Marianne Synnes Emblemsvåg (H) [10:53:07]: Denne interpellasjonen var opprinnelig sendt til klima- og miljøminister Rotevatn, men ble videresendt til olje- og energiminister Bru. Det er vel og bra, selv om jeg mener at det er like mye et klima- og miljøspørsmål som et energispørsmål.

Norge har store ambisjoner når det gjelder å bli et grønnere samfunn, og det er bra. Men jeg etterlyser en mer helhetlig diskusjon om hvor veien skal gå. Så like mye som å adressere dette spørsmålet til olje- og energiministeren, skulle jeg gjerne ha sett at alle partier som har det travelt med å legge ned olje- og gassvirksomheten, svarer på: Hvordan skal vi erstatte kraftbehovet i industri- og transportsektoren når olje og gass fases ut?

I 2018 regnet Statnett på hva det vil kreve av kraft å elektrifisere samfunnet. Strømforbruket i Norge ligger på ca. 133 TWh. Denne energiproduksjonen er tilnærmet 100 pst. fornybar vannkraft, med ca. 4 pst. innslag av vindkraft. Men ser vi på totalt energiforbruk, må vi legge til 143 TWh fossil kraft som i dag går til transport, industri, bygg og annen næringsvirksomhet. Det er denne kraften som må erstattes dersom vi skal redusere CO₂-utslippene. Erstatter vi det meste av dagens fossile energibruk med elektrisitet, får vi en økning i kraftforbruket på 30–50 TWh per år. Men dette omfatter ikke deler av industrien og tung- eller langdistansetransport.

Derfor: Skal vi bli fullelektrifiserte med nullutslipp i energisystemet gjennom bruk av hydrogen, må vi legge til ytterligere 40 TWh. Dersom vi skal produsere hydrogen uten utslipp av CO₂, må vi bruke elektrisitet til å produsere hydrogengass via elektrolyse, men effekttapet i omdanningen av elektrisitet til hydrogen kan dessverre være på hele 75 pst.

Bruk av elektrisitet til å lage hydrogen til bruk i industriprosesser eller transport krever altså rundt tre ganger høyere kraftforbruk enn direkte bruk av elektrisitet. Ut fra dette anslår Statnett et økt behov på 80 TWh elektrisk kraft for å fullelektrifisere Norge, inkludert hydrogen som energibærer. Da har man riktignok ikke regnet med NVEs anslag på at samlet strømforbruk vil vokse til 159 TWh i 2040. Da må vi nesten ha 30 TWh til. Det er heller ikke tatt hensyn til eventuelle økte kraftbehov i industrien eller at vi skal kunne produsere så mye hydrogen for å eksportere det, hvis det skal bli det nye industrieventyret.

Men la oss være nøkterne i forhold til elektrifiseringen og se på et scenario med 80 TWh økning. 80 TWh er veldig mye strøm, så mye at de aller største kraftverkene i Norge til sammen produserer under en tredjedel av dette. Det store spørsmålet blir derfor: Hvor skal all denne elektriske kraften komme fra? NVE har anslått at potensialet for oppgradering og utvidelser i norsk vannkraft er rundt 6–8 TWh. Norge var i 2019 netto importør av kraft, for første gang siden 2010, dvs. at vi brukte alt vi produserte. Med det som utgangspunkt mangler vi bare 74 TWh elektrisk kraft for å bli fullelektrifiserte. 42 vindkraftverk er første kvartal 2020 satt i drift, eller ca. 850 vindmøller. Til sammen skal de ha en normalårsproduksjon på 8,2 TWh. I 2019 var vindkraftproduksjonen på 5,5 TWh. Det vil si at vi må bygge minst 6 840 vindmøller for å komme i mål. Når man vet at sju vindmøller er tilstrekkelig til å ødelegge et lokalmiljø, som nå på Haramsøya, er det urealistisk at det økte strømbehovet skal fylles ved hjelp av vindkraft.

Alle scenarioer i FNs klimapanels rapport om hva som skal til for å begrense oppvarmingen til 1,5 grad, viser at andelen kjernekraft må økes kraftig. I de mest ekstreme tilfellene må andelen nesten dobles innen 2030 og tredobles innen 2050. Kjernekraft er ifølge FNs klimapanel en av de få energikildene som kan bidra signifikant til global strømproduksjon uten utslipp av CO₂ og andre klimagasser, i en skala som gjør en forskjell.

Jeg er redd mange forbinder kjernekraft med østblokkland og atomulykker. Realiteten er at det per mai 2020 er 451 kjernekraftverk i 31 land, og 126 av disse ligger i Europa. Det er ikke sikkert at det er så mange som er klar over at Sverige har åtte reaktorer, Finland har fire og to nye under bygging, Frankrike har 58 reaktorer og nye under bygging, UK har 15 og bygger nye, Spania, Belgia og Tyskland har syv hver, Sveits har fire, Nederland har én og planlegger nye. Den totale effekten fra disse er på ca. 3 200 TWh elektrisk kraft. 54 nye kjernekraftverk i 19 land er altså under utvikling. Kina og India satser mest, med henholdsvis elleve og syv nye reaktorer.

Internasjonalt har man altså gjennomført energiregnestykket og konkludert med at kjernekraft er den eneste energikilden som monner. Mange av disse landene er også med på utvikling av nye reaktorer, den såkalte saltsmeltereaktoren, som er helt trygg med hensyn til nedsmelting og mye mer effektiv enn den tradisjonelle reaktoren. Ikke minst kan den omsette 98 pst. av det radioaktive avfallet til ufarlige forbindelser.

Disse reaktorene er ypperlige til å utnytte thorium som brennstoff. Kostnaden med å bli kvitt det radioaktive avfallet fra våre gamle reaktorer er anslått til 20 mrd. kr. Hvorfor ikke heller bruke det til nyinvesteringer som kan omdanne dette avfallet til kraft? Norge sitter på noen av de største thoriumforekomstene i verden, ifølge Det internasjonale atomenergibyrået – en CO₂-fri kraftkilde tilsvarende ca. 2 300 års kraftproduksjon med dagens strømforbruk, og hvor ett kraftverk på 1 000 megawatt på størrelse med to bolighus gir en energi tilsvarende et areal på 1 300 km² med vindmøller, eller ca. tre ganger Oslos størrelse.

Thorium ble tatt opp som tema i april 2006. Etter en interpellasjonsdebatt ble thorium grundig satt på den politiske dagsordenen, og i 2007 nedsatte Norges forskningsråd thoriumutvalget på oppdrag fra daværende energiminister Odd Roger Enoksen i Stoltenberg II-regjeringen. Thoriumutvalget hadde som mandat å etablere et best mulig faktagrunnlag når det gjelder både mulighet og risiko ved bruk av grunnstoffet til energiproduksjon på lang sikt. Men knapt var rapporten fra utvalget produsert, før nyslått olje- og energiminister Åslaug Haga proklamerte at rapporten ikke ga grunnlag for verken å avvise eller å omfavne thorium som brensel, men at regjeringen uansett ikke hadde planer om å tillate bygging av kjernekraftverk i Norge.

Høyre hadde i 2009–2013 programfestet forskning og utvikling av kjernekraft i Norge, primært med thorium som brennstoff. I Sundvolden-erklæringen sto det i 2013 at regjeringen, bestående av Høyre og Fremskrittspartiet, ville opprette et forskningssenter for miljøvennlig energi for thorium, men fikk dessverre ikke gehør for det i Stortinget. Nok en gang ble ideen om thorium lagt i skuffen.

Miljøorganisasjonene er ikke avvisende, men de mener det vil ta for lang tid, at vi ikke har tid til å vente på å utvikle det. Men utviklingen går rasende fort utenlands. USA skal ha ferdig en helt ny saltsmeltereaktor om syv år. Selskapet til Bill Gates har fått midler til å utvikle den videre, og de planlegger å investere totalt 3,2 mrd. dollar i ny reaktordesign de neste syv årene. Og Canada gjør det samme.

Mitt spørsmål er derfor: Vil olje- og energiministeren gjøre som resten av verden og vurdere å la Norge bidra til å utvikle denne miljøvennlige kraftkilden?

Statsråd Tina Bru [11:02:13]: Spørsmål om en satsing på thorium i Norge har ved tidligere anledninger blitt håndtert av mitt departement, og det er derfor naturlig at jeg svarer på denne interpellasjonen.

Forskning og teknologiutvikling er nødvendig for å møte lavutslippssamfunnet. Man kan se for seg veldig mange potensielle «game-changere» fremover, enten det er hydrogen, CCS, thorium eller andre teknologier. Virkeligheten her og nå er likevel at vannkraften er ryggraden i vår energiforsyning, og at vindkraft er det billigste rene alternativet.

Spørsmål om å utvikle thoriumkraft i Norge og utvinne thoriumforekomstene vi har her i landet, har vært behandlet politisk flere ganger. Utnyttelse av kjernekraft ble grundig behandlet på 1970-tallet. Bygging av kjernekraft fikk ved behandlingen ingen støtte i Stortinget, og kjernekraft har siden da ikke vært noe reelt alternativ i den norske energiforsyningen. I 2008 kom det såkalte thoriumutvalget med en rapport om thorium i Norge. Utvalget var nedsatt av Norges forskningsråd på oppdrag fra Olje- og energidepartementet. I sin rapport fremholdt utvalget at kunnskapen om thoriumbasert energiproduksjon og geologien i Fensfeltet ikke var solide nok til gi en endelig vurdering av utnyttelse og bruk av thorium i Norge.

Rapporten viser bl.a. til at det gjenstår betydelig forsknings- og utviklingsarbeid før thoriumbasert kjernekraft kan bli en realitet. Rapporten sier videre at thorium til bruk i kjernekraftproduksjon ikke eliminerer problemet med radioaktive restprodukter, men at avfallsproblemene trolig vil være mindre enn med uranbaserte løsninger. Den daværende regjeringen konkluderte derfor med at thoriumutvalgets rapport ikke gir grunnlag for at politikken på kjernekraftområdet skulle endres, og at den ikke gir grunnlag for verken å støtte eller avvise thorium til energiproduksjon på lang sikt.

Norge har potensielle thoriumreserver, men siden det ikke har vært foretatt større, spesifikke undersøkelser av thoriumforekomster i Norge, har man begrenset kunnskap om konsentrasjon og volum av thorium i aktuelle områder. I regjeringens politiske plattform i 2013 ble det uttrykt et mål om å opprette et forskningssenter for miljøvennlig energi for thorium. Det var imidlertid ikke grunnlag for å opprette et slikt senter, bl.a. fordi det ikke var tilstrekkelig interesse fra næringslivet. I RNB i 2017 ble det bevilget 8 mill. kr til kartlegging av mineralforekomster i Fensfeltet over Nærings- og fiskeridepartementets budsjett. Støtten gikk til to kjernehullsboringer for å undersøke omfanget av grunnstoffene niob, thorium og sjeldne jordartsmetaller, REE.

Tilgangen på niob og sjeldne jordarter er klassifisert som kritisk for industrien. Resultatene presentert av NGU, Norges geologiske undersøkelse, i februar 2019 viste at bergarten som inneholder sjeldne jordartsmetaller, kan følges helt til bunns i begge borehullene, men at innholdet varierer. Innholdet av thorium i disse prøvene var lavt.

En utvinning av de norske thoriumressursene er derfor ikke rett frem. Thoriumforekomstene i Norge er økonomisk og teknisk utfordrende å utvinne. En reaktor som kommersielt kan bruke thorium som brensel, vil ligge mange år frem i tid, og det finnes i dag kilder til thorium i andre land som er både billigere og lettere tilgjengelig. Jeg mener de utredningene og vurderingene jeg her har vist til, tilsier at vi ikke bør prioritere en satsing på thorium i Norge nå.

Jeg deler derimot representantens ønske om at vi må nå de klimamålene vi har satt oss i Parisavtalen. For å møte klimautfordringene på energiområdet bør forskningsinnsatsen i Norge konsentreres om områder der vi har et aktivt næringsliv og gode kunnskapsmessige forutsetninger. Vi bør derfor heller konsentrere og styrke innsatsen innenfor fornybar energi som havvind og vannkraft, energieffektivisering, karbonfangst og -lagring, hydrogen og elektrifisering, enn å satse på thoriumbasert kjernekraft.

Marianne Synnes Emblemsvåg (H) [11:06:33]: Cluet her når det gjelder bruk av thorium, er reaktortype. Saltsmeltereaktorer forbrenner til og med 100 pst. og gir bare 2 pst. av avfallet som radiumaktivitet, så jeg følger ikke helt konklusjonen fra statsråden.

Det jeg er livende redd for, er at vi skal gå i samme felle som Tyskland. Vi bygger kraftlinjer til kontinentet for at vår regulerbare vannkraft skal bidra med viktig fleksibilitet i perioder der behovet for regulerbar kraft er stort i landene vi er knyttet til, for å redusere behovet for fossil kraftproduksjon i land vi handler med. Som statsråden selv sier i sitt svar til Bjørnar Moxnes i februar, produserer kullkraft og kjernekraft jevnt og trutt, mens sol- og vindkraft er uregulerbare, for vindmøller produserer kraft bare 43 pst. av tiden, mens solkraft selvfølgelig er avhengig av sollys.

Hvis statsråden mener vi skal bidra med vår vannkraft til å redde Tyskland fra sin egen «Energiewende», storsatsingen på vindmøller som har destabilisert hele den tyske energitilførselen, er jeg svært nysgjerrig på hvor vi skal ta kraften ifra, ettersom vi selv har et veldig stort behov for elektrisk kraft framover.

Angela Merkel har bestemt seg for kutte i kjernekraften, men det er store diskusjoner om konsekvensen av å miste denne basisstrømmen. Vindmøller er tenkt å løse mye av elektrisitetsbehovet, men det er ingen stabil kraftkilde. Selv med sine 28 000 vindmøller var deler av Tyskland i flere dager uten elektrisk produksjon i 2019, mens det andre dager var stor overproduksjon. Det er anslått at Tyskland vil mangle 5,5 GW i 2021 ved nedstengning av kjernekraftverkene, tilsvarende strøm til over 13 millioner mennesker. Og det er før en begynner å redusere kullkraften.

Analyser fra i år anslår dessuten at Tysklands utfasing av kjernekraften til fordel for kull vil koste 1 100 nye menneskeliv hvert år, som et resultat av luftforurensning. Tysklands riksrevisjon omtaler «die Energiewende» på denne måten: Skiftet til fornybar energi har kostet Tyskland minst 160 mrd. euro de siste fem årene. Resultatet er ekstremt disproporsjonalt med innsatsen, kun 27 pst. av strømmen kommer fra fornybar, og CO₂-utslippene står på stedet hvil av den enkle grunn at naturgassforbruket har økt, mens kjernekraften er redusert. Å nå 80 pst. fornybarandel innen 2050 er anslått å koste svimlende 2 000–3 400 mrd. euro, avhengig av hvilket scenario som velges. To–fire oljefond!

Statsråden sier at vind er billigere enn kjernekraft. Da tenker jeg at det regnestykket vil jeg svært gjerne se, jeg vil gjerne at vi ikke går i samme felle som Tyskland, og jeg vil gjerne ha svar på hvor vi skal ta all kraften fra til hydrogenproduksjon og det vi trenger for å elektrifisere.

Statsråd Tina Bru [11:09:58]: Først og fremst har jeg lyst til å takke representanten Synnes Emblemsvåg for å ha reist et – tross alt – veldig viktig spørsmål: Hvordan kan vi utnytte norske naturressurser til verdiskaping som også bidrar til å håndtere klimaendringene?

Men det må en omfattende satsing til om man skal løfte thorium som en ny kilde for atomkraft. Det vil være svært kostbart og vil også konkurrere med andre satsinger vi har i Norge, som f.eks. innenfor hydrogen, havvind eller utvinning av havbunnsmineraler.

Norge har som kjent betydelig kraftoverskudd fra elektrisitetsproduksjon i et normalår. En norsk satsing på thorium gir derfor økonomisk mening bare dersom det er tilstrekkelig betalingsvilje i andre land for elektrisitet fra thorium.

Jeg opplever at det nå er lite politisk etterspørsel etter en slik satsing i den vestlige verden. Tvert imot er bevegelsene mot atomkraft sterke, og flere land vil legge ned sin atomkraftverk, som f.eks. Sverige, Japan og Tyskland. Den norske energibransjen har heller ikke omfavnet thorium som en teknologi og løsning de vil jobbe med fremover.

Sammen med Norges forskningsråd har Olje- og energidepartementet gjennomført en vurdering av ulike alternative tiltak for å fremme thorium, inklusiv opprettelsen av et eget forskningsprogram og et eget FME, forskningssenter for miljøvennlig energi, for thorium. Ingen av disse tiltakene ble vurdert som hensiktsmessige på grunn av liten interesse fra næringslivet her i Norge. For øvrig har Institutt for energiteknikk, som er det toneangivende norske forskningsmiljøet for nukleær forskning, nå lagt ned sine forskningsreaktorer i Halden og på Kjeller. Men skulle det vise seg at det blir et internasjonalt marked for thorium, kan vi eventuelt investere i utvinning av thorium for salg på et senere tidspunkt.

Avslutningsvis vil jeg si at Norge har begrensede ressurser til å investere i nye energiformer. Selv om kjernekraft basert på thorium kan vise seg fornuftig på lang sikt, mener jeg det for Norge er mest hensiktsmessig å satse på de områdene der vi allerede har naturlige fortrinn, og der vi allerede har betydelig kompetanse. Gode eksempler på hvor denne regjeringen har vist vilje til slik satsing, er selvfølgelig vannkraften vår, havvind, hydrogen og karbonfangst og -lagring.

Marianne Synnes Emblemsvåg (H) [11:12:22]: Jeg blir kontaktet daglig av fagfolk som sier at dette er økonomisk drivverdig, og at dette bør vi satse på. Du sier at Japan vil legge ned. Japan er en av de fremste til å utvikle nye reaktorer. Det skjer utrolig mye, som jeg sa i mitt første innlegg.

Du nevnte selv at vi skal satse på hydrogengass, og da har jeg noen spørsmål. Ja, hydrogengass er utpekt av mange som et potensielt viktig satsingsområde for Norge, og isolert sett er det en interessant energibærer, men få snakker om kostnadene ved å framstille hydrogengass. Å basere seg på vindkraft eller vannkraft som energikilde i framstillingen er lite fornuftig. Vannkraft kan selvfølgelig fungere, men å bruke en fornybar energikilde som vann til dette formålet, er både lite effektivt og dyrt. Vi taper 75 pst. Dessuten trenger vi vannkraften til andre formål. Vindkraft er altfor lite effektivt og vil i beste fall regnes som hobbyproduksjon i denne sammenhengen.

I dag produserer vi ca. 225 000 tonn hydrogengass, hovedsakelig grå, framstilt fra naturgass. For å lage grønn hydrogengass ved hjelp av elektrolyse trenger man ca. 52 MWh elektrisitet per tonn hydrogengass. Elektrolysen vil altså kreve 11 TWh elektrisk kraft. I et normalår produserer Norge ca. 5,5 TWh vindkraft og 134 TWh vannkraft. For å gjøre dagens produksjon av hydrogengass grønn må vi altså ha dobbelt så mange vindmøller som i dag dedikert til hydrogenproduksjon, eller avse 11 pst. av vannkraftproduksjonen, og da bare for å erstatte dagens produksjon, ikke for å eksportere eller bruke den til andre ting.

Det synes å være flertall på Stortinget for å satse på et nytt industrieventyr innen hydrogen, og at man samtidig skal satse på karbonfangst. Mitt spørsmål er da om man tenker å fortsette å produsere hydrogen fra naturgass og fange CO₂ fra denne produksjonen for å gjøre den miljøvennlig. I så fall vil ikke det være forenlig med en avvikling av olje- og gassutvinning, for da vil vi jo trenge naturgass. Dersom man derimot tenker at dette nye industrieventyret skal baseres på elektrisk kraft, vil jeg gjerne vite hvor den kraften skal komme fra.

Da sier jeg igjen: Department of Energy i USA anslår at et kjernekraftverk med 1 GWh effekt vil produsere ca. 200 000 tonn hydrogengass per år som biprodukt, eller hele vår produksjon av hydrogengass. USA og Frankrike satser stort på nettopp det. Det er vanskelig å se at Norges framtidige produksjon av hydrogengass kan bli konkurransedyktig med mindre vi samtidig investerer i kjernekraft – for det er nettopp det som gjøres internasjonalt.

Marianne Synnes Emblemsvåg (H) [11:15:23]: Det la jeg ikke merke til. Jeg beklager.

Marianne Synnes Emblemsvåg (H) [11:15:28]: En blir litt engasjert!

Siv Mossleth (Sp) [11:16:58]: Er det rett å ha 79 pst. av reinens kalvingsområde i prioriterte rovviltområder i Nordland? Er det klokt? Hva vil statsråd Rotevatn svare på de to spørsmålene?

Mitt klare svar er nei. Dette er en katastrofe for alt annet enn rovviltets matforsyning. I Fylkesmannens forslag til ny forvaltningsplan var faktisk 79 pst. av kalvingslandet lagt ut til rovviltområder. Det var en av grunnene til at rovviltnemnda i Nordland i 2017 måtte gjøre endringer i forslaget til ny forvaltningsplan. Rovviltnemnda vedtok også at forvaltningsplanen med nye alternativer for bjørnesoner ikke kunne tas stilling til uten at det forelå en konsekvensutredning som belyste næringsutøvelse og andre samfunnsinteresser, sett i sammenheng med bestandsmålene og konsekvenser av annet rovvilt – jerv, gaupe og ørn. I tillegg måtte det foreligge en vurdering av forslagene i forhold til statens folkerettslige forpliktelser overfor den samiske reindriften. Dette er ikke gjennomført, så kunnskapsgrunnlaget er fortsatt for dårlig når det gjelder alt annet enn det rent rovviltfaglige.

Forskningsprosjektet «Beiteressurs, rovdyr og lokalsamfunn» ble gjennomført i perioden mars 2017–februar 2020 av Ruralis, NIBIO, Nordlandsforskning, NTNU og Umeå universitet. Et viktig funn er hvordan erfaringsbasert kunnskap blir gjort ugyldig. Jeg vil sitere et kort utdrag fra rapporten:

«Rovviltnemnda i Nordland har gjennom prosessen med revisjon av forvaltningsplanen utfordret prinsippet om sonering ved å ikke rett fram akseptere myndighetens forslag til soner. De har i stedet vektlagt lokale erfaringer og kunnskap når de har tatt beslutninger om sonering i Nordland. I flere runder har rovviltnemda i Nordland blitt sterkt anmodet til å revurdere sin beslutning på dette området, og nå har nasjonale myndigheter hentet inn planen for selv å beslutte hvordan soneringen i Nordland skal se ut. Et sentralt funn i denne prosessen er at den erfaringsbaserte kunnskapen reindriften besitter, reduseres og blir ugyldiggjort i rovviltforvaltningen på nasjonalt nivå.»

Norge har ansvar for en bærekraftig forvaltning av store rovdyr. Bernkonvensjonen og konvensjonen om biologisk mangfold er signert. Naturmangfoldloven forplikter til bevaring av rovvilt. Samtidig fastslår både Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven at det skal være mulig å ta ut rovvilt for å unngå at de dreper husdyr og tamrein. Norge har også signert ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Dette er særlig relevant for den samiske reindriften. Videre har Norge forpliktet seg både til Den europeiske landskapskonvensjonen, som omhandler lokal medvirkning i politikk og beslutninger i egne landskap, og til Den europeiske konvensjon om beskyttelse av dyr som holdes for landbruksformål.

Både i Norge og i Europa ser vi en sterk økning i antall rovdyr, og det gir store utfordringer. Rovviltforlikene fra 2004 og 2011 innebærer en todelt målsetting om å sikre bærekraftige rovdyrbestander og samtidig opprettholde aktive og levedyktige beitenæringer. Likevel er konfliktnivået høyt. En av grunnene til det er oppfatningen i denne regjeringa om at rovvilt er hovedmålet i den todelte målsettingen. Dette øker presset på gjenværende bønder og utmarksbrukere fordi beitebruk automatisk blir et underordnet mål.

Bare 3 pst. av landet vårt er dyrka mark, i Nordland bare 1,4 pst. Utmarksbeite har derfor alltid vært viktig og i konflikt med jerv, gaupe, bjørn, ulv og kongeørn. Forvaltningsområdene for gaupe, jerv, bjørn og ulv utgjør om lag 55 pst. av Norges landareal, omfatter 53 pst. av dem som driver aktivt landbruk, og 50 pst. av arealet som benyttes av samisk reindrift på landsbasis.

Tidlig nedsanking og inngjerding av sau har positive effekter på tapstallene, men nedgangen i tapstall skyldes hovedsakelig avvikling av utmarksbasert beitebruk i rovviltområdene. En betydelig andel av tap av beitedyr grunnet rovvilt skjer nå innenfor beiteprioriterte områder tilgrenset forvaltningsområdene for rovvilt. Majoriteten av rovdyrdrepte sauer og rein blir funnet 30–50 km utenfor rovdyrsonene, der dyra ennå skal kunne beite fritt.

Reindriften i Nordland har svært store tap til rovdyr, og summen av de ulike rovdyrartene gjør at reindriftens handlingsrom er sterkt påvirket. Reindriften erfarer at tap og skader til ørn er i kraftig økning, og økt kunnskap om betydningen av ørn er viktig å få fram.

Den kulturelle betydningen av reindriften er viktig, men nå oppleves situasjonen som veldig vanskelig. Eksempelvis sier Mats Pavall, en av de unge reineierne i Duokta, til NRK at han ikke kan fortsette med rein. Slutter Mats, forsvinner håpet for reindriften i Duokta. Hva skal rovviltet spise da? Selvfølgelig er det flere utfordringer i reinbeitedistriktene, men Mats Pavall er tydelig på at det er rovviltet som er den største belastningen de har. Ørn, jerv og gaupe dreper både reinen og håpet om en framtid i en viktig og tradisjonsrik næring. Og det er ikke bare enkeltreineiere som varsler. Både Fylkesmannen i Nordland og Norske Samers Riksforbund, NSR, varsler reindriftens død i fylket om ikke rovvilttrykket lettes.

Alt dette må balanseres i en forvaltningsplan for rovvilt. Vi kan ikke ha en forvaltningsplan for rovvilt som legger 79 pst. av reinens kalvingsområde inne i rovviltsonene.

Sauebønder som fortsatt har sauene på utmarksbeite i beiteprioriterte områder, har gjennomført en rekke avbøtende tiltak, men dette kan ikke hindre rovdyrangrep. De fleste deltar i organisert beitebruk med beitelag og samarbeid om tilsyn og gjeting. Innmarksbeite, som ofte dras opp som et alternativ, fungerer dårlig for de fleste. Det gir redusert tilvekst, dårligere ull og sykdomsproblematikk. Det er en markant økning i medisinbruk og vaksinering på grunn av økt omfang av innvollsparasitter. Fôrproduksjonen er redusert, da mye av arealet brukes til beite, med behov for mer innkjøpt fôr. Økte utgifter og økt arbeidsinnsats, dårligere økonomi og mindre eller ingen fritid, samt mindre tid til andre arbeidsoppgaver på gården er resultatet.

Så når en forvaltningsplan skal vedtas, kan vi ikke bare vekte rovviltfaglige faktorer, vi må også se på beitebrukernes livsvilkår og deres interesser. Da kan man få en reell, balansert, todelt målsetting.

Jeg har lyst til å komme med noen eksempler fra Voengelh-Njaarke reinbeitedistrikt. Statistikken derfra viser at simlene har mellom 93 og 98 pst. drektighet, men kalveprosenten er mellom 26 og 34 pst. etter tap. Statistikk viser at mellom 93 og 98 pst. av årsakene til tap er rovvilt. Disse tallene er hentet fra Ressursregnskap for reindriftsnæringen for årene 2002–2019. I gjennomsnitt øker kalvetapet med 12 kalver i året, i alt 23 rein i året, og slakteuttaket reduseres med 14 rein i året. Tapene øker, og reineierne får erstattet mindre enn halvparten av det reelle tapet. Aktiviteten fra jerv og gaupe samsvarer med tapet av rein. I tillegg er det tap til bjørn og ørn som ikke er tatt med i statistikken.

Alt dette betyr at dersom rovviltnemnda i Nordland ikke tar grep for å balansere den todelte målsettingen, vil forvaltningsplanen være et rent strategidokument for hvordan man kan avvikle beitenæringene i Nordland. Reindriften har ikke mange år igjen slik situasjonen er i dag, og vi har mistet altfor mange sauebønder som kjøper seg ut, som gir opp, og som ikke kan fortsette etter et generasjonsskifte.

Statsråd Sveinung Rotevatn [11:27:12]: Stortinget har gjennom rovviltforlika bestemt at vi skal ha ei todelt målsetjing i rovviltforvaltninga. Vi skal ha rovvilt i Noreg, samtidig som vi skal ha ei aktiv beitenæring i utmarka, med husdyr som både sau, storfe og tamrein. Det er difor nødvendig at forvaltninga har god kunnskap både om rovdyra og deira åtferd, om predasjon og arealbruk og om dei ulike beitenæringane våre. Det er gjennomført svært mykje god vitskapeleg forsking i Skandinavia, både om rovviltet og om kva for påverknad rovviltet har på både folk og fe.

Rovviltforvaltninga har gjennom sitt daglege virke og forsking fått god innsikt i husdyrnæringa og tamreinnæringa, både om korleis verksemdene vert drivne, og om kva for effektar rovdyr kan ha på næringa. Det er f.eks. gjennomført store forskingsprosjekt der relevante forskingsinstitusjonar har sett på kva som er årsaka til tap av dyr på beite, og kva rolle rovviltet har for desse næringane og tapa. Kort sagt: Det er ganske lite vi har meir kunnskap om i miljøforvaltninga enn nettopp rovvilt og korleis dei oppfører seg, og korleis det påverkar dei viktige beitenæringane våre.

Samtidig er erfaringsbasert kunnskap ein veldig viktig del av rovviltforvaltninga. Den typen kunnskap er gjerne utgangspunktet for både vitskapeleg forsking, skadedokumentasjon og registrering av rovviltbestandane. For eksempel er det erfaringar i reindrifta som er utgangspunktet for at vi ønskjer eit forskingsprosjekt på kongeørn og havørn i Troms. Det er også slik at erfaringane frå reindrifta, med innmelding av det ein finn av kadaver, og det ein gjer av rovviltobservasjonar, er sentralt i det arbeidet Statens naturoppsyn gjer med både skadedokumentasjon og bestandsregistrering. På den måten vert også erfaringsbasert kunnskap teken i bruk i forvaltninga, og dei erfaringane og innmeldingane beitenæringane gjer, er ein viktig del av kunnskapsgrunnlaget.

Rovviltforvaltninga er organisert slik at Klima- og miljødepartementet har det overordna ansvaret med å setje Stortingets vedtekne rovviltpolitikk ut i livet.

Vidare har vi åtte rovviltregionar, med kvar si rovviltnemnd. Desse nemndene har ei sentral rolle med å setje i verk vedteken rovviltpolitikk regionalt, bl.a. ved å utarbeide ein forvaltningsplan for rovvilt i sin region. Eit sentralt element i rovviltforvaltninga er geografisk differensiering, dvs. at ein på best mogeleg vis klarer å skilje rovvilt og beitedyr i rom og tid.

Skal vi klare å nå bestandsmåla for dei fire store rovdyra i rovviltprioriterte område, både nasjonalt og regionalt, samtidig som vi legg til rette for føreseielege rammer for beitenæringa og lågast moglege tap, er det heilt essensielt at forvaltningsplanane legg god geografisk differensiering til grunn. Viss ikkje vil det vere svært krevjande å nå den todelte målsetjinga. Dette er utfordrande fordi ein skal vareta dei økologiske og biologiske behova til rovdyra, samtidig som ein legg til rette for gode leveområde for tamreinnæringa og gode beiteområde for husdyrnæringa.

Representanten Mossleth spør om eg vil bidra til at forvaltningsplanar ikkje vert overprøvde. Til det vil eg svare at eg vil bidra til at forvaltningsplanane er i samsvar med Stortingets vedtekne nasjonale rovviltpolitikk.

Klima- og miljødepartementet har over mange år lagt vekt på at det er nemndene sjølve som bør endre planar som ikkje er i samsvar med nasjonal politikk. Det er eit veldig viktig utgangspunkt. Dersom dei statlege rovviltnemndene i slike tilfelle ikkje endrar planane, meiner eg det er riktig og nødvendig at Klima- og miljødepartementet hentar inn ein forvaltningsplan med sikte på å gjennomføre nødvendige endringar for å vareta Stortingets vedtekne politikk.

Så hevdar representanten Mossleth at kunnskap som vert vektlagd av rovviltnemnda, ikkje får same gjennomslag høgre opp i systemet, og at dette gjeld særleg kunnskap knytt til tamreinnæringa. Eg vil gjere Stortinget merksam på at vi nyttar solid fagkompetanse frå fylkesmennene, og at vi har god kontakt med tamreinnæringa og Sametinget, både gjennom dialogmøte, gjennom konsultasjonar og ved oppfølging av reindriftsavtalen.

I samband med handsaminga av forvaltningsplanen for rovviltregion 7, altså Nordland, i departementet, er det bl.a. gjennomført møte med tamreinnæringa i fylket, og vi skal no gjennomføre konsultasjonar om planen med både Sametinget og Norske Reindriftsamers Landsforbund. Men som i andre planar må det gjerast prioriteringar, og i ein slik plan vil ulike interesser stå mot kvarandre. Det vil truleg ikkje vere mogleg å kome alle interesser fullt ut til møtes. Det ligg ei ibuande spenning i den todelte målsetjinga, som er vedteken av Stortinget, og det vert reflektert i slike prosessar. Det medfører at vi er nøydde til å finne gode kompromiss som, så langt råd er, varetek dei ulike interessene. Det er ikkje det same som å seie at kunnskapen vert ugyldiggjord, men det er å få ein plan i samsvar med Stortingets vedtekne politikk.

Til slutt vil eg understreke at det er ein gjeldande forvaltningsplan i Nordland. At representanten Mossleth hevdar at overprøvinga gjer at planen til nemnda ikkje vert testa ut lokalt, er difor ein påstand som ikkje gjev noka meining. Planen er testa ut lokalt gjennom mange år, og erfaringa er at han ikkje gjev føreseielege rammer for å vareta verken rovviltbestandane eller beitenæringane i regionen. Og det verkar det som – får eg leggje til til slutt – representanten Mossleth eigentleg er einig i, i og med at ho brukte så store delar av innlegget sitt på å kome med ein ganske skarp kritikk av den planen som er vedteken lokalt.

Siv Mossleth (Sp) [11:34:04]: Forvaltningsplanen for rovvilt i Nordland er ikke testet ut på skikkelig vis. Dette er ikke mine ord. Det er det som står i rapporten som Ruralis har laget, der Nordlandsforskning har vært en del av forskningsprosjektet – «Beiteressurs, rovdyr og lokalsamfunn». Det var deres ord som ble brukt, og det kan leses i rapporten.

Det statsråd Rotevatn sier, underbygger mye av det jeg prøver å forklare. Ministeren sier at den rovviltfaglige kunnskapen er veldig god, og det stemmer, det er jeg helt enig i. Men det er jo det som er problemstillingen – at den rovviltfaglige kunnskapen vektes veldig høyt, mens det andre kunnskapsgrunnlaget ikke blir vektet. Vi vekter eksempelvis bjørnefaglige vurderinger når bjørnesonene skal legges, men det som rovviltnemnda ba om, blir ikke tatt hensyn til, altså en konsekvensanalyse som belyser næringsutøvelse og andre samfunnsinteresser sett i sammenheng med bestandsmålene, og konsekvensene av annet rovvilt, som jerv, gaupe og ørn. Det er ikke forelagt en vurdering av forslagene med tanke på statens folkerettslige forpliktelser overfor den samiske reindriften. Det skulle ha vært konsekvensutredning av næringsutøvelse av enhver karakter, andre samfunnsinteresser, bosetting og livskvalitet, jaktinteresser, forholdet til lokalsamfunn, reduserte tap på husdyr og redusert konfliktgrunnlag mellom mennesker og rovdyr. Den kunnskapen finnes ikke på samme måte som den rovviltfaglige kunnskapen.

Det skandinaviske bjørneprosjektet peker på to andre områder i Nordland, indre Salten og indre Sør-Helgeland. Begge steder er svært viktige beiter for både rein og sau, og det er veldig konfliktfullt. Det vil trolig ta veldig lang tid å oppnå bestandsmålet for bjørn i Nordland, men ulemper for beitenæringen vil oppstå raskt og øke i takt med økt bestand. Vi er en utkant av den svenske bjørnebestanden, og jeg mener konklusjonen må være at bestandsmålet for bjørn i Nordland fjernes.

Helt til slutt: Det er faktisk veldig sterk byrdefordeling i Nordland. Ti jerveynglinger og ti gaupeynglinger er fordelt på 1 500 rein på vinterbeite. Det er altfor mye.

Statsråd Sveinung Rotevatn [11:37:26]: Eg vil minne om det eg faktisk sa i innlegget mitt. Eg sa ikkje at vi berre har god kunnskap om det rovviltfaglege. Vi har også gjennom mange år fått veldig god kunnskap om korleis rovviltet påverkar både tamreinnæringa og andre beitenæringar. Kunnskapen er dels erfaringsbasert og basert på god dialog med næringane, og han er basert på vitskapeleg tung forsking. Eg trur ikkje det er nokon plass i verda ein har så djup kunnskap om rovvilt og korleis det påverkar folk og fe, som det vi har her i Skandinavia generelt og i Noreg spesielt. Dette brukar vi store ressursar på – både på vitskapeleg forsking, dialog og kunnskapsinnhenting blant utøvarar der ute – nettopp for å ta i vare den erfaringsbaserte kunnskapen.

Eg er sjølvsagt alltid for meir kunnskap. Det er grunnen til at vi er i ferd med å hente inn meir kunnskap på nokre av dei områda som representanten Mossleth peikar på, der vi treng endå meir kunnskap. For eksempel gjeld det situasjonen med havørn og kongeørn og deira påverknad på tamrein. Vi set no i gang eit forskingsprosjekt nettopp med det siktemålet. Det vil eg tru at Senterpartiet og representanten Mossleth er glade for at vi gjer.

Elles vil eg i den samanhengen seie, med litt referanse til representanten Mossleths første innlegg, at bestanden av kongeørn i Noreg er veldig stabil. Bestanden ligg om lag midt i det intervallet som Stortinget har vedteke som bestandsmål for kongeørn. Så kan ein sjølvsagt vere ueinig i bestandsmålet. Det har eg eigentleg ikkje oppfatta at Senterpartiet er. Dei stod iallfall som ein del av rovviltforliket, der bestandsmålet vart slått fast. I motsett fall er det ei melding om å forlate det rovviltforliket. Det håpar eg at Senterpartiet ikkje meiner.

Men eg registrerer at representanten Mossleth, slik det kjem fram, er djupt ueinig i den regionale planen. Ho er svært kritisk til både bestandsmålet i Nordland og områda som er valde ut. Det er vanskeleg å tolke det ho seier på annan måte. Det er heilt ok. Men då synest eg det er litt rart at ein også er så kritisk til at vi nettopp har henta inn ein plan for å revidere han. Ein kan på ein måte ikkje meine begge delar samtidig.

Elles er Senterpartiet og representanten Mossleth veldig opptekne av at vi skal ta politisk ansvar for rovviltpolitikken. Det var ein av grunnane til at Stortinget stemte ned regjeringa sitt forslag om å ha ei uavhengig rovviltklagenemnd. Det synest eg var ei dårleg avgjerd, men eg tek ho sjølvsagt til etterretning. Då var argumentasjonen at vi må ta politisk ansvar, ta politisk styring. Det er nettopp det vi gjer. Vi tek politisk ansvar og politisk styring for å følgje opp Stortingets vedtekne rovviltpolitikk både i region 7 og i resten av landet. Det vil eg tru at representanten eigentleg er einig i at ein bør gjere. Det er iallfall vanskeleg å tolke ho på nokon annan måte.

Siv Mossleth (Sp) [11:40:41]: Ministerens innlegg underbygger hele tida at rovviltet får lov til å være hovedmålet i den todelte målsettingen.

Hvis en skal være litt konkret på hva overordnet myndighet er misfornøyd med i den forvaltningsplanen som gjelder, er det at det ikke er lagt inn noen ny bjørnesone. Den gamle bjørnesona er beholdt inntil videre, og rovviltfaglig mener overordnet myndighet at den sona som ligger i dag, er for dårlig for det bjørnefaglige. Men de foreslåtte sonene er særdeles uegnet for beitenæringens del. Det er et av momentene som det er konflikt om når det gjelder foreliggende forvaltningsplan, og mer kunnskap er ikke innhentet på skikkelig vis.

Et annet av ankepunktene er at det er avsatt for lite areal til jerveynglinger. Når det gjelder jerveynglinger, har vi ligget i overkant i Nordland over mange år, og vi har faktisk ment at det var nok å ha det arealet med tanke på hvor vanskelig det er å ta ut jerv utenfor ynglingsområdet og jervesona. Vi ønsker også å kunne ta ut enkelte jerv innenfor jervesona, for vi har veldig mye jerv i området, så det er en stor plage for reindrifta og for sauenæringen. Reinen blir også veldig forstyrret av jerven. Den er ikke noen spesielt god jeger, men den uroer, i tillegg til det den tar.

Så inneholder denne forvaltningsplanen en byrdefordeling på gaupe, og det har jeg ikke hørt at overordnet myndighet har sagt noe negativt om, eller stilt seg tvilende til. Det er faktisk det som er mest annerledes enn retningslinjene om sonefordeling. Grunnen til at vi har gjort det sånn, er at arbeidsutvalget ønsket å prøve det ut, for gaupeområdene er i veldig stor grad sammenfallende med de store beiteområdene og kalvingslandet. Vi ønsket å fordele byrdene, men med den begrensningen at det måtte være lov å ta ut gaupe før bestandsmålene var oppnådd, for å kunne ha en byrdefordeling. Det har ikke vært fulgt, vi har ikke fått tatt ut gaupe.

Statsråd Sveinung Rotevatn [11:44:03]: Representanten seier at ho tolkar innlegga mine som at rovvilt er hovudmålet i politikken regjeringa fører. Eg kan ikkje sjå at det er grunnlag for å gjere det, tvert imot tek vi i vare den todelte målsetjinga, som seier at vi både skal ha levedyktige rovviltbestandar i Noreg, slik Stortinget med overveldande fleirtal har bedt oss om å sørgje for, og med det tilslutning til Bernkonvensjonen, vedtaking av naturmangfaldlova, inngåing av rovviltforliket m.m. Det inkluderer partiet til representanten Mossleth.

Samtidig skal vi ta i vare at vi har livskraftige beitenæringar. Den ballansen skal eg ikkje seie alltid er enkel å finne, det er heilt innebygde konfliktar som ein aldri vil kome hundre prosent vekk ifrå. Men ein må klare å minimere han, få konflikten så liten ein klarer og føre ein balansert politikk. Det meiner eg at regjeringa gjer.

Det er eigentleg ganske enkelt berre å peike på f.eks. det representanten Mossleth har nemnt fleire gonger, nemleg situasjonen for bjørnebestanden. Stortinget her vedteke eit bestandsmål for bjørn, vi ligg langt under det bestandsmålet i dag, og det vil ta lang tid å kome opp. Likevel gjev vi fellingsløyve på bjørn. Det har vi gjort fleire gonger i sommar, grunngjeve omsynet til nettopp beitenæringa. Dersom rovvilt var det einaste vi tok omsyn til i forvaltninga, hadde ein sjølvsagt aldri gjeve eit fellingsløyve, for vi er ikkje komne opp til bestandsmålet Stortinget har vedteke. Men vi gjer det likevel, for dette er krevjande vurderingar der ein heile tida må sjå an den konkrete situasjonen. Og det er ofte vi vel å gje løyve til å felle rovdyr, nettopp grunngjeve med at det er ein trussel mot beitenæringa, at trykket er for stort, sjølv om ein ut frå ei isolert rovviltfagleg vurdering ville tilseie at ein ikkje gjorde det.

Det eg derimot veldig sjeldan høyrer, er at representantar frå Senterpartiet seier det same – at av og til må ein akseptere tap for å kome opp på bestandsmålet Stortinget har vedteke. Det har eg aldri høyrt representantar frå Senterpartiet seie. Ut frå det kan eg eigentelg berre tolke det slik at regjeringa tek i vare den todelte målsetjinga, mens det er vanskeleg å sjå at ein del andre er like engasjerte i akkurat det. Det synest faktisk eg er veldig viktig å gjere.

Elles har representanten Mossleth mange gode innspel, synest eg – eller gode og gode, i alle fall mange innspel – til korleis forvaltningsplanen i region 7 bør vere med tanke på både bestandsmål, sone m.m. Det noterer eg meg sjølvsagt. Men eg meiner også at det understrekar nettopp det representanten tilsynelatande er imot, nemleg at den forvaltningsplanen må verta endra og revidert. Det er grunnen til at vi har henta han inn, det er grunnen til at vi no i tett dialog med tamreinnæringa i Nordland fylke, med Sametinget, som vi skal konsultere, og med Norske Reindriftsamers Landsforbund forhåpentlegvis kan finne ein god ballanse og ein forvaltningsplan som fungerer når den lange demokratiske prosessen for å ta i vare Stortingets vedtekne mål er ferdig.

Ruth Grung (A) [11:48:04]: Globalt er byggenæringen den enkeltsektoren som forbruker mest materialer. I Norge er det den største produsenten av avfall og står for nærmere 25 pst. Utslipp fra bygge- og anleggsvirksomheten i Norge var på 13,1 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2017. Det er ca. 26 pst. av det totale utslippet. Til tross for disse høye tallene blir byggsektoren sjelden omtalt. I regjeringens arbeid med Klimakur 2030 er bygg knapt nevnt.

Jeg setter pris på at kommunalministeren er her, men interpellasjonen var egentlig rettet til klimaministeren, og jeg undres på hvorfor han ikke mener å være rette minister for temaet bolig og klimaavtrykk.

Det ble investert 466 mrd. kr i bygg- og anleggsnæringen i fjor. Siden byggenæringen står for en så stor del av norske og globale utslipp og energi- og ressursbruk, vil de tiltak som gjøres i denne næringen, ha svært stor betydning for klimaet. Nye klimavennlige løsninger vil også kunne gi nye eksportmuligheter.

Stat og kommune må i langt større grad bruke sin innkjøpsmakt til å stille høye miljøkrav, utfordre byggebransjen og utvikle nye smarte rehabiliterings- eller nybyggløsninger. Statsbygg er et godt eksempel på bruk av ambisiøse krav. Oslo kommune har satt seg et mål om fossilfrie byggeplasser, og neste skritt er utslippsfri maskinpark. I Bergen har kommunen, ut fra et klimaregnskap, valgt å rehabilitere rådhuset framfor å rive. Media City i Bergen er et eksempel på at det er mulig å beholde byggkonstruksjoner og bygge et nytt bygg av skjelettet av det gamle. Dette sparer betydelig CO₂-ekvivalenter – mens fylkeskommunen velger å rive sitt gamle bygg, og det kan aldri regnes hjem i et klimaperspektiv.

Stat og kommune er de største leietakerne av næringseiendom, men miljø blir sjelden vektlagt ved valg av utleier. Det offentlige må også her bruke sin markedsmakt og stille krav til miljøklassifisering ved leie av næringseiendommer.

I mange byggeprosjekter er det fortsatt en ensidig oppmerksomhet på investeringskostnader og lite på klimaavtrykk og innovasjon. Leverandørene bør få plikt til å synliggjøre livsløpskostnader og klimautslipp for bygget. Det har vært etterlyst bedre verktøy som beslutningsgrunnlag for valg av mer bærekraftige løsninger. Det må stilles krav til bruk av materialer uten miljøgifter, tydeligere krav til energieffektivisering og stimuleres til mer gjenvinning eller ombruk av andre byggematerialer.

Næringen har utarbeidet en ny metodikk for beregning av klimagassutslipp gjennom hele bygningens livsløp. Det arbeides med nye verktøy som definerer bruksverdien til eksisterende byggematerialer. Nye metoder og verktøy gir kunnskapsbasert informasjon for hele livsløpet – fra materialvalg, bærekraftig design, transport, anlegg, drift, vedlikehold og eventuell riving eller gjenvinning av bygg. Utvikling av slike internasjonale standarder vil også gi like miljødeklarasjoner for byggevarer og tjenester over hele verden.

Men dagens byggeforskrifter gir lite insentiv til innovasjon. Det trengs rammevilkår som oppfordrer til nyskaping som går ut over minstekravene.

Det er en utfordring at mange verktøy er basert på poeng for å nå de ulike standardene, mens nye løsninger og innovasjon ikke gir poeng. De samme mekanismene er koblet til flere av kravene i TEK. Et alternativ kunne være å stille krav til isoleringsverdi i stedet for antall centimeter isolasjon. Det ville stimulert til utvikling av bedre isolasjon og bruk av nye materialer. Krav til klimagassavtrykk og ikke til kilowattimer per kvadratmeter ville gitt innovasjon i byggebransjen, og ikke bare i utvikling av lyspærer. Erfaringene med poengkravene, som Norge har vært så opptatt av, tvinger bransjen inn i et spor uten innovasjon, men kun å strekke seg etter å oppfylle enkelte krav, noe som ofte betyr å tilfredsstille minstekravet.

Ifølge SSB har produktiviteten i bygge- og anleggsvirksomheten falt med 10 pst. siden 2000, mens produktiviteten i privat sektor i Fastlands-Norge har økt med 30 pst. i samme periode. Andre nordiske land, med unntak av Danmark, har også en nedgang i produktiviteten. Det investeres lite i forskning og utvikling.

Vi bør ha som ambisjon å øke produktiviteten og få ned utslippene i bygg- og anleggsnæringen. Byggsektoren har vesentlige klimagassutslipp ved produksjon av materialer og tekniske installasjoner. Byggsektorens innkjøpskrav vil derfor ha stor betydning for materialindustriens klimagassutslipp. Nyere tall viser at utslippene fra norske bygningsmaterialer er på vei ned, mye takket være nettopp økt etterspørsel etter produkter med lavere utslipp.

Ifølge Bygg21 skjer omtrent 10 pst. av utslippene i et byggs levetid på selve byggeplassen gjennom bruk av fossildrevet utstyr og byggvarme. Erfaring fra fossilfrie byggeplasser i Oslo kommune er at det ikke er fordyrende. Biodiesel koster mer per liter, men det kreves mindre drivstoff, slik at prisen per driftstime blir utjevnet.

Produkter med lave klimagassutslipp er ikke vesentlig dyrere enn tradisjonelle materialer. Erfaringen fra utvidelsen på Gardermoen var at betong med langt lavere klimagassutslipp kostet 60 kr ekstra per kubikkmeter. Betongbransjen jobber også med nullutslippsløsninger, CCS-satsingen med Norcem er derfor viktig i den sammenheng. Massivtre er et materiale med lave klimagassutslipp og binder karbon. Det viser seg at byggetiden blir redusert med massivtre, og at det krever mindre fundamentering. Kostnader kan ytterligere bli redusert med industrialisering.

Energieffektivisering blir ofte nevnt. Det er vedtatt klare målsettinger, men reelt sett skjer det lite også på det feltet. Det handler mest om mindre beløp til varmepumper og solceller.

Ifølge SSB står den norske bygningsmassen for 42 pst. av energibruken i Norge når man regner med aktiviteten i bygningene. Teknologien for smart bruk av energi er utviklet, men må bli langt mer brukervennlige for at husstander skal ta i bruk de nye styringsmulighetene. Regelverket bør også stimulere til å ta i bruk tak, husvegger og andre deler av bygget til alternativ fornybar energiproduksjon, som solceller og varmepumper, men også bruk av spillvarme fra industri og biogass fra avfall.

Myndighetene kan akselerere en ønsket utvikling ved å gi insentiver til dem som går foran. Støtteordninger må i større grad gå til dem som bidrar til selve byggingen, og som dermed påvirker selve livsregnskapet for bygget. Det vil gi langt større effekt enn bare støtte til varmepumpe eller solceller.

Omkring 20 000 bygg rives årlig i Norge. 43 pst. av materialene fra disse blir gjenvunnet. Kravet fra EU, som også Norge må forholde seg til, er at hele 70 pst. av materialene skal ombrukes, eller gjenvinnes, fra 2020, altså fra i år.

Norge er det landet som bygger mest nytt per innbygger. Nybygg er ofte det minst bærekraftige. Det begynner å bli knapphet på en rekke råmaterialer på verdensbasis. Byggsektoren bruker omtrent 40 pst. av materialressursene i samfunnet. I dag bruker den vestlige verden materialressurser tilsvarende en og en halv jordklode. Vi må tenke lukkede kretsløp ved at alle materialressurser gjenbrukes i framtiden. Det må etterspørres kvalitet som tåler påkjenning fra både normal bruk og forventede endringer i klimaet.

Gjennomsnittlig levetid for norske bygg er 80 år. I dag river vi svært mange bygninger som er mellom 40 og 50 år gamle. Vi må bli bedre på gjenbruk av eksisterende bygningsmasse. De største klimagassutslippene fra byggsektoren er knyttet til materialer i grunn og fundamenter og utgjør omtrent 40 pst.

Det må stilles krav til rehabiliteringsprosjekt. Unødig riving av bygg bidrar til ressurssløsing.

Mange borettslag er bygget på 1950 og -60-tallet og trenger rehabilitering. Styrelederne blir ofte målt på om de holder kostnadene nede, og det er utfordrende med investeringer som gir mer bærekraftige bygg. Det er behov for å utvikle bærekraftige vedlikeholdsplaner tilpasset borettslag og støtteordninger for rehabilitering av borettslag for bedre energiløsninger.

Ifølge SSB oppstår det årlig rundt 1,8 millioner tonn byggeavfall. Myndighetene stiller krav til avfallssortering, men ikke til maksimal mengde byggeavfall. I dag mangler vi et godt system for gjenbruk av bygningsmaterialer. Normalt går mye av rivemassen til forbrenning og fyllmasse. Kravene til gjenvinning er i dag på 60 pst. av vekten. Det er lett å oppnå fordi betong er svært tung. Forskriftene bør bli mer nyansert, slik at de stimulerer til mer gjenvinning og ombruk av andre byggematerialer og komponenter enn betong.

Folk er opptatt av å bo i energi- og miljøvennlige boliger. Miljøstandardene på bygg må derfor bli lett tilgjengelige for alle beslutningstakere, også for forbrukere ved leie, kjøp og rehabilitering av egen bolig, slik at de på en enkel måte kan ta kunnskapsbaserte, kloke valg.

For å lykkes med omstillingen må lovgivning og støtteordninger være forutsigbare, virkemidler må ha et tydelig formål, og byggsektoren må få rammevilkår som inviterer til mer innovasjon.

Hvilke konkrete grep vil statsråden ta for at byggenæringen skal få framtidsrettede rammevilkår som vil redusere klimaavtrykket, øke produktiviteten og ikke minst gi større rom for innovasjon i en av våre største næringer?

Statsråd Nikolai Astrup [11:58:18]: Byggenæringen er en av landets største næringer både i antall ansatte og når det gjelder verdiskaping. Næringen er spredt over hele landet og omfatter nesten 60 000 bedrifter med over 250 000 ansatte. I tillegg kommer arkitekter, rådgivere og bedrifter innenfor byggevareindustrien.

Byggenæringen er viktig for lokale arbeidsplasser, men også viktig for folks liv – fordi byggenæringen står for de byggene vi alle bor, lever og jobber i. Men byggsektoren bidrar også til et stort klimaavtrykk og er en av næringene med størst potensial for å kutte utslipp. Det er nødvendig for å nå bærekraftsmålene og for å realisere et lavutslippssamfunn der vi utnytter ressursene våre bedre.

Representanten Grung tar derfor opp viktige temaer i sin interpellasjon: Hvordan kan vi redusere klimaavtrykket og bidra til økt produktivitet og innovasjon i byggenæringen?

Regjeringens strategi for å ta Norge ut av koronakrisen er å skape mer og inkludere flere. Det skal vi gjøre gjennom seks hovedgrep: få folk tilbake i jobb, sikre flere ben å stå på, bygge kompetanse, inkludere flere, bevare tryggheten og tilliten i samfunnet – og skape en grønn fremtid.

Vi må legge til rette for at næringslivet kan skape grønne jobber og en mer bærekraftig fremtid. Dette gjelder ikke minst byggenæringen, som ofte omtales som 40-prosentsektoren fordi sektoren globalt står for omtrent 40 pst. av totalt energibruk, og fordi rundt 40 pst. av alle materialer går til bygg.

Heldigvis er Norge et annerledesland. Vi har mye lavere klimagassutslipp knyttet til bygg, faktisk under 2 pst. av våre totale utslipp. Årsaken til det er bl.a. at vi har stilt stadig strengere energikrav til bygg. I 2016 skjerpet vi kravene til passivhusnivå og innførte forbud mot å installere fossil oppvarming. Vi har dermed ingen CO₂-utslipp fra drift av nye bygg. Fra og med i år er det også forbudt å bruke fossil olje til oppvarming av eksisterende bygg. I tillegg til dette har næringen selv utviklet nye og mer energieffektive løsninger som går lenger enn kravene. Sertifiseringsordninger som BREEAM og energimerking av bygg gjør det lettere for markedet å velge disse løsningene.

Selv om vi har svært lave klimagassutslipp knyttet til driften av bygg, mener regjeringen at vi har et forbedringspotensial når det gjelder byggeprosessen, materialbruk og avfallshåndtering. Det er mulig å redusere avfallsmengder og satse mer på ombruk og materialgjenvinning, og i Granavolden-plattformen har vi et ambisiøst mål om at bygge- og anleggsplasser skal være fossilfrie innen 2025.

Myndighetene skal gi gode rammer for grønn utvikling i byggebransjen. Men vi må også gi byggebransjen rom for å innovere. For eksempel vil vi ikke stille krav til å bruke det ene eller andre byggematerialet, men til de kvalitetene bygg må ha for at vi skal nå klimamålene. Så må næringen utvikle og levere gode og grønne løsninger innenfor de rammene som er satt.

Regjeringen vil legge til rette for en grønn utvikling i byggebransjen gjennom flere grep. For det første jobber vi med å videreutvikle energikravene. I den forbindelse ser vi på problemstillinger knyttet til energi, klima og miljø i sammenheng.

For det andre vil vi bidra til mer gjenbruk av byggematerialer. Derfor samarbeider vi nå med bransjen om å etablere maskinlesbare standarder for byggematerialer, slik at produktinformasjonen ikke forsvinner bare fordi materialene har vært i bruk, men slik at materialene kan leve videre selv om bygget ikke gjør det. Vi ser også på om det er mulig med mer ombruk av brukte byggematerialer etter dagens regelverk, noe jeg vet næringen selv er opptatt av å få til.

For det tredje vil vi fortsette å bruke Enova som en motor i det grønne skiftet. Enova bidrar til å drive nye teknologier frem gjennom støtte til innovative klima- og energiløsninger. Enova støtter løsninger som kan redusere utslippene fra produksjon av byggematerialer og fra byggefasen. Dette er et viktig bidrag til sirkulærøkonomien i Norge.

For det fjerde vil vi bruke offentlige anskaffelser som virkemiddel. Det offentlige skal gå foran ved å etterspørre null- og lavutslippsteknologi. I bygg- og anleggssektoren står det offentlige for en stor andel av etterspørselen. Bygg og anlegg utgjør ca. 27 pst. av det totale klimafotavtrykket til offentlige innkjøp, og bygg og anlegg er et prioritert satsingsområde for klima- og miljøvennlige anskaffelser. Målet er å få til økt bruk av null- og lavutslippsløsninger på byggeplassene, økt bruk av miljøvennlige byggematerialer og økt gjenvinning av materialer og avfall fra konstruksjon og riving – ved å etterspørre det.

Dette ble også satt på agendaen i stortingsmeldingen om offentlige innkjøp, Meld. St. 22 for 2018–2019, Smartere innkjøp – effektive og profesjonelle offentlige innkjøp, som regjeringen nå jobber med å følge opp gjennom en handlingsplan for klima- og miljøvennlige offentlige anskaffelser og grønn innovasjon.

Statsbygg har et særlig ansvar for å være en pådriver og en rollemodell for en grønnere byggenæring. Statsbygg er en markedspåvirker som kan bidra til lavutslippssamfunnet, f.eks. når de etterstreber bruk av materialer som gir lave klimagassutslipp, eller jobber for at prosjektene skal etterspørre utslippsfrie løsninger og teknologier på byggeplassen. I 2019 ble Statsbygg først i verden til å bruke en elektrisk gravemaskin i et byggeprosjekt på byggeplassen til livsvitenskapsbygget i Oslo. Ved å gå foran på denne måten er Statsbygg med på å etablere et marked som resten av næringen kan ta del i.

For det femte jobber regjeringen nå med en klimaplan som skal legges frem for Stortinget i løpet av året. Regjeringens mål er som kjent å kutte utslippene med 50–55 pst. innen 2030 i forhold til 1990. Bygg- og anleggsnæringen vil være en viktig del av denne jobben. Vi jobber også med en nasjonal strategi for sirkulærøkonomi. Presset på naturressursene øker, og vi må derfor bruke og gjenbruke ressursene mer effektivt. Regjeringen mener at Norge trenger en produktiv byggenæring hvis den skal bidra i det grønne skiftet. Dessverre vet vi at produktivitetsveksten i bygge- og anleggsbransjen har vært lavere enn i samfunnet ellers de siste tiårene.

I 2013 opprettet Kommunal- og moderniseringsdepartementet derfor Bygg21 – som et samarbeidsprogram mellom byggenæringen og statlige myndigheter. Formålet var å redusere kostnadene, øke produktiviteten og styrke miljø- og bærekraftsperspektivet i bolig- og bygningssektoren. Bygg21 klarte å få frem beste praksis på en rekke områder og viste at dette kan redusere byggekostnadene med hele 20 pst. Samtidig var Bygg21 tydelig på at næringen selv må ta ansvar for å øke kvaliteten, redusere kostnadene og legge til rette for innovasjon. Kunnskapen og ideene som Bygg21 utviklet, forvaltes derfor videre av næringen selv, bl.a. gjennom Grønn Byggallianse og Rådgivende Ingeniørers Forening.

For å gjøre byggenæringen grønnere og mer produktiv tror regjeringen at digitalisering og ny teknologi er et viktig verktøy. Både staten, kommunene og byggenæringen må jobbe sammen for å ta i bruk digitale verktøy til beste for samfunnet og for hver enkelt av oss. Heldigvis skjer det allerede mye spennende etter initiativ fra næringen selv.

Samtidig skal også statlige myndigheter bidra ved bl.a. å

• forenkle og tilrettelegge regelverket for en digital fremtid

• digitalisere tjenester for plan- og byggesaksprosessen

• gjøre offentlige data tilgjengelig for digital bruk

• gå foran og vise vei i bruk av digital teknologi

• tilrettelegge for samarbeid og innovasjon

Vi har allerede kommet langt på mange områder:

• Utviklingen av felleskomponenter og omforente standarder er godt i gang.

• Direktoratet for byggkvalitet har de siste årene jobbet betydelig med å gjøre byggesaksprosessen digital.

• Plattformen Fellestjenester BYGG er etablert på Altinn. Den sørger for at alle digitale byggesøknader automatisk sjekkes opp mot regelverket før de sendes videre til kommunen som skal behandle dem. Resultatet er at kommunene mottar komplette søknader første gang, og at saksbehandlingen går raskere.

• Gjennom samarbeid med KS og leverandørmarkedet finnes det nå løsninger for elektronisk byggesaksbehandling tilgjengelig for kommunene.

• Leverandørmarkedet har også utviklet nye løsninger for digital innsending av byggesøknader og digitale nabovarsler.

• Det er også igangsatt arbeid for å digitalisere planprosessene.

Bygningsinformasjonsmodellering, BIM, er også på full fart inn i næringen. Dette er et verktøy som vil effektivisere og kvalitetssikre både planlegging, prosjektering og gjennomføring. BIM-modeller, med kobling til maskinlesbar produktinformasjon, kan også være en vei til klimaregnskap for byggenæringen.

Byggesektoren har, som resten av samfunnet, blitt satt på en hard prøve under pandemien. Blant annet ble etterspørselen etter nye boliger nesten borte over natten. Regjeringen har møtt dette med en rekke tiltak for å opprettholde aktivitet og samtidig investere i fremtiden og grønne løsninger. Det er gitt om lag 4 mrd. kr til bygge- og vedlikeholdstiltak. 2,5 mrd. kr er øremerket til vedlikehold i kommunene, rehabilitering og oppgradering av bygg og anlegg.

Det er vedtatt en grønn omstillingspakke på til sammen 3,6 mrd. kr over tre år. Hovedsatsingen i den grønne omstillingspakken er 2 mrd. kr i økt bevilgning til Enova i 2020, som skal forsterke satsingen på teknologiutviklingen i industrien, inkludert byggesektoren. Stortinget har også bevilget 20 mill. kr til å digitalisere planprosesser og stimulere til digitale bygningsinformasjonsmodeller av eksisterende bygg. Dette vil fremskynde og styrke innovasjonsarbeidet og bidra til ytterligere digitalisering av plan- og byggesaksbehandling. Prosjektene kan på kort sikt bidra til å forhindre at arbeidsplasser går tapt. På lengre sikt vil det bidra til effektive prosesser i næringen og til samhandling mellom næring og myndigheter.

Nå ser vi heldigvis at nyboligsalget og boligbyggingen har tatt seg opp igjen. Ved utgangen av august var det ifølge SSB gitt igangsettingstillatelser til nesten 19 000 boliger. Det ligger dermed an til en byggeaktivitet som ikke er så langt unna den vi har hatt de siste årene. Boligprodusentenes Forening oppgir at igangsetting av boliger i september i år faktisk er litt høyere enn samme måned i fjor.

Vi har ambisiøse klimamål, og vi skal på kort tid omstille oss til et lavutslippssamfunn. Staten skal stille krav og sørge for at bransjen har rammebetingelser som gir rom for mer innovasjon. Vi skal legge til rette for at næringen kan utvikle seg, øke sin produktivitet og levere grønne bygg for fremtiden.

La meg avslutningsvis si at når det er jeg som svarer på denne interpellasjonen, er det som bolig- og byggminister. Og jeg tror det er en fordel at det å jobbe med grønne løsninger innenfor ulike næringer ligger i de fagdepartementene som har ansvar for de ulike sektorene. Det gjenspeiler seg også på de andre statsrådenes områder, og jeg tror det samlet sett vil gi et bedre resultat for en grønnere fremtid.

Ruth Grung (A) [12:08:20]: Takk til kommunalministeren, eller «byggministeren». Jeg er helt enig i at det er viktig at alle løfter dette opp, men det hadde vært litt greit om klimaministeren også var opptatt av bygg.

Jeg har tre utfordringer: Det ene er at jeg opplever at det i veldig stor grad er ingeniører – jeg har ingenting imot ingeniører – som har preget rammeverket, med forskrifter som TEK, osv. Hvordan skal man i større grad klare å gi rom for det kreative? Jeg har forstått det slik at arbeidet som har vært gjort fram til nå, som også ministeren var inne på, har gått mye ut på å effektivisere saksbehandlingen og korte ned tiden. Men når det gjelder det kreative elementet, har jeg fått to innspill den siste tiden. Det første er bruk av tørket tare til isolasjon, f.eks. Det er helt umulig med dagens system. Det andre gjelder bruk av skip og oljeinstallasjoner som kappes opp. Kan man ha gjenbruk av alt stålet som er i dem? Men dette trenger mye større rammer for kreativitet. Det var problemstilling nr. 1.

Den andre er at jeg i morges hørte på et webinar som Klimastiftelsen avholdt. Der var svenskene med, og de har et program – det ble nevnt at det var satt av midler til rehabilitering – som, slik jeg oppfattet det, er direkte rettet inn mot borettslag. Det er utfordrende for en styreleder å få aksept i plenum for å investere i energiløsninger hvis de ikke får gode verktøyer, men her er det et stort potensial. En tredjedel av oss bor i borettslag, og man burde tilrettelegge for rammer som gjør det lettere å investere i gode energiløsninger og i rehabiliteringstiltak.

Det tredje går på det med offentlige anskaffelser. Jeg satt i næringskomiteen da vi behandlet saken, men det tar så utrolig lang tid før vi ser resultater av det. Det offentlige er staten, som kunne vært mer effektiv, men det er også alle kommunene der ute. Har statsråden noen forslag for dette feltet som er så viktig, og som kan bidra til mye sysselsetting også? Det var også et viktig aspekt fra svenskenes side, der arbeidsledigheten er mye høyere enn hos oss, men vi har de samme utfordringene når det gjelder å sørge for at vi får aktivitet. Hvordan kan man knytte disse tingene sammen – både tenke nytt og kreativt og få flere arbeidsplasser, og også bli bedre på klima og energi og få et bedre bomiljø?

Statsråd Nikolai Astrup [12:11:12]: Takk for oppfølgingsspørsmålet fra representanten Grung. Jeg er – i likhet med representanten – opptatt av at vi må legge til rette for innovasjon i byggenæringen. Når vi nå videreutvikler TEK, er det, som jeg var inne på i innlegget mitt, viktig at vi ikke lager reguleringer som står i veien for innovasjon, og i større grad fremover peker på objektive krav fremfor å peke på vinnermaterialer. Det tror jeg er viktig. Kanskje kan det også åpne for at tare blir et nytt isolasjonsmateriale – det skal i hvert fall ikke utelukkes i tiden fremover. Jeg tror vi trenger denne typen innovasjon.

Jeg tror også at digitalisering kan bli veldig viktig for næringens evne til å tenke nytt og utenfor boksen. At vi får 3D-modeller av bygg og kan visualisere bygg på en helt annen måte i forkant av at bygget reises, tror jeg også kan åpne nye muligheter for å tenke innovativt og prosjektere byggene på en litt annen måte, men ivareta de kvalitetene som vi er opptatt av å ivareta. Det er viktigere enn hvilke enkeltmaterialer som velges til enhver tid.

Statsbygg hadde, for ikke så altfor lenge siden, ute en konkurranse der de hadde et åpent sinn når det gjaldt hvordan man skulle løse et behov. De fikk da inn en helt ny type materiale, som de benyttet i det prosjektet. Jeg tror det er litt av løsningen.

Jeg la frem en stortingsmelding om innovasjon i offentlig sektor før sommeren, som Stortinget har til behandling nå, og der peker jeg på at noe av det viktigste for å få til mer innovasjon i offentlige anskaffelser egentlig ikke handler om virkemidler, men handler om å ha kultur for innovasjon i den enkelte virksomhet og å ha en ledelse som støtter opp under medarbeidere som tenker utenfor boksen, og som utfordrer den etablerte måten å løse ting på, og at man har kompetanse til å gjennomføre innovative offentlige anskaffelser i den enkelte virksomhet. Her har man mye å gå på, men jeg tror særlig på dette med kultur, at vi må bli mye flinkere i offentlig sektor til å beskrive behovet vi har, fremfor å gå rett på løsningen av problemet. Men det er ikke gjort over natten, og det kan ikke vedtas i Stortinget. Det er noe som må jobbes med hver eneste dag i alle de ulike offentlige virksomhetene vi har.

For å være helt ærlig er ikke dette en problemstilling som er isolert til offentlig sektor. Dette gjelder like mye for store private virksomheter. De har også behov for å fornye seg selv. Jeg tror også at det å samarbeide med f.eks. oppstartsbedrifter i anskaffelsesprosesser kan være én vei for både private og offentlige virksomheter til å fornye seg selv og til å lære seg å tenke utenfor boksen i denne sammenhengen.

Borettslag ble nevnt helt spesifikt. Det finnes løsninger i dag også for borettslag, gjennom Enova og andre deler av virkemiddelapparatet. Jeg er opptatt av at vi som myndigheter må legge til rette for at man i alle deler av samfunnet kan ta gode og miljøvennlige valg som står seg for fremtiden.

Karin Andersen (SV) [12:14:23]: Takk for en viktig interpellasjon.

Statsråden sa nå på slutten av sitt innlegg at det var viktig med innovasjon, og at offentlig sektor selvfølgelig er en veldig stor innkjøper også på bygg og anlegg. Men det som er med innovasjon, er at det ofte koster litt mer i starten for den som skal gå foran på innovasjonen. Da må vi også sørge for at offentlig sektor og kommunesektoren, som er store, har råd til å gjøre disse innovasjonene. Kanskje vi da er nødt til å se på Enovas regelverk, slik at de f.eks. kan bidra med mer støtte til prisdifferanser for å få inn produkter som har et mye mindre klimaavtrykk, og som helst er resirkulerbare og fornybare.

Jeg skal ta litt tak i det statsråden også sa, at vi kan ikke stå her og velge materiale. Men vi må jo stille noen krav til materialene vi skal bruke. De må være resirkulerbare, og de må være fornybare. Da tror jeg ikke vi kommer unna tre i byggesektoren. Årlig mengde returtre representerer 2 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, og mesteparten av dette blir brent opp. Der er det prosjekter nå – teknologi finnes for å kunne rense treavfall til industriflis, f.eks. Det forsøker man å få til i Forestia i Våler. Jeg tror statsråden vet – i hvert fall vet regjeringen – om det prosjektet, der man kan putte treflisa inn igjen i sponplatene, og de får en lang og forlenget levetid. Vi får bort treavfall som ellers ville blitt brent opp, og vi får arbeidsplasser og industriutvikling i Innlandet, men også i hele landet.

Jeg var veldig skuffet da jeg så statsbudsjettet komme, og at det for dette gryteferdige prosjektet ikke finnes noen støtteordninger som engang gjør at man får i gang slike prosjekter, som er midt i kjernen av det vi diskuterer nå, for vi skal bygge fornybart, og vi skal selvfølgelig også kunne gjenbruke det materialet. Det er altså store mengder – det er den største ressursen i avfallsbransjen som ikke går til materialgjenvinning. Den brennes opp i dag, og det er en veldig dårlig bruk av ressurser. Vi er nødt til nå å få i gang dette. Det ene er at vi er nødt til å sikre at offentlig sektor faktisk har råd til å kjøpe disse innovative løsningene og disse mer miljøvennlige løsningene og nullutslippsløsningene og investere i sirkulære bygg som det går an å gjenvinne.

Jeg hørte også at statsråden var inne på maskinlesbar produktinformasjon i sitt innlegg. Det er noe som byggebransjen har vært veldig opptatt av overfor oss som sitter i kommunalkomiteen i hvert fall, at må på plass hvis man skal få til også mer gjenvinning av det byggematerialet som vi allerede i dag bruker. Da må man ha den oversikten, sånn at man vet hva man kan gjenbruke direkte. Det er veldig viktig at man gjør det, og at det man kan gjenbruke f.eks. inn i nye byggeprodukter, sånn som sponplater, blir brukt til det, og at det er bare det som ikke kan brukes til andre ting, som eventuelt skal brukes inn i varmeproduksjon og i forbrenning.

Vi har fått mange forslag fra treindustrien og treklyngen. De har helt konkrete forslag til hvordan man skal få på plass den sirkulærøkonomien som statsråden snakker om, men som vi dessverre er litt langt unna å få på plass. Jeg skal finlese statsrådens innlegg seinere, for dette er vi nødt til å få til. Dette kommer også til å skaffe mange nye arbeidsplasser som vi trenger i framtida. Her har Norge mulighet til å være i front, også når det gjelder forskning og utvikling på dette området, men da må man ikke være gjerrig med pengene i utgangspunktet når man skal utvikle disse produktene, slik som regjeringen har en tendens til å være.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [12:19:29]: Byggenæringen er helt sentral i utformingen av morgendagens lavutslippssamfunn. I Norge er byggenæringen den enkeltsektoren som har størst forbruk av materialer, og Norge er det landet som bygger mest nytt per innbygger. Nybygg er ofte det minst bærekraftige. Likevel nevnes ikke byggenæringen i regjeringens arbeid med Klimakur, og mens næringen selv ønsker å bidra til å få ned klimautslippene, henger regjeringen etter. Ja, den forrige kommunalministeren avviste byggenæringens forslag da de hevet stemmen før jul i fjor. Monica Mæland sa rett ut at dette fikk næringen fikse selv, og de trengte verken pisk eller gulrot.

Vi har alle muligheter til å få ned utslippene i denne næringen, og vi må gripe dem. Vi må framover diskutere bruken av klimaregnskap. Her er det mye å lære av Oslo kommune og av våre alternative budsjett. Vi trenger incentiver og virkemidler som stimulerer til lavere klimaavtrykk og utslipp. Stikkord er krav til gjenbruk av både bygningskroppen og utvalgte elementer. Vi må kunne gjøre det lettere å bygge nye bygg på skjelettet av det gamle. Vi vet jo at det minst klimavennlige vi kan gjøre, er å rive og bygge nytt, og i transformasjonsområder, pressområder og «wasteland»-områder ser vi at utbyggerne river gamle industribygg for å bygge nye boliger. Vi må finne ut hva vi kan gjøre for at byggenæringen bygger boliger i de gamle industribyggene. Vi må også jobbe strukturert for å få elektrifisert byggeplassene. Hvordan kan anbudsprosessene bidra til å få ned utslippene, og hvordan kan vi bidra til å stimulere til kortreiste og miljøvennlige materialer framover?

Både vi og byggenæringen er utålmodige. Det jeg er aller mest spent på, er når vi vil se effekten av tiltakene statsråden skryter av i dag. Klarer vi å nå målene og få til en Klimakur innen 2030 med regjeringens verktøykasse?

Ruth Grung (A) [12:22:01]: Digitalisering gir veldig store muligheter, både i prosjektering og design, det å vite i forkant, og også på vedlikehold. Så det er et utrolig viktig satsingsområde innenfor byggenæringen og vil bidra til at vi får bedre og mer miljøvennlige bygg.

Når det gjelder offentlige anskaffelser, er jeg helt enig i at det handler mye om kultur. Derfor trenger vi kanskje å sette inn støtet for å gi gode veiledere til kommuner, til ordførere og kommunestyrer, som tar beslutninger, om hva de skal velge mellom, sånn at de ikke blir for mye prisgitt entreprenørbransjen. Vi må gjøre noe med den balansen og den kunnskapen for beslutningstaker. Det er ofte det offentlige som har ansvar for avfall. Der trenger man kanskje også et større fokus på hvordan man sikrer at også næringsavfall blir sortert på en annen måte, og å kunne komme mer offensivt inn på det området.

Flere har vært inne på det med bruk av tre. Da jeg var i næringskomiteen, besøkte vi ALI Kaffes nye bygg. Det er det største industribygget, men de måtte importere bjelkene, jeg tror det var fra Østerrike. Så når vi tenker nytt, må vi se til at vi har hele verdikjeden på de ulike områdene, sånn at vi kan bygge opp industri der vi ser at Norge har fortrinn og muligheter til å bygge opp. Tre er også mye lettere, så det legger til rette for at en kan bygge en ekstra etasje mye enklere på eksisterende fundament. Det er også et alternativ som kanskje flere bør være obs på.

I Bergen ga handelshøyskolestudenter oss innspill: Hvorfor ikke lage et system der lokale skogeiere og de som bygger, kunne ha tettere dialog for å bestille ulike tresorter, sånn at vi fikk kortreist tre.

Jeg møter veldig mye kreativitet, men det virker som om det er akkurat som noen søyler som stopper den kreativiteten, og det å klare å bryte dem ned, som jeg forsto også ministeren var opptatt av, tror i alle fall Arbeiderpartiet er viktig å få plass framover.

Så er det forskning. Jeg nevnte i hovedinnlegget at det er lite forskning på dette feltet. Jeg har to utfordringer igjen: Det ene som jeg ønsker at statsråden sier noe om, er satsing på forskning og rammene der, og hvordan man ser på EUs ambisjoner. Kan vi lære av EU i denne sammenheng? Selv om vi har andre byggeskikker og bruker andre materialer, har de i alle fall nå et sterkt fokus på sirkulær og løfter opp boligfelt på dette området, og tar egentlig hele kjeden. Vi bør ha dem som inspirasjon, og også svenskene, som jeg nevnte i sted.

Statsråd Nikolai Astrup [12:25:11]: Representanten Andersen tok opp at vi må ha råd til innovasjon, og det er jeg selvfølgelig enig i, at det kan koste penger av og til. Derfor må vi satse også fra offentlig sektors side, og det gjør vi. Samtidig er jeg opptatt av at vi ikke har råd til ikke å drive med innovasjon. Det er på en måte min inngang til dette. Og det er ikke nødvendigvis slik at innovasjon alltid koster penger. La meg ta et eksempel på det.

Stavanger kommune skulle kjøpe en ny energistyringsenhet og la ut et tradisjonelt anbud. De fikk et tilbud på 40 mill. kr. Det var for dyrt. Så gjorde de en innovativ anskaffelse og fikk et tilbud på 1,2 mill. kr. De sparte altså nesten 39 mill. kr på å gjøre en innovativ anskaffelse i stedet for å gjøre en tradisjonell anskaffelse. Den store forskjellen var at den innovative anskaffelsen stilte seg helt åpen til hvordan de skulle løse det behovet de hadde, så det var selvfølgelig en helt annen type løsning. Men jeg tror det er den metodikken vi trenger. Vi bruker 560 mrd. kr. på innovasjon hvert eneste år, men det er ikke sikkert at det nødvendigvis er økte midler fra staten som er utløsende for at det blir mer innovasjon ut av dem. Men vi skal selvfølgelig bidra med virkemidler der det er nødvendig fremover.

Så ble det snakket om ombruk, og jeg er også opptatt av ombruk. En av de tingene vi jobber med nå, er å se på krav til nybygg – at når man bygger et nytt bygg, skal det også være mulig å plukke det fra hverandre hvis det skulle bli nødvendig, altså at man bygger et bygg mer som et byggesett og kan ta ut moduler, så det blir enklere å gjenbruke moduler fra bygg. Vi gjenbruker nå hulldekket fra det gamle regjeringskvartalet i andre bygg rundt omkring i Oslo. Teakgulvet i Y-blokka blir nå tatt i bruk i den gamle amerikanske ambassaden. Det er veldig bra. Men det må gjøres mye mer systematisk hvis det skal bli skala og dermed økonomi i dette.

Jeg er ikke enig i at vi er gjerrige på pengene. Blant annet har Enova blitt styrket enormt de siste årene, og også miljøteknologiordningen og Innovasjon Norge. Så det er ikke det det står på, det er andre ting som kanskje må til for å utløse det.

Det ble også snakket om EUs ambisjoner. Og ja, jeg er helt sikker på at vi har noe å lære av EU i en del tilfeller. Jeg tror også EU har noe å lære av oss. Jeg tror samspill er viktig. La oss huske på at en av de tingene som næringen nå klager over står i veien for økt ombruk, er byggevareforordningen, som jo nettopp kommer fra EU. Så vi er nødt til å ha tett dialog også med europeiske myndigheter for at rammeverket skal være på plass, slik at vi skal kunne utløse potensialet her i Norge.

Forskning er selvfølgelig også viktig, og SkatteFunn-ordningen er viktig i denne sammenheng.

La meg også si at vi utarbeider veiledere på ganske mange områder, også på disse områdene, til kommunene, slik at de skal være godt skodd. Men en veileder er kanskje ikke nok, det må også jobbes med dette lokalt i hver eneste offentlige virksomhet for virkelig å ta ut potensialet.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [12:29:58]: Med denne interpellasjonen ønsker jeg å sette søkelys på hvordan vi kan bidra til gode, trygge nabolag. Det er mye mer vi kan gjøre enn å bla opp noen millioner til områdesatsinger. Områdesatsingene er bra og viser at staten og kommunene ser utfordringene i områder med levekårsutfordringer, men det hjelper lite om de store pengene ikke kommer. Som en direktør i Husbanken sa i forbindelse med opprustningen av parker og uteområder i Groruddalssatsingen: En ny benk hjelper ikke dem som ikke har jobb, til å kvalifisere seg til arbeid.

Dette er kjernen i arbeidet mot ulikhet og levekårsforskjeller. Ingen politisk oppgave er viktigere enn å skaffe folk jobb. Arbeid er nøkkelen til resten. Egne penger, følelsen av mestring, økt verdighet, egen bolig, god helse, bedre integrering og et sosialt liv – alt dette blir lettere om man har en jobb å gå til.

Bakgrunnen for debatten jeg ønsker å reise i dag, er hva statens rolle som samfunnsutvikler skal være når et område skal utvikles til et godt sted å bo, med utgangspunkt i trangboddhet, barnefattigdom og arbeidsledigheten i Søndre Nordstrand.

Områdesatsingene verken kan eller skal gjøre noe med levekårsutfordringene alene. Mange politikkområder må spille sammen. Områdesatsingene er ikke et eget virkemiddel for å utjevne levekårsforskjeller. Det områdesatsingene gjør, er å jobbe med bedre tjenester og lokalsamfunnene, noe som på sikt kan virke levekårsutjevnende.

Boligprisene betyr noe for beboersammensetningen, noe som igjen får innvirkning på nærmiljøene, både fysiske omgivelser, tjenestetilbudet, sosialt liv og trygghet, som igjen får påvirkning på omdømme og attraktivitet.

I går fikk jeg mange innspill fra folk på Holmlia om hva staten kan gjøre for å bidra til å skape gode nabolag. Det er på ingen måte idétørke, men det koster penger. Samtidig vet vi jo at det er billigere å forebygge enn å slukke branner. Derfor vil jeg nevne noen av forslagene jeg fikk fra dem som har skoene på:

• Staten kan systematisk undersøke årsaker til flytting ut av bydelen, samt systematisk undersøke årsaker til at nærskolen velges bort. Staten kan systematisk bruke den innhentede kunnskapen til å hindre utflytting og bortvalg av nærskole.

• Staten bør grunnfinansiere fritidsaktiviteter, slik at alle har råd til å sende barn på fritidsaktiviteter. Staten kan være med og støtte byrådets sommerjobbtilbud og også utvide tilbudet for å bidra til at ungdom kan jobbe som trenere i det lokale fotballaget. Staten kan opprette prosjekter i samarbeid med skole og FAU og idretten og andre fritidsaktiviteter for et løft for økt foreldredeltakelse i barns fritidsaktiviteter.

• Staten kan være med og etablere eller prøve ut et lokalt arbeidsmarked der bedrifter sysselsetter lokale arbeidsledige, og at de gis fortrinn i konkurranse om offentlige anbud. Staten kan utvide bruk av lønnstilskudd for lokale bedrifter som sysselsetter lokale arbeidsledige.

• Staten kan styrke lokale kultur- og kunstnerscener og etablere gode arenaer for å gjøre området enda mer attraktivt for kreative og nyskapende bedrifter eller personer.

• Staten kan bidra til en aktiv lokal næringspolitikk der det fra kommune og bydel jobbes aktivt med å gjøre bydelen attraktiv for etablerere, gjennom veiledning, støtteordninger og eiendomsutvikling.

• Staten kan gjenetablere nærpolitiet – altså et fastboende politi, ikke et besøkspoliti – for å sikre trygghet i nærmiljøet. Staten kan prøve ut nye metoder for forebygging av kriminalitet og tilbakefallsforebygging for unge lovbrytere gjennom Exit-prosjekter der tilgang til lønnet sysselsetting og kvalifisering er sentralt.

• Byrådet har allerede lansert en tomt på Mortensrud for utprøving av konsepter for nye veier inn i boligmarkedet. Staten kan være med og utvikle nye metoder og endre plan- og bygningsloven, slik at kommunene kan be private utbyggere om å bidra til å utvikle nye bokonsepter.

• Staten bør la bydelen bli et testområde for avvikling av kontantstøtte, der det istedenfor kontantstøtte tilbys språkopplæring og kvalifiseringstiltak.

Dette var et knippe av innspillene jeg fikk sent i går kveld. Engasjementet lokalt er stort.

Det er også varslet en NOU om tematikken i løpet av 2020. Det hadde vært fint om statsråden kunne gi oss en løypemelding om dette arbeidet. Når vil det være ferdig? Vil det være ferdig før jul? Det viktigste med debatten i dag er å høre hva statsråden tenker regjeringen kan bidra med for å skape gode bomiljø, utenom innsatsen i områdesatsinger. Hvilke strukturelle endringer ser statsråden for seg er avgjørende for å sørge for sosial mobilitet i områder med levekårsutfordringer?

Statsråd Nikolai Astrup [12:35:51]: Jeg er glad for at representanten Gåsemyr Staalesen tar opp utfordringene i levekårsutsatte områder. Representanten peker på en rekke utfordringer som preger noen av disse områdene, og spør hva som skal være statens rolle som samfunnsutvikler når et område skal utvikles til et godt sted å bo.

I bunn og grunn er det kommunene som har hovedansvaret for å være samfunnsutvikler på lokalt nivå. Statens ansvar er først og fremst å sikre at kommunene har de rammebetingelsene og verktøyene de trenger for å løse sine oppgaver på en god måte. I «Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging» fremhever regjeringen at kommunene i sin planlegging skal motvirke og forebygge opphoping av levekårsutfordringer. Men som representanten peker på, er det noen områder i våre største byer som har så store og sammensatte utfordringer at kommunen trenger et ekstra tett samarbeid med staten for å finne gode løsninger.

Regjeringen er opptatt av at Norge skal bidra til å nå bærekraftsmålene innen 2030. Vi skal utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene. Det klarer vi bare gjennom lokal innsats. Vi må utvikle norske byer og lokalsamfunn slik at de blir inkluderende, trygge og bærekraftige.

Staten har i mange år hatt et samarbeid med flere av storbyene om en ekstra innsats i områder med særskilte levekårsutfordringer. Levekårsutsatte områder preges ofte av dårlig bomiljø, trangboddhet, høy arbeidsledighet, barnefattigdom, stor innvandrerbefolkning, høy kriminalitet og andre utfordringer. Utfordringene er svært sammensatte og komplekse og krever samordnet innsats fra mange instanser for å få gode resultater – både statlige, kommunale, private og frivillige. Statlige og kommunale myndigheter samarbeider derfor om områdesatsinger der målet er å redusere fattigdom og ulikhet.

I regjeringens forslag til statsbudsjett for 2021 foreslår vi en samlet bevilgning på om lag 208 mill. kr til områdesatsinger – over syv departementers budsjetter. Områdesatsingene skal sørge for bedre tjenester og forbedre nærmiljøet der behovene er størst. Flere skal bli økonomisk selvstendige og aktivt delta i sitt lokalsamfunn og i storsamfunnet. Områdesatsingene bidrar til å få flere i arbeid og til bedre integrering av innvandrere. De skal forbedre skoleresultatene, redusere frafall i videregående skole og motvirke kriminalitet. Områdesatsingene skaper mer attraktive og grønne nærmiljøer, som legger til rette for fysisk aktivitet, naturopplevelse og sosialt samvær.

Frivillige organisasjoner som tilbyr idrett, kunst og kultur, sørger for noen av de viktigste fritidsaktivitetene for barn og unge i Norge. Fritidsklubber, ungdomsklubber og åpne møteplasser er også viktige fritidsarenaer for barn og ungdom. Dette er også viktige innsatsområder i områdesatsingene.

Å forebygge kriminalitet krever en bred tilnærming og er derfor et felles ansvar for offentlig sektor på alle nivå og for sivilsamfunnet. Samhandling mellom politi, bydel og andre statlige og kommunale aktører er avgjørende for å finne varige løsninger for det enkelte barn og den enkelte ungdom. Justis- og beredskapsdepartementet bidrar i områdesatsingene i Oslo med midler som er øremerket politiet. Innsatsen på 37 mill. kr er foreslått videreført i 2021.

Mange barn og unge i fattige familier har med seg små ressurser hjemmefra. Gjennom å vokse opp i levekårsutsatte områder vil de også ofte oppleve en kollektiv ressursfattigdom i nabolaget. Nabolaget utgjør en viktig del av oppvekstmiljøet til barn og unge og har betydning for deres utvikling. Vi ønsker å bidra til å bryte den negative spiralen som oppstår ved at levekårsutfordringer reproduseres hos visse grupper og i noen områder.

Regjeringens integreringsreform bidrar til at flere flyktninger og innvandrere får bedre forutsetninger for å delta i jobb, utdanning og samfunnet for øvrig. Koronapandemien og smitteverntiltakene har skapt en vanskeligere situasjon for utsatte grupper på arbeidsmarkedet. Vi har gått fra lav til høy ledighet, og vi må regne med at færre arbeidsgivere har kapasitet til å jobbe målrettet med inkludering enn før pandemien. Som et tiltak under koronakrisen har regjeringen derfor lagt til rette for at flere kan kombinere dagpenger med å ta opplæring. Fremover blir det viktig at utsatte grupper ikke skyves lenger unna arbeidsmarkedet, men får den bistanden de trenger for å komme i jobb. Dette gjør innsats for inkludering i arbeidslivet enda viktigere enn før. Regjeringen vil derfor intensivere arbeidet med inkluderingsdugnaden.

Regjeringen har nylig lagt frem en samarbeidsstrategi for barn og ungdom som skal fremme deltakelse og styrke mulighetene til barn som lever i familier med lav inntekt. Sentrale satsinger i 2021-budsjettet er økning av barnetrygd og engangsstønad, videreføring og utvidelse av prøveprosjekt med nasjonal fritidskortordning, lavere foreldrebetaling i SFO og gratis SFO for familier med lav inntekt i utvalgte kommuner. Strategien skal styrke mulighetene til barn som vokser opp i familier med dårlig råd, og bidra til å forebygge at fattigdom går i arv. Strategien legger vekt på tiltak som gir barna samme muligheter som deres jevnaldrende, bl.a. til å gjennomføre utdanningsløp, ha gode og trygge boforhold, delta i organiserte fritidsaktiviteter og få bedre tilgang til helsetjenester.

Barn i familier med lav inntekt bor ofte dårligere og trangere enn andre, og de bor sjeldnere i en bolig som familien selv eier. Barnefamilier som bor i kommunale utleieboliger, har oftere en lavere boligstandard, og de har mer utrygge bomiljø enn andre. Regjeringen vil derfor styrke innsatsen rettet mot barn som vokser opp i familier med vedvarende lav inntekt. Regjeringen vil legge til rette for at så mange som mulig som ønsker det, skal kunne eie boligen sin, bl.a. gjennom startlån.

Husbanken skal prioritere arbeidet med å hjelpe vanskeligstilte fra leie til eie. I statsbudsjettet for 2021 foreslår regjeringen en låneramme i Husbanken på 20 mrd. kr. Det er en økning på 4 mrd. kr fra saldert budsjett 2020. Regjeringen legger dermed opp til at satsingen på startlån kan fortsette, og at det kan det gis flere lån til utleieboliger og boligkvalitet. I 2021 kan over 8 000 husstander få mulighet til å eie sin egen bolig gjennom startlånsordningen. Siden 2013 er det 50 000 mennesker som har fått 50 mrd. kr i lån fra Husbanken til startlån og dermed mulighet til å eie sin egen bolig.

Trygge og gode boforhold er viktig for å redusere fattigdom, og bostøtten er et effektivt virkemiddel for å hjelpe dem som trenger det mest. I statsbudsjettet for 2021 foreslår regjeringen derfor å styrke bostøtteordningen med ytterligere 82,4 mill. kr, til 3 049 mill. kr totalt. Siden 2013 har det blitt gitt over 22 mrd. kr i bostøtte. Ordningen har blitt bedre for barnefamilier og holder tritt med prisutviklingen.

I statsbudsjettet for 2021 foreslår regjeringen også å endre bostøtten slik at i familier der barn har delt bosted, kan begge foreldene regne med barnet i bostøttesøknaden. Det vil gjøre bosituasjonen bedre for rundt 400 husstander. Regjeringen foreslår også å redusere grensen for minsteutbetaling av bostøtten.

Vi er på rett vei, men vi er ikke i mål. Derfor vil regjeringen legge frem en ny strategi for den boligsosiale politikken i løpet av høsten.

Regjeringen vil redusere fattigdom og øke den sosiale mobiliteten gjennom å inkludere flere i arbeidslivet og redusere risikoen for at levekårsutfordringer går i arv. Dette skal vi gjøre både gjennom den generelle velferdspolitikken og i samarbeidet med storbyene om satsinger i de mest levekårsutsatte områdene.

La meg legge til at jeg er enig med representanten Gåsemyr Staalesen i at noe av det aller viktigste er å sørge for at de som står utenfor arbeidsmarkedet, kommer seg i jobb. Det å ha et arbeid å gå til er nøkkelen til å løse veldig mange av de utfordringene som vi sliter med i levekårsutsatte områder.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [12:43:24]: Jeg var litt usikker på hvordan jeg skulle løse denne interpellasjonen. Spørsmålet er viktig, men hva skulle jeg ta ordet og si noe om i salen? Skulle jeg ramse opp alle budsjettposter der Arbeiderpartiet har plusset på, trukket fra og prioritert annerledes? Jeg tenker at det aller viktigste nå egentlig er å få svar på hva statsråden mener er det aller viktigste.

Hva tenker statsråden er det aller viktigste vi kan gjøre for å motvirke at fattigdom går i arv, og hva gjør egentlig regjeringen for å kvalifisere flere folk til jobb?

Statsråd Nikolai Astrup [12:44:20]: Jeg mener jeg var inne på veldig mye av dette i mitt innlegg, men noe av det aller viktigste for å gjøre noe med ulikhet og levekårsutfordringer er nettopp at folk har en jobb å gå til, som vi snakket om. Derfor har regjeringen satset mer på tiltak som skal bidra til å få flere i jobb. Det gjelder ikke minst de mange som kom til Norge som flyktninger i kjølvannet av Syria-krisen, og som vi vet er overrepresentert på statistikken over mennesker som står uten egnet bolig, og mennesker som står utenfor arbeidslivet.

Inkluderingsdugnaden og Integreringsløftet er også viktige svar på de utfordringene som representanten Staalesen tar opp. Det er selvfølgelig satsinger som vi følger opp i budsjettene fremover. Jeg har veldig stor tro på verktøyene som ligger i den boligsosiale politikken. Det å sørge for at det er gode og trygge rammer rundt barns oppvekst, er viktig. Gjennom startlånsordningen bidrar vi til at vanskeligstilte mennesker som har vedvarende problemer med å komme seg inn på boligmarkedet, nettopp får anledning til å eie sin egen bolig og dermed få trygge, stabile og gode rammer. Det er viktig, spesielt for barn og deres oppvekst. I tillegg gir vi jo bostøtte og har også andre ordninger gjennom Husbanken som bidrar til den boligsosiale politikken. For å sørge for at vi er treffsikre også i tiden fremover, legger vi frem en ny boligsosial politikk i løpet av høsten, som forhåpentligvis også vil svare på noen av de utfordringene som representanten tar opp.

Regjeringen har også hatt en satsing på å gi barn og unge like muligheter uavhengig av hvilket utgangspunkt de har. Ordningen vi har med fritidskort, som vi nå prøver ut, er et viktig skritt i den retningen, men også billigere SFO for dem som har behov for det, og billigere barnehage for dem som har behov for det, er ledd i den satsingen – at alle skal ha like muligheter uavhengig av hvilket utgangspunkt de hadde innledningsvis.

Jeg vil også vise til den strategien som regjeringen la frem på fredag, for den er helt fersk, nemlig samarbeidsstrategien for barn og ungdom i lavinntektsfamilier, som skal gå fra 2020 til 2023. Der ser vi nettopp på bredden i de utfordringene som lavinntektsfamilier står overfor, og hvordan vi skal bidra til å løse dem. Det er alt fra å øke barnetrygden, særlig for de minste barna, og øke engangsstønaden, til å styrke den nasjonal tilskuddsordningen for å inkludere barn og unge og utvide det vellykkede programmet «Familie for første gang» – for å nevne noe. Det er mange tiltak på trappene.

Karin Andersen (SV) [12:47:39]: Er det én ting et langt liv i politikken har lært meg, så er det å ikke høre på hva folk med makt sier, men å se på hva de gjør.

Statsråden sier vi er på rett vei, men det er vi ikke, for fattigdommen øker. Hvis levekår og fattigdom er hovedproblemet i det vi diskuterer nå, er ikke massive skattelettelser til landets rikeste en særlig god løsning. Det er heller ikke de massive usosiale kuttene som denne regjeringen har stått for, og som slår rett inn i både de familiene vi nå snakker om, og de boområdene der folk med dårlig råd og ofte dårlig helse og dårlige forutsetninger må bo – fordi det er der de har råd til å bo.

Det handler om å bryte spiralen, sa statsråden. Ja, det gjør det, men da må man få den bistanden man trenger. Man må ikke gjøre som regjeringen har gjort f.eks. når de har kuttet i AAP-ordningen, når de som har mistet jobben og helsa, skal få mindre hjelp og stå uten inntekt et helt år. Det kalles karantene, og det skal visstnok hjelpe både på helsa og på muligheten til å få jobb.

Jeg tror ikke på under – ikke i denne saken, og ikke i noen andre heller. Jeg tror på at man fordeler mer rettferdig, og at man løfter opp dem som lever i fattigdom, for vi vet at det er en klar sammenheng mellom det å ha dårlig råd og det å ha dårlig helse og bli sjuk. Og vi vet at det er en klar sammenheng mellom det å klare å stå i jobb og det å ha dårlig helse. Det virker på hverandre, og det virker ikke bra. Det virker dårlig og negativt, og da er det ganske opprørende at regjeringen gjør det motsatte av det som virker.

Statsråden sier at kommunene har ansvaret. Ja, men da må de også få de midlene de trenger for å få gjøre denne jobben bedre.

Statsråden var også inne på boligpolitikken. Det er klart at den er kjempeviktig. Det å ha en trygg bolig er kjempeviktig for alle, og særlig for unger, selvfølgelig. Startlånsordningen er bra for de vanskeligstilte, men hvorfor i all verden åpner vi den ikke for ungdom og andre som trenger å låne, men som ikke har foreldrebanken i orden? Det hadde vært en veldig god løsning for å få flere til å eie sin egen bolig.

År etter år kutter regjeringen i tilskuddene til utleieboliger istedenfor å spørre seg sjøl hvorfor det ikke blir etterspørsel etter dette når vi vet at behovet er stort. Kanskje det statlige bidraget er for lite? Dette gjør at flere og flere mister muligheten til å kunne få en fot innafor boligmarkedet.

Hvorfor er regjeringen og statsråden imot å endre plan- og bygningsloven slik at kommunene kan stille sosiale krav til utbyggerne, slik at vi får blandede boområder? Dessverre har det vært en salgspolitikk i kommunene der man har solgt tomtene. Det gjør at man ikke sitter med eiendomsrett til tomtene, og da kan man ikke stille slike krav. Men det hadde vært et kjempeviktig virkemiddel for de tomtene som nå skal utbygges, at man hadde klart å få det til.

Statsråden nevner bostøtten. Ja, den har falt som en stein de siste ti årene. Det er noen som får noen kroner mer utbetalt, men boutgiftene har økt mye mer, og det er mange titusen færre som får nå enn før. Det henger ikke på greip når det har blitt så mye dyrere å bo.

Mange av de med lavinntekt har mindre inntekt nå enn de hadde før, så forskjellene øker, og regjeringen gjør det motsatte av det de burde, nemlig å fordele mer.

Så et lite punkt til slutt: Hvis en ikke blir inkludert i et godt miljø, er en veldig sårbar for å bli viklet inn i et dårlig, og det tror jeg gjelder i mange av disse boområdene som interpellanten så prisverdig tok opp. Da er det viktig at regjeringen er klinkende klar når det gjelder diskriminering og dette at ungdom som er oppvokst i Norge, men som har utenlandsk bakgrunn, hele tida får beskjed om at de aldri blir norske nok, at de aldri er gode nok, at regjeringen fortsetter å finansiere blogger som sprer hat og misnøye mot innvandrerbefolkningen vår, at de ikke setter på plass sine samarbeidspartnere, som hele tida gjør denne integreringen vanskeligere, og som setter mange av disse ungdommene utafor de sosiale sammenhengene de burde få være en del av.

Ruth Grung (A) [12:53:01]: Som tidligere kommunalråd for byutvikling i Bergen erfarte jeg hvor viktig det var da vi fikk områdesatsingsmidler, men det var også viktig at det ble generelle tiltak, for én ting som ikke har effekt, er stigmatisering og det å løfte ut enkelte grupper. Det erfarte vi i alle fall veldig tidlig.

Så er det viktig med sosiale tiltak knyttet til bolig. Jeg har ikke klart å følge med den senere tid, men jeg ser jo at det kommer innspill fra utbyggere om at de ser på nye ordninger for å leie, som kan overføres til at en kan eie. Men det vi hadde tidligere i Bergen, var et pålegg om å få et samarbeid der vi bygde ut egne boenheter blant større blokker som nettopp var tilrettelagt for kommunale boliger. Den fleksibiliteten tror jeg er utrolig viktig, slik at en får sammensatte miljøer. Og det er egentlig best for alle at en har et miljø med ulike befolkningsgrupper, og at det ikke er for segregert også på dette området.

Studentboliger, spesielt i Bergen, som har nesten alle utdanningsinstitusjonene i sentrum, er også avgjørende for å hindre den hyblifiseringen som også forringer boligmiljøet mye. Jeg antar at Frogner House – er det vel det heter her i denne byen – også har vært med på å påvirke bomiljøer ved at noen kjøper opp store, flotte, gamle leiegårder, og så er det ingen kontinuitet i hvem som bruker boligene. Det forringer også. Jeg vet ikke hvilke tiltak det er mulig å sette inn mot det.

Arbeid er helt avgjørende, og tilbakemeldingen med utgangspunkt i Bergen er at en må sørge for når en planlegger, at det er gode, attraktive arbeidsplasser i alle bydelene. Det er også en måte. Men igjen: Det er kommunen som kan påvirke, men statlige, attraktive arbeidsplasser er også veldig velkomne og gir også litt status til bydeler.

Skole – helt avgjørende: Bergen er kjent for Bergensbølgen. Veldig mange av dem som skapte den bølgen, var nettopp en lærer som så elevene, så talentene i dem, og fikk dem løftet opp og bygd opp identiteten deres. Det er utrolig spennende å se hvor viktig en skole og en lærer kan være for nettopp å motvirke de negative sidene ved at det er sosiale utfordringer i et boområde. Men det er også viktig at vi kanskje prioriterer nettopp yrkesskoler når det gjelder rehabilitering, lokale skoler i de bydelene som er utsatt – at de kanskje skinner litt mer enn andre bygg.

Idrett: Det er utrolig viktig at en har gode arenaer for å drive med ulike typer idrett, men også der er det viktig å lytte til lokalbefolkningen om hva de savner, slik at flere grupper kan ha aktivitetstilbud der de kan møtes.

Når det gjelder innvandrere, har de ofte en annen måte å møtes på – de er mer ute enn oss, som inviterer mer hjem. Det å ha de plassene hvor de kan møtes slik de er vant til å møtes – og kanskje få med seg noen nordmenn på litt mer utekultur – er også utrolig positivt.

Avslutningsvis: Jeg hadde ansvaret for ruspolitikken i forrige periode på vegne av Arbeiderpartiet da jeg satt i helsekomiteen. Det var litt trist å se at staten, når de investerte så mye i rehabilitering, som ofte handlet om et helt år, ikke stilte krav til kommunene om å ha en tilrettelagt bolig – at man på bakgrunn av all den investeringen, som var gjort helsemessig for å få det til å fungere, ikke stilte krav, for veldig mange havner dessverre tilbake i det samme miljøet som man har tatt dem ut fra. Det er i alle fall et område der jeg synes at staten skulle være tydeligere – ikke minst menneskelig med hensyn til de kanskje mest utsatte gruppene – og stille krav om at det finnes både aktivitet og bolig til dem i etterkant.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [12:57:33]: De som har minst, har fått mindre siden 2013. Færre vanskeligstilte eier egen bolig, og først etter sju år øker regjeringen utlånsrammen til Husbanken. Arbeidsledigheten øker, og regjeringen klarer ikke å kvalifisere dem som står lengst unna arbeidslivet, til varig arbeid. Med andre ord: Ulikhetene øker under denne regjeringen. Områdesatsingene er ikke i nærheten av å løse disse strukturelle utfordringene, men er bra for å skape bedre nærmiljøer.

Hvor blir det av de store pengene, pengene som skal bidra til å løfte familier ut av varig fattigdom?

Statsråd Nikolai Astrup [12:58:33]: Da jeg hørte på representanten Andersens innlegg, ble jeg minnet om noe som en gang ble sagt av hennes tidligere partileder, nemlig Kristin Halvorsen. Hun sa at hun skulle avskaffe fattigdommen med et pennestrøk. Men det klarte hun ikke. Det understreker kanskje poenget, nemlig at dette er vanskelig, det er komplekst. Vi har veldig mange virkemidler for å hjelpe de menneskene som sliter med å komme seg inn på arbeidsmarkedet, som står vedvarende utenfor boligmarkedet, og som lever i levekårsutsatte områder. Det å innrette disse virkemidlene på en slik måte at de gir best mulige resultater, håper jeg er et mål som vi har felles, storting og regjering, men jeg tror også vi bør ha en viss ydmykhet for at dette ikke er så enkelt, at det ikke er noen kvikkfiks, og at det må jobbes med over tid.

Så pekes det på at det også i vår tid er ting som ikke går i riktig retning. Ja, det er helt riktig, og vi ser bl.a. at barn med innvandrerbakgrunn utgjorde 57,2 pst. av alle barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt, mot 38,8 pst. i 2006. Denne økningen er i stor grad en konsekvens av flyktningpolitikken. Og ja, det sier seg selv at når Norge har tatt imot mange flyktninger i denne regjeringens tid, må det også gi utslag på statistikken, for det tar tid å integrere flyktninger i det norske arbeidslivet og samfunnslivet. Men det betyr ikke at vi ikke skal jobbe med det, og derfor har vi laget en egen integreringsstrategi, som vi la frem høsten 2018, nettopp for å bidra til det, hvor alt fra norskopplæring til mange andre viktige virkemidler for å motvirke utenforskap og bidra til høyere sysselsetting blant flyktninger er prioriterte temaer.

Så sa også representanten Andersen at kommunene må få de midlene de trenger. Ja, det er jeg helt enig i. Men jeg tror faktisk ikke at det er midler som mangler. Jeg tror også vi må se på hvordan vi jobber, hvordan vi jobber sammen, hvordan kommunene jobber sammen med andre aktører, og hvordan staten kan medvirke. Det er også litt av hensikten med områdesatsingene, at vi skal prøve ut nye samarbeidsmodeller og se hva som virker. Vi hadde en evaluering av områdesatsingene tidligere i år, og jeg tenker at det også ga noen viktige innspill til hvordan vi må innrette innsatsen fremover for å få enda bedre resultater.

Jeg oppfatter at på dette området er vi helt enige om hvor vi skal. Så er spørsmålet: Hvordan kommer vi dit? Med den brede listen av tiltak vi har, ligger mye til rette for at vi skal lykkes enda bedre i tiden fremover. Jeg er glad for f.eks. at antallet bostedsløse er betydelig redusert under denne regjeringen, bl.a. som følge av en virkningsfull politikk.