Stortinget - Møte torsdag den 8. februar 2024

Dato: 08.02.2024
President: Masud Gharahkhani

Sak nr. 5 [10:40:15]

Interpellasjon fra representanten Sofie Marhaug til klima- og miljøministeren: «På fem år, mellom 2017 og 2022, er det gjort 44 000 naturinngrep i norsk natur, ifølge en oversikt fra NRK. Tusenvis av inngrepene har skjedd i spesielt viktig natur. Regjeringen har sagt at et komplett naturregnskap ikke vil være på plass før i 2026. Kommunene er arealmyndighet, men mange av eksemplene som finnes på nedbygging av viktig natur, skjer gjennom statlige prosjekter som motorveier. Har regjeringen oversikt over naturinngrepene fra statlige prosjekter, og hvilke endringer vil regjeringen gjøre i egen arealpolitikk?»

Talere

Sofie Marhaug (R) []: Som interpellasjonsteksten understreker, står vi overfor et naturtap i Norge som blir stadig større. FNs naturpanel har slått fast at den største trusselen mot naturmangfoldet er arealnedbygging. I møte med dette og i møte med den økte oppmerksomheten dette har fått, spesielt på grunn av NRKs kartlegging i forbindelse med serien Oppsynsmannen, som handler om naturnedbyggingen i Norge, har statsråden ved flere anledninger uttalt seg om naturtapet. Statsråden har da vært opptatt av å beholde den lokale selvbestemmelsen. Det er det selvfølgelig argumenter for, men en sånn tilnærming fordrer egentlig at staten må gjøre mye mer selv for å hindre naturtapet, både gjennom rause og rausere ordninger for naturkartlegging og planvask i kommunene, sånn at vi kan hjelpe kommunene til å stanse nedbyggingen av naturen, og også ved å feie for egen dør. Derfor stiller jeg i denne interpellasjonen spørsmålet om en oversikt over de inngrepene som staten selv står for.

Vi har de siste årene hatt flere eksempler på at staten bygger ned naturen. Det kanskje mest grelle eksemplet er hvordan staten gikk inn og endret verneforskriften etter at Nye veier fikk nei fra Miljødirektoratet da de ba om dispensasjon for å bygge motorvei gjennom Lågendeltaet. Dette var vernet av en grunn: Det var verdifulle naturressurser. Det er også verdt å nevne at det å få ja til dispensasjon, selv om Nye veier her fikk nei, egentlig er regelen. Staten pleier å si ja når det blir spurt om dispensasjon. Ifølge Naturvernforbundets oversikt fra 2022 får 94 pst. av dem som søker, sette opp bygninger, kjøre, ta ut masser, drive med fiskeoppdrett og gruvedrift og en lang rekke andre inngrep i norske verneområder når de ber om dispensasjon. Denne gangen fikk Nye veier nei fra staten, og da endret simpelthen staten selve vernet.

Samtidig planlegger en annen del av staten, nemlig Statens vegvesen, å bygge en monsterbro over Bjørnafjorden og videre tvers igjennom Reksteren. Jeg snakker naturligvis, eller kanskje det er mer riktig å si unaturlig vis, om Hordfast motorveiprosjekt. Jeg snakker om vår egen regnskog, den såkalte kalde regnskogen på Tysnes, i mitt eget hjemfylke, der det også er ekstremt verdifulle naturtyper.

Staten er også pådriver for flere vindkraftprosjekter som truer naturen, bl.a. gjennom Statkrafts utbygginger i Finnmark, som i dag er en av de viktigste stedene for vern av villmarkspreget natur. Der planlegges det vindkraft. Også på Vestlandet, i Bjerkreim kommune i Rogaland, der statsråden kommer fra, skal Statkraft bygge vindkraft, i hubroens rike på Moifjellet. Det er en populær lakseelv der, og vi vet som kjent at villaksen er rødlistet. I sin tid sa Olje- og energidepartementet nei til det samme prosjektet, nettopp av hensyn til naturmangfold, men nå er staten blitt pådriver for denne naturfiendtlige utbyggingen.

Listen kunne også vært lenger. Veldig mange har sett hvordan statens motorveiprosjekter legger beslag på enorme arealer mange steder, de har sett det på Oppsynsmannen. Vi vet at staten tillater utbygginger gjennom dispensasjoner, og vi vet at staten er en pådriver for utbygging gjennom statlige selskaper.

Jeg har mange spørsmål til statsråden i lys av dette, i tillegg til interpellasjonsspørsmålet, men først og fremst har jeg egentlig en bønn, og det er at naturen kommer først, at den skal ha noe å si for andre politikkområder, som transport og energi, at statsrådens ansvarsområde skal ha betydning for andre ansvarsområder, og at Hurdalsplattformens formulering om at naturen er rammen for all politikk, faktisk skal gjelde, for det gjør det dessverre ikke i dag.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen []: Jeg vil takke interpellanten for å løfte en svært viktig sak, nemlig hvordan vi kartlegger og bevarer naturen vår, og hvordan vi sikrer en bærekraftig utvikling av samfunnet vårt – over hele landet.

Norge har mye natur. Den skal vi ta vare på. Naturen er livsgrunnlaget vårt. Den gir oss mat, ren luft og vann. Den stopper flommer og tar opp og lagrer karbon. Den er viktig for helsen, den gir flotte naturopplevelser, og den skaper tilhørighet – jeg kunne ha fortsatt. Men naturen er ikke bare vårt livsgrunnlag. Naturen er også hjem for dyr og planter, tusenvis av arter, arter som ifølge Naturpanelet utryddes i et tempo vi aldri før har sett.

Arealbruksendringer er den største årsaken til tap av natur og naturmangfold i Norge. De siste tiårene er det ifølge Norsk institutt for bioøkonomi, NIBIO, blitt bygget ned arealer på rundt 50 km² i gjennomsnitt per år. Omtrent 40 km² av den årlige nedbyggingen var naturarealer. Omfanget av nedbyggingen er med andre ord kjent. Av det nedbygde arealet er 43 pst. gått til bebyggelse, 26 pst. til veier, 10 pst. til kraftlinjer, 9 pst. til grustak og steinbrudd og 6 pst. til idrettsformål. Statlige prosjekter legger også beslag på en del naturareal. Nøyaktig hvor stort areal avhenger av hva som anses som et statlig prosjekt. En fullstendig oversikt over arealbruken i statlige prosjekter finnes derfor ikke. SSB har likevel god statistikk over arealbruken. For eksempel dekte motorveiene et areal på nær 21 km² i 2023.

Vi har med andre ord oversikt over mye av arealbruken vår. Likevel mangler vi helt nødvendig informasjon om naturen. Derfor har vi satt i gang utviklingen av et naturregnskap for Norge. Naturregnskapet vil oppdateres jevnlig og vise hvor mye natur vi faktisk har, hvilken tilstand den er i, og hvilke økosystemtjenester den gir oss som samfunn. Det vil hjelpe oss til å kunne ta gode beslutninger om natur på alle forvaltningsnivåer.

Jeg skulle ønske at arbeidet med naturregnskap, og i og for seg med å utvikle et styringssystem for naturen, hadde kommet i gang lenge før denne regjeringen tiltrådte, men nå mener jeg at vi jobber så raskt vi kan. Vi har likevel ikke tid til å vente på et naturregnskap før vi begynner å redusere arealbruken vår. Regjeringen har derfor allerede tatt grep for å redusere den statlige arealbruken siden vi tiltrådte.

La meg gi noen konkrete eksempler: For statlig eide selskaper forventer vi at de iverksetter tiltak for å redusere negativ påvirkning på naturmangfold og økosystemer. For direktorater og underliggende virksomheter har regjeringen satt mål om at virksomhetene skal arbeide systematisk og helhetlig for å redusere sitt naturfotavtrykk. I tillegg har vi tydeliggjort hensynet til natur i viktige politikkdokumenter, som forventninger til kommunal og regional planlegging, i mineralstrategien og i veikart for grønt industriløft.

Verdens land er heldigvis – og endelig – enige om å snu det alarmerende tapet av natur som skjer globalt. Regjeringens politikk har helt siden vi tiltrådte, vært å forbedre og utvikle det systemet vi har for hvordan vi forvalter naturen vår. Vi har satt ned naturrisikoutvalget for å få bedre forståelse av hvordan vi som samfunn påvirker og er avhengig av naturen. Vi lager menyer av tiltak for å opprettholde et mangfold av økosystemer i god tilstand, i første omgang for økosystemet skog, og vi har satt i gang utviklingen av naturregnskap som systematisk og regelmessig vil vise utviklingen i naturen.

Jeg vil til slutt legge til at hvis man går inn og leser stortingsdebatten fra da Miljøverndepartementet ble opprettet for litt over et halvt århundre siden – det skjønner jeg er en øvelse for litt spesielt interesserte – ser man at den debatten vi nå har om natur, ikke er ny. Den har pågått lenge – altfor lenge. Nå har vi heldigvis nye verktøy, f.eks. kunstig intelligens, som gir oss muligheten til å lage nye verktøy som virkelig kan gjøre at vi kan sette naturen som en ramme rundt all politikk. Det er målet for det arbeidet som denne regjeringen har satt i gang med å ta vare på naturen vår i fellesskap.

Sofie Marhaug (R) []: Takk for svaret fra statsråden. Jeg er enig i det siste, at denne diskusjonen ikke er ny. Naturvernet har historisk stått ganske sterkt i Norge og har stor folkelig oppslutning. Folk i Norge bryr seg om naturen i Norge, og derfor har man historisk sett klart å stoppe en del veldig naturfiendtlige utbygginger, men veldig mye natur har også blitt bygget ned.

Det jeg synes er trist, er at selv om debatten er gammel, og selv om vi har enda mer kunnskap om hvor farlig ødeleggelsen av natur er for planeten vår – ikke bare for menneskene, men alle artene på planeten – så fortsetter vi å gjøre de samme feilene. Det er ikke denne statsrådens skyld og heller ikke denne statsrådens ansvarsområde. Problemet er når de andre statsrådene, når regjeringen i stort ikke prioriterer naturen når det kommer til stykket, men sier ja til motorveiprosjekter, setter i gang nye naturødeleggende vindkraftprosjekter eller gir dispensasjon osv. – der har kanskje denne statsråden større myndighet.

Jeg har en del flere oppfølgingsspørsmål. Vil regjeringen i forbindelse med framleggelse av årets grønne bok komme med en kartfestet oversikt over naturtap på økosystemnivå i kommunene og en oversikt over hva som skyldes nasjonale samferdsels- og energiprosjekter? Vil den kommende grønne boken vise tilgjengelige grå arealer, noe som kan gjøre det lettere for kommunene å unngå nedbygging av natur hvis de skal opprette nye industriarbeidsplasser e.l.? Vil regjeringen sette et nasjonalt mål for naturtap, sånn som den har gjort med matjord? Vil regjeringen utrede hvordan arealnøytralitet kan innføres som styringsmål i plan- og bygningsloven? Det ville jo være enda mer konkret enn de dokumentene statsråden viste til. Vil regjeringen planlegge en oppdatering av miljøforvaltningens innsigelsesrundskriv for å styrke naturens rettsvern?

Det var altså en rekke spørsmål der, for vi trenger enda mer konkrete grep for å stanse naturnedbyggingen. Det må ikke bare skje fra dette departementet. Hurdalsplattformens formulering må få betydning.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen []: Det var en lang liste med gode spørsmål jeg fikk fra representanten, og jeg er ikke sikker på om dette er forumet for å svare ut alle på stående fot. Men det er ingen tvil om at hovedmålet med det arbeidet vi har satt i gang, som i utgangspunktet skal presenteres i forbindelse med handlingsplanen for natur – som blir en stortingsmelding denne salen skal få anledning til å behandle på en god måte – er å lage et rammeverk og et system der vi har både rammer, verktøy, virkemidler og insentiver som gjør at vi på alle nivåer av forvaltningen tar vare på naturen vår på en annen måte enn det vi har klart å gjøre historisk.

Arbeidet med naturregnskap, f.eks., som allerede er i gang – bl.a. driver Miljødirektoratet med det her og nå – handler nettopp om å lage en kartfestet oversikt og en regnskapsmessig oversikt, om du vil, over den naturen vi har. Der jobber vi for at det skal komme på plass så raskt som mulig. Forventningen nå er at det skal komme innen 2026. Det kommer til å bli det viktigste verktøyet vårt for å kunne tydeliggjøre våre forventninger til kommunene og for at både kommuner, fylkeskommuner og stat skal kunne drive en planlegging som tar hensyn til naturen på en annen måte enn tidligere.

Så vil jeg bruke den samme handlingsplanen til å komme tilbake til hva vi ønsker å gjøre knyttet til bl.a. målsettinger. Arealnøytralitet er noe vi ser at stadig flere kommuner ønsker å oppnå. Det synes jeg er positivt. Vi bør diskutere om vi f.eks. bør ha felles definisjoner for arealnøytralitet, og hvordan de skal gjelde, og man bør også alltid diskutere om bl.a. innsigelsesinstituttet brukes riktig, og sørge for at det videreutvikles på en klok måte som balanserer hensynet til at vi skal ta vare på naturen vår og samtidig sørge for at lokalsamfunn kan utvikle seg i tråd med lokale ønsker og interesser.

Jeg mener at vi på alle områder fortløpende gjennomfører tiltak som bidrar til å utvikle og bidrar til å sette rammer for naturen. At vi f.eks. har redusert veinormalene på samferdselsområdet, er et viktig eksempel på hvordan vi går foran for å begrense det fotavtrykket som infrastruktur og samferdselssektoren har på naturen vår.

Vi må være ærlige og si at dette ikke er gjort i en håndvending. Dette tar tid. Det viser også erfaringene fra de kommunene som har jobbet med dette. Jeg var i Nordre Follo tidligere denne uken. De har blitt arealnøytrale, gått foran og vist at det er fullt mulig med de verktøyene som finnes allerede i dag. Det er et inspirerende arbeid som jeg håper mange kommuner og statlige etater lar seg inspirere av, for dette er fullt mulig å få til sammen.

Aleksander Øren Heen (Sp) []: Det er ei alvorleg sak interpellanten tek opp her, ei sak som opptek mange i samfunnsdebatten i dag, men som eg òg trur opptek mange der ute og har gjort det over tid – ønsket om å kunna forvalta betre den naturen og dei fellesskapsressursane natur er og har for oss innbyggjarar. Det trur eg ligg ganske solid nedarva iallfall i oss som lever og bur tett på natur, og som er avhengige av ein fungerande natur og dei tenestene naturen gjev, i livet vårt.

I den samanhengen er det interessant å sjå at miljøpartia på Stortinget – dei som iallfall kallar seg miljøparti – no nærast kappast om å ta frå det lokale folkevalde nivået makta i forvaltninga av natur og av areal. Eg vil åtvara mot ei slik tenking. Eg trur at kommunane er dei som er tettast på.

Eg skal jo sjølv seia, som tidlegare kommunepolitikar gjennom 14 år og som byggmeister, at det kan vera saker ein ikkje er like stolt av å ha bidrege til at blei realiserte, viss ein ser bakover. Likevel trur eg at nye verktøy som arealrekneskap og betre kunnskap om kva naturverdiar ein faktisk har i kommunen sin, vil gjera kommunepolitikarar og utbyggjarinteresser betre i stand til å gjera klokare vurderingar i tida som ligg føre oss. Det må vera eit felles mål.

Eg trur ikkje at staten er eigna til å sitja og behandla byggjesøknader eller dispensasjonssøknader. Det ville ha blitt travelt, og det ville ha blitt ei oppbygging av eit statleg byråkrati ein ikkje hadde sett maken til – trur eg – i norsk samanheng. Me er avhengige av at dette blir handtert på tettast mogleg nivå. Eg trur dei saksbehandlarane og dei lokalpolitikarane som sit med desse sakene, gjer eit samvitsfullt arbeid.

Så har det òg dukka opp nokre utfordringar dei seinare åra, for staten har skjerpa regelverket. No er det nærast slik at ein ikkje kan vedta ein ny arealplan i ein kommune i løpet av ein valperiode, for alle utgreiingsprosessar tek lang tid, og det er mange motsegner som skal behandlast etter dei gjeldande regelverka. Det er krevjande, og det er òg ein dimensjon oppe i dette, at ein må sørgja for at ein faktisk klarar å ha ei planlegging som folk heng med på – at ikkje arealplanprosessane blir så teknisk krevjande at det ikkje er råd for vanlege folk å forstå dei. Der trur eg òg nye verktøy vil bidra til at ein kjem lenger.

Me i Senterpartiet har eit særskilt ansvar her, me erkjenner det, som eit stort ordførarparti i kommunar med kanskje litt meir natur enn folk. Det kviler nok eit litt større ansvar på oss enn på andre parti i denne salen, og det ansvaret er me budde til å ta. Det er mi melding her i dag. Me skal bli betre – me skal alle bli betre – og staten skal setja oss i betre stand til å gjera kloke val for framtida.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) []: Det er selvsagt viktig å bevare naturen. Det er et viktig hensyn som kommunene alltid ivaretar. Jeg kjenner kommuneprosessene særdeles godt når det kommer til arealforvaltning, og én ting skal være sikkert: Det blir alltid belyst, og det blir alltid hensyntatt, det som handler om naturinngrep når kommunene håndterer sine saker.

Så ser vi i Fremskrittspartiet at når man ser på totalen, er det noen utfordringer. Bekymringen vår når vi hører stadig høyere rop om mer statlig regulering, flere måter å skulle begrense eiendomsretten på, er at balansen i denne debatten kan bikke over i en retning hvor også den private eiendomsretten utringes for mye. For det er ikke bare ett hensyn når man skal diskutere arealpolitikk. Der håper jeg at Stortinget klarer å balansere sin tilnærming.

Det har ikke vært mangel på utvidelser av reguleringer på myndighetsnivå som går inn i arealpolitikken. Fylkeskommunene har tatt en stadig større rolle i arealpolitikken, og dersom både det fylkeskommunale forvaltningsnivået og det statlige forvaltningsnivået skal ta på seg en større del av arealforvaltningen i Norge, blir det veldig lite handlingsrom igjen til at de lokale politikerne i kommunene – som er tett på, og som kan ta avgjørelsene basert på situasjonen på bakken – kan gjøre sine vurderinger.

Det som kanskje bekymrer meg mest når statlige myndigheter skal gå inn i arealpolitikken, er statlige myndigheters store ønske om å bygge ut store areal til vindkraft. Da står vi i nok en dobbeltskvis, hvor staten beslaglegger store arealer og samtidig antyder at man kanskje skal begrense den totale arealbruken. Det blir nesten umulig for norske lokalsamfunn å skulle utvikle seg, hvis det blir slik at statlige myndigheter legger store begrensninger og samtidig har store arealbehov til en ny type kraftutvinning som er så arealkrevende som vindkraft er.

Det kan godt være at det ikke hører hjemme i denne debatten, men det kan være en grunn for Stortinget til å revurdere og se på mindre arealkrevende krafttyper, som f.eks. modulære kjernekraftanlegg som ikke krever så mye areal for å produsere energi for framtiden. Det kan være én løsning på det.

Jeg håper statsråden ikke bare hører de høye ropene om mer statlig regulering av arealpolitikken, for vi må også bevare den grunnlovfestede eiendomsretten når det kommer til arealpolitikk.

Ola Elvestuen (V) []: De største problemene verden står overfor, er global oppvarming, tap av natur og ivaretaking og forsterking av frihet og demokrati. Tap av natur er definitivt et av de store problemene vi står overfor, som vi må løse, og det er et globalt problem. Det er klart at når vi skal komme med tiltak her i Norge, må det også henge sammen med de forpliktelsene vi har internasjonalt.

Vi har Montrealavtalen, som det kommer en stortingsmelding om. Jeg vil bare fra Venstres side si at det ikke må være noen tvil om at forpliktelsene i Montrealavtalen gjelder nasjonalt. Dette er ikke globale mål, disse må gjelde nasjonalt – 30 pst. vern både til lands og til havs. Disse tingene må vi klare, som vi forventer at andre gjør.

Det er bra at det kommer en naturkartleggingssak til Stortinget også, at vi får tallene riktig, men når det kommer i 2026, kan vi ikke vente med tiltakene til 2026. De må komme nå, for vi har også andre forpliktelser. I klimaforhandlingene i Glasgow skrev vi sammen med 160 andre land under på at vi skulle stoppe avskoging. Igjen: Vi kan ikke forvente at det bare er andre land som skal stoppe avskoging, dette må vi også gjøre. Dette er regnestykker som må gå opp, og vi må klare å følge opp det.

Vi har en klimaavtale med EU, som Stortinget inngikk i 2019, der det også er forpliktelser på arealbruk, arealbruksendringer og skog. Det er arealbruksendringene som kommer her. Der henger vi etter på de forpliktelsene vi har fram til 2025, og så ser det noe bedre ut fra 2025 til 2030, men der må det også komme tiltak for å redusere den arealbruksendringen vi nå har, og de utslippene som ligger innenfor det.

Vindkraft ble nevnt – mer vindkraft på land, selvfølgelig. Dette er avveininger som må gjennomføres. Det Venstre er opptatt av, er at vi nå ikke bare gjør dette til en diskusjon i hver enkelt kommune. Det er bra at det er inne i plan- og bygningsloven, men i behandlingen av energimeldingen i 2015 bestilte Stortinget også en nasjonal plan. Vi fikk utarbeidet en nasjonal ramme for vindkraft, og så ble den stoppet. Den gikk bare ut på høring og ble stoppet der.

Jeg mener at med så mange forslag vi nå har, trenger vi å ferdigstille nasjonal ramme for vindkraft, sånn at man får en mer forutsigbar situasjon og mer forutsigbar utvikling både for dem som skal bygge ut, og for kommunene som skal behandle disse sakene. Det er enormt med kompetanse og kunnskap som var bygget inn i den nasjonale rammen før den ble lagt fram. Dette trenger vi nå, så det ikke blir tilfeldig.

Ja, vi trenger nye virkemidler, men vi har også gode virkemidler. Naturmangfoldloven i Norge er en sterk lov, men den må brukes. Statsforvalterne må ta sine beslutninger og si nei hvis det går utover eller truer vernede eller utvalgte kulturlandskap, men også der det er utvalgte naturtyper. Vi har prioriterte arter, vi har virkemidler, og vi har den muligheten at Statsforvalteren kan ta de overordnede beslutningene og si nei når dette er riktig.

En av de siste dagene fikk vi denne saken med å si ja til et steinbrudd på Aksla i Bremanger, som oppleves som helt feil. Her skal man hente ut stein til å bruke til masser og asfaltproduksjon i Nord-Europa. Det finnes det ingen grunn til å gjøre på et område som er i nærheten av kystregnskog og andre verdifulle områder. Dette er ett tilfelle hvor de faglige miljørådene sier nei, men regjeringen velger å si ja. Dette er ikke en sak som handler om systemfeil, det er beslutningen som er feil.

Helt til slutt et hjertesukk: Det var en feil da regjeringen med Høyre og Fremskrittspartiet overførte planavdelingen fra Klima- og miljødepartementet til Kommunaldepartementet tilbake i 2013. Den feilen bør fortsatt rettes opp i. Avdelingen bør flyttes tilbake til Klima- og miljødepartementet, akkurat som planspørsmålene i Stortinget bør flyttes tilbake til energi- og miljøkomiteen fra kommunalkomiteen.

Sofie Marhaug (R) []: Det er helt riktig at vi er nødt til å verne 30 pst. både på land og til havs. Det er helt urimelig å tenke at små land – industrialiserte land som knapt har natur, som Danmark, Luxembourg og Belgia – skal oppnå det 30-prosentmålet, men at et stort land som Norge, altså stort i areal, skal nå det, er ikke for mye å forvente.

Det er jo litt underlig, for interpellasjonen min handlet faktisk om hva staten kan gjøre, og nå har dette utviklet seg til en konkurranse i kommunepolitikk. Jeg har også vært kommunepolitiker, i ti år, og det er klart at det er mye som er bra i kommunene, men det er også åpenbart mye som er galt i kommunene. Derfor har mitt utgangspunkt vært: Hva kan staten gjøre for å hjelpe kommunene til å bli bedre? Derfor stilte jeg spørsmål om man kommer til å lage en oversikt over grå arealer som er tilgjengelige, som gjør det lettere for kommunene – at man ikke bare skylder på kommunene, men hjelper dem. Ikke minst fordrer det, som jeg sa innledningsvis, at staten feier for egen dør. Vi har jo en rekke eksempler på at staten bygger ned naturen.

Det er også forskjell på politikere i kommunene. Rødt var f.eks. det eneste partiet som stemte mot reguleringsplanen for et nytt datasenter for Google i Skien, der man har bygget ned massiv natur for å etablere et datasenter. Det er mange sånne eksempler. Det er også forskjell på politikerne i kommunene, men det som er felles, er at når det søkes om dispensasjon, så gis det dispensasjon. Det er statens ansvar.

Det jeg har bedt om i denne interpellasjonen, er at staten tar det ansvaret, at loven gjelder, at loven sikrer naturen. Vi har en naturmangfoldlov som skal sikre det, det er derfor det gis dispensasjon. Vi har en rett til miljø i Grunnloven også, det er ikke bare eiendomsretten som er grunnlovfestet. Det er dette vernet staten er nødt til å sørge for, og det må skje både gjennom tilrettelegging og gjennom å stanse nedbygging av natur.

Mitt spørsmål til statsråden avslutningsvis er: Hvis man ikke får på plass den kartleggingen før i 2026, vil da staten stille i bero statens egne planer om å bygge ned natur? Vi kan ikke ha det sånn at vi ikke vet hvor mye natur vi bygger ned – og så bare fortsette å bygge ned naturen mens vi venter på oversikten i 2026.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen []: Som jeg sa i mitt svar på interpellasjonen, vet vi cirka hvor mye som bygges ned. Fra 1990 til 2019 er det bygd ned 1 500 km2. Det er ca. 50 km2 mer areal per år, og 40 km2 av det er naturarealer. Det er en utvikling som har pågått over lang tid, og som vi sammen må snu.

Så er det av og til slik, både i klima- og naturdebatten, at veldig mange jeg møter – enten det er kommuner, folk, bedrifter eller organisasjoner – peker på alt som staten skal gjøre, men så ansvarliggjør vi ikke hverandre i fellesskap. Det å løse klima- og naturkrisen er et fellesskapsprosjekt. Staten skal ta sin del av ansvaret, men så må også fylkeskommunen, kommunen, folk, næringsliv – oss alle i sum – ta vår egen del av ansvaret for at vi skal klare å gjøre det.

Jeg mener at denne regjeringen veldig tydelig har tatt ansvar for å være med og snu den trenden som vi ser. Vi har utviklet veiledere. Vi jobber med klarere rammer, f.eks. i det arbeidet som pågår om forbud mot nedbygging av myr, som Stortinget har bedt oss om. Vi jobber med å lage nye verktøy som alle som jobber med planer og prosjekter i det offentlige, kan bruke, slik som naturregnskap, som har blitt grundig diskutert allerede. Og vi driver f.eks. og gir tilskudd til kommuner som nå vil gjennomføre planvask. Altså har vi gjort mange grep på mange områder, og jeg kan bare si: Verktøykassen er ikke uttømt. Vi skal fortsette løpende å komme med nye verktøy som sørger for at vi setter naturen som en ramme for politikken.

Mitt mål er langsiktig ivaretakelse av naturen vår, at vi skal følge opp våre forpliktelser etter naturavtalen, som jeg må få understreke setter et globalt mål om 30 pst. beskyttelse av naturområder, og som vi skal være med og ta vår andel av i Norge. Det skal vi komme tilbake til i den handlingsplanen for natur som regjeringen nå jobber med.

Men skal vi få til den langsiktige ivaretakelsen, må vi sørge for at natur som ramme for politikken fortsatt tillater alt det vi trenger: fornybar energi, veier, boliger, sykehus, barnehager, arbeidsplasser, at lokalsamfunn – små og store – rundt i landet vårt kan fortsette å utvikle seg. Ellers kan vi fort se at vi gjennomfører drakoniske tiltak på kort sikt som kun møter motstand, og som ikke bidrar til det som er målet vårt: å ta vare på naturen vår for framtidige generasjoner – ja, for evigheten, faktisk. Så her må vi sørge for at systemene vi lager, kan stå seg over tid. Det er nødvendigvis en vanskeligere jobb enn noen kvikkfiks-løsninger, men det er det som må være det felles målet.

Presidenten []: Da er debatten i sak nr. 5 avsluttet.

Stortinget tar nå pause fram til votering kl. 14.

Stortinget tok pause i forhandlingene kl. 11.16.

-----

Stortinget gjenopptok forhandlingene kl. 14.

President: Svein Harberg