André N. Skjelstad (V) [10:06:27] (ordfører for saken): Vi legger fram denne innstillingen fra komiteen, hvor det er fremmet forslag om innføring av nullutslippssoner. Bakteppet er, som et flertall er enig i, at utslippene må ned med minst 55 pst. innen 2030 sammenlignet med nivået som var i 1990. Flertallet mener det er ulike tiltak lokalt som kan bidra til den måloppnåelsen, og lokale klimatiltak vil også ha positive virkninger for nærmiljøet.

Hensikten med å ha kommunale nullutslippssoner er å redusere klimautslipp fra veitrafikk lokalt, i tillegg til å bidra til en raskere omstilling av bilparken. Jeg vil understreke at det er kommunene selv som eventuelt kan etablere lokale nullutslippssoner. Det vil også styrke det kommunale selvstyre.

Ellers fremmer Venstre et forslag sammen med Sosialistisk Venstreparti der vi

«ber regjeringen så raskt som mulig legge frem et lovforslag for Stortinget som gir kommunene myndighet til å etablere nullutslippssoner der de ønsker det, hvor kommunene får rom til lokalt å definere hvor, hvordan og hvem som omfattes av en slik ordning».

Jeg tar opp det forslaget.

Marte Mjøs Persen (A) [10:08:04]: Vi behandler i dag et representantforslag fra SV om innføring av nullutslippssoner, og kommunenes anledning til å opprette slike. Nullutslippssoner kan være et av flere viktige tiltak for å redusere klimagassutslipp, luftforurensing og støy i byene våre, både innenfor og utenfor selve nullutslippssonen. I tillegg kan det bidra til en viktig og nødvendig omstilling av kjøretøyparken til nullutslippskjøretøy.

Arbeiderpartiet er for å gi kommunene selvråderetten til å innføre dette, og for å gi dem verktøy til å oppnå klimamål ved å redusere utslipp fra veitrafikken. Derfor er det bra at statsråd Nygård har gitt Statens vegvesen i oppdrag å sette i gang et slikt lov- og forskriftsarbeid. Det er bra at det er flere partier som støtter dette, og at vi er enige om at det er kommunene selv som skal bestemme om dette er et virkemiddel de ønsker å sette i virkning.

Jeg har lyst til å sende en takk til SV, som gjør at vi kan diskutere dette i dag. Vi kommer ikke til å stemme for forslaget, all den tid statsråden allerede har startet arbeidet. Takk til statsråden som har tatt tak i og startet arbeidet som av flere byer har vært etterspurt over lang tid.

Liv Kari Eskeland (H) [10:09:38]: Takk til forslagsstillarane som har reist debatten – ein debatt som spesielt storbyane har etterspurt og ønskt velkomen.

For Høgre er det viktig at dette er eit ønske som er kome frå storbyane, og at dei no får lov til å vera med på å utforma bypolitikken til beste for innbyggjarar og næringsliv. Det vil vera kommunane sjølve som eventuelt vil kunna etablera lokale nullutsleppssoner, noko som vil bidra til å styrkja det kommunale sjølvstyret. Me kan merka oss at Senterpartiet snakkar varmt for lokalt sjølvstyre i enkelte saker, men har liten tillit til lokalpolitikarar i andre, og meiner at Stortinget veit best.

Høgre har merka seg at regjeringa vil gje Statens vegvesen i oppdrag å utarbeida og senda på høyring et forslag til lov og forskrift som gjev kommunane myndigheit til å etablera nullutsleppssoner. Det er i tråd med intensjonen i framlegget frå SV, og prosessen er såleis sett i gong. Me vil difor – når høyringsinnspela kjem inn – kunna ta stilling til dei problemstillingane næringsliv og storbyar ser, og justera kursen deretter.

Sjølv om dette isolert sett vil vera små utsleppskutt, vil det bidra til å fremja overgangen til nullutsleppsløysingar. Spesielt bør dette vera eit verkemiddel for å fremja nullutslepp i vare- og næringstransporten, der elektrifiseringa ikkje er komen like langt som for personbilar.

Me ser fram til å lesa høyringsinnspela som etterkvart kjem inn, og vil følgja prosessen nøye. Me ser difor ingen grunn til å gå inn i nokon av dei forslaga som vert lagde fram her i dag.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [10:11:43] (leiar i komiteen): Omstillinga i den norske bilparken i retning av nullutsleppskøyretøy har skjedd raskt. Om ein ser på nybilsalet og dei siste tala for det, viser dei at bortimot alle nye bilar som vert selde i Noreg i dag, er nullutsleppskøyretøy. Det betyr for det første at dei sterke verkemidla ein har brukt i politikken, har vore effektfulle. Dernest bør ein òg tenkje gjennom kva type verkemiddel ein brukar framover, og kva som er hensiktsmessig. Senterpartiet er tydeleg på at vi skal ha ein nasjonal politikk, vi skal ha nasjonale verkemiddel, men spørsmålet er i kva samanhengar kommunane skal ha moglegheit til å innføre særskilde tiltak som vil kunne ha stor konsekvens for enkelte bilistar med visse typar køyretøy.

Eg registrerer at det i debatten allereie er vist til ønsket om å redusere både luftforureining og støy. Senterpartiet er heilt einig i at det er viktig å bidra til å redusere lokale konsekvensar av både biltrafikk og annan type aktivitet i samfunnet. Kommunane har i dag betydelege moglegheiter for å bidra til akkurat det. Ein kan redusere hastigheita, noko som vert gjort, eksempelvis gjennom eigne fartsgrenser vinterstid på visse strekningar. Ein kan òg ha andre tiltak for å regulere trafikken. Men det vi snakkar om i denne samanhengen, er at ein eventuelt skal ha særskilde reglar for køyretøy etter kva slags type drivstoff eller drivlinjer dei har.

For dei som har råd til å kjøpe seg ein ekstra bil, og ha to eller tre bilar, er ikkje dette noko problem. Det er jo det ein ofte har sett når ein innfører særskilde privilegium for elbil: ikkje at ein har fått færre køyretøy, men at dei som har råd til det, kjøper seg ein elbil på toppen av dei bilane dei har frå før. Men mange har ikkje råd til det. For mange som kanskje bur i Oslo eller i ein annan storby, og som køyrer lite, er det heller ikkje hensiktsmessig å kjøpe seg ein ny bil. Ein brukar heller den bilen ein har så lenge det er behov for det.

Så dette er eit tiltak som ikkje er målretta, og som i tillegg vil vere betydeleg inngripande for mange privatpersonar.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [10:14:44]: Eg vil ta opp det forslaget som Senterpartiet er med på.

Frank Edvard Sve (FrP) [10:14:56]: Forslaget om nullutsleppssoner er berre så grenselaust greinlaust som det går an å bli. Det er altså ein dårleg symbolpolitikk som verkeleg ikkje er gangbar i det heile teke.

Det er som er utgangspunktet, er at det ikkje er 30 pst. av bilparken i Noreg som er el per i dag. Det er langt mindre. Av nybilkjøpa er det rettnok rundt 90 pst., men det gjeld dei som har råd til å kjøpe seg ny elbil. Det store fleirtalet i landet her har altså eldre bilar som går på diesel eller bensin, og dei skal altså verte fjerna frå nullutsleppssonene i byane og skal ikkje få lov til å køyre inn i områda. Kva gjer ein då? Jo ein forskjellsbehandlar vanlege folk som ikkje har råd til å kjøpe seg elbil. Ein skal hindre dei tilgang til byane, mens ein skal premiere dei rikingane som har råd til å kjøpe seg ny elbil. Det går ikkje an å forstå at det er mogleg. Er det sosial politikk? Nei.

Når det gjeld tungbil og vareleveransar, kva er situasjonen der? Situasjonen er at det ikkje er realistisk for næringslivet å kjøpe elbil når det gjeld korkje varebilar eller tyngre bilar. I dag er det over dobbelt så dyrt å kjøpe ein lastebil eller distribusjonsbil med el kontra diesel – som har så reine Euro 6-motorar at dei faktisk reinsar lufta. Ein kunne ha tenkt seg at ein f.eks. kunne ha elsøppelbilar i byane. Ja, det kan ein, men dei er òg dobbelt så dyre som vanlege dieselsøppelbilar. Det er ikkje mogleg for næringslivet å få det til, samtidig som elvarebilar og distribusjonsbilar ikkje har halvparten av drivlengda kontra vanlege elbilar. Dei har mykje mindre rekkjevidde, og det er ikkje mogleg for næringslivet å ha dei bilane i drift.

Ein ønskjer her å innføre ein forskjellspolitikk. Ein ønskjer å innføre å skvise vanlege folk ut av byane, og det er heilt ubegripeleg å forstå at Høgre ønskjer å gå inn for noko sånt. Eg skal i alle fall love at med eit sterkt Framstegspartiet i ei ny regjering skal vi skrote denne høyringa så fort som det går an å skrote ho, når det kjem inn ei ny regjering. Det er altså forskjellsbehandling av folk, det å hindre vanlege folk i å kunne ferdast i byane, og at det er rikingane som kan kjøpe nye elbilar, som skal kunne ferdast i området. Det er ein politikk som Framstegspartiet definitivt ikkje kan vere med på.

Mona Fagerås (SV) [10:17:51]: Nå sitter det mange ungdommer på galleriet, og transport- og kommunikasjonskomiteen viser seg ikke fra sin beste side. Det som er trist og ubegripelig, er at flertallet stemmer imot denne saken.

Trafikk i de store byene skaper støv, støy og store klimagassutslipp. I Oslo utgjør veitrafikken eksempelvis mer enn 50 pst. av utslippene. Mange kommuner ønsker å bidra til å nå klimamålene og bekjempe lokal forurensning. Flere har bedt om at myndighetene skal gjøre det mulig for dem å innføre nullutslippssoner, men forhindres fra å gjøre det, slik dagens regelverk er innrettet.

Formålet med nullutslippssoner er å redusere klimagassutslipp og luftforurensning i byene, noe som kan bidra til lavere utslipp og bedre folkehelse. Nullutslippssoner kan være et godt virkemiddel i så måte, og kommunene er best egnet til å definere hvor og hvordan nullutslippssonene bør innrettes. Dette bør ikke være noe staten hindrer dem i å gjøre.

Så er det fint å observere at flere aktører i næringslivet også har tatt til orde for innføring av nullutslippssoner, da det er et virkemiddel som gjør at også de kan bidra til å fremme overgangen til nullutslippsløsninger i varetransporten.

Selv om salget av personbiler nærmer seg 100 pst. elektrisk, ligger vi langt bak målene vi har satt oss for elektriske varebiler og lastebiler. Nullutslippssoner for varetransporten kan bidra positivt. I arbeidet med lovforslaget bør det også legges til grunn at kommunene kan definere soner som bare gjelder varetransporten, dersom de ønsker det.

Så hører jeg fra representanten Gjelsvik at nullutslippssonene kan slå ut negativt ut for enkelte grupper. Nullutslippssoner som gjelder personbiler i områder som mangler et godt og rimelig kollektivtransporttilbud, vil være mindre aktuelt. I enkelte byer kan være mest aktuelt å innføre en nullutslippssone som kun gjelder vare- og nyttetransporten. Det er kommunene selv som er best egnet til å vurdere hva slags type nullutslippssone som best balanserer de lokale hensynene.

Vi i SV har tiltro til at kommunene i dialog med berørte aktører vil finne gode løsninger, og vi undrer oss over at partier som på andre saksområder tar til orde for lokalt selvstyre, ikke ønsker det når det gjelder et tiltak som flere kommuner ønsker.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [10:21:17]: Trafikken i de store byene våre skaper støy og støv, og det er åpenbart sånn at det står for en stor andel av klimagassutslippene. Transportsektoren må ta sin del av utslippskuttene, og det må flere virkemidler på plass. Kommunene, og jeg vil si særlig bykommunene, har en helt sentral rolle i det arbeidet.

Forslagsstillerne ber regjeringen så raskt som mulig legge fram et lovforslag som gir kommunene myndighet til å etablere nullutslippssoner der de ønsker det. Det er viktig for regjeringen at kommunene har tilstrekkelig med virkemidler for å kunne drive en ambisiøs klimapolitikk. Bykommuner har allerede i dag en relativt velfylt verktøykasse av virkemidler, med muligheter for fleksible takstsystemer i bompengepakker, så her er det også mer å gå på for byene.

Likevel vet jeg at nullutslippssoner er et verktøy byene ønsker seg. I en nullutslippssone vil tilgangen til et avgrenset område bli reservert for kjøretøy uten utslipp, det vil si kjøretøy som enten er elektriske eller går på hydrogen, eventuelt også biogass. Dette kan bidra til ytterligere utslippsreduksjoner i transportsektoren ved å fremme overgang til nullutslippsløsninger. Jeg vil si det særlig er et potensiale innenfor vare- og næringstransporten.

For snart tre år siden gjennomførte Statens vegvesen et utredningsarbeid som konkluderte med at det må et lov- og forskriftsarbeid til for at kommuner vil kunne få etablere og håndheve en helhetlig ordning med nullutslippssoner. Så langt har man ikke gått videre med et slikt arbeid, men det er viktig for regjeringen å lytte til byene. Jeg har derfor gitt Statens vegvesen i oppdrag å igangsette et lov- og forskriftsarbeid som skal gi kommunene mulighet til å opprette og håndheve nullutslippssoner. Da vil det være opp til hver enkelt kommune om de ønsker å innføre nullutslippssoner. En sone må være tilpasset lokale forhold og kan ha ulik utforming basert på lokale prioriteringer.

Det er formelle krav til et lov- og forskriftsarbeid, så dette vil ta litt tid, men Statens vegvesen er allerede i gang med arbeidet. Jeg tar sikte på at et lov- og forskriftsforslag kan sendes på offentlig høring så raskt som mulig.

Jeg er glad for at komiteen slutter seg til regjeringens vurderinger. Jeg vil komme tilbake til Stortinget når det foreligger et konkret forslag til lovendringer i denne saken.

Marte Mjøs Persen (A) [10:33:28]: Det er alltid et spørsmål hvor mye oppmerksomhet en skal gi innlegg som er lite nyanserte, til dels kunnskapsløse og harmdirrende, men når det gjelder nullutslippssoner, er det – som også representanten Fagerås har vært inne på – aktuelt f.eks. å innføre dette som en totrinnsrakett i flere byer. Det betyr at det ikke vil ramme vanlige personbiler, men det vil være et tiltak for å få ned utslippene fra varetransport.

Jeg vil videre si at jeg synes det er litt rart å legge til grunn at det er en menneskerett å ferdes i kjernen av bysentrum med forurensende biler. Mange byer har allerede i dag innført nullutslippssoner. Vi har vedtatt å holde gater og torg frie for ferdsel med bil, der det bare er anledning til å gå eller sykle, og det synes folk er en god ting.

Når det gjelder luftforurensing, er det svært skadelig for personer med astma. Hvem er det som har førsteretten? Barn som f.eks. har astma eller er utsatt for luftveisinfeksjoner, skades mye mer av luftforurensing fra biltrafikken enn det voksne gjør. Jeg tenker at det da er riktig av bypolitikerne også å vurdere hvilken rett de skal ha til å ferdes i det sentrale bysentrum.

Når det gjelder næringslivet, er de i stor grad positive. Vi har mange aktører innenfor varebilsegmentet, de som leverer varer til butikker i bykjernene, som allerede har ambisiøse mål hva gjelder nullutslippskjøretøy. Dette vil være en anledning til også å bistå i det å gi fart på den omstillingen av bilparken som er helt nødvendig.

Retten til å ferdes trygt og retten for små barn og andre som lider av luftforurensing, til å ferdes uten å bli skadet i luftveiene, setter vi veldig høyt. Det er byene selv som er de rette til å avgjøre hvilke soner dette skal gjelde.

Eirik Lae Solberg (H) [10:36:18]: Jeg er veldig glad for at samferdselsministeren varsler at han vil gi et sånt oppdrag til Statens vegvesen. I mange av byene våre er det en betydelig utfordring med dårlig luft. Trafikken kan også gjøre det vanskelig å få til gode byområder og gode bylivsområder.

Jeg håper at det vil være en viss fleksibilitet når byene skal innføre dette, og det opplevde jeg at samferdselsministerens innlegg gikk i retning av. Jeg kan som byrådsleder i Oslo fortelle at vi ikke er interessert i et totalforbud i hele byen. Vi ønsker fleksibilitet til å innføre dette i kanskje ett område av byen, kanskje to. For eksempel vil nok området innenfor Ring 1 være aktuelt med tanke på å innføre et sånt forbud. Det er heller ikke slik at vi ønsker å forby alle typer kjøretøy. I praksis er det ikke behov for å innføre en nullutslippssone for personbiler. Godt over 90 pst. av de som ferdes i dette området uansett, er elbiler.

Vi ønsker også en fleksibilitet i hva slags reaksjoner det skal være for den som bryter dette. Det er vanskelig å se for seg at man skulle hatt et totalforbud mot å kjøre inn i et område, det ville åpenbart gi håndhevingsutfordringer, men hvis noen velger å kjøre inn og parkere eller åpenbart blir observert der, kunne man f.eks. ha en avgift man betaler hvis man velger å benytte dette området.

Det har vi gode erfaringer med, f.eks. når det gjelder piggdekkavgiften vi har i Oslo. Det finnes vel andre byer som har tilsvarende. Da bruker vi virkemidler som gjør at vi får bedre byluft, men uten at det skaper enorme problemer for f.eks. varetransporten. De som først og fremst leverer varer i Oslo sentrum, vil nok helt sikkert tilpasse seg dette. Hvis det er noen som en sjelden gang er innom, kan det kanskje hende at de velger å betale avgiften en stund før de går over til mer miljøvennlig transport.

Jeg tror ikke man skal dramatisere dette. Dette er et godt virkemiddel som kommunene og byene ønsker seg, og jeg håper at det kan bli en realitet.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [10:38:31]: Til det siste innlegget: Det framstår her som om ein ser for seg at ulike kommunar i ulike delar av sin kommune skal kunne innføre veldig mange forskjellige typar verkemiddel for å redusere luftforureininga. Til det vil eg for det første seie at kommunane i dag har eit betydeleg handlingsrom når det gjeld tiltak for å regulere trafikken, om det er visse område ein ønskjer å avgrense trafikken i, og for det som går på å setje ned fartsgrenser.

Det vert vist til luftforureining. Noko av det som gjev mest luftforureining i trafikken i dag, er svevestøv. Det er viktig å bidra til å redusere det, og ein nemner piggdekkavgift og sånt noko, men det er jo ikkje det ein snakkar om når det gjeld nullutsleppssoner. Då er det ikkje snakk om at ein i så fall framleis skal kunne køyre der med diesel- og bensinbil eller varebilar. Då skal det vere eit forbod mot det. Det statsråden seier i sitt svar, er jo at den typen køyretøy skal ein ikkje kunne bruke der – ikkje at ein skal kunne regulere ved bruk av f.eks. avgifter, slik ein gjer med piggdekkavgift i dag, og som har bidratt til å redusere luftforureininga i ein by som Oslo.

Ein skal hugse på at det i den andre enden her er både privatpersonar og næringsdrivande som skal forhalde seg til dette. Dersom næringsdrivande som driv næringsaktivitet, ikkje berre innad i ein kommune, men på tvers av ulike kommunar skal forhalde seg til eit vell av forskjellige forbodsreguleringar og variantar av det, vert det krevjande. Det vert fordyrande.

Når det gjeld omstilling av varebilsegmentet, må ein ha nokre generelle nasjonale verkemiddel som bidrar positivt til den omstillinga. Det er trass alt snakk om eit langstrakt land der det er store behov for å knyte landet saman og å kunne bruke dei same køyretøya i ulike område. Då må vi ikkje gjere det sånn at ein må ha visse typar drivstoff eller drivlinjer for å kunne køyre i visse område i ein by.

Eirik Lae Solberg (H) [10:41:21]: Representantens Gjelsviks innlegg bar preg av en manglende tillit til at man i kommunene klarer å finne gode løsninger på dette. I byen jeg lever i, har vi tett dialog med nabokommunene om ulike virkemidler. Det hadde man i sin tid da man innførte piggdekkavgiften, som har betydd mye for luftkvaliteten i Oslo. Det har man hatt når man har innført bompenger, og vi vil selvfølgelig også ha det hvis man innfører en nullutslippssone.

Det er ikke snakk om veldig mange slags forskjellige typer virkemidler når det gjelder nullutslippssone. Vi ser egentlig for oss at det er snakk om én, kanskje to typer kjøretøy, et geografisk område, og så er det et virkemiddel, enten et gebyr eller en avgift, som i praksis vil måtte regulere dette. Jeg legger til grunn at samferdselsministeren vil gi kommunene den fleksibiliteten de ønsker å ha, når man innfører dette virkemiddelet på et eller annet tidspunkt.

André N. Skjelstad (V) [10:43:14] (ordfører for saken): Saken det handler om, er en utbedring av området på nordsiden av Oslo sentralstasjon, Vaterland og Grønland.

Komiteen har merket seg at forslagsstillerne peker på at Nylandsveien med tilførselsramper og rundkjøring ligger som et lokk over et byområde preget av store sosiale problemer og levekårsutfordringer, og videre at Nylandsveien og Nylandsbrua utgjør barrierer for god utvikling av nærområdet, selv etter at tidligere planer om et motorveinett ikke ble realisert.

Forslagsstillerne viser også til et samarbeid om reguleringsplan mellom Oslo kommune og Statens vegvesen, og mener det er behov for en tydelig bestilling fra Samferdselsdepartementet for å sikre oppfølging av denne. Komiteen visere videre til statsrådens svarbrev av 26. februar 2025, der statsråden understreker Nylandsbruas betydning for Oslo S-området, Ring 1 og Oslo bussterminal, samt dens rolle for kollektivtransport, nødetater og næringstrafikk.

I seg selv er det en tydeliggjøring av behovet. Venstre er medforslagsstiller, sammen med flere, og vi ber regjeringen ta initiativ til at Statens vegvesen legger fram en framdriftsplan som sikrer at Oslo bystyres ønske om å rive hele eller deler av Nylandsbrua kan realiseres.

Jeg tar opp forslaget på vegne av flere.

Frode Jacobsen (A) [10:45:17]: I min barndom og ungdom her i denne byen var det fullstendig utenkelig at man skulle kunne bade i sjøen i Bjørvika, for ved Akerselvas utløp lå Nylands mekaniske verksted, det var en enorm trafikkmaskin som sperret for ferdsel, og tilgjengeligheten var minimal. Sånn ca. midt på 1980-tallet lanserte mine partifeller i Gamle Oslo Arbeiderparti tanken om å bygge den nye operaen i Bjørvika. Motstanden var stor og kom fra alle kanter, men det ble jobbet aktivt og målrettet. 15. juni 1999 fattet Stortinget sitt historiske vedtak – den nye operaen skulle ligge i Bjørvika. Trafikkmaskinen ble borte, ingen savner den, og Operatunnelen ble et faktum. Det mange trodde var helt umulig, ble mulig.

Dette har forandret byen, og sjøen er tilgjengelig for alle. Bjørvika har blitt et område som er til glede for hele Norge, med den nasjonale Operaen, det nye Munchmuseet og et flott hovedbibliotek. Store byutviklingsgrep i Oslo og andre byer starter ofte med luftige visjoner, en haug med motforestillinger og mange argumenter om at det ikke er mulig å få til.

I arbeidet med å åpne byen, gjøre framkommeligheten for folk enklere, byen tryggere og mer trivelig må vi hele tiden lete etter neste steg. Å fjerne Nylandsbrua er neste viktige steg. Som medlem av Oslo bystyre i mange år er det en sak jeg har vært opptatt av lenge. Derfor er jeg glad for at det er startet et arbeid som ikke lar seg stoppe. Det er inngått avtaler, og samarbeidet mellom ulike relevante aktører er i gang – dette lar seg ikke stoppe. Jeg er glad for engasjementet, og entusiasmen synes å være ganske godt fordelt, også i et bredt partispekter.

For Arbeiderpartiet er det særlig to ting som er viktig i denne saken. Det ene er å rive deler av broen som vil tilgjengeliggjøre området for en helhetlig byutvikling på Grønland og Vaterland. Det andre er å få til økt aktivitet i området som ville være trygghetsskapende og kriminalitetsforebyggende. Særlig området under broen har vært et hinder for positiv utvikling, og dagens midlertidige situasjon er ikke god. Det er et arbeid på gang med tomter i nærheten som vil bidra positivt til å gjøre området på Grønland og Vaterland tryggere og triveligere.

Arbeiderpartiet er tilfreds med arbeidet som er i gang og glad for at statsråden vil komme tilbake til Stortinget med en nærmere tidsplan når viktige spørsmål har blitt mer avklart, slik statsråden skriver i sitt brev til Stortinget. For det er mange humper i veien, også denne veien, knyttet til løsninger for Bussterminalen, betydningen for avviklingen av trafikken rundt Oslo S og økonomien. Arealplanlegging handler om å kartlegge, klarlegge og avveie ulike hensyn opp mot hverandre.

Denne ballen ruller, det vil ta tid, og det er bare å glede seg til den dagen kommer da Nylandsbrua også vil være historie.

Eirik Lae Solberg (H) [10:48:30]: I fjor gjennomførte Oslo politidistrikt for første gang en egen trygghetsundersøkelse. Den viser at Oslo i all hovedsak er en trygg by, men dessverre ikke for alle, ikke overalt og ikke hele tiden. Grundig analysearbeid gjorde at politiet identifiserte sju områder i Oslo som har fått status som prioriterte områder. Et av dem er Grønland, som er området vi snakker om nå. At et område kjent for store utfordringer med kriminalitet, ligger bare et steinkast fra landets største politistasjon, må for øvrig være et paradoks for de representantene i denne sal som mener at det er antallet polititjenestesteder og ikke antallet politifolk som er viktigst for å redusere kriminaliteten.

Mye ligger allerede til rette for at Grønland skal kunne bli et populært sted å bo og oppholde seg. Her renner Akerselva, med Vaterlandsparken på den ene siden. På den andre siden har man Grønland torg, med sitt mangfoldige byliv. Men her går også Nylandsbrua, som er en etterlevning etter det som én gang var Norges mest trafikkerte veikryss, nemlig Bispelokket. Ved å rive Nylandsbrua vil områdets blå-grønne profil, med park, elv og grøntområder, for alvor komme til sin rett. Det vil gjøre Grønland tryggere og triveligere, fordi broen i dag utgjør et møkkete tak som inviterer til lyssky virksomhet, for å sitere Aftenposten.

Skiftende politiske flertall i Oslo bystyre har ønsket at staten skal engasjere seg i Nylandsbrua, uten at noe har skjedd. Den 1. februar i år ble det imidlertid enighet om at Statens vegvesen og Oslo kommune skal samarbeide om en behovsanalyse, med vurderinger av mulige alternativer. Den skal være ferdig innen 1. oktober i år.

Et første viktig skritt for å finne en god løsning for Vaterland, Grønland og Oslo S-området er dermed tatt. Forhåpentligvis er det begynnelsen på slutten for Nylandsbrua. Samtidig er jeg urolig for at den lille framdriften vi nå har fått, lett kan stanse opp hvis ikke Stortinget og regjeringen er tydelige på hva resultatet skal være. Statens vegvesen må, i samråd med kommunen og utbyggerne i området, lage en framdriftsplan som sikrer riving av hele eller deler av Nylandsbrua. Bidrag fra utbyggerne må stå for en viktig del av finansieringen.

Jeg vil spesielt oppfordre representantene fra Arbeiderpartiet – representanten Frode Jakobsen hadde nettopp et utmerket innlegg om viktigheten av å fjerne hele eller deler av broen – om å stemme for det forslaget som Høyre står inne i. Det vil være helt i tråd med det Arbeiderpartiet i Oslo lenge har lovet innbyggerne i denne byen, som representanten Jacobsen akkurat redegjorde for. Hvis de stemmer imot, blir det litt som øvelsen «tilløp uten hopp». Vi trenger å få et flertall som tydelig angir en retning for hva som skal være resultatet.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [10:51:36] (leiar i komiteen): Det er særdeles viktig at ein òg frå staten si side, i samarbeid med kommunane, bidreg til ei positiv byutvikling i ulike delar av f.eks. Oslo, som vi snakkar om her, men òg i andre byar. Det å bidra til ei positiv byutvikling i området rundt Oslo S, Vaterland og Grønland er viktig i så måte.

I den delen av byen har det skjedd viktige grep over tid, som òg representanten Jakobsen viste til. Det at ein fekk vedtak om operaen i Bjørvika i si tid, noko som bl.a. dåverande kulturminister Anne Enger Lahnstein, frå Senterpartiet, var ein viktig bidragsytar til å lande, har ikkje berre bidrege til at ein har ein flott opera der, men òg bidrege til at ein har fått ei heilt anna utvikling i området rundt Bjørvika og fått heilt andre transportløysingar og vegsystem enn ein hadde tidlegare. Det er sjølvsagt viktig å sjå på korleis ein kan bidra framover òg.

Vi i Senterpartiet har veldig stor forståing for det som Oslo bystyre og andre har teke til orde for, om behovet for fjerne delar av eller heile Nylandsbrua for å bidra til byutvikling. Dei utfordringane som òg andre her har snakka om, bl.a. knytt til kriminalitet og eit byrom som ikkje er slik som ein ønskjer å ha det, er gode grunnar for å ta grep.

Eg synest det er positivt at ein har kome til ein prosess der Statens vegvesen og Oslo kommune, ved bymiljøetaten, har signert ein avtale om å sjå på kva slags moglegheiter det er for utvikling av byområdet og byromma i det området vi no snakkar om.

Eg vil vise til det både statsråden og Statens vegvesen har peikt på når det gjeld den viktige rolla vegsystemet i området har. Ein er tett på både Oslo S og Bussterminalen, og det er òg viktig for å binde saman vegsystemet når det gjeld både kollektivtransport og vegtransport. Så når det gjeld kva slags løysingar ein landar på, i kva slags rekkefølgje ting skal gjerast, er det viktig at ein utgreier det grundig, at det er god dialog, og at ein sørgjer for å teke vare på framkommelegheit og beredskap òg når ein ser på ulike løysingar.

Eg tek opp forslaget Senterpartiet er ein del av.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [10:54:41]: Det er en sak med flere tiårs historie vi behandler i dag. I 20 år har det vært et politisk ønske om å rive Nylandsbrua, som er et kroneksempel på en feilet, bilbasert byplanlegging. Oslo bystyre vedtok i 2012 å jobbe for å bygge om og ned veisystemet og åpne Akerselva. Offentlig arealplanlegging begynner først nå i 2025. Statens vegvesen har nå inngått et forpliktende samarbeid med Oslo kommune. Her har altså Vegvesenet forpliktet seg til det samarbeidet etter at dette forslaget ble fremmet, noe som viser betydningen av et samlet politisk press fra både kommune og stat.

Det er kanskje lett for både Stortinget, Statens vegvesen og andre statlige etater å se på både bussterminalen, Oslo Sentralstasjon og veinettet rundt som først og fremst et samferdselsknutepunkt, og det er kanskje sånn mange andre folk i landet også opplever det, men dette området er tross alt så mye mer. Det er på mange måter Oslo bys hjerte. Her bor det masse folk, her lever og leker barn, her drives det næringsvirksomhet, og her samles folk fra hele byen. Dagens situasjon er rett og slett ikke god, som også representanten Jacobsen fra Arbeiderpartiet sa.

I Oslo jobber vi nå sammen for å få en bedre og tryggere by, på tvers av partiene. SV og Høyre er ikke alltid enige om hva det innebærer i praksis, men her er hele Oslo enig. Nylandsbrua må bort så Grønland og områdene rundt kan utvikles videre. Derfor vil jeg også slutte meg til representanten Lae Solberg – også byrådsleder i Oslo – sin oppfordring til Arbeiderpartiet om å stemme for vårt forslag, for planprosesser tar tid, men de kan altså ta evig lang tid dersom ikke den reelle viljen for å finne løsninger er til stede. Storting og regjering må gi klar beskjed til Statens vegvesen om at Nylandsbrua skal fjernes. Grønland og hele hovedstadens hjerte kan bare fortsette å utvikles dersom staten og kommunen jobber på lag og sikrer god framdrift sammen.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [10:57:28]: Nylandsbrua er en sentral del av veisystemet knyttet til Oslo S-området og en viktig forbindelse for Ring 1 over sporområdene på Oslo S, med tilkobling til Oslo bussterminal. Nylandsbrua sikrer i dag framkommelig trasé for nødetater, kollektivtransport og næringstransport i sentrum. I tillegg er Ring 1 omkjøringsvei for E18 Operatunnelen. Deler av broen er riksvei, deler av broen er kommunal vei.

Området rundt Nylandsbrua, Oslo S og bussterminalen er Norges største knutepunkt. Det er viktig at stasjonen henger godt sammen med byen, og at den har forbindelse i flere retninger for kollektivreisende, gående og syklende. Det er derfor viktig at tiltak ikke begrenser kapasitet for togene og dermed også togtilbudet. Det er også et knutepunkt for kollektiv og viktig i beredskapssammenheng.

Jeg er enig i at det er behov for en helhetlig løsning for området rundt Oslo Sentralstasjons nordside og Nylandsbrua. Som flere her sikkert kjenner bedre til enn meg, er det gjennomført mange utredninger om utviklingen av byområdet og gatesystemet rundt Oslo S. Statens vegvesen har nå inngått en avtale med Oslo kommune om å se på muligheten for å utvikle byrommene samt statlig og kommunalt veinett på østsiden av Oslo S. Andre berørte interesser skal selvfølgelig også involveres. Arbeidet er satt i gang og skal være ferdig til høsten.

Jeg vil måtte komme tilbake til Stortinget med en framdriftsplan for iverksetting av tiltak når partene har kommet fram til gode løsninger som ivaretar partenes interesser i området. Jeg merker meg at flertallet i komiteen støtter det.

I påvente av en helhetlig løsning mener jeg at gjennomføring av enkelte mindre tiltak vil kunne bidra til å gi området et lite løft på kort sikt. Derfor har jeg bedt Statens vegvesen om innenfor riksveidelen å se nærmere på slike mindre strakstiltak, og også iverksette slike tiltak. Jeg har også bedt Statens vegvesen om å avklare med Oslo kommune om kommunen vil vurdere lignende tiltak.

Statens vegvesen opplyser at de har satt i gang arbeid. Det innebærer belysning, maling, oppgradering av trapp og generell opprydding. Det jobbes også med å få på plass en kostnadsvurdering av de tiltakene som skal utføres. Når det er avklart hvilke slike tiltak Statens vegvesen skal gjennomføre, og hvordan, vil de gå i dialog med bymiljøetaten i Oslo kommune.

Marius Arion Nilsen (FrP) [11:24:10] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke for det gode samarbeidet i komiteen. Dette er en av veldig mange saker vi har i energi- og miljøkomiteen, og den er blitt bra gjennomgått, som alle andre saker.

Det er et representantforslag fra Senterpartiet om Statkraft og mer vannkraftutbygging vi her i dag skal behandle, og det omhandler nasjonal kontroll over vannkraften, og senere andre naturressurser, som er en viktig del av historien om det moderne Norge. Konsesjonslovene som ble innført på 1900-tallet, har vært avgjørende for å sikre nasjonal kontroll over naturressursene, og lovene ble utformet for å hindre utenlandsk dominans og sikre at ressursene skulle komme det norske folk til gode, bl.a. gjennom krav om hjemfall.

Komiteen vil påpeke at Statkraft er et aksjeselskap som er 100 pst. eid av staten gjennom Nærings- og fiskeridepartementet og er et såkalt kategori 1-selskap, noe som innebærer at de styrer etter mål om høyest mulig avkastning over tid innenfor bærekraftige rammer. Kjernevirksomheten i Statkraft dreier seg om vannkraft, og samtidig har selskapet utvidet til å inkludere andre energiformer som vindkraft, solkraft og fjernvarme. Videre har de utvidet sitt virke med tilstedeværelse i over 20 land. Dette vil jeg komme inn på i mitt senere innlegg.

Forslagene fra Senterpartiet får ikke flertall. Det er forslag som spenner fra å omklassifisere Statkraft fra et kategori 1-selskap til et kategori 2-selskap, til mindre omfattende forslag som går ut på å flytte saksbehandlingen av småkraft ut til regionkontorer, og flere forslag som handler direkte om eierskapsutøvelsen overfor Statkraft.

Flertallet i komiteen påpeker at flere av forslagene her vil bryte med vedtatte eierskapsprinsipper, og slik forslagene foreligger i dag, er det ingen som får flertall. Snarere er det et stort flertall som står inne i innstillingen om å avvise vedtaket.

Med dette ønsker jeg debatten velkommen og tar opp de forslagene Fremskrittspartiet er med på.

Linda Monsen Merkesdal (A) [11:26:45]: Småkraft spelar ei viktig rolle i den norske kraftmiksen og bidreg med om lag 12 TWh årleg. For Arbeidarpartiet er det ei klar prioritering å sikra stabile og føreseielege rammevilkår for småkraftprodusentane. Dette er avgjerande for at me skal kunna vidareutvikla bransjen, oppretthalda eit sterkt kompetansemiljø og sikra trygg og rimeleg straum til både folk og næringsliv.

Vi står overfor ei tid der behovet for rimeleg, stabil og føreseieleg kraftforsyning er større enn nokon gong. For Arbeidarpartiet er det difor eit mål med utbygging og oppgradering av kraftproduksjon, og at det skjer på ein rask og smidig måte. Me meiner at kraftressursane er eit fellesgode som skal koma heile samfunnet til gode, og me har ansvar for å sikra at dei blir forvalta på ein måte som styrkjar både velferda og den norske konkurransekrafta.

Statkraft er ein hjørnestein i norsk kraftforsyning, med om lag ein tredjedel av den totale kraftproduksjonen. Selskapet er Noregs største produsent av både vass- og vindkraft og har dei siste åra levert betydelege verdiar til staten gjennom skatt og utbytte på rundt 140 mrd. kr dei siste fem åra. Regjeringa Støre har vore tydeleg på at statens eigarskap i Statkraft skal sikra langsiktig verdiskaping og berekraftig utvikling.

Forslagsstillarane ønskjer bl.a. å gi staten ei meir aktiv rolle i Statkrafts operative avgjerder, men bryt ikkje det med prinsippet om god eigarstyring? Det er eit prinsipp som skal understreka skiljet mellom eigarens og styrets ansvar – eit breitt anlagt verkemiddel som skal styrkja heile kraftsektoren framfor å gje særskilde pålegg til enkeltaktørar, noko som igjen kan skapa uføreseielegheit.

Arbeidarpartiet står fast på ein sterk, offentleg forankra kraftsektor bygd på ryddige rammer og trygg og ansvarleg politikk. Det er heilt avgjerande for å sikra kraft til både folk og industri i åra som kjem.

Gro-Anita Mykjåland (Sp) [11:29:18]: Senterpartiet har alltid ment at nasjonal kontroll over vannkraften, og senere andre naturressurser, har vært selve ryggraden i Norges ressursforvaltning og industrielle utvikling.

Det var vannkraften som bygde Norge – kraften som gjorde det mulig å etablere industri, bosetting og arbeidsplasser i hele landet. Mellom 1945 og 1990 ble det bygd over 400 store vannkraftverk her i landet. Det sikret ikke bare stabil strømforsyning, det ga verdiskaping og utvikling i lokalsamfunn over hele Norge.

I dag er om lag 90 pst. av vannkraften offentlig eid, og Statkraft alene står for en tredjedel av produksjonen. Dette er et statseid selskap med et særskilt ansvar. Derfor er det på høy tid at vi stiller spørsmålet: Er Statkraft fortsatt rigget for å tjene det norske samfunnets interesse? Statkraft er i dag et aksjeselskap heleid av den norske stat, men kjernevirksomheten, som er norsk vannkraft, er blitt skjøvet i bakgrunnen til fordel for ambisiøse satsinger i utlandet. Samtidig står det norske kraftsystemet overfor store, store behov for ny produksjon og flere effektoppgraderinger.

Senterpartiet mener det må gis et tydelig signal om at Statkraft igjen skal ha norsk vannkraft som sin førsteprioritet. Det betyr bl.a. at regjeringen må instruere Statkraft om å sette ambisiøse mål for utbygging og oppgradering. I dag er Statkraft plassert i kategori 1 i statens eierskapsmodell, altså med mål om høyest mulig avkastning, men Statkraft bør også være et verktøy for å sikre rimelig og forutsigbar energi til folk og næringsliv i Norge. Derfor foreslår vi å flytte Statkraft til kategori 2, der også sektorpolitiske hensyn veier tungt.

Vannkraft krever store investeringer og har lang avkastningshorisont. Da kan vi ikke møte disse prosjektene med samme økonomiske krav som for kortsiktige investeringer. Senterpartiet mener at avkastningskravet for norsk vannkraft må ned, og at Statkraft ikke skal prioritere nye utenlandsinvesteringer før alle lønnsomme norske prosjekter er vurdert og gitt tilstrekkelig kapital.

Vi må også sørge for at gitte konsesjoner faktisk brukes. I dag ser vi at mange konsesjoner blir liggende ubenyttet i årevis. Det kan vi ikke akseptere i en tid med både kraftmangel og høy pris. Vi foreslår derfor kortere utbyggingsfrister og at teknisk-økonomiske rapporter skal overleveres myndighetene dersom fristen utløper. Det vil spare tid og penger og redusere risikoen for andre aktører som ønsker å bygge ut.

Norge har behov for rimelig, trygg og stabil strøm. Det er helt nødvendig å ta grep nå for å svare på behovet for mer kraftproduksjon i Norge. Nå må vi bruke Statkraft mer aktivt til å bygge landet videre.

Gro-Anita Mykjåland (Sp) [11:32:26]: Ja, det vil hun.

Sofie Marhaug (R) [11:32:46]: I dette representantforslaget fra Senterpartiet mener Rødt den ene halvparten er veldig bra og den andre veldig dårlig. For å begynne med det som er bra, og som vi er med på å foreslå i innstillingen: Det er veldig bra at Senterpartiet vil ta større demokratisk kontroll over Statkraft og bruke Statkraft mer samfunnsmessig og ikke bare ut fra rent kommersielle interesser. Det er bra og nødvendig. Kraftproduksjon og -distribusjon er helt grunnleggende infrastruktur og beredskap. Dette dreier seg ikke om en hvilken som helst vare.

For å ta et ekte eksempel: Å produsere og eksportere over evne, slik Statkraft gjorde vinteren 2021–2022, går på bekostning av forsyningssikkerheten vår. Da hadde vi trengt sterkere demokratisk styring og kontroll over dette statseide selskapet. Det er bakgrunnen for at Rødt er med på forslagene nr. 3 og 4.

Så til den halvparten av representantforslaget som er dårlig. Det er fordi Senterpartiet vil bruke Statkraft til å presse på for økt kraftutbygging. Det skremmer meg. Hadde disse forslagene bare handlet om oppgradering av eksisterende kraftverk, kunne vi støttet dem, men de handler om helt ny kraftproduksjon. Da vet jeg at det er to alternativer som er nærliggende. Det er enten å gå løs på vernede vassdrag, eller å bygge ut enda mer naturødeleggende vindindustri. Det er feil medisin i en tid der naturen bygges ned bit for bit.

Heller ikke såkalt småkraft – som ikke kan magasineres – er riktig medisin. Småkraft er også bit for bit-nedbygging, og det er ikke engang særlig effektiv bit for bit-nedbygging. NRK har beregnet at de store kraftverkene leverer fem ganger så mye strøm som de små for hver kilometer elv som legges i rør. I tillegg vet vi, fra avsløringer i Dagens Næringsliv, at for 250 av norske småkraftverk kan eierskapet spores tilbake til skatteparadiser. De er ikke offentlig eid. Vi selger som regel et lite stykke Norge når vi åpner opp for flere småkraftverk.

Dette er grunnen til at Rødt fremmer flere forslag i denne saken, for å stramme inn og regulere småkraft bedre. Når det ifølge Miljødirektoratet er slik at 55–60 pst. av den inngrepsfrie naturen i Norge har blitt bygget ned på grunn av kraftutbygging de siste fem årene, er det egentlig på overtid å sette ned foten. Med dette er Rødts forslag i saken fremmet.

Ola Elvestuen (V) [11:36:00]: Venstre støtter ingen av forslagene i denne saken. Vi er selvfølgelig for – og stolte over – den utviklingen vi har hatt av norsk vannkraft gjennom mange, mange år, og dette er også noe vi skal være stolte av framover, men jeg ser ingen grunn til å gå inn i de endringene som Senterpartiet foreslår i denne saken. Jeg ser ingen grunn til å begynne med den detaljstyringen av Statkraft som man her legger opp til.

Statkraft har i dag en målsetting innenfor kategori 1, med mål om høyest mulig avkastning, og de bidrar også med store inntekter til staten fra både skatt og utbytte. Vi mener at de forslagene som Senterpartiet her foreslår, for det første ville være et brudd på alle statens styringsprinsipper, med den rollefordelingen vi trenger å ha mellom eier, styre og ledelsen i selskapet. Det gir også en veldig stor uforutsigbarhet når dette kommer inn som et Dokument 8-forslag fra siden, og er ikke noe som vi ønsker å gå inn på.

Dette er et statseid selskap som bygger ut ny fornybar energi, bidrar til næringsutvikling og er et grunnlag for klimagassreduksjoner og en samfunnsutvikling, så fra Venstres side kommer vi ikke til å gå inn på noen av disse forslagene. Statkraft har en rolle. De må selvfølgelig, som øvrige selskaper, jobbe innenfor lover og regler og de målsettinger som staten setter. De jobber jo nå innenfor både vannkraft, vindkraftutbygging, solenergi og fjernvarme. De gjør det i Norge, men har også en internasjonal rolle som er vesentlig. Det er vel den største eieren av vindkraft, bl.a. i Tyskland, så vidt jeg vet, og bidrar også der internasjonalt.

Så fra vår side kommer vi ikke til å gå inn på noen av de forslagene som er i denne saken, og mener at dette ikke burde vært levert.

Lars Haltbrekken (SV) [11:38:39]: Ny fornybar kraftproduksjon er svært viktig for å få kuttet utslipp av klimagasser. Noe av det viktigste og raskeste vi kan gjøre, er å oppgradere de vannkraftverkene som vi allerede har. Vi ser at det skjer en del steder nå, men det er fortsatt mulig å hente ut flere terawattimer på å utnytte de allerede utbygde vannkraftverkene bedre.

Vi mener også at man i visse tilfeller kan utvide noen av de eksisterende vannkraftverkene, der det ivaretar viktige miljøhensyn.

Så er vi med på et forslag om å være mer restriktive på utbygging av småkraft. Vi har sett at summen av de mange småkraftutbyggingene kan bli alvorlig for naturen. Vi har også sett at de utredningene som gjøres i forbindelse med den type utbygginger i mange tilfeller kan være mangelfulle. Jeg har selv erfaring fra den tiden jeg var leder av Naturvernforbundet, og vi fikk laget noen tilleggsutredninger til diverse småkraftutbygginger. Disse tilleggsutredningene viste at det var større og flere naturverdier i og langs vassdragene hvor det skulle bygges ut, enn det utbyggerne selv hadde lagt til grunn. Med de tilleggsopplysningene, eller tilleggsutredningene, ble da også flere av utbyggingene stoppet som en konsekvens av det. Men oppgradering – og i visse tilfeller også utvidelse – er noe vi mener Statkraft bør ta et større ansvar for.

Statsråd Cecilie Myrseth [11:40:58]: Takk for at vi får nok en debatt om det viktige selskapet Statkraft her i salen. Da begynner jeg med å vise til brevet til komiteen, hvor både mine og energiministerens vurderinger av de konkrete forslagene ligger.

Nasjonal kontroll over vannkraften er godt ivaretatt gjennom både regulering og eierskap. Det er viktig for regjeringen å bidra til tiltak som kan legge til rette for både lavere priser, forutsigbarhet og ikke minst økt kraftproduksjon, og regjeringen har i flere runder kommunisert forslag knyttet til det. For oss er det viktig med brede virkemidler som kan gi gode effekter, omfatter mange og gir god ressursutnyttelse, heller enn særskilte føringer for enkeltaktører.

Statkraft er Norges største kraftselskap og Europas største fornybarprodusent, og i den siste femårsperioden har de bidratt med 140 mrd. kr til statskassen gjennom utbytte og skatt. Den norske vannkraften er kjernen i Statkrafts virksomhet, og staten er eier i Statkraft for å eie norske vannkraftressurser og opprettholde et ledende energiselskap med hovedkontorfunksjoner i Norge. Statens mål som eier av Statkraft er høyest mulig avkastning over tid, innenfor bærekraftige rammer, og Statkraft har annonsert omfattende planer for investeringer i Norge, bl.a. for vedlikehold og oppgraderinger. Selskapet er også den viktigste kraftleverandøren til norsk industri.

Rammen for statens eierpolitikk framgår av eierskapsmeldingen som ble lagt fram da også Senterpartiet var i regjering, og den fikk bred politisk tilslutning. Det er styrene som har ansvaret for selskapets drift, og statlig eierskap skal ikke urettmessig medføre andre konkurransevilkår. Hensyn som ikke er begrunnet ut fra statens mål som eier, skal fremmes ved bruk av andre virkemidler enn statlig eierskap. Videre setter også EØS-avtalen, statsstøtte og selskapsretten rammer for hvordan både staten som eier og selskapet kan agere.

Forslagene til vedtak som omhandler Statkraft, vil medføre vesentlige brudd på rollefordelingen som følger av selskapslovgivningen og statens eierprinsipper. Forslagene bygger heller ikke opp under statens mål som eier. I tillegg innebærer forslagene også et grunnleggende brudd på den modellen vi har i dag for omsetning av kraft, for da måtte en enkeltaktør i så fall agere på en helt særskilt måte på instruks fra staten i et konkurranseutsatt marked, med de konsekvensene det har.

Det er også bakgrunnen for at min klare vurdering er at Stortinget ikke bør be regjeringen gjennomføre disse forslagene.

Marius Arion Nilsen (FrP) [11:53:17]: Fremskrittspartiet deler flere av bekymringene om statens heleide kraftselskap, Statkraft, men vi mener at løsningene som presenteres her, ikke er presise og ikke er riktige. Vi ønsker å ivareta eierskapsstyringen, men vi ønsker gjerne et styringsmandat som dreies litt, for selv om utenlandsinvesteringene har bidratt med omtrent 140 mrd. kr gjennom skatt og utbytte til den norske stat de siste fem årene, mener vi, og registrerer vi også, at fokuset på norske hjemlige forhold er blitt mindre.

Tilgang på rikelig med ren og rimelig kraft skal fortsatt være et norsk konkurransefortrinn, og der er Statkraft instrumentell. Vi ønsker mer vannkraftutbygging, og vi deler intensjonen i flere forslag. Vi ser gjerne at Statkraft bruker penger på det kontra å jakte grønne satsinger, som i stor grad er ulønnsomme og subsidiekrevende, og som i stort monn kollapser.

Det som også er litt bekymringsfullt, er å se hvordan Statkraft har organisert seg. Med en omorganisering i konsernledelsen med konsernområder de siste årene, gikk det fra å ha Norge som et eget forretningsområde til å ha forretningsområdene verden, Europa og Norden. Det viser litt av prioriteringene i selskapet når man tar ut det som egentlig skulle vært hovedmarkedet som et eget område.

Like bekymringsfullt er det som jeg tok opp også i replikkrunden min med statsråden, med at lønnsutgiftene er gått til himmels. Man har mer enn en dobling av antall ansatte, man har nesten en tredobling av lønnsutgiftene, og så har man nesten ingen økning i kraftproduksjonen, spesielt målt mot den ekstreme økningen man her ser. Det stiller vi store spørsmål ved.

Det er også en del positive toner å få fra selskapet. Ny Statkraft-sjef Birgitte Vartdal har satt bremsene på for flere planer, redusert aktiviteten på havvind og hydrogen, og redusert på flere områder der det er store kostnader forbundet, og der man også ser at naboland og andre aktører setter bremsene på. Fremskrittspartiet heier på at man har forretningsmessige vurderinger og begrunnelser for investeringene man tar. Det kan ikke bare være på lykke og fromme i forhold til ukritiske grønne satsinger uten skikkelig forretningscase og uten skikkelig gjennomtenkte planer for det.

Når det er sagt, støtter Fremskrittspartiet kun to av forslagene her i dag. Vi ønsker en fortgang i småkraftverk. Det treffer ikke Statkraft direkte, men vi ønsker å se på om en kan flytte Norges konsesjonsbehandling av småkraft til regionale kontorer. Vi støtter også at teknisk-økonomiske rapporter overgis til andre kraftprodusenter for fortgang.

Marit Arnstad (Sp) [11:56:42]: Senterpartiet er en stor tilhenger av et aktivt eierskap i de statseide selskapene. Det er selskaper som er eid av fellesskapet, forvalter fellesskapets ressurser og skal bidra til å oppnå viktige målsettinger for samfunnet. Statkraft er ikke noe unntak. Selskapet baserer sin virksomhet på våre felles ressurser, de utnytter våre vann- og vindressurser og høster grunnrente av det. Selskapet skal drives effektivt, og overskuddet skal tilbakeføres til det norske folk.

Selskaper som skaper store verdier på vegne av samfunnet, må også tåle debatt, og eierskapsprinsipper kan ikke bare være en unnskyldning for å holde ting på armlengdes avstand. Denne serviliteten og formalismen omkring eierskapsprinsipper er noe helt annerledes enn jeg har møtt i politikken de siste 30 årene. I mange sammenhenger har Arbeiderpartiet og Senterpartiet stått sammen og diskutert spørsmål om aktivt eierskap i de statlige selskapene, men i dag er det slik at den serviliteten og formalismen gjør alle pene ord fra Arbeiderpartiet om aktivt eierskap til ganske hule utsagn.

Riksrevisjonens rapport fra november i fjor, om bonusordninger i selskaper med statlige eierandeler, viste at Statkraft har de høyeste bonuskostnadene til ledende ansatte av alle de statseide selskapene i perioden 2015–2023. Det var ingen sammenheng mellom selskapets avkastning og bonusene til ledelsen i den perioden, og den gjennomsnittlige årlige opptjente godtgjørelsen for ledende ansatte i Statkraft er langt over nivåene i Petoro og Gassco. Sjøl om statsråden mener at det eneste viktige eierformålet for staten er høyest mulig avkastning, burde en slik utvikling bekymre Arbeiderpartiet og statsråden, for det tapper selskapet for det overskuddet som skal gå tilbake til samfunnet.

Jeg må si at det er grunnlag for å spørre hva Arbeiderpartiet faktisk mener med aktivt eierskap og lønnsmoderasjon i de statseide selskapene. Etter alle solemerker er Arbeiderpartiets aktive styring bare en videreføring av et passivt eierskap, og det handler altså kun om å fraskrive seg ansvaret her i salen og samtidig si at det eneste målet er høyest mulig avkastning. Det er ingen vilje til systemdebatt om hvorvidt det er noe man kan gjøre for å forbedre eller endre systemet knyttet til statsselskapene. Når Arbeiderpartiets landsmøte nå igjen har vedtatt at de vil forsterke moderasjonslinja, er det iallfall et vedtak som det ikke er grunn til å ha stor tiltro til.

Jeg vil bare slå fast at det å kunne ha en debatt om Statkrafts rolle er verken uansvarlig eller utidig, det er helt legitimt, og det er helt nødvendig for ressurser som samfunnet og staten eier i fellesskap.

Himanshu Gulati (FrP) [12:00:29] (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg takke komiteen for samarbeidet.

Dette er en proposisjon som adresserer de økte tilfellene av vold og uro som vi har sett i norske klasserom. Proposisjonen foreslår å innføre lovregler om ansattes adgang til å bruke fysisk inngripen dersom det er for å avverge at noen blir utsatt for psykiske krenkelser, slik som mobbing, trusler og trakassering, eller dersom noen ødelegger eller vesentlig forstyrrer opplæringen for andre elever.

Komiteen står samlet bak de tiltakene som foreslås i proposisjonen. Så er det også noen andre forslag som får flertall, som handler om kompetansehevingstiltak og utarbeidelse av veileder. Jeg vil i den sammenheng, på vegne av Fremskrittspartiet, orientere om at Fremskrittspartiet også vil stemme for innstillingens punkt B I. Vi hadde ikke gått inn i dette i komiteen, da vi trodde at B II ivaretok det som står i B I, men vi ser at de er litt ulike, så jeg melder om at vi støtter begge deler.

Så vil jeg på vegne av Fremskrittspartiet uttrykke stor bekymring for den situasjonen som vi har sett de siste årene, med økt vold og trusler. En av fire lærere i grunnskolen sier nå at de er utsatt for vold og trusler. Vi har over 100 meldinger om avvik hver eneste skoledag, og vi hører en del bekymringsfulle historier fra hele landet. Vi mener at dette har krevd tiltak. Vi har fremmet en rekke tiltak de siste årene, som alle har blitt nedstemt, med unntak av ønsket om mer statistikk. Vi mener at vi ikke har sett nok handlekraft når det gjelder nødvendige tiltak.

Det er bra at denne proposisjonen kommer. Det også bra at det kom en proposisjon som ga lærerne mulighet til å gripe inn i farlige situasjoner, men det er etter vår mening nødvendig med en rekke andre tiltak for å hindre at de kommer i disse farlige situasjonene. Både skole–hjem-samarbeid, det å gi lærerne mer myndighet til å være sjef i klasserommet, det å innføre bl.a. innsatsteam på sterkt belastede skoler, og det å ha faste rutiner på hvordan vi reagerer på ulike hendelser, er ting som hadde gitt effekt. Vi ser også at noen steder i landet har de klart å snu trenden fra økning til nedgang. Jeg vil trekke fram bl.a. Bergen, hvor noen av de tiltakene som jeg nå har nevnt, er blitt innført og har snudd trenden.

Fremskrittspartiet har en rekke forslag, men jeg kommer til å ta et eget innlegg hvor jeg redegjør for disse og fremmer disse.

Øystein Mathisen (A) [12:03:36]: Arbeiderpartiet fører en skolepolitikk for en trygg og god skolehverdag for alle barn og unge. Derfor har vi lagt fram disse endringene i opplæringsloven og privatskoleloven som gir skolene bedre verktøy og rutiner for å beskytte elevene mot mobbing, trusler og trakassering. Det handler om å sikre et godt læringsmiljø, der både elever og ansatte føler seg trygge – hver eneste skoledag.

Endringene vi har foreslått, åpner for at ansatte – som siste utvei – kan bruke fysisk inngripen for å beskytte elever mot psykiske krenkelser og vesentlige forstyrrelser som forhindrer et godt skole- og læringsmiljø. Vi mener dette er nødvendig i noen situasjoner, men det må alltid skje under strenge vilkår og med klare rammer. Fysisk inngripen skal være siste utvei, og det må gjennomføres på en måte som ivaretar elevenes rettssikkerhet. Vi har tillit til at lærere og andre yrkesgrupper i skolen kan praktisere dette på en god måte.

Skolen må alltid være et sted der elevene føler trygghet for hvordan de blir møtt av voksne. Derfor legger vi stor vekt på at ansatte må ha nødvendig kompetanse, gode rutiner og tilgang på veiledning i krevende situasjoner. Det er avgjørende for at tiltakene som tas i bruk, er faglig forsvarlige og står i forhold til situasjonen.

Disse endringene er viktige for å klargjøre hva som er ansattes muligheter i svært vanskelige situasjoner i skolen. Mange har følt på en utrygghet for akkurat dette. Det har vi nå ryddet opp i. Vi har kommet med to lovendringer, som vi har fått på plass: et tydelig regelverk med fokus på forebygging, dokumentasjon og meldeplikt i ettertid. Dette gir skolene et bedre grunnlag for å skape trygge rammer for alle sammen i skolesituasjonen.

Nå er det viktig at regelverket følges tett opp. Vi må evaluere hvordan dette fungerer i praksis, og sørge for at hensikten med lovendringen – at elevene skal være trygge, og at lærerne skal ha et godt arbeidsmiljø, og at vi skal få et bedre læringsmiljø – faktisk oppnås.

For Arbeiderpartiet er en trygg skole en forutsetning for at vi skal ha elever som lærer, og som trives i fellesskap. Dette er vårt ansvar, og det skal vi sikre.

Margret Hagerup (H) [12:06:11]: Mange som jobber i skolen, beskriver det som givende, men også utfordrende. Ingen dager er like. Elevene kommer med ulike talenter, ulik bakgrunn og ulike faglige og sosiale forutsetninger. Skolen skal bidra til at elevene kan mestre livet og arbeidslivet, og spiller en viktig rolle i å utjevne forskjeller. Skolen skal være en trygg arena for læring.

De fleste lærere møter daglig elever de har et godt og nært forhold til. De blir også viktige forbilder for mange av elevene sine. Likevel vet vi at mange lærere møter frustrerte, grenseløse og utagerende elever. Flere melder om slag, trusler og lugging, som også kan føre til sykemeldinger.

Det er viktig med et lovverk som rammer inn dette. Opplæringsloven skal balansere flere hensyn. På den ene siden står elevens rett til en trygg skolehverdag uten krenkelser, på den andre siden står barns rett til personlig integritet og vern mot unødvendig maktbruk.

Det rettslige grunnlaget for bruk av tvang og makt i skolen har vært uklart. En utredning fra Universitetet i Tromsø i 2018 pekte på at lovgiver har to valg: enten late som at tvang ikke skjer, eller underlegge tvangen effektiv kontroll.

Høyre mener det er riktig at lovverket nå tydeliggjøres ytterligere, gjennom utvidelse av adgangen til fysisk inngripen ved psykiske krenkelser og vesentlige forstyrrelser av opplæringen. Tydeliggjøringen av bestemmelsen skal sikre alle elever en trygg læringssituasjon, hvor utagerende atferd fra enkeltelever kan avverges før situasjonen eskalerer.

Barn er en særlig sårbar gruppe som har krav på spesiell beskyttelse. Fysisk maktbruk kan være traumatisk og påvirke barnets utvikling på sikt, noe som krever særlig aktsomhet. Samtidig ser vi at psykiske krenkelser kan ha stort skadepotensial for barn og unge som utsettes for dette. I avveiningen mener vi at hensynet til barnet som utsettes for psykiske krenkelser, veier tungt.

Høyre vil understreke at lærere skal bruke det minst inngripende alternativet, og at ethvert fysisk inngrep skal opphøre så snart situasjonen er under kontroll. Komiteen er tydelig på at lovreguleringer skal være til barnets beste.

Kriteriet «vesentleg forstyrrar opplæringa» kan være krevende å forholde seg til. Vi mener derfor at regjeringen på egnet måte må avklare og tydeliggjøre vilkårene og innholdet i det foreslåtte vesentlighetskravet.

Det er bra at et flertall peker på behovet for kompetanseheving i forbindelse med denne lovendringen, for det er viktig at skolene har gode rutiner og nødvendig opplæring og veiledning i håndtering av krevende situasjoner. Det må en høyere bevissthet til rundt bruk av makt og tvang i skolen, selv om det brukes i relativt begrenset grad i dag.

Høyre vil bidra til et regelverk som både sikrer alle elever en trygg skolehverdag, gir lærerne en tydelig ramme å forholde seg til, og ivaretar sårbare elevers rettssikkerhet og integritet. Det er viktig for både elever og lærere.

Med det tar jeg opp de forslagene Høyre er en del av.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [12:09:20]: Fra Senterpartiets ståsted er dette en sak det er bred enighet om i Stortinget. Det er også slik at vi har en felles interesse på tvers av partier av å bidra til klargjøring knyttet til praksis for fysisk inngripen og ikke minst de rammene som både elever og lærere møter i skolen – særskilt da i disse krevende situasjonene som vi nå lovregulerer gjennom proposisjonen og denne innstillingen.

Jeg vil vise til innstillingen fra i fjor, hvor komiteen samlet pekte på behovet for grunnlag og rammer rundt dette med fysisk inngripen. Dette er sånn sett en oppfølging av det og en videre utvidelse knyttet til hvilke tilfeller hvor ansatte kan bruke fysisk makt, og viktigheten av å forebygge det. At dette i utgangspunktet er siste utvei, er utrolig viktig å framheve.

Selv om det er en samlet komité som går inn for lovendringen og en samlet komité som peker på behovet for veiledning, har vi en del forbehold knyttet til usikkerhet og innspill som er kommet under arbeidet med proposisjonen. Det er et flertall som ber om at man setter i gang med kompetansehevingstiltak. Jeg vil vise til helsevesenet, hvor det gjerne er krav om kursing før man har adgang til å gripe fysisk inn, mens det her i utgangspunktet er en hjemmel som åpner for denne muligheten så fort den innføres.

Det er ellers slik at Senterpartiet står alene om noen forslag. Jeg må si jeg undrer meg litt over at ikke flere partier blir med på anmodningen om å be om en evaluering etter tre år fra innføringen av hjemmelen i fjor. Det var en samlet komité som i innstillingen i fjor skrev at vi skulle ha følgeforskning, og et flertall som i dagens innstilling peker på at man skal kunne evaluere for å sikre at det fungerer etter hensikten. Derfor ønsker Senterpartiet at det nettopp bør tidfestes og være en konkret bestilling som regjeringen kommer tilbake på. Det står vi altså alene om, og det forundrer jeg meg over.

Ellers har Senterpartiet foreslått en omvendt lovformulering hvor man definerer at man ikke skal gripe inn fysisk med mindre man ikke har noe annet alternativ. Det er vi også alene om å fremme i innstillingen. Det mener vi ville vært en bedre lovregulering knyttet til intensjonen Stortinget har. Samtidig står vi nødvendigvis trygt og godt i tilrådingen, og det er fordi vi ser behovet for reguleringen. Vi ser behovet for å definere at alle skal ha et trygt og godt skolemiljø, og at en eksempelvis ikke skal behøve å ta ut en hel klasse fra et klasserom på grunn av en enkeltelev som utagerer. Vi må skape trygge rammer i klasserommet og sikre at dette håndheves på best mulig måte.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [12:12:23]: Ja, det vil jeg.

Grete Wold (SV) [12:12:34]: Alle skal ha et trygt og godt klassemiljø. Barn lærer ikke om de ikke er trygge, og lærerne får ikke undervist godt om de ikke har det bra på jobb. For at det skal være mulig, må læreren og laget rundt ha tid og tillit til å følge opp elevene tett og kunne skape gode relasjoner for å forebygge uro og vansker.

For SV er prioriteringen av ressurser og økt handlingsrom for læreren og andre ansatte i skolen det viktigste vi kan gjøre for å sikre gode læringsmiljøer og gode arbeidsforhold. Så ser vi at økende vold og forstyrrelser i skolen oppleves som et problem, og det må vi politisk forholde oss til.

Det er et behov for å tydeliggjøre regelverket. Ingen lærere skal være usikre på hva de kan gjøre for å få kontroll på en situasjon. For å avverge skade må man unntaksvis kunne gripe inn fysisk, og læreren må kunne handle raskt og være sikker på hvilket handlingsrom hen har.

Når det er sagt: Fysisk inngripen må alltid være siste utvei og skal så langt som overhodet mulig unngås. I alle klasserom finner vi sårbare elever som har erfaringer med seg som gjør det fullstendig uforsvarlig å bruke fysisk makt. Det er derfor avgjørende at læreren er trygg i sin rolle, kjenner eleven godt og har god støtte i hvordan hen skal møte den enkelte elev.

Læreren og laget rundt har ansvaret for den enkelte elev, men har også ansvar for de andre i undervisningssituasjonen, og et ansvar for at alle mottar en god og adekvat undervisning. Det er fullt forståelig at dette er krevende, og det er derfor helt avgjørende at en har mulighet for bistand, og gode kolleger rundt seg når det trengs.

For oss er dette en krevende sak. Vi er ikke i klasserommet, i gymsalen eller i skolegården, og vi må derfor lytte til dem som er der – både lærere, miljøarbeidere og elevene selv. Vår jobb er å legge til rette slik at de som står i de krevende situasjonene, har de rammene og den tryggheten de trenger for å gjøre en god jobb. Alle som jobber i skolen, vil at elevene skal trives og lære.

Fysisk inngripen skal ikke erstatte nok lærere, flere yrkesgrupper i skolen og godt universelt utformede skoler som forebygger uønsket atferd. Barns rett til utdanning må ligge til grunn, og det gjelder både det barnet som må flyttes, og de barna som forstyrrer om det ikke gripes inn. De avveiningene er det kun læreren som kan foreta, og alle må derfor ha tilstrekkelig kompetanse, en god veileder og rutiner for videre oppfølging. Da viser jeg til de forslagene som SV er med på å fremme her i dag.

Dette er lovendringer som krever at man følger nøye med, og i samarbeid med partene der ute kreves det evaluering og at man justerer slik at alles rett til en trygg skolehverdag ivaretas i framtidens skole.

Med det tar jeg opp det forslaget SV har sammen med Rødt, og jeg kan nevne at vi ikke støtter det løse forslaget fra Fremskrittspartiet.

Hege Bae Nyholt (R) [12:15:32] (komiteens leder): Jeg har sagt til det kjedsommelige at skolen er vår viktigste fellesarena for barn og unge, men jeg kommer til å si det igjen, fordi det er sant. Hundre tusener av barn møter opp hver dag på store byskoler, på små grendeskoler, på slitte skoler, på nye skoler. Hundre tusen ansatte møter dem i klasserommet, på SFO og i skolegården. Skolen er et sted for både danning og utdannelse, og alle barn har rett på trygge læringsmiljøer. Det er nødvendig både for trivsel og for læring, men dessverre er det ikke alltid sånn.

Rødt mener det er en hovedregel at fysisk inngripen skal unngås, og at det er gjennom nok ansatte og muligheten til å bygge gode relasjoner med elevene man best kan bygge gode læringsmiljøer, uten krenkelse og uro.

Tid og tillit er nøkkelen til å følge opp elever som strever, men det kreves også økt bemanning. I dag har læreren ofte store klasser, mange oppgaver og liten tid til å følge opp de elevene som trenger det. Rødt har gjentatte ganger tatt til orde for å øke bemanningen i skolen, men har ikke hatt stortingsflertallet med seg på det.

Vi vil også understreke at det er barnets beste som skal være det førende prinsippet, men at det må gjelde både for de barna som utagerer, og de øvrige barna i klassen. Barn er avhengige av voksne når maktforholdene er ujevne. Det må vi aldri glemme.

Det er derfor bra at det nå kommer en avklaring knyttet til fysisk inngripen. Lærere og ansatte i skolen har behov for trygghet og støtte i utøvelsen av sitt yrke, slik at de kan utøve jobben sin til det beste for elevene.

Rødt er enig med Utdanningsforbundet om at det er nødvendig å sikre en kompetanseheving i skolen med hensyn til denne endringen. Det trengs veiledere om hvordan forebygge inngripen, og vi ber derfor regjeringen sørge for en grundig strategi for implementering av endring av opplæringsloven, med en utvidelse av adgang til fysisk inngripen.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [12:17:52]: I dag kan ansatte gripe inn for å avverge at en elev krenker noen fysisk eller skader eiendom. Regjeringen foreslår å utvide denne adgangen til to nye situasjoner. Vi foreslår at ansatte skal ha adgang til å gripe inn fysisk hvis det er nødvendig for å avverge at en elev utsetter en person for psykiske krenkelser. Det kan f.eks. være truende oppførsel eller filming. Vi foreslår også at ansatte skal kunne gripe inn fysisk hvis det er nødvendig for å avverge at en elev vesentlig forstyrrer opplæringen til andre elever.

Skolen skal være et sted der elever og ansatte er trygge, der de trives og lærer. Psykisk vold kan være like alvorlig som fysisk vold. For at elever skal trives og lære i klasserommet, er det viktig at enkeltelever ikke får ødelegge undervisningen for resten av klassen. Målet med forslagene er økt trivsel og læring og en trygg skolehverdag for elever og ansatte.

Jeg vil understreke at adgangen til fysisk inngripen er og skal være snever. Dagens regler fastslår at det kun kan gripes inn fysisk når andre tiltak ikke er tilstrekkelige, og at det fysiske inngrepet ikke skal gå lenger enn nødvendig og må stå i rimelig forhold til de interessene som skal ivaretas. Disse rammene vil også gjelde for inngripen mot psykiske krenkelser og vesentlige forstyrrelser av opplæringen. Det samme gjelder regler om forebygging, dokumentasjon og meldeplikt.

Å gripe inn fysisk skal være siste utvei. Ingen lærere ønsker å måtte gripe inn fysisk. Derfor er det så viktig at skolene jobber forebyggende for å hindre at sånne situasjoner oppstår. Samtidig skal både ansatte og elever vite at å gripe inn fysisk er et lovlig virkemiddel i gitte situasjoner.

Dette forslaget er en del av en helt nødvendig opprydding i den ødeleggende usikkerheten Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen skapte for ansatte i skolen da de innførte kapittel 9 A i opplæringsloven i 2017. Arbeiderpartiet i regjering har gitt lærerne tilbake sikkerheten for at grunnløse anklager ikke meldes videre, at de skal ha rett på å bli hørt hvis elever varsler på dem, og at lærere selvsagt skal være trygge på at de skal kunne undervise om kontroversielle temaer. Dette var helt nødvendige lovendringer for å sikre at lærerne får tilbake den autoriteten de skal ha i klasserommet.

Det er også viktig at vi trygger ansatte i skolen for at de skal kunne gripe inn fysisk når det er helt nødvendig for å ivareta tryggheten og sikkerheten. Vi mener forslaget som debatteres i dag, er en viktig styrking av trivsel og rettssikkerhet for elever, lærere og andre ansatte.

Abid Raja (V) [12:29:09]: Fysisk inngripen er et følsomt og vanskelig tema, og jeg tror det er mange her som husker og vet godt at barn og unge er definert som en særlig sårbar gruppe etter norsk rett, i tråd med våre menneskerettslige forpliktelser. Det gjelder alle barn, både dem det utageres mot, og dem som utagerer.

Barn er avhengige av voksne, at vi skal ivareta deres behov, og de har ikke samme mulighet som voksne til å styre impulser og forstå og tolke omgivelsene – det kan jo faktisk voksne også ha utfordringer med. Fysisk maktbruk kan være traumatisk og påvirke barns utvikling på sikt. Det kreves derfor særlig aktsomhet ved utøvelse av tvang mot barn.

Tøffe situasjoner oppstår i klasserommet og i skolegården. Da står vi igjen med to valg: enten late som at tvang ikke skjer, eller at vi som lovgivere underlegger tvangen regler og effektiv kontroll. Bruk av tvang og makt i skolen bør samtidig utløse en effektiv kontroll. All tvangsbruk bør systematisk kunne evalueres. Det bør kunne fattes vedtak som vurderes av noen utenfor situasjonen. Ikke minst bør elever og foresatte få prosessuelle rettigheter. Derfor har vi i Venstre i denne saken fremmet en rekke forslag for å supplere innrammingen av fysisk inngripen.

Utredningsgrunnlaget for forslagene vi behandler i dag, ble iverksatt mens Venstre fortsatt satt i regjering og hadde ansvar for Kunnskapsdepartementet. Tilbake i 2018 mottok departementet en utredning om rettslig grunnlag for ulike typer tvang og makt i skolen. Utredningen konkluderte med at det rettslige grunnlaget for bruk av tvang og makt overfor elever er uklart og mangelfullt. Det gjaldt både regler for å forebygge tvangsbruk, regler om hvordan eventuell bruk skal skje, og krav til saksbehandling.

Det er alvorlig at det rettslige grunnlaget for å bruke tvang og makt har vært mangelfullt. For å kunne verne om barns rettssikkerhet er vi avhengige av et regelverk som er klart, kan etterprøves og gir elevene prosessuelle rettigheter.

For Venstre er det viktig å understreke at formålet med å tydeliggjøre og regulere adgangen til å gripe inn fysisk ikke er at det skal utøves mer makt eller tvang overfor elever i norsk skole, men at regelverket skal ramme inn tvangsbruk. Det gjør det mer forutsigbart, og det gjør det mer rettsriktig. Det er dette som er utgangspunktet for at Venstre støtter forslagene, men jeg tror vi bør advare mot at disse tiltakene alene vil løse utfordringene som vi ser i norsk skole og norske klasserom. Dette er en innramming for håndtering. Den klassen som sliter, eller den eleven som utagerer, kommer vi lengre i å hjelpe med å ha ekstra lærer i klasserommet, og at lærer faktisk har tid til å hjelpe elevene sine.

Himanshu Gulati (FrP) [12:32:19]: Som jeg sa i mitt tidligere innlegg, har utfordringene med vold og trusler i den norske skolen eskalert kraftig de siste årene. For å møte dette trenger vi handlekraft og en rekke tiltak som gir skoleledelsen og lærerne en bred verktøykasse for å møte problemstillingen. Vi må gjøre læreren til sjefen i klasserommet igjen, og da må også læreren ha virkemidlene for å få til dette.

De forslagene som vi vedtar i dag, er bra, men det er ikke tilstrekkelig. Det er spesielt én ting vi i Fremskrittspartiet er opptatt av, og det er å snu det som dessverre har blitt en praksis i norsk skole, nemlig at rettighetene til én eller noen få personer som ødelegger for alle andre, ofte står sterkere enn rettighetene til alle de andre i klasserommet, som får sin skolehverdag, læring og trivsel ødelagt. Nå er det ikke noe mål i seg selv å flytte på noen fra en klasse. Tvert imot: Når elever gjør feil, enten det er rampestreker eller større feil, så skal de læres hva som er riktig, og fortsette i miljøet, men dessverre ser vi eksempler der noen med utagerende, omfattende, langvarig, problematisk atferd får lov til å ødelegge skolegangen til mange andre i klassen over lengre tid.

Jeg nevnte et eksempel fra Asker i stad, som NRK meldte om før påske, hvor én elev gjorde at foreldrene holdt hele resten av klassen hjemme. Det finnes dessverre også andre slike eksempler, hvor utfordringene, bråket, uroen får lov til å fortsette over flere år uten at det tas tak i. Det kan vi ikke akseptere. Vi kan ikke akseptere at én eller noen få personer får lov til å ødelegge for alle andre.

Derfor fremmer Fremskrittspartiet en rekke forslag, som jeg tar opp her. De går ut på at der man dessverre har saker med langvarige og omfattende forstyrrelser, må det være lettere å løfte dem som skaper denne uroen, ut av klasserommet – av hensyn til alle de andre elevene, men også av hensyn til den som står for denne atferden, for det er jo et rop om hjelp. Derfor foreslår vi også et eget tilbud med egen oppfølging for dem som har den type problematisk atferd over tid, og som trenger oppfølging. Dette vil være viktig for å snu på den omvendte rettferdigheten vi dessverre ser mange steder i Skole-Norge, nemlig at rettighetene til den som lager bråk, står sterkere enn rettighetene til alle de andre, som er der for å lære.

Fremskrittspartiet har også fremmet et løst forslag, som jeg også vil ta opp. Det går på at vi ber regjeringen avklare dersom noen av våre internasjonale forpliktelser eller konvensjoner står i veien for å pålegge skolebytte ved nødvendighet, på bakgrunn av de erfaringene og tilbakemeldingene vi har fått om at terskelen i loven i dag oppfattes som for høy.

Øystein Mathisen (A) [12:35:28]: Jeg vil takke komiteen og statsråden og berømme for den gode debatten vi har hatt både her i salen og i foranledningen før debatten her, gjennom saksbehandlingen i komiteen. Dette er en sak som for mange er utfordrende å snakke om og diskutere. Det er mange hensyn som må tas. At vi nå har et så stort flertall som vi har i denne saken, og at mange har lyttet til ansatte i skolen sine fortellinger, ønsker og behov for en tydeliggjøring, er positivt når flertallet blir så tydelig som det blir.

Fra representanten Gulati fra Fremskrittspartiet tas det opp behovet for ytterligere tiltak for å skape gode skolemiljøer og for å bekjempe mobbing og uro i klassene. Derfor er det bra at denne regjeringen har tredoblet tilskuddet til skolemiljøteam. Det er et tiltak som vi vet funker, og et tiltak som nå får betydelig økte tilskudd for å kunne hjelpe flere skoler med å skape de gode læringsmiljøene der alle sammen skal føle seg trygg og ha gode forutsetninger for å lære på skolen.

Vi er også enig i at vedtaket vi nå gjør her, må følges opp i ettertid. Da er det bra at ministeren er så tydelig på det og sender de signalene, og vi har en komité som har samlet seg rundt en formulering på dette. Når dette skal komme tilbake og å tallfeste med år er ikke nødvendig; det som er viktig, er at vi er enige om å følge utviklingen tydelig, at et bredt flertall i komiteen står bak det, og at vi har en felles målsetting om å skape en tryggere, bedre skole der alle elever lærer og trives på en god måte.

Kari-Anne Jønnes (H) [12:37:28]: Det er veldig bra at komiteen har hatt en grundig behandling av denne saken, og at det har vært høringer gjennom flere runder.

Jeg har lyst til å knytte en kommentar til representanten Gulatis innlegg. Det er viktig med en tydelig lov, men ikke alt kan vedtas. Det aller viktigste vi kan gjøre for at alle unger – uavhengig av bakgrunn, uavhengig av utfordringer, uavhengig av hvilket nivå de er på – får en trygg og god skoledag, der alle unger får lov til å lære, mestre og trives på skolen, er gjennom godt samarbeid og godt skoleeierskap. Vi som er opptatt av kunnskap, må også være opptatt av trivsel.

Unger er forskjellige, og derfor kan vi ikke bare vedta paragraf etter paragraf for å ramme inn hvordan vi skal håndtere det. Det er mye bra i Fremskrittspartiets forslag, men jeg tror vi når lengst gjennom godt samarbeid mellom skole og foreldre, mellom politisk nivå og administrativt nivå i kommunen, gjennom systematisk kvalitetsarbeid, gjennom å bygge laget rundt læreren, gjennom å sørge for at rektor får være pedagogisk leder på sin skole, og gjennom å sørge for at det er tverrfaglighet rundt elevene.

Så må vi huske på at det er mange elever som har en stor og tung ryggsekk, ikke bare den fysiske man har med seg på skolen, men mange unger har opplevd ulike ting. Det betyr at unger reagerer ulikt på fysisk inngripen eller på ordbruk, og det må vi som politikere også ta innover oss.

Derfor er jeg glad for at komiteen har landet på det den har gjort, derfor er jeg glad for at regjeringen har levert den innstillingen den har gjort, og jeg er glad for Fremskrittspartiets engasjement. Jeg tror vi i fellesskap skal lande gode løsninger, men jeg er hellig overbevist om at det er gjennom samarbeid og langsiktighet, og at en trenger trygge og tydelige politikere som skaper handlingsrom og trivsel for både ansatte og unger i skolen.

Hege Bae Nyholt (R) [12:40:54] (komiteens leder og ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen, alle som har sendt høringssvar, og ikke minst komitéråd og andre som har sørget for et godt arbeid med dette forslaget.

Komiteen deler synet om at alle elever skal ha en trygg skolehverdag fri for reklame. Det er politisk enighet om at nettopp reklame fortsatt er en utfordring i norsk skole. Jeg tror vi alle også kan stille oss bak observasjonen om at digitalisering i skolen er en såkalt het potet, litt uavhengig av hva vi måtte mene om det.

Jeg er bekymret, Rødt er bekymret og ikke minst veldig mange foreldre er bekymret for at kommersielle aktører får stadig mer plass i norske klasserom. Den ukritiske digitaliseringen har ført til at så å si alle elever i skolen har tilgang på en eller annen form for egen digital enhet. Dette åpner opp for et hav av reklame og kommersielt press på hver enkelt elev.

Vi har også sett – slik avisen Klassekampen viste 15. januar i år – at noen skoler inngår egne kontrakter med aktører som Apple, som så viser seg å bli styrende for hvilke læremidler lærerne kan bruke i undervisningen. Sånn havner de kommersielle aktørene i potensiell strid med lærernes pedagogiske vurderinger. Vi har også sett at man har brukt norske elever og lærere ved flere Oslo-skoler i reklamer for en stor aktør, som Apple da er. Da foreldrene ble gjort oppmerksom på videoen, prøvde en gruppe foreldre å stoppe innspillingen, uten å nå inn med sine innvendinger.

Vi mener at det er veldig uheldig at det inngås kontrakter mellom skoleeier og kommersielle aktører hvor elever og lærere blir brukt i reklameøyemed, eller kontrakter hvor elevenes personvern ender opp som en handelsvare med internasjonale kommersielle aktører. Derfor trengs det et forbud mot kommersielle kontrakter med skoler der barn blir brukt i reklameøyemed.

Mange digitale tjenester baserer sin forretningsmodell på å samle inn omfattende personopplysninger fra brukere for å kunne få målrettet reklame. Jeg tror vi alle har opplevd å få en reklame for noe vi har googlet på en annen plattform. Når barn benytter seg av disse tjenestene i skolesammenheng, blir de utsatt for omfattende kommersiell overvåkning.

Også jeg vet at EDB, nett og skjerm har kommet for å bli, og da er det viktig både å regulere og ikke minst komme med gode alternativer. Derfor fremmer Rødt sammen med SV et forslag om at Stortinget skal be regjeringen utrede muligheten for å utvikle ikke-kommersielle alternative tjenester til bruk i skolen, og hvordan man kan legge føringer for å ta i bruk digitale tjenester med åpen kildekode. La oss sikre at ungene våre kan ha trygge skoleganger uten å bli statister i reklamefilmer eller bombarderes med reklame for slankeprodukter og proteinpulver. Det fortjener de.

Med det tar jeg opp de forslagene Rødt er en del av.

Elise Waagen (A) [12:44:06]: Vi i Arbeiderpartiet har vært kritiske til digitaliseringen av skolen. Vi har vært kritiske til om det har gått på bekostning av barns personvern, kritiske til om det har gått på bekostning av vern mot skadelig innhold, og ikke minst kritiske til om det har gjort noe med læringsutbyttet til barn. Nettopp derfor har vi i regjering innført en rekke tiltak, og vi deler forslagsstillernes engasjement i denne saken.

I regjering har vi satt i verk en rekke tiltak, nettopp fordi vi vet at vi ligger på toppen i OECD i antall digitale enheter per barn i skolen, samtidig som det har skjedd i rekordfart, og ikke nødvendigvis alle skoleeiere og kommuner har satt barns beste først.

Så over til forslagene. Det er et særskilt krav i opplæringsloven i dag om at man skal sørge for at barn ikke blir utsatt for kommersielt press eller reklame. Det er vår klare oppfatning at det må skoleeier ivareta og sørge for at blir fulgt.

I regjering har Arbeiderpartiet sørget for at det har kommet på plass en ny veileder som beskytter elever mot uønsket og skadelig innhold på nett. Sånn veilederen ligger nå, er det sånn at barn i barneskolealder kun skal ha tilgang på et utvalgt innhold på sine enheter, mens barn i ungdomsskolen og videregående skal ha oppdaterte filtre som gjør at de stenger ute uønsket og skadelig innhold.

Dette burde strengt tatt vært på plass fra dag én, da vi utleverte digitale enheter fra det offentlige til barns hender. Vi vet om eksempler der barn langt ned i barneskolealder får og har fått tak i skadelig innhold på kommunale enheter. Det skal ikke skje, og dette må skoleeiere følge opp og ta ansvar for.

Vi vet at dette er et uoversiktlig felt for mange kommuner. Det er derfor vi har satt av penger til å opprette felles støttetjenester for skoleeiere, og vi har også tatt initiativ til å etablere en nasjonal tjenestekatalog, nettopp for å kunne navigere i dette landskapet.

Arbeiderpartiet har satt fokus på barns trygge digitale oppvekst, nettopp fordi det er noe helt annet å vokse opp i dag enn for 10 og 20 år siden. Vi har tatt til orde for at man må få på plass aldersgrense på sosiale medier, vi vil legge fram en egen stortingsmelding om en trygg digital oppvekst, og vi har sørget for at vi har lagt fram en ny digital kompetanse- og infrastrukturplan for ansatte i skoler og barnehager, nettopp fordi de ansatte må ha den riktige kompetansen i møte med nye tjenester og ny digital hverdag.

Regjeringen leverer på dette området, og derfor kommer vi ikke til å stemme for forslagene.

Jan Grønningen (H) [12:47:28]: Skolen skal være et trygt og reklamefritt sted for læring og utvikling. Det er vi alle enige om. Derfor er det også allerede nedfelt i opplæringsloven at reklame som skaper kommersielt press eller påvirker elevers verdier og adferd, ikke skal forekomme – verken i lærebøker, undervisningsmidler eller på skolens område.

Høyre mener det er avgjørende å sikre elevenes personvern og skjerme dem mot uønsket påvirkning, men vi mener også at løsningen ikke er å regulere seg inn i et stadig tettere nett av både forbud, påbud, nye testsentre og kataloger, slik forslaget legger opp til. Vi trenger ikke flere lover, vi trenger bedre etterlevelse av dem vi allerede har.

Skoleeier har i dag både ansvaret for og verktøyene til å sikre en trygg digital skolehverdag. Det finnes veiledere og klare føringer, og det er skoleeiers plikt å følge dem opp. Skal vi først styrke dette arbeidet, må det skje gjennom målrettet støtte og kompetanseheving, ikke gjennom byråkratisering og sentralstyring.

Et viktig prinsipp for Høyre er at politikkutvikling skal være kunnskapsbasert. Flere av forslagene her bygger på en idé om at alle kommersielle aktører er et problem i seg selv. Det mener jeg er en feilslutning. Utfordringen handler ikke om hvorvidt en aktør er kommersiell, men om tjenesten er trygg, pedagogisk forsvarlig og i tråd med lovverket.

Et generelt forbud mot samarbeid med kommersielle leverandører vil ikke styrke verken læringen eller elevenes sikkerhet. Det vil derimot kunne svekke tilgangen til de gode digitale læremidlene og bremse nødvendig innovasjon.

La oss bruke energien vår på å følge opp regelverket som allerede finnes, støtte skoleeierne i det ansvaret de har, og ikke minst sørge for at barn og unge får både kunnskap og trygghet i møte med det digitale. Det gir et bedre vern enn symbolpolitikk.

Lars Vegard Fosser (Sp) [12:49:55]: Digitaliseringen av samfunnet skjer i et voldsomt tempo. Alle kan relatere seg til dette – uavhengig av om det er på arbeidsplassen, i familien, i vennegjengen eller på skolen. Vi blir stadig mer avhengige av telefonen til å følge med på hva som skjer rundt oss rundt omkring i verden, og til å ha tilgang på grunnleggende offentlige tjenester. Den digitaliserte verdenen forholder seg ikke til landegrenser eller hindringer. Slik sett foregår utviklingen tilnærmet likt i store deler av verden.

Det er i denne sammenheng vi må reflektere over hva dette betyr for elevene våre i den norske skolen, som har digitale enheter som en sentral del av sin skolehverdag. I den digitale verdenen er reklame og kommersielle interesser sterkt til stede, og det å ivareta personvernet blir stadig vanskeligere.

Som lærer i skolen ser jeg ofte reklame på elevenes digitale utstyr. For det første kan det være et forstyrrende element for elevenes læring, men det kan også ha innflytelse på elevenes tanker og meninger. Alt som dukker opp, bidrar ikke nødvendigvis til barn og unges beste.

Derfor deler Senterpartiet engasjementet til forslagsstillerne bak dette forslaget. Vi er nødt til å beskytte elevene som går på norske skoler, slik at de ikke blir utsatt for uønsket reklame eller kommersielt press. Det er et ansvar vi som samfunn har – og dermed vi som folkevalgte – men også et ansvar kommuner og fylkeskommuner må ta.

Jeg er ikke overbevist om at alle forslagene som fremmes i denne saken, vil løse denne utfordringen. Senterpartiet tror ikke nye lovutvalg eller nye normkrav vil være den rette veien å gå for raskest å sikre elevenes personvern. Selv om det helt sikkert ligger gode intensjoner bak, har mer unødvendig detaljstyring av kommuner og fylker lite for seg.

Senterpartiet ønsker at regjeringen utreder et forbud mot avhengighetsskapende mekanismer samt sikrer en håndheving av regelverket overfor næringsdrivende som bryter med barns rettigheter på nettet.

Det skulle bare mangle at ikke vi som folkevalgte krever at annonser på digitale enheter som barn i skolen benytter seg av, blir blokkert. Vi hadde ikke akseptert fysiske lærebøker stappet fulle med reklame. Tilsvarende standard burde vi derfor ha for digitale enheter i skolen.

Grete Wold (SV) [12:52:29]: I Norge går alle barn på skolen, enten i den kommunale fellesskolen eller i tilsvarende private alternativer. Det er arenaer der man kan nå alle barn i den digitale verdenen, en digital virkelighet vi alle forholder oss til. Det betyr at det er en unik arena for å kunne påvirke elevene med reklame og kommersielle agendaer. Det er kort sagt store penger å tjene i norsk skole.

Det er derfor spesielt attraktivt å innhente informasjon om elevene. Det er smart å selge digitale tjenester til skolene, og det er lurt å bruke skolen som en reklamearena. Barn er lett påvirkelige. De har ikke kildekritikk som en medfødt egenskap.

Kommersielle aktørers mandat og oppgave er å tjene penger – tjene penger på markedsføring og salg av sine tjenester og produkter. Kommunene er en stor aktør som bruker store offentlige midler på innkjøp av nettopp det. I tillegg er barna kommende forbrukere og kunder.

Skole-Norge har hatt en rask, og noen vil også hevde en for rask, innføring av denne digitale verdenen. Skjerm i skolen har blitt en av våre store saker – eller en het potet, som noen nevnte. Vi diskuterer det ofte her i salen, og debatten går rundt mange lunsjbord og på ulike nettsteder. Debatten kan lett bli noe unyansert, men det vi alle burde enes om, er at barna våre skal ha en reklamefri hverdag. Behovet for digitale verktøy har gjort oss til en populær kunde, men det er på høy tid å regulere det nå. Det er på tide å ta tilbake forbrukermakten og sørge for at ungene våre får en reklamefri skole der deres personvern er hundre prosent sikret.

SV mener vi må ta noen tydelige og regulerende grep for å tøyle en sektor som har fått stadig mer plass i skolene våre. Derfor foreslår vi en blokkering av annonser på skolens enheter. Dette burde ikke være kontroversielt, for få mener vel at barna våre skal utsettes for reklame i skoletiden. Deretter mener vi det er behov for en oversikt over de digitale tjenestene som er innafor og godkjente, og da et senter som kan bistå kommunene i dette noe krevende arbeidet.

Vi har en god personvernnorm i helsesektoren vår. Det er ingen grunn til at vi skal ha en mindre sikker norm i skolesektoren, så arbeidet med å få dette på plass bør komme i gang. Det burde være i alles interesse.

Til slutt: Vi ser nå noen få, men grelle eksempler på kontrakter mellom kommersielle selskaper og skoler, der barna blir brukt i reklameøyemed. Det er helt forkastelig, og her mener vi i SV at vi må få utredet et forbud raskt. Da oppfordrer jeg flere enn Rødt til å stemme for våre forslag.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [12:55:16]: Jeg tror vi alle i denne salen er enige om at skolen i større grad må ivareta barn og unges personvern i skoletiden, ikke minst når barn og unge blir pålagt å bruke digitale løsninger. Representantene peker på det digitale kommersielle presset som barn utsettes for, og bruddene på grunnleggende personvernrettigheter i skolen. Denne sammenhengen er godt dokumentert og godt kjent i regjeringen. Det er også godt kjent at jeg mener at det blir stilt for få kritiske spørsmål til digitaliseringen av skolen.

Det ser vi konsekvensene av nå. Jeg mener, som forslagsstillerne, at vi må være mer føre var, særlig for de yngste, uten at det betyr at vi skal ta bort alle skjermene i skolen. Jeg har iverksatt mange tiltak som til sammen trygger barn og elever på skolen, også om de bruker skolens digitale enheter hjemme. For det første har Utdanningsdirektoratet gitt en tydelig anbefaling om hvordan elevene kan beskyttes mot uønsket skadelig innhold på nett gjennom aktiv bruk av filter. Vi vet at slike filtre også ofte vil blokkere annonser og reklame.

For det andre har regjeringen utredet felles støttetjenestene skoleeierne for personvern, informasjonssikkerhet og universell utforming. Nå arbeider vi med om og hvordan vi skal etablere støttetjenestene, i dialog med KS og kommunal sektor. For det tredje vil læremiddelkatalogen, som Utdanningsdirektoratet lanserer en første utgave av 22. mai, forsterke effekten av støttetjenestene. Katalogen vil gi oversikt over digitale læremidler, og skal kunne vise vurderingene av personvern og universell utforming som støttetjenestene gjennomfører. For det fjerde har Stortinget, gjennom behandlingen av Meld. St. 34 for 2023–2024, En mer praktisk skole, allerede sluttet seg til å utvikle og oppdatere både veileder og regelverk om reklame og kommersielt og skadelig innhold i skolen.

Opplæringsloven har allerede et forbud mot reklame. Bruken av elevers og barnehagebarns personopplysninger er også strengt regulert. Reguleringene, sammen med veiledningen og tiltakene vi arbeider med, gjør at det ikke er behov for verken en tungvinn og dyr personvernnorm eller et eget lovutvalg. Jeg mener at det heller ikke er riktig å bruke ressursene på å utrede et juridisk forbud mot kommersielle kontrakter med skoler.

Kommunene skal og må gjøre gode vurderinger og sørge for tilstrekkelig beskyttelse av elevene mot kommersielle krefter, reklame og personvernbrudd i skolehverdagen. Det ligger allerede fast i lovverket. Staten skal følge opp kommunene i dette arbeidet. Det arbeidet har vi styrket, og det skal vi styrke videre.

Datatilsynet presenterer 15. mai funn fra en omfattende kontroll med 50 kommuners ivaretakelse av personvern i digitale læringsverktøy for opplæringsformål. Resultatene av kontrollen er ennå ikke kjent, men jeg kan love representantene i denne sal at eventuelle negative funn vil bli fulgt godt opp av denne regjeringen.

Elise Waagen (A) [13:01:03] (ordfører for saken): Først vil jeg takke forslagsstillerne for at de fremmer en viktig sak. Sånn det er i dag, har alle barn rett til barnehageplass, men retten inntrer ved ulik alder, avhengig av når på året barnet er født.

Barn som fyller ett år senest innen august, har rett til barnehageplass fra august samme år, mens barn født i september, oktober og november har rett til plass fra måneden barnet fyller ett år. Det gjør at barn født i desember fram til nå har vært i en særstilling og potensielt måttet vente lenge på barnehageplass.

Det er en samlet komité som understreker betydningen av full barnehagedekning, både for å inkludere barn tidlig i barnehagen og for foreldrenes mulighet til å delta i arbeidslivet. Det er en samlet komité som står bak tilrådingen, og tilrådingen lyder:

«Stortinget ber regjeringen fremme nødvendige lovforslag for å sikre at barn født i desember får rett til barnehageplass innen utgangen av den måneden barnet fyller ett år, på lik linje med barn født i september, oktober og november.»

Jeg vil nå gå over til å redegjøre for Arbeiderpartiets standpunkt i saken. Arbeiderpartiet mener det er et mål at barn skal få plass i barnehagen uavhengig av når på året barnet er født. Det er nettopp derfor vi støtter forslaget og mener at dette er viktig for mange barn og mange foreldre.

Samtidig som man nå utvider retten til barnehageplass, er det viktig å ha to tanker i hodet på én gang. Tilbakemeldinger fra barnehagesektoren forteller om en krevende bemanningssituasjon. Vi vet at det mange steder er høyt sykefravær, og vi vet at det å gi denne retten også utløser behov for nye barnehageplasser og flere ansatte. Samtidig som regjeringen skal følge opp dette vedtaket, er det derfor viktig at man sikrer kvaliteten i en allerede presset bemanningssituasjon i barnehagene.

Regjeringen har, sammen med Senterpartiet og SV, allerede innført en rekke tiltak for å bøte på en krevende bemanning. Sammen med nevnte partier har vi styrket budsjettet i inneværende år med 800 mill. kr, i tillegg til en tilskuddsordning for økt pedagogtetthet og bemanning i barnehager i levekårsutsatte områder, som er videreført med over 200 mill. kr. Til sammen utgjør dette om lag 1 mrd. kr, og det er vår klare mening at dette er penger som er sendt til å styrke bemanningen, og at de også må brukes til det.

Denne regjeringen prioriterer barnehager høyt, og for å inkludere enda flere barn i barnehagefellesskapet er barnehageprisen nå rekordlav. Det er et viktig grep for mange barnefamilier, og jeg gleder meg til oppfølgingen av dette, for jeg vet at dette betyr mye for mange barn som nå venter på sin barnehageplass.

Kari-Anne Jønnes (H) [13:04:27]: Endelig får barn født i desember lovfestet rett til barnehageplass den måneden de fyller ett år. Det har Høyre kjempet for lenge, og vi er glade for flertall i denne saken. Den endringen er en viktig seier for både barn og foreldre. Når på året barnet har fødselsdag, bør ikke avgjøre familiens økonomi og foreldrenes karrieremuligheter.

Forestill deg at du har en baby som fyller ett år i desember. Foreldrepermisjonen er over, men barnet ditt har ikke rett til barnehageplass – før i august året etter. Da er barnet ett år og åtte måneder. Slik ordningen er i dag, har barn født fra august til og med november lovfestet rett til barnehageplass innen utgangen av måneden de fyller ett år, mens barn født i desember må vente ytterligere sju til åtte måneder før den rettigheten inntrer. For mange betyr det at de enten må ta ulønnet permisjon i flere måneder eller finne andre løsninger for barnepass. Det er en fortvilende situasjon for mange, som skaper stor usikkerhet.

Å skulle leve på bare én inntekt i åtte måneder er tøft for de aller fleste. Beregninger viser at en familie kan tape over 300 000 kr på å ha et desemberbarn sammenlignet med et novemberbarn.

Dagens ordning for barnehageopptak kan også være en likestillingsfelle. Det er fem ganger så mange kvinner som menn som tar ulønnet permisjon. Det bidrar til å forsterke eksisterende kjønnsforskjeller i arbeidslivet, som lønnsnivå, karriereutvikling og pensjonsopptjening.

Det har også noe å si for barna. Desemberbarna får vesentlig mindre tid i barnehagen før skolestart enn f.eks. barn født i november. Det er viktig, for en god barnehagestart legger grunnlaget for framtidig læring og utvikling, og vi vet at de første leveårene er kritiske for barns utvikling av språk, tallforståelse og sosiale ferdigheter.

Høyre mener det er en god investering for både familier og samfunnet at alle barn får muligheten til å få barnehageplass når foreldrepermisjonen er over. I regjering utvidet vi barnehagerettigheten til også å gjelde barn født i september, oktober og november. Nå har vi fått stortingsflertall for vårt forslag til samme rett for desemberbarna, et viktig skritt mot målet om barnehageplass for alle barn den måneden de fyller ett år, uavhengig av når på året de er født.

Det er viktig at unger får plass i barnehagen, og det er viktig at barnehagen er et godt sted å jobbe. Det er viktig at hele barnehagesektoren får ro, og at barnehagen framsnakkes som den viktige arbeidsplassen den er, med stor betydning for det norske samfunnet. Uten gode barnehager stopper Norge, for ett sted skal ungene begynne livet sitt som selvstendige individer, og det er også barnehagen som sørger for at foreldre kan gå på jobb.

Jeg tar opp forslaget Høyre er med på.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [13:07:44]: Dette er en skikkelig gladsak. Nå skal altså Stortinget gå inn for at barn født i desember også får rett til barnehageplass fra de fyller ett år. Dette er det viktig å følge opp med barnehagedekning. Man vet nå at nær alle de eldste ungene som blir født, i fire- og fem-årsaldersgruppen går i barnehage, og at det derfor er en viktig inkluderingsarena som skaper fellesskap og er en god plass for å ha et godt grunnlag før man begynner i skolen. Det må også være kvalitet, det må være nærhet, det må være et innhold som er relevant og godt for ungene, og det må også innfri lovkravene som er. Det er en jobb å følge opp dette, og vi legger til grunn at regjeringen kommer tilbake til det.

Jeg er glad for at det blir sagt fra talerstolen her at det blir et enstemmig storting som går for tilrådingen. Senterpartiet vil også stemme for tilrådingen sekundært. Vi har et forslag der vi sammen med SV går for at man bør komme tilbake med en avklaring i løpet av 2025. Vi har også registrert at det er et løst forslag som peker på statsbudsjettet for 2026, fra Venstre. Det stemmer vi riktignok imot, men vi mener at en avklaring av hvordan man praktisk gjennomfører dette, burde være mulig i inneværende år. Det blir pekt på behov for både flere barnehageplasser, økte midler og bemanning i kommunene for å innfri dette. Det er spørsmål man nødvendigvis må avklare.

Samtidig vet vi at det er veldig mange kommuner som også i dag har løpende barnehageopptak innenfor dagens rammer. Det er en styrke når vi vet at barnehagene er så viktige både for ungene og for arbeidssituasjonen, som det blir sagt fra flere.

Senterpartiet er i tillegg uhyre stolt av maksprisen, og at vi har klart å redusere kostnadene for barnefamiliene knyttet til å ha barnehageplass. De er nå historisk lave, som det også har blitt sagt – vi er tilbake på nivået fra 2003, da barnehageforliket om barnehagedekning kom. De minst sentrale kommunene, sentralitetsklasse 5 og 6, har en enda lavere pris enn andre kommuner. Det er også et viktig virkemiddel for å opprettholde fødetall og bosetting i distriktene.

I tillegg til at barnehagene spiller en viktig rolle for barndommens egenverdi, for at man har en meningsfull oppvekst og bidrar til fellesskap, både sosialt, språklig og ikke minst for barnas egen utvikling, vil jeg understreke at det også er en verdi at man kan ta ut kontantstøtte fram til man får barnehageplass, for dem som eventuelt velger det.

Oppsummert: Dette er en gladsak. Jeg vil ta opp vårt eget forslag og si at vi sekundært stemmer for tilrådingen. Jeg synes vi i dag kan glede oss over alle foreldrene som får en avklart situasjon for desemberbarna.

Himanshu Gulati (FrP) [13:10:59]: Det norske barnehagesystemet er både et viktig velferdstiltak og et viktig likestillingstiltak, for det gjør at både kvinner og menn kan være ute i arbeidslivet selv om man har små barn. Både utbyggingen av barnehageplasser og opptakssystemet har gjort at vi har et av de mest likestilte arbeidsmarkedene i verden.

Fremskrittspartiet har vært opptatt av at foreldre – spesielt mødre – skal slippe å ta ulønnet foreldrepermisjon, noe som altfor mange dessverre må gjøre i dag. Derfor har vi tidligere fremmet forslag i Stortinget om løpende barnehageopptak, noe som dessverre ikke er blitt vedtatt ennå. Jeg håper og tror at det vil bli en realitet en gang i fremtiden, og jeg er veldig glad for at det blir flertall for at desemberbarna får rett til barnehageplass innen utgangen av måneden de fyller ett år. Det er et viktig og godt steg i riktig retning. Jeg er glad for at dette representantforslaget er fremmet og vil få flertall, og at så mange partier står sammen om det og danner flertall. Så Fremskrittspartiet er veldig glad for dette.

Vi vil også støtte det løse forslaget fra Venstre, som er i tråd med det vi tidligere har fremmet av Dokument 8-forslag om dette i Stortinget.

Grete Wold (SV) [13:12:34]: Jeg er stolt over at vi politisk har sørget for at alle barn har rett på en barnehageplass. Det gjør det mulig for både mor og far å bidra i det betalte arbeidslivet, og det trenger vi i årene framover. Vi trenger at alle er i jobb, samtidig som vi ønsker at flere velger å få barn. Da må vi ta inn over oss at det for noen har vært vanskelig å få en barnehageplass.

Spesielt gjelder det barna som er født i desember, de såkalte desemberbarna, som ofte ikke får plass før august året etter. Man trenger ikke mye kunnskap om familieøkonomi for å regne ut at det blir en stor økonomisk belastning for foreldre som ikke har gratis barnevakt i besteforeldre eller gode naboer – og det gjelder jo de fleste.

Det er ingen partier som mener at dette er greit, men gode intensjoner holder ikke. Det er handling og vilje til å løse utfordringen som må til. Det er derfor gledelig at vi i dag kan stå sammen med flertallet og sikre gjennomslag for at regjeringen skal fremme nødvendige lovforslag for å sikre at også barn født i desember har rett til barnehageplass den måneden de fyller ett år.

Så er det alltid noen utfordringer med å utvide rettigheter. Vi er alle her godt kjent med de bemanningsutfordringene mange barnehager sliter med. Det er derfor viktig at vi fortsetter arbeidet med å bedre rekrutteringen til barnehagelærerutdanningen, og alle tiltak som må til for å bedre hverdagen til dem som jobber i barnehagene.

SV ser fram til å behandle lovendringene når de kommer, slik at alle får rett til en barnehageplass når mor og far går tilbake til jobb. Det er ikke minst et viktig likestillingstiltak som er 2025 verdig.

Vi hadde håpet på flertall for de forslagene vi har fremmet som ville sørget for budsjettmessig dekning, både i statsbudsjettet og i styrkede kommunale overføringer. Det ville gjort dagens vedtak enda sterkere og gitt kommunene økt handlingsrom. Vi er allikevel fornøyd med det vedtaket som Stortinget vil stemme igjennom, og vi ser fram til å lose dette i havn. Trass i gode intensjoner kan vi ikke støtte Venstres løse forslag, da vi først er nødt til å løse de store bemanningsutfordringene.

Jeg tar med det opp SVs forslag.

Hege Bae Nyholt (R) [13:14:44] (komiteens leder): En god barnehage er viktig for ungene, for familien og for samfunnet. Å stå uten barnehageplass når foreldrepermisjonen er slutt, er vanskelig – for mange er det en krise. Jeg har selv vært der: Permisjonen var over, og det var ikke én plass å oppdrive i Trondheim kommune. Jeg skal innrømme at åtte måneder på det som den gang i hvert fall var en helt vanlig inntekt – én inntekt – kjentes ganske godt langt inn i sparekontoen.

Vi vet at mange prøver å planlegge fødsler og graviditeter – det er et hyppig diskusjonstema i venninnegjenger – men naturen er ikke så lett å styre, og barn fødes hele året. Rødt deler forslagsstillernes bekymring for de familiene som opplever å ikke ha en barnehageplass etter endt foreldrepermisjon. Gode barnehager med nok ansatte er viktig for barns utvikling og trivsel, men det også helt nødvendig for at foresatte skal kunne delta i arbeidslivet, fortsette studier eller gjøre andre aktiviteter – og ja, barn fødes hele året.

Landets barnehager står i en bemanningskrise, og en nylig gjennomført kartlegging av over 600 barnehageavdelinger i Akershus bekrefter det. Kartleggingen viser at grunnbemanningens reelle tilstedeværelse med barna tilsvarer at bemanningsnormen er oppfylt kun 25 pst. av barnehagens åpningstid. Dette ble mange tall, men sannheten er at det er lite folk på jobb sammen med ungene store deler av dagen.

Foreldreutvalget for barnehager har, fra et foreldreperspektiv, i sitt høringsinnspill også uttrykt støtte til forslaget, men peker på den samme bemanningskrisen. De mener at det viktigste er å løse den. Gjentatte ganger har Rødt fremmet forslag om en styrking av bemanningen i barnehagene. Vi deler Foreldreutvalget for barnehager sin bekymring for at det er for dårlig bemanning i dag, og at et representantforslag om å innlemme flere barn vil føre til ytterligere press på dagens bemanningssituasjon. Dagens bemanningssituasjon er så alvorlig at det må sikres nok ansatte, også når man utvider retten til å gjelde flere barn.

Rødt sin primærpolitikk er to barnehageopptak i året. Det mener vi sikrer planlegging av bemanning, tilvenning og stabilitet for ungene, men vi støtter dagens forslag om at barn som er født i desember, skal omfattes av retten til barnehageplass det året barnet fyller ett år. Det er viktig for Rødt å understreke at det må følge tilstrekkelig bemanning med når man utvider retten til barnehageplass til også å gjelde desemberbarna. En pedagogisk institusjon krever nok ansatte og de riktige ansatte, hvis ikke blir det bare oppbevaring.

Abid Raja (V) [13:17:52]: Gratulerer med dagen til alle desemberbarna og til deres familier! Nå får barn født i desember den samme retten til barnehageplass som sine framtidige klassekamerater. Det er bra. Barnehagen er en av de viktigste arenaene vi har for å utjevne sosiale forskjeller mellom barn. Vi vet at det er viktig for barns oppvekst og utvikling. Det er vel kanskje derfor vi i Venstre nå feirer litt – med måte. Dette har også vi i Venstre kjempet og jobbet for lenge.

Vi mener fortsatt at det er viktig at vi har ambisjonen om at man har rett til barnehageplass fra man fyller ett år, uansett når på året man er født. Nå markerer vi nok en utvidelse. Venstre har vært med og utvidet retten til barnehageplass for oktober-, november- og nå desemberbarna. Vi mener primært at ambisjonen må være å ha løpende barnehageopptak. Derfor har vi fremmet et løst forslag i salen i dag, der vi ber regjeringen om å sørge for nettopp det.

Kritikerne av løpende barnehageopptak mener det vil legge press på de ansatte i barnehagene, og at flere barn uten flere ansatte ikke er forsvarlig. Venstre har nettopp derfor satt av penger til 2 000 flere årsverk i vårt alternative budsjett. Vi brukte også 1 mrd. kr på å finansiere rett til barnehageplass for både desember- og januarbarna, innenfor de samme budsjettrammene som regjeringen – faktisk med mindre pengebruk enn det regjeringen legger opp til, så det er fullt mulig å klare å prioritere dette.

Jeg vil derfor oppfordre statsråden og regjeringen til å vise at de forstår at rett til barnehageplass for flere betyr at vi må få flere folk inn i barnehagene. De som jobber i barnehagene, trenger flere kollegaer for å kunne møte desemberbarna på en god måte. Hvis det ikke legges penger på bordet i revidert nasjonalbudsjett, vil vedtaket vi nå gjør, gå på bekostning av barn og ansatte i barnehagen, så vi er spent på det som kommer fra regjeringen om noen dager.

Med det vil jeg ta opp vårt forslag.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [13:20:16]: Vi i Kristelig Folkeparti er opptatt av at barnehagen skal gi barna trygg og god omsorg og masse rom for frilek, initiert og styrt av barna selv. Barnehagen skal la barn være barn og ikke være en skole med mye voksenstyrte aktiviteter, eller såkalt veiledet lek. Barnehagen skal stimulere til læring og utvikling av språk og sosiale ferdigheter gjennom lek og kreativ utfoldelse og ha mindre fokus på dokumentasjon, språknorm og skoleforberedelse. Lærelyst hos barn skal gis rikelig rom, og ulike interesser og ferdigheter må sikres plass.

Vi i Kristelig Folkeparti har tillit til det pedagogiske arbeidet som gjøres i norske barnehager, og vi vil forsvare den nordiske barnehagetradisjonen, som setter frileken høyt. Frilek er avgjørende, for den gir barna glede her og nå, og utvikler ferdigheter som trengs for å lykkes med skole, arbeid og livet selv på lengre sikt. Fri lek utvikler indre motivasjon og alt fra evnen til å ta beslutninger, få venner, løse konflikter, utøve selvkontroll og følge regler. Leken skaper et nødvendig grunnlag for å kunne ta imot den formelle akademiske læringen i skolen og beholde en naturlig lærelyst som hindrer frafall. OECD understreker nettopp betydningen av frilek i barns utvikling. De viser bl.a. til en studie som viser at barn som gikk på skoleorienterte barnehager, oppnådde betydelig lavere karakterer i 6. klasse enn dem som gikk i barnehager preget av barnestyrt lek. Det er verdt å merke seg.

For at barnehagene skal kunne gi barna trygge og gode rammer, trengs det god bemanning, sånn at barnet kan bli sett og ivaretatt. Gode barnehager skapes i et samspill mellom barna, foreldre og trygge og kompetente voksenpersoner. Vi vil ha tilvenning på barnas premisser, i tråd med «Liten og ny i barnehagen», og legge til rette for et mangfoldig barnehagetilbud av offentlige, ideelle og private barnehager.

Kristelig Folkeparti støtter naturligvis helhjertet opp om forslaget om rett på barnehageplass for desemberbarn. Et godt barnehagetilbud styrker familiens valgfrihet og kvinners yrkesdeltakelse. Barn fra familier med lav inntekt får trolig også en bedre utvikling av å gå i barnehage.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [13:22:54]: Barnehagen er et viktig velferdstilbud for ungene våre, for foreldre – og for arbeidslivet. For regjeringen er det et viktig mål at alle unger skal ha tilgang til et likeverdig barnehagetilbud av høy kvalitet. I 2024 hadde 94,3 pst. av barn i alderen ett til fem år barnehageplass. Det er svært positivt at så mange barn i Norge får delta på en så viktig fellesarena.

Tiden mellom foreldrepermisjonen og retten til barnehageplass kan være krevende å organisere for familier med barn som er født i månedene desember–juni. Det har jeg også selv erfart – tre ganger. En utvidelse av retten til barnehageplass for barn født i desember vil være positivt for ungene. Vi vet at mange av disse ungene i dag får plass før de har rett på det, men også at desemberbarn som ikke tidligere har fått plass, får betydelig kortere tid i barnehagen før skolestart enn klassekameratene sine.

I rapporten «En barndom for livet» fra 2023 pekte Rege-utvalget på at barnehagedeltakelse har stor betydning for barn i fattige familiers videre mulighet til læring og utvikling, og anbefalte å gi desemberbarna rett til plass fra måneden de fyller ett år.

En utvidelse av retten til plass vil åpenbart også være positivt for foreldrene. Det betyr at færre foreldre, særlig kvinner, må ta ulønnet permisjon eller lete etter andre løsninger. I et samfunnsøkonomisk perspektiv er det også bra å la foreldrene gå tilbake på jobb når de ønsker det. Jeg støtter derfor forslaget om å sikre at barn født i desember får en rett til barnehageplass innen utgangen av måneden de fyller ett år.

Samtidig som jeg er opptatt av de positive sidene ved å gi desemberbarna plass, må jeg understreke at det vil bli utfordrende å sørge for at innføringen ikke forverrer en allerede anstrengt bemanningssituasjonen i sektoren. Mange barnehager har i dag allerede utfordringer med å rekruttere både nok fast ansatte og vikarer ut fra dagens behov. Både sykefraværet og arbeidspresset i sektoren er høyt, og vi må få opp rekrutteringen til barnehagelærerutdanningene. Stortinget har satt av 800 mill. kr av økningen i kommunenes frie midler i 2025 til bemanning i barnehagen. Skal situasjon bli bedre, har det stor betydning at pengene brukes til dette formålet ute i kommunene.

Arbeiderparti-regjeringen fortsetter å jobbe målrettet med kvaliteten og innsatsen for et trygt og godt barnehagetilbud. Det er viktig at ungene får en rolig, trygg og god tilvenning, med stabilitet i barnegruppene. Det er særlig viktig for de minste. En åpning for flere må ikke gjøre at kvaliteten går ned for alle barn, fordi presset på de ansatte blir for høyt. Det vil være avgjørende å få på plass et tilstrekkelig antall ansatte til å øke bemanningen når en utvidet rett til plass skal innføres. Det vil også være viktig i arbeidet med lovforslaget.

Maren Grøthe (Sp) [13:31:07]: I dag er en gledens dag – et bredt flertall i Stortinget vil sikre barnehageplass for desemberbarna. En av de største utfordringene Norge står overfor, er at vi kommer til å mangle folk i framtiden, og skal vi legge til rette for at folk kan få så mange barn som de ønsker seg, må vi bygge ned de barrierene barnefamiliene møter.

Dagens barnehageopptak er krevende for mange familier. I dag har man krav på barnehageplass fra den måneden barnet fyller ett år, dersom man får barn mellom august og november. Dersom man får barn i desember eller i en av månedene på våren derimot, har man ikke krav på barnehageplass før i august året etter. Da har barnet gjerne rukket å bli 1,5 år, selv om foreldrepermisjonen varer kun i opptil tolv måneder.

Resultatet er at for mange foreldre må gå hjemme med permisjon uten lønn. Det er en stor økonomisk utfordring for de familiene det gjelder, både fordi man taper inntekt der og da, og fordi man taper feriepenger, permisjonsrettigheter osv. Samtidig er det dumt for samfunnet, for alle disse foreldrene er lærere, ingeniører og fagarbeidere som vi så gjerne skulle hatt på jobb. Senterpartiets stortingsvalgprogram er derfor tydelig på at vi trenger å få på plass barnehageplass for desemberbarna, men at vi også bør se på hvordan vi generelt kan organisere et mer fleksibelt barnehageopptak, fordi denne problemstillingen også gjelder flere av dem som føder på vårhalvåret.

Med en utvidelse av rett til barnehageplass er det samtidig veldig viktig at vi sørger for å få på plass en forsvarlig bemanning i barnehagene, slik at utvidelsen ikke går på bekostning av kvaliteten, tilbudet til barna og ikke minst arbeidsbelastningen for de ansatte. Senterpartiet fremmer derfor flere forslag i dag som er veldig tydelige på at kommunene må få nok midler til å sikre at det er nok folk på jobb. Vi er også opptatt av å rekruttere nok ansatte til denne viktige sektoren framover.

De siste årene har vi fått på plass viktige satsinger som billigere barnehager, økt barnetrygd og andre tiltak for barnefamiliers økonomi. Nå tar vi nok et grep for å legge bedre til rette for barnefamiliene. Det er bra for barna, bra for barnefamiliene og bra for samfunnet.

Trine Fagervik (Sp) [13:33:54]: Senterpartiet vil at folk skal få de ungene de ønsker seg, og nå fjerner vi endelig en urettferdig ulempe for alle dem som planla, eller ikke planla, sitt desemberbarn. Alle gode tiltakene som er iverksatt, rettferdiggjør ikke at desemberungene skal forskjellsbehandles. Selv planla jeg et januarbarn, som både skulle ha rett på barnehageplass, og som skulle være såkalt skolemodent. Jeg fødte i november og måtte derfor ta ulønnet permisjon på det tidspunktet, i lag med alle de andre som fødte i førjulstiden. Endelig blir denne ubegrunnete forskjellsbehandlingen fjernet, for det er bare desemberungene som gjenstår nå.

Jeg er glad for at vi nå gjør at foreldrene kan velge om de vil benytte et godt barnehagetilbud eller selv ha omsorg for ungene sine. For Senterpartiet er også valgfriheten med kontantstøtten viktig.

Jeg er stolt over at Senterpartiet bidrar til at desemberungene får rett på barnehageplass, og jeg er stolt over at Senterpartiet i regjering bidro til reduserte barnehagepriser, som i mitt nærområde er halvert i nesten alle kommuner. I dag er derfor en veldig fin dag.

Øystein Mathisen (A) [13:35:59] (ordfører for saken): Som vanlig ønsker jeg å starte med å takke komiteen for godt samarbeid.

Representantforslag 99 S for 2024–2025, fra Rødt, har vært ute på skriftlig høring, og vi har fått elleve høringssvar til saken. Det er kommet fire mindretallsforslag, og flertallet i komiteen foreslår å ikke vedta representantforslaget.

Da vil jeg gå over til å snakke om Arbeiderpartiets refleksjoner og merknader til saken.

SFO er et svært viktig velferdstilbud for elevene i skolen. Det er et sted der du kan lære, det er et sted der du kan leke, det er et sted der du kan oppdage nye interesser, og det er et sted der du kan få venner. Sammen med det andre skoletilbudet er dette viktig for at barn skal ha en god skolehverdag.

Derfor er det også veldig bra at regjeringen, sammen med Senterpartiet og SV, har innført 12 timer gratis SFO for elevene i 1. til 3. klasse. En lovfesting av dette er nå også ute på høring. Det styrker barn og foreldres rettigheter og legger til rette for deltakelse uavhengig av økonomi.

Ordningen med gratis kjernetid er fullfinansiert av staten, og kommunene er kompensert for å tilby 12 timer gratis SFO. Deltakelsen er høy, og med flere barn trenger man også mer penger. I budsjettet for 2025 – med støtte fra SV og Senterpartiet – kom det en økning til bemanning i SFO på 550 mill. kr. Dette er penger som man har en forventning om at kommunene følger opp og bruker på dette formålet, for man ser det er behov for det.

I tillegg er det kommet kompetansehevende tiltak for ansatte i SFO. Et helhetlig system for kompetanse- og karriereutvikling er også noe ansatte i SFO kan ta del i. God kompetanse hos de ansatte er svært viktig for kvaliteten i tilbudet som gis.

I representantforslaget fremmes det også forslag om funksjonshemmedes rettigheter og tilbud innad i SFO. I Opplæringsloven sies det om disse rettighetene at tilbudet skal tilpasses alder, funksjonsevne og interessene til barnet, og at det skal gis gode utviklingsmuligheter også for barn med funksjonsnedsettelse. Dette er viktig, og noe som kommunene har et ansvar for å følge opp, ut fra det som allerede ligger i lovverket i opplæringsloven.

Til slutt vil jeg si at kommunene har mange tjenester og mange viktige oppgaver. Bemanning og å finne økonomiske rammer til det er en utfordring som mange kommuner står i. Derfor har vi også stilt opp nasjonalt for å gi ekstra penger til dette formålet.

Kari-Anne Jønnes (H) [13:39:16]: Skolefritidsordningen er en viktig del av hverdagen til mange barn. Derfor er det viktig at kvaliteten på tilbudet er godt og at det er tilgjengelig for alle, uavhengig av inntekt.

Høyre mener barnehage og SFO er noen av de viktigste arenaene for barna våre. De bidrar til bedre inkludering, integrering og personlig utvikling ved å være en arena der barna kan oppleve trygge og gode relasjoner til ansatte og andre barn, og der de får utforske og oppdage nye sammenhenger gjennom lek.

Høyre synes ikke det er greit at det er så store forskjeller i SFO-tilbudet, verken når det gjelder kvalitet, innhold eller organisering. Samtidig er vi opptatt av at SFO er frivillig for familiene, og at kommunene skal ha mulighet til å organisere tilbudet etter lokale behov.

Et forskningsteam fra NTNU gjennomførte i 2018 en evaluering av SFO på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet. Rapporten var en del av kunnskapsgrunnlaget for stortingsmeldingen om tidlig innsats og inkluderende fellesskap, som regjeringen Solberg la fram. Hovedfunnet var at det er stor variasjon på utforming, innhold, målsettinger, kvalitet og pris. Likevel er de fleste foreldre fornøyde med SFO, men foreldre til barn med spesielle behov er mindre fornøyde.

SFO skal være noe mer enn et oppbevaringssted. Barna skal ha personlig utvikling og sosialt utbytte av å gå på SFO. Derfor er det bra at SFO under regjeringen Solberg fikk en ny rammeplan som peker på at SFO skal legge til rette for lek og kultur- og fritidsaktiviteter med utgangspunkt i alder, funksjonsnivå og interesser hos barna, og gi omsorg og tilsyn.

Høyre vil advare mot sentralstyring på dette området. Vi mener det er viktig med fleksibel lovgiving, som gir muligheter for mange alternative modeller for skolefritidsordningen. Ordningen må ikke nødvendigvis drives av skolen alene, men kan inkludere private aktører og foreldrestyrte initiativer. Det er viktig med godt samarbeid mellom skolen og frivillige organisasjoner for å styrke oppvekstmiljøet og forebygge utenforskap blant barn og unge. Frivillige lag og foreninger – innenfor f.eks. kultur, idrett og friluftsliv – er viktige for lokalsamfunnet, og et godt samspill mellom barnehager, skoler, og frivillig sektor kan bidra positivt til SFO.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [13:41:51]: Senterpartiet står sammen med Arbeiderpartiet i store deler av denne innstillingen, og sammen med flertallet i komiteen foreslår vi at forslagene ikke vedtas.

Det har blitt sagt flere gode ting knyttet til både hva vi har gjort i regjering, sammen med Arbeiderpartiet, på pris og tilgang, og jeg synes også det blir sagt mye godt knyttet til innhold i skolefritidsordningen. Det ingen tvil om at dette er en arena for å bygge relasjoner, når ting er knyttet til skolen som arena. Veldig mange unger møter kanskje skolen for første gang gjennom SFO før de skal begynne på skolen. SFO er jo nødvendigvis et viktig sted å satse på – med ulike tilbud og med ulike varianter – men det kan også være annen type aktivitet, enten det er ridning, friluftsliv eller annen aktivitet som ikke nødvendigvis passer helt inn i det som ligger til grunn for Rødts forslag. Med det sagt så går Senterpartiet imot forslagene.

Himanshu Gulati (FrP) [13:43:03]: Fremskrittspartiet står her sammen med flertallet om å ikke vedta dette forslaget. Vi vil understreke at SFO er et viktig, men frivillig tilbud, og at kommunene derfor bør ha mulighet til å organisere skolefritidsordningen ut fra lokale behov og ressurser. Vi vil derfor advare mot for mye sentralstyring på dette området. SFO bør organiseres nærmest mulig barna.

Det ligger imidlertid store muligheter i å benytte frivillig sektor innenfor SFO: Samarbeid med skole, frivillige organisasjoner og andre for å styrke oppvekstmiljøet og å forebygge utenforskap blant barn og unge er noe vi bør legge til rette for. Frivillige lag og foreninger, innenfor f.eks. kultur, idrett og friluftsliv, er viktige for lokalsamfunnet, og vi trenger også et godt samspill mellom barnehager, skoler og frivillig sektor for å bidra til et godt SFO. SFO må ikke nødvendigvis drives av skolen alene, men kan også inkludere både private aktører og foreldrestyrte initiativer.

Grete Wold (SV) [13:44:13]: Alle barn skal få være med på leken. Det er overskriften på den SFO-reformen SV har forhandlet fram i denne stortingsperioden. Rekordmange barn er nå på SFO eller AKS, og det hele har vært en suksess. Spesielt viktig er det for de barna som tidligere ikke kunne være med, fordi foreldrene ikke så seg råd til det i en stram familieøkonomi.

For SV er det grunnleggende viktig at lommeboken ikke skal styre om barna får en god, trygg og inkluderende oppvekst. Men med flere barn, trengs det også flere voksne. Det er slutt på den tiden hvor SFO og AKS kun var et sted å være. Nå ønsker man å lage varme måltider, det skal legges til rette for lek, det skal gis leksehjelp, man skal samarbeide med frivilligheten, og man skal gi ekstra omsorg til dem som trenger det. Skal det skje, må det være nok ansatte på jobb til enhver tid, og det er dessverre ikke tilfellet mange steder.

SV fikk derfor forhandlet inn 550 mill. kr i årets statsbudsjett for å øke bemanningen, slik at kvaliteten på SFO blir god. Det har vært kjærkomne penger og gitt bedring i mange kommuner. Men det er fortsatt krevende, og det trengs derfor flere endringer for å bedre situasjonen.

Vi ser også at barn som trenger individuell tilrettelegging i skoletiden, ikke får det når de går over i SFO-bygget. Det er flere som har påpekt at det er krevende bemanningsmessig. Behovet for disse barna er ikke mindre, kanskje snarere økende i de noe mer løse rammene som SFO er. SV mener derfor at regjeringen må jobbe raskt videre med de gjennomslagene vi fikk, nemlig at det skal kartlegges og sikres disse barna også etter skoletid.

Videre er god kompetanse viktig, og et forslag om å inkludere de ansatte på SFO i skolenes kompenseplaner er en god idé. Her er hele laget viktig, og alle som jobber med barna, må få de beste forutsetninger for å gjøre en god jobb.

Så er nok ikke siste ord i denne saken sagt, det er mye vi framover må jobbe med for å sikre at SFO-reformen blir og forblir en suksess, slik at alle barn får være med på leken.

Med det tar jeg opp de forslagene som SV er en del av.

Hege Bae Nyholt (R) [13:46:19] (komiteens leder): Se for deg bildet: Det er sommer, det er sol, det er varmt, og det er god stemning. En gruppe barn – kanskje 30 stykker – er på tur, en voksen foran og en voksen bak, en gul vest foran og en gul vest bak. Det er god stemning, det har gått bra, man kommer fram dit man skal, man setter seg ned og åpner matpakken, og så bestemmer den ene ungen seg for at nei, her skal ikke jeg være og legger på sprang. Da springer den ene med gul vest etter. Man har ikke noe valg, og da er man plutselig 1 ansatt på 29 unger.

SFO og AKS er en lovfestet rett, en lovfestet del av tilbudet i grunnskolen. Fra høsten 2025 er deltakelsen i SFO gratis i kjernetiden for barn opp til 4. klasse. Det er store framskritt for selve ordningen, som lenge har ekskludert familier med svak økonomi. Samtidig har det vært krevende å håndtere for SFO-tilbudene mange steder, som har opplevd en økt etterspørsel og endring i sammensetningen av barn. Eller som en ansatt på SFO sa det litt lakonisk: Vi har fått mange nye unger, men ikke én ekstra krone til bemanning. Det er ikke sikkert det når ut i kommunene som tenkt.

SFO kan være en viktig bidragsyter ved å styrke det sosiale fellesskapet og læringsarenaen ved skolen. Og tro meg, ungene skifter ikke bare for at man går fra skole til SFO. Det kan være en utrolig viktig arena for vennskap, fritid og danning. Det er en arena for frilek, det er også et sted hvor man kan oppleve mestring gjennom praktiske oppgaver. SFO kan følge opp og ta vare på unger som faller utenfor, men det krever at man har nok ansatte.

Dagens situasjon er at bemanningen er for lav. De ansatte strekker seg langt for å møte ungenes behov og ønsker. Utfordringer med inkludering og tilrettelegging settes på spissen når det handler om barn som har vedtak med særskilt tilrettelegging i skolen. Barn med rettigheter i skolen har ikke nødvendigvis de samme rettighetene i SFO, men det er ikke slik at behovene til barn med vedtak forsvinner selv om de forflytter seg fra forrest i klasserommet til bakerst i klasserommet, hvor man har SFO. Resultatet er dermed ofte at barn med behov for en slik type tilrettelegging enten er ekskludert fra tilbudet, eller at SFO-en må ta valg, nemlig å velge å ivareta barnet med det spesielle behovet, framfor å ta vare på alle de andre. Dette er en spagat som mange ansatte beskriver og synes er vanskelig å stå i.

Derfor har vi kommet med en rekke forslag som bl.a. handler om å anerkjenne den kompetansen som de ansatte har. Vi mener det er riktig å ta initiativ til, sammen med partene, en bemanningsnorm. Vi mener også at de barna som har vedtak i skoletiden, skal ha disse med seg inn i SFO – til beste for seg og til beste for alle andre.

Jeg tar opp Rødts forslag.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [13:49:36]: SFO er en viktig fellesarena for lek, kultur og fritidsaktiviteter. Jeg er glad for at det er innført tolv timer gratis SFO for elever fra 1. til 3. trinn, noe vi nå i vår har foreslått å lovfeste som en individuell rettighet. Kommunene er fullt ut kompensert for å kunne tilby tolv timer gratis SFO for alle unger fra 1. til 3. trinn.

Vi har også styrket kommunerammen med 550 mill. kr for at kommunene skal styrke bemanningen i SFO. Skal situasjonen bli bedre, har det stor betydning at pengene brukes til formålet ute i kommunene. Regjeringen har dermed lagt godt til rette for at alle barn skal ha muligheten til å delta, og for at det skal være tilstrekkelig bemanning i SFO. Det er nå rekordhøy deltakelse i SFO, og jeg deler representantenes engasjement for kvaliteten i SFO.

Hvis det innføres bemanningsnormer eller andre lovkrav som regulerer bruk av bemanningen i SFO, vil det innskrenke kommunenes handlefrihet unødvendig mye i en tid hvor det er mangel på arbeidskraft. Det er kommunene som har ansvaret for de ansattes kompetanse. Regjeringen har nå også sørget for at ansatte i SFO tydelig er inkludert i det nye, helhetlige systemet for kompetanse og karriereutvikling som regjeringen faser inn nå. Jeg vet også at mange ansatte i SFO allerede deltar i kollektive kompetansetiltak på arbeidsplassen.

Alle barn skal ha det godt på SFO, også barn med ekstra behov. I opplæringsloven er det ulike rettigheter som skal bidra til at elevene skal kunne delta i og få tilstrekkelig utbytte av opplæringen. Det vil imidlertid være forskjell på hva det er behov for av tiltak i opplæring, og for å delta i aktiviteter i SFO. Barnet er det samme, men behovene kan være ulike. Reglene om SFO i opplæringsloven slår fast at aktivitetene skal være tilpasset alder, funksjonsevne og interessene til ungene, og at barn med nedsatt funksjonsevne skal få gode utviklingsvilkår. Det er altså et krav om at SFO skal tilrettelegges for barn som har behov for det.

For meg er det viktig at SFO skal gi barn trygge og gode rammer for lek, for aktivitet, for fellesskap, for omsorg og for all den viktige utviklingen et godt SFO-tilbud gir. Regjeringen legger godt til rette for dette.