Kristin Ørmen Johnsen (H) [09:02:43] (komiteens leder): Gode oppvekstvilkår for barna våre er et prioritert område for regjeringen. En god politikk for familiene legger grunnlag for livskvalitet. Barn som vokser opp i lavinntektsfamilier, skal ha mulighet og frihet til å skape sin egen framtid. De skal få god omsorg, bo trygt, kunne etablere stabile vennskap i oppveksten og føle seg verdifulle i samfunnet.

Dessverre viser nye tall fra Statistisk sentralbyrå at barnefattigdom er økende, særlig i storbyene våre. Enslige forsørgere og familier med innvandrerbakgrunn utgjør størstedelen av dem som lever med vedvarende lav inntekt. Fra 2006 og fram til i dag har innvandrerfamilier med lav inntekt økt med 38 pst. Kirkens bymisjon la nylig fram en rapport om barn som vokser opp i lavinntektsfamilier. Barn og unge som er intervjuet, forteller om skam ved ikke å ha utstyr og klær som andre og skam over ikke å kunne delta på fritidsaktiviteter. Slik skal vi ikke ha det.

Takket være god økonomi i Norge har vi mulighet til å ha inntektsutjevnende tiltak. Barnetrygden ble økt for første gang på 20 år i mars, og nå økes den ytterligere for barn opp til fylte 6 år med 3 600 kr i året. Nasjonal tilskuddsordning for inkludering av barn og unge er styrket med 200 mill. kr siden 2014. I statsbudsjettet i år innføres også gradert foreldrebetaling i skolefritidsordningen og innføring av gratis skolefritidsordning for barn med spesielle behov fra 5. til 7. klasse. Bostøtte til barnefamilier og store husstander er økt med 126 mill. kr. Noen kommuner jobber godt med å utjevne inntektsforskjeller. Jeg har lyst til å gi ros til min hjemkommune, Drammen, som har innført gratis kjernetid i barnehager for lavinntektsfamilier, gratis skolefritidsordning i utsatte bydeler og stor bruk av frivillige organisasjoner til å betjene gratis utstyrsboder, leksehjelpordning og ferieturer. Næringslivet er mobilisert, sammen med kommune og frivillige, for å få flere med innvandrerbakgrunn i arbeid. Det har vært en stor suksess.

Sammen med kommunene og frivilligheten har regjeringen også undertegnet Fritidserklæringen. Dette er et samarbeid om å tilby minst én fritidsaktivitet til alle barn og unge. For å nå dette målet vil vi innføre fritidskort, slik at alle barn skal få mulighet til å være med på et fast, organisert fritidstilbud. Det er satt av 60 mill. kr i budsjettet til utprøving av ordningen. Vi mener dette er noe av det som er med på å utjevne inntektsforskjeller i Norge.

Vold og overgrep mot barn er et alvorlig samfunnsproblem. Regjeringen bevilget i 2019 over 1 mrd. kr til handlingsplanen vi har mot vold og overgrep – den forsterkes ytterligere nå. Vi skal ha et sterkt og godt barnevern, for vi vet at en del barn er utsatt for alvorlig vold og overgrep. Barnevernet skal være der når barn og familier trenger det. Noen barn må være i fosterhjem eller på institusjon. Institusjonsbarnevernet styrkes i dette budsjettet, da det er flere barn enn tidligere som har omfattende behov for hjelp. Barnevernet har vært utsatt for kritikk, og dette tar vi på alvor. Barnevernet er et offentlig ansvar, der også private aktører kan bidra positivt til mangfold og utvikling av tjenester. Høyre er opptatt av kvalitet og transparens hos private leverandører – som hos offentlige. Regjeringen har nå igangsatt en gjennomgang av rammevilkårene for institusjonsbarnevernet hos private leverandører. Regjeringen gjennomgår nå hele institusjonsbarnevernet. Barnevernet er en spesialisert tjeneste med stor kompleksitet. Videreutdanning er derfor viktig og må styrkes. Vi har bevilget penger til dette.

Kari Henriksen (A) [09:14:45]: Velferdssamfunnet bygd på den norske modellen, på ideen om samarbeid, likeverdige muligheter, små forskjeller og likestilling, er unikt. Men nå er denne modellen under sterkt press. Mens OECD igjen, og tydeligere enn før, viser til at modellen gir de beste samfunnsresultatene, svikter høyrepolitikken, regjeringa og regjeringspartiene. Regjeringa reduserer betydningen av å være fagorganisert, den reduserer og konkurranseutsetter offentlig sektor, og den øker bevisst forskjellene mellom folk – mellom by og land og mellom kvinner og menn.

Som enkeltpersoner, som lokalsamfunn og som land rammes vi av regjeringas forskjellspolitikk. Men barna rammes hardest av økende forskjeller og en hardt presset kommuneøkonomi. De av barna våre som trenger samfunnet fordi hverdagen hjemme ikke fungerer, møter et lokalt barnevern på lavbluss. Regjeringa overser problemene under parolen: «Bare vent og se.» At det skal komme et lovforslag, må være det dårligste svaret som er mulig å oppdrive for barn som akutt trenger at samfunnet stiller opp.

Samtidig er det umulig å få øye på oppfølging av Stortingets vedtak om å styrke de offentlige og ideelle tilbudene på bekostning av de kommersielle. Barn i familier med dårlig råd kan virkelig gis en ny hverdag gjennom utlånsordningen BUA. Noen utlånssentraler forteller at hele skoleklasser er med på aktivitetsdag for første gang, nettopp fordi BUA finnes. Tilgjengelig og profesjonelt utlån av idretts- og fritidsutstyr hindrer utenforskap og bidrar til smart og miljøvennlig ressursbruk.

Regjeringa bremser. De bekrefter et betydelig gap mellom tilgjengelige midler og antall søknader for å få opprettet tilbud. Det er behov for kartlegging, og man vil ikke tilrettelegge for en plan som innbefatter hele landet. Selvfølgelig er det ingen som starter opp tilbud om utlån der det ikke er behov. Både inkludering, miljøhensyn og tilrettelegging for mer fysisk aktivitet i hele befolkningen trengs. Her burde regjeringas uthalingstaktikk vike for helt åpenbare samfunnsgevinster. Arbeiderpartiet foreslår derfor 45 mill. kr til BUA-prosjekter.

Barne- og ungdomsorganisasjonene trenger mer frie midler, også fordi de er i vekst. Gjennom momskompensasjonsordningen, som er deres hovedsak, kan de inkludere flere og gi større aktivitet og engasjement. Statsbudsjettforslaget er møtt med skuffelse, siden oppfølgingen av momskompensasjonsordningen er svak. Når regjeringspartiene så ganske respektløst i tillegg reduserer forslaget med 15 mill. kr, er det nærmest utrolig. Ungdomsorganisasjonene får også ABE-kutt fra regjeringa, må vite. Man forventer altså effektivisering også av unge som skal lære å slå pålestikk.

Det er utdanning og arbeid til foreldre som er det beste bidraget til å redusere forskjellene som rammer barn i hverdagen. I tillegg trengs initiativene som vi fremmer i vårt budsjett: felles innsats for en forsterket skolehelsetjeneste, flere lavterskeltilbud og fjerning av egenandeler for hjelpetiltak for barn, unge og familier. Vi vil fjerne kontantstøtten og sikre alle barn barnehageplass med bedre kvalitet og lavere makspris. 25 200 barn i barnehagealder går ikke i barnehage. Mange av disse går glipp av mye viktig ballast i møtet med skolehverdagen. Vi vil starte innføring av skolemat, frukt og grønt og en ordning med én times fysisk aktivitet hver dag, tilrettelegge for 100 nye miljøarbeidere, gratis SFO for 1. klasse med fem timer per uke, kulturkort for ungdom og en tilgjengelig BUA-ordning.

Arbeiderpartiet avviser ikke at kontanter kan være et viktig bidrag til en bedre hverdag for noen barn. Men som det ble understreket på Kirkens Bymisjons møte om barnefattigdom nå nettopp, må det være sikret at pengene faktisk går til barna, og at innelåsingseffekter er vurdert. Og så må velferdstilbudene være på plass. De forvitrer dessverre under denne regjeringa, der de største kontantytelsene går til de aller rikeste, uten noen resultatoppnåelse – ja, bortsett fra at de rikeste blir rikere og forskjellene øker.

Kari Henriksen (A) [09:26:15]: Det ønsker representanten.

Silje Hjemdal (FrP) [09:26:31]: Taushet kan ødelegge liv, men kan også ta liv. Etter hva jeg har fått opplyst, er det siden år 2000 rundt 150 kvinner og 18 menn som er blitt drept av sin partner i Norge. Mange liv kunne vært reddet hvis volden hadde blitt stoppet i tide. For å kunne hjelpe er vi nettopp avhengige av at folk der ute sier ifra når de mistenker at noen blir utsatt for vold eller overgrep.

Akkurat nå pågår det en kampanje som heter «Taushet tar liv». Om jeg ikke tar feil, avsluttes den i dag, samme dag som vi har debatt i denne salen. Det er en kampanje mot vold mot kvinner, vold i nære relasjoner og partnerdrap. I år er det kommunenes arbeid og tilbud knyttet til vold mot kvinner og vold i nære relasjoner som er i fokus. For meg er det veldig viktig å understreke at i Norge skal man kunne leve i trygghet, og nettopp derfor er vold og overgrep mitt hovedfokus i dagens debatt.

Tidligere i høst hadde vi 30-årsmarkeringen for opprettelsen av FNs barnekonvensjon, men som ved enhver milepæl vet man at dette var et jubileum til ettertanke. Vi feiret at barn ble sikret egne rettigheter, men vi vet også at en del arbeid gjenstår. Som barnas stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet er det mitt ansvar å tale barnas sak på Stortinget, og for meg har det spesielt viktige i år vært å løfte fram artikkel 19 og 34 som noen av de aller viktigste artiklene i barnekonvensjonen: «Alle barn har rett til at ingen skader eller misbruker dem» og «Alle barn skal beskyttes mot seksuelt misbruk».

Den rapporten som Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress kom med tidligere i år, viste at vi fremdeles har en lang vei å gå når det gjelder kampen mot vold og overgrep mot barn. Det er et svært tabubelagt tema. Som det kom fram i rapporten, er hvert femte barn utsatt for vold fra foreldrene sine. 1 av 20 barn har vært utsatt for alvorlig fysisk vold. Litt over 1 av 20 har vært utsatt for seksuelle overgrep fra en voksen.

Overordnet viser undersøkelsen at voldshendelser i barndommen svært sjelden skjer isolert, og det er nettopp fordi dette dysses ned. Dette er dyster lesning. Nettopp derfor var den studien så viktig i et år som dette. Det er et alvorlig samfunnsproblem, samtidig som det som sagt er tabubelagt. Jeg mener at vold mot barn uansett er uakseptabelt.

Når regjeringen har løftet fram opptrappingsplanen mot vold og overgrep, viser det også, som undersøkelsen avdekket, at barn med innvandrerforeldre er langt mer utsatt for alvorlig vold og overgrep. Det er klare tegn på at integreringen fortsatt har en vei å gå. Vold mot barn er ukultur, uansett. Så enkelt er det. I Norge tar vi vare på barna våre, og jeg mener at man må sette et skarpere søkelys på barns ve og vel i integreringsdebatten.

Opptrappingsplanen mot vold og overgrep får nå ca. 1 mrd. kr. Et av målene med disse midlene er at ingen barn skal utsettes for vold og overgrep. Barn er sårbare, og ofte avdekkes vold og overgrep mot barn dessverre for sent.

Vi har mye å gjøre når det gjelder å beskytte barn, men jeg synes det er et veldig riktig skritt at man nå har rundet 1 mrd. kr på opptrappingsplanen, og at regjeringen foreslår å øke satsingen med ytterligere 54 mill. kr i 2020. Det er mange ulike gode tiltak i den planen, og viktigheten av dette arbeidet kan rett og slett ikke overdrives. Derfor er jeg svært glad for at regjeringen også har startet arbeidet med en ny nasjonal handlingsplan mot vold i nære relasjoner.

Barnekonvensjonen minner oss om at barn har ukrenkelige rettigheter, og at deres stemme skal bli hørt. Barn skal ikke utsettes for vold. Det er en av mine og Fremskrittspartiets viktigste kampsaker. Vi må rett og slett ikke være naive. Vi politikere har også et ansvar for at disse barna ikke skal utsettes for slikt.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [09:38:12]: Norge er et av verdens beste land å bo i, og vi skårer høyt på ulike internasjonale indekser. Velferdsstaten er velutviklet, og verdier som likestilling, ytringsfrihet, tillit, likeverd og toleranse står sentralt og bidrar til et godt demokrati. Men det betyr ikke at vi ikke har utfordringer, for mye av det som er bra nå, trues. Der regjeringspartiene ønsker én retning for samfunnet, ønsker Senterpartiet en annen retning.

Dagens regjering lever nemlig etter et sentraliseringsmantra. Forskjellene øker, og avstanden til tjenestene øker for altfor mange i det langstrakte landet vårt. Det burde egentlig være en selvfølge at kvaliteten på tjenestene skal være likeverdig i hele landet, men det er den ikke. Folk er frustrert og føler avmakt.

Senterpartiet vil ta grep. Vi skal jobbe for et godt og likeverdig offentlig tjenestetilbud i hele Norge, uavhengig av hvor man bor. Vi ønsker sosial, geografisk og økonomisk utjevning, noe vårt alternative budsjett viser, med mange tiltak for å stoppe sentraliseringen og gjøre forskjellene mindre blant folk.

Når det kommer til familiepolitikk, ønsker Senterpartiet en politikk som skal gi foreldrene tid og rom til å være foreldre. Også her vil vi i vårt alternative budsjett bidra til å utjevne sosiale og økonomiske forskjeller, skape god livskvalitet og gi alle barn rett til en trygg og god oppvekst, uansett hvor de bor i landet.

Vi vil forsterke det offentlige ansvaret for barnevernstiltak med 150 mill. kr og styrke psykisk helsehjelp for barn i barnevernet med 20 mill. kr. Vi vil også gjeninnføre finnmarks- og svalbardtillegget i barnetrygden og plusser da på 12 mill. kr til det i tillegg. Vi vil ellers styrke førstelinjen i Nav med 220 mill. kr, reversere det usosiale kuttet i støtte til barnebriller på 122 mill. kr og bruke 127 mill. kr på å innføre gratis skolefrukt ved skoler med ungdomstrinn, samt 400 mill. kr for å fullfinansiere barnehagenormen.

Vi har en solid satsing for barn og unge i lavinntektsfamilier, og ikke minst vil Senterpartiet styrke kulturfeltet og frivillig sektor. Hele 211 mill. kr mer enn regjeringen bruker vi til kultur- og frivillighetsformål, noe som definitivt vil påvirke barn og unge og familier positivt, og solide 140 mill. kr i tillegg til momskompensasjon for frivillige lag og foreninger. På toppen av dette bruker vi 450 mill. kr på å senke kulturmomsen fra 12 pst. til 10 pst., slik at det blir billigere å benytte seg av kulturtilbud for den samme gruppen.

Men nå til noe av det viktigste jeg opplever at vi politikere kan bry oss om, nemlig barnevernet vårt. Hovedmålet med barnevernet er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, til rett tid. Dette er et svært og komplekst felt og et felt hvor det for tiden som sagt er for mye som lugger, for mange steder. Det tror jeg samtlige i komiteen er enige om, noe som også kom til uttrykk etter at vi i Senterpartiet arrangerte seminar om situasjonen, med god deltakelse fra komiteen, og hvor det etterlatte inntrykket mitt var at det er veldig mange utfordringer vi må ta tak i, etter alle de nedslående rapportene, alle avsløringene i media, dommene i Den europeiske menneskerettsdomstol og heierna-kampanjen til de ansatte.

En av våre viktigste hovedprioriteringer på rammeområde 2 er derfor barnevernet. For 2020 foreslår vi 150 mill. kr til det kommunale barnevernet utover de millionene de får fra regjeringen, for det er et økende behov for å styrke bemanningen der. Mange steder er det høy grad av gjennomtrekk, høyt sykefravær, arbeidspress og med det lang saksbehandlingstid. Dette påvirker kvaliteten, ansattes arbeidsmiljø og muligheten til å yte god og forsvarlig tjeneste. Fellesorganisasjonen og ikke minst Barneombudet har ved flere anledninger pekt på at barnevernet må få flere ansatte i kommunene. Det er derfor uforståelig at regjeringen ikke tar disse signalene på alvor og ikke har noen tiltak for å bedre den situasjonen.

Senterpartiet er også bekymret for den økende forskjellen mellom fattige og rike i samfunnet, der andelen barn i familier med vedvarende lav inntekt bare fortsetter å øke. Fattigdommen i byene er høyere enn landsgjennomsnittet. Det finnes i dag et mangfold av tiltak for å bekjempe barnefattigdommen, men det er ikke alltid disse tiltakene treffer dem som trenger det mest. Jeg er alvorlig bekymret for at barn ned i 10–11-årsalderen nå rekrutteres som løpegutter til kriminelle miljøer. Det kunne vi nylig se i tv-dokumentaren Norge bak fasaden. En tydelig motivasjon for å bli involvert i kriminelle miljøer er lettjente penger og goder. Fattigdom og foreldrenes stramme økonomi presser unge til å ta disse valgene.

Barn og unge er sårbare, og det sier seg selv at når andre barn daglig går rundt dem med dyre merkeklær og telefoner, føler man på et enormt press. Jeg skulle ønske det ikke var slik, og det er klart vi må jobbe tverrsektorielt for å møte disse utfordringene. I vårt alternative budsjett foreslår vi 5 mill. kr mer enn regjeringen til barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn, og vi foreslår 10 mill. kr til satsing mot ungdomskriminalitet i Oslo og 5 mill. kr til organisasjoner som driver med kriminalitetsforebygging.

Jeg må avrunde nå på grunn av taletiden, men vil komme tilbake til våre prioriteringer på andre områder i rammeområde 2 i et annet innlegg.

Jeg tar med det opp våre forslag.

Silje Hjemdal (FrP) [09:43:28]: Tidligere var Senterpartiet et sentrumsparti i norsk politikk. Nå synes det kanskje som om populismen har ført dem inn i armene på den røde fløy, og jeg forundres litt over at Senterpartiet er med på en så rød politikk i budsjettbehandlingen.

Fremskrittspartiet mener at hensynet til barn og familier som er avhengige av gode barnevernstjenester, overkjøres her. Det dreier seg faktisk mest om å forhindre at private leverer gode barnevernstjenester. Tror virkelig representanten fra Senterpartiet at private ikke kan levere like gode og i noen tilfeller bedre barnevernstjenester enn f.eks. det offentlige?

Freddy André Øvstegård (SV) [09:49:23]: Ulikhetene i makt og rikdom øker, og regjeringens egen stortingsmelding om de økende forskjellene er ganske tydelig: De rikeste drar ifra, mens vanlige folk blir hengende etter, og lavtlønte sitter igjen med stadig mindre etter at regningene er betalt hver måned.

De økende klasseskillene går særlig ut over familiene. 102 000 barn vokser nå opp i fattige familier, familier med vedvarende lavinntekt. Det er rekord. En ny SSB-rapport viser at vi har et økende problem med at enslige forsørgere er fattige, på tross av at de er i jobb. Internasjonalt kalles det «working poor», et fenomen vi ikke har hatt i Norge på mange tiår, men det er tilbake i Norge. Blant gruppene med størst nedgang i husholdningsinntektene, finner vi nettopp barnefamiliene.

Derfor er vi bekymret. Vi er bekymret når vi ser at stadig flere familier kjenner på at det er litt vanskeligere å få alt til å gå opp i hverdagen for hvert år som går. Det er stadig flere familier som er redd for at de ikke kan gi barna den julen de gleder seg til. Og da, når resultatet er svart på hvitt fordi tallene ikke juger, blir regjeringens fordelingspolitikk for familiene så smålig.

Selv om vi absolutt er glad for økt barnetrygd, ser vi resultatet når barnetrygden ikke kommer fram til dem som trenger det mest i de fleste kommuner, når vi ser at det spises opp av usosiale kutt i alt fra støtte til briller og regulering for barn til kutt i tillegg for uføre foreldre eller økte barnehagepriser – alt mens de som har mest fra før, får stadig mer. Det er en fordelingspolitikk fra barn til store bankkontoer. Den fordelingspolitikken mener vi er smålig, og vi viser i vårt alternative budsjett at det kan snus.

Vi bruker altså 870 mill. kr mer bare på budsjettramme 2, familiepolitikken. Det kan vi gjøre fordi vi avlyser regjeringens store skattekutt til dem med store bankkontoer. Vi bruker de store pengene på de små i stedet, en fordelingspolitikk til fordel for familiene. Resultatet av det er at vi kan øke barnetrygden med ytterligere 1,7 mrd. kr og sørge for at den kommer fram til alle, også sosialhjelpsmottakerne. Det gjør at vi kan innføre kommunal ventestøtte for dem som ennå ikke har fått barnehageplass, og vi kan senke skattene for vanlige familier, for alle med en inntekt under 600 000 kr, for å nevne noe. Alt dette er velkjent SV-politikk som gir et betydelig løft for lommebøkene til vanlige familier.

Men i årets alternative budsjett har vi også gjort et ekstra løft og et nytt grep for det avgjørende viktige første året i barns liv. I dag går det et stort klasseskille mellom dem som har opptjent foreldrepenger, og dem som ikke har det. Mange, særlig enslige forsørgere, har en løs tilknytning til arbeidslivet og får derfor ikke rett til foreldrepenger. Det går hardt ut over disse familienes økonomi. Alt de får, er en ganske liten engangssum. Derfor velger SV å lytte til en lang, lang rekke med offentlige utredninger og erstatte dagens engangsstøtte med en minsteytelse, et gulv, med foreldrepenger for alle på omkring 200 000 kr i året. Det vil gi et særlig løft for den gruppen med enslige forsørgere som nå faller stadig lenger etter under denne regjeringens usosiale fordelingspolitikk. Det vil være en stor investering i alle barns første leveår, som er så viktig for en god og trygg oppvekst resten av barndommen.

God fordelingspolitikk og god familiepolitikk henger sammen. SV fordeler til barnas beste, ikke til dem med store bankkontoer. Vi bruker de store pengene på de små blant oss. Det mener jeg er et verdivalg om de store verdiene i samfunnet vårt.

Med det anbefaler jeg SVs forslag til saken.

Grunde Almeland (V) [10:01:01]: Den aller første setningen i Venstres prinsipprogram er: «Vårt mål er enkeltmenneskets frihet.» Alle skal ha mulighet til å ha makten i eget liv, uavhengig av kjønn, tro, livssyn, livssituasjon og bakgrunn. Det forutsetter en sterk likestillingspolitikk, og da mener jeg en politikk som ønsker å likestille og frigjøre alle mennesker, ikke bare dem som opplever begrensninger og diskriminering på grunn av kjønn, men også dem som ikke får deltatt aktivt i samfunnet eller oppfylt sitt potensial på grunn av funksjonsnedsettelse, bakgrunn, kjønnsidentitet, legning eller noe annet. Venstre jobber for å se hvert enkelt menneske for den det er, ikke kategorien det tilhører. Alle skal ha like rettigheter og frihet til å skape seg meningsfylte liv og delta i arbeidslivet og samfunnet for øvrig.

Det er fortsatt mange som holdes utenfor fellesskap og nektes sine rettigheter i dag. Diskriminering, hat og utdaterte holdninger og normer hever terskelen for deltakelse og hindrer folk i å leve gode liv. Jeg er spesielt bekymret for hatkriminalitet mot skeive og dobbeltminoriteter, som ofte henlegges på grunn av for lite kompetanse eller kapasitet i politiet. Jeg er bekymret for dem som føler at bare det å være seg selv er farlig og slås hardt ned på av omgivelsene. VGs avsløringer av ulike homoterapipraksiser som eksisterer i Norge, eller statistikken knyttet til holdninger mot skeive, spesielt på Sørlandet, viser at det fortsatt finnes mange som må leve med en begrensende frykt, og da er vi ikke alle likestilte. Vi må gjøre mer. At vi på Stortinget i tillegg til regjeringspartienes satsinger i budsjettet, bevilger mer enn en halv million kroner utover regjeringens budsjettforslag til foreningen Fri og Rosa kompetanse og arbeidet mot hatkriminalitet, er ett av mange steg på den veien.

I fjor og i forfjor var jeg også bekymret for menneskene bak metoo-avsløringene. At så mange, særlig kvinner, opplevde seksuell trakassering på jobb, utgjorde en stor likestillingsutfordring. Hva slags konsekvenser har slike opplevelser for hvilke jobber man søker, hvor lenge man orker å jobbe fulltid, eller hvor trygg man føler seg på arbeidsplassen? Metoo utgjorde begynnelsen på en enorm holdningsendring i befolkningen og i arbeidslivet som det kommer til å ta tid før vi er i mål med. Jeg er veldig glad for at regjeringen med Venstre i spissen klarte å få på plass et lavterskeltilbud for mennesker som opplever seksuell trakassering, og at diskrimineringsnemnda og Likestillings- og diskrimineringsombudet derfor får økte bevilgninger i dette budsjettet. Her har regjeringen gitt et godt svar på en stor samfunnsutfordring og således fjernet i hvert fall deler av min bekymring.

En annen gruppe jeg synes det er bra at regjeringen har prioritert i budsjettet, er barna som lever i familier med lavinntekt. Jeg representerer selv bydelen i Norge med flest barn som lever i lavinntektsfamilier, Gamle Oslo. I tre nabolag i min bydel, Nedre Tøyen, Grønland og Enerhaugen, vokser over halvparten av barna opp i familier med dårlig råd. Jeg startet innlegget mitt med å snakke om frihet, og en av de kanskje største frihetshindrene er fattigdom. Å sørge for enkeltmenneskets frihet uavhengig av bakgrunn betyr at vi har et ansvar for å gi barn mulighet til å skape seg et bedre liv enn sine foreldre. I Norge skal ikke inntekten eller bakgrunnen til foreldrene avgjøre hvordan livet skal bli; det skal en selv og ens drømmer, ønsker og evner gi en forutsetninger for å gjøre. Siden Venstre begynte å samarbeide med Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet for seks år siden, har vi gjort mye for disse barna, både for å lindre opplevelsen av fattigdom her og nå og for å forebygge at fattigdommen arves av barna.

Å sikre alle menneskers frihet og like muligheter krever at man begynner tidlig. Her må regjeringens innsats på en rekke områder ses i sammenheng. Det viktigste barna våre kan ha med i bagasjen, er fullført skolegang. Kunnskap er avgjørende i morgendagens arbeidsliv, og arbeid er den enkleste veien ut av fattigdom. Men gratis skolegang er ikke nok, barna må også rustes for skolegang og aktiv deltakelse i samfunnet fra de er små. Derfor har Venstre kjempet igjennom gratis kjernetid i barnehagen for barna fra familiene som har minst. Det er derfor vi i 2020-budsjettet har en satsing på SFO, eller AKS, som det heter her i byen, og jeg er veldig glad for at vi fra neste år for første gang også målretter barnetrygden. Vi er den første regjeringen på over 20 år som har gjort noe med barnetrygden, nå skal vi altså gjøre noe ekstra for dem som har barn under seks år.

Budsjettet for 2020 er på lag med dem med svakest stemme. Det er et mulighets- og frihetsbudsjett.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [10:12:46]: Noe av det aller viktigste vi som samfunn kan gjøre, er å legge til rette for at barna våre får en trygg og god oppvekst. Derfor er jeg glad for at budsjettet vi har til behandling her i dag, er et budsjett for barna.

For de aller fleste av oss er familien den første og mest langvarige relasjonen vi har. Bygger vi sterke familier, bygger vi trygge barn og også et varmere samfunn. Gjennom de politiske prioriteringene vi har gjort i dette budsjettet, styrker vi familiene, enten det er gjennom den historiske økningen i barnetrygden, kontantstøtten – som gir familier en mulighet til å velge den løsningen som passer deres barn best, fritidskortet – som sikrer at alle barn og unge får delta i fritidsaktiviteter uavhengig av foreldrenes økonomi, eller samlivskurs for førstegangsforeldre for å gi dem de verktøyene de trenger for å ta fatt på familielivet. Å investere i barna og familiene er å investere i framtiden.

Barnetrygden er den enkeltstønaden som trolig har størst betydning for at færre barn vokser opp i lavinntektsfamilier. I mars i år opplevde familiene den første økningen i barnetrygden på over 20 år, og i dette budsjettet følger vi opp med en ytterligere økning på 3 600 kr for familier med barn mellom 1 og 6 år.

En av de sakene Kristelig Folkeparti er stolt av å ha styrket de siste årene, er kontantstøtten. Det er fordi vi vet at familier er forskjellige, og at hvert barn er unikt. Når det gjelder småbarnslivet, er det ikke slik at én mal passer alle – tvert imot. Derfor er det ekstra beklagelig å merke seg at kontantstøtten er kuttet i flere av opposisjonens budsjetter. Jeg synes det er underlig at disse partiene mener at de vet bedre enn familiene selv hvordan man bør organisere sitt familieliv. Når hele 60 pst. av familiene faktisk benytter seg av kontantstøtten, er det et uttrykk for at det er en ønsket og kjærkommen ordning. Derfor undrer jeg meg over at kritikerne er så ute etter å fjerne denne støtten, som flertallet av barnefamiliene etterspør, eller at de reduserer den så kraftig at den ikke er et reelt alternativ.

Ikke nok med at kontantstøtten kuttes, Arbeiderpartiet reduserer også engangsstønaden drastisk. Det kan da ikke være sånn i et land som trenger at det fødes flere barn, at det bare er de som er i jobb, og som har tjent seg opp fulle foreldrepengerettigheter, som skal ha råd til å sette barn til verden. Derfor er jeg glad for at vi i dette budsjettet øker engangsstønaden betydelig, og at vi også har fått på plass et foreldrestipend.

Vi ser også at presset på familiene øker fra samfunnet rundt dem. Da hjelper det sannelig ikke at mange politiske partier sender sterke signaler om at kvinner bør komme raskere tilbake i arbeid, at familiene ikke skal kunne benytte seg av ordninger som gir dem økt valgfrihet, og at staten og det offentlige skal ta over viktige oppgaver for familiene. Dette presset er det siste familiene trenger. Her ligger det også en klar ideologisk forskjell i synet på familiene. Når de andre partiene i sine alternative budsjetter foreslår å fjerne kontantstøtten med begrunnelse i at den er til hinder for arbeidslinja, blir familiene redusert til et middel for å oppnå opposisjonens mål. Kristelig Folkeparti vil heller fjerne hindre som står i veien for å bygge sterke familier. For familiene er et mål i seg selv, og vi vil styrke familiene, ikke styre dem.

En annen viktig satsing vi har fått på plass for å styrke familiene, er tilbudet om samlivskurs for førstegangsforeldre. Det er omtalt som moraliserende av enkelte, men det har som mål å trygge og styrke familiene og parforholdet. De av oss som har fått barn, vet at det er noe av det mest fantastiske man kan oppleve i livet, men det er også en veldig overveldende tid. Man får livet snudd på hodet på utrolig mange måter, og et samlivskurs for dem som ønsker det, vil kunne gi foreldrene gode verktøy når de går i gang med å bygge sin familie. Et lavt konfliktnivå i hjemmet og god dialog foreldrene imellom tjener nettopp barna.

Så ja, vi i Kristelig Folkeparti er stolte av de prioriteringene vi har fått til for barna og familiene i dette budsjettet.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [10:24:06]: Det å sikre sterke, gode familier er noe av det mest meningsfulle en kan gjøre i politikken. Vi vet at familien er det aller viktigste fellesskapet for de fleste av oss, og det å ha gode, trygge familier sikrer enda flere barn og unge en trygg og god oppvekst. Dessverre ser vi samtidig at det er for mange som faller utenfor i samfunnet i dag. Derfor er regjeringas profil og satsing i dette budsjettet veldig tydelig. Vi ønsker en styrket innsats for familiene. Vi ønsker et bedre barnevern. Vi ønsker mer kraftfulle tiltak for å bekjempe fattigdom og for å bekjempe vold og overgrep.

For første gang på over 20 år økte regjeringa barnetrygden med 1 000 kr i år, og for neste år skal vi øke den med 3 600 kr for dem med barn under seks år. Det er et viktig grep, spesielt for de familiene som har dårlig økonomi, som vil gi dem større mulighet til å klare utfordringene de har i hverdagen.

Samtidig har vi en satsing på familievernet. Jeg fikk nettopp en NOU om et nytt, forsterket og forbedret familievern, som det blir veldig spennende å jobbe videre med. Det å ha et godt og sterkt familievern vet vi er viktig for dem som har utfordringer i hverdagen. Det har vi alle, derfor satser vi også på samlivskurs, spesielt rettet inn mot førstegangsforeldre. Vi vet at overgangen fra to til tre kan være ekstra krevende, og det å ha verktøy når en vet at utfordringene kommer, tror vi vil være viktig. Det vil være viktig for dem som bor sammen, men det vil også være viktig for ungene for at overgangen skal bli best mulig.

Så er vi veldig opptatt av å styrke barnevernet. Om det har vi hatt mange debatter i denne sal, og i budsjettet for 2020 viderefører vi de viktige satsingene for å styrke barnevernet. Jeg vil spesielt trekke fram at vi øker kompetansesatsingen. Den er nå på rundt 90 mill. kr. Det blir også viktig med videreutdanning – å styrke kompetansen der – og jeg vil også si veiledning av de kommunene som vi vet sliter mest. Komitélederen var inne på at de ulike kommunene skal få krav om å ha rapporter om tilstanden i sin kommune, og vi jobber også for å få enda bedre oversikt over landets kommuner, slik at vi kan gå målrettet inn og hjelpe de kommunene som trenger det mest. Der skal vi prøve ut en ny modell for hjelpetiltak for å forsterke den tidlige innsatsen og for å unngå at en må gå til det steget å beslutte omsorgsovertakelse.

Vi jobber også med fosterhjem fordi vi vet at det vil være noen barn som trenger et nytt sted å bo. Det aller viktigste er å få et trygt og godt fosterhjem. Hvis man ikke lykkes med det eller barnet har ekstra behov, skal vi ha gode institusjonsplasser. Det satses i budsjettet for 2020 300 mill. kr mer, noe som betyr bedre tiltak for de aller mest sårbare.

For ikke så veldig lenge siden fikk jeg overrakt en rapport om vold og overgrep fra NKVTS, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress: UEVO – Ungdomsundersøkelsen om erfaringer med vold og overgrep. Der var det over 9 000 barn og unge som hadde svart på spørsmål uten at foreldrene hadde samtykket til det, og svarene er bekymringsfulle. De bekrefter for så vidt mange av de tallene vi har sett fra før, men at ett av fem barn og unge opplever vold og overgrep, er dramatisk. Derfor er vi i full gang med å følge opp opptrappingsplanen mot vold og overgrep.

Som representanten Hjemdal var inne på i sitt innlegg, er det mange nye tiltak også i neste års budsjett: programmene «SNAKKE» og «Jeg vet», en utvidelse av Alternativ til vold for å få et nytt kontor i Finnmark, noe jeg tror er spesielt viktig, og en egen lavterskel hjelpetelefon. Vi satser mer på forskning – og der er UEVO-undersøkelsen viktig – fordi vi vet at forskning, kunnskap, gjør at vi kan sette inn enda mer treffsikre og viktige tiltak. Alt dette er viktig for å sikre enda flere barn og unge en trygg og god oppvekst.

I budsjettet for 2020 har vi også en videre satsing på fritidskort. I 2019 har Vadsø og Arendal gjennomført pilotprosjektet. Neste år øker vi støtten. Vi bruker 60 mill. kr på å inkludere enda flere forsøkskommuner. Målet er å kunne rulle ut en modell som sikrer alle barn og unge mellom 6 og 18 år et fritidskort der de selv kan velge aktivitetene som de ønsker å delta i, for å få et enda bedre nettverk, få flere venner og oppleve mestring, i tillegg til at vi i 2020 bruker over 300 mill. kr på en tilskuddsordning for å hjelpe dem som lever i vedvarende fattigdom, og å sikre dem et fritidstilbud og et ferietilbud.

Så ligger det en stortingsmelding til behandling snart, Framtidas forbrukar – grøn, smart og digital, som jeg ser fram til å diskutere i Stortinget.

Anette Trettebergstuen (A) [10:40:53]: Likestilling kommer ikke av seg selv, og likestillingskampen kan ikke tas én gang for alle, den må kjempes hele tiden. Etter seks år med høyreregjering ser vi at Norge går tilbake på flere likestillingsindikatorer, ingen nye initiativ er blitt tatt, og mange av de virkemidlene som har gjort oss til et av verdens mest likestilte land, er kuttet i. Abortloven er endret, kvinner har fått mindre bestemmelse over egen kropp her hjemme. Mens vi også ser at land etter land rundt oss går til angrep på kvinners reproduktive helse, skulle vi her hjemme i Norge ha vært et fyrtårn som sto imot.

Arbeiderpartiet vil en annen vei. Likestillingspolitikken er en helt sentral del av vår frihetskamp, og utfordringene er mange. Fortsatt opplever svært mange kvinner ufrihet i arbeidslivet, som enten deltidsansatt eller midlertidig ansatt. Det er kvinnene som trakasseres på jobben. Metoo må tas videre. Vi må riste grunnvollene i det ordinære arbeidslivet, der damene på gulvet jobber.

Glasstaket eksisterer fortsatt. Det er menn som når toppen. Færre kvinner gjør det. Men viktigere enn glasstaket er det at veldig mange jenter – men også gutter – nektes å delta på de fellesskapsarenaene vi tar som en selvfølge. De lever med glassvegger rundt seg, de utsettes for sosial kontroll.

Vi vet at netthetsen florerer. Det truer demokratiet vårt, og særlig jenter og kvinner kvier seg for å delta i det offentlige ordskiftet på grunn av dette. I land etter land rundt oss angripes kvinners og minoriteters rettigheter av anti-feminist- og anti-LHBTI-grupperinger. Det har ikke vært større behov for en kraftfull likestillingspolitikk verken her hjemme eller i utenriks- og utviklingspolitikken på lenge. Allikevel ser vi at høyreregjeringa velger en tilbakelent holdning, en holdning som gjør at ting begynner å gå i feil retning, i tillegg til at den kutter i og kutter ut ting som fungerer.

Tidligere i debatten skrøt representanter for regjeringspartiene av kontantstøtten. Ja, denne regjeringen prioriterer kontantstøtten, til tross for at rapport etter rapport fra utvalg etter utvalg igjen og igjen slår fast at kontantstøtten skaper kun dårligere integrering, den svekker arbeidslinjen, og den svekker likestillingen. Det er bare Kristelig Folkeparti som ikke tar dette inn over seg.

Det ble også nevnt at Arbeiderpartiet kutter i engangsstønaden. Nei, Arbeiderpartiet kutter ikke i engangsstønaden, vi er ikke med på økningen i engangsstønaden. Men Arbeiderpartiet har en helt annen tilnærming i velferdspolitikken enn dagens regjering. Vi tror på universelle tjenester, ikke kontantytelser som kan låse folk inne – utenfor arbeid.

I vårt helhetlige opplegg har vi billigere barnehage, billigere SFO og gratis skolemat, og vi har også en politikk som gir ekstra støtte til de studentene som måtte velge å få barn mens de studerer. Vi vil i tillegg bruke litt i underkant av 1 mrd. kr på likestilling i vårt budsjett: heltid i arbeidslivet så flere kvinner blir økonomisk selvstendige, trepartssamarbeid for likestilling, heltidspott, arbeid mot sosial kontroll.

Vi vil styrke LHBTI-organisasjonene, som jobber i motvind. De må få vår støtte. I morgen skal vi diskutere bredere, men det er dagens debatt som viser handlingsviljen til de ulike partiene, om man er villig til å satse på dem man i festtalene hyller, f.eks. under Pride. Disse organisasjonene og det holdningsskapende arbeidet de nå driver med, det arbeidet de gjør med å informere om og bygge kunnskap om kjønns- og seksualitetsmangfold, motarbeides. Ja, det motarbeides av krefter og partier som faktisk sitter i regjering.

Det er fint at statsråden sier at han ikke kjenner til dette, men hans eget fylkesparti og lokalpartiet i Hammerfest har altså anmeldt Hammerfest kommune fordi de driver med Rosa kompetanse-kurs. Dette høres kanskje litt drøyt ut, men sånn er det i Norge i 2019. Vi kan altså ikke hvile i likestillingskampen. Men dessverre er likestillingspolitikken nå i sitt sjuende år med hvileskjær. Det trengs et skifte.

Tage Pettersen (H) [10:45:42]: Norge er et av landene i verden med minst forskjeller. Riktignok har det økt noe de siste tiårene, bl.a. som følge av økt innvandring. På samme tid oppgir stadig færre at de har materielle mangler i Norge. SSB-tallene viser at endringene i formuesskatten ikke er det som har hatt innvirkning på ulikheten. Det som har ført til ulikheten eller økt den svakt, er skatteendringer som det er bred enighet om i Stortinget.

Den største forskjellen i Norge er mellom dem som har en jobb, og dem som ikke har det. Da må vi sørge for at flere kommer inn i arbeidslivet gjennom å satse på kunnskap og kompetanse. Økt skatt løser ikke disse utfordringene.

SVs budsjett er nettopp en oppskrift på færre jobber. Det er et parti som elsker å bruke pengene, samtidig som de har liten forståelse for at verdiene må skapes før de kan deles. SV øker skattene med 23 mrd. kr.

Samtidig uttaler representanten Øvstegård freidig at barn og unge i fattige familier vil få en tryggere hverdag og en bedre oppvekst med deres budsjett. Jeg tror ikke det bare er å ta litt mye Møllers tran, men å sluke hele flasken.

Arbeid er den beste måte å komme ut av fattigdom på, og da må vi skape arbeidsplasser, ikke stikke kjepper i hjulene for bedrifter over det ganske land.

Barn som vokser opp i lavinntektsfamilier, skal ha de samme mulighetene og den samme friheten til å skape sin egen framtid som alle andre. De skal få god omsorg, bo trygt, kunne etablere stabile vennskap, ha håp og føle seg verdifulle i samfunnet.

Vi ser at familier med innvandrerbakgrunn og enslige forsørgere utgjør størstedelen av dem som lever med vedvarende lavinntekt. Vi må sørge for at de som kommer til Norge, blir integrert på en god måte. Det viktigste vi kan gjøre for disse barna, er å sikre at foreldrene så raskt som mulig kommer i jobb.

Vi har gjort, og vi gjør, mye. Vi økte barnetrygden for alle barn for første gang på 20 år i mars, og nå øker vi den igjen. Til neste år vil vi sette i gang forsøk med fritidskortordninger for barn fra 6 år til fylte 18 år i enda flere ulike kommuner. Nasjonal tilskuddsordning for inkludering av barn og unge som bidrar til at familier kan delta på ferie- og fritidsaktiviteter, er styrket med om lag 200 mill. kr siden 2014.

Det settes av midler til innføring av en nasjonal moderasjonsordning med inntektsgradert betaling i skolefritidsordningen og midler til gratis SFO for elever med særskilte behov på 5.–7. trinn. Bostøtten til barnefamilier og andre store husstander økte med 126 mill. kr i 2019. Dette gir en helårsvirkning på 225 mill. kr i 2020. Områdesatsingen i utsatte byområder pågår for fullt også i 2020, og vi bevilger 215 mill. kr til tiltak innenfor dette feltet.

Regjeringspartiene er opptatt av å nå målene i Fritidserklæringen. Dette krever et godt samarbeid på tvers av organisasjoner og sektorer, både lokalt og nasjonalt. Med bakgrunn i dette ber regjeringspartiene om en endring av tilskuddsordningens regelverk for å sikre støtte til bedre nasjonal koordinering.

Utstyrsbibliotek er et annet godt tiltak. Jeg var selv med på å legge til rette for at Kirkens Bymisjon i sin tid fikk åpnet Skattkammeret i Moss. Jeg ønsker å minne Stortinget på at regjeringspartiene har bedt direktoratet vurdere om utstyrssentraler drevet av frivillige organisasjoner kan få driftsstøtte gjennom dagens ordninger. Med bakgrunn i dette vil vi avvente denne utredningen før vi gjør eventuelle endringer i regelverket og vedtar en opptrappingsplan for støtte.

Summen av dette er hva representanten Kari Henriksen i finansdebatten kalte en demontering av velferdsstaten, hvor vi bryter den ned i biter og gjør den uforståelig, fremmed og uoversiktlig. Jeg vi si det er treffsikre tiltak som hjelper dem som trenger det, i stedet for å smøre tynt utover og i realiteten kanskje ikke hjelpe noen av dem som trenger det aller mest.

Statsråd Trine Skei Grande [10:50:12]: Norge er et av verdens mest likestilte land. Forskjellen mellom menn og kvinner var mindre i 2018 enn den var i 2017. Vi beveger oss i riktig retning. Vi har fortsatt store utfordringer, men vi er langt fra tilbakelent. Denne regjeringa har nå gjennomført tredeling av foreldrepermisjonen, og over 92 pst. av alle 1–5-åringer går nå i barnehage.

Men vi har fortsatt et veldig kjønnsdelt arbeidsmarked. Det går for sakte å få til et mer likestilt arbeidsmarked, og det skaper kjønnsforskjeller både innenfor lønn, arbeidstid, utviklingsmuligheter og karriere. I løpet av 2020 skal vi jobbe sammen med partene i arbeidslivet for en strategi for et mer likestilt utdannings- og arbeidsmarked.

Regjeringa har også mottatt NOU 2019:19 Jenterom, gutterom og mulighetsrom, der et utvalg har gått gjennom likestillingsutfordringene blant barn og unge. Vi sender nå NOU-en på høring, og etter det kommer vi til også å jobbe med en strategi for en mer likestilt virkelighet for gutter og jenter.

Norge er et av Europas beste land når det gjelder politikk og rettigheter for LHBTIQ-personer. Regjeringas mål er å skape et åpent, trygt og mangfoldig samfunn, og det er også rammen for regjeringas plan for skeive. Vi har startet et arbeid med en omfattende levekårsundersøkelse for skeive i Norge, og den forventes å være ferdigstilt neste år.

Politikken for mennesker med nedsatt funksjonsevne skal bygge på likestilling, menneskerettigheter, sjølbestemmelse, demokrati og inkludering. En stortingsmelding om menneskerettigheter for utviklingshemmede planlegges lagt fram våren 2020, og allerede i regjeringas forslag til budsjett for neste år er det satt av 1,5 mill. kr til TV BRA, en nett-tv-kanal av og for utviklingshemmede. TV BRA er en viktig aktør for å synliggjøre personer med utviklingshemninger.

Tirsdag 3. desember ble det lagt fram en ny handlingsplan for likestilling for personer med funksjonsnedsettelse. Den følger opp strategien Et samfunn for alle, som ble framlagt i 2018. Regjeringa foreslår i statsbudsjettet for 2020 at det settes av ytterligere 7 mill. kr til oppfølging av handlingsplanen for å styrke kunnskapen om rettighetene på dette feltet, spesielt i kommunene.

Negative holdninger til og fordommer mot ulike etniske og religiøse minoritetsgrupper samt diskriminering på ulike samfunnsarenaer er godt dokumentert. Den senere tida har også vist tendens til et hardere debattklima. Det er bekymringsfullt og uakseptabelt. Rasisme og diskriminering skaper frykt og mistillit og hindrer inkludering. Regjeringa skal lansere en ny handlingsplan mot rasisme og etnisk og religiøs diskriminering. I tillegg arbeider vi med å utvikle indikatorer på diskriminerings- og likestillingssituasjonen for etniske minoriteter i Norge.

Det er viktig å ha gode verktøy mot seksuell trakassering. Regjeringa vil sikre en effektiv håndheving av saker om seksuell trakassering og etablerer derfor et lavterskeltilbud for behandling av saker med seksuell trakassering etter likestillings- og diskrimineringsloven. Vi styrker også aktivitets- og redegjørelsesplikten, som innebærer at alle arbeidsgivere skal forsøke å hindre trakassering, seksuell trakassering og kjønnsbasert vold på arbeidsplassen. Arbeidsgivere blir også fra 1. januar neste år pliktige til å dokumentere dette. Regjeringa foreslår i statsbudsjettet for 2020 å øke bevilgningene til Diskrimineringsnemnda og Likestillingsombudet med 3 mill. kr, nettopp for å følge opp dette arbeidet.

Å jobbe for likestilling er god politikk. Det er smart å gjøre, og det er riktig å gjøre. Det er riktig å gjøre det for enkeltmennesket, men også for samfunnet. Derfor må vi hele tida jobbe for å bli bedre. Jeg takker komiteen for mange gode innspill på likestillings- og diskrimineringsområdet.

Trond Giske (A) [11:03:52]: Det er sjelden i en jevn strøm av viktige og uviktige nyheter at ting treffer oss midt i mellomgulvet. Men da vi mandag sist uke så meldingene fra Tromsø hvor en mor og tre unger var funnet livløse i sundet, var det som om alt stoppet opp, og blodet i årene ble like iskaldt som vannet de fire lå i. Saken rystet oss helt inn i hjerterota fordi vi føler så intenst at det ikke er noen viktigere oppgave for enkeltmennesker eller for et samfunn enn å sørge for at ungene våre er trygge, at en mor er trygg, at en familie har det bra. Og selv om vi ikke vet hva som har skjedd, eller hva som ligger bak, føler vi at også vi svikter, fordi vi føler at det ikke bare er et individuelt ansvar, men et felles ansvar at alle er trygge. Jeg er sikker på at statsråden fra Kristelig Folkeparti føler det samme, jeg er sikker på at representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet føler det samme. Dette er noe som knytter oss sammen som mennesker fordi det går til kjernen av det å være i et fellesskap med andre.

Det er ikke alt vi kan forhindre, og det er ikke alt vi kan forstå, men når slike ting vekker oss opp fra alt det andre, uvesentlige, tenker vi: Kunne vi finne noen områder som ikke handlet om politisk strid og spill, men der vi sammen gjorde et løft for å sørge for at alle i Norge var trygge?

Når det er ting vi ikke kan forhindre og ikke kan gjøre noe med, er det desto viktigere at vi bruker kreftene på det vi faktisk kan gjøre noe med. I Norge er over 9 000 barn under fellesskapets omsorg. Det er 50 pst. flere enn for 15 år siden, og det blir 1 500 nye hvert år. Hvordan tar vi vare på de barna som vi har bestemt oss for at fellesskapet skal passe på? Jo, ifølge en undersøkelse som Norsk institutt for by- og regionforskning publiserte i midten av det første tiåret av 2000-tallet, og som dekte årene 1990–2002, er dødeligheten blant barnevernsbarn mye større enn blant barn for øvrig. I denne perioden døde 702 barn – 114 bare det siste året. Antall selvmord blant barnevernsbarn er åtte ganger så høyt som blant andre barn. Barn vi overtar omsorgen for, er altså mindre trygge og har mindre overlevelse enn dem vi ikke har tatt ansvaret for. Det fundamentale prinsippet er at alle personer som befinner seg under statens omsorg, er i en særskilt sårbar posisjon, og at myndighetene har en særskilt plikt til å verne om disse menneskene.

Jeg så at faktisk.no hadde sjekket disse tallene i 2019 og funnet at de var riktige, men det mest oppsiktsvekkende var at faktisk.no ikke fant noen nye tall. Det var ingen statistikk siden 2001 som viste hvordan det gikk med barnevernsbarna. Jeg sjekket på Bufdirs sider, og der sto det mye om hjelpetiltak, antall omsorgsovertakelser, antall fosterhjem, antall bekymringsmeldinger, manglende foreldreferdigheter, osv., og så var det litt statistikk om utdanningsfullføring, men ellers sto det forsvinnende lite om resultatene av den innsatsen vi gjør. Det fant jeg meget merkelig.

For 15 år siden i år vedtok denne sal enstemmig å sørge for at alle unger i Norge skulle få barnehageplass. Siden den gangen har antall barnehageplasser gått fra 139 000 på fulltid til 268 000. Det er en dobling. Vi har gitt 130 000 flere barn barnehageplass. Det kostet 15 mrd. kr. Barnevernsbarna spør ikke om 15 mrd. kr. De spør ikke om 1 mrd. kr. For meg er det ikke viktig om vi samles om Arbeiderpartiets 200 mill. kr, SVs 250 mill. kr eller Senterpartiets 150 mill. kr. For meg er det viktigste at denne salen igjen enstemmig kunne gått sammen om å si: La oss nå sørge for at alle unger i Norge er trygge, uavhengig av familie, uavhengig av oppvekst, uavhengig av bakgrunn. For hvis vi ikke lykkes, og dette fortsetter, skyldes det ikke ulykker og dødsfall som vi ikke forstår eller ikke kan forklare, det skyldes oss selv.

Vetle Langedahl (H) [11:09:11]: I budsjettbehandlingen har Senterpartiet bemerket at det er et økende behov for å styrke bemanningen i det kommunale barnevernet. Jeg er langt på vei enig med Senterpartiet i det, men vi har nok litt forskjellige midler for å nå målet.

Vi tar på alvor at mange kommunale barnevernstjenester opplever kapasitetsutfordringer. Regjeringen følger barnevernet tett, og vi i regjeringspartiene skal sørge for at kvaliteten og bemanningssituasjonen blir vurdert jevnlig, både i den enkelte kommune og på nasjonalt nivå. Siden 2014 har vi økt bevilgningen til kommunalt barnevern med nesten 200 mill. kr. Det tilsvarer 285 nye stillinger. Det ble også fra 2013 til 2018 1 300 flere årsverk i det kommunale barnevernet. SSB-tall fra 2018 tilsier heller ingen vekst i saker, noe som gir bedre forutsetninger for det arbeidet som gjøres med det enkelte barn og den enkelte familie.

Noe av denne økningen skyldes øremerkede midler, men en stor del skyldes sterkere prioriteringer i kommunene. Dette har regjeringen bidratt til gjennom å sørge for økte økonomiske rammer for kommunene.

Jeg mener at lokale politikere er best egnet til å gjøre vurderinger av behovet for bemanning. De er best i stand til å prioritere ressurser og tiltak der behovet og nytten er størst. Jeg mener økningen i årsverk viser nettopp det – at øremerking ikke alltid er det beste virkemiddelet for å få flere stillinger totalt sett.

I tillegg er ikke flere stillinger i seg selv tilstrekkelig for å gi barn den hjelpen de trenger. Regjeringen har derfor prioritert å satse på å bedre kvaliteten i kommunalt barnevern, bl.a. gjennom kompetansesatsingen og prosjektet DigiBarnevern. Det digitale løftet skal gi ansatte mer tid til å følge opp det enkelte barn og familien.

Senterpartiet og Arbeiderpartiet har vært ivrige etter å kritisere private aktører i barnevernet. Der disse partiene snakker ned en viktig del av vårt barnevern, er jeg for et mangfold av leverandører. Private gjør en viktig jobb for både staten og kommunene når det gjelder barnevern. I Granavolden-plattformen er vi også tydelige på at vi vil styrke de ideelles posisjon spesielt. For det er ikke så viktig hvem som tilbyr tjenesten, så lenge tilbudet er godt. Det er selvsagt det offentlige som har det øverste ansvaret for barnevernet, det ligger fast, men vi skal og vil bruke private aktører på en god måte så lenge tjenesten de tilbyr, er god nok.

Oppgaver som innebærer utøvelse av offentlig myndighet, kan ikke delegeres til private med mindre det er nedfelt i særskilt lov. Derfor er dette ikke en problemstilling. Kommunene kan imidlertid la seg bistå av private aktører i enkelte tilfeller – under aktiv styring og ledelse av barnevernslederen. Igjen er det kommunen og det offentlige som sitter med ansvaret.

Dette er ikke en sak som kler ideologisk klagesang. Det handler om å gi barna det best mulige tilbudet. Det er heller ikke snakk om at det offentlige skal fraskrive seg et ansvar, for det ansvaret har vi til enhver tid. Det handler om at det under et strengt regime skal være anledning til å benytte seg av disse tjenestene for å kunne gi et godt tilbud til barnevernsbarna.

I sitt alternative budsjett gjør Senterpartiet store kutt i både det statlige og det private barnevernet. Det mener jeg er feil retning å gå i. For selv om det er viktig at det offentlige har et overordnet ansvar, må det være mulig å ha flere tanker i hodet samtidig. For at det skal være et sånt mangfold i tilbudet, ønsker jeg å styrke de ideelle leverandørene. Det står sentralt i Granavolden-plattformen, og vi vurderer nå hvordan dette bør følges opp, som følge av Stortingets anmodningsvedtak.

Barnevern er utvilsomt et viktig satsingsområde for denne regjeringen, men vi er ennå ikke fornøyd. Derfor har vi satset på – og skal fortsette å satse på – kompetanseheving. Derfor øker vi rammene til kommunene, og derfor løfter vi det ideelle barnevernet. For kun slik kan vi få løftet barnevernet dit vi ønsker.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:14:01]: Barnevernet må bli bedre. Senterpartiet vil styrke familievernet for å forebygge og hjelpe familier. Barnevernet skal bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår. Norge har en stolt tradisjon i å ta vare på og beskytte barn, bl.a. med innføring av verdens første barnelov og etablering av verdens første barneombud.

Det finnes godt barnevern i dagens Norge, som hjelper og støtter familier og barn med utfordringer. Men det finnes også dårlig barnevern, som kan gjøre skade. Målet må være å utvikle et trygt barnevern for framtiden med høy kvalitet, som har tillit i befolkningen. Folkevalgte må kunne følge opp de lovpålagte oppgavene.

Senterpartiet vil styrke fellesskapsløsningene. Vi mener at ansvar og drift av viktige velferdstjenester fortsatt skal ligge hos kommuner og fylkeskommuner, og mener at for utbredt bruk av anbud innen barnevernet er uheldig. Det trengs en styrket bemanning i det kommunale barnevernet, og vi prioriterer 150 mill. kr til det i vårt alternative statsbudsjett.

Flere steder er det for stor gjennomtrekk og for høyt sykefravær, for stort arbeidspress og lang saksbehandlingstid. Dette påvirker kvaliteten, arbeidsmiljøet og muligheten til å yte gode og forsvarlige tjenester. Fellesorganisasjonen og Barneombudet har gjentatt at barnevernet må få flere ansatte. Det er derfor uforståelig at regjeringen ikke tar disse signalene på alvor. I forslaget deres til statsbudsjett for 2020 er det få tiltak for å bedre situasjonen, og i representant Langedahls logikk her fra talerstolen nå nettopp har Senterpartiet over 4,4 mrd. kr til kommunal sektor, der mye kan tilfalle barnevernet. Men så enkelt er det ikke.

Vi vet at en høy andel barn med tiltak i barnevernet sliter med psykiske lidelser og har et sammensatt behov for helsetjenester. Samtidig kommer det varselsignaler om at tilbudet er for dårlig. Senterpartiet mener psykisk helsehjelp i barnevernet må styrkes, og har lagt inn et representantforslag om saken. Videre er dommene i Den europeiske menneskerettsdomstol samt i tilbakemeldingene fra FNs barnekomité, Riksrevisjonen, Helsetilsynet og Forandringsfabrikken tydelige på at det må flere tiltak til. Det gjelder særlig barns medvirkning, barnevernets kompetanse, håndtering av akuttsaker, samhandling med øvrig hjelpeapparat og kvaliteten i barnevernsinstitusjonene. Barn i barnevernet opplever for mange flyttinger, unødig bruk av tvang, utstrakt bruk av enetiltak og manglende helsetiltak.

Regjeringspartiene må erkjenne kritikk som er faglig forankret, med intensjon om å styrke og forbedre barnevernet vårt. Forslaget til ny barnevernslov foretar ikke en helhetlig nok gjennomgang av faglig status, og det vil Senterpartiet følge opp. Vi mener det må tas politisk initiativ til en helhetlig og faglig gjennomgang.

Kjersti Toppe (Sp) [11:17:16]: Barn i barnevernet har same rett til nødvendig helsehjelp som andre barn. Det er godt dokumentert at ein stor del av barna med tiltak i barnevernet også har ein høg førekomst av psykiske lidingar og eit samansett behov for tenester. Forsking viser at tre av fire barn og unge i barnevernsinstitusjonar og halvparten av barna i fosterheim har psykiske lidingar. Det er klare indikasjonar på at helsetilbodet til denne gruppa er utilstrekkeleg.

Det har skjedd ein del positive ting. Det skal vera barnevernsansvarlege i psykisk helsevern for barn og unge, alle barnevernsinstitusjonar skal ha sin ein eigen helseansvarleg, ambulante team skal ha vorte styrkte, og det er oppretta eigne omsorgs- og behandlingsinstitusjonar for barn. Men dette er ikkje tilstrekkeleg.

I NOU-en til forslag til ny barnevernslov står det at barnevernstilsette manglar kompetanse i å vurdera medisinske behov hos barnet. Det kan bidra til at barn ikkje vert viste vidare når dei skal. Behandlingsopplegg vert avbrotne på grunn av mange flyttingar, og det er manglande døgnplassar i BUP. Dette vert det altså skrive om i NOU-en.

Manglande døgnplassar i barne- og ungdomspsykiatrien er til skade for barn i barnevernet. Det har vore ein markert nedgang i døgnplassar i BUP sidan 2013. Mari Trommald, som er direktør i Bufdir, sa til VG i haust at ei årsak til auken i einetiltaka er at det er manglande døgnbehandling i BUP. Alvorleg psykisk sjuke barn får altså einetiltak i barnevernet – sjuke barn risikerer å hamna i barnevernet fordi helsetenestene sviktar. Senterpartiet har levert inn forslag om at alle barn skal ha ei helseundersøking ved omsorgsovertaking. I vårt budsjett legg vi inn 20 mill. kr for at BUPs tilbod til barn i barnevernet skal styrkjast.

Ein ting som har vorte gjort i debatten i haust, er å visa til den nye barnevernsreforma som eit svar på utfordringa i dagens barnevern. Denne reforma stemte Senterpartiet imot i Stortinget. Reforma legg til rette for auka kommersialisering av barnevernet og for at kommunane skal få auka betalingsansvar for fosterheimar og høgare eigendel ved bruk av institusjonsplass. Dei kallar det full prisdifferensiering, og økonomiske insentiv i barnevernet skal da vera løysinga. VGs kartlegging av samhandlingsreforma har vist at dette ikkje fungerer. Helseminister Høie går inn for å avvikla økonomiske insentiv i helsetenesta. Dette vil aldri vera løysinga eller redninga for norsk barnevern. Eg er sterkt skeptisk til det som ligg i den nye barnevernsreforma på dette området.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [11:20:30]: Som både presidenten og salen kanskje forstår, er vi i Senterpartiet blitt veldig opptatt av barnevern i det siste. Men under denne rammen i budsjettet er det også mange andre viktige temaer, som bl.a. likestilling og familiepolitikk. Jeg vil derfor si litt mer om foreldrepermisjon og selvstendig uttaksrett for far, og hvorfor jeg synes det er så viktig.

For Senterpartiet er det en målsetting å øke fars samvær med barnet i foreldrepermisjonstiden. Fedrekvoten er viktig, og dersom utvidet fedrekvote skal ha den ønskede effekten, som er mer likestilling og delt ansvar for barna, må far få selvstendig uttaksrett til pappapermisjon. Slik det er nå, mister far retten til å ta ut foreldrepenger dersom mor ikke er i aktivitet. Det er diskriminering og forskjellsbehandling av far. Senterpartiet har for 2020 foreslått i sitt alternative budsjett å innføre selvstendig uttaksrett fra 1. september 2020. Det vil ikke ha budsjettmessige konsekvenser for 2020, sier Finansdepartementet, men vi vil likevel ha det med i budsjettdokumentet.

Jeg har også behov for å snakke litt om forbrukerpolitikk i denne budsjettdebatten. Høringen om forbrukermeldingen viste at her er det mange saker å ta tak i for oss politikere, saker som kanskje burde hatt mye mer politisk oppmerksomhet, både når det gjelder hvordan forbruket vårt kan bidra til å nå klimamålene våre i større grad, og når det gjelder forbrukernes rettigheter framover. Disse håper jeg blir løftet godt av komiteen, gjerne en del av dem i fellesskap, når forbrukermeldingen skal behandles på nyåret.

Senterpartiet foreslår uansett i sitt alternative budsjett 3 mill. kr til forsterket innsats mot aggressiv markedsføring av forbrukslån. Jeg minner om at et enstemmig storting vedtok at regjeringen skulle komme tilbake med forslag om å forby aggressiv markedsføring av forbrukslån senest høsten 2018. Regjeringen har dessverre ikke fulgt opp dette vedtaket. Det er synd, da gjeldsutviklingen i norske husholdninger er alarmerende. Vi bruker masse penger vi ikke har. Det er ikke økonomisk bærekraftig. Ifølge tall fra Finanstilsynet hadde nordmenn forbrukslån på rundt 117 mrd. kr i 2018. Markedet for forbrukskreditt har økt voldsomt de siste årene, og tilsyn gjennomført av Finanstilsynet hos ledende forbrukerlånsbanker viser at respekten for regelverket er for svak. Vi trenger mer treffsikre reguleringer og økt innsats for å få ned veksten i forbrukslån, noe jeg håper og tror vi i Senterpartiet ikke blir like alene om å kjempe for på nyåret, under den nevnte behandlingen av forbrukermeldingen, som vi er i denne debatten.

Karin Andersen (SV) [11:23:24]: For SV er det viktig at vi ser alle barn og tar ansvar for dem. Vi har nå fått en barneminister som sier at han skal slåss med nebb og klør mot noe som ikke finnes, mens det har f.eks. vært veldig stille om de norske barna som sitter i Al-Hol-leiren, som ikke kan noe for at de sitter der, og som regjeringen samlet gjør alt de kan – ser det ut til – for at de ikke skal få hjelp.

Det er mange enslige mindreårige som kommer til Norge, og som blir forskjellsbehandlet. Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter og FN sier at vi bryter våre forpliktelser ved at disse barna og ungdommene ikke får omsorg under barnevernet, slik som norske barn uten foreldre og foresatte gjør. Jeg ser ikke at verken regjeringen eller barneministeren bryr seg særlig mye om at vi her bryter våre forpliktelser.

Jeg ser en regjering som systematisk går etter de mest vanskeligstilte familiene, med usosiale kutt som sparker beina unna de foreldrene som prøver så godt de kan å få endene til å møtes. Noen av dem er enslige forsørgere, eller enestående, som jeg synes vi egentlig burde bruke som betegnelse på dem, for jeg er så imponert over hva mange av dem får til. Men regjeringen gjør det systematisk vanskeligere for dem hele tida ved å stramme inn på nødvendige ordninger som gjør at de kan klare seg bedre, og at ungene deres kan klare seg bedre.

Tvert imot har vi en regjering som fremmer konkurranse på alle områder. Vi hadde en skoledebatt her forleden, og det høres ut som man tror at bare man konkurrerer mer og mer, skal de ungene som er født med stein i skoa, kunne løpe fortere enn de andre. Det er ikke slik.

Barnetrygden er kjempeviktig. Jeg var glad da Kristelig Folkeparti greide å løfte barnetrygden litt, men det er dyrt å ha større unger også. Og det forferdelige systemet vi har i dag, med at kommunene kan avkorte sosialhjelpen for barnetrygden, står ved lag. Det hjelper ingenting at regjeringen har hevet de veiledende satsene, for dem trenger ikke kommunen å ta hensyn til. SV kommer til å fremme forslag om at loven må endres slik at økninger i barnetrygden kommer også de fattigste barnefamiliene til gode. Derfor har vi lagt inn penger til dette i vårt kommunebudsjett.

Til slutt: Noen av barna er funksjonshemmet. Regjeringen la nå fram en handlingsplan for universell utforming og likestilling – uten tidsfrister, ikke engang for at skolene skal være universelt utformet, og for at alle barn skal ha samme rett til å gå på nærskolen sin.

Ja, jeg er skuffet over denne barneministeren.

Kari Henriksen (A) [11:26:41]: Jeg har lyst til å knytte noen kommentarer til denne debatten. Jeg vil starte med det Freddy André Øvstegård nevnte i sin replikkveksling med statsråden, og det var utrygghet. Det er ikke den første jeg har møtt i Norge i det siste som peker på større usikkerhet og større utrygghet. Utryggheten er knyttet til å være den man er, eller til å ha en annen etnisitet, komme fra et annet land. Det er bekymringsfullt når vi i et land opplever at mennesker blir utrygge fordi de er den de er, og at flere uttrykker det.

Når det gjelder barnevernet, har jeg lyst til å si at det hver dag er barn som opplever stor grad av utrygghet. Hver eneste dag er det barn i Norge som fellesskapet ikke evner å ta vare på. Det er alvorlig. Det er kjempealvorlig. Det mangler ikke på utfordringer. Jeg har stått her på denne talerstolen tidligere og listet opp en haug av dem, og da brukte jeg nesten tre minutter. Det skal jeg ikke gjøre nå. Jeg skal bare gjenta at Barneombudet i en høring beskrev det som en politisk styringskrise.

Jeg opplever at statsråden prøver å pynte på det ved å si at vi ikke ønsker å snakke om de ansatte som gjør en god jobb. Jo, vi ønsker å snakke om de ansatte som gjør en god jobb, og vi snakker om dem hele tida. Vi har dem på laget. Heierna, fagorganisasjoner og barna i barnevernet forteller oss at de trenger flere folk, fordi de vet hva utrygghet er. Vi trenger ikke en pekefinger som sier at det er kommunene som har ansvar. Det politiske styringsansvaret er godt plassert hos statsråden.

Arbeidslinja ble nevnt. Jeg ble utfordret på at arbeid var det eneste saliggjørende i dette landet. Heldigvis har jeg med meg representanter fra både Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre som har pekt på akkurat det samme.

Representanten Hjemdal var bekymret over kutt som skjer over natta. Vel, da vil jeg bare friske opp minnet til regjeringspartiene. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap ble kuttet med 10 mill. kr, blindetelefonen og biblioteket for blinde ble kuttet med 3 mill. kr, Forbrukerrådet blir i år kuttet med 5 mill. kr. Ikke ett eneste varsel. Det er denne regjeringa.

Freddy André Øvstegård (SV) [11:29:59]: Det var som om det gikk et gufs fra 1980-tallet gjennom salen under innlegget til en av de tidligere talerne. Den taleren var representanten Tage Pettersen, som holdt et innlegg om SVs politikk for å hjelpe flere familier ut av fattigdom. Den funky 1980-talls følelsen jeg fikk av det innlegget, var tanker om «trickle down»-økonomi, idet vi fikk kritikk fra representanten Pettersen om at vårt skattesystem vil hindre flere i å komme seg ut av vedvarende lavinntekt. Han viste til at regjeringens skatteletter for de aller rikeste er det viktigste for å hjelpe flere barn ut av vedvarende lavinntekt. Jeg trodde virkelig at den type voodoo-økonomi for lengst var begravd. Jeg trodde at ideen om at bare vi gir mer til de aller rikeste så vil det på magisk vis renne ned til de barna som vokser opp i fattigdom, ikke lenger var gangbar. Men likevel er det det vi hører fra talerstolen.

Jeg kan nevne for representanten Pettersen at i vårt skatteopplegg får alle som tjener under 600 000 kr, faktisk skattelette med SVs politikk. Så øker vi skattene for dem som har aller mest, sånn at vi kan bruke det bl.a. på å innføre foreldrepenger til alle – en skikkelig investering i barns første leveår.

Jeg må også si noe om likestilling. Vi står fortsatt i en situasjon hvor det er sånn at kvinner i snitt tjener 87 kr for hver 100-lapp en mann tjener. Seksuell trakassering hindrer kvinners muligheter i arbeidslivet, og negativ sosial kontroll rammer særlig unge jenters frihet. Samtidig har vi en regjering som gjør seg selv historisk – den gjør seg selv historisk som den aller første på 40 år som innskrenker kvinners rett til selvbestemt abort. Da er det på tide med et skikkelig taktskifte i likestillingspolitikken, og det skisserer SV opp i sitt alternative budsjett, hvor vi legger på om lag én milliard kroner i tiltak for likestilling. Det gjelder bl.a. 50 mill. kr for tiltak mot negativ sosial kontroll. Det dreier seg om å ordne opp i den uholdbare situasjonen når det gjelder finansieringen av krisesentrene, hvor det nå er fare for nedleggelser flere steder. Lavterskeltilbudene hvor voldsutsatte skal kunne gå, står i fare for å bli lagt ned. Det foreslår vi en endring på. Og vi foreslår også flere hundre millioner kroner i økning for bedre bemanning – og heltid – for de heltene som står fremst i velferden vår, som ofte er kvinner.

Silje Hjemdal (FrP) [11:33:18]: For Fremskrittspartiet er samarbeidet mellom helsetjenesten og barnevernet et veldig viktig tema. Barn og unge som er under barnevernets omsorg, skal ha både fysisk og psykisk god helse, og da plikter vi å stille opp. Vi vet dessverre også at en del av disse barn og unge har problemer knyttet til rus.

Å sikre barn i barnevernet et godt helsetilbud er nettopp prioritert høyt av denne regjeringen. Barn og unge med tiltak i barnevernet skal selvfølgelig ha nøyaktig samme rett til nødvendig helsehjelp som andre barn. Likevel vet vi at samarbeidet mellom barnevern og helse fortsatt ikke er godt nok, og det synes jeg vi skal være ærlige på.

Barn og ungdommer i barnevernet får ikke kartlagt sine behov for helsehjelp godt nok, og får man ikke kartlagt behovet for hjelp, er det vanskelig å sette inn nødvendig eller riktig behandling. Det har det vært viktig å gjøre noe med. For å sikre at barn i barnevernet får mer og bedre psykisk helse-hjelp har regjeringen jobbet på flere nivå for å finne gode løsninger. Blant annet har man et samhandlingsforløp for barnevernet og BUP, men man ønsker også å styrke nærværet av ambulante BUP-team i barnevernsinstitusjonene, og disse spiller en viktig rolle både ved at de kan gi behandling der barn og unge bor, og ved at de kan gi ansatte i barnevernsinstitusjoner veiledning.

Sist uke åpnet statsråd Ropstad Lunde behandlingssenter, noe som illustrerer nettopp hvordan regjeringen satser og ønsker å få til et godt tilbud der – dette fordi vi ønsker å gi tjenester som gir barn og unge den hjelpen de trenger, der de er, og der de bor, og som tilpasser seg barn og unge og deres behov – og nettopp ikke motsatt.

Regjeringen tar flere grep. Vi styrker samarbeidet mellom barnevernet og helsetjenesten for å sikre rask kartlegging og rask behandling av psykiske lidelser og ruslidelser for barn som trenger det. Vi sørger for bedre tilgang til psykisk helse-hjelp på barnevernsinstitusjonene. Og vi hever kompetansen på barnevern i helsetjenesten.

Barn og unge i barnevernet må få den hjelpen de trenger, enten det er fra barnevernet, fra helsetjenesten eller fra andre offentlige instanser.

Vi må innrømme at vi kanskje ikke er helt i mål, men jeg synes regjeringen kvitterer ut en god oppskrift på alt den har startet opp med, og veien videre. Vi jobber nå med full styrke for at man nettopp skal kunne styrke barns sikkerhetsnettverk.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [11:36:36]: Jeg er glad for at vi i denne debatten har løftet barnevernet. Barnevernet er viktig. Det skal være et sikkerhetsnett og tiltak for de barn som trenger det, og ikke minst familiene.

Men jeg har lyst til å dvele litt ved representanten Henriksen, som sier at regjeringen abdiserer fra et kriserammet barnevern. Jeg mener Arbeiderpartiet trenger en realitetsorientering og trenger å følge med på hva som faktisk gjøres. Ja, vi kan være uenige om noen tiltak, men vi har utfordringer, og regjeringen tar det på alvor.

Jeg skal repetere noen av tiltakene. I dette budsjettet har kommunene fått en videreføring av øremerking av stillinger, og kommunene har bedrede rammer. Det har faktisk aldri vært så få kommuner på ROBEK-listen som nå. Kommuneøkonomien gjør også at man prioriterer ansatte i barnevernet. Ja, vi kan være uenige om stillinger skal øremerkes eller ikke, men dette handler ikke om abdisering.

Kommunene har også fått tilført midler for å heve kompetansen til dem som arbeider i barnevernet, og ikke minst også kompetanse til å utvikle forskjellige modeller for hvordan man kan samhandle mellom ansatte i barnevernet og de familiene som trenger hjelp. Kompetansen gjelder flere områder. Det gjelder innen juridisk kompetanse, det gjelder kompetanse på det å forstå andre kulturer, det gjelder kompetanse på å se på hvordan man kan jobbe med relasjoner mellom foreldre og barn, og hvordan man ikke minst kan erkjenne at man har problemer i hjemmet.

Fosterforeldre skal også få mer støtte. Det trenger de, og vi er helt avhengig av å rekruttere gode fosterforeldre. Vi oppretter også egne institusjoner for barn med spesielle behov og barn som har komplekse behov. Representanten Hjemdal nevnte Lunde behandlingssenter. Vi arbeider også med en ny lov for barnevernet.

Dette er ikke å abdisere, dette er å ha tiltak som vi mener skal gjøre barnevernet bedre for alle.

Grunde Almeland (V) [11:39:45]: Opposisjonen har i denne debatten framført en del påstander om regjeringens likestillingspolitikk som jeg har lyst til å bruke noen minutter på å adressere.

Det blir påstått at det ikke er noen nye initiativ fra denne regjeringen på området. Det faller jo på sin egen urimelighet bare med flere av de tingene som har blitt nevnt i denne debatten. Vi kan se på hva regjeringen har gjort på foreldrepenger, hva vi gjør på høyere utdanning nettopp for å sikre likere tilgang, og hva vi eksempelvis gjør på området med seksuell trakassering, der vi har fått opprettet et lavterskeltilbud som jeg vet at flere partier i denne komiteen har vært opptatt av skal komme på plass. Vi gir også penger til initiativer som Balansekunst, som er med på å takle nettopp disse utfordringene fra grasrota, der det gjøres best.

På LHBTI-området blir vi også utfordret på at ingen nye initiativ skjer. Også det faller på sin egen urimelighet. Det jeg skal gi opposisjonen, er at jeg deler deres bekymring for hvilke trender vi har internasjonalt. Det er, som jeg også svarte i en av replikkene mine tidligere i dag, nettopp grunnen til at denne regjeringen bl.a. var vertskap for IDAHOT-konferansen i mai i år, der vi fikk flere av de landene som er viktige for å fremme skeives rettigheter på den internasjonale arenaen, til å forplikte seg på flere punkter, nettopp for å kunne fortsette å gjøre dette. Det er også derfor denne regjeringen ser at Norge har et særskilt ansvar internasjonalt for å være et foregangsland.

Selv var jeg så heldig å få være i Bogota i Columbia tidligere i år etter invitasjon fra en norsk ambassade. Der ble det arrangert en stor konferanse for skeive fra hele Latin-Amerika, nettopp for å være med og bygge opp og styrke skeive stemmer rundt omkring i hele verdensdelen. Mye av grunnen til at det var nesten hundre transpersoner og aktivister på den konferansen, var at den norske utenrikstjenesten støttet opp om nettopp dette arbeidet økonomisk. Det er også en måte denne regjeringen viser at man tar dette ansvaret på.

I tillegg har regjeringen internasjonalt satset på nettopp seksualitetsundervisning, noe som også speiler seg i flere av de satsingene vi ser nasjonalt. Norge er et foregangsland på dette, og det skal vi fortsette å være.

Morten Wold (FrP) [11:43:02]: De røde partiene er desperat opptatt av at det er feil at noen tjener penger på barnevern. Dette er en tendensiøs uttalelse. Den gir på ingen måte et riktig inntrykk av hvordan barnevernet fungerer dag for dag.

La meg starte med følgende: Er det slik at det er umoralsk å tjene penger på å investere i barnevern, men ikke umoralsk å tjene penger på å jobbe i barnevernet? Betyr det at de som bruker av sine oppsparte midler, kanskje et pensjonsfond, på å oppføre bygg, kjøpe utstyr, senger, mat og annet, er umoralske og ikke skal få lov til å få avkastning på sine midler? Hva med håndverkerne, som bygger lokaler og fasiliteter? Er de velferdsprofitører? Og hvorfor skal det være feil å tjene penger på barnevern eller andre velferdstjenester når det ikke er feil å tjene penger på å investere i andre virksomheter? Skal det være slik at alle oppsparte midler i samfunnet skal ekskluderes fra å kunne investeres i velferdstjenester til beste for folk flest?

Jeg forstår at kommunistene i Rødt mener det, men jeg sliter med å forstå at andre rød-grønne partier gjør det samme. Til og med Senterpartiet, som hardnakket påstår at de er et sentrumsparti, er med på å stemple dem som investerer i hardt tiltrengte barnevernstjenester, som umoralske.

Jeg mener at både offentlige, ideelle og private som ønsker å hjelpe barn og familier i livskrise, skal få lov til å tilby tjenestene sine på like vilkår. For noen ganger er det faktisk en fordel med forskjellig utgangspunkt. Vi vet bl.a. at fosterhjem i sin natur er private. Ingen her vil vel at fosterhjem skal bestå utelukkende av offentlig ansatte.

Det må bli slutt på at ideologiske skylapper skal forhindre en fornuftig bruk av alle gode tilbud i barnevernet. For vi har alle et ansvar for å skape et bedre barnevern her til lands. Det må være et mål at det ikke skal bli nærmest en hverdagslig hendelse at Norge må svare for seg i barnevernssaker i Den europeiske menneskerettsdomstol i Strasbourg. Og da trenger vi sannelig alle gode krefter i den tjenesten.

Trond Giske (A) [11:45:51]: Det er veldig positivt at det er mange representanter fra flere partier som snakker om barnevern. Ørmen Johnsen snakker varmt om ting regjeringen gjør, og det er vel ingen i salen som påstår at regjeringen ikke gjør noe. Jeg tror statsråden er engasjert, jeg tror embetsverket er engasjert, jeg tror de enkelte ansatte i både private og offentlige barnevernsinstitusjoner er engasjert og prøver å gjøre en best mulig jobb.

Saken er likevel at jobben ikke blir gjort. Det er i hvert fall ikke opposisjonens forslag om at mer av barnevernet bør bli offentlig, som er problemet, for det er jo ikke vedtatt. Høyre og Fremskrittspartiet har styrt i seks år. Det er ikke opposisjonens forslag som gjør at vi stadig vekk taper nye saker i Den europeiske menneskerettsdomstol. Det er Høyre og Fremskrittspartiet som har styrt i seks år.

Men det viktigste er at dette heller ikke oppsto da Høyre og Fremskrittspartiet overtok i 2013. Dette er et problem som er mange tiår gammelt, som vi bare kan slutte å diskutere hvem som har skylden for, og heller snakke om hvordan vi løser sammen. Det løses ikke med 10 mill. kr eller 20 mill. kr – det løses antagelig ikke med 200 mill. kr heller. Men det løses med en omfattende reform hvor vi går gjennom hver eneste ordning, tiltak, prosess, institusjon, tilbud og system for å sørge for at ungene er trygge. Resultatet er ikke bra nok. Det er det som burde få oss til å si at ok, statsråd Ropstad har nå hele opposisjonen klar. Vi er med og gjennomfører dette enstemmig hvis han kommer til oss med en skikkelig reform og sier at dette kan vi gjøre sammen.

Jeg er helt sikker på at om 5, 10, 15 eller 20 år kommer barnevernet til å eksplodere i ansiktet på oss som en gigantskandale. Det er i ferd med å gjøre det allerede. Men da heter ikke statsråden Anniken Hauglie, da heter statsråden Ropstad. Jeg skjønner ikke hvordan man vil seg selv så vondt som å sitte i en sånn stol som jeg har sittet i i nesten ti år, og ikke si vel, kom igjen, få med alle partiene, la oss gjøre dette sammen, la oss ta et felles løft.

Kanskje er det sånn at vi har kommet til et samfunn hvor det er den sterkestes rett som teller. Det er lobbyistene, som kan fortelle oss at vi ikke skal ta inn noe av ekstraoverskuddet som skapes i oppdrettsnæringen, det er de sterke giverne til valgkampene, som sier at de ikke kan betale mer i formuesskatt, eller det er de som har penger til å påvirke oss i salen mest, som har mastergrader, snakker mange språk flytende og kan påvirke og delta i samfunnsdebatten. Barnevernsbarna, Nav-klienter, de fattigste i samfunnet har ingen slike talspersoner hvis ikke vi som sitter i denne salen, er det og tar et felles løft.

Karin Andersen (SV) [11:49:10]: Først til likestillingsdebatten: Den største minoriteten i Norge satt og ventet på en handlingsplan fra regjeringen, og da den kom, var skuffelsen enorm. For folk med funksjonsnedsettelse har man satt alt på vent. Man har bare ramset opp hva man han gjort før, og ikke satt én tidsfrist for at de skal få være innbyggere i dette samfunnet på like fot med oss andre. Det synes jeg regjeringen bør ta innover seg. Det trengs tidsfrister, og man må legge penger på bordet for at det skal bli en realitet.

Når det gjelder profitt i velferden, tror jeg forskjellen går på at vi ser at omsorg og barnevern ikke er det samme som en pølsebu eller et bilverksted. Det gjelder omsorg. Vi driver ikke med barnevern for at noen skal tjene penger på det. Vi driver med barnevern fordi det er noen barn og familier som trenger det, og da skal pengene vi bevilger til dette, gå til formålet – gjerne ideelle, non-profit, men de skal gå til formålet. Situasjonen nå er at det er ikke små ideelle leverandører igjen i barnevernet. Det er store, internasjonale konsern som tar ut milliarder og bygger opp disse institusjonene med offentlige penger. Det er ikke sparepenger de investerer i dette. Dette bygger de opp med våre skattepenger, og de sitter igjen med en enorm fortjeneste som barna under barnevernet skulle hatt og heltene som jobber i barnevernet, som fortjener god lønn og god pensjon.

Så til et område som virkelig slår for mange av de fattigste barnefamiliene – at det er blitt forferdelig dyrt å bo. Jeg lurer på om denne komiteen vet hvor lite man må tjene i husholdningen, i gjennomsnittsinntekt, for å få bostøtte – 130 000 kr for husholdningen! I snitt har disse familiene nå 93 000 kr i boutgifter. Det er altså tusenvis av familier som har falt ut av bostøtteordningen. Det er riktig at regjeringen har bedret det litt for noen barnefamilier, men når vi ser på tallene, får de likevel ikke tettet gapet mellom det inntektstapet de har hatt, og de økte boutgiftene. Hvis de får, får de mindre nå til å trygge det som er kanskje aller viktigst for barna, nemlig det å ha et trygt hjem.

Jeg skjønner at barneministeren ser ned i pulten, for det har han grunn til. Dette er ikke bra, og det er helt unødvendig at vi skal være så forferdelig gjerrige med de aller fattigste familiene. De trenger mer i bostøtte, de trenger å få mer i barnetrygd, og vi trenger å verne barnetrygden deres mot avkorting i sosialhjelpen.

Kjersti Toppe (Sp) [11:52:25]: Til representanten Wold: Senterpartiet er opptatt av dei private i barnevernet, men vi er opptatt av dei private ideelle i barnevernet, som har gjort ein stor innsats historisk, og som gjer ein stor innsats no, men som ikkje toler den konkurranse- og anbodspolitikken som er under denne regjeringa.

Så til representanten Hjemdal, som er prisverdig opptatt av barn i barnevernet og deira behov og krav til helsehjelp. Eg forstår at ein som medlem av eit regjeringsparti må få fram det som faktisk er gjort, og eg sa òg i mitt innlegg at noko er gjort. Mitt poeng er at eg ser ikkje at Stortinget eller regjeringa tar innover seg alvoret i situasjonen som er der ute, med eit utruleg stort behov for å få eit system som gir alle barn i barnevernet den same retten til helse som andre barn.

Det vart vist til Lunde behandlingssenter. Det er det andre sentret som har både barnevern og helse under same tak. På Lunde er det seks behandlingsplassar. I Bodø er det fem. Vi snakkar altså om elleve plassar nasjonalt. Det er klart at dette er eit tiltak for dei med aller størst behov. Det kan vere bra tiltak, men det er nærmast ein drope i havet ut frå det som er behovet til alle dei barna i barnevernet som vi veit har psykiske lidingar.

Det er fremja ein opptrappingsplan for psykisk helse blant barn og unge – den ligg i helsekomiteen no. Den opptrappingsplanen omhandlar ikkje særskilt helsehjelp til barn i barnevernet. Han omhandlar heller ikkje psykisk helsevern. Planen fekk full slakt i høyringa vi hadde. Barneombodet bad komiteen vurdera å senda heile planen tilbake, som Senterpartiet, Arbeidarpartiet og SV kjem til å gjera. Legeforeininga meinte at planen ikkje kunne kallast ein opptrappingsplan – utan midlar, utan mål og ei fin beskriving. Det er trist at det er slik, for dette er eit område som treng å styrkjast generelt, men særleg for barn i barnevernet.

Det vert hevda at talet på døgnplassar har vorte auka i barne- og ungdomspsykiatrien. Det stemmer ikkje i det heile. I 2013 var talet på døgnplassar i BUP i heile Noreg 305. I 2015 hadde det falle til 247 – ein reduksjon på 19 pst. Det gjekk litt opp i 2018, men likevel er det ein markant nedgang. Dette er alvorleg, for det er ein av grunnane til auka bruk av einetiltak. Barn i barnevernet som treng det, skal ha behandling. Det får dei ikkje i tilstrekkeleg grad i dag.

Kari Henriksen (A) [11:55:41]: Det var en stor reportasje om menneskerettsjurist Gro Hillestad Thune i Aftenposten i helgen. Jeg vil bare sitere hva hun sa i Debatten på NRK da vi diskuterte barnevern. Sluttreplikken til menneskerettsjuristen Hillestad Thune var: Dere forstår ikke alvoret.

Barneombudet har vært helt tydelig på at ministeren har ansvar for å sørge for at kommunene er i stand til å utføre de oppgavene de delegerer til kommunene. I finansdebatten sa Tage Pettersen, representant fra Høyre, at vi burde snu flere steiner når det gjaldt barnevernet. I dag har representanten Silje Hjemdal sagt at vi kanskje kunne gjøre mer. Det er en underdrivelse, men vi har en statsråd som ikke engang vil løfte debatten i Stortinget. Det er beklagelig.

Freddy André Øvstegård (SV) [11:56:58]: I min replikkveksling med statsråd Ropstad ga jeg ham en helt konkret utfordring, som ikke ble svart på. Derfor vil jeg nå på tampen av debatten gi statsråden en anledning til å svare, for jeg vet det er mange som er opptatt av dette, og som følger med på denne debatten: Når statsråden har gått ut og sagt at alt går så meget bedre i barnevernet at det ikke er noen grunn til å komme og redegjøre for det her, er det mange som lurer på hvor han får den informasjonen fra, når kun ett av fire barn forteller om det viktigste, det mest alvorlige, til barnevernet fordi de ikke føler seg trygge. Det stilles spørsmål ved om barneministeren har sjekket den virkelighetsbeskrivelsen med dem det faktisk gjelder, med barna. Derfor vil jeg igjen spørre statsråd Ropstad om han overfor Stortinget kan svare på om barna faktisk er enig i den vurderingen.

Silje Hjemdal (FrP) [11:58:10]: Representanten Toppe hengte seg opp i ett av veldig mange tiltak jeg nevnte, nemlig Lunde behandlingssenter. Jeg sa at det var ett av mange tiltak, og det er i hvert fall en viktig begynnelse. Så er jeg den første til å erkjenne at det i seg selv ikke er nok. Man må ha ulike og flere tjenester satt sammen for å kunne hjelpe. Men jeg er optimist. Nå skal vi få ny barnelov, og arbeidet er påbegynt. Jeg må si at jeg har store forventninger til et prosjekt som har vært utført av CARE, som går bl.a. på dette med helsekartlegging ved akutte overtakelser. Jeg har sagt at fra Fremskrittspartiets side er vi veldig interessert i å lære mer om dette prosjektet og vurdere hva vi kan gjøre med dette i ny barnelov. Og det kan i hvert fall være ett skritt til i riktig retning.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [15:30:45] (komiteens leder): Det er bred enighet om at kulturen skal fremme dannelse, demokrati og refleksjon. Den skal være tilgjengelig, den bygger fellesskap, og den tar vare på og skal formidle vår kulturarv. Kulturen skal utvikles på egne premisser, uten statlig overstyring. Kulturen skal være tilgjengelig i hele landet. Vår politikk skal støtte opp om dette, og det er derfor gledelig at for andre år på rad øker kulturbudsjettet, og det er for 2020 en økning på 6,7 pst.

Den største satsingen er på nasjonale bygg og museer, hele 290 mill. kr til nasjonale kulturbygg, med tilsagn på over 700 mill. kr, og det er en økning på 340 mill. kr til museer, herunder også midler til det nye nasjonalmuseet. Det er gledelig at det var rom for midler til bl.a. industriarbeidermuseet på Vemork, nye lokaler til Operaen i Kristiansund og Østfoldmuseene, for å nevne noe. Vi ser fram til den varslede museumsmeldingen, som vi forventer adresserer en del av utfordringene i nettopp museumssektoren, og det er digitalisering og tilgjengeliggjøring av museenes samlinger, museenes rolle i samfunnet og ikke minst forskningsinnsatsen. I budsjettet er også digitalisering løftet fram, og midler til Digitalarkivet er økt. Likeledes er det en økt bevilgning til Nasjonalbiblioteket, og det er økt kapasitet i Mo i Rana.

Kulturmeldingen ble behandlet i mai, og flertallet i Stortinget ga tilslutning til at regionene skal få større oppgaver og ansvar innen kulturfeltet. Det er naturlig siden kulturen bygges nedenifra, og de nye fylkene må spille en større rolle i tilrettelegging og støtte av kulturtilbud. Men det er viktig å understreke at oppgaver som overføres til regionene, fortsatt vil være en viktig del av den nasjonale kulturpolitikken. Oppgavene er like viktige lokalt som nasjonalt, og også internasjonalt.

Vi ser fram til at kunstnermeldingen legges fram for Stortinget. Det er en melding der man gjennomgår statens kunstnerpolitiske virkemidler, og jeg forventer at den vil bidra til målet om å styrke gode og lange vederlagsordninger for kunstnere. Vi er også glad for at bevilgningene til kunstnerstipend i dette budsjettet øker med 22 mill. kr, likeledes at Norwegian Arts Abroad får midler til å promotere norsk kunst og kultur i verdensklasse i utlandet.

Regjeringen arbeider også nå med en scenekunststrategi. Vi er kjent med bekymringer fra dansekompanier, som på grunn av omlegging av ordningen Fri scenekunst har fått varsel om at de ikke kan få støtte. Jeg regner med at videre ordninger for dansekompanier blir omtalt i scenekunststrategien, og at man der ser på virkemidler som skal virke inn på hele scenekunstfeltet.

Frivillighet, likestilling og mangfold er viktig i kulturlivet. Vi prioriterer momskompensasjon for frivilligheten, og målet er 1,8 mrd. kr i 2020. Siden 2013 er midler til dette formålet økt med hele 750 mill. kr. Vi prioriterer også midler til strategi for likestilling og personer med nedsatt funksjonsevne og midler til mangfold og bredde i kulturlivet. Vi ønsker stor deltakelse.

Det må ikke være tvil om at statlig finansiering skal være bunnplanken i kulturen, men det er vesentlig at privatpersoner, næringsliv og stiftelser i sivilsamfunnet ser verdien av kunst og kultur og ser verdien av å engasjere seg finansielt. Gaveforsterkningsordningen er et viktig virkemiddel som en ekstra finansieringskilde til kulturen, men også en ordning som bidrar til å anerkjenne og oppmuntre sivilsamfunnets engasjement for kulturlivet.

Anette Trettebergstuen (A) [15:41:52]: Etter seks år med høyreregjeringens kuttpolitikk for å finansiere skattekutt til de rikeste har spesielt kulturbudsjettet lidd under dette. Ja, den nye – hvis jeg kan kalle henne ny – kulturministeren fra Venstre skal ha for at hun har fått til en liten økning to år på rad, men det er ikke nok. Kulturens andel av statsbudsjettet har i løpet av den blå-blå perioden gått fra 1 pst. i 2014 til 0,88 pst. i årets budsjett. Det betyr et gap på nesten 2 mrd. kr som kulturen går glipp av.

Vår hovedkritikk av dette budsjettet går ikke på at enkeltprosjekter eller enkeltpengeposter mangler, for det vil det alltid være. Vi bruker 600 mill. kr mer på kultur i dette budsjettet enn regjeringen. Hovedkritikken er at det overhodet ikke er samsvar mellom det regjeringen sier den skal gjøre, og det den faktisk leverer.

Noen eksempler: Regjeringen la fram kulturmeldingen og skrev at den skulle satse på kultur. Men det endrer jo ikke på det faktum at de fleste i denne perioden med høyreregjering enten har stått stille eller fått kutt i budsjettet. Hvis man legger på den såkalte ABE-reformen, som egentlig bare er et ostehøvelkutt, får de fleste mindre å rutte med. Man kan ikke si man skal satse på kultur, og fortsatt beholde ABE-kuttene.

Regjeringen la fram frivillighetsmeldingen og sa den skulle satse på frivillighet. Men i budsjettet velger de å rasere finansieringen av frivilligsentralene, og ikke bare det – de kutter 15 mill. kr i momskompensasjonsordningen, som en samlet frivillighet mener er den aller, aller viktigste ordningen for dem.

Regjeringen skal legge fram en kunstnermelding, som sikkert er rett rundt hjørnet. Veldig mange hadde sikkert forventet at dette budsjettet skulle brukes til å styrke kunstnerøkonomien. Det skjer heller ikke. Regjeringen har varslet en strategi for den internasjonale kultursatsingen, men i dette budsjettet velger de igjen å kutte på den viktigste ordningen for internasjonalisering av kunst og kulturlivet, UD-ordningen, en ordning som høyreregjeringen faktisk har halvert de siste seks årene.

Regjeringen har lagt fram en strategi for kultur og reiseliv. I dette budsjettet kutter man i reiselivssatsingen, kutter i pengene som bidrar til å vise fram kulturen og naturen til potensielle turister som vil oppleve Norge som reisemål. Det er altså ikke samsvar mellom det man sier man skal gjøre, og det man faktisk gjør. Kulturlivet kan ikke leve av strategier, stortingsmeldinger og fine ord på et papir.

Arbeiderpartiets mål for kulturpolitikken er at alle skal kunne skape, utøve og oppleve kunst og kultur av høy kvalitet – i hele landet og uavhengig av hvem en er, og hvor stor lommeboken er. Vår politikk om å bruke 1 pst. av statsbudsjettet på kultur står fortsatt ved lag. Vi trapper opp, og det betyr at vi bruker over 600 mill. kr mer enn regjeringen til kulturformål i dette budsjettet.

Vi prioriterer kultur over hele landet, senker terskler for deltakelse. I stedet for å svekke en allerede skjør infrastruktur og bygge ned ordninger vil vi bygge opp. Derfor foreslår vi nye regionale kulturfond som et supplement til Kulturfondet.

Vi mener at kunstnere ikke skal måtte stå med lua i handa og kjempe for anstendige vilkår. Vi vil ha et kunstnerløft, og vi styrker derfor kunstnerøkonomien med 100 nye hjemler for kunstnerstipend utover regjeringens forslag, permanente utstillingshonorar, økning til Skuespiller- og danseralliansen, støtte til opprettelse av en musikerallianse og utvidelse av privatkopieringsvederlagsordningen, slik at rettighetshavere skal få pengene de har krav på.

Vi styrker reelt sett frivilligheten. Vi følger ikke regjeringens såkalte opptrappingsplan, som allerede er utdatert, for momskompensasjon, men vi bevilger 100 mill. kr ekstra til dette i vårt alternative budsjett. Vi vil ha frivilligsentralene øremerket på budsjettet. Vi har aldri gått med på å legge dem over i rammen, slik det ble sagt her i stad. Vi vil bygge opp frivilligheten og ikke bygge den ned. For oss er frivilligsentralene noe av det viktigste å satse på.

Vi vil føre en kulturpolitikk der det er sammenheng mellom det vi sier at vi skal gjøre, og hva vi faktisk gjør. Dette har vi vist tidligere gjennom de kulturløftene og den kultursatsingen vi gjennomførte da vi satt i regjering, og vi skal gjøre det igjen.

Morten Wold (FrP) [15:53:16]: I dag behandler vi kulturbudsjettet. Kultur er viktig for folk flest, og vi har alle forskjellige inntrykk og oppfatninger av hva som er god kultur for den enkelte. Det som er god kultur for meg, er kanskje ikke det samme for deg.

Derfor er det bra at komiteen har hatt gode diskusjoner, og også selvfølgelig har åpenbare uenigheter, i tilnærmingen til hvordan man skal håndtere kulturfeltet når det gjelder å fordele goder fra statskassen – denne for opposisjonen Sareptas krukke, som jo som kjent aldri ble tom.

Slik er dessverre ikke virkeligheten, men det norske kulturliv bør sannelig ikke ha mye å klage over når man ser rausheten i det politiske Norge for å sikre kulturlivet understøttelse og levedyktighet. Neste års kulturbudsjett er på rett i underkant av 20 mrd. kr, og jeg skulle ha likt å se det land på vår størrelse som bruker like mye penger på denne sektoren. Budsjettet er økt med 4,9 mrd. kr fra saldert budsjett 2019. Man kan slå fast at Kultur-Norge så absolutt ikke ligger på sotteseng, men glede seg over et bevilgningssystem som sikrer bred aktivitet og et rikt kulturliv.

Men i slike budsjettdebatter blir jeg ofte slått av de ganske store forskjellene som ligger i partienes kulturpolitikk. Det er ikke alltid forskjellene gir seg utslag i så store flyttinger av kroner på budsjettet. Men det er alltid spennende å forsøke å forstå hvorfor de ulike partiene bruker penger på den ene eller den andre måten.

For Fremskrittspartiet har det alltid vært slik at kultur skal skje på folks egne premisser. Det betyr at både smale og brede publikumsgrupper vil få sin andel av offentlige kulturmidler. For Fremskrittspartiet har det alltid vært slik at ingen politiker eller byråkrat skal få bestemme hva som er god eller hva som er dårlig kultur. Kultur som eliteprosjekt for massene er helt uaktuelt for oss – og det bør være uaktuelt for de fleste.

Likevel ser vi noe interessant når kulturbudsjettet behandles, for det er faktisk slik at de rød-grønne vil begrense og kutte midler som styres av andre enn politikere og byråkrater. Et eksempel på dette er den iver etter å kutte i gaveforsterkningsordningen som de rød-grønne viser. Mens vi på borgerlig side øker og utvider ordningen, kutter de rød-grønne i den.

Fremskrittspartiet og Høyre innførte denne ordningen i 2014. Målet var og er å stimulere til økt privat finansiering av kunst og kultur. De private tilskuddene utløser en gaveforsterkning til mottakeren på normalt 25 pst. av gavebeløpet. Det er altså så enkelt at for hver hundrelapp som gis, sponser staten 25 kr.

Det har hele tiden vært stor interesse for og oppslutning om ordningen. I begynnelsen gjaldt den kun museer i det nasjonale museumsnettverket og museer med fast driftsstøtte fra Sametinget. Men flere ville bli med i ordningen, for de så at den var bra. Så ordningen ble utvidet til også å omfatte gaver til alle museer, musikk-, litteratur- og scenekunstfeltet, visuell kunst og kulturbygg.

Jeg mener det er helt naturlig at folk flest og firmaer ser hvilken verdi kunst og kultur har. Det er derfor flott at de ser verdien av å engasjere seg finansielt. Ordningen er et viktig virkemiddel som en av flere finansieringskilder for kulturen. Den bidrar til å knytte publikum og kulturlivet sammen. Mange institusjoner er svært glade for og er blitt ivrige brukere av ordningen. Kulturinstitusjonene ser at de får mye igjen for arbeidet med å skaffe private midler. For det dreier seg ikke bare om penger, det dreier seg også om nærhet til sitt eget publikum.

Vi ser at institusjoner, lag og festivaler fra alle landets fylker mottar midler fra ordningen. Årets tildeling er nylig gjort offentlig, og den viser god bredde: fra de store institusjonene og internasjonalt anerkjente kompanier til mindre historielag, lokale kulturhus og festivaler.

Alt i alt er ordningen med på å sette kulturen og publikum fri fra styringsglade politikere og kulturbyråkrater. Derfor er det så leit at de rød-grønne angriper ordningen og forsøker å kutte den. Ser de ikke at dette er godt for kulturen og for publikum?

Avslutningsvis: Som FrP-er drømmer jeg om kultur fritt for rød-grønne politikere som kun gir penger til kultur som de mener er riktig og god, og som ikke lar folk bestemme selv. Det vil aldri være aktuell politikk for oss som representerer Fremskrittspartiet.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [16:02:44]: Kulturen er utrolig viktig for samfunnet vårt. Kunsten, kulturinstitusjonene, den lokale, nasjonale og internasjonale kulturutfoldelsen og kulturopplevelsene – alt dette bidrar på ulikt vis til offentlig meningsutveksling, dannelse og rikere liv.

Kultur definerer oss, skaper samhold, er bærebjelken i lokalsamfunnet vårt og viser vei til den framtiden vi ønsker oss. Men markedet alene kan virkelig ikke gi en variert flora av kulturinstitusjoner og et mangfold av kulturaktiviteter og kulturuttrykk. Senterpartiet mener derfor at det offentlige må føre en aktiv kulturpolitikk som legger til rette for at hele befolkningen, over hele landet, skal kunne delta i og oppleve kunst og kultur. Dette tar Senterpartiet på alvor, så i vårt alternative statsbudsjett for 2020 har vi faktisk hele 4,5 mrd. kr mer å rutte med til kommuner og fylkeskommuner, noe vi vet vil styrke kulturlivet rundt omkring betraktelig. Vi bruker nesten en halv milliard kroner ekstra for å redusere lavsatsen på moms bl.a. for kulturelle opplevelser, så flere kan ta del i dem.

Dessuten bruker vi godt over 350 mill. kr mer enn regjeringen på direkte styrking av kultur, kulturtilbud og frivillighet over hele landet – altså mer penger til tilskuddsordninger til musikere, kunstnere, festivaler, teater, visuell kunst, friscenekunst og språkorganisasjoner, samt til lesetiltak for å fremme lesing og litteratur i alle samfunnslag.

Senterpartiet foreslår også en viktig økt bevilgning til Kulturfondet på 30 mill. kr og andre tiltak som konkret løfter det lokale kulturlivet, som 10 mill. kr ekstra til musikkutstyrsordningen, 3 mill. kr til UKM, 4 mill. kr til amatørteatrene våre, samt 5 mill. kr til å få enda mer sving på velforeninger, grendelag og frivilligsentraler.

I vårt alternative budsjettforslag for 2020 foreslår vi ellers en helt nødvendig styrking av innsatsen for å ta vare på kulturarven vår, noe jeg kommer tilbake til senere, og også den er en aktiv bidragsyter til kultur og kulturformidling over hele landet.

Vi må ta opp det viktigste kravet fra frivilligheten vår, nemlig at de skal slippe å betale skatt på dugnaden sin. Vi i Senterpartiet mener det er grunnleggende feil at staten tjener penger på arbeid som utføres av frivillige organisasjoner, som de gjør når de kjøper varer og tjenester, for da må de betale moms. Vi har en rekke ganger fremmet forslag om at momskompensasjonsordningen for frivilligheten må rettighetsfestes, og at det innføres 100 pst. kompensasjon. Dessverre har vi ikke fått gjennomslag for det. I 2018 var det om lag 24 000 frivillige lag og organisasjoner som samlet søkte om i underkant av 2 mrd. kr i momskompensasjon. Innvilget beløp ble kun 1,42 mrd. kr.

En beregning gjort av Frivillighet Norge viser at avkortingen i 2019 kan bli et sted mellom 19 pst. og 20 pst. Det er ikke bra, og konsekvensen av regjeringens forslag i statsbudsjettet er at organisasjonene også i 2020 vil komme til å få en altfor stor avkorting. Dette er penger som burde vært brukt til aktiviteter lokalt. Vi må bare legge bedre til rette for frivilligheten, som vi er så avhengige av. Vi i Senterpartiet bidrar i hvert fall i vårt budsjettforslag med 140 mill. kr ekstra til momskompensasjon til frivilligheten.

Mediebransjen er fortsatt i en kritisk omstillingsfase om dagen på grunn av annonsesvikt, stadige forandringer i brukermønsteret og behovet for digitalisering og automatisering. Nyhetsmedienes integritet og posisjon som demokratibærere er i tillegg under press etter framveksten av «fake news» og den delen av alternative medier som sprer «fake news».

Senterpartiet mener det er en grunnleggende demokratisk verdi at borgerne har tilgang til ulike nyheter og meninger i medielandskapet, også de som fremmes i alternative medier. Men disse må være faktabaserte og etterprøvbare, slik at befolkningen ikke mister ytterligere tillit til media som troverdig vaktbikkje i demokratiet vårt. Derfor vil vi i Senterpartiet at seriøse redaktørstyrte nyhetsmedier over hele landet skal sikres gode kår i de kommende årene. Pressestøtten har vært en velfungerende og nødvendig ordning for å sikre mediemangfoldet vårt, og det er derfor gledelig at regjeringen øker den for 2020. Men regjeringen foreslår å omfordele pressestøtten til de minste lokalavisene på bekostning av aviser som fram til nå har fått støtte nettopp fordi de bidrar til mangfold i innhold og eierskap. Den omfordelingen vil kunne få stor negativ betydning for dem som rammes. Det er positivt at lokalavisene får et løft, jeg må nok en gang understreke det, men det skal i mediemangfoldets navn ikke gå på bekostning av de andre, like viktige, mediene.

I sitt alternative budsjett foreslår derfor Senterpartiet 12 mill. kr ekstra i innovasjonsstøtte og hjelpepakke til medier som blir rammet av regjeringens budsjettforslag. I tillegg har vi 249 mill. kr ekstra for å sikre postombæring i hele landet fem dager i uken og 244 mill. kr til mer bredbåndsutbygging, som også er veldig viktig mediepolitikk.

Jeg vil tegne meg til enda et innlegg senere, for jeg har mer på hjertet.

Freddy André Øvstegård (SV) [16:13:36]: Det kan beskrives på mange måter hvor viktig kunst- og kulturlivet er for oss, som frie ytringer som utvikler og utfordrer samfunnet, som byggere av fellesskap og samfunn. Men jeg tenkte å være helt konkret i dag, for viktigheten av kunst og kultur er så åpenbar – og isklar, står den fram for meg – når jeg f.eks. besøker en fritidsklubb og ser ungdommer i en dansegruppe som føler mestring, og som får uttrykt seg på en måte som de ikke visste fantes engang – eller når en ung fyr fra østkanten her i Oslo skriver en bok som endelig forteller historien om akkurat hans oppvekst i Tante Ulrikkes vei, som mange kjenner seg igjen i, eller når Ella Marie framfører århundrer med tradisjon og vår nære historie med politisk kamp samtidig i en joik, primetime på allmennkringkasterens hovedkanal.

Å prioritere kulturlivet og kunsten handler om å prioritere et velferdsgode som vi alle trenger i livet vårt. Det handler om å prioritere det å fortelle og uttrykke historier, det handler om å prioritere demokratiet vårt. Derfor kan vi ikke sette en prislapp på kulturen – den har en så kraftig egenverdi – men vi må sette pris på kulturen, og det gjør SV i sitt alternative budsjett. Av alle som er her i salen i dag, gjør vi det vi pleier å gjøre hvert år, nemlig foreslår det budsjettet som prioriterer kunsten og kulturen høyest. Det er en stolt tradisjon for oss. Vi viste det også da vi styrte sammen med de andre rød-grønne partiene. Vi nådde vårt mål om å bruke 1 pst. av statsbudsjettet på kulturformål, og det handlet den gang, som nå, om å løfte kunsten og kulturen opp i politikken, at den kulturelle infrastrukturen skulle bygges ut. Det står seg ennå. For på tross av en kulturmelding fra kulturpartiet Venstre ligger fortsatt andelen av statsbudsjettet som går nettopp til kulturformål, stabilt godt under 2013-nivå, og det tilsvarer faktisk 1,7 mrd. kr. Det har litt å si.

Derfor gjør vi et stort jafs i dette budsjettet, som før, og vi øker kulturrammen med nesten 800 mill. kr, i tillegg til kultursatsinger på andre rammer. Og det er ikke en overbudspolitikk. Det er tvert imot et politisk valg, en prioritering. Vi mener at alle skal få ta del i et rikt og variert kunst- og kulturliv, uavhengig av hvor de bor, og hvor stor lommeboka er. Skal vi få til det, må fellesskapet bygge ut kunst- og kulturtilbudet, ikke overlate mer til marked og kommers, slik som regjeringen gjør. Det viktigste grepet for å få kunst og kultur for de mange er nettopp å bygge ut den kulturelle grunnmuren – det kulturtilbudet som er til stede rundt omkring i hele landet, bibliotekene, kulturskolen, fritidsklubbene, kulturfrivilligheten.

Det er nettopp et slikt lokalt kulturløft vi skisserer i vårt alternative budsjett i år. Vi fortsetter den nasjonale satsingen på bibliotekene, med om lag 100 mill. kr, fordi bibliotekene i seg selv utjevner tilgangen. Vi prioriterer å innføre en gratis kulturskoletime for barneskoleelevene, slik at de altfor høye tersklene for å delta i det fantastiske tilbudet blir redusert. Vi foreslår en ny støtteordning på kulturbudsjettet for fritidsklubbene, slik at enda flere barn og unge kan gå på åpne og gratis møteplasser for å drive med det kulturuttrykket som passer dem, enten det er dans, musikk eller dataspill.

Vi gjør ikke minst en stor jobb i dette budsjettet for kulturfrivilligheten, og det vil jeg bruke litt ekstra tid på. Over én million nordmenn er med i det frivillige kulturlivet, i alt fra korps og kor og amatørteater til husflidslag, men støtten til kulturfrivilligheten svarer ikke til størrelsen. For tippemidlene, den kanskje viktigste kilden til ressurser for kulturfrivilligheten, er det tydelig. Pengene som skulle gått til f.eks. utstyr og lokaler, til barne- og ungdomskultur osv., har høyreregjeringen i stedet brukt på mange andre ting. Tippemidlene til kultur har blitt en salderingspost. Det velger vi å gjøre noe med i årets budsjett. Vi foreslår en opprydning, og den opprydningen resulterer i 200 mill. kr mer til kulturfrivilligheten. Det er slik vi bygger ut den kulturelle grunnmuren, slik at alle får tilgang på et rikt kunst- og kulturtilbud.

Grunde Almeland (V) [16:25:14]: Et fritt kunst- og kulturliv med lave terskler for å delta og oppleve er avgjørende for et demokrati, og ikke minst sier det mye om hvilken type demokrati vi er. Når regjeringen for andre år på rad legger fram et kulturbudsjett med store økninger som legger opp til mer kultur for flere i hele landet, er det en viktig verdimelding.

Kunst, kultur, idrett og frivillighet er det som får hver og en til å føle at de hører til, at de kan få bruke akkurat sine evner og talenter – og mestre, eller bare kjenne glede og mening i det å lytte til eller se på noe vakkert, noe annerledes eller noe som endrer perspektivet.

I Venstre er vi tydelige på at kultur handler om ytringsfrihet. Det offentlige skal verne om og legge til rette for alle uttrykkene og meningene som løftes og brytes på scener, i atelierer og i klasserom, f.eks.

Men det er ikke det offentlige som skal skape eller si hvilke ytringer som skal få plass, for innholdet skal komme nedenfra. Vi vil at alle skal ha tilgang til kultur, og at alle skal kunne delta i kultur. Det handler om frihet og like muligheter, og det er det som legger grunnlaget for demokratiet.

Derfor er det så viktig med regjeringens satsing på mangfold. I 2020 settes det av 18 millioner kulturkroner til prosjekter som skal bidra til mangfold, integrering og bekjempelse av fattigdom. Satsingen er også forsterket ved at vi på Stortinget har forhandlet oss fram til eksempelvis å styrke Melahuset her i Oslo med ytterligere 1 mill. kr utover regjeringens forslag.

Melahuset er et viktig møtested for folk og kunst på tvers av kulturelle forskjeller. Det er spesielt viktig her i byen, hvor mangfoldet av mennesker og kulturer er større enn mange andre steder i landet. Slik er Melahuset også med på å understreke et av Venstres viktigste poeng med kulturpolitikken: Den må være relevant. Folk skal kunne kjenne seg igjen og se livet og samfunnet sitt speilet i kunsten. Derfor må Oslo ha et melahus og Vadsø ha et kvenmuseum. Derfor trenger vi at kulturministeren leverer en barne- og ungdomskulturmelding som tar kunst og kultur for unge på like stort alvor som for voksne.

God kultur er ikke «one size fits all». Det finnes noe som passer for hver enkelt. Derfor er det så viktig at kulturpolitikken er mangfoldig, har lokale utspring og ikke overstyres av sentrale direktiver. Kultur er av nasjonal betydning selv om den historisk og geografisk er plassert lokalt.

I kulturmeldingen vi behandlet for et år siden, er sammenhengen mellom de tre nivåene – kommune, region og stat – et viktig tema. Målet var å rydde opp og sørge for at de tre nivåene drar i samme retning, at lokale stemmer og behov blir hørt når det skal gjøres prioriteringer på kulturfeltet.

Noen har vært bekymret for hvordan det skulle gå om vi nå formelt skulle begynne å lytte til lokale og regionale ønsker, og hvordan det ville gå når fylkene skulle få flere kulturoppgaver. Da måtte jo også fylkes- og lokalpolitikere begynne å prioritere kultur, og hvordan i all verden skulle det gå bra?

Svaret er ja, denne regjeringen flytter makt nedover. Flere oppgaver skal ut fra hovedstaden og hjem til dem som blir berørt av dem. Det skal ikke være større avstand mellom folk og beslutninger som gjelder livene deres, enn det absolutt må være. Det er et liberalt og demokratisk prinsipp, og ja, det betyr at kultur faktisk også må bli en prioritet hos politikere i fylker og kommuner. Det er viktig for å skape levende og attraktive lokalsamfunn. Flere oppgaver og mer innflytelse på kultur i eget område burde ikke oppfattes som en trussel, men som en selvfølgelighet. Staten skal selvsagt være med på finansierings- og tilretteleggingssiden, men ikke være den viktigste eller eneste premissleverandøren. Det gir mer makt til folk, og det gir mer frihet til folk der de bor.

Det er mange flere områder jeg gjerne skulle ha omtalt i et åpningsinnlegg, men når vi hører frykt hos mange av opposisjonspolitikerne når de hører ordet næring, vil jeg bare avslutte med å understreke at vi i Venstre ikke vil finne opp næringer eller peke ut enkeltbransjer som er viktigere enn andre. Det er ikke politikere som vet best hva som har størst potensial eller blir viktigst i morgen, men vi må lage rettferdige spilleregler og sørge for at kapitaltilgangen er god. Derfor er eksempelvis gaveforsterkningsordningen viktig. Det er en insentivordning for private som vil bidra til å finansiere kultur, og som har utløst gaver for flere hundre millioner kroner.

Venstre ønsker en fri og levende kulturbransje som bygges nedenfra.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [16:37:14]: Kristelig Folkeparti vil ha et samfunn der vi bryr oss om og stiller opp for hverandre. Frivillige og ideelle organisasjoner er helt avgjørende for nettopp dette.

Jeg har stor respekt for barne- og ungdomsorganisasjonene. De tilbyr en arena hvor barn og unge møtes og utvikler seg. Der blir man en del av et fellesskap, får utviklet og ikke minst utfordret både holdninger og verdier i møte med andre. Der finnes kunnskap, demokrati, tilhørighet og venner for livet. Ja, vi er så heldige å få bo i et land der vår ungdom kan samles i interesseorganisasjoner og partipolitiske organisasjoner for å diskutere, lære og bryte meninger med og mot hverandre. Dette er selve grunnsteinen i demokratiet vårt. Det er slik vi som samfunn utvikler oss. Barne- og ungdomsfrivilligheten setter et avtrykk for framtiden. Og tenk – disse ungdommene skal kanskje stå her en dag!

Barne- og ungdomsorganisasjonene viser også et organisasjonsmangfold som bidrar med viktige fritidsarenaer og aktiviteter. De representerer noe som det offentlige aldri kan gi – aktiviteter hvor deltakerne selv legger premissene. Denne typen virksomhet er svært viktig for oss som samfunn fordi vi ønsker at barn og unge i Norge skal være aktive og delta i et mangfold av aktiviteter og tilbud, uansett hvor de bor og hvor de kommer fra. For oss politikere er det avgjørende med samarbeid og kommunikasjon med de frivillige. Når myndighetene og frivilligheten snakker godt sammen og kjenner hverandre, klarer vi å løse oppgavene sammen. Derfor gleder jeg meg til å se de positive virkningene fritidskortet vil ha for barne- og ungdomsfrivilligheten. Allerede nå sender vi barn og unge ut med fritidskort i lommen i flere pilotkommuner, og med en bevilgning for 2020 på 60 mill. kr vil dette bidra til at barn og unge kan delta i faste, organiserte aktiviteter.

En av barne- og ungdomsfrivillighetens største utfordringer de siste årene har vært at de ikke får god nok tilgang på lokaler til øvelser og samlinger. Det har vi tenkt å gjøre noe med. Derfor har vi i dette budsjettet bevilget 2 mill. kr til LNUs prosjekt for å utvikle en digital portal for lån av kommunale lokaler. Dette vil senke terskelen for å drive med slik frivillighet og samtidig bidra til bærekraft og god delingsøkonomi. Vi har tatt kontakt med flere aktører innen næringsliv og ideell sektor som ønsker å stille sine lokaler til disposisjon for barne- og ungdomsfrivilligheten på ettermiddagstid og i helger. Derfor velger vi også å støtte at portalen åpnes for andre aktører som ønsker å støtte opp om barne- og ungdomsfrivilligheten ved å låne bort sine lokaler med samme betingelser som for de kommunale lokalene.

Jeg er svært positiv til økt sosialt entreprenørskap i næringslivet og økt fokus på bærekraft og delingsøkonomi. Norge er nemlig helt avhengig av de mange tusen enkeltpersonene som gjør en uvurderlig frivillig innsats for sine lokalsamfunn på mange ulike vis – enten det er idrett, korps, kor, ungdomsarbeid, integrering, inkludering osv. Uten frivilligheten og dugnadsånden stopper Norge opp.

Vi i Kristelig Folkeparti tror at samfunnet bygges best nedenfra, og portalen for lån av lokaler er et godt eksempel på dette. Når sånt skjer, betyr det at de frivillige fellesskapene, foreningene og lagene, oppleves som verdifulle. De er ikke bare kjekke å ha som et tillegg til staten og kommunen, men de oppleves som utrolig verdifulle i seg selv, for når folk velger å bruke sin tid på frivillig arbeid, da gir de av seg selv til andre, og de får også veldig mye tilbake.

Kristelig Folkeparti og Venstre styrket barne- og ungdomsfrivilligheten flere ganger da vi forhandlet om statsbudsjett fra Stortinget. I årene 2016–2018 ble grunnstøtten til barne- og ungdomsorganisasjoner økt med til sammen 25 mill. kr. I regjering, og sammen med grasrota, vil vi fortsette å skape gode rammebetingelser og legge til rette for vekst og utvikling i barne- og ungdomsfrivilligheten.

Statsråd Trine Skei Grande [16:42:01]: Kunst og kultur er ytringer med samfunnsbyggende kraft. Det var utgangspunktet for kulturmeldinga Kulturens kraft som vi la fram her i fjor høst, og som Stortinget behandlet.

Da Stortinget sluttet seg til de målsettingene vi setter for kulturpolitikken, ble det også sagt i denne salen at det er ingen vits hvis det bare er fagre ord, man må faktisk vise det i praktisk handling. Det er jeg faktisk enig i. Derfor er jeg ganske stolt av å legge fram et historisk godt kulturbudsjett.

De samlede bevilgningene over kulturbudsjettet i 2020 vil være på nær 20 mrd. kr. Det er en svimlende sum, og vi trenger ikke bevege oss lenger enn til våre naboland før vi ser at Norge bruker langt mer på å støtte kulturen enn det andre land som det er naturlig å sammenligne oss med, gjør.

Hvis vi tar ut de 6 mrd. kr som er knyttet til omlegging av finansieringen av NRK, har kulturbudsjettet økt med 850 mill. kr i 2020. Det er en økning på 6,7 pst. fra året før – altså en betydelig realvekst. I tillegg bruker vi over 5 mrd. kr av spilleoverskuddet fra Norsk Tipping.

Et annet viktig poeng i kulturmeldinga er å spre makt – spre makt i avgjørelser i måten og strukturen vi bygger Kultur-Norge på, men også ved regionreform. Ansvars- og arbeidsfordelinga på kulturfeltet holder vi nå på å forhandle med samtlige fylkeskommuner om for å finne en god oppfølging av regionreformen – flytte mer makt ned, gjøre kultur viktigere og gjøre kultur til en viktig del av både den nasjonale og den regionale politikken.

Vi har også lagt fram en frivillighetsmelding, der vi løfter ønsket om både bredde og mer mangfold. Der gjennomfører vi nå en opptrapping på nær 80 mill. kr innenfor momskompensasjonsordningen. Målet er da å nå 1,8 mrd. kr i 2021. I tillegg foreslår vi en ny ordning for å inkludere flere barn og unge i det frivillige kulturfeltet og tiltak som kan gjøre det enklere for frivillige organisasjoner å søke. Det betyr at vi fra i fjor og til i år går fra 74,5 pst. dekning innenfor momskompensasjonsordningen til 80 pst. dekning innenfor momskompensasjonsordningen. Jeg kan jo bare nevne at under Stoltenberg II i 2012 var det 50 pst. dekning innenfor momskompensasjonsordningen.

Målet er et kulturliv med rom for alle. Derfor har vi en stor satsing på kulturelt mangfold på 24,5 mill. kr i ulike tiltak og prosjekter på kulturområdet i 2020 for å stimulere til både mer mangfold og mer integrering.

Vi styrker også kunstnerlivet gjennom at vi i 2020 øker stipend- og vederlagsordningen for kunstnere. Vi finansierer 37 nye stipendhjemler, 32 arbeidsstipend, 5 langvarige stipend – til sammen er vi nå godt over 700 kunststipend, og vi øker stipendsatsen med nær 8 600 kr. Vi styrker også vederlagsordningen, og vi gjennomfører en ny og mer moderne avtale for bibliotekvederlaget.

Vi har den største satsingen på arkiv og digitalisering av kulturarv noensinne. Kunnskap om fortida er avgjørende for framtida. Vi bevilger 140 mill. kr over fire år til en ny, stor satsing for å få til nye nasjonale fellesløsninger og bruker 87 mill. kr ekstra på Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Dette er en satsing i verdenstoppen.

Vi bruker 1 mrd. kr på nye kulturbygg, men i sum i statsbudsjettet i 2020 fordeler vi tilskudd til museer og visuell kunst på til sammen 2,2 mrd. kr. Det løftet vi nå gjør, er den største satsingen på museum og visuell kunst i framtida.

Vi legger også om mediestøtten for å få til mer bærekraft og styrke lokale medier. Vi øker den direkte mediestøtten med 30 mill. kr, øker tilskuddet til innovasjon og utvikling, legger om finansieringen til NRK, som gjør at de fleste nå vil betale mindre i en ny ordning. Vi løfter mediene.

Våren 2020 legger regjeringa fram en ny kulturmelding. Det nye nasjonale målet for kulturminnefeltet skal forankres. I 2020 styrkes kulturminnefeltet med en påplussing fra Kulturminnefondet, slik at flere private eiere kan få støtte til å sette i stand vernede eiendommer. Vi styrket samisk bygningsvern fra 2018 til 2019, og det blir videreført nå i 2020.

Trond Giske (A) [16:58:56]: Jeg har lyst til å fortsette der jeg slapp i replikkvekslingen, for jeg stusser over statsrådens svar på spørsmålet om hvordan kulturmeldingen vil følges opp. Da Meld. St. 48 for 2002–2003 ble behandlet, var den full av gode visjoner. Det var en godt skrevet melding, helt sikkert av et utmerket embetsverk som til dels fortsatt er der, men den manglet konkrete, forpliktende satsinger. Det sto på annenhver side at man skulle ha «ei monaleg auke», og mistanken i Stortinget var at dette hadde sluppet igjennom fordi Per-Kristian Foss, som da var finansminister, trodde at «monaleg» betydde det samme som «moderat». Det betydde det jo ikke.

Det var altså ingen konkrete løfter og ingen visjoner før de rød-grønne gikk sammen og sa at vi ønsket at 1 pst. av statsbudsjettet skulle gå til kultur. Det ga rammen for at kulturministre deretter, meg selv inkludert, kunne vinne fram i budsjettkonferansen. Jeg tror Trine Skei Grande, som alle kulturministre, har kjempet hardt i budsjettkonferansen. Jeg mistenker at de permene hun har med seg til de møtene, er like fulle av ambisjoner, mål og økninger som enhver annen kulturminister har hatt.

Da Meld. St. 8 for 2018–2019 ble behandlet i vår, hadde vi håpet at man hadde den typen konkrete målsettinger, men det hadde man altså ikke. Statsråden sier at det er fordi at hvis kulturbudsjettet blir for stort, blir det for mye makt samlet i Kulturdepartementets korridorer. Betyr det da at kulturministeren har fått akkurat det hun ville på kulturbudsjettet da hun satt i regjeringskonferansen? Hadde hun ingen notater, skilleark og opplegg hvor hun gikk lenger enn det finansministeren tildelte henne? Kanskje fikk hun mer fra finansministeren, men kulturministeren sa: Nei takk, dette blir litt for mye, for nå blir det for mye makt konsentrert i departementet?

Dette er et argument vi har hørt fra høyresiden hele veien, gjennom alle de 15 årene vi har drevet med den voldsomme kultursatsingen. Argumentet har vært at hvis man øker kulturbudsjettet for mye, fratar man kunstnere og kulturarbeidere frihet. Men hva er det som gir frihet for kunstnere og kulturarbeidere? Er det å søke etter prosjektstøtte og bevilgninger til stipend, satsinger, utstillinger, bokutgivelser og filmer og få nei etter nei etter nei? Eller er det faktisk å få den friheten gjennom støtte, både fra det offentlige og fra det private, slik at man kan gjennomføre sine kunstneriske og kulturpolitiske prosjekt? Det er jo det som gir frihet.

Sannheten er at det statlige kulturløftet har utløst masse både kommunale, fylkeskommunale og private penger, for når kulturministeren får gjennomslag for å øke bevilgningen til orkestre, museer og andre lokale satsinger, kommer kommunene og fylkene med sine andeler. Av og til hørte man til og med at lokale politikere under Kulturløftet klaget fordi den voldsomme statlige satsingen drev for mye penger over på kultur innen kommunale og fylkeskommunale budsjett, men heldigvis økte også de rammene ganske kraftig da vi satt i regjering, slik at det var fullt mulig å gjennomføre det.

På nøyaktig samme måte er det med de private. Det blir mer private publikumsinntekter av at vi lager flere filmer. Det blir mer private publikumspenger av at vi har flere utstillinger, flere bokutgivelser, flere musikere som kan satse på turneer og musikkutgivelser, eller – som vi også gjorde i vår tid – satser internasjonalt gjennom UD på å markedsføre norske kunstnere og kulturarbeidere i utlandet. En av dem som virkelig har blitt rammet av at vi ikke lenger har et kulturløft, er Utenriksdepartementets kultursatsing, som blir barbert år for år. Selv om kulturbudsjettet innenfor Kulturdepartementet opprettholdes, ser vi at dette er penger som ble holdt oppe av at de var en integrert del av Kulturløftet, men som siden har blitt rammet.

Arbeiderpartiet har over en halv milliard kroner ekstra på sitt kulturbudsjett. Vi har en kraftig økning på momskompensasjon for frivilligheten. Vi har en kraftig økning på de områdene som ofte får minst – filmen, dansen, den regionale kultursatsingen. Og min påstand er at det skal være utrolig vanskelig å dokumentere at denne satsingen reduserer kunstens frihet eller fører til for stor maktkonsentrasjon i Kulturdepartementet. Tvert imot – det er denne satsingen som gir mulighet for at de mange blomster kan blomstre, og økt frihet for kunstnere og kulturarbeiderne.

Tage Pettersen (H) [17:04:18]: Jeg velger å starte som kulturministeren og si at kulturbudsjettet er vinneren i 2020 – selv om opposisjonen er mest opptatt av å snakke det ned. Budsjettet er, som alle vet, på nesten 20 mrd. kr, og ser vi bort fra NRKs bit, har man en økning på 6,7 pst. fra 2019 – som representanten Trettebergstuen anerkjente som en liten økning.

Jeg må igjen avlegge en liten visitt til representanten Kari Henriksens innlegg i finansdebatten for noen dager siden. Her framførte hun et innlegg som jeg bare synes er trist for det politiske ordskiftet. Jeg siterer:

«Høyreregjeringas politikk og retorikk demonterer velferdsstaten, bryter den ned i biter og gjør den uforståelig, fremmed og uoversiktlig. Sånn økes avstanden mellom brukere og politikere, og det er god gjødsel for mistillit.»

Nei, det er denne typen innlegg som bidrar til økt mistillit.

Videre framstilte Henriksen et regnestykke som sa at med det budsjettet vi vedtar i dag, må frivilligheten selge 3,6 millioner ekstra ruller med dopapir med vårt nivå på momskompensasjonen. Det er feil. Ved å bruke de samme omregningsfaktorene kan jeg slå fast at vårt budsjett bidrar til at den samme frivilligheten kan selge 18 millioner færre ruller med toalettpapir neste år, og det med utgangspunkt i 2019. Og 2019 var et rekordår i utbetalinger av momskompensasjon, med 1,6 mrd. kr, en økning på over 70 pst. siden 2013, og en historisk lav avkorting på bare 18 pst.

Regjeringspartiene har i frivillighetsmeldingen varslet at momskompensasjonsordningen for frivillige organisasjoner skal være på 1,8 mrd. kr i 2021. Det er et løfte vi også understreker i merknadene til budsjettet vi debatterer i dag.

I 2019 er det gjort noen endringer i beregningsmodellen, slik at ordningen nå blir mer treffsikker for de små organisasjonene. I år er mer enn 90 pst. av mottakerne regionale og lokale foreninger, som betyr økt lokal aktivitet i tråd med formålet.

Opposisjonen er flinke til å skrive merknader der de lover gull og grønne skoger, men ser vi på tallene, ser vi at det flere steder er mange millioner mellom løftene og hva de faktisk legger inn av finansiering. Et område hvor det er langt mellom liv og lære, er ABE-reformen. Arbeiderpartiet sier at de går imot reformen, men har ikke lagt inn en krone for å gjøre noe med det de er så sterkt imot – eller som de sier med egne ord: Det er ikke mulig for Arbeiderpartiet å kompensere for alle disse kuttene i ett alternativt budsjett. Den såkalte ABE-reformen har uansett ikke vår støtte.

Så enkel er ikke den virkelige verden.

I kulturbudsjettet legger vi til grunn et generelt rammekutt på 0,5 pst. for de fleste tilskuddspostene, utenom stipendordningene, mediestøtten og funksjonshemmedes organisasjoner. Denne gevinsten er omdisponert til andre nytenkende formål på det samme kulturbudsjettet.

Nytenkning og innovasjon ser dessverre ikke ut til å være noe opposisjonen mener veldig mye godt om. Senterpartiet kutter f.eks. hos Kulturrådet og i Kreativt Europa, som vi har hørt tidligere i ettermiddag. SV svinger øksa over Kulturtanken, X Games, kulturell og kreativ næring og Talent Norge. Og gaveforsterkningsordningen vil de alle til livs.

Flere partier problematiserer også finansieringen av kultur via spillemidlene og ønsker å løfte flere kulturtiltak inn igjen på statsbudsjettet. Da de rød-grønne styrte, løftet de faktisk en tredjedel av tippemidlene fra kulturspillemidlene og inn på statsbudsjettet og svekket dermed det de nå vil styrke, men det er selvfølgelig lov å angre seg.

Spillemidlene har hatt en enorm utvikling på få år, og da er det ikke rettferdig at bare de som har vært inne i ordningen fra før, skal få ta del i økningen. Etter omleggingen av tippenøkkelen i 2015 og som følge av økte spilleoverskudd, er tildelingene til kulturformål nå på over 800 mill. kr. Økningen gir selvfølgelig rom for å finansiere flere kulturformål over spillemidlene.

Det har aldri vært slik at spillemidlene har vært forbeholdt det SV kaller kulturfrivilligheten. Det største formålet med spillemidlene har vært, og er fremdeles, finansieringen av Den kulturelle skolesekken. Det er en ordning som neppe kan puttes inn under paraplyen «kulturfrivillighet».

Jeg innledet med å si at kulturen er budsjettvinner neste år. Aldri har de negative oppslagene vært færre. Sjelden har skrytet vært større. La oss bruke det momentet til sammen å framsnakke det vi alle er så opptatt av, nemlig norsk kultur.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [17:09:29]: Regjeringa er opptatt av et livssynsåpent samfunn, et samfunn som legger til rette for tro, og som verdsetter tro, og som aksepterer at det er helt greit å ha ulik tro.

Det er viktig for enkeltmennesket å kunne få uttrykke sin tro. Det betyr enormt mye for enkeltmennesket, mange vil si at det er meningen med livet, og det å legge til rette for at troende skal kunne ha gode muligheter for å utøve sin tro, er viktig for regjeringa. Men det er også viktig for samfunnet. Vi bruker ord som «samfunnsskapende kraft». Når en tenker gjennom hva trossamfunn betyr for landet vårt, for de ulike lokalsamfunnene rundt om, tror jeg vi iallfall ganske fort kan konkludere med at uten det fantastisk viktige arbeidet som skjer rundt om i kommunene, i lokalsamfunnene, hadde landet sett helt annerledes ut. Alt fra babysang til seniortreff, til andre typer engasjement for å hjelpe dem som trenger det mest, er veldig ofte drevet av ulike trossamfunn eller organisasjoner med et kristent eller annet verdigrunnlag.

I statsbudsjettet for 2020 løfter vi nettopp det å gjennomføre en aktivt støttende politikk for å understøtte trossamfunnene. Derfor er jeg veldig glad for at budsjettet fikk en god mottakelse. Det er et budsjett som sikrer muligheten for folkekirka til å være landsdekkende, til å være til stede i hele landet og ha den beredskapen den skal ha, enten det er ved dåp eller ved begravelser, ved giftermål eller ved tragiske hendelser der kirka veldig ofte blir et sted lokalsamfunnet søker til. Det betyr enormt mye for lokalsamfunnene, den jobben trossamfunn gjør.

I budsjettet for 2020 viderefører vi også den statlige satsingen på vedlikehold av kulturhistorisk viktige kirker. Det at staten stiller opp, er et viktig signal, og det danner også grunnlaget for den viktige jobben komiteen skal gjøre knyttet til Opplysningsvesenets fond og den meldinga som ligger i komiteen. I tillegg: Neste sak som komiteen skal behandle, nysalderingen for 2019, viser også at det overføres midler fra årets budsjett til neste år når det gjelder utbetaling knyttet til vedlikehold av kirker. Samlet sett vil det neste år bli utbetalt over 50 mill. kr til vedlikehold av de viktige kirkebyggene.

Nå ligger ny trossamfunnslov og melding om Opplysningsvesenets fond i Stortinget til behandling, og komiteen skal straks ha høring om det viktige arbeidet. Det slår fast veldig tydelig dette med en aktivt støttende politikk for trossamfunnene, men også at vi skal ha et livssynsåpent samfunn. Det er mange spennende og viktige diskusjoner som jeg ser fram til at komiteen skal drøfte knyttet til det lovverket.

I tillegg blir det et veldig viktig arbeid knyttet til Opplysningsvesenets fond. Etter vel 200 år med uenighet om eierskap til fondet, foreslår nå regjeringa at verdiene som er i fondet, skal komme kirka til gode, skal brukes som et stort løft for å kunne vedlikeholde de flotte og kulturhistorisk viktige kirkebyggene vi har rundt om i landet, samtidig som staten tar eierskapet til fondet for å kunne forvalte det videre. Jeg ser fram til viktige diskusjoner knyttet til det.

Jeg vil understreke at jeg mener det er viktig at vi prøver å finne samlende løsninger for begge disse sakene, som skal behandles i komiteen. Det er i hvert fall mitt mål å finne bærekraftige løsninger som kan stå seg over tid. Ikke minst gjelder det signalene Stortinget kommer til å sende rundt Opplysningsvesenets fond, som kan beløpe seg til flere milliarder. Da er det viktig at Stortinget når en sender signaler om å gjøre en endring, også forplikter seg framover. Dette vil ha stor betydning for trossamfunn, for Den norske kirke, og jeg vil også si for de lokalsamfunnene som i dag dessverre har kirkebygg som ikke er satt godt nok i stand. Jeg håper at den dugnaden vi skal ha sammen med kommunene, kommer til å sikre at enda flere av byggene blir satt godt i stand.

Kari Henriksen (A) [17:25:23]: Et viktig kjennetegn ved Arbeiderpartiet er at vi fører en omfordelende økonomisk politikk: De med minst får mer. Et viktig kjennetegn ved Solberg-regjeringa er å dele ut kontanter, særlig til dem med mest, på bekostning av dem som har minst. Summen av skattekutt er årlig oppe i 25,5 mrd. kr, og akkumulerte skatte- og avgiftskutt er oppe i 107 mrd. kr. Bevisst økes forskjellene, og velferdssamfunnets tilbud svekkes gjennom for svak kommuneøkonomi.

Når det gjelder frivilligheten, svikter høyreregjeringa totalt. La meg nevne tre viktige påstander. Det første gjelder pensjon i frivillige organisasjoner: I forrige uke fikk regjeringspartiene flertall for å endre innbetalingene i pensjon til frivillige organisasjoner. Høyreregjeringa forteller til f.eks. Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Sanitetskvinnene og Norges Idrettsforbund at de nå må skaffe 180 mill. kr selv. Arbeiderpartiet stilte seg ikke bak dette forslaget.

Det andre gjelder momskompensasjon: Fra før har regjeringa levert et lite raust bidrag til opptrapping av kompensasjonsordningen. Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti valgte å ytterligere strupe bidraget, de kuttet 15 mill. kr uten begrunnelse. I Aftenposten beskriver Frivillighet Norge det slik – og til representanten Tage Pettersen: Dette er ikke mitt regnestykke:

«15 millioner kroner tilsvarer at barn og foreldre må selge 3,6 millioner ekstra ruller med dopapir eller 750 000 ekstra kakebokser til naboer og kolleger.

Summen av alt utstyr som skal betales for at barn og unge skal delta, blir bare større og større. Å kutte penger til bredden i frivilligheten går derfor mest ut over de familiene som har minst fra før.»

Gapet mellom søkere og regjeringas bevilgning bare øker.

Det tredje punktet er frivilligsentralene: Høyreregjeringas totale mangel på engasjement for distriktspolitikk, i tillegg til manglende respekt for frivilligheten, vises her. Frivilligsentralene har hatt et offensivt og trygt økonomisk grunnlag, slik at vi har frivilligsentraler i alle deler av landet. Høyreregjeringas politikk skaper utrygghet, dårligere tilbud og til og med demontering og nedlegging av sentraler, til tross for at alle ser det er en omfattende fordeling av midler fra lokalsamfunn i distriktene til byer, og til tross for at mange små lokalsamfunn allerede har mindre ressurser og færre og mer utsatte tilbud til innbyggerne.

Da Stortinget behandlet Innst. 333 S for 2014–2015 om oppgaveoverføring, var det bred enighet om at også områder innen kultur og frivilligheten var aktuelle for overføring fra staten. Jeg utfordret derfor statsråd Skei Grande i Stortingets muntlige spørretime den 23. oktober i år på at regjeringa på nytt endrer finansieringen til sentralene, og jeg gjorde oppmerksom på de alvorlige konsekvensene dette fikk. Da sa statsråden gjentatte ganger at Arbeiderpartiet var for, og hadde stemt for, dette. Hun sa også følgende:

«Når det viser seg at man ikke liker følgene, er det helt ok å snu, men ikke påstå at man ikke har vært for det.»

Og hun siterte innstillingen.

Kanskje er dette vanskelig for kulturministeren, men det blir og er feil. Arbeiderpartiet har vært og er tydelig på at vi ikke vil flytte frivilligsentralene. Vi var og er opptatt av å sikre økonomien og aktiviteten i hele landet, ikke kun i byene. Jeg vil derfor sitere det kulturministeren behendig unnlot å sitere fra samme innstilling:

«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at høringsinstansene advarte sterkt mot at statens finansiering av frivilligsentralene faller vekk og at sentralene skal finansieres av kommunenes ramme. Frivilligsentraler er ingen lovpålagt oppgave og er derfor svært utsatt når kommunale budsjetter blir for trange. Disse medlemmer vil derfor gå imot dette forslaget slik det er framlagt i denne meldingen.»

Det ville være fint om statsråd Skei Grande istedenfor å framstille en fiktiv snuoperasjon hos Arbeiderpartiet hadde brydd seg mer om de mange negative høringsinnspillene i saken. Arbeiderpartiet sier, og sa, at frivillighetssentralene bør støttes gjennom kulturbudsjettet. Kanskje særlig som statsråd bør man avholde seg fra å sitere kun deler av en innstilling.

Kan statsråden bekrefte at hun ikke siterte Arbeiderpartiets mening i den replikkvekslingen? Og kan statsråden også bidra til at det lages nye talepunkter til komitéleder, som så vidt jeg hørte, gjentok denne feilaktige påstanden i sitt innlegg i stad?

Vetle Langedahl (H) [17:30:27]: I replikkvekslingen stilte jeg spørsmål til representanten Trettebergstuen fra Arbeiderpartiet om hva hun ville satt ut av kulturoppgaver til regionene dersom hun selv fikk velge fritt. Svaret var nedslående. For i Arbeiderpartiet er man mer opptatt av å kritisere enn av å legge fram et alternativ. Det skal reverseres, det skal brukes mer penger på alt, og verken eget budsjett eller egen politikk skal ofres en eneste kritisk tanke.

Arbeiderpartiet er ikke lenger det styringspartiet vi kjente fra norsk politikk. Mens vi før kunne regne med at Arbeiderpartiet og Høyre sto sammen om de store reformene, er den tiden nå forbi.

Det var nødvendig med en regionreform for å kunne overføre flere oppgaver til fylkene og på den måten flytte makt ut av Oslo til distriktene. Det har faktisk Arbeiderpartiet også foreslått før. Det forslaget ble liggende i en skuff.

Jeg skal innrømme at det skuffer meg. For Høyre har det vært viktig å flytte oppgaver ut av hovedstaden, også på kulturområdet. Det virker det ikke som det er for Arbeiderpartiet. For å kunne gi oppgaver til fylkene må vi nødvendigvis gi slipp på oppgaver i staten. Da må vi ha tillit til at fylkene er i stand til å håndtere de oppgavene vi overfører. Da må vi tørre å gi slipp på oppgavene selv om vi med årene har blitt glad i å ha dem på statsbudsjettet.

For Høyre er det viktigste i denne saken å flytte makt ut av Oslo. Det er desentralisering i praksis, og det er skuffende å se at Arbeiderpartiet ikke ønsker å være med på det.

Gaveforsterkningsordningen har bidratt til at det er blitt utløst private gaver til kunst- og kulturformål for flere hundre millioner kroner. Den virker som et insentiv for institusjonene til selv å skaffe seg ekstern finansiering. De som arbeider systematisk og er flinke til å skaffe private midler, belønnes med gaveforsterkning. Slik representanten Wold refererte til i stad, gis det 25 kr for hver hundrelapp. Det synes jeg er en ganske rettferdig ordning. Tildelingen av gaveforsterkningen skjer uavhengig av geografisk plassering. Søknader om tilskudd fra gaveforsterkningsordningen behandles i kronologisk rekkefølge. De som har levert en komplett søknad i samsvar med retningslinjene, får tilskudd så lenge det er penger igjen innenfor rammeverket. Det er altså ingen geografisk innebygd skjevdeling i gaveforsterkningsordningen.

Ordningen stimulerer til flere private investeringer i kultur. Den gir grunnlag for mer kunst og kultur ved at det blir mer penger til å gjennomføre planer og prosjekter, og den gir flere institusjoner flere ben å stå på og sikrer maktspredning. Det er totalt utbetalt 357,5 mill. kr i gaveforsterkning i årene 2014–2019. Dette er friske midler uten bindinger som bidrar til mer kultur i hele Norge.

Arbeiderpartiet ønsker å fjerne gaveforsterkningsordningen. Hvorfor forstår jeg ikke. De mener at midlene skjevdeles geografisk. Det har ikke noe med ordningens innretning å gjøre, det handler rett og slett om at man ikke har vært flink nok til å jobbe strategisk og systematisk i alle deler av landet for å utløse gaveforsterkning. Her håper jeg f.eks. mitt eget hjemfylke, Finnmark, i framtiden velger å jobbe mer strategisk og systematisk med å innhente ekstern finansiering for å kunne utløse gaveforsterkning i større grad enn i dag.

Man kan jo spørre seg om Arbeiderpartiet er imot dette fordi de ønsker å styre midlene i større grad. Det er i og for seg et legitimt argument, men jeg er uenig. Jeg tror på et system der det skal lønne seg å jobbe for å få ekstern finansiering, der det skal være mulig å bli belønnet for langsiktig, strategisk og systematisk jobb med det, og der staten fortsatt tar en del av regningen.

Jeg er stolt over at Høyre innførte gaveforsterkningsordningen da vi kom i regjering. For uansett hva man mener om geografien i ordningen, er det på det rene at det har gitt over 350 mill. kr i friske midler til kultur i dette landet, og det er utelukkende positivt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:35:25]: Arkivverket er ikke kommentert i innstillinga av andre enn Senterpartiet. Statsarkivenes framtid er nå sentral. Fagfolk har lenge vært bekymret for framtida ved omorganiseringen av Arkivverket, og Senterpartiet har fremmet tre Dokument 8-forslag om saken – både i 2016, i 2017 og i 2018.

Vi har gått for at en skal ha åtte regionale statsarkiv som egne institusjoner med statsarkivarer som har en stedlig ledelse. Fagfolkene har imidlertid hele tida opplevd at det har skjedd en forvitring av statsarkivene, og vi er nå kommet i den situasjonen at de ulike statsarkivene ikke har direkte e-post eller telefon til seg, og de har heller ikke lenger Facebook-sider, slik at det er vanskelig for brukerne å nå dem.

Det siste nå er at Menon Economics på oppdrag fra Arkivverket i oktober i år la fram rapporten «Arkivverkets geografiske oppgaveløsing og tilstedeværelse». Det har vært opprettet en styringsgruppe for oppdraget, og i rapporten heter det:

«Arkivverket har behov for økt handlingsrom og styringsfleksibilitet i sin oppgaveløsing for å prioritere digitaliseringsarbeidet, samtidig som det fysiske arkivmaterialet forvaltes på en tilfredsstillende måte. Digitaliseringssatsingen holdes tilbake av at Arkivverket har en geografisk tilstedeværelse og oppgaveløsing tilpasset forvaltning av fysisk arkivmateriale.»

Videre heter det:

«Økt digitalisering innebærer at Arkivverket har behov for økt økonomisk handlingsrom og styringsfleksibilitet i sin oppgaveløsing.»

Vi har fått et nytt uttrykk: «økt økonomisk handlingsrom» – det heter på godt norsk «spare penger».

Det har kommet til en situasjon der en foreslår å redusere antall arbeidssteder fra åtte til to, eller at andre overtar ansvaret – og det er fylkeskommunen eller kommunene – eller at de stedbundne oppgavene løses ved å sette ut oppgavene, altså at private skal gjøre dem.

Regjeringas arbeid med omorganisering av Arkivverket er nå kommet så langt at de som har vært frustrert over dette lenge, erfarer at man nå er kommet til statsarkivenes framtid. Det er brukt store offentlige ressurser på å bygge opp statsarkivene som regionale kulturinstitusjoner. Det er meget viktig. Digitalisering er meget viktig, men virkeligheten i dag er at det er 270 km – hyllemeter – fysisk arkiv som skal digitaliseres, og det tar lang tid. Det er et kulturpolitisk feilgrep å gå inn på dette forslaget, og statsråden må derfor sikre statsarkivene. Det sentrale spørsmålet blir: Hva vil statsråden gjøre for å stoppe Riksarkivaren fra å gjennomføre dette?

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [17:38:43]: Det er hyggelig at kulturministeren er tilbake i salen nå som jeg vil hilse fra alle oss som kommer fra en liten eller mellomstor kommune, og som snart vil kunne miste frivilligsentralen vår.

Fra 2021 vil midler til frivillighet gjennom landets mange frivilligsentraler gå fra å bli fordelt per frivilligsentral til en sum per innbygger som en del av innbyggertilskuddet til kommunene. Dette blir en sentralisering av midlene til frivilligheten som vil ramme mindre lokalsamfunn hardt. Dette vet regjeringen.

Den totale summen fra staten som vil bli fordelt, er omtrent den samme, men ny fordeling får svært alvorlige konsekvenser for flertallet av kommunene i hele landet. For frivilligsentralene vil det virke mot sin hensikt å fjerne øremerkede midler som har fungert i 30 år. Tilskuddet går fra flere hundre tusen kroner til skarve titusener i mange kommuner. Frivilligsentralene gir folk møteplasser og binder det frivillige og det offentlige sammen. Frivilligsentralene gjør at vi får til mer sammen og gir innbyggerne mye for pengene.

Senterpartiet har full tillit til lokalpolitikere, og vi får derfor også tydelige tilbakemeldinger når tilskuddet til frivilligsentralene blir lagt om og endret fra fordeling per kommune til fordeling per innbygger. Det gjør at steder med færre innbyggere får langt trangere kår enn de har hatt. De frykter for framtiden sin.

For statsbudsjettet i 2019 ble det foreslått en tilsvarende endring for veterinærtilskudd. Dette ble svart på med ramaskrik og protester. Hvorfor skal folkerike strøk ha bedre økonomi for veterinærtilbudet enn strøk der det bor færre mennesker? Regjeringen innså heldigvis også at det var en dårlig idé, og det ble stoppet. I år får vi nøyaktig samme problemstilling for frivilligsentralene. Jeg må spørre: Hvorfor skal folkerike strøk ha bedre økonomi for frivilligsentralene enn strøk der det bor færre mennesker?

Vi er forkjempere for lokalt selvstyre, men det må være økonomiske forutsetninger på plass. Derfor er det vanskelig å skjønne hvorfor regjeringspartiene ønsker å sette tillit og frivilligsentraler opp mot hverandre, på bekostning av frivilligheten i distriktene. Folkevalgte i kommunene skal få endene til å møtes, men kjærkomne midler til frivilligsentraler må de nå lete fram mellom andre prioriteringer, som skole og eldreomsorg. Senterpartiet plusser på 140 mill. kr til frivilligsentralene sammenlignet med regjeringens forslag og er blant opposisjonspartiene også desidert mest glad i frivilligsentralene. Det håper vi statsråden tar med seg, og at kampen for frivilligsentralene ikke er over.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [17:41:45]: Religion og livssyn er en grunnleggende dimensjon i mange menneskers liv. I tillegg til å være et trossamfunn er Kirken en viktig tradisjons- og kulturbærer. For å få den folkekirken som vi i Senterpartiet ønsker oss, og opprettholde Kirkens tilstedeværelse lokalt gjennom et aktivt menighetsarbeid, prestetjenester i alle sogn og trosopplæring mener Senterpartiet at det er avgjørende å opprettholde en sterk og forutsigbar økonomi for Den norske kirke. Senterpartiet foreslår derfor i sitt alternative budsjett å øke bevilgningene til Den norske kirke. Vi foreslår 3 mill. kr mer til diakonstillinger, 5 mill. kr til Sjømannskirken, 20 mill. kr til kirkebygg og 4 mill. kr til et program for rekruttering av prester i distriktene. Presterekruttering er for tiden den største utfordringen for at alle lokalmiljø rundt om skal kunne ha en folkekirke i drift – til bruk i de store øyeblikkene i livet, i de mest sorgfulle øyeblikkene og som samlingspunkt både religiøst og når lokalsamfunnet har behov for å møtes i fellesskap. Senterpartiet øker i tillegg støtten til andre tros- og livssynssamfunn med 5,8 mill. kr i sitt alternative budsjett.

Jeg nevnte 20 mill. kr ekstra fra oss i Senterpartiet til kirkebygg. Det er til de fredede, verneverdige kirkebyggene våre som er yngre enn middelalderkirkene. Middelalderkirkene har vi i Senterpartiet jobbet hardt for å få istandsatt i mange år, og her trengs det mye penger. Men våre 30 mill. kr ekstra på den posten utover det regjeringen har å tilby, er en god start på et program for dette, som vi ønsker oss asap. Grunnen til at vi er så opptatt av disse middelalderkirkene, er både Senterpartiets og mitt eget store engasjement for kulturminnene våre, samfunnets kollektive hukommelse. Kulturarven vår bidrar med kunnskap, fortellinger, opplevelser og til å gi oss identitet, røtter og tradisjon.

Senterpartiet har gjentatte ganger påpekt ved budsjettbehandlinger at regjeringen ikke følger opp de nasjonale målene for kulturminnevernarbeidet. År etter år leveres et svakere budsjett enn målene skulle tilsi, så også i år. Det er skuffende. Men jeg vet at iallfall i komiteen vår er det tverrpolitisk engasjement for kulturminner, noe bl.a. fellesmerknaden om at Bane NOR nå må ta ansvaret sitt for Tinnosbanen, viser. Jeg ser derfor fram til at komiteen i fellesskap skal jobbe med den kommende kulturminnemeldingen. Fram til da kan jo alle som er opptatt av at vi skal sikre, bevare og formidle kulturminnene våre på best mulig vis, lene seg på at vi i Senterpartiet vil fortsette å holde denne fanen høyt framover, slik vi gjør i vårt alternative budsjett for 2020. Der prioriterer vi nemlig kulturminnevernet med over 100 mill. kr mer enn regjeringen, i tillegg til de nevnte 50 mill. kr til istandsetting og vedlikehold av middelalderkirker og andre kirker.

Så ser jeg fram til å diskutere disse tingene også når vi etter jul skal behandle meldingen om Opplysningsvesenets fond, som jeg er saksordfører for. Det gleder jeg meg til.

Tage Pettersen (H) [17:45:02]: Feil som gjentas, blir ikke mindre feil av den grunn, og det er vel strengt tatt ikke noen grunn til ikke å være redelig for å finne noe ved posisjonens politikk å arrestere. Det er faktisk ikke slik at det kuttes i momskompensasjonsordningen til neste år – den økes med 77 mill. kr i forhold til 2019, og gapet mellom søknadene og budsjettets størrelse øker ikke, og øker ikke fortløpende, som det ble sagt fra denne talerstolen. Som det tvert imot er sagt ved to anledninger, er vi ved rekordlave 18 pst. avkorting på momskompensasjonsordningen i år, og den har gått ned de to siste årene. Å tegne et bilde av kommuneøkonomien som viser at kommunene står overfor den økonomiske svartedauden, er vel heller ikke riktig når vi vet at ved utgangen av dette året er det ti kommuner igjen i ROBEK-registeret.

Debatten om frivilligsentraler kan helt sikkert vinkles på flere måter, men uansett hvilket ståsted man har, vil debatten stå seg bedre om vi alle velger å forholde oss til de faktaene som faktisk foreligger. I 2020 tildeles det 200 mill. kr over budsjettet til Kommunal- og moderniseringsdepartementet til frivilligsentralene, en økning fra 114,5 mill. kr i 2013, og økningen fra i år til neste år er på 13 mill. kr, altså en økning – jeg bare gjentar det. Men 42 av 356 kommuner har ikke en frivilligsentral i 2020, og kommuner som har organisert frivillig arbeid på en annen måte enn gjennom en sentral, mottar ikke penger gjennom dagens fordeling av midlene. Det vil en innlemming av tilskuddet i kommunenes rammetilskudd kunne bidra til, slik at man kan ha reelle lokalpolitiske prioriteringer.

Det er også grunn til å minne om at forslaget om å overføre ansvaret for tilskudd til frivilligsentralene ble fremmet i Meld. St. 14 for 2014–2015, Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner. I innstillingen sa komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, at «kommunene bør få et større og mer helhetlig ansvar innenfor frivillighet, forebygging og folkehelse». Men det gjelder kanskje ikke denne type frivillighet.

Det blir også et lite paradoks når KS’ landsstyre uttaler at de er positive til at flere øremerkede tilskudd innlemmes i kommunesektorens rammetilskudd, siden dette legger til rette for reelle lokalpolitiske prioriteringer, men når det kommer til frivilligsentraler, gjelder ikke den samme logikken lenger.

Jeg har stor tiltro til at kommunepolitikerne – og jeg har lang erfaring selv – ønsker å opprettholde gode tilbud for innbyggerne sine, ikke bare fordi de får statlig støtte til det, men fordi de ser at det gagner deres eget lokalsamfunn.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [17:48:13]: Frivillighet har vært et tema i denne debatten, og det er veldig bra, for vi er alle avhengige av stor frivillig innsats i Norge, det være seg innen kultur, idrettsarenaer eller psykisk helse. Vi er avhengige av mange som ønsker å delta. Jeg vil minne om at vi har en historisk økning på budsjettet når det gjelder momskompensasjon. Jeg skjønner at opposisjonen ønsker å framstille dette i et negativt lys, men det er en økning fra 2013 på over 700 mill. kr. Det betyr noe for de mange, og det er 80 pst. som nå faktisk får avkorting av sin momskompensasjon. Det er også historisk.

Det ble sagt av representanten Trettebergstuen at det var den trangeste kommuneøkonomien på 15 år. Vi har en god kommuneøkonomi i Norge. Det er samme vekst i frie inntekter per innbygger som under forrige regjering, og det har aldri vært så få kommuner på den berømmelige ROBEK-listen. Vi har gode driftsresultater i kommunene, og kommunenes utgifter til personer er også noe mindre enn tidligere. Ved utgangen av 2019 var det bare 10 kommuner på ROBEK-listen, i 2016 var det faktisk 46, så det å framstille dette som en elendighetsbeskrivelse, er ikke riktig.

Jeg har bare lyst til å minne representanten fra Senterpartiet, som ønsker å kutte i stillinger i Kulturrådet, om at de konsulentene det her er snakk om, er kunstnere som deltar i fagfellevurdering av søknader. Jeg tror det er utrolig viktig å beholde dem og beholde nettopp denne armlengdes avstanden at det er Kulturrådet som bestemmer og ikke departementet. Det har denne regjeringen vært veldig opptatt av, og Kulturrådet har fått flere oppgaver.

Jeg vil også gi en visitt til SV, som setter likhetstegn mellom gaveforsterkningsordningen og marked og kommers, som det heter. Vi har ønsket å mobilisere næringslivet, vi har ønsket å motivere næringslivet og ikke minst institusjoner til å få næringslivet i sitt lokalsamfunn til å bidra. De er kjempeflinke til å bidra innen idrett, men vi er også opptatt av at de skal bidra innen kultur, og det har de gjort.

Anette Trettebergstuen (A) [17:51:23]: Som en litt samlende kommentar til mange av innleggene fra posisjonen i dag er det nesten litt fristende å be dem komme seg ut og se på virkeligheten. Det er en del merkelige ting som blir sagt, og merkelige kommentarer som blir knyttet til dette budsjettet, f.eks. på hele frivillighetsområdet. Har man ikke fått med seg de store bekymringene og de store protestene fra frivilligsentralene i de fleste kommuner? Alt som kan krype og gå av frivillighet, protesterer på dette. E-post-innboksene våre fylles med rette opp. Mediene er fulle av bekymringer fordi man på nok et område foretar en sentralisering og øker forskjellene mellom by og land. Frivilligsentralene i små kommuner i distriktene står i fare for å bli lagt ned eller må tåle såpass store kutt at de må redusere aktiviteten sin drastisk – mens her blir det bare sagt at alt er fint og flott, at frivilligsentralene fortsatt skal finnes, og at det til og med finnes noen private.

Hva hjelper det for frivilligsentralen i Grue, på Tolga eller i Ås at det finnes en privat frivilligsentral som går godt et sted når de selv står i fare for å bli lagt ned? Det spiller ingen rolle at det er færre kommuner på ROBEK-listen når de fleste kommunestyrerepresentanter nå i høst sitter og vedtar store, smertefulle kutt i kommunebudsjetter som ikke går opp. Det er det dårligste kommuneøkonomiopplegget på 15 år. Bare i Mjøsbyene, der jeg kommer fra, må man nå kutte for en halv milliard kroner. Det er dette som er en av grunnene til at Arbeiderpartiet advarer mot den såkalte regionaliseringsplanen regjeringen har knyttet til kulturoppgavene. Vi ser at man velter stadig flere oppgaver over på regionene og kommunene. Kanskje følger pengene med i et par år, slik at det er synlig, men så gjør de ikke det, og alt går i det samme sluket.

Hva er det som taper når kultur skal settes opp mot lovpålagte oppgaver som handler om liv og helse, i en stadig trangere økonomi, for det er det det blir under denne regjeringen? Vi har sett det før. Den kulturelle spaserstokken forsvant da den ble lagt inn i rammen. Nå skjer det samme med frivilligsentralene. Vi vil ikke at dette skal skje. Vi er for et større regionalt og lokalt engasjement for kulturoppgaver, men da må vi bygge det opp nedenfra, ikke demontere det statlige virkemiddelapparatet og splitte det opp. Det er derfor Arbeiderpartiet har en annen vei, en annen plan. Vi vil bygge det opp. Vi vil ha regionale kulturfond. Det er det som gir mulighet for opprettelse av nye oppgaver lokalt.

Gaveforsterkningsordningen er ikke rettferdig bruk av statlige penger. Er man en riking som f.eks. har en stiftelse, kan man gi penger til sin egen stiftelse, og det utløser statsstøtte. Det er urettferdig bruk av penger.

Karin Andersen (SV) [17:54:39]: Kommuneøkonomien blir nevnt. Jeg leder kommunalkomiteen, og jeg har nå spurt kommunestyrerepresentantene land og strand rundt hvordan det står til. Jeg har fått en lang liste med kutt.

Først kommer påstanden om at man har vært veldig god på kommuneøkonomi. Ja, man har gitt i snitt en årlig vekst på 1,2 pst., mens da de rød-grønne satt, var den årlige veksten på 1,8 pst. Per år er det 2,4 mrd. kr i forskjell, og det blir litt når man akkumulerer det over flere år. Det merkes. Det er riktig at noen kommuner – og jeg sier noen – har hatt økte inntekter, for det stemmer. Men for noen av kommunene som har fått det, gjelder det at det er midlertidige inntekter. De er borte nå, og nå har regjeringen forsøkt å vingeklippe kommunenes muligheter til å ta inn egne inntekter gjennom eiendomsskatten. Nå melder kommunene at de har dårlig råd: Hustadvika 42 mill. kr ned, Vestre Toten 40 mill. kr ned, Bodø 300 mill. kr ned, Vågan 26 mill. kr ned, Salangen 19 mill. kr ned, Ørland 40 mill. kr ned, Jevnaker 11 mill. kr ned, Stjørdal 15 mill. kr ned, Stange 20 mill. kr ned, Senja 41 mill. kr ned – og jeg kunne fortsette.

Nå har jeg deltatt i ganske mange debatter her, og i hver debatt når vi snakker om eldreomsorg, er det sånn at da skal kommunene bruke pengene til det. Så snakket vi om skole, og da var det penger til lærere. Nå er det penger både til barnevern og til frivilligsentraler. Men det er ikke det. Kommunene må sitte og velge mellom disse tingene, for nå er ikke inntektene der, og kommuneøkonomien blir mye dårligere til neste år. Da synes jeg man skulle høre både på frivilligsentralene og på KS når de sier at det er nødvendig å øremerke dette. Forutsetningene for å få dette til er ikke like. Da mister man den gode muligheten til å utløse alt det frivillige arbeidet.

Representanten Ørmen Johnsen var oppe og snakket om utgifter til særlig ressurskrevende tjenester. Der har regjeringen økt den kommunale egenandelen siden de tiltrådte, med over 1 mrd. kr. Det er penger som kommunene ikke kan la være å bruke, for det er svært syke mennesker – man må nesten rigge opp en liten sykehusavdeling, også fordi staten har en veldig skarp utskrivingspolitikk. Det er i dette landskapet kulturen skal klare å slåss om kronene. Det er i dette landskapet frivilligheten skal klare å slåss om kronene. Det kommer ikke til å gå. Det blir fattigslig, og det er dumt. SV vil priorite gode fellesskap som har såpass å rå seg med at de også kan ha frivilligsentraler og kultur. Det er best for folk.

Statsråd Trine Skei Grande [17:58:03]: Nå kom kommunalministeren til salen. Det var et passende tidspunkt, så da kan sikkert noen av de tingene besvares.

Jeg skal fort prøve å si noe om hvilke prosesser vi har satt i gang når det gjelder det spørsmålet representanten Lundteigen hadde.

Dette budsjettet har den største digitaliseringssatsingen i historien. Vi kan nå være i front i verden med å få digitalisert den norske kulturarven, og på få år kan vi være à jour med veldig mange viktige databaser. Men det pågår også mange andre, parallelle, prosesser – noen som departementet har en klar styring med, og noen som vi har stor tillit til at de ulike arkivinstansene våre skal jobbe med. Vi prøver også å få til et sterkere samarbeid og en klar ansvarsdeling mellom Nasjonalbiblioteket og Nasjonalarkivet, for de har begge viktige roller i å komme i mål med dette.

Så har vi satt i gang et arkivlovutvalg, som har levert sin innstilling til regjeringa, og som vi nå har på høring for å finne ut hvordan vi skal få til en rekkefølgebestemmelse i hvordan vi kommer til Stortinget med de ulike lovendringene. Det er en så stor og fundamental endring i måten å tenke arkiv på at vi må gjøre dette skrittvis hvis vi skal klare å komme i mål.

Jeg er også kjent med at Arkivverket sjøl har laget en utredning som går på antall lokaliseringer og hvor de skal være. Den har vi ikke tatt noen som helst stilling til. Det er en intern vurdering, og vi kommer til å ta stilling når det kommer på vårt bord. Men vi må la vårt arkivverk vurdere disse ulike lokaliseringene uten at vi skal instruere dem fra dag én, så vi kommer vi tilbake til fordelingen mellom de ulike lokaliseringene.

Så vil jeg bare si to ting om tall og fakta i denne debatten som jeg syns har vært litt leit. Man snakker hele tiden om kutt der man har påplussinger. Jeg synes helt ærlig at vi kan diskutere uenigheter i kulturbudsjettet, men av og til lurer jeg på om jeg hadde vært bedre til å skrive opposisjonsinnleggene enn opposisjonen har vært, for opposisjonen finner på kutt som ikke finnes. Momskompensasjonen har vi en svær økning på. Idretten fikk for noen dager siden 94,1 mill. kr mer i momskompensasjon. Jeg tror ikke idretten oppfatter det som et kutt. Vi har doblet pengebruken til frivilligsentraler, og vi har hatt en stor oppbygging av mange av disse støtteordningene.

Ta oss gjerne der vi er uenige, men ikke påstå at vi har kuttet i ting der vi helt systematisk har bygd opp.

Steinar Ness (Sp) [18:01:09]: Eg vil ta utgangspunkt i Kulturutgreiinga 2014, som vart leia av tidlegare kulturminister Anne Enger. Som eit overordna mål for den nasjonale kulturpolitikken tok utvalet fram tre faneord: demokrati, rettferd og mangfald – ikkje noko mindre. Utvalet var oppteke av at den kulturelle grunnmuren måtte styrkjast. Konkret vart det teke til orde for midlar til folkebibliotek, kulturskular, kor, korps og øvingslokale m.m.

Eg er hjartans samd med alle som her frå talarstolen har lagt vekt på kor viktig deltakinga til dei unge er i kulturtiltak, både for å oppleve glede over eiga meistring, for å få gode opplevingar, for å delta i fellesskap og for den saks skuld for å få leselyst. Det er ein viktig del av den danninga som skal gjere ein til gagns menneske i heim, skule og samfunn, som det heitte i grunnskulelova tidlegare.

Eit punkt i Kulturutgreiinga 2014 som har fått mindre merksemd og mindre oppfølging, er to andre viktige omgrep som vart trekte fram, nemleg ytringskultur og ueinigheitsfellesskap. Eg skal tillate meg å sitere litt frå utgreiinga:

«Beskrivelsen av ytringskultur viser hen til det som i andre sammenhenger kalles det offentlige rom eller offentligheten. I konstateringen av at kulturvirksomheter er en viktig del av det offentlige rommet, ligger det også at de er en viktig del av demokratiets infrastruktur. Kulturvirksomheter fremmer demokratiet ved å gi arenaer eller møteplasser for offentlig samtale, ved å bidra til oppfyllelse av ytrings- og informasjonsfriheten i samfunnet, ved å bidra til dannelsesprosesser, ved å være katalysatorer for meningsdannelsesprosesser, ved at de har en siviliserende virkning og ved å bidra til «uenighetsfellesskapet».»

Ueinigheitsfellesskap – ein skal bidra til ein siviliserande verknad og bidra til eit ueinigheitsfellesskap. Dette trur eg vi er for lite opptekne av å diskutere, det gjeld både rolla til partia og rolla til kulturlivet. Vi har ulike meiningar og ulike standpunkt i samfunnet vårt, men å kunne leve i fredeleg sameksistens med ulike synspunkt og late meiningar brytast i den offentlege samtalen er ei svært sentral utfordring i demokratiet vårt. Det finst ikkje ei enkelt løyving over Kulturdepartementets budsjett for dette, men vi kan alle bidra.

Grunde Almeland (V) [18:04:20]: Mye har vært sagt om kommuneøkonomien, men jeg vil likevel poengtere at det også handler om hvordan lokalpolitikere prioriterer. For under den samme rammen og med de samme vilkårene ser vi faktisk også ute i Kommune-Norge at det er forskjell på hvordan partiene prioriterer. I replikkvekslingen tidligere i dag trakk jeg fram Stavanger som et eksempel der både SV, Arbeiderpartiet og resten av flertallet har vært med på å bruke nettopp kultur og frivillighet som en salderingspost, ikke fordi de måtte, men fordi de prioriterte andre ting. Stavanger ble trukket fram som et eksempel bare fordi det er det nyeste eksempelet. Så ble jeg kritisert av representanten Trettebergstuen for at hun ikke klarte å finne noen Venstre-kommuner der man kunne vise til prioriteringer, men kreativiteten hadde ikke trengt å være så stor, man kunne bare sett på hva Venstre gjorde i nettopp Stavanger rett før dette nye flertallet tok over.

Jeg kan også peke på min egen by, her i Oslo, der vi også ser at flere kulturorganisasjoner og -institusjoner får kutt, ikke minst rundt omkring i flere av bydelene hvor Arbeiderpartiet har vært med på å styre. Der er det nettopp frivilligheten som prioriteres bort. Det er noe med dette – reelle prioriteringer.

Men grunnen til at flere av oss i posisjonen reagerer når opposisjonen angriper ordninger som gaveforsterkningsordningen, er ikke at den ordningen er det eneste saliggjørende, men at den er et eksempel på hvordan vi ser at man også kan bruke næringslivet for å bygge opp kulturen – ikke for å erstatte det offentliges ansvar, ikke for å erstatte vårt ansvar for å ha et godt kulturliv, men for å være med på å bidra til å bygge det opp. I en trang kommuneøkonomisituasjon burde nettopp det være et velkomment initiativ.

Som Venstre-representant må jeg si at god gründerpolitikk også er god kunstnerpolitikk. Og er det noe denne regjeringen, ledet an av Venstre, kan bedre enn opposisjonen, er det nettopp det. For mens opposisjonen øker skattetrykket og reverserer rabatten på gründerkapital, gjør de ingenting for å styrke de ordningene som er viktigst for småbedrifter og for dem som driver for seg selv, som kunstnerne ofte gjør. De bruker ikke én ekstra krone på Kapitalfunn-ordningen, SkatteFUNN-ordningen eller opsjonsordningen. Summen av dette blir mindre investeringsvilje i privat sektor, noe som ikke kommer kunstnerne til gode. Man må se disse tingene i sammenheng, og næringslivet kan også være med og bidra til å bygge opp et godt og sterkt norsk kulturliv.

Kari Henriksen (A) [18:07:37]: Jeg blir litt forvirret over regjeringspartienes tiltro til politikerne – eller mistro. På den ene sida sier de at de skal overføre alle viktige oppgaver til kommunene, og på den andre sida kritiserer de om kommunene f.eks. kutter i det som ikke er lovpålagte oppgaver. Stavanger har prioritert barnevern – en av kommunene som har gjort det. Men det betyr ikke at man kan sitte og peke nedover på kommunepolitikerne hele tida. Det er faktisk vi som vedtar budsjettene her på Stortinget, og det er den budsjettdebatten vi er i.

Så litt til momskompensasjonsordningen, for statsråden var litt bekymret over at vi snakket om kutt. Jeg kan bare be statsråden svare på et enkelt spørsmål – hvis hun hører etter nå. På Stortinget ble det foretatt en forhandling som bidro til at 15 mill. kr forsvant ut av momskompensasjonsordningen. Hvis ikke det er kutt, så vet ikke jeg. Statsråd Skei Grande svarte heller ikke på mitt spørsmål i spontanspørretimen den 23. oktober. Da sa hun:

«Når det viser seg at man ikke liker følgene, er det helt ok å snu, men ikke påstå at man ikke har vært for det.»

Hun mente altså at Arbeiderpartiet var for den finansieringsordningen med å flytte frivilligsentralene til kommunene. Jeg vil bare vise til at litt lenger ut i den samme innstillingen, som Skei Grande ikke kom fram til, står det:

«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Venstre i viser til at høringsinstansene advarte sterkt mot at statens finansiering av frivilligsentralene faller vekk og at sentralene skal finansieres av kommunenes ramme. Frivilligsentraler er ingen lovpålagt oppgave og er derfor svært utsatt når kommunale budsjetter blir for trange. Disse medlemmer vil derfor gå imot dette forslaget slik det er framlagt i denne meldingen.»

Det ville være fint om statsråd Skei Grande, i stedet for å framstille en fiktiv snuoperasjon i Arbeiderpartiet, hadde brydd seg mer om de mange negative høringsinnspillene i saken. Arbeiderpartiet sier, og sa, at frivilligsentralene bør støttes gjennom kulturbudsjettet. Kanskje særlig som statsråd bør man avholde seg fra å sitere deler av en innstilling.

Kan hun bekrefte at hun ikke siterte Arbeiderpartiets mening i den replikkvekslingen, og vil hun lage nye talepunkter til Ørmen Johnsen, som også gjentok den forklaringen fra talerstolen?

Statsråd Trine Skei Grande [18:10:37]: Ut fra mitt minne siterte jeg rett fra innstillingen om at Arbeiderpartiet var enig med oss om at frivillighet var et av de områdene det var viktig at kommunene fikk mer styringsrett over. Og jeg må bare si at litt fordi vi trodde dette ville skape motstand, har vi gått inn og doblet støtta – så overgangen skulle bli mindre, at det skulle bli mer penger, at det skulle bli lettere å gjøre det.

Jeg er litt opprørt over de mange negative tilbakemeldingene og at man aldri bryr seg om dem som aldri har råd til en flybillett til Oslo, alle dem som jobber med frivillighet på andre måter, alle de kommunene som ikke har vært så heldig å få en frivilligsentral, selv om vi har økt med nesten 100 stykker, fordi de jobber frivillig på andre måter. Vi, som er politikere i dette landet, skal sørge for å ta ansvar for hele dette spektret av folk, også dem som aldri har tunge interessegrupper bak seg som kan være med og stå på for at de skal ha alt bevart som det er. Jeg er opptatt av at vi skal ha mest mulig frivillighet, at frivilligheten ikke skal være styrt av staten, at frivilligheten skal bygges nedenfra. Det å tro at man fra denne sal kan bestemme det eneste saliggjørende for hva som er god frivillighetspolitikk i kommunene, kan jeg ikke være enig i.

Man kan ha vurdert mange ganger hvordan disse overgangsordningene skal være, og hvordan det er, får kommunalministeren svare på. Men vi har hele tida ment at et bredt flertall har ment at frivillighetspolitikk blir best bygd nedenfra.

Det å framstille 80 mill. kr pluss som et minus, er ganske kreativt. Jeg mener heller at opposisjonen kan kjefte på oss for ting vi virkelig ikke har plusset på, for det fins poster. Jeg kan hjelpe opposisjonen med å finne de postene hvis det er veldig problematisk for dem å finne poster vi ikke har plusset på, men momskompensasjonen har vi plusset på. Det er bare å ta et enkelt Google-søk, som jeg satt og gjorde på min mobil her, på hvor mye mer organisasjonene nå får. Jeg nevnte at det var over 94 mill. kr til idretten i momskompensasjon. Med et enkelt søk fant jeg at kunstforeningene var superhappy over at de fikk mange hundre tusen kroner ekstra i momskompensasjon i år fordi det er plusset på så mye. Det går ikke an å framstille 80 mill. kr i pluss som et minus. Det er ganske kreativ bokføring.

Tage Pettersen (H) [18:15:01] (ordfører for saken): La meg bare kort gjøre rede for innstillingen fra komiteen.

Endringene i kringkastingsloven innebærer kun en teknisk opprydding i lovteksten som følge av omleggingen av finansieringen av NRK fra kringkastingsavgift til budsjettfinansiering. Kringkastingsloven inneholder en rekke bestemmelser knyttet til kringkastingsavgiften, som i utgangspunktet ikke lenger er relevant ved overgang til budsjettfinansiering av NRK fra 1. januar 2020. NRK vil imidlertid også etter 1. januar 2020 ha utestående krav på kringkastingsavgift som knytter seg til perioden før overgangen til ny modell, og restansene vil behandles løpende. Endringene vi vedtar i dag, sikrer et rettslig grunnlag for innkreving av forfalte krav også etter overgang til ny finansieringsmodell.

I denne innstillingen behandler vi også endringer i lov om endringer i diskrimineringsombudsloven og likestillings- og diskrimineringsloven, som ble vedtatt av Stortinget den 17. juni 2019, og som trer i kraft den 1. januar 2020. Lovproposisjonen som nå behandles, skal rette opp feil i den nevnte endringsloven. Forslagene dreier seg kun om rettelser av små detaljer og innebærer ingen materielle endringer. Komiteen merker seg at departementet bemerker at de foreslåtte endringene ikke innebærer nye tiltak, plikter eller rettigheter, verken for privatpersoner eller næringsliv. Komiteen slutter seg til de foreslåtte endringene.

Olemic Thommessen (H) [18:17:48] (ordfører for saken): Denne saken dreier seg om nødvendige tilpasninger av Finnmarksloven etter sammenslåingen av Troms og Finnmark til ett fylke. Tilpasningene er foreslått slik at de opprinnelige intensjonene i Finnmarksloven blir tilfredsstillende ivaretatt også etter sammenslåingen. Lovens geografiske virkeområde skal fortsatt være Finnmark, og loven er ment å tilgodese innbyggerne der. Det sies eksplisitt at eventuell bruk av overskudd av Finnmarkseiendommens egen virksomhet kun skal kunne tilgodeses Finnmarks innbyggere.

Regjeringen foreslår at Finnmarkseiendommens organer velges av det fremtidige fylkestinget i Troms og Finnmark fylkeskommune, og at de medlemmene som skal velges, skal være bosatt i Finnmark. Styringen av Finnmarkseiendommen skal således være forankret der.

Finnmark fylkeskommune har fremholdt at de ikke mener at den foreslåtte ordningen for valg av Finnmarkseiendommen er tilfredsstillende, og komiteens medlemmer fra opposisjonen har i merknadene påpekt dette. Regjeringspartiene mener på sin side at de foreslåtte løsningene er praktiske og kostnadseffektive.

Utover dette er det en enstemmig komité som står bak innstillingen.

Stein Erik Lauvås (A) [18:19:17]: Det er nødvendig å knytte et par kommentarer til denne saken, som jo egentlig er en ren følgefeil av at regjeringspartiene i juni 2017 bedrev en ren overkjøring av folkeviljen der ute og tvangssammenslo fylkene.

Arbeiderpartiet har jo konsekvent stemt imot tvangssammenslåing av fylker, men vi må bare innse at flertallet brukte makta si, selv om det var aldri så dårlig begrunnet. Derfor har vi nå Finnmarksloven oppe til behandling.

I våre merknader omtaler vi at Finnmark fylkeskommune uttaler og mener at saken ikke er tilstrekkelig utredet, og at regjeringen ikke har vurdert godt nok de forslagene som Finnmark fylkeskommune har anført og framført, og vi støtter Finnmark fylke i den kritikken. I en slik sak, som jo egentlig er en betent sak som følge av denne tvangsbruken, er det uheldig at man ikke klarte eller kunne komme til en større enighet i de konsultasjonene som er ført mellom Sametinget, Finnmark fylkeskommune og regjeringen. Med det sagt er det heller ikke helt umulig at vi får denne saken tilbake til Stortinget om et par år, men da med et helt annet utgangspunkt.

Kari Anne Bøkestad Andreassen (Sp) [18:21:12]: I forbindelse med regionreformen og sammenslåingen av Troms og Finnmark er det fremmet forslag om endringer i Finnmarksloven, som komitélederen presenterte, og det er, som komitélederen sa, en enstemmig komité som står bak innstillingen. Likevel ønsker også Senterpartiet å knytte noen kommentarer til våre merknader og til det som gjør at vi stiller oss bak innstillingen.

Jeg mener det i utgangspunktet er uheldig at det ikke ble oppnådd enighet i konsultasjonene mellom Sametinget, fylkeskommunen og departementet. Etter en helhetlig vurdering mener vi likevel at forslaget som nå legges fram, med de presiseringene som departementet har gjort på bakgrunn av høringsinnspill, ivaretar intensjonen om at Finnmarksloven skal komme Finnmarks innbyggere og geografiske område til gode. Senterpartiet vil poengtere at dagens lovendring ses på som en midlertidig løsning fram mot en oppløsning av de tvangssammenslåtte fylkene.

Finnmark fylkeskommune og Sametinget mener at departementet ikke har utredet konsekvenser og aktuelle alternativ på en god nok måte. Fylkeskommunen har foreslått opprettelse av et eget valgorgan eller representantskap valgt av kommunene i Finnmark som et alternativ til at fylkestingsrepresentantene i den nye regionen skal velge styremedlemmer og kontrollkomité til Finnmarkseiendommen. Alternativt skal finnmarksbenken i det nye fylket kunne stå for disse valgene. Det er et alternativ som støttes av Sametinget. I dag velges tre medlemmer med vara til styret i Finnmarkseiendommen av Sametinget i plenum, og tre medlemmer med vara velges av fylkestinget.

Departementet konkluderer med at det mest hensiktsmessige er å ikke opprette et nytt organ som kun har som oppgave å være nettopp valgorgan. Det vil bety mer administrasjon og byråkrati, og det vil bli en dyrere løsning. Når den nye regionen nå blir én valgkrets, kan det også være utfordringer knyttet til at en representant i Finnmark kan ha vara i Troms, slik at sammensetningen av finnmarksbenken kan variere mellom tingsamlingene.

Senterpartiet mener Finnmarks interesser er ivaretatt gjennom følgende: I lovens bestemmelser skal det stå at det er det geografiske området Finnmark som er virkeområdet. Det spesifiseres i loven at den er ment å tilgodese innbyggere i Finnmark. Selv om det er representanter i det nye fylkestinget som skal velge styremedlemmer til Finnmarkseiendommen, heter det at de som velges, skal være bosatt i Finnmark. I ny ordning vil det for fylkeskommunen bli slik det er for Sametinget i dag: Valget skjer i plenum blant representanter fra et større område, men de som velges, skal altså bo i Finnmark. Når det gjelder utdeling av et eventuelt overskudd fra Finnmarkseiendommen, presiseres det også at tildeling til fylkeskommunen skal komme innbyggerne i det geografisk avgrensede området Finnmark til gode. På bakgrunn av dette, og med tanke på at det er å anse som en midlertidig løsning, ønsker Senterpartiet å støtte opp om lovforslaget.

Karin Andersen (SV) [18:24:20] (komiteens leder): Denne saken kommer som et resultat av et ganske ulykkelig tvangsekteskap, og dette er et av momentene som gjør det særlig vanskelig. Finnmarkseiendommen og forholdene rundt den har jo vært til behandling her i Stortinget før, etter lange prosesser, og nå er man nødt til å gjøre endringer knyttet til det.

Endringene kommer veldig seint – ikke engang fem på tolv, det er kanskje to på tolv – og det er liksom ikke mulig egentlig å gjøre noe annet enn det regjeringen nå foreslår. Men SV slutter seg til de innleggene som har vært fra både Arbeiderpartiet og Senterpartiet, om at vi ser på dette som en midlertidig ordning, og innenfor de rammer er det en ordning vi må akseptere, men at vi også er kritiske til at man ikke har klart å utrede og samarbeide bedre med Finnmark fylkeskommune og med Sametinget om de løsningene som nå ligger på bordet.

Med alle de betenkningene har vi ikke sett noen annen mulighet enn å stemme for dette lovforslaget, men vi ser også på det som en midlertidig løsning.

Statsråd Monica Mæland [18:26:02]: Som følge av Stortingets vedtak av 8. juni 2017 om regionreformen skal Troms og Finnmark altså slås sammen fra 1. januar 2020. Sammenslåingen gjør det nødvendig å foreta endringer i Finnmarksloven for å tilpasse loven til nye fylkesinndelinger.

Kort fortalt innebærer regjeringens forslag at virkeområdet for loven blir det samme etter sammenslåingen. Det vil si at loven vil gjelde for det geografiske området som utgjør Finnmark fylke i dag.

Finnmarksloven gjelder forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke. Loven ble vedtatt i 2005 av et bredt og tverrpolitisk flertall i Stortinget. Med Finnmarksloven ble grunnen i Finnmark fylke overført fra statlig til lokalt eierskap gjennom Finnmarkseiendommen. Grunnen ble felleseie for alle innbyggere i fylket, uansett etnisk tilhørighet.

Noen av reglene i Finnmarksloven er som nevnt knyttet til Finnmark fylke og dets politiske institusjoner. Regjeringen søker gjennom dette forslaget å opprettholde dagens ordning for Finnmark, så langt det går innenfor den nye fylkesorganiseringen. Dette gjør vi ved å foreslå lovendringer som sikrer at loven fortsatt gjelder for det samme geografiske området som i dag er Finnmark fylke.

Regjeringen har gjennom denne prosessen vært opptatt av at Finnmarks innbyggere ikke skal komme dårligere ut etter at lovendringen har trådt i kraft. Det hensynet ivaretar regjeringen ved å foreslå at det fortsatt er personer bosatt i Finnmark som skal styre Finnmarkseiendommen.

Oppgaver som i dagens lov er lagt til Finnmark fylkesting, foreslås lagt til fylkestinget i den nye Troms og Finnmark fylkeskommune. Dette gjelder bl.a. valg av styremedlemmer til Finnmarkseiendommen, valg til kontrollkomiteen og godkjenning av Finnmarkseiendommens avhending av eiendom. Det vil imidlertid fortsatt bare være personer bosatt i området som i dag utgjør Finnmark fylke, som kan oppnevnes til styret.

Jeg mener at det nye fylkestinget i Troms og Finnmark vil ha et godt grunnlag for å oppnevne styremedlemmer på en god måte. Det er en praktisk løsning og tilsvarer den som gjelder for Sametinget, der plenum utnevner styremedlemmer.

Regjeringen har videre foreslått endringer i reglene for utdeling av overskudd. Dersom styret beslutter å dele ut overskudd til den nye fylkeskommunen, Sametinget eller allmennyttige formål, skal midlene komme innbyggere i området som i dag utgjør Finnmark, til gode. Utdeling av overskudd skal ikke anvendes til formål som er innrettet mot innbyggere i hele det nye fylket.

Jeg er glad for at komiteen støtter regjeringens forslag om endringer i Finnmarksloven.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [18:31:09]: Jeg kjenner at jeg dirrer litt. For litt over ett år siden sto jeg her på denne talerstolen og snakket om akkurat denne saken. Jeg henvendte meg da spesielt til Kristelig Folkeparti. Jeg prøvde å utfordre dem til å ta en annen stilling enn de gjorde. Det lyktes jeg ikke med. Jeg hadde da en liten plasterlapp fordi det hadde skjedd et eller annet, og jeg prøvde å trekke en del sammenligninger med det som er innenfor kristendom, og litt av hvert.

Det som nå skjer, er ikke så veldig rart. Det må vel kanskje skje, det som skjer nå. Men jeg føler allikevel at det er en urett mot folk i Finnmark og mot de rettighetene som både den samiske og den norske befolkningen i Finnmark har.

Folk i Finnmark har ikke tenkt å gi seg i denne saken. Jeg var på et lite møte i går kveld hvor man mobiliserte det som går an å mobilisere for å få til en ny regjering i 2021, hvor vi tar sikte på å få en ny regjering med en statsminister som bryr seg om folk uansett hvor de bor, og som bryr seg om at lov og rett skal gjelde – en statsminister og en regjering som respekterer folk på en god måte.

Så siste ord er ikke sagt i denne saken.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [18:34:40] (ordfører for saken): Komiteen har behandlet representantforslag fra Karin Andersen, Lars Haltbrekken og Une Bastholm om midlertidig returstans til Afghanistan og innføring av rimelighetsvilkår samt en uavhengig tilsynsordning for tvangsretur.

I dokumentet var det framlagt fire forslag. Det var et forslag om å gjeninnføre rimelighetsvilkåret, det var et forslag om stans av alle tvangsreturer til Afghanistan, det var et forslag om å innføre en oppnevningsprosess for Tilsynsrådet for Trandum og et forslag om å gi Tilsynsrådet for Trandum eget budsjett og sekretærfunksjon.

Under komiteens behandling har det også blitt framsatt to forslag til. Det ene går på å nedsette et ekspertutvalg for å sikre åpenhet og etterprøvbarhet i sikkerhetsvurderingene av returland. Så er det et forslag om å nedsette et eksternt granskingsutvalg for å vurdere en mye omtalt retursak til Afghanistan. Jeg går ut fra at de respektive partiene vil redegjøre for sine syn i saken. Jeg vil komme med Fremskrittspartiets standpunkter i saken.

Dette er saker og forslag som Stortinget har behandlet en rekke ganger tidligere. Det å innføre rimelighetsvilkår har det ikke vært flertall for tidligere, og det er ingenting som tyder på at det kommer til å bli det nå heller. Det tror jeg er bra. Rimelighetsvilkåret var noe som bidro til et uforutsigbart og noen ganger tilfeldig utfall av asylsaker. Det er viktig å ha en grundig og god prosess i asylsaker, noe Norge har, men det er også viktig å ta hensyn til flere forhold. De vurderingene som tidligere ble gjort under dette rimelighetsvilkåret, blir vurdert under utlendingsloven § 38. Med nesten 30 millioner mennesker på flukt utenfor sitt hjemland sier det seg selv at vi må være restriktive med å innvilge opphold i Norge i saker der man kunne fått effektiv beskyttelse i en annen del av sitt hjemland. Det er ikke urimelig å henvise folk til beskyttelse i sitt hjemland dersom det er mulig. Det kommer Fremskrittspartiet fortsatt til å stå fast på.

Det er også fremmet forslag om returstans til Afghanistan i alle saker. Det er viktig at det er fagorganene som skal vurdere om det er trygt å sende personer tilbake til sitt hjemland. Det skal ikke være gjenstand for politisk behandling. Det er mange ulemper dersom vi hadde innført politisk behandling, sånn som det legges opp til i forslaget, av hvem som kan sendes til sitt hjemland og ikke. Her kan ting skje fort. På kort varsel må man gjøre disse vurderingene fortløpende. Hvis man da skal vente på politiske behandlinger i denne typen saker, vil faktisk kvaliteten bli dårligere.

Det pekes på i merknader fra SV at Norge er det landet som har flest tvangsreturer til Afghanistan. Det er nok riktig. Norge har vært i front når det gjelder returarbeid, og det har andre europeiske land lagt merke til og følger etter, fordi man ser at det er den eneste måten effektivt å kunne håndheve de reglene som gjelder, på. De som ikke satser på returer, er land som også har større problemer med ureturnerbare. De har større problemer med grunnløse asylsøkere som kommer på grensen.

Det er vanskelig å forstå hvor SV egentlig vil med forslaget om et ekspertutvalg for å sikre åpenhet og etterprøvbarhet i sikkerhetsvurderingene. Vi har i dag de beste fagorganene til å vurdere det. De beste ekspertene gir fagorganene våre de opplysningene som er tilgjengelige, de opplysningene de til enhver tid trenger for å gjøre de best mulige vurderingene. Hvordan vi skal få andre inn for å overprøve disse vurderingene, er vanskelig å se for seg.

Jeg reagerer også på at det fremmes forslag om å ettergå enkeltsaker. Det er ikke uvanlig at enkeltsaker som gjelder retur, er vanskelige, men jeg mener vi må ha tillit til at de som er satt til å gjøre disse vanskelige beslutningene og å håndheve lovverket, gjør det etter beste evne, og jeg har full tillit til at myndighetene har fulgt de regler som gjelder.

Masud Gharahkhani (A) [18:40:02]: Først vil jeg takke forslagsstillerne fordi dette gir oss muligheten til å diskutere prinsippene som har ligget til grunn for asyl- og flyktningpolitikken. Vi må ha en streng, rettferdig og human asylpolitikk, men la meg også legge til: Vi må ha en forutsigbar innvandringspolitikk. For Arbeiderpartiet er følgende lagt til grunn for vår politiske vurdering av dagens praksis i asylpolitikken: Det første er beskyttelse og rettssikkerhet, og det må være slik at det er de som har rett på beskyttelse, som faktisk får det. Derfor har vi § 28 i utlendingsloven. Vi har også § 38, humanitært opphold, i utlendingsloven, og egne vurderinger der barn er inne i bildet.

I denne sal har vi i opposisjon fremmet forslag om å gjennomgå klageordningen med særlig tanke på kontradiksjon og muntlighet, og vi registrerer at regjeringen har varslet en gjennomgang. Den ser vi fram til.

Vi har et absolutt vern mot utsendelse som sikrer at en utlending ikke kan sendes til forfølgelse eller et område der vedkommende ville stå i en reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff – viktige prinsipper i asylpolitikken.

I en verden med 26 millioner flyktninger og 70 millioner på flukt, der millioner lever under ekstremt dårlige forhold og generasjoner går tapt, er det ikke humanisme og solidaritet å uthule asylinstituttet. I den tiden vi lever i, må vi slå ring om det, og innsatsen må være for de reelle flyktningene. Vurderingen av sikkerhet og situasjonen i det enkelte land må foretas grundig av utlendingsmyndighetene og Landinfo. Det er en krevende vei å gå dersom vi som enkeltrepresentanter eller enkeltpartier skal vurdere nå-situasjonen med tanke på sikkerhetsvurderinger.

Det er positivt at relevante aktører fra sivilsamfunnet har muligheten til å foreslå rådsmedlemmer, og på den bakgrunn støttes intensjonen i forslaget om oppnevningsprosess for Tilsynsrådet for Trandum. Jeg har møtt mange aktører fra sivilsamfunn som har mange innspill. Humanisme handler også om forholdene på Trandum, som jeg vet har dyktige ansatte som håndterer mennesker i en svært vanskelig situasjon. Frivilligheten vil og kan bidra, og vi bør på Stortinget legge til rette for det. Det vil bedre situasjonen for alle parter.

I denne saken har også tvangsretur blitt belyst gjennom en enkeltsak, og uansett hva man vil mene om håndteringen av den enkeltsaken, som mange, inkludert undertegnede, har reagert på, vil jeg si til dem som kun fokuserer på prinsippet om å returnere eller ikke returnere som argument for at mennesker som kan returnere frivillig, men ikke med tvang, skal bli i landet: Disse historiene viser faktisk at tvangsretur ikke er en ønskelig situasjon. Det er en ekstremsituasjon, og når det er barn inne i bildet, er det svært tøft. Vi som storting må slå ring rundt asylinstituttet og sørge for at flest mulig returer foretas frivillig og med samarbeid. De aller fleste kan returnere frivillig, det vet vi. Det er best for alle parter.

Ove Trellevik (H) [18:43:59]: Regjeringas politikk på innvandringsfeltet verkar svært bra. Regjeringa vart sett på prøve i 2015, men no er omfanget av asylsøknader betydeleg redusert av fleire grunnar. UDI hadde bl.a. i 2015–2016 ein gjennomgang av eigen praksis for asylsøkjarar frå Afghanistan. Gjennomgangen viste at UDI hadde lagt ein lågare terskel til grunn for vurderinga av tryggleikssituasjonen enn kva relevante rettskjelder, medrekna praksis frå EMD og andre land sin praksis og EUs statusdirektiv, skulle tilseia.

Erfaringa med rimelegheitsvilkåret var at det førte til at fleire personar enn det våre folkerettslege forpliktingar tilsa, faktisk fekk flyktningstatus og opphaldsløyve.

Stortinget vedtok i juni 2016 å oppheva rimelegheitsvilkåret ved vurderinga av internflukt. Lovendringa trådde i kraft 1. oktober 2016.

Me ser at innstramminga har verka bl.a. ved fjerning av dette rimelegheitsvilkåret, og me ser at internasjonalt samarbeid har verka, bl.a. ved at UDI har justert sin praksis i desember 2018 med tanke på tryggleikssituasjonen i Kabul, og at områda Herat og Mazar-e Sharif kan vera trygge og tilgjengelege for internflukt.

Så er det slik som også andre har nemnt her i dag, at personar som har behov for opphald av andre sterke menneskelege omsyn, får saka si vurdert etter § 38 i utlendingslova.

Det er såleis ikkje noko behov for å innføra verken returstans eller rimelegheitsvilkår. Eg synest argumenta i Dokument 8-forslaget heller ikkje er tilfredsstillande. At det er få asylinnkomstar no, slik det vert argumentert for, betyr ikkje at me bør endra asyl- og innvandringspolitikken tilbake til raud-grøn politikk som gjaldt før asylforliket, når me no ser at regjeringas innstrammingar faktisk verkar i praksis.

Ved ei slik endring som vert føreslått i dette Dokument 8-forslaget, vil nok mange måtta forventa ein ny auke i asylinnkomstar.

Så vil eg visa til ein studie som UNICEF har gjennomført. I studien opplyste familiar som vart intervjua i Afghanistan, at det var inntektsmoglegheitene og utdanning som gjorde at dei sende f.eks. barna frå seg. Då dei same einslege mindreårige vart intervjua i Europa, framheva dei at det var av frykt for livet og politiske grunnar. Eg synest det er trist at barn vert brukte på den måten. Det er svært mange frå Afghanistan som ønskjer seg til både Noreg og Europa av heilt andre grunnar enn beskyttelse.

Me kan ikkje letta på dette regelverket og opna opp for fleire som ikkje treng beskyttelse etter internasjonal rett.

Når det gjeld tilsyn med tvangsretur, vil regelverket leggja opp til både uavhengigheit og med rett til sjølv å bestemma kva retur tilsynsmyndigheita ønskjer å føra tilsyn med. Eg trur dette vert svært bra.

Kari Anne Bøkestad Andreassen (Sp) [18:47:24]: Jeg vil gjerne først få beklage at jeg i sak nr. 6 utnevnte saksordfører Olemic Thommessen til komitéleder. Karin Andersen er selvsagt fortsatt komiteens leder.

Bred tverrpolitisk enighet er en stor fordel på flere saksfelt, og innvandringspolitikk er absolutt et sånt område. Forutsigbarhet i et lands lovgivning er viktig for alle berørte parter. Senterpartiet mener derfor det er positivt at Stortingets brede asylforlik fra 2015 og påfølgende endring i utlendingsloven i 2016 i all hovedsak står ved lag i Norge i dag.

I utlendingsloven § 28, om oppholdstillatelse for utlendinger som trenger beskyttelse eller asyl, heter det bl.a.:

«Retten til anerkjennelse som flyktning (…) gjelder ikke dersom utlendingen kan få effektiv beskyttelse i andre deler av hjemlandet enn det området søkeren har flyktet fra.»

I sånne tilfeller avslås asylsøknaden, og søkeren blir henvist til å søke beskyttelse i det området. Vilkår for å henvise noen til internflukt er at området må være trygt og tilgjengelig for søkeren.

I Norge er det UDI og UNE som avgjør asylsøknader. Senterpartiet mener at vi må ha tillit til at de, som våre fremste fagmyndigheter på feltet, gjør gode vurderinger i hver enkelt sak, og at opplysningene sammenstilt av Landinfo er pålitelige. UDI og UNE skal, som en samlet komité har påpekt, alltid vurdere om det er grunnlag og behov for å gi tillatelser etter lovens § 38 når det henvises til internflukt. Det er også viktig å understreke at forskriftens § 8-5, som omhandler vurdering av sterke menneskelige hensyn etter tidligere nevnte paragraf i loven ved søknad om oppholdstillatelse for barn, også gjelder.

Jeg vil tro at alle sammen her har klare forventninger om at loven og dens forskriftsbestemmelser etterleves på en best mulig måte, og at § 38 om humanitært grunnlag anvendes der det vurderes riktig. I 2018 ble 68 personer innvilget asyl etter denne paragrafen. Av dem var 26 fra Afghanistan. Hittil i år har 84 personer fått opphold på humanitært grunnlag. Av dem er 39 fra Afghanistan.

Samtidig er det også viktig og riktig at vi står fast ved prinsippet om ikke å behandle enkeltsaker her i Stortinget, og som representanten Gharahkhani presiserte på en god måte, må vi slå ring om asylinstituttet.

På bakgrunn av behandling av tidligere lignende saker samt vurderinger gjort i forbindelse med dagens representantforslag, står Senterpartiet fortsatt ved beslutningen om ikke å ville gjeninnføre det såkalte rimelighetsvilkåret. Forslaget om midlertidig returstans vil ikke være relevant i og med at forslag nr. 1 ikke får flertall, og støttes heller ikke.

I representantforslaget ble det opprinnelig fremmet forslag om å innføre en oppnevningsprosess for Tilsynsrådet for Trandum, der relevante aktører fra sivilsamfunnet skulle ha mulighet til å foreslå rådsmedlemmer. Ifølge statsråden er ikke noe til hinder for det med dagens regelverk. Statsråden viser også til at høringsinstansene vil bli bedt om å uttale seg om hvorvidt en eventuell forslagsordning bør forskriftsfestes i forbindelse med utarbeidelse av ny forskrift. Det stiller Senterpartiet seg i utgangspunktet positiv til.

På bakgrunn av dette og tidligere begrunnelser vil ikke Senterpartiet støtte forslagene i representantforslaget.

Karin Andersen (SV) [18:51:05] (komiteens leder): Jeg tar først opp forslagene i innstillingen.

Jeg hører medrepresentanter si at de skal slå ring om asylinstituttet. Problemet er at flertallet i denne salen har svekket asylinstituttet ved flere anledninger, bl.a. ved innstrammingene i utlendingsloven § 32. Der fjernet man kravet om at hvis man returnerte til et land, skulle vedkommende ha rett til en asylprosedyre i det landet – da var det Storskog og Russland vi snakket om – og det har de ikke. Russland ble dømt i EMK, der Norge også er medlem. Allikevel gjorde flertallet det. Man sikrer ikke mot at man returnerer til et land der vedkommende kan bli sendt videre til et land der de blir forfulgt. Det er brudd på asylforpliktelsene våre.

Det andre er rimelighetsvilkåret. Det har Norge plikt til å ha. Jeg hører andre representanter si at de har veldig tillit til UNE. Men akkurat i denne saken har de ikke tillit til UNE, for da vi behandlet de lovendringene i Stortinget, sa UNE helt i klartekst – i høringene om endringene i loven – at vi måtte ha et rimelighetsvilkår. Det må man ha, for det nytter ikke å ha den firkantede holdningen til disse sakene som flertallet har. Innstrammingene som er gjort, er rent politiske. Hovedhensynet i dem har ikke vært våre forpliktelser etter konvensjonen eller reell beskyttelse av reelle flyktninger. Derfor er det behov for at Norge har et lovverk i tråd med våre forpliktelser. Det har vi ikke i dag.

Så gjelder det returstans til Afghanistan. Jeg tror mange av oss har vært nede på Rådhuset nå, i Nobelpris-utdelingen. Jeg var der også for fem år siden. Da var det Malala som fikk fredsprisen. Hun sa: La det bli siste gang en jente tvinges inn i et barneekteskap. Regjeringen og flertallet jublet og klappet og var enig i det, men fortsatt returnerer vi afghanske jenter til barneekteskap og tvangsekteskap. Vi returnerer dem til en situasjon med internflukt der de er helt uten beskyttelse av sin familie eller klan. Jeg håper at dere som steller med flyktning- og asylpolitikk, kjenner til at Afghanistan er et klansamfunn. Jeg har også tatt fram og vist Landinfos siste temanotat, der det står at det ikke er myndigheter i Afghanistan som er i stand til å beskytte befolkningen – ikke mot tvangsekteskap, ikke mot overgrep, ikke mot politisk forfølgelse, ikke mot noen ting. Det er myndigheter der som ikke klarer å beskytte seg sjøl engang.

Når Landinfo skriver slike ting, er det nødvendig at vi har en debatt her om det faktiske innholdet i dette. Jeg har ikke noe ønske om at Stortinget skal gå inn og bestemme slike ting, men vi må diskutere det når den forvaltningen som er satt til å håndtere dette, tydeligvis ikke tar hensyn til sine egne fakta om at det er svært farlig i det landet, og at det er ingen myndigheter der som kan beskytte flyktninger – heller ikke småjentene som vi sender tilbake. Også UNHCR sier at det i den nåværende sikkerhetssituasjonen, menneskerettighetssituasjonen og humanitære situasjonen i Kabul ikke er noe grunnlag for å returnere dit.

Det er derfor vi også har bedt om at et ekspertutvalg skal se på hvordan disse beslutningene blir tatt. Jeg har i flere år blitt sendt på en runddans mellom Utenriksdepartementet og Justisdepartementet. Så peker de på Landinfo, som peker på UDI, og de peker på UNE. Det er en runddans. Ingen har vært villig til å peke på de fakta som ligger til grunn for den beslutningen som blir tatt – det er trygt nok å sende. Men jeg har skjønt at når det er så livsfarlig et sted at en bombe kan gå av når som helst, og hvem som helst kan bli drept, da er det trygt nok til å sende alle tilbake igjen. Og med det resonnementet har vi jo ingen beskyttelse av flyktninger.

Kristoffer Robin Haug (MDG) [18:56:20]: Kun to norske enkeltpersoner har mottatt Nobels fredspris: Christian Lous Lange og Fridtjof Nansen. Da Fridtjof Nansen mottok prisen i 1922 for sitt utrettelige arbeid for å hjelpe mennesker på flukt, ga han verden et bilde av et Norge der verdier som medmenneskelighet, barmhjertighet og beskyttelse av enkeltmennesker mot overgrep fra myndighetene sto høyt. Mon tro hva Nansen ville sagt om sitt fedreland nå, 100 år fram i tid, der politikere kappes om å ha den mest ubarmhjertige politikken for asylsøkere og flyktninger. For de som er mest utsatt, kan det stå om livet når staten setter systemet foran enkeltmennesket og målet er å tolke regelverket strengest mulig.

I 2019 er Afghanistan blitt rangert som verdens minst fredelige land etterfulgt av Syria, Sør-Sudan, Jemen og Irak. Hovedstaden Kabul var den farligste provinsen for sivile i 2018. Vi kan stadig lese rapporter og nyheter om væpnede konflikter og selvmordsangrep som rammer tusener av uskyldige sivile, også barn. Rapportene fra Amnesty International om retur av afghanere med avslag på asylsøknaden dokumenterer at flere av disse menneskene har blitt utsatt for alvorlige overgrep og drap.

Norge er forpliktet til ikke å returnere mennesker som risikerer å bli forfulgt, eller som står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Slik situasjonen er nå, burde ingen returneres til Afghanistan.

Den 1. oktober 2016 ble rammene for asylpolitikken endret brått nettopp som en konsekvens av ytre faktorer. Rimelighetsvilkåret i internfluktvurderingen ble fjernet i Norge som en del av asylforliket. Norge er det eneste landet i Europa som har fjernet rimelighetsvilkåret. Det i seg selv burde få alarmklokkene til å ringe i denne salen. Utviklingen vi har sett den siste tiden, viser også at denne delen av asylforliket har hatt uheldige konsekvenser, spesielt for de mest sårbare og utsatte asylsøkerne. Oppheving av rimelighetsvilkåret har ført til at mange som tidligere ville blitt anerkjent som flyktninger, nå blir returnert. Det bidro også til en dramatisk økning i antall barn som kun fikk opphold på humanitært grunnlag fram til fylte 18 år. Både UNE, Norsk organisasjon for asylsøkere og FNs høykommissær for flyktninger har påpekt at Norge er folkerettslig forpliktet til å ha et rimelighetsvilkår.

I 2018 kom FN med de nye retningslinjene som konkluderer med at internflukt til Kabul ikke er mulig grunnet den nåværende sikkerhets-, menneskerettighets- og humanitære situasjonen. Basert på FNs endrede retningslinjer sendte Justisdepartementet en instruks til UDI i 2018 som strammer inn, men ikke fjerner bruken av internflukt til Kabul.

Sammen med Danmark og Nederland er Norge det eneste landet i Europa som gjennomfører tvangsreturer av afghanske barnefamilier – en praksis som er i strid med FNs anbefalinger. Dette skjer fordi regjeringen prioriterer en kamp mot et mangfoldig og inkluderende Norge framfor kampen for rettighetene til de aller svakeste blant oss. Det rammer enkeltmennesker hver eneste dag.

En av dem som rammes av regjeringens politikk, er Farida, oppvokst på Dokka i Norge, som nylig var nødt til å feire sin 14-årsdag i Kabul. Hun burde fått feiret den med venner og familie hjemme i landsbyen Dokka. Et annet eksempel er Abbasi-familien, der mor og tre søsken ble forsøkt sendt til Afghanistan, mor ble alvorlig syk og Afghanistan nektet å ta imot dem. I dag lever de i usikkerhet uten varig oppholdstillatelse i Norge.

Loven bør endres. Norge bør ikke være et verstingland for asylsøkere. Rimelighetsvilkåret må gjeninnføres. I mellomtiden bør det iverksettes en umiddelbar stans i all tvangsretur av asylsøkere til Afghanistan.

Jeg stiller meg også bak de øvrige forslagene som fremmes av SV her i dag, som følger opp representantforslaget fra SV og Miljøpartiet De Grønne som er grunnlaget for saken.

Bjørnar Moxnes (R) [19:00:52]: Afghanistan er ifølge Global Peace Index verdens farligste land. Likevel er Norge på toppen i Europa når det gjelder tvangsreturer til landet. Ifølge både FN, Amnesty og flere eksperter på menneskerettigheter er Afghanistan for farlig å returnere til. I 2017 ba Amnesty Europa om å stanse returene til landet.

Det blir ikke lyttet til av norske myndigheter, dessverre. Mens Norge sender familier tilbake til Kabul og sier at det vil være trygt med internflukt, viser antall drepte og skadde at Kabul er en farlig provins – faktisk den farligste – for sivile. Ifølge Landinfo ble Kabul i juni omtalt som selvmordshovedstaden, på grunn av alle angrepene rettet mot sivile. Ni av ti ofre i Kabul er sivile.

I tillegg har skiftende norske regjeringer dratt Norge inn i en etter hvert 19 år lang og ødeleggende krig i Afghanistan, som er hovedårsaken til volden og krisen i landet. Det gir oss et spesielt ansvar for ikke å tvangsreturnere uskyldige afghanere til en farlig situasjon, som vi selv har vært med på skape gjennom mange års krigføring.

Etter vårt syn trengs det en ny vurdering av Norges syn på og praksis når det gjelder internflukt. I forarbeidene til utlendingsloven i 2008 var det en forutsetning at rimelighetsvurderingen er en folkerettslig forpliktelse. Men så er altså dette kravet og vilkåret blitt fjernet under den sittende Solberg-regjeringen.

Rødt savner et klart svar fra regjeringen på hvorfor det er så stor forskjell på FNs vurdering og Norges vurdering av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan, og hvorfor regjeringen går imot alle faglige råd når det gjelder internflukt og retur til landet. Vi er det eneste landet i Europa som ikke har et rimelighetsvilkår for internflukt. Det er etter vårt syn en tydelig indikasjon på at Norge er på feil side av loven. Vi må ikke ende med å gjøre samme feilgrep som i den pågående Nav-skandalen, hvor norsk forvaltningspraksis strider mot internasjonalt regelverk.

Det å tvangsreturnere avviste asylsøkere til internflukt uten at den afghanske staten kan gi dem reell beskyttelse, er etter vårt syn uforsvarlig. Stortingets vedtak om å innføre såkalte sårbarhetskriterier er ikke nok til å stoppe brudd på flyktningkonvensjonen. Derfor må returene til Afghanistan etter vårt syn stanses. Som et minstemål krever vi at hvis retur finner sted, skal rimelighetsvilkåret vurderes.

I Amnesty-rapporten «Forced back to danger» fra 2017 kommer det flere eksempler på at flyktninger som er blitt returnert fra Norge, er blitt offer for alvorlige lidelser, bl.a. drap, i Afghanistan. Derfor støtter Rødt også forslaget om en uavhengig tilsynsordning for tvangsretur. Norge har siden 2010 vært forpliktet etter EUs returdirektiv til å ha et effektivt og uavhengig tilsyn med tvangsreturer. Men tilsynsrådet for Trandum både oppnevnes og finansieres av Justis- og beredskapsdepartementet. Det betyr at både PU og rådet som er ment å ha tilsyn med enheten, er under samme departement. Ifølge NOAS er dette et tydelig tegn på at vi ikke har et reelt uavhengig tilsynsråd i Norge. Vi ønsker garantier for at Norge ikke er ansvarlig for brudd på menneskerettighetene og vil derfor ha et uavhengig tilsyn.

Vi vil også be regjeringspartiene, samt Senterpartiet og Arbeiderpartiet, om å lytte til FNs anbefalinger og om å respektere flyktningkonvensjonens prinsipper, og som minimumskrav gjeninnføre rimelighetsvilkåret. Før Norge sender tilbake mennesker til internflukt i verdens farligste land, må vi vurdere om internflukt vil være rimelig eller ikke. Derfor må rimelighetsvilkåret gjeninnføres, og Norge må stanse returer til krig og forfølgelse.

Statsråd Jøran Kallmyr [19:05:38]: Midlertidig returstans til Afghanistan har også blitt foreslått ved tidligere anledninger, i 2017. Forslaget fikk heller ikke den gang flertall i denne salen.

Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan blir vurdert fortløpende av både UDI og UNE og ut fra mange kilder sammenstilt av Landinfo. Dette forslaget innebærer en mistillit til UDIs og UNEs vurderinger. Enkeltsaksbehandling og hvorvidt returer er trygt, bør ikke være gjenstand for politisk inngripen.

Den europeiske menneskerettsdomstol, EMD, har fastslått en høy terskel for at sikkerhetssituasjonen i et land eller i et område kan være så alvorlig at enhver retur dit vil stride mot internasjonale forpliktelser. Kun i de mest ekstreme tilfellene av vold vil retur være i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon, EMK.

Jeg har tillit til utlendingsforvaltningens vurderinger av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan. Også rimelighetsvilkåret for internflukt er flere ganger tidligere foreslått gjeninnført i utlendingsloven. Heller ikke ved tidligere anledninger har disse forslagene fått flertall. Det er ingen ting i folkeretten, herunder flyktningkonvensjonen, som forplikter oss til å oppstille et rimelighetsvilkår. Nasjonalt har vi i denne sal friheten til å bestemme hvordan vi skal utforme internfluktbestemmelsen, så lenge praksis ligger innenfor flyktningkonvensjonens kjerneområde og vi respekterer vernet mot retur til forfølgelse og overgrep, altså non-refoulement.

For øvrig vil jeg minne om at alle asylsøkere som henvises til internflukt, får vurdert om de kan få opphold i Norge av humanitære årsaker. Da vurderes forhold som tidligere ble vektlagt under rimelighetsvurderinger i internfluktbestemmelsen.

Forslagsstillerne ønsker også å nedsette et ekspertutvalg for å sikre mer åpenhet og etterprøvbarhet av UDIs og UNEs sikkerhetsmessige vurderinger. Forslaget signaliserer, som nevnt, en mistillit til etatenes kompetanse og vurderingsevne. Stortinget har bestemt at UDI og UNE skal avgjøre asylsøknader og vurdere om retur er trygt. Det er de som er forvaltningens eksperter til å vurdere landinformasjon, og det er deres vedtak som også kan overprøves av domstolen. Jeg advarer sterkt mot nye ordninger som rokker ved et etablert og velfungerende system, særlig når forslaget primært er basert på ønsket om en mer liberal asylpolitikk.

Det foreslås også å etablere et uavhengig tilsynsråd for tvangsreturer gjennom oppnevning, sekretariatsfunksjon og et eget budsjett. Alle tvangsreturer skal gjennomføres på en trygg og rettssikker måte. Derfor har Justis- og beredskapsdepartementet sendt på høring et forslag om å forskriftsfeste tilsynsrådet for tvangsreturer.

I høringen spør vi også om det bør forskriftsfestes en ordning der relevante sivilsamfunnsaktører foreslår egnede kandidater til tilsynsrådet. For å sikre tilsynsrådets uavhengighet sier forskriftsforslaget at rådet selv skal planlegge og gjennomføre sin virksomhet, og vi legger opp til å fortsette finansieringen av tilsynsrådet over kap. 440, altså gjennom Politidirektoratet, samt at politiet skal ha ansvar for å tilrettelegge tilsynsrådets tilstedeværelse under tvangsretur. Det vil sikre både et fleksibelt budsjett og nødvendig praktisk støtte uten at det utfordrer verken økonomisk eller organisatorisk uavhengighet.

Når det gjelder forslag om gransking av en konkret sak, har jeg allerede redegjort muntlig om saken i Stortinget to ganger, og jeg har også gitt en grundig skriftlig redegjørelse. Og få, om kanskje noen, uttransporteringer i en enkeltsak har vært gjenstand for mer grundig ettergåelse av myndighetene, mediene og interessegrupper. Uttransporten har fulgt regelverket, og politiet har fulgt alle barne- og medisinskfaglige anbefalinger de har fått.

Fylkesmannen i Oslo og Viken har opprettet tilsynssak mot legen som godkjente uttransporten. Det medisinskfaglige blir da gjennomgått av en faglig relevant instans. Jeg avventer dermed Fylkesmannens konklusjon.

Petter Eide (SV) [19:19:55]: Tusen takk til min kollega Karin Andersen, som heroisk kjemper for disse sakene år etter år. Hun har redegjort for detaljene i saken. Jeg skal mer kommentere denne debatten.

Vi ønsker altså å innføre rimelighetsvilkår og midlertidig returstans til Afghanistan fordi vi for det første mener regjeringen ikke gjør nok for å beskytte flyktninger fra Afghanistan. Vi mener at de lar politiske hensyn – eller gjerne populistiske hensyn – gå foran faglige innspill og gjerne også råd fra FN. Vi tar det også opp fordi vi mener at vi skal insistere på dette non refoulement-prinsippet om at vi ikke skal tvangsreturnere folk til noen som helst fare. Hvis det er den minste risiko for fare, skal folk ikke tvangsreturneres. Det er hovedgrunnen til at vi tar opp dette. Vi møtes med ganske instrumentelle og mekaniske svar, regler skyves foran mennesker, og det er en underforstått retorikk om at enhver endring vil føre til ukontrollerte tilstrømninger. Vi hørte det senest nå fra justisministeren.

SV kommer til å tape denne voteringen – nok en gang – men samtidig vet vi at det er flere partier som støtter oss. Vi hadde tilsvarende i debatten forrige uke hvor vi diskuterte arbeidsrett for ureturnerbare asylsøkere, hvor Venstre og Kristelig Folkeparti stemte mot sin egen overbevisning. De gikk imot det de hadde sagt ute i offentligheten – de stemte noe helt annet her i salen. Det er sånn at i Venstres program – de er dessverre ikke her og kan svare på dette – står det veldig klart og tydelig at de mener at

«det er en selvfølge at vi ikke returnerer til land som FN sier at ikke er trygge».

Det sier Venstre i sitt program. Likevel kommer de til å stemme for det her.

Bransdal fra Kristelig Folkeparti, som er her i salen, har flere ganger advart mot tvangsretur til Afghanistan, i sommer i flere medier. Hun kommer til å stemme for tvangsretur til Afghanistan i dag. Både Venstre og Kristelig Folkeparti har også tatt opp behovet for å reforhandle asylforliket, men vi har ikke hørt noe siden i sommer.

Det må smerte disse partiene veldig at regjeringen bruker pisken for å tvinge dem til å stemme mot sin egen overbevisning. Nok en gang skjer dette for disse to partiene. Når skal de slutte med det? Når skal de faktisk tørre å stemme for det de mener? Hvorfor kan ikke Kristelig Folkeparti og Venstre gjøre det på tilsvarende måte som SV gjorde, da vi satt i regjering? Det var at når sakene var så verdiorienterte og det å følge regjeringens pisk smertet oss så mye, da tok vi faktisk dissens. Så min oppfordring er – og jeg vil at justisministeren kan ta med dette til regjeringskontorene – at i disse sakene bør regjeringen tillate at noen partier og representanter tar dissens. Jeg vil oppfordre også Kristelig Folkeparti til å vurdere det i denne saken.

Lars Haltbrekken (SV) [19:23:23]: Tidlig på morgenen den 15. juni ble Trondheims-familien Abbasi, en mor og hennes tre barn, tatt av politiet og kjørt til Røros for så å bli flydd mot Afghanistan. Flere organisasjoner, deriblant Amnesty, reagerte på måten utkastelsen ble gjennomført på. Politiets utlendingsenhet har bekreftet at mor i familien gikk i bevisstløs tilstand kort tid etter pågripelsen, og at hun fremdeles var bevisstløs ved ankomst Istanbul. Moren ble etter hvert sendt hjem til Norge, mens politiet planla å fortsette utkastelsen av de tre ungene. Etter hvert nektet afghanske myndigheter å ta imot de tre søsknene uten at de hadde med sin mor, og hele familien ble returnert til Norge.

Politiet sa til media at det var en udramatisk pågripelse. Vel, en utkastelse hvor moren går i bevisstløs tilstand, forblir bevisstløs hele veien fra Norge til Istanbul og så må sendes hjem igjen, er alt annet enn udramatisk. Det har også i ettertid blitt avslørt i pressen at legen som avgjorde at moren var «fit for flight», har skrevet svært innvandringsfiendtlige innlegg på innvandringskritiske nettsteder. Dette reiser spørsmålet om hvordan myndighetene kvalitetssikrer at utsendelser blir foretatt av profesjonelle folk og på riktig måte.

Jeg traff ungene da de kom til Norge, og det de hadde opplevd, bør unger slippe å oppleve. Det å bli tvangsutsendt med sin bevisstløse mor for så å være vitne til at hun blir sendt hjem til Norge, mens de selv skal sendes videre til et land de aldri har vært i, og som karakteriseres som et av de farligste landene i verden, er forferdelig. I tillegg ble de nektet å prøve å få kontakt med sin mor.

Allikevel tar ikke justis- og innvandringsministeren noen form for selvkritikk for det som har skjedd. I et brev til komiteen datert 14. november i år skriver justis- og innvandringsministeren:

«Selv i etterpåklokskapens lys er det vanskelig å se at det er grunnlag for å kritisere noen av de beslutninger som ble truffet.»

Det er gode grunner for å granske utkastelsen av Abbasi-familien. Jeg tror myndighetene har mye å lære av denne saken, og jeg vil også minne om at et flertall i formannskapet i Trondheim kommune har bedt om en sånn gransking. Hadde de samme partiene som sendte denne henvendelsen fra Trondheim, støttet vårt forslag i dag, ville vi hatt flertall.

Karin Andersen (SV) [19:26:39]: Det er lenge siden Norge har hatt en raus flyktningpolitikk, men det skjedde noe da flyktningkrisen kom, da regjeringen lot det oppstå et kaos. NOU 2019:13, Når krisen inntreffer, altså avgitt i år, viser at det ikke var noe grunnlag for å endre lovverket i Norge under den krisen, men det var stort grunnlag for å kritisere regjeringen for håndteringen. Regjeringen satt stille, lot kaoset oppstå og høstet en slik politisk gevinst som jeg tror nesten ingen regjering har høstet av å gjøre en så dårlig jobb, nemlig at de klarte å skremme opp hele det politiske flertallet, med unntak av Miljøpartiet De Grønne og SV, til de innstrammingene som vi diskuterer i dag, og som er brudd på våre folkerettslige forpliktelser.

Det som også er spesielt med disse sakene, er at de er veldig politisert. De er kjempepolitisert, tvers igjennom. Det andre er at i disse sakene kan det stå om livet. I de fleste andre sakene kan vi gjøre et vedtak, vi kan krangle om løsningen, og vi kan gjøre det om igjen. Men hvis man gjør feil i disse sakene, kan det altså stå om livet. Eller hva om noen av disse småjentene vi sender tilbake igjen til Afghanistan, blir tvangsgiftet og systematisk voldtatt resten av livet, noe vi snakker veldig høyt om at vi er imot ellers?

Derfor er det så viktig at vi må være på riktig side av den sikkerhetsmarginen som må være i disse sakene, og det er vi ikke nå. Vi er det ikke fordi vi har endret § 32, vi er det ikke fordi vi har fjernet rimelighetsvilkåret, og vi er det heller ikke fordi uansett hva det står i disse Landinfo-rapportene om hvor farlig det har blitt, er det ikke farlig likevel. Sjøl om det er mye farligere nå enn det var før, så var det farlig før, men ikke nå. Det har jo ingenting med virkeligheten å gjøre, det har med politikk å gjøre.

SV vil stå på at vi skal følge våre internasjonale forpliktelser, og det trengs jammen at et land gjør det når også europeiske ledere løper og snubler over hverandre for å radbrekke våre humanitære og folkerettslige forpliktelser. En annen ting er at det er riktig, og verden trenger en stemme som sier noe annet enn det Norge sier i dag, nemlig at vi skal være så strenge som mulig og ikke ivareta våre forpliktelser, for det er ikke så farlig, for vi mener noe annet.

Ove Trellevik (H) [19:29:54]: Det er ikkje alle som er einige i at me bryt folkerettslege prinsipp i denne salen, så det vert litt feil å påstå det.

Grunnen til at eg tek ordet, er innlegget frå representanten Lars Haltbrekken om den afghanske mora som fekk opphaldsløyve i 2012 som einsleg kvinne utan mannleg nettverk. Tilbakekallinga kom då mannen kom til Noreg i 2012. Saka har vore til behandling i Oslo tingrett og i Borgarting lagmannsrett. Vedtaket frå UNE står fast, og domen er rettskraftig. Dermed er altså alle moglegheiter i norsk rettsvesen uttømt.

Saka ligg no i menneskerettsdomstolen, EMD. Dei kan be om at me utset ein uttransport, men det har dei ikkje gjort i denne saka. Dei fire personane som oppheldt seg ulovleg i Noreg, hadde ein utreisefrist til 16. juli 2018; dei var altså pliktige til å forlata landet på eiga hand innan denne datoen.

Når utreisepliktige personar ikkje har overheldt utreiseplikta si, er det jobben til politiet å gjennomføra tvangsretur. Ein lege og to sjukepleiarar var til stades ved pågripinga, og ved sjølve reisa frå landet var også dokteren med heilt fram. Medisinsk personell var såleis med heilt fram til Kabul. Det vart gjort medisinske vurderingar med omsyn til tilstanden deira heile vegen, og når det var slik at turen måtte avbrytast, er det eit godt døme på at dette faktisk verkar.

Så eg er ueinig i at me har gjort feil i denne saka. Eg meiner at det som har vore gjort i denne saka, eigentleg ikkje kan gjerast betre. Det er rettstryggleik og det er tryggleik for både helse og liv når me følgjer uttransportar opp på ein så god måte som me har gjort i denne saka. Det vitnar om at me har gjort ein super jobb, eigentleg.

Lars Haltbrekken (SV) [19:32:17]: Jeg er ikke helt sikkert på om jeg tror det jeg hører. Når representanten Trellevik står på talerstolen og sier at norske myndigheter har gjort en «super jobb» – en super jobb – i utkastelsen av Abbasi-familien, vil jeg spørre representanten: Hva var det som var så supert? Moren gikk i bevisstløs tilstand rett etter pågripelsen. Hun ble kjørt til Røros i bevisstløs tilstand med sine tre barn. Hun ble flydd fra Røros til Gardermoen i bevisstløs tilstand med sine tre barn. Hun ble flydd fra Gardermoen til Istanbul i bevisstløs tilstand med sine tre barn. Etter hvert så man at det ikke gikk å fortsette uttransporteringen av mor, og hun ble sendt hjem til Norge. Men politiet ville fortsatt sende ut tre barn, hvor to av dem aldri har vært Afghanistan og én er mindreårig. Til Afghanistan – et av verdens farligste land – skulle disse tre barna sendes mens mor lå bevisstløs på flyet fra Istanbul tilbake til Oslo. Så får representanten Trellevik seg til å si at myndighetene har gjort en super jobb i denne saken. Uavhengig av hva man måtte mene om selve vedtaket om oppholdstillatelse for denne familien, må det gå an å se på hvordan denne utkastelsen ble gjennomført. Det omhandler et av de forslagene som SV har fremmet i dag – å få en gransking av denne utkastelsen, sånn at vi kan lære med tanke på framtidige saker. Dette er så langt fra en super jobb som man kan komme i et anstendig land.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [19:35:15]: Det er noen i denne salen som prøver å framstille dem som er uenige, som at man ønsker å være ubarmhjertige. Sannheten er at det er et flertall i denne salen som ønsker å være realistiske, og som har sett at asylordningen ikke kan løse verdens fluktproblemer. Det ville vært helt ubegrenset med mennesker som ville fått det bedre i Norge, men asylordningen skal være forbeholdt dem som har et helt spesielt beskyttelsesbehov, hvor det ikke finnes noen andre løsninger. Hvis vi åpner opp, sånn som representantene fra SV stadig vil, og gir opphold til dem som i dag ikke har grunnlag for det, vil asylinstituttet bli undergravet, og det er ikke lenge før vi ikke er i stand til å hjelpe verken egne eller andres innbyggere.

Det flertallet i denne salen ønsker, og det Fremskrittspartiet ønsker, er å være i stand til å hjelpe flere mennesker på en bedre måte. Når det gjelder Afghanistan, har norske myndigheter gjort en innsats langt utover det som egentlig kan forventes. Når Norge har deltatt med væpnede styrker i Afghanistan, er det for å hjelpe lokal- og sivilbefolkningen. Det er ikke et ønske om å være ubarmhjertig, men man ser at man kan ikke løse denne situasjonen med asylinstituttet. Da er det i hvert fall viktig at dersom man kan få beskyttelse i en trygg del av sitt eget land, må man ikke ta plassen fra noen som ikke kan få det. Det er kanskje lett å få det til å høres barmhjertig og fint ut, men det er ren populisme. Det er ikke en barmhjertig og solidarisk innfallsvinkel i det hele tatt. Det vil bare være med på å ødelegge et system som kan fungere for noen.

Hvis vi skal begynne å diskutere enkeltsaker om retur i denne salen, blir det feil. Norske myndigheter viste at man er godt forberedt i saken om tvangsretur til Afghanistan. Norske myndigheter viste at man tok alle hensyn, og at man var forberedt på at personen kunne komme til å besvime, fordi det hadde skjedd før. Dermed hadde man også med helsepersonell. Man leide eget fly, og man gjorde alt man kunne for å få returnert på en mest mulig skånsom måte. Alternativet er å si at det å besvime på et fly, vil gi opphold i Norge. Det vil aldri komme til å bli aktuelt. Hvis man gir etter for den type ordninger, vil langt flere prøve å motsette seg en retur.

Jeg har faktisk fortsatt tillit til at norske myndigheter gjør det de kan for å håndheve regelverket på en skånsom måte.

Karin Andersen (SV) [19:38:31]: Det er usant når representanten fra Fremskrittspartiet mener at det er noen som mener at alle som kommer til Norge, skal få asyl. Det denne saken handler om, er at vi skal oppfylle vår internasjonale forpliktelser. Det gjør vi ikke i dag. Vi er så strenge at flere som har behov for beskyttelse, ikke får det i Norge. Det er overhodet ikke riktig at noen i denne salen tror at asylinstituttet i seg sjøl skal løse all verdens flyktningproblemer. Men dette er et skjørt nettverk av sivilisasjon som verden har forsøkt å bli enige om, og Norge er i ferd med å klippe det i stykker.

Saken handler også om at når vi må håndtere disse vanskelig sakene, der folk er livredde for å bli sendt tilbake, uavhengig av hva Norge mener, skal det skje på en humanitær måte. Det er ingen som har sett på denne saken, med retur av Abbasi-familien, som deler regjeringens synspunkt om at dette er gjort på en god måte, eller at det var en super jobb. Tvert imot, dette er noe av det verste vi har sett.

Lars Haltbrekken (SV) [19:39:54]: Jeg skjønner at det er vanskelig å bli konfrontert med konkrete eksempler på konsekvensene av ens egen innvandringspolitikk. Men hvis man synes det er for ubehagelig å bli konfrontert med enkeltfamilier og konsekvensene av egen innvandringspolitikk, får man ta konsekvensen av det og faktisk være med på våre forslag og endre innvandringspolitikken.

Så vil jeg avslutningsvis utfordre Venstre og Kristelig Folkeparti. Vi har nå hørt to innlegg mot slutten av debatten fra to av regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet. Er de andre to regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti, enig i det representantene Engen-Helgheim og Trellevik har sagt?