Agnes Nærland Viljugrein (A) [10:39:07] (ordfører for saken): Jeg vil først takke komiteen for et godt samarbeid, og jeg vil videre takke forslagsstillerne for et viktig forslag om den humanitære situasjonen i Gaza. Deres bekymring for den humanitære katastrofen er en bekymring en samlet komité deler.

I 2023 økte Norge sine bevilgninger til humanitær hjelp til Gaza fra 68 mill. kr til over 1,6 mrd. kr ved utgangen av året. For regjeringspartiene er vårt humanitære og politiske arbeid i Palestina et arbeid som vil pågå i mange år framover. Situasjonen i Gaza er en menneskelig katastrofe. FN melder om at hver fjerde innbygger sulter, og at livsfarlige sykdommer tar livet av dem som ikke dør av angrep. Vannet som nå kan kjøpes, er dyrt og skittent. Halvparten av bygningene i Gaza er skadet eller fullstendig ødelagt, og igjen står en befolkning uten familiemedlemmer, uten søsken, uten barn og uten håp og drømmer.

Norges viktigste arbeid er å sørge for at angrepene på Gaza stoppes, og at nødhjelpen kan komme fram. Israels brudd på folkeretten og reglene i krig må stoppe. Derfor påvirker Norge våre allierte og samarbeidspartnere, både i Vesten og i andre deler av verden, til å legge press på Israel for å få stanset krigføringen og få humanitær hjelp inn. Norge har ledet giverlandsgruppen for Palestina og hatt et brennende engasjement for deres sak i mange år.

Den humanitære katastrofen ble denne uken verre. Nyheten om at 15 land trekker støtten til UNRWA, FNs viktigste hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger og en livline for nesten to millioner mennesker i Gaza og andre palestinske flyktninger, er katastrofale nyheter. UNRWA er den viktigste humanitære bidragsyteren i Gaza, og å kutte støtten er dramatisk. Norge fortsetter å støtte dem, sammen med Irland, og sammen med FN ber vi andre land om å gjøre det samme.

Uskyldige menneskeliv fortjener aldri å være ofre for andre lands krigføring og andre lands okkupasjon. I dag holder Israel igjen penger de palestinske selvstyremyndighetene har krav på. Derfor jobber Norge på spreng for å sørge for at pengene kommer fram. Det handler om å sikre stabilitet og sikre en framtid for palestinerne. Vi avviser sterkt Netanyahus uttalelser mot en tostatsløsning fordi vi anerkjenner palestinernes rett til også å ha en stat.

Israels okkupasjon av Palestina startet ikke den 7. oktober, og den vil heller ikke slutte dersom den nåværende krigføringen tar slutt. Dette er en frihetskamp Norge må kjempe sammen med palestinerne i lang tid framover, for ingen er fri før alle er fri, og vi kjemper for et fritt Palestina.

Ine Eriksen Søreide (H) [10:42:30] (komiteens leder): Som saksordføreren sa, er det en samlet komité som deler den sterke bekymringen for den humanitære situasjonen i Gaza nå. Jeg deler også regjeringas vurdering av at det er nødvendig og riktig at støtten til Palestina økes, men også at det per nå gjøres en vurdering i de årlige budsjettene.

Hvis vi spoler tilbake til kjølvannet av de grusomme terrorangrepene mot Israel 7. oktober, var det flere som da tok til orde for at man skulle stoppe utbetaling av bistand til Palestina. Det er ikke, og var ikke, Høyres politikk. Snarere tvert imot mente og mener vi at det er viktig å støtte de palestinske selvstyremyndighetene for at vi skal ha noe som helst håp om en tostatsløsning, og for at det skal være mulig å lette de humanitære lidelsene i Gaza. Det finnes ingen løsning på konflikten i Midtøsten som ikke innebærer to stater med sikre og avklarte grenser mellom seg.

Bistanden vi gir til Palestina, bør som sagt bevilges i årlige budsjettprosesser. Omfang og økning i støtten er også noe som har hatt Høyres stemmer. I tillegg har Høyre foreslått en generell økning av bevilgningen til humanitær nødhjelp, som selvfølgelig også vil kunne komme Gaza til gode.

FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger, UNRWA, er i en kritisk situasjon. Det har blitt rettet noen svært alvorlige anklager mot enkelte ansatte i UNRWA som skal ha deltatt i terrorangrepene mot Israel 7. oktober. Jeg forventer at FN umiddelbart og grundig gransker anklagene og viser full åpenhet om resultatene. Det er flere land som i kjølvannet av dette har stanset støtten til UNRWA. De enorme lidelsene Gazas befolkning opplever, vil bare bli verre hvis også Norge stanser støtten. Derfor har Høyre vært tydelig på at Norge ikke bør være blant landene som stanser denne støtten.

Forslagsstillerne viser også til Nansen-programmet for flerårig støtte til Ukraina og foreslår et lignende program for Palestina. I den sammenheng vil jeg fastholde at Russlands krig i Ukraina er en helt spesiell situasjon for Norge. Måten vi forholder oss til den på, er ikke direkte overførbar til andre konfliktsituasjoner fordi krigen i Ukraina altså er en ren internasjonal angrepskrig. Den foregår i vårt umiddelbare nærområde, der et av våre naboland har angrepet et annet naboland.

Marit Arnstad (Sp) [10:45:30]: Det er over tre måneder siden israelske bomber begynte å falle over Gazastripen, og bildene og beretningene fra bakken i Gaza maler et dystert bilde av de enorme lidelsene vi ser blant den palestinske sivilbefolkningen. Flere titusener er drept, og et flertall av disse ofrene er kvinner og barn. Antall sårede er langt høyere, og over halvparten av alle boliger på Gazastripen er nå ødelagt som følge av israelske angrep. Samtidig trues de overlevende av sult, og sykdom spres.

Helt fra starten av har Norge vært tydelig overfor begge partene i denne konflikten på at folkeretten må respekteres. Vi har også stemt for den resolusjonen i FN som ber om en umiddelbar våpenstillstand mellom Israel og Hamas. Samtidig foregår det en diplomatisk dialog på høyt nivå, men situasjonen for sivilbefolkningen i Gaza er likevel svært kritisk. Det er helt avgjørende at humanitær hjelp kommer inn til de menneskene som oppholder seg der.

I 2023 mangedoblet den norske regjeringen den humanitære bistanden til befolkningen i Gaza. Hvordan vi best kan støtte befolkningen på Gazastripen, vurderes fortløpende. Det er klart at den svært alvorlige humanitære situasjonen vil nødvendiggjøre omfattende støtte også i tida framover, antakelig i ganske lang tid framover. Gjennom normale budsjettprosesser vil regjeringen sørge for både humanitær og langsiktig utviklingsbistand basert på de aktuelle behovene. Vi har vært en stabil og langsiktig giver til de palestinske områdene tidligere, og det vil vi selvsagt fortsette å være.

De siste dagene har det vært diskusjoner omkring UNRWAs rolle. Senterpartiets holdning er at støtten til FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger, UNRWA, må videreføres. Det er svært alvorlig at ansatte i UNRWA deltok i Hamas’ terroraksjon, og det må etterforskes. Det er bra at de personene i dag er ute av organisasjonen, men det trengs en bred etterforskning av problemstillingen og full åpenhet om dette, som også representanten Eriksen Søreide var innom. Likevel, å kutte all bistand gjennom UNRWA i den forferdelige situasjonen vi i dag ser i Gaza, vil være å straffe sivilbefolkningen gjennom mindre tilgang til mat og helt nødvendig humanitær hjelp, og det kan ikke være aktuelt for Norge.

Som leder for giverlandsgruppen er Norge sterkt engasjert i hvordan det internasjonale samfunnet skal håndtere krigen og de humanitære behovene som oppstår som følge av den, og det engasjementet ligger fast. Jeg opplever at Norge vil være aktiv i internasjonale diskusjoner om disse spørsmålene i tida framover, og vi vil også fortsette å være en langsiktig og stabil partner, både i dialog om mulige politiske prosesser og når det gjelder hjelp og humanitær bistand til den sivile befolkningen i Gaza.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:48:49]: I hånden min her har jeg et dokument som er hentet fra en kommunikasjon mellom 3 000 palestinske lærere. Dokumentet viser hvordan de detaljert støtter krigen og terroren mot Israel. Det er sitater av e-poster og sms-utvekslinger og viser at man har tommelen opp og «likes» til de mest brutale, groteske måter. De skriver at Allah står bak, Allah er stor, og Allah støtter terroren. Dette er lærere som Norge aktivt støtter. Vi sier at vi støtter for å hjelpe humanitært arbeid, men vi støtter også disse 3 000 lærerne, som indoktrinerer skolebarn slik at man får nye terrorister og nye skandaler i området.

Dette er Norge stolt av, og alle i salen her er veldig stolte av det. Det er akkurat det resten av verden, den siviliserte og demokratiske verden, reagerer på – men vi synes synd på folk. Folk må snart ta ansvar for sin egen situasjon. Man har en organisasjon som begår terror i et annet land og gjemmer seg bak sivil infrastruktur, som også er finansiert av UNRWA, og hevder at de er ofre. Hamas er ikke ofre. De gjemmer seg. Det er palestinerne som eventuelt er ofre på grunn av Hamas. Hamas vil ikke palestinerne vel. Hamas er en organisasjon som ønsker å bekjempe Israel. Dette er også en del av styringen på Gaza. Lærere støtter Hamas, som støtter terror mot Israel.

Så sitter vi her i denne salen og argumenterer for at de trenger hjelp. Nei, de trenger ikke hjelp, de trenger faktisk å bli fortalt at de må hjelpe seg selv. Det er 30 000 ansatte i UNRWA – det er den eneste flyktningorganisasjonen i FN – 30 000. Det jobber 21 000 i Equinor. Her er det altså 30 000 som skal hjelpe palestinere, og 13 000 av dem jobber i Gaza.

Når man sier at vi må gjøre mer, tror man ikke at resten av verden har registrert at det som skjer, går til terror? Den tidligere amerikanske utenriksministeren sa: Det finnes ikke én krone som ikke går via Hamas av det som går til Gaza. Jeg stoler på ham. Jeg stoler ikke på denne salen om at vi vet bedre enn alle andre. Vi har drevet med fredsprogrammer i Midtøsten siden 1993. Det har ikke blitt noen fred – det har blitt verre. Nå er det på tide at vi står opp for palestinerne selv og ikke for Hamas.

Ingrid Fiskaa (SV) [10:51:51]: Øydeleggingane i Gaza er massive. Området er gjort ubueleg av Israels krigføring. Bygningar, matproduksjon, infrastruktur, kulturminne osv. er sprengde vekk i ein hittil ukjend skala. Leveforholda er umenneskelege. Alle svelt i Gaza no, og helsesystemet har kollapsa. I tillegg blir palestinarane drivne med tvang sørover i Gaza, mot grensa til Egypt.

Summen av dette er at det er enorme behov for hjelp, på både kort og lengre sikt. No handlar det om å prøva å redda liv. Når krigen tek slutt, må hus, sjukehus, skular og vegar byggjast opp igjen. Dette er bakgrunnen for forslaget frå SV og fleire andre parti om eit fleirårig program for støtte til humanitær hjelp og gjenoppbygging av Gaza.

Dette fritek ikkje Israel frå å betala krigsskadeerstatning. Det kravet må vera tydeleg: Det er Israel som må betala for dei skadane dei har påført Gaza no og tidlegare gjennom rolla som okkupant. Eg tillèt meg likevel å tvila på at krigsskadeerstatning vil vera tilstrekkeleg eller møta behova raskt nok, når me ser Israels gjentekne motvilje mot å betala for seg tidlegare. Gjenoppbygginga av Gaza vil difor krevja ein enorm internasjonal dugnad, og det er her me meiner at òg Noreg må bidra og gje beskjed no om at me vil ta ei leiande rolle i dette.

Det finst eit eksempel å læra av som viser korleis det kan gjerast. Nansen-programmet, som har tverrpolitisk støtte her frå Stortinget, viser nettopp at når viljen er der, er det òg moglegheiter for nettopp å forplikta seg til ei fleirårig støtte, både til dei mest akutte behova og til gjenoppbygging etter kvart. Dette har vist seg som ein veldig effektiv måte å støtta Ukraina på. Betydninga av ei fleirårig støtte kan ikkje undervurderast, og dette gjeld òg for Palestina.

Mens me debatterer denne saka, har 18 vestlege land bestemt seg for å kutta støtta til FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktningar, som er den viktigaste humanitære organisasjonen i Gaza, som reaksjon på skuldingar om at enkelte tilsette har delteke i eit terrorangrep. Det må sjølvsagt etterforskast, men reaksjonen er kollektiv avstraffing av ei heil befolkning. Det er totalt uakseptabelt.

Dermed tek eg opp våre forslag i saka.

Bjørnar Moxnes (R) [10:55:23]: Ødeleggelsene i Gaza er ufattelige, både i sin grusomhet og i sitt omfang. Det er ødeleggelser av titusener av hjem, det er ødeleggelser av infrastruktur, det er bombing som per dags dato gjør Gaza ulevelig for dem som har – har hatt – sine hjem der. Det er visstnok den heftigste, tetteste bombingen av et område siden Vietnamkrigen og teppebombingen av Vietnam og Kambodsja. Det er bakgrunnen for forslaget som er fremmet, fra bl.a. Rødt, om et flerårig program for gjenoppbygging av Gaza.

Litt senere i dag skal vi debattere hva Norge kan gjøre for å presse Israel til å avslutte disse krigsforbrytelsene mot palestinerne og ikke minst rette seg etter ordren fra Den internasjonale domstolen, ICJ. I denne saken er spørsmålet: Hva kan vi gjøre for å bidra til gjenoppbygging, øyeblikkelig hjelp og også gjenoppbygging på noe lengre sikt? Vi mener ordren fra ICJ gjør det enda viktigere at Norge forplikter seg, også flerårig, og sender et signal om at vi ikke godtar at et helt folk blir fordrevet og jaget på flukt gjennom at all infrastruktur, bygninger og hjem knuses, bombes og ødelegges fra luften.

Det er viktig at Norge står fast ved støtten til UNRWA, som er helt avgjørende for å sørge for at ikke like mange skal sulte i hjel og dø som følge av Israels nådeløse blokade av Gaza. Det stemmer at det er omkring 30 000 ansatte, som Fremskrittspartiet tok opp. Dette er ikke utlendinger som skal hjelpe noen andre. Dette er palestinere, dette er hjelp til selvhjelp, og det er en måte å avhjelpe nøden på, en nød som er politisk skapt. Dette er ingen naturkatastrofe, det er Israels handlinger som er bakgrunnen for at det er ulevelige vilkår i Gaza – før bombingen startet. Alle her i salen vet hva som er situasjonen etter bombekrigen.

Vi skulle ønske at vi så en lignende forpliktelse til flerårig innsats som vi har sett med Nansen-programmet, som alle Stortingets partier står bak. Ikke minst fordi ødeleggelsene er så massive, så omfattende og så enorme, mener vi at det trengs forpliktende bidrag også over flere år.

Guri Melby (V) [10:58:47]: Ødeleggelsene i Gaza er enorme. I går kunne BBC dokumentere at minst halvparten av bygningene i Gaza enten har fått skader eller har blitt fullstendig ødelagt. BBC antyder at mellom 144 000 og 175 000 av bygningene i Gaza er ødelagt, og at 23 av Gazas 36 sykehus og mer enn 370 skoler har stengt etter israelske angrep. Dødstallene har steget til 26 751 og tallet på sårede til over 65 000. Dette understreker bare hvor katastrofal den humanitære situasjonen på Gazastripen er, og at det er et akutt behov for trygg adgang på nødhjelp og annen humanitær støtte.

For Venstre er det helt åpenbart at Palestina og Gaza må sikres omfattende, langvarig og forutsigbar økonomisk støtte for å bygge opp landet og gi den humanitære støtten som trengs til ofrene for krigføringen. Vi støtter derfor helhjertet det forslaget vi her diskuterer. Til forskjell fra SV, Miljøpartiet De Grønne og Rødt mener imidlertid Venstre at det flerårige støtteprogrammet for Palestina bør være en reell budsjettprioritering. En støttepakke bør finansieres innenfor det ordinære bistandsbudsjettet og innenfor ordinær oljepengebruk, og jeg synes det er synd at SV som budsjettpartner ikke har prioritert økt støtte til bistand i sine forhandlinger med dagens regjering.

Siden utenriks- og forsvarskomiteen behandlet dette forslaget, har det skjedd en urovekkende utvikling når det gjelder Gazas tilgang på humanitær og langsiktig bistand. Etter at det ble kjent at tolv ansatte i FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger, UNRWA, skal ha vært involvert i Hamas’ terrorangrep 7. oktober, har en rekke land valgt å fryse eller avslutte sin støtte til organisasjonen. Det er snakk om flere hundre millioner dollar som forsvinner. Dette fører selvsagt til en finansieringskrise, og Venstre mener det er en bekymringsfull utvikling som vi må ta på alvor. Det blir i praksis en kollektiv avstraffelse av uskyldige palestinere. Ifølge FN vil disse kuttene kunne føre til at det ikke vil være nok penger til å brødfø befolkningen i Gaza, og en sultkatastrofe kan komme raskt.

Med denne utviklingen mener Venstre det er helt klart at Norge har en forpliktelse til å øke sin støtte til UNRWA. Dette kunne blitt gjort i rammen av det forslaget vi nå diskuterer, og jeg synes det er synd at denne utviklingen på bakken ikke har ført til utvikling i andre partiers posisjon i denne saken. Uansett har regjeringen mulighet til å øke støtten til UNRWA, også innenfor eksisterende budsjettrammer, og det bør regjeringen absolutt gjøre.

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [11:01:43]: Befolkningen på Gazastripen påføres ubeskrivelige lidelser gjennom Israels brutale og folkerettsstridige krigføring og ulovlige blokade og beleiring av Gazastripen, og nå gjennom at vestlige land velger å kutte støtten til nødhjelp. UNRWA, FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger, er i ferd med å gå tom for penger fordi flere vestlige land nå velger å kutte støtten. Det er de som sørger for 80 pst. av nødhjelpen på Gazastripen.

Å kutte nødhjelpen til to millioner mennesker som nå sulter, tørster, mangler husly og medisiner og bombes sønder og sammen, er ikke bare helt uforståelig og grusomt. Det er utilgivelig. Uavhengig av hva noen av UNRWAs ansatte kan ha gjort, er dette en kollektiv avstraffelse av en sivilbefolkning som lever i en helt prekær humanitær situasjon, uten sidestykke i moderne historie – en sivilbefolkning som nå står i fare for å bli utsatt for et folkemord.

Det er bra at utenriksministeren har vært tydelig på at vestlige land bør opprettholde støtten, men det holder ikke. Selvfølgelig bør Norge innføre økonomiske sanksjoner mot Israel, akkurat slik vi gjorde mot Russland. Selvfølgelig bør vi sørge for at norske våpen ikke kan selges til Israel. Selvfølgelig bør vi opprette et flerårig hjelpeprogram, slik vi gjorde med Nansen-programmet for Ukraina.

Akkurat nå er det mest kritiske at regjeringen sørger for at nødhjelpen til palestinerne på Gazastripen ikke stopper opp. Derfor fremmer jeg et løst forslag i dag om at regjeringen må komme tilbake igjen til Stortinget innen 16. februar med et forslag om å øke grunnstøtten til UNRWA, så de kan fortsette sitt livsviktige arbeid. Tiden renner ut. Det er fare for hungersnød.

I representantforslaget vi debatterer nå, ber Miljøpartiet De Grønne sammen med SV og Rødt om at regjeringen etablerer et flerårig støtteprogram for gjenoppbygging av Gazastripen. Det er avgjørende for å unngå at Israel sørger for at Gazastripen blir permanent ubeboelig, og at palestinerne fordrives fra enda et landområde.

Jeg mener at vi selvfølgelig skal stille krav til Israel om at de må bidra til gjenoppbygging, men vi har også et selvstendig ansvar for å unngå en etnisk rensing av palestinerne fra Gazastripen. Norge kan lede an når andre europeiske land svikter. Et flerårig støtteprogram til humanitær hjelp og gjenoppbygging av Gazastripen vil sende et tydelig signal til Israel om at vi ikke aksepterer deres framferd, og det vil legge til rette for en større og bedre koordinert internasjonal innsats på både kort og lengre sikt.

Med det tar jeg opp Miljøpartiet De Grønnes forslag.

Dag-Inge Ulstein (KrF) [11:04:54]: Det er fryktelig å se de sivile lidelsene på begge sider av krigen og de enorme ødeleggelsene i Gaza akkurat nå. Behovene for gjenoppbygging er og vil være store, ja enorme, men nå er det – som en samlet komité står bak – en stor bekymring for den humanitære situasjonen og den humanitære tilgangen. Jeg vil ta avstand fra det som er sagt om at en ikke trenger hjelp. Er det noe som trengs nå, er det nettopp at alle som kan, bidrar for å redde liv, og at vi bidrar der vi kan også med nødhjelp og humanitære bidrag.

Så til initiativet og noen vurderinger og refleksjoner fra Kristelig Folkepartis side: Først er jeg nødt til å kommentere bortfallet av sørpakken i budsjettet som ble lagt fram. Regjeringen og SV kunne altså lagt på 7 mrd. kr – 5 mrd. kr i sørpakken – der en stor del av det ville gått til humanitære organisasjoner, som også vil trenge den hjelpen inne i Gaza, med situasjonen der. Det var altså ikke viktig nok for SV og regjeringen å prioritere det. Det er organisasjoner som hadde trengt den støtten, og som står i et enormt spenn, med de store behovene som er, både i Midtøsten og i mange andre regioner – slik som Verdens matvareprogram, som er 60 pst. underfinansiert, og som også driver et viktig arbeid inne på palestinsk område. Vi la også inn økte midler til regionbevilgninger til Midtøsten, sivilsamfunnsstøtte og annet, så det var en mulighet. Jeg har lyst til å utfordre igjen: Det kommer et revidert budsjett litt senere, på våren, der regjeringen kan vise at de faktisk mener alvor med det de har sagt tidligere.

Behovene for gjenoppbygging er altså enorme, og nå er det også en usikkerhet knyttet til UNRWA, som flere nevner her. Det er alvorlig, for akkurat nå er det to millioner sivile, halvparten av dem barn, som er helt avhengig av UNRWAs nødhjelp og matrasjoner i Gaza. Det er omfattende matmangel, det er en truende sultkatastrofe, det er fare for epidemier – og mye annet. Da mener vi i Kristelig Folkeparti at det ikke er riktig å kutte støtten. Da vi ba om en gjennomgang av den direkte budsjettstøtten til palestinske selvstyremyndigheter, handlet det også om å gjennomgå at det ikke svekker de humanitære bidragene inn der det virkelig trengs.

Nå må vi bidra mer. Vi må se an de ulike kanalene. Det er uoversiktlig. Det må gjøres grundig i de budsjettene som kommer år for år, men igjen: I revidert er det mulighet for å øke innsatsen. Før vi låser flere flerårige forpliktelser, må regjeringen levere på det de allerede har lovet, og ikke fortsette å kutte, slik de har gjort. Behovene er store nå. Det vil være behov for gjenoppbygging og bidrag også i de kommende årene, og da vil vi være med.

Utenriksminister Espen Barth Eide [11:08:10]: Jeg konstaterer med tilfredshet at det er bred enighet om beskrivelsen av situasjonen i Gaza nå. Med unntak av ett parti virker det som alle her er enige om at situasjonen er katastrofal for befolkningen i Gaza. Det er uendelige menneskelige lidelser. Vi ser et reelt sammenbrudd av grunnleggende samfunnsfunksjoner. Over 26 000 mennesker er drept, mange flere er såret og skadd, men nå blir det mer og mer tydelig at folk også dør eller får alvorlige varige lidelser knyttet til fravær av mat, rent vann og grunnleggende medisinske tjenester, og at epidemier sprer seg. Det er altså en humanitær katastrofe av første orden.

Derfor må vi få slutt på krigen. Vi trenger en våpenhvile. Det er noe Norge har ment svært lenge, med stor støtte i denne sal. Vi trenger en kraftig opptrapping av den humanitære innsatsen umiddelbart. Vi trenger å planlegge for en enda større humanitær innsats så fort våpenhvilen er på plass. Deretter må vi gjenoppbygge Gaza, og det kommer til å kreve svært mange penger.

Vi får nå et råd om å ta en ledende rolle i dette. For å si det sånn: Det er et godt råd. Det er Norges rolle – fordi vi faktisk leder den eneste internasjonale sammenslutningen som driver med nettopp dette, altså AHLC, giverlandsgruppen for Palestina. Det har vi gjort i 30 år, og det har vi planer om å fortsette med. Jeg tror det kvalifiserer til flerårig støtte, for tre tiår begynner vel å nærme seg det, og jeg tror det også blir langsiktig i framtiden. Hvis det er noe vi gjør, er det å ta en ledende rolle i både utvikling og humanitær innsats i Israel–Palestina-spørsmålet.

Når det gjelder gjenoppbygging, som er noe annet enn humanitær innsats, må det forankres i en politisk løsning. Derfor har vi tett og god kontakt med palestinske selvstyremyndigheter om hvordan de kan overleve denne katastrofale situasjonen, altså hvordan leger, sykepleiere, politifolk og kommunale arbeidere, alle som bidrar til hverdagen på Vestbredden, men også der det er mulig i Gaza, kan styrkes. Vi er tungt inne i dette.

Jeg har også fått råd om å prøve å få de andre bidragsyterne til UNRWA om å snu sin posisjon om å trekke tilbake støtten. Hvis det er noe jeg har brukt dag og natt på de siste dagene, er det nettopp det, noe som er anerkjent sterkt av både palestinske myndigheter og FNs ledelse. Jeg tror vi får stadig større gjennomslag også for at noen har handlet litt fort her, og jeg tror vi skal få mange til å snu. Jeg kommer tilbake til mer om dette i den kommende debatten.

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [11:27:47]: Selv om vi hver dag får oppdaterte tall på antall drepte og skadde, er det ingen i denne sal som klarer å forestille seg de uhyrlige lidelsene som 2,3 millioner mennesker i Gaza gjennomlever. Vi er i sanntid vitne til en humanitær katastrofe. Ifølge Verdens matvareprogram er hele befolkningen i Gaza, altså 2,2 millioner mennesker, rammet av akutt matkrise. Av disse opplever en fjerdedel hungersnød. Bare for å minne salen om det: Hungersnød er en matkrise som har nådd et så kritisk stadium at den ekstreme matmangelen fører til mange dødsfall som følge av underernæring hver dag. Dette er en menneskeskapt hungersnød.

Regjeringen har siden 7. oktober økt den humanitære støtten til Gaza med nesten 700 mill. kr, men akkurat nå er den viktigste utfordringen å få denne humanitære hjelpen fram til befolkningen. Over 80 pst. av befolkningen er internt fordrevne, svært mange er skadde, og alle er traumatisert og mangler det aller vesentligste. Som utenriksministeren understreket: Det pågår et aktivt diplomati for å legge press på alle parter for å tilrettelegge for uhindret tilgang på humanitær hjelp – som de har plikt til etter humanitærretten.

Til tross for at Kerem Shalom-overgangen fra Israel er åpnet, kommer det altfor lite hjelp igjennom. De omtrent 200 lastebilene daglig – i dag – er ikke tilstrekkelig. Det trengs mange hundre lastebiler. Vi vet i dag at lagerhaller med avviste varer som det er prekært behov for, står fulle, og 300 000 mennesker i Nord-Gaza har ikke fått bistand siden våpenhvilen i november. Norge jobber i alle spor, diplomatisk, politisk, men vi følger også det operative og rent praktiske arbeidet tett for å bidra til at hjelpen – helt praktisk – kan slippe inn. Det er krevende.

Norge har i tiår vært, og vil fortsatt være, en viktig humanitær bidragsyter til den palestinske befolkningen. Vi understreker utrettelig partenes plikt til å etterleve internasjonal humanitærrett og tilrettelegge for uhindret humanitær tilgang. Det gjør vi i tett samarbeid med humanitære aktører, FN, Røde Kors-bevegelsen og andre i det internasjonale samfunn.

Avslutningsvis vil jeg understreke hvor glad jeg er for den brede støtten i denne sal, ikke minst for å opprettholde støtten til UNRWA.

Marian Hussein (SV) [11:38:20]: Det er mange av oss som har fulgt krigen i Gaza i over tre måneder nå, og jeg må si at krigens brutalitet, slik vi har sett den på skjermen, enten det har vært livestrømmet fra sykehus eller gjennom bilder som journalister har frambrakt, har gjort inntrykk. Samtidig har vi sett et verdenssamfunn som har vist at alle menneskerettigheter kanskje ikke gjelder for alle mennesker. Vi har sett en handlingslammelse overfor en stat som har ytterliggående partier som har umenneskeliggjort og feiret de sivile tapene som skjer i Gaza. Drapene på sivile har vært støttet av ytterliggående krefter i regjeringen i Israel.

Det er et paradoks at når Vesten først handler, handler det om å kutte støtte til de organisasjonene som skaffer livsnødvendig hjelp, mens når statene i sør handler, handler det om at de krever at folkeretten følges. Sør-Afrika, som var det landet som brakte Israel for den internasjonale domstolen, sa at verden må handle og stoppe det vi ser nå.

Utenriksministeren har kanskje gjort det kunststykket å vise at Norge tar lederansvar med bare retorikk og ord, for vi har ikke tatt lederansvar når det gjelder handling. Vi har ikke gjort nok for palestinerne. Vi kan gjøre mer. Vi kan i dag stemme for å øke bevilgningene til UNWRA. Vi kan gjøre mer for å sanksjonere Israel og si at vi ikke aksepterer at Israel fortsetter den framferden de har. Vi kan gjøre mer ved å si at vi ikke aksepterer en dobbeltstandard for hvordan vi etterlever menneskerettigheter og folkeretten.

De bildene vi har sett, har flere ganger – og det kommer vi til i neste sak – vist at folkeretten brytes, og at verdenssamfunnet faktisk kan gjøre mer. Kan hende er det ikke nok å sitte i de møtene og kun si det. Kan hende Norge også må ta aktive valg på egne vegne og dette storting stemme for forslag som faktisk viser at vi ikke bare mener ting, vi vedtar også.

Sofie Marhaug (R) [11:41:37]: Dessverre vet vi allerede at lidelsene i Gaza vil vare i lang, lang tid. Halvparten av all infrastruktur på Gazastripen er ødelagt. «Krig er forakt for liv. Fred er å skape.» Gjenoppbyggingen og en langsiktig forpliktelse til å gjenoppbygge Gaza er en del av freden.

Jeg er uenig med Høyres representant som argumenterer mot at Norge skal engasjere seg langsiktig i Gaza fordi dette ikke ligger i Europa, at dette er annerledes enn Ukraina. Ulike kriger er åpenbart forskjellige, men Norges ansvar er det samme: Vi skal hjelpe mennesker i nød. Bistandspolitikk begrenser seg heller ikke til Europa. Det er i så fall en helt ny linje fra Høyre. Et menneske er et menneske, enten det er en ukrainer, palestiner eller nordmann.

Som representanten Moxnes var inne på i sitt innlegg, forplikter det oss i Norge spesielt, og det internasjonale samfunnet generelt, når den internasjonale domstolen i Haag har opprettet folkemordsak mot Israel. Da har det internasjonale samfunnet ansvar for å forhindre at det palestinske folket blir utryddet og fordrevet. Derfor er det bra at utenriksministeren og regjeringen har stått opp for FNs hjelpeorganisasjon internasjonalt og ikke stopper støtten, men det skulle bare mangle. Både FN og WHO peker på stansen i støtten som en trussel mot palestinernes overlevelse, med referanse til ICJ og folkemordsaken som er opprettet der.

Vi har en forpliktelse til å forhindre at flere palestinere blir slaktet ned, at sivile palestinere blir drept, og at infrastrukturen i Gaza blir jevnet med jorden. Derfor skulle jeg åpenbart ønske at vi forpliktet oss mer langsiktig, og at vi når vi skal debattere det senere i dag, begynner å sette makt bak kravene, at vi begynner å sanksjonere Israel, og at vi ikke behandler Israel på en helt annen måte enn andre stater som bryter folkeretten, som etterforskes, eller som det er opprettet folkemordsak mot. Vi kan ikke behandle dem med silkehansker.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [11:44:50]: Sivile drepes. Barn drepes. Det utspiller seg en helt forferdelig humanitær katastrofe. Samtidig jevnes store deler av Gaza med jorden. Ødeleggelsene er enorme. Medier melder om at mellom 50 pst. og 61 pst. av alle bygninger er ødelagt eller skadet. Det tilsvarer mellom 143 858 og 175 154 bygninger. Det er boligblokker, universiteter, butikker, restauranter, skoler, helsetilbydere – kort sagt alt. Hele nabolag jevnes med jorden, og den palestinske sivilbefolkningen fortsetter å bli fordrevet fra sine hjem. Med denne virkeligheten er det umulig å si at krigen ikke rammer sivile palestinere totalt uforholdsmessig og illegitimt, for det er de sivile som blir mest lidende.

For Venstre er det helt åpenbart at Palestina og Gaza må sikres omfattende, langvarig og forutsigbar økonomisk støtte for å bygge opp igjen landet og for å gi ofrene for krigføringen den humanitære støtten som trengs. Vi støtter derfor selvsagt helhjertet opp om det forslaget vi nå diskuterer. På lengre sikt må vi finne ordninger som gjør at både palestinere og israelere får leve i frie og selvstendige stater. Det innebærer at Israels ulovlige bosettingspolitikk på okkupert palestinsk territorium på Vestbredden og i Øst-Jerusalem, som er direkte i strid med målet om en tostatsløsning, må opphøre. Det innebærer også at vi må støtte opp om demokratisk utvikling på palestinsk side, som forutsetter en gjenoppbygging av Gaza.

Samtidig som disse helt forferdelige ødeleggelsene skjer i Gaza, trekker flere land støtten sin til UNRWA, som har vært en enormt viktig aktør i Palestina, og særlig i Gaza. Allerede før krigen var levekårene i Gaza svært dårlige. Organisasjonen sto for tilgang til helsetjenester, skolegang og sosiale tjenester og var den største leverandøren av bistand i Gaza. Den var altså viktig allerede da, men nå er store deler av befolkningen i Gaza helt avhengig av organisasjonen for å overleve. Flere palestinere har søkt tilflukt på skoler som er drevet av UNRWA, og med faren for kuttet i støtten, som per nå er på 4,6 mrd. kr, står organisasjonen i fare for å gå tom for penger. Med det risikerer man en absolutt katastrofe for sivile på Gaza. Selvsagt må beskyldningene mot ansatte undersøkes og avklares, men støtten må ikke stanse, og jeg er glad for at norske myndigheter er tydelige på det. Venstre mener at Norge også må forplikte seg til å øke støtten.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:48:11]: La det være helt klart: Dersom terrororganisasjonen Hamas ønsker, kan man avslutte krigen i Gaza i dag. Man kan legge ned våpnene – permanent – og man kan starte å bygge et samfunn som er bra for alle palestinere. Vi trenger samfunnsbyggere blant palestinerne og i Gaza. Vi trenger samfunnsbyggere, og Hamas bidrar ikke til det.

Hamas får penger, Hamas har våpen, og Hamas har infrastruktur som det koster veldig mye penger å bygge. Hvor kommer disse pengene fra? Jo, de er nødt til å komme fra givere. Av de giverne er Norge en av de største. Så kan man si at akkurat våre penger, nei, de går til noe annet, det er andre penger som brukes til det. Det samme brukte bistandsministeren når det gjaldt Afghanistan – det var noen andre penger som ble brukt. Uansett er det noen som finansierer det, og det er det greit å ha med seg.

Så ønsker Hamas våpenhvile. Selvsagt ønsker de en våpenhvile. De vet at Vesten er på palestinernes side – det har de alltid vært, så en våpenhvile vil jo bare si at det kommer til å bli en permanent våpenhvile. Det er det som er målet, og da er organisasjonen der allikevel, mens Israel risikerer å få en ny terrororganisasjon på sitt territorium. Så lenge Hamas ikke legger ned våpnene, vil det skje igjen, men den diskusjonen tar man ikke, man bare sier at det er synd på palestinerne. Ja, det er synd på palestinerne, men kan vi ikke ta noen grunnleggende årsaker og hvordan man kan løse dette?

Jeg er veldig overrasket over måten man snakker på i denne salen, hvor alle sier nøyaktig det samme, at det er synd på palestinerne, det bombes, og Israel er forferdelig. Hvordan skal man løse dette? Da må man se fremover, og det løses i hvert fall ikke ved å gi penger som ender opp i Hamas' lommer, enten man betaler til Hamas eller til palassene de har i Qatar. Noen har finansiert palassene til Hamas' ledere i Qatar. Det er penger vi har bidratt med, det er helt umulig å argumentere mot det. Dette har den tidligere amerikanske utenriksministeren Pompeo sagt helt tydelig: Pengene går til Hamas. Alle penger som går inn der, går via Hamas, mens vi later som om de går rett til folk som lider på Gaza. Det er ikke riktig.

Så langt i krigen har Israel mistet 561 soldater – 561 soldater. Det er mange soldater. I tillegg ble 1 200 mennesker massakrert i Israel, noe ingen nevner i denne salen! Ingen har nevnt det tallet. Ingen har nevnt terror mot Israel. Alle har snakket om hvor mye palestinerne lider, som de ikke trenger å gjøre hvis Hamas legger ned våpnene og sier: Vi vil bygge samfunnet istedenfor å rive det ned og istedenfor å fjerne Israel fra kartet.

Åsmund Aukrust (A) [11:51:26]: Jeg tror vel det knapt er noen land i verden som har brukt mer penger og politisk kapital på å støtte palestinernes sak gjennom de siste tiårene. Norge har i 30 år ledet giverlandsgruppen for Palestina. Vi har vært der når ingen andre land har brydd seg. Vi har gjort den viktige jobben. Noe mer flerårig enn det er det jo knapt mulig å se for seg. Det er en forpliktelse som selvfølgelig gjelder også i årene som kommer. Jeg er veldig glad for at denne regjeringen gjennom flere budsjetter har valgt å øke vår støtte til palestinerne, både til palestinsk sivilsamfunn, til UNRWA, til PA og til andre aktører på bakken – dette før 7. oktober, og siden da har vår støtte blitt mangedoblet.

Vi må også minne hverandre på at akkurat her og nå er hovedproblemet faktisk ikke mangel på penger; det er at hjelpen ikke kommer inn på grunn av den brutale blokaden mot Gaza. Derfor er det helt avgjørende at blokaden oppheves så raskt som mulig. Jeg er veldig glad for at daværende utenriksminister Anniken Huitfeldt og statsminister Støre ikke bare var de første i Europa, men blant de første i verden som fordømte blokaden etter 7. oktober. Derfor vil jeg si at jeg er helt uenig i de påstandene som kommer fra enkeltrepresentanter fra både SV og Miljøpartiet De Grønne, som sier at Norge ikke gjør noe, at vi venter og ser. Det er lov til å ha ulike diskusjoner om virkemidler, men jeg synes at vi faktisk bør ha litt redelighet i denne debatten, for det er ganske mange dilemmaer knyttet til hvordan Norge i mange, mange år nå skal støtte opp om oppbygging av en palestinsk stat. Det er viktige debatter, men de debattene blir ikke særlig gode når vi kaster påstander på hverandre.

UNRWA har vært den viktigste aktøren på bakken i Palestina i snart 80 år. Nå er de livsviktige. Siden 7. oktober er over 150 ansatte i UNRWA drept mens de er på jobb for å sikre humanitær tilgang. Vi har lenge sett at UNRWA har vært under politisk angrep, også i Europa, ikke minst blant europeiske høyrepartier, hvor det er blitt stadig mer kontroversielt at land har ønsket å støtte dem. Jeg er glad for at Norge igjen er den tydeligste stemmen i Europa ved å stå fast ved UNRWA. Det er viktig at vi har økt vår støtte til UNRWA, og jeg er helt sikker på at regjeringen kommer til å fortsette å øke våre bevilgninger etter hvert som behovet blir stadig større.

Bare for å gi en stemmeforklaring: Vi stemmer mot de forslagene som foreligger, også de løse forslagene, fordi det jo er regjeringen som gjør dette, og fordi jeg synes det er et veldig dårlig argument som fremmes – bl.a. om at fordi noen land foreslo å fryse støtten i går eller for tre dager siden, skal vi med en gang betale ut. Tvert imot synes jeg at vi skal legge et stort ansvar på de landene. Vi gjør det veldig enkelt for dem hvis vi sier at vi bare tar regningen. Vår store jobb er å få flere land, både i Europa og i Midtøsten – rike land i Midtøsten – til å være med og finansiere mer. Det er viktig for både den faktiske pengestøtten og ikke minst den politiske støtten det innebærer.

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [11:54:52]: Jeg vil benytte anledningen til å takke for innleggene – de fleste av dem – som har blitt framført fra denne talerstolen her i dag.

Det er bra at det er bred støtte i det norske storting til at vi skal fortsette å gi penger til UNRWA. Det er bra at vi vil fortsette å gi penger til palestinske selvstyremyndigheter. Det er bra at Norge og den norske regjeringen spiller en viktig rolle for å få våre vestlige allierte til å revurdere å trekke støtten, og det arbeidet som også utenriksministeren har gjort i FN, er bra. Det er bra fordi debatten her i Norge er ganske annerledes enn den er i noen av våre naboland, og det er viktig.

Men Norge kan også gjøre mer. Et flerårig hjelpeprogram vil være viktig for å sikre mer langsiktig nødhjelp til og gjenoppbygging av Gazastripen. Det kan bidra til at andre land også vil være med og bidra. Vi kan trekke dem med oss, akkurat som regjeringen argumenterte for at Nansen-programmet til Ukraina har gjort for andre land i verden i deres støtte til Ukraina.

Mer norsk støtte til UNRWA er også avgjørende for å sikre at arbeidet ikke stanser opp. Jeg er glad for de signalene utenriksministeren har gitt her i dag, selv om jeg skulle ønske at regjeringspartiene og de store partiene i Stortinget kunne stemme for. Det er uforståelig for meg at de store partiene ikke engang nå – når vi står i en helt prekær humanitær situasjon og nødhjelpen til befolkningen på Gazastripen kan stoppe opp – vil støtte disse forslagene og endre mening. Det handler ikke engang om sanksjoner, som jeg mener at man også burde støtte, men om nødhjelp og gjenoppbygging, som burde være helt uproblematisk å stemme for. Det er kanskje for mye å drømme om at utenriksministeren, bistandsministeren og Høyre nå når de skal ta ordet etter meg, vil komme og si at de har endret mening i løpet av debatten, men jeg drømmer og håper litt på det.

Til slutt vil jeg trekke forslagene nr. 3 og 4 fordi de egentlig skulle blitt fremmet i en annen sak. Vi får finne en annen måte å fremme dem på.

Utenriksminister Espen Barth Eide [11:57:21]: Jeg må si meg svært enig med representanten Aukrust i hans poeng her i stad, jeg tror det er riktig, om at vi alle sammen tenker litt gjennom redeligheten i denne debatten. Det er heldigvis faktisk slik, og det er jeg svært glad for, at det er svært bred støtte i denne sal til en svært aktiv politikk, både for humanitær innsats, for å få slutt på krigen og få til en våpenhvile, for å opprettholde støtten til UNWRA og jobbe for at andre land skal opprettholde den, og – basert på tidligere debatter – for at vi skal bidra til at det blir etablert en palestinsk stat.

Norge gjør svært mye. Vi bør alle gjøre mer. Jeg tenker hver morgen og hver kveld på hva mer vi kan gjøre, og vi kommer tilbake til mer av dette senere i diskusjonen. Siden dette er en sak som opprører veldig mange mennesker her hjemme – og godt er det; veldig mange identifiserer seg med de menneskene som nå er utsatt for ekstreme lidelser – er det rett og slett problematisk, for å si det diplomatisk, at et par av partiene her i salen går rundt og forteller folk at Norge ikke gjør noe. Det er ikke bare feil, det bidrar til en polarisering her hjemme som vi ikke trenger i et land der man faktisk er ganske enige om at det er viktig å gjøre noe. Jeg mener at særlig de to partiene som står i spissen for det, bør tenke seg om når det gjelder hvor klokt det egentlig er.

Det at vi er engasjert, er veldig bra. Jeg tror på det ekte engasjementet til representantene fra de partiene og fra alle andre som er oppe og sier det. Det er også rimelig at vi diskuterer flere veier til samme mål. Likevel: Når man går rundt og sier at Norge ikke gjør noe – samtidig som inntrykket vi får der ute fra palestinske myndigheter og fra palestinere på gaten i Gaza som vi får beskjed fra, fra de arabiske nabolandene og fra veldig mange av dem som faktisk prøver å gjøre noe, er at Norges posisjon er viktig, tydelig og unik – mener jeg man rett og slett bør tenke over hvor klokt det er. Denne saken er for alvorlig til bare å prøve å drive hjemlig politisk spill.

Representanten Hussein sa at vi burde si at vi ikke aksepterer at Israel fortsetter den framferden de nå har hatt. Jeg er helt enig. Det har jeg sagt siden oktober, og jeg sier det gjerne igjen: Vi aksepterer ikke det. Hun sa også at vi kunne si at vi ikke aksepterer doble standarder. Jeg er helt enig, og det har jeg sagt offentlig her hjemme og i møter i FN, NATO og alle andre steder. Det er også et grunnleggende poeng. Vi sier disse tingene, vi mener dem, og vi handler på grunnlag av det.

Det er høyst legitimt at vi mener ulike ting om virkemidler, men la oss ikke bygge opp under det inntrykket at Norge ikke gjør noe, for det er empirisk og beviselig galt.

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [12:00:35]: Det har vært sagt fra denne sal at Norge kan gjøre mer. Norge skal alltid streve etter å gjøre mer, men så pekes det i generelle vendinger på å være tøffere og sette makt bak kravene. Konkrete ideer til hva vi kan gjøre for å få slutt på krigshandlingene, for å gi humanitær tilgang som ikke bare er symbolpolitikk, og som faktisk vil gjøre livet bedre for palestinere på kort og lang sikt, vil vi lytte til. Målet vårt må være at Norge fortsatt kan spille en relevant rolle også på sikt. Det er regjeringens klare ambisjon.

Akkurat som utenriksministeren reagerer jeg på påstander om doble standarder, at folkeretten betyr mer i Ukraina enn i Palestina for den norske regjering. Norge har fra dag én kritisert overtramp på folkeretten. Vi har påpekt konsekvensene av en blokade, og vi sto tidlig alene på vestlig side med krav om våpenhvile.

Regjeringen deler frustrasjonen i denne sal over det som pågår, men det er i denne debatten en tendens til å slå opp åpne dører om den innsatsen som pågår, og også å skape – i beste fall – forvirring om hva Norge foretar seg. Derfor vil jeg avslutte med å understreke at det er viktig at vi i vår hjemlige debatt ikke skaper usikkerhet om Norges tydelige standpunkt i denne saken. Norges standpunkt er riktig. Det er viktig internasjonalt, og det legges merke til internasjonalt. Den tydeligheten vil også påvirke andre givere på sikt. Det må vi tro på, det skal vi jobbe for, og det kan denne sal stå sammen om.

Ine Eriksen Søreide (H) [12:02:58]: Det er flere debatter i én nå. Vi kommer tilbake til en del av disse debattene i de kommende sakene, så da skal jeg også si litt mer om et par andre perspektiver.

Jeg vil slutte meg til det både utenriksministeren og utviklingsministeren har sagt om hvordan vi fører debatten. Det er viktig med redelighet i debatten.

Til Rødts Sofie Marhaug: Jeg har ikke argumentert for at Norge ikke skal drive med langsiktig støtte fordi Gaza ikke er i Europa, men jeg sa at Ukraina-krigen selvfølgelig har en spesiell betydning for Norge fordi det er krig på vårt kontinent, og vi bidrar tungt både militært og politisk. Vi gjør akkurat det samme med den langsiktige støtten til Palestina, som Norge har stått for gjennom vekslende regjeringer i tre tiår. Det har vært viktig, og det er også viktig at støtten nå er økt.

Jeg vil også trekke et par paralleller til andre humanitære kriser. Akkurat nå pågår det en enorm humanitær krise i Sudan, med ti millioner mennesker på flukt. Cirka ni millioner er fordrevet internt i Sudan. Norge engasjerer seg både politisk for å få en slutt på konflikten og humanitært. Selv om vi ikke har et Nansen-program for Sudan, betyr ikke det at vi ikke engasjerer oss.

I dag er det tre år siden militærkuppet i Myanmar. 18,6 millioner mennesker, en tredjedel av befolkningen, er i dyp humanitær krise. Norge engasjerer seg både for å få til en politisk løsning og for å lette de humanitære lidelsene. Det at vi ikke har et Nansen-program for Myanmar, betyr ikke at vi ikke engasjerer oss.

Det må ikke bli sånn at denne debatten primært skal handle om symboler, den må handle om realiteter.

La meg også si noe knyttet til AHLC, som har vært et veldig viktig ankerfeste for norsk engasjement for Palestina i over 30 år. Det har gjennomgående vært en utfordring å klare å få særlig landene i regionen til å engasjere seg økonomisk. Det er en forutsetning for at Palestina skal kunne både skape en egen stat og drifte og fungere som egen stat, at andre enn Norge og vestlige givere også engasjerer seg.

Som flere har vært inne på, er det sånn at hvis Norge nå bare skulle ta regningen for de giverne som ikke ønsker å gi penger til UNRWA, ville det ikke føre til mer hjelp til palestinerne. Det ville føre til at vi sa til disse landene at de for framtida heller ikke trenger å gi denne støtten, for vi tar regningen. Derfor er det som nå skjer, så viktig – både det politiske presset for å få land til ikke å kutte støtten og det arbeidet som har blitt gjort gjennom mange år, og som fortsatt gjøres, for den langsiktige støtten til Palestina fra norsk side.

Marian Hussein (SV) [12:05:58]: Det hevdes her at det er noen som kanskje ønsker å bruke denne debatten til å skåre billige hjemlige poeng, som det nesten ble sagt. Jeg skulle ønske at jeg ikke behøvde å bruke dagen på å stå og demonstrere for at vi skal gjøre mer, å bruke dagen på å debattere for at vi bør gjøre mer, men sånn er det å være folkevalgt; vi må forvalte den tilliten vi har fått, og vi må kjempe for de verdiene vi tror på.

I denne salen er det veldig store forskjeller på partiene, men samtidig har jeg aldri vært en som er veldig fornøyd med at ting jo er så bra her i Norge, så vi behøver ikke å engasjere oss. Det ble sagt at Norge er det landet som har gjort mest for palestinerne, og da lurer jeg litt på: Hjelper det de palestinerne som i dag blir drept i Palestina av bomber? Hjelper det palestinerne som har mistet sykehus, og som ikke får mat og drikke? Hjelper det palestinerne at vi har en utenriksminister som sier alle de riktige tingene – mot blokade og for menneskerettighetene? Nei, det har ikke hjulpet til å stoppe blokaden eller krigen i tre måneder. For at folk skal tro på at menneskerettighetene og likeverdet og demokratiet fungerer, må vi faktisk gjøre mer. Vi må klare å sette noen standarder også i denne krigen.

Det er ganske mange mennesker som er fortvilet over situasjonen vi står i. Norge var heller ikke et av de landene som støttet Sør-Afrika da de tok saken til Den internasjonale domstolen. Vi har vært enig i at den avgjørelsen som kom, er viktig, men det foregår en stadig debatt om hvordan vi klarer å etterleve menneskerettighetene, og akkurat nå har ikke verdenssamfunnet lykkes med å sette nødvendig press på Israel. Vi har ikke lykkes med å stoppe våpentilførselen, som dreper mennesker, og vi har ikke lykkes med å sette inn nok politisk press for å oppheve blokaden.

Vi kan gjøre én ting i dag, og det er å stemme for å øke støtten til UNRWA og vise de menneskene som er fortvilet, at vi tar noen skritt i riktig retning, at vi ikke bare prater og er en skravleklasse, men at vi også bruker den tilliten befolkningen har gitt oss, til faktisk å foreta noen valg her i livet.

Utenriksminister Espen Barth Eide [12:09:14]: Jeg tror debatten vil bli aller best hvis vi lytter litt til hverandre. Nå har det vært påpekt her at Norge, den norske regjeringen ønsker en langsiktig støtte til gjenoppbygging av Gaza. Det er det ingen tvil om. Vi har drevet med langsiktig støtte til bygging av en palestinsk stat i mange år, og vi har tenkt å fortsette med det lenge.

Jeg føler det er et poeng som fortjener et svar. Det er: Hva er likheten og forskjellen mellom støtten til Ukraina og støtten til Gaza? Begge deler er viktig. Regjeringen vil støtte Ukraina og Gaza, men det er altså slik at Ukraina er en stat. Vi støtter, sivilt og militært, den staten som faktisk finnes i Ukraina, for at den skal overleve – bred støtte til det. I Gaza er det dessverre ingen stat. Det er derfor vi ønsker å bidra til å etablere en palestinsk stat. Veldig mye av det vi gjør, både med pengene våre og også med politikken vår, dreier seg om å bygge én palestinsk stat – ikke to, ikke en på Vestbredden, ledet av Fatah og PLO, og en i Gaza, ledet av Hamas, men én felles palestinsk stat for hele det sammenhengende området.

Gjenoppbygging er tvingende nødvendig, men gjenoppbygging, som er noe annet enn humanitær innsats, må skje knyttet til oppbyggingen av den staten. Det mener jeg, men det mener også president Abbas og statsminister Shtayyeh og utenriksminister al-Maliki og alle sentrale ledere i de legitime, anerkjente palestinske selvstyremyndighetene. De må få hjelp til faktisk å kunne få kontroll. Vi må bygge opp bygninger, vannforsyning, strøm, men også bygge politikk og styring. Ellers er vi i en evig voldsspiral. Derfor må det etter denne debatten ikke være noen tvil om at Norge skal bidra mye og lenge og mer til den gjenoppbyggingen, men den må samordnes med partene, med det internasjonale samfunnet, med nabolandene, alle de som nå jobber for å lage en helhetlig plan, ikke bare være noe man kaster ut i et Dokument 8-forslag her i Stortinget, før noe av dette er klart.

Jeg kan forsikre forsamlingen om at det er noe vi driver med, men jeg tror det er ryddig å gjøre det innenfor de rollene vi har – som nettopp den som har tatt den ledende rollen, har beholdt den i 30 år og har tenkt å holde på med den videre – med tanke på hvordan vi samordner. Der er jeg enig med representanten Eriksen Søreide. Det er ikke nødvendigvis en løsning at vi tar hele regningen. Vi har brukt mer penger enn noen andre, det er riktig, men det er politisk viktig i tillegg til økonomisk viktig at det er en bred oppslutning om oppbyggingen av den palestinske staten, som er den eneste varige løsningen på denne voldsspiralen.

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [12:12:16]: Jeg vil takke utenriksministeren for utdypingen av regjeringens politikk og ståsted når det gjelder å kunne etablere et flerårig støtteprogram for Palestina nå, men jeg synes ikke at argumentasjonen holder. Situasjonen på Gazastripen er nå sånn at hvis man ikke får gjenoppbygd Gazastripen, hvis man ikke etablerer at man ønsker det, kan palestinerne bli permanent fordrevet.

Jeg tror vi alle i denne sal anerkjenner at selv om vi ønsker oss en palestinsk stat nå, ligger den situasjonen ganske langt fram i tid, og vi vet ikke om vi vil få det til. Hva skjer da i mellomtiden? Vil vi akseptere at palestinerne igjen blir fordrevet fra et område? Det er bakgrunnen for at vi i Miljøpartiet De Grønne og de andre partiene som har fremmet dette sammen med oss, mener at vi bør ha et flerårig program hvor vi binder oss til å kunne støtte en gjenoppbygging av Gazastripen nå, så man sikrer at det ikke blir en etnisk rensning der.