Stortinget - Møte torsdag den 20. april 2023

Dato: 20.04.2023
President: Masud Gharahkhani

Søk

Innhold

Sak nr. 13 [15:12:35]

Interpellasjon fra representanten Kari-Anne Jønnes til kunnskapsministeren: «Gjennom regionreformen fikk fylkeskommunen økt ansvar for kompetansepolitikken og for at regionenes kompetansebehov dekkes. Dimensjonering av tilbudene i videregående opplæring er grunnleggende viktig for å sikre at arbeidslivet har tilgang til arbeidskraft med rett kompetanse. Hvilke prinsipper mener statsråden fylkene bør legge til grunn for dimensjonering av tilbudene, og hvordan vil hun bidra til økt gjennomføring særlig i yrkesfagene?»

Talere

Kari-Anne Jønnes (H) []: Når spillet om arbeidslivet starter, trumfer fullført og bestått videregående opplæring alt. Politikere på alle forvaltningsnivåer har et særskilt ansvar for å bidra til at flest mulig lykkes med et planlagt løp og kommer ut av videregående opplæring med fagbrev, kompetansebevis, praksisbrev eller studiekompetanse.

Dersom vi politikere ikke lykkes med dimensjonering av utdanningsløp på alle nivåer, sluser vi ungdommene våre inn i et løp der det ikke står læreplasser, arbeidsplasser eller studieplasser i den andre enden. Da har vi på mange måter fratatt dem muligheten til å lykkes i første runde. Derfor er dimensjonering så viktig.

Det er veldig bra at regjeringen er tydelig på viktigheten av dimensjonering av utdanningstilbudene i videregående skole, og at arbeidslivets behov vektlegges sterkt, både i utkast til ny opplæringslov og i utsynsmeldingen.

Skoler og utdanningsinstitusjoner på alle nivåer er viktige institusjoner i samfunnet, men skolenes rolle som utviklingsaktører og samfunnsinstitusjoner må aldri veie så tungt at det går ut over kvaliteten i tilbudet til elevene. Altfor ofte ender viktige, faglig godt begrunnede diskusjoner om dimensjonering av utdanningstilbud og linjestruktur i opphetede lokaliseringsdebatter. Det er ingen tjent med, aller minst elevene. Derfor er langsiktighet og forutsigbarhet i dimensjoneringsarbeidet så viktig.

Motivasjon er viktig for å fullføre et løp i videregående skole. Det å vite at hvis du gjør en innsats, får du innpass i arbeidslivet og videre studier, er viktig for gjennomføringsviljen. Det å søke på et tilbud som ikke blir igangsatt fordi det likevel ikke er behov eller tilgjengelige læreplasser, er ugreit for elevene og bidrar ikke til økt motivasjon.

NHO, Nav, SSB og andre etater og organisasjoner kommer med jevne mellomrom med framskrivninger på kompetansebehov. Vi vet at det er stor mangel på helsepersonell i årene som kommer, akkurat som vi vet at det ikke er mange nok søkere. Vi vet at det også er stort behov for fagarbeidere innenfor mange fag. Mangelen på lærlinger i f.eks. betongfaget er stor. Innenfor restaurant- og matfag, der vi som nasjon har store fortrinn – fordi vi både er en stor produsent av råvarer, har mange arbeidsplasser innen hotell, restaurant og reiseliv og samtidig har mange prisbelønte kokker i verdensklasse – står læreplassene tomme. De som frakter det kjæreste vi har, til skolen, og som sørger for at varer kommer både ut og inn – sjåførene – er det stor mangel på. Sånn kunne jeg fortsatt, med lærere, fastleger osv.

Vi vet også at vi er helt avhengig av teknologisk og digital kompetanse for å klare omstillingene som ligger foran oss, og til grunn for det ligger realfagskompetanse, noe vi må satse tungt på i årene som kommer. Utsynsmeldingen kan tyde på at regjeringen er enig i det.

Samtidig vet vi at mange distriktskommuner og fylker sliter med betydelig nedgang i elevtallet. Det er utfordrende både for forutsigbarheten i tilbudet til elevene, for næringslivet og offentlig sektor som ikke får rekruttert kompetansen de har behov for, og for bygdene som sliter med å opprettholde folketallet.

Vår største utfordring i årene som kommer, er mangel på folk. Da må vi som politikere være ekstra kloke i dimensjonering av utdanningstilbud på alle nivåer, og vi må bidra til at alle som kan, fullfører og består et planlagt løp i videregående skole, og at de får innpass i arbeidslivet etterpå. Det er behov for alle i vårt samfunn.

Derfor spør jeg statsråden: Hvilke prinsipper mener statsråden fylkene bør legge til grunn for dimensjonering av tilbudene, og hvordan vil hun bidra til økt gjennomføring, særlig i yrkesfagene?

Statsråd Tonje Brenna []: La meg begynne med å takke interpellanten for et viktig spørsmål, og jeg tror jeg deler alle de perspektivene representanten var innom i sitt innlegg.

Landet vårt er bygget på, med og av dyktige fagfolk med høy kompetanse som finner framtidens løsninger på utfordringene samfunnet vårt står overfor. Sånn må det være også i framtiden, og derfor er regjeringen opptatt av at fag- og yrkesopplæringen skal styrkes og være rustet for en ny tid. Det er allerede i dag mangel på kompetanse, og framskrivinger viser at behovet kan øke betraktelig i årene som kommer. Regjeringen la nylig fram stortingsmeldingen «Utsyn over kompetansebehovet i Norge», hvor målet er å dekke de viktigste kompetansebehovene i arbeids- og samfunnsliv framover. Et av hovedgrepene i meldingen er bedre dimensjonering av utdanningssystemet, herunder også videregående opplæring.

Jeg deler interpellantens engasjement for dimensjonering av det videregående opplæringstilbudet og at flere fullfører det yrkesfaglige løpet med fagbrev. Regjeringens mål er at det yrkesfaglige tilbudet skal være i tråd med arbeidslivets behov for lærlinger og fagarbeidere og samfunnets behov for kompetanse.

Fylkeskommunene har et overordnet og strategisk ansvar for tilgang til utdanning og kompetanse i sitt fylke. I dette ligger fylkeskommunenes ansvar for å dimensjonere det videregående opplæringstilbudet innen studieforberedende og yrkesfaglige utdanningsprogram samt tilbudet for høyere yrkesfaglig utdanning. De har også ansvaret for å koble det regionale arbeidslivet med utdanningsinstitusjonene på alle nivåer. I arbeidet med å dimensjonere det videregående opplæringstilbudet må fylkeskommunene veie ulike og til dels kryssende hensyn mot hverandre. Et viktig hensyn er hva ungdommene våre søker seg til, og at de har rett til å få oppfylt ett av sine tre ønsker. Det er også mange voksne som søker videregående opplæring, og deres ønsker må også veies i dimensjonering av tilbudet. Fylkeskommunene må gjøre vurderinger av hva som er behovet for kompetanse lokalt og i samfunnet for øvrig. Tilgang på læreplasser på kort og lang sikt er også viktige hensyn når det yrkesfaglige tilbudet planlegges.

Forskning viser at fylkeskommunene i stor grad har vært styrt av ønskene til søkerne når det videregående opplæringstilbudet dimensjoneres. Utviklingen de senere årene viser imidlertid at arbeidslivets behov har blitt mer vektlagt. Jeg mener det er en svært positiv utvikling.

Knapphet på kompetanse vil bli en av de viktigste flaskehalsene for å løse de store utfordringene vi som samfunn står overfor. Regjeringen er opptatt av å utvikle og skape nye arbeidsplasser over hele landet, bl.a. ved å doble kraftproduksjonen innen 2040 med 1 500 havvindmøller og å gjennomføre et historisk grønt industriløft. Det er behov for å prioritere kompetanse som er nødvendig for å opprettholde et produktivt og konkurransedyktig næringsliv, kompetanse som er nødvendig for grønn omstilling, og kompetanse som er nødvendig for å ha gode velferdstjenester over hele landet.

Jeg mener det er behov for å tydeliggjøre hvordan de ulike hensynene skal veies i dimensjoneringen. Regjeringen har derfor i proposisjonen til ny opplæringslov, som ble lagt fram for Stortinget, fremmet forslag om at det legges stor vekt på samfunnets behov for kompetanse i dimensjoneringen av det videregående opplæringstilbudet.

De fylkeskommunale yrkesopplæringsnemndene har en viktig rådgivende rolle når det gjelder å ivareta arbeidslivets behov i planleggingen av opplæringstilbudet. Regjeringen foreslår i proposisjonen at det skal legges avgjørende vekt på den faglige vurderingen fra yrkesopplæringsnemnda.

Jeg har tillit til at fylkeskommunene veier de ulike hensynene og streber etter å finne den rette balansen mellom det regionale arbeidsmarkedets etterspørsel etter kompetanse og søkernes egne ønsker, men fylkeskommunene må forholde seg til at tilgangen på læreplasser er avhengig av konjunktursvingningene i økonomien eller svingninger i enkelte bransjer. Nedgangstider svekker lærebedriftenes evne til å ta inn lærlinger når arbeidsmengden går ned. Når økonomien tar seg opp igjen, og det er stort behov for arbeidskraft, kan det bli mangel på fagarbeidere. Dette gjør dimensjoneringsarbeidet utfordrende for fylkeskommunene. For å sikre at det utdannes nok fagarbeidere, og at man ivaretar progresjonen til dem som er i et opplæringsløp, vil regjeringen vurdere ulike tiltak som kan motvirke nedgangen i læreplasser under nedgangskonjunkturer.

Det er også en utfordring for fylkeskommunenes dimensjonering at mange søkere ikke blir valgt til læreplass. Selv om 2022 var et rekordår, hvor hele 81 pst. av søkerne fikk læreplass, var det fortsatt 5 800 søkere som ikke ble valgt til læreplass ved utgangen av 2022. Av disse ungdommene var om lag 3 700 ungdommer med ungdomsrett til videregående opplæring. Samtidig ser vi at lærebedriftene melder om at de mangler 2 600 lærlinger, ifølge NHOs kompetansebarometer. Det er sammensatte årsaker til at så mange ikke får tilbud om læreplass, men dette er også en del av det vi må løse i tiden som kommer.

Kari-Anne Jønnes (H) []: Takk til statsråden for et godt innlegg.

Det er veldig viktig hvilke signaler fylkeskommunen får, for vi er som regel oss selv nærmest, alle sammen, og jeg tenker at i tiden som kommer, må vi ta hensyn til de nasjonale behovene også. Så jeg lurer litt på hvilke signaler statsråden vil gi om nasjonale behov, for å sørge for at man ikke bare ser egen region eller eget fylke. Likeledes må vi passe på de små fagene, for selv om de ikke er verneverdige, er det noen små fag vi er helt avhengige av, og der man må jobbe litt ekstra for å få både søkere og læreplasser.

Når det gjelder yrkesopplæringsnemndene, er formuleringen i opplæringsloven veldig bra, og det samme gjelder det å ha stor vekt på arbeidslivets behov.

Når det gjelder lærlinger som ikke blir valgt, tenker jeg at opplæringskontorene har en avgjørende viktig rolle. Både når det er konjunktursvingninger, og når lærlingene trenger ekstra oppfølging, har opplæringskontorene en veldig viktig rolle. Og når det gjelder retten til individuell oppfølging gjennom ungdomsskole og de første par årene på videregående skole, tenker jeg at man kommer tidligere inn med rådgivning og veiledning om hvor man bør søke lærlingplass, og at fylkeskommunen har et nettverk av bedrifter som man har ekstra nært samarbeid med. Vi vet jo at det alltid vil komme nye elever som har noen utfordringer, samtidig som vi vet at med rett til oppfølging er det plass til dem, og det er behov for dem. Og vi opplever at arbeidslivet har veldig stor vilje til å gi god oppfølging.

Det jeg ønsker at statsråden skal si noe om, er hvilke signaler regjeringen vil gi til fylkene om langsiktighet og om samarbeid med arbeids- og næringslivet – for dimensjonering er jo ikke distriktspolitikk, men et utdanningspolitisk verktøy for å sikre ungdom en god utdanning og arbeidslivet nødvendig kompetanse – sånn at fylkeskommunene ikke går i den fella som det er lett å gå i fordi dette er vanskelige diskusjoner: det å tenke først og fremst på egne behov og på kortsiktige løsninger. Jeg tror at selv om dette er fylkeskommunenes ansvar, er det viktig at vi som nasjonale politikere gir noen tydelige råd.

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg er glad for representantens oppfølging, både fordi jeg selv oppfatter det samme som representanten sier, nemlig at vi er nødt til å sende tydelige signaler her, fordi jeg selv har sittet i fylkestinget og vært folkevalgt og diskutert struktur og tilbud gjennom veldig mange år, og fordi nettopp det representanten peker på, er det jeg forsøker å gjøre i min dialog med fylkeskommunene.

Det jeg pleier å si både til fylkeskommunene, til fylkespolitikerne og til de ulike organisasjonene i arbeidslivet som jeg treffer, er at ideelt sett, hvis vi er ordentlig gode, klarer vi i et 5–10–15-årsperspektiv framover å beregne oss fram til: Hva er det vi trenger i vår region, hva slags kompetanse på hvilke linjer, når trenger vi hva og hvilken kompetanse? Og så klarer vi å omsette det til den strukturen vi skal ha på våre linjetilbud.

Så vet både representanten og undertegnede godt at det å endre et skoletilbud er en krevende affære. Heldigvis er det slik at veldig mange av våre lokalsamfunn føler veldig sterkt eierskap til det skoletilbudet man har lokalt. Det er en styrke for Norge, for det betyr at vi er stolt av skolen vår og føler nærhet til våre skoler. Men det fører også til at det kan være ganske konfliktfylt og krevende å skulle endre et linjetilbud, særlig i deler av landet hvor man frykter for at tilbudet som sådan legges helt ned fordi man har nedgang i antall elever. Derfor tror jeg vi skal fortsette å samarbeide om dette. Vi skal være tydelig i lovverket og signalene fra nasjonale myndigheter, men vi skal også ha respekt for at den beregningen man klarer å gjøre lokalt, hvis man klarer det, er mer presis enn den vi klarer å gjøre som nasjonale myndigheter.

Derfor tror jeg det representanten er inne på, er helt riktig vei å gå. Jeg kommer til å fortsette å diskutere dette med fylkeskommunene og være helt tydelig på hva vi forventer som nasjonale myndigheter. Det håper og tror jeg det er flere partier som vil bidra til, for dette vet jeg også engasjerer veldig mange av våre fylkespolitikere fra alle partier over hele landet. Vi er helt avhengig av å klare å få dette til å henge bedre sammen hvis vi også i framtiden skal ha god eldreomsorg, grønt industriløft og levende lokalsamfunn over hele landet.

Himanshu Gulati (FrP) []: Jeg vil også begynne med å gi representanten Kari-Anne Jønnes ros for at hun tar opp dette viktige temaet. Vårt land hviler utdanningsmessig egentlig på to ulike retninger. Den ene er at vi trenger mange smarte hoder innenfor realfag og de kunnskapsintensive fagene for å bygge framtidens teknologi, og så er det alle fagutdanningene, som er minst like viktige. Mange av dem som tar de utdanningene, skal på mange måter bære velferdsstatens byrder på sine skuldre i årene framover, slik at riktig dimensjonering av utdanningene i begge ender er derfor veldig viktig både i praktiske og i teoretiske emner.

Det er også viktig at vi har en politikk som ikke stikker kjepper i hjulene for dem som prøver å tilby de retningene og de utdanningene som næringslivet og bedriftene etterspør. Vi har flere ganger i denne salen diskutert det regjeringen gjorde overfor friskolene, hvor man gjorde det vanskelig å starte friskoler. Det er veldig synd når man vet at mange initiativ der ute nettopp er å være et supplement til det offentlige og tette de hullene man vet eksisterer i det offentliges tilbud. Campus BLÅ på Helgelandskysten er et godt eksempel, hvor næringslivsaktører med kommunenes støtte opprettet en maritim skole som fokuserer på det bedriftene i den regionen trenger, en fantastisk skole med lite frafall, som både elever og mange av bedriftene rundt er glad i, men som ikke har fått lov til å utvide dette tilbudet. Det er et godt eksempel på hvordan man dekket et tilbud som det lokale næringslivet trengte, med god og bred lokal støtte, men som nå ikke får lov til å utvide.

Det samme ser man innenfor yrkesfagskoler, realfagsskoler, idrettsskoler – friskoler som er et supplement, og som tetter det offentliges hull, men som nå får vanskeligere kår når det gjelder å starte den typen linjer. Det er viktig at det offentlige også gjør den oppgaven, at offentlig skole kommer inn og klarer å dimensjonere og tilby retninger som vi som samfunn trenger, og vi må ikke stikke kjepper i hjulene for andre som gjør det samme.

Et annet tema i debatten så langt har vært lærlingplasser, som er utrolig viktig for at mange av yrkesfaglinjene og faglinjene skal kunne fungere. Lærlingplasser er en helt grunnleggende del av disse utdanningene. Der vil jeg også benytte denne anledningen til å formidle til statsråden de tilbakemeldingene vi får på forslaget som regjeringen har lagt fram med tanke på opplæringslov. Veldig mange bedrifter, opplæringskontor og andre er bekymret for at det regjeringen har foreslått, vil gjøre det vanskeligere å videreføre de lærlingplassene som bedriftene allerede har i dag. Skal vi lykkes enda mer med å øke statusen til yrkesfag, og skal vi få enda flere gjennom de faglinjene, må vi styrke lærlingordningen og i hvert fall ikke sette inn tiltak som det er stor fare for at gjør det vanskeligere for bedrifter å opprettholde det antallet lærlinger de har i dag.

Jeg håper regjeringspartiene vil revurdere det som er lagt fram, i lys av den store bølgen av tilbakemeldinger som jeg tror alle partier her i salen har fått.

Kari-Anne Jønnes (H) []: Jeg vil takke for en god debatt, statsråden for gode innspill og representanten Gulati for et godt innlegg – så jeg ikke glemmer det.

Jeg er veldig fornøyd med statsrådens svar, og jeg tror vi deler oppfatningen om at dette ikke er noen kvikkfiks. Det er tvert imot ganske komplisert og sammensatt. Jeg tenker som følger: Det er også viktig at fylkene samarbeider over grensene, særlig for å ivareta noen fag vi kanskje ikke trenger så mange av, men som er veldig viktige for framtiden, for det er store forskjeller i landet vårt på hvor man har naturgitte fortrinn for å være god innenfor fagområder.

Så er det en annen ting jeg mener er viktig, og det er å tenke på fleksibilitet i muligheten for en kombinasjon av digital undervisning og samlingsbasert undervisning på nærskolen, også på videregående nivå. I Distrikts-Norge, med den store elevtallsnedgangen vi ser, og, som både statsråden og jeg har vært inne på, eierskapet til nærskolen, må jeg si at jeg har ganske stor respekt for viljen og evnen til å ta kampen for nærskolen. Samtidig er det ikke gitt at de linjene som er på nærskolen, er det man trenger mest av. Man må ha en mulighet for at elever også på videregående nivå, innenfor både yrkesfag og studiespesialiserende, fysisk kan gå på sin nærskole samtidig som de deltar digitalt i undervisning et annet sted, kanskje innenfor en del yrkesfag, f.eks. robotisering i Innlandet. Noen er innmari gode på det. Flere elever burde få tilgang til kompetansen på den skolen som er best på det, for dette er noe vi trenger mer av i framtiden, men det er ikke en linje vi kan tilby overalt.

Mitt spørsmål til statsråden er om hun vil ta initiativ til mer bruk av digital undervisning og mer fleksible løp i videregående skole. Hvordan kan man samarbeide om det på tvers av fylkene? Hvordan kan vi dra nytte av de styrkene vi har i de ulike regionene? Hvordan kan f.eks. elever i Innlandet få lov til å ta maritime utdanninger? Hvordan kan Raufoss-miljøet eller Kongsberg-skolen bidra til at flere får delta i undervisning som vi vet det er stort behov for? Med den teknologien og de erfaringene vi har, og den kunnskapen lærerne har om digital undervisning, gir det et grunnlag for at vi i hvert fall kan begynne å gå den veien.

Jeg gleder meg til gode debatter om dette framover, for det er kjempeviktig at vi jobber sammen.

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg har forsøkt å skanne harddisken, men jeg kommer ikke på noen fylkeskommuner som ikke har samarbeidsavtaler. Jeg tror de aller fleste fylkeskommuner har samarbeidsavtaler som gjør at elevene våre kan søke litt på kryss og tvers, enten fordi man har skoler som ligger helt på grensen mellom fylker, eller fordi man har fag som opplagt ikke tilbys hos naboen eller i en annen landsdel, og som de er interessert i å få elever inn på.

I forslaget til ny opplæringslov rammer vi inn digital opplæring på en litt annen måte enn det vi gjorde tidligere, av naturlige grunner, for vi brukte ikke så mye digital undervisning da vi laget den forrige opplæringsloven. Der ligger det en del muligheter – en del muligheter for samarbeid, en del muligheter for supplerende undervisning, og en del muligheter for å delta på kurs. Men det er en krevende balanse å tenke at vi skal bredde ut muligheten til å fylle på med kompetanse i fag som kanskje ikke geografisk er akkurat der eleven oppholder seg, og det å holde fast ved at det er et mål at elevene våre er fysisk sammen, på skolen, også når de får opplæring.

Derfor tror jeg at nøkkelen ligger i å ha et godt lovverk som gir noen rom, og å ha fylkespolitikere som er nysgjerrige og interesserte i å utforske det rommet som finnes der. Vi har egentlig ganske vide hjemler i opplæringsloven til å gjøre forsøk, og dette er i kjernen av ting som jeg håper at fylkene er nysgjerrig på å finne ut av, for jeg tror vi kan få noen ganske spennende kombinasjoner. Muligheten til å ta flere fagbrev understøtter den ambisjonen.

Representanten Gulati var inne på etablering av private yrkesskoler. Med respekt å melde: Det var det anledning til å gjøre i flere år, og det ble knapt gjort. Derfor mener jeg at det er en litt ideologisk blind forklaring på at vi fortsatt har den utfordringen, at det handler om anledningen til å etablere privatskole. Tvert imot mener jeg at nøkkelen er muligheten til å se hele det regionale kompetansebehovet i sammenheng, fordi vi har anledning til å se det i en helhet, og det er å etablere et tilbud til elevene våre som er så godt og supplerende at det ikke spiller noen rolle hvor du bor, eller hva du har lyst til å bli. Derfor mener jeg at privatskoler i seg selv ikke er en del av svaret på dette, selv om vi har det en del steder. Det er fine supplementer, men nettopp denne debatten viser behovet for å kunne tenke helhetlig og å tilby en bredde av yrkesfag over hele landet.

Så til opplæringskontorene: LO og NHO kom i fellesskap fram til det innspillet som ligger i regjeringens forslag til ny opplæringslov. Der rammer vi inn opplæringskontorene på en bedre måte enn det de tidligere har vært, og opplæringskontorene skal være viktige for fag- og yrkesopplæringen også i fortsettelsen. Det grunnleggende grepet vi tar, er at kontrakten lærlingen har, er med bedriften, og at vi snur pengestrømmen, gir anledning til fortsatt godt samarbeid, til at vi kan ha gode opplæringskontorer, men det peker også på ansvaret til den enkelte bedrift. Det mener jeg er klokt.

Presidenten []: Med det er interpellasjonsdebatten i sak nr. 13 avsluttet.