Henrik Asheim (H) [10:05:35] (komiteens leder og ordfører for saken): La meg som vanlig begynne med å takke komiteen for et godt samarbeid i behandlingen av denne store og viktige meldingen. Det kommer også frem av en lang innstilling fra komiteen at her har det vært mange meninger og meningsbrytninger. Det er positivt i en så stor og viktig sak som mulighetsmeldingen er.

Det er viktig når vi skal diskutere dette, å begynne med å definere om all ulikhet er galt. Det finnes jo ulikhet som resulterer i frie valg, altså simpelthen at man i en familie f.eks. har valgt å gå ned i stilling, flytte ut på landet, jobbe mindre og være mer sammen med barna sine, mens andre velger å bli boende midt i byen, jobbe mye og dermed også ha høyere inntekt. Det er ulikhet mellom disse familiene, men det er ulikhet som resultat av at to familier har tatt frie valg ut fra det livet de ønsker å leve.

Det finnes også ulikhet som oppstår som resultat av politiske valg som man ønsker å ta. Da det var flyktningkrise i Europa, ble det et forlik her på Stortinget der Stortinget sa at landet vårt skulle ta imot 8 000 syriske kvoteflyktninger. Det er mange gode, høyverdige, riktige argumenter for at et rikt land som Norge gjør det, men ulikheten i Norge går jo noe opp når de 8 000 menneskene kommer til landet.

Da vi hadde en finanskrise i 2008, førte det til at hundrevis av milliarder av kroner forsvant på Oslo Børs. Ulikheten gikk ned i Norge, men det var ingen som fikk det bedre, altså er ikke ulikhet den eneste parameteren vi kan måle ut fra om ting går bra eller dårlig.

Det betyr ikke at stor ulikhet ikke er et problem hvis f.eks. ulikheten blir for stor, slik som man kan se i land som USA, hvor lederlønningene galopperer av gårde og blir svært høye sammenlignet med inntektene til vanlige folk, som blir hengende etter i lønnsutviklingen, eller hvis ulikhetene ikke er et resultat av ulike valg, men av ulike muligheter. Det finnes land hvor barna går på eliteskoler, gitt at de har riktig bakgrunn, mens andre går på andre skoler. Da blir mulighetsulikheten stor. Det er ikke en utvikling vi ønsker i Norge, og heldigvis heller ikke har.

Situasjonen i landet vårt er – hvis man tar med velferdsordningene våre – at vi har den laveste ulikheten i hele EØS-området. Det er positivt, og det er noe vi skal ta vare på. Det er flere grunner til at ulikheten i Norge er stabilt lav og har vært det over mange år. For det første har vi et progressivt skattesystem. De 10 pst. med høyest personskatt i Norge betaler nesten 40 pst. av de samlede personskatteinntektene til staten. De 10 pst. rikeste betalte 38,8 pst. av all personskatt i 2017.

Men skatt er ikke bare omfordeling, skattesystemet vårt har mange formål – vi skal skape arbeidsplasser, vi skal hindre forurensning, det skal lønne seg for flere å jobbe. Derfor er det mange hensyn som ligger til grunn for skattesystemet vårt. Derfor er den andre delen av suksessfaktoren i Norge ikke bare at skattesystemet er progressivt, men hva vi bruker skatteinntektene på. Det at vi har gratis utdanning for alle i Norge, er svært, svært omfordelende. Det at vi har gratis helsevesen i Norge for dem som trenger det, når de trenger det, er svært, svært omfordelende. I tillegg har vi ordninger for dem som har lav inntekt, og det gjør at man også målretter noen av skattepengene mot dem som trenger det mest.

85 pst. av økningen i antall barn i familier med varig lavinntekt er i innvandrerfamilier. Det er ikke en unnskyldning, og det er ikke en bortforklaring, men det er en svært viktig faktor å ha med seg dersom man skal sette inn de riktige tiltakene for å hindre at ulikheten i Norge vokser.

Så hva gjør vi med dette? I 2019 gjennomfører regjeringen en rekke tiltak som kommer barn og barnefamilier til gode, f.eks. gratis kjernetid i barnehagene også for 2-åringer i familier med lav inntekt. Denne regjeringen har innført en moderasjonsordning som gjør at ingen familier i Norge bruker mer enn 6 pst. av inntekten sin til barnehage. Det er svært omfordelende. Barnetrygden er økt, bostøtten er spisset og rettet nettopp mot de barnefamiliene man er bekymret for, og man har utvidet ordningen med oppfølgings- og losfunksjoner for ungdom og økt bevilgningen til områdesatsinger i utsatte byområder.

En annen gruppe som vi vet har vært representert på statistikken over dem med lavest inntekt, er landets pensjonister. Derfor har vi gjennom de årene dagens fire regjeringspartier har hatt ansvaret for landet, økt minstepensjonen med 12 000 kr. Andelen alderspensjonister med vedvarende lavinntekt har gått ned fra i underkant av 30 pst. på slutten av 1990-tallet til 10 pst. i perioden nå. Alt dette er viktige tiltak for å løfte dem som lenge har sittet nederst ved bordet.

Allikevel er de tre viktigste tiltakene for å hindre økende ulikhet arbeid, utdanning og god integrering.

Denne regjeringen har, i tillegg til å føre en politikk som har ført til rekordlav arbeidsledighet og økende sysselsetting i Norge, ikke slått seg til ro med det, for det er også viktig at flere av dem som står utenfor arbeidslivet, kommer inn. Derfor har man tatt initiativ til en inkluderingsdugnad som gjør at flere med nedsatt arbeidsevne eller hull i cv-en kommer inn i arbeidslivet. 5 pst. av nyansettelser i staten skal gjøres av folk med hull i cv-en. Vi har innført krav om aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere, og den økes nå frem til fylte 40 år, men vi ser også at det er en nedgang i antall unge som er mottakere av økonomisk sosialhjelp. Ungdomssatsingene, som nå er etablert i hele landet, sørger også for at flere av dem som slet med å komme inn i sin første jobb, nå får nettopp det.

Det andre er utdanning, og her mener jeg det er en politisk brodd mellom høyre og venstre side. Et av de store paradoksene med Norge har vært at vi gjennom mange år har hatt en skole som ikke bare har reprodusert, men også forsterket sosiale forskjeller. Bakgrunn og hvor lang utdanning ens foreldre har, har vært svært viktig for hvor godt en selv gjør det på skolen. Derfor var det helt avgjørende at det daværende borgerlige flertallet faktisk allerede på begynnelsen av 2000-tallet innførte Kunnskapsløftet, som handlet om nettopp å løfte dem som trengte det mest. Etter at denne viktige reformen har fått virke, har andelen elever under kritisk grense i lesing i 4. klasse gått fra 10 pst. til 2 pst. Det er å utjevne sosiale forskjeller.

På integreringsfeltet er det mye som gjøres, og mye som fortsatt må gjøres. Derfor har denne regjeringen satt i gang en rekke tiltak for å sørge for at andelen innvandrere vi tar inn til landet, som flyktninger og asylsøkere, er i en slik målestokk at vi faktisk er i stand til å integrere dem. Men i tillegg stiller vi også noen krav, f.eks. at en må ta norskopplæring for å få sosialhjelp, at ungdom med kort botid skal få et bedre tilrettelagt tilbud med kombinasjonsklasser på videregående skole, slik at flere fullfører og består. Med utvidet gratis kjernetid i barnehagen, som ble vedtatt høsten 2018, vil den totale andelen barn som får dette tilbudet – og mange av dem er barn av innvandrere – ha gått fra 11 300 til 45 100.

La meg allikevel få avslutte med å nevne noe av det som kanskje er den viktigste grunnen til at forskjellene i Norge er små. Det er samfunnsmodellen vår. Det er f.eks. at vi har ansvarlige parter som sørger for at når det går trått i industrien, sørger arbeidstakerne for ikke å kreve mer enn at bedriftene overlever den perioden, men det partssamarbeidet sørger også for at når det går bra med bedriftene, får arbeidstakerne sin andel av suksessen og overskuddet. Dermed unngår vi det man kan se i mange andre land.

Ved at vi har en lønnsdannelse som ikke handler om at vi i Stortinget sitter og vedtar en minstelønn, slik man ser i andre land, som ikke blir et gulv, men ofte et tak, har vi tillit til at partene, sammen med staten, finner gode løsninger for arbeidstakere og arbeidsgivere over hele landet.

Det er også slik at vi har institusjoner som det er høy tillit til, vi har lav korrupsjon, folk samarbeider og stoler på hverandre – og på den måten utjevnes også ulikhetene.

Debatten vi skal ha i dag om en sak som finanskomiteen har jobbet mye med, og som er et resultat av en melding regjeringen leverte til Stortinget, er viktig, for disse resultatene har ikke kommet av seg selv, og det er ingen naturlov at de fortsetter. Men vi må også være tydelige på hva som er de viktigste tiltakene for å sørge for at ulikheten forblir lav i Norge, den laveste i EØS-området, og det er samfunnsmodellen vår, det er utdanningssystemet vårt, det er omfordelende skatt, og det er et velferdssamfunn som gir til dem som trenger det, når de trenger det.

Fredric Holen Bjørdal (A) [10:24:42]: I årevis har vi diskutert – i og utanfor denne salen – konsekvensane av aukande forskjellar i makt og rikdom i Noreg, og like lenge har høgrepartia hatt vanskeleg for å erkjenna

1. at forskjellane aukar også i Noreg

2. at det er eit problem

3. at politikken kan bidra til å redusere forskjellar

Difor var det ikkje så mange som hadde forventingar til denne stortingsmeldinga som regjeringa motvillig måtte leggje fram, men det var då lov å håpe på at ein her kanskje skulle ta eit oppgjer med høgrepartia sin arv og formuleringar frå Framstegspartiet som at det ikkje er ei offentleg oppgåve å utjamne lønsforskjellar som naturleg oppstår i arbeidsmarknaden.

Men vi skjønte allereie på lanseringsdagen at slik kom det ikkje til å bli. Det var ei sjeldan oppvising i kommunikasjonsspinn, der innvandring vart stempla som syndar og hovudforklaring. Det passa heilt sikkert fint inn i Framstegspartiets narrativ, men det var ganske flautt å sjå kanossagangen til finansministeren etter å ha fått passet sitt påskrive av halve det offentlege Noreg for både feil diagnose og feil medisin.

Trass i at høgreregjeringa har slept beina etter seg i kampen for sterkare fellesskap og mindre forskjellar, og står fram som både motvillig og makteslaus, meiner eg at vi med denne debatten har kome eit lite steg vidare. For det går ikkje lenger an å vri seg unna følgjande: Dei økonomiske forskjellane mellom folk aukar i Noreg, målte både i inntekt og i formue. Dei rikaste drar ifrå, og dei har blitt endå rikare under denne regjeringa, forsterka av milliardar i skattekutt til dei som allereie har mest.

Samtidig sakkar dei som tener minst, akterut. Berre sidan Solberg-regjeringa tok over, har dei 30 pst. lågast lønte hushalda fått mindre å rutte med. Når dei skal handle mjølk og brød i butikken, må dei tenkje seg endå litt grundigare om enn før, mens dei rikaste blant oss stadig ikkje anar kor mykje ein liter mjølk eigentleg kostar. Så sjølv om forskjellsdebatten kan verke teoretisk, og grafar og tabellar kan forvirre, er konsekvensane for vanlege folk høgst reelle og merkbare. Dette er alvorlege teikn, for det er inga naturlov som seier at det akkurat her, akkurat i Noreg, skal vere mindre forskjellar enn i andre land.

Når vi har klart oss betre enn dei fleste andre, er det på grunn av den norske modellen, med sterke fagforeiningar, ein sterk velferdsstat og eit omfordelande skattesystem. Det er ein modell som ikkje står i vegen for det norske folk, men som skapar mindre forskjellar mellom folk, ein modell som høgrepartia påstår at dei forsvarar, men som dei med handling gjennom snart seks år i regjering har bidratt til å svekkje.

Arbeidarpartiet trur på politikkens kraft til å endre samfunnet. Vi har difor lansert våre 83 tiltak for å redusere økonomiske og sosiale forskjellar i Noreg, for å redusere inntekts- og lønsforskjellar, for å hindre at lommeboka avgjer kva slags hjelp ein får viss ein blir sjuk, eller kva slags tilbod ungane våre skal ha i fritida, for å sikre at det er talentet og ikkje formuen som avgjer kva slags moglegheiter ein har. Vi vil bruke den økonomiske politikken til å ha eit meir rettferdig og omfordelande skattesystem.

Arbeidarpartiet meiner at aukande forskjellar truar grunnleggjande verdiar i Noreg: den høge tilliten, relativt høge og jamne løningar og evna vår til å møte endringar saman og vere omstillingsdyktige i framtida. Difor er forskjellar eit gjennomgripande problem som ikkje har ei enkel løysing. Likevel føreset det politikarar som har evna til både å stille rett diagnose og skrive ut rett medisin. Då er det alvorleg at regjeringa feilmelder om begge delar.

Eg vil med dette ta opp dei forslaga Arbeidarpartiet står bak i innstillinga.

Sivert Bjørnstad (FrP) [10:35:19]: I Norge har vi små ulikheter mellom folk og mellom ulike grupper. Det har vært et politisk mål for mange partier over mange år. Vi har høy levestandard, og tilliten mellom folk og mellom folk og myndighetene er svært høy.

Når man leser innstillingen vi behandler i dag, skulle man tro at Norge ikke er til å kjenne igjen etter 2013, da høyrepartiene, eller de blå-blå, overtok makten gjennom et demokratisk valg. Når man leser innstillingen, virker det enda rarere at de samme partiene vant velgerne på nytt i 2017. For om man leser innstillingen, ser man et dystert, dystopisk bilde av Norge. Det er det samme bildet som de sosialistiske og kommunistiske partiene i opposisjonen forsøkte å tegne før valgene i 2013 og 2017 – av et land som har forlatt sine prinsipper om likhet, om rettferdighet, om frihet. Landet vi nå lever i, er preget av fattigdom, av et brutalisert arbeidsliv, av et skattesystem som langt på vei, om ikke mer, ligner på det amerikanske – eller enda verre – på skatteparadiser vi ikke liker å sammenligne oss med.

Norge har verdens laveste ulikhet om man inkluderer et omfordelende skattesystem og overføringer og velferdsgoder fra det offentlige. Sånn jeg oppfatter det, er forskjellen på venstresiden og høyresiden i denne debatten at mens venstresiden stort sett er opptatt av å snakke om de rikeste blant oss og hvordan man kan gjøre dem fattigere eller mindre rike, er høyresiden mest opptatt av hvordan vi kan løfte dem som sitter nederst ved bordet.

Det er ikke en eneste fattig person som har fått det bedre av at en rik person har blitt litt mindre rik. Selv om ulikhet kan være en god indikator på hvordan det står til i et land, er det ikke den eneste indikatoren eller det eneste en måler. Arbeiderpartiet har f.eks. vært med på å sette ned selskapsskatten til norske bedrifter de siste årene. Det har vært et kraftfullt tiltak for å hindre outsourcing av norske bedrifter til utlandet, og det har vært viktig for å tiltrekke oss utenlandske selskaper. Har vi høyere selskapsskatt enn våre naboland over tid, kan konsekvensen bli at man flytter til våre naboland. Men det har også økt ulikhetene, og det viser noen av dilemmaene vi står oppe i når vi gjør endringer. På kort sikt kan ulikhetene øke – på lang sikt skaper det forhåpentligvis flere arbeidsplasser her hjemme.

Selv om Arbeiderpartiets leder ikke trodde på det i Politisk kvarter for en tid tilbake, øker dette ifølge SSB ulikheten mer enn kutt i formuesskatten. Og for å ta formuesskatten: Hvis man er helt fullstendig likegyldig til om norske bedrifter har utenlandske eller norske eiere, er det fullt mulig å forsvare en skatt på formue. Hvis man tenker at utenlandske eiere sitter gjennom stormen, sånn som norske eiere av bedrifter og arbeidsplasser gjør når det blåser som verst, kan man under tvil forsvare det, selv om man tapper arbeidsplasser for kapital for å betale skatten. Men sånn er det jo ikke. Det betyr noe om hjørnesteinsbedriften er eid av norske eiere med norsk patriotkapital, eller om de taper kampen mot utlendinger med skattefordeler og må selge selskapene til dem.

At særlig Senterpartiet, som ellers er opptatt av norsk eierskap, er varme forsvarere av denne skatten, som favoriserer utlendinger over nordmenn og norske eiere, er overraskende. Det er godt mulig at kutt i formuesskatten fører til økt ulikhet der og da, men det er og har vært riktig å gjøre det, akkurat som det har vært det med selskapsskatten.

Arbeid er veien ut av fattigdom og mye av løsningen på inntektsulikheten. Det å ikke være i arbeid over tid forringer levekårene, helsen og livskvaliteten til den enkelte. Denne regjeringen har satset kraftfullt på å få folk i arbeid, og resultatene ser vi nå. Den registrerte ledigheten er den laveste på ti år, og sysselsettingen øker. Det er også veldig gledelig at sysselsettingsandelen øker etter flere år med nedgang. I Norge har vi et velfungerende arbeidsmarked og ansvarlige parter på både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Det har også gjort at medianinntekten før skatt de siste 30 årene er økt med 60 pst. Dette har kommet alle til gode.

Det er likevel noen faresignaler vi skal ta på alvor. Den teknologiske utviklingen kan på kort sikt føre til færre hender i jobb, og til at de med minst formell utdanning vil slite mest med å skaffe seg arbeid. Det er en trend vi har sett de siste tiårene, at det blir færre og færre arbeidsplasser for dem med lite eller ingen skolegang utover grunnskolen. Derfor er utdanningssystemet helt avgjørende for om vi skal få flere inn i arbeidslivet og sånn sikre dem inntekt og et verdig liv og få et samfunn med små forskjeller.

Flere fullfører nå videregående utdanning enn for seks år siden. Etter innføringen av fraværsgrensen, som flere av opposisjonspartiene var imot, deltar flere i timene. Det gjør at faren for å falle fra blir mindre. Derfor er det bekymringsfullt at f.eks. Senterpartiet advarer mot fraværsgrensen. Den er «frekk og helseskadelig», skriver Senterungdommen på sine hjemmesider. AUF gikk i forrige valgkamp ut og krevde at det første en Arbeiderparti-ledet regjering skulle gjøre, var å fjerne fraværsgrensen. Det viktigste for Arbeiderpartiets ungdomsparti var å skrote det som gjør at flere elever er på skolen nå enn tidligere.

Den største faren for å falle fra under videregående utdanning har gutter som går på yrkesfag. En av de største fallgruvene er at de ikke får lærlingplass. Derfor har stortingsflertallet, i motsetning til hva den rød-grønne regjeringen gjorde, økt lærlingtilskuddet, sånn at flere bedrifter finner det lønnsomt å ta inn lærlinger. Sammen med krav om lærlinger for å vinne offentlige anbud, tidlig innsats, mer realfag og flere og bedre lærere vil dette gjøre at flere fullfører skolen.

Flere partier i opposisjonen, bl.a. Arbeiderpartiet og Senterpartiet, bruker ganske sterke ord i innstillingen. «Regjeringen er i ferd med å avvikle den universelle velferdsstaten skritt for skritt», skriver de. Det er sterk kost. Som nevnt tidligere gjør velferdsgodene at vi er landet med lavest ulikhet i verden. Jeg mener at man med jevne mellomrom skal evaluere godene for å se om de treffer etter hensikten, og jeg mener det er fornuftig å gjøre endringer når de ikke gjør det, eller når vi kan bruke penger på andre fornuftige ordninger. Men å si at man avvikler den universelle velferdsstaten skritt for skritt – det er ikke måte på!

Dette sier man altså om en regjering og et stortingsflertall som har invitert til en inkluderingsdugnad der felles innsats fra offentlige og private aktører skal få flere med nedsatt funksjonsevne eller hull i CV-en over i faste, ordinære jobber. Det er en regjering som har forenklet lønnstilskuddsordningen, sånn at flere skal ta den i bruk, og som har økt bevilgningene til individuell jobbstøtte og antallet plasser for varig tilrettelagt arbeid. Det er en regjering som har økt bevilgningene kraftig til foreldrestøtte, til barnevernet, til arbeidet mot rus og psykiatri og til arbeidet mot vold og overgrep, som har gitt mer i utdanningsstipend til ungdom i lavinntektsfamilier, som har gjort det de rød-grønne partiene bare pratet om i åtte år, og gitt studentene elleve måneders studiefinansiering, og som har mer enn doblet støtten til barn fra økonomisk vanskeligstilte familier, sånn at de kan delta på ferie- og fritidsaktiviteter.

Dette er altså et flertall som avvikler den universelle velferdsstaten skritt for skritt. Jeg kunne ha nevnt at minstepensjonen for enslige pensjonister er økt kraftig de siste seks årene, at ventetiden ved sykehusene har gått ned, at barnetrygden er økt for første gang på over 20 år, og at barnehagenormen gjør barn i barnehagen tryggere og fører til at barna lærer mer og leker bedre. Men alt dette ville nok også bare vært bevis for de sosialistiske og kommunistiske partiene i opposisjonen på at den universelle velferdsstaten avvikles skritt for skritt.

La meg igjen slå fast at små forskjeller i samfunnet er et politisk mål også for Fremskrittspartiet – et politisk mål som ikke kan nås gjennom å ta ned dem på toppen, men som nås gjennom å løfte dem som sitter nederst ved bordet. Det er det politikk handler om. Den jobben er vi godt i gang med, og den skal vi fortsette med i årene som kommer.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [10:53:02]: Norge er et rikt land med enorme muligheter. Vi skal være glade for at vi bor i et land med veldig gode muligheter, som historisk sett har blitt bygd gjennom at generasjoner før oss har tatt kloke politiske valg og lagt til rette for den velferd og velstand som vi har i Norge i dag. Vi er også et land som i internasjonal målestokk relativt sett har små forskjeller. Det skal vi også vite å ta vare på.

Men at det er bildet, er ikke noen unnskyldning for oss som er politikere i dag, til å unnlate å ta kloke valg, også for framtiden. Det at vi har hatt framsynte politikere før oss, som gjennom politiske vedtak har lagt til rette for at en skal ha gode universelle velferdsordninger, at en skal ha et godt organisert arbeidsmarked som bygges skritt for skritt, og at en skal ha et skattesystem basert på skatt etter evne, må en bygge videre på for å bidra til å redusere forskjellene i samfunnet, for å bidra til å gjøre det bedre for dem som ikke har det bra i det norske samfunnet – ikke bruke vår historie som en unnskyldning til ikke å ta de riktige valgene i dag.

Derfor er det utrolig viktig i Norge og i det fellesskapet som vi har. Det er viktig at vi bidrar til at det skal være godt å bo, leve, arbeide og leve et godt liv i hele Norge. Skal en det også i framtiden, må vi for det første ha gode universelle velferdsordninger. Vi må ha nasjonale rammer for politikken, vi må være herre i eget hus, vi må ha folkevalgt styring over arbeidsmarkedet, vi må ha en organisering av arbeidsmarkedet der faste hele stillinger er hovedregelen, der det er mulig for alle, i ulike yrker, å ha en lønn å leve av, og vi må sørge for at en har tilgang til gode offentlige tjenester i hele Norge.

Det er dette som på område etter område blir utfordret i dag. Når det gjelder tilgang til offentlige tjenester i hele Norge, er det med den sentraliseringen som i dag skjer, ikke likeverdighet. Likhet handler ikke bare om økonomiske forskjeller, det handler også om at en skal ha tilgang til grunnleggende tjenester nær der en bor, uansett hvor hen i Norge en bor. Derfor er det viktig å sørge for at det legges til rette for, enten det er innenfor politi, helsevesen, ambulanse eller på andre områder – at en legger til rette for gode tjenester der folk bor.

Det er også viktig at skatte- og avgiftssystemet er rettferdig, at det er skatt etter evne som ligger til grunn, at en sørger for en god sosial profil, at de som har rygg til å bære det, bidrar mer til fellesskapet enn de gjør i dag, mens en sørger for å redusere summen av avgiftene, og at en må ha et blikk på hvordan skatte- og avgiftsendringer slår ut geografisk.

Jeg må si: År etter år har Senterpartiet forsøkt å stille spørsmål til Finansdepartementet om hva slags effekter deres forslag har på den geografiske fordelingen. Hvert år får jeg til svar at det kan en dessverre ikke beregne. Jeg er glad for at opposisjonen i denne innstillingen samler seg om at slike svar må en også ha, for å se på ikke bare hvordan endringsforslag som en har, slår ut med hensyn til sosial fordeling, men også hvordan endringer slår ut geografisk.

Derfor er det viktig å legge til rette for et arbeidsmarked som er bedre enn det vi har i dag. Representanter fra regjeringspartiene har så langt i debatten forsøkt å skryte hemningsløst av en liten vipp opp igjen på sysselsettingsandelen, samtidig som sysselsettingsandelen har gått kraftig ned i løpet av de senere årene – ikke bare totalt sett, men også i kjernegruppen, i alderen 25–55 år, har sysselsettingsandelen gått kraftig ned de senere årene. Samtidig ser en også tall som viser at i en rekke yrker i Norge, anslagsvis 130 yrker, gikk reallønnen ned i fjor, og anslagsvis 30 pst. av arbeidstakerne har fått lavere reallønn de senere årene. Det er utfordringer som må gripes fatt i gjennom en aktiv politikk i det norske samfunnet, og derfor trengs det nye tiltak.

Jeg vil med det ta opp forslag nr. 17, som Senterpartiet har sammen med Sosialistisk Venstreparti og Rødt.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [11:02:34]: Øker forskjellene i Norge? Gjennom hele forrige stortingsperiode forsøkte SV å få et svar fra regjeringen på det. Men finansminister Siv Jensen ville ikke svare, og hun ville i alle fall ikke innrømme at forskjellene øker, selv om tallene i mange år har vist akkurat det.

Derfor foreslo SV at regjeringen skulle legge fram en stortingsmelding om ulikhet, fordi vi trenger en faktabasert debatt, som anerkjenner at forskjellene finnes i Norge, de øker, og det er særlig de på toppen som drar ifra.

Mon det – for da finansministeren la fram stortingsmeldingen, var det med stor grad av tåkelegging. Hovedårsaken til økte forskjeller er innvandring til Norge, sa Jensen samme dag som meldingen ble lagt fram. Meldingen slår imidlertid fast at det ikke er innvandring, men det at de rikeste drar ifra, som er hovedårsaken til økt ulikhet. De rikeste drar ifra, mens resten blir hengende etter. Meldingen viser at siden 2013 har de 10 pst. rikeste husholdningene fått høyere inntekter. Resten av oss har blitt stående omtrent stille. De 20 pst. med minst har fått mindre i samme periode. I 2018 fikk 130 yrker, som renholdere, resepsjonister, grunnskolelærere og elektrikere, lavere reallønn enn året før, mens direktører og toppledere igjen fikk en økning. I 2018 satte vi rekord i antall unger som vokser opp i familier med vedvarende lav inntekt, og rekord i antall milliardærer i Norge.

Ser vi på formue, er Norge et eksepsjonelt rikt land, men ikke et eksepsjonelt likt land. I dag eier den rikeste prosenten en femtedel, sannsynligvis enda mer, av all formue i Norge. Det er på høyde med Storbritannia og mer enn i land som Frankrike, Canada og Spania. Da blir det vanskeligere å tegne et bilde av et Norge med unikt små forskjeller.

Konsentrasjon av formue innebærer også en konsentrasjon i makt, ikke bare i næringslivet, men også i form av politisk makt. Gjennom finansiering av tenketanker og partier på høyresiden har noen av landets rikeste investert tungt i å styrke de politiske stemmene som ivaretar deres interesser. Konsentrasjon av formue og makt på få hender er en utfordring for demokratiet.

Vi kommer til å høre fra alle partier i dag at de ønsker små forskjeller. Men den politiske viljen til å ta grep som faktisk reduserer forskjellene, er liten. Regjeringen har i denne meldingen ikke kommet med noen politiske tiltak som vil redusere ulikhetene, men har nøyd seg med å liste opp allerede iverksatt politikk – det til tross for at den politikken ikke gjør noe med de stadig økende forskjellene, og til tross for at vedtaket fra 2018 var klinkende klart: Regjeringen skulle legge fram en melding med tiltak.

Der regjeringen fører en politikk som øker forskjellene i Norge, fremmer SV forslag som vil redusere dem. I vårt alternative budsjett for 2019 foreslår vi helhetlige grep i skattesystemet, hvor skatten på formue, arv og eiendom økes, mens skatt på arbeid reduseres. Det vil være et skattesystem som faktisk omfordeler og gir mindre forskjeller. Men det er ikke det skattesystemet regjeringen vil ha. De har kuttet skatter med 25 mrd. kr. Tidelen med størst formue i Norge har fått en tredel av alle skattekuttene. De 0,1 pst. rikeste i Norge har samlet fått 1,4 mrd. kr i skattekutt.

Regjeringen er selv opptatt av hvor viktig velferdsstaten er for å sikre små forskjeller. Men det bør være et tankekors at ulikhetene øker i Norge til tross for velferden vår. For å bygge et samfunn med små forskjeller trengs det modige velferdsreformer som bygger velferden videre ut.

Å sikre at alle unger får delta på lik linje er kanskje den viktigste investeringen vi kan gjøre for framtiden – som i Oslo, hvor SV har fått gjennomslag for og gjennomført gratis kjernetid i aktivitetsskolen. På Furuset skole i Groruddalen økte deltakelsen fra 30 pst. av ungene til 90 pst. Det betyr noe at alle ungene får være med i leken og læringen. Det vi har gjort i Oslo, kan vi gjøre i resten av landet. Vi må ha en skole der alle barn kan lære, mestre og trives.

Mange med dårlig råd har fått mindre under Solberg-regjeringen – som de uføre, eller de som har mistet arbeidsavklaringspengene. SV har flere ganger bedt regjeringen vise konsekvensene av kuttene i ytelser og velferdsordninger, men det har de ikke villet. Derfor fremmer vi igjen forslag i dag. Hva er konsekvensene for dem som har fått kutt i bostøtten? Og hva med enslige forsørgere som har fått kutt i overgangsstønaden? Mindre forskjeller gir det i alle fall ikke, og det blir stadig flere fattige i Norge.

I velferdsstaten ser vi at det knaker i sammenføyingene. Det er sykepleiermangel, det er lærermangel på vei, det er opprør blant ansatte i barnevernet og i barnehagene. I flere deler av velferden vår er det ikke nok folk på jobb, og det svekker vår felles velferd.

Full sysselsetting, små lønnsforskjeller og et velorganisert arbeidsliv er helt nødvendig for å få et samfunn med små forskjeller. Vi trenger sterke fagforeninger som kjemper for å flytte penger og makt, fra kapital til arbeid og fra sjefer til ansatte. Organisasjonsgraden i arbeidslivet må opp. Men regjeringen tar ikke det ansvaret. Vi er nødt til å øke fagforeningsfradraget, vi må styrke retten til hele og faste stillinger, og bemanningsbransjen må ut av arbeidslivet.

Den norske boligmodellen har vært sentral i etterkrigstidens velstandsvekst i Norge, men nå er boligmarkedet blitt en driver for økt ulikhet. Likevel omtales temaet knapt i stortingsmeldingen. Unge førstegangsetablerere må ha mer hjelp fra foreldrene sine. Unge fra lavinntektsfamilier og fra distriktene har dårligere mulighet til å få slik hjelp og komme seg inn i boligmarkedet i byene. Under halvparten av lavinntektshusholdningene eier nå sin egen bolig.

Vi har et skattesystem som favoriserer dem med mange og dyre boliger. De som er utenfor boligmarkedet, får ikke ta del i disse skattefordelene, men er prisgitt et deregulert leiemarked. Det er nødvendig med et skatteskift med lavere skatt på arbeid og høyere skatt på eiendom. Kommunene og staten må ha en mer aktiv boligpolitikk, og handlingsrommet til Husbanken må økes.

Når man hører høyresiden snakke om ulikhet, kan det høres ut som om dette bare handler om fattige innvandrere. Men det handler om noe mer. Det handler om forutsetningene for et levende demokrati, det handler om hvem som har makt over økonomien og politikken. Konsentrasjonen av formue, globalisering og teknologisk utvikling påvirker maktforholdene i Norge. De økonomiske forskjellene har økt – og det fortsetter. Sentraliseringen har tiltatt, arbeidsmarkedet har gjennomgått store endringer, og vi merker konsekvensene av klimaendringene – for å nevne noen av de store endringene som samfunnet vårt står i nå. Da må vi møte disse endringene med en kraftfull politikk for omfordeling, en politikk for mindre forskjeller enn i dag, en politikk som sprer makt. Denne stortingsmeldingen gjør dessverre ikke det. I stedet har vi en regjering som fører en politikk som øker forskjellene i Norge. Desto større blir oppgaven for et nytt flertall i 2021.

Med det tar jeg opp de forslagene SV, Miljøpartiet De Grønne og Rødt står sammen om.

Terje Breivik (V) [11:19:31]: Me som bur i 2019-Noreg, er mellom dei aller heldigaste menneska som nokon gong har levd. Me bur i eit land med fantastiske moglegheiter, eit solid velferdssamfunn som tek vare på dei som har behov for det, med små forskjellar, god økonomi og ljose framtidsutsikter.

Noreg skal vera eit land der alle har moglegheit til å delta og lukkast, uavhengig av bakgrunn, kjønn, etnisitet og funksjonsnivå. Like rettar og tilgang til grunnleggjande velferdstenester er viktig for å oppnå det.

Den gode levestandarden me har, byggjer på høg arbeidsinnsats og produktivitet saman med velfungerande marknader, breitt og tillitsfullt samarbeid mellom partane i arbeidslivet og god marknadstilgang for eksport av det me produserer.

For Venstre har like moglegheiter vore eit berande prinsipp for politikken vår sidan partiet vart skipa. Å sørgja for like moglegheiter for alle var den viktigaste grunnen til å oppretta folkeskulen, til å innføra dei castbergske barnelovene og til å innføra folketrygda. Det er òg grunnlaget for engasjementet Venstre har for miljø og klima i dag. Framtidige generasjonar skal nyta godt av den same fridomen og dei same moglegheitene me opplever i dag.

Regjeringa har med støtte frå eller på initiativ frå Venstre innført ei rekkje tiltak dei siste åra som nettopp bidreg til å utjamna forskjellar og gje alle like moglegheiter til å lukkast i livet. Det gjeld ikkje minst tiltaka som er innførte for å gje fleire ungar moglegheit til å gå i barnehage.

Så er det eit paradoks at dei store summane me brukar over statsbudsjettet til å gje gratis kjernetid i barnehagen til stadig fleire ungar i familiar som har behov for det, ikkje nødvendigvis viser igjen i statistikkane. Tek me med verdien av offentlege tenester, har Noreg den lågaste ulikskapen i Europa.

Økonomiske overføringar til barnefamiliar, gratis utdanning og gode studiefinansieringsordningar reduserer betydinga av familiebakgrunn og aukar den sosiale mobiliteten i samfunnet. Folketrygda gjev inntekt ved sjukdom, arbeidsløyse, uførheit, tap av forsørgjar og pensjon. Mesteparten av kostnadene ved medisinsk behandling vert dekte av folketrygda, som på den måten bidreg til å redusera følgjene for levekår og livskvalitet av forhold som ligg utanfor kontrollen kvar og ein av oss har.

Skattesystemet bidreg til omfordeling gjennom finansieringa av offentlege tenester og overføringar og ved at skattesystemet er utforma progressivt, dvs. at skatten aukar med inntekta. Det er òg slik at i dei fleste industriland har ulikskapen auka sidan 1980-talet – i ulik grad i ulike land, men likevel auka. Slik er det òg i Noreg. Det er mange grunnar til det, m.a. at fleire bur aleine, og at det kjem fleire innvandrarar til landet. Det er ei utvikling som må og skal møtast offensivt, ikkje minst gjennom integreringspolitikken. Å læra språk reduserer forskjellar, å sørgja for at fleire kan eiga sin eigen bustad, reduserer forskjellar, og å få fleire i arbeid, både gjennom næringsutvikling som skapar fleire arbeidsplassar over heile landet, og gjennom kvalifiseringstiltak for menneske som av ulike grunnar har hamna utanfor arbeidslivet, bidreg til å redusera forskjellar.

Noreg er mellom dei landa i Europa med minst omfang av vedvarande låginntekt og lågast del av befolkninga med risiko for fattigdom og sosialt utanforskap. Delen av personar i Noreg som lever i hushald med vedvarande låginntekt, har likevel stige noko dei seinare åra. Omfanget av låginntekt har gått sterkt ned blant alderspensjonistar, men har auka blant personar som bur i hushald med einsleg forsørgjar, og blant personar med innvandrarbakgrunn. Delen med vedvarande låginntekt blant innvandrarar vert likevel monaleg redusert med auka butid i Noreg. Integreringsdugnaden og integreringsløftet som regjeringa har sett i gang, er sånn sett noko av det aller viktigaste tiltaket for å redusera forskjellen mellom folk i Noreg.

Som for så mange andre spørsmål, er det viktigaste svaret på korleis forskjellar og ulikskap best kan reduserast, kunnskap. Utdanning er nøkkelen for å ha moglegheit til å utvikla eigne evner og talent som menneske og for å skapa seg eit godt liv. Det gjeld både akademisk utdanning og fagutdanning. Arbeidsløyseraten er over dobbelt så høg for personar med berre grunnskule som for personar som har fullført vidaregåande opplæring, og tre gonger så høg som for personar med høgare utdanning.

Og det kan ikkje vera nokon tvil om at regjeringspartia verkeleg prioriterer kunnskap og utdanning svært høgt. Skulane har fått fleire lærarar, studentane får fleire studentbustader og meir studiestøtte, det vert oppretta mange nye studieplassar, lærlingordninga er medvete og monaleg forsterka, og samarbeidet mellom næringslivet og utdanningsinstitusjonane vert stadig betre. I eit likestillingsperspektiv er det òg svært gledeleg at kvinner no tek høgare utdanning i stadig større grad, og for nokre år sidan gjekk dei forbi mennene i utdanningsnivå. Samstundes er det viktig at regjeringa følgjer opp arbeidet med å løfta gutane i skulen, m.a. på bakgrunn av rapporten til Stoltenberg-utvalet.

Ulikskapsdebatten i Noreg viser fram både nokre fundamentale forskjellar og nokre grunnleggjande likskapar mellom partia i salen. Det finst vel knapt nokon igjen i Noreg som vil argumentera for at større forskjellar er ynskjeleg, eller at det er naturgjevne forskjellar mellom menneske som gjer det rimeleg at nokon skal leve i fattigdom mens andre kan velta seg i luksus. Det finst land der den debatten framleis lever. Eg er glad for at Noreg ikkje er eitt av dei. Men debatten viser at sjølv om me er samde om mange av desse måla, har me ein ganske ulik inngang til debatten. Det er ein skilnad på korleis me tenkjer om universelle kontra målretta fattigdomstiltak, og det er ein skilnad på kva me tenkjer om rolla til det offentlege kontra sivilsamfunnet og borgarane – som regel ein konstruktiv skilnad, der det er mogleg å finna gode løysingar i kryssingspunktet. Sjølv om Venstre er eit parti som er tufta på ein ideologi som alltid tek utgangspunkt i individet, er det ingen tvil om at fellesskap er svært viktig for oss sosialliberale, anten det er fellesskap ein kan oppleva på arbeidsplassen, i familien, i sjakklubben, på den lokale puben eller i rockebandet, fellesskap som kjempar for interesser, eller fellesskap som berre er laga for å skapa glede og samhøyrsle blant dei som deltek i fellesskapet. Ungdomane som klimastreika utanfor her på fredag, gjer det fordi dei er ein del av eit fellesskap som kjempar for ein kraftigare miljøpolitikk, fordi dei vil ha like moglegheiter og den same fridomen som foreldre og besteforeldre har.

For Venstre er fellesskap og like moglegheiter for alle to sider av same sak, for fellesskap byggjer menneske òg som individ, og fellesskap byggjer ned forskjellane mellom menneske. Difor er me glade for at me har fått høve til å debattera ulikskapane i Noreg i stor breidd gjennom denne stortingsmeldinga, og ser fram til at regjeringa no følgjer opp det viktige arbeidet regjeringspartia og regjeringa allereie er godt i gang med.

Tore Storehaug (KrF) [11:36:16]: Lat meg begynne med å takke saksordføraren og komiteen for eit godt samarbeid og ei god innstilling, som viser dei områda der det er stor usemje og som òg viser at det er mykje i denne debatten som går på tvers av dei ulike partia i stortingssalen. Det er òg noko som er viktig å ta med seg inn i dette, som òg blir ein viktig debatt.

Små forskjellar er ein av dei kvalitetane som fleire av oss trekkjer fram som ein viktig verdi, anten det er som for nokre veker sidan då fleire av oss heldt 17. mai-talar, eller når vi skal skrive og lage politiske løysingar som tek vare på og fornyar den verdien inn i vår tid. At dette er ein verdi som fleire i denne salen er opptekne av, er òg bakgrunnen for at Stortinget bad regjeringa om ei stortingsmelding som omhandlar skilnader i rikdom og makt. Denne meldinga slår òg fast og viser korleis Noreg er eit av landa med dei lågaste inntektsskilnadene i verda, men at desse skilnadene har auka over tid, samstundes som skilnadene mellom land har minka.

Noreg er blant dei landa i verda med høgast levestandard, høgast livskvalitet og minst forskjell på folk. Dette kjem av at vi har eit samfunn med tillit mellom folk, velfungerande marknader, familiar som gjev ungar ein trygg oppvekst, gode velferdsordningar og eit tillitsfullt samarbeid mellom partane i arbeidslivet. Både trenden med små inntektsskilnader – som no er aukande – og tiltaka som ligg bak dette, har brei støtte i det politiske landskapet i Noreg.

Ser ein samfunnet vårt i ein global samanheng, er det trendar som viser kvifor forskjellane i vårt land aukar. Globalisering og ny teknologi er ein trend som òg gjeld i Noreg. Det er sterke krefter både på godt og vondt. Det gode er at forskjellane mellom fattige og rike land har blitt mykje mindre sidan 1980-talet. Men der fattige land har blitt rikare takk vere bistandsarbeid og friare verdshandel – millionar av arbeidarar i fattige land har òg blitt løfta ut av fattigdom – ser ein òg at globaliseringa skapar større skilnader i dei rike landa. Arbeidarar i rike land opplever at konkurransen om jobbane blir hardare, og lønningane stagnerer særleg for dei ufaglærte.

Ifølgje OECD er lønningane i dei rike landa i snitt falne frå 66 pst. av nasjonalinntekta på 1990-talet til 62 pst. på 2000-talet. Gevinsten ved globalisering og auka verdshandel må bli fordelt til breie lag i samfunnet. Dette er òg ein debatt der vi ser på korleis vi gjer det i Noreg i dag. Det er her dei politiske måla og dei politiske løysingane kjem inn. Sidan Stortinget bestilte denne meldinga, har Kristeleg Folkeparti blitt ein del av regjeringa. Vi har stilt oss bak ei regjeringserklæring, som slår fast at Noreg skal vere eit land med små forskjellar, og at regjeringa skal jobbe målretta med å kjempe mot fattigdom og sosial nød, spesielt i barnefamiliar. Arbeid er ein nøkkelfaktor og eit av dei viktigaste verkemidla, og det vil vere ein integreringsdugnad for å få flest mogleg i arbeid og eit løft for psykisk helse og rusomsorg.

Det er gode formuleringar som skal fyllast med innhald. Tidlegare då vi diskuterte aukande forskjellar og kven som blei hengande etter i samfunnet vårt, var den debatten dominert av alderspensjonistar og minstepensjonistar, og dei var ei naturleg gruppe som blei løfta i debattar som dette. Slik er det heldigvis ikkje lenger. Dei momenta i debatten som har kome fram om minstepensjonistane til no, peiker på korleis det nye stortingsfleirtalet etter 2013 har løfta minstepensjonistane med til saman 12 000 kr i dei forskjellige statsbudsjetta. Men dei gruppene som ein no ser dominerer debatten om kven som heng etter i samfunnet vårt, handlar om einslege forsørgjarar, om nykomne nordmenn, og det handlar om familiar med vedvarande låg inntekt. Det er ein god grunn til at vi skal snakke meir om dei gruppene og klare å løfte dei ytterlegare.

For at vi skal skape eit samfunn der det kan vere små forskjellar, treng vi eit samfunn der vi tek vare på den viktigaste ressursen i samfunnsøkonomisk forstand i landet vårt, og det er arbeidskrafta. Noverdien av framtidig arbeidsinnsats til nordmenn står for 75 pst. av Noregs nasjonalformue. Den beste måten å forbetre arbeidsstyrken på er å investere i utviklinga til arbeidsstyrken vår òg når dei er små. Familiepartiet Kristeleg Folkeparti har over tid prøvd å løfte fram at ein god barndom varar livet ut, og den ambisjonen høyrer òg heime i ein debatt om korleis forskjellane i landet vårt utviklar seg.

Nyare forsking slår fast at det er dei fyrste leveåra som er avgjerande for korleis eit menneske utviklar seg. Det er i dei fyrste leveåra at det blir meir enn ein million nye nervesamband i hjernen som blir skapte kvart einaste sekund. Desse sambanda er dei som formar utviklinga i sjølve arkitekturen i hjernen, og som skapar grunnlaget for framtidig læring, framtidig åtferd og framtidig helse. Skal vi ta vare på det, treng vi omsorgsfulle relasjonar og trygge deltakande vaksne for å sørgje for ei sunn utvikling av hjernen til ungane.

I dei aller fleste tilfella er det foreldra som er dei fyrste og viktigaste og tryggaste omsorgspersonane til barna, og seinare er det barnehagetilsette og andre vaksne som er avgjerande i desse åra. Uheldige faktorar som vedvarande høgt stress og usikkerheit i oppveksten gjev irreversible negative konsekvensar for den mentale utviklinga til barn. Forsking viser at allereie når barn er seks år, kan ein gå ut frå skilnader i skuleresultat ti år seinare. Med andre ord – det som skjer i familiane og barnehagen dei fyrste leveåra, er minst like viktig som det som skjer gjennom tolv år med skulegang. Allereie under svangerskapet kan utviklinga til barn og evna til læring seinare i livet bli påverka negativt, t.d. om mor opplever sterkt vedvarande stress frå ein valdeleg partnar.

Harvard-professor Robert Putnam vektlegg i boka si om skilnader i USA nettopp at familiepolitikk òg betyr noko når det gjeld forskjellar mellom folk. Han understrekar at ungar som opplever noko så enkelt som at foreldra jamleg et middag med dei, eller les for dei, gjer det langt betre på skulen. Alt dette stadfester at politikk som støttar opp om samlivet til foreldre og foreldreskap, gjev eit rom for at foreldre skal ha tid til ungane sine, og det er eit stort gode for samfunnet. Det er eit behov for høg vaksentettleik og nok kvalifisert personell i barnehagane, og barnehagane er særleg viktig for familiar med låg eller vanleg inntekt for kjøp av mat, klede og ustyr, og helsestasjonane treng meir ressursar ikkje minst for å kunne hjelpe familiar som er i faresona for vald og overgrep eller andre faktorar som er skadelege for ungane. Får vi t.d. til eit samfunn som berre blir lagt opp på premissa til arbeidslivet, på kostnad av familiane, tapar vi alle, fordi vi då risikerer at ungane mistar viktig kontakt med dei næraste omsorgspersonane sine.

Familievernet treng tilstrekkelege ressursar for å bidra til at ein unngår fleire samlivskonfliktar og -brot, noko som kan føre til store positive konsekvensar for barn og storsamfunnet.

Med ei betre foreldrepengeordning for foreldre som har vore lite i jobb, slik det nye fleirtalet på Stortinget har levert, kan òg ungar i låginntektsfamiliar i dei første viktige leveåra vekse opp med trygge og meir stabile økonomiske rammer – med små negative effektar for arbeidstilbodet til mødrene, ifølgje fleire offentlege utval. Mange overser òg at kontantstøtta gjev eittåringar ein positiv moglegheit til å vere meir saman med dei viktigaste omsorgspersonane. Alt dette er investeringar i framtida vår, og det er noko Kristeleg Folkeparti har prioritert høgt etter at vi har fått vere med på å lage statsbudsjett og å leggje føringar for korleis landet og samfunnet vårt skal utvikle seg.

Det handlar òg om at vi skal lage eit samfunn der vi investerer i den viktigaste ressursen for framtida, som er ungane våre. Og skal vi lage eit samfunn med små forskjellar, skal ein òg løfte det perspektivet vidare framover.

Vi ser at fødselstala er rekordlåge. Det er ein samanheng mellom kva politikk samfunnet fører som heilskap, og fødselstala. Vi er nøydde til å prioritere det for å tryggje velferda framover og for å lage eit samfunn der vi kan bruke ressursane til å ta vare på den velferdsstaten som det er brei støtte til i salen, som sørgjer for at det er små forskjellar, og at det er moglegheiter for alle.

Bjørnar Moxnes (R) [11:53:36]: Av og til har ord alt å si. Da stortingsflertallet ba regjeringen legge fram en stortingsmelding om tiltak mot økende ulikhet i makt og rikdom, var ingen av de ordene valgt tilfeldig. Det var dette vi lurte på: Hva kan vi gjøre med det store samfunnsproblemet som økende ulikhet utgjør? Derfor ventet vi på ulikhetsmeldingen. Men da den kom, var det ingen ulikhetsmelding. Da var barnet av regjeringen omdøpt til mulighetsmelding. Og da finansminister Siv Jensen la fram resultatet, var det klart hvilke muligheter de tenkte på: en gyllen mulighet til å skylde på innvandrerne, til å bortforklare problemet og til å fraskrive seg ansvar. Til det har mulighetsmeldingen fungert aldeles ypperlig.

Samtidig er det sånn at folk landet rundt nå gjør opprør mot urettferdige avgifter og bompenger, mot at distriktene bygges ned, og mot stadige kutt i viktige velferdsordninger. I en sånn tid framstår regjeringen som «Komiske Ali» når de påstår at alt går godt her i landet. For folk merker det jo når familier som allerede hadde dårligst råd, har fått mindre kjøpekraft under denne regjeringen. Da er det ikke bare tall.

Folk merker det når de kastes ut av arbeidsavklaringsordningen, eller når foreldre i barnehagen har fått kuttet barnetillegget i uføretrygden, eller når det blir dyrere for dem som bor på brakke eller pendler til jobb. Folk får også med seg, om de leser det være seg i Se & Hør eller i Kapital, at de rikestes formuer vokser under den samme regjeringen, samtidig som de som har dårligst råd, sakker enda mer akterut. Da lurer Siv Jensen ingen når hun peker på innvandrere med den ene hånden, og tar fra de fattige og gir til de rike med den andre.

Er det én ting stortingsmeldingen har vist oss, er det at regjeringens politikk fungerer. Det trengs ingen tallmagi for å forstå at milliarder i skatteletter til landets rikeste gjør at de rike blir rikere, eller at kutt i inntektsordningene for dem som trenger fellesskapet aller mest, gjør at de familiene blir fattigere. Resultatet er et samfunn som henger mindre sammen, der ens makt, frihet og trygghet blir mer avhengig av hvem man har som foreldre, hvor i landet man bor, og hvilken helse man har.

Det går et grunnleggende skille i norsk politikk mellom dem som mener at dette er et problem, og dem som mener at det ikke er et problem. Rødt har selv et forslag som viser nøyaktig hvor det skillet går i dag. Vi foreslår enkelt og greit at Stortinget skal vedta at dagens nivå av økonomisk og sosial ulikhet er for høyt, og at vi må få tiltak fra regjeringen for å redusere ulikheten. Det forslaget støttes av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne, mens de borgerlige partiene stemmer imot. De er åpenbart fornøyd med dagens situasjon. Det er ikke Rødt, og vi skal bruke kommunevalget til høsten, med våre sannsynligvis sterke resultater, til å bruke kommunene som en motkraft mot regjeringens politikk for økte forskjeller her i landet.

Forskjeller kan måles på mange måter, også geografisk mellom dem som venter barn nært et sykehus, og dem som får beskjed om at fødeavdelingen er sommerstengt. Det er også demokratiske forskjeller mellom dem som har makt over andres bolig, andres jobb, og dem som må følge ordre fra det være seg boligeier eller bedriftseier. Dette er vanskelig å måle, men det kan undersøkes. Det vil ikke regjeringen, selv om vi vet at selskaper og folk med gode advokater gjemmer bort store summer i skatteparadiser, og at de reelle verdiene av formuene er langt større enn det som framgår av statistikken. Vi foreslår tiltak for økt åpenhet om ulikhet. Folk flest fyller ut skjemaer til den store gullmedaljen, mens mange av de rikeste gjemmer bort sine formuer. Men heller ikke her støtter regjeringspartiene oss. Jeg tror folk flest skjønner at problemet ikke forsvinner selv om regjeringspartiene ser en annen vei.

Med det anbefaler jeg Rødts forslag til mulighetsmeldingen.

Statsråd Siv Jensen [12:06:08]: Norge er blant de landene i verden som har minst ulikhet. Vi har også høy levestandard, og vi har høy tillit til hverandre. Mange forhold har bidratt til denne gode situasjonen.

I Norge er forskjellene i markedsinntektene mindre enn i de fleste andre OECD-land. I tillegg har vi bygget opp omfattende velferdsordninger som gir utdanning, helsetjenester og omsorg til alle. Dette bidrar til å jevne ut forskjeller og til å skape et samfunn med muligheter for alle.

Skjærer vi gjennom konjunkturene, har Norge hatt relativt høy økonomisk vekst de siste 30 årene. Denne veksten har kommet alle grupper i befolkningen til gode. For de 80 pst. av befolkningen som samler seg rundt midten av inntektsfordelingen, har kjøpekraften økt med i størrelsesorden 75 pst. til 85 pst. i denne perioden.

Likevel opplever vi også i Norge at inntektene fordeles litt mindre likt enn for 30 år siden. For tidelen med lavest inntekt har veksten i kjøpekraft vært svakere enn for det store flertallet, mens de på toppen har hatt sterkere vekst, og særlig på 1990-tallet. Det er også flere barn som lever i familier med vedvarende lav inntekt, enn for ti år siden.

Den høye innvandringen til Norge de siste 15 årene er en viktig del av forklaringen på en noe mer ulik fordeling av inntekt. Barn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i lavinntektsgruppen, og det er først og fremst det økte innslaget av barn med innvandrerbakgrunn som forklarer økningen i lavinntekt blant barn de siste årene. 85 pst. av økningen i barnefattigdom er blant innvandrere.

Denne utviklingen bekymrer meg. Det er alvorlig at stadig flere barn faller inn under denne kategorien. Vi vet at fattigdom påvirker helse, utdanningsmuligheter og sosialt nettverk. Derfor har regjeringen startet et integreringsløft for å få flere i utdanning og arbeid, samt en særskilt ungdomsinnsats mot arbeidssøkere under 30 år.

Det viktigste for regjeringen er å gi alle barn gode muligheter til å lykkes. Som samfunn har vi ikke råd til at noen faller utenfor allerede som barn på grunn av foreldrenes inntekt.

De siste årene har også inntektsfordelingen blitt påvirket av konjunkturutviklingene. Fallet i oljeprisen i 2014 førte til et kraftig tilbakeslag for norsk økonomi. Fra 2014 til 2016 var det nedgang i kjøpekraften for så å si alle grupper. Denne nedgangen snudde til oppgang igjen i 2017, og oppgangen var sterkest for den laveste desilen. Inntektsveksten har imidlertid ikke vært sterk nok til å bringe de enkelte gruppene tilbake til de tidligere toppnivåene.

I et lengre tidsperspektiv har også forhold som teknologisk utvikling og globalisering påvirket inntektsfordelingen. For eksempel bidro utvidelsen av EU i 2004 til rask vekst i Norges befolkning de påfølgende 15 årene, og personer med bakgrunn fra andre land er overrepresentert i de nederste delene av inntektsfordelingen.

Regjeringen arbeider målrettet, og på et bredt felt, for et samfunn med små forskjeller og muligheter for alle. Men det er ikke bare små forskjeller som gjør Norge til et av verdens beste land å bo i. Høy levestandard er også viktig for vår livskvalitet.

I en moderne økonomi blir inntektsnivå og inntektsfordeling til i et samspill mellom mange forhold. Våre høye inntekter skapes gjennom innsats fra lønnsmottakere og bedrifter. De bygger på arbeidsinnsats og høy produktivitet. Satsing på utdanning og vilje og evne til omstilling betyr også noe.

Effektiv bruk av våre samlede ressurser er avgjørende for inntektsnivået, og dermed for hvor mye som kan deles. Derfor må vi verne om de grunnleggende betingelsene for økonomisk vekst og stabilitet, også i et fordelingsperspektiv.

Vi vet at skatter og overføringer betyr mye for fordelingen av inntekt og kjøpekraft i Norge. Skatter og overføringer bidrar til å redusere ulikheten mellom husholdninger i Norge med i størrelsesorden 40 pst. Bidraget har vært ganske stabilt over tid.

Forskjellene mellom folk reduseres med ytterligere 20 pst. dersom vi også tar hensyn til verdien av viktige offentlige tjenester. Forskere i SSB har regnet ut at når vi tar hensyn til verdien av tjenester som barnehage, utdanning, helse og omsorg, kommer Norge ut med minst ulikhet av de landene i Europa som dekkes av undersøkelsen.

Skattesystemet er den viktigste kilden til å finansiere våre omfattende velferdsordninger, og ja: Skattesystemet virker omfordelende. Men vi må også ta på alvor at skatter og overføringer påvirker arbeidstilbud, sparing, risikotaking og investeringer. Dermed påvirker skatter og overføringer også evnen til omstilling og vekst. Både skatter og overføringer må utformes med omtanke, slik at de motiverer til innsats og legger til rette for god bruk av våre samlede ressurser.

Politikk for å begrense ulikhet og styrke muligheter for alle bør ikke reduseres til et spørsmål om skatter og overføringer. Noe av det viktigste vi kan gjøre for å motvirke ulikhet, er å få flere i jobb, bedre integreringen og øke kompetansen til befolkningen gjennom utdanning. Dette har vært førende for regjeringens politikk.

Vi går foran i inkluderingsarbeidet, slik at den positive utviklingen i arbeidsmarkedet kan brukes til å få flere av dem som står utenfor arbeidslivet, over i jobb. Regjeringens integreringsstrategi staker ut en kurs for å redusere utenforskap og øke sysselsettingen blant innvandrere. Gjennom tidlig innsats, intensiv opplæring, styrking av yrkesfagene og tilpassing av høyere utdanning til arbeidslivets behov og studentenes ønsker styrker vi kompetansen og reduserer frafall.

Fullført videregående opplæring skaper et viktig grunnlag for en vellykket inngang og senere karriere i arbeidslivet. Andelen som fullfører videregående innen fem år, har ligget stabilt mellom 67 pst. og 71 pst. siden målingene startet for 17 år siden. Regjeringen har gjennomført flere tiltak for å hindre frafall, og tiltakene fungerer. Elevene lærer mer og er mer til stede, fraværet går ned, færre faller fra, og andelen som fullfører videregående opplæring, øker.

Regjeringen vil fortsette å føre en politikk for å bevare et samfunn med små forskjeller, der velstandsveksten kommer alle til gode, og der det er trygghet for velferd. Små forskjeller og muligheter for alle bygger fellesskap og tillit innad i det norske samfunnet. Vår politikk for levekår og fordeling spenner vidt: fra makroøkonomisk stabilitet, virksom konkurranse og effektiv bruk av samfunnets ressurser, via tillitsbygging og samhandling for å løse fellesoppgaver, til utdanning, integrering, inkludering og arbeid for hver enkelt av oss.

Jonas Gahr Støre (A) [12:33:48]: For drøyt en uke siden var Eva Britt Søvdsnes Myklebust på besøk på mitt kontor. Hun har et langt yrkesliv bak seg innen fiskeri og siden i omsorg. Hun fikk problemer med helsa og flyttet arbeidskapasiteten sin til et område hvor hun mestret situasjonen. Hun ville jobbe, hun ville bidra. Hun har betalt skatt og stått på for fellesskapet. Så sa helsa nærmest full stopp. Hun ble sykmeldt og gikk over på arbeidsavklaringspenger. Så, mens hun ventet på å bli såkalt avklart, stoppet pengene, fordi regjeringen bestemte seg for å kutte i denne stønadsordningen.

Eva Britts historie forteller om én av de mange veiene inn i ulikhet, om ulikhet vi kunne ha begrenset, stoppet og snudd med politikk, og om konsekvensene av flertallets politikk i Norge, der vi har råd til å stille opp som fellesskap, mens vi tilsynelatende ikke har råd til å gi dem som virkelig trenger det, den hjelpen de fortjener – vi har altså råd til å gi dem som har mest lettelser og skattelette, men ikke dem som virkelig trenger hjelp for å komme videre. Vi har en regjering som uten blygsel inntektsfører reduserte utgifter til arbeidsavklaringspenger, fordi de har kuttet dypt i ordningen. Dette er en av mange veier til ulikhet.

Forskjellene mellom folk øker. Det er vi enige om. Det dokumenteres svart på hvitt i den meldingen vi diskuterer, som regjeringen ble pålagt av Stortinget å utarbeide. Den viser at inntektsulikheten har økt under denne regjeringen. Formuesulikheten har vokst kraftig under denne regjeringen. Målt med formue har vi høyere ulikhet enn andre OECD-land, som bl.a. Storbritannia og Frankrike. Få ville trodd det. De rikeste ti prosentene i Norge eier nå 60 pst. av formuen i landet. Tre av ti husholdninger har fått redusert kjøpekraften sin mellom 2013 og 2017, mens de rikeste har blitt rikere. De med mest har fått 8,1 mrd. kr i skattekutt.

I denne meldingen ser vi at regjeringen ikke tar et samlet grep for å begrense de mange veiene til ulikhet. Lanseringen av meldingen viser også at de tar dobbelt feil om de økte forskjellene, bl.a. feil om årsaken. Før meldingen ble lagt fram sa finansministeren at hovedårsaken til økende ulikhet er arbeidsinnvandring eller innvandring i stort. Feil, sa SSB noen timer etter. Og regjeringen tar feil om medisinen mot forskjeller.

Ikke noe enkelt tiltak gir oss løsningen på denne utfordringen. Ulikhet som vokser, er krevende å snu. Derfor er det så avgjørende at politikken samlet motvirker voksende ledighet og ulikhet, at den samlet gir alle mennesker mulighet til god helse, utdanning og opplæring, arbeid til å leve av, mulighet for alle til å leve liv til en trygg alderdom. Regjeringens melding mangler en samlet politikk for å stake ut en slik kurs. Derfor har Arbeiderpartiet, i arbeidet med en alternativ fortelling, en alternativ ulikhetsmelding, konkretisert ved 83 tiltak fordelt over en rekke politikkområder – fra arbeid til samferdsel til helse, som vil redusere forskjellene i Norge. Bare noen eksempler: skolemat til alle barn i grunnskolen, gratis SFO for førsteklassinger – uavhengig av økonomi, pensjon fra første krone – en million nordmenn har ikke det, å regulere pensjonen slik at ingen pensjonister får dårligere kjøpekraft når lønnstakerne får økt kjøpekraft, mer penger til Husbanken, slik at den blir i stand til å sikre at folk får seg bolig, og nær 80 andre tiltak.

Selv med en slik politikk ville ikke ulikhetene gå ned fra et år til et annet. Men det ville gjøre en forskjell. Og mer grunnleggende: Å bekjempe økte forskjeller handler om hvilket samfunn vi vil ha. Her mener jeg det er en av de tydeligste forskjellene i kurs og retning mellom en Høyre- og Fremskrittsparti-ledet regjering og et rød-grønt alternativ. En universell velferdsstat som gir et godt og likeverdig tilbud til alle, er en bærebjelke i det norske samfunnet. En kjerneverdi er at den aktivt bidrar til muligheter til alle og motvirker ulikhet. Vi har tradisjonelt hatt høy tillit og sterkt samhold i Norge. Økte forskjeller truer alt dette. Det svekker også vår mulighet til å møte endringer – alt fra kutt i klimautslipp og store endringer i norsk økonomi til bruk av ny teknologi. OECD og IMF kaller ulikhet gift for omstilling.

Våre naboer Sverige gikk fra å ha OECDs laveste ulikhet under sosialdemokratisk styre inntil 2005, til å klatre midt på treet under høyreregjeringene. Så fort kan det skje, og den veien må Norge ikke gå.

Mudassar Kapur (H) [12:39:07]: Vi er et land med store muligheter og små forskjeller. Mange deltar i arbeidslivet, vi har store naturressurser, en kompetent arbeidsstyrke og solide statsfinanser. Velstanden i Norge er jevnere fordelt enn i de fleste andre land. Det er sikkert også grunnen til at representanten Gahr Støre måtte trekke fram Sverige som et eksempel – fordi det mangler eksempler i Norge hvis man ser på helheten.

Men det er grupper og enkeltmennesker i vårt samfunn som står utenfor, og den største sosiale forskjellen i vårt samfunn er mellom de som står utenfor arbeidslivet, og de som er i arbeidslivet. En annen stor forskjell er mellom de som står utenfor samfunnslivet, og de som er godt integrert. Begge gruppene finner vi over hele landet, men særlig i de største byene. Storbyene er Norge i miniatyr.

I 2030 vil vi i Oslo ha over 800 000 innbyggere. Vi vet at utdanning er en av de viktigste faktorene for både integrering og sosial mobilitet. Derfor er regjeringens satsing på ekstra midler til tidlig innsats i skolen, gratis kjernetid i barnehage for familier med lav inntekt, igangsetting av en ny Oslo Sør-satsing og en forsterking av Groruddalssatsingen viktige tiltak. Likevel er Arbeiderpartiet jevnlig ute med kritikk av områdesatsingene, senest i en debatt for noen uker siden her i denne salen. Men kritikken blir ekstra hul når deres egne løsninger sjelden består av noe annet enn større bevilgninger. Jeg savner de konkrete løsningene og en debatt om hvordan vi kan få mest mulig igjen for pengebruken: Hvordan får vi flere i arbeid? Hvordan får vi flere til å fullføre skolen eller lære seg norsk? Hvordan får vi flere barn til å kunne norsk første skoledag? Jeg opplever et Arbeiderparti som kun ønsker å bevilge seg ut av utfordringene, men som ikke har noen klare planer for den bevilgningen utover ren symbolpolitikk. Ofte er det en repetisjon av regjeringens politikk pluss å legge på ekstra midler som selve nyheten.

I storsamfunnet skal det være plass til alle. Det skal være plass til den som søker jobb, men det må også være plass til den som vil skape en jobb for seg selv og andre. Det skal være plass til den som har flyttet til byen for å studere, men har hjertet sitt i hjembygda. Det skal være plass til flyktningfamilien som etter hard jobbing flytter ut av sin kommunale bolig og inn i sin egen. Det er derfor regjeringens satsing på en sosial boligpolitikk, tilrettelegging for flere boliger og en bedre bostøtteordning er med på å utjevne de sosiale ulikhetene.

Mange av de familiene og enkeltmenneskene jeg snakker om i dag, har barn. Når vi snakker om barnefattigdom, er det viktig å huske på at det ikke er barna som er fattige – det er ofte familien som er fattig. De fattige familiene har oftest bare én eller ingen inntekt, og de består ofte av mennesker med kort botid i Norge, altså innvandrerfamilier. Det er derfor regjeringen har jobbet målrettet mot ulike områder for å bekjempe fattigdom, særlig blant barnefamilier. Integreringsdugnaden, gratis kjernetid i barnehage og at den utvides til 2-åringer fra familier med lav inntekt, økt barnetrygd, økt engangsstønad, økt bostøtte, økt tilskudd til ferie- og fritidstilbud – alt dette er med på å gi familiene et løft. Det er også det som gjør at vi får barn som kommer seg gjennom et skoleløp, gjennom en oppvekst, uten å falle ut, slik at de ikke blir en del av morgendagens ulikhetsstatistikk. Det er den delen av debatten jeg skulle ønske vi kunne ha mye mer av i denne salen i dag.

Vi debatterer en mulighetsmelding, en melding om ulikheter, men det har fra opposisjonens side egentlig vært en debatt om skatter og avgifter. Jeg håper vi kan fortsette langs den aksen regjeringen har lagt opp til: å adressere ulikhet gjennom å adressere menneskers utfordringer og skape gode liv for disse menneskene der de bor.

Bård Hoksrud (FrP) [12:44:04]: Det har vært en interessant debatt så langt, og jeg synes representanten Holen Bjørdal fra Arbeiderpartiet sa det ganske greit – vi har holdt på å diskutere ulikheter i mange, mange år, også da de rød-grønne styrte. Heldigvis er ulikhetene forholdsvis små i Norge, det er bra.

Jeg mener at det viktige her er å løfte fram dem som har minst, og dem som er utenfor arbeidslivet, for det å være en del av arbeidslivet er utrolig bra, både for det økonomiske og for å sørge for å redusere ulikhetene – mange andre momenter som er viktige for å komme i arbeid. Skal vi få til det, er det viktig å ha et næringsliv der det er godt å jobbe, og som går godt, for det gjør at man faktisk kan ansette folk, og det bidrar til at folk med hull i cv-en sin får nye muligheter og får prøve seg i arbeidslivet.

For ikke lenge siden var jeg på en «Inn på tunet»-gård og fikk høre om en ung gutt som skolen egentlig hadde gitt opp, men fordi han kom inn i nye miljøer og fikk utfordret seg på andre måter, klarte han å bestå og fikk tatt traktor- og maskinførerfagbrev. Dette er noe som vil være en del av det å sørge for at ulikhetene er mindre, også for ham, fordi han kommer i jobb og ikke vil måtte stå utenfor arbeidslivet – og det er det som er viktig. Det å ha arbeid er bra for økonomien, som jeg sa, men det er også bra for både det psykiske og det sosiale, og derfor er det viktig å ha fullt trykk på å få flere ut i jobb.

Sysselsettingen går opp, og det betyr at flere får det bedre. Så kan man si at på grunn av at aksjene plutselig har gått veldig bra en periode, har noen har blitt rikere, og kanskje har ulikhetene økt litt. Men som representanten Bjørnstad sa – hvis aksjekursene faller kraftig, går ulikhetene ned. Og jeg er ikke sikker på om det er det som vil være bra.

Så opplever jeg i denne debatten, som alltid er typisk i denne typen debatter, at sosialistenes fiende nummer én er rikingene eller de som gjør det godt i næringslivet. Det er trist, for vi burde være glad for at vi har et næringsliv, at vi har folk som vil satse, som vil investere pengene sine i å skape nye ting, skape vekst og skape arbeidsplasser som gjør at folk kommer i jobb og i aktivitet. Det er viktig for folk flest. Jobb er utrolig bra og viktig.

Også denne debatten har vært – som tradisjonelt alltid når man diskuterer dette – en debatt hvor formuesskatten er den store, stygge ulven. Rødt, SV og Arbeiderpartiet mener at formuesskatten er noen forferdelige greier. Det er litt artig at det er f.eks. en familiebedrift, Isola, i mitt hjemfylke som har lokale eiere, som har norske eiere, og som altså må betale formuesskatt – og som Arbeiderpartiet SV, Senterpartiet og Rødt gjerne vil sørge for skal betale mer skatt. Men internasjonale kapitalistiske store selskaper som f.eks. konkurrentene deres, som har mange tusen ansatte, skal slippe å betale formuesskatt fordi eierne ikke er norske – eller kanskje enda bedre: Lerum, som driver med saft- og brusproduksjon, som konkurrerer med Coca-Cola, Pepsi Cola og andre internasjonale selskaper, skal måtte betale formuesskatt, mens disse ikke gjør det, fordi de har utenlandsk eierskap. Jeg synes det er dumt, for jeg hadde gjerne sett at man hadde vært mye mer opptatt av faktisk å legge til rette for at norske eiere, norske bedrifter, skal ha de samme konkurransemulighetene og den samme konkurransekraften som dem man konkurrerer med.

Så tenker jeg at det som både statsråden og andre har vært innom, dette med å legge til rette for å skape verdier, også gir muligheter til å få folk, som jeg sa, i aktivitet og i arbeid. Det er kjempebra, for da blir ulikhetene mindre, og det er positivt.

Jeg mener at i stedet for å dogmatisere bør man heller sørge for muligheter til å hjelpe dem som ofte sitter nederst ved bordet, og som er en del av utenforskapet, og sørge for at de blir en del av innenforskapet og får hjelp til å få arbeid, for det bidrar til mindre ulikhet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:49:22]: Alle som har uttalt seg, erkjenner at de økonomiske og sosiale forskjellene mellom folk øker. Det gir svakere fellesskap og et mer utrygt samfunn. Senterpartiets prosjekt er jambyrdighet mellom folk – økonomisk, sosialt og kulturelt. Det krever gjensidig respekt mellom folk i ulike livssituasjoner og ulike yrker, uansett om de kommer fra Loppa eller Holmlia. For å gjennomføre dette må vi få en sterkere folkevalgt styring av kapitalkreftene og privat eiendomsrett. Jeg understreker det. Det er helt nødvendig at folkevalgte kan styre det viktigste. Der har vi imidlertid EØS-avtalen som står i veien.

Fri bevegelse av arbeidsfolk svekker et velorganisert arbeidsliv hver dag. EØS er ikke noen sak, men en samfunnsorganisering som gir større forskjeller på grunn av svakere folkevalgt makt i Norge. EU har ikke noe folkevalgt organ på tilsvarende nivå som gjør jobben. Derfor har vi problemene.

Senterpartiets parole er at Stortinget må styre arbeidsmarkedet. Dagens regjering arbeider systematisk for at den folkevalgte styringen skal bli svakere. Derfor er Høyre Senterpartiets motpol i norsk politikk. Den Høyre-ledede regjeringa gjennomfører dette gradvis, mer eller mindre brutalt, alt avhengig av hvor sterk opposisjonen i Stortinget er til å medvirke, stimulere til eller etablere motmakt mot regjeringas politikk, enten det gjelder arbeidsavklaringspengene, som gir flere sosialhjelpsmottakere, eller det gjelder kvinners dårligere muligheter til et godt fødetilbud ved at fødeavdelinger blir nedlagt over landet. Regjeringa måtte ta en taktisk tilbaketrekking da bunadsgeriljaen greide å etablere 80 000 støttespillere for sitt standpunkt.

Når det gjelder regjeringas økonomiske politikk, har representanten Sivert Bjørnstad sagt det presist – regjeringa ønsker å løfte dem i bånn, men de vil ikke ta noen ting på toppen. Hvis man skulle løftet dem i bånn, hadde det blitt meget dyrt, og det er ikke mulig å få til jambyrdighet uten at man både løfter i bånn og tar større skatt og ytelser fra dem som har best evne.

Men det er arbeidslivspolitikken som er den viktigste, og for Senterpartiet er et velorganisert arbeidsliv det som gir trygghet i familielivet. Vi må regulere arbeidsinnvandringen fra land utenom Norden fordi det gir oss mulighet til å sikre et arbeidsliv som er velorganisert. Vi ønsker å se etter inspirasjon fra Sveits, som er et velorganisert land med høy og god teknologisk utvikling og gode velferdsordninger.

Jeg vil også ta med at Senterpartiet går inn for bedre integrering av flyktninger og asylsøkere gjennom deltakelse i arbeidslivet. Arbeidslivet må forsterkes slik at vi kan ha flere jobber for disse menneskene i både privat og offentlig sektor. Her er det et nødvendig samspill med det jeg sa om regulert arbeidsinnvandring innenfor EØS-området. Senterpartiet står for annerledeslandet som ikke er seg sjøl nok. Vi vil ta vårt ansvar for flyktninger og asylsøkere i henhold til FNs prinsipper.

Jeg vil også trekke fram tidligere statsråd Magnhild Meltveit Kleppa, som la fram en tilsvarende melding som den vi nå diskuterer, den 25. juni 1999 – den såkalte utjamningsmeldinga, St.meld. nr. 50 for 1998–1999. Der ble det sagt:

«Slik Regjeringa ser det, er arbeidslinja i hovudsak eit rett val, fordi ho gir signal om at retten til arbeid også skal gjelde grupper som er svakt stilte på arbeidsmarknaden.»

Merk «retten til arbeid»: Vi snakker ikke bare om plikt, men om at de som her er sårbare, også har en rett til å få seg et arbeid.

Det er fulgt opp videre i formuleringer fra daværende regjering at «fleire skal kunne medverke til verdiskapinga gjennom å kunne kombinere arbeid og trygd». I dag, 20 år senere, er dette en enda større utfordring fordi vi har relativt færre slike arbeidsoppgaver for folk som bor i Norge. Stortinget kan øke etterspørselen etter folk med nedsatt arbeidsevne. Stikkord kan være kvoter, eksempelvis 10 pst. ansatte med nedsatt arbeidsevne i offentlig sektor samt offentlig stimulans til arbeidsgivere, slik at differansen mellom den ansattes arbeidsevne og 100 pst. lønn i faget dekkes av det offentlige, som støtte til arbeidsgiver. Denne politikken må kombineres, og Senterpartiet går imot å redusere sosiale ytelser for folk som er i en slik sårbar situasjon.

Dette er kjernen i Senterpartiets politikk når det gjelder sosialpolitikken, og det er vesentlig å få fram her i dag.

Rigmor Aasrud (A) [12:54:22]: «Muligheter for alle» er tittelen på den stortingsmeldingen vi har til behandling i dag. «Muligheter begrenses av din økonomiske stilling» ville vært en mer treffende tittel. Et lite treffende tittelvalg er likevel ikke det største problemet. Problemet er at denne regjeringen ikke tar økte forskjeller på alvor. Vi har hørt representanter for regjeringspartiene her forklare at det ikke er et problem at de rike blir rikere, det er bare et problem at de fattige blir fattigere. Vi har hørt Høyres Henrik Asheim si at vi har den laveste ulikheten i Europa, og Fremskrittspartiets Bjørnstad sa at vi hadde den laveste ulikheten i verden. De kan ikke ha lest på side 28 i sin egen melding. Der står det noe annet.

Det det ikke står noe om i meldingen, er hvordan ulikhet i formue øker, og vi har måttet bruke andre kilder. I en rapport vi har funnet fra Credit Suisse, står det at land som Sveits, Frankrike og Storbritannia nå er passert av Norge når det gjelder ulikhet i formue – land som ikke akkurat er kjent for å ha en jevn fordeling av formuen sin. Vi burde ikke vært i denne klassen. Men istedenfor å gjøre noe med det, snakker regjeringen om at vi har oljefondet vi kan dele ut. Det er jo i beste fall en teoretisk unnamanøver. Jeg tror ingen som sliter med å komme inn på boligmarkedet, føler at en formue en selv ikke disponerer, er til særlig hjelp.

I løpet av en tiårsperiode har de 10 pst. rikeste i Norge økt formuen sin med 14 prosentpoeng. De eier nå nesten 60 pst. av all formue. Når en tiendedel eier 60 pst., har de andre ganske lite. Så er det grunn til å tro at disse tallene ikke viser hele bildet, for de som har store formuer, har iallfall tidligere hatt en god del av formuene sine trygt plassert i utlandet, og da muligheten for å ordne opp i dette uten straffeskatt og sanksjoner kom, oppga 10 pst. av de med de store formuene at de hadde skjulte formuer i utlandet. Det var få med hus og bil på den listen. Når vi i tillegg vet at det er mange som ikke har tatt ut overskuddet fra bedriftene sine, og den delen av formuen ikke er med i beregningene, er den reelle formuen høyere enn det statistikken klarer å få fram.

Størrelsen på inntekten avgjør hvor mye man kan spare, og hvor man sparer, har også betydning for hvor mye man kan bygge opp formuen sin. Hvis man ikke har penger, er det ikke lett å kjøpe aksjer, og man taper da mer og mer sammenlignet med dem som er så heldige å eie kapitalen.

Hvem er det da som taper mest på at kapitaleiere drar ifra? For oss som er opptatt av likestilling, er tallene som viser fordelingen av formue mellom kvinner og menn, alarmerende. Vi vet at kvinner tjener mindre enn menn. Den gjennomsnittlige månedslønnen for kvinner utgjør 87 pst. av menns. Mange syns at det tallet er bekymringsfullt, men tallet på forskjeller i kvinners og menns kapitalinntekter er langt større. Kvinner får bare 34 pst. av kapitalinntektene, og andelen har blitt mindre de siste årene.

Fordeling av kapitalinntekter påvirkes i stor grad av skattepolitikken. Skattekutt frigjør midler til å bygge mer formue, som gir enda større kapitalinntekter til dem som har mye fra før, altså mennene. Når vi da i tillegg vet at kvinner tjener mindre enn menn, og har mindre mulighet til å spare, forsterker det forskjellene mellom kjønnene. Mulighetene er altså langt større for menn enn for kvinner. Makt og rikdom konsentreres på få og mannlige hender.

Konsentrasjon av inntekt og formue fører til konsentrasjon av makt. Økonomisk makt kan også bli politisk makt. Studier fra USA og Tyskland viser at et forslag har langt større mulighet til å bli vedtatt om det støttes av den rikeste delen av befolkningen. Kanskje ser vi noe av det samme her i Norge, når vi ser hvem som stikker av med skattekuttene. Mulighetene begrenses av ens økonomiske stilling, og det er ikke bra.

Arbeiderpartiet vil gi like muligheter til alle, ikke bare til de få. Derfor har vi foreslått 83 tiltak som gjør noe med disse ulikhetene. Dessverre blir det bare forslag. Hadde de blitt vedtatt, hadde det vært en god mulighet til å gi like muligheter for alle.

Elin Rodum Agdestein (H) [12:59:36]: Norge er kåret til verdens beste land å bo i, både av FN og av andre, basert bl.a. på faktorer som levealder, utdanningsnivå og brutto nasjonalprodukt per innbygger. Norge beskrives som verdens beste mammaland, det mest likestilte landet osv.

Når man hører retorikken og argumentasjonen fra opposisjonen i denne debatten, kan en jo spørre seg: Hva er egentlig målestokken, selve gullstandarden? Vi er blant landene i verden med lavest inntektsulikhet, høyest levestandard, høy tillit og god distribusjon av universelle velferdstjenester, noe som gir et samfunn med høy sosial bærekraft og stabilitet. Og det er bred politisk enighet i Norge om at små forskjeller er med på å gjøre Norge til et godt land å bo i. Det gir store merverdier, som det er et mål for regjeringen å videreføre.

Velstandsveksten skal komme alle til gode. Alle, uavhengig av bakgrunn, skal ha muligheten til å delta, til å lykkes, være bidragsyter og realisere sine evner.

Den største forskjellen er mellom dem som har en jobb, og dem som står utenfor. Det handler om inntekt, men også om et sosialt fellesskap. Derfor er det positivt når oppdaterte tall fra revidert nasjonalbudsjett viser en markert vekst i sysselsettingen. Bare de siste tre årene er det blitt om lag 95 000 flere i jobb. Den registrerte ledigheten er nå helt nede på 2,2 pst. og har ikke vært lavere på ti år. Det gjelder hele landet.

Mange viser til utviklingen i Gini-koeffisienten, som i likhet med i de fleste andre OECD-land har økt noe i Norge, men overser samtidig – eller unnlater å nevne – at den ikke tar høyde for verdien av offentlige tjenester. Overføringer og skatter reduserer inntektsulikheten med om lag 40 pst. Anslagsvis reduseres Gini-koeffisienten med ytterligere 20 pst., om man regner med verdien av offentlige tjenester som helse og omsorg, barnehage og utdanning.

Når man ser overføringer, skatter og verdien av offentlige tjenester under ett, har Norge Europas laveste ulikhet. Det er også verdt å nevne at utviklingen i den faktiske økonomiske situasjonen, altså utviklingen i realinntekter, viser en kraftig vekst i kjøpekraft, en økning i medianinntekten i Norge etter skatt på nærmere 80 pst. i 30-årsperioden 1986–2017.

Å leve med vedvarende lav inntekt vet vi øker risikoen for levekårsproblemer. Derfor er det så gledelig at det er svært få i Norge som over tid har inntekt tilsvarende 60 pst. av median eller mindre, selv om det selvfølgelig er en krevende situasjon for dem det gjelder. Andelen familier som oppgir å ha problemer med å få endene til å møtes, er omtrent halvert fra 2004 til 2017, fra 9 pst. til 4,9 pst. Det er også et godt tegn. I Norge har vi altså høy grad av likhet, og det er på et høyt økonomisk nivå.

Vår høye levestandard og samlede verdiskaping er betinget av høy arbeidsdeltakelse. Skal vi klare å opprettholde tilstrekkelig bærekraft for velferden framover, skal vi klare å opprettholde et samfunn med høy distribusjon av velferdsgoder, må flere av oss komme ut i jobb, og vi må stå i jobb lenger. Færre må komme over på ulike ytelser, og flere må ut av Nav-statistikken. Spesielt gjelder det den yngre delen av befolkningen og personer med innvandrerbakgrunn. Det har regjeringen tatt konsekvensen av og har styrket barnefamilienes økonomi samt lansert en inkluderingsdugnad for å få flere inn i arbeidslivet og et integreringsløft med et styrket introduksjonsprogram. Dette er en del av de langsiktige løsningene som motvirker forskjeller. Vi har også satset enda mer på utdanning, på økt kompetanse i befolkningen og på styrkede helsetjenester for å nå sårbare grupper.

Det er samtidig viktig å ha tydelige forventninger og å stille krav. Det gjelder egenaktivitet og ikke minst å lære seg norsk. Det er et rimelig krav vi bør kunne stille til de fleste. Aktivitetsplikt for mottakere av sosialhjelp skal utvides til å omfatte dem over 30 år. Det er et målrettet tiltak for å hindre at folk går over på langvarige ytelser og for å motvirke utenforskap.

Det må alltid lønne seg å jobbe, både gjennom skattesystemet og ved at vi sikrer at velferdsordningene forblir et sikkerhetsnett – og verken hindrer folk i å delta i arbeidslivet eller fjerner motivasjonen for å jobbe.

Fortsatt økonomisk vekst og stabilitet, nyskaping, omstilling, økt produktivitet og effektiv bruk av fellesskapets ressurser er fundamentet for en god fordelingspolitikk. Vi må først skape mer, skal vi få mer å fordele. Det vil regjeringen bidra til gjennom å fortsette å føre en politikk for å bevare et samfunn med små forskjeller, som gir trygghet for velferden og muligheter for alle.

Ingrid Heggø (A) [13:04:51]: Forskjellsmeldinga som vi diskuterer i dag, vart lagd fram med tittelen Muligheter for alle, men verknaden av regjeringas politikk byggjer ikkje opp om tittelen på meldinga. Regjeringa fører ein omvend Robin Hood-politikk, der skatteletten er gjeven til dei som treng det minst, der tre av ti hushald har fått redusert kjøpekraft frå 2013 til 2017, og der usosiale velferdskutt har vore eit kjenneteikn på høgreregjeringa, noko Kristeleg Folkeparti har protestert på heilt inntil i dag.

Forsøket på å bortforklara at skilnadene aukar med at vi har ein stor felles formue i oljefondet, er i beste fall ein teoretisk unnamanøver. Det er i alle fall ei dårleg trøyst for dei som ikkje kjem seg inn på bustadmarknaden, at det finst ein felles formue som ein ikkje rår over. Meldinga viser i klartekst at dei økonomiske skilnadene aukar mellom folk i Noreg, målt både i inntekt og i formue. Arbeidarpartiet meiner at auka skilnader trugar grunnleggjande verdiar i Noreg, som høg tillit, relativt høge og jamne løner og evna vår til å møta endringane saman i framtida. Difor har vi kome med 83 konkrete forslag mot aukande skilnader.

Deltaking i arbeidslivet er avgjerande for utvikling i økonomiske skilnader mellom folk. Vi må redusera inntektsskilnadene, men då må fleire som kan og vil jobba, få jobb. Då må fleire som kan og vil jobba, få heiltidsstillingar. Og då må fordelinga av lønsveksten verta meir rettferdig. Vi må ha eit meir progressivt skattesystem, der dei som har mest, bidreg mest. Dette har vore sentralt i Noreg i mange år.

Eit omfordelande skattesystem er avgjerande for ei jamnare fordeling. Det betyr litt meir skatt til dei som toler det, det vil gje meir å rutta med til dei som treng det. Med Arbeidarpartiet ville alle som tener om lag 750 000 kr eller mindre, fått mindre skatt, medan dei som tener meir enn 750 000 kr, må bidra med noko meir til fellesskapet. Med Arbeidarpartiet sitt skatteopplegg ville faktisk fire av fem nordmenn fått lågare skatt, men dei som har mest, må bidra mest slik at vi kan oppretthalda det sterke fellesskapet og den høge tilliten vi har i Noreg.

Formuesskatten er den mest omfordelande skatten og er dermed eit av våre viktigaste verktøy for å stoppa utviklinga med auka forskjellar. Formuesskilnaden i Noreg er no omtrent på same nivå som i Storbritannia, Frankrike og Sveits. Synest vi det er bra nok?

Høgreregjeringa argumenterte lenge med at skattekutta er sjølvfinansierande, men innrømmer no sjølve at det ikkje er grunnlag for å budsjettera med eventuelle dynamiske effektar av skattekutta. Det er ei kjensgjerning at bedriftene investerer for å imøtekoma auka etterspurnad. Lågare skatt fører til auka overskot, og formuane til bedriftseigarane aukar.

Dei ti prosentane med høgst formue eig ein stadig større prosent av formuen. I 2016 eigde dei ti prosentane med høgst formue 58 pst. av den private formuen, og det er grunn til å tru at det her er mørketal slik at det reelt er endå sterkare konsentrasjon på færre hender.

Skattekutt er eit svært kostbart og lite effektivt tiltak for å få til auka sysselsetjing. Eit eksempel: For kostnadene av å generera ein arbeidsplass gjennom skattekutt kunne vi fått 15 arbeidsplassar i privat sektor ved heller å prioritera offentlege investeringar. Høgreregjeringas iver etter å senka skattane er altså eit reint eksperiment i økonomisk teori og konservativ ideologi.

Arbeidarpartiet vil gje like moglegheiter for alle, ikkje berre for dei få. Vi har som sagt føreslått 83 tiltak som gjer noko med desse skilnadene, tiltak som endrar kursen – dette i sterk kontrast til meldinga frå regjeringa, som ikkje nemner skatt og økonomisk fordeling.

Skal stø kurs vera målet, må kursen vera rett. Dagens regjering har feil kurs. Kursen er lagd for aukande forskjellar og dalande tillit. Dette er ein politikk som tener dei få, ikkje dei mange.

Kent Gudmundsen (H) [13:09:49]: Norge er kåret til verdens beste land å bo i og er blant landene i verden med lavest ulikhet i inntekt. Vi har også høy levestandard, høy tillit og godt utbygde offentlige velferdstjenester. Vi har altså bygd opp omfattende velferdsordninger som gir utdanning, helsetjenester og omsorg til alle. Dette bidrar til å skape et samfunn med muligheter til alle. Men særlig utdanning er avgjørende for at vi gir barn og unge gode muligheter senere i livet. I barnehage og skole legges et grunnlag som den enkelte kan bygge videre på gjennom læring resten av livet, og en god skole er nøkkelen til alt. Høyre vil ha en skole med muligheter for alle, der det er elevenes talent og interesser som avgjør hvilken skole en går på. Hvor en bor eller størrelsen på lommeboka til dine foreldre skal ikke være tungen på vektskålen.

En dårlig skole reproduserer sosiale forskjeller. I f.eks. matematikk vet vi at karaktersnittet til elever med foreldre med høyere utdanning er 4,4, mens det for elever med foreldre uten høyere utdanning er 2,8. Det forteller oss at skolen i dag ikke i stor nok grad makter å kompensere for sosiale forskjeller hjemmefra. Skolegangen har altså en enorm innvirkning på enkeltmenneskenes liv. Der en god skole skaper muligheter for alle, kan en dårlig skole være starten på livet utenfor.

I forrige uke publiserte SSB det vi kaller for skolebidragsindikatoren. Den forteller oss hvor mye skolen bidrar til elevens læring hvis man tar bort forutsetninger som kan påvirke resultatene, med andre ord korrigerer man tallene for foreldrenes utdanningsnivå, inntekter og eventuelle innvandringsbakgrunn. Da er det nedslående å se hvor store forskjeller det er i hvor flinke skolene er til å løfte elevene. Disse tallene, sammen med karakterstatistikken fra SSB og annet grunnlag vi har, viser at vi har en forskjellsskole i Norge, hvor det fortsatt har altfor mye å si hvilken skole man går på, hvor i landet man bor, og hvem foreldrene er. Høyre vil bekjempe denne forskjellsskolen fordi kampen mot forskjellsskolen er kampen for kunnskapsskolen. Norge har blant de beste utgangspunkt i verden for å skape en skole med muligheter for alle. Det må vi bruke. Og Høyre i regjering har gjort mye for å bekjempe nettopp forskjellsskolen for å skape en skole med muligheter for alle. Vi har innført en grense for hvor dårlig skolekvalitet man har før man får tilbud om hjelp, og hittil har 66 kommuner og 227 skoler blitt fulgt opp. Vi har altså gitt 34 000 lærere tilbud om videreutdanning, og vi har innført en femårig grunnskolelærerutdannning på masternivå.

For Høyre starter tidlig innsats i barnehagen, derfor har denne regjeringen vært opptatt av at barnehagen skal være tilgjengelig for alle. Vi har innført redusert foreldrebetaling og gratis kjernetid for alle to-, tre-, fire- og femåringer. Vi har satt et tak på hvor mye av lønnen som skal gå til barnehageutgifter. Når vi vet at barnehage, skole og utdanning er så viktig for sosial mobilitet, og for å kunne leve selvstendige og gode liv, da synes jeg det er litt rart at de partiene som mener at de bryr seg mest om å utjevne sosiale forskjeller, nærmest ikke snakker om kvalitet i skolen. La meg ta noen eksempler: Senterpartiet og SV er imot en nedre grense for skolekvalitet. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV er imot krav om fordypning i norsk, matte og engelsk for lærere som underviser i disse fagene. I sitt alternative statsbudsjett foreslo SV å kutte 500 mill. kr – 0,5 mrd. kr – til etter- og videreutdanning. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV er imot fraværsgrensa. Senterpartiet er imot lærerspesialistordningen. Det er mye som ikke henger sammen mellom ord og handling i politikken her. Utdanning er den viktigste enkeltfaktoren som bidrar til varig utjevning av sosiale forskjeller, fordi utdanning gir den enkelte valgfrihet og muligheter til arbeid. Da kan man ikke prioritere alt, eller kutte i eller velge bort kunnskapsfokuset. Det er det barna våre som taper på.

Åsunn Lyngedal (A) [13:14:26]: Stortingsmeldingen om Muligheter for alle har dokumentert at forskjellene øker i Norge. Forskjellene øker i inntekt og i formue. Og Norge er ikke best i EØS. Meldingen sier noe om det.

Men er det så farlig, da? I meldingen er regjeringen veldig opptatt av at det er verre i andre land, og livet består som vi alle vet, av langt mer enn penger og materielle verdier. Men dessverre er det sånn at penger betyr mye for mulighetene dine i livet. Det betyr mye for skolegang og utdanning, for mulighet til deltakelse, for den sosiale mobiliteten.

Det er også dokumentert at det betyr noe for helsen din. De som har bedre økonomi, lever lenger og er friskere den tiden de lever. De rike har tilgang til et privat helsevesen, som de med lave inntekter bare kan se langt etter.

58 pst. av de spurte sier i en måling at Norge har et todelt helsevesen, og 81 pst. sier at det er negativt. Det er Arbeiderpartiet enig i, og derfor bruker Arbeiderpartiet mer penger på våre felles sykehus og mindre skattepenger på å kjøpe tjenester i private sykehus.

For å utjevne forskjeller er tilgang til høyere utdanning viktig, og det er også en likeverdig og god skole. Da betyr det noe om kommunene får kompensert lønns- og prisvekst, sånn at de har økonomi til å drive en god grunnskole. Aller helst skulle vi kunne servere skolematen, som gir alle elevene energi og overskudd til å lære, med en skolehelsetjeneste og lærere som har tid til å se den enkelte. Arbeiderpartiet styrker derfor kommunenes økonomi.

For mine bestemødre, født rundt 1910 på Finnmarks- og Nordlandskysten, var det ingen mulighet til å ta utdanning. De var i jobb fra de fylte 14. Deres barn fikk tilgang til Lånekassen på slutten av 1940-tallet, og etableringen av Universitetet i Tromsø for 50 år siden, sammen med flere høyskoler og senere Nord universitet, har gitt mange nordlendinger mulighet til å ta høyere utdanning.

Fortsatt vil det være forskjell på tilgang til studier for dem som vokser opp i våre største byer, og dem som må flytte hjemmefra for å ta utdanning. Da blir desentralisert utdanningstilbud viktig. Utgiftene til å bo er store i de største byene, og det må sikres tilgang på hybler til en pris studenter kan betale. Derfor satser Arbeiderpartiet på studenthybler.

Et strammere boligmarked i de store byene og velstandsutvikling hos de fleste gjør at flere får hjelp av sine foreldre til å kjøpe seg et sted å bo. Det kan være en klok investering og gi en god start på voksenlivet, men det skaper enda større forskjeller mellom dem som har foreldre med penger, og dem som ikke har det. For de aller mest sårbare barna, som de som ikke ble født av foreldre med tilstrekkelig omsorgsevne, vil det kunne være umulig. Tilgang til boligmarkedet har blitt en av de største driverne for økonomiske forskjeller. Det betyr at vi igjen må ta i bruk Husbanken som verktøy for å hjelpe de unge inn i boligmarkedet. Arbeiderpartiet har derfor foreslått en startlånsordning og mer penger til Husbanken.

Vi ønsker oss et samfunn der du skal kunne komme dit du ønsker, uavhengig av hvem foreldrene dine er, og hvor du bor. Arbeiderpartiet har en lang historie i å slåss for sosial mobilitet og like muligheter for alle. Det er grunnlaget for vår politikk og gjør at vi ikke ville kutte i skattebidraget fra de store utenlandske selskapene som har fabrikker rundt om i Norge. Vi var imot at statskassen skulle dekke den eneste skatten disse store utenlandske bedriftene betaler til Norge, nemlig eiendomsskatten på verk og bruk. Regjeringen kuttet den høsten 2017.

Vi har gått inn for de fleste av kuttene i bedriftsskatten fordi det styrker våre bedrifters konkurransekraft. Men kuttene i formuesskatten skaper jo ikke arbeidsplasser, de øker bare forskjellene. De kuttene har Arbeiderpartiet stemt imot.

Hvis vi skal klare å fordele ressursene i samfunnet mer rettferdig, må det være det fremste målet i politikken. Fordi det er så mange krefter i samfunnet som trekker i motsatt retning, må forståelsen av at mer rettferdig fordeling skaper tillit, øker produktiviteten og styrker omstillingsevnen, prege politikken. God fordeling gir bedre helse i befolkningen og et samfunn der makt er bedre fordelt. Da må fordeling være viktigere enn å gi lettelser i eiendomsskatt til store utenlandske konsern og lettelser i formuesskatten.

Martin Kolberg (A) [13:19:37]: Denne debatten ble innledet med at representanten Asheim, leder av vår finanskomité, hyllet trepartssamarbeidet. Det er bra at han gjør det, men det er all mulig grunn til å minne representanten Asheim på Stortinget om at vi har en finansminister som sier at den norske modellen står i veien for det norske folk. Det er av den typen dobbeltkommunikasjon som høyresiden bedriver med tanke på at de på den ene siden opptrer såkalt seriøst og på den andre siden driver med uriktig politisk propaganda. Jeg legger merke til at finansministeren later som hun ikke hører dette, men det er all mulig grunn til å få sagt det veldig tydelig. Om dette er et problem for representanten Asheim, vet jeg ikke, men det ville være interessant om han kunne avklare akkurat dette – om han synes det er fint å ha en finansminister som uttaler seg slik om det han selv mener er viktig med tanke på både norsk økonomi og den aktuelle situasjonen vi diskuterer her i Stortinget i dag. Jeg tror ikke Asheim mener dette, men nå er de enige om noe annet: De representerer den første regjeringen i moderne tid som sier at de anerkjenner det uorganiserte arbeidslivet. Det er jo et anslag mot hele grunnideen i trepartssamarbeidet som forutsetning for at vi kan føre en økonomisk politikk som skaper likhet. Her også avslører høyresiden sin tydelige dobbeltkommunikasjon.

Representanter fra høyresiden sier ganske systematisk at Norge er i front på mange måter når det gjelder likhet og kampen mot ulikhet. Men situasjonen er jo den at det går i gal retning. Det er det som er tema i denne debatten. Og hva handler dette om? Jo, det er resultatet av en villet politikk fra regjerings side på minst tre områder: Det er uriktige skattelettelser, det er attpåtil, når de har gjennomført skattelettelsene, overforbruk av oljepengene på en slik måte at det undergraver framtidens muligheter til å opprettholde et rettferdighetssamfunn, og det er kutt for de svakeste.

Jeg har ikke tid til mye, men la meg bare si at det å kutte i barnetillegget for uføretrygdede og i arbeidsavklaringspengene og det å nekte pensjon fra første krone er jo tiltak av politisk karakter som peker direkte i retning av ulikhet. Det er den situasjonen vi har, og jeg må bare si jeg undrer på hvor lenge Kristelig Folkeparti og Venstre skal være med på denne ferden. Det er av stor interesse å se hvor langt de er villige til å gå med tanke på at samfunnet gradvis blir liberalisert og nedbygd.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [13:22:57]: Jeg tror ikke kamerat Kolberg får svar på det spørsmålet her og nå.

Når både miljø, økonomi og sosiale forhold hensyntas, skapes bærekraftig utvikling. Som helsepolitiker deler jeg ambisjonene i FNs bærekraftsmål nr. 3: god helse. Vi vil sikre god helse og fremme livskvalitet for alle, uansett alder. I 2016 var det overordnede temaet i arbeidet med bærekraftsmålene «Leaving no one behind». Alle skal med, ingen skal bli glemt.

Jeg kjenner i dag et ansvar for å løfte en gruppe som har vært gjenstand for debatt i denne salen mange ganger. Det har blitt en sak som vi ikke har kommet til rette med. Jeg tenker på de papirløse emigrantene og deres helsesituasjon. Det er greit å begynne sine innlegg med å si at Norge er best i verden. Men på dette området, helsetjenester til de papirløse, befinner Norge seg i klassen som gir minst – sammen med noen få andre land i Europa, som Bulgaria og Polen. De fleste andre land i Europa gir betydelig bedre helserettigheter til de papirløse. I land som Belgia og Nederland har papirløse mer eller mindre de samme helsemessige rettighetene som befolkningen for øvrig.

Tidsskriftet The Lancet har publisert en oppsummering av helsesituasjonen blant papirløse i ulike land, og budskapet var tydelig: I land som Norge, med restriktiv lovgivning og få helserettigheter, har papirløse 38 pst. økt risiko for å dø tidlig og mer enn 50 pst. økt forekomst av psykiske lidelser. Papirløse lever kanskje de hardeste livene i Norge, uten rett til arbeid, skolegang, helsetjenester og økonomiske velferdsytelser. Organisasjonen bestående av en gruppe papirløse, Mennesker i Limbo, sier selv at de ønsker å bidra og få muligheter til å jobbe hvitt mens de venter.

Helsepersonell i Norge gir de papirløse i hovedsak nødvendig helsehjelp ved fare for nært forestående død, varig sterkt nedsatt funksjonstilstand, alvorlig skade eller sterke smerter. Men selv da kreves det betaling, som mange av de papirløse ikke er i stand til å dekke.

Den siste tiden har vi som helsepolitikere vært svært opptatt av fødetilbud. Mitt engasjement for kvinner som skal føde, gjelder også for papirløse, og jeg kjenner til eksempler på at papirløse kvinner må føde hjemme uten profesjonell helsehjelp.

Representanter fra ulike partier har spurt seg: Bør ikke det offentlige ta et større ansvar? Tidligere leder i Kirkens Bymisjon Sturla Stålsett sa det: Ingen mennesker på norsk jord skal nektes fri og profesjonell helsehjelp. Kristelig Folkeparti sier som FN: «Leaving no one behind». Alle skal med, ingen skal være glemt.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [13:26:10]: Her om dagen så jeg om igjen den gode serien Kampen om tungtvannet. Et av de viktige budskapene som den fortellingen formidler, var hvor viktig det var for folk i Norge i motstandsarbeidet å kjempe for friheten til et rettferdig samfunn, men også for et likere samfunn. En av dem som deltok i motstandsarbeidet, og som senere har reflektert litt over hva slags reise Norge gikk gjennom etter annen verdenskrig, sa det veldig godt: Vi så på det demokratiske arbeidet som en fortsettelse av innsatsen i krigsårene, for det handlet ikke bare om å skape frihet fra undertrykking, men også om frihet til å skape et bedre samfunn – og et likere samfunn.

Helt siden annen verdenskrig har – i grove trekk – landet vårt blitt stadig bedre. Velferdsstaten har blitt utbygd, viktige ordninger som folketrygden har kommet på plass, Statens lånekasse er en stor suksess, og vi har sørget for at folk flest har en lønn å leve av. Det som skjer i dag derimot, er at en stor gruppe går tilbake. Det er noe nytt, og det er det som er debatten her i salen. I tidligere tiår har vi alle sammen gått litt fram – i ulik takt, men fram. De siste årene er det derimot sånn at tre av ti har blitt dårligere stilt. Under Erna Solbergs regjeringstid har 30 pst. gått tilbake, og det skjer samtidig som de rikeste drar ifra. Derfor får vi nå det store gapet og de raskt voksende forskjellene.

Vi må se på de konkrete sakene hvis vi skal få ned forskjellene. Arbeiderpartiet vil løfte økonomien og framtidstryggheten til en million nordmenn med pensjon fra første krone. Men da sier høyreregjeringen nei. Når vi foreslår at alle ungene våre skal få mat på skolen, så alle har den samme konsentrasjonen og muligheten til å lære, er svaret nei. Og når vi vil forsterke arbeidsmiljøloven, sånn at vi får flere faste jobber, som er det viktigste grunnlaget for hvordan lønningene fordeles, og som vi kan bidra med fra Stortinget, da kjemper høyreregjeringen med Siv Jensen og Asheim innbitt imot og vil virkelig ha midlertidige stillinger inn i lovverket. Så vi trenger å kjempe hardt på alle fronter, for vi vet at det er landene med minst forskjeller som er best for alle.

Nina Sandberg (A) [13:29:25]: Ulikhet er et politisk ansvar å forebygge og redusere. Vi må, som min kollega Sandtrøen sa akkurat nå, se på de konkrete tiltakene. I disse dager er Arbeiderpartiets forslag til en kompetansereform for arbeidslivet til behandling i Stortinget. Jeg vil bruke anledningen til å understreke at en bred og omfattende kompetansereform kommer til å være helt sentral for å motvirke de ulikhetene som er i ferd med å vokse fram, og som kommer til å bli dypere i møte med de raske teknologiske endringene som vi står midt i – om ikke regjeringen griper inn.

Kunnskap og kompetanse er grunnlaget for vår vekst og velferd, og det er nødvendig for å lykkes med de omstillingene som Norge skal igjennom. Norsk arbeidsliv melder om et økende udekket kompetansebehov, men færre tar etter- og videreutdanning, og aller minst tar de som har lite fra før. Det er urovekkende at regjeringen ikke tar tilstrekkelig grep for å løse kompetanseutfordringen. Til forskjell fra den spinkle reformvarianten de har kommet med i ettertid, har Arbeiderpartiet en kompetansereform som er kraftig og helhetlig. Den er rettet både mot dem som er i arbeid, og mot dem som er utenfor arbeidsmarkedet. Vi sikrer at arbeidstakerne ikke overlates til seg selv i møte med disse endringene, at det ikke bare er opp til dem selv å holde seg oppdatert, men at de opparbeider seg en rett til etter- og videreutdanning. Vi skyver ikke alt ansvaret nedover på bedriftene, men sikrer at staten blir med og finansierer dette løftet. Vår reform bygger selvsagt på trepartssamarbeidet og den norske modellen, og den fremmer tettere kobling mellom utdanningsinstitusjoner, næringsliv og offentlig sektor.

Vi ser i Arbeiderpartiet at digitalisering og automatisering kommer til å endre arbeids- og samfunnslivet raskt og fundamentalt. Svaret vårt er en kompetansereform som reelt sikrer like muligheter for å lære hele livet. Målet vårt er å få flere inn i arbeid, flere til å forbli i arbeid og bedre resultater i arbeidslivet. Lik tilgang til kunnskap og kompetanse kommer til å bli avgjørende for å hindre sosial ulikhet, fremme trygget for arbeids- og samfunnsdeltakelse og sikre at Norge får dekket sitt kompetansebehov framover.

Vi i Arbeiderpartiet jobber grundig og systematisk for at ny teknologi ikke skal skape mer polarisering og ulikhet, men i stedet bidra til økt velferd og ny vekst for alle – i hele landet.

Petter Eide (SV) [13:32:28]: Jeg skal si noen ord om forholdet mellom ulikhet og kriminalitet. Det ligger en skjult utfordring her, som jeg opplever at vi i norsk politikk har tatt litt for lite på alvor, og jeg tror vi kommer til å få utfordringer med det i årene som kommer.

Jeg vil først bare si at jeg hadde en vakker opplevelse her om dagen. Jeg kjørte ferge i Møre og Romsdal og hadde lyst på kaffe og svele. Jeg oppdaget at det kunne jeg få kjøpt, men det var ingen steder å betale. Det var ingen mennesker der. Jeg skjønte etter hvert at det var selvbetjening for kaffe og svele. Jeg kikket meg rundt og fant ut at jeg kunne stjele så mye kaffe, svele og sjokolade som jeg ville. Det gjorde jeg selvfølgelig ikke nettopp fordi at dette var et system basert på tillit. Det er helt avgjørende at vi har det sånn i Norge – et system basert på tillit. Tilliten mellom folk i Norge er høy. Det er lav kriminalitet. Faktum er at kriminaliteten når det gjelder vinning og vold, ikke øker. For de aller fleste er dette et trygt samfunn.

Men det er mørke skyer. Fra internasjonale studier vet vi at økende ulikhet i land får store skadevirkninger. I slike land har tilliten mellom folk blitt dårligere. Det blir mer rus, mer vold, mer kriminalitet og flere sitter i fengsel. Hvorfor er det sånn? Forskere sier at når ulikhetene øker og folk ser at andre drar fra, stikker av med goder og utnytter fellesskapet, opplever de seg selv som tapere i ulikhetskampen. Det fører da til økt risikoatferd – i alt fra pengespill, uforsvarlig lånevirksomhet, risikabel helseatferd, mer kriminalitet og vold. Dette handler altså ikke om fattigdom. Det handler om forskjeller.

På tross av økende ulikhet i Norge har dette heldigvis ikke slått til ennå – foreløpig. Men kan vi være sikre på at dette vil vedvare? Ser vi til andre land, er svaret nei. Skal vi sikre dette tillitsbaserte samfunnet, forhindre oppblomstring av kriminalitet, ungdomskriminalitet, gjengkriminalitet, holdninger som at det er greit å gjøre innbrudd osv., ja da må vi for framtiden også sikre oss at ikke utviklingen med økt økonomisk ulikhet fortsetter. Det er ikke sikkert at jeg om ti år vil ha den samme gode erfaringen på den ferga som jeg hadde nylig.

Hvis denne regjeringen og den neste regjeringen ikke greier å snu dette, vil regjeringer framover også måtte ta ansvar for at kriminaliteten i Norge faktisk vil øke. Det er et alvorlig ansvar å ta, og da hjelper det altså ikke å prøve å forebygge kriminalitet med økte straffer, dobbeltstraff på Holmlia osv., når man selv har lagt opp til strukturelle forhold som gjør at kriminaliteten øker.

Ingvild Kjerkol (A) [13:35:36]: Seks av ti nordmenn mener at vi nå har en todelt helsetjeneste, der lommeboken din avgjør hva slags hjelp man får. Vi ser at de økonomiske forskjellene mellom folk i Norge øker, målt i både inntekt og formue. Samtidig vet vi at ulikhet er dårlig for folks helse. Land med store økonomiske forskjeller mellom folk har også mer psykisk og fysisk sykdom. Kamp mot ulikhet er kamp for folks helse. Derfor har vi alltid kjempet for å styrke vår felles helsetjeneste. Derfor har vi også i seks år advart mot den privatiseringen som Bent Høie og høyreregjeringen har ført.

I Storbritannia har myndighetene gradvis lagt til rette for kommersielle selskaper, samtidig som de underfinansierer sin offentlige helsetjeneste, National Health Service. Den er nå i krise, med mangel på helsepersonell samtidig som tilbudet for vanlige folk blir dårligere.

Det har vært en økning i bruken av privat helseforsikring i Norge. Vi er nå oppe i 550 000 forsikrede. Det er en økning på over 170 000 siden valget i 2013, da Bent Høie sa at det ikke ville være et marked for helseforsikringer etter Høyres privatiseringsreform. Et samfunn der forsikringsselskapene i større grad spiller en rolle, er en amerikanisering av helsetjenesten. Det er feil vei å gå.

På fredag kunne vi på TV 2 høre en lege fra Aleris si at de forsikringsselskapene som dekker en større grad av eksperimentell kreftbehandling, vil vinne markedsandeler. Det betyr at den tryggheten helsetjenesten skal gi, blir mer og mer noe folk opplever at man må kjøpe seg gjennom forsikring.

Så langt i denne regjeringsperioden har Arbeiderpartiet prioritert over 10 mrd. kr mer til sykehusene enn regjeringen – fordi vi frykter en todeling av vår felles helsetjeneste. Vi kunne hatt råd til flere kliniske studier og mer behandling, og vi kunne hindret behovet for private helseforsikringer.

Hvem man er og hvor man bor, burde ikke få avgjøre om man får hjelp når man trenger det. Den voksende ulikheten vi diskuterer i dag, er også motoren for en fortsatt todeling av helsetjenesten. Det vil Arbeiderpartiet ha en aktiv politikk mot, ikke en aktiv politikk for.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [13:38:48]: Et eget sted å bo til en overkommelig pris er avgjørende for å kunne leve et selvstendig og godt liv. Arbeiderpartiet mener at så mange som mulig skal eie sin bolig, og den skal være av god kvalitet. Forskjellen mellom å eie og leie egen bolig er i ferd med å bli en av ulikhetsfaktorene i samfunnet. De som har råd, kjøper seg bolig tidligere enn før.

BSU er en god ordning for dem som har god økonomi og penger til overs, men fungerer ikke for å løse alle unges boligbehov. Den fjerdedelen som tjener minst, får mindre i skattefradrag for BSU-sparingen enn den fjerdedelen som tjener mest. Det er blant de unge med høyest inntekt samt unge fra familier med høy formue vi finner flest som sparer det maksimale beløpet i ordningen.

Førstegangsetablererne blir stadig eldre. Færre av dem som mottar bostøtte, eier egen bolig. Dette er funn vi som politikere må ta på største alvor. Nok en gang reduserte regjeringen utlånsrammene i Husbanken i sitt budsjett for 2019, og med det svekket regjeringen Husbanken som boligpolitisk verktøy. Vi støtter ikke en nedbygging av Husbanken og mener det er nødvendig å øke Husbankens rammer med 9 mrd. kr. Vi økte derfor Husbankens låneramme til 25 mrd. kr i våre budsjetter.

Bostøtten er avgjørende for at folk med lave inntekter skal kunne skaffe seg et hjem eller beholde sitt hjem. Problemet er både økte boligpriser i byene, og at det er mange tusen færre som kvalifiserer til å få bostøtte sammenliknet med tidligere. Derfor har vi styrket bostøtten med 100 mill. kr. Regjeringen har svekket bostøtten, slik at det i 2017 ble utbetalt nesten 300 mill. kr mindre i bostøtte enn i 2013. Dette går ut over de aller svakeste blant oss. Regjeringen kommer nå etter, men ennå er vi ikke der den rød-grønne regjeringen var i 2013.

Vi vil gi kommunene flere virkemidler til å bygge boliger med god kvalitet for alle. Kommunene må få mulighet til å gi folk nye veier inn i boligmarkedet. Regjeringen er for passiv i dette spørsmålet. Se bare hva byrådet i Oslo har foreslått. Nå må vi gi Oslo verktøyene de trenger for å gi flere mulighet til å gå fra å leie til å eie egen bolig.

Audun Lysbakken (SV) [13:41:37]: For høyresiden er ulikhetsdebatten en maraton i bortforklaringer. De vil gjøre alt de kan for å slippe å snakke om den viktigste årsaken til at ulikheten i makt og rikdom øker. De vil gjerne snakke om innvandring, som om det er de som har minst i det norske samfunnet, som har hovedansvaret for økt ulikhet, og om skole, som om det er lærernes skyld at ulikheten øker. Men til tross for alle bortforklaringene synes jeg det er ganske mye bra med denne meldingen, som regjeringen – motvillig – ble pålagt av Stortinget å lage. Den beskriver hvordan ulikheten i makt og rikdom øker i Norge, at det går raskt, at konsekvensene kan være alvorlige, og at hovedårsaken er at de rikeste i det norske samfunnet drar ifra.

Vi har i dag fått mange forsøk på å utfordre SV og venstresiden i spørsmålet om fattigdom. Det er egentlig modig av representantene for regjeringspartiene å dra i gang en fattigdomsdebatt, for det er jo disse partiene som har gjennomført det ene kuttet etter det andre som har gjort at de med minst i det norske samfunnet stiller svakere enn før. Jeg tenker på kuttene som har rammet uføre forsørgere, pensjonistene som for femte år på rad opplever underregulering av pensjonene, aleneforeldrene, kronikerne, som har fått økte egenandeler, og dem som er kastet ut av ordningen med arbeidsavklaringspenger, og som er henvist til sosialhjelp.

Derfor er fattigdomsdebatten en viktig del av ulikhetsdebatten, men den viktigste årsaken til at ulikhetene øker, er at de rikeste drar ifra. Så får vi høre at det ikke er noe problem. Jo, det er et problem når makt og penger samles på færre hender enn før. Ulikhetsdebatten handler om maktfordelingen i samfunnet, om hvem som skal bestemme, og den handler om hvordan makten skal fordeles. Så når to tredjedeler av de 100 rikeste i Norge er arvinger – de har arvet formuer i stedet for å ha skapt formuer – sier det noe om en maktkonsentrasjon i Norge som vi ikke vil ha.

Ulikhetsdebatten handler om det sosiale limet i samfunnet vårt. Det handler om tilliten folk imellom. Det handler om behovet for å oppleve at folk får som fortjent, at vi står sammen, at vi har fungerende fellesskap. Derfor er den økende ulikheten i makt og rikdom en trussel mot det beste ved Norge: de små forskjellene og de sterke fellesskapene. Derfor berører ulikhetsdebatten oss alle sammen og kvaliteten på dette samfunnet – ikke bare de aller fattigste og de aller rikeste, men oss alle sammen. Vi trenger det motsatte av den politikken som føres i Norge i dag. Vi trenger en fordelingspolitikk som er for de mange og ikke for de få på toppen.

Fredric Holen Bjørdal (A) [13:44:53]: Det mest påfallande når høgrepartia skal diskutere forskjellar, er at dei berre snakkar om å løfte dei på botnen, om fattigdom, innvandring og låginntektsfamiliar. Det er viktig, men det er berre halve bildet. Skal vi redusere forskjellane, må vi også snakke om dei på toppen, dei som regjeringa har bidratt til drar ifrå resten av oss. Men det er nok meir ubehageleg å diskutere, for då må vi også snakke om skatt og omfordeling, f.eks. at det er blitt meir og meir lønsamt å vere kapitaleigar og tilsvarande mindre lønsamt å leve berre av si eiga arbeidskraft. Det er vist gong på gong at det er enkelt å bli rik i Noreg, at vi har høg konsentrasjon av millionærar og milliardærar.

Det er ikkje eit problem for Arbeidarpartiet at nokon i samfunnet har kapital. Det som er problemet, er når avstanden mellom dei øvst og dei nedst ved bordet blir for stor, slik vi ser konturane av. Dei 10 pst. med størst formue eigde 58 pst. av den private formuen i Noreg i 2016. Forskjellane i formue i Noreg er no om lag på linje med Storbritannia, Frankrike og Sveits. Det må vi gjere noko med. Skatt og omfordeling er ein del av svaret – litt meir skatt til dei som toler det, gir meir å rutte med til dei som treng det.

At også dei på toppen må bidra til små forskjellar, burde høgrepartia slutte å hisse seg opp over og heller begynne å omfamne, for små forskjellar er bra for alle, også for dei rike, og grunnane til det er mange. Eg kan nemne fire:

1. Menneske som har store formuar, eig gjerne ei bedrift. Då er det dumt for dei at fleire og fleire får dårleg råd og ikkje kan kjøpe produkta deira.

2. Aukande forskjellar svekkjer tilliten i samfunnet. Det er negativt for økonomien fordi vi må bruke meir tid og pengar på å kontrollere kvarandre – både myndigheiter og næringsliv.

3. Når tilliten forsvinn, aukar motstanden mot handel. Det er spesielt dumt for bedriftseigarar som treng marknader å selje varene sine på.

4. Eit samfunn med store forskjellar minskar den sosiale mobiliteten. Det er òg dumt for bedriftene, som kan gå glipp av verdifulle talent og få problem med å rekruttere rett kompetanse.

Høgre er det fremste interessepartiet for rikfolk i Noreg. Mi klare anbefaling til Høgre-representantane her i salen er å bruke mindre tid på kortsiktige interesser for å betale litt mindre skatt og meir tid på å forklare dei rike kvifor også dei tener på å bidra til den dugnadsinnsatsen som trengst for å skape sterkare fellesskap og mindre forskjellar.

Karin Andersen (SV) [13:47:40]: Penger er makt og gir makt, og hvis man vil se hva som er viktig for en regjering, kan man holde øynene stivt på pengene og se hvem som får, og hvem som mister.

Jeg har hørt litt på denne debatten i dag, og jeg har bl.a. hørt flere fra regjeringspartiene snakke om at de har styrket bostøtten. Jeg har med meg årsrapporten fra Husbanken for 2018. Jeg har gått nøye gjennom tallene, og jeg har sett på disse tallene over mange år. Der er det slik at noen av de få som får – og det er altså tusenvis som har mistet bostøtten siden denne regjeringen tok over – får bitte lite grann mer i bostøtte hver måned. Men man må jo kikke på de andre tallene også. Hvordan har det gått med boutgiftene til disse menneskene? Jo, gjennomsnittlig boutgift per måned har økt med 1 114 kr. Hvordan har det gått med inntekten til disse menneskene – for dette er folk som virkelig har lave inntekter? Jo, den har gått ned med 420 kr måneden fra 2014 til 2018. Da hjelper det veldig lite at bostøtten har økt med 350 kr. I det regnestykket er det altså 1 184 kr i minus.

Man skal være ganske fattig for å få bostøtte i Norge. Snittinntekten for de familiene er på 130 000 kr. Så sier regjeringen i revidert budsjett at det til og med er 3 100 færre som skal få bostøtte nå framover, og det er fordi de har fått økt inntekt. Ja, det er fordi de akkurat har bikket over den grensen som er så lav i dag at nesten ingen familier med inntekt på over 200 000 kr har fått bostøtte. Hva mister de familiene da? Hva mister de familiene som akkurat bikker over den inntektsgrensen? Jo, snittutbetalingen for bostøtte er på ca. 31 000 kr. Det er en katastrofe for familier som har så dårlig råd. Dette er noe av det veldig alvorlige som denne regjeringen ikke har rettet opp. Vi bruker altså mindre penger nå, ifølge Husbankens årsrapport, på bostøtte enn vi gjorde i 2014, til og med mindre enn vi gjorde i 2009.

Det er bare å følge med på hvem det er denne regjeringen har råd til å bistå. Det er dem med de største husene, de største eiendommene og de største inntektene, mens de folkene som sliter aller mest med å kunne være trygge i hjemmet sitt og å kunne se ungene sine i øynene hver kveld og si til dem at her skal vi bo, har ikke denne regjeringen råd til. Da øker forskjellene, og forskjeller er gift i samfunnet.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) [13:50:58]: Det er ikke bare penger som er ulikt fordelt i Norge, men også helse. I Norge øker de sosiale forskjellene innen helse, og de sosiale forskjellene innen helse er større i Norge enn i mange andre europeiske land.

For kort tid siden ble vi presentert for ny forskning som viser at menn med høy inntekt kan forvente å leve opptil 14 år lenger enn dem med lavest inntekt. Jeg synes det er noe grunnleggende unorsk med at personer med lavere utdanning og lavere inntekt skal kunne forvente å leve kortere og ha en dårligere helse enn dem med høy utdanning og høy inntekt. Ulikhet innen helse er grunnleggende urettferdig. Som fellesskap kan vi ikke godta at bakgrunn og inntekt skal avgjøre hvor lenge folk lever, og hvor friske de er. Jeg savner regjeringens svar på og engasjement for nettopp denne ulikheten innen helse.

En god barndom sier vi varer livet ut, men det gjør jammen en dårlig en også. Etablerer vi sunne vaner tidlig, vet vi at de varer livet ut. Foreldrenes bakgrunn og inntekt burde ha minst mulig å si for om barn får en god framtid. I fellesskap kunne vi gjort så mye mer for at barn skal få nettopp en god framtid og en god helse.

Arbeiderpartiet vil innføre én time fysisk aktivitet i skolen og et enkelt skolemåltid. Det er enkle tiltak som kan viske ut de sosiale forskjellene innen helse. Forskning på skolematordninger viser at nettopp barn som kommer fra hjem med få ressurser, er de som profitterer aller mest på denne ordningen, men vi vet også at alle barn, uansett hvilket hjem de kommer fra, kan få et bedre utgangspunkt for både læring og helse med skolemat. Skolen har et uutnyttet potensial for å viske ut forskjeller innen helse. Gjennom å gå til skolen når vi alle barn, uansett bakgrunn.

Stortinget har gjort viktige vedtak for å sikre fysisk aktivitet i skolen, og vi venter spent på regjeringens oppfølging. Det er bare litt synd at vi har ventet ganske lenge nå. Det er dramatisk når utviklingen går i feil retning. Når forskjellene innen helse øker, burde det motivere regjeringen til handling og en omlegging av folkehelsepolitikken.

I disse dager behandler vi nettopp folkehelsemeldingen i helse- og omsorgskomiteen, men heller ikke der ser vi spor av konkrete tiltak som kunne ha gjort noe med de økende forskjellene innen helse. Det er trist.

Kjersti Toppe (Sp) [13:54:09]: Politikk er ikkje noko anna enn helse i stort. Dette er orda til Rudolf Virchow, som var tysk politikar på slutten av 1800-talet, og han vert rekna som grunnleggjaren av sosialmedisinen. For korleis vi fordeler vilkår og rammevilkår i samfunnet – som inntekt, arbeid, utdanning, bustad og miljø – bestemmer òg rammevilkåra for helsa. Eit samfunn med små forskjellar, som gir tryggleik for alle, og som har rettferdig fordeling av inntekt og arbeid, er politikk, men det er òg grunnleggjande helsepolitikk.

I Noreg aukar forskjellane i både inntekt og formue. Dei rikare vert rikare. I Noreg aukar òg dei sosiale helseforskjellane. Det har ein samanheng. Det er ingen grunn for at vi i Noreg skal ha auka forskjellar eller auka sosiale helseforskjellar, men det er situasjonen.

Det er fem til seks års forskjell i levealder mellom folk med høg utdanning og inntekt og folk med låg utdanning og inntekt. År med god helse varierer på den same måten. Denne stortingsmeldinga har overskrifta Muligheter for alle, men ho gir inga oppskrift på det.

Da Senterpartiets Magnhild Meltveit Kleppa la fram utjamningsmeldinga i 1999, låg det viktige strategiar til grunn. Hovudpoenget var å gi tryggleik til dei gruppene som hadde det vanskelegast i samfunnet. Det handla om å målretta det sosiale tryggleiks- og velferdssystemet enda betre mot dei som var dårlegast stilte.

Ein føreslo ei mjukare arbeidslinje. Dagens regjering strammar inn på ordninga i staden for å vera meir fleksibel, jamfør debatten om arbeidsavklaringspengar. Ein føreslo betre offentlege tenester som eit tiltak for å utjamna. Dagens regjering gjer det motsette. Ein kan sjå på kommuneøkonomien, på kva som skjer i helseføretaka våre. Halvparten av befolkninga meiner no at vi har eit todelt helsevesen som ikkje gir hjelp etter behov, men hjelp etter kor stor lommebok ein har. Det er ganske alvorleg. Ein føreslo i 1999 eit finmaska sikkerheitsnett. Regjeringa gjer no det motsette. Ein føreslo ein meir sosial bustadpolitikk. Regjeringa gjer det motsette – ta debatten om bustønad.

På område etter område ser vi at det som skjer politisk, er ein politikk for auka forskjellar, i staden for å ha ein politikk der vi tar oss ekstra godt av dei dårlegast stilte. Difor har denne meldinga ikkje den store verdien i dag. Vi treng ein ny politikk for å ha eit samfunn med tillit, små forskjellar og god helsepolitikk.

Svein Roald Hansen (A) [13:57:20]: Etter innstillingen og debatten å dømme er det tverrpolitisk enighet om at det er viktig at forskjellene er små i et land. Det bygger fellesskap, bidrar til høy tillit og er bra for økonomien og omstillingsevnen. Det som da er synd, er at regjeringen ikke fører en politikk som systematisk bygger opp under denne målsettingen.

Kampen mot økende forskjeller handler ikke først og fremst om å hjelpe dem som sliter, som representanten Hoksrud uttrykte det i en replikkveksling. Det handler om å sikre de strukturelle og politiske bærebjelkene i samfunnet, som underbygger ivaretakelsen av et samfunn med små forskjeller og høy tillit.

Ett eksempel er skattepolitikken. Et annet eksempel er lønnsdannelsen. Helt siden 1970-tallet har kapitaleiernes andel av verdiskapingen økt på bekostning av lønnstakernes. Også i Norge ser vi trenden, men mindre enn i andre land. Motkraften har ligget i vår måte å organisere lønnsdannelsen på og vårt trepartssamarbeid. Igjen ser vi at regjeringens politikk svekker denne motkraften. En høy organisasjonsgrad er en nøkkel i trepartssamarbeidet. Regjeringen anerkjenner det uorganiserte og svekker incentivene til å organisere seg gjennom å fryse fast fradraget for kontingenten. Arbeiderpartiet vil doble det.

Fremskrittspartiet har vært en høyrøstet målbærer av en sterkere individuell lønnsdannelse, og Siv Jensen bygde i 2013 hele landsmøtetalen sin rundt at den norske modellen sto i veien for det norske folk. Mener hun fortsatt det i dag, etter seks år som finansminister? Det synes jeg finansministeren skulle svare på i denne debatten.

Å svekke fagbevegelsen har alltid vært et mål for høyrepartiene fordi det vil svekke den politiske motkraften til høyresidens løsninger på samfunnsoppgavene. Det vil svekke arbeidstakernes innflytelse og stemme i samfunnsdebatten. Da blir det større rom for kapitalen. Skjev fordeling av inntekt og kapital handler ikke bare om penger; det handler selvsagt også om makt.

La meg legge til at rundt omkring i dette landet er vi velsignet med kapitaleiere som har sterk forankring i sine lokalsamfunn, som har bygd sin formue med utgangspunkt i lokale ressurser, og som gir mye tilbake til lokalsamfunnet – arbeidsplasser, selvsagt, men også sponsorbidrag – og som slik sett deler sine verdier med dem som har vært med på å bygge dem. Det er rett og slett mye patriotisk kapital.

Dette springer også ut av verdien av et samfunn med små forskjeller. Det er enda en god grunn til å hegne om disse verdiene og legge vekt på de politiske løsningene og tiltakene som motvirker kreftene som trekker i feil retning. Arbeiderpartiet tilbyr 83 konkrete tiltak over hele fjøla av politikk. Regjeringen burde omfavne dem, ta dem til seg og være med på å sette dem ut i livet.

Freddy André Øvstegård (SV) [14:00:45]: Forskjellene i makt og rikdom øker. Det rammer de mange som blir hengende igjen, mens de rikeste drar ifra. Men forskjellene rammer også de små. Det rammer barna og familiene. Barnefamilienes økonomi er under press. Stadig flere familier lever under vedvarende lavinntekt, og da øker risikoen for barnefattigdom. Over 100 000 barn vokser nå opp i fattige familier. Det er 100 000 barn som ikke får like gode muligheter som de andre barna.

Hvordan velger regjeringen å møte denne skammelige utviklingen? Jo, ved å lage flere avbøtende og behovsprøvde ordninger. I stedet for å gjøre noe med de økende forskjellene, sier Erna Solberg at de som har minst, må søke, dokumentere hvor lite de har, og be om almisser. På toppen av det hele drives veksten videre med store skattegaver til dem som har mest, kombinert med kutt i velferden for dem som har minst.

Men kanskje verst av alt er hvordan Forskjells-Norge rammer de virkelig sårbare barna. Barnevernet skal gi omsorg og beskyttelse til barna blant oss som ikke får en trygg oppvekst hjemme. Men i løpet av de siste årene er det blitt tatt stadig mer hensyn til butikk, ikke til barn, i denne tjenesten. Noen få kommersielle selskaper har også begynt å dominere et privat barnevernsmarked. Pengene som fellesskapet bevilger til omsorg for barna, går heller til omsetning for den økonomiske eliten.

Hjemme i Østfold har vi også eksempler på en kommersiell barnevernsbaron som har solgt selskapet sitt og cashet inn nesten 60 mill. kr – våre skattepenger som skulle ha gått til barns beskyttelse. Det rammer barna, og det rammer de ansatte, slik det også gjorde i et annet eksempel, også fra Østfold, hvor barnevernsbaronene krevde at de ansatte måtte betale for møbler på institusjonen av sin egen lomme, samtidig som de selv – nok en gang – cashet ut overskuddet.

Det er også en del av historien om Forskjells-Norge: hvordan fellesskapets penger, som skulle ha gått til velferd for de mange, heller går til å bygge formuer for de få.

Men heldigvis handler de økende forskjellene om politikk. Det er ingen naturlov, det er mulig å prioritere annerledes. Vi kan velge omsorg foran omsetning i barnevernet. Vi kan sette barn foran butikk og si nei til profitt i velferden vår. Vi kan sette mennesker foran markeder og sørge for at det er god nok bemanning, så de ansatte har tid til å se hvert enkelt barn. Og vi kan løfte økonomien for barnefamiliene gjennom å øke barnetrygden, også for dem som er over seks år, også for de 60 000 barna fra familier på sosialstønad.

Da løfter vi de små blant oss, ikke bare dem med store lommebøker.

Margret Hagerup (H) [14:04:06]: Arbeid gir mindre ulikhet. Norge skal være et land hvor alle har muligheten til å delta og lykkes, uavhengig av bakgrunn, kjønn, etnisitet og funksjonsnivå. Det er viktig at alle som kan og vil jobbe, skal få jobbe. Men samtidig må vi sørge for at vi har gode ordninger som ivaretar dem som ikke kan jobbe, eller som trenger hjelp for å komme i arbeid.

Arbeid er grunnlaget for velferd, både for den enkelte og for samfunnet. For de fleste er arbeid den viktigste kilden til inntekt. Arbeid gjør enkeltmennesker økonomisk selvstendige. Arbeid gir muligheter til selvrealisering, og arbeid gir sosial inkludering.

Gjennom inkluderingsdugnaden, integreringsløftet og ny kompetansepolitikk vil Høyre sikre at folk ikke støtes ut av arbeidslivet, og at flere inkluderes. Flere i jobb vil bidra til å motvirke økonomiske og sosiale forskjeller, og et godt arbeidsmiljø fremmer både helse og inkludering. En blir ofte friskere av å kunne jobbe.

Inkluderingsdugnaden handler om å se muligheter. Vi må jobbe for at folk ikke sykmeldes ut av arbeidslivet, og at vi hjelper dem som har mulighet til å jobbe. Jo lenger en person er borte fra arbeidslivet, jo mindre er sannsynligheten for at vedkommende klarer å komme tilbake i jobb. Vi har mange virkemidler for å nå målet om flere i arbeid og færre på helserelaterte ytelser. Nav-kontorene har fått bedre fagmiljøer, og tiltakssystemet er forenklet og gjort mer fleksibelt. I tillegg er det innført en ungdomsinnsats som gir gode resultater, samtidig som en har forsterket samarbeidet mellom Nav og næringslivet. Individuell jobbstøtte har vist seg å være et godt tiltak, og den nye IA-avtalen er blitt generell og treffer nå hele arbeidslivet med utprøving av nye virkemidler.

Vi må lykkes med integreringen. Det er viktig at vi klarer å inkludere, både i arbeidsliv og samfunnsliv, og veien fra nyankommet til arbeidstaker skal være kort. I introduksjonsprogrammet fokuseres det nå sterkere på arbeidsdimensjonen, forbedret språkopplæring og raskere inkludering.

Høyre vil motvirke utenforskap og legge til rette for et sosialt bærekraftig samfunn, der flest mulig kan bidra som en del av fellesskapet. Vår innsats for å motvirke ulikhet og videreføre et samfunn med høy velferd retter seg særlig mot utdanning, integrering og arbeid. Og arbeid er viktig for den enkelte. En medarbeider i Kirkens Bymisjon sa til meg i fjor at det beste tiltaket de hadde for å bekjempe fattigdom og ulikhet, var Fretex og det at en har muligheten til å få seg arbeid.

Høyres og regjeringens inkluderingsdugnad har ambisiøse mål om å inkludere flere i arbeid, og partene i arbeidslivet bidrar til dette. Målet må være at alle som kan og vil jobbe, skal få jobbe, men at vi også har gode ordninger for dem som faller utenfor. Det skaper et samfunn med mindre ulikhet, og arbeid gir mindre ulikhet.

Solfrid Lerbrekk (SV) [14:07:15]: Forskjellane aukar i dette landet. Dei som har aller minst, får endå mindre. Arbeidslivet er ein av dei arenaene som bidrar til auka forskjellar under denne regjeringa.

Eg vil gjerne sitera Jan Olav Andersen, som er leiar i EL og IT Forbundet, som sa i VG i mars i år:

«Jeg frykter at vi får en ny underklasse i Norge. Den består av hardtarbeidende folk uten ei god lønn å leve av. Jeg frykter også at dagens regjering kommer til å sitte stille å se på at dette vokser fram.»

Jan Olav Andersen er bekymra, arbeidsfolk er bekymra, og eg – på linje med dei – er bekymra for dette. Regjeringa har opna opp for mellombels tilsetjing og for nye og kortare kontraktar. Usikkerheita i arbeidslivet vert rett og slett større og breier om seg.

Når eg er ute og besøkjer folk på arbeidsplassane, er det nettopp denne usikkerheita dei fortel om – om korte kontraktar, om innleige og om deltid. Folk er innleigde på eit prosjekt, men veit ikkje om dei får jobb etter at prosjektet er slutt.

Mange damer i pleie- og omsorgsbransjen får deltidsløn for deltidsarbeid. Dette er damer som jobbar i sektorar som er organiserte rundt deltid. Regjeringa vel ikkje å gjera noko med dette. Denne utviklinga fører til ein endå meir ujamn maktbalanse mellom arbeidsfolk og arbeidsgjevarar. Det ligg rett og slett ikkje til rette for å ta ein stor ansvarsbit av fagforeiningsarbeidet når ein jobbar deltid, slik som desse damene gjer.

SV vil ha eit arbeidsliv der arbeidstakarane kan vera trygge i jobbane sine, med sterke fagforeiningar. Lønsforskjellane i det norske arbeidslivet aukar. Gruppene med høgast løn dreg rett og slett ifrå. Reallønsveksten til dei 10 prosentane som er rikast, har vore på 15 pst. dei siste par åra. Løna til dei med dei 10 prosent lågaste lønene har stått heilt stille eller gått ned.

Omgrepet fattige arbeidande er noko som me høyrer meir og meir om. Dette er heilt vanlege folk, som f.eks. tilsette i industri, bygg og anlegg, transport eller handel og service, som rett og slett ikkje får det til å gå rundt med den løna dei har.

No ser eg at tida mi er på veg til å gå ut. Eg var ikkje heilt ferdig, men eg er veldig kritisk til at regjeringa faktisk ikkje gjer noko med dette.

Heidi Nordby Lunde (H) [14:10:25]: Jeg er litt enig med dem som i dag har påpekt at vi ikke må forveksle ulikhet med fattigdom, for selv om det kan ha sammenheng, vil debatten og løsningen være forskjellig, så jeg skal forsøke å heve dem lite grann.

Et eksempel på dette er regjeringens økning av barnetrygden, noe SV mener er det mest effektive middelet for å bekjempe fattigdom. Å øke en universell ordning som treffer både fattig og rik, øker forskjellene mellom de mange familiene som sparer disse pengene for sine barn, og de familiene som trenger barnetrygden, der den går inn i det månedlige forbruket. Barna som får penger på bok, stiller med over 300 000 kr i forsprang på de andre barna når de skal inn på eiendomsmarkedet. SVs tiltak mot fattigdom kan faktisk bidra til å øke ulikhetene, men de trenger ikke være feil for det.

Den sosialistiske økonomen Thomas Piketty sier at ulikhet i seg selv ikke er et problem dersom den oppfattes som rimelig og kan forklares. De aller fleste aksepterer at folk i jobb har mer enn dem som ikke er i jobb, og at bedriftseiere som skaper arbeidsplasser og verdier for samfunnet, også skaper verdier for seg selv. De viktigste tiltakene for å redusere ulikhet, sier Piketty, er å investere i kunnskap og skole og sørge for at alle har tilgang på gode og rimelige helsetjenester. Omfordeling ikke bare via skatt, men også via offentlige tjenester – det gjør vi i Norge. Venstresiden burde derfor også forstå forskjellen mellom inntektsulikhet og det å gi muligheter til andre.

Globaliseringen har flyttet produksjonen dit varer og tjenester produseres billigere, noe som primært har rammet dem med lite utdanning og lave lønninger i industrilandene. Digitalisering og automatisering fører til færre jobber som krever middels kompetanse, mens andelen i toppen og bunnen av kompetanse- og inntektsfordelingen har økt. Det bidrar til skjevere inntektsfordeling og en polarisering av arbeidsmarkedet, noe vi ser også utenfor Norge.

Deler av løsningen er en kompetansereform, som regjeringen allerede jobber med, men vi må også sørge for at vanlige arbeidstakere ikke opplever at de får økte utgifter og færre muligheter i arbeidsmarkedet, noe som fører til en polarisering av økonomien, slik vi har sett i England og USA. Derfor trenger vi en bedre debatt om skatt og fordeling enn det venstresiden legger opp til.

Internasjonalt ser vi selskaper som organiserer seg slik at de nesten ikke skatter der de har inntekter. Dette må endres internasjonalt, men på en slik måte at det fortsatt fremmer verdiskaping og handel. Også nasjonalt trenger vi en debatt om skattlegging av arbeid, kapital og investeringer for å rigge oss for framtiden. Våre velferdsordninger gir utdanning, helsetjenester og omsorg til alle. Disse er med på å redusere ulikhet, de bidrar til å skape et samfunn med muligheter for alle, og de utgjør den sosiale bærekraften i vårt velferdssamfunn. Tillit til institusjonene og politiske prosesser bidrar til stabilitet, som igjen øker villigheten til innovasjon og økonomisk risiko. Det er også verdt å ha med seg i denne debatten. Det er nettopp det samfunnet denne regjeringen ønsker, med muligheter for nettopp alle.

Erlend Wiborg (FrP) [14:13:33]: Norge er et av verdens beste land å bo i, og de aller fleste har et godt liv. Forskjellene i Norge er små, og de aller fleste innbyggerne har det godt. Men det er en mager trøst for dem som faller utenfor.

Det finnes to innfallsvinkler til å hjelpe dem som faller utenfor. Man kan som den sosialistiske og kommunistiske siden i denne salen lappe på utfordringene og hjelpe folk midlertidig via stønader og overføringer. Eller man kan legge seg på den linjen som Fremskrittspartiet ønsker – hjelpe folk som sliter, gjennom et anstendig, godt og trygt velferdssystem, samtidig som man gjør det man kan for at flest mulig skal få mulighet til å stå på egne ben. Det norske sikkerhetsnettet skal hjelpe folk som faller, men samtidig må det være en trampoline som får folk opp igjen, og ikke et garn som fanger en for alltid.

Vi vet det er tre hovedgrep vi må ta for å hjelpe dem som sliter: Det handler om å bedre integreringen, øke kompetansen i befolkningen gjennom utdanning og ikke minst hjelpe flere til å kunne leve av eget arbeid.

Men det er ikke sånn at politikere skaper private arbeidsplasser. Det er næringslivet som skaper arbeidsplassene vi trenger for at flere skal få mulighet til å leve av egen inntekt og komme seg ut av fattigdom. Vår jobb som politikere blir da å tilrettelegge for næringslivet på mange felt. Og det gjør vi med denne regjeringen. Vi har f.eks. fått økt samferdselsbudsjettet med 41 mrd. kr til over 73 mrd. kr i vår tid i regjering. Det er et grep som er med på å hjelpe dem som faller utenfor, for det øker næringslivets muligheter til å vokse og ekspandere. Vi vet at fravær og drop-out fra videregående skole faller, og at næringslivet har fått redusert byråkrati og ikke minst skattebyrde.

Det som også er viktig å se på, er: Løfter vi stigen opp etter oss eller ikke? Jeg er derfor stolt over at Fremskrittspartiet og regjeringen har fått modernisert arbeidsmiljøloven, gjort den mer fleksibel, slik at flere mennesker får en plass i arbeidslivet, slik at flere skal få mulighet til å få prøvd seg i arbeidslivet. For det er ikke slik at alle mennesker er helt A4. Alle har sine utfordringer i livet. Det kan være helsemessige eller andre utfordringer. Da må vi ha et arbeidsliv som faktisk tar vare på både den enkelte og fleksibiliteten til bedriftene. Det er noe denne regjeringen har klart, og vi ser resultatene: Ledigheten faller, stadig flere mennesker får nå muligheten til å prøve seg i arbeidslivet. Misunnelsens ideologi hjelper ingen.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [14:16:46]: Noe av det beste med Norge er at vi bor i et samfunn med små forskjeller og høy tillit. Som flere har gjentatt i denne debatten, der jeg tenker det er viktig å understreke hvorfor vi snakker om forskjeller og ikke bare fattigdom, er at små forskjeller og lav ulikhet er bra for alle. Det gir større økonomisk vekst, mindre kriminalitet og høyere levealder.

Vi vet også fra forskning og fra erfaringer fra andre land at når ulikheter vokser og blir for store, avler ulikhet ulikhet. Oppslutningen om velferdsordninger svekkes når ulikhetene blir for store. De aller rikeste får stadig mer makt og kan bekjempe politikk som ville fungere omfordelende. Dette har vi sett fra erfaringer i andre land. Derfor er det grunn til nettopp å advare om at ulikhetene i Norge er for store i dag, og lar vi dem bli større, blir det også vanskeligere med politiske tiltak som vil redusere dem.

Vi har hørt at finansministeren mener at forskjellene er for store i Norge i dag, og at de må ned, men da må man faktisk ha en politikk som fører til det. Dagens politikk fra regjeringen funker ikke. Forskjellene i Norge øker. Det hadde vært forfriskende med noe ydmykhet fra regjeringspartiene, at de kunne anerkjent at forskjellene øker i raskt tempo på deres vakt, og at politikken de fører, faktisk ikke funker for å få forskjellene ned.

Jeg har forsøkt å utfordre regjeringspartiene på dette i dag. Skal ulikhetene ned, må vi ha et trygt arbeidsliv. Vi må ha omfordelende skatter og brede velferdsordninger. Det er det ulikhetsforskerne slår fast er det aller viktigste vi kan gjøre. I arbeidslivet vil ikke regjeringen øke fagforeningsfradraget, og de vil ikke styrke retten til hele og faste stillinger. Men erfaringer fra andre land viser nettopp at det er en klar sammenheng mellom mindre organiseringsgrad og større ulikhet. Det hjelper altså ikke bare å få folk i jobb. Det å ha fattige arbeidere har en eksempler på i mange land, også nå i Norge. Vi trenger et arbeidsliv som er organisert, der det er trygt. Det er det som er avgjørende for små forskjeller.

Regjeringen har heller ikke faglig belegg for at et mindre omfordelende skattesystem gir større vekst, men når den tidelen med størst formue i Norge har fått en tredjedel av skattekuttene, kan man jo stille spørsmålet om det øker eller reduserer forskjellene i Norge. Min påstand er at det øker forskjellene i Norge. Vi har snakket om de usosiale kuttene i velferden, men vi må utvide velferden med universelle velferdsordninger som treffer flere mennesker enn i dag, ikke stramme den inn. Det er det som er nøkkelen til små forskjeller i Norge.

Kari Henriksen (A) [14:20:05]: Arbeiderpartiets mål med politikken er at alle skal ha like muligheter. Derfor har det en egenverdi at lagerarbeideren og direktøren ligger ved siden av hverandre på samme sykehus, at de går i samme klasse på fellesskolen og i samme barnehage. Det har en helt egen verdi fordi det utvikler vår felles sosiale forståelse. Det skaper bekjentskaper på tvers av økonomiske og sosiale forskjeller. Det gir innskudd til tillitsbanken, som er så viktig for å sikre et godt fellesskap.

Regjeringa gjør med tillitsbanken som med oljefondet: De tapper kontoen. Sakte, men sikkert ser vi at forskjellene og ulikhetene øker. Regjeringas bekymring for denne utviklingen synes å være ganske proporsjonal med engasjementet de viser i denne debatten – svært liten. For denne regjeringa har andre mål. Forskjeller er ikke så viktige. Blir de for store, får vi sette inn avbøtende tiltak, akkurat som før i tida. Blir en fattig nok, kan en få behovsprøving.

De med store formuer får mer, mens arbeidsledige fratas arbeidsavklaringspenger og må gå på sosialtrygd. Kvinner får redusert frihet. De øker barnehageutgiftene for alle, noe som betyr lite for dem som har de største formuene, men som betyr store ekstrautgifter for dem med middels og lavere inntekt.

Vi har et barnevern som skriker etter folk, etter ansatte, og tiltakene i barnevernet har en skjev fordeling, avhengig av økonomisk og sosial status. Regjeringa tar ikke ansvar for denne utviklingen eller ressursmangelen, og dette øker ulikhetene blant barn i de mest sårbare situasjonene i Norge.

På disse årene har ulikhetene økt, og forskjellene er blitt større. Det er en villet politikk fra denne regjeringa.

Representanten Nordby Lunde sa at skattepolitikken er viktig. Ja, skattepolitikken er viktig. Hvert år har Arbeiderpartiet hatt et alternativt budsjett som har fordelt annerledes, så det nytter ikke å stå her og si at det er viktig å fordele, når fordelingen blir feil. Den går bare i én retning: De som har mer, får mer.

Det gjelder å omfordele. Derfor har Arbeiderpartiet lagt fram 83 forslag som bidrar til en annen fordeling av vårt felles budsjett enn det denne regjeringa legger opp til: skolemat og frukt i skolen, lavterskeltilbud for barn og unge, flere BUA-ordninger og ikke minst flere ansatte i barnevernet til de barna som sliter mest.

Karin Andersen (SV) [14:23:14]: Vi diskuterer nå en stortingsmelding som regjeringen egentlig ikke ville ha, som har vist at regjeringens politikk øker forskjellene, og så stemmer regjeringspartiene selvfølgelig systematisk imot alle de forslagene som ligger i innstillingen for å dokumentere hvordan politikken virker. Det har denne regjeringen og flertallet gjort hele veien. Vi har fremmet forslag om å se på virkningene av de usosiale kuttene. Det vil ikke regjeringen vite. Vi fremmer forslag om å se på virkningen av å gi store, enorme, skatteletter til Norges rikeste, sterkeste og mest formuende personer. Regjeringen vil ikke vite av det. Vi blir nok nødt til å fremme disse forslagene om igjen for å få fram dokumentasjon, for det er veldig tydelig at regjeringen sjøl ikke vil dokumentere hvordan politikken virker.

Jeg har hørt flere representanter være oppe her i dag og snakke om integreringsløftet. Det har jeg sett litt lite til, for å være helt ærlig. SV har fremmet forslag om det som all forskning sier, nemlig at skal folk komme i jobb, enten man går på Nav, eller man går på introduksjonsordningen, må man tette gapet mellom hva folk kan, og det arbeidslivet krever. Derfor har SV fremmet forslag om at de som har falt ut av arbeidslivet, og de som har kommet til Norge og ikke har kompetanse eller ikke kjenner norsk arbeidsliv, skal få mulighet til å fullføre kompetanse gjennom disse ordningene. Det er den ordentlige arbeidslinja. Den linja som regjeringen har, er jo fattigdomslinja: Hvis du ikke klarer det vi har bestemt, tar vi fra deg ytelsen, og du skal stå uten ytelse i ett år, sjøl om du er sjuk og ikke eier nåla i veggen. Det blir folk sjuke av, og folk får ikke jobb.

SV foreslår at også de som går på Nav, skal få ordentlige tiltak – Riksrevisjonen har dokumentert at vi kaster bort milliarder på tiltak som ikke virker. Det burde regjeringen ta fatt i hvis man mener at flere skal komme i jobb. For det er det som virker – det at folk kan få fullføre en kompetanse de har begynt på, en kompetanse som noen i arbeidslivet har bruk for, og kanskje også i en hastighet som har sammenheng med den helsa man har. For alle sier også at folk skal arbeide sjøl om de har litt dårlig helse. Men da må vi jo sørge for at de ordningene som skal gi folk muligheter til å skaffe seg kompetanse, er rigget slik at de kan klare å fullføre samtidig som de har dårlig helse.

Det er veldig mange forslag vi har fremmet som regjeringen har stemt ned, som er god integreringspolitikk, som er god arbeidslivspolitikk, og som ville bidra til at forskjellene i samfunnet gikk ned. For det er ikke noen tvil om at det er bedre å være i jobb enn å ikke ha en jobb. Det er heller ikke noen tvil om at det er bedre å være rik og frisk enn å være syk og fattig. Men regjeringen vil jo ikke dokumentere og se hvordan virkningene av deres egen politikk er.

Heidi Nordby Lunde (H) [14:26:35]: Det finnes samfunn der systemisk og systematisk urettferdighet holder folk nede gjennom lovgivning, elendig skattlegging og enda verre fordeling. Norge er ikke et av de landene. Men at mye er bra, betyr ikke at alle har det bra. Likevel må vi være bevisste på forskjellen mellom ulikhet som oppstår gjennom personlige valg, og ulikhet som oppstår dersom vi skattlegger, fordeler eller regulerer feil. Det siste er et politisk ansvar. Det ansvaret har vi, og det ansvaret tar vi. Men et samfunn uten ulikhet er et ensrettet samfunn der vi selv ikke får velge vårt liv, eller et samfunn der ingen lenger tar konsekvensene av egne valg.

De 10 pst. rikeste i Norge betaler nå rundt 40 pst. av all personskatt i Norge, mer enn under forrige regjering. De med de bredeste skuldrene bærer den tyngste børen. Jeg minner om at da de rød-grønne lovet å avskaffe fattigdom, var resultatet etter åtte år 15 000 flere fattige barn, selv med arveavgift, høyere selskapsskatt, høyere formuesskatt, høyere personskatt og en oljepris opp mot 120 dollar fatet. Det er åpenbart ikke nødvendigvis en sammenheng mellom økte skatter og økt velferd.

Men det er heller ikke nødvendigvis en motsetning mellom skattelette og velferd. Under denne regjeringen har det samlede skatte- og avgiftsnivået gått ned, og til tross for at oljeprisen bunnet på 29 dollar fatet i forrige periode og 50 000 arbeidsplasser forsvant, har vi nå lavere ledighet enn på ti år, færre midlertidig ansatte enn under Arbeiderpartiet i regjering, og en sysselsetting på vei opp. Vi bruker denne oppgangen til å inkludere flere i arbeidslivet. Arbeid er og vil alltid være den viktigste faktoren for fattigdomsbekjempelse. Derfor har regjeringen satt i gang en inkluderingsdugnad for å løfte flere opp og inn. Regjeringen har måttet gjøre mye for å lukke de hullene i systemet den forrige regjeringen etterlot seg.

Den nye avtalen om inkluderende arbeidsliv inkluderer nå hele arbeidslivet. Vi måler etter innsatsen mot bransjer og sektorer som har potensial for å redusere sykefravær og frafall. Vi har trappet opp lønnstilskudd for arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne, styrket individuell jobbstøtte for dem som sliter med psykiske lidelser, opprettet flere varig tilrettelagte arbeidsplasser og innført krav til unge på sosialhjelp, slik at de kommer seg ut i arbeid, aktivitet eller utdanning. Vi stiller krav, men vi stiller også opp.

Dette kommer på toppen av tidlig innsats i skolen og innføring av fraværsgrense for å hindre at ungdom faller utenfor – noe SV var imot – senket aldersgrensen for kvalifiseringsprogrammet, innført kompetansehevende tiltak på arbeidsplassen og muligheter for fagbrev på jobb. Og vi er i ferd med en reform av introduksjonsprogrammet for å sørge for at nye i Norge kommer seg inn i samfunnet og ut i jobb, og dermed redusere antall familier og barn med vedvarende lavinntekt. De som har minst, får mest.

Nei, vi skal ikke ta små forskjeller og høy tillit for gitt. Derfor må vi endre for å bevare velferdsstaten, slik at den er innrettet for å være mye for dem som trenger den mest. Det gjør denne regjeringen.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [14:29:54]: Denne saken og denne debatten skal handle om forskjellene i det norske samfunnet og om hvordan vi gjennom politiske vedtak kan bidra til å redusere forskjellene. Hvis vi skal redusere forskjellene i det norske samfunnet, må en nødvendigvis redusere forskjellene mellom dem som har mest, og dem som har minst. Da må de som har mest, og som har god rygg til å bære, bidra noe mer til fellesskapet enn det de gjør i dag, og så må vi bidra til å legge til rette for dem som har det krevende.

Når en hører representanter fra regjeringspartiene snakke om å løfte i bunnen, høres det ut som om de har gjort en kjempestor innsats for å løfte dem i samfunnet som er svake. For veldig mange i det norske samfunnet som har opplevd å få trangere kår, tror jeg det vil være svært provoserende dersom de hører regjeringspartienes innlegg i denne saken, eksempelvis alle de pensjonistene som har fått mindre å leve for enn de hadde før, som følge av at en rekke kostnader de har, bl.a. utgifter til strøm, har gått i været – på toppen har de altså fått rekordhøye avgifter på strøm. Det er mange syke som har fått mindre å leve for, både gjennom at ulike støtteordninger er fjernet eller redusert, og gjennom innstramming i bl.a. arbeidsavklaringspenger.

Det er mange som står i fullt arbeid som har fått mindre å leve for, gjennom at det er press på lønns- og arbeidsvilkår, gjennom at ca. 30 pst. av dem som står i lønnet arbeid, har hatt en nedgang i reallønn under denne regjeringen. Da må en gjennom politiske vedtak, gjennom det arbeidet som vi gjør i Stortinget, sørge for å ha folkevalgt styring av arbeidsmarkedet, regulere arbeidsinnvandring og bidra til å løfte og å redusere forskjeller.

Det er på samme måte når en snakker om skatte- og avgiftssystemet. Hver gang er svaret fra finansministeren og fra representantene fra regjeringspartiene hva en i sum har redusert skatter og avgifter med. Når vi snakker om fordeling, må en selvsagt spørre: Hvem har fått de store skattelettelsene? Jo, det er de som har mest fra før, mens vanlige folk har fått rekordhøye avgifter og rekordhøye bompengekostnader, i tillegg til innstramming i viktige ordninger for bl.a. pendlere og andre arbeidsfolk.

Det betyr noe hvordan en organiserer politikken, og hvordan en organiserer tilgangen til offentlige velferdstilbud. Svært mange har fått et velferdstilbud som er dårligere og lenger unna seg. Det er – for svært mange – blitt færre tjenester nær folk. Derfor er det behov for en endring i politikken som legger til rette for mindre forskjeller i det norske samfunnet.

Jan Steinar Engeli Johansen (FrP) [14:33:04]: Debatten i dag viser en særdeles tydelig forskjell mellom Fremskrittspartiet og de rød-grønne partiene.

Fra Arbeiderpartiet har vi nesten utelukkende fått slått fast at de bare sitrer etter å komme tilbake til makten for å øke skatter og avgifter og ha enda mer offentlig styring av folks inntekter. Arbeiderpartiet har tatt opp i seg at «de rike» er et skjellsord – rikingene, de fæle menneskene som lyktes med å tro på en idé, som har skapt arbeidsplasser i sitt lokalmiljø, så rike at de fråtser i penger, som de strør rundt seg til lokale idrettsklubber, til korps eller til å bygge samfunnshus. Fy skam at noen lykkes, dette skal ikke Arbeiderpartiet ha noe av.

Jeg trodde at politikere skulle konsentrere seg om å gjøre det de kan for at vi alle skal ha samme mulighet til å lykkes, til å kunne bruke de evnene vi har, til å bruke våre tanker, våre ideer, våre visjoner, vår energi og vår tid på å lykkes – og også kunne oppnå rikdom, helt uavhengig av personlig bakgrunn. Misunnelse og høy skattlegging av de rike er vel ikke nøkkelen til at andre oppnår suksess.

Arbeiderpartiet har i debatten ikke vært opptatt av at flere skal bli lykkelige og få et godt liv. De har brukt sin energi på å slå fast at et samfunn med rike folk er et dårlig samfunn og bare et tegn på stor ulikhet. Lykke kan kanskje ikke kjøpes for penger, men økonomisk frihet er uansett et resultat av at en har gjort noe riktig, at en har lyktes. Hvis ingen skulle kunne tjene penger på å lykkes, hvem vil da bruke sin tid på å sette i gang nye tanker, på å utvikle nye ideer, på å etablere flere private arbeidsplasser?

Fremskrittspartiet er motstander av at staten skal eie alt. Vi ønsker at vanlige folk skal kunne realisere sine drømmer, og er ikke opptatt av å straffe folk fordi de har lyktes. Vårt mål er at enda flere skal lykkes. Ja, vi er med på å utjevne forskjeller. Ja, de rike skal også betale. Men målet må uansett være at vi først og fremst skal sørge for at enda flere får et godt liv, helt uavhengig av at noen har noe mer. Så skal vi være kjempestolte over at Norge er og – i hvert fall med Fremskrittspartiet i regjering – skal være et land hvor alle skal kunne oppnå sin drøm, og hvor alle skal ha samme mulighet til å bli rik.

Senterpartiet har i debatten tatt til orde for at staten skal styre arbeidslivet, at næringslivet skal pålegges å ha kvoter av folk fra forskjellige samfunnslag med forskjellige utfordringer. Ja visst har representanten Lundteigen rett i at Senterpartiet har blitt en garantist for Annerledeslandet, men det er en garanti jeg håper våre innbyggere og våre bedrifter skal slippe å få innfridd.

Lars Haltbrekken (SV) [14:36:13]: De siste ukene har vi fått servert en stor dose krokodilletårer fra denne regjeringen. Etter seks år med usosial politikk, hvor de bevisst har belønnet sine støttespillere på toppen og straffet dem som sitter nederst ved bordet, er de bekymret for at bompengene slår usosialt ut. Etter at de har brukt 25 mrd. kr på skattelette til dem som sitter godt i det fra før, mens resten har blitt hengende etter og fått mindre å leve for, tar de på seg den bekymrede minen og snakker om hvor fælt det er med alle de nye bompengestasjonene.

Det er ikke rart at folk protesterer. Hadde regjeringen hørt på SV, kunne vi fått et skattesystem som ga skattelette til dem med 600 000 kr eller mindre i inntekt. Vi kunne investert mer i skole, i helse, i SFO og i barnehage. Men det vil ikke eliten i regjeringen. For pengene har de brukt opp på de rikeste – de aller rikeste – som har fått over 300 000 kr hver i skattelette av denne regjeringen.

Når dette skjer, og når ulikhetene øker, kan vi forstå at det er mange som i dag protesterer. Og det er da regjeringspartiene kommer med sine krokodilletårer. For hva gjør de? Jo, den ene dagen sier de at de vil rive bomringene, og den neste dagen stemmer de for å opprette nye. Bare i dag går Fremskrittspartiet og resten av regjeringspartiene inn for åtte nye bomstasjoner i Trøndelag og også flere i Telemark. Bare i dag sørger Fremskrittspartiet og regjeringspartiene for å øke bompengene med over 10 mrd. kr for å finansiere gigantiske motorveier i Telemark og i Trøndelag. I stedet kunne de ha fulgt SV og bedt om en kraftig nedskalering av disse utbyggingene. Det ville ha spart klimaet for utslipp, det ville ha spart naturen for inngrep, og det ville ha spart folk for store kostnader.

Fremskrittspartiet fører folk bak lyset når de kommer med sine krokodilletårer over bompengestasjonene. Sannheten er at de har stemt for hver eneste meter ny motorvei og hver eneste nye bomstasjon de siste årene. Om de ikke vil fortelle sannheten om sin dypt urettferdige politikk, får de i alle fall slutte å servere oss andre krokodilletårer og føre folk bak lyset.

Rigmor Aasrud (A) [14:39:06]: Den debatten vi har hatt i dag, viser at regjeringspartiene – i alle fall Høyre og Fremskrittspartiet – ikke tar inn over seg det denne debatten egentlig dreier seg om, for det dreier seg ikke om fattigdom, det dreier seg om fordeling av økonomisk makt, om likestilling, og om det å kunne gi alle like muligheter, som det står i overskriften på meldingen.

Vi har hørt representanter fra regjeringspartiene være ganske selvgode. Vi er best i Europa på ulikhet, sa representanten Asheim. Og representanten Bjørnstad fra Fremskrittspartiet dro det enda litt lenger: Vi er best i verden på ulikhet. Hvor tar de det fra? Har de lest sin egen melding? Der står det faktisk noe helt annet. Vi var best i verden når det gjaldt ulikhet målt etter inntekt i 2012. I 2015 hadde vi hoppet ned til annenplass, og i nå er vi altså på sjuende plass – og regjeringen har ikke brydd seg med å måle hvordan formuesulikheten er.

Jeg vet ikke hvilket ord jeg skal bruke, som er parlamentarisk, men det blir ganske rart, synes jeg, å høre representanten Nordby Lunde si at det er jo ikke så verst, for de rikeste betaler like mye i skatt nå som de gjorde under den rød-grønne regjeringen. Men man hopper altså over at de samme personene har økt formuen sin med 14 pst. Da skulle det bare mangle om man ikke også betaler skatt.

Det er få tiltak i denne meldingen som bygger opp under det som er de utfordringene vi nå har prøvd å beskrive. Det er mange sider med tall og beskrivelser, men veldig få tiltak som peker mot framtiden. For Arbeiderpartiet er det viktig å komme med tiltak. Vi har gjennom det siste året foreslått mange tiltak som ville ha gjort at ulikhetene hadde blitt mindre mellom folk i Norge, men forslagene har bare forblitt forslag. Nå er det krefter som trekker i retning av enda større ulikhet. Det må møtes med politikk. Dessverre gir regjeringens politikk økt fart i retning av større ulikhet. Det burde denne debatten har dreid seg enda mer om.

Erlend Wiborg (FrP) [14:42:07]: Jeg er helt enig med representanten Aasrud i at vi må møte utfordringene vi står overfor, med politikk. Det er akkurat det denne regjeringen gjør, mens vi har en opposisjon som møter dem med retorikk. Når man hører debatten, får man nesten inntrykk av at Norge var et fantastisk land i 2012 – og gjerne i 2013 også, frem til valget – og at alt nå er snudd på hodet. Jeg tror det er viktig at vi prøver å realitetsorientere debatten noe, for jeg tror den er ganske fjern for mange av dem som sitter og følger med på den.

Men jeg bet meg spesielt merke i at representanten Kari Henriksen, og for så vidt også flere andre før henne fra Arbeiderpartiet, har kritisert regjeringen når det gjelder arbeidsavklaringspenger. Jeg mener det illustrerer noe av utfordringen man faktisk står overfor, for vi tar faktisk tak i en utfordring på en måte vi mener vil hjelpe flere folk ut i jobb.

Jeg har lyst til å lese et sitat:

«Vi har ingen tid å miste. At unge mennesker skal gå på arbeidsavklaringspenger (AAP) i fire år er det ingen grunn til.»

Det sitatet er fra Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik fra da hun selv, på vegne av Arbeiderpartiets programkomité, foreslo å endre arbeidsavklaringspengeperioden fra fire år til to år. Denne regjeringen valgte å gå fra fire år til tre år. Vi er helt enig med representanten Tajik og Arbeiderpartiet fra den gang i at det er fornuftig at man raskest mulig får avklart mennesker, slik at de som ikke har arbeidsevne, kan få forutsigbarheten og tryggheten i å gå over på uføretrygd – mens alle de som faktisk har arbeidsevne, raskest mulig skal få den hjelpen, støtten og bistanden de trenger for å kunne komme seg inn i arbeidslivet.

Jeg vil fortsette på det jeg sa i sted: Dette handler om hva slags arbeidsliv det er vi har. Denne regjeringen har fått mye kritikk for at vi har gjort det noe enklere å bli midlertidig ansatt. Nå ser vi resultatet. Over halvparten av dem som er midlertidig ansatt, ender med fast stilling innen det har gått et år. For denne regjeringen har også slått fast at faste ansettelser er og skal være hovedregelen – vi har også strammet det inn. Men vi har sagt at for noen er det kanskje bedre at man får én fot innenfor arbeidslivet, enn ikke å ha en fot innenfor arbeidslivet i det hele tatt. Og vi ser at regjeringens politikk på det feltet faktisk virker. Vi ser at mennesker som tidligere ikke fikk prøve seg i arbeidslivet, nå får muligheten til å vise seg frem, og vise at til tross for at man kanskje har noe redusert helse, har man fortsatt en arbeidsevne, og man kan bli dyktige arbeidstakere likevel. Men da må ikke vi som politikere lage et rigid A4-system, eller en arbeidsmiljølov tilpasset 1970-tallet.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [14:45:19]: Representanten Engeli Johansen forsøkte å harselere med Senterpartiets ønske om folkevalgt styring over det norske arbeidsmarkedet, som også tar til orde for regulering av arbeidsinnvandring. Det representanten Lundteigen konkret viste til, var Sveits, et land som jeg trodde politisk ikke lå så fjernt fra Fremskrittspartiet. Der har en to konkrete vilkår. Det ene er at sveitsiske firma som ønsker å bruke utenlandsk arbeidskraft, må melde fra åtte dager i forkant og garantere at en gir dem sveitsiske lønns- og arbeidsvilkår. Det andre vilkåret som blir stilt, er at utenlandske firma som skal utføre oppdrag i Sveits, må innbetale en garantisum som en får tilbake i etterkant hvis en har oppfylt sveitsisk arbeidslivslovgivning. For seriøse selskaper er dette ikke noe problem å gjennomføre i det hele tatt, men det vil rydde unna useriøse aktører og bidra til et mer ordnet arbeidsliv og bedre vilkår.

Tillater presidenten at jeg også gir en kort stemmeforklaring?

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [14:46:26]: Vi vil stemme subsidiært for forslag nr. 14 dersom forslag nr. 17, som vi er med på, faller. Vi vil også stemme for forslag nr. 13, selv om vi mener det ville være bedre å få en slik redegjørelse som den i Sverige på et annet tidspunkt. Vi vil stemme for forslagene nr. 11–16.

Karin Andersen (SV) [14:47:00]: Det vi diskuterer nå, er hva vi gjør framover når vi ser at forskjellene øker. Regjeringen klipper systematisk hull i sikkerhetsnettet for de mest vanskeligstilte og syr silkeputer under armene på de aller friskeste og rikeste. Det er sannheten.

Jeg hører noen av representantene for Høyre gå opp på talerstolen og snakke om sjølforskyldt fattigdom. Ja, det er mange som gjør dumme ting i livet sitt, og noen får svi hardt. Noen går helt uskadd gjennom det. Noen tjener til og med penger på det og kommer fra det uten en eneste ripe i lakken, fordi det er urettferdig. Noe av det som er skjevest fordelt, og som er viktigst når vi skal se hvordan det går med oss i livet, er helse. Veldig lite av det kan vi noe for sjøl, og det er helt systematisk skjevfordelt mellom dem som har mye, og dem som har lite. Derfor ønsker SV å redusere forskjellene for å gjøre det mulig, også for folk med dårlig helse, å klare seg bedre.

Trond Giske (A) [14:48:22]: Det jeg synes er bra med denne debatten, er at det i hvert fall tilsynelatende virker som de fleste er enig i at det er godt å bo i et samfunn med små forskjeller, at det er et mål å redusere forskjellene, og at det er et mål å ha stor tillit mellom folk. Men slike debatter i Stortinget blir ofte litt nærsynte. Vi snakker om tiltak her og nå, vi snakker om neste års budsjett, vi snakker om vedtak vi kan gjøre som har en tidshorisont på et år eller så, istedenfor å se hva som skjer på lang sikt. Én ting er å være uenige om hvorvidt skattepolitikken i dag virker omfordelende eller skaper større forskjeller, om kuttene i uførestønad for forsørgere eller andre ordninger faktisk rammer dem som har minst, men hva gjør vi for å sørge for at de små forskjellene i Norge kan fortsette over år?

Hva gjør vi med de unge som står på utsiden av SFO, som kanskje aller helst skulle vært der og fått språkopplæring, leksehjelp og sosial trening? Hva gjør vi med de 15 000 ungdommene som fortsatt, hvert år, ikke fullfører videregående opplæring – én av fire? Vi vet at hvis foreldrene har lang høyere utdanning, er man nesten garantert å fullføre videregående utdanning, men hvis foreldrene bare har grunnskole, er det 40 pst. som fullfører videregående skole. Jeg bruker av og til å spørre lærere: Hadde dere sendt ungene deres til en skole der de hadde 40 pst. sjanse for å gjennomføre? Jeg har ennå ikke møtt en lærer som hadde gjort det. Jeg skulle gjerne møtt en stortingsrepresentant som ville gjort det.

Hva gjør vi med de 30 000 ungdommene under 25 år som fortsatt er arbeidsløse? Vi hører på finansministeren at alt er fryd og gammen i Norge. For de 30 000 ungdommene er det ikke det. Hva gjør vi med alle dem som har en løs tilknytning til arbeidslivet – uten fast ansettelse, uten fast arbeidstid – og dermed verken kan få seg boliglån eller en god familieøkonomi? Hva gjør vi med 50 pst.-økningen i unge uføre i Norge under denne regjeringen? Det er 5 000 flere under 30 år som er uføre. Det er regnet ut at nåverdien eller tapet av det, sammenlignet med om de 5 000 hadde kommet seg ut i et yrkesaktivt liv, er 60 mrd. kr. Det betyr at det vi hadde investert som var mindre enn 60 mrd. kr, som bidro til at disse ungdommene kom ut i arbeid istedenfor å bli uføre, er en lønnsom investering.

De fire borgerlige partiene har ingen politikk som tar det inn over seg. Det gjelder også boligmarkedet, der arv og foreldre er helt avgjørende for om man kan etablere seg og stille med den egenkapitalen som var kravet Siv Jensen skulle fjerne da hun ble finansminister. Forskjellene kommer til å øke med neste generasjon, og den regjeringen vi har, har ingen svar på hvordan vi skal hindre at framtidens generasjon skal oppleve et større Forskjells-Norge enn det vi har vært så heldig med, med de små forskjellene som vi har opplevd.

Fredric Holen Bjørdal (A) [14:51:39]: Den kanskje viktigaste debatten i Stortinget denne våren går mot slutten. Den er viktig ikkje fordi regjeringa med denne meldinga har gjeve oss eit grunnlag for å kjempe mot forskjellar, snarare tvert imot, men fordi vi for alvor har fått synleggjort forskjellane også i norsk politikk. Der høgrepartia berre vil snakke om fattigdom og innvandring, forstår Arbeidarpartiet at vi også må snakke om dei rikaste på toppen, dei som dreg ifrå. Der høgrepartia vil snakke mest om at det går betre i Noreg enn i andre land, og til og med feilinformerer om korleis vi ligg an på statistikken, tek Arbeidarpartiet på alvor at forskjellane aukar, både i inntekt og formue. Og der høgrepartia fullstendig står fram som motvillige og makteslause, har Arbeidarpartiet lagt fram 83 forslag for å redusere forskjellane mellom folk.

I tillegg stemmer høgrepartia systematisk imot forslaga i innstillinga og viser med det at dei ikkje har teke inn over seg at forskjellane aukar, at det er eit problem, og at politikken kan bidra til å snu utviklinga. Det er synd, men det er ikkje overraskande, og det er nok eit signal til veljarane om at den som ønskjer seg sterkare fellesskap og mindre forskjellar, ikkje kan stole på høgreregjeringa, men må vende seg mot eit tydeleg raud-grønt alternativ.

Anniken Huitfeldt (A) [14:53:56] (komiteens leder): Jeg vil takke utviklingsministeren for en bred redegjørelse med særlig fokus på klima og fattigdomsbekjempelse, og sammenhengen mellom disse. Det er flott at vi får disse perspektivene med i diskusjonen når Stortingets bevilgninger til utviklingshjelp stadig øker, år for år. Denne diskusjonen var nemlig temmelig fraværende i forrige stortingsperiode. Nå har vi fått til vedtak i Stortinget om at vi skal gi 1 pst. av BNI i utviklingshjelp, og det er viktig hvilke prioriteringer vi gjør, hvilke krav vi stiller, og om hjelpen har sammenheng med norsk utenrikspolitikk. Jeg er derfor fornøyd med at vi har fått en egen utviklingsminister.

Det må være en klar sammenheng mellom vår politikk for menneskerettigheter, fordeling, likestilling og miljø og det vi bidrar til i vår utviklingspolitikk. Hjelpen er ikke nøytral. Den har et formål: et ønske om en politisk utvikling.

Utviklingsministeren var særlig opptatt av fattigdomsbekjempelse, og det har litt sammenheng med den diskusjonen som gikk i salen tidligere i dag. For fattigdomsbekjempelse handler til sjuende og sist om hva slags politikk som blir ført i de landene vi samarbeider med og gir utviklingshjelp til. Norsk utviklingshjelp kan ikke kompensere for at noen land velger en urettferdig fordeling hvor de rike stikker av med pengene. For vi kan ikke finansiere utviklingshjelp hvis resten av mottakerlandets politikk går i retning av økte forskjeller. Derfor burde vi ha som mål for våre partnerland at de bør ha framgang når det gjelder økonomisk fordeling. Den såkalte Gini-koeffisienten er én måte å måle dette på, men vi må også se på andre måleinstrumenter.

Fattigdomsbekjempelse er avhengig av landets egen evne til å drive en aktiv fordelingspolitikk. Det er heller ingen fordel at store donorer over tid driver landets helsevesen eller utdanningssystem. Da mister staten i det enkelte land kontroll over sin egen utvikling. Hjelpen kan være viktig nok, men den kan samtidig bidra til at statens styre i det enkelte land blir svakere, at staten blir mer sårbar.

Det er ikke oppgaven til norsk utviklingshjelp å kompensere for manglende fordeling i det enkelte land. Derfor må vi stille krav til fordeling, til felles skoler og helsevesen for alle og til et skattesystem hvor alle bidrar.

Utviklingsministeren snakket om GAVI. Initiativet bygger på at mottakernasjonen overtar ansvaret når de selv når et bestemt økonomisk nivå. Dette er et prinsipp vi kanskje burde innføre for flere programmer. Parallelt med økonomisk vekst må flere utviklingsprosjekter overtas av myndighetene i det enkelte land. For hvert enkelt utviklingsprosjekt burde vi kanskje ha en egen exit-strategi, hvor myndighetene overtar ansvaret for det.

Statsråden framhevet også at halvparten av verdens befolkning ikke har tilgang til grunnleggende helsetjenester, noe som gjør at selv enkle sykdommer blir farlige og skaper mye unødig lidelse. Det er nettopp programmer som skal motvirke denne effekten, amerikanerne nå kutter i som følge av «the global gag rule». Hvis en helseorganisasjon samarbeider med noen som gir tilgang til trygge aborter, blir altså hele helseprogrammet kuttet, også hvis det handler om hivsmittede, tuberkulose eller malaria. Derfor var jeg ganske overrasket over at utviklingsministeren, som etter sin første spørretime ikke fordømte denne praksisen, valgte ikke å nevne «the global gag rule» i sin redegjørelse om hva som er Norges holdning.

I andre land tar aktive utviklingsministre tak i saken. Arbeidet her i landet er det, så vidt jeg vet, likestillingsministeren som har ansvaret for. Men like lite som familiepolitikken kan skilles fra likestillingspolitikken, kan statsråden delegere til likestillingsministeren eller til utenriksministeren Norges holdning til «the global gag rule» og abort.

Jeg er enig i utviklingsministerens ord om at reproduktive rettigheter dypest sett handler om menneskesyn og menneskeverd. Hvem har rett til å avvise en kvinne i nød – utsatt for seksualisert vold – i en flyktningleir? Hva slags menneskesyn ligger til grunn hvis hun skal tvinges til å bære fram et barn hun ikke ønsker?

I den senere tid ser vi flere og flere angrep på kvinners rett til god helse og tilgang på kunnskap om egen kropp. En allianse av både katolske og muslimske land har fått økt støtte fra USA. I bistandsarbeidet til USA bygger regelen på en bindende forpliktelse fra mottakerorganisasjoner om at de avstår fra å gi råd innen abortspørsmål. Tidligere har denne politikken kun rammet organisasjoner som driver med informasjon og kjemper for kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Nå har president Donald Trump utvidet vedtaket og dermed utløst et massivt kutt på 6 mrd. dollar i amerikanske bistandsmidler til ulike helseorganisasjoner.

En av organisasjonene som har blitt kneblet på bakgrunn av de amerikanske holdningene, er organisasjonen International Planned Parenthood Federation, som alene har mistet 20 pst. av sine midler på grunn av vedtaket. Disse midlene rammer arbeidet deres med å sikre prevensjonsmidler i utviklingsland, forebygge utrygge aborter, behandle gravide kvinner som lever med hiv, og driften av flere mobile helsestasjoner. Hvis vi bare ser på kuttet de har vært gjennom, kunne de pengene forhindret at 20 000 barn døde i barsel, de kunne forebygd 4,8 millioner uønskede graviditeter, de kunne sikret behandlingen av 275 000 gravide kvinner som lever med hiv, de kunne sikret distribusjonen av 70 millioner kondomer eller 750 000 hivtester eller over en halv million behandlinger av seksuelt overførbare sykdommer. Det sier noe om omfanget av dette kuttet.

Forrige uke fikk vi besøk av generalsekretæren i FNs befolkningsfond, Natalia Kanem, som fortalte om konsekvensene av kuttet i amerikanske bistandsmidler. Hun fortalte om nedlagte helsestasjoner, grunnleggende helsetilbud som ikke strekker ut til sårbare områder, og en ny og mer urolig tilstand for verdens kvinner. Hun har sett organisasjoner som ikke har annet valg enn å signere Trumps avtale om at de skal avstå fra all abortrådgivning for å kunne motta avgjørende bistandsmidler til verdens aller fattigste.

Altfor mange arbeidstakere lever under fattigdomsgrensen. Moderne slaveri bør få en utvidet betydning når det vokser fram en gruppe med arbeidende fattige. Vestens stormakter begår ved flere anledninger feilen å glemme de menneskene som i dag har arbeid, men som allikevel ikke tjener en lønn som gjør at de kan leve av den. Arbeidslivet består for dem ofte av fysisk tungt arbeid uten krav til sikkerhets- og verneutstyr. Det blir nærmest slavelignende arbeidsforhold. Resultatet kan bli uopprettelige skader og en lønn som ikke metter familien.

Internasjonalt samarbeid må til for å bedre forholdene og sikre fortsatt vekst og mulighet for et anstendig arbeidsliv for alle. Det beste instrumentet er FNs arbeidslivsorganisasjon ILO, som i år fyller 100 år. ILO ble dannet fordi det var en grunnleggende tanke at sosial rettferdighet var nødvendig for å skape fred. Norge har ratifisert 110 ILO-konvensjoner og tre protokoller. Det gjenstår likevel noen konvensjoner som vi ikke har ratifisert. En av dem er konvensjonen om hushjelper, fra 2011. På kvinnedagen 8. mars fikk jeg muligheten til å snakke med en imponerende kvinne. Hun heter Myrtle Witbooi og er president i den nasjonale fagorganisasjonen for hushjelper i Sør-Afrika og i den internasjonale organisasjonen for hushjelper. Hun var hushjelp under apartheidregimet og har nå blitt tillitsvalgt for alle verdens hushjelper. Hun er levende opptatt av ILOs grunnleggende verdier. Jeg mener at Norge må bidra til å gi denne konvensjonen større gjennomslag, for det er det eneste regelverket som beskytter denne gruppen arbeidstakere i veldig mange land.

Norge må fortsatt ta en ledende posisjon med å anerkjenne gruppen arbeidende fattige. Gjennom historien har vi selv løftet Norges befolkning ut av fattigdom og inn i et arbeidsliv som skal sikre fullverdige liv, verdige arbeidsforhold og retten til å kunne forsørge sin egen familie. Dette bør også være Norges globale visjon.

Norge har en svært viktig rolle å spille når det gjelder de palestinske flyktningene. FNs organisasjon som bidrar bl.a. til helsehjelp og skoler til palestinere, UNRWA, må styrkes, og vi må bruke vår internasjonale lederrolle til å påvirke andre donorer, som Kina og land i Midtøsten, til å øke sine bidrag. Situasjonen er veldig alvorlig nå. Hvis de palestinske selvstyremyndighetene kollapser, er vi ikke lenger på vei mot en tostatsløsning. Da er det én stat, hvor Israel må ta ansvar for alle landets innbyggere.

OECD og DAC viser til at et av landene som mottar mest bistand fra Norge, er Palestina. Før Kristelig Folkeparti kom inn i regjering, resulterte av og til forhandlingene mellom Solberg-regjeringa og Kristelig Folkeparti her på huset i at UNRWAs budsjetter ble kuttet. Jeg håper at utviklingsministeren forstår viktigheten av UNRWA, og at disse budsjettene må øke parallelt med at USA trapper ned.

Det er større behov enn noen gang for å styrke det multilaterale systemet. Ebolakrisen viste at vi ikke hadde noe internasjonalt system som sto klart til å håndtere krisen. Slike kriser kan komme igjen. En av anbefalingene fra Development Assistance Committee er at vi bruker vår innflytelse som donor i de ulike FN-organisasjonene til å fremme ett FN som jobber sammen, til å fremme et godt fungerende multilateralt system. Det hadde vært interessant om utviklingsministeren kunne si noe om hva han mener om OECD og DACs anbefalinger, og hvordan han har tenkt å følge opp disse. Jeg ser fram til en god debatt.

Michael Tetzschner (H) [15:05:48]: Det er ikke stor uenighet i denne sal om at utviklingspolitikken skal bidra til en fredelig og mer rettferdig verden, og uten ekstrem fattigdom. Om virkemidler og innretning kan det derimot være større grunnlag for uenighet – naturlig nok.

FNs bærekraftsmål har de siste årene utgjort en sterkere rammebetingelse for norsk utviklingspolitikk, utover de tradisjonelle forpliktelser som Norge allerede har påtatt seg å arbeide for å oppfylle. Samtidig ser vi at utenriks- og utviklingspolitikkens grenseflater er flere i dag enn tidligere.

En systematisk innsats for at flere i verden skal tilbys tilgang til utdanning, helsehjelp og arbeidsplasser, og for at klimaendringene bekjempes, er i vår interesse så vel som for dem hjelpetiltakene er rettet mot i første omgang.

Regjeringen presenterer nå hvert år en samstemthetsrapport i Prop. 1 S til Stortinget, som analyserer hvordan norsk politikk er samstemt for utvikling, og hvordan de ulike politikkområdene innvirker på utviklingen i verden. Også det er et forholdsvis nytt instrument for å se om det virkelig er sammenheng mellom det vi gjør, og det vi håper skal være effekten.

Stortingets utenrikskomité hadde, som også forrige taler var inne på, et møte i dag med ledelsen for OECDs hjelpeorgan DAC, som står for Development Assistance Committee. De har gjennomført en såkalt «peer review», eller på norsk en ekstern fagvurdering, av vår u-hjelp, målt opp mot et internasjonalt benchmark. Norge kommer meget godt ut – det er hovedtonen i denne rapporten – ikke bare målt ut fra hva Norge yter, men også ut fra hva vi oppnår.

Norge er på tiendeplass i absolutte tall når det gjelder bevilgninger, og blant de tre største givere hvis man ser på overføringene som andel av nasjonalinntekten, den såkalte BNI. Men utover pengebruk er evnen til å få utviklingspolitikken til å virke i samme retning som bærekraftsmålene minst like viktig, og også evnen til å gi på en måte som bidrar til ressursmobilisering i mottakerlandene. I denne sammenheng vil jeg uttrykke støtte også til det forrige taler var inne på, komitéleder Huitfeldt, som sa at vi kan ikke overføre midler til land som kan bedre, og som får en erstatning for manglende vilje til sosial utjevning i det enkelte land. Det er en del å holde fra hverandre og holde rede på.

DAC sier at norsk utviklingspolitikk i det store og hele er meget vellykket. Men det betyr ikke at det ikke er mulig å forsterke effekten av det som bevilges til utviklingsformål. Fagvurderingen inneholder da også konkrete anbefalinger til hvordan det kan gjøres. Jeg er sikker på at disse innspill vil bli studert nøye av utviklingsministeren og hans embetsverk, og jeg mener også at utviklingsministerens redegjørelse allerede har berørt en del av disse temaene på en god og interessant måte.

Norge høster anerkjennelse for teknisk bistand og samarbeid på prosjektnivå og programnivå, f.eks. «Oil for Development» og «Tax for Development». Det er også lagt merke til at vi har utviklet et godt og ledende system for evaluering av tiltakene.

Imidlertid etterlyses en sterkere institusjonell oppfølging av samstemthetprosessene, herunder mer systematiske tilbakemeldinger. Likeledes ser man gjerne et definert ansvar for strategisk oversikt og koordinert grunnlag for beslutninger, slik at man sikrer seg at prosjekter og programmer alltid støtter opp under det overordnede politiske mål som Norge har satt for utviklingssamarbeidet.

Det siste jeg vil fremheve her, er at vi anbefales å vektlegge ytterligere resultatorientert ledelse, bl.a. med klarere og dermed lettere etterprøvbare målformuleringer på porteføljenivå, og som ledd i dette innsamle og sammenstille data om resultatene.

Etter at vi nå har fått en avklaring på det organisatoriske forholdet mellom UD og Norad, vil det likevel som før være behov for å rette oppmerksomheten mot faren for at institusjonelle forhold kan føre til overlapping og til ineffektivitet.

Det er fortsatt viktig å fortsette arbeidet for å konsentrere og forenkle bistanden og gjøre den mer målrettet. Det er allerede oppnådd ved en sterkere konsentrasjon om færre partnerland og om færre programmer.

Norsk bistand skal føre til at mottakeren blir selvhjulpen over tid, en såkalt «exit strategy», som det nå kalles. For å oppnå det kommer man ikke utenom et livskraftig, lønnsomt privat og lokalt næringsliv. I et moderne samfunn betyr det kunnskap om kapitalhåndtering, det betyr verdibevarende forvaltning av realressurser, det betyr kontroll mot og med ulovlige pengestrømmer, og det betyr et fungerende skattesystem. Det er betimelig når utviklingsministeren uttrykkelig henviser til Addis Tax Initiative i denne sammenheng.

Etter vår oppfatning har utviklingsministeren god grunn til å være tilfreds med den første utviklingsredegjørelsen han har holdt for Stortinget i denne sal. Vi kan konstatere bred støtte også til regjeringsplattformen. Det er en styrke for alle dem som arbeider daglig med å føre visjonene ut i livet.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [15:12:23]: Takk til utviklingsministeren for redegjørelsen.

Jeg er glad for at statsråden er så tydelig på at utvikling er nasjonale myndigheters ansvar. Det er de lokale som eier og leder utviklingen, og de må selv ta ansvar for å utvikle sosial infrastruktur og grunnleggende tjenester som helsetilbud og utdanning. Derfor er det riktig at regjeringen har som målsetting å støtte opp under landenes egen politikk og egne institusjoner. I tråd med dette arbeides det nå med egne strategier for hvert enkelt partnerland for å sikre at vårt bidrag er tilpasset landenes egne planer og utviklingsløp. Effekten av vår bistand måles ut fra mottakerlandenes evne til egenutvikling.

Bistandsmottakerne som nå er i stand til å klare seg på egen hånd, kan vi definere som en suksess. Dessverre er det fortsatt altfor få av disse. Men det er et lyspunkt at vi ser flere utviklingsland med klare målsettinger om å klare seg uten bistand. Disse landene må vi støtte. Suksessfulle enkeltland kan bli katalysatorer for en hel region.

1 pst. av BNI er mye penger, som statsråden også poengterte i sin redegjørelse. Fremskrittspartiet skulle gjerne hatt en debatt om nivået på norsk bistand og ikke bare innretningen. Samtidig er vi realistiske og innser at per i dag er det ikke politisk mulig å redusere nivået på norsk bistand. I en slik situasjon er det viktig for oss å sikre at midlene brukes mest mulig effektivt, og at vi lærer av de feilene som tidligere er blitt gjort. Bistanden må være resultatorientert og ikke intensjonsorientert.

Som det ble nevnt tidligere her i dag, av begge foregående talere, hadde utenriks- og forsvarskomiteen møte med OECDs utviklingskomité i dag. Da fikk Norge mye skryt – det skulle nesten bare mangle med så mye penger som vi bruker – men det var også en del åpen kritikk og litt kritikk som man burde ta til seg via signalene som ble gitt. Blant annet ble det sagt at Norge driver med mange prosjekter, men få programmer – med andre ord at prosjektene ikke inngår i et større program, noe som er viktig hvis man skal få til utvikling. Så ble det også nevnt at vi har en litt beskjeden vilje til å avslutte programmer eller prosjekter som ikke virker. Det er vel fordi man forelsker seg i prosjektene, at de som jobber med prosjektene, blir veldig glad i de prosjektene de jobber med. Det siste som det også er viktig at man får med, er at man sier at man skal være resultatorientert, men da er det viktig at man har et mål, for hvis man ikke har et mål, kan man heller ikke måle resultatet. Det må ikke være et bevegelig mål, det må være et mål som er tydelig satt, før man setter i gang programmer.

Denne regjeringen har styrket fokuset på resultater bl.a. gjennom å opprette en nettportal der man kan gå inn og sjekke konkret hva som er resultatene av ulike prosjekter. Det er viktig hvis man skal få legitimitet i befolkningen.

Rollen til det private næringslivet i utviklingspolitikken er svært viktig. Statsråden pekte på at Norges samlede bistand til Bangladesh i tiårsperioden 2009–2018 var på 799 mill. kr. I samme periode har telekomselskaper i Bangladesh som har Telenor som majoritetsaksjonær, betalt over 60 mrd. kr i skatt til den bangladeshiske stat. Verdier som skapes av private selskaper, gir inntekt til staten, som igjen er grunnlaget for utviklingen av velferdstjenester.

Jeg kunne ikke la være å nevne det, for vi hadde akkurat, for noen minutter siden, en debatt i salen om utjevning av ulikhet. Det er åpenbart at det som bidrar med skatteinntekter til Bangladesh her, bidrar nettopp til utvikling, men også til å utjevne ulikheter – denne gangen i Bangladesh. Det private næringsliv er absolutt den viktigste tilrettelegger dersom man har ambisjoner om å utjevne ulikhet.

Skatteinntekter fra privat næringsliv kan også fungere disiplinerende. En ansvarlig stat tiltrekker seg flere investeringer og bedrifter enn en uansvarlig og korrupt stat. Bedrifter er opptatt av resultat og fortjeneste, men kan samtidig bidra til utvikling av gode styresett. Kapitalisme fungerer.

Ikke minst vil privat næringsliv spille en nøkkelrolle i Afrikas største utfordring, den raske befolkningsøkningen. Store ungdomskull skal inn på det afrikanske arbeidsmarkedet. Det trengs 20 millioner nye jobber årlig for å holde følge med befolkningsveksten. Økt produktivitet skaper økt velstand. Europas industrialisering og utvikling av private selskaper med profitt som drivkraft bør også være en modell for Afrika. Mye av drivkraften bak migrasjonen mot Europa er nettopp ønsket om et bedre liv og en bedre fremtid. Mulighet for arbeid og demokratisk utvikling der de bor, vil bidra til at færre ungdommer legger ut på en farefull ferd over Middelhavet.

Regjeringen har gjort mye for å dreie bistanden i en mer næringsvennlig retning. Innsatsen for å skape jobber har økt. Norge skal arbeide videre for at det blir tryggere og mer attraktivt å investere i utviklingsland for både lokale og internasjonale aktører. Norge skal også i samarbeid med lokale myndigheter bidra til at det utvikles bedre og mer forutsigbare rammebetingelser for privat sektor. Ikke minst spiller Norad en viktig rolle her. Jeg hadde i dag et møte med den nye lederen i Norad. Han orienterte meg om hvilke planer Norad har, og hvordan systemet fungerer, og det er ikke noen tvil om at privat næringsliv og å bygge arbeidsplasser er fremtiden. Bistand i seg selv vil selvfølgelig redde liv, men skal man se fremover i tid, må man igjen ha næringslivet på plass.

Ukontrollert migrasjon, som vi har sett de siste årene, er uholdbar, både for migrantene selv, for Europa og ikke minst for fattige land som mister ung arbeidskraft. Vi må få på plass et system der de som ikke har behov for beskyttelse, sendes raskt tilbake. Det vil også ha en preventiv effekt. Dette henger sammen – det er ikke en egen debatt om migrasjonsstrømmen til Europa, men det er en debatt også om utvikling og hvordan landene i Afrika kan ta vare på sin egen befolkning. Dette henger sammen. Det hjelper ingenting å ta 10 000, 20 000, 30 000, 100 000, 1 million, 5 millioner til Europa dersom ikke Afrika selv er i stand til på sikt å ta vare på sine egne innbyggere. Det er den eneste måten dette kan fungere på.

Regjeringsplattformen slår fast at regjeringen vil sikre flere returavtaler og arbeide for økt aksept for prinsippet om at alle land har plikt til å motta egne borgere. Norge har etablert et nært samarbeid med mange land gjennom et mangeårig bistandsengasjement. Det er naturlig å bruke denne anledningen også til å få på plass gode returavtaler.

Jeg har lyst til å understreke at Fremskrittspartiet ikke er imot bistand. Vi er ikke imot at man skal hjelpe andre mennesker, men vi er imot den bistanden som skaper avhengighet, og som ikke skaper utvikling. Det er eksempelvis bekymringsfullt at et land som Etiopia, som på 1980-tallet hadde 38 millioner mennesker, i dag har 105 millioner mennesker, og at det bare i Somaliland, en del av Somalia, i dag er 30 millioner mennesker, hvor 15 millioner rett og slett ikke har det helt basale behovet dekket. Slik kan det ikke fortsette. Det hjelper ikke å bidra til at det blir 35 eller 40 millioner i Somaliland, det er bedre at de selv er i stand til å ta vare på sitt eget land og sin egen utvikling, videreutvikling, arbeidsplasser og det som gjør at næringslivet fungerer.

Nå har jeg to minutter igjen, men jeg skal ikke plage dere mer.

Liv Signe Navarsete (Sp) [15:20:17]: Eg vil starte med å takke statsråden for ei brei og god utgreiing. Det er viktig at me rettar bistanden mot dei som treng det mest. Senterpartiet meiner at demokratiske nasjonalstatar som evnar å ta vare på innbyggjarane, er ein føresetnad for stabilitet. Å hjelpe landa til å hjelpe seg sjølve må vere grunntanken i norsk utviklingspolitikk. Det er bra at regjeringa ser moglegheita for i større grad å rette bistanden gjennom partnarlandsordninga.

Innan 2030 skal verda ha nådd FN sine 17 ambisiøse berekraftsmål. Norske organisasjonar har i fleire år bedt regjeringa om å utvikle ein handlingsplan for å sikre at me når måla, både ute og heime. Også stortingsfleirtalet bad i Innst. 440 S for 2016–2017 regjeringa om å leggje fram for Stortinget ein plan for korleis Noreg vil gjennomføre berekraftsmåla, nasjonalt og internasjonalt. Til samanlikning har både Sverige, Finland og Danmark nasjonale handlingsplanar på plass. På spørsmål om dette svarar regjeringa gjerne at oppfølginga av berekraftsmåla i Noreg er integrert i regjeringa sitt ordinære politiske arbeid og ikkje som eit eige prosjekt med eit eige sekretariat. Men det svarar ikkje ut spørsmålet om kvifor Noreg ikkje treng ein handlingsplan. Tvert om skulle dette tilseie at trongen for ein samla plan på tvers av departement og sektorar er endå større. Som tidlegare statsråd gjennom åtte år veit eg at samarbeid på tvers av departement ikkje alltid er så enkelt å gjennomføre i praksis.

For kvart av dei 17 berekraftsmåla er det departementa som er ansvarlege for oppfølging, og rapporteringa skjer via budsjettdokumenta. Ofte omtalar ein allereie eksisterande politikk og tiltak, no kategorisert under eit spesifikt berekraftsmål. Konkrete tiltak er sjeldan knytte til delmål og så å seie aldri til indikatorar, og få konkrete tal er brukt.

Mangelen på ein handlingsplan kombinert med svært overordna rapportering i budsjettdokumenta gjer det vanskeleg for både storting og sivilsamfunn å halde regjeringa til ansvar for framgangen mot berekraftsmåla, som jo skal liggje til grunn for all norsk utviklingspolitikk.

Saman med Tysklands forbundskanslar Angela Merkel og Ghanas president Nana Akufo-Addo har Erna Solberg gått i bresjen for ein global handlingsplan for berekraftsmål nr. 3 om god helse for alle. Ifølgje Solberg er eit viktig poeng med planen å kunne gjere opp status over kvar me er på rett veg, og kvar me må intensivere innsatsen.

Nokon av dei største gapa mellom ambisjonar og realitet er knytte til delmåla som krev handling på tvers av sektorar, påpeika Solberg under Grand Challenges-konferansen i Berlin i 2018, og fastslo igjen at alt heng saman med alt. Det er på høg tid at Solberg brukar den same energien på å drive fram ein sterkare systematikk i Noregs arbeid med å nå berekraftsmåla.

I motsetnad til mange andre utviklingsområde peikar pilene feil veg når det gjeld berekraftsmål nr. 2, om å utrydde svolt innan 2030. Heile 20 millionar fleire menneske går svoltne til sengs i dag enn for 10 år sidan, og 150 millionar born i verda vert aldri fullt utvaksne grunna under- og/eller feilernæring.

Når regjeringa om kort tid kjem med sin handlingsplan for berekraftige matsystem, er det viktig at planen vert relevant og målretta. Ein må oppretthalde fokuset på småbønder og i tillegg få inn fokus på ungdom. Planen bør innehalde ein sterk bilateral komponent, og den må ikkje berre skape mange, men òg anstendige jobbar.

Rundt 54 pst. av den arbeidande folkesetnaden i Afrika er avhengige av landbruk som livsgrunnlag, inntekt og arbeid. Om lag 1,5 milliardar menneske har småskala jordbruk som levebrød. Handlingsplanen må sikre sysselsetjing, særleg for det store ungdomskullet som skal ut på arbeidsmarknaden i dei afrikanske landa. Det er eit paradoks at sjølvbergingsjordbruk ofte vert vurdert som uproduktivt arbeid, trass i at nærare 80 pst. av jordbruket sør for Sahara kan omtalast som sjølvbergingsjordbruk. Ein stor del av jobbskapinga kan skje gjennom ei oppskalering av sjølvbergingslandbruket gjennom at fleire småbønder får tilgang til gunstige lån, forsikringsordningar og – ikkje minst – opplæring. Sjølvbergingsbønder og unge småbrukarar må sjåast på som sjølvstendig næringsdrivande, og innsatsen må innrettast mot å gi desse rett til land, økonomisk støtte og tilgang til marknader.

Den komande planen vil ha eit breitt nedslagsfelt, ifølgje det som har kome ut på førehand. Han vil omfatte produksjon, marknad, næringskjeder og ernæringsomsyn samt politikk og styresett. Senterpartiet meiner at eit av Noregs viktigaste bidrag er kunnskap om den norske samvirkemodellen. Gode matsystem og eit sterkt nasjonalt landbruk krev ein aktiv og velfungerande stat. I det perspektivet bør Noreg auke den bilaterale støtta til fordel for den aukande delen av bistanden som vert slusa gjennom store, internasjonale fond.

Næringslivssatsinga må ha eit sterkt fokus på at jobbane som vert skapte, er anstendige – det vil seie rettferdig inntekt, verdige forhold på arbeidsplassen, ein sikker og trygg arbeidskvardag, sosial velferd, arbeidsrettar, rett til å ikkje verte utnytta og eit berekraftig livsgrunnlag som skal takast vare på for framtidige generasjonar. Menneske og ressursforvalting må setjast i sentrum av utviklinga.

Verdsbanken har presisert at satsing på småskala landbruk er grepet som vil ha mest effekt på å redusere fattigdom. Ein kvar stat må kunne sikre sitt folk grunnleggjande tryggleik og beredskap. Mat, vatn og tryggleik er grunnleggjande føresetnader for stabilitet og ein grunnleggjande føresetnad for at den innsatsen me gjer på kunnskap og helse, skal ha ein varig effekt. Verda er råka av mange konfliktar, og dei langvarige konfliktane har ofte til felles at dei går føre seg i utviklingsland. Saman med klimakrisa, som diverre flest innbyggjarar i utviklingsland òg lir mest under, er dette den mest grunnleggjande årsaka til fattigdom og matmangel.

Diverre prioriterer dagens regjering i langt større grad å kanalisere utviklingsmidlane gjennom multilaterale fond framfor bilateral bistand. I den bilaterale bistanden kan ein i større grad sikre at midlane vert sette inn der dei gir mest effekt, og det er langt betre innsyn og openheit enn i dei globale fonda. Har me god nok kontroll over korleis pengane vert brukte i dag, og nytten av dei? Riksrevisjonen gav nyleg frå seg ein rapport som kritiserer prioriteringa i høve globale fond. Senterpartiet peika på det same i samband med statsbudsjettet for 2019. Det er òg viktig å få på bordet kor store transaksjonskostnadene er. Bruken av fond er ein lettvint måte å redusere årsverk i staten, men det betyr ikkje at me ikkje skal bry oss om kva pengane går til hjå sluttbrukaren. Og kor mange årsverk vert erstatta av fleire byråkratar med arbeidsplass til dømes i London City eller andre finansmiljø? Det er òg eit viktig spørsmål å få svar på.

Når det er sagt, ynskjer Senterpartiet at me skal støtte det multilaterale samarbeidet gjennom FN. Det er viktig, og det er òg viktig å samordne det betre enn det som er gjort i dag, og det er viktig at ein kjem vidare med dei reformene som det har vore snakka om, og som ein har prøvd på lenge, men som kanskje ikkje har gitt den tilsikta effekten enno.

Me må sikre at midlane Noreg yter i bistand, har effekt og går til dei rette føremåla. Me må òg ha klare indikatorar, slik at me kan måle og syte for at me når dei måla me har sett oss i utviklingshjelpa. Diverre er ikkje desse indikatorane klare nok på alle felt i utviklingspolitikken. Ved å vite kva konkrete delmål ein skal forsøke å oppnå vil ein kunne få ein tydelegare peikepinn på kva som fungerer optimalt og ikkje. Me vil òg kunne rettleie betre innanfor dei områda som ikkje fungerer optimalt, i ein tidleg fase. Det vil kunne sikre betre forvalting av midlane som vert gitt.

Norsk bistand er under denne regjeringa dreia noko mot fokus på eigeninteresse. Det er nok å nemne Granavolden-plattforma om å kople bistand og returavtalar. Det er òg interessant å høyre korleis ein statsråd frå Kristeleg Folkeparti vil sikre at det framleis er omsynet til dei fattige som styrer bistanden, ikkje samarbeidet med Framstegspartiet.

Utgreiinga som vart gitt frå denne talarstolen, var ein svært god start. Det var mykje der som Senterpartiet er samd med statsråden i, og me ser fram til eit godt samarbeid om utviklingspolitikken i den komande tida.

Petter Eide (SV) [15:29:53]: Jeg tror det er viktig at vi er veldig tydelige på begrepene når vi diskuterer utviklingshjelp. Utviklingshjelpen er delt i to. Vi snakker om humanitær hjelp, som skal være kortsiktig og fokusere på å redde liv. Den skal også være nøytral. Vi snakker også om langsiktig utviklingshjelp. Den skal endre politikk og absolutt ikke være nøytral. Det som talerne før meg her har snakket om, har i hovedsak handlet om det siste.

SV er opptatt av at regjeringen skal fokusere på årsakene til fattigdom, og at vi skal gjøre noe med årsakene. Da må vi stille oss noen grunnleggende spørsmål: Er folk fattige i fattige land fordi det er for lite ressurser der, slik at vår jobb blir å levere tjenester dit? Eller skyldes fattigdom manglende fordeling, vanstyre, korrupsjon, undertrykking og brudd på menneskerettigheter? I all hovedsak mener jeg at det er det siste.

Jeg var i mange såkalt fattige land i mitt tidligere liv. Det som slo meg, var den politiske og økonomiske elitens – kall det – kvalmende rikdom i kontrast til folks ekstremt fattige liv. Jeg kan nevne Nigeria, Angola og Kambodsja – de som ikke har vært der, vil knapt tro hvordan det ser ut. Det er styrtrike statsledere i slike land, som er svært glade for utviklingshjelp, for da slipper de å bidra selv.

Når mange er fattige i disse landene, er det fordi noen andre vil at det skal være slik. Det er altså en villet politikk av undertrykking og skjevfordeling. Så utviklingshjelpen som vi skal drive med og styre fra dette rommet, skal handle om å endre de grunnleggende forholdene som er årsaken til dette. Da må vi tørre å diskutere politikk rundt dette.

Statsråden sa i sin redegjørelse i forrige uke at landenes egne myndigheter skal ta ansvar selv. Det er det man legger opp til. Dette er litt uklart for meg. Landenes myndigheter har – i hvert fall formelt sett – ansvar. Det er ikke slik at de ikke greier å ta ansvar, for de har dette ansvaret, men de vil ikke. De fleste statsledere i de fattigste landene i verden er mer opptatt av å berike seg selv enn av å ta ansvar for sine egne fattige. Det er kanskje den viktigste problemstillingen. Så en effektiv bistand handler for Norges del om å styrke politiske mekanismer i disse landene for å endre nettopp dette. Vi må kanalisere bistanden slik at den sikrer et bedre demokrati, mindre korrupsjon, ansvarliggjøring av menneskerettigheter og den typen saker.

Vi må diskutere om det skal være en sammenheng mellom den norske utenrikspolitikken og den norske utviklingspolitikken. Vi må f.eks. tørre å spørre oss selv om den norske våpeneksporten, f.eks. til partene som kriger i Jemen, bidrar til å forverre de humanitære lidelsene i landet. Norge eksporterer fortsatt våpen til noen av disse landene – Jordan, Egypt og Kuwait – selv om vi har kuttet ut eksporten til noen andre land. Hvis regjeringen mener at det skal være en samstemt politikk for utvikling i verden, og vil gjøre det man skal, vil og må for å hindre humanitære kriser, må vi ta et oppgjør med denne typen våpeneksport. Her har utviklingsministeren definitivt en oppgave å ta vare på.

Jeg er helt enig med representanten Navarsete, som tok opp problemet med norske interesser knyttet til returavtaler. I Granavolden-erklæringen står det at regjeringen vil «bruke Norges posisjon, blant annet som bistandsyter, til å sikre flere returavtaler og øke aksept for prinsippet om at alle land har plikt til å ta imot egne borgere».

Dette har blitt brukt bl.a. i Etiopia. SV er ikke imot at vi har kondisjonalitet eller betingelser knyttet til langsiktig utviklingshjelp, men de betingelsene skal være slik at det stilles krav til statsledere om å sikre grunnleggende rettigheter for egen befolkning – sikre fordeling og menneskerettigheter. Betingelsene skal ikke være der for å sikre interesser vi i Norge har. Det er en helt grunnleggende og prinsipiell forskjell.

Jeg oppfatter at statsråden har en ganske positiv agenda, men han sitter fast i en regjering der det er veldig mange sprikende interesser. Det gjenstår å se om utviklingsministeren og Kristelig Folkeparti har kraft til å utfordre den kursen internt i sin egen regjering. Han skal få min støtte til mye av det. Jeg ønsker ham lykke til.

Knut Arild Hareide (KrF) [15:34:58]: Eg vil starte med å takke utviklingsministeren for ei svært god utgreiing. Det er kanskje ikkje så overraskande at eg synest det, men det synest òg bl.a. generalsekretæren i WWF, Bård Vegar Solhjell. Han sa det veldig godt, på Twitter:

«Sterk og presis argumentasjon for den sterke samanhengen mellom #klima og #fattigdom frå @dagiulstein i dag. Uhyre sterk utviklingspolitisk redegjørelse.»

Det synest eg oppsummerte veldig godt utgreiinga frå Ulstein, som heilt tydeleg sette på plass den sterke samanhengen det er mellom klimautfordringa og utviklingspolitikken vår. Det var ein raud tråd gjennom utgreiinga at Ulstein og regjeringa vil arbeide for auka fattigdomsorientering i norsk bistand – altså at bistanden skal målrettast meir mot dei som treng han mest. Det er viktig.

OECDs statistikk viser at bistanden til dei minst utvikla landa i 2018 sokk med 4 pst. Det betyr at i seks av dei siste sju åra har me opplevd at bistanden har gått ned til dei landa som treng det mest. Det er svært alvorleg, for me veit at for å nå 2030-agendaen må det eigentleg vere motsett. Me må vinne kampen mot ekstrem fattigdom. Derfor er det ekstra viktig og bra at det frå norsk side går i motsett retning, og det inneber bl.a. ein styrkt innsats i Afrika sør for Sahara.

Statsråd Ulstein poengterte òg behovet til dei marginaliserte gruppene, og han trekte fram fattige barn, fattige kvinner og ikkje minst fattige med funksjonsnedsetjing. Statsråd Ulstein viste til at rundt 800 millionar menneske med funksjonsnedsetjing lever i utviklingsland. Lykkast me ikkje med å gi desse moglegheit til å løfte seg, når me heller ikkje berekraftsmåla, sa Ulstein – og det er heilt rett.

Til samanhengen mellom utvikling og klima: Me står no overfor ei kraft som jobbar mot oss, som trugar med å øydeleggje store delar av utviklingsinnsatsen vår, og som vil undergrave moglegheitene våre til å nå berekraftsmåla. Klimaendringane blir gjerne kalla «the great development destroyer» – den store utviklingsøydeleggjaren – og det med god grunn. Eg er derfor veldig glad for at utviklingsminister Ulstein varsla auka innsats på dette feltet. Han viste òg til at svolt og usikker tilgang til mat igjen er eit veksande problem globalt, og at han ville kome tilbake i forbindelse med statsbudsjettet i haust nettopp om klimatilpassing, førebygging og kamp mot svolt. Eg ser fram til det.

Eg har registrert at Arbeidarpartiet stilte spørsmål om Kristeleg Folkeparti er imot «global gag rule». Det må vere lov å stille spørsmål. Det gir meg òg ei moglegheit til å svare – og det gjer eg gjerne. Da Trump i 2017 kom med «the global gag rule», uttalte eg meg tydeleg på vegner av partiet, og eg har lyst til å sitere det eg sa den gongen:

«KrF støtter ikke Trumps forslag, som i verste fall kan bety store bistandskutt som vil ramme både arbeidet mot HIV, prevensjon, bekjempelse av malaria, kampen mot utrygge og dødelige aborter. Ennå er det litt for tidlig å si i hvilken grad dette faktisk vil skje, men KrF er sterkt kritisk til forslaget.»

Det er ingenting som har endra seg sidan den gongen. Me veit at dette kan føre til tap av fleire menneskeliv – og ikkje det motsette. Arbeidet for seksuell og reproduktiv helse og rettar er bokstaveleg talt livsviktig, og sjølvsagt vil me òg følgje opp og styrkje dette feltet. Kristeleg Folkeparti sat i regjering òg da Bush-administrasjonen i si tid gjorde det same. Da hadde me òg utviklingsministeren, og me kjempa imot det. Eg vil derfor vere tydeleg på den utfordringa som Arbeidarpartiet heilt riktig kan gi oss, men svaret vårt har altså vore tydeleg – og det håpar eg ein tar med seg. «Regjeringen styrker også innsatsen for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter», sa Dag-Inge Ulstein i den gode utgreiinga si.

Statsråd Dag-Inge Ulstein [15:40:23]: Agenda 2030 og bærekraftsmålene er veikartet for regjeringens arbeid. Målene er bare drøye ti år unna, og skal de nås, må innsatsen intensiveres på en rekke områder. La meg oppsummere tre av hovedutfordringene.

Å mobilisere nasjonale ressurser for utvikling vil være helt avgjørende. 70 pst. av kostnadene forbundet med å nå bærekraftsmålene må dekkes av utviklingslandene selv. Sentrale elementer i regjeringens arbeid er innsatsen på skattefeltet, bekjempelse av ulovlig kapitalflyt og korrupsjon og arbeidet med å utvikle en produktiv og konkurransedyktig privat sektor.

Vårt arbeid med nasjonal ressursmobilisering er for øvrig noe som framheves av OECD DAC i deres vurdering av norsk bistand, som ble presentert tidligere i dag og nevnt av flere av representantene. Her vil jeg også understreke at det ikke vil være mulig å nå bærekraftsmålene uten fungerende stater og institusjoner i utviklingslandene. Ansvaret for å eie og lede utviklingen må ligge hos nasjonale myndigheter, og et hovedmål for utviklingssamarbeidet er å styrke nettopp dette og bidra til at de på sikt kan gjøre seg uavhengige av bistand.

Derfor er nasjonal kapasitet og statlige institusjoner i landene selv så viktig. Det må gjelde for norsk støtte via multilaterale kanaler så vel som for det norske bilaterale samarbeidet. Det vil vi arbeide mer med, og derfor tydeliggjør vi også det i partnerlandarbeidet.

Den andre utfordringen er klimaendringene, som truer med å slå beina under mye av arbeidet som er gjort knyttet til utvikling. Regjeringen vil fortsette innsatsen for utgiftsreduksjoner, men i tillegg gjør vi klimatilpasning, sultbekjempelse og forebygging av naturkatastrofer og kriser til et hovedområde for norsk bistand. Gjennom det bidrar vi med svar på det fattige land kanskje etterlyser mest av alt: hvordan tilpasse seg de klimaendringene som allerede har funnet sted. Her er det å bidra til et klimasmart og mer produktivt landbruk helt sentralt.

Den tredje hovedutfordringen handler om det grunnleggende prinsippet i hele 2030-agendaen: at ingen skal utelates – «leave no one behind». De minst utviklede landene har mottatt en stadig mindre andel av verdens bistand de senere årene. Regjeringen går motsatt vei og vil bidra til å snu trenden – mer skal gå til dem som trenger det mest.

Gjennom nye programmer fokusert på bekjempelse av moderne slaveri, styrking av innsatsen for personer med funksjonsnedsettelse og bekjempelse av skadelige skikker plasserer vi arbeidet for sårbare og marginaliserte grupper i sentrum for norsk utviklingspolitikk. Igjen: Ingen skal utelates.

Arbeidet for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter er bokstavelig talt livsviktig, som det blir sagt her. Det favner et bredt spekter av rettigheter, som tilgang på seksualundervisning og prevensjonsmidler, trygg graviditet og fødsel, forebygging og behandling av seksuelt overførbare sykdommer, og familieplanlegging. Dette er tiltak som alle bidrar til å unngå farlige aborter for både mor og barn, og som er livreddende.

Regjeringen tar sterkt avstand fra, og er sterkt uenig i, linjen den amerikanske administrasjonen har lagt seg på med «the global gag rule», og vi har nylig gitt uttrykk for vår bekymring i to skriftlige innspill til det amerikanske utenriksdepartementet. Den situasjonen forsterkes av at SRHR er i ferd med å bli svekket også i andre land og i internasjonale fora. Det kan føre til tap av flere menneskeliv, ikke det motsatte. I tillegg bidrar Trumps politikk til at arbeidet som blir nevnt her – knyttet til både hiv og aids, prevensjon, bekjempelse av malaria og kampen mot utrygge og farlige aborter – svekkes. Det er dypt bekymringsfullt.

Det er viktig at Norge forsvarer og styrker dette. Derfor gir vi nå omtrent 1,3 mrd. kr til det arbeidet. Norge er nå den største bidragsyteren til FNs befolkningsfond, og vi kommer til å fortsette arbeidet for å styrke SRHR internasjonalt.

Jeg vil takke for gode innspill som har kommet, og det er spennende at det skjer på en dag der OECD DAC legger fram sin rapport. Vi skal jobbe alt vi kan for å sikre en enda mer effektiv bruk av bistandsmidlene, slik at pengene rekker enda lenger for dem som trenger det aller mest.

Ingvild Kjerkol (A) [15:57:18]: Statsrådens første redegjørelse, 23. mai, bekrefter norsk utviklingspolitikk. Statsrådens forgjenger sa i sin redegjørelse i fjor:

«Kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter trues av krefter som vil reversere det vi har oppnådd.»

Det er bra at Ulstein gjentar det samme her i dag. FNs tredje bærekraftsmål, god helse og livskvalitet for alle, og FNs femte bærekraftsmål, likestilling mellom kjønnene, er for mange to sider av samme sak.

Det er også verdens mensdag i dag. Jeg grudde meg litt til å si det – jeg klarte å si det – fra talerstolen. En rapport fra UNESCO viser at én av ti jenter sør for Sahara uteblir fra skolen når de har mensen. Det er hele 20 pst. av et skoleår. Så mye som en tredjedel av verdens skoler mangler trygge toaletter, noe som gjør det vanskelig for jenter å håndtere mensen på skolen. Det er helt nødvendig at mannlige ledere snakker om mensen for å bryte tabuer, for å løse praktiske utfordringer og for å sørge for at jenter kan ta del i samfunnslivet. Jeg vil utfordre statsråden til å snakke om mensen, som flere har gjort – jeg hørte at statsråden ikke tok den utfordringen til seg i sitt innlegg.

Men på denne dag tenker jeg på de damene som faktisk ønsker seg mensen mer enn noe annet, fordi de bærer på et barn de ikke greier å føde eller ta ansvar for. Millioner av kvinner og jenter lever i land hvor abort er helt eller delvis forbudt, hvor prevensjonsmidler er utilgjengelig, og hvor makten gjennom verdikonservative og religiøse ledere står i veien for kvinners og jenters muligheter til å bestemme over sin egen kropp, egen seksualitet og eget liv.

Norge har vært et fyrtårn for likestilling. Mange kjenner ikke Norge igjen etter at statsministeren gjorde innstramminger i norsk abortlov til en hovedsak i forhandlingene om et nytt flertall her hjemme.

Verdens strengeste abortlover finnes i Latin-Amerika, i Asia og i Afrika, og det rammer de aller fattigste kvinnene og jentene hardest. I flere land er det totalforbud mot abort. 97 pst. av aborter utført i Afrika regnes som utrygge, 95 pst. i Latin-Amerika. Bare 6 pst. av aborter i i-land skjer under utrygge omgivelser. Verdens helseorganisasjon tror at det blir utført rundt 22 millioner utrygge aborter på verdensbasis årlig, og bare 5 millioner av disse kvinnene blir innlagt på et sykehus. De kan ikke fortelle hva som feiler dem, hvorfor de er skadet. I mange samfunn er abort linket til sterke fordommer. Det er en motvilje mot å utføre aborter. Til og med det å snakke om abort kan være tabu.

Statsråden må ikke bare snakke om mensen, han må også snakke om abort. Likestillingsnasjonen Norge har en arv og en forpliktelse. Redegjørelsen befester norsk utviklingspolitikk, og jeg er glad for at man så tydelig – både statsråden og hans partifelle Hareide – tar avstand fra Trump og «the global gag rule». Men dessverre trenger vi både engasjement og innsats i den viktige internasjonale kampen for lovlig abort, og der hadde jeg ønsket meg et større engasjement fra statsråden.

Eva Kristin Hansen (A) [16:01:48]: Tusen takk til statsråden for redegjørelsen han holdt i Stortinget. Norge har en lang tradisjon for å være et land som er opptatt av verden utenfor våre egne grenser. Vi er et land som er engasjert i FN, vi har et høyt bistandsnivå, og vi er opptatt av å bidra til å finne løsninger ved konflikter.

Norge har også et engasjert folk, noe som gjenspeiler seg bl.a. i de utallige frivillige organisasjonene vi har, som gjør en utrettelig innsats for mennesker i andre deler av verden. Det er det viktig å ta vare på. Jeg synes det er bra at vi i Stortinget jevnlig har debatter om norsk utviklingspolitikk, sånn som nå, både når det gjelder omfanget av bistanden og innholdet i den. Men det viktigste av alt er at de pengene vi faktisk bevilger, blir brukt på en best mulig måte, at vi tenker målrettet på de resultatene vi ønsker å oppnå. Derfor mener jeg det er riktig at vi bruker den målrettede innsatsen på områder hvor vi har stor kompetanse, og hvor vi kan gå foran, som ved å satse på kvinner og likestilling, fredsbygging, menneskerettigheter, klima, godt styresett og kamp mot korrupsjon. Norge har over lang tid tatt en sentral rolle ved å gå foran når det gjelder helse, og særlig – som også foregående taler var inne på – helse knyttet til kvinner, som seksuell og reproduktiv helse. Vi lever i en tid da kvinners rettigheter blir utfordret verden over, både i land som er lite utviklet, og dessverre også i land som vi kan si er godt utviklet – og som igjen straffer andre land.

Diskusjonen rundt abort og kvinners mulighet til å bestemme over egen kropp og helse er dessverre forstemmende liten i altfor mange land. Jeg mener derfor det er viktig at Norge går i front og forsvarer alle de kvinnene som får livet sitt ødelagt fordi de ikke har de grunnleggende rettighetene, og at Norge står opp og sier ifra når land gjennom føringer i sin bistand forverrer situasjonen for mange kvinner.

Under den rød-grønne regjeringen ble det fra opposisjonen den gangen til stadighet tatt opp at Norge satset for lite på utdanning i utviklingspolitikken. Norge satset på utdanning da, men hadde valgt bl.a. å peke ut helse og klima som særlige satsingsområder vi hadde god kompetanse på. Da vi fikk ny regjering, høyreregjeringen, fikk vi som forventet en dreining – for det var jo varslet – hvor man ønsket å fokusere mer på utdanning. Det er en grei prioritering at man ønsket det, men spørsmålet er om det kanskje ble en litt for brå vending, at det gikk litt for fort i svingene, og at man faktisk ikke har vært i stand til å oppnå de resultatene man burde, som jeg også var inne på i replikkordskiftet i sted.

Som utviklingsministeren sa i sin redegjørelse, bruker Norge 3,7 mrd. kr til utdanning, og Riksrevisjonens rapport om resultater av bistand til utdanning er ganske nedslående. Den slo fast at det egentlig ikke gjøres noe særlig for å få pålitelig informasjon om resultatene, at Norges store bevilgning til REACH, som jeg nevnte i stad, ikke har gitt forventede resultater, at det er store forsinkelser i bruk av penger, at det er lite informasjon om hva norske midler brukes til – og det som jeg tok opp i sted, som jeg synes er aller mest ille, at satsingen innenfor utdanning for barn med nedsatt funksjonsevne, som Stortinget ved flere anledninger har gitt klare føringer for at skal prioriteres, faktisk ikke blir det. I Riksrevisjonens rapport sier man at nesten ingen prosjekter kan rapportere om antall barn som er nådd, altså kan man ikke si hvor mange barn man har nådd ut til. Det er bekymringsfullt.

Når høyreregjeringen gikk så høyt på banen i sin satsing på utdanning, mener jeg det er skuffende at man ikke ser resultater. Det finnes andre land som har hatt en lang tradisjon for å gå i front på utdanningsområdet, som Storbritannia. Jeg mener at innenfor bistandspolitikken generelt må land dele på det de er gode til, bruke den særlige kompetansen de ulike landene har. La f.eks. Norge ta styringen i arbeidet med kvinner, likestilling, helse og klima, og la f.eks. Storbritannia ta føreransvar når det gjelder utdanning. Jeg tror det ville ha vært en klok tilnærming til hvordan vi bruker midlene til bistand, at land gjør det de er best til. Utviklingsministerens redegjørelse synes jeg har vært et godt utgangspunkt for å ta den debatten, og jeg håper det er en diskusjon vi kan komme tilbake til senere.

Stefan Heggelund (H) [16:06:30]: Jeg var litt undrende til innfallsvinkelen til representanten Petter Eide i replikkrunden, hvor han faktisk brukte ordet at statsråden hadde «obstruert» regjeringsplattformen på et punkt – som aldri har stått i regjeringsplattformen. Hvis dette er presisjonsnivået i disse debattene, er det kanskje ikke så bra, for å si det slik.

Jeg vil takke utviklingsministeren for en viktig, god og grundig redegjørelse, og jeg er glad for at klima var en så viktig del av den, for klima er i aller høyeste grad også utviklingspolitikk. Det rammer urettferdig, det rammer de fattigste først, allerede fattige mennesker i allerede fattige land som kan få livsgrunnlaget sitt ødelagt. Innen 2030 risikerer vi at 100 millioner mennesker skyves ut i ekstrem fattigdom på grunn av klimaendringene. Cirka én milliard mennesker lever i dag uten energi – én milliard. Dette er mennesker som vi skal løfte ut av fattigdom samtidig som vi skal løse klimaproblemene. Ingen kan eller må undervurdere størrelsen på denne utfordringen. Klimakrisen vekker et engasjement for hvordan Norge skal nå målene for 2013 og hvilke tiltak som må iverksettes. Men det styrker også det engasjementet vi må ha for verdens fattige. Derfor er det på sin plass å minne om at hvis man ikke tar klimakrisen på alvor, har man verken en økonomisk forsvarlig politikk eller en solidarisk politikk. Og derfor må det følges opp med tiltak.

I 2019 er det satt av 6,8 mrd. kr over bistandsbudsjettet til klima, miljø, hav og fornybar energi. Det arbeidet må prioriteres videre fordi fattige land må få hjelp til å hoppe over fossilfasen. Så langt er det investert 10,9 mrd. kr i fornybar energi gjennom Norfund. Vi må bidra med tilpasning, tilpasning til de klimaforandringene som allerede har funnet sted, og forebygging av naturkatastrofer. Dette skal være en helt sentral del av utviklingsarbeidet. Norge er i dag et foregangsland på klimafeltet, noe som ikke betyr at man kan lene seg tilbake og ta det med ro, snarere tvert imot må man fortsette med å være enda mer framoverlent, for vi skal fortsette med å være et foregangsland. Derfor er jeg glad for de føringene som utviklingsministeren hadde i sin gode redegjørelse, for klimapolitikk er definitivt også utviklingspolitikk.

Petter Eide (SV) [16:10:26]: Jeg ba om ordet kun for kanskje å komme med en kort merknad til innledningen av representanten Heggelunds innlegg, en betraktning om meg. Jeg har ingen andre kilder til statsrådens meninger om returavtalen enn det jeg har lest i mediene. Med utgangspunkt i regjeringsplattformen sier utviklingsministeren den 3. februar i Dagsavisen:

«Det er uaktuelt å bruke bistand som pressmiddel i flyktningpolitikken.»

Det ble i den samme artikkelen tolket av Jon Engen-Helgheim fra Fremskrittspartiet. Han sier:

«Å benekte en enighet i regjeringsplattform fordi man ikke liker det er håpløst.»

Med andre ord: Det ble altså av en annen representant i et annet regjeringsparti betraktet som en obstruksjon av regjeringsplattformen. Det er mulig at representanten Engen-Helgheim mener at det er upresist. Men jeg oppfatter at slik dette ble tolket i offentligheten, ønsket utviklingsministeren her å fortelle at han var uenig i denne delen av regjeringsplattformen.

Statsråd Dag-Inge Ulstein [16:11:53]: Det ble gitt en utfordring underveis. Det er helt sant som representanten Kjerkol sa, at mensen dessverre er et tabu i altfor mange kulturer og land. Det er noe vi må gjøre noe med. Det er det mest naturlige i verden, men dessverre, som Ingvild Kjerkol henviser til, hindrer det veldig mange jenter i å få gå på skole i mange av de utviklingslandene som vi også har arbeid i.

Vi har flere prosjekt, bl.a. i Malawi, der det handler om både holdningsskapende arbeid og kunnskap om menstruasjon. Vi gir ut bind og sikrer at en får gode og trygge toalettfasiliteter. Det har vært med på å bidra til at flere jenter har kunnet fortsette skolegangen sin. Jeg hadde nesten fått trykket på knappen rett før jeg kom inn her, for å være med på den kampanjen som handler nettopp om det, om at menn må snakke om mensen. Om det ikke er ute allerede, er det på vei ut på verdensveven for å utfordre enda flere menn til å snakke åpent om mensen. Det er et viktig bidrag, spesielt på en dag som i dag, den internasjonale menstruasjonsdagen.

Cecilie Myrseth (A) [17:36:45] (ordfører for saken): Norge er en havnasjon som er rik på fiskeressurser. Det gir oss mange og viktige arbeidsplasser og ikke minst gir det store inntekter til landet vårt. I 2018 eksporterte vi villfanget fisk og fiskeprodukter for så mye som 28 mrd. kr.

Denne meldingen vi nå har til behandling, redegjør for de fiskeriavtalene som vi har inngått for 2019, og for fisket etter avtalene i 2017 og 2018. Det er også verdt å merke seg at så mye som 90 pst. av de fiskeressursene vi høster, deler vi med andre land. Dette er interessant lesning, og jeg vil også gi ros til departementet for å ha laget en meget interessant melding. Jeg vil også takke komiteen for samarbeidet i saken, som også i år har ført til en enstemmig innstilling.

Fiskeriavtalene skal fremme bærekraftig forvaltning av de marine ressursene, basert på best tilgjengelig kunnskap og en økobasert tilnærming. Vi skal også sikre Norge en rettferdig del av kvotefordelingen av felles regulerte bestander. Og ikke minst: En bærekraftig høsting forutsetter også at vi har kontroll med fisket. Dette er utfordrende og krever stor grad av internasjonalt samarbeid.

På verdensbasis er overfiske av viktige fiskebestander en stor utfordring, og Norge har de siste ti årene engasjert seg tungt i internasjonalt samarbeid for å sikre bærekraftig fiskeriforvaltning. Det er viktig at Norge også i årene som kommer, prioriterer det, og det er positivt at Norge har tatt en aktiv rolle i internasjonalt havsamarbeid for å forvalte fiskeriene og havmiljøet.

Havmiljøspørsmål har de siste årene fått økt interesse i FNs generalforsamling og også i andre globale miljøkonvensjoner og i opinionen. Arbeidet som pågår i internasjonale prosesser om hav, som f.eks. FNs årlige resolusjoner om havmiljø og fiskerispørsmål, påvirker også handlingsrommet for vår egen forvaltning av ressursene. Det er derfor veldig viktig at Norge deltar her. Da man i 2017 fikk gjennomslag under FNs generalforsamling om å redusere plastforurensningen i havet, er det et eksempel på et slikt engasjement.

Et annet tema som er satt på dagsordenen internasjonalt, er sjømatens rolle for matsikkerhet og ernæring. Verdensbefolkningen øker, og med det øker også behovet for mat. Vi trenger at mer av maten hentes fra havet, vi trenger at flere spiser fisk.

Et av landene vi har et utstrakt fiskerisamarbeid med, er Storbritannia. Derfor har man også i innstillingen vært opptatt av hvordan brexit slår ut for samarbeidet framover, for å sikre god forvaltning.

Med det er komiteens samlede innstilling anbefalt.

Tom-Christer Nilsen (H) [17:40:00]: Jeg vil fra vår side også takke saksordføreren for samarbeidet og et godt utført arbeid i denne saken.

Nok en gang er et svært komplisert og følsomt forhandlingsarbeid med mange parter med motstridende interesser sluttført. Jeg vil benytte anledningen til å gi honnør til de involverte i forhandlingene for nok en gang å ha lykkes i å gjennomføre dette ytterst kompliserte arbeidet. Og jeg vil takke våre avtalepartnere for deres seriøsitet og vilje til å finne løsninger basert på historiske rettigheter, biologisk bærekraft og en felles forståelse av naturens muligheter og begrensninger. Kanskje har ikke alle vært like konstruktive, det skal være sagt, og det kan på sikt true den tilliten som er skapt over år, og som er grunnlaget for en god forhandlingsprosess. Likevel er det viktig å huske på at det er store havområder og kystområder på denne kloden hvor kyststatene ikke klarer å samarbeide om forvaltning og fordeling, og hvor torskekrigen er en slags permanent tilstand.

For min egen del vil jeg si at selv om fiskeri ikke er en del av EØS-avtalen, er det liten tvil om at det at EU opptrer som en blokk og én kyststat, gjør det enklere å gjennomføre forhandlingene og være trygg på compliance fra landene i Europa. Dette demonstreres til fulle ved introduksjonen av en ny forhandlingspart i forbindelse med brexit. Vi er klar over de utfordringene det medfører, og er glad for den overgangsavtalen som er på plass.

Vi i Høyre vil gi vår tilslutning til det framforhandlede resultatet og som sagt honnør til dem som har framforhandlet det i tråd med en sterk norsk forvaltningstradisjon på området, bl.a. med bakgrunn i havrettsminister Jens Evensens arbeid og de prinsipper som ligger til grunn for etableringen av 200-mils eksklusive økonomiske soner. Vi vil advare sterkt mot å rokke ved deres historiske grunnlag. Vi legger også vekt på viktigheten av å ivareta norske fiskeriinteresser i arbeidet med de norske posisjoner i forhold til brexit – dvs. om, når, hvor og hva brexit blir eller ikke blir. Jeg tenker at et naturlig utgangspunkt er, i alle tilfeller, at det blir ikke mer fisk av utmelding, og det gjelder for oss alle.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [17:42:13]: Det er mange år sidan det har blitt nokon stor diskusjon rundt den årlege gjennomgangen av Noregs fiskeriavtaler, og eg tenkjer ikkje å gjere det til ein stor diskusjon i dag heller. SV og Senterpartiet har reist ein prinsipiell diskusjon i innstillinga til saka omkring byteforhold knytt til tredjelands kvote, med EU spesielt. Eg må berre forklare det for forsamlinga.

Frå målband til fiskekvote føregår det slik at først kjem Det internasjonale havforskingsrådet med si anbefaling på kva toleevna for dei ulike fiskeslaga er, så forhandlar nasjonane seg imellom om korleis totalkvota skal fordelast på landa ut frå det rådet. Deretter, på eit seinare tidspunkt, blir dette fordelt mellom dei ulike fartøygruppene. Men før det skjer, før ein fordeler til fartøygruppene, gjer ein ei avtale med EU om byte av fisk.

I korte trekk har det vore norsk praksis å gi bort torsk, som kystfiskarane kan fiske, og få i byte fiskeslag som berre deler av den havgåande flåten kan nytte. Kvifor er det problematisk? Jo, fordi vi har køyrereglar i dette landet for korleis bl.a. torsken skal fordelast, den såkalla trålstigen, som i korte trekk inneber at rundt 30 pst. skal tas frå den havgåande flåten og resten, 70 pst., skal tas frå den kystgåande flåten. Når fisken blir tatt før fordeling, betyr det at ein faktisk rokkar ved prinsippa i norsk fiskeri. Det er problematisk når ein så stor del av torsken blir gitt til EU, og dei einaste som kan nytte seg av det ein får tilbake, er den havgåande flåten. Det er problematisk, og det meiner eg undergrev det norske systemet vi har bygd opp over tid. Vi meiner prinsipielt at om vi skal ha ei ordentleg forståing av kva trålstigen omfattar, må det sjølvsagt omfatte heile den norske totalkvoten på torsk. Ein kan ikkje ta noko først, fordele, og så berre halde seg til det som er igjen til fordeling som ein del av dette.

Eg ser at nokre i innstillinga prøver å gjere eit poeng av at denne kritikken rokkar ved avtaleforholdet ein har til EU. Det har ingenting med saka å gjere. Vi anerkjenner at vi står i eit byteforhold til EU. Det har vi gjort i lang tid, og det er lange historiske grunnar til det. Det er korleis ein organiserer dette byteforholdet på norsk side vi meiner er i strid med grunnlaget for fordelinga mellom flåtegruppene.

Statsråd Harald T. Nesvik [17:45:27]: I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt å ta ordet i saken, men i og med at SV og Senterpartiet også har et annet innspill, vil jeg holde innlegget mitt, ikke minst også for å åpne for at man kan få ta replikker i så henseende, og få tatt den debatten.

Fiskerinæringen har stor betydning for Norge. I 2018 eksporterte Norge villfanget fisk og fiskeprodukter for rekordstore 28 mrd. kr. En bærekraftig forvaltning av ressurser i havet bidrar til å sikre robuste fiskebestander og verdiskaping langs hele kysten. En bærekraftig forvaltning av ressursene i havet bidrar – som sagt – til å skape store verdier og mange arbeidsplasser. Vi er alle enige om at Norge fortsatt skal ha en aktiv rolle i internasjonalt havsamarbeid, både i å utvikle internasjonale regelverk og i forbindelse med forvaltning av fiskeriene og havmiljøet.

Havspørsmål har økt interesse i FNs generalforsamling, i globale organisasjoner og i opinionen. Arbeidet som pågår i internasjonale prosesser, som FNs årlige resolusjoner om hav og fiskerispørsmål, påvirker også handlingsrommet for vår egen havressursforvaltning. Det er derfor viktig at Norge deltar der man kan delta. Vi blir lyttet til i internasjonale fora fordi vi har funnet en god balanse i vår utnyttelse av levende marine ressurser. Vi fremmer budskapet om bærekraftig bruk og viser i praksis at det er den beste måten å ivareta et levende, produktivt økosystem på. All fiskeriforvaltning må bygge på vitenskapelige råd.

Komiteens medlem fra SV mener det er problematisk at Norge bytter fiskeslag som de mindre flåtegruppene kan fiske på, mot fiskeslag som er utilgjengelig for disse gruppene. Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at vi ved bytte av fiskekvoter skal ta hensyn til at «fisken man bytter til seg, i så stor grad som mulig kan fiskes av de samme fartøysgruppene som den fisken man bytter fra seg».

Ordningen med bytte av kvoter gjennom forhandlinger med andre land stammer fra 1970-tallet, da kyststatene opprettet sine økonomiske soner. Norge har siden den tid hatt som mål å beskytte sine interesser i andre lands soner ved forhandling om kvotebytte. Det er ikke slik at vi bytter bort noens kvoter, men vi har et kvotebytte for at våre tradisjonelle fiskerier også langs andre lands kyster skal kunne opprettholdes. Fiske på kvotene vi får i andre soner, innebærer transport over store avstander under til dels svært krevende værforhold, og det er vanskelig å tenke seg at mindre fartøy deltar i slike fiskerier. Ubenyttede tredjelandskvoter går tilbake til den norske disponible kvoten i det aktuelle fiskeriet.

Tom-Christer Nilsen (H) [17:54:23]: Jeg opplever her at det snakkes som om man unilateralt fra norsk side kan fastsette hvilke fiskeslag som skal byttes. Når det gjelder denne prosessen og de historiske bakgrunnene for den, skal en for det første huske på at dette bytteforholdet ble etablert før trålstigen fantes. Det vil også si at det å si at det er i strid med trålstigen, er en litt spesiell innretning. Det er ikke slik at det ikke eksisterer historiske rettigheter fra den gangen. Dette er et resultat av den avtalen vi gjorde da vi innførte 200-milssoner, og som i all hovedsak var en avtale som var til gode for Norge, også med tanke på de fiskeslagene som fiskes av kystflåten. Slik sett tror jeg at en skal ha i mente at det ikke er slik at vi – uten å tenke på andre – kan overse de historiske rettigheter, også på fiskeslag, som finnes i dette systemet. Det gjelder begge veier – for både oss og dem vi bytter med.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [17:55:44]: Eg tenkjer ikkje å dra ut denne diskusjonen, men det verkar ikkje som om representanten Nilsen har skjøna kva diskusjonen handlar om. Vi er jo heilt einige: Vi skal ha eit byteforhold. Dette handlar om korleis byrda blir fordelt på norsk side. Eg gjentar: Dette handlar om korleis byrda blir fordelt på norsk side. Eg kunne sagt det fleire gonger, men eg er ikkje sikker på at det sklir inn. Da er spørsmålet: Når ein byter til seg fiskeslag som berre kan nyttast av havgåande flåte, og for å få tilgang på den fisken, byter ein fisk som kystflåten har tilgang til, er spørsmålet om det er eit ujamt byrdeforhold, for det er berre ein del av den norske flåten som får tilgang til det ein byter til seg. Det er ein prinsipiell diskusjon, og det er noko vi kan ordne opp i fullt og heilt på norsk side, etter våre måtar å organisere fiskeria på. Og våre måtar å organisere fiskeria på, er bl.a. at torsken i hovudsak skal fiskast kystnært. Når byteforholdet ser bort ifrå korleis vi organiserer dette, meiner eg vi har eit prinsipielt problem.

Eg gjentar: Det har ingenting med det historiske byteforholdet med EU å gjere. Det har med korleis vi organiserer byrdeforholdet internt når vi skal gjere dette opp på norsk side.

Tom-Christer Nilsen (H) [17:57:17]: Ja – og det lå til grunn for Finnmarks-modellen, slik det prinsipielt ble lagt til grunn den gangen den ble laget. Da den ble laget, var dette bytteforholdet også en del av regnestykket. Det betyr at det vi her snakker om, både den delen som er bytteforholdet med EU, og det representanten Torgeir Knag Fylkesnes nå tar opp om forholdet mellom flåtegrupper i Norge, var en del av det store kompromisset som ble Finnmarks-modellen. Det lå der da, og det ligger der fortsatt i dag.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [17:58:45] (ordførar for saka): Eg vil takke komiteen for godt samarbeid. Dette har vore ei enkel sak å vere ordførar for. Komiteen er i stor grad einig i at ein treng å etablere strengare reaksjonar på ulovleg utførsel av fisk. Så har det i etterkant av at forslaget blei fremma, også skjedd ein del ting. Blant anna har Riksadvokaten vore i kontakt med alle politidistrikta og kartlagt situasjonen, og ein har tatt mål av seg til å auke bøtesatsane, slik at dei kan få ein meir preventiv verknad.

Så er det ein diskusjon i innstillinga på om ein skal gå lenger, og kor langt ein skal gå. Her meiner opposisjonen at ein må gå lenger enn i dag med ulike typar tiltak, m.a. auke kontrollen for å avdekkje ulovleg utførsel av fisk. Vi får jo stadig vekk rapportar, tollen tar enkelte stikkprøver som viser at det antakeleg er langt meir ulovleg utførsel av fisk enn det vi har oversikt over.

Dessutan ønskjer vi i opposisjonen også å auke straffenivået for ulovleg utførsel av fisk, slik at ein får ein enda strengare preventiv effekt. Vi ønskjer også at regjeringa kjem tilbake med ei sak om turistfiske for å få til meir organiserte og ordna forhold.

Med det ønskjer eg å ta opp dei forslaga Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti står bak.

Cecilie Myrseth (A) [18:00:49]: Turistfisket langs kysten har økt betydelig de siste årene, og mange reiselivsbedrifter retter seg inn mot dette markedet. Fiskeri og reiseliv er to viktige framtidsnæringer for Norge, og Arbeiderpartiet mener at kysten og fisken er viktige reiselivsprodukter, der vi bruker både kysten og fjordene våre til å skape viktige arbeidsplasser. Men det er også viktig at vi stiller krav og sikrer at turistfisket skjer innenfor bærekraftige rammer. Jeg vil berømme Senterpartiet for å ha fremmet forslaget, som altså går ut på å øke bøtesatsene for ulovlig utførsel av fisk.

Det er en samlet komité som slår fast at vi må sørge for at driften av turistfiskeanlegg er seriøs og ansvarlig, og at rammeverket kan bidra til at ressurskriminaliteten stoppes. Vi må erkjenne at vi ikke har god nok kontroll, og vi ser at for mye fisk blir tatt ut av landet av utenlandske turister. Mange av dem som blir tatt på grensen med for mye fisk i lasten, er nok heller ikke vanlige turister. Det må vi få ordnet opp i. Vi har snakket om det lenge, men tiltakene som er iverksatt, er ikke nok.

Arbeiderpartiet er opptatt av at vi bruker 100 pst. av fisken i industrien. Da er det et paradoks å høre om turister som står på kaia eller i båten og kaster råstoff, store deler av fisken, rett i havet. Det er en sløsing av ressurser som ikke er akseptabel. Vi er stolte av fisken, og dette må vi sette foten ned for.

Ifølge gjeldende regelverk kan det tas med 10 kilo fisk eller fiskevarer fra eget fiske ut av Norge. Dersom det er fisket i regi av en registrert fiskevirksomhet, er kvoten 20 kilo.

Mens komiteen har behandlet denne saken, har Riksadvokaten foreslått å fordoble satsene fra 4 000 til 8 000 kr, og videre en sats på 100–200 kr per kilo for å sikre en tilstrekkelig preventiv effekt. Begrunnelsen er en undersøkelse Riksadvokaten har gjort hos alle politidistriktene for å kartlegge dagens satser for bøter for ulovlig utførsel av fisk. Arbeiderpartiet støtter det, men vi mener det ikke er nok. Vi mener satsene bør være på et langt høyere nivå der utførsel av fisk har et profesjonelt preg. Det ser vi også flere steder. Straff og oppdagelsesrisiko må være på et nivå som gjør at den preventive effekten er reell. Derfor er det behov for både å styrke kontrollen og øke hyppigheten av kontroller for å få avdekket ulovlig utførsel av fisk.

Tom-Christer Nilsen (H) [18:03:48]: Dette er en sak der det er stor enighet på tvers av alle partigrenser om at vi ønsker å håndtere dette på en god og restriktiv måte.

I utgangspunktet er jo turistfiske noe svært positivt. Det er verdiskaping på land, der fisk videreforedles, og det er overnatting og omsetning for lokale reiselivsbedrifter og virksomheter. Det er opplevelsesturisme, og håndtert på riktig måte er det en bærekraftig turisme som gir både store og gode opplevelser og inntekter til lokalsamfunnet basert på lokale ressurser.

Som for alle andre varierer fangst- og fiskelykke også for turistene, men i hovedsak er det ofte den dyreste fisken som kommer opp av havet i forbindelse med disse turistenes fiske, og de har betalt dyrt for hvert kilo.

Manglende kontroll og useriøse aktører kan true enhver næring, også denne. Ressurskontroll står i fokus, men det er også viktig at disse bedriftene og deres kunder får et regelverk som gjør at både vi og de kan vite at virksomheten skjer innenfor bærekraftige og trygge rammer. Vi er ikke interessert i noen som helst gjentakelse av kolonitidens troféjegere og belastning av arter. Derfor er det viktig å ha en begrensning på hvor mye som kan tas, og det er viktig med strenge konsekvenser dersom det blir tatt for mye, også over grensen.

Jeg er glad for at straffenivået for overtredelse av disse begrensningene heves. Overtredelse av grensene er miljøkriminalitet, og jeg synes de nærmer seg et fornuftig nivå, men jeg har selvsagt ingenting imot om Riksadvokaten skulle finne ut at vi bør justere disse satsene enda høyere. Jeg vil bemerke at når dette får et preg av profesjonell fiskerivirksomhet, er det også andre regelverk som trer inn og kan brukes.

Skillet mellom registrert virksomhet og uregistrert fiske er også viktig å opprettholde. Vi lever i et land der hvem som helst kan leie seg et rom og hive ut et snøre. Dette er verdier vi ønsker å ha også i framtiden. Allemannsretten er en viktig grunnstein i den norske rettsoppfatningen og kulturen. Derfor er det viktig å skille mellom utnyttelse og bruk av allemannsretten og overbeskatning av naturressurser. Når allemannsretten går over i det siste, er det vår rett og plikt å reagere.

Det verserer ganske mange spørsmål og er mye diskusjon om hva som foregår i turistfisket, som i annet fiske. Jeg vil legge vekt på økt kontroll og strenge reaksjoner ved overtredelse av regelverket. Skulle det ikke være avskrekkende nok, vil jeg ikke utelukke ytterligere innstramninger av regelverket.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [18:06:33]: Jeg vil takke komiteen for samarbeidet i behandlingen av saken om økte bøtesatser ved ulovlig utførsel av fisk. Ifølge gjeldende regelverk kan det tas med 10 kilo fisk eller fiskevarer fra eget fiske ut av Norge. Dersom det er fisket i regi av en registrert fiskevirksomhet, er kvoten 20 kilo. Kvoten som er fisket i regi av en registrert fiskevirksomhet, ble i 2018 økt av dagens regjering, for å bedre oversikten over hvor mye turistene samlet sett fisker av våre felles fiskeressurser, sammen med et rapporteringssystem for fangst. De nye bestemmelsene ble innført for å øke kunnskapen om omfanget av turistfiske. Det var en økende etterspørsel fra næringen selv og andre berørte aktører om at det var nødvendig med en form for regulering. De nye bestemmelsene gir bl.a. bedre oversikt over ressursuttaket og er med på å styrke turistfiskenæringens legitimitet langs kysten.

Havfisketurisme er en sterkt voksende næring som bidrar til sysselsetting, verdiskaping og bosetting langs kysten, basert på lokale fortrinn. Da må vi sikre og støtte opp om dem som driver denne virksomheten seriøst og ansvarlig, og sikre at rammeverket bidrar til at ressurskriminaliteten stoppes. Turistfisket må få lov til å vokse, men under god kontroll og regulering.

Jeg er glad for den posisjonen fiskeriministeren har inntatt – at enhver form for fiskerikriminalitet skal avdekkes og straffeforfølges. Regjeringen har jobbet aktivt for å bekjempe fiskerikriminalitet, og har i regjeringsplattformen vært tydelig på at vi skal trappe opp kampen mot ulovlig fiske og annen fiskerikriminalitet. Det gjelder også innenfor turistfiske.

Det er en viktig forvaltning av ressursene at man har gode kontroller for å avdekke ulovlig utførsel av fisk, og at man har et bøtenivå som har tilstrekkelig preventiv effekt. Riksadvokaten har gjort undersøkelser og vært i kontakt med alle politidistrikter for å kartlegge dagens satser på bøter ved ulovlig utførsel av fisk. Det er positivt at Riksadvokaten mener det er tid for en endring av disse satsene, helt i tråd med regjeringens politikk. Jeg viser til brev av 25. april 2019, der Riksadvokaten orienterer om beslutningen om å fordoble satsene med umiddelbar virkning, slik at et nytt bøtenivå er på 8 000 kr og minstesatsen pluss 200 kr per kilo fisk.

Så vil jeg understreke at dersom utførselen er tilknyttet profesjonelt fiske og utførsel, vil også andre sanksjoner være aktuelt.

Det økte fokuset som regjeringen og fiskeriministeren har hatt på fiskerikriminalitet, er veldig positivt. Det tror jeg også Senterpartiet synes når de fremmer dokumentforslag på politiske områder som regjeringen allerede leverer på.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [18:09:48]: Havfiskefestivaler er et kjent begrep for mange. Selv var jeg med og startet en festival for vel 30 år siden, og siden har dette vært en årlig hendelse. Årsaken til festivalen var at en ville ha turister til kommunen, og en ville vise fram hvor fint en hadde det: stor fisk, mye fisk og fine båter. Arbeidet med dette skjedde i samarbeid med bygda, og alle var med på det. Meningen var at turistfisket skulle være et samspill mellom bygda og lokale reiselivsaktører, med rorbuer, hotell og ledige hus, og ikke minst så jeg for meg at fisketurismen skulle være i samarbeid med lokale fiskere – dette for å styrke vilkårene til fiskerne, som etter hvert, allerede på den tiden, hadde fått vanskeligere kår.

Det som gjorde det vanskelig å bruke lokale fiskere i en slik ordning, var dette med sertifiseringsproblematikken. Det ble for komplisert for fiskere å få båtene godkjent til å gå ut på havet med turister. Skal en få dette til, må det gjøres lettere å få sertifisert båter for å drive med slikt ekstraarbeid. Da vil man kunne få bort det meste av fryseboksturismen, hvor turistene kommer til Norge og henter hjem fisk uten å legge igjen så mye i de samfunnene de besøker.

Etter noen år våknet reiselivsbedriftene i kommunen, og vi fikk fisketurisme. Det som da skjedde, var at man kjøpte egne båter som man leide ut til turistene, uten disse restriksjonene som fiskerne hadde. Det å få en stor fisk er noe mange ønsker, og det er bare artig, men man opplever vel nå at mange bare er ute etter å hente masse fisk for å ta med seg det beste stykket av fisken og dumpe resten.

Slik det er nå, kommer det mange turister til en bygd og fisker nesten døgnet rundt. I tillegg skjæres det filet nær sagt til alle døgnets tider. Lokalbefolkningen synes ikke om dette fordi det skjer hele tiden, og gjerne også når folk skal sove. Til tider er det ufattelige mengder stor fisk som kommer på land. Og når en vet at en ikke har lov til å ta med seg så mye når en reiser ut av landet, er det mange som undrer seg: Er dette blitt et næringsfiske?

André N. Skjelstad (V) [18:13:09]: Det er stor enighet om dette, derfor leverer også regjeringen på dette området. Men uansett synes jeg det er bra at Senterpartiet tar opp saken, så får vi også mulighet til å ha en diskusjon om det.

Det er ingen tvil om at representanten Adelsten Iversen har hatt et stort engasjement for dette lenge, og det synes jeg er bra, for selv om det er stor enighet her, er det ingen tvil om at turistfiske også har positive dimensjoner, som også Adelsten Iversen var innom – slik det egentlig var tenkt. For dette har en dimensjon av lokal verdiskaping ute i distriktene, det er det ingen som helst tvil om, og ikke minst samspillet for å få dette til å funke. Men så er det sånn at noen plasser er det noe mangelfull kontroll. Det viser regjeringen tydelig at de ønsker å gjøre noe med, også gjennom at en øker bøtesatsene der dette blir drevet som et semifunksjonelt selskap der fisk fraktes ut.

Det handler om balanse, men det handler også om hvordan vi kan få en god nok forvaltning. Da tror jeg det er nødvendig med preventive virkemidler, at man viser at man er restriktiv til dette, for dette er, som flere har vært innom tidligere, miljøkriminalitet som man er nødt til å ta hånd om. Statsråden har fullt fokus på det, så jeg føler meg beroliget, men allikevel er jeg helt enig i det som representanten Adelsten Iversen viser til her, også gjennom hans engasjement i lang tid på dette området, spesielt i Finnmark, at det bortimot går fraktbiler som kjører dette ut av landet.

Sånn var det ikke tenkt, sånn er det ikke ment, derfor er det også viktig at vi har en tydelighet på dette. Og hvis det da viser seg at det er nødvendig at vi strammer inn ytterligere, skal ikke jeg stå imot det, da vil jeg faktisk heie på det, for jeg tror at nettopp det samspillet vil være det beste både for turistnæringen og ikke minst også for de distriktene som har dette. Og det tror jeg denne salen er klar til å gjøre, hvis dette skulle utarte seg videre.

Steinar Reiten (KrF) [18:15:53]: Fritidsfiske er en viktig aktivitet for rekreasjon og naturopplevelser for mange innbyggere i Norge. Fiske som matauk og rekreasjon står så sterkt i landet vårt at det må kunne kalles en del av den norske kulturarven. Fritidsfiske som en del av allemannsretten er også et viktig salgsfremmende element for reiselivsnæringen i markedsføringen av turistlandet Norge.

Likevel er det lett å glemme at et utstrakt turistfiske også innebærer en betydelig og vedvarende beskatning av norske fiskeressurser. Det foreligger ikke sikre tall for hvor mye som blir fisket av norske og utenlandske fritidsfiskere i løpet av et år. Men i en artikkel i Fiskeribladet 13. mai i fjor ble det referert til en rapport som Nærings- og fiskeridepartementet bestilte i 2005, og som estimerte summen av alt turist- og fritidsfiske for hvert av de to foregående årene til å ligge et sted mellom 50 000 og 65 000 tonn.

Siden da har turistfiske hatt en eksplosiv utvikling langs kysten, slik at vi i dag kanskje snakker om så mye som 100 000 tonn fisk som blir fisket helt uregulert og ukontrollert, og som kommer i tillegg til det anbefalte totale fisket av våre bestander, spesielt kysttorsk, skrei og kveite. Til sammenligning kan nevnes at den norske totalkvoten for nordøstarktisk torsk i 2019 er på om lag 313 000 tonn.

Ut fra hensynet til en bærekraftig forvaltning av de kystnære norske fiskeressursene er det derfor viktig at vi har et strengt og tydelig regelverk som regulerer utførselen av fisk og fiskeprodukter fra fritidsfiske. Et bredt flertall i komiteen, bestående av regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og Senterpartiet peker på behovet for økt kontroll for å avdekke ulovlig utførsel av fisk. Det samme flertallet viser til viktigheten av kartleggingsarbeidet som Havforskningsinstituttet nå jobber med når det gjelder ressursuttaket fra fritidsfiske.

Videre viser regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og Senterpartiet til at Riksadvokaten i april i år doblet minstesatsen på bøter for ulovlig utførsel av fisk, og peker på heving av bøtesatsene som et viktig tiltak for å regulere ulovlig utførsel fra turistfiske.

I likhet med de øvrige regjeringspartiene mener Kristelig Folkeparti at en kraftig økning av bøtesatser, som nylig er blitt gjennomført for dem som måtte bli tatt i kontroller, i første omgang er et tydelig og virkningsfullt signal som må forventes å gi avskrekkende effekt. Det er likevel viktig at bøtenivået i tiden som kommer, blir tilpasset framtidig pris- og kostnadsvekst, slik at effekten ikke blir svekket over tid.

Vi føler oss trygge på at departementet og statsråden følger opp merknader fra flertallet i komiteen om behovet for økt kontroll, og at andre sanksjoner enn bøtelegging kan være aktuelle hvis det blir avdekket utførsel som har tilsnitt av profesjonelt fiske og profesjonell utførsel. Kristelig Folkeparti viser for øvrig til Granavolden-plattformen, som slår fast at regjeringen vil trappe opp kampen mot ulovlig fiske og annen fiskekriminalitet. Vi kommer derfor til å stemme imot forslagene fra opposisjonen i denne saken.

Statsråd Harald T. Nesvik [18:19:12]: De siste ti årene har det vært en framvekst av reiselivsbedrifter langs kysten som legger til rette for turistfiske. Samtidig som reiselivsnæringen langs kysten skal ivaretas, innebærer denne økte aktiviteten et større press på fiskeressursene våre. Det har vært behov for mer kunnskap om det ressursuttaket i sjøen som turistfiskenæringen bidrar til, og det har dessverre vært altfor liten oversikt over denne virksomheten.

Det er nettopp derfor regjeringen fikk på plass nye regler for turistfiskevirksomhet fra 1. januar 2018. Disse reglene er med på å styrke turistfiskenæringens legitimitet og seriøsitet langs kysten. Målsettingen er å få et bedre bilde av ressursuttaket som stammer nettopp fra turistfiske. Turistfiskenæringen har et betydelig meransvar for å bidra til holdningsskapende informasjonsspredning til sine gjester om norske forhold, regler, lover og forventninger.

Det er svært uheldig at det smugles fisk ut av landet. Dette er både økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet. Det undergraver kontrollen med ressursuttaket fra havet, og det ødelegger for den seriøse delen av turistfiskenæringen. Derfor ønsker jeg velkommen Riksadvokatens beslutning om å øke bøtesatsene for ulovlig utførsel av fisk. Det er besluttet med umiddelbar virkning at gjeldende satser dobles. Det betyr at minstesatsen blir en bot på 8 000 kr, og deretter vil boten øke med 200 kr per kilo fisk eller fiskevare. Dette vil merkes.

Det er åpenbart en utfordring at utlendinger kommer til Norge med et mål om å ta med seg mest mulig fisk ut av landet for å oppnå egen fortjeneste. Slike turistfiskere er ikke det Norge trenger. Jeg har tro på at doblingen av bøtesatsene vil bidra til å redusere fiskesmuglingen, men dersom dette viser seg å ikke være tilstrekkelig, har jeg tenkt å følge denne saken svært nøye. Jeg aksepterer ikke fiskerikriminalitet, verken om det er profesjonelle utøvere som gjør det, om det er turister som gjør det, eller om det er andre som gjør det. Dette er noe som skal bekjempes rundt omkring langs hele kysten, og jeg kommer til å følge dette arbeidet nøye. Jeg vil også ansvarliggjøre reiselivsbedriftene som har et ansvar for å informere om de vilkårene det medfører å drive med denne typen aktivitet.

Ja, vi bør også ha flere kontroller; ja, vi må også sørge for god informasjon; og ja, jeg har tenkt å fotfølge dem som fusker og driver med denne kriminaliteten. For ingen av oss tjener på det, og i tillegg settes det som har med allemannsrettighetene våre å gjøre – det å kunne bevege oss i fjæresteinene, det å kunne drive med rekreasjonsfiske – på prøve av dem som bedriver kriminalitet.

Siv Mossleth (Sp) [18:28:55]: Jeg er veldig fornøyd med at Riksadvokaten i etterkant av at forslaget vårt ble fremmet, har besluttet å doble bøtesatsene med umiddelbar virkning. Jeg er også fornøyd med komiteens vilje til å øke kontrollen, for å bidra til at ressurskriminalitet stoppes. Både yrkesfiskere og naboer til useriøse fiskeaktører har reagert på en ressursbruk som er både uetisk og ulovlig.

Det ble sagt fra talerstolen i denne saken fra en av Fremskrittspartiets representanter at Senterpartiet fremmer forslag som regjeringa jobber med. Men da vi fremmet dette forslaget, var det ingenting som tydet på at en endring var like om hjørnet. Tvert imot hadde alle de tre nordnorske fylkeskommunene etterlyst handling i denne saken. Så jeg mener at dette forslaget virkelig var på sin plass. Fisketurisme må drives seriøst, og det må gi positive ringvirkninger langs kysten.

Men jeg registrerer at viljen til å oppfylle disse målene finnes hos hele komiteen, så jeg har spesielt lyst til å peke på mindretallsforslag nr. 3:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med en egen sak med tiltak for å sikre et seriøst turistfiske og å bekjempe ressurskriminalitet i forbindelse med fritidsfiske.»

En av de viktige tingene som må på plass, er å få en godkjenningsordning for havfisketurisme, for å støtte opp om de seriøse aktørene som gir en reell verdiskaping langs kysten. Det betyr lokale ringvirkninger også for puben, dagligvarebutikken og lokalbefolkningen. Senterpartiet er helt tydelig på at vi vil ha en turistfiskenæring som er en enda større bidragsyter når det kommer til lokal og regional verdiskaping, sysselsetting og bosetting.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [18:31:30]: Jeg bruker den tiden jeg har mulighet til for å snakke om dette. Jeg er veldig glad for det fiskeriministeren sa. Det tyder jo på at han tar dette på alvor, og at han kommer til å følge det opp.

Antallet turistfiskebåter har blitt stort. Det er som regel hoteller eller reiselivsbedrifter som eier disse fartøyene. Som regel går det bra at turistene selv går ut på havet uten guider, men det hender at det er ulykker, og for ikke så lenge siden hadde vi en sånn ulykke. De fleste reiselivsbedriftene har gode kontrollrutiner, mens andre ikke har det.

Å skjære fileter av en fisk er ofte en kunst. Jeg må dessverre si at måten mange turister skjærer fileter på, er skammelig. Her burde det vært obligatorisk kurs for alle som ville skjære selv. Jeg mener at all fisk skulle ha vært levert på kaia, og at turistene som ville ha med seg fisk når de reiste, kunne fått kjøpe fisk fra fiskebedriften. Dette kan man lett få til. Det bør nok lages et regelverk for turistfiske som alle kan enes om. Sånn det er nå, føler jeg at turistfisket er en hån mot det tradisjonelle fisket vi har i Norge. Lokale fiskere som har fisket sine kvoter, må nå stå og se på at turistene fisker døgnet rundt uten at de blir stoppet. Som sagt mener jeg at all fisk skal på land og bli prekavert på fiskebruket, og at man da får kjøpe den fisken man har lov til å ha med seg når man drar.

En bør regulere turistfisket bedre, og en bør gjøre det mulig for fiskere på en enkel måte å ta med seg turister ut på havet – og når jeg sier fiskere, mener jeg de profesjonelle fiskerne, som har egnede båter, og som kan ha med seg fiskere på havet.

Jeg synes det er bra at NHO ønsker at man tar dem som smugler fisk, og det som jeg har opplevd selv, er at man nesten ukentlig ser biler kjøre med fileter ut av kommunen vår. Det er klart at sånt ikke er bra, og det tyder jo på at det er et industrifiske.

Terje Aasland (A) [18:34:26]: Ulovlig turistfiske og for så vidt også ulovlig fritidsfiske er ikke en diskusjon av ny dato, tvert om har den vart i ganske mange år. Problemet er bare økende, til tross for at en har gjort ulike tiltak. Det er innført nye tiltak fra 1. januar 2018, men det er ingenting som veldig klart tyder på at de har veldig god virkning, i hvert fall. Tvert om er det god diskusjon om ikke dette med ulovligheten innenfor turistfisket fortsetter omtrent i samme mønster som tidligere.

Vi ønsker jo ikke å gjøre det vanskeligere for dem som driver seriøst – tvert om – det er en kvalitet, og det er en mulighet til næringsutvikling og næringsaktivitet langs kysten. Men vi må komme det ulovlige turistfisket til livs, og det er det som er hovedproblemet. Da er det ingen tvil om at det er kontrollfunksjonen som er helt vesentlig. Blant de nye tiltakene som ble innført i fjor, er det ingen direkte økning i kontrollen, det er ingen vesentlig større fare for å bli tatt hvis en vil drive ulovlig. Det tror jeg er litt av problemet.

Til Arbeiderpartiets inngang i denne saken: Vi har vært med på hele innstillingen bortsett fra der regjeringspartiene skryter av regjeringserklæringen. Vi er med på alt fordi vi mener at det er viktig at Stortinget samler seg om noe som alle oppfatter er en både økonomisk og ressursmessig kriminalitet som vi vil til livs.

Da er jeg litt forundret over for det første ikke å høre tydeligere – skal vi si – visjoner fra fiskeriministeren om hvordan han vil forsterke kontrollen og faktisk ta dem som driver med ulovligheter. Det er jeg litt forundret over. Det er greit med dialog og fine ord og tøffe ord fra talerstolen, men hvordan han reelt sett vil følge det opp, det er det vanskelig å se.

Jeg er også litt forundret over regjeringspartiene når de stemmer imot de tre forslagene som er fremmet, spesielt dette om at en gjennom vedtak skal slå fast at en ønsker å styrke kontrollen. Det er vi jo egentlig enige om i denne salen. Jeg mener at diskusjonen her og erfaringene veldig tydelig viser at vi hadde hatt behov for å ha en egen sak, nettopp for å sette rammene rundt tiltak for å få opp seriøsiteten både i turistfisket og i fritidsfisket. Men dessverre, det ønsker ikke regjeringspartiene. De mener tilsynelatende at de har full kontroll på dette spørsmålet, noe jeg dessverre tror de overhodet ikke har.

Statsråd Harald T. Nesvik [18:37:12]: Litt til representanten Aasland: Myndighetene har vært bevisst på utfordringen knyttet til overtredelse av utførselskvoter. Fiskeridirektoratet samarbeider med tolletaten, skatteetaten, politiet og Mattilsynet, hvor nettopp ulovlig utførsel av fisk utgjør en del av dette bredere kontrollfokuset – og det er her det ligger. Her må vi sørge for et godt samarbeid mellom de ulike etatene for å avdekke den kriminaliteten som skjer. Jeg antar jo at det er den kriminelle delen av aktiviteten vi ønsker å avdekke.

Det har også vært spørsmål knyttet til ressursuttak. Der er jeg helt enig, og jeg er opptatt av at man skal utnytte hele fisken. Dette sier jeg på alle foredragene jeg har rundt omkring om disse temaene. Her er jeg overbevist om at turistfiskenæringen ikke bare kan, men må bli bedre. Her kan man ha samarbeid med lokale fiskemottak, med lokale bedrifter osv., som faktisk kan gjøre et produkt ut av restråstoffet av fisken, slik at vi ødelegger minst mulig fisk i vår iver etter å hente fram bare filetene, noe som jeg mener er en uting.

Videre er det ikke småting man innførte i forbindelse med regelverket som trådte i kraft 1. januar 2018. Det ble innført en registrering knyttet til turistfiskevirksomheten. Utførselskvoten ble endret: 20 kg ved registrerte bedrifter og 10 kg fra eget fiske. Slik sørget man for at de som ikke var registrert, fikk en lavere utførselskvote. Man fjernet ordningen med troféfisk. I tillegg ble utførselskvoten endret fra 24 timer til 7 dager – alt dette for å begrense og få bukt med den ulovlige delen av dette.

Jeg har sagt at dersom disse tiltakene viser seg ikke å være tilstrekkelige, er vi nødt til å komme tilbake til nye tiltak for å sørge for at vi har kontroll på situasjonen. Det er det jeg prøver å si hele tiden. Det står jeg for, og det skal vi levere på.