Andre visepresident Morten Wold [10:07:03]: Presidentskapet legger med dette frem sin innstilling hvor det tilrås at forslaget – fremsatt av stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes i Dokument 8:171 S for 2018–2019 – ikke vedtas. Representantforslaget går ut på at det vedtas en prøveordning for borgerforslag der personer som har stemmerett i stortingsvalg, kan fremme forslag til behandling i Stortinget. Forslagsstilleren viser bl.a. til at ordninger for behandling av innbyggernes forslag i Norge er innført på kommunalt nivå og på fylkesnivå. Det pekes videre på at det i Danmark ble innført en prøveordning med borgerforslag til Folketinget med varighet ut januar 2020, og at det allerede er besluttet at ordningen skal forlenges.

Jeg vil på vegne av et samlet presidentskap bemerke at det følger av Grunnloven § 76 at det kun er regjeringen gjennom Kongen i statsråd og stortingsrepresentantene som har rett til å fremme lovforslag for Stortinget. Dette er i praksis lagt til grunn også for forslag til andre typer stortingsvedtak, selv om det i enkelte tilfeller forekommer at henvendelser til presidentskapet, f.eks. rapporter avgitt til presidentskapet og eksterne henvendelser til Stortinget eller presidentskapet, blir referert og tatt til behandling etter Stortingets forretningsordens § 39 direkte, uten at forslaget først har blitt fremsatt for Stortinget.

Presidentskapet mener det fremsatte forslaget kan reise prinsipielle spørsmål i relasjon til forslagsretten slik den er nedfelt i Grunnloven. Gitt at formkrav og øvrige fastsatte kriterier er oppfylt, innebærer den foreslåtte prøveordningen at den eller de som står bak borgerforslag, i realiteten får krav på at fremsatte forslag skal behandles av Stortinget, selv om dette eventuelt skjer ved at en eller flere stortingsrepresentanter fremsetter borgerforslag for Stortinget på borgernes vegne.

En prøveordning som den foreslåtte, vil også – i tillegg til de prinsipielle sidene jeg nettopp nevnte – kreve at det settes av betydelige ressurser til etablering og vedlikehold av digitale løsninger og til praktisk tilrettelegging for øvrig av Stortingets administrasjon.

Et samlet presidentskap har merket seg at det parallelt med det foreliggende representantforslaget er fremsatt et grunnlovsforslag som omhandler retten til å fremsette borgerforslag. Presidentskapet viser i den forbindelse til at dette grunnlovsforslaget kan gi grunnlag for en bredere offentlig debatt og dypere vurdering av om en slik ordning bør og skal innføres. I tillegg kommer at den folkelige deltakelsen i demokratiet i dag allerede er godt ivaretatt. Enhver har full mulighet til å henvende seg til ett eller flere medlemmer av Stortinget for å ta opp saker. Presidentskapet mener derfor at Stortinget bør vente med å ta stilling til om det skal innføres en ordning med borgerforslag inntil det fremsatte grunnlovsforslaget blir behandlet.

Jeg viser ellers til merknadene i innstillingen og anbefaler med dette presidentskapets enstemmige tilråding.

Petter Eide (SV) [10:10:13]: God morgen! La meg klargjøre SVs posisjon først. Vi er tilhengere av dette forslaget fra Rødt. Vi synes det er et bra forslag, det er et viktig forslag, og det er også et visjonært forslag.

Jeg mener at vi skal gå inn for dette av mer prinsipielle grunner. Jeg mener at det er Stortingets og stortingsrepresentantenes forpliktelse å drøfte hvordan vi kan videreutvikle vårt demokrati. Det er ikke slik at demokratiet i går, i dag og i morgen skal være det samme. Vi skal hele tiden lete etter nye måter å utvikle demokratiet vårt på. Det foregår stadig historiske endringer – det kommer nye tekniske løsninger osv. – som gjør at et levende folkestyre må være dynamisk og må forandre seg i takt med tiden.

Vi vil også vise til at det nå nylig har kommet meningsmålinger som viser at folk har manglende tillit til politikerne. Det kan være mange grunner til det, men vi skal ikke se bort fra at en av grunnene er at veldig mange opplever stor avstand mellom det de er opptatt av, og muligheten til å få dette fremmet i en politisk sammenheng.

Vi må også se dette i et litt større, kanskje internasjonalt, perspektiv. Fra 1990-tallet, etter Murens fall og kommunismens tilbaketog, opplevde vi en voldsom framgang i demokratiet rundt omkring i verden, og det har vært en positiv utvikling i 20 år. Så har vi de siste årene sett noe tilbakegang. Flere demokratier, også i Europa, er utfordret på mange områder, og vi kan vise til store land som Brasil, Filippinene og til dels også USA, hvor demokratiske løsninger er utfordret. Da må vi spørre oss: Har vi i lille, velfungerende Norge også en forpliktelse internasjonalt til å vise oss fram og videreutvikle vårt demokrati i takt med tiden og i takt med historien? Det mener jeg er helt avgjørende.

Vi kommer altså til å støtte dette forslaget, men jeg synes kanskje at Rødt har vært noe for detaljert i utformingen av det. Jeg tror det har vært en liten taktisk bommert, for Rødt har invitert presidentskapet i sin debatt til å se på de tekniske, implementerende løsningene i forslaget, og de kan dermed lett avvise det. Presidentskapets merknader og innstilling er blottet for visjoner. Det er kun formalistisk, og det er et motargument mot de konkrete løsningene som Rødt fremmer. SV kommer likevel til å støtte forslaget, selv om jeg innerst inne hadde håpet at Rødt ikke hadde vært så detaljert i utformingen, for da tror jeg forslaget hadde stått sterkere.

Seher Aydar (R) [10:13:12]: I år markerer vi hundre år med stemmerett for alle. Rødt fikk med seg et samlet storting på denne markeringen. Hit har vi kommet gjennom kamp for et samfunn med like og sterke rettigheter for alle og ikke bare for den økonomiske og politiske eliten. I dag står ikke kampen om hvorvidt vi skal ha stemmerett eller ikke, men om å sikre stemmeretten og demokratiets innhold og verdi.

Presidentskapets syn er at «den folkelige deltakelsen i demokratiet i dag er godt ivaretatt.» Men som det ble nevnt, i går kom innbyggerundersøkelsen 2019, som viser at stadig flere innbyggere sier de forsøker å påvirke politikerne og Stortingets avgjørelser, men inntrykket av at stortingspolitikerne lytter til innbyggernes synspunkter og tilliten til at stortingspolitikerne arbeider for innbyggernes beste, stuper.

Selv om valgdeltakelsen fortsatt er høy, er tilliten til demokratiet fallende. Vi vil bruke stemmerettsjubileet til å snu dette. Vi vil gi innbyggerne mulighet til å fremme forslag som Stortinget må ta stilling til – borgerforslag.

Presidentskapet viser til at det reises spørsmål om forslagsretten i Grunnloven, og at enprøveordning vil kreve ressurser. Men verken Grunnloven eller Stortingets forretningsorden er direkte til hinder for at andre enn Stortinget eller regjeringen kan sende forslag som Stortinget kan vedta å ta opp til behandling. Forslaget overlater også til presidentskapet å legge opp en prøveordning med praktisk forsvarlig framgangsmåte.

I Norge har vi innbyggerforslag på kommunalt nivå og fylkesnivå. I Danmark har de hatt enordning med borgerforslag i Folketinget siden 2018. Hvis vi skal se litt på erfaringene, er erfaringene fra Danmark positive. Det folkelige engasjementet er stort uten at det overbelaster eller tilsidesetter parlamentet.

Presidentskapet viser videre til at Rødts grunnlovsforslag om borgerforslag, som kommer til behandling etter stortingsvalget i 2021, kan gi bredere offentlig debatt og vurdering av en slik ordning. Det håper vi også.

Ved å vedta en prøveordning med borgerforslag kunne prosessen kommet i gang allerede nå og utgjort en verdig avslutning på stemmerettsjubileet, men med mindre de etablerte partiene kommer på bedre tanker, får vi konstatere at vi ser fram til neste runde. Rødt tar kampen for å utvide demokratiet med seg til neste stortingsperiode.

Jeg tar med dette opp Rødts forslag.

Elin Rodum Agdestein (H) [10:16:46] (ordfører for saken): Først en takk til komiteen for samarbeidet i denne saken, som omhandler samtykke til å innlemme en EU-forordning om formidlingsgebyrer for kortbaserte betalingstransaksjoner i EØS-avtalen. Det er en samlet komité som gir sin tilrådning om at Stortinget godkjenner innlemmelse av forordningen.

Jeg vil gi en kort redegjørelse for hovedpunktene i saken.

Beslutningen om innlemmelse av forordningen ble tatt i EØS-komiteen i februar i år, da med det vanlige forbeholdet om Stortingets tilslutning. Stortingets samtykke til rettsakten er nødvendig, i medhold av Grunnloven § 26 andre ledd.

Forordningen omhandler en regulering av formidlingsgebyrer, der det innføres en maksimumsgrense for slike gebyrer når det gjelder bruk av både debet- og kredittkort. Det enkelte land vil likevel stå fritt til å fastsette lavere gebyrer enn maksgrensen og på gitte vilkår la tilbydere av den typen betalingstjenester kreve et fast beløp per transaksjon. Men det er verd å merke seg at tilleggsgebyrer ved bruk av betalingskort ikke lenger blir tillatt, som f.eks. gebyr ved kjøp av flyreiser, som de fleste nå foretar på nett.

Videre gis det regler om handelspraksis, bl.a. regler om opplysningsplikt om gebyrer for ulike betalingskort og varemerker. Norge fastsatte allerede i 2016 nasjonale regler gjennom en forskrift om formidlingsgebyrer, som i hovedsak samsvarer med EU-forordninger. Men det stilles nå i tillegg et krav om utenomrettslig tvisteløsningsorgan i medlemsstatene.

Når det gjelder regler for et slikt tvisteløsningsorgan, behandler vi det nærmere i en sak senere i dag, Innst. 35 L for 2019–2020, jf. Prop. 128 L for 2018–2019, om diverse endringer i finansforetaksloven mv., der Finansklagenemnda foreslås som et hensiktsmessig organ i så måte, eventuelt gjennom et utvidet mandat.

Hovedformålet med forordningen er å sikre kostnadseffektivitet, gi lavere kostnader for kundene ved bruk av betalingskort samt å gi gode konkurransevilkår og økt innovasjon på området. Det maksimale gebyrnivået for bruk av betalingskort blir med dette likt i EØS-området, på samme måte som regelsettet for konkurransevilkår og regulatorisk rammeverk også blir likt innenfor EØS.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [10:19:36]: Som saksordføreren viste til, er regler i Norge som i stor grad samsvarer med denne forordningen, allerede innført gjennom forskrift for over tre år siden. Det som dermed bør være et stort spørsmål for Stortinget å stille seg, er hvorfor det er viktig å innta disse reglene i EØS-avtalen. Hva er det en oppnår ekstra ved å ta det inn i EØS-avtalen og binde oss gjennom EØS på det? Det kan ikke være slik at vi i Stortinget bare vedtar nye regler på autopilot – det må jo ha en begrunnelse. Eller er begrunnelsen at bare det kommer fra EU, er det greit? Eller om det ikke er greit, skal vi uansett godta det fordi det kommer fra EU?

Det jeg savner i veldig mange saker, inklusiv denne saken, er en nærmere begrunnelse for hvorfor en velger å innføre regelverket gjennom EØS-avtalen, og hva slags konsekvenser det vil ha både for forbrukere, for betalingsmottakere og for betalingstjenestetilbydere. Når saksordføreren her viser til at det på noen områder er en forskjell mellom den eksisterende forskrift og det som ligger i forordningen knyttet til utenomrettslig tvisteløsningsorgan, hadde jeg også forventet at det hadde vært en nærmere drøfting i saken, men også fra saksordførerens side av hvorfor det er fornuftig å innføre dette, og hva slags konsekvenser, hva slags nye administrative byrder, som eksempelvis vil kunne komme som følge av det. Jeg registrerer at saksordføreren viser til en senere sak, og at en kan utvide mandatet til Finansklagenemnda, men hele tiden når vi behandler saker i Stortinget, må vi ha en konkret vurdering i den enkelte sak av hensiktsmessigheten, av konsekvenser for norske interesser, konsekvenser av nye byrder som en kan pålegge ulike aktører i det norske samfunnet.

Men ut fra en helhetlig vurdering velger vi i Senterpartiet i denne saken å støtte tilrådingen og tilslutte oss den.

Svein Roald Hansen (A) [10:22:29]: Jeg har en mistanke om at representanten Gjelsvik egentlig vet hvorfor vi implementerer dette i EØS-avtalen, men han ønsker en ytterligere begrunnelse. Nå er det gitt en begrunnelse, som også er referert i innstillingen, og jeg kan sitere det:

«Innlemmelse i EØS-avtalen og gjennomføring av forordningen er nødvendig for å sikre like konkurransevilkår og likhet i det regulatoriske rammeverket, ved at det blir ett sett regler i hele EØS. Innlemmelse av forordningen i EØS-avtalen vil også legge til rette for at homogeniteten i EØS-regelverket videreføres i tråd med EØS-avtalens formål.»

Det er altså ikke tilstrekkelig at forskriften fastsatt av Finansdepartementet stort sett er i tråd med forordningen. Forordningen er en del av det ganske omfattende regelverket EU-landene har fått på plass for å sikre en sterkere kontroll med finansnæringen etter finanskrisen for en tid tilbake. Det tror jeg vi alle bør være glade for.

Det samme spørsmålet reiser Senterpartiet og Rødt også i neste sak, innlemmelse i EØS-avtalen av forordningen om referanseverdier. Partiene kan ikke se at det

«hverken er nødvendig eller akseptabelt at det igjen avstås suverenitet til (…) EUs finanstilsyn»,

sies det i merknadene. Nå er det formelt sett ESA det avstås suverenitet til, men det høres vel mer skremmende ut med EU.

Et flertall i denne salen har vedtatt at også norsk finansnæring skal kunne delta i det indre marked. Da er det nødvendig at vi tar dette regelverket inn i EØS-avtalen. Det er faktisk i norsk interesse at vår finansnæring kan operere i det indre marked innenfor det samme regelverk som andre lands finansnæringer.

Nå tar vel verken Senterpartiet eller Rødts representanter mine ord for god fisk i så måte, så la meg sitere fra en rapport som Nei til EU har fått Menon til å lage, og som analyserer forskjellene mellom EØS-avtalen og en tradisjonell handelsavtale. Om finansnæringen skriver Menon:

«Denne næringen er svært sårbar for å tre ut av EØS-avtalen ettersom vilkår for å betjene det europeiske markedet er tungt regulert gjennom EØS-avtalen. Næringen står overfor en rekke gjensidige godkjenningsordninger som ikke en bilateral avtale av CETA-typen» – altså avtalen mellom Canada og EU – «kan fullt ut besvare. Det er også litt usikkert om man kan fullt ut kompensere med unilateral tilpasning til alle disse direktivene og forordningene.»

Dessuten er EØS-avtalen avhengig av at de tre EFTA-landene er enige om innlemmelse av nytt regelverk. På dette området er ikke minst Liechtenstein avhengig av at finansnæringen er innenfor regelverket i det indre marked. Jeg synes ikke det er uvesentlig at vi også tar hensyn til det.

Nå er jo Senterpartiet enig i

«at det kan være gode grunner til at det norske regelverket om formidlingsgebyr for kortbaserte transaksjoner tilpasses regelverket hos andre land»,

som Gjelsvik også understreket. Da framstår uviljen til å ta forordningen inn i EØS-avtalen mer som en slags demonstrasjon.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [10:26:04]: Nå velger representanten Hansen som del av denne saken å invitere til en større debatt om Norges tilslutning til EU på finansområdet og tilslutning til EUs finanstilsyn. Det kan vi gjerne ta en større debatt om, og vi kommer senere også tilbake i en annen sak som berører det i større grad. Men til den overordnede målsettingen om å ta større grep og styring over finansnæringen for å hindre nye bankkriser: Det er viktig at vi bygger på den tradisjonen som vi har hatt i Norge med å ha et solid finanstilsyn, som er selvstendig og kan ivareta hensynene ut fra norske forhold. Da er det svært uklokt å legge det norske finanstilsynet i EUs hender på viktige områder.

Til den konkrete saken som vi behandler her: Jeg synes at representanten Hansen overspiller til de grader konsekvensene av eventuelt å skulle gå imot det som ligger på bordet her. Her har en en norsk forskrift som per i dag har nærmest identiske regler med det som ligger i forskriften som følger av EU-forordningen. At det for den norske finansnæringen vil være noe problem å samarbeide med andre land og finne hensiktsmessige løsninger dersom en ikke vedtar forordningen i denne salen i dag, er svært vanskelig å se. Den konkrete forskjellen som ligger i forordningen, sammenlignet med forskriften som allerede er implementert i norsk lov – så langt jeg kan se, og som er pekt på fra saksordførerens side – er spørsmålet om å etablere et utenomrettslig tvisteløsningsorgan.

Senterpartiet er med på å implementere forordningen, men vi mener det ville ha styrket behandlingen i Stortinget om en hadde gitt en tydeligere begrunnelse for hvorfor det er fornuftig og viktig å innføre det nye kravet om et utenomrettslig tvisteløsningsorgan når vi på egen nasjonal basis ikke har vurdert det som nødvendig tidligere. Hvorfor skal vi da gjøre det nå?

Det må kunne gå an å stille viktige spørsmål og kontrollspørsmål ved behandling av slike saker. Men som sagt vil Senterpartiet stemme for forslaget til vedtak som er lagt fram.

Bård Hoksrud (FrP) [10:29:56] (ordfører for sakene nr. 3 og 4): Jeg er fortsatt ganske ny i finanskomiteen, og akkurat denne teksten, det dette handler om, er vel ikke nødvendigvis en kioskvelter for vanlige folk.

Bakgrunnen for referanseverdiforordningen er at det i etterkant av finanskrisen ble avdekket at det faktisk var manipulasjon av referanserentene Libor og Euribor. I tillegg var det kommet anklager om manipulasjon av råvareindekser. Den dokumenterte manipulasjonen av referanserenter har understreket viktigheten av, og sårbarheten ved, fastsettelsen av referanseverdier. Manipulasjon av referanseverdier kan medføre betydelige tap for forbrukere og investorer og kan få konsekvenser for realøkonomien. Det har gjort at det har vært viktig å sette i verk ytterligere tiltak for å hindre at dette skal kunne skje igjen.

I denne saken behandler vi forslag om å gjøre endringer. Endringene vil bidra til at vi gjennomfører EUs referanseverdiforordning i norsk rett ved inkorporasjon, i tillegg til å gi nødvendige tilstøtende regler forutsatt i forordningen. I Norge er det overordnede regler om fastsettelse av referanserenter i referanserenteloven. Loven gir i dag hjemmel for framtidig gjennomføring av reglene for referanserenter i referanseverdiforordningen, men gir ikke hjemmel for gjennomføring av referanseverdiforordningens regler om andre referanseverdier.

Sakene vi nå behandler, legger opp til at forordningen skal gjelde som norsk lov. Selv om forordningen skal gjelde som den er, er det behov for nasjonale bestemmelser for å operasjonalisere enkelte bestemmelser i forordningen. I proposisjonen foreslås endringer i referanserenteloven for å operasjonalisere reglene i forordningen, herunder hvem som skal være tilsynsmyndighet, forordningens krav til tilsynsmyndighetenes tilgjengelige virkemidler og forordningens krav til reaksjonssystemer. Det foreslås at Finanstilsynet skal ha hjemler til å gi pålegg om publisering og rettelse til referanseverdier, gi tvangsmulkt for manglende etterlevelse av pålegg og fatte vedtak om å ilegge personer forbud mot å inneha ledelsesfunksjon i foretak som må ha tillatelse eller godkjenning etter loven. Det foreslås også bestemmelser som gir Finanstilsynet hjemmel til å beslutte at vinning skal inndras, og til å ilegge overtredelsesgebyr ved nærmere angitte overtredelser. Straffebestemmelsen foreslås derimot ikke videreført.

Under komiteens behandling har Senterpartiet og Rødt valgt å fremme egne merknader, og Senterpartiet fremmer et eget forslag, så jeg regner med at de eventuelt vil redegjøre for sitt syn. Men jeg synes – på vegne av Fremskrittspartiet – at det er en bra sak som ligger her. Det handler faktisk om samarbeid over landegrenser for å sikre at både forbrukere og investorer blir ivaretatt på en god måte, og at man ikke kan manipulere disse referanserentene, fordi det betyr mye for vanlige folk og for verdiene. Så jeg er litt overrasket over Senterpartiets forslag her, men det er tydeligvis en skepsis mot alt som kan ose av noe som har med EU å gjøre.

Elin Rodum Agdestein (H) [10:33:18]: I proposisjonen ber regjeringen Stortinget om samtykke til regler som er viktig for å opprettholde tilliten til referanseverdier som brukes i finansielle kontrakter. Det er bl.a. viktig for å bevare tilliten til viktige norske referanseverdier, som f.eks. Nibor, for at de skal kunne brukes av markedsaktørene i EU. Referanseverdiforordningen som nå innlemmes i EØS-avtalen, gir regler om fastsettelse og bruk av referanseverdier som brukes i finansielle instrumenter og finansielle kontrakter, eller for å måle resultater i investeringsfond. Dermed vil det stilles en rekke krav til dem som fastsetter referanseverdiene, og til hvordan de skal organisere virksomheten.

De fleste av bestemmelsene i forordningen trådte i kraft 1. januar 2018 i EU. I Norge er det overordnede regler i referanserenteloven om hvordan referanserenten skal fastsettes. Loven gir i dag hjemmel for framtidig gjennomføring av reglene for referanserenten i referanseverdiforordningen, men ikke hjemmel for gjennomføring av referanseverdiforordningens regler om andre referanseverdier, som aksje- og obligasjonsindekser og varereferanseverdier. Derfor er lovendringen vi vedtar i dag, viktig for å operasjonalisere reglene i forordningen. Med lovendringen vil det være Finanstilsynet som skal avgjøre om en administrator av en referanseverdi skal få tillatelse eller godkjenning av registrering. Som saksordføreren sa, skal Finanstilsynet også ha hjemler til å gi pålegg om publisering av rettelser til referanseverdier, eventuelt gi tvangsmulkt for manglende etterlevelse av pålegg og ilegge personer forbud mot å inneha ledelsesfunksjoner i foretak som må ha den typen tillatelser eller godkjenning etter loven.

Som saksordføreren var inne på med tanke på forhistorien, hva vi så i finanskrisen, er korrekt fastsettelse av referanseverdier av stor betydning for partene i en avtale, og selv små avvik kan potensielt ha store økonomiske konsekvenser for både forbrukere og investorer – og i neste omgang for den finansielle stabiliteten. Derfor er det sånn at innlemmingen av denne forordningen styrker tilliten til viktige referanseverdier. Det er viktig for Norge og for norske aktører.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [10:36:20]: Jeg merket meg at saksordføreren sa at denne saken ikke er noen kioskvelter, men det saken i hvert fall kan innebære, er at den velter nye kostnader over på Finanstilsynet og norske domstoler, og at den bidrar til å avgi suverenitet. Jeg synes at saksordføreren – istedenfor å forsøke å polemisere med Senterpartiet, som stiller kritiske spørsmål til betydningen av å innføre nytt EU-regelverk i norsk lov – bør konsentrere seg om å presentere det som faktisk er konsekvenser av de reglene som innføres. Vi har pågående saker i det norske samfunnet om hvordan Stortinget ikke har vært oppmerksom på konsekvenser av regler som en har godtatt gjennom EØS-avtalen, hva slags forpliktelser det innebærer for Norge, hva slags konsekvenser det har både for borgere, for norsk forvaltning, for norske domstoler og for oss som lovgivere. Da synes jeg kanskje en skal vise litt mer måtehold i sin kritikk og sin polemisering med dem som velger å gå tungt inn i saken og stille noen kritiske spørsmål, og se på hva det faktisk betyr.

Det er uheldig å innføre nytt regelverk uten å ha en grundig vurdering av konsekvensene for norske foretak – uten i større grad å ha gjort grundige vurderinger av om en kunne ha gjort andre tilpasninger i regelverket for i større grad å tilpasse til norske forhold, hvis en da skal innføre reglene. Så er spørsmålet hva slags konsekvenser dette har for økt byråkrati, som en gang i tiden var noe Fremskrittspartiet var opptatt av, men som de etter at de kom i regjering, ikke har vist noen interesse for – tvert imot øker byråkratiet i Norge dag for dag. I innstillingen står det jo at det vil bli økte kostnader for Finanstilsynet, økte kostnader for domstolene, men det er altså ikke konkretisert hva dette vil bety. Hvor store er ekstrabyrdene? Hvor store er ekstrakostnadene? Og hva slags oppgaver som i dag blir utført, vil det eventuelt kunne gå ut over?

Det en burde ha gjort, er å sørge for en vurdering av hva dette betyr for norske interesser, og om det er andre løsninger vi kunne ha valgt med tanke på tilpasning. Derfor har Senterpartiet fremmet et konkret forslag, der vi

«ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et nytt forslag vedrørende EUs referanseverdiforordning der det gjøres grundige vurderinger av Norges interesser i saken og der det foreslås endringer og tilpasninger som kan lette byrdene for norske aktører og ellers gi et regelverk tilpasset norske forhold».

Jeg vil ta opp det forslaget jeg refererte.

Bård Hoksrud (FrP) [10:39:46]: Etter reaksjonen fra representanten Gjelsvik skjønner jeg at jeg tydeligvis tråkket på noen ømme tær. Jeg synes ikke det var veldig mye polemisering eller den typen ting, men jeg bare registrerer at uansett – også i ting som er viktig for norske forbrukere, for norske investorer og for et norsk næringsliv som er internasjonalt og handler internasjonalt – er representanten kritisk til at man faktisk ser verdien av å ha den typen samarbeid over landegrenser og et regelverk som er godt på plass og ivaretar og sikrer norske interesser på en god måte. At representanten Gjelsvik ikke er så opptatt av det, får være hans problem. Jeg mener det er godt belyst i det som ligger her, men jeg registrerer at Senterpartiet er imot uansett. Fremskrittspartiet kan av og til være kritiske og ha diskusjoner, men noen ganger går det også an å ha et litt videre syn og se at dette faktisk kan være fornuftig noen ganger.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [10:41:10]: Som lovgivere i landets nasjonalforsamling har vi et ansvar for å ha en grundig vurdering av ulike saker vi behandler, og av konsekvensene for norske aktører – konsekvensene for dem som berøres.

Det står i saken at det bl.a. vil bli økte kostnader for Finanstilsynet, økte kostnader for domstolene og andre konsekvenser, samtidig som en ikke har gitt noen vurderinger i saken av hva det betyr for andre aktører og interesser i det norske samfunnet.

Jeg hører at representanten Hoksrud maler med bred pensel og sier at dette vil virke positivt, og at internasjonalt samarbeid uansett er bra. Senterpartiet har ikke sagt at vi til syvende og sist nødvendigvis er imot et slikt regelverk, men vi ønsker en mer ansvarlig saksbehandling i Stortinget, der en bedre belyser konsekvensene av et regelverk og også ser nærmere på om det, når en skal implementere et regelverk, finnes andre måter å tilpasse det til norske forhold på – sørge for at en kan redusere byrdene både økonomisk og på annet vis.

Dette er altså en sak som innebærer å avgi suverenitet fra norske folkevalgte, fra det norske demokratiet, til EU. Så kan en til syvende og sist diskutere hva en er for og imot, men det å ha en ordentlig saksbehandling mener jeg er Stortinget verdig. Jeg vil derfor igjen oppfordre Stortinget til å stemme for Senterpartiets forslag.

Aleksander Stokkebø (H) [10:43:26] (ordfører for saken): Saken gjelder justeringer og endringer i en rekke bestemmelser og lover på finansmarkedsområdet, som et bredt flertall i komiteen slutter seg til. For det første endrer vi finansforetaksloven og inkassoloven, vi gir hjemmel for utlevering av folkeregisteropplysninger om foreldreansvar og kontaktopplysninger for dødsbo direkte til finans- og inkassoforetakene. Det forenkler og effektiviserer informasjonsinnhentingen for foretakene, domstolene og arvingene.

Videre endrer vi finansavtaleloven § 45, slik at Norges Bank og Bankenes sikringsfond i en eventuell bankkrise har de nødvendige og tilstrekkelige hjemlene og de rettslige avklaringene for å kunne tilføre kreditt og gi andre støttende tiltak. I forbindelse med EUs kapitalkrav blir det også gjort mindre endringer i lov og forskrift, og komiteen har i behandlingen understreket viktigheten av solide banker med strenge krav til ansvarlig kapital.

Det går godt i norsk økonomi, men vi må sikre at det norske banksystemet er godt forberedt og rustet også for uværsdager. Videre gjennomfører vi EU-direktivet som vil gi en informasjonsplikt for både aktive og fratrådte medlemmer av offentlige og private tjenestepensjonsordninger og gi dem en rett på informasjon etter egen forespørsel. Disse endringene vil bidra til bedre arbeidstakermobilitet.

Regjeringen foreslår også å utvide Finansklagenemndas kompetanse til å gjelde utenomrettslige tvister mellom betalingsmottakere og betalingstjenestetilbydere. Komiteen har sluttet seg til dette og anser det som en hensiktsmessig og praktisk løsning.

De foreslåtte endringene vil i sum bidra til forenkling og effektivisering, samtidig som vi ivaretar våre internasjonale forpliktelser og sikrer et mer robust banksystem.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [10:46:01]: Jeg takker saksordføreren for presentasjonen av saken.

Også her står vi overfor en situasjon der det hadde vært fornuftig i større grad å gå gjennom hva de ulike regelverkene betyr for norske interesser, og å gjøre en vurdering rundt det på ulike områder. Jeg vil spesielt nevne at en av de tingene jeg savnet fra saksordførerens side, var innspill som er kommet fra høringsinstanser, fra både LO og NHO, på litt ulike områder. De er også kommentert av et mindretall i komiteen – for øvrig et mindretall som ikke bare består av EU-motstandere, hvis noen i salen skulle forsøke å gjøre et poeng av det. LO og NHO har viktige poenger, mener jeg, som jeg synes flertallet burde ha reflektert rundt og respondert på i salen. Eksempelvis har LO spilt inn at

«alle arbeidstakere, uavhengig av om de flytter til et annet EØS-land eller forblir i Norge, ved fratreden må få med seg all tjenestepensjonsopptjening, dvs. både egne innskudd og det arbeidsgiver har betalt inn».

Vi deler det synet som LO har på pensjon, at det ikke må bli et redskap for sosial dumping, og presiserer at dårligere regulering på dette området ikke må gi utenlandsk arbeidskraft et konkurransefortrinn på det norske arbeidsmarkedet.

Videre viser vi også til det som NHO har pekt på, konkret at

«de fleste bedrifter i Norge er små og mellomstore, og ikke vil ha kompetanse eller være egnet til å følge opp henvendelser om vilkårene for opptjening av rett til pensjon».

Vi mener at en må legge til grunn at det i praksis vil være pensjonsleverandørene som vil forvalte informasjonsplikten, og at små og mellomstore bedrifter vil oppfylle plikten gjennom å legge til rette for at pensjonsleverandørene kan formidle slik informasjon. Vi deler NHOs oppfatning av at lovteksten her burde ha vært tydeligere.

Så jeg ville ha satt pris på om de synspunktene som er tatt opp fra mindretallet i komiteen på de områdene, også ble kommentert enten fra saksordførerens eller statsrådens side. For øvrig har vi ikke ytterligere merknader.