Stortingspresident Dag Terje Andersen [10:03:55]: President! Stortingets presidentskap legger i dag fram tre innstillinger om stortingsrepresentantenes og regjeringsmedlemmenes pensjon og godtgjørelser. Det foreslås helt nye pensjonsordninger for både stortingsrepresentantene og regjeringsmedlemmene, basert på samme prinsipper som alderspensjon i folketrygden. Også regelverket for stortingsrepresentantenes godtgjørelser foreslås revidert. Disse reglene henger så nært sammen at presidentskapet har vurdert det som hensiktsmessig å behandle de tre innstillingene samlet.

Presidentskapet har lenge ment at de økonomiske ordningene for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer i størst mulig grad bør være i samsvar med det som ellers gjelder i samfunnet, med mindre helt spesielle forhold tilsier at de bør ha særlig tilpassede ordninger.

For presidentskapet har det derfor vært et sentralt poeng å få på plass en pensjonsordning for stortings- og regjeringspolitikere som er på linje med det andre har gjennom folketrygden eller tjenestepensjon, og et system for godtgjørelse og dekning av reiseutgifter osv. som er på linje med det som gjelder for arbeidstakere i offentlig sektor.

Stortingets presidentskap har lenge hatt som målsetting å revidere reglene om stortingsrepresentantenes pensjon. Dette ble aktualisert i forbindelse med arbeidet med modernisert alderspensjon i folketrygden. Den 8. mars 2007 nedsatte det daværende presidentskapet et utvalg ledet av fylkesmann Sigbjørn Johnsen som skulle

«fremlegge forslag til ny pensjonsordning for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer, parallelt med innføringen av en ny folketrygdmodell og sett i sammenheng med de regulære tjenestepensjonsordninger for statsansatte».

Pensjonsutvalget la fram sin utredning til presidentskapet 9. juni 2009. Dette var for sent til at Stortinget rakk å behandle og vedta en ny pensjonslov innen utløpet av forrige valgperiode.

Det daværende presidentskapet så det likevel som viktig at de nye pensjonsreglene kunne gis virkning for nye representanter fra og med 1. oktober 2009. Presidentskapet fremmet derfor forslag om et uttrykkelig lovforbehold i stortingspensjonsloven § 12, som lyder:

«For dem som ikke har opparbeidet rettigheter etter denne lov før 1. oktober 2009, skal ny lov om pensjonsrettigheter for stortingsrepresentanter kunne gjøres gjeldende fra nevnte dato.»

Stortinget tok imidlertid ikke stilling til når de nye pensjonsreglene skulle iverksettes for regjeringsmedlemmer eller for representanter som hadde opptjent pensjonsrettigheter før 1. oktober 2009. Dette har gitt opphav til uklarhet om Stortingets intensjoner når det gjelder tidspunkt for iverksettelse av de nye pensjonsreglene.

Etter valget i 2009 tok det nye presidentskapet straks opp arbeidet med pensjonsordningene. Presidentskapet la opp til at Stortinget skulle be regjeringen fremme forslag til ny lovgivning om pensjonsordninger basert på de retningslinjene som Stortinget og Pensjonsutvalget hadde gitt. Stortinget fattet vedtak om dette 10. desember 2009.

Regjeringen har fulgt opp Stortingets anmodningsvedtak i to trinn. I Prop. 19 L for 2010–2011 fremmet regjeringen forslag om tilpasninger av gjeldende pensjonsordninger for stortingsrepresentanter og statsråder til modernisert folketrygd fra 1. januar 2011. Det ble også foreslått nye, fullstendige pensjonsordninger for høyesterettsdommere, sivilombudsmannen og riksrevisor. Dette ble vedtatt ved lov av 17. desember 2010.

Men det var først nå i høst at regjeringen fulgte opp den delen av Stortingets anmodning som gikk på nye pensjonsordninger for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer. Fra Stortinget fattet sitt anmodningsvedtak 10. desember 2009, gikk det altså nesten to år til regjeringen fremmet sitt lovforslag i Prop. 9 L for 2011–2012. Det er lang saksbehandlingstid.

Jeg vil understreke at presidentskapet hele tiden har hatt som klar forutsetning at de nye pensjonsreglene skulle iverksettes så tidlig som mulig, i tråd med Pensjonsutvalgets intensjon. Dette har også vært kommunisert til regjeringen i flere møter og ved annen kontakt mellom regjeringen og presidentskapet.

Regjeringen har forespurt Justisdepartementets lovavdeling om det vil være i strid med Grunnloven å gi de nye reglene virkning fra høsten 2009. Lovavdelingen har konkludert med at lovforbeholdet fra juni 2009 innebærer at de nye reglene kan gis virkning fra 1. oktober 2009 for representanter som da ikke hadde opptjent rettigheter etter den gjeldende pensjonsordningen. Men det vil innebære grunnlovsstridig tilbakevirkning å gi de nye reglene virkning fra da av for statsråder og representanter med tidligere opptjening.

Presidentskapet har tatt Lovavdelingens grunnlovsvurdering til etterretning. Presidentskapet går likevel inn for å iverksette de nye reglene så tidlig som mulig, uten å komme i konflikt med Grunnloven. Presidentskapet foreslår at loven trer i kraft 1. januar 2012, men for dem som omfattes av lovforbeholdet fra juni 2009, vil reglene gis virkning allerede fra 1. oktober 2009. Det samme gjelder for statsråder som ikke har opparbeidet rettigheter etter gjeldende regler når den nye loven trer i kraft.

For de resterende representantene og statsrådene innebærer den forsinkede iverksettingen at de tjener opp pensjonsrettigheter etter den gamle ordningen fram til den nye loven trer i kraft. Det er ikke gitt at alle vil tjene på det, men for mange – og særlig for statsrådene, som har en spesielt gunstig pensjonsordning – innebærer det at de får en høyere pensjon enn de ville ha fått etter den nye ordningen. Det er uheldig, og det har ikke vært Stortingets eller presidentskapets intensjon.

Likevel er det viktige i denne saken ikke at noen i en overgangsperiode fortsetter opptjening etter gamle regler, men at man opphever to særlige pensjonsordninger for politikere som har vært oppfattet som urimelig gode, og at vi for framtiden får en pensjonsordning basert på samme prinsipper som alderspensjonen i folketrygden. Med denne reformen vil man gå fra et ualminnelig godt pensjonssystem til et alminnelig godt pensjonssystem, også for politikere.

I den nye pensjonsordningen gis det opptjening for alle år som stortingsrepresentant eller regjeringsmedlem lik prinsippet om alleårsopptjening i folketrygden. Den opptjente pensjonen tilføres en pensjonsbeholdning, som kan tas ut fleksibelt fra 62 til 75 år. Jo lenger man venter med å ta ut pensjonen, desto større vil den årlige pensjonsutbetalingen bli. Den nye pensjonen skal beregnes som en nettopensjon, dvs. at den kommer i tillegg til annen pensjon man har opptjent. På samme måte som i folketrygden skal pensjonen levealderjusteres ved uttak og reguleres årlig i tråd med den alminnelige lønnsveksten.

Det har vært en forutsetning at de som har opparbeidet rettigheter etter de gamle pensjonsreglene, skal beholde disse fullt ut. Dette er også lagt til grunn i den nye loven.

Den nye pensjonsordningen innebærer generelt sett en innstramming. Det har ikke vært aktuelt for presidentskapet å foreslå å kompensere bortfallet av den gamle pensjonsordningen i form av økte godtgjørelser.

Når det gjelder forslagene om ny lov og forskrift om godtgjørelse for stortingsrepresentanter, har også dette sin bakgrunn i arbeidet med ny pensjonsordning for stortingsrepresentantene. I forbindelse med Pensjonsutvalgets innstilling, som også inneholdt forslag til nye regler om etterlønn mv., signaliserte presidentskapet at det selv ville ta initiativ til å gjennomgå dagens ordninger med etterlønn og ventelønn.

Presidentskapet foreslår en helt ny lov om godtgjørelse for stortingsrepresentanter og en utfyllende forskrift til loven. Det foreslås at begge regelverk trer i kraft 1. januar 2012, samtidig som den nye pensjonsloven.

I hovedsak vil de gjeldende reglene om godtgjørelse og utgiftsdekning videreføres, med noen viktige endringer. For det første endres de nåværende ordningene med etterlønn og ventegodtgjørelse. Det innføres rett til fratredelsesytelse i inntil tre måneder på samme nivå som godtgjørelsen, og deretter kan man søke om etterlønn med to tredjedeler av godtgjørelsen i inntil tolv måneder. Begge ytelsene bortfaller hvis man tar fast arbeid eller tar ut full pensjon, og avkortes krone for krone mot annen lønns- og næringsinntekt, pensjon o.l. For disse to ordningene er presidentskapets forslag strammere enn forslaget fra Johnsen-utvalget. Presidentskapet foreslår også å endre regjeringens etterlønnsordning, slik at regjeringsmedlemmer som går tilbake til Stortinget, ikke mottar etterlønn fra regjeringen mens de mottar godtgjørelse fra Stortinget.

For det andre foreslås det å fjerne den særlige diettordningen for stortingsrepresentanter. Representantene mottar i dag diettpenger for 330 dager i året. Dette kan bli oppfattet som om representantene har «dobbel diett», f.eks. når de er på tjenestereise og mottar diett i forbindelse med den, i tillegg til den dietten de mottar hver dag. Presidentskapet går derfor inn for å stramme inn diettordningen, slik at representantene ikke lenger får utbetalt diett uavhengig av om de oppholder seg borte fra egen bolig. For å kompensere for noe av bortfallet av disse pengene legges den tidligere lave diettsatsen inn som en del av den faste godtgjørelsen for alle representanter. De som pendler til Oslo og oppholder seg på hybel, får heretter utbetalt diett etter påkrav, ut fra faktisk opphold i pendlerbolig.

En sentral målsetting for presidentskapet i arbeidet med nye pensjons- og godtgjørelsesregler har vært at representantene og statsrådene i størst mulig grad skal ha økonomiske ordninger som er i tråd med det som gjelder ellers i samfunnet. Med det nye regelverket som legges fram i dag, er jeg trygg på at vi har fått ryddet opp i de spesielt gunstige ordningene som av mange har vært oppfattet som urimelige, og at vi har fått et langt bedre grunnlag for en forsvarlig og rettferdig forvaltning av våre økonomiske ordninger.

Til slutt vil jeg takke for et godt tverrpolitisk samarbeid, både i presidentskapet og med de parlamentariske lederne, i den omfattende forberedelsen av denne saken.

Øyvind Korsberg (FrP) [10:14:32]: La meg få lov til å starte der forrige taler avsluttet og takke for et godt samarbeid i presidentskapet og et godt engasjement blant dem som har sitt virke her i Stortinget, i denne salen. Det har ført til at vi har kommet fram til en rimelig enstemmig konklusjon.

I hovedsak slutter jeg meg til det som stortingspresidenten har sagt i denne saken, men jeg har behov for å knytte noen kommentarer til de særmerknadene vi har i sak nr. 1.

Det er ikke tvil om at regjeringen har brukt svært lang tid på denne saken. Årsaken til det er vel at dette er vanskelige juridiske spørsmål som trenger gode avklaringer. Men det gjør at når vi får saken fra regjeringen i november, har vi svært kort tid til vi skal behandle den i denne salen. Vi får ikke den nødvendige tiden vi trenger for bl.a. å kunne innhente andre juridiske betraktninger rundt disse spørsmålene. Det gjør at det har vært nødvendig for oss å få inn noen merknader i så måte. Vi viser til at loven foreslås satt i kraft 1. januar 2012. Da forutsetter vi at det ikke er i strid med Grunnloven og gjeldende lovverk. Vi vil også peke på at ved ikrafttredelse 1. oktober 2013 – altså ved starten av en ny stortingsperiode – ville en nok helt klart ha gått klar av det. Det er altså spørsmål vi ikke har fått nødvendig tid til å gå inn på.

Så er det også sånn at det har vært skrevet og sagt veldig mye om dette mange steder, ikke minst i media. Jeg har bare lyst til å vise til Dagens Næringsliv fredag 21. oktober, der Høyres Per-Kristian Foss uttaler seg. Avisen skriver:

«Høyres Per-Kristian Foss mener saken nå må løses ved at den nye pensjonsordningen for stortingsrepresentanter og statsråder får virkningsdato fra 1. januar 2011.»

Da er det interessant å registrere at også Høyre nå støtter forslaget om 1. januar 2012. Jeg forventer jo – og ser med glede fram til – at Høyre skal redegjøre for hvorfor man i løpet av den siste måneden har endret standpunkt. Jeg regner med at Høyre tar ordet i denne debatten og redegjør for det.

Til slutt: Alle er vel enige om at det er behov for å gjøre endringer i pensjonsordningen. Ved å gjøre endringer i pensjonsordningen gjør man også endringer i den samlede godtgjørelsen til stortingsrepresentanter, en godtgjørelse som består av ordinær godtgjørelse og pensjon. Man endrer altså ganske betydelig ett element, uten at man gjør noe med det andre. Hadde det vært gjort andre steder i samfunnet, tror jeg det hadde vakt betydelig debatt og ikke blitt godtatt. Men dette med godtgjørelse er jo et spørsmål Stortinget kan komme tilbake til ved en senere anledning i og med at Stortinget også fastsetter sine egne godtgjørelser.

Bård Vegar Solhjell (SV) [10:19:03]: Eg vil òg begynne med å gi presidentskapet ros, kanskje særleg stortingspresidenten, for arbeidet med å gjere endringar i ordningane for stortingsrepresentantar – ikkje minst å leggje til grunn det krystallklare, at dei skal vere i tråd med det andre grupper i samfunnet har, og som folk flest dermed vil oppfatte som rimelege. Det er etter mi oppfatning eit ganske viktig arbeid som vert gjort no, og som vil gi ein heilt annan legitimitet for dei godtgjerslene, pensjonane og andre ordningane som vi som stortingsrepresentantar har.

Eg har teikna meg til sak nr. 1, og så vil representanten Chaudhry gå igjennom nokre punkt i dei andre sakene etterpå.

Det er positivt at vi no omsider gjer om på pensjonsordningane for stortingsrepresentantar. Stortingsrepresentantar har altfor lenge hatt ein gullpensjon som ikkje stod i noko rimeleg forhold til andre pensjonsordningar i samfunnet. SV har gjentekne gonger, over mange år, foreslått å endre dei – avskaffe dei og innføre ei anna ordning. Vi har vorte nedstemde her i salen mange gonger, til dels med raljering frå talarstolen. No er det omsider eit samrøystes storting som går inn for å gjere dette. Det er veldig bra.

Men det er etter mi oppfatning òg heilt feil å gjere det med verknad frå 1. januar 2012 og ikkje – som alle har trudd ein skulle gjere – med verknad frå inngangen av denne stortingsperioden, oktober 2009.

Det er tre sentrale grunnar til det: For det første er intensjonen i Stortingets vedtak om omgjering av pensjonsordninga for stortingsrepresentantar heilt krystallklar. Det skulle gjerast frå inngangen av perioden, hausten 2009. Det er omtala i Johnsen-utvalget, i innstillinga frå presidentskapet den gongen, ja, saksordføraren for saka den gongen, som no er medlem i presidentskapet – representanten Korsberg – sa frå Stortingets talarstol:

«Stortinget vedtok i vår en ny pensjonsordning som skal gjøres gjeldende for nye representanter fra og med inneværende høst.»

Det sa han altså frå Stortingets talarstol ved behandlinga av saka den 10. desember 2009. Den same informasjonen vert lagd ut på Stortingets nettside og vert kommunisert offentleg. Der kan ein lese:

«Ny ordning er forutsatt innført for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer med virkning fra høsten 2009.»

Så vi veit kva vi gjer: Det er kommunisert offentleg, det vert sagt her frå talarstolen, det står i innstillinga.

For det andre meiner eg det er heilt feil at vi no skal ha ein periode på over to år, der stortingsrepresentantar som sit ved sida av kvarandre her i salen, får ulik opptening. Det som alle forstår er rimeleg, er at viss du har sete tolv år på Stortinget, får du ei opptening for tolv år, og viss du har sete i fire år, så får du for fire år. Men no kjem vi i den situasjonen at f.eks. akkurat den dagen i dag opptener representanten Andersen og representanten Pedersen, eller representanten Solhjell og representanten Thorkildsen, ulik pensjon for denne tida, ikkje ut frå at den eine gjer ein betre jobb enn den andre, eller at vi jobbar meir, men berre ut frå at den eine har sete lenger på Stortinget enn den andre – før. Og det er heilt urimeleg. Det er eit heilt ukjent prinsipp i pensjonssystemet at ein skal ha høgare pensjon fordi ein har vore lenger i ei stilling, eller tene opp for det konkrete året den konkrete dagen. Det er heilt urimeleg at vi skal ha stortingsrepresentantar med ulik pensjonsopptening, berre som ei rein premiering for å ha sete i fleire stortingsperiodar før – altså oppteninga for denne perioden. Så det vert feil med den ulike oppteninga.

Forholdet til Grunnlova er ekstremt viktig, og eg har nøye lese regjeringas brev, der ein gjer greie for Justisdepartementets lovavdelings vurdering av forholdet til Grunnlova. Dei er vår kanskje fremste kompetanse på det spørsmålet. Eg har sjølv vore i ein situasjon der eg har gjort meg nytte av den kompetansen og dei vurderingane. Eg veit at det alltid er viktig rettleiing. Eg veit at dei ofte har rett, og av og til ikkje. Men det er rettleiing og råd til landets nasjonalforsamling, indirekte frå regjeringa.

Grunnlovas vedtak om tilbakeverkande kraft er veldig viktig for å beskytte vanlege menneske mot det ein kanskje kan oppfatte som overgrep, nemleg dersom nasjonalforsamlinga vedtek noko som dei ikkje er ein del av – eller vert som ein uskuldig tredjepart, og at ting som har skjedd før, får konsekvensar for dei. Men det kan umogleg vere sånn at Grunnlovas ånd er å beskytte stortingsrepresentantar mot konsekvensane av våre eigne vedtak, iallfall ikkje når vi heilt openbert der og då har skjønt kva vi vedtek, seier det herfrå og skriv det i ei innstilling. Så eg meiner at det er nøydt til å vere ei feil forståing, og at den riktige forståinga er at når nasjonalforsamlinga – vi som forvaltar lovverket – gjer eit vedtak, må vi stå opp for det, òg nesten tre år seinare.

For å avslutte: Vi visste kva for vedtak vi gjorde då. Vi må stå for det. Det er urimeleg med ulik pensjonsopptening i dei åra her. Eg meiner at det òg vil stå seg som vedtak. Då vil òg Stortinget ha endra sine pensjonsreglar før pensjonsreforma tek til å gjelde. Det sømmer seg ein leiar å gå føre, ikkje å komme hanglande litt etterpå.

Så det er godt at vi får endra dei reglane, men vi bør gjere det på den måten vi tidlegare har sagt at vi skal gjere.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:25:56]: Senterpartiet er tilfreds med at vi nå får på plass et nytt lovverk med utfyllende bestemmelser om pensjonsordningen for stortingsrepresentanter. Jeg er glad for at det er et nesten samstemt presidentskap som står bak de forslagene som fremmes, og at det er en fullstendig revisjon av den tidligere ordningen som nå er foretatt, også når det gjelder etterlønn og diettgodtgjørelse.

Den nye pensjonsordningen er basert på de samme prinsipper som ny alderspensjon i folketrygden. Det er bra – og helt nødvendig. De endringene som nå gjøres, fører til at de samlede godtgjørelsene for stortingsrepresentanter går ned.

Det er positivt og nødvendig at omleggingen er basert på Grunnlovens bestemmelser om at ny lovgivning ikke skal ha tilbakevirkende kraft. Jeg mener det vil være bred forståelse for at overgangen blir slik at de som har tjent opp rettigheter som stortingsrepresentanter før den nye loven trer i kraft, beholder disse. Så er det selvsagt beklagelig at revisjonsarbeidet har tatt lang tid. Jeg mener dette er saklig begrunnet i behovet for grundige utredninger.

Så til slutt noen ord om Stortingets administrering av den gamle ordningen. Det ble på et tidlig stadium erkjent at det er nødvendig at også denne pensjonsordningen best kan administreres av en profesjonell pensjonsforvalter. Jeg er tilfreds med at det ble Statens Pensjonskasse. Jeg har full tillit til at vi nå kan stole på at det utformes klare regler, og at det gis eksakt og pålitelig informasjon til alle medlemmer av ordningen.

Dagfinn Høybråten (KrF) [10:27:27]: Den saken Stortinget behandler i dag, startet for ganske nøyaktig sju år siden da den daværende regjering la fram forslaget til reform av folketrygden. Den daværende regjering – og jeg hadde gleden av å legge fram den proposisjonen for Stortinget – skrev følgende:

«Regjeringen vil i tråd med Pensjonskommisjonens forslag foreslå at reglene i de lovbestemte pensjonsordningene for statsråder og enkelte andre yrkesgrupper endres samtidig og i samsvar med endringene i en ny tjenestepensjonsordning for offentlig tilsatte. I denne sammenheng vil en også vurdere de særregler som gjelder for opptjening av pensjon. Når det gjelder pensjonsordningen for stortingsrepresentanter, tilligger det Stortinget å vurdere om en skal foreta tilsvarende endringer i denne pensjonsordningen. Regjeringen vil imidlertid anbefale Stortinget å foreta slike endringer.»

Det har gått sju år, og det er altfor lang tid. Det at Stortinget har havnet i en situasjon hvor landets fremste juridiske miljø utenfor domstolene forteller oss at vi vil være i strid med Grunnloven § 97 hvis vi iverksetter dette tidligere enn ved kommende årsskifte, for de grupper som er omtalt her, er ene og alene regjeringens ansvar – den regjeringen som sitter nå. Derfor er det underlig at SVs parlamentariske leder gjør det til et stort poeng at Stortinget er kommet i den situasjonen, for det er faktisk regjeringens ansvar.

Jeg må også si at fra Kristelig Folkepartis side har vi hele tiden vært opptatt av at Grunnloven § 97 må hegnes om. Under denne regjeringen har vi opplevd to ganger at regjeringen har vært lemfeldig med sitt forhold til § 97, og blitt dømt for det. Det gjaldt forholdet til skipsfartsbeskatningen, og det gjaldt forholdet til Opplysningsvesenets fond.

Jeg skjønner at representanter for de rød-grønne har en annen holdning til betydningen av Grunnloven § 97 enn det vi har, og jeg synes det kommer til uttrykk i denne saken. Men det er faktisk ikke sånn at det er noen i denne salen som ønsker å utsette ikrafttredelsen av denne nye pensjonsordningen, som det er på høy tid at vi får. Jeg viser til det som ble sagt allerede den 10. desember 2004 fra den daværende regjering om dette. Men det er regjeringens sendrektighet i saksbehandlingen, som det er redegjort for i innstillingen fra presidentskapet, som har brakt oss i denne situasjonen.

Når situasjonen er slik, mener vi at vi må forholde oss til det Justisdepartementets lovavdeling sier. Det har et flertall i presidentskapet sagt fra om og tatt konsekvensen av.

Det er en nødvendig fornyelse som skjer i Stortingets pensjonsordning og ordningen for statsråder. Disse ordningene er utformet i en annen tid og for en annen tid. Derfor var det helt betimelig at Stortinget i 2007 tok initiativ, fikk nedsatt Pensjonsutvalget, og at Pensjonsutvalget kom fram til en flertallsinnstilling om hvordan man burde tilpasse disse tjenestepensjonsordningene til prinsippene i ny folketrygd.

Det kunne tenkes ulike måter å tilpasse tjenestepensjonsordningene for statsråder og stortingsrepresentanter på. Man kunne ha valgt den type tilpasning som regjeringen og partene i offentlig sektor ble enige om. Men Stortingets flertall har valgt å gå lenger og være mer konsekvent enn det man har vært med partene i offentlig sektor når det gjelder tilpasning, og det legger vi nå til grunn.

De tilpasningene til folketrygden som allerede er vedtatt av Stortinget, gjelder fra og med inneværende år. Det er levealdersjustering, ny ordning av regulering av opptjente pensjonsrettigheter og tilpasning av fleksibelt uttak i folketrygden, for å nevne det viktigste.

Nå inviteres Stortinget til å ta stilling til den videre utforming av opptjening i den nye tjenestepensjonsordningen og ikrafttredelsen av denne. Jeg vil si: Uansett foranledning her er det avgjørende at Stortinget får gjort dette nå. Det er også avgjørende at vi ikke går inn for en ikrafttredelse som ikke ligger klart innenfor Grunnlovens forbud mot å gi lover tilbakevirkende kraft.

Et av de viktigste hensynene bak den reformen som det har vært arbeidet med alle disse årene, er at Stortingets pensjonssystem skal være mest mulig likt det som er i andre sammenlignbare grupper. Det blir det nå – så langt det passer. For det er et faktum – jeg synes det også skal sies under behandlingen av en sak som denne – at det å være folkevalgt i landets nasjonalforsamling ikke er hvilken som helst jobb som kan sammenlignes med et hvilket som helst yrke. Derfor sier jeg med ettertrykk at vi bør ha ordninger som, så langt det passer, er tilpasset det som andre sammenlignbare grupper har.

Det er riktig, som stortingspresidenten sa i sitt innlegg, at presidentskapet går ikke inn på spørsmålet om hvordan disse endringene som nå skjer, står i forhold til de øvrige ytelsene som gis til de folkevalgte i regjering og storting. Det har vært helt klart fra oppnevnelsen av Johnsen-utvalget og gjennom hele prosessen at det ikke er en del av denne saken. Det er vi helt enig i.

Samtidig viser både proposisjonen og innstillingen at det til dels er betydelige innstramminger som nå foretas i de samlede vilkår for regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter. Det er et faktum. Det er godt dokumentert i proposisjonen og innstillingen, og det er ingen arbeidsgiver som kan la være å vurdere det samlede bildet. Men det er altså ikke en del av denne saken, og derfor tar vi for vår del ikke opp det nå.

Akhtar Chaudhry (SV) [10:35:09]: La meg først takke presidentskapet, ledelsen i presidentskapet og de parlamentariske lederne. De har gjort en fantastisk jobb, stått sammen og ryddet opp i de mange uklare, uoversiktlige og – som presidenten sa – «urimelig gode» ordningene for stortingsrepresentantene over tid. Det var på tide. Et uklart reglement er alltid gjenstand for misbruk.

Vi har nå kommet med et bedre, oversiktlig reglement som vil bidra til at stortingsrepresentantene forstår det bedre og bruker det riktig.

Det er imidlertid tre ting vi i presidentskapet har vært uenige om. Det ene er når den nye pensjonsordningen skal tre i kraft. Der har min kollega og SVs parlamentariske leder redegjort grundig.

Det er to andre ting som jeg vil bruke litt tid på. Det ene er den gjeldende diettordningen. Det er helt riktig at presidentskapet nå foreslår at den skal avskaffes. Nå skal stortingsrepresentantene på lik linje med alle andre i dette landet søke om å få diettpenger når de er på tjenestereise eller er i tjeneste. Det SV er uenig i, er at de samme diettpengene legges inn i godtgjørelsen. Vi mener at det blir urimelig å legge disse pengene inn i godtgjørelsen. Det blir dekket og er en reell økning i lønnen. Det var ikke meningen. Dette mener vi at vi bør tenke igjennom en gang til før vi stemmer over det. Jeg vil invitere Stortinget til å reflektere over det før man stemmer over det i kveld.

Det andre er kjøregodtgjørelsen. Det foreslås nå fra presidentskapets flertall å heve satsen for kjøregodtgjørelse mellom hjemmet og Stortinget, fra 1,50 kr til 3,65 kr per km. Vi mener at Stortinget som landets øverste politiske organ har et ansvar når det gjelder miljø. Vi stortingsrepresentanter er ikke annerledes enn alle andre mennesker, så min påstand vil være at når vi øker godtgjørelsen, så vil man bli stimulert til å bruke den muligheten når man har den. Vi mener derfor at denne økningen i godtgjørelsessatsen vil kunne stimulere til at flere kjører mer til og fra Stortinget. Det var ikke meningen. Det bør Stortinget tenke igjennom – på samme måte som den gangen vi foreslo at parkeringen i stortingsgarasjen bør avgiftsbelegges, på lik linje med det som gjelder for alle andre ansatte i dette landet. Har du mulighet til å parkere gratis, så gjør du det, så bruker du det, du kjører til og fra Stortinget. Jeg mener at Stortinget har et politisk overordnet ansvar for miljøbevisstgjøring i landet.

Jeg vil ta opp forslaget fra presidentskapets mindretall og anbefale Stortinget å stemme for det forslaget.

Presidenten: Representanten Akhtar Chaudhry har tatt opp det forslaget han refererte til.

Martin Kolberg (A) [10:39:30]: Jeg viser til saksordførerens gode redegjørelse for saken og slutter meg til de konklusjoner som han har presentert på vegne av flertallet i presidentskapet.

Jeg tar ordet for å si to ting. Det ene er at vi må holde fokus på at denne saken i dag først og fremst handler om den største opprydningen i pensjonsforholdene for stortingsrepresentanter siden dette først ble behandlet tidlig på 1950-tallet, og at Stortinget i dag gjør det som det er riktig å gjøre, nemlig å sørge for at pensjonene til stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer i all hovedsak kommer på linje – som det heter – med det som er gjeldende for befolkningen i sin helhet. Det er et riktig grep, og jeg er veldig glad for at Stortinget, nærmest enstemmig, kommer til å gå inn for dette senere i dag.

Det andre poenget er det som har vært diskusjonen rundt dette nå i den senere tid, nemlig forholdet til Grunnlovens bestemmelser. Jeg vil si at politisk forstår jeg mye av det som representanten Solhjell framførte her i sitt innlegg. I Arbeiderpartiets stortingsgruppe har alle disse aspektene vært veldig grundig diskutert, men vi er kommet fram til det som er flertallsinnstillingen i presidentskapets innstilling, nemlig forståelsen av Grunnlovens § 97. Det kan kanskje sies veldig mye i dag om regjeringens håndtering, men også om Stortingets håndtering da saken opprinnelig ble behandlet, fordi det også var feil i den behandlingen som utløste den situasjonen vi nå har – jeg vil gjerne påpeke det, for det er ikke sagt av noen andre. Det vil jeg understreke, at det utløste også denne situasjonen. Om det er å si: Det burde vi selvfølgelig forsøkt å unngå alle sammen, men nå er vi i den situasjonen at vi er nødt til å håndtere dette slik at vi ikke gjør noe i strid med Grunnloven. Og det er jo det som er bakgrunnen for at Arbeiderpartiets stortingsgruppe faller ned på at dette skal innføres for dem som har opptjente rettigheter i ordningen fra 2012. Det synes jeg er riktig å få sagt tydelig, slik at det ikke er noen misforståelse om vår politiske intensjon med hele gjennomføringen av reformen. Men vi er nødt til å forholde oss til § 97 på den måten som også flere andre talere har redegjort for, og jeg slutter meg til redegjørelsen til både stortingspresidenten og representanten Høybråten.

Bård Vegar Solhjell (SV) [10:42:55]: Eg teikna meg på grunn av representanten Høybråten sitt innlegg. Det var ein ting han sa, som eg meiner er feil. Eg òg synest at regjeringa har brukt vel lang tid på behandlinga av denne saka, men om dei skulle ha brukt kortare tid, så ville grunnproblemet likevel ha vore der, for grunnproblemet oppstod ved Stortinget si behandling i 2009. For nye representantar – som f.eks. meg, som var ny her på Stortinget frå 2009 – gjorde ein ei endring, vedteken 19. juni 2009, i stortingspensjonsloven § 12 andre ledd, som gjorde at lovvedtaket var gjort.

Men for dei som hadde opptening frå før, sende ein saka vidare til regjeringa for å sjå nøyare på korleis dette skulle gjennomførast. Sjølv om det hadde teke kortare tid, hadde ein likevel vore i den situasjonen at ein hadde ein mellomperiode, og viss ein skulle følgje nøyaktig det som Lovavdelinga seier, måtte ein innført det på eit seinare tidspunkt. Det kunne ha vorte noko kortare, men problemet ville ha vore der. Så Stortinget gjorde då – i all hast, det er forståeleg – noko som har ført til litt problem, og så har regjeringa brukt litt lang tid. Men i mi verd er det slik at når det vert gjort feil, så er ikkje dei til for å gjere nye feil i neste runde, eller for å forklare nye feil, men ein må gjere det rett igjen, gjere det som openbert er riktig å gjere. Når det gjeld denne saka, vil eg igjen vektleggje det representanten Høybråten sa på slutten av sitt innlegg: Stortinget er ikkje kva som helst slags arbeidsplass. Stortingsrepresentantar er ikkje kven som helst tilsette. Vi er den lovgivande og grunnlovgivande forsamlinga i Noreg.

Når vi heilt openbert og eintydig – og eg har ikkje høyrt nokon antyde noko anna eingong – kjenner til kva som er intensjonen i eit vedtak, vi skriv det i innstillinga, ja til og med ein som no er i presidentskapet, går opp og seier det heilt eksplisitt frå Stortingets talarstol, vi kommuniserer det ut – er kjende med forståinga av det vi sjølve seier, må vi leggje til grunn at Stortinget er samfunnsleiar som tek ansvar, gjennomfører og ikkje skaffar oss sjølve nokre år til med den pensjonsordninga, at vi ikkje kjem i den situasjonen at vi får eit par år med ulik pensjonsopptening. Derfor meiner eg det einaste riktige er å gjere det vi skulle gjere, nemleg å vedta den nye pensjonsordninga innført frå byrjinga av den stortingsperioden.

Stortingspresident Dag Terje Andersen [10:46:04]: President! La meg først få lov til å si at jeg er glad for at det virker å være en veldig bred oppslutning om det nye systemet for pensjon. Så har vi diskusjon om forholdet til Grunnloven. Der oppfattet jeg i de møter vi har hatt som forberedelse, i debatten her og i innstillingen som foreligger, at ambisjonen har vært: så tidlig som mulig, gitt at vi ikke bryter loven. Det er det som er konklusjonen, og jeg tror ikke vi skal ta den diskusjonen videre.

Jeg ba om ordet for å kommentere innlegget til representanten Chaudhry, for når han sier at det vil være en økning i ytelsene til representantene ved å innlemme den laveste dietten, så er det feil. Faktum er at de som har den laveste dietten i dag, altså de som bor mindre enn 40 km fra Oslo, får økonomisk sett den samme ytelsen som før. De som reiser lenger, altså de som er ukependlere, vil – i hvert fall veldig mange – få mindre enn før fordi de nå får bare for de døgn som de faktisk er i Oslo. Tidligere har man måttet betale skatt av den ytelsen når man ikke har kunnet dokumentere at man er i Oslo, nå får man bare for den ytelsen der man faktisk er i Oslo.

Enkelt sagt når det gjelder dietten: Noen får det de fikk før, og noen får mindre enn det de fikk før. Da er det et drøyt stykke å påstå at dette er en påplussing. Jeg synes ikke det tjener debatten.

På samme måte vil jeg si at når vi nå av praktiske hensyn og for enkelhets skyld bruker det samme kjørereglementet som regjeringen gjør, betyr ikke det at det er en stimulans til å bruke bilen mer. Det er en misforståelse. Det har stått og vil fremdeles stå at reise til og fra hjemmet skal skje på billigste reisemåte. Det blir ikke forandret av dette vedtaket.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1, 2 og 3.