoneringen, har en posisjon som innbefatter det som vi normalt i Norge tenker som en del av lønns- og arbeidsvilkår, f.eks. det å reise til og fra hjemmet, ville det vært fint, for de sakene henger som sagt sammen når det gjelder definisjon av hva lønns- og arbeidsvilkår er.

Elisabeth Vik Aspaker (H): Det ene spørsmålet er knyttet til Barniers besøk i Norge. Når EU er så tydelig på at det ikke er mulig å forhandle to parallelle avtaler, det vil si at man har den framtidige avtalen på plass når ut-avtalen er en realitet, ligger det da i kortene at det kommer en overgangsordning, og i så fall har man noen formening om hvorvidt det er avtaler som EFTA/EØS-landene kan knytte seg til?

Det andre spørsmålet er knyttet til Island. Island har jo vært en hodepine, og det har ikke vært vårt inntrykk at man har prioritert EØS-arbeidet særlig, i hvert fall ikke den forrige regjeringen. Spørsmålet mitt er: Har man fått inntrykk av at den nye regjeringen på Island faktisk vil gi prioritet til EØS-arbeidet, slik at vi kan få ned dette etterslepet som dessverre har økt og ikke minsket, slik som vi har hatt ambisjoner om?

Kåre Simensen (A): Jeg vil først takke for en god redegjørelse.

Jeg har lyst til å ta opp den aktuelle saken om Svalbard, for den synes jeg er ganske utfordrende. Den utfordrer oss på mange måter. For det første er ikke fisk en del av EØS-avtalen. Samtidig har vi Svalbardtraktaten, og vi har et norsk kontinentalt farvann, og så har vi også utfordringer med ikke-diskriminering, at man ikke kan gjøre forskjell på norske og andre aktører. Hvordan møter EU den utfordringen, i og med at fisk ikke er en del av EØS-avtalen? Går de på Svalbard og Svalbardtraktaten, eller møter vi dem i en forhandlingssituasjon med motargumenter om at fisk ikke er en del av EØS-avtalen?

Så synes jeg for øvrig at dere har vært veldig raskt på banen, og at man skal kjøre en hard linje. Det er jeg enig i.

Per-Olaf Lundteigen (Sp): Takk for orienteringen.

Det gjelder verftssaken som er en utrolig krevende sak, og som har, som Dag Terje Andersen sa, konsekvenser langt utover verftene.

Jeg har tre spørsmål: Regjeringa har svart at partene sjøl skal prøve å bidra her. Kunne statsråden si noe om hvilke ulike prinsipielle løsninger – hvilke ulike prinsipielle løsninger – som en kan se i saken?

Punkt to: Statsråden sa at en forventet at ESA ville akseptere den framgangsmåten. Kan statsråden utdype det litt?

Det tredje er: Sjøl om resultatet vil ligge noe fram i tid, kan statsråden si noe om tidsperspektivet i saken?

Statsråd Frank Bakke-Jensen: Når det gjelder prioriteringer for brexit, er det i utgangspunktet mange løsninger som er lagt på bordet. Det ene er å forhandle en avtale i EFTA-4. Det andre er å forhandle en avtale i EFTA-3, altså EØS-samarbeidet. En annen mulighet er å kunne forhandle noe der og så holde andre ting utenfor og forhandle det som selvstandig land. Vi holder alle mulighetene åpne, og grunnen til det er at nesten for hver dag kommer det nye spørsmål på bordet som gjør at man egentlig blir klar over kompleksiteten i saken. Også på britisk side ser vi nå at man plutselig kommer til en erkjennelse av at dette er komplekst.

Fra britisk side har man i utgangspunktet sagt at den prosedyren som er lagt fram fra EU i dag, der man skal forhandle en skilsmisse og så være klar til å forhandle neste avtale, ikke er slik man ser på det. Fra britisk side ser man for seg at man skal kunne starte å forhandle begge avtalene samtidig. Der fikk vi en reversering fra den britiske finansministeren som i møte med EUs finansministre sa at de forholdt seg til den prosedyren som var lagt, og de avtalene man tidligere har inngått. Det å binde seg til en løsning nå vil være ganske vanskelig. Vi har veldig god kontakt med EU, ved Michel Barnier. Han er veldig opptatt av at EØS skal være en viktig samtalepartner. Han var ganske klar. Han sa at første prioritet for EU er EU-medlemslandene, naturlig nok. Andre prioritet for EU er landene i EØS-samarbeidet, for det er de tetteste samarbeidspartnerne. Tredje prioritet og nedover blir land som nå skal forsøke å få seg en annen avtale. Det er ganske åpenbart at det tette samarbeidet vi har med EU, skal vi pleie, samtidig som vi vet at Storbritannia er en av våre viktigste samtalepartnere. Da har vi den gode kontakten, med de kontaktene vi har der, og så får vi posisjonere oss, slik at vi er helt sikker på at vi ivaretar norske interesser, først og fremst, på best mulig måte i framtida. Å låse seg til et løp nå tror jeg er litt for prematurt, all den tid at ting endrer seg så fort.

Når det gjelder Horisont 2020, har Kunnskapsdepartementet laget et utkast til et første norske innspill til utviklingen i det neste rammeprogrammet. Det er ikke helt ferdig ennå. Et hovedinnspill fra Norge vil være at også neste rammeprogram bør dekke forskning og innovasjon. Men akkurat når det gjelder prioritering og vektlegging, må jeg få lov til å komme tilbake, ta en konsultasjon med kunnskapsministeren og så komme tilbake og spesifisere det mer, hvis det er ønskelig.

Da tar jeg verftssaken siden det var flere spørsmål om den. Grunnen til at vi ser det som viktig og riktig å la partene i arbeidslivet løse den saken, er at den er tariffavhengig, den går inn på tariffavtalene. Dette er arbeidsministerens felt, så det er hun som holder i tømmene, men hun har hatt veldig god kontakt og dialog med begge partene i arbeidslivet for å finne en konstruktiv løsning. Det er det som gjør at vi har stått på overfor EU og ESA og sagt at vi trenger mer tid. For oss er det viktig at det er partene i arbeidslivet som ser på denne saken, og vi vil da legge trykk på at vi skal få den nødvendige tid for å løse den, all den tid tariffspørsmålet i Norge også er styrt av tid avhengig av når man forhandler de forskjellige sakene.

Når det gjelder det andre direktivet: Jeg kan dessverre ikke sakene så godt at jeg kan kommentere likheten mellom hvor de ligger. Det må jeg få lov til å komme tilbake til. Men i prinsippet har vi sagt at for oss er det viktig at partene i arbeidslivet løser dette. Vi har allerede en ferdig kalender i Norge for når vi forhandler slike saker, og derfor har vi sagt til ESA og varslet EU at vi vil gjerne følge den normale prosedyren i Norge og ha den tida vi trenger for å løse de sakene. – Jeg håper det var dekkende for Lundteigens spørsmål.

Per Olaf Lundteigen (Sp): Ja, det var et beskjedent svar, men sånn er vel livet.

Statsråd Frank Bakke-Jensen: Jeg vet ikke om jeg hadde klart å fylle opp slik at du var fornøyd, sånn som jeg kjenner deg – men det er så.

Til den islandske regjeringen og EØS-implementering: Ja, vi opplever en islandsk regjering som er fremoverlent. De legger stor vekt på at EØS-avtalen er viktig. De legger stor vekt på at EØS-samarbeidet er viktig, og de er helt tydelig på at dette samarbeidet blir viktigere akkurat nå, med brexit og med så stor uro i Europa.

Samtidig er det slik at når de tok økologidirektivet så raskt, var det fordi de så at dette var viktig, ikke primært for norsk havbruk, men for havbruksinteressene på Island, som også ser for seg at de kan «brande» en islandsk øko-laks, og det kan bli et godt betalt produkt – økt verdiskaping for Island.

Så er dette forretningsfolk som også ser at det kan være problematisk. De er åpne om at det er ting som kan være problematisk. Finans blir problematisk for dem. De har en helt annen inngang enn oss til innskuddsgarantispørsmålet, der de ser for seg at for høye krav vil være veldig vanskelig for Island å dekke. De har også en annen inngang til GMO bl.a., der de sier at vi spiser jo stort sett bare amerikansk frokost på Island, så hvis EU tror at vi skal begynne å renske bort honey-puff, big-puff og small-puff og puff fra den islandske kjøpmannen, tar dere feil. Det er åpenbare utfordringer også i framtida når det gjelder det, men de mener at dette er ting man må løse.

Vi hadde også et møte med representanter for utenriks- og forsvarskomiteen der oppe. Der er det noen gamle politikere, men også noen helt nye politikere. Jeg tok meg den frihet å invitere dem til Norge for å besøke utenriks- og forsvarskomiteen i Stortinget. Det hadde de veldig lyst til, for å lære om politikken og for å samarbeide bedre. De synes Norge er det mest naturlige landet å reise til. – Herved er beskjeden overbrakt, og når kontakten kommer, håper jeg dere er åpen mot dem. Det er mange spennende politikere der oppe.

Så til Svalbard: Det er veldig komplekst. Det første argumentet vårt er at uavhengig av om parter i EU viser til EØS-avtalen, eller om de viser til Svalbardtraktaten, eller om de viser til havrettstraktaten, er det ingen av de traktatene som gir en tredjepart rett til å utløse lisenser i et norsk fiskeri. Det er faktisk det første svaret vårt – at uavhengig av hva man peker på, kan man ikke dele ut lisenser i et norsk fiskeri. Det forutsetter at vi har gjort en avtale om kvotebytte, slik vi er vant til å gjøre. Det er det første svaret vårt.

Så problematiserer vi hvordan vi leser Svalbardtraktaten, i de fora hvor det tas opp, og så problematiserer vi hvordan vi forstår kyststats- og sokkeljurisdiksjon i de fora der det kommer opp. Men EU er jo ikke konsistent i sin argumentasjon. De har i utgangspunktet sett en løsning, og det å utlyse lisenser i et fiskeri som flere land har rettighetene i, har de ikke dekning for etter noen av avtalene, etter vårt syn.

Så til Polen: Det er problematisk med EØS-midlene overfor en del av landene i EU. Jeg trenger ikke holde hemmelig at Ungarn og Polen har vært en utfordring. Jeg møtte den ungarske utenriksministeren i Tromsø under Arctic Frontiers. Han var veldig klar på at dette skal de løse, de skjønner vårt syn på det. Vi legger fram samme konsistente syn overfor Polen om at disse midlene bruker vi for å løfte det sivile samfunn, og det er helt klart slik at vi skal ha hånd om hvem som skal få, og hvem som skal forvalte midlene. Det er det giverlandene som styrer. Det er ikke et indre anliggende, som det har vært hevdet fra Polen og Ungarn tidligere.

Statsråd Frank Bakke-Jensen: Da har dere en mulighet til å by dem på frokost når de kommer nedover, til et frokostmøte.

Svein Roald Hansen (A): Den ene saken er en nyhet som kom fra Europaparlamentet i går om at det er enighet om en avtale som innebærer å avvikle roaming-avgiften i EU fra 15. juni i år. Jeg lurer på om det også omfatter EØS-landene fra 5. juni.

Det andre gjelder Europol. Det hevdes i danske media at den avtalen Danmark har fått med Europol, er bedre enn Norges. De trenger ikke begrunne hvorfor de trenger opplysninger, noe Norge må. Europol sender automatisk opplysninger til Danmark som vurderes å ha betydning for landet, noe ikke Norge får, og Danmark får observatørstatus i styret uten stemmerett, Norge har kun mulighet til å delta på adhocbasis. Spørsmålet er om regjeringen vil vurdere – hvis dette er riktig – å be om å få de samme rettighetene som det Danmark har fått. De er jo egentlig utenfor dette, og de har fått en særavtale.

Statsråd Frank Bakke-Jensen: Da nikker jeg bakover og starter med roaming. Når det gjelder roaming, er det riktig at man har inngått en avtale. Forordningen er EØS-relevant, så det blir mulig for oss å innlemme den og delta i den. Det er noen betingelser. Det er slik at man skal utarbeide en forordning for maksimalpris på denne typen trafikk. Det arbeidet må vi gjøre i Norge også, at vi setter et regelverk for maksimalpris på den typen trafikk og på den typen avtaler. Det vil være en grossistpris, de teknikalitetene kan jeg ikke, men det er en maksimalpris. Når vi har fått det på plass, kan Norge delta fullt i det roamingregimet som kommer i Europa. Under navnet «Roam like home» skal man ha trygghet for at man har samme utgiftene uansett hvor man er i EU-systemet.

Hvis jeg kort kan ta det med Europol, er svaret at Danmark er medlem av EU. Da får de sin avtale. Vi mener at den avtalen vi har, er god for oss, men vi skal vurdere Danmarks avtale for å se om vi kan gjøre forbedringer. Det er det runde svaret jeg kan gi.