Martin Kolberg (A) [10:04:17] (komiteens leder): Vanligvis pleier budsjettinnstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen å være enkel og det jeg vil kalle en ordinær sak, men slik er det ikke ved årets budsjettbehandling.

Komiteen har i år hatt to viktige og krevende saker til behandling. Den ene er kongehuset, nærmere bestemt kap. 1 post 50 Det kongelige hoff, hvor komiteen enstemmig slår fast at de målene som i sin tid ble trukket opp av Slottsutvalget, og som deretter ble fremmet av regjeringen Bondevik om at Det kongelige hoff og de kongelige apanasjer skulle bevilges hver for seg, opprettholdes. Dette formoder jeg at saksordfører Lundteigen vil utdype grundig på vegne av komiteen senere i debatten.

Så er det kap. 41 post 45 som heter Større utstyrsanskaffelser og vedlikehold, en post som inneholder bevilgninger til rehabilitering og nybygg i Prinsens gate 26 og bygging av ny nedkjøring til garasjen.

Det er opplyst i årets budsjettproposisjon at det er behov for å øke kostnadsrammen til 1,8 mrd. kr for å gjennomføre dette prosjektet.

De øvrige postene som denne innstillingen også omhandler, er selvsagt i seg selv viktige. Dem har komiteen sluttet seg til enstemmig, uten at det har avstedkommet videre kommentarer.

Jeg vil si her til Stortinget at denne saken har vært bred, vanskelig og krevende for komiteen. Jeg vil derfor understreke en takk til komiteen for alt det arbeid, det har vært mye, som har vært nedlagt i denne saken, og jeg vil uttrykke stor tilfredshet med at det i dag legges fram en enstemmig innstilling på alle punkter, og spesielt når det gjelder denne saken.

Jeg legger til grunn at komiteens medlemmer selv redegjør for de områder i innstillingen som de for øvrig er saksordfører for.

Komiteen slutter seg til regjeringens forslag om bevilgningene på kap. 41 post 45. Komiteen har i sitt arbeid med denne delen av innstillingen hatt en omfattende korrespondanse med presidentskapet. Komiteens brev til presidentskapet og deres svar følger som trykt vedlegg. Jeg viser her til disse vedleggene.

Jeg vil her spesielt henlede Stortingets oppmerksomhet mot det som omfatter presidentskapets brev om Multiconsult og påstandene som framkommer der om uriktig og manglende arbeid. Dette brevet har presidentskapet besluttet å unnta offentlighet, da det kan bli en del av en eventuell framtidig rettsprosess.

Komiteen har akseptert dette. Komiteens syn på dette framkommer i innstillingen slik:

«Komiteen tar til foreløpig orientering at uenighet om byggeprosjektet kan resultere i en rettslig prosess mellom byggherre (Stortinget ved presidentskapet) og konsulent (Multiconsult ASA).»

Det er her viktig for meg å understreke at komiteen ikke tar stilling i denne saken.

Som trykt vedlegg følger også et brev fra presidentskapet hvor deler av innholdet er sladdet. Begrunnelsen fra presidentskapet er at det skal ivareta Stortingets sikkerhet. Jeg vil ikke gå nærmere inn på dette nå, men vil understreke det prinsipielt utfordrende i at komiteen har informasjon som ikke hele Stortinget kan ta del i.

Komiteen uttrykker forståelse og anerkjennelse for arbeidet med rehabiliteringen av Prinsens gate 26, nytt post- og varemottak og ny innkjøring til garasjen. Premissene for arbeidet med sikkerhet knyttet til Stortingets bygninger endret seg vesentlig etter 22. juli 2011, og sikkerhetshensyn utløste en rekke sikkerhetstiltak i og rundt stortingsbygningen. Stortinget har også gitt sin tilslutning til dette ved budsjettbehandlingene siden prosessen startet.

Det komiteen ser meget alvorlig på, er utviklingen i kostnadsrammen for prosjektet. Kostnadsutviklingen er meget alvorlig, og vi skriver i vår enstemmige innstilling:

«Komiteen konstaterer at bevilgningen til Stortinget, kap. 41 byggeprosjektet Prinsensgate 26, har et nytt, estimert sluttresultat som i budsjettet for 2017 er på 1,8 mrd. kroner. Dette er 350 mill. kroner i overskridelse sammenlignet med hva som ble varslet i statsbudsjettet for 2016, 660 mill. kroner over det som ble varslet i statsbudsjettet for 2015 og 1,1 mrd. over forventet kostnad i beslutningsgrunnlaget fra mai 2013. Dette selv om det ved de ulike milepeler forelå kostnadsanslag med innbakte sikkerhetsmarginer.»

Videre:

«Komiteen er av den oppfatning at budsjettoverskridelsene er svært beklagelige og at det først og fremst er byggherren selv som har ansvaret. De betydelige avvikene i byggeprosjektet Prinsens gate 26 mv. skyldes alvorlige mangler i planleggingen og gjennomføringen av prosjektet.»

Byggherren er her å forstå, etter komiteens oppfatning, som presidentskapet og administrasjonen.

Under fjorårets budsjettbehandling ble det fra komiteens side reist kritikk mot den økte kostnadsrammen som ble beregnet til 1,45 mrd. kr. Komiteen var kritisk til utgiftsveksten og mente Stortinget i større grad burde vært holdt orientert. Stortingets president sa i debatten:

«Presidentskapet vil selvsagt fortsette å følge dette prosjektet tett og løpende vurdere behov for tiltak som skal sikre effektiv gjennomføring og god kostnadskontroll, og vi vil selvsagt kunne fordype oss nærmere i disse punktene i en annen sammenheng – med hensyn til hva komiteen har etterspurt.»

Komiteen konstaterer at den ikke har blitt holdt orientert. Den nye overskridelsen på 350 mill. kr i årets budsjett ble det orientert om tre dager før statsbudsjettet ble lagt fram. Riktignok ble det gitt informasjon om prosjektet til de parlamentariske lederne på et særskilt møte om saken 9. februar 2016. Men parlamentariske ledere utgjør ikke et organ i Stortinget. Informasjon til dem er derfor ikke hva komiteen har etterspurt.

En samlet komité tar ikke stilling til hva som ligger til grunn for de store overskridelsene på det nåværende tidspunkt, men mener det er presidentskapets ansvar å ta stilling til dette. Først når det foreligger en grundig og helhetlig gjennomgang av hele sakskomplekset, kan komiteen ta stilling til hva som er årsaken til de store budsjettoverskridelsene.

Komiteen er kjent med at Riksrevisjonen foretar en gjennomgang av saken, men vil uavhengig av dette foreslå at Riksrevisjonen setter i gang en særskilt undersøkelse av saken i sin fulle bredde. Dette er nødvendig, sakens alvor tatt i betraktning. Derfor mener komiteen at lov om Riksrevisjonen § 9 sjuende ledd første punktum skal komme til anvendelse, og fremmer følgende forslag for Stortinget:

«Stortinget ber Riksrevisjonen om å gjennomgå hele byggeprosjektet Prinsens gate 26 mv.»

Helge Thorheim (FrP) [10:13:19]: Jeg tar ordet som saksordfører for kap. 42, og det gjelder Ombudsmannsnemnda for Forsvaret, Ombudsmannen for Forsvaret og hans administrasjon. Ombudsmannsnemnda skal bidra til å sikre rettighetene til personellet i Forsvaret og medvirke til å effektivisere Forsvaret. Ombudsmannsnemnda utfører en viktig funksjon i det norske Forsvaret, og spesielt er dette viktig i disse tider da vi har personell utplassert på flere steder i utenlandsoperasjoner, samtidig som Forsvaret foretar gjennomgang av sin struktur, og det ligger an til strukturelle endringer i tiden som kommer.

Gjennom årlige meldinger får komiteen innsyn i Ombudsmannsnemndas arbeid, og komiteen har kunnet konstatere det mangfold av oppgaver som nemnda arbeider med. Komiteen har ved behandling av årsrapportene spesielt merket seg det gode arbeidet som er nedlagt for å legge til rette for at våre veteraner blir ivaretatt på en god måte etter endt tjeneste i vanskelige utenlandsoppdrag.

Det foreslås bevilget 7,1 mill. kr til Ombudsmannsnemnda for 2017. Komiteen har ingen merknader og slutter seg til dette.

Jeg vil også knytte noen kommentarer til kap. 41, som gjelder Stortinget, og mine kommentarer knytter seg nærmere bestemt til post 45 Større utstyrskjøp og vedlikehold, nærmere bestemt ombygging og utviding av Stortingets bygningsmasse. Komiteen er meddelt at ombyggingsarbeidet i Prinsens gate 26, som inkluderer nytt post- og varemottak og underjordisk innkjøringstrasé, har behov for en tilleggsbevilgning på 514 mill. kr, slik at kostnadsrammen for prosjektet økes til 1,8 mrd. kr. Også i budsjettproposisjonen for 2016 ble det varslet en kostnadsstigning i prosjektet, slik at kostnadsrammen ble satt til 1,44 mrd. kr, dette grunnet uventede grunnforhold og nødvendig omprosjektering mv. Med de store byggearbeidene som har foregått over tid i det området disse arbeidene foretas, forutsetter jeg at grunnforholdene en arbeider i, er forhold som er vel kjent blant større byggefirma og rådgivende ingeniørfirma.

Det er ikke greit at kontroll- og konstitusjonskomiteen, som budsjettkomité for dette budsjettkapittelet, blir meddelt den nye kostnadsøkningen først ved budsjettbehandlingen, dette på tross av at komiteen ved forrige behandling ba om løpende informasjon om prosjektet i god tid før neste budsjettfremleggelse. Omfanget av kostnadsstigningene i dette prosjektet er meget stort, og det råder fortsatt en del uklarheter rundt hvorfor dette ikke er fanget opp tidligere. Av denne grunn ber komiteen om at Riksrevisjonen gjennomgår hele byggeprosjektet i sin fulle bredde, noe en enstemmig komité har sluttet seg til.

Jeg viser ellers til saksordfører Martin Kolbergs grundige gjennomgang av saken, som jeg i all hovedsak slutter meg til. For øvrig viser jeg til komiteens merknader i innstillingen vedrørende denne saken.

Til slutt vil jeg gi ros til saksordfører Per Olaf Lundteigen for hans arbeid med bevilgningene til Det kongelige hoff samt bevilgningen til apanasje til henholdsvis H.M. Kongen og H.M. Dronningen samt H.K.H. Kronprinsen og H.K.H. Kronprinsessen. Jeg vil spesielt gi honnør for at saken kunne landes med en enstemmig komité, og at den viderefører tidligere prinsipielle vedtak i Stortinget vedrørende disse bevilgningene.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [10:17:18]: I budsjettrammen som kontroll- og konstitusjonskomiteen har et ansvar for, ligger Stortingets eksterne organer i tillegg til Det kongelige hus og Stortinget.

Stortingets organer er av stor betydning for vårt demokratiske system. Ombudsmannen for Forsvaret fører tilsyn med alt personell i Forsvaret, herunder vernepliktige, befal og sivilt ansatte, og foretar jevnlige befaringer av militære installasjoner. Stortinget får her en årlig rapport gjennom Dokument 5. Dette er en viktig rapportering til Stortinget, som også i år har vært gjenstand for oppmerksomhet.

I situasjoner der Forsvaret er under omstilling – og det har Forsvaret vært i lang tid – og når det gjennomføres mange store omstillingsprosesser samtidig, er Ombudsmannsnemndas rolle særlig viktig. Ombudsmannen rapporterer om viktige forhold som er sentralt for Stortingets kunnskap, og sett i lys av den til tider noe negative oppmerksomheten som kan bli deler av Forsvaret til del, er det ekstra viktig å ha med seg ombudsmannens rapportering, som gir et utfyllende og nyanserende bilde. For det er grunn til å gi ros til alle som bidrar til å skape en god arbeidsplass, for både militært og sivilt personell på alle nivå i det norske forsvaret. Ombudsmannsnemnda bidrar til å synliggjøre dette, samtidig som ombudet arbeider med og peker på kritikkverdige forhold. Det er viktig for Stortinget å ha med seg dette.

I budsjettet ligger også bevilgningene til Stortingets ombudsmann for forvaltningen, Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste, Nasjonal institusjon for menneskerettigheter og Riksrevisjonen – alle helt sentrale og viktige institusjoner av stor betydning for Stortingets arbeid og vesentlige for å opprettholde gode, demokratiske prosesser i vårt samfunn.

Så er det altså sånn at i denne budsjettbehandlingen er det særlig to forhold som er viet ekstra oppmerksomhet. Det gjelder kostnadene knyttet til oppussing og rehabilitering av Stortingets bygg, og det gjelder forhold rundt budsjettering av poster til Det kongelige hoff. Jeg er glad for at komiteen har samlet seg om et felles syn i begge disse to sakene, og jeg vil også benytte anledningen til å gi honnør til saksordførerne for disse to områdene.

Det er alvorlig, det vi ser nå når det gjelder kostnadene for byggearbeidene på Stortinget. Jeg vil ikke et sekund betvile at det var og er behov for oppussing, rehabilitering og utbygging, og det er flere grunner til at det var helt påkrevd å ta noen viktige grep. Blant annet avdekket 22. juli-terroren behov for en ny gjennomgang av sikkerhetsbehovet også på Stortinget. Jeg betviler heller ikke behovet for et nytt post- og varemottak. Problemet her synes imidlertid å være manglende styring og kontroll med prosjektet og en kostnadsspiral som har løpt løpsk. Budsjettoverskridelsene er svært beklagelige, og det er først og fremst byggherren selv som har ansvaret. De betydelige avvikene i byggeprosjektet Prinsens gate 26 skyldes alvorlige mangler i planleggingen og gjennomføringen av prosjektet. Byggherre er presidentskapet og administrasjonen. Det er disse som er ansvarlige for å informere Stortinget, og det er disse som er ansvarlige også for å foreslå de årlige bevilgningene.

Under fjorårets budsjettbehandling reiste komiteen kritikk mot den økte kostnadsrammen, som da ble estimert til 1,45 mrd. kr, og nå øker altså kostnadene ytterligere. Jeg står fullt og helt bak det som hele komiteen uttrykker, nemlig at det er kritikkverdig at komiteen, som ansvarlig budsjettkomité, ikke har blitt tilstrekkelig orientert, slik det var forutsatt fra komiteens side i fjor.

Som det framgår av innstillingen, er vi kjent med at Riksrevisjonen skal ta en gjennomgang av saken. Det er bra, men det som det refereres til der, gjelder de regnskapsmessige sidene ved saken. Derfor fremmer komiteen – og Kristelig Folkeparti støtter dette – et forslag om at Riksrevisjonen skal gjennomgå hele byggeprosjektet. Det er dessverre helt nødvendig å få gjort denne gjennomgangen, og det er viktig at det er nettopp Riksrevisjonen som foretar denne gjennomgangen.

Når det gjelder Det kongelige hoff, mener Kristelig Folkeparti, i likhet med resten av komiteen, at det er behov for å se nærmere på premissene for bruk av penger over kap. 1 post 50. I innstillingen framgår det nærmere hvordan komiteen ser for seg at dette eventuelt kan gjøres, og jeg viser i så måte til det som står der. Vi har tillit til at hoffet forvalter midlene etter de forutsetninger som har vært omforent siden endringene etter Slottsutvalget. Imidlertid er det et selvstendig poeng at man i så stor grad som mulig søker å utvise en åpenhet i tråd med de prinsippene som følger av offentlighetsloven. Nå er ikke Det kongelige hoff underlagt offentlighetsloven, det er ikke det som er saken her, jeg vil kun peke på det en samlet komité uttrykker, nemlig at offentlighetsloven gir noen gode retningslinjer som er verdt å ta med seg.

Selv om vi ikke har funnet å støtte statsrådens forslag til justeringer av budsjetteksten, er det etter vår mening ikke grunnlag for å hevde at Kongen urettmessig har brukt penger på seg selv, slik vi registrerer at enkelte medier framstiller budsjettinnstillingen. Vi har stor respekt for den innsatsen Kongen og hans familie yter for nasjonens interesser. En kongegjerning er en livsgjerning som ikke kan sammenlignes med en vanlig arbeidssituasjon. I den sammenhengen er det også klart at hoffet er Kongens organisasjon, og at denne organisasjonen står til tjeneste for kongen, uavhengig av om han er på offisielle eller private eiendommer. Disse særegne forholdene gjør det imidlertid nødvendig at det praktiseres et klart skille når det gjelder midler til verdiøkende vedlikehold og utvikling av kongefamiliens private eiendommer. Det er viktig å sikre at slike kostnader dekkes av apanasjen. Vi tror det er behov for å sikre en bedre rapportering på dette området.

For øvrig slutter Kristelig Folkeparti seg til forslaget om bevilgning for rammeområde 14 og viser ellers til saksordførerens framstilling og innstillingen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:23:59]: Som saksordfører for Det kongelige hus og dermed også for Det kongelige hoff, post 50, er det naturlig for meg å gå rimelig grundig inn på det.

Jeg vil først takke for svært grundige drøftinger – det er sjelden en sak er blitt drøftet fra så mange vinkler – og det viktigste, nemlig enstemmige konklusjoner angående forholdet mellom hoffet og kongefamiliens private eiendommer. Det er det som er tema i våre merknader.

Denne saken har en forhistorie. Det var lenge et ønske om å skape mer oversiktlige pengestrømmer og klarere ansvarsforhold mellom staten og kongehuset. Derfor nedsatte regjeringa utvalget for statens kongelige eiendommer, Slottsutvalget, i 1998. Målet var å skape en mer ryddig og åpen forvaltning, og forslagene som utvalget leverte i 2001, innebar at overføring til Det kongelige hoff og de kongelige apanasjene skulle bevilges hver for seg. De kongelige skulle dekke drift av egne eiendommer over apanasjen. Fra 2002 til og med 2016 har det derfor stått i statsbudsjettene at apanasjen skulle dekke utgifter til drift og vedlikehold av private eiendommer. Lønnsutgifter for arbeid på de kongeliges private eiendommer er omfattet av begrepet «drift» i Slottsutvalgets arbeid. Apanasjer skal dermed også dekke lønnskostnader for arbeid. Kort oppsummert skal kongefamiliens apanasje dekke de private eiendommene, mens statens bevilgninger til Det kongelige hoff skal dekke statens eiendommer.

Så opplever vi at det som ble framlagt fra statsråden i år under kap. 1 post 50 Det kongelige hoff, blir endret: Der heter det nå:

«(…) dekning av lønnsmidler for alle ansatte ved Det kongelige hoff,»

– og her kommer poenget –

«inkludert lønnsmidler til ansatte som utfører drift og mindre vedlikeholdsoppgaver på H.M. Kongen og H.M. Dronningens og H.K.H. Kronprinsen og H.K.H. Kronprinsessens private eiendommer.»

Dette temaet har vært gjenstand for grundige drøftinger i komiteen. Det førte til at komiteen mener det er viktig å holde på dette skillet i formålet mellom bevilgninger til hoffet og bevilgninger til apanasje. Når de private kongelige eiendommene brukes til arrangement som er knyttet til de kongeliges offisielle oppgaver, er det utgifter som belastes Det kongelige hoff. Dette bør det rapporteres om i årsberetningen for Det kongelige hoff i etterkant. Komiteen ber også om at det i årsrapporten for Det kongelige hoff rapporteres mer utførlig om bruken av midler til vedlikehold over post 50. Komiteen mener at det så langt som mulig bør utvises åpenhet i tråd med offentlighetsloven om dette. Samtidig – og jeg vil understreke det – konstaterer vi at lovgiveren har tatt det standpunktet at offentlighetsloven ikke gjelder for Det kongelige hoff.

Komiteen legger til grunn at dersom departementet – og det er vesentlig – vil at lønnsmidler for ansatte ved Det kongelige hoff skal kunne brukes til å utføre drift og mindre vedlikeholdsoppgaver på kongefamiliens private eiendommer, kan dette gjøres på to prinsipielt forskjellige måter. Den ene er at utgifter til forvaltning, drift inklusiv lønn, vedlikehold og eventuell utvikling av kongefamiliens private eiendommer rapporteres i årsberetningen for Det kongelige hoff, den andre at apanasjen økes, slik at kongefamilien kan betale for forvaltning, drift inklusiv lønn, vedlikehold og eventuell utvikling av private eiendommer til Det kongelige hoff.

For egen regning vil jeg si at det andre alternativet, at apanasjen økes, er mest ryddig og mest i tråd med Slottsutvalgets arbeid.

Jeg vil bare si til slutt at dette er grundig gjennomgått i komiteen. Jeg er svært glad for at det er en enstemmig innstilling. Uansett syn på Kongehuset har det samlet alle parter her, og det borger for at en står tryggere i diskusjonene framover. Jeg regner med at statsråden, hoffet og Kongen gjennomfører det som her står.

Det andre punktet jeg vil bruke noe tid på, er det som flere har vært inne på, og som er svært viktig, nemlig ombyggingsarbeidet i Prinsens gate 26. Der var det merknader i fjor – korte merknader hvor det ble påpekt at det tilsynelatende har skjedd svikt ved planlegging og/eller gjennomføring. For min del sa jeg: «Dette medlem forutsetter at ansvaret for dette plasseres tydelig.» Det som har vist seg nå, er at det har vært en klar svikt, og den svikten har fortsatt.

Jeg slutter meg helt til det som komitéleder og saksordfører Kolberg sa, at det har vært en bred, vanskelig og krevende sak for komiteen, og den er gjennomgått på en grundig måte, med det største ønske om å komme til bunns i saken, noe vi ikke på en fullgod måte har greid. Jeg vil si at det for meg er ganske uforståelig at Stortinget, ved presidentskapet, valgte seg sjøl som byggherre i stedet for å benytte Statsbygg – Statsbygg, som har en kompetanse langt utover det Stortinget noensinne vil kunne få. Derfor er det viktig at det temaet blir grundig gjennomgått når Riksrevisjonen nå skal se på hele saken.

Ellers vil jeg bare gi noen korte kommentarer til saken.

Det ble våren 2012 igangsatt et omfattende arbeid med en risikovurdering av hele Stortingets bygningsmasse. I januar 2013 ble det, før sikkerhetsgruppa hadde levert sin endelige rapport, vedtatt å inkludere et nytt post- og varemottak i prosjektet for rehabilitering av Prinsens gate 26. Det er spesielt at rapporten fra det som var en sikkerhetsgruppe, kom etter at det ble gjort vedtak om å inkludere hele, noe som var i sikkerhetsgruppas mandat.

Ellers har flere vært inne på kostnadsrammene, som har utviklet seg fra vondt til verre hele veien. Det er vesentlig i forbindelse med det å få klarhet i i hvilken grad det er informert til Stortinget, og om budsjettfullmaktene er fyllestgjørende i forhold til det som kreves av andre departement og andre underliggende etater. Denne saken er meget alvorlig når en ser på kostnadsutviklingen og hva som har skjedd i prosjektet.

Jeg vil også understreke det som saksordføreren sa, at det først og fremst er byggherren sjøl som har ansvaret. Jeg vil ta nøye fram det som sies i innstillinga, at de betydelige avvikene i byggeprosjektet Prinsens gate 26 skyldes alvorlige mangler i planleggingen og gjennomføringen av prosjektet. Presidentskapet og administrasjonen utgjør funksjonen som byggherre og er ansvarlig for å informere Stortinget og foreslå de årlige bevilgningene gjennom budsjettproposisjonene. Derfor er det helt naturlig for oss å lande på den konklusjonen at Riksrevisjonen foretar en gjennomgang av saken i sin fulle bredde, og derfor er det spesielt at vi gjør vedtak om det. Jeg slutter meg fullt og helt til det, og håper at det kan kaste et klart lys over hva som er ansvarsforhold, og hva som har skjedd i saken så langt.

Sveinung Rotevatn (V) [10:32:28]: Det er mange monarkistar i denne salen og nokre republikanarar, men uavhengig av kva ein meiner bør vere styreforma i Noreg, og uavhengig av det prinsipielle synet på det, bør det vere mogleg å samle seg om eit par viktige prinsipp som bør gjelde for Det kongelege hoff.

Dei to viktige prinsippa ein bør samle seg om, er:

1. Det må vere ryddige forhold.

2. Der må bli utvist openheit.

Gjennom ei rekkje artiklar det siste året har Dagbladet vist på ein god måte korleis det dessverre ikkje alltid har vore ryddige forhold i økonomien ved hoffet. Det har vore, slik eg vurderer det, ei samanblanding av det Stortinget har meint skal vere driftsmidlar til hoffet, og det som Stortinget har meint skal vere apanasjen, altså den personlege løyvinga til medlemane av kongehuset. Då må eg seie at det var særleg skuffande å sjå i budsjettframlegget frå regjeringa at kommunalministeren forsøkjer å glatte over dette med formuleringar som gjev inntrykk av at slik har det alltid vore meint at ting skal gjerast – ei slags ettergodkjenning. Etter mi vurdering er det ganske openbert at det ikkje har vore Stortinget sin intensjon.

Difor er eg ekstra glad for at ein samrøystes komité slår fast nettopp det i dag, og at han gjennom sine merknader seier at det er ein bevisst tanke bak at ein har ulike budsjettpostar her. Det er noko som også hoffet må og bør halde seg til.

Det blir skissert to ulike vegar framover for korleis ein kan få meir ryddige forhold. Den eine, alternativ A, er at ein synleggjer i årsmeldinga i større grad kor midlane går – altså at dersom midlar som er løyvde til Det kongelege hoff, blir brukte til f.eks. å gjere arbeid på private eigedomar, skal det synleggjerast, eller, alternativ B, at apanasjen blir auka. Om ein skal auke apanasjen eller ikkje, får bli ein budsjettdiskusjon – han er ganske stor allereie – men frå min ståstad er det i alle fall rimeleg klart at alternativ A, nemleg at det som apanasjen er meint å bli brukt til, er det som han skal bli brukt til, og ikkje til andre budsjettpostar, bør vere det valet ein fell ned på.

Komiteen skriv:

«Komiteen konstaterer samtidig at lovgiver har tatt det standpunkt at offentleglova ikke gjelder for Det kongelige hoff.»

Ja, det er riktig at lovgjevar, altså oss, har teke det standpunktet. Det som er litt forunderleg med det, er at det standpunktet har lovgjevar aldri teke seg bryet med å grunngje, f.eks. då ein innførte offentleglova i si noverande form – ein berre konstaterte at slik bør det vere.

Så leverte underteikna og ein del andre representantar eit representantforslag for ei tid tilbake der vi bad om at nettopp Det kongelege hoff skulle kome inn under offentleglova. Så vart det sendt eit spørsmål til departementet om kva dei meinte om det, og derfrå kom det ei grunngjeving som eigentleg ikkje tok omsyn til spørsmålet. Den grunngjevinga berre viste komiteen – det var vel justiskomiteen – til, og ikkje noko meir. Så var det ein debatt her i salen, der saksordføraren gjekk opp på talarstolen og konstaterte at slik er det. Så gjekk representanten Iselin Nybø, frå stortingsgruppa til Venstre, opp på talarstolen og grunngav godt kvifor det sjølvsagt bør vere slik at også Det kongelege hoff blir omfatta av offentleglova, og ingen fleire tok ordet. Så skriv altså kontroll- og konstitusjonskomiteen no at slik er det – dette standpunktet har lovgjevaren teke.

Sjølv om det ikkje er den saka vi no diskuterer, vil eg likevel seie i mitt innlegg no at det kanskje snart er på tide at lovgjevaren gjer eit forsøk på å grunngje kvifor offentleglova ikkje skal gjelde for Det kongelege hoff. Det fortenestefulle arbeidet som Dagbladet har gjort for å få fram ei rekkje saker som kvar for seg ikkje er nokon skandale, men som har tydeleggjort kvifor det er nødvendig at ein no tek det grepet ein tek, har ikkje vore nokon enkel jobb. Det er ingen enkel jobb å gå etter pengebruk i eit organ som ikkje har ein offentleg postjournal, f.eks.

Det er all grunn til å glede seg over det ansvaret og den ryddigheita som kontroll- og konstitusjonskomiteen no utviser ved å slå fast kva pengar skal og ikkje skal brukast til. Men eg vil oppmode den same komiteen og mine medrepresentantar til i neste omgang å ta ein liten runde med seg sjølv og spørje seg: Skal det verkeleg vere så vanskeleg å få innsyn i korleis offentleg pengebruk skjer ved Det kongelege hoff? Kanskje skal vi vurdere om den lova som sikrar offentlegheita innsyn i pengebruken i andre offentlege organ, også skal gjelde dette organet.

Snorre Serigstad Valen (SV) [10:38:56]: La meg først slutte meg til innlegget fra representanten Rotevatn. Det var godt. På vegne av SV har jeg tenkt å kommentere noen deler av årets innstilling, som en slags vikar for Bård Vegar Solhjell, SVs representant i komiteen.

I dette budsjettet har kontroll- og konstitusjonskomiteen behandlet saken om byggearbeidene i Prinsens gate 26. Vi folkevalgte har et spesielt ansvar for å ha god kontroll med utgiftene til ombygging av vårt eget bygg. Det må være god styring og god informasjonsflyt, ikke minst dersom ting går annerledes enn man hadde planlagt på forhånd. Og det har gått annerledes enn man hadde planlagt på forhånd. Da komiteen behandlet denne saken i fjor, reiste en samlet komité kritikk mot at kostnadsrammen da hadde økt til 1,45 mrd. kr. I debatten her i salen den gang ba flere komitémedlemmer om å holdes løpende orientert om utviklingen framover. Siden da har kostnadsrammen for prosjektet økt med 350 mill. kr, men komiteen ble ikke orientert om dette før siste dag i forrige sesjon, altså i september i år, like før budsjettet for 2017 ble lagt fram. Det mener komiteen med rette er kritikkverdig. Jeg er enig i merknadene fra komiteen og mener det er grunn til å understreke at dette er en alvorlig sak. Dette er et prosjekt som koster mye penger, prisen har stadig økt, og Stortinget kunne og burde fått mer informasjon om prosessen underveis.

Stortinget er byggherre for dette byggeprosjektet. Med det følger at Stortinget først og fremst sitter med ansvaret for prosessen. Nå må komiteen følge nøye med på denne saken videre, og det er viktig at presidentskapet holder Stortinget løpende orientert. Det er også riktig at Riksrevisjonen nå går igjennom hva som har skjedd. Når den gjennomgangen er ferdig, må komiteen ta stilling til hva som egentlig har skjedd.

I dette budsjettet har komiteen også behandlet bevilgningene til kongehuset, som representanten Rotevatn var innom i stad. For SV er mest mulig åpenhet rundt bruken av disse pengene viktig, og det prinsippet har vært førende for oss. Det er fornuftig og riktig å skille mellom hva bevilgningene til hoffet og bevilgningene til apanasjen skal kunne brukes til. Mens pengene til hoffet skal kunne dekke arbeid ved statens kongelige eiendommer, skal bevilgningene til apanasjen kunne dekke arbeid ved de private kongelige eiendommene. Det skillet har stått tydelig i budsjettene fra 2002 til i år. Det skillet bør vi holde på og må praktiseres. Derfor er det bra at komiteen har stått sammen om å avvise forslaget fra regjeringen om et mer uklart skille mellom disse to postene. Vi mener også det må være åpenhet om hvordan pengene brukes. Derfor støtter vi forslaget om at det rapporteres mer detaljert om bruken av de midlene til hoffet som går til vedlikehold. Så langt det er mulig, bør det også være åpenhet om dette, i tråd med offentlighetsloven.

Dette budsjettet har også et effektiviseringskutt til staten, som ble økt med 0,3 prosentpoeng gjennom budsjettforliket. SV åpner for at det i noen tilfeller kan være mulig å effektivisere offentlig sektor noe og i andre tilfeller mye. Men det avgjørende er at det skjer på en ansvarlig, planlagt og gjennomtenkt måte. Jeg mener et såpass stort kutt som det som er vedtatt nå, vil kunne gå ut over sentrale statlige oppgaver. Det kan virke som om regjeringen egentlig er litt enig i det, siden de selv har valgt å skjerme Statsministerens kontor for akkurat dette kuttet. Om jeg forsto statssekretæren ved Statsministerens kontors uttalelser til VG riktig, gjorde man det fordi man mente at kuttet ville kunne ramme regjeringens arbeid direkte. Tenk det! At et kutt vil kunne ramme noens arbeid direkte, er altså en leveregel som gjelder Statsministerens kontor, men ikke gjelder politiet eller våre sykehus. Jeg tror flere vil merke at et så stort kutt vil få reelle konsekvenser, ikke bare på Statsministerens kontor. Derfor har SV gått imot denne økningen i kuttet.

Vi bør også se disse innsparingene i lys av våre egne omgivelser. Jeg sitter som sagt ikke i kontroll- og konstitusjonskomiteen, men i finanskomiteen. Mens jeg først har ordet, tenkte jeg å benytte anledningen til å reflektere litt – på egne vegne, vel å merke – rundt noen av utgiftene Stortinget pådrar seg om dagen. I går, f.eks., fikk jeg nye visittkort. Jeg tror alle representantene har fått disse visittkortene, fine visittkort med gullskrift og nytt design. Men jeg har visittkort fra før, faktisk veldig mange, flotte visittkort med en grafisk profil som gjenspeiler stortingsbygningens funksjon og utforming. I den nye profilen er den logoen byttet ut med en riksløve med, hva skal vi si, tvilsom heraldisk til knytning til den egentlige riksløven. Vi har en riksløve, men nå har Stortinget fått sin egen riksløve. Trenger Stortinget det? Hvor mye kostet det å lage en egen riksløve til Stortinget? Skal vi lage eget flagg også? Hvorfor skal Stortinget ha en egen riksløve? Trengte vi egentlig en ny grafisk profil? Trengte jeg nye visittkort? Jeg spør ikke for å lage et stort nummer av noe som sikkert ikke er den veldig store utgiften, men fordi det er en gjennomgående tendens.

Presidenten sa i går i sin flotte tale til Stortinget på Stortingets julelunsj at Stortinget har «Oslos billigste cortado». Trenger Stortinget Oslos billigste cortado? Hvorfor har Stortinget det? Vi har noen av Oslos høyeste lønninger og har fint råd til å betale det en cortado ellers koster. Jeg stiller dette spørsmålet fordi over 130 000 mennesker i Norge mangler jobb når vi går inn i julefeiringen, samtidig som Stortinget pålegger praktisk talt alle statlige etater å spare stadig mer penger hvert år på funksjoner som er viktige for drift av det offentlige Norge. Jeg er bare litt usikker på om vi har et reflektert nok forhold til sammenhengen mellom utgiftene vi selv pådrar oss: etterlønnsordningene vi foreslår til oss selv, de flotte nye visittkortene med en ny riksløve i gull, Oslos billigste cortado og den situasjonen vi pålegger andre å måtte rette seg etter. Kanskje burde vi heller gått igjennom denne pengebruken og stilt oss selv spørsmålet: Er alle delene av Stortinget godt nok bemannet? Er rammene til stede for at de ansatte på Stortinget skal kunne gjøre jobben de trenger å gjøre for å serve det norske demokratiet og representantene best mulig? De som selger Oslos billigste cortado her på bygget, er de hyggeligste folka jeg kjenner i hele stortingsbygningen. Det er ikke dem jeg snakker om, men det er pengebruken ellers. Jeg tror Stortinget, spesielt i en tid der vi pålegger alle andre å spare ganske rått med ostehøvel, hadde vært tjent med å ha et noe mer inkvisitorisk forhold til utgiftene vi bevilger oss selv.

Jan Tore Sanner (H) [10:46:44]: Kontroll- og konstitusjonskomiteen har avgitt sin innstilling for statens bevilgninger til kongehuset for 2017. Komiteens innstilling baserer seg på at Slottsutvalgets arbeid la grunnlaget for dagens ordning med at Det kongelige hoff og de kongeliges apanasjer skulle bevilges hver for seg. Komiteen viste til at kongefamiliens apanasje skal dekke de private eiendommene og statens bevilgninger til Det kongelige hoff dekke statens eiendommer.

Det understrekes at siden 2002 er det forutsatt et skille mellom apanasjen og bevilgningene til Det kongelige hoff, der det legges til grunn at når hoffets ansatte utfører oppgaver på de private eiendommene, skal det belastes hoffets bevilgning.

Statens årlige overføringer til Det kongelige hoff er regulert i Grunnloven § 75 e. Bestemmelsen legger ingen føringer for disponering av utbetalingene. Det henger sammen med Grunnloven § 24, som fastslår at Det kongelige hoff er H.M. Kongens egen organisasjon. Det kongelige hoff er ikke underlagt regjeringens instruksjonsmyndighet. Hoffets primære oppgave er å bistå og tilrettelegge for de kongelige. Det gjelder uavhengig av hvor de kongelige befinner seg, enten det er på statlige eller private eiendommer, eller andre steder.

Frem til 2002 ble midlene til hoffet bevilget over apanasjen, som da var eneste bevilgning til kongehuset. Apanasjen var da på et høyere nivå enn i dag, og det var ingen innsyn i kongehusets økonomiforvaltning. Slottsforvaltningen hadde ansvaret for statens kongelige eiendommer, mens hoffet utførte samme type oppgaver på de private kongelige eiendommene.

I kjølvannet av oppussingen på Slottet på 1990-tallet ble Slottsutvalget nedsatt for å gi anbefalinger for en ny organisering og fordeling av ansvar og oppgaver for de statlige kongelige eiendommer samt å foreslå en ny budsjettordning knyttet til disse. Det lå ikke i Slottsutvalgets mandat eller arbeid å se på ordningen for statens overføringer til kongehuset. Dette fremgår av mandatet, gjengitt i Slottsutvalgets sluttrapport fra september 2002. Resultatet av Slottsutvalgets arbeid er dagens ordning for de statlige kongelige eiendommer med ansvarsdeling mellom Det kongelige hoff og Statsbygg.

Samtidig med Slottsutvalgets arbeid ble det også nedsatt en egen arbeidsgruppe for å se på statens overføringer til kongehuset. Bakgrunnen var et ønske om en mer transparent ordning for bevilgningene til hoffet. Naturlig nok ble det også tatt hensyn til hoffets nye oppgaver ved de statlige kongelige eiendommene. Det var ingen forutsetning eller anbefaling om endringer i hoffets oppgaver for de kongelige som sådan, heller ikke for bistand ved de private eiendommene.

Men for å unngå et tosporet system, der noen ble lønnet fra apanasjen, mens andre ble lønnet av bevilgningen til hoffet, ble det anbefalt å samle alle lønnsutgifter på post 50, uavhengig av hvor de ansatte utførte sine oppgaver. Dette ble innført fra 2002.

Etter mal fra statens økonomireglement ble det vedtatt et eget økonomireglement for statens overføringer til Det kongelige hoff, vedtatt ved kronprinsregentens resolusjon av 5. juli 2002. Det ble med andre ord lagt til grunn nokså like regler for overføringer til hoffet og rapportering av bruken av midlene som gjelder for statlige virksomheter. Dette økonomireglementet sikrer samtidig åpenhet omkring statens overføringer til hoffet og bruken av midlene.

Kongehuset og de kongelige utøver sine funksjoner 24 timer i døgnet, året rundt. Pliktene som følger de kongelige, opphører ikke å gjelde når de er på privat eiendom. Det er med andre ord ikke et geografisk skille for utøvelsen av kongsgjerningen om Hans Majestet er på Slottet eller på Kongsseteren. Det er naturlig at hoffets ansatte er til stede der de kongelige befinner seg, for å bistå og tilrettelegge for dem. Dette gjelder selvsagt også på private eiendommer.

For å unngå misforståelser ble det i budsjettposten til hoffet for 2017 foreslått tydeliggjort at den skal dekke lønnsmidler også til ansatte som utfører driftsoppgaver og mindre vedlikeholdsoppgaver ved de private eiendommene. Dette er oppgaver som ikke har karakter av å øke de kongeliges personlige formue, men som er med på å hjelpe de kongelige i utøvelsen av sitt daglige virke.

Forslaget til presisering var også begrunnet i at det var en praktisk og økonomisk rasjonell ordning at de som kjenner de private eiendommene, utfører løpende driftsoppgaver og mindre vedlikeholdsarbeider. Hoffets ansatte har også den nødvendige sikkerhetsklarering. Det er videre ønskelig å unngå omfattende system for timeføring og internfakturering for løpende drift og mindre vedlikehold. Jeg vil understreke at departementet ikke hadde som intensjon å endre forutsetningen om skillet mellom apanasjen og bevilgningen til hoffet.

Jeg leser komiteens innstilling som en klar presisering av at investeringer og vedlikeholdsarbeider av verdiøkende karakter på de private eiendommene skal finansieres fra apanasjen, eventuelt ved bruk av private midler. I de enkelttilfellene der hoffets ansatte blir brukt til større prosjekter ved de private eiendommene, skal dette dekkes av apanasjen eller private midler gjennom internfakturering.

Jeg legger videre til grunn at disse klare forutsetningene fra komiteen ikke er til hinder for at oppgaver som å måke snø, rydde i hagen, vaske eller skifte lyspærer fortsatt kan utføres av hoffets ansatte på de private eiendommene uten omfattende internfakturering. Jeg vil på grunnlag av komiteens merknader om større åpenhet også ha en dialog med hoffet om hvordan bruk av hoffets ansatte på private eiendommer bør omtales i årsberetningen for Det kongelige hoff i etterkant.

Jeg vil igjen understreke at departementet ikke har hatt som formål å endre premissene for bevilgningene til Det kongelige hoff. Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil selvsagt følge opp kontroll- og konstitusjonskomiteens merknader. Vi vil vurdere hvordan det best kan gjøres, og jeg vil holde Stortinget orientert og eventuelt komme tilbake i senere budsjettopplegg.

Stortingspresident Olemic Thommessen [10:54:26]: Jeg finner det riktig å knytte noen kommentarer til det som gjelder byggeprosjektet Prinsens gate 26, som altså omfatter totalrehabilitering av Prinsens gate 26, nytt post- og varemottak og ny innkjøringstunnel til garasjen.

Først vil jeg gi uttrykk for at underbudsjetteringen i prosjektet er en sak som presidentskapet tar på det aller største alvor. Jeg er enig med kontroll- og konstitusjonskomiteen i at det er vi som er byggherre og har ansvar for prosjektet. Det er også presidentskapets klare oppfatning at helt sentrale leveranser i prosjektet har holdt altfor dårlig kvalitet, noe som har bidratt vesentlig til at kostnadsoverslagene har vært satt for lavt. Som kjent har vi varslet mulig søksmål mot prosjekteringsgruppen, Multiconsult ASA.

Jeg vil innledningsvis også få gi uttrykk for at presidentskapet i forbindelse med budsjettbehandlingen har hatt tett kontakt med kontroll- og konstitusjonskomiteen om denne saken. Komiteen har gått grundig inn i bakgrunnen for saken og fått svar på alle spørsmål som de har stilt til presidentskapet.

Som kontroll- og konstitusjonskomiteen påpeker i sin innstilling, har byggearbeidene vært nødvendige. Videre har sikkerhetshensyn, særlig i lys av det som skjedde 22. juli 2011, vært førende for en rekke av beslutningene som har vært fattet i prosjektet, når det gjelder både innhold og omfang. Prosjektet gir en nødvendig oppgradering av byggstandarden i Prinsens gate 26, som er en gammel bygård, i tillegg til at vi med nytt postmottak og ny innkjøringstunnel har tilrettelagt for trygg og sikker adkomst til Stortinget. Vi bygger for mange tiår fremover, slik at Stortinget får moderne, hensiktsmessige og trygge lokaler.

Prinsens gate 26 hadde et stort behov for oppgradering av alle tekniske anlegg. Dessuten hadde bygget en svært mangelfull brannteknisk tilstand, og trebjelkelagene hadde til dels store deformasjoner. Bygget var også utsatt for sprekkdannelser og skader på grunn av svelling av alunskifer i grunnen.

Jeg vil understreke at selv om rehabiliteringen av Prinsens gate 26 opprinnelig ikke var begrunnet i sikkerhetshensyn, har slike hensyn vært sentrale når det gjelder de valg som er tatt for omfanget og fremgangsformen for prosjektet. En slik utvikling av prosjektet har vært nødvendig for å ivareta de krav og behov som har kommet til underveis, ikke minst innen sikkerhetsområdet.

De anbefalte tiltakene i rapporten fra sikkerhetsgruppen som foretok en omfattende risikovurdering av hele Stortingets bygningsmasse, gikk bl.a. ut på at det ikke var mulig å sikre fasaden i Prinsens gate 26 tilfredsstillende uten å rive bygget innvendig. I sikkerhetsgruppen deltok bl.a. Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Politiets sikkerhetstjeneste, Oslo politidistrikt, Statsbygg og Forsvarsbygg.

Jeg registrerer at kontroll- og konstitusjonskomiteen mener den ikke har blitt holdt tilstrekkelig orientert om utviklingen i prosjektet mellom budsjettbehandlingene. I den tilsvarende budsjettdebatten for ett år siden ga jeg uttrykk for at presidentskapet kunne gi nærmere informasjon om byggeprosjektet i en annen sammenheng. Det ble derfor gitt informasjon om prosjektet til de parlamentariske lederne i særskilte møter om saken 9. februar og 30. september i år. Det er naturlig at det er de parlamentariske lederne presidentskapet forholder seg til når noe skal kommuniseres mellom budsjettbehandlingene, og når det ikke er aktuelt å legge frem noen egen sak for Stortinget i plenum. Vi har følgelig fulgt normal budsjettprosedyre i denne saken. Kontroll- og konstitusjonskomiteen ble som budsjettkomité invitert på møtet 30. september, siden det nye budsjettet skulle legges frem umiddelbart etter dette.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen har i innstillingen fremmet forslag om at Stortinget skal be Riksrevisjonen om å gjennomgå hele byggeprosjektet. Det tror jeg er fornuftig. Dette er en stor og alvorlig sak som ikke utelukkende bør behandles av Stortinget selv, og som det vil være nyttig at en ekstern aktør ser nærmere på. Som kjent har Riksrevisjonen nylig gjennomført interimsrevisjon av byggeprosjektet, hvor det ikke ble avdekket vesentlige funn.

Det har vært et tema at Statsbygg ikke i større grad har vært involvert i byggeprosjektet. Det var i oppstartsfasen av prosjektet kontakt og korrespondanse med Statsbygg og med overordnet departement, som var daværende Fornyings- , administrasjons- og kirkedepartementet. Gjennom dialogen med departementet kom det frem at det nok var mulig for Statsbygg å bistå, men for å påta seg byggherreansvaret ved å fungere som byggherreombud ville det være nødvendig med nærmere utredning av de konstitusjonelle sider ved en slik rolle for Statsbygg. Statsbygg hadde uansett ikke på det daværende tidspunkt kapasitet til å påta seg et slikt oppdrag.

Å benytte Statsbygg som byggherreombud for prosjektet var derfor ikke et alternativ, og vi arbeidet i stedet videre med å etablere et samarbeid med Statsbygg på mer avgrensede områder. Vi har bl.a. engasjert en tidligere prosjektdirektør i Statsbygg, som fortsatt tar oppdrag for Statsbygg, som rådgiver i prosjektet og medlem av prosjektrådet. Videre har prosjektet benyttet Statsbyggs standarddokumenter og -avtaler i de kontrakter som er inngått med leverandørene.

Bruk av Statsbygg som byggherreombud ville for øvrig ikke fratatt Stortinget dets ansvar som eier og bruker, med de oppgaver dette medfører. Jeg vil også presisere at Statsbygg som et eventuelt byggherreombud ikke ville ha erstattet Multiconsult som prosjekterende, for så vidt som dette er to forskjellige funksjoner. Det er likevel grunn til å gå nærmere inn på dette, og vi kommer til å utrede forholdet til Statsbygg for det tilfellet at det viser seg hensiktsmessig å engasjere dem i eventuelle fremtidige prosjekter.

Michael Tetzschner (H) [11:01:17]: Jeg tror jeg begynner med det gledelige, nemlig innlegget fra representanten Snorre Serigstad Valen. Man skal lytte oppmerksomt når SV bekymrer seg for utgiftsvekst. Jeg synes han hadde et utmerket innlegg.

Dog vil jeg ta avstand fra hans oppfatning av at Stortinget har fått en ny riksløve. Vi har ikke fått noen riksløve, vi har fått en havhest! Den kan selvfølgelig bringe tankene hen på 1960-årenes ferdighetsmerke i svømming, hvilket ikke er noen dårlig egenskap for medlemmer av denne forsamling.

Så over til det mer høytidelige, nemlig Stortingets bevilgninger til vår kongefamilie og hofforvaltningen. Jeg må bare si at jeg synes statsråd Sanners fremstilling av grensesnittet mellom utgifter som skal belastes apanasjen, og utgifter som skal belastes hofforvaltningen, og grensegangen mellom disse, var forbilledlig og dekker i hvert fall våre partiers syn på dette i komiteen. Og det er helt riktig – vi ønsker ikke upraktiske ordninger med en omfattende intern fakturering. Dette er nemlig bevilgninger som kommer fra Stortinget, så vi bør ha en praktisk tilnærming, samtidig som man ser på at verdiøkende vedlikehold, som tenderer over til nyanlegg, kan være problematisk. Vi har også skrevet i innstillingen at hvis statsråden mener at de rammene og de kjørereglene man har nå, er for upraktiske, er han velkommen tilbake til Stortinget, og vi vil ha et åpent sinn for å diskutere disse grensegangene.

Mens vi er inne på temaet investeringer i verdiøkende vedlikehold, må også jeg innom Prinsens gate 26 og byggesaken som består av rehabilitering, slik det opprinnelig er meddelt Stortinget. Hvis man går dit nå, ser man at det er lagt til rette for et fullstendig nybygg, fordi det er et tomrom bak fasaden, som nå står som en potemkinkulisse. Man har på forskjellige stadier i prosjektet inkludert et nytt post- og varemottak noe mer ut fra ønsket om å imøtekomme behov som var meldt etter en sårbarhetsvurdering fra sikkerhetsetatene, samt en nedkjøringsløsning, som vel egentlig er det store problemet. Det er denne tunnelen som for øvrig i tidlig fase var tenkt lagt umiddelbart til postmottaket – det er ofte praktisk å ha det i nærheten av der man skal. Så ble det senere skjøvet 120 meter bort, til Nedre Vollgate. Og det innebar også visse konflikter, som det alltid gjør i en by. Til slutt kom man på denne ideen at man skulle gjøre tunnelinnslag fra Kontraskjæret – omtrent der hvor Schøyen-bussene sto i gamle dager, hvis man husker det.

Når det er noe som funksjonelt ikke bidrar til å øke Stortingets operative evne og man så sterkt begrunner dette med sikkerhetshensyn, er det klart at når Riksrevisjonen skal gå igjennom dette, må man også se på i hvilken grad det har vært et ufravikelig krav fra sikkerhetsorganene om å få denne løsningen, eller om man bare har pekt på ideelle løsninger. Det skulle også vært en del av vurderingsgrunnlaget at man kunne tenkt seg et nullalternativ, hvor man kunne sikret Stortinget bedre ved bl.a. å ha streng tidskontroll av leveranser – det kunne man også tenkt seg, slik at man ikke nødvendigvis fikk en ekstra kjøkkenadgang til Stortinget. I så fall må den være norgeshistoriens dyreste kjøkkenvei. Den tilfører oss ikke noe funksjonelt nytt annet enn kanskje flere vedlikeholdsoppgaver for fremtiden.

Jeg er i trygg forvissning om at Riksrevisjonen vil se på disse sidene. Og selvfølgelig er beslutningsgrunnlaget avhengig av at man når man begynner, vet hvor man skal og ikke utvider prosjektet, og at man også har gode systemer for å takle endringer i prosjektet, så man kommer helberget igjennom. Jeg må si at man er ikke kommet helberget gjennom dette prosjektet sett fra en skattebetalers synspunkt. 1,8 mrd. kr for en kjøkkeninngang er ikke noe vi kan stå for overfor skattebetalerne. Men jeg ser at det er mulig å mene noe annet om dette.

Så er det en side av saken som denne salen bør være litt opptatt av, som selvfølgelig går mer på de interne linjer her i huset. Men det argumenteres for at presidentskapet ikke behøver å forholde seg til en enstemmig budsjettmerknad fra det som faktisk er rette budsjettkomité. Det blir til og med anvist at vi bare skal uttale oss i forbindelse med budsjettmøtet én gang i året. Det gir ikke særlig presis styring.

Man kan spørre om hva hvis styringsdokumentene hadde vært forbilledlige i sin informasjon. De har altså bedt sekretariatet trekke sammen den informasjonen som Stortinget har fått gjennom disse årene hvor disse prosjektene har vært aktuelle, og vi ser at det er et par avsnitt hvert år, men det kommer mer og mer inn i beskrivelsen av forrige år hva som egentlig har skjedd. Det er ikke budsjettering, det er historieskriving. Når den da tar lettere eufemistiske former ved at oppussing, renovering, rehabilitering i virkeligheten viser seg å være et totalt nybygg, bare på den vanskeligste måten ved å beholde det gamle skallet, kan man ikke si at presidentskapet er preget av den fortellerkunst og formidlerglede som førstepresidenten ellers er en kjent innehaver av.

Vi må altså insistere på at når Stortingets komité enstemmig sier noe i merknadene og ber om informasjon, og ikke får den, kan ikke det bli hørt slik at man underveis – den 9. februar, tidlig i budsjettåret – har gitt en orientering til parlamentariske ledere. Vi har ikke noe imot at det orienteres til de parlamentariske lederne, det er ikke det som er problemet. Tvert imot – vi blir begeistret over alle våre kollegaer som får innsyn i hva man tenker og føler i presidentskapet om denne saken. Men vi ber også om at denne budsjettkomiteen, som ved forrige budsjettbehandling var bekymret for utviklingen, blir tettere orientert underveis. Det kan gjøre underverker, for det kan være at vi også da skjønner mer av de dilemmaene som presidentskapet har stått oppe i. I virkeligheten virker dette mer som om man vil holde tingene internt og prøve å hemmeligholde seg vekk fra kritikk.

Jeg må til komitéleder og saksordfører Kolbergs fremragende fremstilling av problematikken nevne et punkt. Han sa at komiteen hadde akseptert ønsket om å holde tilbake fra offentligheten en del opplysninger. Det er for så vidt riktig at komiteen har slått seg til ro og imøtekommet disse ønskene. Men jeg vil fra denne talerstolen si at jeg er ikke enig i skjønnsutøvelsen og lovanvendelsen når det gjelder offentlighetsloven – vi sier at vi ikke har den, men allikevel prøver vi å etterleve den her i Stortinget – som også må være gjenstand for diskusjon. Vi kan ikke føre en debatt med mening hvis vi ikke også kan referere til hovedtallene. Men jeg har også som et eksempel på dette brakt i erfaring at man da skal bryte et ønske om å holde ting unna offentligheten ved ikke å referere søksmålssummen som er adressert i dette prosessvarselet til Multiconsult, og at man heller ikke får bruke i den brede offentligheten det første tallet som presidentskapet la til grunn da de den 23. mai 2013 ga endelig beskjed om at disse prosjektene skulle iverksettes, selv om man da ikke kjente til løsningen for innkjøringen – den kom jo som kjent året etterpå. Det må være mulig å kunne referere til slike hovedtall, slik at skattebetalerne kan orientere seg og vurdere om dette er et prosjekt som har vært under tilfredsstillende styring. Mitt svar på det er vel nå fremkommet av innlegget mitt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:11:32]: Jeg vil også understreke alvoret i presidentskapets opptreden ved bygging av Prinsens gate, slik som representanten Tetzschner nå framstilte det, og at det er viktig å få plassert ansvaret for den betydelige svikten som har skjedd. Men da jeg ba om ordet, gjaldt det statsråd Sanners innlegg, som kan skape tvil om det komiteen har gjort.

Fra 2002 til 2016 var det klare formuleringer angående kap. 1 post 50 når det gjelder forholdet mellom hoffet og kongefamiliens private eiendommer. I år kom det endringer, hvor det står

«inkludert lønnsmidler til ansatte som utfører drift og mindre vedlikeholdsoppgaver på (…) private eiendommer».

Det er nå det kom en endring. Derfor er statsrådens forklaring ganske spesiell når han sier at det er skrevet for å unngå misforståelser, at det er for å få til presiseringer av praktiske ordninger, og at det ikke endrer forutsetningene for skillet. Jo, det er det det gjør. Det har vel ikke vært noen tvil om det statsråden sa om investeringer på kongefamiliens private eiendommer, at det skulle være av apanasjen. Det burde heller ikke vært tvil om at det som gjelder vedlikehold av private eiendommer, skulle være av apanasjen.

Det som har vært det store spørsmålet, har vært lønnsutgifter for arbeider på og drift av kongefamiliens private eiendommer. Her har komiteen vært rimelig presis, for vi sier i vår innstilling:

«Når de private kongelige eiendommene brukes til arrangementer som er knyttet til de kongeliges offisielle oppgaver, er det utgifter som belastes Det kongelige hoff.»

Det er ingen tvil om det. Komiteen ønsker ingen byråkratiske endringer her. Samtidig sier komiteen senere i innstillingen at den

«legger til grunn at dersom departementet vil at lønnsmidler for ansatte ved Det kongelige hoff skal kunne brukes til å utføre drift og mindre vedlikeholdsoppgaver på kongefamiliens private eiendommer, kan dette gjøres (…)».

Det er nettopp «utfører drift og mindre vedlikeholdsoppgaver» som er det som er formuleringen i statsrådens forslag overfor Stortinget, som Stortinget ikke slutter seg til. Så det er meget presise formuleringer fra vår side, og jeg forventer at statsråden følger det opp – etter det som her er skrevet, og det som er sagt.

Marit Arnstad (Sp) [11:14:29]: Jeg vil bare, på tampen av debatten, få lov til å knytte noen kommentarer fra Senterpartiets stortingsgruppe til utbyggingsprosjektet i Prinsens gate 26. Jeg synes, på linje med det også andre talere har sagt her i dag, det er grunnlag for å understreke alvoret i den saken. Det er en prosess der det på mange måter er overraskende at en ikke har hatt bedre kostnadskontroll og heller ikke bedre styring med prosjektet enn det som har vært tilfellet.

Som representanten Tetzschner var inne på, er det en fordel når en starter et prosjekt, å vite hvor man skal. Men det er også viktig at en underveis evner å bremse når en ser at farten blir for stor.

Det er riktig som stortingspresidenten sa, at dette har vært tatt opp i møter med de parlamentariske lederne to ganger – både i februar og i september – og jeg har lyst til å understreke de tre punktene Senterpartiets stortingsgruppe tok opp i de møtene. Det ene er at vi har etterspurt hva som er blitt gjort underveis for faktisk å redusere kostnadene i prosjektet. Vi har vært overrasket over en del av de vurderingene som er gjort omkring byggherrerollen, særlig forholdet til Statsbygg. Vi har også gitt klare synspunkter på hvordan vi ser på et eventuelt søksmål, og da ikke minst prosessrisikoen relatert til den typen søksmål.

Senterpartiet registrerer nå at Riksrevisjonen skal gjennomgå prosjektet. Det synes vi er positivt og viktig, og vi synes det er naturlig at en da, også fra Stortingets side, kommer tilbake til de ulike sidene av denne saken når den gjennomgangen er fullført.

Martin Kolberg (A) [11:16:25]: Jeg tar ordet for å si at jeg synes det er bra og viktig at det er et tydelig sammenfall mellom stortingspresidentens uttalelser her i denne debatten og komiteens synspunkt på alvoret i denne saken. Det var en viktig uttalelse fra presidentens side, men jeg vil også si at det var en helt nødvendig uttalelse.

Presidenten sier, i likhet med komiteen, noe annet som også er viktig, og som jeg derfor vil understreke nå på slutten av denne diskusjonen, nemlig erkjennelsen av at det er presidentskapet/stortingsadministrasjonen – men presidentskapet prinsipielt – som er byggherre i denne saken. Og det står i komiteens innstilling at det er byggherren som sitter med hovedansvaret for den situasjonen som dette prosjektet er kommet i. Det er det nødvendig å si veldig tydelig, slik som komiteen har uttrykt seg og i arbeidet med denne saken.

Representanten Tetzschner kommenterte min forståelse av at det var en del brev som ikke var kommet hit, og ett som er sladdet, som det heter, eller sensurert for plenum. Jeg vil da bare vise til det jeg sa i mitt første innlegg, nemlig at jeg mener at det er veldig problematisk. Det er forståelse i komiteen for at det brevet, som er omfattende, og som inneholder mange påstander om manglende arbeid fra Multiconsults side, kan være et rettsdokument og derfor holdes unna. Men det som jeg synes har vært vanskeligere – og det vil jeg si herfra en gang til – er administrasjonens og dermed også presidentskapets ønske om å sensurere andre, mer ordinære brev til Stortinget i plenum. Det vil framgå av vedleggene til saken hva som er sensurert, og jeg vil si til Stortinget at det har vært en veldig vanskelig sak for komiteen å akseptere. Det er en prinsipiell sak som jeg vil utfordre presidentskapet til å tenke igjennom ved senere korsveier, at én komité i en sak som dette sitter med et sett med opplysninger som ikke plenum får full tilgang til. Det er et prinsipp som bør diskuteres veldig grundig, for det er klart at det utfordrer plenum som sådan.

Til slutt vil jeg si at Stortinget nå kommer til å slutte seg til at rammen for byggeprosjektet skal være 1,8 mrd. kr. Hvis vi kommer i den situasjon at det ikke er nok, formoder jeg at Stortinget i plenum blir løpende orientert om det, slik at man kan ta stilling til det, og at vi ikke kommer i en slik situasjon som dette en gang til.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:21:52] (komiteens leder og ordfører for sakene nr. 3 og 5): Jeg er sikker på at presidenten skjønner at dette er vårt bidrag til den effektiviseringsreformen som er omtalt i en av innstillingene som vi nå behandler.

Jeg skal være veldig kort. Når det gjelder sak nr. 3, innstilling fra finanskomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 2017 vedrørende rammeområder 19, 20, 22 og 90-poster og kapitlene som gjelder overføring til og fra Statens pensjonsfond utland, vil jeg i grunnen bare vise til at dette er en del av det store debattopplegget vi hadde under finansdebatten. Så jeg har ikke behov for å gjenta argumentene for de posisjoner vi har inntatt i den saken.

Når det gjelder sak nr. 4, som gjelder den planlagte sentraliseringen av Skatteetatens kontorstruktur, som det heter i Dokument 8-forslaget, har vi fra Kristelig Folkepartis side fremmet et eget forslag, som jeg gjerne vil referere og ta opp. Det gjelder mindretallsforslag nr. 1 i innstillingen:

«Stortinget ber regjeringen om å foreta en ny vurdering av antall statlige skattekontorer ut fra overordnede distriktspolitiske vurderinger og betydningen statlige arbeidsplasser har i denne sammenheng.»

Bakgrunnen for vårt forslag er at det er en omfattende endring i strukturen som nå skjer. Vi registrerer at regjeringen selv – uten egentlig å gi noen særskilt begrunnelse – har føyd på noen kontorer i tillegg til det forslaget som er fra etaten. Det sier meg at her har man kanskje diskutert noen kontorer ut fra distriktsmessige hensyn, men det er det vanskelig å se ut fra det som regjeringen selv har skrevet. Vi mener at dette er å gå for langt i å legge ned kontorer, og vil derfor fremme dette forslaget for å få en ny vurdering ut fra de forutsetninger som jeg nevnte i mitt innlegg.

Når det gjelder sak nr. 5, innstilling fra finanskomiteen om ny saldering av statsbudsjettet for 2016, vil jeg ta opp Kristelig Folkepartis forslag, som handler om mindreforbruk når det gjelder innsatsstyrt finansiering i helsevesenet. Vi foreslår at de midlene ikke inndras, men overføres til de regionale helseforetakene.

Dermed har jeg tatt opp de forslagene vi har i samtlige innstillinger.

Svein Flåtten (H) [11:25:31]: Jeg skal konsentrere meg om vår fagproposisjon og Innst. 5 S, hvor det ikke er de store uenighetene, men hvor det er betydelige og kraftige merknader fra særlig Arbeiderpartiet rundt regjeringens oljepengebruk i de ordinære budsjetter. Jeg blir fristet til å assosiere dette med skriftstedet om å se splinten i sin brors øye, mens man ikke blir var bjelken i sitt eget.

Det er en gjentatt kritikk av regjeringens oljepengebruk, og jeg tror det er en dristig kritikk, for man får ikke øye på sin egen bruk, og ikke minst innretningen av den, og heller ikke at man har en skatteøkning på 10 mrd. kr, ca., i hvert eneste budsjett. Hva var egentlig hensikten med å sluse midler fra fondet inn i norsk økonomi hvert år gjennom handlingsregelen? Jo, det skulle skape vekst i økonomien, og det skulle gå til vekstfremmende investeringer i vei, bane, infrastruktur, skole, utdannelse, forskning osv. – dette som vi kjenner så godt. Og slik er det blitt. Men under vår regjering har innretningen gått mer mot de riktige investeringer enn under de rød-grønnes. Man kan bare bla opp i nasjonalbudsjettet, og der vil man se at det er en endring i det man bruker på de «riktige» tingene.

Så skulle praktiseringen være slik at man skulle investere mer når tidene gikk imot, og mindre i medgangstider. Vi har hatt motgang – det hadde vi under finanskrisen. Da brukte man mer oljepenger, og vår soliditet og vår oljepengebruk kunne støtte raskt opp under banker og finansinstitusjoner. På samme måte har man møtt oljeprisnedgangen i 2014 og årene etter det med kraftfulle tiltak. Allikevel har man ligget godt under handlingsregelen – det siste året på rundt 3 pst. I løpet av de tre årene har regjeringen brukt 596 mrd. kr av oljepengene, som vi kaller det. Arbeiderpartiet har brukt ca. 590 mrd. kr – og nå har jeg vært veldig hyggelig i utregningen og ikke brydd meg så mye om den budsjettriksingen som foregikk i fjor, da man hadde en inndekning på penger som man visste ikke ville komme inn, altså en forsvinnende liten forskjell. Allikevel gjør man det til et poeng at fondet visstnok skal gå tomt i 2045, hvis man forutsetter at bruken er den samme som nå. Men da ser man helt bort fra alle de forbehold som man må ta. Det vil komme kriser, det vil komme nedgangstider, det vil komme oppgangstider – veldig mye kommer til å skje i de årene som ligger foran oss. Da kan man ikke forskuttere at oljepengebruken vil ligge der den har ligget, i den motsyklusen som vi nå har. Tvert imot skriver regjeringen faktisk at handlingsrommet vil bli mindre, og vi vil selvsagt opptre deretter. Det er heller ingen økonomer å få øye på som har kritisert oljepengebruken, særlig når det gjelder de budsjettene som har vært. Og hvem ville egentlig tørre det, i den kraftige motgangen vi har hatt? Så det er egentlig bare Arbeiderpartiets nærmest robotiserte retorikk som sier dette om og om igjen, og jeg assosierer igjen, men denne gangen med eventyret om god dag, mann – økseskaft.

Vi løser ikke den situasjonen vi er i, ved polemikk på autopilot og rop om krise ved hver eneste anledning. Det tror jeg vi løser bare ved hardt arbeid for å fremme omstilling, som igjen kan skape nye arbeidsplasser. På 2040-tallet ligger det ikke til meg å vite hva den neste generasjon vil spørre om, men det vil forundre meg hvis de da stiller spørsmål om man hadde en politikk i 2016 som gjorde fondet 6 mrd. kr større eller mindre enn andre politiske partier hadde forslag om, så langt frem. Det spørsmålet man vil få, er: Hva er blitt gjort gjennom 20–30 år for å skape nye arbeidsplasser for en hel generasjon? Politiske resultater om hva vi skal leve av i fremtiden, hva vi skal investere i, hvordan vi skal skape arbeidsplassene, er det det vil bli spørsmål om. Det vil ikke bli spørsmål om akkumulert politisk retorikk.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:30:40]: Det er litt forunderlig at Høyres finanspolitiske talsmann henfaller til kun retorikk når det gjelder oljepengebruk og ansvarlig budsjettering. Noe av debatten når det gjelder offentlig pengebruk i høst, har jo bl.a. handlet om det budsjettforliket vi fikk, der man finansierte nye varige utgifter ved å skyve på prosjekter, ta ekstraordinære utbytter og ta driftskreditter, men ikke reelt sett nedprioritere andre satsinger.

Det budsjettforliket som kom, gjør jo at man får en større finansieringsutfordring framover enn man hadde før budsjettforliket. Det er summen av alle disse manglende prioriteringene som vi i opposisjonen har påpekt gang etter gang, gjør at man får en dårligere finansiering av velferdsstaten på sikt. Politikk handler også om å prioritere.

I dag skal vi behandle en ny sentraliseringsreform. Det har vært en blå tråd i regjeringens arbeid at alle offentlige virksomheter skal sentraliseres. I politiet ser vi nå en voldsom sentralisering i hele landet, med stor uro rundt den såkalte nærpolitireformen, som har blitt en fjernpolitireform. Vi ser det i kommunal sektor, der regjeringen tross enormt mange ulike former for lokking, økonomisk tvang, og – det er litt uparlamentarisk å si – nesten skjulte trusler om at nå må man slå seg sammen. Det gir ingen respons, men nå i siste omgang tror man at man skal begynne med tvangssammenslåinger etter jul.

Vi har sett det på sykehus, og vi har sett det på Nav, der det skal være et framskritt at Nav-brukerne ikke skal kunne møte en person personlig, men at all kontakt skal skje gjennom en PC-skjerm. Og i dagens behandling ser vi det på Skatteetaten. Man skal fjerne ca. 500 statlige stillinger rundt omkring i hele landet og sentralisere etaten til noen få steder. Vi mener det er en feil retning å gå i.

For det første mener vi det er viktig med nærhet til et skattekontor mange plasser. Ta f.eks. mitt eget fylke, Hedmark. Trysil er et typisk sted med veldig mange gjestearbeidere, og det er klokt å ha ID-kontroll i nærheten, så de slipper å reise langt. Det blir lettere for arbeidsgiverne og gjør det enklere å ha et ordnet og skikkelig arbeidsliv. Det fyller viktige funksjoner, spesielt der det er mye arbeidskraft som er midlertidig i Norge.

Det er også viktige arbeidsplasser for nærmiljøet. Noe vi må tenke på innen offentlig sektor, er at desentraliserte arbeidsplasser skaper et mer variert arbeidsmiljø og gjør at det er lettere for folk å flytte dit og bosette seg der, og at det er lettere for andre bedrifter å få kompetent arbeidskraft fordi det er arbeidsplasser til begge.

Vi kan ikke gjøre som regjeringen gjør nå, at man tenker på hver enkelt statlige eller offentlige etat for seg, og ikke ser på de helhetlige samfunnsvirkningene. De helhetlige samfunnsvirkningene blir veldig store når man sentraliserer arbeidsplasser fra Nav, når man sentraliserer arbeidsplasser fra skatteetat, når man sentraliserer arbeidsplasser fra lensmannskontor, og når man reduserer lokale sykehus og sentraliserer tilbud og arbeidsplasser derfra. I sum gjør det at man får en annen samfunnsutvikling, og man kan bare reise over svenskegrensen og se hvilken samfunnsutvikling det blir. Da får vi et annet land der alt av vekst og kraft skal konsentreres rundt de største byene, og resten av landet gradvis avfolkes. Det har ikke vært noen vellykket politikk for Sverige, og det kommer ikke til å bli noen vellykket politikk for Norge. Norge må ikke bli Sverige. Vi har ført en mye mer fornuftig politikk, som har gjort at vi har utviklet hele landet.

Det skal være endringer, men den voldsomme sentraliseringen som nå skjer innenfor Skatteetaten, mener vi er uklok. Den fører til sentralisering av lokalsamfunn, og den gir dårligere tilbud til lokale næringsdrivende og lokalmiljøet.

Det er synd at ikke flere i Stortinget er mer bekymret for den sentraliseringen denne reformen fører med seg. Jeg håper at flere enn Kristelig Folkeparti, når det kommer til stykket, velger å stemme imot reformen. For dette er ikke en god reform, det er ikke en gjennomtenkt reform, og den fører til et dårligere tilbud.

I Norge har vi veldig høy tillit til Skatteetaten. Det er en stor kapital at vi har tillit mellom innbyggere og skatteetat, og nærhet til disse tjenestene i nærmiljøet er en del av det som gjør at vi har et høyt tillitsforhold, og vi bør videreutvikle det.

Jeg tar opp våre forslag i saken og håper at flere partier, når det kommer til stykket, ser at det er klokt å se hele landet, ikke bare Oslo sentrum.

Marianne Marthinsen (A) [11:35:33]: Nå er ikke debatten om nysalderingen stedet for det store slaget om tilstanden i norsk økonomi og hvorvidt den økonomiske politikken fungerer eller ikke. Det er og skal være en teknisk justering. Men salderingen gir jo Stortinget viktig informasjon om hvordan året faktisk har utviklet seg, og hvorvidt de forutsetningene vi la til grunn da vi behandlet budsjettet for et år siden, har stått seg.

Det har lenge vært varslet lysning i økonomien. Da vi behandlet 2017-budsjettet for et par uker siden, kunne vi f.eks. lese i Gul bok at veksten i norsk økonomi ser ut til å være på vei opp igjen, understøttet av en kraftfull økonomisk politikk. Lignende passuser kunne vi lese da vi behandlet 2016-budsjettet for et drøyt år siden. Vi har ved flere anledninger siden da – og i og for seg tidligere også – hørt både finansminister og statsminister forsikre om at den økonomiske politikken virker kraftfullt, at ledighetstoppen snart er nådd, og at bedre tider kommer.

Når jeg bruker litt tid på dette innledningsvis, er det fordi vi har fått en nysaldering til behandling hvor inntekter fra skatter og avgifter nedjusteres med 15 mrd. kr for Fastlands-Norge, hvor overføringen til Statens pensjonsfond utland, SPU, reduseres med 82 mrd. kr, hvor overføringen fra SPU foreslås økt med 3,5 mrd. kr, hvor oljekorrigert underskudd øker, og hvor den underliggende utgiftsveksten øker, sammenlignet med de tallene som lå til grunn, da vi behandlet budsjettet i fjor.

De anslagene var rett og slett for optimistiske. Nå når vi er på vei inn i et nytt budsjettår hvor det er lagt til grunn at vi skal opp i en vekst på 1,7 pst. for Fastlands-Norge, og hvor det er forutsatt at de aller viktigste vekstbidragene utover privat forbruk skal komme fra eksport og bedriftsinvesteringer, må vi i hvert fall bruke litt tid på å reflektere rundt det.

Det som gjør meg bekymret, er at det er lite i tallene som nå tyder på at det er noen stor vekst i eksporten. Det er lagt til grunn en vekst i vare- og tjenesteeksporten på 4,3 pst. Men hvis vi ser på det siste året fra november 2015 til november 2016, har eksporten faktisk falt med 1,8 pst. Industriproduksjonen fortsetter å falle, og bedriftsinvesteringene er lave.

Dette er ikke noe forsøk på svartmaling eller å snakke Norge ned. Det er mer et uttrykk for en reell bekymring nå når vi står ved en korsvei og vi ser at fasiten for inneværende år ble mer dyster enn vi la til grunn, og hvor det ut fra en vurdering av hvordan de viktigste vekstdriverne faktisk utvikler seg nå, er grunn til i hvert fall å spørre seg om hvorvidt det er en reell risiko for at vi ser den samme type fasit når vi kommer til nysalderingen neste år. Så får vi ta den store debatten om hva det betyr for den økonomiske politikken, seinere. Det er ikke rom for det i dag. Men i og med at representanten Flåtten startet ballet litt her, er det i denne sammenhengen verdt å nevne de merknadene knyttet til Innst. 5 S som Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet står sammen om, og hvor vi uttrykker dyp skepsis til at stadig mer oljepenger brukes til å dekke løpende utgifter over statsbudsjettet. Dette er ikke snakk om motkonjunkturpolitikk, men om at én av sju kroner som brukes i budsjettet, hentes fra SPU, og at det i stor grad er løpende utgifter som dekkes.

Situasjonen er fundamentalt annerledes nå enn den var i 2008–2009 med finanskrisen. Det overrasker meg litt at representanten Flåtten har en så lettvint analyse. Det er klart at når oljepengebruken etter hvert utgjør en så stor del av budsjettet og dekker løpende utgifter, blir vi også sårbare for mulig feilinnretning av økonomien og nedbygging av konkurranseutsatt industri.

Til slutt vil jeg kort nevne saken om skattekontorstrukturen. Det har vært Arbeiderpartiets holdning gjennom mange år, også mens vi selv satt i regjering, at plassering av skattekontor er en oppgave som hører til regjeringen. Det mener vi fortsatt. Vi mener det ikke er hensiktsmessig at Stortinget i plenum skal bestemme hvor skattekontorene skal ligge. Men det betyr ikke at vi er likegyldige til hvilke prinsipper som skal ligge til grunn når regjeringen gjør denne type vurderinger. Det å bygge gode fagmiljøer, det å ha en effektiv struktur, er selvsagt veldig viktig, men det er også helt nødvendig å ta hensyn til at Norge er et langstrakt land. De geografiske avstandene er mange steder store, og det har vært viktig for oss å få på plass merknader om at reell reiseavstand må være en del av vurderingen. Det regner jeg med at regjeringen merker seg.

Jeg tar med dette opp Arbeiderpartiets forslag.

Roy Steffensen (FrP) [11:40:52]: Dette er årets siste dag, og jeg tenker at det som kan sies om budsjettet, er blitt sagt, så jeg har ikke tenkt å bruke mye tid på dette.

Jeg registrerte, som representanten Flåtten, at Arbeiderpartiet har en del merknader inne om oljepengebruk, men jeg ser for meg at dette er en diskusjon og debatt som vi skal fortsette for fullt i året som kommer. Det blir et langt år med valgkamp, og dette temaet kommer nok til å være veldig sentralt.

Jeg vil bare nevne at i perioden med de rød-grønne doblet oljepengebruken seg fra 69,8 mrd. kr til 136,6 mrd. kr. I den perioden fikk vi ingen nødvendige reformer igangsatt, ingen nødvendige grep for å gjøre noe for en omstilling som vi så var nødt til å komme. Vi opplevde at det var et økt vedlikeholdsetterslep både på vei og jernbane og på offentlige bygg. Dette er noe som denne regjeringen har gjort noe med, så vår økning i oljepengebruk er i tråd med det som var forutsetningen da handlingsregelen ble innført i 2001. Vi bruker mer penger på kunnskap, på forskning, på skattelettelser og på å redusere vedlikeholdsetterslepet på bl.a. vei og jernbane. Men jeg regner med at vi skal fortsette neste år med denne type debatt, så jeg skal ikke trekke ut dette særlig lenger.

Jeg vil benytte anledningen til å takke komiteen for godt arbeid i det året som har vært. Vi har fått på plass en skattereform som bl.a. skal senke selskapsskatt og skatten for personer til 23 pst. innen 2018. Etter noen ekstrarunder klarte vi å få landet et statsbudsjett også for 2017. Jeg vil med det ønske komiteens medlemmer og ansatte en god jul og et godt nytt år, og så møtes vi til ny dyst i 2017.

Trine Skei Grande (V) [11:43:17]: Det var en viktig presisering, for mange av oss har tenkt å nyte de siste dagene av året!

Jeg skal ikke gjenta budsjettdebatten, så jeg kommer egentlig bare med en stemmeforklaring som angår Dokument 8:119 S for 2015–2016, representantforslaget fra Senterpartiet. Venstre kommer til å stemme for forslag nr. 3 primært og kommer til å støtte forslag nr. 1 sekundært, sånn som jeg regner med stemmegivningen vil bli lagt opp. Grunnen til det er at vi har kjempet hardt for å få flyttet ut arbeidsplasser, og dette må ses i den helheten.

Men bare så det er sagt: Jeg hørte representanten fra Senterpartiet sitt flammende innlegg for skattekontor, men det er viktig å ha med seg litt historie, sjøl om Senterpartiet har forlatt salen. For i 2011 la Senterpartiet i regjering ned 48 skattekontor, i 2012 foreslo de å legge ned 70, men fordi det ble så mye bråk, ble det bare lagt ned 55.

Så da er ikke hundre og ett ute, men hundre og tre ute for den som prøver å argumentere for at dette er reformer man er imot. Vi må være med og fornye velferdsstaten til enhver tid. Vi må være med og fornye strukturen vår til enhver tid, og vi må være med på endring. Det er en endring som Senterpartiet er for i regjering og imot i opposisjon, ved enhver anledning. Så hvis man ikke vil møte seg sjøl i døra, gjelder det å ha en god plan for hvordan man skal få arbeidsplasser ut rundt omkring i landet, men det betyr ikke at man ikke skal endre noe i offentlig sektor. Det mente heller ikke Senterpartiet da de satt i regjering.

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:45:22]: Jeg setter stor pris på representanten Skei Grandes retoriske evner, men når det snakkes om å møte seg selv i døra, vil jeg – uten å spille opp til tidenes debatt – minne om at Venstre nylig har reddet regjeringen, igjen, og belønnes ifølge ryktene med Per-Willy Amundsen som ny statsråd. Så kan jo alle reflektere litt over det på egenhånd.

Jeg hadde egentlig bare tenkt å varsle at SV stemmer for Arbeiderpartiets forslag nr. 1 i Innst. 5 S for 2016–2017, og om det er nødvendig, tar jeg opp forslagene vi er med på i Innst. 149 S for 2016–2017. Jeg vil understreke at effektiviseringen som følger av digitalisering og ny teknologi i statlige etater, bør brukes til å skaffe til veie et bedre tilbud til innbyggerne og ikke sentralisere og effektivisere bare for innsparingens skyld. Jeg vil legge til at vi i SV ikke forstår helt det hensiktsmessige i å bygge ned Skatteetatens tilstedeværelse rundt omkring i landet, gitt den oppmerksomheten f.eks. arbeidslivskriminalitet nå omsider ser ut til å få i det offentlige ordskiftet.

For øvrig merker jeg meg at Høyre på få år har blitt et parti som ikke bare forsvarer, men entusiastisk forsvarer, en helt eksplosiv økning i oljepengebruken. Det må jo være en «tip of the hat» – som det heter på godt norsk – til finansminister Siv Jensen, som jeg for øvrig vil ønske god jul.

Jeg vil også ønske god jul til komiteen, til presidenten og til stortingssekretariatet og takke for om ikke alltid like godt samarbeid, så i hvert fall et ganske gemyttlig et, gjennom hele 2016.

Statsråd Siv Jensen [11:47:13]: La også meg få lov til å benytte anledningen til å ønske finanskomiteen og Stortinget en riktig god jul, og ikke minst takke for godt og konstruktivt samarbeid gjennom et krevende år.

Først noen få ord om salderingen av budsjettet for 2016: Vi behandler altså dette budsjettet for tredje gang. Vi står ved utgangen av året, og salderingen er først og fremst en teknisk gjennomgang av budsjettet. Det er ikke en stasjon for å gjøre store nye satsinger eller å endre innretningen på finanspolitikken. Det er derimot en anledning til å reflektere over budsjettpolitikken gjennom det året som har gått, og når vi nå ser oss tilbake, er det tydelig tegn på at politikken virker. Norsk økonomi er i bedring. Sammen med rekordlav rente og styrket konkurranseevne er den aktive finanspolitikken en viktig årsak til at aktiviteten i fastlandsøkonomien øker, og at det er utsikter til høyere vekst fremover.

Så noen ord om ny kontorstruktur i Skatteetaten. Skatteetaten har et svært viktig samfunnsoppdrag. Etaten skal påse at skatter og avgifter blir riktig fastsatt og innbetalt. Det arbeidet sikrer inntekter, som er selve grunnlaget for offentlig virksomhet. Når regjeringen har gjort endringer i Skatteetatens kontorstruktur, er det for å sikre at etaten er i stand til å løse samfunnsoppdraget sitt på en god og effektiv måte også i fremtiden. Den nye kontorstrukturen i Skatteetaten er godt begrunnet og tilstrekkelig utredet. Det er ikke nødvendig at regjeringen legger saken frem for Stortinget. Stortinget ble i statsbudsjettet for 2017 orientert om at Skattedirektoratet har fått fullmakt til å gjennomføre ny kontorstruktur, og det ble for ordens skyld gjort på akkurat samme måten i 2011, da Senterpartiet selv satt i regjering og ga Skattedirektoratet fullmakt til å legge ned 121 kontorer i Skatteetaten.

Etaten mener selv at dagens struktur ikke er tilpasset etatens behov. Etaten er tydelig på at kompetansen i dag er spredt på for mange og små fagmiljøer, og at ressursene bør disponeres annerledes enn i dag. Digitalisering av Skatteetatens tjenester, bl.a. selvangivelsen, har redusert behovet for personlig oppmøte ved skattekontorene betydelig. Antall henvendelser til kontorene over skranke er nesten halvert de siste fire årene, og etatens oppgaveløsning er nå i stor grad uavhengig av geografi.

Så har etaten vært svært tydelig på at kompetansen i etaten bør samles i færre og større fagmiljøer, som vil gi større slagkraft på viktige områder i forbindelse med økonomisk kriminalitet, arbeidsmarkedskriminalitet og identitetsforvaltning. Større enheter vil også gi mer likebehandling og økt rettssikkerhet for skattyterne. Derfor har regjeringen valgt å legge stor vekt på de faglige vurderingene.

Jeg merker meg at det er noen nyanserte standpunkter knyttet til dette blant partiene på Stortinget. Jeg merker meg også at det er et flertall for at dette blir gjennomført. Jeg har stor forståelse for at det lokalt er ønske om å beholde statlige arbeidsplasser. Regjeringen har imidlertid et ansvar for at statsforvaltningen er organisert på en måte som gir god og effektiv oppgaveløsning for landet som helhet, og jeg mener den nye strukturen balanserer ulike hensyn på en god måte.

Siri A. Meling (H) [12:00:10] (ordfører for sak nr. 4): Arbeidshverdagen til dem som arbeider på skattekontorer rundt omkring i landet, er i endring. Antall besøkende på skattekontorene er blitt nesten halvert de siste fire årene, og digitalisering av etatens tjenester medfører at oppgaveløsningen i større grad enn tidligere er uavhengig av geografi.

Skatteetaten gjør en stor og viktig jobb i en virkelighet som blir stadig mer kompleks, og som setter strenge krav til kompetanse og samarbeid på tvers av ulike etater, så vel som internt i selve Skatteetaten. Arbeid knyttet til økonomisk kriminalitet, arbeidslivskriminalitet, identitetsforvaltning og en stadig mer globalisert økonomi, er krevende.

Summen av dette, utfordringer og forventninger, gjør at Skatteetaten selv har vurdert at dagens kontorstruktur ikke er tilpasset etatens behov og de krav som stilles for å løse oppgavene på en god og effektiv måte i årene fremover. De ønsker at ressursene i større grad samles i større fagmiljøer med en tilstedeværelse i områder med høy næringsaktivitet og mulighet for å bygge gode og fleksible kompetansemiljøer. Høyre støtter denne tilnærmingen.

Betydningen av både kompetanse og samarbeid på tvers av etater viser seg bl.a. i de nye sentrene mot arbeidslivskriminalitet som er etablert de siste årene, med representanter fra Skatteetaten, politi, Arbeidstilsynet og Nav, som gir gode resultater. I budsjettavtalen mellom samarbeidspartiene ble det også gitt ytterligere ressurser til nye slike sentre.

Jeg er glad for at Skatteetaten i sin egen anbefaling til ny kontorstruktur har tatt hensyn til både en regional fordeling av arbeidsplassene, og ikke minst at en viderefører og videreutvikler tilpasset informasjon og oppsøkende tjenester for brukergrupper som har behov for dette.

Jeg er glad for at et flertall stiller seg bak regjeringens politikk på dette området og støtter regjeringens anbefaling om å legge Skatteetatens eget forslag til grunn, med tillegg for fire kontorer i Askim, Otta, Sandefjord og Gjøvik.

I representantforslaget fra Senterpartiet foreslås det at denne saken skal legges frem for Stortinget til behandling. Dette er et underlig forslag og ville i så fall bryte med det Senterpartiet selv gjorde som en del av regjeringen Stoltenberg II i forbindelse med statsbudsjettet for 2011, hvor Skattedirektoratet fikk fullmakt til å legge ned hele 121 kontorenheter i Skatteetaten. Det kan ikke være en standard for Senterpartiet i posisjon og en annen standard for Senterpartiet i opposisjon. Jeg er derfor glad for at flertallet går inn for å vedlegge dette forslaget protokollen.

Lisbeth Berg-Hansen (A) [12:03:09]: Selv om jeg er en relativt stor forbruker av Skatteetatens tjenester, ser jeg faktisk at det er mulig å endre kontorstrukturen uten at det går ut over tilbudet til brukerne.

Jeg tror heller ikke at vi som har sete i denne salen, er de som har de beste forutsetningene til å vurdere hvor det enkelte kontoret skal ligge. Men dette til tross, vil jeg, i likhet med representanten Marianne Marthinsen, understreke betydningen av flertallsmerknaden, at Skatteetaten tar hensyn til de reelle reiseavstandene når kontorstrukturen skal fastlegges.

Så vil jeg for første og – jeg lover – eneste gang benytte anledningen til å sende en julehilsen hjem, nærmere bestemt til Brønnøysund. Jeg vil be finansministeren om å ta en liten ekstrarunde med Skatteetaten, knyttet til kontorstrukturen på Helgeland. Det er fortsatt ganske mange som oppsøker skattekontorene, og nettopp med bakgrunn i reelle reiseavstander, er det altså ganske stor forskjell å legge linjalen på et kart versus å kjøre bil, og ofte mange ferjer. Jeg ser heller ikke bort fra at det fins lignende eksempler andre steder i landet.

Helt til sist slutter jeg meg hjertelig til alle ønsker om en god jul til alle sammen.