Sverre Myrli (A) [10:01:38 ] : Jeg har kommet fram til den
konklusjonen at det ikke vil være riktig av Stortinget å oppheve
andre bok i Kong Christian Den Femtis Norske Lov av 1687. Denne
bestemmelsen regulerer læregrunnlaget for kirken i Norge, det vi
i dag kaller Den norske kirke. Læregrunnlaget skulle ifølge kong Christian
bygge på Bibelen, de tre oldkirkelige bekjennelsene, den augsburgske
konfesjon og Luthers lille katekisme. Dette slår fast at det var
den reformatoriske læretradisjonen, som vi ville kalt det i dag,
som skulle være læregrunnlaget for kirken i Norge. Dette har vært og
er grunnlaget for Den norske kirkes bekjennelse.
La oss gå tilbake
til 1687. Det var antageligvis 400 000–500 000 innbyggere i Norge.
Bergen var Norges største by. Bergen hadde faktisk vært Nordens
største by. Eneveldet var innført, det vi ofte kaller enevoldstida. Norge
ble styrt fra kongen i København. Den Norske Lov gjaldt, som navnet
sier, for Norge, mens loven for Danmark, Danske Lov, skilte seg
fra Den Norske Lov på noen områder.
Kong Christian V,
født i Flensburg i nåværende Tyskland, må kunne sies å ha vært en
handlekraftig konge. Han hadde tolv barn – sju med dronningen, Charlotte
Amalie, og fem med elskerinnen. Han kjempet hardt mot Sverige. Danmark-Norge
var stadig i konflikt med Sverige, bl.a. gjennom det vi kaller Gyldenløvefeiden. Hvis
vi slår opp i Norges lover, vil vi finne ut at Kong Christian Den
Femtis Lov, det vi ofte kaller Den Norske Lov, er den eldste loven
i lovboka.
Noen vil kanskje
si at dette er helt utdatert, og det er mesteparten av det, men
det er faktisk viktige bestemmelser i kong Christians Norske Lov
som fortsatt gjelder, bl.a. bestemmelser om kausjon og bestemmelser om
avtaleverk. Vi er jo kjent med at en muntlig avtale er like bindende
som en skriftlig avtale, og det kommer herifra – eller som det heter:
avtaler inngått «med Mund, Haand og Segl». Andre bok i loven har
regulert landets religion.
Jeg må også si
at det er relativt svakt begrunnet fra regjeringens side. Det er
beskrevet på en halv side, nærmest bortgjemt i en proposisjon fra
Barne- og familiedepartementet om endringer i gravplassloven. Så
har selvsagt departementet og komiteen et poeng, et svært godt poeng,
i at dette nå reguleres i den nye kirkeordningen for Den norske
kirke. Nå er det Kirkemøtet som bestemmer læregrunnlaget for Den
norske kirke.
Vi har levd godt
med denne bestemmelsen. Den må selvsagt forstås ut fra den tida
den ble bestemt, og tatt over i vår tid i dag. Selv om det var et
enstemmig vedtak i Stortinget ved første gangs behandling, har jeg
kommet fram til at det ikke vil være riktig å stemme for lovendringen
og oppheve bestemmelsen. Jeg legger fram forslag til anmerkning
om det, altså om at bestemmelsen ikke oppheves.