Statsminister Jonas Gahr Støre [10:07:40]: Vi nærmer oss årsdagen for Russlands angrep på Ukraina – et skjebneår med krig og krigsforbrytelser, ødeleggelser og drap i et omfang vi ikke har sett på vårt kontinent siden annen verdenskrig.

Krigen i Ukraina har forandret verden, forandret Europa og forandret vår hverdag, men mest av alt har den minnet om hvilken dyp menneskelig tragedie krig er. Så mange millioner har mistet sitt hjem og er drevet på flukt, så mange uskyldige har mistet livet, og så mange mødre og fedre har mistet sine barn – i utbombede boligblokker i Kyiv, i skyttergravene ved Bakhmut, på slagmarken i øst, det som er blitt dødsmarkene.

Russland har gjennom året som er gått, svart på vår og verdenssamfunnets fordømmelse og på egne nederlag med enda mer ødeleggelse, mer krig og enda mer brutalitet. Det har ført til et dypt skille mellom oss som støtter Ukrainas legitime forsvarskamp, og det sittende regimet i Russland.

Et jernteppe har på nytt senket seg i Europa og delt Europa i to. Slik er vi et mer splittet Europa enn før, men vi er også mer samlet. Krigen har samlet allierte, samlet demokratiene. Den har forent partiene her på Stortinget, og jeg opplever at det norske folk står sterkt og unisont bak en norsk linje hvor vi støtter Ukrainas legitime kamp. I solidaritet med det ukrainske folket og deres rett til å forsvare seg selv kommer denne støtten til uttrykk, men også fordi mange i Norge forstår at denne krigen også handler om vår sikkerhet, våre verdier og vårt nabolag.

I fire foregående redegjørelser for Stortinget om krigen i Ukraina har jeg varslet at denne krigen med stor sannsynlighet vil vare i lang tid, og at de menneskelige lidelsene kan bli enda verre. Det er også status i dag. Russlands mål er et okkupert og kuet Ukraina. Ingenting tyder på at det målet er endret, og alt tilsier at den russiske presidenten er innstilt på en langvarig krig i Ukraina.

Det vi har sett, er det totalitære Russlands iboende svakheter i året som er gått. Vi har sett korrupsjon på mange nivåer i det russiske samfunnet, mistilliten internt i det russiske forsvaret, dårlig kompetanse og svak motivasjon blant soldater og befal, mangelfull evne til å operere på tvers av våpengrener og avdelinger og, som vi kjenner igjen fra autoritære styresett opp igjennom historien, lederskap avsondret fra virkeligheten, fra kritikk og fra rapporter der ute i samfunnet.

Vi skal likevel ikke undervurdere Russlands militære kapasitet. De kan mobilisere et stort antall soldater, de har en omfattende industri som kan produsere store mengder våpen, og de har store lagre med ammunisjon og militært utstyr, som stridsvogner.

Vi venter, og Ukraina venter, nye russiske militære offensiver. De kan være nært forestående. Hvis Russland vil, kan de holde denne krigen gående i lang tid, ja, i årevis. Det er dette vi nå ser ved frontlinjene. De russiske styrkene har gravd seg ned i sør og øst. De forbereder seg på en langvarig krig. Da ser vi igjen en strategi vi kjenner fra tidligere: Når framgangen uteblir, tas storslegga fram. Den er upresis, ubarmhjertig og knuser mye på sin vei – hele byer, boligblokker, kraftanlegg og mer til. Til og med sykehus ser vi blir rammet. Planen er å slite ut det ukrainske folk og splitte oss som støtter Ukraina.

I denne tiden er det viktig å bevare troen på at mennesker og land kan bedre enn krig, og at det vil komme en tid for rettferdige forhandlinger, fred og gjenoppbygging av Ukraina. Regjeringen er i tett kontakt med det ukrainske lederskapet og europeiske og amerikanske allierte om oppfølgingen av president Zelenskyjs fredsplan.

Vi er nødt til å forholde oss til det russiske regimet, snakke med dem. Selv midt i en ødeleggende krig er det viktig, slik Ukraina legger opp til, å ha kontakt for å finne løsninger om korneksport, utveksling av krigsfanger, atomsikkerhet og mer til. Men uten vilje på russisk side til å trekke seg tilbake og avslutte angreps- og erobringskrigen, må vi erkjenne at det viktigste vi kan gjøre nå, er å hjelpe Ukraina med å forsvare seg selv og få Russland til å endre kurs.

24. februar 2022 var et tidsskille for vårt kontinent. Jeg beskrev det slik fra denne talerstolen allerede dager etter invasjonen. Der vi tidligere snakket om en verdensorden under press, må vi nå forholde oss til en verdensorden under angrep – den første angrepskrigen i Europa siden annen verdenskrig med mål om å erobre et naboland.

For Norge er dette alvorlig. Det angår oss. Folkeretten er vår førstelinje. Vår sikkerhet, vår velstand og vår handlefrihet er tuftet på en regelstyrt verden: at samkvem mellom stater følger lovens makt og ikke maktens lov, at man ikke skiller mellom store og små staters rettigheter, og at suverene stater kan bestemme fritt over seg selv og sin egen framtid.

Russlands angrepskrig mot Ukraina bryter med alle disse prinsippene som er så avgjørende for Norge og våre nasjonale interesser. Russland er en kjent trussel mot Norge på områder som etterretning, cyber og kritisk infrastruktur. Vi har skjerpet den norske beredskapen fordi Russland viser større risikovilje. Det er bakgrunnen for at Norge sammen med Tyskland har tatt initiativ til et nytt NATO-senter for bedre å beskytte undersjøisk infrastruktur, som er så viktig for Norge og for Europa.

Når det gjelder den konvensjonelle militære trusselen mot Norge, er trusselbildet ikke endret siden forrige redegjørelse. Likevel vil jeg understreke hvor viktig det prinsipielle er for Norge og vår sikkerhet. Russland forsøker å tvinge fram et annet Europa, med mye farligere omgivelser for land som Norge. Om Russland med sin ødeleggende krig når sine mål i Ukraina, vil det ha stor negativ betydning for vår sikkerhet og for sikkerheten til våre allierte, særlig øst i Europa. Derfor er Ukrainas kamp en kamp også for vår sikkerhet og våre nasjonale interesser.

Russland har gått til krig i troen på at maktbruk, militært overfall, overfor en annen suveren stat kan tjene egne interesser. Lærdommen Russland trakk fra Georgia i 2008 og fra Donbas og Krym i Ukraina i 2014 kan ikke gjenta seg nå. Vi må stille spørsmålet, vi kan ikke la være: Hvis Russland tar Ukraina, hvilket land er da det neste? Listen over land som tidligere har vært underlagt Moskva, er lang, og de stiller seg det spørsmålet.

Dette er bakgrunnen for at regjeringen og et bredt flertall i denne sal støtter Ukrainas forsvarskamp. Sammen med allierte har vi innført historisk omfattende sanksjoner som over tid vil svekke regimets evne til å finansiere den russiske krigsmaskinen. Vi har tatt imot et stort antall ukrainske flyktninger, og i fjor ga vi over 10 mrd. kr i sivil og militær støtte til Ukraina. Det er et betydelig bidrag.

Nå trapper vi opp denne støtten. Før jul orienterte jeg partiene på Stortinget om arbeidet med et større og mer langvarig Ukraina-program. De parlamentariske lederne uttrykte et ønske om å bli involvert i arbeidet før det legges endelig fram for Stortinget. Det er et ønske vi tar på alvor. Vi har derfor avtalt et nytt møte med alle partiene på Stortinget på mandag. Der vil rammer og ytterligere detaljer i regjeringens forslag bli lagt fram og åpent diskutert.

Jeg ønsker at vi i denne saken kan samle oss på tvers av partiene, på en måte som gjenspeiler den brede støtten til Ukraina i det norske folk. Jeg vet at det vil bli verdsatt i Ukraina og av de mange ukrainske flyktningene som nå er kommet til Norge. Det vil verdsettes av våre allierte dersom vi – på tvers av skillelinjer – kan enes om et ambisiøst program som står seg over tid og med bred støtte i denne salen. Det er Norge på sitt beste når vi klarer å finne sammen i slike saker som virkelig teller for landet vårt. Da bør vi legge en del motsetninger til side og komme sammen slik at budskapet utad og innad er tydelig og forent.

Jeg vil også understreke behovet for at en slik støtte er langvarig. Krigen vil kunne vare lenge, og etter den får vi håpe at den følges av en omfattende gjenoppbygging av et ødelagt Ukraina som har rett til å leve i fred og frihet. Det er også en realitet at etter ett år tærer denne krigen naturlig nok på ukrainerne, til tross for alt deres mot og all deres motstandskraft.

Det ukrainske lederskapet har derfor flere ganger bedt om at viktige allierte, som Norge, viser vei i opptakten til årsdagen for invasjonen 24. februar. Internasjonale partnere, som FN, EU, Røde Kors og andre felleseuropeiske institusjoner, trenger også forutsigbarhet for å kunne bygge opp systemer som sikrer effektiv hjelp og så god kontroll som mulig i et land hvor korrupsjon er et stort samfunnsproblem. Det er ikke blitt lettere med en full krig på eget territorium.

Derfor foreslår vi at Ukraina-programmet blir langvarig, og det må finansiere både militær og sivil støtte. Vi skal bidra enda mer til reparasjon og gjenoppbygging av ødelagt infrastruktur, slik vi har startet med å gjøre. Vi skal fortsette. Støtten vil sette oss i stand til å yte mer humanitær bistand, bl.a. for å hjelpe mange millioner mennesker som er drevet på flukt, ikke minst internt i Ukraina.

Det mest akutte behovet nå er likevel militær støtte. Det er det ukrainske lederskapets syn. Økt militær støtte er nødvendig for å gjøre Ukraina i stand til å forsvare seg, vinne tilbake tapt land og stå imot Russland, som bruker storslegga og planlegger nye offensiver.

Det siste året har det vært en betydelig utvikling i type militært materiell vi og andre vestlige land har donert til Ukraina. Vi har gått fra å donere panservernraketter i krigens tidlige fase, via støtte til luftvern og artilleri, til forrige ukes annonsering om at vi, sammen med flere allierte, vil donere stridsvogner til Ukraina. Utviklingen, begrunnelsen, skyldes en mer brutal krigføring fra Russlands side. Den er basert på Ukrainas behov, og den er basert på grundige vurderinger – om hvor mye vi kan ta fra eget forsvar, og om hvordan vi unngår å bidra til å eskalere konflikten eller at den sprer seg til NATOs territorium. Jeg er glad for at Stortinget er kjent med disse avveiningene, og at vi har lagt vekt på tett internasjonal koordinering, også for å sikre best mulig utbytte av det vi har donert.

Vi har erfart at det ukrainske forsvaret har vist at de kan lære nye våpensystemer, hvordan de virker, veldig raskt og profesjonelt. De har samvittighetsfullt forholdt seg til avtaler vedrørende bruk, selv i en situasjon hvor landet er under konstant angrep. Det har skapt tillit. Det er ikke et motsetningsforhold mellom donasjon av våpen og et ønske om fred i Ukraina, som enkelte også i denne sal hevder. Det vil jeg ta klart avstand fra. En seier for president Putins ambisjoner i Ukraina vil verken føre til fred, stabilitet eller sikkerhet i Europa. Derfor haster det å hjelpe Ukraina med å stå imot, også militært.

Jeg vil likevel understreke at Ukraina-programmet må innrettes på en måte som minimerer risikoen for korrupsjon. Det er Norge opptatt av, og det er også våre allierte opptatt av å påse. Jeg opplever også at det ukrainske lederskapet har dette høyt prioritert.

Dette er ikke en konkurranse om å gi mest mulig på kortest mulig tid. Den norske hjelpen må bygges opp over tid og utvikles i tett kontakt med internasjonale partnere, med mål om å styrke demokratiske institusjoner og rettsstaten i Ukraina, inklusiv arbeidstakeres rettigheter i den veldig krevende tiden de lever i nå.

Norge skal være blant dem som ser både behovene i Ukraina og de store behovene som økt inflasjon, særlig på mat, har ført med seg i noen av verdens fattigste land. Vi vil derfor på toppen av det vedtatte bistandsbudsjettet for 2023 foreslå en egen ettårig ekstrabevilgning til utviklingsland som er særlig rammet av krigens globale ringvirkninger. Det vil bety økt norsk bidrag til humanitær innsats og kamp mot sult i land i Afrika og Midtøsten, noe som også vil bidra til redusert migrasjonspress mot Europa i en krevende tid.

Jeg forstår at noen mot denne bakgrunn vil spørre: Burde ikke noe av dette heller vært brukt i Norge, kommet nordmenn som sliter med økte regninger, til gode? De er mange i dag. Jeg synes ikke det er noe galt i å stille det spørsmålet og ta den diskusjonen. Stortinget og regjeringens viktigste ansvar er Norge og livene vi lever i det langstrakte landet vårt.

Det er klart at Ukraina-programmet vil innebære en midlertidig økning i oljepengebruken. Det mener vi er forsvarlig i en skjerpet sikkerhetspolitisk situasjon. Det er i vår nasjonale interesse at Ukraina ikke taper denne krigen, og vi er i en situasjon hvor vi har handlingsrom grunnet ekstraordinære inntekter fra petroleumssektoren.

Men denne innsatsen skal ikke – og jeg gjentar ikke – handle om å føre mer oljepenger inn i norsk økonomi. Ukraina-programmet skal ikke føre til økt rente eller inflasjon i Norge, noe som vil forverre situasjonen for folk. Den veien skal vi ikke gå. Et slikt bidrag kan derfor forenes med et ellers stramt budsjettopplegg og innrettes på en måte som gir svært liten innvirkning på aktivitetsnivået i norsk økonomi. Kort sagt: Dette er penger ut av Norge som vi ikke bør bruke eller ikke ville brukt i Norge akkurat nå. Jeg håper også på bred forståelse i denne sal for denne tilnærmingen til bruken av disse pengene.

La meg gå tilbake til der jeg begynte, til krigen i Ukraina som et tidsskille og betydningen det har hatt i året som har gått. Det er viktig at vi i denne sal diskuterer disse utfordringene, ikke bare fra dag til dag, men også ser hva dette betyr på litt lengre sikt.

Konsekvensene har kommet tett på her hjemme. Krigens ringvirkninger er merkbare for alle. Vi har fått en kraftig prisvekst på varer og tjenester. Det har vært krevende for folk og næringsliv, og krigen er en viktig forklaring her. Russlands manipulering av det europeiske energimarkedet har vært sterkt medvirkende til denne prisveksten. Det har vært en bevisst russisk strategi, satt i gang i god tid før selve krigsutbruddet. Målet er åpenbart å ramme europeisk industri og europeiske forbrukere og sånn sett svekke solidariteten med Ukraina.

Regjeringens svar har da vært – og jeg opplever at vi har hatt bred støtte til det – å bidra til at selskapene på norsk sokkel har kunnet maksimere den norske gassproduksjonen. Det igjen har bidratt til å øke tilgangen på energi og dempe prisøkningen på gass i Europa og dermed også strømprisene i Norge. De kunne vært høyere og mer ustabile hvis ikke dette hadde skjedd.

Her hjemme har vi innført en omfattende strømstøtteordning til strømkundene. Vi har fått på plass et fastprisopplegg for bedriftene, der prisene på kontrakter er på vei ned. Vi har utarbeidet en styringsmekanisme som trygger forsyningssikkerheten og sikrer oss mot for lav fylling i vannmagasinene.

Vi er klare til å treffe nye tiltak for å sikre at strømsalgselskapene driver videre med nettopp det – salg av strøm, med avtaler som veileder og ikke villeder. Vi har ført en ansvarlig og rettferdig finanspolitikk for å beskytte vanlige folk mot enda høyere priser og raskere renteoppgang.

Siden februar 2022 har vi mottatt et historisk høyt antall flyktninger fra Ukraina. I 2022 kom det over 40 000 asylsøkere til Norge, de aller fleste fra Ukraina. Det har satt utlendingsforvaltningen og alle landets kommuner under press, men vi kan si i dag at det norske samfunnet tok den utfordringen. Det skyldes aller mest en formidabel innsats ute i kommunene, blant frivillige og i lokalsamfunn over hele landet. Ja, det er slik at hver eneste kommune, fra den minste til den største, har tatt imot. Bosettingen fortsetter med stor fart. Flertallet er i gang med introduksjonsprogram og norskopplæring, og målet er at flest mulig kan ta del i samfunns- og arbeidsliv.

Nå går vi altså mot krigens andre år. Regjeringen har gitt beskjed om at kommunene må være forberedt på at det kan komme et høyt antall flyktninger også i år. Tallene er usikre, men prognosene tilsier at det kan komme ytterligere 40 000 fra Ukraina i år. I tillegg vil det kunne komme flyktninger fra andre land.

Vi arbeider med planer for å håndtere dette på en trygg og smidig måte. I den nære dialogen med kommunene får vi klare meldinger om at noe av det mest krevende blir å finne egnede boliger, og at situasjonen medfører stort press på kommunale tjenester. Det er tilbakemeldinger vi tar på stort alvor.

Vi forbereder oss på at de som kommer direkte fra krigen på andre året, også vil være mer preget av krigføringen. Dette vil kreve enda mer av kommunene og av oss som fellesskap i året som kommer. La oss fortsatt stå samlet som land og folk i møte med mennesker som er preget av krigens grusomheter. Her kommer folk som vil bli noens nabo, noens kollega, vi vil møte dem i lokalsamfunnet. La oss møte dem med åpenhet og respekt.

Krigen har endret vår sikkerhetssituasjon. Regulær russisk militær aktivitet i våre nærområder finner nå sted mot et uvanlig alvorlig bakteppe. Med dette har usikkerheten økt. Vi erfarer en spenning med opphav utenfor nordområdene, men som føles der. Slikt har vi sett før, i tidligere perioder med kalde politiske vinder. De kan oppstå et annet sted, men de merkes også nær oss. Nordområdene og våre nærområder er av stor strategisk betydning for Russland. I god tradisjon følger vi den situasjonen nøye. Norge er NATOs øyne og ører i nord.

Russland fortsetter med fordekt virkemiddelbruk, digitale angrep og omfattende etterretningsvirksomhet også mot Norge. Dette framkommer med all tydelighet i de åpne trusselvurderingene fra våre tjenester. Vårt svar har vært økte bevilgninger til Forsvaret og til politiet for å overvåke situasjonen i nord og være til stede – godt koordinert med våre allierte. Vi har investert mer i nasjonal sikkerhet og beredskap. Vi fyller opp våre ammunisjonslagre og investerer i utstyr og materiell.

Det er vår vurdering at i en slik tid vi gjennomlever nå, stilles det to tydelige krav til oss: Vi må håndtere oppgavene og utfordringene som møter oss her og nå, og vi må løfte blikket og se framover. Vi må grundig vurdere hvordan vi best mulig støtter og skjøtter vår egen sikkerhet i en ny tid.

Krigføringen etterlater en dyp usikkerhet om framtiden, om russiske intensjoner, om Russlands stabilitet og om veien videre for Russlands forhold til sine mange naboer. Det har mange konsekvenser som hver for seg er viktige for Norge, og la meg gå gjennom noen av dem i denne redegjørelsen.

For det første har vi fått en klarere og tydeligere grense mellom øst og vest i Europa. Det er naturlig å si «igjen», men det er det som skjer: et nytt jernteppe, en ny hard grense, mer militarisert og med færre forbindelser og kontaktflater, både politisk og mellom folk.

Det ser vi også ved vår egen grense mot Russland. Grensepasseringene over Storskog har vært et interessant barometer for forholdet mellom øst og vest. Det har gått fra nesten ingen grensepasseringer over Storskog i 1990, så opp i over 300 000 ut på 2000-tallet da det var åpning og utvikling av mange typer samarbeid, til en kraftig nedgang i dag.

Dette, sammen med sanksjonene, har negative konsekvenser for deler av norsk nærings- og samfunnsliv, ikke minst i Nord-Norge. For flere virksomheter vil det kreve omstilling mot nye markeder, noe jeg fikk bekreftet i møtet med næringsliv i Tromsø i går. Det må vi erkjenne, og vi må dessverre leve med det og støtte opp om dem som rammes, så godt vi kan.

Forholdet til Russland kan ikke bli det samme, for Russland har ansvar for sine handlinger.

Samtidig står dette fast, og jeg vil tillegge det stor vekt: Vi velger ikke vår geografi. Vi må forholde oss til Russland, nå og i framtiden, slik vi har gjort i fortiden.

Vi skal fortsatt gjøre vårt for å bidra til ryddige forhold. Vi skal bidra til lav spenning ved grensen, på land og i havet. Vi skal behandle det russiske folk med den respekt som alle mennesker fortjener. Russere bosatt i Norge skal føle trygghet. Vi skal rette vår kritikk mot det russiske regimet.

Vi ønsker kontakt og praktisk samarbeid om bl.a. grenseforhold, sjøredning og fiskeriforvaltning. Det er fortsatt viktig for oss, det er viktig for Russland, og det er viktig for Europa.

Den andre dype og langvarige konsekvensen av krigen er at det i økt grad fokuseres på sikkerhet og beredskap, som må tilpasses vår tid.

Etter pandemien og ett år inn i en storkrig i Europa ser vi betydningen av å være forberedt på store kriser, og det er slik at den neste krisen sjelden er lik den forrige. Vi har fått en ny kriseforståelse. Vi har siden den kalde krigens slutt nytt godt av en fredsgevinst. Nå har vi begynt på en ny tid, en periode med økte beredskapskostnader.

Prisen for å være bedre forsikret mot kriser, samfunnets forsikringspremie, går nå opp på mange områder. Som samfunn må vi bruke mer av våre ressurser på forsvar og beredskap. Det vil prege budsjettdiskusjonen i alle demokratier i årene som kommer.

Vi har fulgt opp dette med betydelige økninger i Forsvarsdepartementets budsjett, i både 2022 og 2023. Vi har nedsatt to uavhengige kommisjoner som skal se på videreutvikling av det norske forsvaret, men også av totalberedskapen. Kommisjonene bidrar til åpen og bred debatt om sikkerhets- og forsvarspolitiske veivalg i en tid da vi må investere mer i vår sikkerhet og beredskap, og jeg håper det kommer til å bli en slik bred diskusjon når kommisjonene legger fram sine anbefalinger.

Så til den tredje konsekvensen, og det er at verdien av dype partnerskap og alliansevalg har økt. Om ikke de var viktige før, ser vi betydningen for alvor nå.

I en mer utrygg verden trenger særlig vi, som et lite land med en åpen økonomi, nære og tillitsfulle allierte. Vi kjenner nå på tryggheten som NATO-fellesskapet gir i en urolig tid. Vi har en omfattende og tillitsfull relasjon til vår ledende allierte, USA. Vi har styrket samarbeidet med våre europeiske allierte, i særdeleshet med landene rundt Nordsjøen og Østersjøen, aller mest innen energi og sikkerhet.

Finlands og Sveriges søknad om medlemskap er det tydeligste uttrykket for akkurat det samme. De søkte mot det sikkerhetsfellesskapet som har vært så avgjørende for oss helt siden 1949, i visshet om at det er blitt mye vanskeligere å stå utenfor.

Med ett unntak støttet alle partier på Stortinget deres NATO-søknad. Vi forventer nå at samtlige NATO-medlemmer følger opp enigheten fra fjorårets toppmøte i Madrid og formaliserer medlemskapet til Sverige og Finland. Det er på høy tid.

Krigen understreker betydningen av å forvalte våre bånd til Europa og USA med klokskap.

Vi fører en gjenkjennelig politikk. Vi står opp for våre interesser, våre verdier og våre prioriteringer, slik vi kan og bør.

Dette er også en tid hvor allierte og venner skal gjenkjenne hverandre som nettopp det – som allierte og venner som står ved inngåtte avtaler, ikke bare avtalens bokstav, men også avtalens ånd.

Det vi har sett, gjennom disse månedene, er at flere har lært å kjenne viktige sider ved Norge i denne krisen. De ser nå at Norge er Europas ledende leverandør av gass. Land i Europa kunne fylle opp sine gasslagre i høst fordi selskapene på norsk sokkel greide å øke vår eksport.

Vi støtter tiltak for å stabilisere energimarkedene i Europa. Vi spiller en aktiv og viktig rolle for raskt å bygge ut mer fornybar energi, som havvind.

Norge har soldater i Litauen for å trygge våre baltiske allierte. Norge har også en forsvarsindustri som leverer verdensledende teknologi, bl.a. avansert luftvern og ammunisjon. Dette fikk jeg grundig demonstrert under mitt besøk til Kongsberg Gruppen tidligere denne uken.

Samtidig ser landene rundt oss at Norge har store inntekter fra olje og gass. Dette har gitt oss et særlig ansvar for å være det som nå er omtalen av Norge i Europa, nemlig «en partner til å stole på», på energiområdet, men også innenfor NATO-rammen og i støtten til Ukraina.

Vi skal være en partner man kan stole på fordi vi, i ytterste konsekvens, er så avhengig av å kunne stole på våre allierte. Det er i vår langsiktige interesse, for å trygge Norge og vår egen sikkerhet, men også for å sikre markedsadgang for norske bedrifter og få tilgang til kritiske og viktige varer og tjenester.

Under koronapandemien så vi verdien av partnere i Europa da vi trengte vaksiner. Nå under energikrisen er det i vår interesse at høye strømpriser, som vi deler med mange land, finner sine løsninger sammen med og ikke mot våre europeiske partnere.

En fjerde varig konsekvens av krigen er en ny epoke i nordisk sikkerhetspolitikk.

Sveriges og Finlands søknad om medlemskap i NATO representerer en av de største endringene i vår del av verden siden slutten av 1940-tallet. Østersjøen blir nå vårt nærområde, og vi vil framover se Nord-Atlanteren, Barentshavet og Østersjøen i en mer helhetlig sammenheng. Det er i sum positivt for norsk sikkerhet.

Vi har tett politisk kontakt for å diskutere mulighetene som ligger i dette i Norden, men kanskje særlig mellom Norge, Sverige og Finland. Her starter vi ikke på bar bakke. Samarbeid om forsvars- og sikkerhetspolitikk har utviklet seg mye de siste 10–15 årene, i særdeleshet i nord mellom Norge, Sverige og Finland. De nordiske forsvarssjefene er godt i gang med å konkretisere samarbeidsområder for framtiden.

Den femte konsekvensen jeg vil trekke fram, knytter seg til betydningen av norsk gass og framtiden for europeisk energipolitikk.

Vi ser i dag at energikrisen har vært en vekker for alle land i Europa, og mange har grunn til å gå gjennom valg de tok de siste 10–15 årene. Forsyningssikkerhet blir mye viktigere i lang tid framover. Pålitelige leveranser fra pålitelige kunder, klienter, verdsettes høyt. Det er ingen grunn til å tro at Europa på nytt vil gjøre seg avhengig av russisk gass, nesten uansett hvor billig den skulle bli.

Det betyr at norsk gass vil forbli etterspurt, og for å møte denne etterspørselen må vi videreutvikle norsk sokkel. Det gir store muligheter, også fordi den norske gassen er klimavennlig sammenlignet med alternativet for europeiske importører, nemlig LNG fra andre kontinenter.

Det understreker betydningen av at Norge fortsatt sprer kunnskap og sikrer oppslutning om CCUS – fangst, bruk og lagring av CO₂ – slik vi har vist i praksis på Sleipner i Nordsjøen og Snøhvit-feltet i Barentshavet.

Samtidig ser vi at den grønne omstillingen nå skyter fart. Det er et av denne krigens virkelig store paradokser: Krigen leder til raskere utbygging av fornybar kraft, som er nødvendig for å nå våre klimamål og for å klare en historisk energiomstilling. Land som Tyskland og Storbritannia har store planer for denne satsingen, og EUs Fit for 55 og RePower EU peker i samme retning.

I nær sagt alle disse sammenhengene er Norge en viktig samarbeidspartner og bidragsyter. Her ligger det store industrielle muligheter for norsk næringsliv og industri, for norske arbeidsplasser og industriell lokal utvikling.

Vi har fått på plass ambisiøse avtaler om tettere industrisamarbeid med Tyskland og med EU. Det er blitt enda mer avgjørende for norsk industri som har Europa som sitt viktigste marked. Dette kommer til å oppta oss måned for måned utover i 2023.

I luftlinje er det langt fra slagmarken i Ukraina til livet vi lever i Norge. Likevel føles det som nå skjer, nært. Det skyldes den brede dekningen i medier av alle slag og ikke minst de sterke vitnesbyrdene fra ukrainske flyktninger mange møter i hverdagen: i skolegården, på arbeidsplassen og på T-banen.

For egen del kommer jeg ofte tilbake til møtet med beboerne i landsbyen Jahidne, ca. 100 kilometer nord for Kyiv. Det var helt i slutten av juni i fjor. De jeg møtte, hadde overlevd en måned innesperret i en trang og fuktig murkjeller under en skole da russiske soldater okkuperte og plyndret landsbyen. Her levde de nesten uten vann, mat eller lys. Flere døde eller ble mishandlet.

Da jeg traff dem, var vi på en solfylt plass i skogen etter at de russiske soldatene hadde trukket seg tilbake. Noen av dem jeg møtte, gråt, og mange smilte, men aller best husker jeg – og det sitter sterkt i meg – den frykten mange av dem følte for at de russiske soldatene ville komme tilbake, at dette ikke var over, og at det kunne skje igjen.

I sitt Nobel-foredrag i 2009 sa president Obama at krigens instrumenter har en rolle i å bevare freden. Han argumenterte da for at militær maktbruk under visse omstendigheter er både lov, påkrevd og moralsk riktig.

Å støtte Ukraina i deres forsvarskamp er å stille seg på lag med beboerne i Jahidne, de som lever med minnene fra kjelleren og med frykten for at soldatene kan komme tilbake med ødeleggelse og tortur.

Å hjelpe andre til å forsvare seg er lov, påkrevd og moralsk riktig. Samtidig kan – og må – vi legge til, som Obama også gjorde, at krig, rettmessig eller ei, under alle omstendigheter er en umenneskelig tragedie.

Det er en umenneskelig tragedie som utspiller seg på vårt kontinent nå. Det er en tragedie for vårt kontinent at krigen i Ukraina har pågått i snart ett år. Vi ønsker at den skal ta slutt, men på betingelser definert av den som er angrepet, av Ukraina – og på betingelser i tråd med det Europa vi vil leve i, hvor stormakter må respektere andre staters frihet, og hvor soldater som dem i Jahidne må stå til ansvar for sine forbrytelser, uansett.

Begrepene «folkemord» og «forbrytelse mot menneskeheten», to av grunnpilarene i den moderne internasjonale strafferetten, ble faktisk utviklet av to jurister som begge studerte i byen Lviv i dagens Ukraina, vest i landet ved grensen til Polen

Juristene og humanistene Raphael Lemkin og Hersch Lauterpacht var begge direkte rammet av nazistenes forbrytelser. De brukte sine dyrekjøpte erfaringer for å skape en bedre verden, en mer human verden uten straffrihet for de største forbrytelsene.

Vår visjon må være som deres: en verden med regler, og verdighet og trygghet for individ og folk.

Rigmor Aasrud (A) [10:44:21]: Takk til statsministeren for nok en grundig redegjørelse, og for at Stortinget holdes jevnlig orientert og involvert. Takk også for et tydelig lederskap og politisk retning i den veldig krevende situasjonen vi er i. Jeg er glad for at regjeringen hele veien har slått tydelig fast at vi skal støtte Ukraina så lenge det trengs med både militært utstyr og humanitær bistand.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa fortsetter å være svært alvorlig. Den uprovoserte og ulovlige angrepskrigen som Russland har ført mot Ukraina i snart ett år, har endret Europa for alltid. Lenge trodde vi at de kalde frontene og vindene mellom øst og vest skulle forbli historie. I tiår har Europa strebet etter å forme samfunn tuftet på frihet, likeverd og sameksistens. Nå minnes vi om at det er en oppgave som aldri tar slutt – den må holdes i hevd.

Det brutale regimet under Putin er ikke bare en trussel mot Ukrainas suverenitet, men også en trussel mot stabiliteten i Europa. Nå betaler ukrainerne den høyeste prisen for å kjempe sin frihetskamp. Men vi må ikke glemme at de også kjemper den på vegne av oss alle. For hvordan vil kartet se ut om 5 år, 15 år eller 20 år om Putin vinner over det liberale demokratiet nå? Det vet vi ikke, men det vi vet, er at en seier til Putin i dag vil tjene autoritære ledere på lang sikt, og at de små suverene nasjonene vil være utsatt. Det kan gjelde oss. Helt enkelt kan vi aldri godta en internasjonal orden hvor den sterkestes rett råder. Derfor må solidariteten vedvare og støtten til Ukraina fortsette.

Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV har i budsjettforliket signalisert at vi vil trappe opp støtten til Ukraina. Statsministeren har nå invitert til et bredt forlik i Stortinget om en støttepakke. Støtten skal være forpliktende, langvarig og betydelig. Støtten vi har gitt og skal gi til Ukraina i årene som kommer, skal bidra til å forsvare Ukraina og den europeiske sikkerheten. Vi skal fortsette å ta imot flyktninger og bidra til solidaritet med de land som rammes indirekte. Jeg håper virkelig at alle partier vil stå samlet og bidra til denne innsatsen.

Noen politiske stemmer – heldigvis er det få – mener at Norge skal fremme det de kaller forhandlingssporet. Det er villedende å kalle det det, for det er ikke forhandlinger. Tanken deres er at man skal kunne presse Ukraina til forhandlingsbordet, men realiteten er at det ikke finnes grunnlag for forhandlinger så lenge Ukraina, med rette, kjemper sin suverenitetskamp. Det diplomatiske sporet ble forsøkt før krigen brøt ut. Russlands sterke mann valgte det bort.

Det internasjonale samfunnet kunne selvsagt forsøkt å presse Ukraina til forhandlingsbordet ved å ikke gi dem støtte i sin motstandskamp. Da hadde vi akseptert en ny verdensorden og nye spilleregler for det internasjonale samfunnet. Det kan vi aldri godta.

Russland bærer det fulle og hele ansvaret for lidelsene som nå påføres det ukrainske folk. Og som statsministeren sa: Så lenge Ukraina ønsker å slåss for sin frihet, vil vi støtte dem. La det ikke være tvil om at Putin ønsker å skape splittelse og ustabilitet i Europa. Hvert land, hver for seg, vil tjene hans agenda.

Det er når det røyner på at verdiene våre testes for alvor. I møte med et brutalt og radikalisert Russland har Europa valgt solidaritet med Ukraina. Det koster i kroner og øre, og det koster i politisk mot og vilje. Men vi har ikke råd til å la være.

Erna Solberg (H) [10:49:31]: La meg begynne med å få takke for redegjørelsen.

Jeg mener det er viktig at Stortinget holdes orientert, at regjeringen kommer til Stortinget for å konsultere på en åpen måte, for dette er den største krisen også vårt land står overfor for øyeblikket. For en krise og en krig i Europa er ikke noe som går upåaktet hen, eller som ikke har store konsekvenser for oss. Svært mange av de vanskelige sakene vi står oppe i i norsk politikk som krever norske svar og løsninger, er forsterket av eller har sin årsak i nettopp denne konflikten og krigen.

Det er viktig nå, når vi nærmer oss ettårsdagen for invasjonen og angrepet på Ukraina, å huske at vi trenger å ha langsiktighet med oss i dette arbeidet, å huske at dette ikke er noe som går over, og kanskje også huske hvilke feil vi har gjort. Jeg mener at kanskje en av de største feilene vi kollektivt gjorde på vestlig side, var at vi etter Georgia-konflikten trykket så raskt på restart-buttonen at vi endte opp med å sende et signal til Russland om at vi ikke klarte å stå imot deres aggressive utenrikspolitikk og aggressive militærbruk over tid.

Det er selvfølgelig etterpåklokskap, men det er viktig at vi nå, med den bakgrunnen, minner oss selv om at dette kommer til å være langsiktig, vi må ha utholdenhet, og vi må ikke være de som bidrar til at vi lager dårlige løsninger for det ukrainske folk, eller for den vestlige ideen om demokrati, menneskerettigheter og en regelstyrt internasjonal orden, ved å ha en utålmodighet når det gjelder å finne løsninger. Jeg tror dette er særlig viktig i møte med en verden hvor det er flere totalitære stater som ikke har det samme behovet for å løse denne typen utfordringer fremover, og som kan være mer langsiktige i hvordan de driver politikk, at vi viser at demokratier også kan være det.

Nå, inn mot ettårsdagen, vet vi at dette er en krig som kommer til å fortsette med uforminsket styrke. Vi så i løpet av høsten at brutaliteten gir oss bilder som minner om de bildene vi så etter annen verdenskrig: ødelagte hus, store menneskelige lidelser, mange drepte og at mange sivile er ofre for angrepene. Rapportene fra de målrettede russiske angrepene på sivile og på infrastruktur med tanke på lidelser og ødeleggelser er jo enorme. Og med dagens meldinger om at Russland er på vei til å mobilisere en halv million nye soldater, vet vi at dette kommer til å vare lenge.

Derfor er det viktig at vi også er langsiktige i den hjelpepakken og det arbeidet vi skal gjøre fremover. I det arbeidet er det viktig at vi stiller opp økonomisk, at vi har en god koordinering med våre allierte og partnere, og at vi samarbeider med NATO og med EU- og FN-systemet for å avhjelpe de utfordringene som er, og gi direkte hjelp. Og det er viktig at vi sørger for å koordinere det slik at ikke utfordringen blir at Ukraina ikke kan bruke de systemene, den hjelpen, på en god måte. Det synes jeg vi har vært gode på så langt, og vi må fortsette å gjøre dette. Derfor er kanskje min viktigste anbefaling: gjerne særnorsk innsats, ikke særnorske løsninger, men samarbeidsbaserte løsninger i arbeidet fremover.

Våre store inntekter gir oss også en forpliktelse til å kunne bidra ekstra mye. Derfor er vi glad for at vi er blitt invitert av regjeringen til å delta i videre samtaler om innretningen av en stor pakke, med et langsiktig perspektiv. Det har Høyre gått inn i med både innspill og et ønske om at vi skal skape en stor og bred allianse i Stortinget, uten at dette skal bli de enkeltsakene som skal løftes opp. Og jeg er helt enig i at hovedbiten kanskje må være at vi tenker at dette er penger som ikke skal gå via norsk økonomi.

For vi kommer til å få utfordringer også i norsk økonomi via de utfordringene krigen gir oss. Vi har et statsbudsjett som ikke har tatt høyde for det statsministeren nå sier, at det kan komme 40 000 flyktninger. Der er det lagt til grunn 10 000. Regjeringen valgte å ikke gjøre om på budsjettet i høst, slik som den forrige regjeringen gjorde da vi hadde flyktningkrisen, og har skjøvet dette til revidert nasjonalbudsjett. Det betyr at vi står foran utgifter i timilliarderkronersklassen, som per dags dato ikke har dekning. Vi kommer til å ha mer enn nok av utfordringer for å få til det, også innenfor vanlige rammer.

Marit Arnstad (Sp) [10:55:00]: Russlands krigføring i Ukraina er brutal, og som statsministeren sa, har krigen forandret verden, Europa og folks hverdag. Forfatteren Stefan Zweig skrev en bok som heter Verden av i går, og det er nesten så en sitter med følelsen av at nå har vi en verden av i går og en annen verden av i dag. Krigen befester i alle fall skillet mellom nasjonalstater med et demokratisk interessefellesskap og et stadig mer autoritært Russland.

For Norge har det vært viktig å støtte det ukrainske folk, og totalt har vi brukt over 10 mrd. kr i sivil og militær støtte så langt. Det har også vært viktig å stå sammen med våre allierte. Det har vi lyktes med, og Senterpartiet er overbevist om at samhold og vår tette koordinering med NATO styrker både fellesskapet og våre egne sikkerhetspolitiske interesser. Senterpartiet er klar til å bidra i et større og mer langsiktig Ukraina-program. Vi er enig i at denne saken bør samle oss på tvers av partiene. Verdien av å stå sammen er ekstraordinær stor i denne saken, med det alvoret som i dag ligger over hele Europa. Både militær og sivil støtte må finansieres, og vi må bidra til reparasjon og gjenoppbygging, men jeg er enig med statsministeren i at det mest akutte behovet likevel er militær støtte, i den tida som ligger foran oss.

Samtidig skal vi ikke glemme de pågående krisene i det globale sør, der tørke og krig i Europas kornlager har skapt en veldig utfordrende situasjon. Det må også være en del av de samlede drøftingene, og fra Senterpartiets side er vi særlig opptatt av bistand innenfor mat- og energiområdet.

Krigen i Ukraina har endret det sikkerhetspolitiske bildet i Europa. Foreløpig er det uvisst hva de langsiktige konsekvensene blir, men både Sveriges og Finlands NATO-søknader, store utfordringer for forsyningskjedene for korn, gjødsel, olje og gass samt et mye mer sammensatt risikobilde vitner i alle fall om at etablerte sikkerhetspolitiske grunnsetninger kommer til å bli omskrevet i årene framover.

Gjennom krigen har det også for alvor blitt satt søkelys på europeiske lands avhengighet av russiske energileveranser. Norge er en viktig gassleverandør til det europeiske energimarkedet, og det må vi fortsette å være, men det gjør oss også sårbare. Det har økt droneaktivitet rundt norske olje- og gassinstallasjoner minnet oss på. I årene framover må vi rett og slett ha en sterkere innsats også hos oss når det gjelder en bedre sivil og militær beredskap. Totalberedskapskommisjonen og forsvarskommisjonen som regjeringen har nedsatt, kommer begge til å legge grunnlaget for svært viktige debatter omkring dette.

Som også statsministeren gjør, er det grunn til å understreke den formidable innsatsen som nå gjøres i kommuner og lokalsamfunn over hele landet for å ta imot flyktninger, og det kommer til å komme mange i inneværende år og kanskje også i årene framover. Det er viktig at vi ser de utfordringene kommunene faktisk har. De har store utfordringer med å finne egnede boliger, og de føler et stort press på kommunale tjenester. Det kommer til å øke, og i en slik situasjon kommer også samarbeidet mellom stat og kommune til å bli svært, svært viktig.

Statsministeren sa at vi ikke velger vår geografi. Nei, vi gjør ikke det. Vi må forholde oss til Russland, både nå og framover, uansett hvilken situasjon vi er oppe i, men vi har fått noen nye harde grenser i Europa. Vi har fått en ny hard grense mellom øst og vest, og vi har fått en mer utrygg og militarisert situasjon og hverdag rundt oss.

Sylvi Listhaug (FrP) [10:59:16]: Takk til statsministeren for redegjørelsen. Det er nå nesten ett år med lidelser, død, adskillelse og forferdelige bilder fra Ukraina. Det som også er et faktum, er at ukrainerne har en utrolig kampmoral, som det er all grunn til å beundre. Vi ser menn som aldri har tatt i et våpen, som nå er i full krig og gjør en heroisk innsats.

Jeg er enig med statsministeren i at det som skjer nå, er at vi har fått et jernteppe i Europa. Nå handler det om at det jernteppet ikke skal bre seg videre. Det er en påminnelse om at frihet ikke kan tas for gitt. Det er den kampen vi står i.

Fremskrittspartiet mener det er viktig at vi fortsetter å støtte Ukraina humanitært, at vi tar imot flyktninger, at vi hjelper i nærområdene. Jeg er også glad for å høre at statsministeren tar på alvor de utfordringene som kommunene melder om.

Fremskrittspartiet støtter også våpendonasjoner til Ukraina og mener det er helt nødvendig for at de skal ha sjanse til å stå imot den russiske krigsmaskinen. Dette er et viktig bidrag vi kan gjøre for Ukrainas frihetskamp. Vi legger til grunn at regjeringen fortløpende gjør vurderinger av vår egen forsvarsevne. Fremskrittspartiet støtter at Norge skal levere stridsvogner, og vi ser fram til en avklaring av omfanget av det.

Vi er utålmodige når det gjelder anskaffelse av nye stridsvogner, som Stortinget har vedtatt. Det ble signalisert at inngåelse av kontrakt skulle skje før jul i 2022. Forsvarsmateriell sendte sin anbefaling om hvilken stridsvogn Norge bør kjøpe, til Forsvarsstaben 22. november. Nå gjenstår bare regjeringens signering. Svært mange land ruster nå opp sine militære kapasiteter, leveringstiden vil derfor øke. Derfor mener Fremskrittspartiet at vi nå ikke har noen tid å miste når det gjelder å gjennomføre anskaffelsen. Kan statsministeren svare på når inngåelse av kontrakt vil skje?

Så er det viktig med en ytterligere opprustning av Forsvaret, der er også Fremskrittspartiet utålmodig.

Jeg synes det er svært bra å se at Ukrainas president, Zelenskyj, tar arbeidet mot korrupsjon på alvor. Mange har mistet sine posisjoner i det ukrainske systemet, og flere står for tur. Det er veldig viktig og tillitvekkende. Vi vet at korrupsjon har vært et stort problem i Ukraina, og ifølge Transparency International er det bare Russland som har mer korrupsjon enn Ukraina i Europa. Jeg kunne gjerne tenke meg at statsministeren sier litt mer om hvordan Norge jobber for å sikre at norsk materiell og nødhjelp kommer fram til dem vi skal hjelpe.

Det er selvsagt ingenting som kan sammenlignes med den lidelsen som foregår i Ukraina – for alle oss andre. Men det er et faktum at krigen i Ukraina også gjør livet til mange innbyggere i Norge vanskelig. Vi ser at folk sliter med å få endene til å møtes, vi ser at man henter mat i søppelcontainere, at køene foran ulike matutdelinger vokser. Siden det startet, har nå prisene eksplodert ytterligere. Jeg opplever dessverre at statsministeren ikke kommer med noen nye grep for å bidra til å avhjelpe situasjonen her hjemme, og det må jeg si er litt skuffende. Man kunne halvert matmomsen, man kunne sett på grep for å gjøre noe med tollmurene for å dempe de prisøkningene vi har sett.

Vi ser også på strøm. Det hadde vært mulighet til å gjøre mer, tilbakebetale mer av den overprisen som folk betaler, og gjøre noe med drivstoffavgiftene, noe som i sum ville bidratt til å dempe inflasjonen.

Jeg håper at statsministeren kan høre på sine partikollegaer i LO i denne saken. Som vi har sett, har de vært ute og sagt at staten burde bidra i lønnsoppgjøret til å dempe det gjennom å forbedre kjøpekraften på andre vis. Fremskrittspartiet står fullt og fast bak det som gjøres for å hjelpe Ukraina, men jeg skulle virkelig ønske at vi kunne ha gjort noe mer for å hjelpe dem her hjemme som sliter som følge av krigen.

Audun Lysbakken (SV) [11:04:35]: Jeg vil takke statsministeren for en god, alvorstung redegjørelse.

Situasjonen for ukrainerne er desperat. Nesten åtte millioner mennesker har flyktet til andre europeiske land. Den ukrainske økonomien knuses av krigen. Det er tall som nesten ikke er til å fatte: En tredjedel av bruttonasjonalproduktet gikk tapt i 2022, og okkupanten har mobilisert enorme mengder nye soldater.

SVs støtte til Ukraina, også våpenstøtte, er i tråd med venstresidens beste tradisjoner. Vår antiimperialisme har alltid handlet om å stå opp for mennesker som kjemper for frihet og for nasjonalt selvstyre. Ofte har det historisk brakt oss i politisk konflikt med vår tids mektigste stormakt, USA, og de USA-lojale partiene her hjemme, men vår antiimperialisme har selvfølgelig aldri hatt som viktigste rettesnor å mene det motsatte av USA eller av Arbeiderpartiet og Høyre. En antiimperialisme som er mer opptatt av å være mot USA enn av å støtte mennesker som vil fri seg fra okkupasjon og undertrykking, ville selvfølgelig være ingenting verdt.

Fred er målet, men fred er ikke bare fravær av krig. En løsning som utløser undertrykking, overgrep og okkupasjon, er ikke fred, og at stormakter skulle kunne true seg til territoriell gevinst med raketter og atomtrusler, er en logikk som er livsfarlig, ikke bare for Ukraina, men for alle mindre stater. Fred er målet, men noen ganger er forsvarskrig den eneste måten å oppnå en rettferdig fred på. Det er ikke vår oppgave å bestemme når Ukraina skal forhandle, det er vår oppgave å støtte Ukrainas evne til å stå imot.

Krigen er det fremste eksemplet på et nytt dominerende trekk ved den verden vi lever i – en verden som ikke bare kan forstås i form av tradisjonell blokkpolitikk, men der den voldsomme autoritære frammarsjen i deler av verden også skaper konflikter, konflikter mellom demokrati og diktatur, i land og mellom land. Putins krig viser, på samme måte som Trump-tilhengernes storming av Kongressen og Bolsonaro-tilhengernes angrep på demokrati i sine institusjoner i Brasil, at det nye ytre høyres giftige retorikk også har et logisk sluttpunkt, og det punktet er blod og vold.

Ut av budsjettavtalen før jul kom en felles invitasjon fra regjeringen og SV til å lage en historisk bistandsavtale her i Stortinget. Det handler om å støtte Ukraina med alt det vi trenger for å sette dem i stand til å løse sine humanitære kriser og forhåpentligvis gjenoppbygge sitt land. Det handler også om å erkjenne at krisen ikke bare er europeisk, men at det trengs bistand også til mat, knyttet til energiutfordringene i sør, hvor matmangel, inflasjon og mange lands bistandskutt til sammen kan utgjøre en livsfarlig situasjon av sosial uro og nye konflikter i en rekke av de landene som nå merker ringvirkningene av krigen i Ukraina.

Derfor er det et viktig mål for SV i de forhandlingene vi nå skal ha i Stortinget, at Norge kan nå målet om 1 pst. av bruttonasjonalinntekt til bistand i 2023, og at vi kan holde det målet i årene som kommer. Det skal også være en åpning for, med den ekstra bruken av penger vi nå skal gå inn for til Ukraina og områder som kjenner krigens ringvirkninger, å tenke at vi kan gjøre lignende ting også i årene som kommer, at vi skal prioritere gjenoppbygging og humanitær hjelp i Ukraina, at vi skal legge vekt på sivilsamfunn, både der og i sør, og at den ekstra solidaritetsinnsatsen vi nå skal gjøre, ikke fører til kutt i annen bistand, heller ikke det som vil være knyttet til økte flyktningutgifter.

Det er viktig at Norge nå sender et signal ut i verden om at det trengs mer solidaritet, ikke mindre, og at den solidariteten må rettes mot landet som utsettes for krig, og land og områder som utsettes for krigens ringvirkninger. For å få til dette trengs en ekstraordinær måte å tenke rundt bruk av de ekstraordinære olje- og gassinntektene. Jeg håper vi kan gjøre denne solidaritetsjobben sammen, og jeg oppfordrer alle partier til å bli med på å lage det som kan bli en historisk avtale.

Bjørnar Moxnes (R) [11:10:06]: Russlands folkerettsstridige angrepskrig mot Ukraina påfører befolkningen enorme lidelser og ødeleggelser, som vi må bidra til å bøte på. Den brutale krigføringen øker også behovet for humanitær og økonomisk hjelp. Krigen forårsaker i tillegg økte energi- og matvarepriser, som rammer verdens utviklingsland og de fattige hardest, de som allerede var ofre for global ulikhet.

FN har kartlagt de humanitære behovene, og de viser at antall mennesker som trenger humanitær bistand, vil øke til 339 millioner i 2023. I fjor la FN konkrete planer for å hjelpe 183 millioner mennesker, men dessverre ble bare halvparten av finansieringsbehovet dekket.

I en slik situasjon må vi øke støtten til både Ukraina og resten av verden, og Norge har råd til det. Som konsekvens av krigen mottar Norge rekordstore inntekter for olje, gass og strøm som vi selger til utlandet. Mens det i 2022 manglet 170 mrd. kr for å finansiere planlagt humanitær bistand, økte Norges petroleumsinntekter med rundt 1 000 mrd. kr, og vil ventelig holde seg på samme nivå i 2023. Derfor er det bra at SV og regjeringen i budsjettforliket åpnet for økt oljepengebruk til bistand.

Rødt har siden Russlands invasjon tatt til orde for å øke støtten til Ukraina og de mest berørte nabolandene og samtidig sikre at minst 1 pst. av Norges bruttonasjonalinntekt gis i bistand til resten av verden. Det gir mulighet til å være solidariske med og øke bistanden til Ukraina, som kjemper for sin selvstendighet, og med befolkningen i utviklingslandene, som rammes hardt av global urettferdighet, som også forsterkes nettopp av krigens ringvirkninger. Rødt vil ta med seg innspill fra bistandsmiljøet og andre som bryr seg om internasjonal solidaritet, inn i samtalene om bistandspakka på Stortinget og jobbe konstruktivt med de andre partiene for et best mulig resultat.

Som kjent pågår det en debatt i Rødt om våpenstøtte til Ukraina. Den debatten har jeg ønsket velkommen. For et parti som er imot imperialisme, er det viktig å ta på alvor hvordan vi best stiller opp for et land som utsettes for nettopp imperialistisk angrepskrig, og får slutt på de enorme lidelsene og ødeleggelsene som invasjonen skaper.

Det som ikke er oppe til diskusjon, er Rødts entydige fordømmelse av Russlands folkerettsstridige angrepskrig, støtten til historisk strenge straffereaksjoner mot Russland, og heller ikke den politiske, økonomiske og humanitære støtten til Ukraina. Rødt har vært tydelig på at Ukraina fører en legitim forsvarskamp for nasjonal selvstendighet, og vi har aldri tatt til orde for noen våpenembargo mot Ukraina. Vi er krystallklare på at ansvaret for krigen ligger hos Putin-regimet. Derfor har Rødt fremmet forslag om at Norge skal tilslutte seg det ukrainske initiativet til et spesialtribunal for å etterforske og straffe Putin-regimet for invasjonen, og også ratifisere tillegget til Roma-vedtektene, som gir Den internasjonale straffedomstolen jurisdiksjon til å etterforske og straffe statsledere for folkerettsstridig angrepskrig. På den måten kan Norge både bidra til rettferdighet for Putins ofre i Ukraina og til å avskrekke statsledere fra å bryte folkerettens krigsforbud i framtiden.

Ingen skal presse Ukraina til noe forhandlingsbord på angriperens premisser. Samtidig innebærer også Zelenskyjs fredsplan signering av en fredsavtale. Norge bør både støtte ukrainernes rett til å forsvare seg og søke diplomatiske initiativ.

Rødt hegner om både nasjonal suverenitet og internasjonal solidaritet. Derfor ønsker vi at Norge skal øke støtten til Ukraina og samtidig sikre 1 pst. av BNI som bistand til verden. Et bredt bistandsforlik må sikre at hjelpen fortsetter også når krigen en gang er over. Det er viktig for Rødt at Norge gir denne langsiktige støtten til Ukraina, ikke minst med sikte på gjenoppbygging, som et samlet storting nylig har understreket – politisk, økonomisk og humanitært.

Guri Melby (V) [11:15:12]: Takk til statsministeren for redegjørelsen. Jeg er glad for at regjeringen tar initiativ til en langsiktig og forpliktende plan til støtte for Ukraina. Det er noe vi har etterlyst lenge, og på det tidspunktet vi er nå, er det viktigere enn noensinne.

Situasjonen i Ukraina ser vi alle på med stor bekymring. Samtidig er det viktig at vi beholder troen på det ukrainske folket. Russland har på mange måter vist inkompetanse, men samtidig er det, som statsministeren advarte mot, farlig å undervurdere dem. De har nå mobilisert flere hundretusen mann, og det er viktig at vi ruster Ukraina til å kunne stå imot en russisk våroffensiv. Men de må gjøre mer enn å stå imot; de må faktisk få muligheten til å presse russerne tilbake.

Europas, NATOs og Norges rolle er å støtte dem hver eneste meter de presser seg framover. Det betyr også at støtten må komme så raskt som mulig. Det er ingen tvil om at Ukraina fortsatt trenger donasjoner av militært materiell, og vi vet at bestilling av våpensystemer i dag ofte blir leveranser kanskje til neste år. Derfor haster det med omfattende militær støtte.

Ukraina må vinne for at ideene om frihet, likeverd og ethvert lands suverene rett til å velge sin demokratiske vei skal være verdt papiret det er skrevet på. Ukraina må også vinne for at ikke ethvert naboland til Russland skal leve i frykt for at de er de neste som invaderes.

Støtten til Ukraina handler om våpendonasjoner og penger til sivil støtte, men det handler også om ord. Jeg mener vi ikke skal undervurdere hvor mye kommunikasjon betyr i denne konflikten, altså hva ordene og handlingene våre kommuniserer til Russland, til allierte og til verden. Vi må vise Kreml at Ukrainas kamp mot Putin-regimet også er Europas kamp for frihet og mot undertrykkelse og diktatur. Norge må demonstrere at landets forpliktelser til Ukrainas kamp er langvarig, og at den vil vare så lenge det trengs.

Samtidig er det, som flere her har minnet om, viktig at vi ikke glemmer resten av verden i denne kampen mot Russland. Hvis det er noe vi kan være sikre på, er det at det er noen andre som ikke vil glemme resten av verden, f.eks. Russlands nære partner, Kina. Verden står i en humanitær krise, og Norge har både et ansvar for og en egeninteresse i å bidra så det monner. Det er derfor veldig viktig at det er en del av det arbeidet som Stortinget nå skal gjøre i forbindelse med den langsiktige støtten.

På hjemmebane må vi forvente at Russland fortsetter å benytte seg av hybride virkemidler for å svekke den folkelige oppslutningen om vestlige sanksjoner mot Russland. Det har vi sett mange eksempler på så langt i denne krigen. Her er det viktig at vi ikke lar oss skremme, men at vi heller ikke er naive. Jeg legger til grunn at regjeringen, i samarbeid med andre land, gjør tiltak for å hindre og avdekke denne typen gråsoneaktivitet. Vi må også, som statsministeren selv sa, være forberedt på at vi er nødt til å investere mer i egen sikkerhet i årene framover.

Venstre har hele veien vært tydelig på at Norge har både et ansvar for og en mulighet til å ta en lederrolle på noen områder når det gjelder støtte til Ukraina. Vi er unikt posisjonert gjennom de høye energiprisene, som er et resultat av krigen, og som har gitt Norge usedvanlig store inntekter og et større økonomisk handlingsrom enn mange av våre europeiske naboer. Vi har en historisk og moralsk forpliktelse til å hjelpe 44 millioner ukrainere i deres frihetskamp. Samtidig er dette også i kjernen av Norges egeninteresse – det å kjempe for en internasjonal orden, der konflikter løses gjennom fredelige forhandlinger.

Bare for å være veldig tydelig: Venstre er positiv til at det inngås et forlik. Vi ser fram til å se regjeringens konkrete framlegg. Vi forventer at dette har både en tydelig langsiktig forpliktelse og et høyt ambisjonsnivå, først og fremst fordi behovene er så store i Ukraina, i nabolandene og ikke minst også i det globale sør. Samtidig vil jeg understreke at en enighet nå, i februar 2023, må være et gulv og ikke et tak. Det er helt umulig å forskuttere alle behov, både sivilt og militært, mange år fram i tid, og jeg mener også vi bør kunne vurdere ytterligere bevilgninger etter hvert som situasjonen utvikler seg.

Et siste poeng: Europa vil ikke gjøre seg avhengig av russisk gass igjen, sa statsministeren. Men, som han også sa, er vi i en ny sikkerhetspolitisk situasjon, og den neste krisen vil ikke se lik ut som dagens. Det er også andre varer enn energien fra Russland vi utvikler en liknende avhengighet til, bl.a. mikrochipteknologi fra Kina. Jeg forventer at vi nå har blitt vekket fra den dype freden, og la oss – i tillegg til å løse denne krisen – ruste oss for framtidens kriser.

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [11:20:38]: Først vil jeg takke statsministeren for redegjørelsen. Vi som sitter her i denne sal, har et viktig ansvar: å hjelpe Ukraina og landene som rammes av ringvirkningene av krigen, så godt vi kan. Jeg tillater meg derfor å gå rett til poenget. Jeg er glad for regjeringens initiativ, men jeg er bekymret for at det statsministeren skisserer, ikke står i stil med utfordringene der ute eller det ansvaret som Norge har.

Behovene i verden er rekordstore. 100 millioner mennesker er på flukt. 800 millioner mennesker sulter. Fattige land sliter med å komme seg etter pandemien; de rammes hardt av ringvirkningene av krigen i Ukraina og stadig eskalerende klimaendringer. Behovene for humanitær hjelp i Ukraina og nabolandene er også enorme, og Ukraina trenger våpen for å forsvare seg. Når landet skal gjenoppbygges etter krigen, beregner Verdensbanken at Ukraina vil trenge minst 3 500 mrd. kr til det. Det er nå regjeringens solidaritet blir satt på prøve. Det er ingen motsetning mellom å hjelpe dem som trenger det her hjemme, og dem som lider i andre land. Miljøpartiet De Grønne gjør begge deler.

Norge er et av få land som tjener store penger på Putins krigføring. I 2022 og 2023 er det beregnet at vi til sammen vil tjene 2 000 mrd. kr mer enn vi pleier på grunn av de høye gass- og oljeprisene. Disse har regjeringen til nå satt rett inn på oljefondet. Det mener vi i Miljøpartiet De Grønne er galt. Derfor har vi siden i fjor fremmet forslag om at vi kan sette alle de ekstraordinære inntektene inn på et solidaritetsfond.

For første gang på 50 år valgte regjeringen å ikke oppfylle målet om å gi 1 pst. av bruttonasjonalinntekt til bistand i årets budsjett. Som et absolutt minimum må nå bistandsprosenten møtes med minst 14 mrd. kr mer på bordet. Noe annet vil være et gigantisk mageplask. Dette vil likevel fortsatt bare være en dråpe i havet sammenlignet med den enorme krigsprofitten som Norge har hatt, og de store behovene som finnes der ute.

Global utvikling og humanitær hjelp er kraftig underfinansiert. I bistandsbudsjettet for 2023 kuttet regjeringen i midler til helse, utdanning og likestilling og gir bare 0,75 pst. i bistand. Jeg blir derfor bekymret når statsministeren understreker at bidragene i Ukraina-programmet til fattige land vil være ekstraordinært for i år. Betyr det at regjeringen vil oppfylle bistandsprosenten på ordinært vis neste år – eller er det nye nivået for norsk bistand 0,75 pst.? Jeg er i likhet med bistandsorganisasjonene bekymret for at regjeringen kan svekke norsk bistand på sikt ved å knytte bistandsprosenten til en ekstraordinær bevilgning.

Da regjeringen la fram sitt statsbudsjett i fjor, påsto de at det var umulig å nå bistandsprosenten. Å gi 1 pst. i bistand ville føre til inflasjon i Norge, sa de, selv om både Finansdepartementet og samfunnsøkonomiske analyser for lengst hadde konkludert med at å møte regjeringens forpliktelser innen bistand ikke ville ha en negativ effekt på norsk økonomi fordi pengene jo skal brukes andre steder. Nå hører jeg at statsministeren har blitt enig med oss, og det er jeg glad for.

Statsministeren har ved flere anledninger uttalt at han tar avstand fra bruken av ordet krigsprofitt. I standardverket Warhogs: A History of War Profits in America bruker Stuart Brandes følgende definisjon: En krigsprofitør er en person eller organisasjon som tjener på krigføring eller ved å selge våpen og andre varer til parter i krig.

Krigsprofitten vi tjener, gir oss i denne sal et moralsk ansvar. Derfor har en rekke statsledere, bistandsorganisasjoner og næringslivstopper uttalt at Norge har et særskilt ansvar for å gi mer. Flere har tatt til orde for lignende beløp som Miljøpartiet De Grønne.

Krigsprofitten er ikke vår alene. Den tilhører Ukraina, som bombes sønder og sammen, den tilhører Europa, som betaler de skyhøye gassprisene, og den tilhører de fattige landene som rammes av krigens ringvirkninger. Derfor mener Miljøpartiet De Grønne at vi bør sette av alle ekstrainntektene Norge har hatt som følge av krigen, i en egen pott. Da kan vi gå foran og gi et solid bidrag for å gjenoppbygge Ukraina, til å bygge fornybar energi i Europa og til å hjelpe verdens fattigste land, som rammes dobbelt av dyr mat og energi.

En enorm sparekonto alene sikrer ikke at folk får det godt også i framtiden. Å investere i å hjelpe andre land i krise vil sikre stabilitet og velferd i verden også på sikt. Det er i Norges interesse.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [11:25:50]: Jeg vil takke statsministeren for en god redegjørelse.

Globalt skaper krigen økonomisk uro og en sultkrise av ufattelige dimensjoner. Behovet for nødhjelp har økt med 25 pst. bare siden i fjor. 339 millioner trenger nødhjelp for å overleve. Det er mer enn hele USAs befolkning. Det er ufattelige tall.

Krigen gir oss også sikkerhetspolitiske utfordringer. For det første må vi støtte Ukraina der vi kan, med norske bidrag gjennom mottak og inkludering av flyktninger, humanitær hjelp og støtte til gjenoppbygging eller gjennom sårt tiltrengt forsvarsmateriell. Det vil utgjøre en forskjell. Ukrainske kvinner og menn kjemper modig for sine liv, sitt demokrati, sin selvbestemmelse og ikke minst sitt lands eksistens. Men de forsvarer også noe mer, nemlig våre felleseuropeiske verdier og en regelbasert internasjonal orden. Det er en enorm oppgave, og det er i norsk interesse å støtte Ukraina.

For det andre må vi sikre vår egen beredskap og sikkerhet gjennom et tettere samarbeid i NATO og med våre nærmeste allierte. Her kreves også økte ressurser til norsk forsvar.

I en tid hvor Norge tjener enormt med ekstra penger på grunn av krig og energikrise, må vi for det tredje bidra med mer til internasjonal solidaritet, bistand og livreddende nødhjelp også utenfor Ukraina.

Arbeidet med et rammeverk for et flerårig bidrag til Ukraina samt økt nødhjelp og bistand til land som rammes av krigens ringvirkninger, er et godt initiativ. Vi i Kristelig Folkeparti vil bidra konstruktivt for å få det til best mulig, raskest mulig og bredest mulig – i enighet. I dette arbeidet er det fire prinsipper som vil være viktige for Kristelig Folkeparti.

For det første må formålet med norsk bistand – å redusere fattigdom – stå fast og ikke utvannes. For det andre må humanitær nødhjelp og våpenstøtte ikke blandes sammen. Jeg tror vår statsminister, med sin bakgrunn, er det ansvaret bevisst. For det tredje tar jeg det for gitt at det ikke bygges opp parallelle strukturer til dagens bistandsforvaltning. Pengene må ikke gå til å bygge opp byråkrati, men mest mulig effektivt brukes for å hjelpe folk.

Når det gis store midler over kort tid til land som er i krig, og som over tid har vært gjennomsyret av korrupsjon, er det krevende. Faren for at noen av pengene kan bli misbrukt, er stor, men vi må gjøre alt vi kan for at pengene kommer der de skal. Norske hjelpeorganisasjoner er gode kanaler i tillegg til FNs organisasjoner. Å styrke Ukrainas sivilsamfunn og den infrastrukturen for hjelp som bl.a. kirken i landet utgjør, er viktig for å få gode resultater på lang sikt.

For det fjerde må prinsippet om 1 pst. av BNI, som også Arbeiderpartiet gikk i spissen for i 2016, fortsatt stå fast. Det må ikke bli slik med flyktningarbeidet at vi med den ene hånden gir til humanitær hjelp og bistand i sør i forbindelse med rammeverket, for så å ta tilbake igjen fra de samme landene for å dekke utgifter til flyktningmottak i vårt eget land. Kristelig Folkeparti mener vi i størst mulig grad bør hindre at hjelpen til Ukraina tas fra sårbare personer som trenger mat, utdanning og helsehjelp i sør. Bistandsprosenten for 2024 og årene framover bør derfor komme i tillegg til denne mekanismen, slik at en betydelig andel går til de enorme behovene utenfor vårt eget kontinent.

Statsminister Jonas Gahr Støre [11:30:48]: Jeg vil takke for veldig gode innlegg fra partiene, som understreker betydningen av konsultasjon og nær kontakt med Stortinget. Det er viktig for regjeringen. Jeg merker en grunntone i tilnærmingen her som betyr at vi har et bredt flertall bak den politikken vi nå meisler ut, i god samtale.

Støtten vår til Ukraina skal være langsiktig. Den skal være fleksibel fordi det er en situasjon som er i endring, og vi må ta oss tid til å være trygge for hvert steg vi tar. Vi har også god koordinering med våre allierte.

Jeg er enig med Erna Solberg, jeg synes det er en god formulering: Vi skal ha særnorsk innsats, men ikke særnorske løsninger. De må samordnes godt, både med Ukrainas behov og med dem vi står opp sammen med.

Det er stilt spørsmål om dette med kontroll med materiell som leveres. Det er et godt og viktig spørsmål, og som jeg sa i min redegjørelse: Vi har til nå gode erfaringer med Ukrainas håndtering. Vi har en tett internasjonal koordinering med hensyn til Ukrainas behov. Dette er ikke et NATO-anliggende, men det er med våre allierte vi gjør det, med forsvarsministeren i spissen, med donasjoner og logistikk for å nå fram til Ukraina. Det er likevel slik at inne i Ukraina, i stridssituasjonen, har vi ikke løpende kontroll, så vi kan ikke garantere at materiell ikke kommer på avveier, men til nå er tilbakemeldingene vi får fra ulike kilder, at Ukrainas håndtering er god.

Så vil jeg få referere til det Marit Arnstad sa om kommunenes situasjon her i Norge knyttet til flyktninger som kommer: Vi i regjeringen er klar over den utfordringen de har. Jeg refererte til boligsituasjonen, til det at vi får flyktninger med kanskje andre typer og mer alvorlige helsebehov. Det må vi ta på alvor.

Videre vil jeg takke SV som budsjettpartner, og Audun Lysbakken sa dette på en god måte. Det er en ekstraordinær situasjon, og det kreves altså ekstraordinære tiltak, og jeg merker at det er en bred vilje her til å stå sammen.

Jeg må igjen få gjøre en referanse til Rødt, som her gir uttrykk for egentlig veldig gode målsettinger, som jeg tror fanger bred støtte. Vi må øke støtten til Ukraina, og vi må være solidariske med Ukraina. Ukraina fører en legitim forsvarskamp. Alt det er jeg enig i, men så er konklusjonen til Rødt at måten vi skal gjøre det på, er gjennom politisk, økonomisk og humanitær støtte. Jeg er enig, men det mangler jo noe som er brutalt og viktig og reelt i situasjonen, nemlig den militære støtten. Man kan ikke ønske Ukraina til forhandlingsbordet for å finne en løsning på ukrainske prinsipper uten at Ukraina kan forsvare seg selv. Vi får høre at Rødt har en løpende diskusjon om synet på våpenstøtte, men det er altså inn i andre året etter at denne krigen startet, at det seminaret pågår.

Jeg håper at vi samler bred støtte rundt dette langsiktige norske engasjementet, som altså har et Ukraina-program som er humanitært, økonomisk og militært. Det er viktig å si at denne komponenten, det militære, kan vi ikke se bort fra. Den må være med.

To ting til slutt: Jeg vil bare gjenta til Miljøpartiet De Grønne at jeg tar sterkt avstand fra begrepet «krigsprofitt». Norge setter ikke energiprisene. Vi har ikke gjort det på 50 år når vi selger olje og gass, men vi tar ansvar for at vi er i den situasjonen vi er i. Det er nettopp en av grunnene til at vi nå skal gå foran med en bred pakke, som også kan sette retning for andre land.

La meg si avslutningsvis at representanten Bollestad hadde gode formål da hun trakk opp rammen for hvordan vi skal tenke. Vi skal bidra til å redusere fattigdom. Nå blir fattigdommen utløst av krigen. Den fører til ikke bare matvareutfordringer, men til reell sult. Vi skal ikke blande humanitært og militært, det er et viktig prinsipp for oss, men vi skal gi både humanitær og militær bistand.

Det er viktig å ikke lage kompliserte, parallelle strukturer til bistand. Vi har et sterkt bistandsfaglig miljø i Norge. Vi kommer til å trenge en del nye prosesser, også for å kunne rettes inn mot Ukraina.

Det er riktig at Arbeiderpartiet er tydelig på énprosentmålet. Vi har det i vårt program, vi har det i Hurdalsplattformens program. Vi lever også i en tid da norsk BNP går opp og ned på måter som svinger, som fra år til annet kan gi oss utfordringer.

Det jeg tar med meg fra denne debatten, er at vi har utsikt til en bred enighet om støtten til Ukraina. Jeg vil understreke hvor viktig dette er å kommunisere til Ukraina, hvor viktig det er for ukrainere som er i Norge, og hvor viktig det er for at vi da kan ta noen av de vanskelige og krevende valgene vi skal ta framover. Her må vi legge en del uenigheter til side for å kunne stå samlet om det som er mye viktigere, og som faktisk samler oss så bredt i denne salen – så tusen takk.

Rasmus Hansson (MDG) [11:36:55] (ordfører for saken): Takk til mine kolleger i næringskomiteen for godt arbeid med denne saken.

Cruisenæringen skaper arbeidsplasser og aktivitet på kysten, men den skaper også debatt om hvor mye næringen egentlig bidrar med, og hvor mye den ødelegger. Utgangspunktet for denne innstillingen er et representantforslag fra Rødt om å regulere cruisetrafikk, cruiserelatert turbussvirksomhet og kabotasjekjøring strengere.

Innstillingen endte opp med fem forslag, men ingen av de forslagene får flertall. Først og fremst foreslår SV, Rødt og Miljøpartiet De Grønne at regjeringen skal kreve nullutslipp for alle cruiseskip i norske farvann innen 2026 og nullutslipp for cruiserelatert turbussvirksomhet innen 2026. SV, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne foreslår også å la kommunestyrene regulere cruisetrafikk, bl.a. ved å regulere antall anløp og å stille klimakrav, og Fremskrittspartiet, SV, Rødt og Miljøpartiet De Grønne foreslår å be regjeringen komme tilbake til Stortinget med tiltak for å begrense kabotasjekjøring for de utenlandske turbussene i Norge, etter modell fra Danmark.

Cruiseturisme uten klimakrav legger igjen lite penger og mye forurensning per turist sammenlignet med annen turisme. Det er et argument for å regulere denne næringen bedre. Forrige uke var jeg på Vestlandet og snakket med mange aktører i skipsfarten. Der skjer det virkelig mye bra. Mye miljøvennlig teknologi er klar: På Stord testes det ut ammoniakk, hydrogen og biogass som utslippsfritt drivstoff for skip. I cruisehavna på Karmsund tilbyr de landstrøm fra denne våren. Hele markedet venter at klimakrav i skipsfarten nå blir gjennomført i praksis.

Cruisenæringen er en luksusnæring. Den skaper sin profitt og sine arbeidsplasser på å selge ren luft og vakker natur. Cruisenæringen er udiskutabelt en førstekandidat til å pålegges å gjennomføre nødvendige klima- og miljøkrav. Hvis ikke disse miljøkravene gjennomføres overfor cruisenæringen, hvor skal de da starte?

Cruiseskip uten klimaløsning truer med å utebli fra Norge hvis de blir pålagt å være utslippsfrie. Selvsagt gjør de det, men er det troverdig? Og uansett: Skal vi likevel virkelig la oss true av cruisenæringen til å svekke klimatiltak som er mer akutt nødvendige nå enn noen gang, nå som næringslivet og havner er klare til å levere? Selvsagt skal vi ikke det. Det eneste hinderet mot en utslippsfri cruisenæring er oss, våre politiske beslutninger, eller eventuelt mangel på beslutninger.

Da ser jeg fram til en god debatt, og jeg tar opp de forslag Miljøpartiet De Grønne er en del av.

Karianne B. Bråthen (A) [11:40:21]: Cruisenæringen er en viktig del av reiselivet i Norge. Langs kysten får tusenvis av utenlandske og norske turister oppleve en unik del av landet vårt – storslått natur, byer og små lokalsamfunn – og jo lenger nord vi kommer, desto mer betyr cruisenæringen for destinasjonsutviklingen og reiselivstilbudene. I tillegg er cruisenæringen viktig for verftsindustrien. Per nå bygges det syv cruiseskip i Norge, og 93 pst. av de øvrige skipene bygges i Europa.

På vegne av Arbeiderpartiet og Senterpartiet kan jeg si at vi har et klart mål om at cruisenæringen skal utvikle seg videre, skape økte verdier, gi flere mennesker i reiselivet en helårs arbeidsplass og bidra til at vi også om 20 år kan vise fram kysten til våre turister. Vi må likevel være ærlige om at cruisenæringen har klare utfordringer, og ut fra samtalene og møtene vi har hatt med næringen, er det noe jeg kan si at de også er klar over. Cruisenæringen står for store globale og lokale utslipp, og de må reduseres kraftig. Den eneste muligheten til å oppnå det er ny teknologi. Cruisenæringen må være med på den grønne omstillingen som hele maritim sektor nå står overfor, og de store cruiseselskapene har gode forutsetninger for å være motoren i den blå-grønne omstillingen.

Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen vil ha en grønnere, mer bærekraftig cruiseturisme. Samtidig må vi være realistiske i våre krav og forventninger. Cruiseflåten består i hovedsak av større skip, og full elektrifisering i norske farvann er ikke realistisk med dagens teknologi og innenfor kravene til sikkerhet og passasjertrygghet.

Vi står fast på de vedtakene Stortinget tidligere har fattet. De miljøkravene vi har fattet for verdensarvfjordene, bidrar til å skape etterspørsel etter nødvendig miljøteknologi. Verdensarvfjordene våre er blant verdens mest ettertraktede turistattraksjoner, og det er i vår alles interesse å bruke det til å stimulere til teknologiutvikling.

Denne regjeringen er teknologioptimister. Vi mener at framtidens cruisenæring vil være grønn, og at de funksjonene den benytter seg av, som f.eks. turbusser, vil være elektrifisert. Men vi tjener ingenting på å sette urealistiske krav som ikke kan nås, eller som vil ende opp med årelange prosesser i rettssystemet. Derfor vil verken Arbeiderpartiet eller Senterpartiet støtte de framsatte forslagene i representantforslaget. Det vi vil arbeide for, er at cruisenæringen må utarbeides i samarbeid med resten av reiselivet, for utfordringene våre er økt lokal verdiskaping, bedre besøksbidrag og reduserte utslipp.

Olve Grotle (H) [11:43:16]: Cruisenæringa er ei viktig næring for mange reiselivskommunar, særleg i Distrikts-Noreg. Ho gjev ulike former for aktivitet og er i nokre kommunar ein svært viktig del av det totale reiselivstilbodet. Samtidig bidrar cruisetrafikken til store lokale og globale utslepp, og det er difor eit viktig uttalt mål at cruisetrafikken så raskt som råd kan redusere utsleppa og gå mot eit nullutsleppsmål. Det er òg ein av grunnane til at Høgre i førre stortingsperiode røysta for eit nullutsleppsvedtak for dei to verdsarvfjordane våre.

Sjøfartsdirektoratet har no kome med forslaga sine til forskrift når det gjeld innretninga av nullutsleppkravet i verdsarvfjordane. Dette arbeidet viser at det er vanskeleg å nå måla i stortingsvedtaket, og eg er òg kjend med at f.eks. Aurland kommune har peika på fleire utfordrande og negative sider ved forslaget frå direktoratet. Slik Høgre ser det, m.a. på grunn av erfaringane frå arbeidet til Sjøfartsdirektoratet, vil det å innføre krav om nullutslepp for alle cruiseskip i norske farvatn innan 2026 føre til at det i praksis blir nesten uråd å drive cruiseverksemd i Noreg, noko som vil ha alvorlege økonomiske konsekvensar for mange lokalsamfunn langs kysten. Høgre vil difor ikkje støtte forslaget om å innføre nullutslepp i norske farvatn no. Høgre vil heller ikkje kunne støtte forslaget om å innføre krav om nullutslepp for cruiserelatert turbussverksemd. Vi viser til at det alt er innført ei CO₂-avgiftsordning på dette området, og dessutan at det ikkje er formålstenleg å gå inn for å regulere ei einskild næring.

Når det gjeld dei to forslaga om større rett for kommunar til å regulere cruisenæringa m.m., kan Høgre vere positiv til intensjonen bak delar av dette. Samtidig meiner vi at spørsmålet reiser så mange rettslege og andre typar spørsmål at det må bli gjort ei grundigare og meir prinsipiell vurdering enn det forslaga i representantforslaget legg opp til. Dette gjeld f.eks. kommunane sin rett til å regulere desse forholda gjennom eigarstyring av hamnene, der vi har registrert at statsråden meiner at kommunane allereie i dag har eit vidt høve til regulering av ønskt verksemd, og forholdet til mottaksplikta til fartøy etter hamne- og farvatnslova § 27. Høgre har òg merka seg det departementet seier om § 28 i den same lova.

Når det gjeld tiltak for å avgrense kabotasjekøyring for utanlandske turbusser i Noreg, legg Høgre til grunn at Samferdselsdepartementet vil følgje utviklinga i EU-kommisjonens og ESAs saker mot Danmark og Island og vurdere ein norsk definisjon når det er betre grunnlag for dette. Høgre vil heller ikkje kunne støtte dette forslaget no.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [11:46:20]: Vi behandler et representantforslag fra Rødt om strengere regulering av cruisenæringen. Forslagsstillerne foreslår bl.a. å innføre krav om nullutslipp for alle cruiseskip i norske farvann innen 2026.

Cruisetrafikken i Norge har økt betydelig siden årtusenskiftet. Antall anløp nærmer seg en tredobling, mens antall passasjerer er mangedoblet fordi skipene stadig blir større. Det bidrar til sysselsetting, verdiskaping og bosetting langs hele norskekysten.

Næringskomiteen behandlet for to år siden et representantforslag fra Fremskrittspartiet om utsettelse av kravet om nullutslipp i verdensarvfjordene fra 2026. Det ble fremmet følgende representantforslag, uten å få flertall ved behandlingen:

«Stortinget ber regjeringen utsette kravet om nullutslipp i verdensarvfjordene til 2030. Utsettelsen bør gjelde for all skipsfart i norske fjorder.»

Vi begrunnet forslaget den gang med at kravet om nullutslipp i verdensarvfjordene innen 2026 ville ramme cruiserederier, tilknyttet næringsliv og turistlokasjoner, hardt fordi tilfredsstillende ny teknologi ikke var forventet utviklet innen 2026. Dette er i dag like aktuelt og støttes også i stor grad av statsråden, som i sitt brev til komiteen skriver:

«Få cruiseskip går per i dag på nullutslippsteknologi, og omstillingen vil ta tid da det er etterslep i dette segmentet. Cruiseflåten består av større skip, hvor elektrifisering kan bli en utfordring.»

I behandlingen av en slik sak er det viktig å ta inn over seg høringsinnspillet fra Cruise Norway, CLIA Norway og European Cruise Services, som advarer om at innføring av et krav om nullutslipp i verdensarvfjordene fra 2026 vil føre til en betydelig reduksjon i cruisetrafikken langs norskekysten.

Rødts forslag om å innføre krav om nullutslipp for alle cruiseskip i norske farvann innen 2026 vil medføre at det i praksis blir nesten umulig å drive cruisevirksomhet i Norge, og det vil ha alvorlige økonomiske konsekvenser for mange lokalsamfunn langs kysten. Vi kan ikke innfase et regelverk langt raskere enn industrien klarer å omstille seg. Det er viktig å ta med seg at cruiserederiene allerede investerer enorme summer for å redusere eget miljøavtrykk globalt. Fremskrittspartiet mener også at regjeringen med fordel kan vurdere å utsette kravet om nullutslipp i verdensarvfjordene til 2030 eller til teknologien er moden.

Fremskrittspartiet vil ikke støtte andre forslag enn dem vi står inne i, og mener tiden er moden til å utnytte handlingsrommet i EØS-avtalen med tanke på kabotasjeregler for turbuss. Her sitter dessverre regjeringen også på gjerdet og avventer og ser, og «vil følge utviklingen» i sakene om kabotasjeregler for turbuss i Danmark og Island. Norge kan ved å utforme tilsvarende regler som Danmark eller Island utnytte handlingsrommet i EØS-avtalen og stå sammen med disse landene opp mot EU-kommisjonen og ESA. Jeg håper derfor at flertallet vil be regjeringen komme tilbake til Stortinget med tiltak for å begrense kabotasjekjøring for utenlandske turbusser.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:49:42]: Cruisetrafikk er kanskje den delen av norsk reiseliv som gir minst verdiskaping i Noreg, og som har størst klima- og miljøpåverknad. Det trur eg er relativt udiskutabelt. Kva bør ein da gjere? Tidlegare har SV tatt til orde for ei konsesjonsordning for cruiseverksemd i Noreg. I dag er det fritt fram; det er inga avgrensing av kor mange som kan seile i norsk økonomisk sone eller – for den saks skuld – leggje til kai i norske fjordar og ved norske kaier. Det er inga avgrensing. Det blir heller ikkje stilt nokon krav til korleis dei blir drivne, eller kva slags utslepp dei har. Det er heller ingen krav til kva slags verdiskaping dei skal leggje igjen.

Eg har møtt austerrikske guidar i Kautokeino som har kome med eigne bussar frå cruisebåtar langs kysten av Nord-Noreg. Dei har stått og fortalt om samisk kultur og historie, og etter å ha tjuvlytta litt på det har eg oppdaga at det var berre tull og tøys. Det er situasjonen. Det blir ikkje stilt nokon krav til slikt i dag. Dette er samtidig ei næring som har ei enorm inntening, og ei næring som er veldig veksande i norske farvatn. Så at vi tar tak i cruisenæringa, trur eg er i alle si interesse.

Vi har løfta ein idé om å stille nokre krav i ei konsesjonsordning for cruisenæringa, bl.a. at ein del av maten som blir servert, må vere norsk og lokalprodusert, ein må bruke norske guidar, skal ein få ulike typar opplevingar, må ein bruke norske aktørar, osv. Dette er for å gjere denne næringa til eit bidrag til lokalsamfunna langs kysten. Tenk kva det ville ha gjort for norsk matproduksjon og norske opplevingar rundt omkring dersom dette var norskprodusert, og at det ikkje var bayer og bratwurst som var på menyen, men norske innsatsfaktorar.

Vi meiner også at eit slikt konsesjonssystem vil vere ein måte å dimensjonere cruisebåttrafikken på, slik at vi får ei avgrensa mengd cruisetrafikk. Det er openbert at i store delar av landet og opp mot Svalbard er det ein for stor påverknad og ein for stor ferdsel. Ei slik konsesjonsordning vil avgrense talet på aktørar. Ein kan også stille krav om kva slags drivstoff desse aktørane og båtane deira skal gå på, spesielt når dei er nært land.

Høgre seier at nullutsleppskrav frå 2026 vil bety at det vil vere umogleg å drive, fordi teknologien ikkje finst. Teknologien finst, men han blir berre ikkje tatt i bruk på dette området. Framstegspartiet seier at det må utsetjast til 2030 fordi teknologien ikkje er moden. Han er moden – ein må berre stille krava. Her har vi moglegheit til å utvikle ei næring til gevinst for både nasjonen og miljøet.

Sofie Marhaug (R) [11:53:05]: For snart tre år siden foreslo Arbeiderpartiet og Senterpartiet følgende:

«Stortinget ber regjeringen styrke kommunenes adgang til å regulere cruiseskip og cruiseturisme.»

Det forslaget fikk ikke flertall. De samme partiene som stemte for dette forslaget i 2020, har i dag flertall på Stortinget, så hvis vi fortsatt vil, kan vi i dag gi lokalsamfunn muligheten til å ta kontrollen tilbake.

Høyre har en lang tradisjon for å sette næringsinteresser først, så at de stemmer imot, er kanskje ikke så veldig overraskende. Men det overrasker meg faktisk at regjeringspartiene har snudd. Hva er det egentlig som har endret seg siden 2020? Cruisetrafikken har blitt større, ikke mindre. Konfliktene i flere kommuner har blitt større, ikke mindre. Og det å kutte utslipp haster mer, ikke mindre.

Norge er en av verdens største reisemål for cruise, og det har faktisk noe å si globalt hva vi gjør i Norge. Da bør også lokaldemokratiet få mulighet til å bidra til å løse klimaproblemene lokalt. I flere byer og kommuner er folk også lei. De er lei av flytende hoteller som sperrer utsikten, de er lei av passasjerer som nesten ikke legger igjen penger lokalt, og de er lei av tusenvis av turister som strømmer i land samtidig. Jeg kommer fra en slik kommune. De er ikke minst også lei av turbusser i trange brosteinsgater, og de er lei av dårlig luft, for skipene brenner tungolje. Norge har forbudt bruk av tungolje på cruiseskip på Svalbard. Det er av hensyn til naturen. Men lokalpolitikere i resten av landet får ikke lov til å forby cruiseskip som går på tungolje, av hensyn til innbyggernes helse.

Det er ingen hemmelighet at Rødt er kritisk til å satse på internasjonal cruisetrafikk. Denne næringen er dårlig butikk for Norge, men det er ikke bare det forslagene fra Rødt handler om. Forslagene handler også om å styrke lokaldemokratiet. Det vil flytte avgjørende makt ut av havnestyrene og inn til folkevalgte forsamlinger. Da vil også debatten følge etter. Det vil bli et lokalpolitisk spørsmål hva som er best i Bergen, Stavanger, Ålesund, Eid, Svolvær og Honningsvåg – hvor mange cruiseskip skal det være samtidig? Hvor går grensen? Folk vil få helt andre muligheter til å påvirke der de bor.

Alfred Jens Bjørlo (V) [11:56:17]: Av og til er politikk mest skrivebordsøvingar og symbolmarkeringar, men politikk er på sitt kjekkaste og viktigaste når det faktisk kan vere med på å forandre verda. Det kan faktisk Noreg i klimapolitikken når det gjeld det maritime området.

På det maritime området har Noreg klart å flytte teknologiutviklinga i heile verda og er i gang med eit løp der som det er ekstremt viktig at rullar vidare i eit så høgt tempo som mogleg i åra framover. Vi er no komne ekstremt langt på ferje, og vi er på full fart vidare når det gjeld hurtigbåtar og ein del andre fartøy. Det neste store grepet som må tas, er å få også dei store skipa over på nullutsleppsteknologi. Klarer vi det, har vi gjort sjøtransporten til den kanskje mest berekraftige delen av transportsystemet i verda for framtida, fordi sjøtransporten bruker sjøen og ikkje krev kapasitet i form av tung infrastrukturutbygging på land og store areal på andre måtar. Sjøtransport er framtida, og klarer vi å utvikle ein teknologi for nullutslepp for alle typar skip, har Noreg vore med på å flytte verda. Der er cruisenæringa viktig.

Ein fjerdedel av alle cruiseskip i verda er innom Vestlandet og Bergen i løpet av eitt år. Vi er ei stormakt på cruise. Den politikken Noreg fører når det gjeld miljø- og klimakrav for cruisenæringa, kan – dersom han blir ført rett – vere med på å flytte heile bransjen vidare framover i raskt tempo. Det må vere målet.

Då meiner Venstre det ikkje er rett å fatte eit skrivebordsvedtak her over bordet, utan dialog med bransjen, om 2026. Det vil føre i stikk motsett retning. Det skal kome tøffare krav, og dei skal kome raskt, men dei må utformast i samråd med bransjen. Bransjen skal ikkje få det som dei vil, men vi må ha ein politikk som det er gode prosessar bak. Då greier vi å flytte heile denne bransjen, kutte enorme klimagassutslepp også globalt og å få all sjøtransport vidare.

Difor er ikkje Venstre med på punkta 1 og 2 i representantforslaget. Men vi skil lag med regjeringspartia og Høgre på eitt punkt, og det gjeld framlegga frå Raudt om å gje kommunane og lokaldemokratiet meir kontroll og større moglegheit til å ha innverknad på korleis ein vil ha cruise-politikken i kommunen sin. Det er viktig og rett; dei framlegga støttar Venstre. Det er også ein del av det å utvikle ein meir berekraftig cruisetransport og cruisenæring i framtida.

Statsråd Espen Barth Eide [11:59:28]: La meg begynne med å si at det er helt riktig som både forslagsstillerne og flertallet er inne på i innstillingen og innlegg her, at det knapt finnes en transportform som er verre for klima og miljø enn cruise. Ikke bare skal man ha framdrift av et stort skip på fossilt brensel, man skal også drive et helt hotell – med hotelldrift, oppvarming, nedkjøling, vann, matlaging og alle andre systemer – på fossilt drivstoff, noe som jo er ganske unikt. Derfor har man altså veldig høye utslipp, de er høye globalt, og de er høye lokalt. Derfor er det helt riktig at vi fokuserer tydelig på hvordan vi kan bidra til at cruisenæringen er med på det grønne skiftet, og at disse utslippene først går ned og etter hvert må bort. For å si det rett ut: Det er vanskelig å se for seg at cruisenæringen har en framtid i det lange løp om de ikke er med på dette.

Det er ikke det samme som å si at vi nå skal hoppe rett på dette forslaget om å innføre endelige krav innen 2026. Som flere har sagt, og som også representanten Bjørlo var inne på, er det viktig at dette skjer i samspill med både denne næringen og maritim sektor generelt. Et argument for det er at hvis man i dag hadde lyst til å bygge og seile et skip på ammoniakk eller hydrogen – som er teknisk mulig, den teknologien finnes – må man likevel vite at det finnes hydrogen eller ammoniakk tilgjengelig i de havnene man skal besøke, slik at man av og til får fylt, for ellers stopper hele skipet i mangel på drivstoff. Derfor må man altså ha en verdikjedeutvikling i retning av at all sjøtransport, herunder cruise, på sikt kan ta i bruk disse nye framdriftsmidlene og få ned og etter hvert bort utslippene. Det jobbes det med på mange spor.

Enova har vært tungt inne i å legge til rette for både produksjon, distribusjon og bruk av hydrogen og ammoniakk, i tillegg til f.eks. støtte til landstrøm i sentrale havner. Vi har nå nettopp sammen med næringsministeren, som sitter her, lansert en rammeavtale for klimapartnerskap med næringslivet. Dette er nettopp den type tema man vil ta opp når man snakker med f.eks. maritim sektor om omstilling til framtiden: Hva kan staten gjøre? Hva kan andre offentlige nivåer gjøre? Hva kan næringen gjøre selv? Hva trenger næringen fra andre for å lykkes i et systemskifte i retning av omstilling? Det målet og den retningen er vi faktisk enige om.

Så har Stortinget fattet et veldig viktig vedtak om nullutslipp i verdensarvfjordene. Det er viktig og riktig. Jeg er veldig stolt og glad for at det står fast, og at vi er enige om å holde på det. Det sender et tydelig signal, men det er altså betydelig mer inngripende om det skulle gjelde hele Norge. Det gjeldende kravet er det mulig å oppnå ved at den delen av reisen som går inn i verdensarvfjordene, seiler på andre drivstoff. Det er betydelig vanskeligere å se for seg at man er klar til å gjøre dette med all cruisetrafikk i 2026. Men retningen må vi være enige om, og det kommer vi sikkert tilbake til i resten av debatten.

Ahmed Lindov (A) [12:15:54]: Representantforslaget som behandles nå, har fem punkter hvor det foreslås å regulere cruisenæringen strengere i Norge i framtiden. Innledningsvis vil jeg si at miljøspørsmålene er noen av de viktigste vi har til behandling i dag. Dette er vår tids store omstillingsoppgave. For å klare det må vi ha støtte av befolkningen og næringene det påvirker. Når vi ser på forbudet og det vi skal innføre, må de miljøvennlige alternativene eksistere, og de må være innenfor en form for rekkevidde for at de som blir påvirket av eventuelle forbud, skal ha mulighet til å omstille seg. Det er også viktig at vi fører en politikk som løser miljøutfordringene ikke bare i Norge, men i verden generelt.

Jeg vil i mitt innlegg kort gi mine kommentarer i hovedsak til representantforslagets punkt 2. I dette punktet foreslår forslagsstillerne å innføre et krav om nullutslipp fra cruiserelatert turbussvirksomhet fra 2026. Ved å se på dette forslaget tenker man fort at det for så vidt er et godt forslag, og at formålet er godt, men jeg må si at jeg ikke er enig i å innføre et slikt krav i dag som bare skal gjelde for cruiserelatert turbussvirksomhet. Her må vi huske at denne virksomheten ble truffet kraftig av koronapandemien. Det medførte veldig dårlige økonomiske vilkår for hele bransjen og har satt den tilbake. Turbussene i cruiserelatert virksomhet begynte å kjøre på nytt etter at restriksjonene ble løftet, men de økonomiske ettervirkningene etter pandemien er enda veldig godt merkbare i denne bransjen. Slik forslaget er formulert, vil det medføre en negativ forskjellsbehandling av kun en del av bransjen. Eventuelle strengere krav må ses samlet for hele bransjen, slik også klima- og miljøministeren svarer i sitt brev i innstillingen.

Avslutningsvis vil jeg bare løfte opp en tanke om hvorvidt et forbud mot klimautslipp i denne bransjen slik det er foreslått, vil medføre en forbedring av det globale miljøet. Grunnen til det – som ikke blir tatt opp i forslaget, i hvert fall ikke som jeg har sett – er hva som vil gjøres med de gamle fossile bussene, for å kalle dem det, hvis de skal fases helt ut fra cruiserelatert virksomhet i Norge. Skal de da selges til utlandet, som ofte er resultatet av våre miljøsatsinger her – at når teknologien ikke er lovlig i Norge lenger, blir den solgt til utlandet? Det vil ikke forbedre miljøet på det globale nivået hvis vi sender alle bussene til en annen plass i verden. Da vil vi – som helt riktig ble tatt opp – fjerne forurensningen i f.eks. Geiranger eller andre fjorder, men den vil fortsette på en annen del av planeten vår. Da vil vi komme tilbake til at vi må ta vare på hele planeten. Derfor tenker jeg det er veldig viktig at vi ser på dette i en større sammenheng, og at man ikke bare tenker på å markere seg i dag. Vi har et godt vedtak fram til 2026, og jeg tenker at når markedet og alt er på plass, og alternativene er tilgjengelige, vil man også stramme inn.

Geir Jørgensen (R) [12:19:00]: Reiseliv og turisme består av noen få enkeltkomponenter som er like enten man er turist på Svalbard eller i Sahara. Det er reisen, det er overnattingen, det er måltidet, og så er det aktiviteten og opplevelsen. Ingen næringer har vel klart å pakke dette inn som cruisenæringen, hvor det er operatøren som sitter igjen med den største profitten. For hver krone brukt av en cruiseturist sitter cruiserederiene igjen med ti ganger så mye som annet næringsliv, viser Innovasjon Norges cruiseundersøkelse. Ut ifra det må vi vel kunne si at for hver turist som velger å reise med cruise til Norge framfor andre måter å ta seg hit og oppleve vårt vakre land på, er det tapte inntekter for lokalt næringsliv og lokale hoteller, restauranter og tilbydere.

Det er jo ikke slik at vi i Rødt vil forby cruisenæringen. Nei, vi vil ha kontroll på denne næringen og hjelpe dem til å ha de standardene som vi mener er nødvendige for framtiden. Vi har 3 500 anløp av cruiseskip i dette landet, viser tallene fra 2020. Hvis denne næringen skal ha en framtid, må kravene komme, og de må komme nå. Det er en del av grunnen til at vi foreslår dette.

Jeg registrerer at statsråd Barth Eide er enig i retningen, og det er vi glad for. Vi begynner jo å få litt erfaring med regjeringen om at når vi i Rødt foreslår noe, blir det i første runde kanskje gitt tommel ned, men så dukker det opp i en annen form om seks, sju, åtte måneder med regjeringens signatur på. Så dette er vi glade for, og vi skal fortsette å foreslå disse tingene.

Helt til slutt må jeg også si at de elementene som ligger i forslagene som handler om lokalt selvstyre og demokrati, synes vi virkelig at flere partier kunne vært med og støtte. Havnestyrene er oppnevnt politisk, men det er i all hovedsak kommunale foretak som har budsjettansvar og ansvar for driften sin. Når vi opplever gang etter gang at lokalpolitiske vedtak som er gjort i kommunestyrer, blir overkjørt av disse havnestyrene, er det helt feil. Det er en hån mot det lokale demokratiet og dem som er folkevalgte rundt omkring i kommunene og kommunestyrene. De gjør en jobb for sine innbyggere. Når de da blir stoppet av havnestyrene, som sitter med et helt annet ansvar enn det, har det båret galt av sted.

Mímir Kristjánsson (R) [12:22:12]: Jeg står egentlig ikke her først og fremst som representant for Rødt i dag, men som en representant for velgerne i Stavanger kommune. I Stavanger har vi hatt en eksplosjon i cruisetrafikk over lengre tid, og det har det vært enorm misnøye med.

I forkant av lokalvalget i 2019 lovte samtlige partier å flytte cruiseskipene ut av Vågen. For dem som ikke kjenner det, er det det innerste området i Stavanger, der cruiseskipene altså ligger – midt i byen – som flytende åtte- og tietasjes boligblokker. Veldig mange partier, fra Rødt til Høyre, foreslo å sette et cruisetak av en eller annen form. Valget ble vunnet av en bred og for noen sikkert litt merkelig koalisjon som spente fra Rødt til Arbeiderpartiet, og fra Bompengepartiet til Miljøpartiet De Grønne. Flertallet i Stavanger formannskap vedtok altså å sette et cruisetak. Vedtaket ble gjort av de folkevalgte i Stavanger kommune, men vedtaket ble satt til side av havnestyret. I Stavanger kommune har vi et interkommunalt havneselskap som gjør at flertallet i Stavanger kommunestyre med sine representanter ikke har flertall i havnestyret. Mindretallet i Stavanger kommunestyre slo seg da sammen med våre to nabokommuner, som altså ikke har et eneste cruiseanløp i sine kommuner, men som har gode inntekter fra cruiseanløpene i Stavanger kommune, og dermed ble cruisetaket i Stavanger satt til side.

Spørsmålet jeg vil stille til alle dem som stemmer ned disse siste forslagene om lokalt selvstyre, er: Hva er det lokalpolitikerne i Stavanger skal fortelle velgerne – innbyggerne i byen – når de går til valg til høsten? Det de skal si, er: Jo, vi lovte dere færre cruiseanløp, vi vant valget, vi gjorde som vi lovte, men vi bestemmer ikke i denne byen likevel. Da tror jeg at valgdeltakelsen i Stavanger kommune, engasjementet for lokalpolitikk i Stavanger kommune og interessen for å engasjere seg i politiske spørsmål blant innbyggerne i Stavanger kommune vil falle – for de opplever at demokratiet de tror på, slutter ved kaikanten i Vågen. Man kan regulere hver minste lille sykkelsti i kommunestyret, men å regulere om det skal ligge åtte–tietasjes høye boligblokker midt i smørøyet av byen hver bidige dag nesten hele året, er utenfor lokalpolitikernes myndighet – det blir overlatt til oppnevnte representanter i et havnestyre som ikke har den samme demokratiske legitimiteten.

Jeg vil oppfordre de partiene som kanskje nå vil stemme ned dette forslaget, til å se nøyere på disse punktene, fordi vi har alle i denne sal – enten man er for cruisenæringen eller mot cruisenæringen – interesse av at folk tror på folkestyret, at folk tror på stemmeretten, og at det skal nytte å engasjere seg i politikk, også når det handler om cruiseanløp.

Frank Edvard Sve (FrP) [12:25:27]: Kva privat næringsliv er det som skor seg så veldig på cruisenæringa? Geiranger og Geiranger-samfunnet er bygd opp på reiseliv, på cruiseindustri. Det er vanlege folk, det er heile bygdesamfunnet. Det er heller ikkje berre det bygdesamfunnet, det er også Hellesylt og mange andre bygder, både i Nordfjord og på Møre, som har effekt av dette. I den siste rapporten som var for cruise, stod det at det var ei verdiskaping på land på ca. 100 mill. kr i indre Sunnmøre og indre Nordfjord berre på grunn av cruiseindustrien i Geiranger og i Olden. Det er altså vanlege folk som har bygd opp lokalsamfunna rundt dette.

Statsråden sa at det var eit breitt fleirtal og eit stort sett samla storting som sa ja til nullutslepp. Det er ikkje riktig. Det var mot Framstegspartiets stemmer, og det var mot Senterpartiets stemmer – som sa nei til det og ville ha det trekt ut til 2030.

Det som er viktig i samband med cruisekrava som no kjem, med nullutsleppsfartøy, som er pålagde i Geirangerfjorden, er at både det eine og det andre fagmiljøet seier at ein må vente til 2030, 2035, kanskje seinare, for å få dette heilskapleg. Eg sende ei melding no under møtet til hamnefuten, som kanskje er ein av dei som har mest kompetanse innanfor cruise i ein av dei største cruisedestinasjonane i Noreg, Geirangerfjorden, og som har jobba med dette i mange tiår. Eg spurde kor mange cruiseskip som kjem til Geiranger i 2026. Svaret var enkelt: null. Det er realiteten.

Realiteten er at ein er nøydd til å ha eit system som gjev ei overgangsordning, som gjer at ein kan tilpasse dette. Det er ikkje sånn at verken hamnestyret eller andre er imot at ein skal ha nye krav til miljø og klima for cruiseindustrien. Eg trur det er brei semje om at ein ser at det vert framtida, men det er snakk om når, og ein må gjere det på ein sånn måte at det er berekraftig. Det må vere berekraftig økonomisk, og det må vere berekraftig for lokalsamfunna.

I dag var det eit lesarinnlegg i lokalavisa frå ein aktør som har jobba i Geiranger i mange, mange tiår, også innan reiseliv, som ropar varsku om at det her er enormt store konsekvensar. Eg håpar verkeleg at regjeringa og statsråden brukar sitt skjøn og all sin klokskap til å finne ei ordning som gjer at Geiranger-samfunnet og omland også består etter 2025 – at det er mogleg å ha overgangsordningar som gjer at ein framleis kan sigle inn fjorden, men at ein kan bruke hamner utanfor, og at ein finn løysingar som er berekraftige økonomisk og for lokalsamfunnet.

Alfred Jens Bjørlo (V) [12:28:37]: Dialog med lokalsamfunna i Aurland, Flåm, Stranda og Geiranger er eg einig med representanten Sve i at det er viktig å ha, og det føreset eg at regjeringa og klimaministeren også vil ha i tida framover, for å finne gode løysingar.

Det eg tok ordet for, er at eg synest det er interessant å høyre innlegg frå representantar for partiet Raudt i debattar som har med næringspolitikk å gjere. I dette tilfellet tenkjer eg ikkje på representanten Kristjánsson, som snakka om behovet for auka lokalt sjølvstyre, som Venstre er 100 pst. einig i. Det er ein absurditet at vi ikkje her kan ta grep frå Stortinget si side for å sikre reell lokal handlefridom når det gjeld å regulere mengda cruisetrafikk. Eg tenkjer meir på innlegget til representanten Jørgensen, som snakka i varme ordelag om kor god plass det blir til det lokalt baserte reiselivet, dei lokale hotella og dei lokale matopplevingane dersom vi får vekk denne styggedomen som heiter cruise.

Dette litt overordna resonnementet høyrer ein gong på gong frå partiet Raudt i debattar om næringspolitikk. Ein er imot akkurat den næringa som blir debattert der og då, intenst imot, og synest det er ein styggedom, anten det er olje, oppdrett, vindkraft, delar av fiskerinæringa, datasenter, helsenæringa, delar av handelsnæringa, private barnehagar og skular eller konsulentnæringa. Ein er imot næring etter næring, men er for næringsliv generelt.

Problemet er at dette heng ikkje saman. Det er ikkje plass til distriktshotella og dei lokale matbedriftene i politikken til partiet Raudt. Dei står for ein skatte- og avgiftspolitikk som vil gjere at ikkje eit einaste distriktshotell har ein sjanse til å overleve, med eller utan ei cruisenæring i kaiene. Ein står for ein arbeidslivspolitikk og ei regulering av arbeidsmarknaden som gjer at det er heilt umogleg å ha den fleksibiliteten som ein treng i reiselivet i Distrikts-Noreg, der det er store sesongsvingingar. Ein står for ein samla næringspolitikk som vil gjere det umogleg å drive distriktsreiselivet slik vi kjenner det i dag.

Dette er eg lei av. Eg vil ikkje la det bli ståande uimotsagt at partiet Raudt gong på gong kan stå i ein debatt og skjelle ut ei enkelt næring og seie at då skal vi gjere det bra for alle dei andre. Det er berre å lese statsbudsjetta til partiet Raudt: Det er ikkje plass til distriktsreiselivet, med eller utan cruisetrafikk ved sidan av.

Frank Edvard Sve (FrP) [12:31:28]: Det var ein god del ting frå Raudt som eg ikkje fekk tid til å kommentere, og som gjorde meg veldig undrande. Eg har sete mange tiår i kommunestyret i Stranda. Eg har vore ordførar i kommunen i fleire periodar. Eg oppretta hamnestyre og hamnevesen, og eg jobba tett i lag med turistnæringa og bygdelaga i årevis. Eg kjenner meg ikkje i det heile igjen i at lokalsamfunnet ikkje styrer hamnestrukturen. Eg kjenner meg ikkje i det heile igjen i at ikkje kommunestyret gjer vedtak som gjeld hamner. Det er jo kommunestyret som er arealmyndigheit og planmyndigheit, ikkje hamnestyret. Det er kommunestyret som gjer vedtak om kven som skal sitje i hamnestyret, og som kan sparke dei viss dei ikkje gjer den jobben som kommunestyret meiner er riktig.

Det er ikkje noko problem å styre dette frå kommunen, og det har vi gjort grundig. Vi styrer trafikken i Geiranger og på Hellesylt, vi har ein hamnesjef som er aktivt inne og styrer kor mange anløp vi har per dag og kor stor tonnasje vi skal ha per dag, for også å ha kontroll på land, sidan vi har eit avgrensa areal. Så eg kjenner meg ikkje i det heile igjen i den skildringa.

Det er heilt rett, det som også representanten Bjørlo var inne på: Det er ein realitet at med Raudts forslag vil ein fjerne desse 3 000 cruiseanløpa i Noreg med eit pennestrok, viss ein skal ha nullutslepp frå 2026. Det er null skip som vil kome – nokre små ekspedisjonsskip er kanskje mogleg, men dette er kjempedramatisk. Det er over 3 000 anløp i året til desse destinasjonane. I Geiranger er det opp mot 400 000 som går i land. Eg skal ikkje seie at det går i land 400 000 i året på alle destinasjonar, men det er iallfall betydelege mengder med folk som går på land i Noreg og legg igjen – som hamnefuten sende meg tal på no – mellom 750 og 1 500 kr per gong dei har vore i land. Det er ei enorm verdiskaping, som Raudt så skal fjerne med eit pennestrok – for dette er det ikkje viktig for Noreg å ha som inntekt.

Det er 100 pst. rett, det representanten Bjørlo sa: Ein må hugse at Raudt ønskjer ikkje dette næringslivet, dei ønskjer ikkje utvikling – tydelegvis. Viss ein skulle stemme for dei framlegga som Raudt har fremja her i dag, ville det verte katastrofe for store delar av Bygde-Noreg. Det gjeld ikkje berre hotella, som Bjørlo var inne på, det ville leggje brakk det som er av næringsliv i desse bygdelaga.

Det aller viktigaste å hugse på er at dette er bygdesamfunn, lokalsamfunn, som er nokre av dei flottaste vi har her i Noreg og i verda, og som er avhengige av sunn fornuft og økonomisk berekraft. Det må også vere miljømessig berekraft, det må vere berekraft på alle område – det er ikkje det vi ikkje ønskjer. Men igjen: Eg ber innstendig om at regjering og statsråd har ein tett og god dialog med dei lokale myndigheitene og hamnevesenet, for dette er alvor på aller høgaste plan.

Statsråd Espen Barth Eide [12:34:39]: Bare kort til det overordnede: Jeg opplever at selv om det er ulike syn i salen på hva vi skal vedta, er det bred enighet om at retningen må være at cruisetrafikken deltar proaktivt i et arbeid for å få utslippene ned og bort fra deres type næring, og at det egentlig er en forutsetning for deres «licence to operate» på sikt. Det er et viktig signal fra Stortinget, selv om det altså blir litt ulik stemmegivning.

Egentlig tok jeg ordet igjen for å svare og bekrefte, med tanke på Frank Sves innlegg, at det definitivt må være en dialog med havnemyndighetene og kommunene som er berørt av det eksisterende kravet om nullutslipp i verdensarvfjordene. Kravet blir ikke endret, men hvordan det løses med hensyn til alternative måter for å komme inn på dette med utvikling av biogass, ladestrøm og i det hele tatt hele den tilretteleggingen som gjør det mest mulig positivt for kommunene, slik at de også kan selge seg inn som bærekraftige destinasjoner, det er vi og skal vi være i en dialog med dem om.

Da jeg viste til den brede enigheten, viste jeg til det opprinnelige forslaget da kravet om nullutslipp i verdensarvfjordene opprinnelig ble vedtatt. Der var det altså et svært bredt flertall – jeg mener å huske at det var nesten enstemmig, men det har jeg ikke fått sjekket. Så har noen partier senere sagt at det skal utsettes, og det ble nedstemt, men opprinnelig klarte Stortinget å samle seg om et veldig, veldig bredt og viktig forslag. Det er utrolig viktig at man ikke viker når man først har gjort sånne vedtak, men heller sørger for at det blir gjennomført på en god måte.

Geir Jørgensen (R) [12:36:37]: Jeg kan vel ikke hjelpe representanten Bjørlo i fall han er i ferd med å gå lei av Rødt og Rødts næringspolitikk. Dette kan jo fort bli verre – og det kan bli mer av det. Hvis en leser Rødts budsjetter, Rødts planer, vil en se en næringspolitikk som er for samfunnet, som er for de behovene som vi alle har, og som ikke er utelukkende – slik Venstres politikk ofte er – å nøye seg med å tilrettelegge for næringslivet, og så skal så å si disse vanskelige spørsmålene bli løst. Vi står for en næringspolitikk som skal hjelpe bedrifter og industrien til å oppnå klimamålene, til å drive i pakt med det naturgrunnlaget som vi har, og ikke minst har vi en næringspolitikk som er på arbeidsfolkets premisser, og ikke på direktørenes og investorenes premisser.

Jeg vil bare oppfordre til å lese Rødts næringspolitikk godt, så er jeg ganske sikker på at representanten Bjørlo og representanten Sve kommer til å finne mye fint der.

Geir Jørgensen (R) [12:38:56] (ordfører for saken): Jeg vil innledningsvis få takke næringskomiteen og høringspartnerne for jobben som er gjort.

Vi har til behandling et representantforslag fra Venstre om et krafttak for gründerskap, entreprenørskap og innovasjon i usikre tider. Det er en samlet komité som merker seg bekymringen som er kommet fra flere, men kanskje spesielt fra Innovasjon Norge, som i fjorårets innovasjonstale uttrykte bekymring for at det er liten interesse blant unge for å starte egen bedrift, og det til tross for en mangeårig satsing på entreprenørskap og elev- og studentbedrifter i grunnskole og videregående opplæring. Dette har vi gjennomgått.

Komiteen registrerer også at NHO i sitt skriftlige innspill til komiteen legger vekt på at de generelle rammebetingelsene for næringslivet må være gode.

Det blir under behandlingen framsatt til sammen tolv forslag, som jeg regner med at forslagsstillerne redegjør for selv. Og med det ønsker jeg en god debatt og tar til slutt opp de forslag Rødt har alene eller sammen med andre.

Solveig Vitanza (A) [12:40:43]: Jeg vil takke forslagsstillerne for å ha fremmet denne saken.

For Arbeiderpartiet og Senterpartiet er det viktig at gründere, innovatører og entreprenører skal ha gode rammevilkår for å drive sin virksomhet.

Vi lever i en usikker tid, der samfunnet og økonomien preges av en rekke utfordringer som trenger nye løsninger. På kort tid skal vi omstille næringslivet for å nå målet om kutt i klimagassutslipp med 55 pst. Her er det behov for gründerskap og innovasjon.

Vi har en sterk gründerkultur i Norge, og vår jobb er å sikre at nytt næringsliv har best mulige vilkår for å bidra til vekst, nye arbeidsplasser og verdiskaping for hele landet. Vi mener at vi i sum har gode forutsetninger for å tilrettelegge for dette, selv om det fortsatt er behov for justeringer og tiltak.

Noe av det vi i Stortinget bidrar med for oppstartsbedrifter, er god tilgang til rådgivning og risikokapital gjennom det norske og internasjonale virkemiddelapparatet. Derfor har regjeringen igangsatt flere initiativ for å forenkle og bedre brukervennligheten og tilgjengeligheten hos de næringsrettede virkemiddelaktørene og styrke den tilgjengelige kapitaltilgangen for tidligfase bedrifter.

Det er gjennomført en bred evaluering av oppstartsfinansieringen i Innovasjon Norge, som bl.a. peker på at gapet mellom Norge og de øvrige skandinaviske landene når det gjelder kapital i de tidlige fasene, har blitt stadig mindre de siste årene. Evalueringen er tydelig på at tilgangen på kapital i Norge fra private også har økt betydelig det siste tiåret.

Forslagsstillerne fremmer også et forslag om at regjeringen skal legge til rette for at det blir enklere for småbedrifter og nystartede bedrifter å få tilgang til kontrakter i offentlig sektor, bl.a. gjennom økt bruk av innovative anskaffelser. Her er vi helt enige og viser til at det er et stort potensial innenfor anskaffelsesregelverkets rammer til å inngå kontrakter om innovative løsninger med små og nystartede bedrifter. Regjeringen er opptatt av å utnytte dette handlingsrommet, og det er allerede igangsatt flere større arbeid nettopp på anskaffelsesfeltet.

Vi i Arbeiderpartiet og Senterpartiet er glade for at også opposisjonen er opptatt av å tilrettelegge for at norsk næringsliv skal utvikles framover. Regjeringspartiene har god kontakt med gründere i hele landet, i tillegg til virkemiddelapparatet. Gjennom å lytte til innspill fra aktørene selv skal vi fortsette arbeidet med å legge best mulig til rette for oppstartsbedrifter og for innovasjon.

Lene Westgaard-Halle (H) [12:43:47]: Mennesker som våger å satse på egne ideer og skaperkraft, fortjener en politikk som fokuserer på deres behov og deres muligheter. At de lykkes, skaper arbeidsplasser, tjener penger og betaler skatt, er viktig for at vi kan opprettholde det velferdssamfunnet som vi alle er glad i. Vi må ha en politikk som fremmer nyskaping, innovasjon og gründerskap. For vi trenger et næringsliv som hele tiden fornyer seg. Selv om mange av dagens store bedrifter fortsatt vil tilføre økonomien stor verdiskaping, er mange av virksomhetene som skal finansiere den framtidige velferden vår, ennå ikke etablert. Vi trenger flere gode gründere som etablerer og utvikler disse virksomhetene, og bidrar til overgangen til en grønnere og mer kunnskapsrettet virksomhet.

Dessverre fører regjeringen en politikk for det motsatte. Med plutselige og uforutsigbare skatteendringer har de skapt en politisk risiko norsk næringsliv må betale for, og som vi ikke har opplevd på lenge, som f.eks. den nye arbeidsgiveravgiften, som rammer nettopp gründere som skaper framtidens arbeidsplasser, beinhardt. Dette er bedrifter som ofte ennå ikke har inntekt. Derfor vil jeg rose Venstre – det er viktig med n-en der – for å ha fremmet dette forslaget. Dette er et godt representantforslag, og Høyre støtter flere av tiltakene. Noen av forslagene kommer vi likevel ikke til å støtte i akkurat dette formatet, ettersom de med fordel kunne vært noe mer gjennomarbeidet. Derfor mener vi det er en god idé med en stortingsmelding om små og mellomstore bedrifter, slik at man får gjort dette utredningsarbeidet i forkant.

Forslag om forenkling er også viktig. Mange gründere opplever at administrasjon og rapportering tar tid og ressurser fra utvikling og drift av bedriften. Vi vil at Norge skal være et attraktivt gründerland både for gründere her hjemme og utenfra. Vi vil gjerne forenkle gründernes kontakt med offentlig sektor og i tillegg legge bedre til rette for at SMB-ene får deltatt i offentlige anskaffelser.

Selv om det ikke generelt sett, normalt sett, er kapitalmangel i Norge, kan nyetablerte bedrifter oppleve mangel på nødvendig kapital for å realisere sine prosjekter og vokse. Nettopp derfor mener vi at effekten av å utvide ordningen med skattefradrag for investorer bør utredes, slik at vi kan gå nærmere inn på om det vil ha den ønskede virkningen på kapitaltilgang.

Jeg må innrømme at jeg er skuffet, men ikke veldig overrasket, over at regjeringens defensive holdning generelt i denne saken og til SMB-er generelt står seg. Jeg håper regjeringen snart begynner å lytte til næringslivet, for akkurat nå roper de i kor.

Jeg løfter også forslagene nr. 1–4, som Høyre er en del av.

Sivert Bjørnstad (FrP) [12:47:02]: Takk til saksordføreren, og takk til Venstre for et godt og veldig relevant forslag. «Et krafttak for gründerskap, entreprenørskap og innovasjon i usikre tider» er overskriften, og det er virkelig usikre tider nå. Det er et usikkert bakteppe, med krig i våre nærområder, med svært høy inflasjon og med økte handelshindringer mellom land, nå sist eksemplifisert ved IRA, Inflation Reduction Act, i USA.

Men det er også sånn at regjeringen har gjort de usikre tidene enda mer usikre for mange små og mellomstore bedrifter. Eierbeskatningen er økt, den er nær doblet på litt over et år. Når norsk eierskap da har blitt dyrere, har forskjellen mellom norsk og utenlandsk eierskap også økt. Når skatter og avgifter som bare skal betales av norske eiere, øker, betyr det selvfølgelig dårligere likviditet og dårligere kapitaltilgang for norskeide bedrifter.

Økt arbeidsgiveravgift for høykompetent arbeidskraft i en tid hvor det er mangelvare, og hvor man i praksis oppfordrer til outsourcing av den type arbeidskraft ut av landet, bidrar også til usikkerhet. Et vanskeligere og mer rigid regelverk for innleie bidrar også til usikkerhet, at man må bemanne permanent for toppene, hvilket betyr svakere inntjening og dårligere produktivitet i normalperiodene. Skatter blir endret på dagen. Norge oppleves som politisk ustabilt når det gjelder rammebetingelser. Den risikoen må eiere og investorer prise inn, hvilket gjør investeringer dyrere og investeringer i andre land og andre markeder automatisk mer attraktive.

Det siste eksempelet er en tristesse som har foregått den siste uken, hvor leder i finanskomiteen, Geir Pollestad, for en liten uke siden gikk ut og sa at man kunne forvente store endringer i lakseskatten. Han snakket opp selskaper på Oslo Børs med ca. 16 mrd. kr. I dag går statsråd Vedum ut og sier det motsatte en liten uke etterpå, og snakker ned de samme aksjene med ca. 16 mrd. kr. Regjeringen, regjeringspartiene og folk i regjeringspartiene er i ferd med å gjøre Oslo Børs til en Mikke Mus-børs som ikke har tillit i finansmarkedene. Det er svært alvorlig.

Det aller beste hadde vært å behandle disse forslagene i en stortingsmelding om vilkårene til små og mellomstore bedrifter. Det er det tid for nå, rett og slett på grunn av den krevende tiden vi står i. Det foreslo vi, sammen med en del andre partier, i forbindelse med innstillingen til statsbudsjettet på næringskomiteens områder, men det fikk dessverre ikke flertall. Det får heller ikke de forslagene som fremmes her i dag. Det sier kanskje noe om at regjeringen dessverre er bakpå i disse spørsmålene.

Alfred Jens Bjørlo (V) [12:50:14]: Dette representantframlegget la Venstre fram faktisk heilt tilbake i juni 2022 fordi vi meinte det var viktig og relevant då. Men av og til er ein så heldig, og kanskje i dette tilfellet uheldig, å vere forut for si tid, for vi visste ikkje då kor viktig og relevant dette temaet skulle bli etter at Arbeidarparti–Senterparti-regjeringa i haust la fram statsbudsjettet for 2023, med tidenes skattesjokk for norsk privateigd næringsliv kombinert med ein måte å omtale norske bedrifter, norske eigarar og norsk næringsliv på frå regjeringa si side som har senka tilliten til regjeringa ute blant norske småbedrifter til eit botnnivå. Det merkar ein både når ein snakkar med bedrifter ein til ein, og når ein ser dei store medlemsundersøkingane som blir gjorde av NHO og av lokale næringsforeiningar rundt i landet.

Eg besøkte næringsforeininga i Bergen sist veke og såg tala dei hadde, som gjeld Vestlandet frå Haugalandet og opp til Sogn og Fjordane, og dei er urovekkjande når det gjeld tilliten bedriftene har til sentrale myndigheiter. Det er dramatisk, det er alvorleg, og vi må gjere kva vi kan for å motverke det, for det er mangfaldet, skaparkrafta og dei gode idéane som skal byggje det nye Noreg, og det er nettopp i dei åra vi går inn i no, med eit enormt omstillingsbehov av heile den globale økonomien og av heile det norske samfunnet, at gründerskap, nye bedrifter, entreprenørskap og innovasjon må heiast fram. Det skjer dessverre ikkje i tilstrekkeleg grad i dag.

Eg har i ein annan samanheng sagt at no har vi, iallfall når det gjeld næringspolitikk, fått ei regjering for dei store få, ikkje for dei mange små. Nå kokar det på grasrota i Småbedrifts-Noreg. Det er grunnen til at Venstre her har sett fram ei heil rad med framlegg vi meiner er strakstiltak som vi må kome i gang med for å snu den urovekkjande trenden vi er inne i når det gjeld gründerskap og innovasjon. Det er betre skattereglar for investering i nystarta bedrifter, betre kapitaltilgang, å gjere det enklare for småbedrifter å få tilgang til kontraktar i offentleg sektor, å utvide opsjonsordninga, som er viktig for mange nystarta vekstbedrifter, å gjere det enklare for småbedrifter å rekruttere arbeidskraft frå land utanfor EØS-området, å styrkje førstelinjetenesta til gründerar, osv.

Eg er glad for at vi har fått støtte for mange av desse forslaga frå fleire parti i opposisjonen, men det seier sitt, og det seier vel eigentleg det meste, når regjeringspartia, Arbeidarpartiet og Senterpartiet, ikkje har funne å kunne støtte eitt einaste av dei tolv framlegga Venstre har lagt fram for å gjere kvardagen lettare for gründerar og entreprenørar i Noreg.

Rasmus Hansson (MDG) [12:53:39]: Takk til Venstre for å løfte viktig politikk for gründere og for oss alle.

Vi har fått en innstilling med mange gode forslag. Miljøpartiet De Grønne støtter mange av de forslagene, men debatten som helhet blir jo preget av den vanlige mekanikken i Stortinget, der posisjonen sier nei uansett. Denne mekanikken får norsk politikk til å gå langsommere framover.

Tiltak for å forenkle regelverk, for å gjøre det enklere for småbedrifter og nyoppstartede bedrifter å få kontrakter i offentlig sektor og for å gjøre det enklere for småbedrifter å hente kompetanse utenfor EØS-området osv. er opplagt viktige for gründere og for det grønne skiftet. Dette bør regjeringen følge opp uansett. Regjeringens økte arbeidsgiveravgift er et tiltak som derimot gjør det vanskeligere for oppstarts- og innovasjonsbedrifter, og som bør endres.

Jeg vil minne om at det er en elefant i rommet, og Miljøpartiet De Grønne mener at elefanter bør man være oppmerksomme på. Rapporten Kompetanse- og kunnskapsbehov for det grønne skiftet fra Oslo Economics har vurdert framtiden for de grønne næringene som gründerbedriftene skal bli, og som vi alle gjerne vil ha. Oslo Economics ser avgjort muligheter for grønn næringsutvikling i stort monn, og det er jo flott. Men de anslår også at disse mulige, grønne bedriftene i 2030 kommer til å mangle opp til 100 000 fagfolk. Og hvorfor? Jo, fordi disse fagfolkene vil sitte fast i en høytlønnet oljesektor, som regjeringen har satt på speed, med entusiastisk støtte fra mange i opposisjonen. Oslo Economics påpeker altså at med i og for seg lyse muligheter for gründere og grønne næringer, som mange forslag i den innstillingen vi behandler i dag, også vil kunne bidra til, vil det grønne skiftet likevel bli sterkt bremset av at kompetansen bevisst blir bundet til en annen sektor, nemlig oljesektoren, i langt perspektiv.

Når vi snakker varmt om gründerskap og grønt skifte, må vi også være ærlige på forutsetningene vi lager. Vi får de næringene vi investerer i. Regjeringens løfte har vært at det grønne skiftet skal vokse fram på skuldrene til oljenæringen, men faren er at det grønne skiftet heller må utvikle seg i skyggen av fortsatt olje- og gassatsing. Virkelig god gründerpolitikk må derfor fjerne den skyggen.

Et norsk grønt skifte trenger mange av de forslagene som er lagt fram i denne saken. Men som med alt man mener virkelig alvor med, trenger vi framfor alt at vi prioriterer det grønne skiftet i praksis, også i det store bildet.

Jeg tar opp de forslagene Miljøpartiet De Grønne er en del av.

Statsråd Jan Christian Vestre [12:57:07]: Verden er på vei ut av den største pandemien siden spanskesyken, vi er midt i den største krigen i Europa siden annen verdenskrig, vi står overfor den største inflasjonen siden jappetiden på 1980-tallet, og vi er midt i den største energikrisen siden oljekrisen på 1970-tallet.

Nei, det kan ikke være tvil om at vi er i usikre tider. Samtidig skal vi ikke miste av syne de lange perspektivene. I næringspolitikken har regjeringen fire viktige omstillingsmål: Vi skal bidra til at det skapes flere private grønne, lønnsomme arbeidsplasser over hele landet. Vi skal bidra til at fastlandsinvesteringene styrkes, for det er slik vi ruster oss for framtiden. Vi skal øke fastlandseksporten med minst 50 pst., og vi skal sørge for å kutte Norges klimagassutslipp med 55 pst. innen 2030. Jeg vet fra mine besøk hos små og mellomstore og store bedrifter over hele landet at dette er et arbeid private bedrifter helhjertet vil og skal og allerede er i gang med å delta i.

Når næringslivet skal være med på omstilling, trengs to ting: Det trengs gode rammevilkår, og det trengs rettede ordninger når det er hensiktsmessig og kan begrunnes. Det skal vi holde fast på og videreutvikle, også i krevende og usikre tider.

Forslagene i dette representantforslaget spenner vidt, men en fellesnevner for dem er et engasjement for nyetableringer og vekstbedrifter. Det er vi helt enige om. Nyetablerte bedrifter og gründerselskaper har og skal ha en viktig plass i den omstillingen vi nå skal igjennom, og derfor må vi ha gode ordninger for startup-bedriftene. Og la meg slå fast: De faktiske tallene for nyetableringer blant unge er faktisk gode. SSB beregnet at det var 1 747 etablerere under 25 år i 2021, og det er det høyeste antallet som noen gang har blitt registrert. Det har aldri vært registrert flere gründere enn det det var i 2021: 75 000 nye enkeltpersonforetak og aksjeselskap, en økning på nesten 50 pst. det siste tiåret. Det er resultatet av at vi har fått fram en sterkere gründer- og entreprenørskapskultur gjennom mange år i Norge.

Jeg er positiv til flere av forslagene, og det er ikke så rart, for mange av disse forslagene har regjeringen allerede gått i gang med å gjennomføre for lang tid siden. Vi er i gang med gründerpanel, og vi har allerede lansert «Virkemiddelapparatet 2.0» og «Én vei inn», som skal sikre alle bedrifter én inngangsdør til virkemiddelapparatet. Vi er i full gang med forenklingsarbeidet som skal spare norske bedrifter for 11 mrd. kr fram til 2025, og vi jobber med å tette hullene i virkemiddelapparatet. Vi har satt i gang et stort prosjekt for å fornye hele det offentlige anskaffelsesregelverket, og vi har forenklet søknadsprosessene for å få kvalifisert arbeidskraft fra tredjeland og kortere ventetid for dem.

Vi har store planer for den videre næringsomstillingen – det haster – og derfor gleder jeg meg til å jobbe videre med Stortinget om oppfølging. Vi merker oss komiteens vurderinger om hvordan vi kan gjøre det enda enklere å legge til rette for nyetableringer i tiden som kommer.

Guro Angell Gimse (H) [13:06:30]: Jeg slutter meg til alle takksigelser til Venstre, som har fremmet dette gode forslaget.

Jeg skal snakke om offentlige innkjøp, som også er et forslag i dokumentet. For å få til raskere innovasjon i grønn retning og mer innovasjon i helse og velferd er offentlige innkjøp veldig viktig. Offentlige virksomheter omsetter nå, som vi vet, for 650 mrd. kr. Gjennom denne svimlende summen har kommuner, fylkeskommuner og statlige organer en unik mulighet til å gi det grønne skiftet et oppsving og til å løse utfordringer som vi har i helse- og velferdssektoren.

De fleste på kommunalt og fylkeskommunalt nivå og i statlige virksomheter har strategier for dette. De ønsker også eksempelvis å bruke lokale gründere. Likevel: Når det kommer til stykket, skjer det lite eller ingenting.

Jeg har møtt mange små og mellomstore bedrifter og gründere som har gode ideer og løsninger, men som opplever at de kommer til kort i offentlige anbud, bl.a. fordi det bare er pris som vurderes. Det er et eller annet som gjør at det offentlige kvier seg for å bruke innovative anskaffelser og stille krav om grønne løsninger. Mange bedrifter ønsker å levere produkter som er mer miljø- og klimavennlige, men det får de ikke til hvis det ikke etterspørres.

I Trøndelag har en bedrift som heter Overhalla Hus, gått ut i avisene og oppfordret både private og offentlige virksomheter til å stille klima- og miljøkrav i sine anbud. Dette gjør Overhalla Hus fordi de ønsker å bli mer sirkulære, men hvis de ikke har noen som etterspør disse løsningene, får de det rett og slett ikke til.

Flere bedrifter sier at de i stedet for å satse på Norge nå heller satser i utlandet, og at det er enklere å nå igjennom i markedet der enn i Norge. Vi vet at den internasjonale konkurransen skyter fart, spesielt opp mot grønne løsninger. Nå må det offentlige bruke de mulighetene de har til å bruke innovative innkjøp.

Derfor har vi i Høyre blitt med Venstre, Fremskrittspartiet og Miljøpartiet De Grønne på et forslag om at vi må legge mer til rette for at bl.a. småbedrifter kan få tilgang til offentlige kontrakter, og at det skal skje gjennom innovative anskaffelser. Vi mener også at vi må ha måltall for offentlige anskaffelser.

Vi tror at det er mulig til å få til et grønt paradigmeskifte, og at det er mulig å løse framtidens utfordringer i helse og velferd, men da må alle gode krefter få bidra – også slike som de små gründerne.

Statsråd Jan Christian Vestre [13:09:41]: Takk for et godt innlegg. Jeg er helt enig i veldig mye av det siste taler, representanten Gimse, sa. Jeg vil bare understreke det vi allerede er i gang med på dette området, og også gjerne invitere Stortinget til samarbeid hvis det er andre gode forslag vi kan gjennomføre.

Noe av det vi har gjort, er å sende på høring forslag til endringer i anskaffelsesreglene som innebærer at miljø skal vektes med 30 pst. eller høyere der det er relevant. Det forslaget er nå på høring. Vi er selvfølgelig spent på hva høringsinstansene sier, men gitt at det ikke er stor motstand, tar jeg sikte på at vi skal gjennomføre det i løpet av våren.

Jeg tror salen er klar over at vi alle, og jeg også, har vært mye rundt og møtt norske bedrifter over hele landet. Det mange forteller meg, er at anskaffelsesregelverket er så komplisert å forholde seg til at det ofte er en grunn til at spesielt de små bedriftene vegrer seg for å levere offentlige anbud. Vi har satt oss inn i saken og funnet ut at vi faktisk har et anskaffelsesregelverk som er så omfattende og komplisert at det er behov for nesten 400 sider med veiledning for at bedriftene skal finne fram. Da kan en jo forstå at det for en liten bedrift eller en kommune med en liten innkjøpsstab er vanskelig å forholde seg til.

Det er grunnen til at regjeringen har satt i gang et arbeid med å fornye hele anskaffelsesregelverket. Det kommer to utredninger på dette. Vi tar sikte på å lage et nytt regelverk fra bunnen av, der forenkling, digitalisering, klima, bærekraft og ikke minst innovative anskaffelser er i førersetet. Jeg vil gjerne samarbeide med Stortinget også om det.

Vi kan også gjøre noe selv. I tildelingsbrevene og oppdragsbrevene til alle de underliggende etatene i Nærings- og fiskeridepartementet har jeg i år gitt en tydelig forventning: Virksomhetene oppfordres til og bes om å bruke innkjøpspolitikken sin til nettopp å fremme innovative anskaffelser, etterspørre innovative løsninger og ny teknologi, kanskje se seg litt ekstra om etter løsninger som ikke allerede er på markedet og innarbeidet, nettopp for å skape det markedet representantene er opptatt av for de grønne, innovative løsningene for små og mellomstore bedrifter.

Vi er med på mange spennende prosjekter sammen med leverandørutviklingsprogrammet LUP. Jeg var nylig selv med dem da de lanserte portalen Finn løsninger, som nettopp er en digital plattform som skal vise fram konkrete resultater av innovative anskaffelser, og som kan gjøre det lettere for andre offentlige innkjøpere å ta del i og bruke de samme løsningene.

Dette er vi i gang med, og dette kommer til å bli særdeles viktig for å bygge omstillingskraften i norsk næringsliv i årene framover. Hvis Stortinget har nye forslag å komme med, skal jeg love at regjeringen veldig gjerne vil diskutere det.

Statsråd Marte Mjøs Persen [14:15:03]: Jeg vil takke representanten Hagerup for at hun tar opp et viktig spørsmål. Arbeid til alle i et inkluderende arbeidsliv er en hovedoppgave for regjeringen, og dette gjennomsyrer alt vi gjør på arbeidslivsfeltet. Jeg har også lyst til å takke representanten Hagerup for at hun fra denne talerstolen viser gleden over å møte mange av deltakerne i varig tilrettelagt arbeid, VTA. Jeg deler den gleden, og jeg har også hatt gleden av å besøke flere av dem som jobber i varig tilrettelagt arbeid, både i tilrettelagt bedrift og også i ordinært arbeid.

Statistisk sentralbyrå har en årlig undersøkelse om funksjonshemmedes stilling på arbeidsmarkedet. Ifølge denne er bare 37 pst. av de funksjonshemmede mellom 18 og 66 år i arbeid. Til sammenligning gjelder det 78 pst. av hele befolkningen i denne aldersgruppen. Det er ikke tall som vi kan være fornøyd med. Når det gjelder gruppen utviklingshemmede, tyder de fleste undersøkelser på at bare én av fire er i arbeid. I de fleste tilfeller er det da snakk om tilrettelagt arbeid.

Jeg er enig i at det er behov for å øke antallet tilrettelagte arbeidsplasser. I regjeringens forslag til statsbudsjett ble det lagt fram anslag over behovet for VTA-plasser som klart viser at det er behov for å styrke tiltaket. Dette må bl.a. ses på bakgrunn av at antallet unge uføre vokser. Regjeringen tar dette på alvor, men samtidig må behovet for VTA-plasser også veies opp mot andre behov. I år har det vært særlig krevende å finne rom for nye tiltaksplasser. Norges Bank har økt styringsrenten for å bremse inflasjonen, og pengepolitikken og finanspolitikken må spille sammen. Gjennom budsjettforliket for 2023 er det likevel lagt opp til å øke antall plasser i VTA med 250 plasser. Så må vi komme tilbake til muligheten for flere VTA-plasser i senere budsjetter.

Jeg deler ønsket om at flere uføretrygdede kan være i arbeid i ordinære virksomheter. I dag er det ca. 3 000 som jobber i ordinære bedrifter i tilrettelagt arbeid gjennom Nav og ca. 180 gjennom HELT MED. Regjeringen følger opp Stortingets anmodningsvedtak om å sørge for bedre modeller for oppfølging av VTA i ordinær virksomhet. Arbeids- og inkluderingsdepartementet er i dialog med Arbeids- og velferdsdirektoratet om en forsøksordning med tettere oppfølging av deltakerne i VTA i ordinær virksomhet. Det tas sikte på både å styrke forberedelsene før brukeren blir tilsatt i VTA i ordinær virksomhet og å styrke oppfølgingen av deltakerne på arbeidsplassene etter tilsetting.

Arbeidet med å utvikle forsøkene pågår fremdeles. Stortinget har gitt en del føringer for forsøket. Arbeids- og velferdsdirektoratet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet vurderer nå hvordan disse signalene skal omsettes i praksis. Forsøket vil bli gjennomført i to til tre fylker og vare i tre til fire år. I tråd med anmodningsvedtaket vil andre aktører enn Nav kunne få ansvar for oppfølgingen, men forsøket tar også sikte på å utvikle denne typen oppfølgingskompetanse hos Navs egne ansatte. En slik kompetanse i Nav vil være særlig viktig der antall brukere er for få til at det er interessant for andre aktører å tilby en slik tjeneste.

Forsøket vil også gi et bedre kunnskapsgrunnlag for å utvikle arbeidstilbudet til utviklingshemmede og andre med behov for tilrettelagt arbeid. Målet er at flere skal få bruke sin arbeidsevne gjennom god og riktig tilpasning og tilrettelegging.

Margret Hagerup (H) [14:19:09]: Jeg vil takke arbeidsministeren for engasjementet og at hun deler gleden ved å besøke dem som er i varig tilrettelagt arbeid, men noe av problemstillingen for disse menneskene er jo at det ikke hjelper at en deler gleden og synes det er flotte tiltak. Som arbeidsministeren selv sier, har en veid behovet for antallet varig tilrettelagte arbeidsplasser opp mot andre behov, og det er en kjensgjerning og et faktum at det var takket være SV at en økte med 250 varig tilrettelagte arbeidsplasser. Jeg legger også merke til at ministeren ikke nevnte HELT MED i sitt innlegg, og det kan kanskje henge sammen med at det var takket være SV at HELT MED fikk støtte til å gjøre det arbeidet de har gjort.

Det jeg synes er litt påtakelig, er hvor mange av regjeringens representanter som reiser rundt i Norges land og skryter av hvor flott det er å se de personene som får seg jobb i ordinært arbeidsliv. Jonas Gahr Støre besøkte Adrian og Robert på Scandic. Da sa han:

«Det gjør rett og slett veldig inntrykk på meg. De har en arbeidsstolthet og innsats som er inspirerende.»

At Jonas Gahr Støre sier det, hjelper dessverre ikke disse personene til å komme seg ut i arbeidslivet.

Johannes Tveitnes og Adam Berge var i fjor på Slottet og hadde invitert seg selv til kongen for å snakke om viktigheten av inkludering og det å få en jobb. Jeg tror det var første gangen noen hadde fått audiens for å snakke om inkluderende arbeidsliv med kongen.

Det endte opp med at Jonas Gahr Støre nevnte HELT MED i nyttårstalen. Da sa han:

«Mange som står utenfor arbeid både vil og kan arbeide. Det skal vi hjelpe til med.»

Næringsministeren delte ut prisen for årets sosiale entreprenør til HELT MED, fordi det de driver med, er sosial innovasjon og en nytenkning som vi aldri har hatt på dette området. Under en debatt i Arendalsuka var Torbjørn Vereide, som selv sitter i arbeids- og sosialkomiteen, ganske tydelig på at han skulle ønske at ministeren så behovet for ikke å ha et prøveprosjekt, når en ser at det fungerer så godt som det gjør.

Prøveprosjektet er vel og bra, men det tar utgangspunkt i at Nav skal ha oppfølgingen, og HELT MED har allerede holdt på i en del år. Det er mange ting som tilsier at det de gjør, er sosial innovasjon som gjør at langt flere kommer seg ut i ordinært arbeidsliv. I dag er det sånn at Nav gir en sum til bedriftene for at de skal passe på dem som har varig tilrettelagt arbeid i ordinære virksomheter, noe en har prøvd i veldig mange år, men som ikke fungerer. Litt av utfordringen for HELT MED nå er at selv om statsministeren, næringsministeren, arbeidsministeren, kunnskapsministeren og veldig mange går og skryter av dette, evner de ikke å endre systemet fordi de setter systemet foran menneskene.

Spørsmålet blir: Hvorfor insisterer arbeidsministeren på å ha et prøveprosjekt når alle regjeringens representanter skryter av hvor bra arbeidet til HELT MED er, og det trengs mer av det for å inkludere enda flere?

Statsråd Marte Mjøs Persen [14:22:25]: Først har jeg lyst til å understreke at det ikke er noen motsetning mellom inkludering og verdiskaping. Gleden ved å være en del av et større arbeidsfellesskap og føle seg inkludert og likestilt i samfunnet kan heller ikke måles i penger. At vi har varig tilrettelagt arbeid, bygger på en erkjennelse av at arbeidet og arbeidsplassen har flere sosiale funksjoner. Arbeid er viktig, bl.a. for å skape mening og identitet, tilby sosialt fellesskap og gi hverdagen rammer og kultur.

Det er også en forutsetning at arbeid gjennom VTA må og skal være reelt verdiskapende arbeid. Jeg tror at veldig mange flere uføretrygdede enn i dag kan være i arbeid og bidra til verdiskapingen i samfunnet. Utfordringen er at arbeidslivet i for liten grad er tilrettelagt for akkurat det. Jeg har besøkt flere mennesker med utviklingshemning på jobb, både i ordinær og i skjermet virksomhet, og det finnes ulike måter å drive med oppfølging og tilrettelegging på. Det er noe vi skal lære mer av gjennom forsøket med tettere oppfølging i VTA i ordinært arbeidsliv. Som jeg sa i mitt forrige innlegg, handler dette bl.a. om at det kan være steder i dette landet der det er for få deltakere til at det er hensiktsmessig med andre sosiale entreprenører som utfører denne tilretteleggingen, og at det da er Nav som må gjøre det og har den kompetansen.

For ordens skyld vil jeg si at jeg faktisk nevnte HELT MED i mitt forrige innlegg. Det er et viktig tilbud for de ca. 180 deltakerne som er der i dag. Jeg håper for all del at de kan være en viktig deltaker i dette i framtiden, men det er også andre og langt flere oppgaver som skal løses med tanke på å få alle disse menneskene i arbeid.

For ikke så lenge siden besøkte jeg en av dagens VTA-arrangører, nemlig Grønneviken i Bergen. Det var et flott møte med mange engasjerte og flinke ansatte, og jeg fikk bl.a. møte noen av dem som jobber på monteringsavdelingen i Grønneviken. De har ansvar for å sette sammen deler for Corvus Energy, som er en stor batterifabrikk i Bergen. De produserer batteripakker til skip med elektrisk drift rundt i hele verden. Det ble helt klart for meg under dette møtet at det er et komplisert arbeid med svært høy nytteverdi for samfunnet.

Andelen unge som mottar uføretrygd, er doblet i løpet av de siste ti årene. Det er en fallitterklæring og et tegn på at vi trenger å jobbe langt bedre og mer intensivt med å følge opp denne gruppen. Vi har ikke for mange i arbeid i Norge. Vi trenger flere, ikke minst med tanke på at andelen eldre øker og færre arbeidstakere dermed skal forsørge flere eldre. Da må vi legge til rette for at alle får mulighet til å jobbe.

Kari-Anne Jønnes (H) [14:25:43]: Takk til interpellanten for at hun setter et veldig viktig verdispørsmål på dagsordenen. Den største verdien vi har i samfunnet vårt, er verdien av menneskene som bor her. Norge er et rikt land. Vi har både penger på bok og store naturressurser. Det vi har for lite av, er folk. Folk er rett og slett en knapphetsressurs i dag, og den utfordringen vil bli mye større i årene som kommer. Utgangspunktet for oss som samfunn må være at vi til enhver tid forvalter ressursene våre klokt. Det betyr at vi må se verdien av menneskene – det er summen av alle innbyggere, men enda viktigere er det å ta utgangspunkt i at hvert enkelt menneske er verdifullt og viktig for oss som samfunn. Gjør vi det på en klok måte, øker vi kapitalen vi har å forvalte, og vi kan oppnå bedre resultater, både for hvert enkelt menneske og også for oss som samfunn.

Vi snakker ofte om å gi folk en sjanse i arbeidslivet. Jeg synes det er på tide å prate om at vi skal gi arbeidslivet en sjanse. Det finnes veldig mange gode eksempler på arbeidsgivere som har fått sine mest engasjerte, positive og ærekjære medarbeidere gjennom å se muligheter framfor begrensninger. Det sier litt når bare 3 pst. av voksne med lettere psykisk utviklingshemming har et arbeid å gå til. Bak tallet 97 pst., som er alle dem som ikke er inkludert i dagens arbeidsliv, gjemmer det seg mange positive, flinke, arbeidsvillige folk som drømmer om en plass i arbeidslivet, som ville gledet seg til å ha en jobb å gå til, og som ville bidratt positivt inn i arbeidsmiljøet på mange arbeidsplasser.

Jeg tror vi bare må erkjenne at det er mange fordommer i samfunnet, og at det ikke hjelper med tomme ord og floskler. Det må politisk vilje og gjennomføringskraft til. Når jeg snakker med bedrifter, er det gjennomgående et behov for mer arbeidskraft. Det er også vilje til å ansette et mangfold av mennesker. Det de sier, er at det vil være behov for en viss grad av oppfølging, og at den må komme utenfra.

I Høyre setter vi enkeltmennesket først – alltid. Vi mener mangfold er en stor verdi, og vi ser en mulighet. Vi mener at alle skal få like muligheter til å lykkes i vårt samfunn, og ikke minst mener vi at det er vi som politikere som må sørge for at mulighetene blir reelle. Høyre fremmet i fjor et forslag om videregående skole for voksne. Dersom fullføringsreformen skal bli en reell mulighet for å fullføre videregående skole, må skolegangen tilpasses ulike voksne i alle aldre og livssituasjoner. Dessverre fikk vi ikke flertall for forslaget vårt. Regjeringspartiene mener at voksne skal tilpasse seg skolen, og ikke det motsatte. Det er fullstendig feil tankegang. Dersom videregående skole blir bedre tilpasset voksnes hverdag, ville flere, også mennesker med lettere psykisk utviklingshemming, kunne fullføre et planlagt løp i videregående skole. Det ville åpnet dørene til arbeidslivet på en helt annen måte.

Vi Høyre-folk gir oss ikke så lett, så vi prøver igjen. Vi har nemlig klokkertro på mangfold og muligheter for alle. Derfor har vi nå fremmet et forslag om utvidelse av lærekandidatordningen. Vi er overbevist om at veldig mange voksne med lett psykisk utviklingshemming ville klart seg godt gjennom et planlagt løp i videregående skole. De ville gått ut med kompetansebevis og muligheter for innpass i arbeidslivet i ulike assistentstillinger. Som samfunn har vi ikke råd til ikke å investere i menneskers kunnskap og legge til rette for at flere får innpass i arbeidslivet.

Vi er helt nødt til å se på alle mennesker som en ressurs. Vi må se muligheter og ikke begrensninger. Vi må legge til rette for flere varig tilrettelagte arbeidsplasser. Vi må stille krav til offentlige arbeidsplasser om at de følger etter det private næringslivet og ser ethvert enkeltmenneske, hvilken kompetanse de har, og hva de kan bidra med på den enkelte arbeidsplass. Det er mangel på arbeidskraft i hele landet, i nesten alle bransjer, og jeg forventer at regjeringen nå ser hvilke muligheter det er for å gi flere arbeidsplasser muligheter til å ansette noen med lettere psykisk utviklingshemming.

Vi har en regjering som sier én ting og gjør noe annet. Regjeringen setter systemet foran enkeltmennesket. Statsråden sier én ting, og jeg opplever at både hun og hennes kollegaer gjør noe helt annet. Vi ønsker flere veier inn i arbeidslivet, og vi ønsker flere muligheter for flere mennesker. Det regjeringen gjør, er å lage færre veier inn i arbeidslivet, mindre mangfold i hvem som skal få tilby tjenester, og det betyr færre arbeidsplasser for folk som trenger tilrettelegging.

Cato Brunvand Ellingsen (SV) [14:30:59]: Vi er nok alle enige om at arbeid, meningsfulle aktiviteter og gode relasjoner er viktige faktorer for å ha et godt liv. Det er ingen grunn til å tro at utviklingshemmede mener noe annet. Likevel er det forskning som antyder, bl.a. gjengitt i regjeringens egen stortingsmelding som nå er til behandling i Stortinget, at kanskje så mange som halvparten av alle utviklingshemmede mangler jobb eller annet dagtilbud. Dette er dypt problematisk. Det er problematisk for den enkelte, for samfunnet og selvsagt for vår evne til å utnytte menneskelige ressurser til beste for oss alle.

Funksjonshemming oppstår når individuelle forutsetninger møter barrierer i samfunnet. Det er mange grunner til at utviklingshemmede står utenfor arbeidslivet. Én viktig grunn er våre holdninger og fordommer, som bygger funksjonshemmende barrierer – vår manglende tro på at utviklingshemmede kan gjøre en fullverdig jobb i ordinær virksomhet. Utviklingshemmede får ofte mangelfull skolegang og opplæring, og de får nesten automatisk uføretrygd. En annen viktig grunn er vår manglende evne til å bygge et inkluderende arbeidsliv – vår manglende evne til å sikre god nok oppfølging og tilrettelegging.

Varig tilrettelagt arbeid i både skjermet og ordinær virksomhet er svært viktig for mange. Regjeringen slår selv fast at det trengs nærmere 1 000 nye VTA-plasser hvert år for å imøtekomme behovet. Likevel var det kun gjennom budsjettforhandlinger med SV at det var mulig å få til en liten økning i antall plasser i 2023. Det kan ikke være sånn at utviklingshemmede skal stå til ansvar for presset i økonomien, sånn som det kan synes som om statsråden antyder.

De siste årene har stiftelsen HELT MED sikret at nesten 200 personer med utviklingshemming har fått jobb i ordinære virksomheter. Dette er en liten revolusjon på feltet. Arbeidet får stor oppmerksomhet fra fagfolk, forskere, folk som er opptatt av sosial innovasjon, og av utviklingshemmede selv. Regjeringen trekker fram ordningen i nevnte stortingsmelding, og i statsministerens nyttårstale ble HELT MED særskilt framhevet. Modellen de har utviklet, har stort potensial. Mange så det også i programmet Lindmo.

Jeg er glad for at representanten Hagerup har tatt opp dette temaet i dag, og jeg er også veldig glad for et storting som er opptatt av arbeid for utviklingshemmede. Vi står sammen med Høyre om et ønske om en forsterket innsats. Stortinget ba i fjor regjeringen om å utvikle nye modeller for varig tilrettelagt arbeid i ordinær virksomhet. Det er med undring vi ser at regjeringen til nå ikke har klart å følge opp dette vedtaket etter det vi mener er en god nok måte.

For mange er varig oppfølging viktig, og det er avgjørende viktig at vi politikere ikke nok en gang har for lave ambisjoner, og at vi ikke nok en gang bygger funksjonshemmende barrierer. Utviklingshemmede er lei av prøveprosjekter. Utviklingshemmede vil ha handling fra denne salen nå.

På ingen andre områder enn i diskusjonen om arbeid for utviklingshemmede får vi tydeligere fram hvor problematisk en brutal arbeidslinje er for mange. Utviklingshemmede har aktivt blitt stengt utenfor arbeid av holdninger og manglende politisk vilje til å finne gode ordninger. Hvordan står det seg å si i møte med Idil, som ikke har fått en god nok skolegang, ikke fått muligheten til å prøve seg i jobb, aldri fått den nødvendige oppfølgingen, at det skal lønne seg å jobbe?

Vi politikere kan mye bedre enn det vi har klart på dette feltet til nå, på samme måte som utviklingshemmede kan mye bedre enn det de har fått muligheten til å vise oss andre. Denne sal skal forhåpentligvis vedta neste år at CRPD, funksjonsevnekonvensjonen, skal inn i norsk menneskerettslov. Den setter forpliktelser: forpliktelser for at alle skal ha rett til arbeid på lik linje med alle andre, og forpliktelser til oss i denne sal og til myndighetene om at vi skal gjøre det vi kan for at folk skal få arbeid på lik linje med andre.

Torbjørn Vereide (A) [14:35:47]: Eg har fått gleda av å besøke ganske mange VTA-bedrifter etter kvart og òg nokon VTO-bedrifter. For å begynne med VTO og Helt Med, som har vore eit tema i denne debatten, og som eg er glad for at er eit tema i denne debatten, så trur eg det etter kvart er få personar eg har møtt oftare enn Adam og Johannes. For å seie det sånn: Dei har jo vore og møtt kongen, og eg trur òg det er mogleg å slå fast at Johannes kanskje er eit av dei arbeidarpartimedlemane som har møtt flest statsrådar i løpet av det siste året. Eg synest i alle fall det har vore ganske fint å sjå kor stor interesse det har vore frå veldig store delar av den norske offentlegheita for å lære av det dei har oppnådd, og det dei får til. Enn så utolmodig eg er, er eg faktisk optimistisk på at vi er på riktig veg, sjølv om det av og til kan følast som at ting ikkje går fort nok. Vi er gjerne litt sånn som menneske alle saman, vi skulle ønske at ting gjerne var på plass i går.

Satsinga på VTA har heller ikkje vore så utruleg gale som det nokon skal ha det til. Faktisk er kanskje det nivået vi har av VTA-plassar no, det høgaste nivået som har vore nokosinne, i heile historia. Betyr det at vi er fornøgde? Nei, vi er jo ikkje det. Vi skulle ønskje at vi hadde kome endå lenger, men la oss i alle fall vere glade for det vi har fått til så langt, på tvers av partifargane, og så heller jobbe litt for at vi skal få til endå meir i tida som kjem.

Eg er sjølv så heldig at eg får lov til å vere saksordførar på det som er Meld. St. 8 for 2022–2023, Menneskerettar for personar med utviklingshemming. Dette heng litt saman. Etter den høyringa vi hadde no, tek ein på ein måte inn ærefrykt over kor komplekst dette er, og kor mange område som heng saman. Ja, VTA og VTO er ei side av dette her, men utdanningsmoglegheiter, fridom i kvardagen, tvang, verje, økonomi, reisemoglegheiter – alle desse tinga heng òg saman med kva liv og kva framtidsmoglegheiter folk med utviklingshemming kan vente seg å ha.

Denne stortingsmeldinga er jo litt tufta på CRPD og implementeringa av den konvensjonen. Ein ting eg merka meg og synest er litt rart, er at Høgre, som bortimot einaste parti, allereie no har gjort ei prinsippvurdering om at han ikkje bør kome inn i menneskerettslova. La det vere sagt at vi sjølv framleis ikkje veit 100 pst. sikkert kvar dette landar, men det å avskrive ei plassering i menneskerettslova så tidleg, trur eg det er ganske mange i dei ulike funkismiljøa som stussar litt på.

Men la det vere. Eg er eigentleg begynt å bli ganske optimistisk. Eit sånt enkelteksempel som gjorde meg meir optimistisk, og som handlar om utdanning, var då eg til mi store forbanning – beklagar viss det er uparlamentarisk – las i VG at Ask, som har Downs, ikkje fekk vurdering. Berre ein og ein halv dag seinare blei det oppslag i VG, der Tonje Brenna, kunnskapsministeren vår, tok seg tid til å møte han og sa at dette er ikkje bra nok, dette må vi berre få ordna opp i, sånn at Ask og alle dei andre som er i den same situasjonen, får moglegheita til å få ei vurdering, eit slags bevis som dei kan ta med seg vidare i arbeidslivet.

Kvifor er dette viktig, og kvifor heng dette saman med VTA/VTO-debatten? Jo, det handlar om nettopp det som er utgangspunktet for denne interpellasjonen, nemleg at uansett om ein har noko bagasje med seg i livet eller er litt annleis, så har ein jo framleis utruleg masse å bidra med. Ein kan slite med sosiale ting, ein kan slite med motorikk, ein kan slite med kva enn det måtte vere, men folk blomstrar jo berre dei får den moglegheita til å delta, og av og til er det berre bitte litt tilrettelegging som skal til.

Det er eit alvorleg bakteppe at ingen parti har kome lenger, og at det har vore som det har vore i så mange år, men eg trur at vi no begynner å kome oss i riktig retning. Sjølv om vegen framleis er lang, skal vi få til dette saman.

Margret Hagerup (H) [14:40:37]: Jeg vil takke alle som har deltatt i denne debatten. Det er ingen tvil om at det er en viktig debatt. Det er litt morsomt at representanten Vereide sier at det har vært stillstand på dette området, at det er godt at det begynner å skje noe. Ja, før vi kom i regjering, var det stillstand på dette området, og representanter fra ASVL har nylig sagt at det er stillstand igjen – hadde det ikke vært for at SV var med og økte varig tilrettelagte arbeidsplasser.

Vereide har også besøkt mange VTA-bedrifter og VTA-O-bedrifter. Det er egentlig ingen motsetning mellom det, for det er i dag slik at også tiltaksbedrifter kan ha varig tilrettelagt arbeid i ordinære virksomheter, men oppfølgingen slutter ganske fort når en kommer i de ordinære virksomhetene. Det er nettopp der vi har bedt arbeidsministeren om å ta grep, for VTA-O benyttes i liten grad til utviklingshemmede og i større grad til personer som har mindre oppfølgingsbehov.

Oxford Research har slått dette fast i en bestilling de har, og de har også slått fast i den samme rapporten at VTA-O har lav prioritet hos Nav, både når det gjelder rekruttering av arbeidsgivere og ønske om grad av oppfølging hos den enkelte VTA-O-arbeidstaker. Det er jo nettopp det vi nå ber om at en må endre i systemet.

Da statsministeren besøkte Adrian og Robert, var direktøren ved Scandic, Asle Prestegard, veldig tydelig på hva som var viktig. Han sa:

«Den solide oppfølgingen gjennom HELT MED-ordningen, gjennom hele yrkeskarrieren til den enkelte, har vært helt avgjørende for at Scandic ville inngå et slikt samarbeid.»

Det er egentlig den oppfølgingen regjeringen nå unnlater å ta grep for at de skal få også i ordinære virksomheter, og det gjør at mange av de arbeidsgiverne som nå står i kø for å være med i dette arbeidet, kanskje stopper opp, for de er prisgitt at SV klarer å forhandle inn mer penger til HELT MED gjennom budsjettvedtakene.

Hege Gjertsen, Line Melbøe og Hans A. Hauge har skrevet en bok om arbeidsinkludering for personer med utviklingshemming. Den anbefaler jeg både Vereide og arbeidsministeren å lese grundig, for der står det ganske mange viktige poeng om hvorfor HELT MED gjør noe som er bra. Det de sier, er at

«HELT MED har også en forretningsidé, basert på samfunnsøkonomisk lønnsomhet: Det koster mindre å etablere jobber i det ordinære arbeidslivet enn i skjermede virksomheter eller kommunale aktivitetstilbud, og som arbeidstakere bidrar personer med utviklingshemming til produktivitet for arbeidsgivere og skatteinntekter for staten. Dessuten kan arbeid gi bedre livskvalitet og redusere behovet for helse- og sosialtjenester».

HELT MED viser at sosiale entreprenører kan motivere maktsterke aktører til å samarbeide om å endre praksis for arbeidsinkludering. Det burde egentlig være nok ammunisjon for regjeringen til å gå i gang og sette dette arbeidet i verk. Det hjelper dessverre ikke Johannes, Adam og Emily at Vereide og andre snakker om hvor viktig dette er fra denne talerstolen, eller hvor ofte de møter en Arbeiderparti-politiker. Nå må jeg spørre for siste gang: Vil ministeren sette ord bak handling og sørge for at enda flere kan følge i Emilys fotspor, og sørge for en bedre inkludering også i ordinært arbeidsliv?

Statsråd Marte Mjøs Persen [14:43:56]: Først av alt vil jeg takke for en interpellasjonsdebatt som tar opp et veldig viktig tema. Jeg deler interpellantens ønske om bedre tilgang til tiltaksplasser, tilrettelagt arbeid for uføretrygdede og ikke minst flere plasser i ordinært arbeidsliv. Ikke minst gjelder det tilbudet til personer med utviklingshemming.

Nå har det blitt mye snakk om HELT MED her, og det er berettiget nettopp fordi det har blitt mye fokusert på det de driver med. Det stiftelsen HELT MED arbeider med, er å inkludere personer med utviklingshemming i ordinært arbeid. De inngår avtaler om opprettelse av arbeidsplasser for utviklingshemmede hos lokale aktører i både offentlig og privat sektor. De tar seg av stillingsutlysninger, intervjuer, referansesjekk og alt annet i rekrutteringsprosessen, og det er arbeidsgiverne som bestemmer hvilken kandidat de ønsker å gå videre med. Etter fire ukers arbeidspraksis er målet at kandidaten får tilbud om Fast Med. Så følges de opp på arbeidsplassen, og det er det som er hele nøkkelen her. HELT MED driver ikke oppfølgingen selv, men de kjøper oppfølging som en tjeneste fra andre aktører. Som regel kjøpes tjenesten fra vekst- eller attføringsbedrifter.

På 1990-tallet ble det gjennomført et forsøk med oppfølging av utviklingshemmede. Det forsøket var tidsavgrenset. Erfaringen fra den gang viser at mange falt ut av arbeid når oppfølgingen stoppet. Det er en viktig lærdom som vi må ta med oss når vi nå skal sette i gang forsøk med tettere oppfølging. Det skal bl.a. samle erfaring om hvordan en oppfølging som har varig karakter, kan organiseres i praksis, og hvor tett den oppfølgingen må være i ulike faser av arbeidsforholdet.

Selv om forsøkene legger opp til varig oppfølging, må det også tas høyde for at brukernes behov for oppfølging kan variere over tid. Generelle erfaringer med oppfølgingsmetodikk viser at behovet for tett oppfølging er størst i den første tiden etter ansettelse.

Jeg mener det er viktig at vi får fram at arbeidsgiver fremdeles skal ha ansvar for den daglige oppfølgingen gjennom en fadderordning slik som i dag, og oppfølging i forsøket skal ikke erstatte, men supplere og støtte fadderordningen gjennom veiledning og støtte til brukeren og bedriften.

HELT MED oppgir i dag at ett årsverks oppfølging skal kunne dekke oppfølgingsbehovet til opptil 30 deltakere. Det er vesentlig mindre enn for VTA i forhåndsgodkjente virksomheter. Det er imidlertid et gjennomsnitt, og i den første tiden etter ansettelse bruker HELT MED større oppfølgingsressurser enn dette.

Alt dette er viktige erfaringer som vi er nødt til å ta med, og jeg har bare lyst til å si at vi gjør mye mer. Vi satser på en ungdomsgaranti. Vi satser på varig tilrettelagt arbeid. Og vi satser også nå på en ny ordning med arbeidsorientert uføretrygd for uføre under 30 år, som en del av en aktivitetsreform for nye mottakere av arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Dette er viktig arbeid som jeg er glad vi står sammen om.