Møtelederen: Da gir jeg ordet til barne- og familieministeren og ønsker henne formelt velkommen til Europautvalget for første gang i denne kapasitet.

Statsråd Lene Vågslid: Tusen takk for det! Som barne- og familieminister har eg no ansvar for forbrukarpolitikken. Forbrukarpolitikken er, som de godt kjenner til, knytt tett opp til den indre marknaden i EU og er ein viktig føresetnad for at denne marknaden fungerer. Gjennom EØS-avtalen har me i Noreg fått mykje godt forbrukarvern, og i dag vil eg difor innleie om nokre utvalde saker på forbrukarområdet.

EU-kommisjonen peikar i sitt arbeidsprogram på at forbrukarane spelar ei nøkkelrolle i EUs sosiale marknadsøkonomi. EU-kommisjonen seier at dei bidreg til ein berekraftig vekst og ein meir konkurransedyktig indre marknad. Samtidig peikar dei på at me må halde fram arbeidet med å beskytte sårbare forbrukarar og sikre effektiv handheving av det regelverket me har. Eit godt forbrukarvern skapar tillit og er viktig for at den indre marknaden skal fungere.

I haust legg EU-kommisjonen fram ein forbrukaragenda for 2025–2030 med ein eigen handlingsplan. Det er krevjande balansegangar ein står overfor i EU framover, i Europa, og me kjenner på det sjølve. Me skal tryggje forbrukarane – og særleg barn og unge. Samtidig skal me òg unngå unødvendige byrder for næringslivet og sikre norsk og europeisk konkurransekraft.

EØS-avtalen har gjeve oss eit godt felleseuropeisk forbrukarvern. Regelverk for alt frå strengare krav til marknadsføring og grunnleggjande rettar ved forbrukarkjøp har me til felles med EU. I store trekk er det viktig å streke under at me har samanfallande interesser og synspunkt med EU innanfor forbrukarpolitikken og i synet på at barn og unge særleg må vernast.

Gjennomgåande for forbrukarpolitikken dei siste åra er at forbrukarane si rolle i den grøne og digitale omstillinga har stått høgt på agendaen. Mange forbrukarar ynskjer å ta meir berekraftige val. Det trur eg me kan kjenne på alle saman – òg at det ikkje alltid er så lett. Det er vanskeleg å orientere seg, og det finst mykje såkalla grønvasking, bruk av villeiande eller uriktige miljøpåstandar i marknadsføringa.

Før sommaren sender me på høyring eit forslag til gjennomføring av direktivet om styrkt forbrukarvern i det grøne skiftet – me tek sikte på det. Nye reglar om marknadsføring skal hindre villeiande og upålitelege miljøpåstandar. Det kjem òg konkrete informasjonskrav for næringsdrivande, og berre dei ordningane som oppfyller strenge kriterium, kan bruke berekraftsmerke. I tillegg blir òg den såkalla svartelista utvida i dei praksisar som er uttrykkjeleg forbode, og det blir strengt sanksjonert.

Når det gjeld miljø, vil eg òg nemne EUs reperasjonsdirektiv som justis- og beredskapsministeren har ansvaret for. Ei gjennomføring av direktivet i norsk rett vil gje forbrukarane betre mogelegheit til reperasjon av varer. I tillegg til styrkte rettar i lovgjevinga føreset direktivet at det skal etablerast ein reperasjonsportal som skal gjere det enklare for forbrukarane å finne reparatørar.

Berekraft er òg stikkordet for aktsemdsdirektivet, som eg reknar med at Europautvalet kjenner til. Dette direktivet stiller krav om at dei største verksemdene i EU utfører aktsemdsvurderingar for menneskerettar og miljø. I Noreg har me allereie krav om at større verksemder skal gjennomføre aktsemdsvurderingar gjennom openheitslova som tredde i kraft 1. juli 2022. Me jobbar no med å evaluere lova i samarbeid med fleire andre departement, og i denne prosessen vil me òg sjå på aktsemdsdirektivet frå EU.

I februar 2025 la EU-kommisjonen fram forslag om forenklingar for næringslivet. Det inkluderer ei rekkje forslag til endringar i aktsemdsdirektivet. Føremålet er å redusere administrative byrder og styrkje konkurransekrafta til verksemder i den indre marknaden. Forslaget er no til behandling i Europaparlamentet og Rådet, og det vil ha stor betyding for det vidare arbeidet med endringar i openheitslova.

Digitalisering skapar mange mogelegheiter, som me både veit og kjenner til, men det byr òg på ein del utfordringar for forbrukarvernet vårt. Difor må me samarbeide godt over landegrensene om regelverk, tilsyn og handheving. Eg er spesielt bekymra for barn og unges både trivsel og tryggleik på nett. Det handlar om forbrukarvern, men det handlar òg om eit trygt digitalt miljø som egnar seg for barn.

Eg trur me her er einige om at barn og unge skal vere trygge på nett, og at dei må beskyttast mot skadeleg innhald, kommersiell utnytting, overvaking og misbruk av personopplysningar. Det er sjølvsagt òg mange positive sider ved digitalisering og internett – barn kan utforske meir, finne informasjon, leike, vere sosiale og ikkje minst lære språk. I den samanheng vil eg gjerne nemne at eg i løpet av våren kjem til å leggje fram ei stortingsmelding om trygg digital oppvekst, og meldinga skal bidra til ein heilskapleg politikk for den digitale oppveksten til barn. Me kjem òg til å utarbeide nasjonale råd, informasjon og vegleiing til barn og foreldre og vaksne som jobbar med barn, og samtidig styrkje tilsynet for at det kan førast strengare tilsyn med kommersielle aktørar.

Me må samarbeide internasjonalt om desse utfordringane. Det er ikkje berre i Noreg me diskuterer aldersgrenser i sosiale media. Me har òg sagt at me ynskjer å auke aldersgrensa for når barn kan samtykkje til personopplysningane deira som blir brukte i sosiale media, frå 13 år til 15 år, og me greier ut om det er mogeleg å lovfeste ei aldersgrense på sosiale media på 15 år, og korleis denne kan handhevast.

Det er mange som deler den uroa me har knytt til barn og unge i digitale media og på nett. I slutten av mars var eg i Brussel og hadde eit godt møte med kommissæren for intergenerasjonell rettferd, ungdom, kultur og idrett, Glenn Micallef. Me snakka då saman om kva me kan gjere ilag for å gje barn ein deltakande og aktiv oppvekst, både fysisk og digitalt.

Eg møtte òg den danske EU-parlamentarikaren Christel Schaldemose, som var saksordførar for forordninga om digitale tenester, DSA. Me diskuterte bl.a. behovet for ytterlegare innstrammingar i regelverket.

Noreg blir oppfatta som ein relevant partnar. Norske forbrukarar har vore tidleg ute med å ta i bruk dei mogelegheitene internett gjev, og det har gjeve oss nyttige erfaringar å dele når utfordringane med digitaliseringa skal handterast. Me har verkemiddel, me har arenaer for å medverke i utviklinga av forbrukarvernet i EU og Europa, og eg vil særleg trekkje fram Forbruksforskningsinstituttet SIFO, Forbrukarrådet og Forbrukartilsynet. Saman er dei eit kraftfullt apparat for å avdekkje, kommunisere og handtere forbrukarproblem i samarbeid med europeiske kollegaer.

Eit heilt ferskt eksempel er virtuell valuta i spel. Langsiktig arbeid frå Noreg har resultert i at dei europeiske forbrukarmyndigheitene og EU-kommisjonen no er einige om å stille strenge krav til spelbransen internasjonalt. Spelarane skal ikkje tvingast til å kjøpe meir spelpengar enn dei eigentleg treng, og ein skal få klar informasjon om reelle kostnader.

Eg er, som mange av mine europeiske kollegaer, oppteken av å sikre effektiv handheving av regelverket me allereie har. Sterke tilsynsmyndigheiter i Noreg er ein føresetnad for at me skal kunne bidra i det felleseuropeiske arbeidet overfor internasjonale selskap. Mykje marknadsføring og sal skjer naturleg nok over grensene, og i ein del tilfelle hjelper det lite med strenge reglar i Noreg om ikkje dei same krava kan stillast til aktørar i andre land. Difor skal me vere i forkant og vere progressive for å sikre forbrukarvernet. På dette området vil det nokre gonger innebere å påverke regelverket i EØS framfor å lage reglar som berre kan handhevast overfor norske aktørar.

I ei evaluering som EU-kommisjonen gjennomførte i fjor, gav Noreg innspel om særleg å prioritere forbrukarvernet til barn. Det er viktig for meg å følgje opp når EU-kommisjonen no utarbeider forslag til ein Digital Fairness Act. Manipulerande og vaneskapande mekanismar, lootboksar og marknadsføring frå influensarar er eksempel på tema der me meiner det er behov for å vurdere strengare reglar på europeisk nivå.

Digital Fairness Act kan òg vere eit høve til å vurdere om det er behov for meir spesifikk beskyttelse, særleg mot manipulerande design som lurer oss til å ta mindre berekraftige forbrukarval, ved at me rett og slett kjøper meir.

Til siste vil eg nemne ei forbrukarsak som har vore mykje omtalt i det siste, og som berører mange område. Det har vore ein formidabel auke i forbrukarkjøp av produkt frå netthandelsplattformer utanfor EØS – som Temu, Wish og Shein. Den 5. februar la EU-kommisjonen fram ei melding som viser verktøykassa me har til rådvelde for å samarbeide om å løyse utfordringane denne handelen fører med seg.

Noreg er gjennom EØS-avtalen med på mange av initiativa som blir nemnde, og me deltek aktivt. Me må særleg ha merksemda retta mot å gjennomføre regelverk om ansvaret nettplattformane har. Eg veit at digitaliserings- og forvaltningsministeren har stort trykk på å gjennomføre DSA, Digital Service Act. Då eg var i Brussel i slutten av mars – eg var ikkje berre i Brussel i mars, men eg var der i alle fall ein dag og gjorde ein del – sette me òg auka handel frå land utanfor EØS på dagsordenen. Klima- og miljøministeren og eg inviterte til eit seminar på Norges Hus om dei skjule kostnadene ved netthandel. Privat masseimport av produkt som ikkje er trygge og ofte har veldig dårleg kvalitet, skapar problem for forbrukarane, næringslivet og miljøet. Og veldig mykje av dette – tonnevis av det – endar om kort tid opp som søppel.

Eg nemnde tidlegare den krevjande balansegangen for EU, og for den skuld for alle som skal lage regelverk for dette forbrukarområdet. Me skal ha tryggje forbrukarar, særleg barn og unge. Eg meiner at samarbeid i Europa er nøkkelen for å løyse det, samtidig som me skal ta andre viktige omsyn, som konkurransekraft for næringslivet. Det er ein «hot topic» i både Europaparlamentet og EU generelt om dagen.

Framover skal me i alle fall halde fram den gode dialogen med viktige aktørar i Brussel og bruke dei møteplassane me har, og eg håpar at Stortingets europautval er einig med meg i at me må bruke alle dei kanalane me har for å fremje norske synspunkt og medverke til utforming av nytt regelverk og framtidsretta politikk for Noreg og for Europa.

Møtelederen: Da åpnes det for spørsmål og kommentarer.

Tage Pettersen (H): Takk til statsråden for en grundig gjennomgang. Jeg heier for hver dag statsråden er i Brussel, så hun må gjerne være der mange dager – ikke fordi vi ikke vil ha henne i Norge, men fordi det er viktige ting som skjer der nede også. Vi får heller klone statsråden.

Jeg har lyst til å utfordre litt på DSA. Det er vel det direktivet vår komité i flest sammenhenger møter. Det er en veldig stor utålmodighet. Om vi snakker mediepolitikk eller forbrukerpolitikk, så er aktørene veldig opptatt av det. Flere – både utenriksministeren, digitaliseringsministeren og kulturministeren – har vel alle i ulik sammenheng sagt at før sommeren 2025 skal det skje noe. Nå er sommeren 2025 straks her, og det har fortsatt ikke kommet noe ut på høring. Er det mulig å utfordre statsråden på hvor i løypa det høringsnotatet ligger?

Nikolai Astrup (H): Jeg har et spørsmål om aktsomhetsdirektivet. Det ble redegjort for at EU-kommisjonen har lagt frem forslag om endringer i det, men jeg fikk ikke helt med meg om statsråden sa noe om hva regjeringen mener om de endringene. Er det slik at regjeringen støtter disse endringene, eller er det slik at man har avvikende meninger? Hva gjør man i så fall da for å få gjennomslag for dem?

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp): Jeg har to spørsmål. Det ene går på det arbeidet som gjøres med tanke på at forbrukerne skal ta kloke valg og forbruke mindre. I Norge er det bevegelser mot at vi må få bedre garantiordninger, eller at forbruksvarer skal vare lenger. Det nevnte statsråden ingenting om. Er det noen bevegelse i det i Europa, hvor man produserer mye av dette og kanskje ikke er så opptatt av at disse garantiene skal utvides? Det er det ene.

Det andre gjelder DSA, og det er også jeg veldig opptatt av – og særlig kampen mot desinformasjon. Men all den tid Norge skårer mye bedre på pressefrihetsindeksen, har vi mer ytringsfrihet enn i EU. Da blir det veldig viktig at man forstår at Grunnloven vår, hvor ytringsfriheten er forankret, står over EØS-retten. Så statsråden må ta med seg til regjeringen at når man skal utarbeid hvordan det skal implementeres, må vi sørge for at Høyesterett får en form for unntak, for ellers havner vi i en veldig skvis. Det kommer til å komme en masse saker etter at det implementeres, for folk vil påberope seg at de ikke får bruke ytringsfriheten sin. Vår ytringsfrihet er – igjen – festet i Grunnloven vår, som står over EØS-retten, og da må vi passe på at ikke Høyesterett rett og slett havner i en ganske umulig posisjon.

Møtelederen: Da har jeg ikke registrert flere i denne runden, så jeg gir ordet tilbake til barne- og familieministeren – og så er det mulig å tegne seg underveis i hennes svar hvis det skulle være noen flere spørsmål.

Statsråd Lene Vågslid: Eg skal prøve å svare så godt eg kan.

Først til Tage Pettersen: DSA er viktig for regjeringa å få gjennomført og implementert, og så ligg det hos digitaliserings- og forvaltingsministeren. Eg vil ikkje trø i hennar bed, men ein arbeider med det og målet er å få det til så raskt som mogleg.

Når det gjeld spørsmålet frå Astrup om aktsemdsdirektivet, er det litt krevjande å svare på. Endringane er ikkje vedtekne enno, og me evaluerer openheitslova no her i Noreg parallelt med det, så eg må heller kome tilbake med eit betre svar på spørsmålet seinare.

Til spørsmålet frå Sem-Jacobsen: Det er det same når det gjeld DSA – det ligg under digitaliserings- og forvaltingsministeren. Det er ingen tvil om at både EU og Europa er knytte til menneskerettane som gjeld for alle. Og så er det fint å vere tydeleg på Noregs posisjon i arbeidet med det. Det har vore viktig for Arbeidarpartiet og regjeringa å få opp farten med tanke på DSA, me meiner det er ei viktig sak for Noreg.

Møtelederen: Da har Nikolai Astrup tegnet seg. Hvis det er andre som vil ha ordet, må de tegne seg nå.

Nikolai Astrup (H): Når det gjelder aktsomhetsdirektivet, er det helt riktig at det ikke er vedtatt ennå, men dersom Norge har avvikende synspunkter som vi ønsker å få gjennomslag for, er det nå vi må ta stilling til det. Det er derfor jeg utfordrer statsråden på hva Norge mener om disse endringene. Så respekterer jeg at statsråden ikke kan svare i dag, men da vil jeg be om – hvis mulig – at statsråden kommer tilbake i et skriftlig svar til Europautvalget, der man redegjør for regjeringens syn, om det er sammenfallende med EU, og hvis det ikke er det, hva man eventuelt vil gjøre for å følge det opp med EU-kommisjonen.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp): Jeg vil bare minne om at jeg også hadde et spørsmål om garantier – å øke dem – og om det er en del av arbeidet og om det er fokus på det i EU.

Møtelederen: Da gir jeg ordet til statsråden igjen.

Statsråd Lene Vågslid: Ja, eg kjem tilbake til Astrup med eit skriftleg svar på det spørsmålet, slik at det blir riktig. Det same gjeld spørsmålet frå Sem-Jacobsen.

Møtelederen: Da har jeg ikke registrert flere, og vi kan gå videre på dagsordenen.

Møtelederen: Er det noen som har kommentarer til rettsaktene? – Det syns det ikke å være.

Møtelederen: Jeg gir ordet til utenriksministeren.

Utenriksminister Espen Barth Eide: I dag vil jeg gjerne orientere utvalget om forslaget til EUs strategi for europeisk beredskapsunion, som ble lagt fram av Europakommisjonen 26. mars. Videre vil jeg gjerne snakke litt om den nylig framlagte hvitboken for europeisk forsvar og ReArm Europe-initiativet, og jeg vil oppdatere utvalget om status på vårt arbeid med EUs forordning om kritiske råvarer, Critical Raw Materials Act, og forordningen om produksjonen av nullutslippsteknologi, Net-Zero Industry Act, og komme med noen kommentarer til vår håndtering i forbindelse med amerikanske tiltak mot kinesisk skipsbygging. Så vil jeg gjerne komme litt inn på status for EØS-midlene og forhandlingene med mottakerlandene og de prioriteringene der som nå pågår.

Før jeg kommer inn på disse temaene, vil jeg snakke litt om hvordan vi håndterer den amerikanske administrasjonens tollsjokk for snaut en måned siden, da dette i stor grad berører dette utvalgets arbeid.

Vi befinner oss nå i en situasjon med betydelig uforutsigbarhet, særlig i møte med en ny amerikanske handelspolitikk. Historien har vist oss at det er en type usikkerhet som er svært uheldig for verdensøkonomien, og det griper inn i nesten alle spørsmål. Likevel er det viktig å understreke at utviklingen vi nå ser fra amerikansk side, ikke kommer som noen stor overraskelse, selv om grepene og omfanget er dramatisk. Vi har over tid vært klar over denne utviklingen og har derfor også forberedt oss grundig på vår respons og håndtering.

Det er viktig å slå fast at mange av de tolltiltakene vi nå ser komme, ikke er i tråd med Verdens handelsorganisasjons regelverk. WTO-regelverket forplikter avtalepartene til ikke å heve tollsatser over nivåer man har bundet seg til, og man kan heller ikke operere med ulike tollsatser overfor forskjellige land, med unntak av land man har egne frihandelsavtaler med.

Vi har også merket oss at Trump-administrasjonen uttaler at økte tollsatser innføres for å oppnå større grad av gjensidighet i handelen og for å redusere sine egne handelsunderskudd. Her har USA helt enkelt beregnet størrelsen av handelsunderskuddene i varehandelen med ulike land basert på sine egne tall og angitt dette som landenes tollsatser overfor USA som USA så svarer på. Vi deler naturligvis ikke en oppfatning om at handelsoverskudd indikerer urettferdig behandling, men vi ønsker å opprettholde en konstruktiv dialog med amerikanske myndigheter for å finne gode løsninger.

Her har jeg lyst til å påpeke at vi i løpet av dette arbeidet har erkjent – og det gjelder veldig mange land – at statistikk på import er mye bedre enn statistikk på eksport. Hvis man legger sammen alle lands importstatistikk, foregår det mye mer import enn eksport. All den tid kloden ikke handler med månen eller med andre planeter, er det umulig. Derfor er det også viktig her at man forsøker å få felles forståelse av hvilke tall som gjelder. Det har å gjøre med at når man importerer, skjer det ofte noe, og det registreres importstatistikk. Men når f.eks. en eksport skjer fra la oss si en bedrift i Ålesund og i første omgang til Rotterdam, og den så ender opp i USA, blir ikke det nødvendigvis registrert på samme måte. Derfor er det mange rare tall ute og går, og det er et arbeid i seg selv å prøve å få tydelighet i det. Ikke minst har vi oppdaget at USAs og Norges tall for vår samhandling er ulik, og det skjønner vi også gjelder for veldig mange andres forhold til USA.

Det er positivt at USA har gitt 90 dagers utsettelse for iverksettelsen av flere av disse tollsatsene utover 10 pst., men vi må regne med at den usikkerheten vil vedvare og prege verdensøkonomien. Ingen vinner på en handelskrig. Erfaring viser tydelig at spesielt utviklingsland kan bli sterkt berørt av slike konflikter med betydelige økonomiske og sosiale konsekvenser. Amerikanske forbrukere vil merke konsekvensene direkte, siden det er amerikanske importører som i praksis må betale tollen, og det medfører igjen høyere priser for amerikanske borgere.

Så er det slik som jeg tror utvalget er godt kjent med, at når det gjelder Norges handel med USA, er den relativt begrenset sammenlignet med vår handel med Europa, og vår økonomi er først og fremst en europeisk økonomi. I tillegg kommer at viktige norske eksportvarer til USA foreløpig uansett er unntatt fra det amerikanske tollregimet. Vi vet at dette er et usikkert øyeblikksbilde, det er indikert ny toll på flere produkter, og de kan komme når denne 90-dagersperioden er over. Vi vil ha løpende kontakt med amerikanske myndigheter, ikke minst gjennom våre ambassade i Washington, og prioriterer en tett og god dialog om saken. Statsministeren og finansministerens møte med president Trump i Washington beredte også grunnen for videre dialog i god tone med fokus på gjensidig nytte. Jeg møtte president Trump i Vatikanet to dager etter dette møtet, og han snakket fortsatt om et veldig godt møte med Norge, og at det er mye å følge opp.

Samtidig er vår kontakt med EU på dette feltet helt avgjørende. Det er med tanke på vår direkte kontakt med dem, men også med tanke på vår felles holdning om å ta vare på et regelstyrt handelsregime og opp mot Verdens handelsorganisasjon. Vi har svært tett og god kontakt med EU på alle nivåer og sikrer at vår eksport til Europa fortsetter uhindret gjennom det indre marked. Det er derfor regjeringens aller viktigste prioritet i handelspolitikken. Det er sak nummer én, og det er den som i størst grad berører norsk økonomi, norske arbeidsplasser og norsk verdiskaping.

Så mens vi er på temaet om USAs handelspolitiske tiltak, vil jeg gjerne nevne spesifikt nye amerikanske tiltak mot kinesisk skipsbygging. Under amerikansk handelslovgivning seksjon 301 har presidenten anledning til å iverksette tiltak mot land som oppfattes å engasjere seg i urimelig eller diskriminerende handelspraksis som påvirker amerikansk handel. Dette er i første rekke rettet mot Kina, som følge av det som omtales som Kinas målrettede innsats for dominans innen skipsfart, logistikk og skipsbygging. Undersøkelser ble igangsatt under Biden-administrasjonen og ble fulgt opp av Trump II-administrasjonen. Mottiltakene som er vedtatt, er bl.a. svært høye havneavgifter for kinesiskbygde skip som anløper amerikansk havn, og for rederier som har kinesiskbygde skip i flåten sin eller i bestilling. I tillegg ilegges avgifter på all transport av kjøretøy, uavhengig av hvor skipene er bygget, og det vurderes avgifter på kinesiskbygde kraner, lastehåndteringsutstyr og containere. Tiltakene inngår i en større pakke kalt Restoring America’s Maritime Dominance og er utviklet for å etablere en aktiv maritim politikk for alle deler av verdikjeden.

Norske rederier oppfatter saken som krevende. De har en stor andel kinesiskbygd tonnasje i sine flåter, og Norge er sammen med Japan verdensledende innen transport av biler og rullende last. EU og Norge har lagt seg på samme linje i saken. Vi har uttrykt forståelse for USAs behov for å bygge en egen maritim næring, men samtidig ment at de foreslåtte tiltakene ikke er treffsikre. I den videre oppfølgingen er det svært viktig og svært naturlig å koordinere tett nettopp med EU.

Så vil jeg gå videre til strategi for europeisk beredskapsunion. Jeg orienterte utvalget om samarbeidet om samfunnssikkerhet sist i november. Forsvar, sikkerhet og beredskap har kommet øverst på den politiske dagsordenen i EU og i europeiske hovedsteder, og situasjonen utvikler seg svært raskt. Derfor er det betimelig med en oppdatering.

Europakommisjonen lanserte 26. mars en ny strategi for en europeisk beredskapsunion. Strategien bør ses i sammenheng med en rekke andre initiativ fra EU, som f.eks. strategien for indre sikkerhet, forordningen om kritiske legemidler, ren industriplan og hvitboken om europeisk forsvarsberedskap for 2030, som jeg vil komme tilbake til.

Strategien bygger på Niinistö-rapporten, som slår fast at Europa må bygge felles beredskap for å kunne håndtere alle trusler på alle myndighetsområder og på en måte som inkluderer hele samfunnet. Den er tverrsektoriell og omhandler hele krisespekteret og går derfor langt utover det man tradisjonelt har tenkt på som forsvarspolitisk samarbeid når krig eller krise truer. Det er sikkerhet i bred forstand. Det overordnede målet er et sikkert og motstandsdyktig EU. Det bygger på en erkjennelse av at de enkelte medlemslands beredskap er avhengig av å styrke felles beredskap i EU. Den inneholder tiltak på sju strategiske områder. Disse er:

1. Bedre risiko- og trusselvurderinger for å fremme forberedelser.

2. Bedre beskyttelse av grunnleggende samfunnsfunksjoner.

3. Beredskap på et befolkningsnivå.

4. Mer offentlig-privat samarbeid.

5. Styrket sivilt-militært samarbeid.

6. Bedre krisehåndteringskoordinering på EU-nivå.

7. Bedre samarbeid med nærstående eksterne partnere, særlig NATO.

Strategien har en handlingsplan med 63 konkrete oppfølgingspunkter med tidsangivelse. En styrket felles beredskapsevne i EU anses som nødvendig for EUs medlemsland, og vi mener at det samme vil gjelde for Norge. Fra et norsk beredskapsperspektiv er det svært mye som er gjenkjennelig i denne strategien. De strategiske områdene i strategien er i stor grad sammenfallende med regjeringens strategiske prioriteringer i totalberedskapsmeldingen, som ble lagt fram tidligere i år. Norske myndigheter har over tid lagt ned mye arbeid i å sikre robust og velfungerende beredskap. Norge deltar allerede i flere sentrale felleseuropeiske ordninger omtalt i strategien for sikkerhet og beredskap som EUs ordning for sivil beredskap.

En aktiv og styrket europeisk politikk innen sikkerhet og beredskap vil påvirke Norge på grunn av vår dype integrasjon med EU. Strategien vil få betydning for det indre markeds virkemåte og for Norges interesser. Flere av tiltakene er likevel politiske formål som forankres i et bredere rettslig grunnlag enn kun det som omfattes av EØS-avtalen og det indre marked. Erfaringer fra bl.a. pandemien viser at samarbeid med EU er nødvendig for å trygge norsk beredskap i stort. Strategien er fra EUs side ment som et skifte i europeisk beredskapsarbeid. Den anses som begynnelsen på noe nytt og bør leses som at EU fra nå av tar sikte på å posisjonere seg som en reell sikkerhetspolitisk aktør og premissleverandør. Det er en målsetting for det polske formannskapet at landene skal enes om Rådets konklusjoner på dette feltet på EUs toppmøte 26. og 27. juni, altså på slutten av den polske formannskapsperioden før Danmark overtar.

Gitt geopolitiske spenninger i verden, mener jeg det er i norsk interesse at vi er så nært knyttet til EUs samarbeid innenfor sikkerhet og beredskap som mulig. Tett nasjonal oppfølging av strategien er derfor nødvendig for å ivareta Norges beredskap.

Så vil jeg si litt om hvitboken for europeisk forsvar. Dette er en annen stor politikkplattform som Kommisjonen la fram i slutten av mars. Denne pakken vil styrke finansieringsmulighetene til EUs medlemsland på forsvarsfeltet, og EU fremmer også noen ideer om hvordan de kan styrke den europeiske forsvarsindustrien og forsvarsevnen. Dette bygger på erkjennelsen av at Russland utgjør en eksistensiell trussel mot EU, at Europa som blokk har lav selvstendig avskrekkingskapasitet på grunn av altfor lave investeringer i forsvar over tid og – slik de uttrykker det i denne planen – at amerikanske sikkerhetsgarantier ikke lenger kan tas for gitt.

Med dette som utgangspunkt skisserer EUs hvitbok noen mål på veien mot et tryggere Europa. Det første er en markant styrking av europeisk forsvarsindustri, inkludert tettere integrasjon. Hvitboken tar til orde for et indre marked for forsvar. Det andre er fortsatt militær støtte til Europa. Hvitboken framhever at dette er «the immediate and most pressing task for European defence». Det tredje er økt beredskap for såkalte verstefallsscenarier. Dette kan det bl.a. tilrettelegges for gjennom økt satsing på militær mobilitet og operasjonelt samarbeid. Og det fjerde er en styrking av bilaterale og multilaterale partnerskap, inkludert med Norge som full partner i EUs forsvarsprogrammer.

Det at daværende forsvarsminister, Bjørn Arild Gram, og jeg på vegne av regjeringen i fjor undertegnet det strategiske partnerskapet med EU for forsvar og sikkerhet, har bidratt til at Norge nå er den mest integrerte partneren utenfor medlemsmassen, og noe som Storbritannias statsminister, Keir Starmer, er svært interessert i å kopiere. De jobber nå for et tilsvarende strategisk partnerskap med EU på forsvar og sikkerhet. Flere land som ikke er i EU, er interessert i det samme, bl.a. Island. Her har vi gått i front.

EU-kommisjonen har samtidig lansert en finansieringspakke for forsvarsutgifter som heter ReArm Europe Plan/Readieness 2030. Medlemslandene gis anledning til å be om aktivering av unntaksklausulen i stabilitets- og vekstpakten for å øke finansielt armslag til forsvarsinvesteringer. Unntaket kan vare i maksimalt fire år og tillate at forsvarsutgifter kan overskride utgiftstaket i den flerårige budsjettplanen inntil 1,5 pst. av BNP. Kommisjonen åpner også for hurtigvedtak av sitt forslag til låneordningen SAFE på 150 mrd. euro under ReArm Europe. Denne ordningen åpner for innkjøp fra EØS, kandidatland og land som har inngått et partnerskap om sikkerhet og forsvar med EU, som vi altså har gjort. Dette er viktig for utviklingen av norsk forsvarsindustri, og et viktig norsk bidrag inn i styrkingen av europeisk forsvarsevne. Forsvarspakten synliggjør en rekke regulatoriske og finansielle virkemidler som EU har i sin verktøykasse. Det er opp til medlemslandene å vedta SAFE-forordningen og ta verktøyene i bruk.

Så langt har medlemslandenes respons vært positiv. EUs medlemsland vil selv imidlertid måtte ta nærmere stilling til innholdet før vi ser hva de ønsker at EU skal gjøre. Det er positivt at EU legger til rette for at Europa kan ta større ansvar for egen sikkerhet. Vi følger diskusjonene som kommer av denne pakken med interesse fram mot sommeren. Forsvarsministeren planlegger å orientere utvalget mer om dette og andre aktuelle saker på sitt felt på Europautvalgets neste møte, 6. juni. Jeg vil også si at dette var tema på NATOs siste formelle utenriksministermøte, hvor det var stor oppslutning om dette, og at det også ble uttrykt forståelse fra Marco Rubio, den amerikanske utenriksministeren, for at dette er en måte å styrke Europas forsvarsevne innenfor rammen av NATO, som jo er viktig for oss.

Så vil jeg gjerne orientere om status for regjeringens vurdering av EUs forordning om kritiske råvarer, Critical Raw Materials Act, og forordningen om produksjon av nullutslippsteknologi, altså Net-Zero Industry Act. Regjeringen har nå besluttet at norsk posisjon til Critical Raw Materials Act er at den skal innlemmes i EØS-avtalen som følge av at den i det alt vesentlige anses å være EØS-relevant. Det overordnede målet med regelverket er å sikre EU tilgang til en sikker, motstandsdyktig og bærekraftig forsyning av kritiske råvarer. Dette gjøres gjennom å etablere et rammeverk som kan sikre et velfungerende indre marked ved å fremme effektivitet og sirkularitet i hele verdikjeden. Nærings- og fiskeridepartementet har sammen med berørte departementer gjort en grundig vurdering av regelverket, bl.a. om det rettslig kan anses å falle innenfor EØS-avtalens virkeområde, og forordningens konsekvenser for forvaltningen og norsk næringsliv.

Vår vurdering er at forordningen er i tråd med norske interesser. Rammeverket er også i tråd med Hurdalsplattformen og mineralstrategien, som legger til grunn at regjeringen skal arbeide for at Norge skal være en bærekraftig, stabil og langsiktig leverandør av mineraler. Regjeringen vil derfor, gjennom Nærings- og fiskeridepartementet i samarbeid med berørte departementer, fortsette arbeidet med de øvrige EØS/EFTA-landene og EFTA-sekretariatet for å innlemme CRMA, Critical Raw Materials Act, i EØS-avtalen.

Vi jobber også videre med å vurdere Net-Zero Industry Act, med mål om at også denne rettsakten tas inn i EØS-avtalen. Her gjenstår det noen krevende problemstillinger, særlig knyttet til bestemmelsen om CO₂-håndtering. Vi er i dialog med både EFTA-landene og Kommisjonen om dette. Næringsministeren tar sikte på å delta på utvalgets møte 6. juni og kan da gå mer i dybden, særlig på det siste temaet.

Helt avslutningsvis vil jeg gjerne kort notere at Europaparlamentet 2. april ga sitt endelige samtykke til avtalepakken om EØS-midlene og markedsadgang for fisk og sjømat. Saken ble lagt fram for votering i plenum uten forutgående debatt, og det var ingen endringsforslag. De formelle rammene for avtalen er dermed på plass, og vi kan si oss godt fornøyd med at denne formelle delen av prosessen er i havn.

Dette fører meg inn på status for EØS-midlene og forhandlingene med mottakerland om prioriteringer, som pågår. Der er vi godt i gang. Kronprinsen og jeg var i Warszawa 23. april og undertegnet rammeavtalen med Polen, som er den største mottakeren og på mange måter den viktigste partneren blant de nye medlemslandene. Den vil bidra til sosial og økonomisk utvikling i Polen og kraftig styrke norsk-polsk samarbeid. Det var en storslagen seremoni med stor interesse og deltakelse på høyt nivå fra polske myndigheter. Der var også Island og Liechtenstein representert.

Vi tar nå sikte på å undertegne liknende rammeavtaler med Estland og Slovakia i månedsskiftet mai/juni. Avtalen med Estland viderefører et godt samarbeid innen grønn omstilling, helse samt samarbeid for å styrke Estlands system for sivil beredskap og beskyttelse. Dette er temaer som har blitt enda mer aktuelle etter Russlands invasjon av Ukraina.

Når det gjelder avtalen med Slovakia, viderefører vi samarbeid innen grønn omstilling, kultur og sosial inkludering. Norske etater er inne som programpartnere, noe som åpner opp for å fremme norske interesser og styrke bilaterale forbindelser.

Når det gjelder fondet for sivilt samfunn, gjennomgår nå FMO, Financial Mechanism Office, søknadene om å forvalte de landvise fondene. Vi håper å utnevne de første operatørene i løpet av sommeren. Fondet vil bidra med viktige midler til demokratifremme, menneskerettigheter, antidiskriminering, likestilling og ytringsfrihet, som jo alle er temaer under press i flere land. En av målsettingene i denne perioden er å styrke samarbeidet med internasjonale organisasjoner. Rett før påske ble det derfor inngått en avtale med Europarådet, og avtalen åpner opp for at Europarådet kan være strategisk rådgiver samt delta i og gjennomføre prosjekter i mottakerlandene. Jeg vil holde utvalget oppdatert om prosessen med øvrige mottakerland i takt med videre framdrift i forhandlingene.

Jeg har til slutt lyst til å si at jeg har fulgt utviklingen av EØS-midlene siden den spede begynnelse, da jeg var statssekretær i Utenriksdepartementet under Stoltenberg I-regjeringen. Når vi ser hva det har blitt til, har det altså gitt Norge noen innganger i en rekke medlemsland som blir stadig viktigere, og som er av nesten uvurderlig politisk betydning for oss – åpenbart for dem som mottakere, men også for oss. Jeg kan vanskelig tenke meg en bedre ordning, all den tid det før eller siden ville kommet krav om at vi måtte bidra inn når vi får alle fordelene av å være med i det indre marked. Vi har altså gjort det på en måte som gir oss både mye synlighet og mye påvirkning, og der vi kan stå opp for viktige ting.

Jeg takker for oppmerksomheten og ser fram til spørsmål.

Møtelederen: Takk for det. Da er det først Ingjerd Schie Schou.

Ingjerd Schie Schou (H): Takk for en grundig orientering om veldig mange temaer. Jeg starter med tollkrigen. I mangel av argumenter kan jo fakta være ganske viktig, og når det gjelder statistikk, sa utenriksministeren at vi der er bedre på import enn på eksport. Det gjelder sikkert flere land. Er det tatt konkrete initiativ for å få bedre fakta og registreringer på eksport, og er det noe samarbeid med andre land? Det var det første.

Det andre gjaldt dette med EØS-midlene og at Europarådet kan være en strategisk samarbeidspartner når det gjelder prosjekter. Man åpner for det, sies det, men er det tatt konkrete initiativ for at man faktisk kan bli det, og hvis ja, i så fall på hvilke områder?

Erling Sande (Sp): Mine spørsmål dreier seg om NZIA-forordninga og CRMA-forordninga. For det fyrste reknar eg med at Noregs og vår posisjon om at EØS-avtalen ikkje har verknad på norsk sokkel, står fast. Vil ein nytte behandlinga av desse forordningane til å presisere den posisjonen?

Så har eg eit spørsmål om den injeksjonsforpliktinga som følgjer med den første forordninga. Utanriksministeren får avgjere om det blir for detaljert. Der har bl.a. ConocoPhillips løfta ei bekymring gjennom eit høyringsinnspel, om det er slik at dette med tilbakeverkande kraft blir gjeldande. Det står jo i eit motsetningsforhold til § 97 i vår eiga grunnlov. Har utanriksministeren nokre betraktningar rundt det?

Så til det som går på konsesjonsbehandling. Vi har jo omfattande konsesjonsbehandlingar, både av fornybar energi og av mineralverksemd, og vi har bl.a. gjeve kommunane ei viktigare rolle i det. Eg kunne tenkje meg å høyre betraktningar rundt om det er slik at desse forordningane kan utfordre det, bl.a. «one-stop shop»-tilnærminga, opp mot det vi har sagt også skal vere ei kommunal rolle inn i utviklinga av den typen prosjekt.

Det siste spørsmålet gjeld forholdet til tredjeland. Desse forordningane har nokre proteksjonistiske element i seg, om ein ser EU som eitt område, og når det gjeld det sikkerheitspolitiske, kan ein nok rettferdiggjere det. Har utanriksministeren nokre betraktningar kring situasjonar som kan oppstå der norske interesser er knytte til å få tilgang til billige varer eller andre typar anbodsprosessar, opp mot krava til europeisk innhald og anskaffingar? Korleis tenkjer regjeringa om situasjonar som kan oppstå rundt det, og korleis vil ein sikre seg handlingsrom innanfor desse forordningane til å ivareta norske interesser i så måte?

Møtelederen: Da har jeg tegnet meg selv. Jeg vil først si at jeg syns det er veldig positivt at forhandlingene om EØS-midler går godt framover. Det er det viktig å få på plass – jo før jo heller, hadde jeg nær sagt – siden det tok lang tid på EUs side knyttet til forhandlingene om selve rammene. Det er to spørsmål fra min side.

Det ene er det utenriksministeren var inne på knyttet til skipsbygging i Kina. Situasjonen er nå den, så vidt jeg forstår, at det for norske rederier er slik at av 143 skip som er under bygging, er 65 under bygging i Kina. Man kan risikere at dette får ganske store konsekvenser for norsk rederinæring, all den tid det vel anløper ett skip hver time døgnet rundt i USA, som Knut Arild Hareide har påpekt. Mitt spørsmål er hvordan norske myndigheter nå jobber konkret opp mot amerikanske myndigheter og andre for å finne løsninger på dette, for det er neppe et problem som kommer til å gå over fra amerikansk side. Det er vel et forholdstall nå mellom kinesisk og amerikansk skipsbygging på noe sånt som 235 til 1. Det er altså nesten ikke skipsbygging i USA lenger sammenlignet med Kina, og dersom dette skal få sekundæreffekter også for dem som nå kjøper kinesiske skip, er dette betydelige utfordringer. Det er vel snakk om anløpsavgifter i størrelsesordenen 15 mill. kr, og det kan man jo tenke seg er en nokså stor belastning på norske rederier.

Det andre spørsmålet er knyttet til HERA. Utenriksministeren nevnte ikke det i sin innledning, men spørsmålet mitt er hvilken konkret strategi som nå er lagt for det første møtet, som skal være 23. mai, og etter hvert oppstart av forhandlinger en måned etterpå. Det er avgjørende viktig for Norge at vi både har en klok strategi, og at vi, som utenriksministeren har vært inne på tidligere, skal være en del av dette på så like vilkår som mulig. Det kommer jo ikke av seg selv og kanskje spesielt ikke nå. Derfor er det viktig å høre mer om denne strategien.

Da er det Nikolai Astrup.

Nikolai Astrup (H): Jeg tenkte også å starte med skipsbygging og vil spørre utenriksministeren: Var USAs tiltak mot kinesisk skipsbygging et tema under møtet i Det hvite hus, og i så fall: Hva var amerikanernes respons på det?

Jeg har dernest et spørsmål om et nytt initiativ som kom fra EU nylig på forskning – «Choose Europe for Science», som det så fint heter. Er det et initiativ som det er relevant for Norge å slutte seg til, og er det muligheter for å gjøre det? Kan utenriksministeren si litt om regjeringens vurderinger rundt det spørsmålet?

Så nevnte utenriksministeren at det var noen problemstillinger knyttet til CO₂-håndtering i Net-Zero Industry Act. Det hadde vært fint hvis utenriksministeren kunne utdype litt hva de utfordringene går ut på. I lys av representanten Sandes spørsmål kan utenriksministeren kanskje også si litt om fordelene og mulighetene det gir for norsk leverandørindustri og norske virksomheter å slutte seg til Net-Zero Industry Act.

Ingrid Fiskaa (SV): Takk til utanriksministeren for ei god utgreiing. Eg har òg eit spørsmål om CRMA, litt i forlenginga av det Erling Sande tek opp, altså dette med konsesjonsbehandling og prosessar. Vil ei eventuell innlemming av dette i EØS føra til endringar i norsk konsesjonsbehandling og saksbehandlingsprosessar? Vil det føra til raskare saksbehandling, med dei utfordringane det eventuelt kan gje for å ha gode demokratiske prosessar?

Det andre spørsmålet er om det vil ha nokre konsekvensar for norsk offentleg eigarskap og kontroll over våre mineral.

Møtelederen: Da har jeg ikke registrert flere, så da skal utenriksministeren få svare.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Takk for gode spørsmål.

Først til Schie Schou. Bare for å presisere: Det var ikke spesielt norsk statistikk som var mangelfull. Det kan godt være det også, men dette gjelder globalt. Det ser ut til at hvis man legger sammen alle lands oversikt over import, importeres det mye mer enn det eksporteres, og det er altså ikke mulig – det må være likt. Det ser ut som det er et strukturelt problem. Det strukturelle problemet har vel egentlig mest bekymret statistikere, inntil dette ble brukt som fakta – eller kanskje alternative fakta – i den amerikanske måten å beregne tollavgifter på, at dette på en måte er en slags tilsiktet utbytting av USA. Adam Smith ville «beg to differ», vil jeg mene, med tanke på fordelene med varebytte, men det er nå liksom der de er. Da kan man jo, som Schie Schou helt riktig sier, prøve å bidra til at man i hvert fall får fakta riktig, slik at man begynner der.

Veldig mye av utviklingen av moderne økonomi går jo på at lavkostprodukter produseres i lavkostland, og så har man en mer avansert og servicerettet industri i rike land. De fleste har tenkt at det egentlig var ganske greit. Det er vel usikkert om det er veldig mange amerikanere som ønsker å produsere f.eks. sportssko for to dollar om dagen, men det er en slags nostalgi for den industrien som engang var, som da har gitt dette litt underlige utslaget, som jo omtrent alle andre land protesterer på logikken i. Det er både selve resonnementet, men også de underliggende fakta. Vår finansminister, som både har en bakgrunn i Statistisk sentralbyrå, og som er veldig opptatt av at tallene er riktige, har tatt opp at dette er en tematikk man faktisk bør sette på dagsordenen.

Så svaret er ja, dette illustrerer at her trenger vi å bli bedre på tall – altså vi i verden, ikke bare vi i Norge. Jeg tror vi generelt sett er ganske gode på det i Norge, men det er et gjennomgående problem.

Så til spørsmålet om Europarådet: Ja, det er en konkret avtale. Det gjelder da å støtte opp om aktiviteter som Europarådet, som Ingjerd Schie Schou kjenner godt, driver i de landene som mottar EØS-midler. Det går på styrking av rettsstat, minoritetsvern, demokrati – egentlig hele den agendaen som vi ønsker å promotere – hvor Europarådet er en viktig aktør, og det er fint å kunne si at både EU, Europarådet og sentrale mottakerland er glad for koplingen mellom EØS-midler og Europarådet. Det må jo være kompatibelt med formålet med EØS-midlene, men det er ganske romslig. Så lenge det ligger i avtalen mellom oss og det enkelte mottakerland, er det helt innenfor prinsippene.

Uten at det ble spurt om, vil jeg også si at vi har en meget omfattende støtte til Ukraina og Moldova. De er åpenbart ikke en del av det som gjelder EØS-midlene, men vi ser også på synergieffekter der hvor det kan være grensekryssinger. For eksempel kan energisamarbeid med Moldova innenfor Nansen-programmet suppleres med energisamarbeid med Romania, hvis det er grensekryssende, innenfor EØS-midlene, slik at man får en slags utvidet effekt, også i lys av det som skjer nå. Så svaret er egentlig ja på begge spørsmålene.

Til både Sande og Astrup om NZIA, altså Net-Zero Industry Act: Jeg er enig med Astrup i at det er mange fordeler for våre leverandører. Vi er jo en stormakt når det gjelder CCS, så i utgangspunktet har vi stor interesse av å delta. Jeg er også enig med Sande i at det er en del uløste spørsmål, bl.a. knyttet til nettopp at EØS-avtalen som sådan ikke gjelder på sokkelen. Vi er opptatt av å videreføre det prinsippet. Vi gjør en del ting innen rammene av EØS-avtalen som ikke er direkte EØS-relevant, når det er i vår interesse, men da må vi jobbe med å definere hva som er i vår interesse, og hva vi er med på. Det arbeidet pågår, og det er derfor det ikke er landet ennå. Det gjelder nettopp de problemstillingene.

Formålet er åpenbart bra. Det er at mer skal lagres. Det har vi jobbet for siden månelandingen ble annonsert, men om det er akkurat på denne måten, med akkurat den typen forpliktelse for hvert enkelt selskap, problemstillinger om tilbakevirkende kraft – det er slikt vi ønsker å avklare før vi kommer tilbake med en endelig konklusjon.

Så begge har et poeng. Vi har en interesse i dette, og vi må også passe på at det er i tråd med det. Vi er såpass mye av en stormakt at her bør også våre argumenter lyttes til, for vi har jobbet med karbonfangst og -lagring også mens veldig mange store land i Europa trodde dette var veldig farlig, at CO₂-en ville lekke ut igjen og slikt. Dette har jo vi dokumentert kunnskap om. Så det er «to be continued» – vi kommer tilbake med mer, forhåpentligvis før sommeren, når næringsministeren kommer hit i juni.

Når det gjelder skipsbygging i Kina: Det ble ikke spesifikt tatt opp med Trump, men utfallet av samtalen med Trump er at vi skal ha en omfattende oppfølging. Det var, slik det også framkom, en god stemning rundt det møtet. Det ble bekreftet etterpå. Vi kommer til å jobbe videre med alle disse spørsmålene i dialog – om ikke alltid med presidenten selv, så med hans administrasjon. Det er naturlig å ta det opp videre.

Som jeg nevnte i innledningen: Her har vi felles interesser med EU. Vi forstår at USA har et ønske om å styrke seg på skipsbygging igjen, men denne måten å gjøre det på er ganske voldsom, og det vil altså ha spesielt store konsekvenser for vår rederinæring. Det er dyp bekymring knyttet til det. På mange måter kan man si at det er en slags fjerde skvis. Dette er jo ikke direkte inn i norsk økonomi på den måten, men det er viktige norske selskaper som f.eks. frakter annenhver bil som går mellom kontinentene, på et norskeid skip. Som lederen viste til: Litt under halvparten av de skipene som kontraheres, bygges i dag i Shanghai.

Så er dette viktig: Når man snakker om skipsbygging, er det som vi ser i Kina, først og fremst bygging av skrog, altså de store, svære flatene. Veldig mye av det som er inni, er fortsatt norsk eller vestlig på andre måter. Så hva er et kinesiskbygd skip? Et typisk norsk, avansert kinesiskbygd skip vil inni seg ha masse teknologi fra Kongsberg og mange andre som er minst like mye verdt som stålskroget, men det blir i USA klassifisert som kinesiskbygd – det er nettopp den typen tjeneste man ofte har outsourcet til lavkostland, eller til land med lavere kostnader og høyere effektivitet når det gjelder den typen masseproduksjon.

Strategien er både å snakke med USA direkte og også samordne oss med andre med lignende syn, herunder EU.

Til lederen, om HERA: Vi er glad for at samtaler er i gang. Vi er ikke glad for at mandatet har vært så innskrenket. Det må vi møte både i de forhandlingene direkte og også i vår generelle oppførsel med tanke på EØS. Som jeg har vært inne på mange ganger i denne forsamling, opplever vi at EU kobler saker, så god framgang på reduksjon av etterslep og en konstruktiv holdning på andre felt håper vi vil smitte over også på det som går på HERA. Det er vel det som er å si nå. Vi vil selvfølgelig også ta opp at vi mener at i et indre marked er det også lurt å ha en felles folkehelse, og at det er lurt på ha dette bedre ivaretatt.

Da tror jeg at jeg har svart på det som gjaldt NZIA.

Til Fiskaa: Jeg forsto at spørsmålet hennes ikke var om NZIA, men om Critical Raw Materials Act. Det skjer ingenting med offentlig eierskap, f.eks. Det er åpenbart noe som vi bestemmer hos oss, det er ikke noen endrede regler rundt det. Dette mener jeg er et område hvor vi har sterke offensive interesser. Vi er enig i at vestlige land trenger å importere mer råvarer fra andre vestlige land eller land man har et godt sikkerhetssamarbeid med. Vi ønsker å være en bidragsyter, vi ønsker å bygge de markedene. Vi har vurdert det slik at dette er i norsk interesse, og derfor ønsker vi også at vi kan få strategiske prosjekter på det. Vi opplever at det stort sett er oppsider med dette samarbeidet.

Nå skal vi altså samordne våre vurderinger med de øvrige EØS-landene, og vi er kanskje litt foran Island og Liechtenstein i løypa her – det er vel kanskje mer Island enn Liechtenstein når vi snakker om mineralutvinning, det er ikke så mange steder å hente det i Liechtenstein – og så med EFTA-sekretariatet, før vi kommer videre på det punktet.

Jeg tror jeg da har vært innom alle spørsmål, hvis ingen føler at noe er ubesvart.

Møtelederen: Sande, vær så god.

Erling Sande (Sp): Det var eit spørsmål om konsesjonsbehandling av mineralutvinning, og for så vidt òg fornybar energi, knytt til NZIA, men i kopling til fornybardirektivet og anna. Føremålet er bra, ein ønskjer tempoet opp, meir effektive prosessar, men vi har nokre ventilar i vårt system, bl.a. med tanke på lokaldemokratiet sin påverknad, og også andre ventilar, som skal sikre ei folkeleg forankring og demokratiske prosessar. Ser utanriksministeren føre seg at det kan bli konflikt her, eller kan ein garantere at dei lokaldemokratiske forankringane vil stå fast også ved innføring av desse forordningane?

Utenriksminister Espen Barth Eide: Det er riktig at dette skulle blitt besvart. Konsesjonsreglene våre blir liggende fast, og dette med kortere frister begynner å gjelde når disse konsekvensutredningene og slikt er gjennomført, så jeg opplever at det er i tråd med ønsket om å ha de demokratiske prosessene ivaretatt. Jeg vil også passe på det i det videre arbeidet.

Møtelederen: Da er det to til som har tegnet seg til spørsmål. Først er det Nikolai Astrup.

Nikolai Astrup (H): Jeg oppfattet ikke helt om utenriksministeren svarte på spørsmålet om forskningsinitiativet. Kunne han svare på det?

Bare for å legge til et poeng om Net-Zero Industry Act: Det er slik at den har et proteksjonistisk element, den ønsker å bygge opp under europeisk industri. Implikasjonen av det er at norsk leverandørindustri kan risikere å bli utestengt fra oppdrag andre steder i Europa hvis vi ikke tar inn denne rettsakten. Det er et vesentlig element som går langt utover CO₂-håndteringsspørsmålet, og som jeg mener burde vært med i utenriksministerens svar til representanten Sande. Det var ikke et spørsmål, men en påpekning.

Møtelederen: Et råd der, altså.

Jeg har også tegnet meg selv. Jeg er helt enig i det utenriksministeren sier om viktigheten av å oppfylle våre forpliktelser etter EØS-avtalen, og at det også vil virke inn på forhandlingene om HERA og mye annet. Jeg må likevel si at jeg savner litt hva som er den konkrete strategien, hvordan vi konkret skal møte det at mandatet er begrenset, det at vi har større ambisjoner og ønsker enn det som ligger til grunn nå. Oppstartsforhandlingene er om i overkant av 14 dager, og det ville være interessant for Europautvalget å vite hva det er regjeringa vil legge på bordet for å argumentere for vår sak. Så skjønner jeg at ikke alle detaljene foreligger her nå, og at de heller ikke bør foreligge i et åpent møte, men jeg syns det er av interesse for oss å vite hvordan regjeringa nærmer seg dette møtet.

Så til det andre, som er mer en oppfølging eller en påpekning av det utenriksministeren sa om Romania og Moldova: Vi var i nordisk-baltisk komitélederkrets i Moldova for ikke lenge siden. Der begynner konsekvensene av amerikansk uttrekk av midler nå å merkes veldig tydelig. Det gjelder på to områder. Det ene er overføringslinje mellom Romania og Moldova, som for så vidt ikke er et voldsomt stort økonomisk løft, men som har enorm betydning, og som selvfølgelig også vil spille rett inn i valgkampen som kommer nå før september, dersom det viser seg at moldovske myndigheter likevel ikke kan klare å få til rimeligere energioverføring fra Romania.

Det andre er knyttet til kapasitetsbygging i offentlig sektor og i departementene – også relativt lite penger, men der kapasitetsbyggingen nå forsvinner rett ut fordi det ikke lenger er midler fra USAID til enten å lønne folk eller til å finansiere prosjekter. Så det hadde vært interessant å høre hvordan Norge tenker rundt eventuell norsk støtte, enten gjennom Nansen-programmet eller gjennom EØS-midlene, som utenriksministeren også åpnet for.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Først: Astrup har helt rett. Svaret på det er ja, vi er helt med på det. Forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland var på møtet i Paris om akkurat det. Forskningsrådet er tungt engasjert. Vi kommer også til å engasjere oss i dette med å invitere og overbevise ledende amerikanske forskere om å prøve seg i Europa, for å komme til et område hvor man har respekt for fakta og fri forskning, og hvor man skal få frie tøyler og god adgang til å forske fritt. Man har et lavere lønnsnivå enn på Harvard, men samtidig kommer man ofte til en velferdsstat. Mange amerikanere blir positivt overrasket over at det er en del ting man ikke trenger å betale for, f.eks. helsetjenester og barnas utdanning og slikt. Så det betyr at man kan ha en ganske god livssituasjon selv om den nominelle inntekten er lavere. Det er den typen praktiske ting som man må engasjere med.

Det er et visst historisk sus over dette, for veldig mye av amerikansk akademia ble jo kraftig forsterket av at veldig mange av de smarteste europeiske tenkerne dro fra ikke minst Tyskland, men også Europa generelt på 1930- og 1940-tallet, og nå kan det se ut som det er en slags mulig retur tilbake til Europa fra barnebarna deres og generasjonen etter. Det viser noe som er ganske alvorlig med utviklingen i USA, men det viser også en mulighet som Europa bør bruke. Jeg synes det er helt naturlig at vi er med på det, og jeg er veldig glad for at Sigrun Aasland deltok i det møtet. Så jeg vil si takk for det spørsmålet.

Så til NZIA igjen: Jeg kunne spesifisert det nøyere, men som jeg sa i svaret, har vi klare offensive interesser. Vi er en stormakt, vi har kompetanse, vi har selskaper som vil gjøre det bra. Derfor har vi selvfølgelig interesse av å være med i også den delen av det indre markedet, og det er et argument for å være med. Så erkjenner jeg at det er utfordringer med hensyn til EØS-avtalens virkeområde, om utformingen passer helt for våre bedrifter. Det har også både NHO og LO stilt noen spørsmål ved. Det er ikke slik at de nødvendigvis konkluderer negativt, men det vil måtte utredes på en god måte. Derfor vil jeg gjerne komme tilbake til det – eller næringsministeren vil komme tilbake til det i neste møte. Det er likevel høyst betimelige argumenter for, og det er høyst relevante spørsmål fra både Sande og Astrup om hva som bør utredes før man lander.

Det er klart at litt av poenget er at her er en form for proteksjonisme målet. Man vil jo nettopp unngå at Kina, Russland og land i den kategorien får fullstendig dominans innen dette, det er hele poenget. Det gjelder begge to. Det gjelder CO₂-håndtering, hvor vi har teknologien, men også råmaterialer, som Fiskaa spurte om, som vi faktisk har, for geologien i det som heter den fennoskandiske halvøy, altså Norge, Sverige og Finland, er veldig god med tanke på mange kritiske råvarer som man ikke har på kontinentet. Man må ellers til Ukraina og østover for å finne dem. Derfor er det veldig attraktivt å være på innsiden av dette, for det kan skape gode næringsveier også for Utkant-Norge. Så må det selvfølgelig også veies opp mot sentrale miljøhensyn og andre hensyn, f.eks. reindrift. Vi kommer til å få mange gode og spennende diskusjoner framover når dette blir en større næringsvei i framtiden.

Så til HERA: Vi vil argumentere for det vi ønsker, men det er også lurt for EU-siden å ha oss med i en bredere del av det samarbeidet. Det foregår et parallelt arbeid nå med medlemsland for å argumentere for det samme, så det blir både møter med Kommisjonen og også et arbeid for å overbevise medlemsland om at dette er bra også for dem. Vi har jo hørt noen signaler fra Kommisjonen om at det fortsatt må være forskjell på å være medlem og ikke medlem, og at de bruker dette som eksempel. Mer enn å kreve vår rett kan vi da argumentere for at det er lurt for EU-siden at dette er et helhetlig system som alle deltakerne i det indre marked får del i. Så det vil være både i og utenfor forhandlingene.

Møtelederen: Sande er siste, og da setter vi strek.

Erling Sande (Sp): Eg skal ikkje forlenge møtet unødvendig. Det var likevel eitt moment eg løfta innleiingsvis som utanriksministeren ikkje kommenterte, og det er litt motstykket til det Astrup tok opp, altså desse elementa av proteksjonisme som Astrup ser moglegheiter for for norsk næringsliv og norske aktørar, som er viktig. Då er det snakk om forholdet til tredjeland, altså land som står utanfor dette. Kan utanriksministeren sjå føre seg at det kan oppstå situasjonar der norske interesser på grunn av desse krava til innhald og anskaffingsprosessar ikkje kjem fordelaktig ut – som konsekvens av dette som blir omtalt som proteksjonistiske element her?

Møtelederen: Utenriksminister Barth Eide, vær så god.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Uten at jeg har gjort en dyp analyse av «pros and cons», vil jeg tenke at det godt kan være noen slike enkelteksempler hvor man kanskje heller ville hatt en kinesisk tilbyder inne, f.eks., og det blir vanskeligere med dette regelverket på grunn av europeisk andel. Intuitivt vil jeg si at det nok er en netto fordel, for hvis vi er med på dette, vil jo veldig ofte europeisk innhold også være norsk, og siden vi er store på dette feltet, vil det kanskje bety at vår konkurransesituasjon styrkes. Så her må man regne plusser og minuser, og det tror jeg fort vil gå i pluss for oss. Men dette er jo spørsmål som vi skal utrede og komme tilbake til.

Møtelederen: Takk for det. Da er vi ferdig med punkt nr. 3 på dagsordenen.

Møtelederen: Utenriksministeren har en sak under Eventuelt.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Det er riktig. Det er fort gjort, men lurt å huske.

I forbindelse med referatene fra møter i Europautvalget 8. juni 2022 og 24. oktober 2023 ble det bedt om at noen av opplysningene skulle unntas offentlighet. I tråd med praksis har jeg vurdert opplysningene på nytt, og konklusjonen er at jeg ber om at disse opplysningene fortsatt unntas offentlighet.

Møtelederen: Er det noen som har kommentarer eller innsigelser til det? – Det ser det ikke ut til å være.

Da er vi ferdig med dagens møte. Neste møte i Europautvalget er 6. juni 2025. Møtet er hevet.