Andre visepresident Morten Wold (FrP) [10:01:29]: Innstillingen som presidentskapet legger frem, gjelder nedsettelse av et utvalg til å utrede Riksrevisjonens virksomhet. Presidentskapet varslet om dette i Innst. 271 S for 2018–2019 om nedsettelsen av utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjoner, det såkalte Harberg-utvalget, som leverte sin rapport til Stortingets presidentskap 1. februar i år.

Forslaget i innstillingen gjelder nedsettelse av utvalget og utvalgets mandat. I tråd med tidligere praksis foreslås det at presidentskapet gis fullmakt til å oppnevne utvalgets medlemmer, fastsette godtgjørelse for utvalgsmedlemmer som ikke er stortingsrepresentanter, samt foreta eventuelle justeringer i mandatet hvis det underveis i arbeidet skulle oppstå behov for det.

Det er flere grunner til at det bør nedsettes et utvalg til å utrede Riksrevisjonens virksomhet nå.

Det er 17 år siden gjeldende lov om Riksrevisjonen ble vedtatt. Loven har bakgrunn i Frøiland-utvalgets utredning i Dokument nr. 14 for 2002–2003. Dette utvalget vurderte enkelte sider av Riksrevisjonens virksomhet, men det ble ikke foretatt en bredere og mer inngående utredning av virksomheten. Før dette ble enkelte sider av Riksrevisjonens virksomhet vurdert av Ingvaldsen-utvalget i Dokument nr. 7 for 1972–73. Stortinget har ikke i nyere tid sørget for en helhetlig evaluering og utredning av Riksrevisjonens virksomhet. Det er dette som foreslås nå.

I tillegg kommer det at Harberg-utvalget behandlet flere spørsmål som er relevante for Riksrevisjonen. Et utvalg til å utrede Riksrevisjonen vil komplettere dette arbeidet. Presidentskapet foreslår at utvalget til å utrede Riksrevisjonens virksomhet skal bygge videre på Stortingets behandling av Harberg-utvalgets rapport.

Det foreslås at utvalget gis et bredt mandat, som overordnet tar sikte på en helhetlig gjennomgang og evaluering av Riksrevisjonens virksomhet. På grunnlag av dette kan utvalget foreslå endringer i gjeldende lov og instruks, eller en ny lov.

Det foreslåtte mandatet er delt inn i fem hovedpunkter, som omfatter

1. hvordan Riksrevisjonen ivaretar sitt samfunnsoppdrag og effektene av dette

2. revisjonsvirksomheten og de ulike revisjonsformene

3. informasjonstilgang og informasjonsbehandling

4. institusjonelle og administrative forhold

5. forholdet til annen lovgivning

Når det gjelder utvalgets sammensetning, er det tatt hensyn til at Riksrevisjonens virksomhet reiser politiske og konstitusjonelle spørsmål, så vel som faglige spørsmål innen en rekke områder. Det foreslås at presidentskapet gis fullmakt til å oppnevne utvalgsleder og utvalgsmedlemmer, basert på at utvalget har fire til fem medlemmer med politisk bakgrunn og fem til seks medlemmer med relevant faglig ekspertise.

Utredningen som foreslås, vil innebære et omfattende arbeid. Det foreslås derfor at utvalget gis frist til å levere sin innstilling til Stortingets presidentskap senest innen 1. september 2023.

Riksrevisjonen er Stortingets største og eldste kontrollorgan og er en helt sentral komponent i Stortingets kontroll med forvaltningen.

Jeg viser for øvrig til innstillingen og anbefaler med det presidentskapets enstemmige tilråding.

Masud Gharahkhani (A) [10:05:30] (ordfører for saken): Bakgrunnen for saken er anmodningsvedtaket fra 2017:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om lovfesting av ansvaret for enslige mindreårige asylsøkere, hvilken omsorg disse barna har krav på og hvilke krav som stilles til mottak med enslige mindreårige asylsøkere.»

Justis- og beredskapsdepartementet foreslår i proposisjonen endringer i utlendingsloven § 95. Forslaget går ut på å lovfeste Utlendingsdirektoratets omsorgsansvar for enslige mindreårige som bor i asylmottak. Videre foreslås det at nærmere bestemmelse om innkvartering og omsorg for denne gruppen skal fastsettes i forskrift. Det vises i proposisjonen til at Stortingets vedtak ikke gir føringer når det gjelder nivået på tilbudet.

Så langt som saksordfører.

Arbeiderpartiet mener lovforslaget ikke følger opp vedtaket. Vi registrerer at departementet mener vedtaket ikke gir noen føringer når det gjelder nivået på tilbudet. Vi mener det kom tydelig fram av innstillingen at bakgrunnen for forslaget bl.a. var bekymring for rapporter fra mottakene om selvskading og selvmordsforsøk blant enslige mindreårige, og at situasjonen viste at oppfølgingen av mindreårige asylsøkere var for dårlig, og at tiltak måtte iverksettes.

I tillegg sier ordlyden i selve vedtaket tydelig at det som skal lovfestes, er hvilken omsorg disse barna har krav på, og hvilke krav som skal stilles til mottak med enslige mindreårige asylsøkere. Vi mener at det å tolke dette som noe annet enn at stortingsflertallet ønsket en lovfesting av nivået og krav til innholdet i omsorgen, ikke kan forstås som noe annet enn bevisst uvilje mot å gå inn i dette temaet fra regjeringens side.

Regjeringen foreslår at nærmere krav til innhold og nivå på omsorgen skal fastsettes i forskrift, herunder krav til bemanning, kompetanse og utforming. I høringsnotatet framgår det at hensikten med en slik forskriftsfesting vil være å regelfeste dagens standard og gjeldende krav til omsorg. En forskriftsfesting av status quo er etter vårt syn ikke en tilfredsstillende oppfølging av anmodningsvedtaket.

Arbeiderpartiet mener det er gode grunner til at omsorgsansvaret for enslige mindreårige over 15 år fortsatt bør ligge hos Utlendingsdirektoratet. Det vises bl.a. til at UDI har hatt mange års erfaring med å utvikle og drifte et mottaksapparat særlig tilpasset enslige mindreårige asylsøkere. Dette er kompetanse det bør bygges videre på i arbeidet med å styrke omsorgen for denne gruppen ytterligere.

Vi er ikke fornøyd med regjeringens oppfølging her. På den bakgrunn foreslår Arbeiderpartiet, sammen med Senterpartiet, følgende:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et lovforslag som sikrer enslige mindreårige asylsøkere under offentlig omsorg et forsvarlig omsorgstilbud på bakgrunn av barnefaglige vurderinger.»

Herved tar jeg opp forslaget Arbeiderpartiet er en del av.

Ove Trellevik (H) [10:08:18]: Barnevernstenesta er ansvarleg for einslege mindreårige asylsøkjarar, ifølgje rundskriv frå Barne- og likestillingsdepartementet i 2010. Det betyr at lov om barnevernstenester gjeld alle barn. Det er altså ikkje slik som enkelte hevdar i media, at me bryt menneskerettane ved å vedta denne lovendringa. Kven som yter tenestene, har sjølvsagt ingenting med menneskerettar å gjera, det er tenestene i seg sjølve som betyr noko.

Me varetek behova til alle barn, og på mottak legg dei til rette for integrering og busetting for dei det gjeld, og dei legg til rette for retur for dei som skal returnera. Barna får vera med andre familiar, ofte med sitt eige språk og eigen kultur, samtidig som dei vert fagleg varetekne av fagfolk. Å yta denne tenesta på mottak har heilt klart fordelar framfor å bu på ein barnevernsinstitusjon.

Barn har rett på likeverdig omsorg, uavhengig av alder og opphaldsstatus, jf. barnevernskonvensjonen. Så er det slik at forskjellar kan førekoma når det er saklege, objektive grunnar. Dette vert støtta av høyringsuttalene, f.eks. frå Noregs institusjon for menneskerettar. Ved ulikt omsorgsbehov kan ein gje ulike og forskjellige tenester. Likevel, ved særskilde behov kan ansvaret for tenestene overførast frå UDI til barnevernsmyndigheitene likevel. Det er dette som vert tilbydd i dag, og som vil verta vidareført når me vedtek lovendringa.

Det kjem fram av proposisjonen, som attgjeve i innstillinga på side sju, punkt 1.7.7, om høyringsinnspela som gjeld krav til innkvartering, bemanning og kompetanse, at høyringsinnspela vil verta følgde opp av departementet i forbindelse med forskriftsarbeidet, så bekymringane til saksordføraren føler eg er vel varetekne og beskrivne i proposisjonen.

Høgre støttar lovendringa her i dag og regjeringa sitt arbeid med forskriftsendringane med omsyn til eksempelvis bemanning og kompetanse, som det vert påpeikt i høyringsinnspela. Me ser fram til at me også får på plass ei flott tilsynsordning for einslege mindreårige asylsøkjarar etter kvart.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [10:10:52]: Fremskrittspartiet støtter denne saken. Vi mener det er helt riktig å lovfeste det som egentlig er dagens praksis, og at det også ivaretar det som var anmodningsvedtaket. Det er ikke noen føringer i det vedtaket på hvem som skal ha den omsorgen. Det viktigste bør og skal være at omsorgen er tilstrekkelig og god.

Jeg ser at det i forslag som fremmes i saken, argumenteres for at man skal la være å forskjellsbehandle, og at asylsøkere mellom 15 og 18 år skal få samme rettigheter som alle andre barn. Nå er det ikke sånn at alle andre barn er under barnevernets omsorg. Det er unntaksvis at man er det. Det viktige er at man har den tilstrekkelige kompetansen i den etaten som skal ta dette ansvaret.

Den fordelingen som er nå, at man har et noe høyere tiltaksnivå for de yngre aldersgrupper enn for dem mellom 15 og 18 år, er fornuftig. Det har vært fokusert mye på å få bedre barnefaglig kompetanse inn i UDI, som skal ha ansvaret, og det har blitt gjort beregninger som viser at det ville vært fryktelig dyrt å overføre alle asylsøkere mellom 15 og 18 år til barnevernet, uten at det kan vises til at det ville hatt noen merkbar positiv effekt.

Dette er en god sak som forhåpentligvis legger den ballen død, og som sørger for en fortsatt tilstrekkelig og god omsorg for alle asylsøkere under 18 år som kommer til Norge.

Heidi Greni (Sp) [10:12:50]: I proposisjonen legges det opp til en lovfesting av Utlendingsdirektoratets omsorgsansvar for enslige mindreårige som bor på mottak, og det foreslås at nærmere bestemmelser om innkvartering og omsorg for denne gruppen skal fastsettes i forskrift.

Proposisjonen er ment å svare opp et anmodningsvedtak, vedtak nr. 938 for 2016–2017, der vi sier:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om lovfesting av ansvaret for enslige mindreårige asylsøkere, hvilken omsorg disse barna har krav på og hvilke krav som stilles til mottak med enslige mindreårige asylsøkere.»

Det kom tydelig fram under behandlingen at flertallet forventet en tydeliggjøring av kvalitet og omfang på omsorgstilbudet for enslige mindreårige i asylmottak, på bakgrunn av barnefaglige vurderinger. Dette er ikke fulgt opp.

Omsorgsansvaret for enslige mindreårige under 15 år ligger til barnevernet. Flere av høringsinstansene mener omsorgsansvaret også for aldersgruppen 15–18 år bør overføres barnevernet.

Senterpartiet mener det er gode grunner til at omsorgsansvaret for enslige mindreårige over 15 år fortsatt bør ligge hos Utlendingsdirektoratet, og at dette bør lovfestes. Det er UDI som har erfaring med å utvikle og drifte et mottaksapparat spesialtilpasset enslige mindreårige, og den kompetansen bør vi bygge videre på. Opphold i asylmottak er midlertidig og tidsbegrenset, og rammene for omsorgen skiller seg vesentlig fra rammene for omsorgstilbudet for enslige mindreårige som er bosatt i en kommune.

Senterpartiet mener som sagt at ansvaret fortsatt skal ligge hos UDI, men en forutsetning for at dette kan lovfestes, er at kriteriene for å sikre et forsvarlig omsorgstilbud på bakgrunn av barnefaglige vurderinger er på plass.

Vi fremmer derfor forslag sammen med Arbeiderpartiet der vi ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et lovforslag som sikrer enslige mindreårige asylsøkere under offentlig omsorg et forsvarlig omsorgstilbud på bakgrunn av barnefaglige vurderinger. Dette må være på plass før en eventuell lovfesting kan skje.

Karin Andersen (SV) [10:15:23] (komiteens leder): Barn som flykter til Norge alene, skal ikke forskjellsbehandles og diskrimineres i forhold til norske barn som ikke har foreldre og foresatte. Det er det denne saken handler om. Den handler om at man vil lovfeste det bruddet på barnekonvensjonen det er å lovfeste denne forskjellsbehandlingen. Det er det som skjer.

Det vi vet om barns utvikling, er at barn trenger kjærlighet, orden og trygghet. Et omsorgsløst liv skader hjernen. Man er i kampmodus for å overleve, ikke for å utvikle seg. Ved god omsorg og alminnelig daglig liv kommer hjernen ut av kampmodus. Dette lærte jeg av Magne Raundalen, kjent barnepsykolog, som er opptatt av barnehjernevernet. Det er jeg også, og det burde Stortinget være.

Dette er barn som har vært alene lenge, uten foreldre og foresatte. De har vært uten den nødvendige omsorg som skal til for at man klarer seg godt resten av livet. De har vært i krise, fullstendig krise, og er det ennå. Hjernen er i kampmodus.

Det er ikke forskjell på hva barn trenger – på hva man trenger om man er enslig asylsøker mellom 15 og 18 år, og det norske barn trenger når de er uten foreldre. Ja, kanskje tilbudet kan være litt forskjellig, men nivået er ikke forskjellig. De trenger ikke mindre trygghet og mindre omsorg. Mange av dem trenger kanskje mer. De skal ikke forskjellsbehandles og diskrimineres. Det har vi lovet når vi har undertegnet barnekonvensjonen. Det sier Norges institusjon for menneskerettigheter, at ved å følge det regjeringen nå foreslår, er det brudd. Norske Kvinners Sanitetsforening, Røde Kors, Redd Barna, UNHCR – jeg regner med at mine medrepresentanter har lest høringsinnspillene.

Regjeringen foreslår at vi skal forskjellsbehandle, at vi skal lovfeste at de skal ha et dårligere tilbud. Det står også i proposisjonen. Man mener tilbudet i dag er bra nok, med alle de rapportene vi alle har fått om at det fører til sjølmord, sjølskading, vanskelige liv.

Dette handler om å ta vare på de ungene som er under vårt ansvar, på en slik måte at de klarer seg best mulig resten av livet sitt, enten de skal bli i Norge eller de skal ut. Derfor foreslår SV en rekke forslag som jeg skal komme tilbake til, men jeg vil fremme dem nå.

Torhild Bransdal (KrF) [10:18:48]: Jeg har levd et langt og godt liv, og mye lærdom har jeg fått med meg i dette livet. Jeg har lært meg forskjellen på rett og galt. Jeg har lært at en skal holde det en lover, og jeg har lært at små mennesker er de største menneskene vi har, og at ærlighet varer lengst. I dag vil jeg være tro mot alt dette.

Jeg har lært meg forskjellen på rett og galt. For meg og Kristelig Folkeparti er det galt å forskjellsbehandle de barna som er under statens omsorg. Derfor skulle vi i dag helst sett at enslige mindreårige asylsøkere ble lovfestet under barnevernets omsorg og ikke UDIs, men når det først er slik det nå er blitt, har i hvert fall Kristelig Folkeparti jobbet for å få det så godt som mulig innenfor de rammene som er.

Jeg har også lært at en skal holde det en lover. Kristelig Folkeparti var en del av regjeringsforhandlingene på Granavolden og tapte denne saken. Vi vant mye på Granavolden også, men det er ikke relevant for de enslige mindreårige asylsøkerne. Men vi skal holde det vi lover, på godt og på vondt, i gode dager og i litt dårligere dager. Så vi skal være tro mot de forhandlingene og vedtakene som er fattet.

Jeg har lært meg at de små menneskene er de største menneskene vi har. Derfor er det ekstra viktig at vi som voksne skaper gode vern for alle barn, også enslige mindreårige asylsøkere. Jeg er derfor glad for at jeg kan være tro mot denne lærdommen, og Kristelig Folkeparti får i dag gjennomslag for følgende i det videre arbeidet:

Ved utforming av forskriftsteksten skal det sikres en rettslig standard for forsvarlighet i omsorgstilbudet, og den skal ivareta hensynet til barnas beste under hele oppholdet i asylmottak. Den enslige mindreåriges rett til å bli hørt og til medvirkning, deltagelse og innflytelse under oppholdet i asylmottaket skal forskriftsfestes, og enslige mindreåriges medbestemmelsesrett skal ivaretas i det videre forskriftsarbeidet. Utlendingsdirektoratets og asylmottakenes særskilte aktivitetsplikt skal forskriftsfestes for å bidra til at den mindreårige får nødvendige tjenester fra andre sektormyndigheter, som helsevern, skolevesen, barnevern mv., under oppholdet i asylmottaket. Det skal etableres en tilsynsordning for omsorgen til enslige mindreårige som bor i asylmottak.

Jeg har også lært meg at ærlighet varer lengst, og dette er den store og fulle ærligheten. Ja, jeg er litt slukøret i dag og skulle gjerne sett det annerledes. Samtidig er jeg glad for at vi har klart å få til endringer som vil bety noe for de enslige mindreårige asylsøkerne på mottak i dag.

Statsråd Monica Mæland [10:21:46]: Proposisjonen som behandles av Stortinget i dag, inneholder forslag til endringer i utlendingsloven § 95. Endringene innebærer at Utlendingsdirektoratets omsorgsansvar for enslige mindreårige som bor i asylmottak, lovfestes. Det foreslås også å lovfeste at den daglige omsorgen for de enslige mindreårige i mottak kan utøves av asylmottaket ved driftsoperatøren, og at nærmere bestemmelser om innkvartering av og omsorg til denne gruppen kan gis i forskrift. Forslaget følger opp Stortingets anmodningsvedtak nr. 938 av 14. juni 2017.

En lovfesting av Utlendingsdirektoratets omsorgsansvar for enslige mindreårige som bor i asylmottak, vil klargjøre dagens rettstilstand. En slik klargjøring vil gi de enslige mindreårige større forutsigbarhet og danne grunnlaget for økt ekstern kontroll og en mer helhetlig tilrettelegging av bo- og omsorgstilbudet til denne gruppen.

Videre vil regulering av Utlendingsdirektoratets omsorgsansvar bidra til å klargjøre hva Utlendingsdirektoratet har – og ikke har – ansvar for, sett hen til sektoransvarsprinsippet, slik at rette myndigheter kan ansvarliggjøres. På lengre sikt kan det føre til mer effektiv samhandling mellom Utlendingsdirektoratet og andre sektormyndigheter og en mer effektiv forvaltning.

Departementets forslag om forskriftsfesting av de nærmere kravene til den omsorgen som skal gis, vil styrke rettssikkerheten til de enslige mindreårige under oppholdet i asylmottak. En slik forskriftsfesting vil også bidra til å gi de enslige mindreårige som bor i mottak, og deres representanter, bedre mulighet til å ivareta sine rettigheter ved eventuell svikt i omsorgstilbudet fra asylmottakets side.

I det videre forskriftsarbeidet vil derfor departementet tydeliggjøre dagens krav til bl.a. forsvarlig omsorg, bemanning og kompetanse hos de ansatte i asylmottak, samt de enslige mindreåriges rettigheter under oppholdet i asylmottak.

Dette lovforslaget vil sikre at de enslige mindreårige får et forsvarlig omsorgstilbud under oppholdet i asylmottak. En lovfesting av Utlendingsdirektoratets omsorgsansvar for denne gruppen vil også innebære en styrking av rettssikkerheten for alle enslige mindreårige som bor i asylmottak.

Karin Andersen (SV) [10:33:24]: Når det gjelder tilsynsordning, mener SV at den må være uavhengig. Det fungerer ikke når man holder tilsyn med seg selv. Her vet vi jo at det er en vanskelig situasjon for de menneskene som er der.

Så hører jeg altså at statsråden i sitt innlegg sier at man skal se mer på rettssikkerheten i systemet. Det er bra, men det er også omsorgsnivået som må heves. Til det som blir sagt nå, at regjeringen altså har tolket dette forslaget som det var flertall for i Stortinget, og som er bakgrunnen for dette: Det må jo være en lærdom for Stortinget at man må være tydeligere i forslaget, for regjeringen bryr seg ingenting om de merknadene som er skrevet, som sier at poenget til flertallet nettopp var at omsorgstilbudet skulle bedres og komme på nivå med det som er i barnevernet.

Jeg hører også at det er noen i debatten som prøver å spre en slags historie om at SV vil at disse barna skal inn på norske barnevernsinstitusjoner og få det samme tilbudet. Det er ikke det vi snakker om. Vi snakker om at de skal ha et tilbud som er på samme nivå og har samme kvalitet, men som er tilpasset dem. De kan trenge andre ting. Det er ikke sånn at norske barn under barnevernet heller skal ha akkurat det samme tilbudet. Det dreier seg om kvaliteten på tilbudet. Vi kunne også sikkert se på kvaliteten i barnevernet, det er ikke alltid godt nok det heller. Men her vet vi at det er mye dårligere, og det er ingen barnefaglige grunner til at det skulle være sånn, for disse barna trenger omsorg like mye som andre for å kunne komme ut av barnelivet og inn i voksenlivet med huet opp og beina ned og klare seg godt. De har opplevd ting jeg tror de fleste av oss ikke tør å tenke på engang. Derfor foreslår SV at dette ansvaret skal ligge hos barnevernet, slik det er for dem under 15 år. Det er ingen grunn til å lage det skillet – ingen, ingen fornuftig faglig grunn til å lage det skillet, sjøl om det har vært gjort slik før.

Vi ber også om at de kravene til kvalitet som skal være i omsorgen, må lovfestes. Det er alle organisasjonene som jobber med disse barna, dundrende enig med SV i.

Og vi ber om at de kravene må tilsvare bemanning, kompetanse og tilbud i mottak og institusjoner under barnevernet.

Helt til slutt: SV kommer subsidiært til å stemme for Arbeiderpartiet og Senterpartiets forslag.

Ove Trellevik (H) [10:36:40]: Eg tek ordet berre for å oppklara litt av det som førre representant var inne på når det gjeld uavhengig tilsynsordning. Det er heilt klart at Høgre støttar eit uavhengig tilsyn, men at tilsynet skal vera uavhengig, er noko anna. Me ønskjer eit tilsyn som skal vera underlagt regjeringa og Stortinget, og ikkje eit uavhengig tilsyn som slikt. Men sjølve tilsynet må vera uavhengig, sjølvsagt må det det.

Me ønskjer òg at einslege mindreårige asylsøkjarar på asylmottak skal venda seg til eit uavhengig organ, altså ikkje eit uavhengig tilsynsorgan utanfor politisk kontroll, men eit tilsyn underlagt storting og regjering. Det er det som er bakgrunnen for at det vart ordkløyveri i komiteen, slik representanten Andersen viser til. Det er inga stor sak, men det er viktig for Høgre å vera presis i ordlyden på dette.

Karin Andersen (SV) [10:37:54]: Jeg har nesten lyst til å si i all verdens land og rike, det er da ingen som har foreslått et tilsyn utenfor myndighetenes kontroll. Hvor kommer slike tanker fra? Til uavhengig tilsyn, slik regjeringspartiene skrev i sine merknader, sa SV at dette er vi enig i, kan vi ikke bare skrive «uavhengig tilsyn» gjennom hele merknaden, for vi mener jo uavhengig av den instansen som i utgangspunktet har ansvaret. Det er ingen som har foreslått å etablere tilsyn som liksom skal være en satellitt uten politisk forankring. Dette er skinnargumentasjon fra ende til annen bare for ikke å være helt sikre på at dette blir gjennomført.

Jeg må innrømme at jeg blir ganske opprørt når jeg hører slike historier, akkurat som jeg også har hørt Trellevik i debatter si at SV mener at disse barna skal plasseres på norske barnevernsinstitusjoner. Nei, vi har aldri sagt det. Vi mener de skal ha egne tilbud, men på nivå med.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [10:40:00] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for samarbeidet om denne saken. Saken gjelder endringer i utlendingsloven, nytt tiltak ved brudd på utlendingsloven. Det handler om å gi en hjemmel til alternative tiltak, altså utvidet oppholdstid i utlendingsloven § 70 og også en hjemmel i § 60 for å fastsette krav om tre års tilleggstid. Det kommer tydelig fram at de nye reglene om tilleggstid ikke skal danne grunnlag for noen generell oppmykning av praksis.

Bak tilrådingen står alle komiteens partier, bortsett fra SV. Jeg regner med at de øvrige partiene selv vil snakke for sine synspunkter.

Fremskrittspartiet mener at dette er en god sak. Det har nok også vært slik at vår daværende, eller sittende, justisminister var med på å utarbeide dette forslaget, og så vidt vi kan se, er det få endringer i saken siden den ble sendt ut på høring. Intensjonen for Fremskrittspartiet i denne saken har hovedsakelig vært å gi en hjemmel, en mulighet til en reaksjon i de sakene der man i dag ikke får en utvisning, f.eks. av hensyn til barnas beste. I slike tilfeller i dag sitter man igjen med ingen reaksjon, selv om det har vært grove brudd på utlendingsloven. Det er en svakhet. Slik sett er dette en innstramming i lovverket som vil gi flere som i dag slipper unna, en reaksjon. Det er vi glade for, for det er veldig viktig for å underbygge respekten for lovverket og for å sørge for at det ikke er reaksjonsfritt dersom man har brutt utlendingsloven, gjerne i den hensikt å få opphold i Norge. Vi vet dessverre at omfanget av juks, forsøk på juks, i spesielt asylsaker er høyt, og da kan det ikke være slik at hensynet til barnets beste gis avgjørende effekt, selv om det skal og bør være et grunnleggende hensyn – slik det faktisk gjøres i en del saker i dag, hvor man da, som sagt, ikke får noen reaksjon.

Vi har i denne saken lagt vekt på det som også kommer fram i proposisjonen, at man ikke skal legge til rette for en generell oppmykning. Vi ser på dette som en god og riktig innstramming av lovverket, og det er en sak som vi selv har vært med på å utarbeide, da vi satt i regjering.

Med det stiller vi oss bak regjeringens forslag.

Masud Gharahkhani (A) [10:43:17]: De endringene i utlendingsloven som regjeringen foreslår her, støttes av Arbeiderpartiet. I asyl- og flyktningpolitikken er tillit viktig. Det er avgjørende at folk er oppriktige om identitet og informasjon som kreves, slik at utlendingsmyndighetene kan ta en riktig beslutning. Men også i de tilfellene der brudd forekommer, har alternativer til utvisning manglet i de spesielle tilfellene der hensynet til barnets beste er tungtveiende. Derfor mener vi det er positivt at den endringen som nå foreslås, med økt tilleggstid for permanent opphold som alternativ reaksjon, gir utlendingsmyndighetene økt fleksibilitet i disse sakene.

Jeg er også enig med dem som påpeker at dette ikke er noen generell oppmykning, men det kan få betydning i spesielle tilfeller der hensynet til barnets beste og rett til familieliv må veies opp mot andre samfunnshensyn, som viktigheten av å reagere når noen har brutt loven.

Jeg velger også å kommentere den generelle diskusjonen om barnets beste i utlendingssaker. Som kjent har Arbeiderpartiet vært opptatt av en gjennomgang av utlendingsmyndighetenes praksis når det gjelder vurdering av barnets beste i alle utlendingssaker, og vi har fremmet forslag om dette som er blitt stemt ned av stortingsflertallet. Nå sier jo regjeringen selv at de skal nedsette en arbeidsgruppe som skal se på barnets beste i utvisningssaker. Det er bra, selv om jeg skulle ønske at regjeringen ville gå litt bredere til verks og ikke begrense gjennomgangen til kun å handle om utvisning. Men som følge av denne arbeidsgruppen er jeg sikker på at debatten om alternative reaksjonsformer vil fortsette.

Ove Trellevik (H) [10:45:06]: Utvisingssaker er krevjande. Når det er slått fast at dei objektive kriteria for utvising er til stades, må det gjerast ei vurdering av om utlendingar faktisk bør utvisast.

Utvising skal ikkje vedtakast dersom det i betraktning av alvoret i forholdet og tilknytinga utlendingen har til riket, vil vera eit uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen sjølv eller den næraste familien.

For Høgre er det i dag to viktige endringar me vedtek. Alternativa til utvising kan gjera det mogleg med ein forvaltningsreaksjon i dei særlege tilfella der det i dag ikkje vert treft vedtak om utvising trass i at det er gjort grove og gjentekne brot på utlendingslova. Ein vil også få større fleksibilitet i særlege tilfelle enn det utlendingsforvaltninga har i enkeltsaker i dag, der det samfunnsmessig sett er mindre viktig med utvising, og der omsynet til barn veg tungt. Det er òg ei særdeles viktig og god endring.

For Høgre er det viktig at dei nye reglane om tilleggstid ikkje skal danna grunnlag for noko generell oppmyking av praksisen med omsyn til utvising av utlendingar som bryt utlendingslova, men gje ein meir tenleg reaksjon frå samfunnet si side i enkelte utvisingssaker.

Kari Anne Bøkestad Andreassen (Sp) [10:46:51]: Som det er gjort godt rede for, har et flertall i komiteen, inkludert Senterpartiet, støttet forslagene i proposisjonen. Den største endringen som foreslås, er at det ved brudd på utlendingsloven skal kunne kreves tre års ekstra botid i Norge før man kan få permanent oppholdstillatelse. Det vil da bli snakk om til sammen seks år i saker der utvisning ikke er mulig.

Det presiseres i forslagene at endringen ikke skal være en oppmykning av dagens regelverk, men skal kunne brukes kun i særlige tilfeller. Sånne særlige tilfeller er, som vi har hørt nevnt, gjerne saker der spesielle hensyn til barn gjør at utvisning ikke kan skje ifølge loven, og der man hittil ikke har hatt andre sanksjonsmuligheter. I dag har myndighetene ingen reaksjonsmulighet i de tilfellene der utlendingsloven brytes, men spesielle hensyn gjør at utvisning ikke er mulig å gjennomføre.

Senterpartiet mener det er riktig og hensiktsmessig at det tas inn en lovendring som muliggjør en reaksjon mot lovbryter i de tilfellene det er snakk om. Vi mener loven sånn den er i dag, gir uheldige signaler når alvorlige brudd på utlendingsloven kan forekomme uten reaksjoner fra myndighetene. Senterpartiet mener i utgangspunktet at man i saker der lovbrudd er alvorlige, også burde kunne vurdere andre straffereaksjoner, som bøter. I denne saken slutter vi oss imidlertid til flertallet og komiteens tilrådning, og vi mener at endringene er riktige og rettferdige.

I de foreslåtte endringene legges det også til rette for en mer omfattende praksis med å kunne nekte permanent oppholdstillatelse dersom tungtveiende grunner tilsier det. Det er også godt begrunnet i proposisjonen og noe Senterpartiet slutter seg til.

Til slutt: Jeg håper og tror at det store flertallet av befolkningen, både de som bor i landet, og de som ønsker å bo her, er enig i at alvorlige lovbrudd må få konsekvenser. Samtidig er det viktig at vi unngår at unger blir urettmessig skadelidende. Med komiteens tilrådning mener vi at vi oppnår begge deler.

Karin Andersen (SV) [10:49:24]: Da SV og Kristelig Folkeparti tok initiativ til å få til endringer i lovverket på dette området, var det saker som f.eks. saken til Yasmin vi tok utgangspunkt i. Yasmin kom til Norge som en livredd 19-åring og gjorde en feil som hun nok har angret bittert hele tida etterpå. Det er nå 16 eller 17 år siden hun giftet seg med en norsk mann og fikk fire barn. Slik sett burde hun fått diplom fra Erna Solberg, som ønsker seg at kvinner skal sette flere barn til verden i Norge. Men Høyesterett har altså gitt UDI rett til å utvise henne slik lovene er i dag, og Nav krever tilbake barnetrygd for barna, som er norske og bor i Norge, som om hun har gjemt de pengene unna og ikke brukt dem til ungene. Hun har da vitterlig fostret opp disse barna.

SV mener at hensynet til disse fire barna, og til mange andre barn, burde tilsi at hun fikk bli i Norge. Derfor tok vi initiativet, og vi skulle ha en lovendring som eksplisitt tok mer hensyn til barn i disse sakene. Vi har fått tilbake en lovendring som gir straffereaksjon til dem som i dag ikke får straff, og som ikke eksplisitt bedrer situasjonen for barnefamiliene, som var hele utgangspunktet.

Vi har nå en utlendingspolitikk som er ekstremt barne- og familieuvennlig. Å sende Yasmin ut av landet er oppskriften på å ødelegge en familie, uten at vi oppnår noe godt med det. Hun gjorde en feil, og vi mente at hun skulle kunne få en reaksjon. Det kunne være bøter, det kunne være fengsel, det kunne være utsatte tillatelser. Nå får vi på plass en hjemmel for utsatte tillatelser, og det er greit, men lovens ordlyd sikrer ikke det som var hele hensikten, nemlig at barna skulle sikres bedre i slike saker som Yasmins. Og det er ikke bare den saken, det er mange slike saker.

I dag trumfer innvandringsregulerende hensyn altfor tungt hensynet til barns beste i mange saker. Jeg registrerer at flertallet fremdeles synes at man har rett til å knuse slike familier, sjøl om det var en liten feil som ble begått for svært mange år siden. Det er vi uenig i.

Jeg tar opp de forslagene som SV har i innstillingen.

Torhild Bransdal (KrF) [10:52:49]: Stortinget har pekt på behovet for å utrede tiltak som kan gi alternativ til utvisning i særlige tilfeller der hensynet til barnets beste tilsier det. I dag justerer vi dagens praksis. I saker der det tidligere har vært forvaltningsmessig åpent for kun utvisning som straffereaksjon, gis forvaltningen nå ett verktøy til i kassen når det skal vurdere straffereaksjoner. Noen partier mener det er en innstramming. Det er det ikke. Med alternativer til utvisning gir vi forvaltningen mer fleksibilitet i særlige tilfeller enn det utlendingsforvaltningen har i dag. Særlige tilfeller er typisk konkrete enkeltsaker der det samfunnsmessig sett er mindre viktig med utvisning. Misforstå ikke dette budskapet – hensynet til berørte barn vil med dette lovforslaget lettere kunne få avgjørende betydning i slike saker. I tilfeller hvor forvaltningen er i tvil om hva som bør være resultatet, vil et alternativ til utvisning gagne familiene.

Dagens regelverk knyttet til brudd på utlendingsloven kan oppleves svært rigid og firkantet og medføre at familier må splittes. Slik loven har vært utformet, vil utfallet av brudd få store konsekvenser for dem det gjelder. Det er uheldig. Utvisning som straff kan oppleves svært inngripende i saker som omhandler barn, og nå gis forvaltningen det rommet de trenger til å ha større fleksibilitet i de sakene der det samfunnsmessig sett er mindre viktig med utvisning. Dette vil sikre mer rimelige og rettferdige utfall av brudd på utlendingsloven, og vinnerne er barna og familiene.

Utvisning fra landet er et svært inngripende tiltak og spesielt i saker som berører barn. Kristelig Folkeparti mener vi på bakgrunn av saken vi har sett bli løftet i media den siste tiden, må se på hvordan barnets beste og innvandringsregulerende hensyn vektes. I dag gir vi forvaltningen alternative straffereaksjoner, og for ikke lenge siden fikk Kristelig Folkeparti gjennomslag for å sette ned en arbeidsgruppe som skal se på hvordan terskelen i utvisningssaker som berører barn, praktiseres. Arbeidsgruppen skal gi en vurdering av om det er behov for endringer i norske regler eller retningslinjer knyttet til barnets beste i utlendingsforvaltningen.

For oss i Kristelig Folkeparti er prinsippet for barnets beste viktig. Vi er glade for å kunne levere på alternativer til utvisning i dag og mener at barnets beste alltid bør løftes i alle saker, selvfølgelig også i utlendingsforvaltningen.

Statsråd Monica Mæland [10:55:53]: Med de forslagene flertallet i komiteen nå har sluttet seg til i innstillingen, vil forvaltningen få mer rom for fleksibilitet i vanskelige tvilssaker hvor særlige hensyn gjør seg gjeldende, og det vil kunne reageres overfor utlendinger som begår grove eller gjentatte brudd på utlendingsloven, men som ikke kan utvises.

Både komiteens flertall og komiteens mindretall er særlig opptatt av saker som berører barn. Det er jeg også. Selv om det vil variere veldig hvor inngripende et utvisningsvedtak faktisk oppleves, er det ingen tvil om at utvisning i noen tilfeller rammer barn hardt. Jeg vil understreke at det er veldig viktig med særskilt oppmerksomhet om de sakene som berører barn, og departementet arbeider nå med flere tiltak og utredninger.

Vi har nettopp sendt på høring et forslag om en styrking av retten til fritt rettsråd gjennom tilbud om ekstra timer fritt rettsråd i klageomgangen ved utvisning for brudd på utlendingsloven, når utlendinger har barn i Norge med oppholdstillatelse eller norsk statsborgerskap. I den samme høringen har vi foreslått en ny regel om rett til nemndsmøtebehandling ved utvisning av en utlending som har fått tilbakekalt norsk statsborgerskap, og som har barn med fast bopel i Norge. Departementet arbeider også med å nedsette en arbeidsgruppe som skal se nærmere på den generelle terskelen for utvisning i saker som berører barn. Arbeidsgruppens gjennomgang vil forhåpentligvis gi et godt grunnlag for å vurdere om det bør foretas justeringer av terskelen for utvisning for noen bestemte sakstyper. Utlendingsdirektoratet har tidligere denne måneden også lyst ut et oppdrag for å utrede bl.a. behovet for mer direkte og muntlig høring av barn i utvisningssaker.

Samtidig er det sånn at vi må forholde oss til en streng utvisningspraksis overfor utlendinger som jukser med identitet, eller som begår andre, veldig alvorlige brudd på utlendingsloven. Høyesterett har også slått fast at ved meget alvorlige brudd på utlendingsloven vil utvisning bare være uforholdsmessig dersom det medfører uvanlig store eller ekstraordinære belastninger for det barnet eller de barna som blir berørt. Det er derfor ikke til å komme vekk fra at forvaltningen – uansett regelverksjusteringer og uansett utredninger – ofte vil stå overfor saker med vanskelige avveininger også i framtiden.

Karin Andersen (SV) [11:06:57]: Det er behov for å ta tak i det siste statsråden sa nå, for da er vi ved kjernen av hva dette handler om. Denne lovproposisjonen sier at vi nå kan ilegge dem som før ikke fikk en reaksjon, en reaksjon. Det må man gjerne mene, men det gjør ikke situasjonen annerledes for dem som i dag opplever å få utvisning – de barnefamiliene som nettopp var utgangspunktet for det representantforslaget som SV og Kristelig Folkeparti fremmet. Det bekrefter statsråden om igjen og om igjen. Vi hører hele tida at ja, man skal ta hensyn til barnets beste, men innvandringsregulerende hensyn er også viktig. Og vi vet fra praksis i dag at det trumfer, også i saker som den jeg leste opp i stad, om Yasmin og hennes fire barn. Det er rett og slett umenneskelig og for strengt, det er barnefiendtlig, det er familiefiendtlig, og SV er imot det. Vi mener det går an å ha et regelverk som tar mer hensyn til barn enn det vi gjør i dag, også i disse sakene. Det mener vi ville være riktig, først og fremst for barna.

Jeg hører at regjeringen argumenterer med at det sendes et signal ut i verden. Ja, Norge bør også sende et signal ut i verden om at her tar vi hensyn til barna også, at vi har reaksjoner når noen gjør feil, men at å behandle mange av disse barnefamiliene så brutalt som Norge gjør nå, skal vi slutte med. Vi skal finne andre reaksjonsformer der det går for mye ut over barna – slik som det gjør i dag.

Derfor fremmer SV sine forslag i dag. Det er litt forstemmende at det ikke er flere som ser det SV ser, og vil støtte opp under en slik linje som tar hensyn til barn – som Norge liker å smykke seg med at vi gjør – også i saker som er vanskelige.

Heidi Greni (Sp) [11:10:27] (ordfører for saken): Fremskrittspartiet fremmer her sju forslag. Forslag nr. 1 er om å si opp Norges deltakelse i ILO-konvensjonen. Forslag nr. 2 er om å oppheve Finnmarksloven. Forslag nr. 3 er om å utrede forslag som medfører at alt tettstedsrelatert areal i Finnmark overføres fra Finnmarkseiendommen til kommunene umiddelbart. Forslag nr. 4 er om at dagens umatrikulerte grunn i Finnmark blir matrikulert som fast eiendom. Forslag nr. 5 er om nødvendige forslag slik at områder som i dag inngår i Finnmarkseiendommen, sammen med Statskogs arealer i Nordland og Troms, kommer under en lovmessig lignende tilstand som statens utmarksarealer i resten av landet. Forslag nr. 6 er om å utrede nødvendige forslag for å legge ned Sametinget. Og forslag nr. 7 er om fremme nødvendige forslag for å avvikle forvaltningsområdet for samiske språk.

Samlet vil disse forslagene gjøre det umulig for staten å legge til rette for at den samiske folkegruppen kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv, og det er noe staten er forpliktet til etter Grunnloven § 108.

De siste sju årene har en enstemmig komité understreket viktigheten av å oppfylle disse forpliktelsene. Det er derfor med en viss undring jeg konstaterer at mens Fremskrittspartiet satt i regjering, støttet de 100 pst. opp om regjeringens stortingsmeldinger og om styrking av det samiske språk. Nå tar de plutselig avstand fra alt.

For eksempel sa en enstemmig komité i Innst. 246 S for 2020–2021:

«Komiteen viser til at staten Norge er etablert på territoriet til to folk, nordmenn og samer. Begge folkene har samme rett og krav på å kunne utvikle sin kultur og sitt språk.»

Flertallet i komiteen, alle unntatt Fremskrittspartiet, står fast på disse prinsippene. Jeg antar at Fremskrittspartiet selv vil gjøre rede for sitt synspunkt.

Senterpartiet mener utvikling av samisk språk og kultur, bl.a. i tråd med Hjertespråket, er og skal være en sentral del av den nasjonale politikken rettet mot den samiske befolkningen, og stiller seg derfor ikke bak noen av disse forslagene, da forslagene innebærer en kraftig svekkelse av det samiske folks muligheter.

Når det gjelder forslag nr. 5, viser jeg til anmodningsvedtaket om at Stortinget ber regjeringen utrede å gi fjelloven samme anvendelse i Nordland og Troms som sør for Nordlands grense, og vi mener at det anmodningsvedtaket ikke er svart godt nok opp. Det har ligget fire år i en skuff, og vi mener vedtaket må følges opp i en selvstendig sak, og ikke som en del av behandling av samerettsutvalget 2.

Stein Erik Lauvås (A) [11:13:48]: Fremskrittspartiet står alene og isolert i sine forslag i denne saken – og det kan nok hende at Fremskrittspartiet føler seg bekvem med, men dem om det.

Jeg synes det er bra at vi har et sterkt og entydig storting, som isolerer Fremskrittspartiets holdninger og forslag i denne saken. Det er verdt å merke seg at forslagene framsettes av et parti som helt inntil nylig satt i regjering, satt med makten i Norge, og som også nå er regjeringens støtteparti.

Jeg vil spesielt gi ros til Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre for at de kontant og tydelig avviser disse forslagene og sørger for at Fremskrittspartiet, som sagt, står helt alene i Stortinget i dag i denne saken.

Olemic Thommessen (H) [11:15:16]: Dette er gjenkjennelige og til dels gamle forslag fra Fremskrittspartiet. De har vært fremmet før flere ganger, så vidt jeg kan huske i alle fall. Det mest iøynefallende er kanskje det at man faktisk ønsker å få utredet nedleggelse av Sametinget.

Med utgangspunkt i Grunnloven § 108 ønsker Høyre en politikk som best mulig støtter opp under arbeidet med å ivareta den samiske befolkningen, deres kultur og identitet. Det betyr at vi også står inne for de forpliktelser som ILO-konvensjonen innebærer.

Høyre mener at Sametinget har vist seg å være en hensiktsmessig del av arbeidet med samepolitikken. Gjennom Sametinget har vi en stabil og representativ part å forholde oss til når spørsmålet om samiske tema kommer opp, og det vil være naturlig i mange sammenhenger. Da er det viktig å ha en dialog og også å ha en god formell samarbeidspartner når vi kommer til de formelle konsultasjonene, som vi vil komme tilbake til i en senere sak i Stortinget nå i vår.

Sametinget er navet i det å bygge kompetanse om samiske forhold og en god instans til å fordele de midlene til kulturformål, språk og annet som den norske staten tilfører dem.

Som saksordføreren redegjorde for, inneholder dette forslaget en lang rekke spørsmål. Jeg går ikke nærmere inn på dem her, men henviser til statsrådens brev, som er vedlagt saken, og som på en god måte svarer ut de temaene som er tatt opp.

Per-Willy Amundsen (FrP) [11:17:28]: I løpet av de siste særlig 30 årene har vi i Norge fått en lovgivning som skiller mellom mennesker basert på etnisitet. Ja, jeg vet det er ubehagelig for Stortinget og ikke minst for regjeringen og Erna Solberg, men det er et faktum: Vi har deler av vår lovgivning som skiller mellom mennesker basert på DNA, basert på blod, basert på ætt. Dette er et faktum. Det er også hele grunnlaget for at vi har et sameting, for at vi har en samepolitikk: Vi har reindriftsloven, vi har Finnmarksloven, vi har tildeling av stipend. Vi har et etnisk register som definerer hvem som kan stemme ved sametingsvalg. Alt dette har til felles at det er definert ut fra blod, ut fra ætt. Det er noe et liberalt demokrati som Norge ikke burde være bekjent av. Jeg vet det er ubehagelig, men det er et faktum.

Fremskrittspartiet er helt enig i Grunnlovens formulering om at vi skal ta vare på samisk kultur, samisk språk og deres mulighet til å delta i samfunnslivet. Det betyr ikke at vi må ha særordninger som gir en liten del, ca. 18 000 i valgmanntallet til Sametinget, en rett foran andre i Nord-Norge. Det er altså noen få prosent av befolkningen som har en veldig sterk makt gjennom Sametinget – i alt fra utvikling av nye næringer til å anlegge ny samferdsel, ny infrastruktur. Her er det samiske interesser som blir lyttet til, som regjeringen lytter til, som også Stortinget velger å lytte til, og som er en klamp om foten når det gjelder å utvikle Nord-Norge – skape arbeidsplasser, gjøre Nord-Norge til det økonomiske lokomotivet Nord-Norge skal være for resten av landet. Da velger man altså å gi en liten gruppe mennesker forrang foran den store majoriteten.

Det er riktig som enkelte har vært inne på, at vi har vært inne på disse forslagene tidligere. Det er riktig at Fremskrittspartiet har vært klare og tydelige i denne saken hele veien. Det kommer vi til å fortsette å være.

Jeg registrerer at i denne salen er Fremskrittspartiet det eneste partiet som ikke bare i prinsipp, men også i praksis, viser at de likebehandler mennesker. Vi skjeler ikke til DNA, vi skjeler ikke til blod, vi skjeler ikke til ætt når vi gir mennesker rettigheter i samfunnet, og når vi utformer vår lovgivning. Derfor tar jeg opp våre forslag. Vi står stolt i denne debatten. Dette er den eneste riktige utviklingen.

Karin Andersen (SV) [11:20:51] (komiteens leder): Den dagen Fremskrittspartiet fremmet dette representantforslaget i Stortinget, parkerte stortingsflertallet forslaget kontant der og da. Så egentlig hadde vi kanskje ikke trengt å ha denne debatten, men det er jo en mulighet til å si hva vi mener om disse temaene.

Utgangspunktet for både ILO-konvensjonen, Norges tilslutning og opprettelsen av Sametinget er jo å utjevne de forskjellene som har vært der før, nemlig at noen ikke hadde makt og mulighet til å ivareta sine interesser innenfor det systemet som var. Det var hele utgangspunktet. Og det betyr at det systemet vi hadde før, og det systemet Fremskrittspartiet vil ha, ville overkjøre de samiske interessene. Det vet vi jo fra før. De vil også overkjøre naturhensyn, klimahensyn – alle mulige hensyn skal vike når det er penger som gjelder, for det partiet.

Men jeg er veldig glad for at det er et veldig bredt flertall i Stortinget nå som er helt enige om at tilslutningen til ILO-konvensjonen står fast, og at vi ser stor nytte i Sametinget. For SV er dette en utvidelse av demokratiet – et moderne demokrati der vi ikke ser på det at noen stemmer får mulighet til å uttrykke seg og delta i beslutningsprosessene og også ta beslutninger som angår dem sjøl, som en trussel, men som en utvidelse og en moderne utvikling av demokratiet.

Så er det opp til oss andre også å sørge for at dette blir mulig, og en av tingene som SV kommer til å følge spesielt med på framover, er oppfølgingen av NOU 2016: 18, Hjertespråket. For språket er utrolig viktig for identitet. Den samiske næringen er viktig, ja, det er den, men språket er det som ofte er hele kjennetegnet for identiteten. Mange av de samiske språkene er nå veldig små, veldig utsatt, og det krever at vi gjør tiltak for ikke å miste dem, for de er en svært viktig del av vår kulturarv. Jeg håper at det flertallet som i dag er enige om å gå imot Fremskrittspartiets alle forslag, kan være enige om at vi har en jobb å gjøre for å sikre de språkene framover.

Torhild Bransdal (KrF) [11:23:49]: Noen ganger tenker en: Er det virkelig mulig? Det er ikke så ofte jeg tenker det i denne salen, for heldigvis handler det her stort sett om saklige uenigheter, om prinsipper eller realpolitikk. Men dette forslaget rokker ved kjernen i hvem vi er som anstendige folk, rett og slett.

Hovedprinsippet i ILO-konvensjon nr. 169, om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, er urfolks rett til å bevare og videreutvikle sin egen kultur og myndighetenes plikt til å treffe tiltak for å støtte dette arbeidet.

Norge ratifiserte som første land ILO-konvensjon nr. 169 ved et stortingsvedtak 20. juni 1990. Vårt fedreland er etablert på territoriet til to folk: nordmenn og samer. Begge folk har samme rett til og krav på å kunne utvikle sin kultur og sitt språk.

I Grunnloven § 108 heter det:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.»

Jeg er glad for at et nesten samlet storting står bak dette. Fremskrittspartiet er unntaket, både med dette og tidligere forslag om stemmegivning: legge ned Sametinget, trekke seg fra urfolkskonvensjonen. Jeg gjentar: Er det mulig? Jeg bruker ikke flere ord. Jeg bare sukker og går og setter meg.

Statsråd Linda Hofstad Helleland [11:25:36]: Målet for regjeringens samepolitikk er å legge forholdene til rette for en levende samisk kultur, levende samiske språk og samiske næringer for fremtiden.

Sametinget er samenes folkevalgte organ og regjeringens viktigste premissleverandør og dialogpartner i samepolitiske spørsmål. Representantene fra Fremskrittspartiet sier at bevilgningen til Sametinget finansierer et ekstra unødvendig byråkrati. Det stemmer ikke.

I 2021 fordelte Sametinget 67 pst. av bevilgningene videre til ulike formål. Sametinget gir støtte til kultur- og språktiltak i hele landet og bidrar til å skape arbeidsplasser i distriktene og levende samiske bygder.

I representantforslaget kan vi også lese at Fremskrittspartiet foreslår å overføre flere av Sametingets oppgaver til Kulturdepartementet, altså å flytte oppgaver og arbeidsplasser fra Nord-Norge til Oslo – en ren sentraliseringspolitikk uten reduksjon i byråkrati. Det verken kan eller vil regjeringen støtte.

Det er ikke aktuelt for regjeringen å følge opp noen av de forslagene som ligger i representantforslaget. Det vil bryte med grunnlaget for regjeringens samepolitikk, og det vil være i strid med Grunnloven § 108.

Forvaltningsområdet for samisk språk er sentralt for å opprettholde og videreutvikle språkene. Innenfor forvaltningsområdet er samisk og norsk likestilte språk. Regjeringen mener det er viktig å etablere og bevare tospråklige samfunn der hvor det er mulig.

I arbeidet med å følge opp NOU 2016: 18, Hjertespråket, ser regjeringen og Sametinget sammen på måter å gjøre systemet med forvaltningsområdet mer fleksibelt og bedre tilpasset den samiske språksituasjonen. Vi gjør systemene bedre, vi avvikler dem ikke.

Jeg satt selv som stortingsrepresentant da et stort og tverrpolitisk flertall vedtok Finnmarksloven. Loven legger forholdene til rette for samisk kultur, næringsliv og samfunnsliv i Finnmark. Den ga samer og alle andre finnmarkinger rettigheter til land og vann – og flyttet makten fra staten til finnmarkingene.

Jeg er stolt av at Norge i 1990, som første land i verden, ratifiserte ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Hovedprinsippet i konvensjonen er at urfolk har rett til å bevare og videreutvikle sin egen kultur, og at myndighetene har plikt til å treffe tiltak for å støtte opp om dette arbeidet.

Det er ikke aktuelt for regjeringen å avvikle Finnmarksloven eller tre ut av våre folkerettslige forpliktelser. Utviklingen av norsk samerett og samepolitikk har skjedd i tråd med våre folkerettslige forpliktelser, men ikke alene på grunn av disse.

Jeg er glad for å se at et så stort og bredt flertall i Stortinget står sammen med regjeringen i dette spørsmålet.

Hanne Dyveke Søttar (FrP) [11:39:30]: Først må jeg si at med de holdningene som både statsråden og flertallet i komiteen legger til grunn, ser man lett av vi som bor i Nord-Norge har null verdi såfremt vi ikke tilhører det som de så fint kaller det samiske folk.

Statsminister Erna Solberg uttalte 17. januar 2019: «Vi har ingen lover som skiller på etnisitet.» Både denne saken og sameloven, som skal behandles senere i vår, bekrefter det motsatte, og bekrefter at det dessverre er en akseptert holdning i denne salen.

Statsråden og flertallet i komiteen skriver at Fremskrittspartiet sine forslag er i konflikt med Grunnloven § 108, uten å begrunne hva som er konflikten. Og hva er konflikten mellom § 108 og disse forslagene? I paragrafen står det: «Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for at den samiske folkegruppa kan tryggje og utvikle samisk språk, kultur og samfunnsliv.»

Og da spør jeg: Hva er det i forslagene som er i konflikt med dette? Hva er det i forslagene som sier at vi ikke skal tilrettelegge for å trygge og utvikle samiske språk, kultur og samfunnsliv? Jeg prøvde i stad å spørre statsråden, og jeg fikk ikke svar. Jeg kan heller ikke se at det er gjort en juridisk vurdering av dette. Svaret fra statsråden og merknadene fra flertallet er en partipolitisk vurdering, rett og slett.

Skal vi snakke om Grunnloven, så kan vi også diskutere Grunnloven § 98, for hva står det der? Der står det: «Alle er like for lova. Ikkje noko menneske må utsetjast for usakleg eller mishøveleg forskjellsbehandling.»

Statsråden og flertallet setter altså til side Grunnloven § 98. De aksepterer at vi, som ikke tilhører det samiske folk, blir utsatt for usaklig og uforholdsmessig forskjellsbehandling i Nord-Norge.

Jeg nevnte det i mitt innlegg om nordområdemeldingen: Hvorfor skal en søknad om å bygge på en hytte som ligger langt fra folk, få over seks måneder lengre saksbehandlingstid bare fordi vi bor i Nord-Norge? Det står enkelt og greit i plan- og bygningsloven § 5-4 tredje ledd. Der står det: «Sametinget kan fremme innsigelse mot slike planer i spørsmål som er av vesentlig betydning for samisk kultur eller næringsutøvelse» – uten at det står hva det er.

Det er trist at flertallet aksepterer den forskjellsbehandlingen som foregår, og at de, indirekte, med dette vedgår at vi mennesker som bor i Nord-Norge, ikke er verdt noe hvis vi ikke er samiske.

Kari Anne Bøkestad Andreassen (Sp) [11:42:50]: Jeg skal ikke kommentere selve representantforslaget om oppheving av Finnmarksloven og nedlegging av Sametinget i større grad, annet enn å si at jeg mener det er både historieløst og respektløst.

Jeg vil derimot si litt om fjelloven i Nordland og Troms, som vi i Senterpartiet opplever stadig blir skjøvet ut i det blå. I anmodningsvedtak nr. 837 fra behandlingen av regionreformen i 2017, ble følgende vedtatt:

«Stortinget ber regjeringen utrede å gi fjelloven samme anvendelse i Nordland og Troms som sør for Nordland grense. Utredningen skal legge til grunn at Statskog fortsatt skal beholde ansvaret for skogressursene. Utredningen skal videre legge til grunn at gjeldende finnmarkslov videreføres innenfor dagens fylkesgrense for Finnmark, men ikke utvides til nye geografiske områder.»

Senterpartiet registrerer at alle andre partier er fornøyd med at anmodningsvedtaket er omtalt av Landbruks- og matdepartementet i statsbudsjettet, og at næringskomiteens flertall her støtter opp om at rapporteringen på vedtaket med det var avsluttet. Senterpartiet stemte mot, og vi mener fortsatt at vedtaket må følges opp snarlig.

Regjeringen skisserer en oppfølging gjennom Samerettsutvalget II, på bakgrunn av NOU-en fra 2007, men vi vet ikke om vi da må vente i 14 år til. Vi mener at fjelloven skal følges opp separat og raskt, og det er allerede fire år siden Stortinget fattet sitt vedtak. En videre utsettelse er svært uheldig og svært urettferdig for befolkningen i Nordland og Troms.

Vi i Senterpartiet slutter oss til Utmarkskommunenes Sammenslutning, USS, i denne saken. Senest for fire dager siden hadde USS en grundig gjennomgang med sine medlemskommuner av sitt arbeid for lik og lokal forvaltning i hele landet siden etableringen i 1996.

I nevnte NOU 2007: 13, som regjeringen viser til for å skyve arbeidet med fjelloven inn i oppfølgingen av Den nye sameretten, foreslo faktisk et flertall en fjell-lovmodell for Nordland og Troms. Det er den vi nå etterlyser, og vi mener regjeringens håndtering er unnvikende, og at forskjellsbehandlingen får fortsette.

Jeg må få lov til å gjengi lederen i USS, som sier at det at det er ulike forvaltningsmodeller i Nordland og Troms i forhold til resten av landet, er helt uholdbart, og det er uholdbart at det ikke er gjort noe med for lengst. Store verdier forsvinner fra lokalsamfunnene i disse fylkene, og verdiene går rett til staten.

Senterpartiet mener at det skal være likt i Nordland og Troms som sør for Nordland, nemlig at Statskog og lokale fjellstyrer skal forvalte ressursene i fellesskap, og at fjellstyrene oppnevnes av kommunestyrene. Vi ser at departementet ikke aksepterer kommuner som vedtar egne fjellstyre, det er elleve så langt som har gjort det, og at Statskog videre får forvalte 28 000 km² alene i Nordland og Troms. Vi mener at dette er urettferdig, og at dette er ressurser som burde komme lokalsamfunnene til gode.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [11:46:06]: At Fremskrittspartiet foreslår å legge ned Sametinget, er ikke noen nyhet. Det skjer hvert valgår. I år slår de virkelig på stortromma og vil legge ned Finnmarksloven og også skrote ILO-konvensjonen. Senterpartiet er klar på at Norge og de øvrige medlemslandene i FN gjennom urfolkserklæringen av 2007 har anerkjent urfolks rett til selvbestemmelse, og at urfolk har rett til selvstyre i interne anliggender. Spørsmålet om hvorvidt samene skal ha et folkevalgt organ, er da helt klart et internt samisk spørsmål. Det ligger i selvbestemmelsesretten, og det er opp til samene selv å bestemme om man vil videreføre Sametinget. I Grunnloven § 108 står det følgende:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.»

I det ligger både statens forpliktelser med å legge til rette, og en arbeidsdeling i at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle. Dette er et utslag av selvbestemmelsesretten, både forpliktelsen og arbeidsdelingen. Senterpartiet mener det er viktig å vise tillit til Sametinget. Det er gode grunner for å bidra til videre oppbygging av Sametinget. Det er viktig for staten Norge å ha et organ som har legitimitet til å representere samene. Det er ikke minst viktig for å unngå konflikter, som f.eks. Alta-saken.

Med uttrykk som å vite hvor skoen trykker, osv., er det enkelt å fastslå at ingen kjenner bedre til det samiske samfunnets fortinn og utfordringer enn samene selv. Samene har de beste forutsetninger for å prioritere bruken av virkemidler og effektive tiltak. Det riktige, naturlige og hensiktsmessige er å fortsette med å la samene selv forvalte sin kultur, sine språk og næringer samt utdanning og forskning. Senterpartiet er dypt uenig i at Sametinget bare er et høringsorgan. Det er et organ som utøver samenes rett til selvbestemmelse. Det er demokrati.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [11:49:07]: Som same, som kven, som norsk – jeg er vel en av de få som kan titulere seg som det fra denne talerstolen. La meg først slå fast, til representanten Olemic Thommessen: Nordområdene er tuftet på tre folk. Man må slutte å si at de er tuftet kun på to folk. Det er det norske, det kvenske og det samiske.

Så til saken: Man må bare si at vi dessverre har ratifisert ILO-konvensjon nr. 169 på feil grunnlag. ILO-konvensjonen skal beskytte folkegrupper som lever i stammeforhold. Når man ser på det samiske folk, ja, da kan man til nød si at reindriftssamene lever i et stammeforhold – til nød. Det er nok en av årsakene til at verken Sverige eller Finland har valgt å ratifisere ILO-konvensjon nr. 169. Danmark har gjort det på bakgrunn av inuittene på Grønland.

Fremskrittspartiet er helt enig i Grunnlovens formulering om at vi skal ivareta samisk språk, kultur og samfunnsliv, men de forpliktelsene betinger ikke et sameting. Det betinger ikke en egen finnmarkseiendom, og det betinger heller ikke en egen finnmarkslov. Vi kan ivareta det samiske språket og samfunnslivet på en utmerket måte uten de tingene.

Hjertespråket – det står Fremskrittspartiet fullt bak. Vi skal ivareta det samiske språket. Men jeg vil si til stortingsflertallet her: Det blir for sent å komme om ti, tjue år, når de fleste samiske språkene er dødd ut, og si at vi gjorde feil. Som status er i dag, er det vel stort sett bare det nordsamiske som vil overleve. Siden Sametingets etablering, er vel tilstanden til de samiske språkene bare gått én vei, nedover, og de er i ferd med å dø ut.

Eiendomsretten står sterkt i Norge. Ved etableringen av FeFo var målet å bli herre i eget hus, ble det så fint sagt. Men i praksis er vi finnmarkinger blitt evige leilendinger i eget område med den utviklingen som har skjedd med Finnmarkseiendommen de siste ti årene, ved at FeFo ikke vil selge areal. Vi får kun leie, vi får kun festetomt.

Det er noen som hevder at dette forslaget er historieløst og respektløst. Representanten Bøkestad Andreassen var oppe og ville at Nordland og Troms ved innføring av fjelloven skulle bli likebehandlet med områdene sør for Nordland. Men hun valgte ikke å inkludere Finnmark der, Finnmark må være utenom det. Vil Senterpartiet støtte etablering av Hålogalandseiendommen for Troms og Nordland på samme måte som FeFo?

Hanne Dyveke Søttar (FrP) [11:52:31]: Jeg måtte nesten ta ordet for å få ryddet opp lite grann, synes jeg, for når man hører på innleggene, er det tydelig at det er ganske mange som ikke har satt seg ordentlig inn i saken. Nei, Fremskrittspartiet fremmer ikke forslag i hver valgkamp om dette. ILO-konvensjonen kan kun sies opp hvert tiende år, så forrige gang Fremskrittspartiet foreslo å melde Norge ut av ILO-konvensjonen, var for ti år siden. Neste mulighet vi har, er i 2031, altså om ti år.

Jeg synes det er litt greit at de som uttaler seg om saken, også kjenner historikken. Norge var det første landet som ratifiserte konvensjonen, til tross for at hvis man leser teksten, den originale engelske teksten, er det åpenbart at den er rettet mot urbefolkningen i Sør- og Mellom-Amerika, for å sikre rettighetene til disse.

Jeg kan nevne Argentina, Bolivia, Brasil, Chile, Colombia, Costa Rica, Dominica, Ecuador, Fiji, Guatemala, Honduras, Mexico, Nepal, Nederland, Paraguay, Peru, Spania, Danmark og Venezuela – i tillegg til Norge. Vi merker oss at i Norge brukes denne konvensjonen for å legitimere samiske særrettigheter, til tross for at konvensjonen ikke er ratifisert av Sverige, Finland eller Russland, som også har samisktalende innbyggere.

En liten bønn til slutt: Hvis man skal uttale seg i saken, så sett seg inn i den. Jeg beklager, , men jeg synes fortsatt det er feil: Det er 480 000 innbyggere i Nord-Norge, og det er altså ca. 18 000 som er innmeldt i samemanntallet. De bor i hele landet. Hvis de 18 000 hadde bodd i Nord-Norge, hadde de utgjort 3,75 pst. av vår befolkning. Likevel er det de som har rett til å bestemme over oss. Som enkelte representanter har sagt: Vi er ett folk, vi er ett land. Å akseptere en forskjellsbehandling på grunn av etnisitet og la mindretallet, som er så særdeles lite, bestemme over flertallet, det er ikke rett.

Per-Willy Amundsen (FrP) [11:55:11]: I likhet med forrige taler, Hanne Dyveke Søttar, mener jeg at denne debatten i Stortinget fremstår ikke som den mest kunnskapsrike fra andre partier enn Fremskrittspartiet. Det er kanskje ikke så mye å forvente fra en representant som kommer fra Østfold, selv om han opptrer relativt arrogant overfor dem han er uenig med, men jeg tar det med meg.

Det som er litt mer alvorlig, er at jeg ikke helt klarer å få rede på hva ansvarlig statsråd sitter med av kunnskaper på dette området. Jeg opplever at statsråd Hofstad Helleland – hun må gjerne korrigere meg hvis jeg tar feil – refererer feil til vår egen grunnlov. Hun henviser til at Grunnloven sier at samene er urfolk. Hvis det var riktig det jeg hørte, er det greit om statsråden gjør rede for det og beklager at hun feilinformerer Stortinget, for det er jo faktisk feil. Det som står i Grunnloven, er:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.»

Det er § 108 i Grunnloven.

Jeg stilte statsråden spørsmål om hun kunne definere begrepet urfolk, som altså ikke er omtalt i Grunnloven, men som regjeringen slenger rundt seg med til enhver tid, og jeg har ikke noe annet å melde enn at jeg opplever at statsråden ikke har helt forståelse for det begrepet. Hun sier at i det begrepet, i hvert fall ut fra det svaret hun ga, ligger det at det var de folkene som kom først. Vel, det er ikke det begrepet urfolk handler om. Begrepet «urfolk» handler om en henvisning til den språklige oversettelsen, som for så vidt er en språklig tilsnikelse, av ILO-konvensjonen, hvor man refererer til «indigenous peoples» and «tribal peoples».

Det som er grunnlaget også for regjeringens politikk for å definere samer som urfolk, er at dette var mennesker som bodde i Norge før grensen ble trukket på 1700–1800-tallet. Det er begrepet urfolk, og det er begrunnelsen for at man bruker begrepet urfolk. Det handler altså ikke om hvem som var i Nord-Norge først. Det har bodd folk av ulik avstamning der i mange tusen år tilbake i tid, men det er ikke det dette handler om – det er overhodet ikke det det handler om. Det synes jeg statsråden kan klare opp i, for det er ikke det denne diskusjonen handler om. Det handler om at vi skal ha like rettigheter i dette landet, om at vi som bor i Nord-Norge, uavhengig av hva vi kan vise til av slektstavler, uavhengig av hvor vårt DNA stammer fra, skal ha de samme rettighetene. Det er da det blir så ufattelig at statsråden fortsetter å prate om det (presidenten klubber) som om samene fremdeles er et undertrykt folk i Norge.

Eirik Sivertsen (A) [11:58:36]: Jeg skal ikke sitere Grunnloven, den er nå gjentatte ganger sitert, men mitt syn på forslaget fra Fremskrittspartiet er at de utraderer de aller viktigste verktøyene vi har for nettopp å oppfylle Grunnlovens bestemmelser. Fremskrittspartiet stiller ikke opp noe alternativ til hva vi skal gjøre istedenfor å sørge for – som vi har et ansvar for, og som Fremskrittspartiet heller ikke bestrider – at det samiske folk har de mulighetene til å fortsette å utvikle sitt samfunn, sin kultur og ta vare på sine språk. Det kommer ingen alternativ fra Fremskrittspartiet på det.

Jeg er uenig i det demokratiske synet det er mulig å utlede av den retorikken Fremskrittspartiet bruker, at alle skal klare seg selv best mulig. Den norske stat har systematisk i 150 år forsøkt å utrydde det samiske samfunn, språket og kulturen. Det mislyktes heldigvis. Det har den norske stat, først ved Kongen, uttrykt sin beklagelse for. Det var en trigger for at vi faktisk i denne sal har utviklet lovgivningen, tilpasset norske forhold, for hvordan vi skal sørge for at en minoritet får likeverdige muligheter som majoritetsbefolkningen til å ivareta sine rettigheter.

Det er det denne saken handler om, ikke oversettinger eller andre tekniske greier. Det handler om hvilken politikk vi ønsker å føre for å sørge for at folk i dette landet har likeverdige muligheter. Det har vært nødvendig i likestillingskampen å ta i bruk tøffe lovmessige virkemidler for å sørge for at kvinner som stanget i et glasstak, kan bryte gjennom det. I plan- og bygningsloven har vi i dag særskilte bestemmelser for å ivareta barn og unges medvirkning. Sånn kan man ta sektor etter sektor, og man finner masse unntak og grupperinger.

Men det foregår også noe annet alvorlig i denne saken her i dag. Jeg mener at Fremskrittspartiet med sin retorikk og sine ordvalg bidrar til å bygge opp under de etniske motsetningene som er, som har vært der i mange år, og som vi føler på. Det er sånn stråmannsargumentasjon.

Jeg hørte representanten Amundsen i en slengbemerkning fra Stortingets talerstol si: «og ikke kan de samisk heller». Nei, hvorfor kan de ikke det? Det var fordi staten – vi – nektet dem den opplæringen. Derfor har en hel generasjon, for ikke å si flere generasjoner samer, ikke hatt muligheten til å lære seg sitt eget språk.

Så kan vi ha en diskusjon om hvor mange folk det bor i Norge. Er det ett folk, som det ble sagt her på talerstolen? Er det tre folk, som representanten Strifeldt sa? Vel, i denne salen har et bredt flertall gjentatte ganger, både skriftlig og muntlig, slått fast at den norske stat er dannet på territoriet til to folk. Vi kan godt ta diskusjonen, men inntil videre er det slått fast her.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [12:02:01]: Som jeg var inne på i mitt forrige innlegg, skal ILO-konvensjonen beskytte folkegrupper som lever i et stammeforhold. Vi har de samme forholdene i Norge, Sverige og Finland, men det er kun Norge som har valgt å ratifisere ILO-konvensjon nr. 169. Sverige og Finland har valgt å ikke gjøre det fordi de ikke mener at samene lever i et stammeforhold, slik som ILO-konvensjon nr. 169 peker på.

Jeg merker meg at Senterpartiet og representanten Bøkestad Andreassen mener at Nordland og Troms må behandles likt med områdene sør for Nordland. Jeg merker meg også at Senterpartiet og representanten Bøkestad Andreassen mener at det ikke gjelder Finnmark – vi må ikke likebehandles med resten av landet – og det på tross av at den samiske befolkningen kanskje er like utbredt i Nordland og Troms. Når Senterpartiet er en så sterk forsvarer av Sametinget, Finnmarksloven og Finnmarkseiendommen, framstår det veldig hult og litt merkelig at Senterpartiet ønsker en annen modell i resten av de såkalt samiske områdene enn i Finnmark.

Så er det blitt hevdet at det er litt respektløst og historieløst, dette forslaget fra Fremskrittspartiet. Opprettelsen av Sametinget og samekampen som startet i forbindelse med Alta-aksjonen, framstår i dag som en samisk aksjon, en samisk kampaksjon. For dem som kjenner Alta-aksjonen, var det grunneierne langs Altaelva som startet et grasrotopprør mot utbygging av Altaelva. Forkjemperne og de som sto i bresjen for Alta-aksjonen, har i ettertid ment at det var en tabbe av dem å involvere det samiske aspektet i det. De er ikke rettighetshavere i det området. Men det var vel kanskje det som dannet grobunn for det samiske opprøret som startet i etterkant av Altaopprøret, og for etableringen av Sametinget.

Som jeg var inne på i starten, har vi ratifisert en ILO-konvensjon på helt feil grunnlag. Det hevdes at vi tar dette fram i hver valgkamp – det stemmer ikke. Vi har muligheten hvert tiende år. Sist vi fremmet et forslag i Stortinget om å tre ut av ILO-konvensjon nr. 169, var i 2011. 2021, i år, var neste mulighet, og det er naturlig at Fremskrittspartiet fremmer sin primærpolitikk når vi har muligheten i denne salen.

Statsråd Linda Hofstad Helleland [12:05:13]: Jeg ble litt overrasket over at representanten Amundsen bruker sitt innlegg til å ønske å diskutere Grunnloven og ILO-konvensjonen fremfor å argumentere for sitt eget innlegg, men hvis man ønsker en klarering, både av hva Grunnloven sier, og av hva ILO-konvensjonen sier, vil jeg med glede bidra til å belyse det. Det gjelder også forholdet knyttet til definisjonen av urfolk.

Det finnes ingen generelle eller internasjonalt aksepterte definisjoner av begrepet «urfolk». Vanligvis kjennetegner definisjonen «urfolk» at det ikke er det dominerende folket i de større samfunnene de er en del av, at de har bodd i områder fra langt tilbake og før statens grenser ble fastlagt. Urfolk har som regel en egenart kulturelt basert på naturressursene, og de skiller seg sosialt, kulturelt eller språklig fra den dominerende befolkningen.

Når det gjelder Grunnloven § 108, er den referert flere ganger. Vi forplikter oss som nasjon til å legge til rette for den samiske folkegruppen, at de kan «sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv». Det ligger til grunn for vår politikk.

Vi har forpliktet oss til ILO-konvensjon nr. 169, om urfolk og stammefolk. Den definerer urfolk på følgende måte i artikkel 1, 1 b:

«folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet hører til da erobring eller kolonisering fant sted eller da de nåværende statsgrenser ble fastlagt, og som – uansett deres rettslige stilling – har beholdt alle eller noen av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.»

I Norge er det klart at samene fyller vilkårene i denne definisjonen. I Høyesteretts dom i Selbu-saken av 21. juni 2001 uttales det at ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 1, 1 b, utvilsomt gir samene status som urfolk i Norge, også i det sørsamiske området. Dette ligger til grunn for den norske regjeringens politikk og den politikken som Stortinget fører.

Hvis man fremmer forslag om å legge ned Sametinget eller oppheve Finnmarkseiendommen, skulle man kanskje tro at partiet hadde en interesse av å argumentere for hvorfor det var riktig – hva er målene man vil oppnå, hvorfor vil det bli fordelaktig – fremfor å diskutere noe som alle i denne salen kan samle seg om, nemlig hva Grunnloven sier om samene, og hva Norge har forpliktet seg til gjennom ILO-konvensjonen.

Per-Willy Amundsen (FrP) [12:08:22]: Jeg kan ikke si annet enn at jeg er overrasket over at statsråden er overrasket over at jeg faktisk forventer at statsråden opptrer korrekt, forholder seg til de begrepene regjeringen selv omgir seg med, på en korrekt måte, og ikke bidrar til å trekke denne debatten ned til et lavmål, f.eks. når hun fremstiller det som om dette er en diskusjon om hvem som var her først.

Det som Fremskrittspartiet er opptatt av, er like rettigheter for alle mennesker. Jeg registrerer at man i denne debatten har vært mer opptatt av å slenge ut politiske floskler, komme med festtaler, enn å ta inn over seg den reelle problemstillingen som nordlendinger flest kjenner på, nemlig at Sametinget og samiske krav er med på å spille opp til konflikter, gjør det vanskeligere å utvikle landsdelen og bidrar til at etniske konflikter som overhodet ikke burde være der, faktisk blusser opp. Det er et tankekors.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [12:09:43]: I og med at vi har både landbruksministeren og distriktsministeren i salen, tenkte jeg at jeg skulle ta opp en liten sak med tanke på utviklingen i Finnmark. Når man ser utviklingen i reintallet i Finnmark, kan man si at reintallet nærmest har blitt doblet de siste 60–70 årene. Man opplever nå en utfordring med at man får stoppet en del prosjekt på grunn av hensyn til reindrifta og press på beitemarker. Man ser at den demografiske utviklingen i nord er nokså skral. Man kan si at vi finnmarkinger i stor grad er rødlistet, vi også, på samme måte som samisk språk. Så en liten utfordring til statsrådene er: Ser de utfordringen med Sametinget og samepolitikken som de fronter, og den negative utviklingen med tanke på demografi i nord?

André N. Skjelstad (V) [12:11:27] (ordfører for saken): Presidenten redegjorde for hva saken gjelder.

Komiteen viser i sin innstilling til FNs bærekraftsmål, som er førende for norsk politikk innenfor en rekke områder, inkludert utrydding av sult, økt matsikkerhet og bærekraftig utvikling av byer og lokalsamfunn.

Videre understreker komiteen at jordvern er en forutsetning for framtidig matproduksjon og for matsikkerhet. Vern av dyrka jord vil også bidra til mindre utslipp av klimagasser som følge av mindre behov for nydyrking og mindre karbontap fra jord og vegetasjon.

Det er i innstillingen en rekke merknader fra opposisjonen og fra mindretallet, men flertallet anbefaler at innstillingen ikke vedtas i dag.

Så noen kommentarer til saken:

Venstre ønsker at landbruket skal være på lag med naturen, og jordvern handler også om å ta vare på dyrka og dyrkbar mark. Og som komiteen peker på, er jordvern ifølge FNs bærekraftsmål en forutsetning for framtidig matproduksjon og ikke minst for matsikkerhet. Vern av dyrka jord vil også bidra til mindre utslipp av klimagasser som følge av mindre behov for nydyrking og mindre karbontap fra jord og vegetasjon.

Det er selvfølgelig beklagelig at mye dyrka jord blir bygd ned. Det er ikke noen tvil om det. Kampen om de beste områdene er prekær i mange områder. Det siste eksemplet jeg har, er at Senterpartiet og Arbeiderpartiet ønsker å bygge ned mye av den beste dyrkajorda rundt flyplassen i Namsos.

Det er klart at dette er en krevende situasjon i mange tilfeller. Derfor er vi nødt til å være veldig tydelige på at det skal særdeles gode grunner til for at vi i det hele tatt skal kunne bryte ned dyrka jord. Det jordvernmålet vi fikk på plass i 2015–2016, var viktig, og det er viktig at dette oppfylles framover.

Jeg tror at i dagens situasjon er det rett å vente til vi får en ny strategi framover, og jeg tror også det er viktig at den nye strategien gjennomgås på en skikkelig måte. Derfor støtter vi, og flertallet i komiteen, dagens innstilling.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [12:14:28]: Husker dere norgeskartet foran tavla i 1. klasse – det kartet som vi kunne trekke ned, og som ofte var vanskelig å få opp igjen, fordi rullen hang seg fast? På det kartet var det stort sett to fargenyanser som gikk igjen. Det var grått, og det var grønt – fjell og skog. Kun noen små flekker var gule. Det er vår dyrka mark. Hvis vi studerte det nærmere, kunne vi se at den var å finne rundt Oslofjorden, ved Trondheimsfjorden – og så en flekk ved Jæren. Ellers var de gule flekkene veldig små og lå spredt utover det langstrakte landet vårt.

Det er hele grunnen til at jordvern er så viktig i vårt land: Den fantastisk viktige ressursen er så knapp. Det er kun 3 pst. av det kartet som ble hengende foran tavla i 1. klasse, som er gult, og som er dyrka mark. Grunnen til at folk har bosatt seg f.eks. langs Oslofjorden og Trondheimsfjorden, er at det var der muligheten for å dyrke mark var særskilt god i dette landet. Der er jo presset på jorda også størst. Det gjør at det er viktig for Stortinget å ha en offensiv og framtidsrettet jordvernpolitikk, i kombinasjon med en god jordbrukspolitikk, som sørger for at vi både tar vare på og bruker den knappe jorda vi har.

Derfor er egentlig jordbrukspolitikk i Norge ganske enkelt, hvis vi er enige om målet om at innbyggerne våre skal ha trygghet, og at beredskapen skal bli bedre og ikke svakere. En fornuftig politikk må alltid ta utgangspunkt i nettopp det kartet, det landet vi er, og den naturen vi har. Derfor tar jeg opp forslag på vegne av Arbeiderpartiet, for å sørge for at de gule prikkene kan tas vare på og brukes også i framtiden.

De siste årene med ulike former for uforutsette hendelser, enten det er tørke eller korona, har lært oss at tilgangen på trygg mat er en avgjørende del av samfunnets stabilitet og innbyggernes trygghet. Derfor er jordvernpolitikk også en veldig viktig del av landets sikkerhetspolitikk.

Jeg håper på en god debatt, og jeg håper at vi sammen kan sørge for et mer offensivt jordvernmål i årene som kommer.

Guro Angell Gimse (H) [12:17:28]: Denne regjeringen har gjort mye for å legge til rette for aktivt jordvern. Likevel er det behov for å holde denne fanen høyt. Vi hørte representanten Sandtrøen si her at kun 3 pst. av arealet i Norge er dyrket mark, og kun 1 pst. er til matkorn. Omdisponering av dyrket mark er nå på under 4 000 dekar i året. Til sammenligning har den gjennomsnittlige omdisponeringen vært på 7 600 dekar per år i perioden 2004–2013. I perioden 1994–2003 var den på 11 400 dekar per år. Her har det skjedd formidable ting.

Jordvern er viktig for å opprettholde matproduksjon, og det kan bli nødvendig med prioriteringer rundt hva som kan forsvares av omdisponeringer. Det har vi vært tydelige på i jordvernstrategien som foreligger nå.

Så må vi erkjenne at det er vanskelig å unngå alle omdisponeringer, bl.a. fordi det er nødvendig å gjennomføre prosjekter, f.eks. samferdselsprosjekter. Da er det en avveining mellom flere hensyn. Det gjelder å gjennomføre denne type prosjekter så nennsomt som overhodet mulig, slik at nedbyggingen av dyrket mark blir minst mulig.

Når det nå bygges ned, er det viktig å legge til rette for nydyrking. I 2019 ble det gitt tillatelse til å nydyrke 27 500 dekar. Det er rekordhøyt. Det er vi stolte av å ha bidratt til å få til i regjering.

Vi har en jordvernstrategi som har fungert godt, og vi må fortsette å holde jordvernfanen høyt. Skal vi fortsette å ha et bærekraftig landbruk over hele landet og sørge for at dette opprettholdes for generasjonene etter, må vi fortsette det gode arbeidet.

Geir Pollestad (Sp) [12:19:46]: Representanten Sandtrøen snakka om skulekartet som hang ned. På Sørvestlandet var det sånn at kartet over det heilage landet hadde hengt seg opp, så me fekk aldri ned dei andre karta. Men det var dårlege vilkår òg for jorda rundt Genesaretsjøen og Daudehavet, kan eg seia.

På Jesu tid, som i dag, var mat viktig, og skal me ha tilgang på mat, må me ta vare på den dyrka marka vår. Det er ein knapp ressurs. Me har gode erfaringar med den måten me har jobba på, med å setja oss eit mål og jobba for å nå det målet. Det målet kan òg verta brukt til billeg retorikk, som å laga tidsintervall som passar, og seia at det er betre no enn før – at me byggjer ned mykje, men me nydyrkar òg. Det er ikkje lov. Matjorda er for viktig til å verta triksa vekk gjennom retoriske knep.

Difor er det viktig for Senterpartiet å seia at me ønskjer eit nytt mål på 2 000 dekar per år, som ein veg mot nullvisjonen, som me ønskjer. Representantforslaget vårt har ikkje til hensikt å dra opp all verdas tiltak; det handlar om å setja seg eit mål, og så ber me regjeringa koma med tiltak for å nå det målet.

Men det handlar ikkje berre om målet, det handlar òg om å ha eit kritisk blikk på rapporteringa og måten me rapporterer dette på. Dagens system er ikkje perfekt, for det seier ikkje noko om kor mykje som vert nedbygd kvart år, det seier noko om kor mykje som vert omdisponert kvart år. Me har òg betydeleg med jord i dette landet som økonomisk og juridisk er tapt som dyrka mark, men som ikkje er innrapportert, fordi det skal meir regulering til. Ein har f.eks. ei områderegulering som er veldig detaljert, men på grunn at det her skal på plass ein reguleringsplan, vert det ikkje innrapportert. Men lokalpolitikarane har sannsynlegvis ikkje moglegheit til å stoppa og til å snu. Så det må me ta omsyn til.

I debatten om jordvern er det mykje kreativitet. Noko av det eg på det sterkaste vil åtvara mot, er omgrepet jordbytte – at éin kommune seier: Me byggjer ikkje ned dette området som står til nedbygging i vår kommunedelplan, men då kan de byggja ned desto meir.

Det er ikkje sånn det verkar. Om me skal vera i nærleiken av å nå jordvernmåla – alle partias jordvernmål – har me ikkje rom for å byggja ned alt som ligg til nedbygging i kommunedelplanar. Så det er ein valuta eller eit byttemiddel som ikkje har nokon verdi. Difor har den typen jordbytte berre negative sider.

Med det vil eg ta opp det forslaget Senterpartiet står bak.

Arne Nævra (SV) [12:22:58]: Det er knapt et år siden vi hadde omtrent samme debatt her i salen. Men det gjør den jo ikke mindre viktig. Det er bra at jordbrukspartier som Senterpartiet og SV holder denne saken varm. For, som det er sagt, matjord er en knapp ressurs, det er en livsviktig nasjonal ressurs, og landbrukspolitikken må sikre at matjorda er i god hevd, så man kan produsere minst like godt i framtida og aller helst i et tusenårsperspektiv.

Vi har ikke vært snille med jorda vår, med dyrkamarka vår; vi herjer med den – med hensyn til både utarming og nedbygging. Siden krigen har Norge bygd ned over én million mål dyrka og dyrkbar mark. Det er voldsomt.

Nå er det jo klart at jord ikke bare er jord. Det er stor forskjell på jord også. Bare 1,7 pst., f.eks., av arealet er i klimasonen som er godt egnet til matkorndyrking. Så kan en bare tenke seg hvor lite areal vi snakker om til frukt og grønt. Selveste juvelen her er jo grønnsaksjorda, gartnerjorda, som vi ikke har veldig mye av.

Grønne Lier, der jeg bor, forsyner hovedstaden og mye av Norge med bær og grønt. Heller ikke her holder man fingrene av fatet – eller skal vi si matfatet. Tvert om er det sånn at flere alternativ som Statens vegvesen utreder for nye firefelts E134 til E18, går gjennom noe av den beste matjorda vi har her i landet. Skal det være mulig å utrede sånne traseer i en statlig etat i 2021? Har vi ikke kommet lenger? Det er det naturlig å spørre om. Det samme gjelder Bane NOR, som sjølsagt heller ikke legger bånd på seg når traseer skal vurderes, og som ikke så langt unna anbefaler en løsning gjennom Steinberg i tidligere Nedre Eiker. Flere hundre mål går tapt, og jorder blir delt opp om den anbefalte traseen følges.

E6 nord for Trondheim skal jeg ikke nevne engang.

Om det er noen trøst: Vi var mye verre før. Da bygde vi ned for fote og tok de lettest tilgjengelige arealene først – naturlig nok. Vi kan delvis unnskylde dette med oppbyggingsperioden etter krigen, men nå kan vi ikke unnskylde oss lenger. Når vi nå har klart å komme under det gamle jordvernmålet, eller eksisterende jordvernmål, på 4 000 dekar, må vi kunne sette oss nye mål. SV er med på forslaget om å sette et mål på 2 000 dekar denne gangen for å få flere bak det kravet, sjøl om vi i fjor satte fram et eget forslag om 1 000 dekar.

Jeg skal helt til slutt nevne nye utfordringer som er kommet de siste årene, og det gjelder de nye industrisatsingene våre. Tenk bare på hvor stort areal datasentrene krever. Og jeg ser på statsråden, som bor rett i nærheten av et stort prosjekt på Kvernaland.

Steinar Reiten (KrF) [12:26:29]: I noen saker Stortinget får til behandling, er den reelle avstanden mellom de ulike partiene mindre enn debatter og medieoppslag kan gi inntrykk av. Representantforslaget vi nå behandler, omhandler en slik sak. Vi mener det er rett å si at det økte fokuset på jordvern de siste 15–20 årene etter hvert har utviklet seg til en bred tverrpolitisk dugnad.

Jeg kunne ha brukt dette innlegget til å polemisere om at jordvernmålet som den rød-grønne regjeringen satte i årene fram mot 2013, var mindre ambisiøst enn stortingsvedtaket fra 2015, om å sette et mål om at maksimalt 4 000 dekar dyrket jord skulle omdisponeres årlig fram mot 2020. Det velger jeg ikke å gjøre.

Det var Bondevik II-regjeringen som i 2004 fremmet forslag om å halvere den årlige omdisponeringen av dyrket mark og satte måltallet til maksimalt 6 000 dekar per år. Det lå til grunn for jordvernpolitikken også for Stoltenberg II-regjeringen, og målet ble nådd i 2013.

Det er også grunn til å minne om at forslaget om en innskjerping av jordvernmålet til 4 000 dekar per år, som Stortinget fikk til behandling i desember 2015, ble fremmet av en samlet næringskomité og enstemmig vedtatt. Det unike er at også komitémerknadene til saken, som var ganske omfattende, ble fremmet av en samlet næringskomité, ned til siste komma. Det er ikke hver dag det skjer. Samlet sett viser det en svært gledelig utvikling i norsk politikk.

Hensynet til jordvern har blitt stadig viktigere på alle forvaltningsnivå, også i nasjonal politikk. Det skulle da også bare mangle. Matproduksjon er den mest grunnleggende forutsetningen for en bærekraftig utvikling og for å hindre konflikter og krig. FNs organisasjon for ernæring og landbruk, FAO, slår fast at den globale matproduksjonen må øke med 60 pst. fram mot 2050 for å holde tritt med befolkningsveksten. Da er vern av jordbruksareal en avgjørende forutsetning hvis målet skal nås.

Vi registrerer at Senterpartiet og SV vil definere en ytterligere skjerping av jordvernmålet til maksimalt 2 000 dekar omdisponert årlig fram mot 2026. Det spriker for øvrig i opposisjonen, der Arbeiderpartiet ikke går så langt og ønsker at måltallet skal være 3 000 dekar per år, mens Fremskrittspartiet lar være å sette et måltall, men understreker at de er imot en nullvisjon.

Men igjen: I denne saken mener vi at polemikk ikke er formålstjenlig. Poenget er ikke at det spriker i opposisjonen. Poenget er at en samlet komité står inne i følgende merknad i komiteinnstillingen:

«Komiteen forventer at regjeringen vurderer en innstramming av det fastsatte jordvernmålet når revidert jordvernstrategi legges frem. Komiteen merker seg at regjeringen varsler at de vil vurdere om de skal inkludere et mål for omdisponering av dyrkbar mark i den oppdaterte jordvernstrategien.»

Den varslede revisjonen av jordvernstrategien vil bli presentert for Stortinget om kort tid. Det er forståelig at opposisjonen prøver å ta initiativet nå på oppløpssiden. Vi tar likevel det med stor ro og ser fram til behandlingen av den nye jordvernstrategien når den foreligger. Da bør målet være et bredt forlik om en revidert strategi, slik det skjedde i 2015.

Per Espen Stoknes (MDG) [12:29:39]: Matjorda er eksistensgrunnlaget vårt. Det synes alle å være enige om. Siden mennesket begynte å dyrke jorda for 10 000 år siden, har den vært selve fundamentet for sivilisasjonen. Mesteparten av maten til verdens nær 8 milliarder mennesker kommer fra dyrket jord.

Bare 1 pst. av Norge er egnet til å dyrke matkorn. Samtidig utgjør korn over en fjerdedel av energiinntaket vårt og er dermed den viktigste matvaren i norsk kosthold. Det vesle arealet med norsk kornjord er derfor avgjørende for våre barns matsikkerhet. Miljøpartiet De Grønne mener at Norge trenger et langt sterkere nasjonalt jordvernmål. Vi støtter derfor forslaget om å fastsette målet til maksimalt 2 000 dekar dyrket mark årlig innen 2026. Vi mener at det trengs et eget mål for dyrkbar jord, og vi støtter derfor forslaget om dette.

Men skal matjorda tas vare på for kommende generasjoner, må man gå lenger enn som så. Nedbygging av matjord bestemmes først og fremst lokalt, og når man sitter som lokalpolitiker i en økonomisk hardt presset kommune, er det ikke alltid lett å foreslå eller vedta tiltak som gjør byggeprosjektene dyrere eller begrenser skatteinntektene. Å ta vare på matjorda er et typisk sånt tiltak, så ofte innebærer jordvern å bygge andre steder enn der det er billigst.

Selv om jeg ikke tviler på de fine intensjonene og de fine ordene til Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som stadig fremmer gode forslag, som i den innstillingen vi debatterer her i dag, er jordvern vanskelig å følge skikkelig opp der det gjelder, nemlig i lokalpolitikken. Av de 25 kommunene som har bygd ned mest dyrket og dyrkbar jord i perioden 2017–2019, var 16 styrt av enten Arbeiderpartiet eller Senterpartiet.

Med svake nasjonale føringer er det lett å si ja til nedbygging. Men jordvern er en nasjonal interesse. Både for miljøet, matsikkerheten og barna våre er det avgjørende at vi slutter å bygge ned dyrket og dyrkbar jord.

Miljøpartiet De Grønne mener det er åpenbart at matjorda trenger et nasjonalt vern. Derfor fremmer vi to løse forslag i dag. Vi ber regjeringen foreslå endringer i jordloven som gir dyrket og dyrkbar jord et reelt vern gjennom en vesentlig innstramming i muligheten for å gi dispensasjoner. I tillegg ber vi regjeringen sørge for at dispensasjon fra vernet av dyrket og dyrkbar jord kun skal kunne gis av en nasjonal planmyndighet.

Med det tar jeg opp våre forslag, og vil for øvrig nevne at Une har fått barn i dag!

Statsråd Olaug Vervik Bollestad [12:32:55]: Den aller mest grunnleggende forutsetningen for et aktivt, framtidsrettet norsk jordbruk og norsk matproduksjon er at vi tar vare på matjorda – uten jord, ikke noe jordbruk. Jeg er glad for alt positivt engasjement for matjorda vår. Økt bevissthet rundt verdien av å ta vare på dyrkbar og dyrket jord er viktig, og det gir resultater. I mars kom tall fra SSB som viser at vi ligger an til å nå det nasjonale jordvernmålet for fjerde året på rad.

God matjord er en knapp ressurs i Norge. Det har mange sagt på denne talerstolen. Vi har bare 3 pst. dyrket mark, og mye av det er små teiger og krevende terreng. Det er annerledes med f.eks. landet Danmark, hvor om lag 60 pst. av landarealet er dyrket mark. Jordvern er ikke bare viktig for jordbruket nå, det er også viktig for framtiden. Å ta vare på matjorda er viktig for oss alle.

Bærekraftsmålene vi har forpliktet oss til, handler bl.a. om å utrydde sult, oppnå matsikkerhet og utvikle bærekraftige byer og lokalsamfunn. Hvis vi skal nå disse målene, er og blir også jordvern viktig. Derfor sendte jeg som statsråd, sammen med kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup, et brev til alle kommunene og fylkeskommunene i vår der vi var tydelige på at jordvern er av nasjonal interesse, og at kommunene må bidra til å redusere omdisponering av dyrket mark. Det handler om grunnlaget for lokalt næringsliv, men det handler også om beredskap, og det handler til sjuende og sist om matsikkerhet. Jeg opplever at kommunene tok signalene, ikke bare da brevet kom, men også før det.

Jordvern er ikke noe vi kan krysse av på en liste og si at nå er vi ferdige med den saken. Vi må holde dette varmt hele tiden, være utrolig bevisste, og vi må gjøre det vi kan for å bli bedre også framover. Derfor kommer jeg snart med en oppdatert jordvernstrategi der vi også vurderer måltallet for årlig omdisponering. Jeg ser fram til å levere strategien til Stortinget før denne sommeren.

Geir Pollestad (Sp) [12:47:38]: Etter det venlege hintet frå presidenten tidlegare i debatten, vil eg starta med å gratulera presidenten med dagen.

Så har eg lyst til å bidra litt inn i historieforteljinga til representanten Reiten. Han framstilte det nærmast som at det var god stemning då eit samla storting gjekk inn for eit jordvernmål på 4 000 dekar. Det er nok rett å seia at ein vart einige om målet og verkemidla, men det var til betydelege protestar, særleg frå dåverande statsråd Listhaug og hennar parti. Men det var eit fleirtal på Stortinget som ønskte ei innskjerping av jordvernet, og det opplever eg at det er på Stortinget no òg.

Så håpar eg at statsråden i arbeidet med strategien tek på alvor dei utfordringane som har kome fram, bl.a. gjennom ein del oppslag i Nationen, knytt til korleis ein måler omdisponering. Dagens mål rapporterer ein inn gjennom KOSTRA på det tidspunktet eit areal ikkje skal regulerast ytterlegare, og dette gjer at det blir ein mismatch mellom den faktiske nedbygginga og nedbygginga som vert innrapportert. Over tid vil sannsynlegvis desse møtast, men ein har jo kommunar som kan få jordvernprisen eitt år, men tre år før hadde dei kanskje omdisponert eit par tusen dekar og har då ein utbyggingsreserve i lang, lang tid framover.

Det andre er å sjå på og kartleggja nasjonalt kor mykje jord det juridisk og økonomisk ikkje er handlingsrom til å behalda som dyrkamark, men som ikkje er innrapportert. Det trur eg i hovudsak handlar om områderegulerte område.

Så er det òg ein fare med å knyta dette for mykje til den fysiske nedbygginga, for då vil ein ikkje sjå på retninga av utviklinga før det kanskje er altfor seint. I tillegg vil eg understreka kor viktig det er å ha merksemd på jordvern i samband med både vegutbygging, jernbaneutbygging og flyplassutbygging. Som tiltak me ønskjer i ein sånn plan, er det mange ting ein kunne peikt på. Ein kan peika på tredje rullebane på Gardermoen som det mest konkrete eksemplet, og ein kan peika på openheit rundt opsjonsavtaler som eit viktig verkemiddel. Eg trur at ein òg må gjera eit verdival: Skal lokalpolitikarar fullt ut ha rett til å byggja ned livsgrunnlaget for komande generasjonar? Eller kva er viktigast av lokaldemokrati og jordvern? For Senterpartiet er matjorda ein nasjonal ressurs som krev ei nasjonal forvalting. Det kan statsråden ta med seg som eit innspel i det vidare arbeidet.

Statsråd Olaug Vervik Bollestad [12:50:52]: Jeg takker representanten for kommentarene, for når det gjelder mål – hvor vi måler, og hva vi registrerer i – har jeg som statsråd bedt NIBIO, før denne diskusjonen kom opp i avisen Nationen, om å se på nye måter å kunne måle og registrere dette på, nettopp fordi det er en mismatch mellom det som er registrert, det som er omdisponert, og det som reelt er nedbygd hvert år. Den oppgaven har NIBIO allerede fått. Hvis representanten også, som jeg antar, er veldig opptatt av samferdsel, står det også i en kommentar i den nye NTP-en at jordvern skal være viktig videre inn når en skal velge traseer, enten det gjelder for vei eller for bane, for vi har ikke for mye av det i det hele tatt.

Så viser representanten også til opsjonsavtaler, jeg tror vi har et ganske felles engasjement der. Det er jo en utfordring i seg selv, og den vil jeg komme tilbake til på egnet måte, enten gjennom strategien – eller hvor jeg vil legge det. Men det er en viktig bit av det som er utfordringene.

Til slutt: Jeg hører representanten si at det er bedre vi trekker disse beslutningene til det nasjonale. Jeg mener vi skal ha nasjonale mål hvor statsforvalterne faktisk skal tilse at disse målene holdes. Jeg mener også at det er ganske god kompetanse i lokalbefolkningen og hos lokalpolitikerne, som vet hvor skoen trykker når det gjelder å klare å ivareta gode beslutninger – hvis vi legger gode rammer rundt dette og også er med og støtter opp om prosessene og vedtakene som blir gjort. Vi har de siste årene vist at vi faktisk også er i stand til å stå i den stormen, for det er en storm, og det er lobbyvirksomhet. Men lokalpolitikere som mener at denne jorda er det viktigste for dem, de gjør det, de gjør det gjerne og med glede.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [12:54:03] (ordfører for saken): Vi skal prate om en av juvelene i norsk matproduksjon og norsk matkultur. Det er, som komiteen skriver, en næring som bidro til bl.a. annet sju medaljer i oste-VM for bare to år siden, og det er en næring som har hatt en voldsomt positiv utvikling de siste årene. Som næringskomiteen beskriver: Det er investert 100 mill. kr i prosjektet «Friskere geiter». Det har gitt veldig gode resultater. Bevisst og faglig godt utført arbeid med både avl, helse og fôring har gitt oss noen av de friskeste dyrene i verden, og det er næringskomiteen imponert over og framhever i innstillingen.

Denne saken er egentlig en direkte fortsettelse av saken som vi hadde i stad. Det handler om at vi skal ha en matproduksjon som er basert på det landet vi er, den naturen vi har. Næringskomiteen skriver at det er vel ingen andre dyr som er så flinke til å utnytte ulendt terreng som det geita er, og da kan man ta i bruk beiteressurser som ellers ville råtnet og gått til spille, hvis vi ikke hadde hatt en drøvtygger som geita.

Dessverre ser vi at denne næringen er under press. Som det kommer fram i innstillingen, er det også enkelte nye fjøs og nylig gjennomførte investeringer hvor brukere vurderer om man skal trappe ned. Derfor trengs det en plan, det trengs en bedre politikk for å sikre geitas framtid i Norge. Det blir rett og slett mindre av det Stortinget er enige om at vi skal ha mer av i norsk jordbruk, så politikken må være basert på kartet og den naturen vi har. Der har naturligvis også samvirkene et ansvar for å følge opp at dette kan skje i praksis, med både slakterier, ysterier og mottak av melk for geiter, sånn at den produksjonen er mulig å gjennomføre rundt omkring i hele landet. Så det er et ansvar vi på Stortinget og næringen deler.

Men der næringskomiteen skiller lag, er et viktig punkt å få fram for oss i Arbeiderpartiet og på rød-grønn side, for i innstillingen kan man lese at vi nærmest får kritikk for å engasjere oss i kampen for en plan for geita. Det tar vi med veldig lave skuldre fordi vi mener at saken er så viktig at her trengs det handling. Hvis ikke kan vi rett og slett risikere å få mange færre geitebruk de neste årene – på tross av det gode arbeidet som er lagt ned i avl, helse og utvikling av fôr til dyrene våre.

Med det tar jeg opp forslaget som Arbeiderpartiet er en del av.

Geir Pollestad (Sp) [12:57:21] (leiar for komiteen): Det er mange grunnar til å verta glad av geitepolitikk, for geita er så mykje meir enn berre eit dyr som gjev oss kjøt og mjølk. Dyra har vore i landet i hundrevis av år, dei er dei beste til å pleia kulturlandskapet, og dei er sjølve bildet på eit aktivt og levande distriktslandbruk.

Dessverre har geitene i Noreg opplevd tilbakegang dei seinare åra, og det er her komiteen skil lag, mellom regjeringspartia og Framstegspartiet, som seier at det går bra som det går, i motsetning til opposisjonen elles, Senterpartiet, Arbeidarpartiet og SV, som ønskjer å ha ein målretta innsats for å snu ei negativ utvikling.

Dette handlar om så mange ting. Det handlar om ein kan få kjedene, kjedemakta, til å gjera meir for å få selt geiteprodukt i Noreg. Det er ikkje sånn at det er forbrukarane som kvar dag vel vekk produkt frå norsk geit. Det er val som vert tekne på innkjøpsavdelinga hjå dei tre kjedene våre. Me har òg ein situasjon der me har eit makstak på mjølkeproduksjon for geit på 900 000 liter. Det er vanvitig høgt. Me må spreia denne produksjonen på fleire.

Me har òg eit helseprosjekt, Friskere geiter, som er ei suksesshistorie, som andre næringar, andre produksjonar og andre land definitivt kan læra av.

Det trengst difor ein sterkare politikk for å få meir etterspurnad etter geiteprodukt, men òg auka produksjon og fleire geiter i Noreg.

Eg registrerer at Høgre, Venstre og Kristeleg Folkeparti er veldig bekymra for at dette kan gå ut over og svekkja forhandlingsinstituttet. Det er det ikkje noko som helst grunnlag for. For jordbruksforhandlingane skjer ikkje i eit vakuum, jordbruksforhandlingane skjer gjennom at Stortinget seier noko om tiltak, verkemiddel og mål, og utformar politikk, f.eks. ein handlingsplan, og så er det partane som på bakgrunn av den utforma politikken har forhandlingar. Jordbruksforhandlingane går føre seg innanfor ramma av den politikken Stortinget har trekt opp, men det vil sjølvsagt vera faglaga som i forhandlingar med staten vel enkelttiltak.

Vårt representantforslag er mykje meir. Det handlar om å ha ein storstilt og målretta innsats for å få fleire geiter i Noreg. Det vil heile landbruket tena på, og det vil gjera at Noreg vert eit finare land å bu i og å vera turist i.

A ndré N. Skjelstad (V) [13:00:41]: Det er helt korrekt, det representanten Pollestad sier, at jordbruksforhandlingene ikke foregår i et vakuum, men samtidig er det ganske spesielt at partiet som Pollestad representerer, bortimot vil instruere hva partene skal bli enige om fra denne salen.

Det er ikke til å komme fra at geita er viktig. Den er viktig som en kulturlandskapspleier, definitivt. Den er viktig med tanke på produksjon av melk til ost, og ikke minst også med tanke på kjøttproduksjon. Men det er heller ikke til å komme fra at fra 1990 og fram til nå, som også landbruksministeren peker på i sitt svarbrev, har dette gått ned.

På 1990-tallet var det stimulert til klyngeproduksjon, for å si det sånn, for å samle geiteprodusenter mest mulig i ett område, for å gjøre logistikken enklere for TINE når de skulle hente melk. Det er for så vidt ikke denne salen som har lagt hindringer for produksjonen, det er samvirket selv som på mange måter har vist veien, at de ikke nødvendigvis ønsker det fantastiske produktet som representanten Sandtrøen var inne på. Så det ligger et betydelig ansvar hos samvirkeorganisasjonene når det gjelder dette.

Per i dag er det, som også ministeren viste til, et overskudd i produksjonen. Selvfølgelig er det også her muligheter for mange typer produkter framover, men først og fremst hviler dette ene og alene på hvordan det er rigget med hensyn til å ta imot produktene fra geiteproduksjonen. Der kan jeg vanskelig se at vi kan detaljere og detaljstyre samvirkeorganisasjonene. Jeg registrerer for så vidt at representanten Pollestad ønsker det, noe jeg synes er litt spesielt.

Det er ingen tvil om at vi ønsker mer geiteproduksjon der det er mulig, men her må det på mange måter spilles på lag med landbrukets egne organisasjoner. Det tror jeg vi må kunne overlate til dem, selv om vi stimulerer, og selv om vi mener at geita er positiv både for det norske landskapet og ikke minst med tanke på de mulighetene som er når det gjelder kjøtt og melk.

Steinar Reiten (KrF) [13:03:50]: Geitenæringen har lange tradisjoner i Norge, og geita har fortsatt en viktig rolle i norsk landbruk, både med tanke på meieriprodukter av høy kvalitet og i økende grad også kjøtt. I tillegg er geitehold et viktig bidrag til å holde kulturlandskapet åpent. Det er også grunn til å gi næringen honnør for et særdeles vellykket avlsarbeid de siste tiårene. Det har bedret dyrehelsen og gitt bedre kvalitet på meieriprodukter som blir framstilt av geitemelk.

Det er likevel et faktum at antallet aktive geitebønder har gått kraftig ned de siste 30 årene. Rundt 1990 var det ca. 1 000 geitemelkbruk i Norge. I 2020 var tallet redusert til 269. Likevel er det ikke slik at geitenæringen er blant de sektorene i landbruket som kommer dårligst ut inntektsmessig. Onsdag i forrige uke presenterte avisen Nationen de siste oppdaterte tallene fra Budsjettnemnda for jordbruket, som partene legger til grunn for jordbruksoppgjøret. Der framgår det at et referansebruk med 144 årsgeiter faktisk har et beregnet vederlag til arbeid og egenkapital som ligger høyere enn f.eks. et melkebruk med 49 årskyr. Det viser at de grepene som er tatt av staten ved regjeringen og faglagene i fellesskap gjennom jordbruksoppgjørene de siste årene, har gitt god effekt for de gjenværende geitebøndene.

I det siste ordinære jordbruksoppgjøret, i 2019, før koronapandemien, ble dyretilskuddet til melkegeiter økt med 190 kr per dyr for bruk med opptil 125 geiter og 100 kr per dyr for bruk med over 125 geiter. Samtidig ble utmarksbeitetilskuddet økt med 114 kr per dyr. Det har vært et viktig bidrag til å styrke økonomien til geitebøndene, og tallene fra budsjettnemnda viser at effekten har vært god. I tillegg kan geitebønder søke på ulike statlige virkemidler over jordbruksavtalen, som f.eks. tilskudd til tiltak i beiteområder og SMIL-midler til kulturlandskapspleie.

Samtidig er det viktig å understreke at produksjonen av geitemelk må samsvare med etterspørselen i markedet. Over tid har det vært overkapasitet i næringen, og for 2021 er det prognosert en melkeleveranse på 19,9 millioner liter geitemelk, mens det kommersielle behovet er anslått til 12,9 millioner liter.

Det er bred tverrpolitisk enighet om å videreføre tiltak som bidrar til å sikre at geitenæringen skal ha en framtid i norsk landbruk og med en tilfredsstillende inntektsutvikling. Likevel er både forslagsstillerne og opposisjonen for øvrig kjent med at den norske landbruksmodellen er basert på årlige jordbruksoppgjør. Der blir det gjort krevende avveininger når kravene skal utformes. Det er også slik at faglagene gjennom bondesamvirkene, i dette tilfellet TINE, har ansvaret for markedsreguleringen. Det innebærer at markedet til enhver tid må være i balanse med de inntektsmessige strukturelle ulempene det kan medføre for produsentene, samtidig som en best mulig markedspris skal tas ut i markedet.

At forslagsstillerne og de øvrige opposisjonspartiene likevel velger å fremme forslag som bryter med de bærende prinsippene, er for oss vanskelig å forstå. Hvis Stortinget skal begynne å gi føringer for prioriteringene i et jordbruksoppgjør samtidig som partene forbereder årets forhandlinger, gjør vi hele landbruket en bjørnetjeneste. Da er vi er med på å grave fundamentet vekk under selve forhandlingsinstituttet.

Statsråd Olaug Vervik Bollestad [13:07:04]: Jeg deler forslagsstillernes syn på at geita er et viktig husdyr i norsk landbruk. Geita produserer mat på ressurser som ellers ikke er nyttbare til menneskeføde, og bidrar ikke minst til kulturlandskap og matkultur som det er svært verdifullt å ta vare på og ikke minst videreutvikle.

Forutsetningene for å øke markedet for norsk geitemelk har aldri vært større. Målrettet avl har bidratt til sterk kvalitetsheving og større verdiskapingspotensial. Samtidig gjorde prosjektet Friskere geiter, som flere har nevnt her, det mulig å sanere deler av bestanden av melkegeiter for tapsbringende sykdommer. Friskere dyr, friskere geiter, har lagt grunnlag for en varig standardheving i geiteholdet med betydning ikke minst for bedre dyrevelferd, økt ytelse, mindre kraftfôrforbruk og bedre melkekvalitet med større anvendelsesmulighet enn det som var før.

Det er store muligheter for lokal verdiskaping og småskalaproduksjon for produsenter av geitemelk. En større andel av geitemelk enn av kumelk foredles lokalt. Når norske geitoster ble tildelt hele sju medaljer i Oste-VM i 2019, illustrerer det at norske geitebønder leverer gode råvarer og har initiativ og ståpåvilje som borger godt for både geitenes og næringens framtid. Jeg vil også peke på de mulighetene som ligger i bruk av geit til mer enn melkeproduksjon, og jeg utfordrer bransjen til å satse.

Norsk geitenæring stimuleres i dag gjennom en rekke virkemidler gjennom jordbruksavtalen. Det omfatter både produksjonsrettede virkemidler, tilskudd til dyr på beite, velferdsordninger og ulike former for utviklingsmidler og bedriftsrettede virkemidler. Samlet sett skal disse virkemidlene bidra til at næringen har rammevilkår som gir mulighet for utvikling og framtidstro og til å kunne utnytte de særegne kvalitetsfortrinnene som norsk geit faktisk har. Utover dette utarbeides det strategier for landbruksbasert næringsutvikling på både nasjonalt og regionalt nivå som danner et viktig grunnlag for utviklingen framover i tid.

Jeg mener det er godt grunnlag for en positiv utvikling for norsk geitenæring, og at geita også for framtiden vil være et viktig dyr i norsk landbruk. Jeg kan derfor ikke se at det er behov for en egen handlingsplan for utvikling av geiteholdet der vi er nå.

Steinar Reiten (KrF) [13:21:27]: Vi registrerer som forventet at representantene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet avfeier den bekymringen som kommer til uttrykk i merknader fra flertallet om at forslag av den typen vi behandler her, kan bidra til å svekke forhandlingsinstituttet. Det at representantene bruker så pass mye tid og energi på å avfeie det, viser at vi har truffet et ømt punkt.

For å anskueliggjøre dette lite grann refererer vi til et forslag som Arbeiderpartiet fremmet i april 2018, altså bare noen få uker før jordbruksoppgjøret skulle starte det året. Det var et forslag som ble kostnadsberegnet av Agri Analyse til ca. 1,5 mrd. kr i året i uoverskuelig framtid. Til sammenlikning er det kravet som jordbruksorganisasjonene har satt fram i dag, på litt over 2 mrd. kr. Det betyr at Arbeiderpartiet fremmet et forslag, tre uker før forhandlingene skulle starte, med en kostnadsramme tilsvarende 75 pst. av det som i dag er landbrukets krav.

Jeg ser også i det som har kommet fra landbruket i dag, at Norges Bondelag velger å prioritere sau og lam som en næring de vil løfte fram i årets forhandlinger, mens Senterpartiet har fremmet et forslag om at det er geitenæringen som skal prioriteres. Da har jeg lyst til å spørre representantene Pollestad og Sandtrøen: Ser man virkelig ikke at dette er problematisk? Man kan fremme slike forslag når man er rimelig sikker på at de ikke vil bli vedtatt, men la oss nå si at dette hadde blitt vedtatt i Stortinget – den planen Arbeiderpartiet fremmet i 2018, den handlingsplanen Senterpartiet fremmer i dag. Hvordan skulle partene forholdt seg til det, når forslaget er til behandling i Stortinget samme dag som bondeorganisasjonene legger fram sine krav? Det synes jeg vi bør få et svar på.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [13:23:40]: Det skal Reiten få et svar på.

Det er vanlige folks tur til å få arbeid og trygghet i hele landet vårt. Den politikken vi vedtar her, skal virke positivt for innbyggere og lokalsamfunn i mange år framover. Det er der det er en liten misforståelse ute og går, for våre forslag – Arbeiderpartiets opptrappingsplan for 2018-våren – satte egentlig spikeren på hodet i de problemene som oppsto bare to måneder etterpå, med tørken, men ble dessverre nedstemt. Hvis den planen hadde blitt vedtatt, ville selvfølgelig næringen nå hatt langt flere og sterkere positive verktøy til å fornye melkeproduksjonen rundt omkring i hele landet vårt. Det ville gitt oppdrag til snekkere, elektrikere og andre servicenæringer rundt omkring i hele landet, som nå virkelig trenger aktivitet og oppdrag. Det ville vært en storstilt positiv investering for at folk kan bosette seg, jobbe og bo i hele Norge – som vi trenger mer av.

Så ja, politikken vil være virkningsfull. Den vil virke over flere år – på samme måte som opptrappingsvedtaket gjorde i sin tid. Og da kan vi jo utfordre representanten Reiten tilbake: Mener han det var feil at Stortinget i sin tid gjorde et klart og tydelig opptrappingsvedtak som flere partier sto bak, og som over mange påfølgende år ga grunnlag både for fornuftige investeringer basert på de naturressursene som lå rundt omkring i landet, og for å sørge for en bedre økonomi i driften?

Det tror jeg ikke Reiten vil si var dumt. Det var tvert imot veldig smart for landet vårt, og vi trenger nå offensiv politikk som tar utgangspunkt i realiteten på bakken og hva de faktiske tallene fra SSB viser om hvor stor andel av befolkningen som er i arbeid – eller hvor liten andel som er i arbeid. I mitt eget hjemfylke er det i enkelte kommuner opp mot 40 pst. som står utenfor arbeids- og næringslivet. Selvfølgelig skal nasjonalforsamlingen gjøre offensive vedtak som ser flere år fram i tid, for å sikre folk arbeid og trygg mat. Det skulle bare mangle. Det er vår viktigste oppgave her på Stortinget.

Steinar Reiten (KrF) [13:26:25]: Representanten Sandtrøen skal få svar. Det han refererer til, skjedde i forbindelse med at regjeringen Solberg la fram sin stortingsmelding om landbruket. Det er i sånne situasjoner Stortinget skal gi føringer og male med bred pensel og fortelle regjeringen hva kursen videre skal være. Det interessante den gangen var at både Arbeiderpartiet og Senterpartiet visste at de var uten enhver reell innflytelse i Stortinget. Kristelig Folkeparti skrev veldig mange av de merknadene som komiteen etter hvert sluttet seg til, og det ble lagt føringer for en landbrukspolitikk som vi står ved i dag, og som vi føler at vi kan vise fram med stolthet når denne perioden nå går mot slutten.

André N. Skjelstad (V) [13:27:31]: Jeg satt og hørte med interesse på representanten Sandtrøens innlegg. I mitt åpningsinnlegg i denne saken var jeg også litt innom samvirkebedriftene, som faktisk er en del av det totale grunnlaget. Representanten Sandtrøen beveger seg litt mer mot et bilde som handler om arbeidsledighet og slikt, og det kan være at det hadde vært interessant å debattere det.

Men vi har nå en sak foran oss som dreier seg om et Dokument 8-forslag om geitas framtid. Det er interessant hvis vi går til det skrittet at vi bortimot skal instruere foredlingsbedriftene og foredlingsindustrien eid av landbruket selv – for det er jo det det på mange måter egentlig legges opp til av flere representanter som har vært med og talt for dette forslaget. Det har representanten Sandtrøen ikke nevnt med et eneste ord, annet enn at han sa at det også lå et ansvar på dem. Men han sa heller ikke hvordan dette skulle gjøres. Skal vi instruere fra Stortinget hvordan det skal legges opp, hvordan de skal drive økonomien framover – som vil styrke næringen, som vil styrke distriktslandbruket, som vil styrke helheten, som også vil legge til rette for flere arbeidsplasser, og ikke færre?

Så kan vi gjerne ha gode intensjoner rundt geitenæringen. Jeg husker tilbake til 1990-tallet, da TINE la opp til klyngedrift og deretter kjøpte ut de fleste innenfor geitemelkproduksjon i Trøndelag, fordi det med tanke på logistikken ikke var liv laga å drive dette videre.

Det vi legger opp til i dag, er å instruere landbruket. Selv om Bondelaget er positive til dette, er jeg mektig overrasket over at en vil instrueres på denne måten. Jeg trodde at de ville klare å finne ut hvordan økonomien skulle rigges i både foredlingsbedriftene og industrien og ikke minst for landbruket. Når vi ser svaret fra statsråden, har vi et overskudd innenfor geitemelkproduksjon per i dag på røffly 7 000 tonn, etter hva jeg kan se. Noe svar har ikke representanten Sandtrøen. Han kommer med mange flotte tranmælske postulater uten i det hele tatt å bevege seg inn på hva saken gjelder. Nå håper jeg at herr Sandtrøen på det siste minuttet han har igjen av sin taletid, kan gi oss svar på hvordan foredlingsindustrien og vi skal gjøre dette.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [16:04:35] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for veldig godt samarbeid i denne saken, som også har resultert i at partiene har samlet seg om et felles forslag, som jeg vil komme tilbake til.

Saken gjelder et representantforslag om voksen stebarnsadopsjon, fremmet av Fremskrittspartiet. Dette er jo en sak som ikke gjelder særlig mange, men for dem det gjelder, er det veldig viktig. Det er forståelig at barn i voksen alder som ønsker å bli adoptert, forventer at deres mening tillegges tyngde i en sånn beslutning.

Samtidig er ikke vi i Kristelig Folkeparti enig i forslagsstillers ønske om at dette skal være noe som det voksne barnet skal bestemme selv, for det er gode grunner for at staten skal ha ansvar for adopsjon. Adopsjon endrer rettslige familiebånd med endelig virkning og har dermed store rettslige konsekvenser for alle de berørte i saken. Det er derfor ikke bare hensynet til den som søkes adoptert, som skal vektlegges, men også hensynet og dermed også rettssikkerheten til andre som berøres.

Selv om adopsjonsmyndighetene skal legge til grunn å vektlegge partenes eget syn på adopsjonsspørsmålet, framgår det av lovens § 16 og av forarbeidene at adopsjonsmyndighetene også skal vektlegge andre forhold. I svarbrevet fra statsråden 1. mars 2021 til komiteen peker han på at representantforslaget ser ut til å bryte med et langvarig prinsipp i norsk rett om at man ikke selv kan bestemme eller avtale hvem som skal være ens rettslige foreldre. Etablering og overføring av rettslig foreldreskap er i dag et offentlig ansvar, og voksne kan heller ikke kreve at rettslige familiebånd oppheves, selv om de mener å ha gode grunner for det.

Med bakgrunn i enkelthistorier som har blitt fortalt i media den siste tiden, er det grunn til å tro at man i noen saker burde ha vektlagt det voksne barnets mening noe mer. Derfor er Kristelig Folkeparti glad for at komiteen i Innst. 347 S har samlet seg om et felles forslag til vedtak. Men etter at innstillingen ble avgitt, har komiteen kommet til at vedtaket har en noe uheldig formulering, så på vegne av komiteen vil jeg derfor gjøre følgende retting i forslaget til vedtak nevnt på sidene 2 og 3 i innstillingen: Ordene «utrede og» tas ut. Dermed får forslaget til vedtak fra komiteen følgende ordlyd:

«Stortinget ber regjeringen sikre at det myndige barnets mening vektes tyngre i saker om voksen stebarnsadopsjon.»

Jeg håper at Stortingets anmodningsvedtak kan bidra til at en i saker der voksne stebarn ønsker å bli adoptert, med alle hensyn ivaretatt, skal få en best mulig mulighet til å lykkes med nettopp det.

Silje Hjemdal (FrP) [16:07:31]: Av og til behandler vi i denne salen saker som ikke nødvendigvis angår så utrolig mange mennesker. Dette er likevel prinsipielt viktig, og det betyr veldig mye for de enkeltmenneskene det berører.

Det er en kjensgjerning at det ikke foretas særlig mange voksne stebarnsadopsjoner hvert år, ei heller er det mange saker som avslås. Av dem som avslås, er det enda færre som avslås med begrunnelsen barnets beste. Barnet er her også en voksen person. Det er egentlig sakens kjerne: Barnet er voksent.

I loven om stebarnsadopsjon har man som utgangspunkt i sånne saker at det dreier seg om stebarn som fortsatt er barn. Voksne stebarn omfattes også av loven og dermed også av bestemmelser som dreier seg om barnets beste.

Ikke i noen andre saker behandler vi voksne mennesker sånn. Kun mennesker som er utilregnelige eller demente fratas retten til å vite hva som er deres eget beste. Men i denne sammenhengen gjelder dette også voksne stebarn. Jeg mener det er en grov umyndiggjøring av voksne mennesker, og det er nettopp bakgrunnen for representantforslaget fra Fremskrittspartiet.

Statsråden argumenterer i sitt brev til Stortinget mot representantforslaget fordi han peker på at det ikke er opp til enkeltpersoner selv å bestemme eller avtale hvem som skal være ens rettslige foreldre, men dette er heller ikke det representantforslaget går inn for. Representantforslaget tar kun til orde for at voksne selv skal få bestemme hva som er til deres eget beste.

Det kan være andre årsaker til at statsforvalteren eventuelt avslår søknaden om voksen stebarnsadopsjon, men det er som sagt ikke det dette representantforslaget fra Fremskrittspartiet dreier seg om.

Jeg er i dag glad for at en samlet komité langt på vei ser at dagens lov ikke vektlegger myndige barns mening nok. Så jeg er veldig glad for at Fremskrittspartiet løftet fram saken, for med det forslaget det er enighet om, vil det forhåpentligvis bety at det vil bli en endring for de enkeltmenneskene dette gjelder. Det neste steget, sånn Fremskrittspartiet ser det, er rett og slett naturlig, at man slutter å umyndiggjøre voksne folk.

Jeg vil takke komiteen likevel. Selv om Fremskrittspartiet i dag ikke får flertall for sitt primære, opprinnelige forslag, har vi enes godt likevel.

Jeg tar med dette opp forslaget fra Fremskrittspartiet.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [16:10:48]: Takk til forslagsstillerne for at de tar opp dette temaet. Vi er mange som reagerer på at voksne myndige personer ikke får gjennomført en adopsjon selv når alle involverte parter har gitt samtykke til det.

Saken er blitt aktualisert på bakgrunn av Dagbladets historie om Aurora, som ønsket å bli adoptert av sin stefar, som hun hadde hatt et tett og nært bånd til gjennom hele oppveksten, og som hun anser som sin far. Dette har de altså fått avslag på, og det forstår jeg at oppleves som urimelig. Det er uheldig når tolkningen av loven gir utilsiktede konsekvenser som fratar myndige mennesker retten til å avgjøre hva som er til beste for dem. Derfor er det veldig gledelig at en samlet komité nå ber regjeringen om å sikre at det myndige barnets mening vektes tyngre i saker om voksen stebarnsadopsjon.

Jeg viser ellers til saksordførerens gode gjennomgang av det gode samarbeidet vi har hatt om saken i komiteen.

Jeg har videre registrert en uttalelse Sivilombudsmannen kom med i juni 2020, som gjaldt en annen sak om voksen stebarnsadopsjon. Her konkluderte Ombudsmannen med at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet hadde tolket adopsjonsloven § 16 feil. I den konkrete saken ga Bufdir avslag fordi tidligere ektefelle, som er forelder til barnet, ikke hadde samtykket til adopsjonen. Det går fram av Sivilombudsmannens konklusjon at det ved voksenadopsjon etter § 16 ikke kan stilles vilkår om samtykke fra tidligere ektefelle som er forelder til barnet i saken.

Ombudsmannen anmodet videre Barne- og familiedepartementet om å redegjøre for et rundskriv, Q-1245, som gjelder saksbehandling ved søknad om innenlands- og utenlandsadopsjon, slik at retningslinjene om adopsjon av voksne stebarn ble i tråd med Ombudsmannens forståelse av adopsjonsloven § 16.

Når det gjelder både den konkrete saken om Aurora, som Dagbladet skrev om, samt Ombudsmannens uttalelser og anmodning til Barne- og familiedepartementet, forstår jeg det dithen at feiltolkning av loven har funnet sted.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad har i svarbrevet til komiteen opplyst at Bufdir vil bli bedt om å gjennomgå retningslinjene til loven for å sikre at disse er i samsvar med loven og dens forarbeider. Dette mener jeg da bør følges opp snarlig.

Freddy André Øvstegård (SV) [16:13:35]: Takk til komiteen for samarbeidet i denne saken. Jeg vil også si takk til forslagsstillerne for å ha reist en viktig sak for dem det gjelder. SV er enige med forslagsstillerne i at vi bør gjøre det enklere med voksen stebarnsadopsjon. For mange personer vil det, selv om de har fylt 18 eller 30 år, være viktig – og det er det viktig for meg å understreke fra denne talerstolen – med en rettslig anerkjennelse av de følelsesmessige båndene de er knyttet til en steforelder med over mange år. Vi har sett sakene i media, og folk har tatt kontakt med sine historier. I de historiene folk har fortalt meg, er det helt åpenbart at her må det være mulig å gjøre dette enklere. Dagens praksis er for restriktiv, og det voksne barnets mening om hva som er til det beste for seg, blir tillagt for liten vekt.

Så har det blitt tatt initiativ til et alternativt forslag i stedet for Fremskrittspartiets opprinnelige. Det mener jeg er klokt, fordi dette kan løses uten å endre på den langvarige praksisen i forvaltningen, hvor adopsjon er en myndighetsoppgave. Det er det nok gode grunner til å holde fast ved. Dette kan løses gjennom det anmodningsforslaget Stortinget kommer med nå, hvor vi altså ber regjeringen om å sikre at det voksne barnets mening tillegges større vekt i den vurderingen, i avveiningen, av hva som er klart sannsynlig til beste for personen – slik det står i loven i dag.

Derfor er jeg veldig glad for at en enstemmig komité fremmer det forslaget. SV og hele komiteen ser med det de folkene som har stått fram med sine historier, lytter og gjør noe med det. Det mener jeg er veldig fint. Så skal jeg på vegne av Arbeiderpartiet si at de også slutter seg til forslaget – så har jeg gjort det.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [16:16:03]: Først vil jeg si at jeg har stor forståelse for at berørte i en adopsjonssak blir skuffet når en søknad om adopsjon blir avslått.

Det er en forutsetning at en søker mener adopsjonen er til det beste for seg, men det kan heller ikke være avgjørende. Dette vil bryte med prinsippet om at en selv ikke kan bestemme hvem som skal være ens rettslige foreldre. Loven må også være godt i samsvar med menneskerettighetene og ivareta rettssikkerheten til foreldre som vil miste juridiske bånd til voksne barn.

En person som har fylt 18 år, kan adopteres bare hvis det er klart sannsynlig at adopsjonen vil bli til det beste for personen. Forslagsstillerne ber regjeringen fremme forslag om en lovendring, slik at det blir det voksne barnet selv som vurderer hva som er til det beste for vedkommende. Som det er blitt redegjort godt for, tilrår en samlet komité at Stortinget fatter vedtak om å be regjeringa utrede og sikre – nå eventuelt bare sikre – at det myndige barnets mening vektes tyngre i saker om voksen stebarnsadopsjon.

Adopsjon er inngripende, og det er irreversibelt. Ønsket om å bli adoptert er viktig, men myndighetene skal særlig legge vekt på tilknytningen mellom søker og den som søkes adoptert, den familietilknytningen som faller bort ved adopsjonen, og eventuelle søsken som søkeren skal adoptere samtidig.

Vurderingen bør videre ta hensyn til framtidsperspektiver og at relasjonene kan endres over tid. Adopsjonsmyndighetene skal også avslå søknader der primærformålet ligger utenfor adopsjonsloven. For å innvilge en adopsjon kreves det at det må være klart sannsynlig at adopsjonen vil bli til personens beste.

Adopsjonsloven er ikke til hinder for å legge større vekt på det det voksne barnet ønsker. Jeg vil takke forslagsstillerne for forslaget, for i arbeidet med representantforslaget ble retningslinjene til loven gjennomgått, og retningslinjenes omtale av beviskravet kunne oppfattes som for restriktive og er nå blitt presisert. Det er også presisert at kontakt med opprinnelig familie ikke skal utelukke at det likevel kan være naturlig å endre rettslige familietilknytninger. Sivilombudsmannen har videre klargjort at det med voksen stebarnsadopsjon ikke kan stilles vilkår om samtykke fra tidligere ektefelle som er forelder til barnet. Praksis er nå justert i tråd med dette.

Endringene som er gjort, vil føre til at praksis framover trolig vil bli mindre restriktiv, og vi trenger derfor etter mitt syn ikke å endre loven for å få til den ønskede justeringen som komiteen samlet gir uttrykk for.