Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsråd Dagfinn Høybråten

• statsråd Ingjerd Schou

• statsråd Kristin Krohn Devold

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes reise seg. –

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten John I. Alvheim.

John I. Alvheim (FrP): Mitt spørsmål går til den ærede helseminister.

Helsetilsynets tilsynsrapport for 2003 gir uttrykk for sterk kritikk for en utilfredsstillende omorganisering av psykiatrien. Det påpekes at psykiatriske sykehjem og sykehusavdelinger er nedlagt, mens de distriktspsykiatriske sentrene som skulle gi alternativt behandlingstilbud, ikke er tilstrekkelig utbygd og mange sentre står ubenyttet selv om de er ferdige, på grunn av manglende økonomi.

Ifølge Helsetilsynet er behandlingstilbudene lite samordnet, og lovpålagte individuelle planer er ikke tatt til følge i noen særlig utstrekning. Så langt i 2004 foreligger det forslag i regionene om svært omfattende kutt i behandlingstilbudene.

Hva akter helseministeren å gjøre med denne situasjonen, sett på bakgrunn av den løpende psykiatriplanen?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det foregår en omfattende satsing på psykisk helse, og denne gir resultater i form av at flere behandles, og flere behandles raskere. Likevel er det åpenbare feil og mangler. Rapporten fra Statens helsetilsyn er alvorlig i så måte fordi den ikke bare peker på utilstrekkelige tjenester, men den peker også på klare lovbrudd i tjenesten. Det er en rapport som jeg tar med det største alvor. Vi har allerede overfor de regionale helseforetakene, som er hovedadressat for denne kritikken, krevd at man punkt for punkt gjennomgår Helsetilsynets tilsynsrapport og følger opp i forhold til de punktene som er relevante i det enkelte helseforetak.

Det er avgjørende for at tjenesten skal fungere godt, at man følger opp Stortingets forutsetning om en omstilling av psykiatrien i retning av en mer åpen psykiatri, og at man følger opp Stortingets forutsetning om at det skal være en helhet i sammenhengen mellom den lokalbaserte psykiatrien og sykehuspsykiatrien og de distriktspsykiatriske sentrene. Her er det åpenbart store utfordringer som gjenstår. Det samme gjelder den rett som den enkelte pasient har til individuelle planer. Det er ikke en rett man kan oppfylle hvis man har lyst, det er en rett som skal innfris.

John I. Alvheim (FrP): Jeg takker statsråden for svaret.

Ifølge pressemelding fra Helse Midt-Norge 10. mars har styret stoppet alle byggeprosjekter og investeringer i regionen der det ikke er inngått bindende avtaler. Dette gjelder i særlig grad utbyggingen av distriktspsykiatriske sentre i Volda, Ålesund, Molde, Kristiansund, Leistad og Stjørdal.

Vil helseministeren som foretaksmøte umiddelbart gripe inn overfor Helse Midt-Norge og sørge for at utbyggingen fortsetter uhindret?

Det foreligger plandokumenter for denne utbyggingen. Ifølge uttalelser fra hr. Hareide, nestleder i Kristelig Folkeparti, vil dette partiet satse på psykiatri. Betyr det at helseministeren kan love større bevilgninger både til investering og til drift av psykiatrien i revidert nasjonalbudsjett?

Statsråd Dagfinn Høybråten: I revidert nasjonalbudsjett vil Regjeringen komme tilbake med en gjennomgang av investeringsrammene og lånefinansieringen i den forbindelse, slik det er forutsatt i budsjettopplegget for 2004. Da vil vi også komme tilbake til det spørsmålet som representanten Alvheim tar utgangspunkt i.

Vi har innledet en dialog med helseforetakene og med Helse Midt-Norge i forlengelsen av det vedtaket som representanten Alvheim viste til, som er særdeles utilfredsstillende, og som derfor krever en oppfølging. Den er vi i gang med, og vi vil som sagt komme tilbake til Stortinget i revidert nasjonalbudsjett i forhold til investerings- og lånerammene.

For øvrig kan jeg bekrefte overfor representanten Alvheim, siden han også stilte meg som partileder et spørsmål, at Kristelig Folkeparti vil prioritere økte driftsmidler og investeringsmidler til psykiatrien i framtidige budsjetter.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Asmund Kristoffersen.

Asmund Kristoffersen (A): Det er slik som helseministeren bekreftet i sitt svar til forrige spørrer, at Stortinget faktisk bevilger mer og mer penger til psykiatrien.

Likevel hører vi altså om sammenslåing av behandlingsplasser og nedlegging av behandlingsplasser, særlig av tilbud til de pasientene som har behov for et litt lengre opphold i en institusjon for å få stabilitet i behandlingen. Og da er mitt spørsmål til helseministeren: Hvordan sjekker han at Stortingets forutsetning om at ingen tilbud skal fjernes før et bedre tilbud for pasientene er bygd opp, ikke brytes? Følger helseforetakene Stortingets forutsetning? Jeg blir i tvil gjennom de mange henvendelser som vi får hit til Stortinget.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Vi har fra departementets side gitt den helt klare føring overfor helseforetakene at i den omstillingen som skal skje i psykiatrien, som innebærer at noe må legges ned og noe skal bygges opp, skal tilbudet til pasientene sikres på en slik måte at man ikke legger ned et tilbud uten at man har et alternativt tilbud til de samme pasientene. Det er gitt krystallklare styringssignaler om dette, og de blir fulgt opp i styringsdialogen med helseforetakene og gjennom det at vi nå har etablert en nasjonal strategigruppe for psykisk helse, hvor alle de fem regionale helseforetakene deltar. Det er også slik at Sosial- og helsedirektoratet har en oppfølging av resultatene underveis.

Det som ofte skjer i den offentlige debatt, er at man blander sammen det som er en vedtatt omstilling fra Stortingets side, og det som er ren nedskjæring og nedleggelse av tilbud.

Presidenten: Per Ove Width – til oppfølgingsspørsmål.

Per Ove Width (FrP): Mitt tilleggspørsmål går til forsvarsministeren.

I forbindelse med norske styrkers deltakelse i utenlandsoperasjoner, ikke minst i Kosovo i disse dager, oppstår det dessverre fra tid til annen situasjoner som resulterer i at soldatene får psykiske skader. Med den utviklingen vi ser i dag i de konfliktområder der Norge bidrar med styrker, er det sannsynlig at det vil bli en økning i denne type skader. Vi vet av erfaring også fra tidligere utenlandsoppdrag at det har vært behov for en langtidsoppfølging av denne type pasienter.

Hva har forsvarsministeren gjort for å sørge for at det er et tilstrekkelig behandlingsapparat for denne gruppen, og på hvilken måte blir soldatene fulgt opp når de er ferdige med sin tjeneste og igjen er en del av det sivile samfunn?

Statsråd Kristin Krohn Devold: Dette er en problemstilling som har vært berørt fra denne talerstolen flere ganger det siste året, og jeg gleder meg over at også forsvarskomiteens medlemmer har stor oppmerksomhet på det som kan være konsekvenser av vårt internasjonale engasjement.

Jeg vil først gjerne få understreke at det er vist at personell i Forsvaret som har vært ute i internasjonal tjeneste, faktisk har mindre psykiske problemer enn personell som ikke har vært ute i tilsvarende tjeneste. Det skyldes i første rekke det faktum at vi har en betydelig evalueringsprosess i forkant, og en betydelig opplæringsvirksomhet for og kvalitetssikring av det personellet vi sender ut. I tillegg gjennomfører vi omfattende samtaler med personellet når de er tilbake igjen, og de som har behov for det, blir tilbudt hjelp.

I tillegg vil jeg gjøre oppmerksom på et brev fra undertegnede til Stortingets president 3. mars 2004, der det orienteres om et utkast til forskrift om erstatning knyttet til senskader, som ligger til behandling i Regjeringen.

Presidenten: Olav Gunnar Ballo – til oppfølgingsspørsmål.

Olav Gunnar Ballo (SV): Mitt oppfølgingsspørsmål går til helseministeren.

Jeg oppfattet at helseministerens budskap er at mye av det som oppfattes som kutt, i realiteten er omstilling og dermed ikke innebærer en reduksjon i forhold til opptrappingsplanen for psykiatri.

SV har prøvd å innhente en del data på dette og har altså erfart at i Helseregion Vest er antall døgninstitusjonsplasser innen psykiatrien redusert med 12 pst. fra 1998 til 2002, til tross for opptrappingsplanen for psykiatri. Vi ser at det for Ullevål sykehus er snakk om å legge ned, fra 30. april, et behandlingstilbud for unge med voldelig og aggressiv atferd, der man sier opp samarbeidet med Alternativ til Vold, som har vært bakgrunnen for arbeidet. Vi ser at det er bebudet store kutt i psykisk helsevern i Oslo, under Aker sykehus, som kutter 32,5 mill. kr i et spareprosjekt på totalt 70 mill. kr. Vi har en lang liste med eksempler på kutt, f.eks. nedleggelse av psykiatriske sykehjem uten at man erstatter det med andre tilbud.

Hvordan kan helseministeren forklare at man i helseregion etter helseregion kommer med kuttforslag, når han sier at man skal styrke tilbudene?

Statsråd Dagfinn Høybråten: For det første må man skille mellom kuttforslag som er en del av en budsjettprosess, og det som faktisk er vedtatte budsjetter. For det andre må man skille mellom det som er en omlegging av tjenesten – fra døgnbehandling til poliklinisk behandling, fra sykehjem hvor det ikke skjer noen særlig aktiv behandling, til distriktspsykiatriske sentre og aktiv behandling i kommunene.

Dette er en gedigen omstilling av en sektor, som innebærer at ikke alt skal være slik det har vært før. Når det er sagt, vil jeg si at det ikke er tvil om at det i helseforetakene også har vært gjort vedtak som er i strid med de retningslinjer som er gitt. Vi har fulgt opp i tråd med de retningslinjene vi har gitt, overfor helseforetakene, i de tilfellene hvor det har skjedd.

Når det gjelder det konkrete samarbeidet med Alternativ til Vold, er det en prosess som er i gang for å sikre et forsvarlig tilbud.

Presidenten: Ola D. Gløtvold – til siste oppfølgingsspørsmål.

Ola D. Gløtvold (Sp): La meg først understreke at det er veldig viktig at helseministeren og departementet nå følger med på at det ikke bygges ned og avvikles tilbud før nye og bedre tilbud har kommet på plass.

Så en liten kommentar til dette med rus og psykiatri. Vi ser nå at mange langtidsinstitusjoner sliter fordi ingen vil ta det økonomiske ansvaret ved å beholde sine klienter der. Det har blitt en gråsone etter innføringen av Rusreform II, som er meget beklagelig, og som det må ryddes opp i fort. Kommunene føler bl.a. at ressursene er tatt bort hvis de skal betale for disse klientene.

Men det aller viktigste synes jeg er det som kom fram da vi for snart to uker siden i denne salen behandlet Riksrevisjonens rapport om helseforetakene og økonomiske disponeringer, nemlig at også departementet tildeler en del av midlene til psykiatrien feil, ved at de bruker feil fordelingsnøkkel. Dette regner jeg med at helseministeren er godt kjent med. Jeg regner også med at det er vanskelig og uriktig å ta tilbake midler fra dem som har fått for mye i forhold til fordelingsnøkkelen. Vil helseministeren justere dette med tilleggsmidler i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett?

Statsråd Dagfinn Høybråten: En av de største utfordringene innenfor psykiatrien er dobbeltdiagnoser, der klientene både har et rusproblem og en psykisk lidelse. Jeg tror at den rusreformen som Stortinget har vedtatt, vil gi muligheter til en langt mer faglig kvalifisert innsats overfor rusmiddelmisbrukerne, og den gir rusmiddelmisbrukerne rettigheter som pasienter, og det er viktig.

Det er ikke slik at kommunenes ansvar for rusmiddelmisbrukerne er endret i forhold til denne reformen. Det er heller ikke trukket ut penger av primærkommunenes budsjetter i forhold til det ansvar kommunene har hatt og fortsatt har for rusmisbrukere. Men det er helt klart at når man gjennomfører en så stor endring, er det nødvendig, som representanten Gløtvold var inne på, å følge utviklingen nøye og evaluere deretter.

Når det gjelder fordelingsnøklene, har man brukt inntektssystemets fordelingsnøkler. Det er ingen feil med dem annet enn at de i større grad kunne ha avspeilt behovene. Der vil man kontinuerlig måtte lete etter bedre fordelingsnøkler.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Marit Nybakk (A): Jeg har følgende spørsmål til forsvarsministeren:

Forsvaret avslutter i dag vinterøvelsen Joint Winter i de allierte treningsområdene rundt Harstad og i indre Troms, der også utenlandske styrker har deltatt. Øvelsen har vært kvalitativt svært bra, med vintertrening mellom våpengrener, mellom allierte og med deltakelse av det ypperste vi kan framvise av norsk forsvar.

Men det som forundrer meg, er at konseptet og rammene for øvelsen er at det «slemme» landet Redland i øst angriper det «snille» landet Blueland, som selvfølgelig er i vest. Det er noen år siden kommunismens fall. Bør ikke scenarioet endres ved neste års øvelse? Det vil si: Bør ikke rammene og konseptet for de store øvelsene vi har i Norge, reflektere dagens virkelighet når det gjelder trusselbilder?

Statsråd Kristin Krohn Devold: Jo, selvfølgelig skal øvelsene reflektere dagens virkelighet. Det gjør de da også i meget høy grad i tilfellet Joint Winter. Jeg vil derfor innledningsvis si at jeg er glad for at representanten Marit Nybakk gav ros for at man under øvelsen fikk øvd det ypperste av avdelinger og med viktige allierte. Det er nemlig et hovedformål med alle øvelser på norsk jord.

Det er ikke riktig at man har en tradisjonell krig mellom et Blueland og et Redland. Det er en Opforia-styrke som har strid med Blueland, og Opforia er rett og slett en forkortelse for «opposition forces», altså motstanderens styrker.

Det som er det essensielle med denne øvelsen, er det som er det essensielle med det nye forsvarskonseptet som er framlagt i fireårsplanen. For det første har vi styrker som er samfunnsintegrerte, det vil si at vi har et tett samarbeid med Heimevernet, og vi er basert på verneplikt. Det andre elementet er at vi er allianseintegrerte, altså at vi trenger å trene tett sammen med våre nærmeste allierte. Det tredje er at vi må kunne løse alle oppgaver Forsvaret står overfor, ikke bare en terrortrussel, men også tradisjonelle grensetrusler, fredsbevarende operasjoner, stabiliserende operasjoner i utlandet. For det fjerde må vi kunne løse dette ved å ha fleksible, relevante og hurtigreagerende styrker. Alt dette er nedfelt i denne øvelsen. Vi har hatt spesialstyrkene våre der, og vi har hatt de samme svenske spesialstyrkene som var i Kongo, som har fått øvd på problemstillinger som er ytterst relevante for den krig mot terror som de har deltatt i. De norske spesialstyrkene har bl.a. basert seg på erfaringer fra krigen mot terror i Afghanistan og plantet det inn i øvelsen. Vi har hatt boringsoperasjoner, som er meget relevant i kampen mot terror. Vi har hatt med ubåter og MTB-er, som med sine erfaringer fra beskyttelse av sivil trafikk i indre Middelhav mot terror, har fått vist sin relevans og har fått trent det de har behov for. Så øvelsen er meget framtidsrelevant.

Marit Nybakk (A): Jeg er enig i veldig mye av det som statsråden sier. Men det endrer ikke på selve konseptet, altså selve rammebetingelsene for denne øvelsen, som er veldig gammeldags.

I Aftenposten i går forsvarte generalløytnant Skiaker rammene for denne øvelsen og kom i tillegg med noen oppsiktsvekkende uttalelser om at politiet skal ta ansvaret for terror, og at dette ikke er Forsvarets oppgave, og at det som er relevant i dagens verdensbilde, er å trene på å bruke militær makt mot annen militær makt. Men dette bryter med Skiakers uttalelser til Forsvarsnett den 24. februar, der han langt på vei er enig i det jeg sier nå, og det jeg sa til Aftenposten i forgårs. Der sier han bl.a. at det er mye som tyder på at det vil bli endringer i øvelsesformene etter hvert. Han sier at det gjelder å øve rett, bl.a. ved å sette øvelsen opp mot sivile aktører, som eksempelvis politiet, og å trene på terrorvirksomhet.

Hva mener egentlig Skiaker og forsvarsledelsen vi skal trene for eller imot? Hva slags forsvar mener forsvarsledelsen vi skal ha – et tradisjonelt invasjonsforsvar eller et forsvar bare til bruk for internasjonale operasjoner? Begge alternativene er i så fall grunnleggende feil.

Statsråd Kristin Krohn Devold: General Skiaker har på bakgrunn av sin lange erfaring og ikke minst sitt arbeid som NATOs øverste sjef i Kosovo og siden sjef i FOHK for alle de operasjonene der vi har ansvaret for norsk personell ute, laget en øvelse som er meget relevant. Den øvelsen har vært med på å kvalifisere det personellet vi skal sende til Afghanistan for å kunne gjøre den jobben. Den øvelsen er det som gjør at vårt personell i Kosovo er i stand til å håndtere den meget vanskelige situasjonen som er der. Og den øvelsen har elementer i seg som er relevante både i forhold til det vi i dag gjør i Irak, og det vi i dag har vært med på i indre Middelhav. Samtidig er det lagt inn elementer som er relevante i en krig mot terror – det være seg bordingsoperasjoner eller å forholde seg til terroristgrupper som opererer i det skjulte.

Denne øvelsen er altså ikke gammeldags, til tross for det faktum at det er satt som overordnet ramme at det er to styrker mot hverandre. Det er elementene i øvelsen som avgjør dens relevans.

Presidenten: Det blir fire oppfølgingsspørsmål – først Gunnar Halvorsen.

Gunnar Halvorsen (A): Tidligere forsvarsminister Godal omformet Forsvaret fra et invasjonsforsvar til et innsatsforsvar gjennom St.prp. nr. 45 for 2000-2001, men omstillingen har bydd på mange utfordringer, og ikke alle endringer har glidd like glatt. Jeg kan nevne Huseby og flyttingen til Akershus festning, dokken på Haakonsvern, omstilling av Forsvarets logistikkorganisasjon, Forsvarsbygg og mange andre ting.

Mitt spørsmål er om vi kan være sikre på at Forsvarets ledelse følger opp, eller om upassende stortingsvedtak blir gjenstand for omkamp og trenering.

Statsråd Kristin Krohn Devold: Selvfølgelig følges stortingsvedtak opp. Det vet vi også ut fra den runden vi hadde i fjor, f.eks. knyttet til MTB-ene, der vi fattet et vedtak og fulgte opp det som var Stortingets intensjon – for å ta ett eksempel – til tross for at det i forkant kunne være en viss uenighet.

Stortingets vedtak om et moderne reaksjonsforsvar følges også opp, og den øvelsen vi akkurat berørte, i foregående spørsmål, viser hvordan Forsvaret følger opp Stortingets vedtak, ved bl.a. å innhente ønskemål fra våre allierte, briter, amerikanere, andre som deltar, om hva det er nyttig for dem å øve på i forhold til utfordringene til et moderne forsvar. Det er det som legges til grunn når vi f.eks. lager et øvelseskonsept.

Så mitt inntrykk er at nåværende forsvarsledelse er meget lojal i forhold til Stortingets vedtak, og at denne regjerings intensjon er å følge opp den utvikling som tidligere statsråd Bjørn Tore Godal påbegynte.

Presidenten: Marit Arnstad – til oppfølgingsspørsmål.

Marit Arnstad (Sp): Jeg tror nok det er grunn til å gå litt nøyere inn i akkurat denne problemstillingen.

Hvis det er slik at en går ut fra at Forsvaret lojalt følger opp det Stortinget har forutsatt og vedtatt, er det jo en smule overraskende at de eksemplene som representanten Halvorsen nå nevnte, faktisk ikke er fulgt opp, og at det også finnes ytterligere eksempler på ting som ikke er fulgt opp. Det finnes ett fra mitt nærområde, som angår et rehabiliteringssenter for kreftrammede i Hysnes, der Skifte Eiendom nå rett og slett faktisk kan beskyldes for å trenere prosessen. Så jeg synes nok det er en betimelig problemstilling å spørre hvorfor en da ikke har fulgt opp en del av de vedtakene som er fattet, og særlig nå, i en situasjon der Stortinget skal igjennom en drøfting av langtidsplanen som vil medføre viktige forutsetninger som vil nedfelle seg i en del viktige vedtak, og som også sikkert vil være et resultat av forhandling partiene på Stortinget imellom, som ikke nødvendigvis blir akkurat slik som forsvarsledelsen har ønsket seg.

Derfor må jeg gjenta spørsmålet: Hvorfor er ikke en del av vedtakene fulgt opp? Og kan vi stole på at de blir det i framtiden?

Statsråd Kristin Krohn Devold: Jeg kan ikke si at jeg på bakgrunn av representanten Arnstads spørsmål fikk klarhet i hvilke vedtak som ikke var fulgt opp. Det nevnes her konkret Rissa. Der er Stortingets vedtak at man skal selge eiendom som Forsvarsbygg eier. Stortingets vedtak er at Forsvarsbygg skal selge 2 mill. m2 bygningsmasse på det private marked for å få inntekter til å finansiere nye og viktigere investeringer i Forsvaret. Og det er avhendelsesinstruksen som legges til grunn for disse salgene. Det er ikke noe vedtak i Stortinget om å gi bort Rissa. Det er avhendelsesinstruksen som ligger til grunn, og det er Skifte Eiendoms jobb å være i forhandlinger med Rissa kommune. Da dette ble behandlet før jul, bl.a. i budsjettdebatten, så vidt jeg kan huske, ble det understreket at da må forhandlerne – partene som forhandler om en pris – få lov til å gjøre det, slik de er delegert myndighet til. Prisforhandlinger kan ikke skje i Stortinget.

Presidenten: Kjetil Bjørklund – til oppfølgingsspørsmål.

Kjetil Bjørklund (SV): Det norske forsvaret har på kort tid beveget seg fra et defensivt til et offensivt forsvar, et såkalt gripbart forsvar, der uforutsigbarheten i trusselbildet brukes som en begrunnelse for omstillingen. De store vinterøvelsene planlegges og gjennomføres fremdeles med tanke på invasjon fra øst, som i doktrinen ikke anses som en reell trussel. Man anskaffer fregatter og missiltorpedobåter for samme formål. Er dette et uttrykk for en indre uenighet om hva som er de egentlige, reelle sikkerhetstruslene mot norske områder og interesser?

Statsråd Kristin Krohn Devold: Dette er et uttrykk for at Forsvaret helt lojalt følger opp det som er det nye forsvarskonseptet: at vi skal være i stand til å håndtere et sett av ulike trusler i en uforutsigbar framtid der det er mange scenarioer som kan inntreffe. Og det er mange scenarioer som kan inntreffe samtidig.

Den øvelsen vi nettopp har vært innom, Joint Winter, har ikke vært en øvelse basert på invasjon fra øst. Det har vært en øvelse for å få testet ut at i alle de delene av Forsvaret som skal møte et sett av ulike framtidige oppgaver, enten det dreier seg om nordområdene, om Afghanistan og Irak, om ulykker eller om terrorkrig, skal vi kunne møte oppgavene. Men det vil være like galt å gå fra en situasjon der vi konsentrerte all vår aktivitet om invasjon fra øst, til en situasjon der vi konsentrerer all vår aktivitet om en terrortrussel. Stabiliseringsoppdrag à la Kosovo og Irak er også relevant. Det å kunne håndtere situasjoner i nordområdene er også relevant. Og i det ligger nettopp essensen i det moderne forsvaret: allsidighet, fleksibilitet og reaksjonsevne.

Presidenten: Steinar Bastesen – til oppfølgingsspørsmål.

Steinar Bastesen (Kp): Mitt spørsmål går på den trafikken vi har langs kysten, og spesielt på at det er leid inn et fartøy som jeg går ut fra ligger under Forsvaret, i alle fall har det vært uttalt at Kystvakten også skal delta i slepingen.

Vi er kjent med at øvelse gjør mester. Hittil har vi sett ett bilde på at det er foretatt øvelse med sleping av fartøy. Har Forsvarsdepartementet noen plan for hvordan slike øvelser skal legges opp, og for hvordan det skal slepes også i dårlig vær?

Statsråd Kristin Krohn Devold: Representanten Bastesens spørsmål understreker nettopp mitt forrige poeng, nemlig at Forsvaret må kunne håndtere et bredt spekter av oppgaver, og at det også må være et bredt spekter av oppgaver vi må øve på.

Det tilfellet som her berøres, nemlig muligheten for ulykker langs vår kyst, ikke minst i forhold til russiske tankere som transporterer farlig last opp og ned, viser behovet for fleksibilitet i vår kapasitet og fleksibilitet i måten vi legger opp et øvings- og treningsmønster på. Dette legges nettopp til grunn i de framtidige scenarioene vi legger inn i øvelsene.

I det eksplisitte tilfellet som representanten Bastesen tar opp, er det klart at trening, øving, beredskap og seiling innenfor Sjøforsvaret selv antakeligvis vil være den rette måten å håndtere det på, mens andre øvelsesområder vil det være mest naturlig å ta inn i store, allierte øvelser med volum 8 500 mann, slik den vi så i Nord-Norge. Men når det gjelder målsettingen om å kunne løse et sett av problemer, er vi helt enige, og det er hele poenget med måten vi setter sammen øvelsene på.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Olav Gunnar Ballo (SV): Mitt hovedspørsmål går til helseministeren.

Dagsavisen hadde den 22. mars et oppslag om at 15 000 barn lever med psykisk syke foreldre. Det kommer i tillegg til at en rekke andre barn med psykiske lidelser må vente svært lenge på å få behandling. Jeg tok også opp denne problemstillingen overfor helseministeren i forbindelse med en debatt i Stortinget i går. Vi ser altså at man mangler store ressurser innenfor psykiatrien for å klare å prioritere dem som er mest utsatt, nemlig barn og unge, ofte med alvorlige lidelser. Parallelt med det har vi hatt en lønnsvekst på i snitt ca. 100 000 kr for overleger og leger generelt innenfor sykehussektoren, tilsvarende 710 mill. kr.

I et svar til meg i en replikkveksling i går sa statsråden:

«Når representanten Ballo snakker om at politikerne skal ta tilbake styringen over sykehusene i sammenheng med lønnsforhold, må jeg spørre om han har tenkt å ta tilbake arbeidsgiveransvaret fra de regionale helseforetakene og legge det i Stortinget.»

Det betyr altså at helseministeren ikke legger vekt på den lønnsveksten som har vært i forhold til å få prioritert de svakeste gruppene.

Har ikke helseministeren tenkt å ta tak i de problemene på nytt, for å sikre at de svakeste gruppene får prioritet innenfor helsevesenet?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Hvis representanten Ballo hadde tatt seg tid til å lese det fullstendige referatet av hva jeg sa i debatten i går, ville han ha registrert at jeg hadde kritiske merknader til lønnsveksten for leger. Men jeg mener at Stortinget må forholde seg til spillereglene i arbeidslivet på en slik måte at det er partene som gjør avtalene. Det er myndighetene som legger rammebetingelsene og føringene. Det vil være mitt utgangspunkt for de kommende lønnsforhandlinger.

Når det er sagt, må jeg si at jeg deler representanten Ballos bekymring og uro i forhold til de aller minste og de aller svakeste som lider av psykisk sykdom. Representanten Ballo nevnte barn av foreldre med psykiske lidelser. I den strategiplanen som Regjeringen i høst framla om barns psykiske helse, har vi fokusert nettopp på denne gruppen, at behandlingsapparatet i større grad må ta utgangspunkt i familienes situasjon både når det gjelder rusmiddelmisbrukere og når det gjelder barn av foreldre med psykiske lidelser. Det er i denne strategiplanen pekt på flere tiltak. Ett av tiltakene vil være å bruke de finansieringsordningene vi nå har for pasientopplæring, som er rettet inn ikke bare mot pasientene, men også mot deres nærmeste i forhold til det å støtte dem som skal leve med noen som lider. Det er noe som jeg vil legge stor vekt på i tiden framover.

La meg også minne om at barne- og ungdomspsykiatrien er et prioritert område både i den kommunale og i den statlige satstingen på psykisk helse.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg registrerte i et tidligere svar fra helseministeren at han beskriver en situasjon der helseforetakene for så vidt bebuder kutt – og det kan også være innenfor psykiatrien, inkludert barne- og ungdomspsykiatrien – men at resultatet ikke nødvendigvis er at det da kuttes.

Det er nokså åpenbart at når det tas inn i planen at man skal redusere tjenestetilbudet til de gruppene som fra før av kommer dårligst ut, tar man i regi av helseforetakene i realiteten høyde for at her kan det bli reduksjoner. Det må jo ellers være meningsløst å ha det på en kuttliste med planer for reduksjon.

Nå har helseministeren flere ganger sagt at han har lagt føringer overfor helseforetakene om at det ikke skal kuttes på disse områdene. Det er snakk om omstilling, men da i den hensikt å styrke tilbudet.

Vil helseministeren nå på nytt ta initiativ overfor helseforetakene, slik at man ikke fjerner tilbud før nye, bedre tilbud er på plass, og slik at man i realiteten får til en styrking på dette området?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det initiativet er allerede tatt. Etter en gjennomgang vi hadde med de regionale helseforetakene i vinter, la vi fram for dem en ytterligere og forsterket presisering av de forutsetningene som representanten Ballo og jeg flere ganger har utvekslet synspunkter på i denne sal, der jeg har gitt klart uttrykk for hva som skal være styrende, og det kommer til å bli fulgt opp.

Det er imidlertid en krevende situasjon i helseforetakene, fordi samtidig som det skal satses på et utvalgt område som psykiatrien, skal det også effektiviseres og omstilles på hele sektoren. Da tror jeg det er ganske viktig at man har en målrettet styring både fra politiske myndigheters side og fra de regionale helseforetakenes side for å sikre det. Det er en oppgave jeg har påtatt meg å sørge for.

Presidenten: Det blir tre oppfølgingsspørsmål – først Harald T. Nesvik.

Harald T. Nesvik (FrP): Jeg har et oppfølgingsspørsmål til helseministeren.

Én ting er at vi bygger ut psykiatrien. Det brukes mer midler innenfor psykiatrien, altså i kroner og øre. Men det som er det viktigste for pasienten, er å komme innenfor psykiatrien, at man faktisk får den hjelp som man skal ha, og at vi har en effektivitet innenfor dette systemet som gjør at man møter kompetent personell og den type helsepersonell som man faktisk har behov for. Da er det bekymringsfullt at vi stadig blir møtt med problemstillinger som at en psykiater i Norge gjennomsnittlig behandler 1,4 pasient pr. dag. Da er det ikke rart at vi trenger stadig flere midler i dette landet, også innenfor psykiatrien, for å få hjelp til dem som har behov for det.

Spørsmålet mitt til helseministeren er følgende: Hva gjør man nå aktivt i forhold til den psykiatriske omsorgen for faktisk å øke effektiviteten og sørge for at det blir behandlet flere pasienter pr. ansatt?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er grunnleggende enig med representanten Nesvik i utgangspunktet. Vi må ha fokus ikke bare på dem som er i psykiatrien, og som får hjelp i psykiatrien, men minst like mye fokus må det være på dem som venter på hjelp. I en slik situasjon kan vi ikke koste på oss den luksus det er at det behandles så få pasienter pr. behandler som vi har sett en del tall for de senere årene. Derfor er det i opptrappingsplanen satt fokus på økt produktivitet.

Jeg har utfordret fagmiljøene, antakelig også ertet dem på meg, nettopp for å sørge for at dette blir tatt på alvor. Vi ser nå at fra opptrappingsplanens start til og med 2004 har produktiviteten økt med om lag 30 pst. innen barne- og ungdomspsykiatrien, og med 7 pst. innen voksenpsykiatrien. Det betyr at målet om 50 pst. økning er godt innen rekkevidde for barne- og ungdomspsykiatrien, mens vi har noe større utfordringer for voksenpsykiatrien. Men dette må vi følge ytterligere opp.

Presidenten: Sigbjørn Molvik – til oppfølgingsspørsmål.

Sigbjørn Molvik (SV): I SV er vi svært bekymret over situasjonen i psykiatrien, særlig når det gjelder barn og ungdom. Gjennomsnittlig ventetid for behandling er nå 79 dager for denne gruppa. Dette er gjennomsnittlig ventetid, og det betyr altså at mange alvorlig psykisk syke barn og unge går og venter på behandling i flere måneder, kanskje så lenge som et halvt år. Vi vet dessverre at mange rett og slett går til grunne i denne ventetida.

Representanten Ballo har nå gitt oss eksempler på hvordan andre – direktører og høytlønte leger – stikker av gårde med store deler av den ressursøkninga som Stortinget bevilger til helseforetakene. Viser ikke dette at det er behov for ikke bare å ha kritiske merknader, men å foreta radikale grep, når det gjelder styringa av ressursene til spesialisthelsetjenesten allerede i revidert budsjett i år?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er et faktum at stadig flere barn og unge får hjelp av psykiatrien, men det er også et faktum at stadig flere søker hjelp. Det har sammenheng med at tilbudet bygges ut, og at tilgjengeligheten av tilbudene blir bedre, det har sammenheng med holdninger i samfunnet som gjør at det er lettere å innrømme at man sliter med sin psykiske helse, og det er bra. Men det skjer noe av det samme som skjer når man bygger ut en vei – trafikken fylles opp igjen ganske fort, selv om kapasiteten er økt. Det er situasjonen vi står overfor, den er vi nødt til å møte med en økt innsats mot de svakeste og de sykeste.

Representanten Molvik kopler dette til en del uheldige forhold knyttet til direktørers pensjonsforhold og lønnsforhold. Jeg har tidligere i denne sal varslet en gjennomgang av disse forhold. Den er iverksatt, og dette er nå under oppfølging, både på regionalt nivå og på helseforetaksnivå der det har vært grunnlag for det. Jeg har stor tillit til at foretakene også vil ta de kulturelle utfordringer som er i kjølvannet av disse sakene.

Presidenten: Siste oppfølgingsspørsmål i denne runden – Bjarne Håkon Hanssen.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Faren er her at vi havner i en ond sirkel, at vi politisk begrunner vekst i budsjettene med ønsket om å bedre tilbudet til pasientene, og så ser vi at veksten gir rom for voldsomme lønnsøkninger – særlig for legene – som igjen gir grunnlag for kutt i pasienttilbudene, noe som utløser politisk aktivitet for å øke budsjettene for å styrke pasienttilbudene. Faren er altså at vi får en ond sirkel.

Jeg har stor respekt for at lønnsspørsmål er et forhandlingsspørsmål. Men føler ikke helseministeren at denne situasjonen også krever politisk handling, sånn at vi faktisk sikrer oss at økte bevilgninger med utgangspunkt i bedre pasienttilbud faktisk fører til bedre pasienttilbud?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg har ikke vanskeligheter med å være enig med representanten Bjarne Håkon Hanssen i at vi her står overfor et betydelig paradoks. Det største paradokset jeg har sett i den offentlige debatten om dette, var den aksjonen som noen av disse legene gjennomførte ved Universitetssykehuset i Nord-Norge, hvor de klagde på ressursknapphet og inviterte helseministeren til å komme opp og peke på hvilke pasienter som ikke skulle behandles. Det er et uttrykk for et uverdig spill rundt disse forholdene, og det kommer fra folk som jeg mener sitter i glasshus.

Dermed har jeg også gitt uttrykk for at jeg har klare kritiske merknader, og jeg mener at det gir gale signaleffekter når enkeltgrupper får så store lønnstillegg som vi her har sett eksempler på.

Det vi fra politisk hold kan gjøre, er å sikre at kompetansen til å drive lønnsforhandlinger i helseforetakene styrkes.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg har et spørsmål til helseministeren når det gjelder eldreomsorg, aldersmedisin og geriatri.

De eldre opplever ofte å bli sendt mellom hjem, sykehus og eldreinstitusjon i en evig runddans. Vi har et økende antall mennesker i høy alder som ofte har mange og sammensatte lidelser når det gjelder sykdomsbildet. Disse behandles og medisineres for én og én sykdom av gangen og er innom mange diagnoser og mange behandlere og medikamentutskrivere. Dette fører da til feilmedisinering og feil bruk av medisiner, samtidig som det kan være ufullstendig medisinering i forhold til f.eks. smertebehandling.

Kommunehelsetjenesten får stadig tyngre pasienter tilbake fra sykehusene, og det krever høyere kompetanse. Fastlegeordningen er ikke bra nok i mange kommuner. Tilsynslegeordningen ved institusjonene for eldre burde bedres. Utdanning og forskning innenfor geriatri bør økes og stimuleres. Og sist, men ikke minst: Hvem som har ansvaret for den totale medisinering av disse eldre, må nå avklares.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Representanten Gløtvold setter søkelyset på en veldig viktig, og en voksende, gruppe, som representerer en utfordring for både helsetjenesten og pleie- og omsorgstjenesten, som sosialministeren har ansvaret for.

Jeg tror at vi må angripe dette langs to veier. For det første må vi styrke kompetansen – det har med forskning og utvikling å gjøre – når det gjelder geriatri, alderspsykiatri osv., men også kompetansen i det utøvende ledd i forhold til det representanten Gløtvold pekte på, når det gjelder håndtering og administrering av medisiner. For det andre må vi angripe det systemmessige. Vi trenger i dag en bedre samhandling mellom de ulike leddene i helsetjenesten enn det vi har. Vi har gjennomført en fastlegereform som har vært meget vellykket. Den fungerer etter evalueringen veldig bra og til brukernes tilfredshet. Vi har gjennomført en sykehusreform der vi fortsatt har store utfordringer med hensyn til gjennomføringen, og der vi skal foreslå en evaluering og en justering på de punktene hvor det måtte være grunnlag for det. Men når de to reformene er på plass, ser jeg for meg at den neste generasjon av helsereform vil gå på samhandlingen, samspillet, helheten mellom førstelinjen og andrelinjen, til beste for de pasientene som både hyppig og med store utfordringer passerer disse ansvarsgrensene.

Vi ser gode resultater av forsøk på en helhetlig tilnærming, bl.a. i Trondheim, hvor helseforetakene og kommunen samarbeider om intermediære avdelinger på et sykehjem. Jeg har satt ned et utvalg som i løpet av dette året skal utrede grunnlaget for en slik samhandlingsreform, en slik helhetsreform mellom første- og andrelinjen.

Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg takker helseministeren for svaret.

Jeg er glad for at det blir økt fokusering på aldersmedisin og geriatri. Jeg mener også at statusen for denne delen av medisinen bør økes nettopp gjennom satsing både på fagutdanning og forskning. Allmennmedisinutdanningen må styrkes i forhold til geriatri og aldersmedisin.

Så har jeg lyst til å spørre helseministeren: Vil han bidra til at man f.eks. kan få utviklet et elektronisk medisinkort som kan følge pasienten, slik at hjemmesykepleien og andre aktører får klare beskjeder om medisineringen, at dette samordnes på en riktig måte, og at man får en avklaring tidligere enn hva helseministeren nå var inne på, når det gjelder overordnet klinisk og medisinsk ansvar? Én lege må ha det overordnede ansvaret for enkeltmennesket, slik at medisineringen kan følges på en skikkelig måte, slik at man får en forsvarlig tildeling av medisiner og en tilstrekkelig tildeling av medisiner, ikke minst i forhold til smertebehandling av eldre.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det siste punktet er en sak som sosialministeren og jeg samarbeider om oppfølgingen av i forlengelsen av arbeidet med å styrke kvaliteten i pleie- og omsorgstjenesten.

Spørsmålet om et elektronisk pasientkort har vært utredet. Det vil være aktuelt å ta det opp igjen i forbindelse med den internasjonale utviklingen på dette området, hvor man innenfor EU i stor grad nå forbereder seg på å ta i bruk den type verktøy.

Presidenten: Det blir ett oppfølgingsspørsmål – Marit Arnstad.

Marit Arnstad (Sp): Som helseministeren var inne på, er dette et område som er mer uensartet og kanskje også mer komplekst enn tidligere. Sykehusreformen har ført til en annen type ansvarsforhold mellom sykehus og kommunehelsetjeneste når det gjelder de eldre som er under behandling. Strukturen i eldreomsorgen har også forandret seg, samtidig som gruppen eldre er mer variert og har mer varierte leveforhold enn tidligere.

I likhet med representanten Gløtvold er jeg opptatt av at det her er snakk om muligheten til kompetanse og utdanning innenfor eldreomsorgen for å få en riktig behandling av de ulike gruppene, men også om hvorledes man skal få et bedre samspill mellom stat og kommune, mellom helseforetak og kommunehelsetjeneste.

Jeg er enig i mange av de betraktningene helseministeren kom med, men svaret på det som ble sagt her, er jo ikke at man enda en gang skyver ansvaret over på kommunene, men at Regjeringen for det første tar et klart ansvar for å etablere det samspillet som må til, og for det andre også er villig til å bevilge de nødvendige ressursene på utdanningssiden når det gjelder eldreomsorgen. Spørsmålet her er: Er Regjeringen villig til å ta det ansvaret?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg mener definitivt at vi ikke bare er villige til å ta ansvar, men at vi har tatt ansvar. Når sosialministeren og jeg har satt i gang en utredning av en reform basert på bedre samspill mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, er ikke det for å skyve på ansvaret. Det er tvert imot for å kartlegge de soner av overlappende ansvar eller tilgrensende ansvar som finnes, og hvordan man gjennom finansieringssystemet, gjennom regelverk og gjennom organisering og rutiner kan få dette til å framstå mer som en helhet for de pasientene som systemet er til for. Jeg har stor tro på, ut fra de erfaringer som er høstet enkelte steder i landet, bl.a. i representanten Arnstads egen region, at det faktisk er mulig å få til uten å skyve på ansvaret, og uten å ta opp igjen spørsmålet om oppgave- og ansvarsfordelingen mellom stat og kommune.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg har et spørsmål til sosialministeren.

Jeg står her med et intervju sosialministeren i går gav til TV 2 Nettavisen, der sosialministeren kommenterer en økning i sykefraværet på nesten 9 pst., noe som bekymrer sosialministeren. Og jeg er enig i at det er grunn til å føle bekymring i forhold til det.

Men i intervjuet sier sosialministeren at vi har en kultur for at altfor mange er borte fra jobben. Og da spør jeg meg: Er problemet med sykefraværet et kulturelt problem, eller er det en annen type problem? Finn Bergesen jr. sier at vi er «en nasjon av sytere». Spørsmålet mitt blir da: Er det slik at økningen i sykefraværet skyldes at vi blir latere og latere, at vi er unnasluntrere og sytere, og at vi kynisk utnytter sykelønnsordningen, eller er det andre, mer sammensatte, problemer som fører til økning i sykefraværet? Er nordmenn borte fra jobb fordi de er syke, eller er det fordi de er late?

Statsråd Ingjerd Schou: Jeg har ikke tenkt å være med på noen som helst moralisering over det som enkelte har omtalt ved å bruke ord som sutring eller unnasluntring. Det at folk er borte fra arbeid, er et sammensatt problem. Når jeg henspiller på kultur, handler det om oppmerksomhet på at man er syk, i stedet for at man i langt større grad har oppmerksomhet omkring hva man kan gjøre til tross for at man er syk, til tross for at man får behandling, og til tross for at man har en diagnose – det er mange som går på jobb for det. Det handler om arbeidsgivernes særlige ansvar for å legge til rette for at ansatte nettopp skal kunne fungere delt og tilpasset på arbeidsplassen. Det handler om en kultur på arbeidsgiversiden.

Det handler også om en kultur i forhold til legene og legenes holdning når det gjelder å være opptatt av helheten til mennesket, helheten til pasienten, som også har et liv utenom legekontoret, og der legen ofte kanskje heller ikke kjenner arbeidsplassen, slik at man får til en samhandling mellom pasient, arbeidsgiver og lege for å legge til rette for at det skal være mulig.

Derfor vil også Regjeringen foreslå tiltak som forplikter, og som «tvinger» både arbeidsgiver, arbeidstaker og lege til å lage en plan, for å legge til rette og for å ha denne kontakten. Når sykefraværet stiger, ser vi nettopp at det samarbeidet ikke fungerer. Arbeidsgiverne har et særlig ansvar. Både sykefraværet i IA-bedrifter – inkluderende arbeidslivsbedrifter – og sykefraværet ellers stiger, og det betyr jo at partene har et særlig ansvar for å sørge for at vi nå får resultater i forhold til det som er inngått avtale, og som Regjeringen gir fornyet tillit til, nemlig intensjonsavtalen.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg takker for svaret, som jeg synes var et interessant og godt svar.

Jeg synes det er viktig å understreke at når Finn Bergesen jr. kaller nordmenn for «sytere», er det interessant at sosialministeren i Stortinget gjør det klart at en viktig grunn til at sykefraværet øker, er at arbeidsgiverne ikke tar det ansvaret de har. Det synes jeg er en viktig understreking fra sosialministerens side.

Men når sosialministeren svarer som hun gjør, i Stortinget, er det jo merkelig at den første ryggmargsrefleksen som åpenbart går gjennom Høyres stortingsgruppe når dette problemet kommer opp, er at representanten Ivar Kristiansen øyeblikkelig går ut på TV og sier at svaret er å straffe arbeidstakerne ved ytterligere å ramme deres velferdsordninger, og med en gang rasler med innføring av karensdager. Nå er jeg veldig glad for at Regjeringen ikke er enig med Høyres stortingsgruppe, og jeg er glad for at sosialministeren bekrefter det nå.

Statsråd Ingjerd Schou: Regjeringen står ved avtalen. Når vi ser på sykefraværet, ser vi at det er langtidsfraværet som øker, ikke korttidsfraværet. Det er det legemeldte sykefraværet som øker. Da handler det om at det ikke er godt nok samspill – eller at det er mangel på samspill – mellom de tre aktørene jeg nevnte. Samtidig gir Regjeringen fornyet tillit til avtalen. I samarbeid med partene vil Regjeringen foreslå en rekke tiltak som gjør at man i sterkere grad forplikter seg, pluss at det ligger straffereaksjoner inne: Hvis ikke legen følger opp med en funksjonsvurdering og inngår i dette forpliktende samarbeidet, kan legen miste retten til å sykmelde. Hvis pasienten, arbeidstakeren, ikke er villig til å være med på denne tilretteleggingen og medvirke til at man kan foreta en vurdering av hva man faktisk kan gjøre, kan man miste retten til å få sykepenger. Arbeidsgiverne må medvirke til at man faktisk legger til rette på arbeidsplassen.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Asmund Kristoffersen.

Asmund Kristoffersen (A): Det er bekymringsfullt, ut fra minst to forhold, at sykefraværet øker. Det ene er at det innebærer en stor kostnad for arbeidsgivere og for samfunnet. Det andre, som kanskje er vel så viktig, er at den enkelte arbeidstaker ikke makter å stå i arbeid og ivareta sitt arbeid.

Vi har et avtaleverk som tilsier at arbeidsforholdene på den enkelte arbeidsplass skal legges til rette slik at man kan fungere også om man ikke er 100 pst. frisk. Men innspill vi får fra ulike hold, tilsier at den enkelte arbeidsgiver, både i offentlig og privat sektor, slett ikke legger forholdene til rette slik som det avtaleverket vi har, tilsier at det gjøres – altså mer eller mindre en sabotering, for å sette det litt på spissen. Det er en viktig årsak til høyt sykefravær.

Da er mitt spørsmål: Hva vil sosialministeren gjøre for at arbeidsgiverne, som sitter med de viktigste virkemidlene, skal følge opp tilretteleggingen for en arbeidstaker som ikke er 100 pst. frisk?

Statsråd Ingjerd Schou: Dette er et kjempeviktig spørsmål, og det er nettopp det det har vært drøftinger om mellom partene i oppfølgingen av intensjonsavtalen om inkluderende arbeidsliv. Regjeringen er jo selv arbeidsgiver og vil gå inn i forhold i alle departementer og underliggende områder ytterligere for å følge opp IA-avtalen. Vi vil også ha et møte med partene nettopp om denne urovekkende utviklingen.

Når det gjelder alle de arbeidsgiverne som ikke følger opp, er det nettopp derfor vi nå er inne og vil foreslå tiltak som «tvinger» dem, og som gjør at alle parter blir holdt i ørene, nettopp fordi vi må få ned fraværet. IA-avtalen er god på papiret, den. Men det er ikke nok å bli det, man skal også være det. Derfor skjerper vi også tiltakene. Hovedregelen er at man skal være på jobb. Arbeidsgiverne skal medvirke til å lage en plan som legger til rette for at man med det utgangspunktet man har i ryggsekken – med mindre det er medisinsk indisert at man må være inaktiv – skal være på arbeid.

Presidenten: Sigbjørn Molvik – til oppfølgingsspørsmål.

Sigbjørn Molvik (SV): De sykefraværstallene vi fikk i går, forteller oss at den aller største økningen i sykefravær finner vi blant kvinner og i pleie- og omsorgsyrkene. Vi vet fra mange ulike undersøkelser at lav bemanning, høyt arbeidspress og tunge løft gjør at de som arbeider i disse yrkene, får helseplager og blir syke.

Staten er en av avtalepartene i IA-avtalen. Samtidig har staten og sosialministeren et overordnet ansvar for pleie- og omsorgssektoren i kommunene og rekruttering av personell i den sammenheng. Hvilke tiltak vil sosialministeren sette i verk for å oppfylle statens ansvar, både i forhold til IA-avtalen og i forhold til den kommunale pleie- og omsorgssektoren, når det gjelder å bedre arbeidsforholdene i disse yrkene?

Statsråd Ingjerd Schou: Det er de samme tiltakene Regjeringen kommer til å foreslå overfor pleie- og omsorgssektoren, som gjelder for andre områder. Innenfor samtlige områder, også pleie og omsorg, øker sykefraværet. Det øker også i forhold til det som er inkluderende arbeidslivsavtaler. Det som gjelder pleie- og omsorgssektoren spesielt, er at nettopp innenfor den sektoren har det faktisk vært en del lyspunkter. De er ikke gode nok til å slå ut på noen som helst måte, men vi ser at det handler om ledelse, organisering, individuell tilrettelegging og tekniske hjelpemidler. Derfor bruker Regjeringen 130 mill. kr i forhold til en rekrutteringsplan nettopp innenfor dette området, for å gi kompetanse til å se den enkelte, og også gi mer kompetanse til dem som er ufaglærte. I tillegg er det slik at vi sammen med Kommunenes Sentralforbund har et prosjekt som heter «Flink med folk», som handler om nettopp disse tingene, organisering og ledelse. Vi ser også at noen av dem som har lyktes, har lagt til rette slik at man kan ha ønsketurnuser, og at en større grad av tilrettelegging har effekt på sykefraværet.

Presidenten: Magnhild Meltveit Kleppa – til siste oppfølgingsspørsmål.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Sandman-utvalet sette søkjelyset på tiltak på den enkelte arbeidsplassen. Eg vil spørja statsråden: Når skal Regjeringa setja søkjelyset på sin eigen politikk på dette feltet? Regjeringa sitt fokus er på konkurranseutsetjing og privatisering, og det aukar presset på dei som blir igjen på dei ulike arbeidsplassane. Det gjeld òg knappe rammer i kommunesektoren, og det gjeld omstilling og nedbemanning i statleg verksemd.

Det er ord i rette tid når professor Steinar Westin seier i Vårt Land i dag at det er «råskapen i arbeidslivet som driv folk inn på legekontora». Han gir sosialministeren det rådet å ta ein prat med samferdselsministeren, for det er der trykket no er i forhold til ytterlegare anbodsutsetjing. Denne gongen gjeld det NSB og dei tilsette der. Vil statsråden lytta til det rådet, og vil ho ytterlegare setja søkjelyset på Regjeringa sin eigen politikk?

Statsråd Ingjerd Schou: Jeg hører at representanten Kleppa mener at Regjeringen skal slutte å blande seg inn, slik at vi nå ikke lenger skal ha anbud, vi skal ikke lenger omstille, vi skal ikke lenger effektivisere. Det er slik i det norske samfunnet, på alle områder, at vi er forpliktet i forhold til dem vi er her for, til å sørge for å forvalte midlene og få de resultatene som er til det beste for folk. Det betyr at vi parallelt med at vi har effektivisering og omstilling, ser på gode måter å organisere virksomheter på, for å klare å ha et inkluderende arbeidsliv som gjør at vi ser den enkelte. Regjeringen tar ansvar også for disse områdene, og vi har en fornyet oppmerksomhet omkring det nå. Vi ser at det er helt nødvendig, og at det mange steder også er slik i vår egen virksomhet at den enkelte ikke blir tilstrekkelig sett, og at arbeidsgiver ikke i tilstrekkelig grad legger til rette.

Og er det slik at man kan være delvis i arbeid, så skal man bruke gradert sykmelding og ikke aktiv sykmelding, nettopp for å sikre at kontakten med arbeidsplassen holdes oppe.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.