Sylvi Listhaug (FrP) [10:08:59]: Nå har regjeringen Støre styrt Norge i fem år. I 2021 gikk Arbeiderpartiet til valg på at det skulle bli vanlige folks tur. Dette slagordet forsvant raskt. I 2025 gikk Arbeiderpartiet til valg på løfte om rentekutt. Så langt har vi hatt to renteøkninger, og flere kan det bli. I trontalen sier Arbeiderpartiet nok en gang at folk skal få bedre råd. Selvsagt har en del fått det, men altfor mange opplever trangere økonomi. Mantraet om trygg styring gjentas og gjentas av Arbeiderpartiet, men det hjelper ikke med ord – det kreves faktisk handling.

Det er en urolig verden, og dette påvirker selvsagt Norge og norsk økonomi, men vi er jo ikke det eneste landet som blir påvirket av krigen i Ukraina, uroen i Midtøsten eller global stormaktspolitikk. Derfor er det merkelig at andre land har klart å få ned presset på renta og inflasjonen, mens vi her hjemme ikke har fått til det. Andre land som ikke har fått eventyrlige ekstrainntekter fra olje, gass og strøm, men som har store statslån, finner rom til å kutte avgifter, mens Arbeiderpartiet ikke vil det her hjemme.

Deler av årsaken kan vi faktisk lese i Norges Banks rapport, som slår fast at Arbeiderpartiet og venstresidens politikk har bidratt til å holde prisveksten oppe. Støre har økt pengebruken med ca. 700 mrd. kr. Når man bruker 700 mrd. kr mer og har tatt inn 120 mrd. kr mer i skatt i denne perioden, er det utrolig spesielt at mange folk og familier sitter igjen med mindre penger og mindre velferd. De har merket at mat, drivstoff, boliglån, strøm og mange andre varer og tjenester er blitt dyrere. De har merket at beholdningen på kontoen er mindre på slutten av måneden, og de merker for ofte at velferdstjenestene ikke holder det nivået de bør.

Med Støre som statsminister har kjøpekraften stått nærmest på stedet hvil. Den er på ca. samme nivå som i 2022. Kostnadene øker mer enn inntektene for mange familier, samtidig som staten er blitt rikere og rikere. Med Arbeiderpartiet i regjering har vi fått flere arbeidende fattige, dvs. folk som jobber, men som må ty til sosialhjelp for å få endene til å møtes.

Skatter er økt, og nye er innført, til og med skatter med tilbakevirkende kraft. For den norske stat har det vært gullår siden 2021, men dette uten at offentlige tjenester for innbyggere bygges opp eller at kvaliteten er på topp – tvert imot.

Mye i Norge er bra, men vi ser en skole i krise, der PISA-resultatene viser at det går fra vondt til verre. Skoler legges ned, sykehusene er blitt gjeldsslaver for staten, og det kuttes og nedskjæres i helsetilbud over hele landet. Det mangler sykehjemsplasser og omsorgsboliger. Veiprosjekt utsettes, togene går sporadisk, og politiet mangler ressurser. Poenget er at vi burde fått mye mer ut av de ressursene vi har. Folk trenger trygghet for rask hjelp ved sykdom, at de får en verdig eldreomsorg, at skolen gjør våre barn til den beste versjonen av seg selv, og at politiet og Forsvaret har ressurser, utstyr og lovverk til å ivareta vår trygghet og vår frihet.

Det kuttes i kjerneoppgavene mens sløsingen fortsetter på bistand, innvandring, rådyre klimaprosjekt og byråkrati. Det er ikke trygg styring å fortsette med klimamål som man ikke engang vet prislappen på. Norge står for ca. 0,1 pst. av utslippene i verden. Vi kan ikke redde verden. Det er uansvarlig å føre en politikk som innebærer store subsidier, og som påfører folk og bedrifter store utgifter. Dette undergraver norsk konkurransekraft. Det er en uansvarlig og uklok politikk som nordmenn nå betaler prisen for hver eneste dag, i form av en prisgalopp på basisvarer som mat og drivstoff, samtidig som renten og inflasjonen biter seg fast på et høyere nivå.

Fremskrittspartiet vil at folk og bedrifter skal beholde mer av egne penger. Vi vil ha skatte- og avgiftslettelser nå, fordi dette er ansvarlig og trygg politikk som vil gi mer frihet for familier og bedrifter i Norge, samtidig som det kan bidra til å få ned inflasjonen og redusere rentepresset.

Det er uakseptabelt for Fremskrittspartiet at pumpeprisen passerer 31 kr literen flere steder i landet. Om lag 90 pst. av godstransporten på vei går på diesel. Når drivstoffet blir dyrere, blir alt dyrere: mat, håndverkeren, julegavene og klær – lista er lang. For Fremskrittspartiet er ikke kutt i avgifter en krisepakke eller subsidier. Det handler i bunn og grunn om å la være å ta inn penger, ikke om å gi noe.

I dag fremmer vi forslag sammen med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet om å gjeninnføre avgiftskuttene på drivstoff. Situasjonen nå er verre enn i mars. Høyre har i morgen mulighet til å stemme for det de sier: at folk og bedrifter skal få beholde mer av egne penger. Det er rød-grønt flertall på Stortinget til 2029, men det er mulig å få kuttet drivstoffavgiftene nå. Vi vet at mange Høyre-politikere ønsker det. Vi vet at hundretusenvis av bilister mener det samme. Vi vet at for mange i næringslivet er dette forskjellen på grønne og røde tall, på videre drift eller konkurs. Derfor er det nok en gang nå opp til Høyre og hver enkelt av deres representanter, som skal stå til ansvar overfor sine velgere.

Frelsesarmeens tall fra 25. september viser at en av tre husstander oppgir at økonomien deres har forverret seg de siste seks månedene. Spesielt barnefamilier opplever forverret kjøpekraft. På spørsmål om hva som vil ha størst positiv effekt på egen økonomi, svarte sju av ti billigere mat. Mat er ikke en luksusvare; det er noe vi alle trenger hver eneste dag. Å kutte matmomsen betyr at prisene på mat går ned. Det betyr mest for dem som har minst. I Sverige har hele momskuttet kommet folket til gode, ifølge en rapport fra Konsumentverket. Det er lite gjøre vi kan gjøre med krig, konflikt og uroligheter i verden, men det vi kan gjøre noe med, er å senke avgiftene, slik at folk kan få beholde mer av sine egne penger.

Regjeringen lover nok en gang å sette i gang bygging av 130 000 nye boliger innen 2030. Tror de virkelig på dette selv? Det er ingen andre som gjør det, minst av alle de som kjenner denne bransjen. Nyboligsalget er på et historisk lavt nivå. Politikere klager på boligprisene i det ene øyeblikket, og i det neste vedtar de nye krav som gjør det enda dyrere. Fremskrittspartiet mener det trengs en skikkelig opprydning i regelverket. De høye boligprisene er delvis politikerskapt. Stadig nye krav og reguleringsprosesser som tar årevis, gjør det dyrere. De partiene som er bekymret for unges vei inn på boligmarkedet, er de samme som innfører krav om elektriske maskiner som kan fordyre et prosjekt eller en bolig på 99 m², med 750 000 kr, ifølge OBOS i Trondheim. Høyre og Venstre ivrer for det samme i Oslo, og Arbeiderpartiet vil innføre dette kravet nasjonalt.

Det er snart fem år siden Russlands fullskalainvasjon av Ukraina. Nå varsler regjeringen en langtidsplan for sivil beredskap, men det trengs ikke flere planer. Det trengs handling. Næringsliv, kommuner og andre aktører har ikke fått tilstrekkelig informasjon om hva deres rolle er i en krise. Det hjelper ikke med flere overordnede planer og flere direktørmøter. At det har skjedd så lite på fem år, er skremmende, og det står ikke i stil med det alvoret Norge står i. Trygg styring er ikke handlingsplaner, store ord og floskler. Trygg styring er å vise til resultat som folk merker på kroppen. Så langt har dessverre ikke mange merket konkrete resultatet etter fem års Arbeiderparti-styre, men i morgen får Stortinget muligheten til å vise handling. Da får vi se hvem som egentlig stemmer for trygg styring i praksis når det kommer til drivstoffavgifter.

Med dette tar jeg opp forslag på vegne av Fremskrittspartiet, Senterpartiet og KrF.

Tonje Brenna (A) [10:34:34]: Når vi nå går inn i en ny politisk høst, legger vi bak oss en sommer hvor landet vårt har vært på sitt aller beste, hvor vi sammen ga en åre til alle som ville ro, hvor vi skapte samhold på torg, på tun og i gatene. Mange fortalte at den typen samhold hadde de faktisk aldri kjent på før.

Da sommeren gikk mot slutten og landet mistet sin kjære folkekonge, samlet folket seg igjen. Det var ingen plan bak det, de bare gjorde det. Jeg tror det var en viktig påminnelse vi kanskje alle sammen trengte, nemlig at vi nordmenn kanskje er helt grunnleggende skrudd sammen som mennesker som søker mot fellesskapet, mot hverandre på både gode og mindre gode dager. Min brannfakkel er derfor at kanskje er vi litt mindre polarisert og splittet i dette landet enn vi av og til liker å tro, for selv i et klima hvor kommentarfeltene er fullstendig forsøplet, stoler vi faktisk fortsatt på naboen vår i det ekte livet. Vi stoler på kollegaene våre, og i det nære stoler vi fortsatt på hverandre. Men dette er ikke noe vi kan ta for gitt. Det motsatte skjer i land rundt oss.

Det norske tillitssamfunnet er bygd opp gjennom generasjoner. Det er bygd på valg vi tok da vi bestemte at alle våre unger skulle møtes i de samme klasserommene. Det er bygd på valg vi tok da vi sa at man skulle ha det trygt og godt på jobben, og vi skulle bruke den norske modellen til å organisere arbeidslivet. Det er bygd på beslutninger tatt om at vi vet alle sammen at vi har et sikkerhetsnett vi spleiser på og får igjen av den dagen vi skulle trenge det. Og ikke minst er den tilliten bygd på hvem vi velger å prioritere i politikken, de mange, ikke de få, at politikken finnes for folket og ikke for pengemakta.

Tilliten det norske folk har til hverandre, er det vårt ansvar i denne salen å forvalte til det beste for fellesskapet. Det gjør vi aller best når vi løser folks problemer. Folk forventer, og de skal forvente, at vi jobber knallhardt hver eneste dag for å gjøre deres liv bedre. Akkurat nå er det mange som er bekymret – bekymret for renten, bekymret for regninger og bekymret for økende priser. Å lytte til folks uro og ta dem på alvor er kanskje det viktigste vi gjør. I Arbeiderpartiet legger vi vår stolthet i å lage politikk for de mange.

Vårt løfte, fra meg og Arbeiderpartiet, på vei inn i dette stortingsåret, er: Vi er ikke ute etter å skåre billige politiske poenger, vi er ute etter å løse folks faktiske problemer. Vi skal ikke bare lytte til hva som bekymrer folk, vi skal klare å gjøre noe med det. Når strømmen er dyr, prioriterer Arbeiderpartiet norgespris for å gi folk forutsigbarhet for strømregningen. Når barnehagepriser og SFO-priser tynger, gjør vi det billigere for norske familier og for barna deres å delta i fellesskapet. Når industrien og næringslivet strever med å få bygd flere arbeidsplasser og trenger mer kraft, legger vi fram en kraftpakke som skal bidra til å halvere tiden det tar å bygge nett, sånn at vi sammen kan bygge landet raskere.

Når algoritmestyrte ekkokamre designet for å splitte og frustrere oss og gjøre oss avhengig, spiser seg inn i livet til uferdige barnehjerner, setter vi aldersgrenser som beskytter ungene våre i sosiale medier. Og tro meg – vi er langt fra ferdige. Vi er langt fra fornøyde. Arbeiderpartiet er ikke bare her for å pusse på systemene eller flikke litt. Vi skal forandre og reformere så folk kan få det bedre.

Det er lite som tyder på at uroen ute i verden vil avta med det første. Vår aller viktigste oppgave er og blir å styre trygt her hjemme, å holde orden i økonomien og å prioritere det viktigste først. Det kommer helt sikkert til å være noe vi er uenige om i denne stortingsperioden også. Det tåler vi, og av og til tror jeg til og med vi nyter det litt.

Samtidig vil det være områder hvor vi kommer til å kunne finne sammen, fordi utfordringene er så store at vi må løse dem i fellesskap. Jeg håper det vil gjelde på skatt. Jeg håper det vil gjelde på nødvendige endringer i kraftsystemet vårt, og jeg håper det vil gjelde når det er behov for å regulere nye næringer, som datasentre. Det enkleste i verden er å si nei. Det enkleste er å grave seg ned i politiske skyttergraver og skyte på de andre. Men selv om jeg ikke vet alt om framtiden, vet jeg dette: Vi har klart å løse ting i fellesskap, sammen. Dette Stortinget har funnet sammen før både når det gjelder og når det teller.

Arbeiderpartiets viktigste løfte er mer trygghet, trygghet for økonomien, trygghet for arbeids- og næringslivet, trygghet for barn og unge, for helsen din og trygghet for landet. Derfor fortsetter vi å kutte skatt på folks inntekt, vi fortsetter å legge til rette for at det kan bygges flere boliger, og vi fortsetter å jobbe for kortere helsekøer. Flere skal i jobb, flere skal få helsehjelp raskere, flere sykehjemsplasser skal bygges. Og vi styrker arbeidslinjen. I tillegg styrker vi kampen for barns og unges konsentrasjon og grunnleggende ferdigheter i skolen. Vi styrker Forsvaret. Vi står sammen med NATO, sammen med Ukraina.

Jeg vet at jeg ikke er alene verken som politiker eller forelder, om å se på med alvor advarslene rundt utviklingen av KI fra tekmiljøene selv. Jeg tror heller ikke jeg er alene om å mene at vi må ta tilbake kontrollen over denne utviklingen. Med unntak av Fremskrittspartiet er heldigvis alle ganske enige i denne salen om at tekelitene må reguleres i større grad enn i dag. Det er for stor makt som nå ligger i hendene på noen veldig få mennesker med veldig, veldig mye penger. Den makten må tilbake under demokratisk kontroll.

Teknologi skal fungere på folks premisser, ikke på tekelitens, spesielt ikke når så mye av teknologien dette handler om rett og slett finnes fordi vi skal bli helt avhengig av enten det er ulike plattformer, chatboter eller tjenester de både gjør oss avhengig av og bidrar til å splitte oss framfor å forene oss. De gjør at vi bruker mindre tid med hverandre og ikke mer. Da må vi ta ansvar på vegne av fellesskapet, ikke minst for å beskytte barn og unge.

I dag tar vi viktige grep når vi sier at vi vil ha et midlertidig forbud mot KI-briller. Vi har allerede sagt at unger ikke skal bruke denne teknologien i skolen, og aldersgrense i sosiale medier er på vei. Samtidig tar vi viktige internasjonale initiativ for å ta kontroll over utviklingen, for dette krever selvfølgelig internasjonalt samarbeid.

Framover blir det viktige spørsmålet vi må stille oss: Hvem er vi egentlig på lag med? Er det med de store og mektige tekelitene, eller er vi på lag med folk, med foreldre, med besteforeldre, med barn og unge, med dem som trenger fellesskapet, og er vi faktisk er til stede for hverandre? Jeg håper spesielt Fremskrittspartiet finner andre svar i disse spørsmålene enn det de har gjort til nå, og er på lag med folk framfor verdens aller rikeste elite.

Arbeiderpartiet er som alltid klar for å ta ansvar. Vi er klare for å ta i et tak, store rotak om du vil. Vi står støtt i våre verdier, og vi står støtt i at vår politikk skal fremme trygghet, samhold og fellesskap i dette landet, ikke bare en vakker sommer, men alle somre og alle årstider framover. Jeg tror at vi, med mange gode allierte i denne salen, vil finne gode løsninger sammen til det beste for folk i Norge.

Ine Eriksen Søreide (H) [10:57:49]: Det 171. storting åpner i en urolig tid. Krigen i Ukraina har vart lenger enn første verdenskrig, og vi står i en alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon. Med utviklingen i amerikansk politikk opplever vi brutte normer og geopolitisk uforutsigbarhet, og med et mer offensivt EU innenfor områder som økonomi, forsvar, sikkerhet og teknologi kjenner vi stadig oftere på konsekvensen av å stå utenfor. Heldigvis har vi her inne arvet et land som er bygd på hardt arbeid, felles verdier og sterke fellesskap – et samfunn som over mange år har utviklet en sterk økonomi, trygge arbeidsplasser, en stor formue og et solid sikkerhetsnett. Men Norge ble ikke rikt på grunn av naturressursene alene. Landet vårt ble bygd av menneskers skaperkraft, kunnskap, innsats og risikovilje, og det er kraften i menneskene som bor her, som gjør Norge til et fritt, rikt og moderne samfunn. Men det er ingen selvfølge at Norge fortsetter å være landet hvor det meste er mulig. Den internasjonale uroen, den økonomiske ustabiliteten og de store teknologiske omveltningene treffer også oss, og det kommer det til å gjøre i årene framover også.

Arbeiderpartiets svar har i fem år vært mer stat og økte skatter. Samtidig har folks muligheter og frihet blitt begrenset. Selv om regjeringa i trontalen lover nok en gang at folk skal få bedre råd, har de siste årene bydd på renteøkninger, betydelig økte skatter og dårligere rammevilkår. Det smerter selvfølgelig for både folk og næringsliv. Oljepengene som skulle brukes på vekstfremmende skattelettelser, kunnskap og forskning og samferdsel og infrastruktur, brukes ikke på det. Samtidig ser vi at kunnskap og gode ideer forlater landet, barna våre lærer mindre, og offentlig sektor eser ut og har blitt et lappeteppe av tiltak.

Det er ikke Støre-regjeringas feil at verden endrer seg, men det er regjeringas ansvar at nye utfordringer møtes med utdaterte løsninger og gammel politikk, og det er regjeringa som ikke legger til rette for nye arbeidsplasser, ny kunnskap og en effektiv offentlig sektor. Vi risikerer kutt i velferden og store endringer hvis vi ikke forandrer for å bevare. Landet vårt kommer uansett til å endre seg, men Høyre tror det kan bli enda bedre hvis folk får mulighet og frihet til å bygge Norge videre.

Høyre vil ha et Norge hvor folk får frihet til å lykkes og tar ansvar for hverandre. Derfor vil vi få flere i arbeid, lære barna grunnleggende ferdigheter, la folk og bedrifter få beholde mer av egne penger og sikre et trygt og fritt Norge. For i urolige tider er det enda viktigere at flest mulig er i jobb, at færre barn og unge faller utenfor, og at vi har et vekstkraftig næringsliv som skaper arbeidsplasser. Men da trengs det en ny kurs. En kurs hvor staten ikke står i veien for folks potensial og ideer – folk må få frihet og trygghet til å leve gode liv. En kurs hvor skaperkraften slippes fri – politikerne må tro på og legge til rette for mennesker, familier og bedrifter som vil skape, bygge og få til noe. En kurs hvor staten ikke gjør alt, men beskytter og forbedrer de viktigste velferdstjenestene i folks liv, som trygg og god helsehjelp, for når vi mennesker får muligheter, kan vi skape mye mer enn staten noen gang kan gjøre for oss, og når vi mennesker får frihet, tar vi ansvar for oss selv og for hverandre. Vi må tørre å forandre for å bevare Norge som verdens beste land å bo i.

Det er Støre og Arbeiderpartiet som har ansvaret for å styre landet, og etter fem år med Arbeiderparti-regjering begynner det å bli ganske tydelig hva som skiller høyresida og venstresida i norsk politikk, og at vi ser grunnleggende ulikt på hvordan et godt samfunn bygges. Vi har fått et land med stadig større offentlige budsjetter, uten at tjenestene til innbyggerne har blitt merkbart bedre. Men det er til sammen fem partier i Stortinget som må ta ansvar for de samlede prioriteringene og måten de gjennomføres på, for er det én ting vi har sett og lært det siste året, så er det hvor uforutsigbar både politikken og hverdagen blir når de fem partiene finner sammen, vingler og bryter med hverandre oftere enn jeg kan huske å ha sett før.

Høyre kommer til å bruke enhver mulighet i Stortinget til å fremme forslag som vil ta Norge i en ny retning. Vi trenger helhetlig, ansvarlig og langsiktig politikk som tar vare på det gode med Norge, men som også lar folk bygge landet videre.

For mange som kan og vil jobbe, står i dag utenfor arbeidslivet. Over 700 000 mennesker i yrkesaktiv alder står utenfor jobb og utdanning ved utgangen av 2025. Det er én av fem av oss mellom 20 og 66 år. Veiene inn har blitt færre og vanskeligere å gå under Støre-regjeringa. Ja, vi har sett både piloter, prøveprosjekter og nye utredninger, men regjeringa skyver de nødvendige reformene foran seg. Nav-systemet er fortsatt for opptatt av hvor syk en er, framfor å finne ut hva en kan bidra med. Resultatet er at stadig flere blir gående lenge på helserelaterte ytelser, og altfor mange unge ender på uføretrygd før de får en reell sjanse i arbeidslivet. Hovedregelen bør være at unge under 30 år ikke skal uføretrygdes, men heller få tett oppfølging, aktivitet og en mulighet til å bidra. Arbeid gir fellesskap, tilhørighet og mestring, og arbeid er en forutsetning for det norske velferdssamfunnet. Det er sånn vi bygger vår egen og andres velferd.

Så må folk få beholde mer av egne penger, og vi må fornye offentlig sektor. Støre-regjeringa gjør det motsatte. Den har tatt inn 150 mrd. kr mer i skatt, samtidig som statens utgifter har fortsatt å vokse. Norge tar nå inn over 42 pst. av fastlandsøkonomien i skatter og avgifter. Regjeringa samler inn stadig mer, oppretter nye ordninger og deler pengene ut igjen til dem som politikerne tilfeldigvis finner på å peke på, mens familier får mindre økonomisk trygghet, og norske eiere må betale særnorske skatter, selv når bedriftene går med underskudd.

Høyre vil snu denne utviklingen. Vi vil gi store, varige skattelettelser som gjør at det lønner seg å jobbe, lønner seg å starte bedrift og lønner seg å investere i Norge. Vi vil senke skatten for folk i jobb, redusere skatten for pensjonister og fjerne formuesskatten. Dette fremmer vi, og har vi fremmet, forslag om i våre alternative budsjetter – det kommer vi til å gjøre igjen –, og vi kommer til å sette oss til bordet og diskutere et skatteforlik i januar–februar. Samtidig må vi prioritere hardere, kutte i unødvendig byråkrati og bruke mindre av oljerikdommen på å gjøre staten større, og mer av den på å bygge norsk økonomi sterkere. For når verdien av fondet stiger og Norge tjener store penger, er ikke målet at staten skal være rikest mulig eller fortsette å vokse. Målet er at det skal komme folk i dag og framtidige generasjoner til gode.

En god skole er det aller viktigste for å skape et godt liv. Støre-regjeringa har styrt skolen i fem år. Vi ser et alvorlig kunnskapsfall, og den ferske PISA-undersøkelsen gir et grunnlag, nok en gang, for å rope varsko. Arbeiderpartiets svar har vært å kutte kraftig i etter- og videreutdanning for lærere, fjerne karriereveier og senke opptakskravene i lærerutdanningen, og det neste på blokka er å fjerne nasjonale prøver og kartleggingsprøver.

Høyre vil at elevene skal lære mer. Vi vil gjennomføre en lesereform med flere fysiske bøker og ha mer lesing og tidlig intensivhjelp til elever som sliter. Vi vil ha et realfagsløft, tydeligere læreplaner med mer faktakunnskap og obligatoriske kartleggingsprøver. Vi vil satse på faglig sterke lærere og skoleledere.

Selv om vi har det veldig bra i landet vårt, tror jeg det er flere enn meg som uroer seg over et endret trusselbilde. Både statlige aktører og kriminelle truer Norge. Den geopolitiske situasjonen er endret. Vi utsettes for digitale angrep, spionasje, påvirkningsoperasjoner, og den grensekryssende kriminaliteten har økt. Samtidig blir det færre politifolk i distriktene, færre saker oppklares, og flere henlegges. Investeringene i Forsvaret preges av forsinkelser.

Vi vil styrke politidistriktene og sørge for tydeligere reaksjoner mot ungdomskriminalitet og kriminelle nettverk, og vi vil følge opp forsvarsforliket, fortsette støtten til Ukraina, styrke NATO og samarbeide tettere med EU, fordi norske interesser sikres best sammen med våre allierte.

Kirsti Bergstø (SV) [11:24:29]: Vi må ta vare på det Norge vi er så glad i. Jeg la merke til noe fint som ble sagt i trontalen, nemlig at Norge bæres av høy tillit, små forskjeller, sterke lokalsamfunn og evnen til å finne løsninger sammen. Det er fine ord, men de må også følges av handling.

Små forskjeller er ikke noen naturtilstand, sterke fellesskap kommer på ingen måte av seg selv, og trygghet handler om veldig mye mer enn nok penger til forsvar. Det handler om å vite at man har råd til regningene som kommer, et hjem man kan bo trygt i, velferd som er der når man trenger det, og at man har en jobb også for framtiden.

Videre handler det om hvem som har makt og frihet i samfunnet. De med veldig mye penger har også veldig mye større frihet. De kan kjøpe seg ut av problemer andre må leve med. De har lettere tilgang på bolig, de tåler at rentene går opp, og de kan betale for tjenester hvis det offentlige ikke strekker til. Når rikdommen er så skjevt fordelt, blir makten også det. SV vil den andre veien. Vi vil ha mindre forskjeller, sterke fellesskap og mer makt til vanlige folk, og vi har en politikk for å ta oss dit.

Regjeringen sier at folk skal få bedre råd. Det er godt å høre. Det gir store forventninger til onsdagen, når budsjettforslaget legges fram, for hva som er regjeringens løsninger.

Vi har vist at vi kan gjøre hverdagen billigere. Tannlegeregningen er nå kuttet for mange, kollektivtransporten er blitt billigere, og barnehagen er blitt mye billigere. Halvdagsplass på SFO er lovfestet å være gratis for 1., 2. og 3. trinn, og det gjelder alle over hele landet. For en familie som har en unge i barnehagen, er regningen rundt 31 000 kr lavere nå enn den ville ha vært om maksprisen fra 2021 hadde fulgt prisveksten, slik Høyre opererte med da de styrte. Gratis SFO, det er nesten 24 000 kr mindre å betale i året sammenlignet med 2021. Det er ikke småpenger – dette er mat, det er vinterdresser, fotballsko og noen færre regninger å grue seg til, og dette er politikk som SV har brukt makt for å få på plass. Derfor går vi også inn i høstens arbeid med tydelige mål. Hverdagen skal bli billigere, velferden skal bli bedre, og de som har aller mest, må også bidra mer.

Regjeringen sier at det skal bli lettere å finne en bolig som folk har råd til, og har satt et mål om å sette i gang bygging av 130 000 nye boliger innen 2030. Vi må bygge flere boliger, og vi må ha mål og visjoner for boligpolitikk, men det holder ikke å telle hvor mange boliger man skal sette i gang byggingen av, og forenkle byggesaksprosessene – selv om det er viktig. Boligmarkedet funker ikke når folk med helt vanlige jobber stenges ute, når unge må ha foreldre med penger for å komme inn, og når mange leier dyrt og utrygt samtidig som bolig først og fremst behandles som et investeringsobjekt. Vi trenger flere boliger folk faktisk har råd til, en sterkere Husbank, flere studentboliger, et tryggere leiemarked og mange flere boliger som ikke er kommersielle. Et hjem skal først og fremst være et hjem, enten man eier eller leier.

Regjeringen retter helt nødvendig oppmerksomhet mot tryggheten for barn og unge. Det er viktig, det gjør SV også. Det er bra at regjeringen vil styrke innsatsen mot kriminelle nettverk som rekrutterer unge, men da må vi også snakke om barnevernet. Nylig kom avsløringer om kriminelle aktører i virksomheter som leverer tjenester til barnevernet. Regjeringen har selv sagt at det er risiko for at unger får nær kontakt med voksne som er kriminelle. Det går bare ikke an.

Vi kan ikke på den ene siden være bekymret for at kriminelle miljøer rekrutterer unger inn, og på den andre siden ha et system som ikke klarer å holde kriminelle ute av tjenester som skal beskytte de mest utsatte ungene. Dette er unger som allerede har opplevd mye mer enn noen unger skal måtte oppleve. Da har fellesskapet et særlig ansvar.

SV mener at barnevernet ikke skal være et marked der omsorg for sårbare unger legges ut på anbud, og kontrakter går fram og tilbake. Derfor foreslår vi i dag at regjeringen må avslutte bruken av konkurranseutsetting og anbud i barnevernssektoren, og sikre ideelle virksomheter langsiktige avtaler med det offentlige – og det er faktisk ikke særlig radikalt; det er noe regjeringen selv har ment før, i Hurdalsplattformen.

Trygg oppvekst handler også om skolen, om å ha nok voksne på jobb i barnehage og skole rundt ungene våre. Det er et arbeid SV har drevet fram lenge. I dag tar vi også et initiativ knyttet til skolen, for elevene trenger lærere som er der, lærere trenger å kunne være lærere, og skolen trenger først og fremst forutsigbarhet og arbeidsro. Nå har vi sett at med vekslende regjeringer legges kursen om, og ressursene blir utrygge. Vi foreslår derfor et bredt skolepolitisk forlik for å sikre ressurser og trygge de langsiktige rammene for skolen – ikke for å detaljstyre, men for å legge rammer, sikre ressurser og sørge for at fagfolk får ro til å gjøre jobben sin.

Det er også bra at regjeringen snakker om digital trygghet for unger. De store tekselskapene har fått altfor mye makt over livet vårt, og det holder ikke å håpe at verdens rikeste selskaper skal sette hensynet til ungene våre foran sine egne forretningsmodeller. Når KI-briller kan filme folk uten at de vet det og kjenne igjen ansikter, må politikken sette noen grenser. Alle skal kunne leve livet sitt uten å risikere å bli filmet, identifisert og analysert. Et samfunn uten privatliv er ikke et fritt samfunn.

I dag har vi hørt nyheten om at regjeringen vil regulere bruken av disse brillene. Jeg har en klar oppfordring, og det er å stoppe salget – ikke bare ha et fragmentert lovverk der det er lov noen plasser og andre steder ikke, men sørge for at vi får en stopp i bruken av KI-briller og stopp i salget før det blir allemannseie. Vi må samtidig sikre at de som trenger det som et hjelpemiddel, som blinde og svaksynte, får muligheten til det, men ikke at alle vi andre må tenke over hva slags regulering som finnes hvor.

Teknologisk makt handler ikke bare om hva selskapene gjør med oss og med ungene våre. Det handler også om hva staten gjør seg avhengig av. Offentlig sektor sitter i dag på noen av de mest sensitive opplysningene som finnes om oss, og da trenger vi kontroll over teknologien og dataene. Derfor foreslår SV i dag å stoppe nye avtaler med selskapet Palantir, og at vi skal kvitte oss med dem vi har i dag. Der må vi tre tydelig fram og vise mål, for mer personvern og mer digital suverenitet og kontroll må være førende.

Kontroll må vi også ta over kraften. På bare to år ser vi at datasentrene har doblet strømforbruket. Samtidig ligger det nye planer på bordet. Vi trenger noen datasentre, men norsk kraft er ikke en uendelig ressurs. Den trengs til industrien, til arbeidsplasser og til å kutte utslipp, og da kan ikke energipolitikken være basert på førstemann til mølla. Det er alt annet enn en energipolitisk visjon.

SV foreslår i dag å sette nye store datasenteretableringer på vent mens vi får på plass regler som sørger for at vi kan prioritere hva kraften skal brukes til. Det er lenge siden vi foreslo en konsesjonsordning, og jeg håper at alle partier i dag kan være med på å se at vi er nødt til å gjøre noe, og at vi må ha regler som står seg for framtiden.

Regjeringen sier at utslippene skal ned, og at omstilling skal skape arbeidsplasser og verdier. Det er veldig viktig, men det haster å gjøre de ordene til politikk. Den største risikoen for norske arbeidsplasser er ikke at vi omstiller, men at vi gjør det for sent. Norge har penger, vi har kompetanse, vi har organiserte og dyktige fagarbeidere, og vi har industri og naturressurser andre land bare kan drømme om. Da må vi bruke den styrken nå: til å kutte utslipp, bygge ny industri, skape jobber folk kan leve av i hele landet, og sørge for at de som jobber i olje og gass nå, får være med og bygge det vi skal leve av også i framtiden. Omstilling betyr ikke mindre frihet og trygghet, det betyr trygghet for en framtid.

Politikken må brukes til å skape samfunn med mindre forskjeller og sterkere fellesskap. Jeg tar opp SVs forslag og lover å jobbe på for en billigere hverdag, bedre velferd og en framtid folk kan tro på.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:50:45]: Vi må ha en politikk for å utvikle hele Norge. Vi som folkevalgte sitter jo ikke partivis her i salen, vi sitter geografisk, vi representer ulike distrikter, og vi som folkevalgte har litt andre perspektiver enn dem som hver dag reiser til et embetsverk, eller som har sin faste base her i byen.

Før denne sesjonen hadde vi en ganske hard debatt om avgifter og hvordan det rammer ulike bedrifter. Den 4. august uttalte Monica Molvær fra Høyre at avgiftskuttene bør forlenges. Erlend Svardal Bøe fra Troms Høyre uttrykte det samme, og var veldig tydelig på det også i media. Oppfordringen min til Høyres representanter her i salen er: Ring til en lokal bedrift, snakk med en lokal entreprenør eller et transportselskap – mange av dem som har stemt dere inn – og hør hva de mener. Mener de det ville vært klokt å stemme for forslaget fra Senterpartiet, FrP og KrF, eller mener de det er klokt å følge den linja som Ine Eriksen Søreide nå har fulgt? Jeg er sikker på at tilbakemeldingen vil være ganske tydelig: Sørg for at kostnadene går ned, hjelp mange av de småbedriftene som nå har utfordringer. Vi sitter her som stortingsrepresentanter som representerer et område, og ikke bare et parti, så det er min oppfordring: Ta telefonen fatt!

Det var en litt høytidelig åpning på trontalen i år, at det var en ny konge som leste den. Det er jo en høytidsdag. En annen høytidsdag som var i år, var da kong Haakon var her og avla sin ed, og han avla sin ed til Grunnloven, konstitusjonen, til Norges lover. Det er ikke vi som avlegger ed til kongen, men det er det motsatte – nettopp til folkesuvereniteten. Og kongens råd, regjeringen, embetsverket, utgår nettopp fra folkemakta, fra Stortinget.

Vi er inne i en periode der det folkevalgte skjønnet er blitt svakere og svakere, og der makta til de folkevalgte gradvis blir svekket. Det har vi hatt over lang tid. I sin maktutredning fra 2003 påpekte Øyvind Østerud med full kraft at det er flere og flere, som han sa, som har makt uten ansvar, og de som har ansvar, er uten makt. Det var et av sitatene der. Poenget hans var da med foretaksmodell, ulike privatiseringer og også den rettsliggjøringen en ser av deler av politikken. Det er på tide med en ny maktutredning for å se på maktforholdene i det norske samfunnet, hvor det folkevalgte blir mer maktesløs.

I diskusjonen om avgifter i mars prøvde finansminister Jens Stoltenberg å si at dette kan være i strid med EU-regler, og noen embetsfolk – dyktige embetsfolk, selvfølgelig – i Finansdepartementet ringer til noen dyktige embetsfolk i ESA, og de har en diskusjon om dette er mulig eller ikke. Heldigvis sto Stortinget opp mot det og slo fast at det er Stortinget – forankret i Grunnloven § 75 – som til sjuende og sist er de som skal fastsette skatter og avgifter i Norge, ikke tolkninger av noen jurister i Finansdepartementet, eller noen jurister i ESA. Det er folkets flertall som avgjør det.

Hvorfor gjorde vi det vedtaket? Jo, fordi Norge er langt, vi er veien mot nord, og vi vil at det skal bo folk rundt omkring i hele Norge, og at det skal være mulig å drive næring rundt omkring i hele Norge. Så vet vi at når det er ekstraordinært høye strømkostnader, energikostnader eller drivstoffkostnader, rammer det veldig ulikt. Det rammer selvfølgelig en liten bedrift i nord mye hardere enn et konsulentselskap midt i Oslo sentrum. Det rammer selvfølgelig hardere for den familien som ikke hadde råd til å kjøpe seg en ny elbil, enn de som har den gamle dieselbilen. Det rammer hardere for et lite anleggsfirma enn for et stort anleggsfirma, og det rammer hardere for kystfiskeren som ikke har noen annen mulighet enn å fylle drivstoff i sitt nabolag, enn for tråleren som kan dra ut i internasjonal sone og dermed slippe avgiften. Derfor klarte vi å få til det flertallet i vår, fordi mange så hvordan Norge er, og hvor skjevt det rammer. Det er det også Høyres representanter bør se nå, hvor skjevt dette rammer, og spesielt mange små næringsdrivende – som har sikret at de har fått lov til å komme inn på Stortinget. Vi handlet da, og vi bør handle igjen.

Når vi går inn på spotpris på strøm, ser vi at spotprisen på strøm i dag er litt over 2 kr i Oslo. Og hvorfor er det så høye strømpriser? Jo, fordi det er bygd ut utenlandskabler i stor stil, og fordi vi ikke kan regulere dem. Så satte man ned et strømprisutvalg som skulle vurdere hvilke tiltak man kunne gjøre, og de skrev at man kan regulere kabler på en annen måte – og ergo få strømprisen ned – men det går ikke på grunn av tre direktiver, direktiv 2009/72 og en forordning, som da er tredje energimarkedspakke. Det kan være i strid med de reglene vi har inngått med EU, altså det folkevalgte. Hvis vi vil, kan vi ikke gjøre det, fordi man meldte Norge inn i ACER og innførte tredje energimarkedspakke. Det er en feil utvikling. Derfor kommer Senterpartiet igjen til å ta opp igjen kampen mot ACER og tredje energimarkedspakke, for det er vi som sitter her, som har ansvaret, men vi har ikke makta, mens de som har makta – da i EU-systemet – stiller ikke til ansvar overfor det norske folk. Det er dypt problematisk.

Avslutningsvis vil jeg dra litt ut igjen til den internasjonale situasjonen, når vi ser uroen som er rundt oss – og også til dette bildet – når jeg snakker om Grunnloven. På dette bildet bak oss er det én ting man gjør, i tillegg til å skrive grunnlov, og det er å dyrke jorda. Bak vinduet pløyes jorda. I den perioden da vi fikk en ny grunnlov, hadde det vært krig og elendighet, og det var sult og hungersnød. Man skrev grunnlov, og man var selvfølgelig også opptatt av mat og beredskap. Om Oscar Wergeland tenkte på det da han malte bildet, vet jeg ikke, men når regjeringen nå skal legge fram en ny langtidsplan for sivil beredskap, må mat være en del av det, for blir det uro rundt mat, blir det uro rundt alt. Derfor kommer Senterpartiet til å fremme forslag om at også mat har en selvfølgelig del i den planen, en plan som Harald Sunde foreslo som leder av totalberedskapskommisjonen, og som Emilie Enger Mehl foreslo i sin totalberedskapsmelding. Det er bra at langtidsplanen for sivil beredskap kommer nå, men mat bør være en helt naturlig del av hvordan vi skal sikre vår beredskap og vår trygghet.

Sist uke var det flere oppslag i nord om helseberedskap og ambulanse. Jeg tror ikke at helseminister Jan Christian Vestre har ringt til Helse nord og sagt at nå må de gå gjennom ambulansestrukturen og prøve å sentralisere den, eller at han har ringt til Møre og Romsdal og sagt at nå er det for mange ambulanser og god beredskap – men det skjer fra foretakene selv. Helseministeren sitter ganske maktesløs og ser at det er debatt i ulike deler av landet, og at den og den ambulansen skal legges ned. Det skjer på grunn av en modell, helseforetaksmodellen, som har gjort at den som har ansvar, sitter med veldig lite makt, mens de som sitter med makt, ikke stiller til ansvar i valg. Men vi i Stortinget kan ta ansvar i dag, og derfor har vi fremmet et løst forslag om nettopp å stoppe den prosessen med sentralisering av ambulanser, for til sjuende sist er det et politisk ansvar hvor vi skal ha lokal beredskap i Norge. Det er ikke et helseforetak eller et styre til et helseforetak som har det ansvaret. Det er vi som har det ansvaret. Derfor må vi også tydeliggjøre overfor regjeringen at vi ikke kan sitte og se på at det skjer en sentralisering av vår beredskap, av våre ambulanser, når vi trenger trygghet rundt i hele landet.

Med det tar jeg opp Senterpartiets forslag.

Marie Sneve Martinussen (R) [12:14:37]: Det er stor forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker i Norge i dag. Forskjellene mellom dem som lever av å eie, og dem som lever av å jobbe, har økt de siste tiårene. Mens mange kjenner på utrygghet for sin egen økonomi, har noen fått stadig større formue og stadig mer makt. Jeg kan derfor avsløre at kampen mot Forskjells-Norge er Rødts viktigste sak.

Ingen skal ha kake før alle har fått brød. Sånn formulerte Einar Gerhardsen det under oppbyggingen av velferdsstaten, og prinsippet står seg veldig godt i dag også. Oppgaven til oss folkevalgte kan ikke være å kaste frynsegoder etter dem som allerede har mye. Vi må løfte dem som har minst og bedre levekårene for folk flest, sånn som Rødt allerede har økt minstepensjonen, kuttet i egenandelene i helsevesenet og satt i gang arbeidet med en ordentlig tannhelsereform.

Noen her fikk kanskje med seg Debatten på NRK i forrige uke. Det har vakt oppstandelse at jeg har gått ut mot at høytlønte bankøkonomer prøver å forklare folk at dårlig råd bare er en følelse. Reaksjonene har vært sterke, ikke minst fra økonomstanden og kommentariatet i Akersgata. Jeg har blitt beskyldt for mobbing, for å trekke institusjoner som SSB i tvil, og ja, for å være Donald Trump.

Derfor vil jeg gjerne klargjøre poenget. Som jeg også sa i Debatten, har jeg verken grunn til eller behov for å avvise SSBs statistikker og rapporter, heller ikke artikkelen som nyanserer bildet av en dyrtid de siste fem årene. Bare så det ikke er noen tvil: Jeg har heller aldri kritisert økonomene i DNB, Sparebank1 og Storebrand personlig, men poenget mitt var og er at når folk opplever at prisene øker og økonomien blir trangere, er det selve virkeligheten. Det er en realitet at mange med rette reagerer når man møter kassalappen, strømregningen, tannlegeregningen og boliglånet. Det er levekostnader Rødt er opptatt av og vil gjøre noe med. Når økonomer og media reiser debatten om et såkalt vi har bedre råd enn hva Rødt og andre framstiller det som, og hvor økonomer stiller opp som sannhetsvitner for en sånn påstand, ser ikke jeg hvilken annen funksjon det er ment å ha, enn å si til alle dem som kjenner på økte priser, at man ikke har noen grunn til det. Det er det jeg protesterer mot.

Det er fint at økonomene helt riktig tar forbehold om at det finnes mennesker som sliter økonomisk, for selvsagt gjør det det, men det hjelper ikke når hovedbildet de prøver å male, er at dette store vi-et visstnok skal ha det bedre enn hva vi tror, og hva folk selv sier at de opplever. Jeg mener det helt åpenbart er et uttrykk for en slags privilegieblindhet når noen som selv sitter godt i det, prøver å dempe den politiske debatten om høye priser, levekostnader og økonomisk utrygghet.

Som jeg også sa i Debatten: Det er selvsagt forskjellene i Norge som gjør at vi får en sånn debatt, om levekår, renteangst og høye priser, og det er derfor vi også ser veldig ulikt på dette. Det er jo det som er selve klasseperspektivet. SSB skriver selv: «Statistikken viser imidlertid bare utviklingen samlet sett, og sier ikke noe om hvordan veksten fordeles.»

Noen andre ting er også fakta. De siste årene har vi sett at flere i jobb også er avhengig av sosialhjelp. Vi har fått arbeidende fattige. SIFO har dokumentert at tryggheten har blitt mye lavere med prisstigningen de siste årene, og at kun 50 pst. i Norge defineres som økonomisk trygge. Selv om vi har hatt reallønnsvekst i tre år, hadde vi ti år før det med stagnasjon og nedgang. Jeg mener det er både naivt og feil ikke å tenke at det fortsatt merkes for folk.

Derfor blir jeg på ekte uvel når noen som selv er høyt på strå og en del av den økonomiske eliten, prøver å tegne et mer rosenrødt hovedbilde, og når det etterpå oppstår et slags regelverk for hva som er lov og ikke lov til å si i denne debatten. Det er ikke mobbing å ta tydelig til motmæle, og man er ikke Trump om man er uenig med en økonom om Forskjells-Norge. Jeg er selv økonom, men det betyr ikke at alle i Norge må være enig i Rødts økonomiske politikk. Økonomifaget er ingen naturvitenskap.

Jeg håper ingen blir overrasket over at Rødt ikke mente Norge var et glansbilde før prisveksten startet heller. Norge var og er et klassesamfunn, og mye er ugjort før vi får en velferdsstat med null hull, og før de faktiske verdiskaperne – arbeidsfolk – sitter igjen med sin rettmessige del av verdiskapingen.

Forskjells-Norge handler også om makt, og stadig større makt samles langt unna vanlige folk: hos utenlandske digitale oligarker, hos norske dagligvarebaroner, hos topper i offentlige foretak og i elitesystemet i EU. Dette er krefter som ikke henter sin legitimitet fra folket gjennom demokratiske valg. Rødt vil forsvare, forsterke og fornye folkestyret. Fagbevegelsen, som organiserer folk for å bedre sine egne levekår og kjemper for sin del av verdiskapingen, er under press. Milliardærene bruker pengemakt til å ta kontroll over viktige ressurser, teknologi og infrastruktur som burde vært forvaltet i fellesskap.

Vi i Norge har bygd vår velstand som samfunn på å forvalte ressursene demokratisk. I 1906 lå tre fjerdedeler av de utbygde vassdragene i Norge på utenlandske hender. Da hastet Stortinget gjennom panikklovene, som stanset oppkjøpet av fossene og sikret nasjonal demokratisk kontroll, med konsesjonslover og hjemfallsrett. I 1971 gjorde vi det sammen med oljen. Vi tok nasjonal demokratisk kontroll over en ny ressurs.

Nå må vi trekke i nødbremsen igjen. Rødt går i bresjen for en stans i den ukontrollerte utbyggingen av datasenter. Vi må erstatte førstemann til mølla med en nasjonal konsesjonsordning som prioriterer kraften. Heldigvis ser vi at stadig flere partier erkjenner at dette frislippet ikke går stort lenger, så jeg håper at vi veldig raskt kan ta tilbake den demokratiske kontrollen. Hvem skal egentlig eie, styre og forvalte våre felles nasjonale ressurser? For Rødt er svaret det samme i dag som det var fra våre kollegaer i 1906 og i 1971: Det skal folket.

Før stortingsvalget sa Rødt at vi skulle bli så store og sterke at vi ikke er til å komme utenom. Det lyktes vi med, og Rødt har nå en ny, historisk posisjon i norsk politikk når vi forhandler om statsbudsjettet. Vi har økt minstepensjonen med et høyere kronetillegg på toppen av trygdeoppgjøret enn noen gang før, vi har økt fribeløpet for uføre til 1 G, og vi har endelig fått i gang arbeidet med en ordentlig, helhetlig tannhelsereform, hvor de neste kapitlene i historien skal skrives denne høsten. Rødts mål er kjent: Vi vil at det ikke skal koste mer å gå til tannlegen enn til fastlegen.

Det er sånn vi reduserer forskjellene steg for steg. Det er vi veldig stolte av, og det viser at det har mye å si hvem som styrer. Vi skal kutte i hverdagsutgiftene. Mat, strøm, bolig og helse koster altfor mye i dag. Rødt skyr ikke et eneste tiltak for å få ned levekostnadene. Rødt tar også opp kampen mot maktkonsentrasjonen i de store dagligvarekjedene. Som Kiwi-slagordet er: Vi presser prisene.

Stadig flere ser Rødt som et alternativ – i hele landet, i bygd og i by. Det gjelder særlig blant dem vi er til for, arbeiderklassen. Vi ser at Rødt gir folk grunner fra ikke å gå og stemme til faktisk å gå og stemme. Det er jeg veldig stolt over.

Det har mye å si hvem som styrer. Derfor kan ikke viktige saker for folks hverdag og lommebok ryddes av bordet gjennom såkalt brede forlik, hvor forskjellene mellom partiene files bort, mens forskjellene i samfunnet bare fortsetter å vokse. Stemmeseddelen har stor verdi, men akkurat hvor stor verdi den har, avgjør vi her inne. Hvis vi klarer å ta folks problemer på alvor og bruke vår makt som folkevalgte til å bedre arbeiderklassens vilkår, får også stemmeseddelen mer å si, og flere vil også forstå at det å stemme er en viktig del av demokratiet.

I kampen om retningen for Norge er Rødts utgangspunkt å fokusere på vår egen politikk og på løsninger. Vi skal være tydelig på forskjellene mellom partier, men vi har ikke noe mål om å hakke på andre. Sakene er bestandig viktigst, og det er resultatene som teller.

Rødt går inn i den nye stortingsåret med optimisme og følgende løfte: Vi skal fortsette å bruke den styrken velgerne har gitt oss, til å skape faktisk forandring til det bedre i hverdagen, sånn at folk flest sitter igjen med mer av både penger, makt og framtidstro.

Med det tar jeg opp Rødts forslag i saken.

Ingrid Liland (MDG) [12:40:07]: «Mitt største håp for Norge er at vi skal klare å ta vare på hverandre, at vi skal bygge dette landet videre, på tillit, fellesskap og raushet, at vi skal kjenne at vi, på tross av all vår ulikhet, er ett folk.»

Disse ordene sa kong Harald for litt over ti år siden, og de ordene bør være en rettesnor for oss i denne salen. Kong Harald ville sånne ting som at folk skal få lov til å være den de er, elske den de vil, tro på det de tror på, og på grunn av det være en del av det norske fellesskapet. Kong Harald tok tak i de store utfordringene, som utenforskap og ensomhet, klimaendringer og noe så radikalt som at vi vil etterlate jordkloden i bedre stand til neste generasjon enn da vi overtok den selv. Noen vil kanskje kalle det sunt norsk bondevett.

Som kong Harald er jeg helt overbevist om at det er folk i møte med folk som kommer til å løse disse problemene. For noen uker siden møtte jeg Tor Arne i Trondheim. Han elsker nabolaget han bor i, friheten til å komme seg til og fra jobb på en trygg måte. Jeg spurte Tor Arne hva som bekymret ham. Det som bekymret ham, var kostnadene for nabolagene og naturen ved at privatbilismen ble prioritert. Det bekymret ham stort, for det var ikke til stede i debatten. Det går ut over nevøene og niesene til Tor Arne, for han har lyst til å ta dem trygt med ut i byen for å leke. Det går ut over naturen som går tapt fordi vi bygger flere motorveier og flere filer. Nabolagene blir fylt av støy, støv og asfalt, og det forverrer klimaendringene. Folk i Norge har større drømmer enn billig bensin. De fortjener politikere som ser det, og som kjemper for dem.

Nok til alle, ikke mer til alle – det bør være målet for politikken her. De siste ukene har vi vært vitne til en dieseldebatt som totalt ignorerer kunnskap om hvordan vi får ned ulikhetene i Norge, og kunnskap om hvordan klimaendringer og naturtap vil gjøre ulikhetene enda verre. Med et rød-grønt budsjettflertall skal vi selvfølgelig ta på alvor at flere sliter, at flere gruer seg til neste regning kommer, men vi må også ta på alvor at veldig mange i Norge har det godt og har god råd til å drive forbruket vårt enda mer oppover. Det er nettopp det som gir økte forskjeller.

Det folk med dårlig råd trenger, er mer penger, ikke bensin på billigsalg. Det er derfor MDG vil gå inn i budsjettforhandlingene for å doble og skattlegge barnetrygden. Vi vil ha klimabelønning og en mer sosial strømstøtte som fordeler fra dem som forbruker mye, til oss alle. Vi vil ha et billig kollektivtilbud som er så bra at til og med kongen tar trikken, og vi vil ha en mer progressiv skattetrapp.

Fordelingspolitikk i 2026 må redusere forskjeller i Norge, men også i verden. Solidariteten kan ikke stoppe ved Svinesund. Prisøkningen som treffer folk i Norge og norsk næringsliv, skjer fordi verden blir mer urolig. Det er knapphet på kritiske varer og energi. Verdikjedene er sårbare, og konfliktnivået øker.

Listhaugs svar på dette er, forutsigbart nok, å kutte i avgifter for folk som har det bra i et av verdens rikeste land. Jeg må benytte anledningen til å realitetsorientere Fremskrittspartiet. Det blir verken mer olje, diesel eller strøm av at folkene i Holmenkollåsen får kjøpt det til en lavere pris. Tvert imot gjør det at de rikeste får lov til å forsyne seg enda grovere av naturressursene som vår velferd og verdiskaping er avhengig av. Det øker makten til diktaturer som sitter og ruger på knappe ressurser, som Russland og Saudi-Arabia. Når man da i tillegg legger i potten FrPs angrep på Norges bistand til verdens fattigste, må jeg benytte anledningen til å sende en stor takk til de 150 000 velgerne som fikk MDG over sperregrensen i fjor og holdt Sylvi Listhaug unna statsministerkontoret.

I lys av verdenssituasjonen burde folk følt seg betrygget av trontalen, der regjeringen framhever trygghet som det fremste målet i sin plan for Norge, men heller ikke regjeringens plan for Norge viser hvordan vår velferd og vår verdiskaping skal bli mindre sårbar for urolighetene vi ser i verden.

Til tross for massivt påvirkningsarbeid fra den norske regjeringen og den norske oljelobbyen har EU heldigvis holdt fast på sitt nei til olje og gass fra Arktis. 99 pst. av all olje og gass Norge produserer, går til Europa. Energiministeren argumenterer sterkt med at det er nettopp deres behov som gjør at vi skal risikere sårbare økosystemer i havet vårt for å produsere enda mer olje og gass, men nå har vår viktigste og nesten eneste kunde sagt nei takk til olje og gass fra Arktis. Det kommer fra EU, som skal bli fossilfrie i 2050.

Oljeboring i Arktis blir det åpenbare beviset på at regjeringen prioriterer kortsiktig inntjening for oljenæringen framfor å bygge de arbeidsplassene og den verdiskapingen som våre barn og barnebarn trenger. De vil fortsette å binde opp kraft, kapital og kompetanse i en næring som våre kunder skal slutte med, og som bidrar til de livsfarlige skogbrannene vi har sett i sommer, som fører til at hundretusenvis dør av ekstremvarme, og at enda flere blir drevet på flukt.

Det MDG vil få denne salen med på, er å bygge fornybar energi, bygge et energisystem og en økonomi som blir mindre avhengig av krig, diktatorer og galskap i verden.

Det er ikke bare i verden der ute og i andre land det er en offentlig debatt og styresett som blir uroligere og kaldere og får grunnleggende demokratiske verdier truet. De siste årene er flere og flere av dem jeg prater med ute i nabolagene, blitt bekymret. De er bekymret for at nabolaget endrer seg, og for at ungene som går sammen med deres unger, ikke føler seg trygg og inkludert eller at de har de samme mulighetene som andre i livet.

Vi har sett skumle eksempler, f.eks. på 1. mai i år, der Fremskrittspartiets leder hamret løs mot Arbeiderpartiet. Hun gjorde ikke bare det, men kalte Youngstorget en trollfabrikk. Det er retorikk som vi har hørt i andre land som jeg ikke liker å sammenligne Norge med. Når Fremskrittspartiet i tillegg i år har lagt fram en definisjon på hva det vil si å være norsk, som gjør at mine barn ikke er norske, da blir jeg bekymret på vegne av alle de naboene som jeg går rundt og snakker med, som har lyst til å ta vare på naboene sine.

Akkurat nå har FrP fått lov til å ha hånden på rattet i altfor mange kommuner. Resultatet er at folk våkner opp og ser at de gratis lekeplassene i parkene har blitt til parkeringsplasser, at nærskogen blir til næringsbygg, at fritidsklubbene blir lagt ned, og at bemanningen i velferdstilbudene som tar vare på både ungene og foreldrene våre, blir dårligere og dårligere. Folk jeg snakker med, spør seg: Når var det jeg stemte over dette? Hvem var det som spurte meg om denne skogen skulle forsvinne? Hvem er det som har bestemt at nabolaget plutselig skal føles kaldere og mer utilgjengelig for meg og dem jeg bor med?

Jeg har lært noe etter et år på Stortinget, og det at man må finne noen b-er for å oppsummere hva man vil. Jeg er for boller og brus, det kan jeg bare si, men også bandrom, ballbinger og blåbærskoger, som utgjør det samfunnslimet nabolagene våre er. MDG vil gi makten til innbyggerne i nabolaget. Vi vil ta den fra utbyggere som har lyst til å tjene mest mulig penger på våre arealer. Når ytre høyre vokser og antidemokratiske krefter får rotfeste, er faktisk den aller viktigste motstandskraften vår folk som får og tar ansvar, som møtes, ser hverandre i øyene og løser problemer sammen. Det er ikke tullball og kos. Det er et samfunnskritisk lim mellom folk. Det er derfor MDGs velgere om ett år igjen nok skal sørge for at FrP holdes langt unna makten i kommuner over hele Norge.

Som svar på om det er mulig å være optimist i dag i møte med klimaendringer, naturtap, ensomhet og utenforskap, sa kong Harald: Det kommer vi til å klare, for det som forener oss, er ønsket om at våre etterkommere skal ha det bra.

Jeg håper at det er et ønske som regjeringen og dette stortinget kan stille seg bak. Det var den solidariteten som gjorde at vi bygde velferdsstaten i det forrige århundret, det er den solidariteten som vil samle oss til mer velferd til dem som har minst, og som bygger et samfunn som gjør Norge og verden bedre å leve i for alle.

Med det tar jeg opp MDGs forslag.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [13:04:51]: Verden rundt oss endrer seg raskt, og samfunnet vårt er i endring. Det aller viktigste forsvaret vi har, er våre felles verdier, et «vi» som forener oss. Våre grunnleggende verdier er ikke oppe til forhandling. De kan ikke tas for gitt. De må forsvares. Bygge på verdier og skape verdier – det henger sammen.

Vi tror at våre felles verdier og vår kristne og humanistiske arv, som har formet vårt tillitssamfunn, også er det beste grunnlaget for å bygge et godt samfunn framover. Det betyr å stå opp for menneskeverd, nestekjærlighet, og omsorg. Det betyr å verne ytringsfrihet, trosfrihet, rettsstat og folkestyre. Det betyr å fremme ansvar og hardt arbeid. Det betyr å styrke frivillighet, familiene, lokalsamfunn og spre makt i samfunnet vårt. Det bygger fellesskap, og det motvirker ensomhet.

Et Norge der vi stiller opp for hverandre, der barna våre er trygge, der narkotika, vold og kriminalitet møter hard motstand, ikke unnskyldninger, der vi sier nei til antisemittisme, nei til æreskultur og sosial kontroll – verdiene vises igjen i de politiske prioriteringene. For KrF betyr det at barns oppvekst og skolegang og omsorgstjenester for eldre settes aller først – de yngste og de eldste – og at vi stiller opp for verdens fattige og de aller mest utsatte. Da må vi også skape mer.

Vi tror det ligger et ønske i hvert eneste menneske om å bidra, utvikle nye løsninger og skape gode fellesskap for andre, og at vi som samfunn må bidra og legge til rette for at hver enkelt skal kunne delta i samfunnet vårt. Det må til for at vårt velferdssamfunn skal være bærekraftig for framtiden. Skal vi finansiere gode skoler, styrke familiene og sikre en trygg eldreomsorg, må også noen tørre å satse. Noen må skape jobbene og verdiene som gjør det mulig. De skapes ikke på et kontor i Oslo. De skapes på verkstedgulvet, i butikken, i fiskebåten, i traktoren og i teknologibedriftene over hele landet vårt.

Vi vil bort fra den særnorske formuesskatten på arbeidende kapital. Vi vil sikre billigere kraft og drivstoff. Vi vil gi næringslivet forutsigbarhet. Et skatteforlik kan være en viktig brikke for å få til dette. KrF går inn i de kommende forhandlingene med noen veldig klare mål. Vi vil fjerne formuesskatten på arbeidende kapital, vi vil ha mer forutsigbare rammevilkår for bedriftene, og vi vil redusere skattetrykket på arbeidstakere og familier.

Arbeiderpartiet kan gjerne se til sine svenske venner, for det var sosialdemokratene i Sverige som avskaffet den svenske formuesskatten. De forsto noe veldig viktig: å legge til rette for investeringer, eierskap og verdiskaping er ikke en motsetning til velferd, det er nettopp en forutsetning for å sikre velferden.

Når vi skaper mer kan vi også prioritere det viktigste. For KrF er det familiene. Vi vil rett og slett at flere skal kunne realisere familiedrømmen, drømmen om barn, bolig og bil. Regjeringens politikk legger opp til at man skal ha stabil inntekt, bolig og fast jobb før man får barn. For å sikre dette lønner det seg aller mest å få barn midt i 50-årene. For de fleste kvinner trengs det et mirakel for å få til det, men selv vi i KrF mener det er en dårlig idé at familiepolitikken vår skal baseres på mirakler.

Norske familier ønsker seg flere barn, men sier tydelig at det er to ting som står i veien: Det er tid, og det er penger. Derfor foreslår KrF en ordning med skattelette per barn. Familiene får beholde mer av egne penger. Det gir fleksibilitet, og det gir forutsigbarhet.

I valgkampen sa Arbeiderpartiet at valget sto mellom rentekutt for alle eller skattekutt for noen få. I dag venter folk fortsatt på rentekutt. Renten har tvert imot gått opp. Det eneste som er tatt ned, er Arbeiderpartiets nettside med løftet om rentekutt.

Pumpeprisen på drivstoff har de siste ukene vært oppe i mer enn 31 kr. For mange familier er det krise. Norge tjener store penger på høye oljepriser, men likevel tviholder regjeringen på at folk skal betale høye drivstoffavgifter. I Sverige har de ikke oljeinntekter, likevel har de kuttet avgiftene. Det er bare å prøve å levere to barn i barnehage og et på skole, to forskjellige veier, ved hjelp av buss, og deretter skulle komme presis til jobb med et tog som er forsinket og bare har ett togsett – og det er der det i det hele tatt finnes buss og tog. Bilen er ikke et luksusgode for landets familier. Tvert imot er det en forutsetning for at hverdagen skal kunne gå opp.

KrF vil investere i en skole vi kan tro på. De siste PISA-resultatene er et alvorlig varsko. Det handler om hva barna våre lærer, og hvilke muligheter de får i livet. I 30 år har Arbeiderpartiet og Høyre brukt milliarder på å gjøre grunnskolen to år lengre, men barna lærer ikke mer. Tvert imot, de lærer mindre. Én ting vet vi: Vi kan ikke forvente bedre resultater når lærerne har for dårlig tid, for mange oppgaver og for lite rom til å være lærere. Lærere skal undervise, de skal følge opp elevene, ikke drukne i møter og rapportering.

Vi vil gjøre som Finland og Estland har lyktes med; gjøre læreryrket attraktivt og øke lønningene med 100 000 kr. Bare ved å redusere undervisningstiden ned til finsk nivå vil vi ha dekket mye av det det koster. Det er mulig. Vi har tro på den norske skolen, men da må vi også investere i den, i elevene og i lærerne. Vi kan starte med økt lønn, økt fleksibilitet og mer tid til elevene.

En annen oppgave som roper på mer handlekraft og færre unnskyldninger, er eldreomsorgen. Mange kommuner står allerede på kanten. De mangler sykehjemsplasser, tilrettelagte boliger og personell. Det haster med en nasjonal satsing som gjør at vi kan love våre eldre tre helt grunnleggende ting.

For det første: Man skal få den hjelpen man trenger, når man ikke kan bo hjemme lenger. Man skal få et godt og egnet botilbud – verdighet, ikke ventelister.

For det andre skal man bli kjent med dem som hjelper en. Vi trenger mindre og faste team i hjemmetjenesten. De som kommer til en, skal kjenne en og vite hva man trenger.

For det tredje: De skal forstå en, og man skal forstå dem. Et tydelig krav om grunnleggende norskferdigheter burde være et minstenivå, men vi sliter med å levere det i dag. Skal vi ha en eldreomsorg vi tror på, må vi også investere i den.

Familien først, en skole og en eldreomsorg vi kan tro på, de yngste og de eldste, og verdiskaping for framtiden. Det er KrFs tydelige prioritet. Med det tar jeg også opp Kristelig Folkepartis forslag.

Guri Melby (V) [13:24:53]: Til alle som vokser opp i Norge, sier vi: Gjør din del, så skal fellesskapet gjør sitt for at du lykkes, og hvis du ikke lykkes, skal vi også være der for deg. Dette er i bunn og grunn samfunnskontrakten vår, og de aller fleste holder sin del av den. Vi går på skolen, vi tar utdanning, vi får oss jobb, og vi sparer. Men fellesskapet holder ikke lenger sin del av avtalen for altfor mange.

Dette skjer i et land som har nesten alt. Vi har velstand, vi har kunnskap, og vi har en tillit mellom folk som få andre land har. Likevel: Hvis man har fulgt norsk debatt det siste året, har man vel først og fremst hørt at alt går galt. Det er sagt så ofte at det nesten begynner å føles sant. Norges problem er imidlertid ikke at alt går galt, Norges problem er at vi ikke får til så mye som vi egentlig kan.

Trontalen åpner med at Norge skal være et trygt land med muligheter for alle, og det er Venstre enig i, men alle de fem områdene i regjeringens plan handler om trygghet. Trygghet er en forutsetning. Det er likevel mulighetene folk bygger livet sitt på, og som gir håp. Dette er en trontale for et land som holdes på stedet hvil, med få ambisjoner om endring. Jeg mener Norge kan mer, og det Norge nå trenger, er en politikk for alle dem som skal i gang.

Samfunnskontrakten vår bygger på tre grunnleggende ting: Dersom du går på skolen, skal skolen gi deg det du trenger. Hvis du tar en utdanning, skal det finnes en jobb. Og jobber og sparer du, skal det være mulig å få kjøpt et hjem som er ditt.

Det begynner i skolen. Norsk skole får til mye. Bakgrunn hjemmefra betyr mindre for elevenes resultater i Norge enn i de fleste andre land. Norske elever trives, og de føler at de hører til. Det skal vi ha med oss. Dette er fellesskolen, og det skal vi være stolte av. Men PISA-tallene som kom i september, og andre tall vi har fått tidligere, viser også hva skolen ikke lenger klarer. Én av tre 15-åringer leser nå så dårlig at de ikke er godt nok forberedt til videre utdanning og arbeidsliv. Det er rundt 21 000 elever i ett eneste årskull. For ti år siden var det én av sju. Blant guttene er det fire av ti.

Tiendeklassingene som er målt i denne undersøkelsen, har hatt skiftende regjeringer, skiftende kunnskapsministre, meg selv inkludert. Jeg mener derfor vi bærer ansvaret for disse resultatene sammen. Det betyr også at vi er nødt til å finne løsningene sammen.

Jeg er helt sikker på at alle i denne sal vil at norske 15-åringer skal kunne lese godt og skape et godt liv for seg selv. Skole-, lærer- og elevorganisasjonene i Norge er veldig tydelige på at de vil at vi skal finne sammen om rammene i skolen. De ønsker seg et bredt skoleforlik heller enn politiske kjepphester, som de sier.

Et forlik om skole er ikke enkelt, for skole er annerledes enn samferdsel eller forsvar. Hvilken skole vi ønsker oss, handler om hvilke mennesker vi vil at ungene våre skal bli, og det handler om verdiene våre som nasjon, og hva vi mener er viktig for framtidens Norge. Mye av dette kommer vi til å fortsette å være uenige om. Men også i skolen er det noe du trenger, uansett hvem det er som vinner valget: Du trenger motiverte lærere i klasserommet, du trenger skolebøker i alle fag, og du trenger læreplaner som får virke i mer enn én stortingsperiode. Dette er rammene rundt skolen, og her skylder vi ungene våre å se om vi kan finne sammen. Venstre har tatt initiativ til det, og vi har allerede hatt et første møte, og jeg håper vi kan fortsette arbeidet med det i løpet av høsten.

Vårt budskap inn i dette er at skolen trenger bøker, lærere og tid. Vi vil at hver skole skal ha skolebibliotek med en ansatt bibliotekar, og at alle elever skal ha en skolebokgaranti. Vi vil også ha en nasjonal boksjekk, sånn at hvert barn kan gå inn i en bokhandel og velge sin egen bok, uavhengig av foreldrenes lommebok. Vi vil også ha 5 000 flere kvalifiserte folk i skolen, slik at læreren får tid til å være lærer og får tid til hver enkelt elev. Og så vil vi kutte rapporteringen med minst en fjerdedel, sånn at tiden går til elevene og ikke til papirarbeid. Først da får boka en sjanse til å vinne igjen.

Neste del av kontrakten er arbeid. Mange nyutdannede sender nå søknad etter søknad og får det samme svaret tilbake: Takk for interessen. Arbeidsgiverne vil ha erfaring, men erfaring får man jo bare ved å ha jobb. Venstre mener at staten må gå foran, og at minst 10 pst. av dem staten ansetter, skal være nyutdannede, og at flere må få mulighet til relevant erfaring gjennom traineestillinger. Derfor vil vi øke antallet traineestillinger i statlig forvaltning med minst 1 000 ekstra. Vi må åpenbart også gjøre det enklere å skape sin egen arbeidsplass for seg selv og noen til.

Den siste delen av kontrakten er muligheten til å få sitt eget hjem. Etter krigen bygde Norge nok boliger til at sykepleiere, snekkere og lærere kunne åpne døra til sitt eget hjem. Folk som ikke hadde arvet noe, fikk en nøkkel til sin egen bolig. Det var samfunnskontrakten på sitt beste. I dag er det i altfor stor grad foreldrenes lommebok som avgjør hvem som får en sånn nøkkel. Vi har til og med fått et eget ord for det: foreldrebanken. Ordet sier at den viktigste banken er den du ble født inn i, og det er det ikke mye frihet i.

Ingen kan trylle fram boliger på ett år, men noe av det som holder folk ute, har vi laget selv. Fra søknad til byggetillatelse tar det nå 998 dager. Et eller annet sted inne i de dagene ligger leiligheten en 26-åring kunne ha kjøpt. Ett år med saksbehandling gjør en leilighet i snitt 200 000 kr dyrere. Det er å skape problemer og kaste bort penger.

Regjeringen har sagt at man skal bygge 130 000 nye boliger innen 2030, men det er bare et tall hvis det ikke følges opp av handling – og da er det fortsatt foreldrebanken som avgjør hvem som får disse leilighetene.

Vi vil bygge unge nabolag med 30 000 boliger som bare førstegangskjøpere kan kjøpe, i byer over hele landet, med byggestart innen 2030. Vi vil fjerne egenkapitalkravet og dokumentavgiften for dem som kjøper sitt første hjem, og korte ned tiden det tar å si ja – for et hjem skal være noe du kan jobbe deg til, ikke noe som bestemmes av hvor god råd foreldrene dine har.

Kontrakten handler også om hva slags land vi leverer videre. Vi i Norge har alltid vært gode på å bygge ting som egentlig ikke går an. Vi har boret tuneller gjennom fjell og satt plattformer på havbunnen. Men den neste store infrastrukturen er digital. I Narvik bygges et av Europas største datasentre for kunstig intelligens. Det går på norsk kraft og står på norsk jord, men hvem som skal bruke det, blir avgjort i et styrerom i USA.

Det er mange som er redde for kunstig intelligens, og den frykten er rimelig. Regjeringen vil regulere kunstig intelligens gjennom internasjonalt samarbeid, og det er riktig, men et land som bare regulerer det andre eier, bestemmer lite selv. Trygghet får vi når vi også eier dataene og infrastrukturen, og når makten ikke samles hos noen få selskaper på den andre siden av jorda.

Norge er for lite til å gjøre dette alene. Alene kan heller ingen europeiske land måle seg med USA og Kina, men sammen kan vi det. Et Norge som vil eie sin egen framtid, må være med når reglene i Europas skrives. I dag følger vi reglene, men vi sitter på gangen når de lages.

Jeg sa i stad at det nesten begynner å føles som alt går galt i dette landet, og mye av det mener jeg kommer fra at det er to fortellinger som kjemper om hva slags Norge vi har nå. Vi har én fortelling som sier at landet vårt, sånn som vi kjenner det, er i ferd med å gå tapt, og at noen har tatt noe fra oss. Og så har vi en fortelling som sier at dette landet har blitt kaldt og urettferdig, og at det er noen få som vinner alt. De er uenige om nesten alt, men de er enige om at det går galt.

Den bekymringen som folk kjenner på i hverdagen sin, er ekte. Prisene og renta har gått opp, og mange opplever at hverdagen har blitt mer strevsom. Men når pessimismen får styre debatten, blir svaret nesten alltid å lukke døra, stenge grensene og stoppe markedet. Politikken, som da er midt imellom et sted, svarer litt for ofte med at nå skal vi ha et nytt utvalg eller en ny kommisjon, og så må vi vente litt til, og så må vi forvente litt mindre.

En lukket dør holder ikke det farlige ute, og det er ikke sånn at verden stopper opp selv om noen av oss noen ganger føler at vi har lyst til å hoppe av. Vi er nødt til å forholde oss til verden som den er, og innrette politikken etter det – men en lukket dør er det som holder 26-åringen inne på barndomsrommet.

Jeg mener at pessimisme er et privilegium for dem som allerede har det de trenger. For alle de andre trengs faktisk optimisme og framtidstro. Det er det som må være grunnlaget for den politikken vi lager for framtiden også.

Venstre er partiet for alle som skal i gang med noe, for alle som ser framover, og for alle som ser de fantastiske mulighetene som dette landet har. Veldig mange av dem har gjort det fellesskapet ba dem om å gjøre. Nå er det vår tur i denne salen til å gjøre fellesskapets del. Vi kan mer, og livet kan faktisk bli bedre.

Jeg tar opp vårt forslag.

Statsråd Torgeir Micaelsen [13:49:44]: For snart to uker siden møtte jeg ni år gamle Johan. Han lurte på om ekspertene har rett når noen av dem sier at kunstig intelligens kan utslette menneskeheten i løpet av noen få år. Johan er ikke alene om å være bekymret. Kunstig intelligens er en kraftig, generell teknologi, som nå utvikler seg i et enormt tempo og treffer alle samfunnsområder. Det gir oss store muligheter til å øke Norges produktivitet og konkurranseevne, til å modernisere og forbedre offentlig sektor og til å løse store samfunnsoppgaver.

Norge har bedre forutsetninger enn de fleste andre land til å nyttiggjøre seg teknologien. Vi har en velutdannet befolkning med både praktiske, akademiske og digitale ferdigheter. I 2025 var befolkningen i Norge fremst i Europa på bruk av KI. Økningen har fortsatt i år, også i næringslivet.

Siden 2007 har digitale investeringer stått for hele veksten i investeringer i fastlandsnæringene, over 6 pst. per år. Investeringsveksten for såkalt programvare og databaser som muliggjør mye av det vi nå ser, har vært like høy som i USA, mye sterkere enn i de fleste andre OECD-land.

Men KI kommer også med risiko. I den såkalte Hugging Face-saken fra i sommer samarbeidet hundrevis av KI-agenter om å bryte seg ut av et lukket testmiljø som ikke var tilstrekkelig sikret, og de brøt seg inn i et annet selskaps systemer for å løse en oppgave. Saken illustrerer risikoen ved å miste kontroll på selve teknologien.

Ondsinnede aktører kan bruke teknologien til å gjøre skade, f.eks. ved cyberangrep, spre desinformasjon eller, i ytterste konsekvens, misbruk av KI til utvikling av f.eks. biologiske våpen. Risiko oppstår også som følge av uhell og feil, som når beslutninger baseres på gal informasjon fra KI som har hallusinert. Til slutt, mer grunnleggende: KI som ellers er trygg, kan samlet gi andre negative konsekvenser, som politisk og økonomisk maktkonsentrasjon eller at teknologien slår hardt ut i arbeidslivet og økonomien.

Når verden endrer seg, endres også forutsetningene for KI-politikken. Regjeringen setter derfor nå i gang arbeidet med en ny nasjonal KI-strategi. Arbeidet med strategien skal baseres på nye og oppdaterte analyser og bygge på digitaliseringsstrategien fra 2024. Strategien skal være et spisset, strategisk styringsdokument for KI-politikken på tvers av privat og offentlig sektor og ulike politikkområder, både nasjonalt og internasjonalt.

Parallelt med arbeidet med strategien, og i tråd med Regjeringens plan for Norge, vil regjeringen fortsette satsningen på KI. KI Norge ble lansert i juni i år. Regjeringen vil foreslå en styrking og utvide og tydeliggjøre mandatet til KI Norge, bl.a. knyttet til KI-sikkerhet.

Vi skal være en pådriver for internasjonalt samarbeid. Dette kommer bl.a. til uttrykk gjennom oppropet statsministeren tok initiativ til sammen med Finlands president Alexander Stubb for rundt to uker siden. Der tok som kjent over 30 ledere fra små og store land til orde for mer kontroll og globalt samarbeid. Vi jobber nå videre med hvordan vi kan konkretisere og følge opp dette initiativet.

Vi investerer over 1 mrd. kr over fem år på seks forskningssentre for KI, og vi jobber med å innføre EUs KI-forordning i norsk rett. Vi bygger grunnleggende nasjonal KI-infrastruktur med norske og samiske språkmodeller og tilgang på regnekraft. På fredag inngikk staten og partene i arbeidslivet en KI-avtale for å samarbeide om økt produktivitet og rettferdig omstilling.

KI er avhengig av regnekraft. Vi jobber nå med konkrete grep for hvordan datasenteretableringer i Norge kan møtes med tydeligere krav og forventinger på kort sikt, samtidig som vi har startet arbeidet med en stortingsmelding om digital suverenitet og verdiskaping, som også skal omhandle den mer langsiktige datasenterpolitikken.

I dag har jeg også varslet at regjeringen vil foreslå et midlertidig forbud mot KI-briller.

Valgene vi tar nå, må sikre at samfunnet Johan på 9 år og hans generasjon skal vokse opp i, er et samfunn der vi har klart å håndtere både de positive og de negative sidene ved KI.

Jeg ser fram til nært samarbeid med Stortinget om disse spørsmålene.

Elise Waagen (A) [14:09:29]: I august kom gladnyheten: Det er nå færre unge på utsiden av arbeid og utdanning. 4 000 færre unge mellom 20 og 29 år var på utsiden ved utgangen av 2025 enn i 2024. Dette er gledelig, for når unge blir stående utenfor arbeidslivet, er det et tap. Det er et tap for den enkelte, men det er også et tap for oss som samfunn. Ungdommene våre skal ikke gå og sparke i grusen. De skal ha en plass å gå til, de skal få lov til å bruke evnene sine, de skal oppleve mestring, og de skal få muligheten til å stå på egne ben. Derfor har Arbeiderpartiet i regjering satt seg tydelige mål. Alle under 30 år skal få tilbud om jobberfaring, oppfølging og utdanning. Det er vårt ungdomsløft.

Det er også et av de store prosjektene i vår plan for Norge, og vi følger opp med handling. I statsbudsjettet for 2027 styrker vi innsatsen rettet mot unge. Det siste året har vi satt i gang flere nye forsøk. Nå bygger vi videre, og vi øker bevilgningene. Det er gledelig å se at innsatsen gir resultater. La meg bruke muligheten til å trekke fram noen konkrete satsinger. Vi øker bevilgningen til arbeidsrettet ungdomsprogram. Vi styrker rekrutteringsprogrammet for helse- og omsorgssektoren, for får man flere unge inn i arbeid i nettopp denne sektoren, løser vi to problemer på en gang.

Det er ute på arbeidsplassene jobbene finnes og skapes, men da må også Nav være tettere på bedriftene, tettere på deres behov og flinkere til å koble unge med arbeidsgivere som trenger folk. Nettopp derfor setter vi i gang et forsøk med fireårig lønnstilskudd for unge, for det er noen unge som trenger litt mer tid og litt mer oppfølging, og en arbeidsgiver som tør å ta sjansen på dem. Det skal vi legge til rette for. Ungdomsløftet handler om ungdom som trenger litt ekstra oppfølging, hjelp til kanskje å snu en kurs, noen arbeidsgivere som trenger litt ekstra trygghet for å ta sjansen, og om samfunnet vårt, som trenger enda flere til å bruke kreftene sine.

Vi skal aldri akseptere at unge blir stående på utsiden. I Arbeiderpartiet er vi på jobb for å åpne dørene, gi flere en vei inn og sørge for at flere får muligheten til å lykkes. Nettopp derfor er det så gledelig at pilene nå peker i riktig retning – at enda flere unge nå står på innsiden av arbeid og utdanning. Vi er likevel ikke i mål. Derfor er dette en hovedprioritet for Arbeiderpartiet i regjering.

Under denne regjeringen har 183 000 flere kommet i jobb. Det er flere enn antallet som kom i jobb under åtte år med Høyre i regjering. Mer enn 80 pst. av jobbveksten har kommet ute i bedriftene. Det er bra, men vi skal videre, for vi trenger flere i jobb og færre på trygd. Skal vi lykkes med det, må vi stille krav og gi folk muligheten til å lykkes. Vi skal sørge for at flere får utdanning, at flere får kompetansen som arbeidslivet trenger, og derfor har vi satt et ambisiøst mål om 150 000 flere i arbeid innen 2030. Det krever en sterk arbeidslinje, og vi følger det opp med handling, penger og tiltak.

I budsjettet for 2027 foreslår vi nærmere 13 mrd. kr til arbeidsrettede tiltak. Det er penger som brukes helt konkret til kvalifisering, til oppfølging og til tiltak som skal hjelpe folk inn i arbeidslivet. For Arbeiderpartiet er målet helt klart. Med oss skal flere få muligheten til å stå på egne ben, flere skal få muligheten til å bruke evnene sine, og flere skal inn i arbeid.

Hans Andreas Limi (FrP) [14:21:40]: Gjennomgangstemaet i årets trontale var trygghet, men det var ingenting om hvordan regjeringen vil møte den utryggheten folk og bedrifter nå opplever på grunn av eksplosiv økning i drivstoffprisene. Flere steder ser vi pumpepriser på over 30 kr literen. Prisene på mat og strøm vil sannsynligvis også fortsette å øke på grunn av den globale situasjonen.

På toppen av dette har vi fått nok en renteheving, og Norges Bank holder muligheten åpen for ytterligere renteøkninger. Arbeiderpartiet gikk til valg på rentekutt. De visste utmerket godt at det er Norges Bank og ikke regjeringen som setter rentenivået i Norge. Likevel valgte de å spre dette budskapet til velgerne. Nå er det på tide å ta ansvar på de områdene regjeringen faktisk kontrollerer – først og fremst skatter, avgifter og offentlig pengebruk.

Politikken til Arbeiderpartiet og budsjettkameratene har så langt ført til det motsatte av rentekutt. Kraftige utgiftsøkninger og milliardbruk på ulønnsomme og symbolske prosjekter har bidratt til å øke presset i økonomien, ikke redusere det. Da blir det enda vanskeligere å forsvare at staten samtidig skal kreve inn stadig mer fra folk gjennom skatter og avgifter.

Det er ikke uansvarlig å avgiftskorrigere budsjettet når staten har fått hundrevis av milliarder i ekstra inntekter. Når staten blir rikere og rikere er det for Fremskrittspartiet et viktig prinsipp at også folk og bedrifter skal få det bedre. Det er en langsiktig politikk for verdiskaping, økonomisk vekst og velstand for alle. Staten er til for folket, ikke motsatt.

I forkant av fjorårets trontale tok regjeringen initiativ til en skattekommisjon som skulle berede grunnen for et skatteforlik. Dette kom etter en fireårsperiode med kraftige skatteøkninger. Det ble innført nye skatter, midlertidige skatter og til og med skatter med tilbakevirkende kraft. Fremskrittspartiet ville starte forhandlinger om skatteforlik direkte i Stortinget for å spare tid og fordi en skattekommisjon var en unødvendig og byråkratisk omvei. Vi fikk rett.

Nå har det allerede gått et år, uten at vi har fått til de kraftige skatte- og avgiftsreduksjonene folk og bedrifter trenger. Tvert imot har regjeringen foreslått nye skatteøkninger på bl.a. kraftverk og bolig, og rød-grønt flertall vil utrede nye avgifter på telefoner, vaskemaskiner og t-skjorter. For norske familier og bedrifter er ikke bekymringen for det høye skatte- og avgiftsnivået i Norge føleri. Det dreier seg om noe helt konkret: hvor mye av inntekten de beholder for å dekke løpende utgifter, gjennomføre investeringer og skape arbeidsplasser.

Arbeiderpartiet har brukt over fire år på å øke skatter og avgifter kraftig. Da holder det ikke å fryse skatte- og avgiftsnivået på dagens nivå eller redusere det marginalt og kalle det en skattereform. Fremskrittspartiet er kritisk til at skattelettelser veksles mot økte avgifter, fordi avgiftsøkninger rammer hardest dem som allerede har minst. Fremskrittspartiet er også tydelig imot skatteskjerpelser på folks hjem og hytter. Våre krav inn i forhandlingene om en skattereform vil være betydelige skatte- og avgiftslettelser for både folk og bedrifter.

Det er mye som er bra i Norge. Høy tillit og små forskjeller skal vi ta vare på, men samtidig må vi heie på kunnskap, innovasjon, risikovilje og entreprenører. PISA-resultatene viser at utviklingen i norsk skole har gått fra vondt til verre, til tross for at vi er i verdenstoppen på pengebruk per innbygger. Da blir det viktigste spørsmålet framover hvordan vi bruker skattebetalernes penger, og hvilke resultater vi oppnår, ikke bare hvor mye som bevilges. Derfor mener Fremskrittspartiet at vi har et stort behov for å prioritere bedre, bruke pengene bedre og la folk og bedrifter beholde mer av sine egne penger.

Nikolai Astrup (H) [14:34:59]: For Høyre handler politikk om mennesker, om de store og små utfordringene folk møter i sitt liv, om friheten og mulighetene de har til å leve slik de ønsker, om å ha meningsfylt arbeid og anstendig inntekt, om å få en ny sjanse og gode velferdstjenester når det er behov for det, og om mulighetene til å skape, til å bidra og til å ta vare på seg selv og fellesskapene vi er en del av.

Høyre tror samfunnet blir best når enkeltmennesker og familier har mer frihet og større ansvar. Frihet er viktig fordi mennesker er forskjellige. Folk kjenner sin egen hverdag best. Frihet gjør at folk tar ansvar, og ingenting kan erstatte personlig ansvar og initiativ for å bygge gode liv og gode samfunn. Høyres mål er et samfunn der flest mulig kan forsørge seg selv og leve livet de ønsker. Samtidig må vi legge til rette for vekst, verdiskaping og nye arbeidsplasser som gjør det mulig å opprettholde og videreutvikle velferden i samfunnet.

Derfor er det viktig for Høyre å la folk og bedrifter få beholde mer av egne penger. Det gjør også at det lønner seg mer å jobbe og gjøre en innsats. Det gjør at folk og bedrifter selv bestemmer hva de har behov for å bruke penger på, istedenfor at politikerne bestemmer det for dem. For Høyre vil det alltid være et mål at folk skal beholde mer av egne penger. Skattelette gir både velferd og frihet.

Høyre gikk til valg på 36 mrd. kr i lavere skatt til alle som er i arbeid. For en familie der begge er i jobb, innebærer det 24 000 kr i lavere skatt i året. Samtidig vil Høyre ha konkurransedyktige rammebetingelser for norske bedrifter og gründere, bl.a. ved å fjerne formuesskatten, forbedre opsjonsbeskatningen og endre exitskatten.

Noen mener det ikke er mulig å få til skattelettelser før etter neste valg. Høyre mener vi skylder folk og bedrifter å senke skattene lenge før det. Istedenfor å løpe etter med midlertidige tiltak for å dempe effekten av prisøkninger på enkeltvarer, må vi sette folk og bedrifter i stand til å håndtere svingningene på egen hånd. Alle husholdninger er forskjellige. Noen sliter med høye strømpriser, og mange opplever at høye boliglånsrenter er blitt en stor belastning. Andre igjen sliter med høye drivstoffpriser, treningsavgifter til barna eller uforutsette utgifter i hverdagen. Nettopp fordi alle er forskjellige, er det mer fornuftig å senke skattene betydelig for alle enn å kompensere løpende for priser som svinger som en følge av faktorer Norge ikke styrer over.

På nyåret skal det forhandles om et skatteforlik i Stortinget. Det må være lov å forvente at de samme partiene som nå er opptatt av å midlertidig redusere drivstoffavgiftene i november og desember, også er villig til å danne flertall for betydelige skattelettelser i forhandlingene om et skatteforlik. Dette krever imidlertid at vi prioriterer skattelettelser fremfor andre tiltak. Det er bare slik vi kan senke skattene nok til at det faktisk får betydning for både folk og bedrifter.

Alle partier med ambisjoner om å styre landet må ha en økonomisk plan som går opp. Det er den enkleste ting i verden å love mye, men det velgerne bør spørre seg, er hvilke løfter som da vil bli brutt. Løfter hjelper ikke mennesker i hverdagen. Politikere må også være i stand til å levere på de løftene innenfor en ansvarlig ramme som ikke bidrar til økt inflasjon, økte renter og økonomisk tilbakegang. En strategi der man over tid skal drive med fortløpende budsjettforhandlinger gjennom året, uten inndekning, vil fort lede til at pengebruken øker mer enn økonomien tåler. Regningen for en slik politikk vil havne hos husholdningene, bedriftene og kommunene i form av økte renter.

Noen bør snart spørre representanten Vedum hvorfor han skriver under på budsjettavtaler som han mener er så dårlige at han står beredt til å bryte dem før blekket er tørt. Senterpartiet har selv valgt å inngå budsjettarbeid med partier som ønsker høye skatter og avgifter. Siden 2021 er det innført nye skatter, midlertidige skatter og skatter med tilbakevirkende kraft, og samlet er skatteregningen økt med 150 mrd. kr – alt dette med Vedums velsignelse. Senterpartiet må ta en betydelig del av ansvaret for at folk og bedrifter ikke har fått både beholde mer av sine egne penger de siste fem årene.

Når vi på nyåret skal forhandle om skatt i Stortinget, må Vedum derfor bestemme seg. Ønsker han fortsatt å støtte en politikk med høye skatter og avgifter, eller vil han danne flertall for en ny kurs for Norge – en kurs der folk og bedrifter får betydelig bedre råd, ikke midlertidig to måneder på slutten av året, men permanent? Det er Høyres kurs, og vi ønsker alle som deler vår kurs, velkommen om bord.

Lars Haltbrekken (SV) [14:46:31]: På starten av 1900-tallet veltet utenlandske spekulanter inn over norske grenser. De så hvilke enorme verdier og muligheter som lå i de norske elvene og våre fossefall. Disse verdiene ville de slå kloa i og tjene store penger på, men for 120 år siden satte det norske Stortinget foten ned. Den 3. april 1906 fattet Odelstinget i Stortinget et vedtak som av høyresiden ble kalt panikklovene. Dette var lover som skulle stoppe raidet av norske fossefall bort fra utenlandske kapitalinteresser.

Stortinget sikret det som senere skulle bli mye av grunnlaget for den norske velferdsstaten: vannkraften. Stortinget viste mot og handlekraft. Disse panikklovene stoppet oppkjøpet av fossefall ut stortingsperioden den gangen, og i 1909 kom de første konsesjonslovene. De sikret oss nasjonal kontroll på utbygging og eierskap av vannkraften.

I dag er 90 pst. av vannkraftproduksjonen eid av det offentlige. Det gjør at fortjenesten går til fellesskapet. Det bygges sykehus, barnehager og omsorgsboliger. Det er kort og godt med på å sikre vår felles velferd.

I dag, 120 år etter panikklovene, trues norske naturressurser på ny av en voldsom interesse fra utenlandske kapitalister. Det er igjen våre vannkraftressurser som trues, men nå skal ikke fossefallene beslaglegges, nå er det kraften som skal beslaglegges av datasentre.

Det planlegges en rekke datasentre rundt om i landet. Får den internasjonale datasenterindustrien det som den vil, vil vi ha datasentre i hver krik og krok i landet, på hvert et nes. Det trenger vi ikke. Vi trenger å bruke kraften vår til å skape arbeidsplasser, til å skape verdier og til å kutte utslipp av klimagasser. Etter en alvorlig varm sommer med tusenvis av dødsfall i Europa som følge av hetebølger, haster det mer enn noen gang å kutte utslippene. Da kan vi ikke ha sølt bort kraften på all verdens datasentre.

I dag er det ene og alene opp til kommunene å vedta om det skal bygges et datasenter eller ikke. Det finnes ingen nasjonal koordinering eller kontroll på hvor mange datasentre som skal etableres, hvor de eventuelt skal etableres, og hvordan de skal brukes. Det finnes heller ingen krav til eierskap. Derfor ser vi i dag det motsatte av det vi ser på vannkraften. Over 90 pst. av datasentrene er ikke eid av det norske fellesskap. De er eid av utenlandske interesser. Verdiene som skapes i datasentrene, blir ikke igjen i Norge, de blir sendt ut av landet.

På få år har kraftforbruket til datasentre blitt mangedoblet. Hvis vi ikke sikrer nasjonal kontroll nå, kan kraftforbruket knyttet til datasentre i Norge bli nær tredoblet fra nå og fram til 2030. Hva fører det til? Jo, det fører til økt press på strømprisene for annet næringsliv. Økte priser vil føre til økt press på natur- og reindriftsområder for ny kraftutbygging. Konsekvensene kan vi se i Nord-Norge allerede, hvor det er blitt satt stopp for nye tilknytninger fra næringslivet, bl.a. som en følge av den enorme køen av datasentre.

Derfor har SV flere ganger foreslått at vi må få nasjonal kontroll på å begrense denne elleville iveren etter å bygge datasenter i hver krik og krok. I dag foreslår vi en umiddelbar stopp i utbygging av nye datasentre inntil vi har et konsesjonssystem på plass. Vi har opp gjennom årene fått stadig flere partier med oss på å kreve dette. Sist vi fremmet et sånt forslag om å få på plass et konsesjonssystem, fikk vi til og med støtte fra Høyre. Nå er det Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet som bremser for å få nasjonal kontroll på denne etableringen.

Vi må ta lærdom fra 1906 og det framsynte Stortinget vi hadde for 120 år siden.

Geir Pollestad (Sp) [14:59:24]: Sidan Senterpartiet vart etablert for 106 år sidan, har me kjempa for norsk mat, norsk matproduksjon og auka matberedskap. I dag er sjølvforsyninga av mat i Noreg rundt 40 pst. Verda vert farlegare, utryggleiken vert større. Då må me auka sjølvforsyninga av mat i Noreg. Me må satsa meir på fiskeri, på oppdrett og på landbruk.

Ein ting ein ofte høyrer i stortingssalen, er at me alle er einige om at norsk matproduksjon er viktig. Det vert sagt frå ulike parti. Eg meiner det er feil. Eg meiner at landbruk kanskje er eit av dei områda der det er størst politisk avstand mellom partia.

Viss ein ser på politikken til Høgre og FrP, ønskjer dei å kutta importvernet, dei respekterer ikkje retten bøndene har til å forhandla om sine eigne vilkår, og dei kjempar mot samverka, som Tine og Nortura, og deira oppgåve med å ha balanse i marknaden. Skulle me ha gjort som FrP og Høgre ville, ville me fått meir import av mat, me ville fått mindre norsk matproduksjon, me ville fått svakare sjølvforsyning, og me ville ha opplevd gjengroing i bygdene.

I 2025 la Senterpartiet og Arbeidarpartiet fram totalberedskapsmeldinga. Her vert det varsla ein langtidsplan for sivil beredskap. Difor vart eg glad då eg høyrde i trontalen at det no skal leggjast fram ein langtidsplan for sivil beredskap, som varsla. Den skal ha følgjande tre hovudsatsingsområde: kraft, elektronisk kommunikasjon og transport.

Det er viktig at me har straum, det er viktig at me har telefon, og det er viktig at me kjem oss rundt i landet, men er det ikkje noko som manglar her? Eg lurar på: Har fiskeriministeren sove då regjeringa behandla dette? Har landbruksministeren teke seg ein kvil då regjeringa behandla dette? Har næringsministeren, med ansvar for matberedskap, sove då dette vart behandla?

Mat er ganske viktig i behovspyramiden, men i regjeringa sin langtidsplan for sivil beredskap er altså maten utelaten. Det meiner Senterpartiet er veldig, veldig alvorleg. Me har difor lagt fram eit forslag om at mat skal inn som eit hovudområde i denne planen, rett og slett fordi det hjelper veldig lite for folk om ein har kraft, om ein har elektronisk kommunikasjon og om ein har transport, viss ein ikkje har mat.

Ein kan gjerne refsa FrP og Høgre hardt for ein mislukka jordbrukspolitikk, men Arbeidarpartiet må òg hugsa at mat er ein viktig del av beredskapen vår. Eg vart glad då eg høyrde at partileiaren i FrP peika på mat og beredskap i sitt innlegg. Eg håpar at Stortinget vil slutta seg rundt dette, sånn at me får ein langtidsplan for sivil beredskap som òg inkluderer mat.

Mímir Kristjánsson (R) [15:11:36]: Vi mangler ikke mat i Norge, vi mangler ikke strøm i Norge, og vi mangler i alle fall ikke penger i Norge. Men vi mangler noe annet: Vi mangler rettferdighet i hvordan vi fordeler ressursene i samfunnet vårt. Vi kan f.eks. lese i avisene om to dagligvarebaroner, eierne av REMA 1000 og NorgesGruppen, som på ett år har økt sine verdier med 10 mrd. kr samtidig som prisene på mat de siste årene har skutt til himmels og aller mest på den maten som er billigst. Vi ser at det settes nye rekorder på børsen, i formuene, på ligningstoppen, men vi ser også at stadig flere av dem som må søke sosialhjelp, er i arbeidslivet fra før. Med andre ord: Vi har begynt å få et problem i Norge med såkalt arbeidende fattige.

For Rødt er det avgjørende i denne stortingssesjonen, som i alle stortingssesjoner, å gjøre noe med denne urettferdigheten og sørge for at vanlige folk sitter igjen med mer i lommeboka, ved å fjerne ting fra regningsbunken deres. Det er derfor vi er så insisterende på at norgesprisen i alle fall må ligge på det nivået den er i dag, og ikke øke. Tvert imot bør den senkes, og vi må få en ordentlig makspris på strøm, på 35 øre. Det er derfor vi har gjort det til vår hovedsak å ta vekk tannlegeregningene til folk, som gjør at folk med en vanlig jobb, trygd eller pensjon ikke blir ruinert fordi de får problemer med tennene sine. Det er på høy tid at tennene blir en del av kroppen også i det norske helsevesenet, framfor at vi har et lite amerikansk hull i velferdsstaten vår akkurat i munnen til folk. Det er vi i gang med. Nå er vi i gang, allerede i høst, med å etablere en helhetlig tannhelsereform som skal sikre at folk ikke blakker seg hos tannlegen. Det er også derfor Rødt er mot usosiale avgifter, f.eks. matmomsen eller andre flate avgifter på de livsnødvendighetene folk må ha for å overleve. Du kan ikke velge om du vil varme opp huset eller ikke, du kan ikke velge om du skal spise eller ikke, du kan ikke velge om du skal kjøre bil eller ikke hvis du bor i distriktet, og da kan jo ikke folk bli ruinert av at de må gjøre det som er livsnødvendig. Jeg tror at altfor mange politikere i denne salen er redde for at noen skal sitte igjen med en krone for mye. Man er redd for at de som går på Nav, skal få en krone for mye hvis man gjør det eller det for å gjøre det enklere å få den trygdeytelsen. Man er redd for at vanlige folk skal sitte igjen med krone for mye hvis man kutter i en flat avgift, eller at husholdningene skal få en krone for mye hvis man har en for lav norgespris. Jeg tror heller at vi som sitter i denne salen, bør bekymre oss for alle dem som har mange, mange kroner for lite, de som ikke har råd til å få endene til å møtes, og som blir lidende når alt som er nødvendig for å leve, blir mye dyrere.

En av de viktigste sakene Rødt kommer til å jobbe med i denne perioden, utenom fordeling – som jeg nettopp nevnte – handler om den norske kraften. I dag er vi i ferd med å gi bort store deler av den fornybare vannkraften vår til internasjonale datasentergiganter. Dette dreier seg ikke om å lagre data som er nødvendige for oss her i Norge, men om å gi bort strømmen vår til TikTok, Facebook, Google og andre tekgiganter for en billig penge. Rødt krever en umiddelbar stopp i nye datasenterutbygginger fram til vi får et konsesjonssystem som gjør det mulig å vurdere samfunnsnytten i datasentre.

Nå har klokken stoppet, så nå er det litt «freestyle» om jeg er ferdig i tide. Det står 92 minutter og 15 sekunder, så jeg bruker bare hele tiden. (muntert i salen) Nå hører jeg at jeg har 50 sekunder igjen – bra.

Sist valg gjorde Rødt sitt beste stortingsvalg noensinne, og siden har vi bare vokst. Grunnen til at vi vokser, er at folk ser at vi leverer resultater. Vi har vært med og forhandlet fram et statsbudsjett og et revidert budsjett. Vi har økt fribeløpet for uføre til 1 G, økt minstepensjonen med historisk mye, med 8 000 kr, og nå skal vi i gang med tannhelsereformen vår. Vi ser at folk setter pris på partiene som sier det de mener og gjør det de sier. Det er ikke alt vi kan få til med 5,3 pst., men vi kan få til ganske mye, og det har vi tenkt til å gjøre i denne stortingsperioden.

Oda Indgaard (MDG) [15:25:15]: I dag står jeg her i en drakt som betyr mye for meg, for denne ulldrakten kjøpte mormora mi for mer enn 50 år siden. På den tiden hadde folk langt lavere kjøpekraft enn de har i dag. Likevel kjøpte hun en drakt av så god kvalitet at jeg kan ta den på meg – og ta den på meg i Stortinget – 50 år etterpå. Det får meg til å tenke: Hvis vi klarte å lage ulldrakter og vaskemaskiner for 50 år siden som kunne vare i 30, 40 og 50 år, hvorfor i himmelens navn klarer vi ikke det i dag? Vi har ikke blitt dårligere til å lage ting. Problemet at vi har bygd en økonomi der det lønner seg å lage ting som ikke varer. Altfor lenge har politikere i denne sal unnlatt å gjøre noe med problemene forbruket vårt skaper. Røde og blå regjeringer har satt ønsket om økonomisk vekst foran fellesskapets interesser. Og selv om Arbeiderpartiet, Høyre og FrP er tjent med å framstå som ulike politiske alternativer, forenes disse partiene av ideen om at materielt forbruk er veien til lykke.

Men det er tid for noe nytt. Et godt liv måles ikke bare i kroner og øre og ting vi kan kjøpe. Å ødelegge naturen vi lever av, er en ganske dårlig oppskrift på god velferd. Generasjonene etter oss ha rett til en levelig planet. De har rett til fjorder som er noe annet enn en lekegrind for oppdrettsbransjen eller en dumpingplass for gruveindustrien. De har rett til å oppleve naturområder som er mer enn et tettbygd hyttefelt.

Når vi drømmer om en bedre framtid, kan drømmen bestå av noe annet enn å springe fortere og forbruke mer. En sirkulær økonomi handler egentlig om noe veldig enkelt: å bruke ressursene vi allerede har tatt ut av naturen, bedre. Og folk vil at det skal være annerledes. Myten om at miljøpolitikk er vondt og vanskelig, knuser seg selv så fort man snakker med folk. 70 pst. ønsker at produktene vi kjøper, skal merkes med hvor stor miljøpåvirkning de har. Folk ønsker å ta ansvar. De vil ikke kaste og bruke og kaste igjen. De vil at samfunnet vårt skal skape verdier som varer. Når jeg banker på dører og snakker med folk, er dette noe av det jeg hører. Folk er lei av forbruksmaset, lei av ting som ikke varer så lenge de forventer, lei av at det nesten ikke går an å få ting reparert. Villigheten til å tenke nytt er også større utenfor veggene til dette huset enn innenfor veggene på Stortinget. Det er et politisk ansvar å ta tak i dette og snu samfunnsutviklingen.

Politikk er interessekonflikt, og på få felt er den så tydelig som i miljøpolitikken. Noen få tjener på at vi bruker og kaster mer. Vi mange vil tjene på at vi bevarer. Ting må vare lenger. De må kunne repareres, reservedeler må kunne være tilgjengelig, og det må bli lettere å vite om det vi kjøper, faktisk er laget for å vare. I dag er det altfor vanskelig å bedømme kvalitet før vi kjøper, altfor vanskelig å vite miljøavtrykket, altfor vanskelig å reparere når ting går i stykker, og resultatet er at landet vårt flommer over av billig ræl, mens skomakere og andre reparatørhelter gir opp.

Regjeringen sier i trontalen at de har ett klart mål: Folk skal få bedre råd. Men bedre råd kan ikke bare bety stadig mer overforbruk og at det skal bli billigere. Hva om regjeringen heller tok kampen for at det vi kjøper, faktisk varer, sånn som mormors drakt – at garantitiden matcher hvor lenge vi med rimelighet kan forvente at et produkt skal holde, og samtidig sørger for at de som har minst, får mer å rutte med, sånn at de også har råd til å kjøpe kvalitet?

Regjeringen sier i også i trontalen at trygghet for økonomien krever at ressursene brukes bedre. Men naturressursene og forbruket vårt nevnes ikke med ett ord. Vi mangler arbeidskraft i dette landet, men hva er poenget med at vi skal arbeide stadig mer for å produsere og ha råd til stadig flere ting dersom tingene bare må erstattes neste år?

Vi kan skape et samfunn der verdiene vi produserer, faktisk varer. Det perspektivet savner jeg i regjeringens melding om rikets tilstand.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [15:38:50]: Familien er noe av det mest grunnleggende vi har. Det er der vi formes som mennesker, det er der vi opplever tilhørighet, og det er der vi lærer å ta ansvar. Fødselstallene er utfordrende lave, men heldigvis er det også lyspunkter. Det viser seg at mange ønsker seg flere barn enn det de faktisk får. De peker på økonomiske og strukturelle utfordringer. Derfor må det føres en politikk som gjør det lettere, ikke vanskeligere, for folk å få de barna de ønsker seg. Man må faktisk ta familiene på alvor når de sier at de trenger fleksibilitet i hverdagen og mer tid sammen.

KrF vil fjerne hindringer som står i veien for familiedrømmen. Vi mener at familiene må få beholde mer av sine egne penger gjennom skattelette per barn, vi vil sikre en solid barnetrygd og en raus kontantstøtte, og vi vil jobbe for å gi muligheten til å jobbe redusert, med kompensasjon, mens barna er helt små. Ikke minst vil vi også få på plass en mer fleksibel permisjonsordning.

Når tall fra Nav viser at hele tre av fire mødre ønsker seg mer tid hjemme med barna, og at halvparten av mødrene tar ut ulønnet permisjon til tross for at de taper pensjonspoeng, er det virkelig på tide at Arbeiderparti-regjeringen begynner å lytte, og at de tar inn over seg at god familiepolitikk handler om noe mer enn bare billigere barnehage og SFO, at begge foreldrene skal jobbe fulltid, og at alle barn skal i barnehagen så fort som overhodet mulig. God familiepolitikk handler om reell valgfrihet til å kunne organisere sin egen hverdag og sitt eget familieliv.

KrF mener det når vi sier at vi vil styrke familien, ikke styre den, og at vi vil sette dem først. Det er fordi vi vet at en god barndom varer livet ut. Derfor vil vi også styrke familievernet, sånn at flere familier kan få den støtten de trenger. Vi ser at veldig mange familier benytter seg av dette lavterskeltilbudet, enten det gjelder barneoppdragelse, samlivskonflikter eller andre utfordringer. Det er gull at disse familiene får hjelp før problemene vokser seg for store. Derfor må vi sikre et godt tilbud rundt om i hele landet, med en kapasitet som gjør at folk kan få hjelp i det utfordringene oppstår.

Vi som storting har et ekstra ansvar for de aller mest sårbare blant oss. Derfor har jeg blitt både sjokkert, lei meg og sint når jeg har lest om a-krimsenterets avsløringer om norske barnevernsinstitusjoner. De barna som vi har sagt at vi skal passe på, har vi altså gitt rett i hendene på kriminelle. Det trengs en opprydding i barnevernet, og det haster. Et bedre og mer helhetlig tilsyn må på plass, og vi må se på hvordan innkjøpene gjøres.

En barndom skal ikke være til salgs, og derfor må vi sikre gode og langsiktige rammeavtaler til ideelle aktører på feltet, sånn at barn og ansatte på institusjoner sikres stabilitet, trygghet og langsiktighet. Her må regjeringen utvise handlekraft snart.

Vi må også støtte familiene i kampen mot tekgigantene. I møte med disse er enkeltfamilier og barn dømt til å tape. Det er bra at regjeringen endelig har innført anbefalinger om mobilfrie skoler og verifiserbar aldersgrense i sosiale medier, men vi må være ærlige: Ting tar altfor lang tid.

Vi må også ha en aldersgrense for når barn kan få en telefon som er så avhengighetsskapende, og vi må gjøre alt vi kan for å beskytte barna våre mot skadelig innhold, bl.a. gjennom å få på plass en verifiserbar 18-årsgrense for å se porno på nett.

De siste årene har skolen blitt formet av lange dager, mye stillesitting, skjerm og liten tilgang på fysiske bøker. PISA-resultatene er nedslående. Vi vet hvor viktig lesing i tidlig alder er, og vi vet at fysiske lærebøker gir bedre læring og større leseevne. Likevel har KrF de siste årene stått ganske så alene i å bevilge nok penger til fysiske bøker i skolen. Da holder det ikke at Arbeiderpartiet nå bevilger beløp som tilsvarer kun en halv lærebok per elev.

Kristelig Folkeparti vil jobbe for

• mer fleksibilitet til familiene

• gode rammer for økonomien

• et familievern som er der for å «backe»

• et barnevern som tar det ansvaret det er å ta vare på noens barndom

• en skole som er utformet sånn at leseevne, læring og lek er i sentrum

Vi vil sette barna og familiene aller først.

Mani Hussaini (A) [15:51:32]: Det moderne Norge er bygget på vannkraften vår. Vi temmet fossene og bygget kraftlinjer. Vi tok i bruk naturressursene våre på en måte som har skapt store verdier for fellesskapet. Derfor er Norge i dag en av Europas fremste industrinasjoner. Hvis Norge skal være en industrinasjon også i framtiden, trenger vi mer kraft, mer strømnett og politikere som tør å ta beslutninger. I altfor lang tid har vi skygget banen og lagt inn flere krav og flere utredninger når diskusjoner har blitt krevende. Det gjør at vi sakte men sikkert har laget et system som bygger lite kraft og nett, og som er rigget for å si nei til nye prosjekter – nei til å bygge landet vårt videre.

Rundt omkring i hele landet møter jeg bedriftseiere som vil investere. De vil bygge ut, de vil ansette flere, de vil produsere mer, og de vil kutte utslipp, men ofte får de beskjed om at det ikke er nok strøm, og at de må vente i lang tid før de får tilgang til nettet. Dette går ikke lenger. Derfor er jeg veldig glad for at Arbeiderpartiet i regjering nå tar kraftige grep.

Vi skal

• få ned saksbehandlingstiden

• kutte unødvendig byråkrati

• halvere tiden det tar å bygge ut strømnettet

• sørge for at kraft- og industriprosjekter henger tettere sammen

Dette er god industripolitikk, det er Arbeiderpartiet på sitt beste, og det er Norge på sitt beste.

Vi har ikke bare temmet fossene våre – vi har også temmet strømprisene. Først innførte vi en strømstøtte som tok ned byrden av høye strømregninger, men vi stoppet ikke der. For akkurat et år siden innførte Arbeiderparti-regjeringen norgespris – en fast strømpris på 50 øre – og det har vært en suksess. I dag kan vi lese i Bergens Tidende om hvordan Erik Kanestrøm og samboeren, som bor i en leilighet i Bergen, har spart 6 300 kr i løpet av det siste året. Det er det det handler om: trygghet – trygghet for at folk skal kunne betale regningene sine, trygghet for familier som må få endene til å møtes, og trygghet for folk som allerede har nok av annet å bekymre seg for. Siden norgespris ble innført, har nesten 1,5 millioner nordmenn valgt ordningen. Det forteller oss at folk ønsker forutsigbarhet og trygghet, og jeg er stolt av at Arbeiderpartiet i regjering har levert på dette.

Arbeiderpartiet skal utvikle, ikke avvikle, norsk sokkel. Olje- og gassnæringen er Norges største næring. Den sysselsetter over 200 000 mennesker. Den skaper enorme verdier, og den skaper arbeidsplasser over hele landet.

Norsk sokkel er imidlertid ikke bare viktig for Norge. Den har vært og vil være helt avgjørende for å trygge Europas energiforsyning. 30 pst. av gassforbruket i Europa dekkes av gass som kommer fra Norge, og 15 pst. av oljeforbruket i Europa dekkes av olje fra Norge. Fra 1. januar skal russisk gass fases ut. Derfor blir Norge og norsk sokkel enda viktigere for at det skal være strøm i europeiske støttekontakter, og for at industrien i Europa skal ha tilgang på kraft.

I en tid med krig og uro er det viktigere enn noen gang å ha en trygg og stabil energileverandør. Norge skal være den leverandøren, og derfor skal vi utvikle norsk sokkel på en trygg og ansvarlig måte, innenfor klimaforpliktelsene våre.

Samtidig skal vi bygge nye næringer. Det er det som er omstilling. For å lykkes med omstilling trenger vi mer forutsigbarhet. Derfor er det veldig bekymringsfullt at det største opposisjonspartiet har gjort det til en paradegren å ta omkamper og bidra med uforutsigbarhet fra denne salen. Når en bedrift skal investere, gjør den ikke det for de neste to årene, men den investerer for 10, 20 og 30 år framover. Da må bedriften kunne stole på at regler og tillatelser gjelder, og at politiske beslutninger står seg.

Fremskrittspartiet sier de er næringslivets parti, men senest for to uker siden gikk næringsaktører på Vestlandet ut og advarte mot Fremskrittspartiet. Med omkampene om Melkøya friskt i minne, motstand mot nye kraftprosjekter og kampen mot havvind har Fremskrittspartiet abdisert som et parti man kan stole på. Det er veldig synd, for i en urolig tid bør ikke Stortingets største opposisjonsparti bidra til mer usikkerhet og uforutsigbarhet.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [15:56:40]: Politikernes viktigste oppgave er å sørge for innbyggernes trygghet. Med dagens trusler og kriminalitetsbilde blir det stadig mer krevende.

Det er i hovedsak fire fenomen som treffer politiet samtidig, og som samlet bidrar til at politiet sliter med å gjennomføre sitt samfunnsoppdrag. Det ene er ungdomskriminaliteten, som har økt og etablert seg på et høyt nivå. Det andre er en bølge av internasjonal organisert kriminalitet som skyller over oss. Det tredje er den dramatisk forverrede sikkerhetssituasjonen etter Russlands aggresjon. Det fjerde er en regjering som ikke evner å gi politiet de midlene de trenger.

Ungdom som begår alvorlig kriminalitet, utfordrer hele samfunnet og skaper utrygghet. I Norge har vi dessverre lagt oss på en linje der ungdom kan begå alvorlig kriminalitet gang på gang uten at det får konsekvenser. Vi så det sist på Kuben videregående skole: en kjent kriminell 17-åring som har knivstukket før, gikk fortsatt fritt rundt i samfunnet. Retten mente at det var stor fare for at 17-åringen ville gå med kniv og begå ny kriminalitet, men siden de var redd for at varetekt ville føre til at han falt ut av skolen, fikk han gå fri. For FrP er det enkelt: Hensynet til ofrene og uskyldige menneskers liv skal alltid veie tyngst. Det er mye viktigere å beskytte samfunnet mot kriminalitet enn å beskytte kriminelle mot straff.

Dessverre er ungdom med innvandrerbakgrunn grovt overrepresentert som gjerningspersoner. Vi kan nå med sikkerhet si at det FrP i mange år har advart mot at vil skje dersom vi gjennomfører det store innvandringseksperimentet, har slått til. Naivitet og misforstått solidaritet har gitt oss et mer utrygt samfunn.

I 2021 skrev Oslo tingrett følgende i en rapport om de to vanligste kriminalitetskategoriene blant ungdom i Oslo:

«Den ene er hovedkategorien er ran begått av flere gutter med minoritetsbakgrunn mot en eller to etniske norske gutter, hvor de tiltalte og fornærmede er omtrent på samme alder.»

Tenk om det var motsatt – at det var vanlig at gjenger med norske gutter angrep og ranet enslige innvandrergutter. Da hadde hele samfunnet – meg selv inkludert – med god grunn reagert kraftig og tatt et oppgjør med ukulturen.

Det handler om å stille like krav. Grov negativ sosial kontroll, oppdragervold og æreskultur er trolig sterke drivfaktorer for at en del ungdom med innvandrerbakgrunn havner på galt sted. Vi må kunne forvente at innvandrermiljøene selv tar et oppgjør med den ukulturen som har fått utvikle seg enkelte steder.

Samtidig som politiet har fått langt mer å gjøre, har det blitt færre politifolk til å løse oppgavene. Antallet IP3- og IP4-personell i politiet har gått ned med 552 personer under denne regjeringen. Dette er altså de politifolkene som skal løse det meste av de vanligste politioppgavene. Det er skremmende at regjeringen ikke tar dette mer på alvor.

En av de kriminelle gjengenes største inntektskilder er ulovlig import og salg av narkotika. Jo høyere etterspørsel, jo mer tjener gjengene. Derfor burde vi gjøre alt for å dempe etterspørselen, men her har det gått i motsatt retning. En rekke endringer i norsk narkotikapolitikk de siste årene har sendt et tydelig signal til ungdommen om at litt narkotika er helt greit, og norsk ungdom har tatt signalet. Norge ligger, ifølge en fersk undersøkelse, på europatoppen i kokainbruk blant unge, og de kriminelle gjengene gnir seg sannsynligvis i hendene.

Nylig sendte regjeringen ut en høring om forenklet forelegg for bruk av narkotika, og bøtesatsen er foreslått til 1 500 kr. Til sammenligning av boten for feil bruk av tåkelys på bil satt til 4 100 kr. Regjeringen sender dermed ut et klart og tydelig nytt signal til ungdom: at det er mindre alvorlig å bruke tåkelys feil på bil enn å bruke narkotika.

FrPs beskjed til regjeringen er klar: Slutt å øke de kriminelle gjengenes kundegrunnlag ved å signalisere at litt narkotika er greit.

Statsråd Kjersti Stenseng [16:10:43]: Å jobbe gir hver og en av oss selvstendighet, tilhørighet og deltakelse. Arbeid er også grunnlaget for verdiskaping og finansiering av velferdssamfunnet vårt. I Arbeiderparti-regjeringens Plan for Norge er flere i jobb et helt sentralt mål. Regjeringen vil føre en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, og velferdsordningene skal legge til rette for at folk er i aktivitet. Arbeidslivet i Norge skal være trygt og organisert.

Vi blir stadig flere eldre, og det gir også økt kamp om arbeidskraften. Omsorgsoppgavene blir flere, men vi blir ikke flere i yrkesaktiv alder til å utføre dem. Dette ikke en beskrivelse av en fjern framtid, mangel på kompetanse og kvalifisert arbeidskraft. Det opplever vi nå, både innenfor helse- og omsorgssektoren og i andre næringer.

Sysselsettingen blant unge er høy, og den har økt de siste årene. Vi ser også at færre unge står utenfor arbeid og utdanning. Likevel er tallet stabilt altfor høyt. Å få flere unge i arbeid er en hovedprioritet for Arbeiderparti-regjeringen. Regjeringen har gått i hop med partene i arbeidslivet, store private virksomheter og brukerorganisasjoner om ungdomsløftet. Det krever felles innsats for å få flere unge i jobb. Regjeringen har satt i gang en rekke satsinger rettet mot unge, som ungdomsgaranti, ungdomsprogram, rekrutteringsprogrammet i helse- og omsorgssektoren, ordning med fireårig lønnstilskudd og opplæring og økte bevilgninger til arbeidsrettede tiltak, som er spesielt for unge.

For mange av dem som står utenfor, handler det om helsemessige utfordringer. Det er viktig og helt nødvendig at vi har et sikkerhetsnett for dem som verken kan jobbe eller skal jobbe, men mange ønsker å jobbe litt i perioder. Det er bra for den enkelte, og det er bra for samfunnet. Regjeringen jobber for at flest mulig skal få muligheten til det, og vi har gjort flere endringer for å gjøre det enklere og mer lønnsomt å kombinere uføretrygd med arbeid.

Så må det også bli lettere å jobbe med den helsen vi har. I regjeringens plan for Norge er en friskere befolkning og redusert sykefravær et prioritert område. Vi er enige med partene i arbeidslivet om at fraværet er altfor høyt, og vi har fått på plass et felles og forsterket tiltak som forplikter oss de neste årene. Vi forsterker innsatsen ved å forene kreftene våre i det som handler om arbeid og helse og sammenhengen mellom dem. Det skal bidra til at flere får muligheten til å komme raskere og mer varig tilbake i jobb.

Som samfunn er det viktig at vi lykkes med å få ned sykefraværet. Det økte under pandemien, og vi er fortsatt ikke tilbake til det som var normalnivået før pandemien. Dersom vi i hop med partene klarer å redusere det samlede sykefraværet i Norge med ett prosentpoeng, vil samfunnet og staten spare ca. 15 mrd. kr bare på ett år. Samtidig må vi forebygge helseplager og gjøre mer for at alle har et godt arbeidsmiljø i hverdagen sin.

Vi som bor i Norge, har ulik bakgrunn og er forskjellige. Over 1,2 millioner av oss er født i, eller har foreldre fra, et annet land. Personer som kommer til Norge, skal i likhet med alle andre møtes med tydelige krav og forventninger. De må lære norsk, komme i arbeid og være en del av fellesskapet. Derfor har regjeringen også satt i gang flere grep for at vi skal lykkes bedre med integreringen. Forslag om en ny integreringsstønad, arbeidsretting av introduksjonsprogrammet og grep for å begrense uønsket sekundærflytting er noen av dem.

Siden 2022 har Norge tatt imot over 110 000 ukrainere, og over 86 000 er fortsatt bosatt i Norge med midlertidig kollektiv beskyttelse. I nyere norsk historie har Norge aldri tatt imot så mange på så stutt tid. Nesten halvparten av dem som er her i alderen 20–66 år, er nå i jobb. Vi ønsker at enda flere skal komme i jobb og foreslår derfor at ukrainere som er i jobb og må forsørge seg selv, skal få muligheten til å søke om permanent opphold. Det gir forutsigbarhet for den enkelte, for kommunene og for næringslivet.

Arbeiderparti-regjeringen skal fortsette å stille krav og stille opp for folk, med mål om at flest mulig kommer inn i arbeid, og at det skal være mulig å stå lenge i arbeidslivet i gode og trygge jobber.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [16:30:42]: Forrige uke besøkte jeg Ila skole i Trondheim, en skole der gutta er blitt så glad i å lese at fotballbøkene er gjenstand for tøffe forhandlinger i skolegården, på lik linje med fotballkort, og der elever som sliter med lesing, blir kartlagt og får intensivundervisning i små lesegrupper. Det var et besøk som gjorde meg optimistisk om hva som er mulig å få til, men vi har en lang vei å gå, for nå har vi en læringskrise i norsk skole. Vi har en generasjon unge som kan mindre enn forrige generasjon. 41 pst. av gutta kan ikke lese helt grunnleggende, og én av tre elever sliter med helt grunnleggende regning og realfag. Fraværet øker, og flere faller fra.

Ja, det skyldes bl.a. noen større samfunnstrender som slår inn i skolen. Vi har fått en mer sammensatt elevgruppe der flere trenger ekstra hjelp. Unge er timevis på sosiale medier hver eneste dag og leser mindre hjemme. Lærerne opplever at elevene har dårligere konsentrasjon og utholdenhet, og at de kjeder seg raskere. Denne utviklingen ser vi i flere land, men det er fortsatt land som har klart å løfte elevene. God undervisning, høye faglige ambisjoner og god skolepolitikk er fortsatt avgjørende.

Vår jobb er å ruste skolen til å være en motvekt til de negative samfunnstrendene. Jonas Gahr Støre har ikke tatt ansvaret sitt de siste fem årene. Da kunnskapsministeren presenterte de forrige PISA-resultatene i 2023, lovet hun at utviklingen skulle snus. Tre år senere er det bare Slovenia som har hatt et større fall i resultatene enn Norge.

Arbeiderpartiet er ikke i nærheten av å gjennomføre tiltak som monner eller gir resultater. Det er stor avstand mellom ord, antall medieutspill og faktisk handling. Tilskudd til en halv skolebok per elev, lekeutstyr og mobilforbud er bra, men det hjelper lite når regjeringen samtidig nedprioriterer kunnskap, kutter kraftig i videreutdanning av lærere og fjerner alle opptakskrav for å komme inn på lærerutdanningen, vil fjerne fagene norsk, matte og naturfag i 1. og 2. klasse og erstatte det med frilek, SFO og mindre tid med lærerne, lar lærerne stå mer alene i klasserommet i en presset kommuneøkonomi, med skolebyråkrati som tar tid og fokus bort fra undervisningen, og – ikke minst – når svaret til Arbeiderpartiet på at én av tre elever sliter med lesing og regning, er å hemmeligholde hvordan det går.

Arbeiderpartiet er i gang med å fjerne nasjonale prøver og kartleggingsprøver som gjør det mulig for oss å følge med på om elevene våre på en skole eller i en kommune lærer å lese og regne, og å sette inn ekstra tiltak på skoler som sliter, og lære av de skolene som lykkes – som Ila skole. Kunnskapsministeren sier at hun vil styre mer fra Oslo, samtidig som hun vil vite mindre om hvordan det går. Det er en temmelig dårlig miks.

Høyre vil ta skolen tilbake til røttene. Læring og kunnskap må igjen bli hovedfokuset. Alle elever skal lære å lese, skrive og regne. Vi vil ha en lesereform med flere fysiske bøker. Det skal ryddes plass til at elevene leser mer i flere fag, også lengre tekster, sammen med læreren sin. Vi vil ha et realfagsløft med mer øving på grunnleggende regning, og der elever som sliter tidlig, får intensivundervisning i mindre grupper. Vi går i bresjen for tydeligere læreplaner med mer vekt på faktakunnskap. Ordet «øve» skal tilbake i læreplanene, for elever kan ikke utforske eller drøfte uten å ha faktakunnskap i eget hode.

I en tid der lærerne føler de må konkurrere med TikTok i klasserommet, er vårt svar at elever må trene på konsentrasjon og utholdenhet i alle fag. Skolen må gi elevene de kognitive ferdighetene som algoritmene ikke gir dem. Læring er ikke alltid like gøy, men det er gjennom først å slite litt – og så oppleve at man skjønte det – at man får de konkrete mestringsøyeblikkene. Det er det som gir genuin motivasjon i fagene.

Skal vi gi alle elever frihet til å lykkes og kunne ta ansvar for seg selv og andre i framtiden, er det én ting som må på plass. Det er nok faglig sterke lærere og skoleledere som har tid til skolens kjerneoppgave, nemlig god undervisning.

Vi trenger en stor satsing på lærerne våre. Lærerne skal ha den faglige tyngden, støtten og autoriteten de trenger for å være tydelige ledere i klasserommet. Vi må basere skolen vår på kunnskap om hva som gjør at elevene lærer mer, på kunnskap om hvordan barns hjerne lærer og husker det de lærer.

Høyre vil ha et Norge hvor folk får frihet til å lykkes. Vi trenger en ny kurs for landet vårt og for skolen vår. Elevene våre må rett og slett lære mer. Det er det viktigste.

Marthe Hammer (SV) [16:44:10]: Har du eit lån på 3 mill. kr., kosta renteaukinga for eit par veker sidan 5 900 kr. Sidan 2021 har denne same familien fått 105 000 kr i auka årlege renteutgifter før skatt. 29 pst. av hushalda har no ei gjeld på meir enn tre gonger inntekt etter skatt. Eit gjeldfritt hushald med bankinnskot kan tene på høge renter, ein førstegongsetablerarar eller ein barnefamilie med høg gjeld kjenner det derimot svært godt på lommeboka og kontoen.

Tidlegare i sommar kunne vi lese at leigeprisane i storbyane eksploderer. I Bergen har leigeprisen auka med 11,3 pst., som er mest i landet. Slike tal har vi aldri sett før. Det er tre gonger så raskt som konsumprisindeksen. Bergensavisen kunne melde at du som ung leigetakar og student må jobbe ein dag i veka ved sidan av studiane for å ha råd til å bu, og i august møtte eg sjølv aleinemora Maria Eid, som både i Bergens Tidende og BA har fortalt om korleis ho og dottera har flytta sju gonger dei siste seks åra fordi dei høge leigeprisane gjer det nesten umogleg å finne ein stad å bu. Maria fortel at situasjonen gjer ho så stressa at ho nesten ikkje søv. Bustadsituasjonen og dei høge prisane påverkar ikkje berre buforholda, men også helsa og heile livskvaliteten. Aleinemora Maria er ikkje aleine. Aleinebuarar bruker nesten halve inntekta på bustad. I debatten om økonomien til folk seier reallønsveksten og disponibel realinntekt noko om kor mykje varer vi kan kjøpe, men det seier mindre om kor lett det er å realisere dei store økonomiske prosjekta i livet. For dei fleste nordmenn handlar det først og fremst om å ha ein stad ein kan kalle heim. Det er noko som dessverre fleire opplever at dei ikkje kan. I mars kunne vi lese at vi har rekordmange bustadslause i Noreg. Over 666, truleg fleire, av desse er barn som ikkje har ein stad dei kan kalle heim. Vender vi blikket ut av landet, har Noreg gått frå å ha dei lågaste til blant dei høgaste buutgiftene i Europa.

Å kome inn på bustadmarknaden er vanskeleg for mange, men enklare for dei som kan nytte seg av foreldrebanken. Enklare er det også for dei som arvar. Kapital kom for nokre veker sidan med oversikta over Noregs rikaste. Noregs rikaste kvinne er nok ein gong ein arving, og ho er ikkje aleine: To av tre av Noregs rikaste er arvingar. Vi no på veg til å få ei eiga klasse av familiedynasti i Noreg. Noreg har ifølgje ein studie frå i fjor større ulikskap mellom toppen og resten av befolkninga enn Storbritannia, Tyskland, Luxemburg og åtte andre europeiske rike land.

Drivstoff- og matvareprisane har auka, men bustadutgiftene er verkeleg det som gjer at lommeboka kjennest tommare. Vi treng ikkje berre ein ny bustadpolitikk, med fleire bustader folk har råd til å bu i, vi treng ein politikk for barnefamiliar og unge i etableringsfasen, for vi veit at denne gruppa blir treft ekstra hardt av dei auka bustadprisane og den høge renta. Eg registrerer igjen at regjeringa i sin trontale vel å ta med gjennomslaga til SV på gratis SFO, billegare barnehage og høgare barnetrygd når dei skal vise til tiltak regjeringa har gjort for å betre økonomien til folk. Problemet er at det ikkje er regjeringa som har sørgt for det, det er SV som har kjempa det inn. Men eg skjøner at dei gjer det, for gratis SFO og billegare barnehage kuttar ikkje berre ei utgift, det bidreg også til å redusere presset på renta. Det er vinn-vinn for både barnefamiliane og inflasjonen.

Ein av fem har i dag ein økonomi som er så pressa at ein faktisk ikkje klarer ei uføresett utgift. Difor har vi i Noreg denne flotte velferdsstaten, dette sikkerheitsnettet om noko skulle skje deg, om du skulle trenge legehjelp eller sjukehusbehandling. Men dette gjeld ikkje om du skulle vere så uheldig å brekke ei tann – med unntak av om det gjeld barn, vel å merke. Ja, for i Noreg har vi jo i ti år hatt gratis tannhelse for barn – eller, ikkje heilt, ikkje om du også skulle trenge tannregulering. Tannregulering er ikkje kosmetisk tannhelse, det er tilvising og anbefaling frå den offentlege tannhelsetenesta som seier at dette barnet treng tannregulering. Sjølv om det i dag er støtte til noko tannregulering, kan likevel kostnadene kom opp i tusenvis av kroner. Alle skjøner at er ein blant dei – ein av fem – som ikkje klarer ei uføresett utgift, får aldri dette barnet tannregulering. Det er ikkje ein velferdsstat verdig. Denne urettferdigheita må vi rette opp i.

I eit land som liker å kalle seg eit samfunn med små forskjellar, er det alvorleg når den rikaste prosenten stadig rykker ifrå og formuane veks i familiedynastia. I ei tid med auka bustad- og renteutgifter, drivstoffprisar og matvareprisar treng vi å bruke dei store pengane på å gjere velferda billigare og betre, med fleire folk på jobb og billigare tannhelse, SFO, barnehage, billegare buss og tog og bustader folk har råd til – og ikkje skattelettar til dei aller rikaste.

Geir Inge Lien (Sp) [16:49:24]: Energi er den aller viktigaste innsatsfaktoren innan bygg, anlegg, transport, sjøfart og ikkje minst fiskeri. Når energiprisane aukar, slår dette inn i alle ledd i verdikjeda, og det skapar usikkerheit og utfordringar for næringslivet i heile landet. Auka energiprisar går spesielt hardt ut over små og mellomstore bedrifter. Dette er bedrifter som sysselset hundretusenvis av menneske i heile landet, og dei er ofte hjørnesteinsbedrifter i lokalsamfunna sine.

Dei siste vekene har eg vore på besøk hos fleire bedrifter innan fiskeri, transport, bygg og anlegg. Jenstad Maskin og Ottem Transport i Sunndal, Moldskred og Vartdal Plast på søre Sunnmøre, det er nokre av dei eg har vore på besøk hos. Alle kjem med den same bodskapen: Nei til særnorske avgifter, slik at dei får lik konkurranse med resten av Europa. Dette vil også vere inflasjonsdempande og hindre kabotasje, seier dei.

Dei særnorske CO₂-avgiftene er paradoksale. Dei er meinte som eit klimatiltak, men oppnår det motsette. Dei som har høve til å bunkre i utlandet, vel å gjere det. Det gjev lenger overfart, og det bidreg til auka utslepp. Dette vert òg peika på av miljøorganisasjonane, og det er merkeleg at regjeringa ser ut til å ignorere verkelegheita totalt. Avgiftene er òg konkurransevridande. Det får svært negative konsekvensar for norske arbeidsplassar på land, og det svekkjer beredskapen. Når fartøy vel å bunkre i utlandet, vert bunkringskapasiteten og beredskapen i Noreg bygd ned. Dette er ei utvikling vi er nøydde til å snu raskt og så fort som mogleg. Transportnæringa melder om kostnadsauke, som til slutt vil ende opp hos forbrukarane. Vi får signal om at næringa tapar i konkurransen med utanlandske aktørar som driv med kabotasjekøyring i Noreg, og som fyller tankane sine i Sverige eller andre land med lågare avgifter. Anleggsbransjen, som ofte jobbar på langsiktige kontraktar, får ikkje kompensert dei auka kostnadene. Dette er dei som held vegane våre i stand og opne om vinteren. Dette er òg enormt viktige arbeidsplassar i våre distrikt. Vi fryktar eit skred av konkursar om ikkje regjering, storting og Høgre no snur i denne saka om å støtte forslaga til Senterpartiet i denne debatten.

Situasjonen i den globale energimarknaden er svært uavklart. Ukraina og Russland bombar oljeraffineria til kvarandre. EU byggjer ned eigne kapasitetar for straumproduksjonen, og USA trugar med eksportrestriksjonar. Det er òg usikkert når trafikken gjennom Hormuzsundet kan verte teke opp igjen som normalt. Ei vidareføring av avgiftskutta på mineralolje og CO₂-avgifta vil skape større tryggleik for norske bedrifter, for å kome seg levande gjennom ei av dei mest urolege tidene i vår levetid. Dette meiner Senterpartiet er vår plikt som ombodsmenn for dei små, for dei som må gå på jobb kvar dag, og som skapar store verdiar for samfunnet vårt.

Det vart bygd utanlandskablar som fører straumen ut av Noreg. Hadde det i det minste vorte bygd kraftoverføring innan Noreg. Vartdal Plast får ikkje straum, men danmarkskabelen vert straks reparert når noko skjer. Med dei særnorske avgiftene vert norske arbeidsplassar ofte ofra på altaret for ein politikk som i praksis ikkje gjev positive gevinstar for klimaet, og som på ikkje nokon måte bidreg til det grøne skiftet. Eg synest det er trist at Arbeidarpartiet og Høgre, som tradisjonelt har vore opptekne av å ta vare på norske arbeidsplassar og norske bedrifter, no er meir opptekne av å tekkjast Brussel enn å ta vare på tusenvis som går på jobb kvar dag og byggjer landet vårt.

Senterpartiet fremjar i dag eit forslag som sikrar norsk næringsliv og norske arbeidsplassar og gjev føreseielegheit, som både Høgre og Arbeidarpartiet no gjerne kan vere med på å stemme på. Det er inga skam å snu, som det heiter. Staten må bruke gulrot framfor pisk. Dagens energi og avgifter vil føre til storstila sentralisering, og det har ikkje Noreg råd til.

Hege Bae Nyholt (R) [16:54:33]: Dissa får stadig større fart. Her gjelder det å holde seg godt fast mens man speider etter raketter og sonder, kanskje en meteor, kanskje nettopp den som drepte dinosaurene – eller kanskje ikke? Heldigvis har kapteinen god styring på både romskip og mannskap. Bakken er for lengst forlatt, det knaker i dissestativet, men her er det bare reisen som gjelder. Utstyrt med bøtter med sølevann, sand og løvetann bør provianten holde helt fram til Mars – etter det har ikke det modige mannskapet planen helt klar.

Men så, skoleklokka ringer skarpt og kort, reisen er over – de må inn til timen. Viltre førsteklassinger sparker av seg støvler og vrenger seg ut av jakkene i garderoben, og med sand i munnviken og noen små skatter, kanskje til og med en mark, i lommene strener de inn i klasserommet mens stemningen ligger tett opp under taket

To etasjer over sitter storesøster i 7. klasse og tegner intrikate mønstre i matteboka. Det er lenge siden hun hadde en himmelferd med dissa på utsiden, og dessverre også lenge siden hun syntes matte var gøy. Ved siden av har naboen puttet AirPod-en i øret og dunker takten til en KI-generert russesang med pennen. De to får kjede seg i fred, de forstyrrer ingen; de bare teller minuttene til dagen er over.

Riksrevisjonens gransking av norsk skole konkluderte i sin rapport som ble lagt fram sommeren 2026, med at det var kritikkverdig at norsk skole ikke utruster flere barn med gode grunnleggende ferdigheter.

De siste tiårene har norske skolebarn fått stadig flere undervisningstimer. Den største enkeltutvidelsen skjedde gjennom Reform 97, da skoleløpet ble utvidet med et første skoleår, kjent som seksårsreformen. Dermed gikk skolen fra å vare i ni til ti år. Skoleforsker Elise Farstad Djupedal avdekket gjennom sin forskning at det var lagt til et hittil ukjent skoleår gjennom stadige påplussinger av skoletimer. Totalt har det blitt lagt til 1 359 skoletimer. Dagens barn går to år lenger på skolen enn det jeg – og jeg tror presidenten – gjorde. Vi hadde mer barndom.

Økningen i timetall har heller ikke vært jevnt fordelt utover fagområder eller skoleår. Det er i all hovedsak de aller yngste elevene som har fått den største delen av timetallsutvidelsene, som har skjedd primært innen norsk og matematikk. Praktisk-estetiske fag har fått en svakere posisjon, til fordel for en skole med et mer ensidig og akademisk lærings- og utdanningssyn. Timetallsutvidelsene har ikke inkludert de praktiske og estetiske fagene.

En teoretisering og akademisering av skolen reproduserer forskjeller og favoriserer barn fra ressurssterke hjem. Barn som fra før av har de beste forutsetningene for teoretisk arbeid, gis størst mulighet for utfoldelse og læring og for å lykkes. En skole som ikke likestiller praktisk-estetiske lærings- og arbeidsformer med de teoretiske, verdsetter heller ikke mangfoldet i elevgruppa og gir færre arenaer for å lykkes og utvikle evnene sine. Når skolen svikter, sviktes de barna som har størst behov for en skole som reduserer forskjeller.

Både Riksrevisjonens gransking av norsk skole og lavere skår i PISA-undersøkelsen gir norske politikere panikk. De nærmest kappes i å komme med påstander og løsninger. Kanskje vi heller burde lytte til dem som er i landets klasserom, i skolegården og i garderoben hver eneste dag.

Når politikerne ved hver korsvei velger samme medisin for å bøte på problemet uten å oppnå ønsket resultat, er det helt nødvendig å ta diskusjonen om hvorvidt flere skoletimer, mer teori og større undervisningstrykk er riktig medisin, eller om man bør endre kurs.

Rødt vil at norsk skole skal være tilpasset barnet, ikke omvendt. Rødt vil at vi skal starte arbeidet med å reversere timetallsutvidelsene for 1.–4. trinn, altså småtrinnet. Vi trenger en ny fag- og timefordeling med en kortere og mindre teoretisk skolehverdag – med mer lek og flere praktisk-estetiske fag for 1.–4. trinn. Vi må også løfte valgfagenes og de praktisk-estetiske fagenes posisjon i skolen for dem som går i 5. til 10. trinn.

Jeg vil avslutte med en oppfordring om at høstens skoledebatt tar utgangspunkt i Fellesskoleutvalgets rapport, at vi diskuterer skolens mandat og oppgave, lytter til lærerne som står i landets klasserom, og til Elevorganisasjonen, som er elevens stemme – framfor en panikkartet politikerdebatt som, hvis vi skal være helt ærlige, bare fungerer i Dagsnytt 18-studio. Barna våre fortjener en skole hvor man kan lære og lykkes på mange måter, med tid til både himmelferder, skattejakt og vennskap.

Siren Julianne Jensen (MDG) [16:59:38]: Å leggje rammene for eit samfunn der alle har sin plass i fellesskapet, er ei av dei viktigaste oppgåvene politikken har. Det vi må spørje oss om, er: Får vi det til? Den største trusselen mot demokratiet vårt er at vi har rigga samfunnet på ein sånn måte at menneska som har sin plass der, sluttar å tru at det er bruk for dei, og når vil mister følelsen av å høyre til, begynner noko å rakne: trua på eigne evner, trua på framtida og trua på fellesskapet.

Regjeringa snakkar om utanforskap som ei viktig samfunnsutfordring, men skal vi vere ærlege, verkar det ikkje alltid som handling følgjer ord. Det er som om problemet krympar på vegen frå talarstolen til statsbudsjettet. For vi lever i ei tid då mange har mista følelsen av å høyre til. Det skremmer meg, for med einsemd følgjer ofte motløyse, polarisering og apati.

Det å ha ein flokk å høyre til er eit veldig grunnleggjande behov for oss menneske. Vi treng fellesskap. Då held det ikkje med ein sms frå Nav til den unge uføre, då held det ikkje å sveltefôre kommunar til alt som står att på budsjetta deira, er dei aller mest nødvendige lovpålagde oppgåvene. Det held ikkje å snakke varmt om frivilligheita dersom møteplassane må bruke kreftene sine på å overleve frå budsjett til budsjett. Utfordringane er store, men tiltaka er små.

I Finnmark, der eg bur, er avstandane store, og nærleiken mellom menneska er ofte endå større. I nord kjenner vi på kroppen kor tett sosial og geografisk utanforskap heng saman. Når tilbod forsvinn frå ein stad, er det ikkje berre tenester som forsvinn, då forsvinn ofte også moglegheiter og trua på framtida. Når ungdom må flytte langt for å gå på skule, når arbeidsplassane og flyavgangane blir færre, og når kulturtilbod, frivilligheit og offentlege tenester blir sentraliserte, er det ikkje berre lokalsamfunna som blir svekte. Risikoen for at menneska som bur der, også kjenner på ei avmakt overfor storsamfunnet, er overhengande. Difor handlar kampen mot utanforskap også om å byggje heile landet – om å satse på biblioteka, ungdomsklubbane og frivilligheitssentralane og på det frie kunst- og kulturlivet og dei lokale arbeidsplassane, som gjer at folk ikkje berre bur ein plass, men faktisk også får moglegheit til å høyre til noko som er større enn seg sjølv.

Når vi feilar på dette, kjenner mange at politikken ikkje treffer dei liva dei faktisk lever. For tilhøyrsle kjem ikkje fordi staten sender ein sms, tilhøyrsle kjem som eit resultat av at naboen helsar, at læraren har tid til elevane, og at Nav-leiaren og fastlegen har tid til den samtalen. Det kjem når ungdomsklubben er open, og dei eldre har ein møteplass å gå til. Tilhøyrsle blir skapt av menneska, ikkje av automatiserte tiltak og pressemeldingar. Politikarane si rolle er å gje gode rammer for samfunn som gjev menneska moglegheit til å delta.

Den største rikdomen i dette landet finn du ikkje i oljefondet. Rikdomen er folka som bur her. Om hundre år sit ingen av oss i denne salen. Då er debattane, vedtaka og namna våre gløymde, men spora etter vala vi tek no, blir verande i livet til menneske som vi aldri kjem til å møte.

Så: Kva er prøvesteinen på god politikk? Eg trur at svaret er dette: at fleire menneske får kjenne at dei høyrer til, at fleire får oppleve å vere sakna når dei ikkje kjem, og at vi gjev fleire moglegheit til å kjenne at dei er noko større enn seg sjølv. For når alt anna bleiknar, er det nettopp det som står igjen: at vi etterlet oss eit samfunn der fleire kan slå røter, der fleire får lov til å vere med. For det er ikkje tal som bind menneska saman, det er følelsen av å ha sin plass, av å vere nødvendig, og av å få lov til å vere heime.

Om hundre år er vi alle borte, men nokon skal framleis leve i dei lokalsamfunna vi byggjer i dag. Noko skal også då vekse i den jorda vi forvaltar, og nokon skal framleis leite etter sin plass. I ei tid då einsemd aukar og stadig fleire kjenner seg framande i sitt eige nabolag, treng vi fleire møteplassar, ikkje færre. Vi treng meir enn berre ein kalkulator når vi skal vurdere verdien av menneskeliv. Demokratia våre er avhengig av det.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [17:04:19]: For de fleste familier og for de fleste nordmenn handler ikke politikk om budsjettdokumenter, finanspolitikk eller makroøkonomi. Det handler om pengene rekker til mat, bolig, strøm, fritidsaktiviteter og en trygg hverdag. Mange familier opplever nå at økonomien er under press. Rentene stiger, og prisene har økt kraftig de siste årene. Hverdagsutgiftene spiser stadig mer av lønnen. Samtidig har regjeringen prioritert høyere pengebruk og en stadig større stat.

KrF mener politikken må ta utgangspunkt i familien. Familien er velferdssamfunnets viktigste fellesskap. Derfor foreslår vi en annen kurs. Vi vil øke barnetrygden, vi vil styrke foreldrefradraget, og vi vil gi familier med barn et betydelig skattefradrag som gjør det lettere å få økonomien til å gå rundt. Vi vil også sikre at studenter og unge foreldre får foreldrepenger på minst 3 G. For KrF handler dette om å gjøre det mulig å stifte familie, eie bolig og bygge en trygg framtid. Vi ønsker et samfunn der flere får råd til både baby, bolig og bil.

For de fleste familier er ikke bilen et luksusgode, det er en nødvendighet. Den siste tiden har vi sett drivstoffpriser på nivåer få trodde var mulig. Krigen i Midtøsten har bidratt til høyere energipriser, og konsekvensene merkes direkte på norske bensin- og dieselpumper. For folk som skal på jobb, levere i barnehage eller kjøre til fritidsaktiviteter, blir regningen stadig større. Dette rammer ikke alle likt. De som har høy inntekt, har langt oftere mulighet til å kjøpe elbil og lade hjemme – og faktisk også få ladingen og dermed bilkjøringen subsidiert av norgespris. Mange med lavere inntekt er derimot avhengig av eldre fossilbiler, fordi de ikke har økonomi til å bytte bil. På toppen av alt må fossilbiler betale veibruksavgift. De som kjører elbil, betaler ikke veibruksavgift – til tross for at elbiler sliter like mye på veien og lager like mye kø som fossilbiler. Her er det en stor urettferdighet.

Til utsagnet om at folk kan ta kollektivtrafikk: Vel, særlig i distriktene finnes det ofte ikke noe reelt alternativ. T-bane er bare noe de har hørt om, det er ingen trikk og ofte få bussavganger. Avstandene er store, og bilen er avgjørende for at hverdagen skal fungere. Derfor handler drivstoffavgifter også om sosial rettferdighet.

Vi vet at for næringslivet er rundt 30 pst. av en kontrakt for en maskinentreprenør dieselprisen. Når dieselprisen dobler seg, forsvinner hele overskuddet. Derfor er jeg glad for at KrF, Senterpartiet og Fremskrittspartiet står sammen om dette. Vi håper virkelig også at Høyre er med oss på å kutte avgiftene ut året. Det er et målrettet krisetiltak i en ekstraordinær situasjon. Når familier og næringsliv opplever tidenes høyeste drivstoffpriser, kan vi ikke bare stå og se på.

I valgkamp etter valgkamp har Arbeiderpartiet snakket om trygg styring. Alle husker valgkampen for et år siden, der de lovte lavere rente. Fasit ser vi nå: Renten steg igjen forrige uke, og Norges Bank advarer om at den kan bli liggende på dette nivået lenge. Mange familier betaler titusenvis av kroner mer i renteutgifter enn for få år siden. Samtidig har regjeringen valgt en økonomisk kurs med høy pengebruk. Når staten stadig bruker mer penger, bidrar det til å holde presset i økonomien oppe. Det gjør også kampen mot inflasjonen vanskeligere. Konsekvensen kan bli at rentene blir høyere enn de ellers ville vært.

KrF mener at det finnes en bedre vei. I våre alternative budsjetter har vi lagt opp til litt lavere pengebruk enn regjeringen, og vi kutter skattene sånn at folk og bedrifter sitter igjen med mer. Begge disse prioriteringene gir lavere press i økonomien. Vi prioriterer familien, arbeid, verdiskaping og en ansvarlig økonomisk styring.

Regjeringens svar har ofte vært litt annerledes, nemlig mer oljepenger og større offentlige utgifter. KrFs svar er bedre prioriteringer. Ansvarlighet handler ikke bare om å få et budsjett til å gå opp, det handler også om å føre en politikk som gjør at folk får bedre råd, og at familiene får større trygghet.

Norge trenger følgende: Vi trenger en politikk som setter familiene først. Vi trenger en politikk som gjør det lettere å komme seg på jobb. Vi trenger en politikk som ikke gir økt press i økonomien. Vi trenger en politikk som holder det den lover. Det er den kursen KrF tilbyr.

Tuva Moflag (A) [17:09:18]: For 15 år siden bodde jeg et halvt år i USA i forbindelse med et prosjekt på jobben. Det var selvsagt ikke lenge nok til fullt ut å forstå fordelene og ulempene ved å bo i dette samfunnet gjennom ulike deler av livet, men det ga meg noen innblikk og erfaringer jeg ofte tenker tilbake på. I Norge og Norden har vi bygget samfunn som gir folk trygghet gjennom hele livet. Det handler om at familier har råd til å sende ungene sine i gode barnehager, det handler om tilgang til gratis skole og høyere utdanning, og det handler om en helsetjeneste som stiller opp, uten å sjekke størrelsen på lommeboka først.

Dette oppsummerer egentlig ganske bra hva som er kjernen i Arbeiderpartiets plan for Norge. Verden ser ganske annerledes ut enn den gjorde for 15 år siden. Det betyr at behovet for trygghet bare har blitt sterkere. Behovene for den grunnleggende velferden og fellesskapet har ligget der hele tiden, men den sikkerhetspolitiske situasjonen er dramatisk endret. Det betyr at vi må investere mer i Forsvaret. Det handler om å trygge landet vårt og trygge grensene våre, men en verden som er blitt farligere og mer uforutsigbar, krever ikke bare et sterkere forsvar. Vi må også skape et mer motstandsdyktig samfunn. Det starter i det nære, med høy tillit til hverandre og tillit til at fellesskapet stiller opp når vi trenger det.

Siden 2021 har Arbeiderpartiet stilt opp sammen med de andre rød-grønne partiene for å gi folk denne tryggheten. Barn og unge er framtiden vår, og derfor er trygghet for barn og unge en av regjeringens viktigste prioriteringer. Barnehageprisen er nå historisk lav, og barnetrygden er historisk høy. Alle barn får mulighet til å delta i lekefellesskapet på SFO. Da regjeringen gikk på i 2021, sto hver femte førsteklassing utenfor SFO. Det handlet om økonomi, for da vi vi fikk på plass gratis kjernetid, gikk deltagelsen i været. Når vi sørger for at velferdstjenester blir tilgjengelig for alle, hjelper vi to generasjoner samtidig. Regningsbunken har blitt litt lettere å bære for foreldrene, og ungene får muligheten til å være med.

Arbeiderpartiet har sagt at vi garanterer for maksprisen i barnehage hele denne stortingsperioden, og retten til gratis kjernetid i SFO er nå lovfestet for 1.–3. klasse. Dette er et velferdsgode mine kolleger på Manhattan bare kunne drømme om. I hvert fall den gangen – nå har New York fått en ordfører som ser til Norge når han vil forbedre byen. Sønnen min gikk fire timer i uken på en barneklubb med turning og aktivitet. Det kostet like mye som en fulltids barnehageplass i Norge. Det er velferdsstaten som er den viktigste lommeboksaken. Når FrP sier at man skal få beholde mer av egne penger, unnlater de å fortelle hvilke regninger som skal bli dyrere.

Den aller viktigste tryggheten tror jeg mange av oss opplever i møte med sykdom. På en kafé hvor det hendte at vi spiste lunsj i helgene, hang det en lapp med innsamling av penger til en operasjon. En av de ansatte hadde beinmargskreft og hadde funnet en donor som ville donere beinmarg, slik at han kunne bli frisk, men han manglet penger til operasjonen. Det var hjerteskjærende.

Det samme var historien om venninnen til en kollega, som var rammet av hjerneslag. Hun hadde fått god hjelp til den akutte fasen gjennom helseforsikringen på jobben, men forsikringsdekningen på rehabiliteringen etterpå var ikke god nok, og hun slet med å komme tilbake til jobb fordi hun ikke fikk hjelp til å bli helt frisk. Historien gjorde inntrykk på meg den gangen, og er noe som har kommet fram fra hukommelsen de siste ukene etter at jeg selv ble rammet av alvorlig sykdom. Også her er konklusjonen den samme som når det gjelder barnehage, skole og oppvekst: Det er velferdsstaten som er den viktigste lommeboksaken.

For Arbeiderpartiet står trygghet for økonomien helt sentralt. Vårt mål er at folk skal få bedre råd. Da må vi holde orden i økonomien og ikke skape press som kan holde prisveksten høy lenger. Vi skal bidra til å holde levekostnadene nede for folk gjennom bl.a. norgespris på strøm og velferdstjenester folk har råd til.

I arbeidet med et skatteforlik har vi sagt at skatten på folks inntekt er en prioritet for oss, for politikk handler ikke bare om hva man prioriterer, det handler også om hvem man prioriterer. Det er ikke aktuelt for oss å svekke de grunnleggende velferdstjenestene for å finansiere skattekutt. Det er velferdsstaten som er den viktigste lommeboksaken. Velferdsstaten er grunnleggende for folks trygghet. Den vil Arbeiderpartiet hegne om.

Anna Molberg (H) [17:14:33]: At flest mulig mennesker er i jobb er en forutsetning for små økonomiske forskjeller, velstand og en fortsatt sterk velferdsstat. Gjennom arbeid bygger vi vår egen og hverandres velferd, og da er det avgjørende at arbeidslivspolitikken vår alltid har som mål at arbeid skal lønne seg, og at de fleste av oss skal ha mulighet til å delta i arbeidslivet.

Dette er ikke tilfellet i dag. Altfor mange som både kan og vil jobbe, står nå utenfor arbeidsmarkedet. Vi har en skremmende stor andel unge mennesker under 30 år som har blitt parkert på livslang uføretrygd. Vi er i verdenstoppen på høyt sykefravær, og totalt står over 700 000 nordmenn i arbeidsfør alder helt utenfor arbeidsliv og utdanning. I tillegg ser vi nå en rekordhøy ledighet på 9,5 pst. blant nyutdannede mastergradsstudenter. Dette er unge mennesker som har gjort alt de har blitt fortalt at de skal gjøre, uten at det resulterer i en jobb. Vi har også bestemt oss for at jobbskapingen i Norge tydeligvis skal skje i offentlig sektor. Ja, vi skal ha politi og en sterk offentlig sektor med nok helsepersonell og lærere og forsvarsansatte, men for å finansiere dette må vi legge til rette for at arbeidsplasser også skapes i privat sektor.

Regjeringen har systematisk bygget ned rammevilkårene for gründere og selskaper i vekst, og altfor mange norske selskaper blir enten solgt til utlandet, eller så flytter eierne ut. En mer offensiv næringspolitikk kunne gitt oss nye selskaper, og de kunne fått vokse seg større og bidratt med flere arbeidsplasser og skatteinntekter i landet. Jeg blir alvorlig bekymret når jeg snakker med norske gründere som forteller at den klare anbefalingen for dem og deres selskap, ja, det er å flytte ut dersom man ønsker å vokse videre. Arbeidslivspolitikken og næringspolitikken henger sammen, og vi er helt nødt til å endre kurs.

Høyre mener at store reformer må til på flere områder. For det første må flere i arbeid. Når over 20 pst. av oss ikke deltar i arbeidslivet, er det et tydelig signal om at noe må gjøres. Regjeringen har gjort det mye vanskeligere å ansette folk i deltidsstillinger, i midlertidige stillinger og gjennom bemanningsbyråer. Høyre mener det er å stenge dører inn til arbeidslivet, og det hindrer mennesker med nedsatt arbeidsevne å få prøve seg i jobb. For det andre må Nav og ytelsessystemet vårt reformeres. Nav er altfor diagnoseorientert, og for å få hjelp fra Nav må man alltid bevise at man har en sykdom. Vi må heller gjøre Nav og ytelsene man kan få, mer arbeidsrettede. Nav må forenkles og folk må få tettere oppfølging og hjelp til å finne sin plass. Og for det tredje må vi ha færre mennesker på helserelaterte ytelser. Ordninger som sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd er i ferd med å bli overbelastet. Særlig bekymringsfull er veksten i sykefravær knyttet til psykisk uhelse, samtidig som langtidsfraværet er altfor høyt.

Høyre vil gjennomgå alle ytelser, reformere ordningen med arbeidsavklaringspenger og innføre en nasjonal arbeidsrettet ytelse som ikke har sykdom som vilkår. Vi ønsker et bredt forlik om sykelønnsordningen som kan bidra til å redusere sykefraværet betydelig. Vi vil også ha en hovedregel om å ikke uføretrygde unge mennesker under 30 år. Flere må heller få hjelp til å finne sin plass i arbeidslivet.

For å sikre flere unge nyutdannede en jobb å gå til er vi nødt til å sørge for at bedrifter forblir i Norge, og at arbeidsplassene skapes her. Vi må ha ambisjoner om at Norge skal være landet i Europa som er best å skape bedrifter i. Da må ganske enkelt regjeringens skatte- og næringspolitikk reverseres. Vi kan ikke fortsette å stikke kjepper i hjulene for jobbskaperne, enten det er ved å innføre nye og økte skatter, gjøre det vanskeligere å skaffe arbeidskraft, eller pålegge bedrifter nye rapporteringskrav og byråkrati.

Det å sikre mennesker en jobb å gå til er den viktigste velferden vi kan tilby. Den største forskjellen mellom mennesker i Norge er hvorvidt man har en jobb å gå til eller ikke. Velferdsstaten skal alltid være der for den enkelte, men for å bevare det sikkerhetsnettet vi alle tar for gitt, må flere bidra. Derfor må det alltid lønne seg å jobbe, flere må få hjelp til å komme tilbake i jobb, og jobbskaperne må se verdien av å bli værende i Norge.

Tor Mikkel Wara (FrP) [17:19:33]: 16. juni 2024 vedtok Høyre, Arbeiderpartiet og Venstre en ny klimalov, hvor målet er å redusere de norske utslippene med 70 pst. innen 2035. Vi har ofte spurt hva dette koster, og vi får litt ulike svar. Av og til har vi fått svar om at man vil ikke regne på det, så har vi fått svar om at man kan ikke regne på det, og så har vi fått svar om at man har regnet på det, men riktignok bare de siste prosentene, fra 67 pst. til 70 pst., en eller annen gang i fjern fortid. Så har de nå kommet med enda en ny begrunnelse, om at det er så langt frem, og man kan ikke regne så langt frem.

Vel, la oss minne om langtidsplanen for Forsvaret som varer helt til 2040. Der har man regnet frem at den skal koste 1 848 mrd. kr, og det synes jeg er klokt å regne på, for da kan man måle Forsvaret mot andre formål man har. Man kan måle ulike våpensystemer mot hverandre og ulike bemanninger i Forsvaret.

Vårt poeng er også at hvis man hadde regnet på det, hadde målet blitt mer realistisk – hvis man hadde skjønt hvor dyrt det ble. La oss minne om at vi har brukt 35 år på å redusere utslippene i Norge med 14 pst. Så har man nå bestemt seg for å bruke fem år på å redusere utslippene med 40 pst. Dette er selvfølgelig helt urealistisk, og når man påpeker det, flytter man målet ut i tid og øker det. Da er det grunn til å minne om at de billigste kuttene i Norge er tatt.

Mitt poeng er at klimapolitikken er en bortskjemt unge – står ikke opp om morgenen, har ikke med seg kalkulatoren, og har ikke gjort leksene sine. Når de så prøver å regne, for det gjør de faktisk, regner de feil. Man har nemlig i klimapolitikken laget en brutto regning som sier at alt som er vondt, skyldes global oppvarming, og alt som er bra, skyldes Parisavtalen. Eksempelvis bruker man totale forsikringssummer for skogbrann og flom i både Norge og Europa akkurat som om alle skogbranner og alle flommer skyldes global oppvarming, og at det aldri har vært flom og skogbrann i menneskehetens historie før etter Parisavtalen.

På den annen side mener man at alt som er bra, skyldes Parisavtalen. Fornybar energiutbyggingen, som skjer globalt, og som er bra, ville ikke skjedd uten Parisavtalen. Det baserer seg på en tanke om at ingenting skjer uten politikk, og ingen økonomiske krefter virker uten at de får subsidier. Det er nesten så man skulle stilt spørsmålet: Hvordan i all verdens rike kunne vi bygge ut vannkraft i Norge, for vi hadde jo ikke Parisavtalen?

Det vi nå ser, er at det skjer en utbygging fordi markedet og konkurransen gjør at man alltid prøver å spare og gjøre ting mest mulig effektivt. Derfor er det ikke nødvendig å ha subsidier på det som uansett skal skje. Parisavtalen har laget et slags klimahybris hos norske og europeiske politikere. Riktignok står norske utslipp for under 0,1 pst. av verdens utslipp og EU alene står for ikke mer enn 6,3 pst., men både Norge og EU har bestemt seg for at de skal være foregangsland i verden.

Vel, så langt har Kina og India økt sine utslipp med fem ganger så mye som EU har redusert sine utslipp. Samtidig har EU opplevd noe annet, nemlig en avindustrialisering. Over 100 000 sysselsatte bare innenfor ett enkelt bilmerke er forsvunnet, og det varsles at ytterligere 100 000 arbeidsplasser skal forsvinne på grunn av urimelig høye klimakrav. Ideen er at industridøden i Europa skal inspirere Kina til å innføre den samme industridøden, et industrielt selvmord skal smitte til Kina – når vi hopper utfor stupet, skal de også gjøre det. Maken til klimahybris er det vanskelig å tenke seg, og så langt har jeg ingen tro på at kineserne har tenkt å begå de feilene som Europa har begått.

Statsråd Lene Vågslid [17:24:35]: I regjeringa har vi sett barn og unge høgt på dagsordenen i planen vår for Noreg. Det er ein hovudprioritet å beskytte barna betre, fordi den tida me lever i, krev det av oss. Sosiale medium og internett har opna dører for dei som vil utnytte barn eller utføre overgrep mot dei, og det har blitt tydelegare og tydelegare korleis den digitale oppveksten til ungar i dag gjer dei meir sårbare. Kripos seier det rett ut: Det er ein tydeleg samanheng mellom barn sin bruk av sosiale medium og risikoen for å bli utsett for kriminalitet, negativ påverking og rekruttering til kriminelle handlingar. Difor fortset arbeidet med full styrke for eit av dei viktigaste prosjekta i regjeringa sin plan for Noreg, nemleg å sikre ei eiga lov om aldersgrense i sosiale medium. Denne aldersgrensa skal gjelde frå 1. januar det året ein fyller 16 år. Målet er å leggje fram dette lovforslaget innan utgangen av året. Her ligg me heilt i front. Ingen EU-land har i dag aldersgrense for sosiale medium, og Noreg er blant landa i Europa som har kome lengst.

Men aldersgrense er ikkje nok. Regjeringa har teke tydelege grep for å redusere mobilbruken i skulen, og me ynskjer å innføre eit eige teknologifag. Barn og unge må få kunnskap til å handtere den digitale kvardagen. Me jobbar òg med å få på plass lovheimlar for at politiet skal kunne fjerne ulovleg innhald på digitale plattformer, t.d. annonsar som rekrutterer unge direkte til kriminalitet. Lova mot å involvere mindreårige i kriminalitet har allereie tredd i kraft.

Eg har behov for nok ein gong å understreke at dei aller fleste barn og unge i Noreg ikkje utfører kriminalitet. Me er likevel bekymra for at nokre av dei som gjer det, stadig blir yngre, og enkelte lovbrot blir meir alvorlege. Mange av ungane me snakkar om her, har levd eit belastande liv. Det er lite tryggleik rundt dei, og når utfordringane er samansette, må innsatsen òg vere brei og bestå av meir enn éi løysing. Me må hjelpe dei ungane det gjeld, samtidig som me må førebyggje kriminalitet som rammar andre. Dette arbeidet prioriterer regjeringa svært høgt. Berre i inneverande år brukar me 700 mill. kr meir på målretta arbeid mot barne- og ungdomskriminalitet enn me gjorde i 2024. Innsatsen skal både førebyggje kriminalitet og sikre at barn og unge som bryt lova, blir møtte med raske, effektive og tydelege reaksjonar. Me styrkjer ein-til-ein-oppfølginga, som allereie viser lovande resultat, me byggjer ut MST, som er eit intensivt tilbod til familiane og nærmiljøet til barna, og me gjev institusjonsbarnevernet tydelegare verkemiddel for å beskytte barna og for å bryte negative forløp.

Barn som treng omsorg og støtte fordi dei ikkje kan bu heime, må få den hjelpa dei treng. Difor jobbar òg regjeringa aktivt med å styrkje både fosterheimsomsorga og barnevernsinstitusjonane. I fjor la me fram eit kvalitetsløfte for barnevernet, som Stortinget slutta seg til, der me tenkjer heilt nytt om institusjonstilbodet, der me skal ha meir fleksible institusjonar, slik at ungane kan få meir føreseielegheit og oppleve færre flyttingar. Her er me godt i gang allereie, med fire pilotar. Dei siste åra har regjeringa òg auka løyvingane til det statlege barnevernet, seinast i budsjettet for inneverande år, og det har gjeve resultat. Me har auka grunnkapasiteten i det statlege barnevernet med 15 pst., og brotet på bistandsplikta er betydeleg redusert.

Så står me òg i ei stor utfordring: Noreg og ungar treng fleire fosterheimar. Men me står òg midt i ei av dei største satsingane på mange år. Med fosterheimsmeldinga og kvalitetsløftet i barnevernet innfører me no ei rekkje nye tiltak som skal gje meir stabilitet og meir tryggleik. Fosterforeldre får betre økonomiske rammer, betre oppfølging og auka avgjerdsmynde. Denne satsinga treng tid til å verke, men får ho det, er det sterke indikasjonar på at pilene vil snu.

Tryggleik for barn og unge handlar i stor grad om kva slags samfunn me ynskjer oss. Me skal beskytte barn mot skadeleg påverking og førebyggje utanforskap og kriminalitet. Det er ei krevjande oppgåve, men det er òg ei av dei aller viktigaste.

Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) [17:44:20]: Norsk skole står i en situasjon som stadig flere foreldre, elever og lærere er bekymret for. Vi ser økende fravær, mer mobbing, mindre lesing og flere elever som strever faglig. Lærere forteller at de bruker for mye tid på rapportering og byråkrati og for lite tid på elevene, og samtidig tvinges kommuner over hele landet til å kutte i skolebudsjettene, redusere laget rundt eleven og legge ned skoler. Kuttene er det barna som betaler prisen for, og dessverre ligger det an til milliarder i skolekutt de kommende årene dersom vi ikke endrer kurs.

Jeg tror ikke det finnes én reform nå som kan løse utfordringene i norsk skole. Tvert imot: En av de største utfordringene er at skolen gjennom mange år er blitt utsatt for stadig nye reformer, nye styringssignaler og politiske omkamper før de forrige endringene har fått virke. Lærere og skoleledere trenger ikke flere politiske rykk og napp. De trenger tillit, forutsigbarhet og nok ressurser.

Derfor fremmer SV følgende forslag i trontaledebatten:

«Stortinget ber regjeringen ta initiativ til et bredt skolepolitisk forlik som sikrer forutsigbarhet for ressurser og økonomi og gir ledere og lærere ro til å utforme innhold og arbeidsmåter.»

Elevorganisasjonen, Foreldreutvalget for grunnopplæringen, Utdanningsforbundet, Skolenes landsforbund, Skolelederforbundet og Lektorlaget har sendt brev til alle partiene og bedt om nettopp det. Venstre tok initiativ til et møte mellom alle partiene på Stortinget om dette for to uker siden, og der møtte nesten alle opp – alle unntatt FrP. Nå håper jeg vi kan få til et bredt flertall som kan gi regjeringen marsjordre om å sette i gang med arbeidet.

Jeg møter mange lærere som sier det samme. De ber ikke om flere skjemaer. De ber ikke om flere rapporteringskrav eller flere tester. De ber om tid til å være lærere, de ber om mindre detaljstyring og mer tillit. Det er et budskap vi bør lytte til. Skolen blir ikke bedre av at politikere detaljstyrer klasserommet her fra stortingssalen, skolen blir bedre når dyktige ansatte får mulighet til å bruke kompetansen sin.

Vi vet også at noe av det som gjør en skikkelig god skole skikkelig god, det er hvor godt de ansatte på skolen jobber sammen, basert på sin kompetanse og sine erfaringer, med hele tiden å utvikle og forbedre undervisningen og måtene å jobbe på, og tilpasse det til de elevene som går på den skolen de jobber på. Når skolen lesses ned med byråkrati eller nye tidkrevende reformer som skal gjennomføres, flyttes oppmerksomheten bort fra det lokale utviklingsarbeidet.

I august la fellesskoleutvalget fram en grundig utredning om norsk skole. Den bør vi lytte til. For mange elever opplever i dag en skolehverdag som ikke passer for dem. De som liker best og blir motivert av tankearbeid, er også de som trives best på den skolen vi har i dag, og de er den gruppen som dagens skole er aller best til å nå. De har de egenskapene som skolen verdsetter, og også premierer. De elevene som derimot sliter mest i skolen, er også de som skolen har størst problemer med å nå, og for altfor mange oppleves overgangen fra barnehage til skole som for brå. Det blir for lite lek og for mye krav til formell læring, for tidlig, for de minste. Skolehverdagen er blitt mer teoritung, mer stillesittende og i mange tilfeller for mye preget av skjerm. Da faller leselysten, motivasjonen og trivselen.

Løsningen da er ikke mer av det samme. Vi trenger en mer praktisk og variert skole, mer lek for de yngste, mer fysisk aktivitet, mer leseglede, mer praktiske og estetiske fag, mer mestring, trivsel og motivasjon. Vi trenger en skole som klarer å tenne en gnist hos alle elever, ikke bare hos dem som passer inn i én bestemt måte å lære på.

Når forskjellene øker, er det viktigere enn noen gang å styrke fellesskolen. Skolen er stedet der barn med ulik bakgrunn møtes, lærer sammen og bygger fellesskap. Derfor må vi styrke fellesskolen, ikke svekke den, og derfor må vi stoppe kuttene i skolen og sikre nok ressurser i årene som kommer. En sterk fellesskole gir ikke bare bedre læring, den gir bedre folkehelse, sterkere demokrati og flere som kan delta i arbeidslivet. Å bruke penger på skolen er å investere i framtiden.

For noen måneder siden samlet et bredt flertall seg her om et forlik som gikk med på å investere hundrevis av milliarder de neste årene i å ruste opp Forsvaret, fordi vi var enige om at sikkerhet og trygghet må prioriteres. Nå må vi vise den samme viljen til å investere i barn og unges framtid. Derfor håper jeg Stortinget kan samle seg om et bredt skolepolitisk forlik som gir skolen det den trenger mest akkurat nå: nok ressurser, forutsigbarhet, tillit og arbeidsro. Det er en tydelig prioritering av barn og unges framtid.

Kjersti Toppe (Sp) [17:49:34]: Trontalen slår fast at Norge står i den mest alvorlege sikkerheitspolitiske situasjonen sidan den andre verdskrigen.

Senterpartiet er einig med regjeringa i denne inngangen til trontalen. Vi er einig med regjeringa i at Norge skal vera eit land som vert bore fram av eit levande folkestyre, høg tillit, små forskjellar og sterke lokalsamfunn, og vi er einige med regjeringa i at det no er viktig å gje tryggleik og moglegheiter i ei uroleg tid.

Tryggleik for helsa er éi av fem prioriteringar i regjeringa sin plan for Norge, og det er ei god prioritering, men eg synest at planen er dårlegare. Tryggleik for helsa burde starta med helseberedskap. 2026 er jo totalforsvarets år, for at vi skal sikra at landet har ei evne til å handtera alvorlege kriser, sikkerheitspolitiske utfordringar og krig. I dette arbeidet meiner vi at helseberedskapen står veldig sentralt, og det må bety å styrkja – og ikkje svekkja eller kutta – i vårt offentlege helsevesen. Det må bety å sikra desentralisert helsevesen i heile Noreg, og det må bety at vi må kunna ha norsk legemiddelproduksjon ved krig og krise.

Dette året som Arbeidarpartiet har vore aleine i regjering, er helsetilbod vorte sentraliserte og privatiserte. Sjølve symbolet på dette finn ein i Lærdal. Der står no operasjonsstuer tomme, medan kommersielle helseaktørar i byane tener gode pengar, med dobbelt betaling for liknande arbeidsoppgåver. Distriktspsykiatriske senter er lagt ned – i Seljord, kraftig svekt i Tynset – og fleire andre DPS-ar står i fare. Ambulansestasjonar vert sentraliserte over heile landet. Rehabiliteringssenger vert lagde ned. Fødetilbod har vorte stengde og følgjetenesta avvikla, og akuttberedskapen er svekt ved lokalsjukehus. Regjeringa grip ikkje inn, men har tillit til dei prioriteringane som vert gjorde av byråkratane i helseføretaka. Men i spesialisthelsetenesta er det, som Trygve Slagsvold Vedum sa i sitt innlegg før i dag: Det er for mange som har makt utan ansvar, og dei med ansvar, har ikkje makt.

Dette er helseføretaksmodellen i eit nøtteskal. Den gjer at Stortinget vert sett på sidelinja i styringa av eit svært sentralt velferdsgode. Tilsette som arbeider nær pasienten, får mindre makt og tillit, men skal regjeringa få til eit levande folkestyre, som dei seier i trontalen, må helseføretaksmodellen avviklast. Det er nok direktørstyre no.

Senterpartiet vil skilja investeringar og drift, vi vil ha ein overordna nasjonal sjukehusplan i Stortinget kvart fjerde år, der vi styrer sjukehus i en forvaltningsmodell med folkevald styring. Det er ikkje vanskeleg å få til, og det er jo sånn vi styrer andre delar av velferdsstaten vår.

Helseberedskap er helsetenesta sitt samfunnsansvar, for vårt offentlege helsevesen er grunnlaget for tryggleik til folk og næringsliv og lokalsamfunn i heile landet, sånn at vi kan få ei trygg eldreomsorg og tryggleik for helsehjelp når ein treng det. Tryggleik for helse handlar om meir enn nettlege og ventetider, som regjeringa tar fram i trontalen. Det handlar om at folk ikkje skal oppleva at tilbod dei treng, vert lagde ned i deira lokalsamfunn. Det handlar om at pårørande vert verdsett og ivaretatt og får den hjelpa og avlastinga dei treng. Det handlar om at kronikarar kan få rehabilitering utan å ha ei privat helseforsikring, og det handlar om eit offentleg helsevesen som ikkje må effektivisera så mykje at dei som jobbar der, ser seg om etter andre arbeidsplassar.

Norske sjukehus vert i dag bygde utan bomberom, pauserom og nok barselrom, mykje på grunn av at helseføretak må finansiera investeringar gjennom kutt til drift. Norske sjukehus har færre senger enn gjennomsnittet av OECD-landa og er blant landa med kortast liggjetider. Så når regjeringa har bedt sjukehusa om å finna 7 000 ledige sjukehussenger i tilfelle krig, utan å lova meir pengar til ei ekstra sjukehusseng, meiner eg at det er litt lite truverdig. Spesielt alvorleg er mangelen på sengeplassar i psykisk helsevern, som Arbeidarpartiet lovde 430 nye av i valkampen.

No er vi samla til nytt arbeid, og vi i Senterpartiet gler oss – trass i mine formaningar her – til eit samarbeid til beste for folk og for å få trygg helseberedskap i heile landet. Vi ser òg fram til budsjettet som vert lagt fram på onsdag.

Remi Sølvberg (R) [17:54:46]: Det finnes mennesker der ute som ikke vet hvem vi er. De følger ikke debattene våre, de leser ikke innstillingene våre, de kjenner ikke til komitéstrukturen vår, osv. Likevel kan beslutningene våre her inne bety en stor forskjell – forskjellen mellom et godt liv og en liv som går i stykker. For noen av disse barna kan vedtakene være forskjellen mellom trygghet og utrygghet, mellom å bli sett og det å føle seg sviktet, mellom å få en ny retning i livet og å miste troen på at noen bryr seg. Beslutningene i denne sal betyr noe.

Barn og unge er ulike. De lever ulike liv. Barn i vanskelige livssituasjoner – og barn i barnevernet – er det mange av. Derfor må vi ta på alvor det som har kommet fram gjennom rapportene fra A-krimsenteret i Tønsberg. Rapporten viser at personer med kriminell historikk og tilknytning til kriminelle nettverk har hatt sentrale roller i flere private virksomheter som har levert barnevernstjenester. A-krimsenteret undersøkte 16 foretak, og funnene var så alvorlige at regjeringen og Økokrim varslet umiddelbare tiltak. En institusjon mistet godkjenningen etter at funnene ble kjent.

Dette handler om økonomi, men ikke først og fremst om økonomi. Det handler om barns trygghet. Det handler om at barn som staten har overtatt omsorgen for, ikke skal risikere å møte voksne med tilknytning til disse kriminelle miljøene – hvordan sårbare barn kan bli en ressurs for kriminelle bander. Det handler om samfunnets mest sårbare barn.

Når vi diskuterer løsninger, må vi også være ærlige om hvordan barnevernet er organisert. Tallene viser at institusjonsbarnevernet er delt mellom offentlige, ideelle og kommersielle aktører. Tidligere tall viser at omtrent 38 pst. av oppholdsdøgnene er statlige, rundt 23 pst. er ideelle og rundt 35 pst. er kommersielle. Samtidig viser gjennomgangen at kommersielle aktører står særlig sterkt i spesialiserte tilbud, i akuttiltak osv., og de vokser inn i denne sektoren.

Dette er ikke bare et spørsmål om eierskap. Det handler om maktforhold. Det handler om hvem staten nå har gjort seg avhengig av, og det handler om hva som skjer når fellesskapet bygger ned egen kapasitet og i stedet kjøper tjenester i et marked.

Barne- og familieministeren har sagt at regjeringen skal snu alle steiner. Det mener jeg er et meget godt utgangspunkt. Men hvis alle steiner skal snus, må også den største steinen snus. Vi må tørre å diskutere hvorfor staten har gjort seg så avhengig av et kommersielt marked for å ivareta barna som staten selv har omsorgsansvaret for. Når vi ser risikoen for kriminalitet, når vi ser kostnadsveksten, når vi ser hvordan stadig mer kapasitet ligger utenfor offentlig kontroll, da mener jeg at det ikke holder bare å diskutere bedre kontrollmekanismer – vi må også diskutere strukturen.

Statsråden har sagt at hun håper vi slipper en gammeldags ideologisk debatt. Ja – hva skal jeg si – det håper jo jeg også. Dette skal ikke være en gammeldags ideologisk debatt, men det må være en virkelighetsdebatt, for virkeligheten er at vi står med en rapport som peker på sårbarheter i et markedssystem rundt barnevernet. Virkeligheten er at stadig flere utredninger har advart oss mot markedsstyring og konkurranselogikk på et område som gjelder noen av de mest sårbare barna i Norge. NOU 2024: 17 beskriver nettopp barnevernet som et tjenesteområde som er lite egnet for konkurranse og markedsretting. Da må vi tørre å ta den debatten.

Rødt mener ikke at vi bare må ha kontroll. Selvfølgelig trenger vi kontroll. Vi trenger egnethetsattester og bedre kontroll på politiattester, men vi trenger også å se dypere ned i materien. Vi trenger mindre avhengighet av kommersielle selskaper, ikke fordi de kommersielle aktørene gjør en dårlig jobb, men fordi omsorg for samfunnets mest sårbare barn er så viktig at staten må ta ansvar. Sårbare barn burde aldri være varer i et marked. Barnevernet burde være et samfunnsansvar som det offentlige tar.

Bente Estil (A) [18:00:00]: For Arbeiderpartiet skal det viktigste i livet være det viktigste i politikken, og noen uker i sommer var vi alle enige om hva det var. Det var fotball. Mange er nok der fortsatt, selv om de siste ukene har fått oss litt ned på jorda. Fotball-VM utviklet fellesskap, engasjement og et samhold som strakk seg langt utover det vi hadde drømt om. Gamle og nye fotballdrakter ble hentet fram, båthatter ble heklet, folk samlet seg for å ro, og ungene lekte seg på fotballbaner. Det hele vil stå med tjukk skrift i norsk idrettshistorie. Mange utenfor våre grenser har nok lurt på hvordan lille Norge så til de grader klarte å markere seg i fotball-VM, og hvordan det er mulig å få fram så mange gode spillere. Jeg tror det er lurt å se litt nærmere på hvordan Norge har satset på fysisk aktivitet og idrett, og hva som kan gjøres for å styrke og videreutvikle det som virker, men også å gjøre nye ting på nye måter.

Noe av det som er særegent for Norge, er at vi har et felles idrettsforbund for bredde og topp. Vi har en helt unik satsing på breddeidrett, og idrett spiller en stor rolle i alle lokalsamfunn. Frivilligheten er stor, og det bygges verdifulle fellesskap som også gir gode og trygge oppvekstvilkår. Det er et uttrykt mål å gi alle et idrettstilbud, og vi ser at inkludering i idrett kan være det som gir trygghet for barn og unge. Er det noe som er sikkert, er det at idretten fortsatt er helt avhengig av alle de frivillige. For mange er det en livsstil å sørge for at banene er i orden, skiløypene er kjørt, og kioskene er bemannet, slik at vaflene blir stekt, og at trening, kamper og konkurranse kan gjennomføres på best mulig måte. Jeg vil si at idretten er en viktig lokal infrastruktur for våre fellesskap. Her kan man delta som aktiv, som frivillig, eller som tilskuer.

På herrelandslaget i fotball er hele Norge representert, ved Sørlandet, Vestlandet, Østlandet, Nord-Norge og Trøndelag – ja, til og med fra Namdalen! Det er veldig bra, og det er ikke overraskende. Det viser at vår idrettsmodell fungerer i hele landet. Men vår idrettsmodell koster penger, og det forutsetter politisk vilje til å bidra. Hvordan er finansieringen av den organiserte idretten i våre naboland Sverige, Finland og Danmark? I Norge bevilger vi over statsbudsjettet – ja, men ikke minst har vi vårt felles spillselskap, Norsk Tipping, som med sitt spilloverskudd bidrar til at vi ligger langt foran Sverige, selv om det er mye færre folk her. Vi er også langt foran Danmark og Finland, og vi finner spor etter Norsk Tipping i hver krink og krok i hele landet.

Men det er krefter som vil oppheve Norsk Tippings spillmonopol. De siste årene har FrP fremmet forslaget flere ganger, og de har det også i sitt partiprogram. En lisensmodell vil gi mer penger tilbake til samfunnsnyttige formål, hevder de. Tror virkelig noen at bakmennene til spillselskapene som sitter på Curaçao, eller hva det nå heter, vil gi penger til oppgradering av lysløyper i mitt idrettslag i Lierne? Det tror ikke jeg.

I år er tildelingen til idrettsformål fra overskuddet på vel 4,2 mrd. kr. Verken norsk idrett eller vi som samfunn har en eneste krone å gi bort til internasjonale kommersielle spillselskaper. Vår spillpolitikk har et klart sosialpolitisk formål for å unngå at folk får ødelagt sine liv på grunn av spillproblemer, gjeld og tap av hus og hjem. Vår spillpolitikk må sikres.

Helt til slutt: Jeg er glad for at vi kan gratulere idretten i Norge med et nytt toppidrettssenter. Bredden trenger toppen, og toppen trenger bredden. Det er viktig med fellesskap og å kunne samles på tvers og kunne lære av hverandre. Det er nå tolv år siden Stoltenbergs regjering la fram forrige idrettsmelding, og nå er regjeringen i gang med en ny. Jeg ser fram til de ulike drøftingene som kommer rundt idrettens betydning, om behovet for mer fysisk aktivitet, om idrettens rolle i våre lokalsamfunn, om finansiering og om mye mer av det som er så viktig i vårt idrettsliv. Alt dette kommer når en ny idrettsmelding legges fram for Stortinget.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [18:05:06]: Den som står tidlig opp om morgenen, arbeider og gjør godt for seg og sine, skal få beholde mer av egne penger. Arbeid er nøkkelen til økonomisk frihet for oss selv, samfunnsdeltakelse, økt velferd og selve fundamentet til et trygt og rikt land. Fremskrittspartiet tror også det er et dypt ønske i oss alle om å kunne arbeide.

Budskapet om at det skal lønne seg å arbeide, ble gjentatt i trontalen fredag. Fremskrittspartiet deler det, men i høst har vi sett eksempler på at det faktisk ikke lønner seg å arbeide for enkelte, med familier som mottar stønader som ville tilsvart over millionen i inntekt i arbeidslivet – langt unna det en kan forvente å få i inntekt. Når en familie med en mor og en far som jobber heltid, ikke er i nærheten av inntekten til en familie som mottar sosialhjelp, er det noe galt i dette landet. Det rokker ved vår rettferdighetssans, og arbeidslinjen utfordres.

Det er lett å forstå at ønsket bak dette er at familiene skal ha det godt. Utfordringen er at dette holder folk aktivt utenfor arbeidslivet. Det er også et integreringsproblem når foreldrene ikke kan delta i den viktigste integreringsarenaen vi har, fordi de taper penger på det. FrP mener det er politikernes oppgave å gjøre det lettere å forsørge familien gjennom bl.a. lavere skatter og avgifter heller enn å øke offentlige ytelser i takt med antall barn. Fremskrittspartiet mener arbeidslinjen må stå fast. Derfor må det innføres et tak på hvor mye en kan motta i ytelser.

Det må også gjøres enklere å komme i arbeid. Over 700 000 mennesker står utenfor utdanning og arbeid. Jeg hører Arbeiderpartiet feire at noen færre unge står utenfor. Hver eneste unge mann eller kvinne som kommer i arbeid, er verdt å feire, men innsatsen til regjeringen er det ingenting å rope hurra for. Utenforskapet er et problem for bedrifter, for virksomheter og for kommuner, som allerede mangler arbeidskraft.

Vi har store velferdsoppgaver som skal løses i årene som kommer. Det er et problem for Norges verdiskaping, for skatteinntekter, for å ha råd til å bevare et godt velferdssamfunn, og det er et problem for den enkelte, som ikke får den økonomiske friheten en ønsker seg. Derfor mener FrP det er bra at flere uføre kan jobbe mer ved siden av trygden. For noen kan det bety starten på et nytt yrkesliv. Likevel: Det må sterkere grep til. Blant dem som står utenfor, er det over 100 000 med nedsatt funksjonsevne som ønsker seg inn. Mange av dem forteller at de nærmest fikk uføretrygd i 18-årsgave, uten å ha blitt spurt hvilke ønsker, evner og muligheter de har, og blitt stemplet ut av arbeidslivet på livslang trygd. Samtidig trenerer Arbeiderparti-regjeringen endringene for assistanseordningene.

For dem som allerede har svak tilknytning til arbeidslivet, er det svært bekymringsfullt at viktige inngangsporter til arbeidslivet i praksis er stengt. Innleie og bemanningsbransjen har blitt sterkt begrenset, og den generelle adgangen til å ansette midlertidig er fjernet. Samtidig har Navs svikt i utbetaling av sykepenger gjort at flere bedrifter nå skal gjøre dette selv. Den samlede belastningen av økte skatter og avgifter er på vei til å tippe begeret for mange små og mellomstore bedrifter.

Vi er bekymret for at Arbeiderparti-regjeringen har skrudd til skruen på arbeidsmarkedet så hardt at personer med svak tilknytning til arbeidslivet – unge, nyutdannede, personer med en CV med mangler, funksjonsnedsettelser eller språkmangler – nærmest blir regulert ut av arbeidsmarkedet. Da må staten fylle på med dyre tiltak, men det løser ikke problemet. Hvem skal tørre å satse på dem etter endt arbeidstrening, etter endt tiltak? Vi må ha et arbeidsliv og et næringsliv som tør å skape, som tør å investere, og som tør å ansette også dem som kanskje ikke har den lengste CV-en.

Arbeiderparti-regjeringen gir med den ene hånden og tar med den andre. De tar inn mer penger i skatt og deler dem ut i tiltak, men slik bygger vi ikke et sunt arbeidsliv for framtiden, og slik skapes ikke forutsigbarhet for næringslivet. Ordene fra trontalen om at regjeringen styrker arbeidslinjen, står igjen som tomme ord.

Arbeid er veien til frihet. Det er veien til et godt liv for de fleste av oss. Fremskrittspartiet vil gi flere muligheten til arbeid i et trygt og seriøst arbeidsliv. Det trenger Norge.

Mari Holm Lønseth (H) [18:10:13]: De siste årene har Norge blitt mer utrygt. Noen kjenner på utrygghet på gaten når de går hjem fra jobb, noen går også omveier, andre er redde for å bli utsatt for svindel eller ID-tyveri på nettet, og foreldre er kanskje også bekymret for at barna deres skal bli utsatt for veldig grov kriminalitet på nett – enten det er seksuelle overgrep eller det er å bli rekruttert inn i ekstreme, voldelige nettsekter. Verden har endret seg. Det har også kriminalitetsbildet og truslene gjort. Kriminaliteten har økt, den har blitt mer organisert, grenseoverskridende og digital. I en spent sikkerhetspolitisk situasjon truer også fremmede makter som har lyst til å svekke Norge som nasjon.

I møte med denne virkeligheten trenger vi et sterkt politi for å ta tryggheten tilbake, som også er forberedt på å møte både dagens og morgendagens kriminalitet. Dessverre er det for mange piler som peker feil vei med Arbeiderpartiet i regjering. De siste årene har det blitt færre politifolk i politidistriktene våre, kriminelle slipper for ofte unna, det er færre saker som blir oppklart, og flere som blir henlagt. Også alvorlig kriminalitet får ikke konsekvenser, rett og slett fordi politiet mangler kapasitet. Vi vet også at politiets kapasitet til å forebygge, er skåret ned til beinet mange steder. Resultatet er at samfunnskontrakten er i ferd med å bli brutt, ved at gapet mellom den kriminaliteten som skjer, og hva politiet klarer å håndtere, er i ferd med å vokse seg for stort.

Høyre vil ha et samfunn hvor alle kan leve fritt, uten å være redde for å bli utsatt for kriminalitet. Kriminelle nettverk skal ikke få lov til å slå rot i Norge, gjøre lokalsamfunnene våre utrygge, eller rekruttere ungdom inn i kriminalitet. I våre naboland har de tatt flere kraftfulle grep, med kraftig styrking av politi og strengere straffer. Norge risikerer å bli hengende etter som et land hvor politiet har mindre kapasitet, og hvor straffenivået er lavere, hvis denne kursen fortsetter. Høyre vil ha en ny kurs, hvor vi også setter lov og orden først, med et sterkt politi som har kapasitet og evne til å bekjempe kriminaliteten. Man skal vite at politiet har tid til å møte og hjelpe en hvis man blir utsatt for kriminalitet, enten det skjer på telefonen eller man er på gaten.

Samtidig er vi også nødt til å forebygge bedre enn hva vi gjør i dag. Barn som har det godt og har et godt sted å høre til og oppleve mestring, tar ikke med seg granater på gaten i Norge. At man har vokst opp med vold i hjemmet, har hatt dårlig råd eller har slitt på skolen, er aldri noen unnskyldning for å begå kriminalitet, men det viser oss at vi kan stoppe ungdom fra å havne inn i en kriminell løpebane, hvis vi forebygger bedre enn hva vi gjør i dag. En god skole med et godt barnevern som følger opp tidlig, informasjonsdeling mellom ulike deler av hjelpeapparatet, muligheten til å få seg en jobb og tjene seg ærlige penger, og det å stoppe vold i nære relasjoner er alle viktige tiltak for å forebygge kriminalitet. At man styrker politiets evne til å forebygge er også helt avgjørende.

Vi lever i en sikkerhetspolitisk situasjon hvor fremmede makter jobber hardt for å skade landet vårt og destabilisere, f.eks. gjennom spionasje og sabotasje. Derfor må jeg også si at jeg er skuffet over at helt konkrete lovforslag fra PST om å tette hull i lovverket blir liggende. Andre land har klart å snu seg raskere rundt, mens vi i Norge bruker bokstavelig talt år og dag på å innføre nytt lov- og regelverk som gjør at vi kan ha et kraftfullt virkemiddel mot spionasje og sabotasje i Norge.

Høyre har sett seg lei av å vente på disse forslagene. Derfor fremmer vi også i dag et forslag om at regjeringen må komme til Stortinget med forslag for å modernisere straffelovens regulering av spionasje, nettopp sånn PST har bedt om. Dette haster det å få på plass.

Det er på tide at vi tar tryggheten tilbake. Skal vi lykkes med det, trenger vi et sterkere politi med kapasitet til å håndtere både dagens og morgendagens kriminalitet.

Kai Steffen Østensen (A) [18:15:17]: Helsepolitikk treffer alle, på tvers av generasjoner, på alle landets kanter – pasienter, pårørende og fagfolk – i byen og på bygda. Helsepolitikk strekker seg fra før du er født og gjennom et helt liv. Helsepolitikk er pasientenes fineste øyeblikk når nye liv kommer til, redsel når sykdom rammer, og trygghet når dyktige fagfolk er der for å hjelpe deg. Derfor er også trygghet for helsa en av våre fem hovedprioriteringer i vår plan for Norge.

Mye går bra i vår felles helsetjeneste. Ventetidsløftet lykkes, og ventetidene for påbegynt helsehjelp er kortere enn i 2019. Nå skal vi kutte mer. Pasienter skal som hovedregel være i gang med behandling innen 60 dager. Fastlegekrisen vi overtok i 2021, er en annen historie: en ekte snuoperasjon fra Høyre- og FrP-politikk med krisestemning i mange av landets kommuner, til en velferdssatsing som har gitt flere fastleger og betraktelig kortere kø for innbyggerne etter at vi tok over. Tallet har faktisk ikke vært lavere på flere år. For første gang siden 2020 er det nå under 100 000 innbyggere som står uten fast lege. Det er 140 000 færre enn sommeren 2023. Både ventetider til helsehjelp og tilgang på en fastlege handler om grunnleggende trygghet for helsa.

Trygghet er et viktig stikkord i eldrepolitikken. Det er politikernes ansvar å sørge for at folk kan leve trygge og gode liv, også når vi blir gamle. Derfor prioriterer Arbeiderpartiet Eldreløftet, et løft som tar på alvor de utfordringene eldreomsorgen og eldre står overfor: ensomhet, behov for flere eldreboliger og sykehjemsplasser, nok fagfolk på jobb og et behov for at fellesskapet stiller opp når man trenger det. Vårt eldreløft tar tak i dette, og nå styrker vi satsingen med 4,1 mrd. kr det neste året. Vi trapper opp sykehjemsbyggingen med 1 750 flere sykehjemsplasser, hvor det skal være realvekst på minst 30 pst. Vi vil fjerne en drøss av krav for at kommunene skal kunne bygge ut mer, raskere. Vi viderefører den historiske satsingen hvor folk kan få penger fra staten for å tilpasse sin egen bolig. Vi øker satsingen på eldrekraften til 91 mill. kr, helsefrivilligheten som mobiliserer våre eldre over hele landet – et viktig grep mot ensomhet og for fellesskap.

Når vi investerer milliarder i flere sykehjemsplasser, en mer tilgjengelig helsetjeneste og i helsefrivilligheten, handler det om hvilken retning vi ønsker for eldreomsorgen i Norge, for de som har bygd landet vårt. For Arbeiderpartiet er svaret klart: Eldre skal møtes av fellesskapet, ikke av ideologisk privatiseringspolitikk. La det være klart: Vi er ikke imot bruken av privat eller ideell kapasitet. Den trenger vi, men FrP og Høyres svar er en kommersialisering av eldreomsorgen i Kommune-Norge. Det er fullstendig skivebom. I Kristiansand, hvor jeg bor, har man tvunget igjennom en privatisering av hjemmetjenestene som ansatte advarer mot, som kommunedirektøren ikke støtter, og som koster innbyggerne våre 12 mill. kr, uten at det gir mer eldreomsorg, flere ansatte eller bedre pårørendekontakt. I Oslo forteller ansatte om uro for egen stilling, om dårligere lønns- og arbeidsvilkår etter privatisering av flere sykehjem, og i Bergen har 42 ansatte sagt opp etter anbudsutlysning. De gjør det for å beholde pensjonen sin.

Hver gang FrP snakker om en bedre eldreomsorg, har jeg til gode å høre hva de faktisk gjorde da Listhaug selv var eldreminister. Hver gang Fremskrittspartiet snakker om at byråkratiet eser ut og ikke brukes på eldreomsorgen, vil jeg minne om millionene FrP tar fra eldre og bruker på anbud som ikke gir en eneste time mer helsehjelp, mot Arbeiderpartiets stemmer. Hver gang FrP snakker om flere sykehjemsplasser, skal vi aldri glemme at det bygger på en ideologi der ansattes arbeidsvilkår prutes ned når de får makt. Det er forskjellen på Arbeiderpartiets eldreløft og FrPs store bokstaver. Arbeiderpartiets politikk sikrer trygghet for helsa vår, både for pasienter, pårørende og ansatte i vår felles helsetjeneste.

Kristian August Eilertsen (FrP) [18:28:47]: Da vi før helgen fikk høre talen fra Hans Majestet og beretningen om rikets tilstand, kunne man få inntrykk av at utviklingen i norsk helsevesen går riktig vei. Regjeringen forteller om ventelister som går ned, om helsereform, om kommunal nettlege, om nye mål og nye planer.

Problemet er at virkeligheten ser langt mindre rosenrød ut, for mens regjeringen skriver festtaler, noe som har blitt denne regjeringens paradegren, står pasienter fortsatt i kø. Mens regjeringen snakker om trygghet for helsen, dokumenterer Riksrevisjonen alvorlige mangler i eldreomsorgen, og mens regjeringen presenterer nye planer, mangler helsevesenet fortsatt folk, nok plasser og tilstrekkelig kapasitet.

Regjeringens største helsepolitiske skryteprosjekt er at de har brukt fem år på å komme tilbake til utgangspunktet når det gjelder ventetidene i sykehusene våre. For den som går med smerter, venter på operasjon eller frykter for alvorlig sykdom, er hver eneste dag viktig. Disse pasientene er ikke interessert i å høre på regjeringens selvskryt. Pasientene vil ha svar på hvorfor regjeringen fortsatt lar dem stå i kø, samtidig som det finnes ledig kapasitet hos private og ideelle aktører.

Fremskrittspartiet mener pasienten skal komme først, ikke systemet. Når kapasiteten finnes, skal den brukes – enten den er offentlig, ideell eller privat.

Den største kontrasten mellom regjeringens retorikk og virkeligheten finner vi likevel i eldreomsorgen. I trontalen skriver regjeringen at flere eldre skal kunne bo trygt hjemme lenger, og det er en visjon vi alle deler. Problemet er bare at den brukes som en unnskyldning for å la være å bygge opp kapasiteten som trengs i eldreomsorgen.

Samtidig er det ikke lenge siden Riksrevisjonen kunne fortelle oss at færre eldre får tjenester. Færre får sykehjemsplass, kommunene mangler kapasitet, og sykehusene må ta hånd om pasienter som egentlig skulle ha vært ivaretatt av kommunene. Hva er det egentlig regjeringen mener med «trygghet for helsa» når stadig færre eldre faktisk får hjelp? Hva er tryggheten i å stå på venteliste til sykehjem? Hva er tryggheten for pårørende som ser mor eller far ikke få den hjelpen de trenger?

Dette er resultatet av en politikk som over mange år har flyttet mer ansvar til kommunene uten å sørge for at kapasitet og finansiering følger med. Pasientene skrives tidligere ut fra sykehus. Behovene blir større, men ressursene strekker ikke til. Det er derfor kommunene allerede i dag står overfor betydelige kapasitetsproblemer. Det er derfor sykehusene blir sittende igjen med pasienter som burde ha vært ivaretatt av kommunene, og det er derfor Riksrevisjonen har slått alarm.

Fremskrittspartiet har en annen tilnærming. Vi mener at eldreomsorgen må styrkes før krisen blir enda større. Derfor vil Fremskrittspartiet bygge minst 3 000 nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger, og rehabilitere inntil 1 000 eksisterende plasser hvert år.

Fremskrittspartiet mener at staten skal ta en langt større del av regningen, for det kan ikke være slik at kapasiteten i, og kvaliteten på, eldreomsorgen avgjøres av kommuneøkonomien. Det skal være behovene til den eldre som avgjør hvilken hjelp man får, ikke postnummeret.

Det mest oppsiktsvekkende med trontalen er kanskje at regjeringen beskriver utfordringene i Norge så godt, men trekker så svake konklusjoner. Regjeringen vet at vi får rekordmange eldre. Regjeringen vet at vi får færre yrkesaktive bak hver pensjonist, og regjeringen vet at mangelen på helsepersonell blir en stor utfordring i årene framover. Likevel framstår løsningene som en kombinasjon av nye planer, nye utvalg og justeringer i eksisterende ordninger. Det er rett og slett ikke nok.

Forskjellen mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet er tydelig. Arbeiderpartiet er opptatt av prosesser og utvalg, FrP er opptatt av resultater. Arbeiderpartiet vil at systemet skal velge for pasienten, men FrP vil at pasienten velger selv. Arbeiderpartiet snakker om eldreomsorg, Fremskrittspartiet vil faktisk bygge den ut.

Norge trenger ikke flere planer, utvalg og målsettinger. Pasienter behandles som kjent ikke av planer, eldre får heller ikke sykehjemsplasser av utvalg, og ventelistene blir ikke kortere av nye målsettinger. Det som trengs nå, er handlekraft. Det som trengs, er kapasitet. Det som trengs, er politisk vilje til å gjøre det som faktisk virker.

Fremskrittspartiet vil bygge flere sykehjemsplasser. Vi vil redusere ventetidene ved å ta i bruk all tilgjengelig kapasitet, og vi vil gi pasientene mer valgfrihet. Det er forskjellen på Fremskrittspartiets helsepolitikk og regjeringens helsepolitikk.

Norges eldre og syke har ventet lenge nok. Nå trenger de handling.

Mudassar Kapur (H) [18:33:57]: Kommunene er grunnmuren i vårt demokrati og leverer de viktigste tjenestene i folks hverdag. En solid og forutsigbar kommuneøkonomi er avgjørende for et velfungerende lokalsamfunn. I mange år har vi snakket om at Norge står overfor store demografiske utfordringer. Nå står vi midt i dem. Vi blir flere eldre og færre i yrkesaktiv alder bak hver pensjonist. Denne utviklingen vil legge press på helse- og omsorgstjenestene, kommuneøkonomien og tilgangen på arbeidskraft.

Det har noe å si hvem som styrer kommunen man bor i. I mange Høyre-styrte kommuner har man snudd minus til pluss gjennom tøffe prioriteringer, samtidig som man har bevart velferden. Av landets 15 største kommuner er 14 styrt av Høyre. De går alle med overskudd, men den siste på listen, nr. 15, er Tromsø, som nå er på vei inn i ROBEK. Tromsø er utstillingsvinduet for konsekvensene av Arbeiderpartiets økonomiske politikk.

Mens Arbeiderpartiet på inn- og utpust har kritisert Høyre-ordførere for krevende prioriteringer og for å rydde opp i økonomien, har Arbeiderparti-styrte Tromsø brukt penger over evne og unnlatt å ta nødvendige grep. Nå må kommunen på grunn av det gjennom store kutt, og de vil bli satt under statlig administrasjon. Til syvende og sist er det innbyggerne som betaler prisen når velferdstjenester rammes.

Tidligere i dag sa Arbeiderpartiets Tonje Brenna noe i retning av at hun ti av ti ganger vil si at en Arbeiderparti-styrt kommune er en bedre styrt kommune. Det kan jeg jo skjønne at en fra Arbeiderpartiet sier, men jeg tror ikke ti av ti velgere i Tromsø vil si det. Jeg tror rett og slett at innbyggerne ikke har råd til Arbeiderpartiets politikk, verken nasjonalt eller lokalt.

Dersom kommunene skal fatte gode beslutninger, må de også få større frihet. De beste beslutningene tas nær folk. Høyre har derfor foreslått å starte avviklingen av fylkeskommunen, styrke det lokale selvstyret overfor statsforvalteren, øke kommunenes frie inntekter og åpne for flere frikommuner. Vi har også foreslått tiltak som gjør det mulig å organisere tjenestene bedre og holde kostnadene for innbyggerne nede, bl.a. gjennom raskere saksbehandling, færre statlige innsigelser og mindre rapportering, mindre øremerking og mindre byråkrati.

Når kommunene får større handlingsrom, kan de i større grad tilpasse tjenestene til lokale behov og bruke ressursene mer effektivt. Presset på velferdstjenestene vil øke. Flere eldre, færre yrkesaktive bak hver pensjonist og økende levekårsutfordringer stiller større krav til kommunene. Da trenger vi et system som belønner omstilling og utvikling, ikke et system som premierer å fortsette som før.

I forrige periode fremmet Høyre et representantforslag som etter hvert bidro til at det ble nedsatt en kommunekommisjon. Regjeringens oppfølging av anbefalingene har vært svak. Det som kunne ha blitt starten på nødvendige reformer, er i stedet møtt med begrensede tiltak og utsettelser. Nå skal den kommisjonen jobbe videre med del to av sitt arbeid, men jeg vil allerede nå trekke fram at det arbeidet også må innbefatte – og jeg håper at det blir tatt skikkelig tak i – hvordan vi kan sørge for at vi får større og sterkere kommuner som settes i stand til å møte morgendagens utfordringer og levere de tjenestene de skal. Det arbeidet må gjenopptas.

Med Arbeiderpartiet i regjering har altfor mye tid og ressurser blitt brukt på reversering og omkamper framfor omstilling og utvikling. Det har noe å si hvem som styrer kommunen man bor i. Etter valget neste år håper jeg derfor at flest mulig kommuner fortsatt har et borgerlig flertall, slik at vi kan fortsette med en politikk med respekt for skattebetalernes penger, trygg økonomisk styring og et sterkere lokalt selvstyre.

June Trengereid Gruer (A) [18:39:02]: Noe av det fineste vi har i Norge, er tillit. Men vi skal ikke være naive og tro at den tilliten ikke blir utnyttet, for det er nettopp det de kriminelle nettverkene gjør. Det har det siste året vist, hvordan de aktivt rekrutterer barn og unge ned til 12–13-årsalderen til å utføre grov vold. Barna rekrutteres på Snapchat, Instagram og TikTok, med løfter om penger og status, men også med løfter om fellesskap og nærhet og det å få en familie. Det er kanskje ikke så rart når vi vet at barna ofte er utsatt for omsorgssvikt, kanskje til og med vold. De er sviktet av de store fellesskapene og av de små, og de sliter kanskje psykisk eller bare har helt elendige forbilder.

La det ikke være noen tvil: Disse barna og unge skal møtes med tydelige reaksjoner, for kriminelle handlinger er uakseptabelt, uansett alder. Det er derfor Arbeiderpartiet i regjering har økt støtten til barnevernet, kommunene og justissektoren – for å gå på nettopp de unge. Samtidig må vi sette inn støtet der det virkelig teller, mot bakmennene, som er de som rekrutterer disse barna, men som også bedrar mennesker i alle aldre over hele landet, og som unndrar fellesskapet for milliarder av kroner. Jeg er så stolt over at vi i tillegg til satsingen på de unge også går etter bakmennene og den økonomiske kriminaliteten over tid. Det burde vært en selvfølge, og nå er det jo det, men likevel har politiet i altfor mange år blitt detaljstyrt, og kortsiktige prioriteringer har gjort at faglige vurderinger har måttet vike i møte med det som har sett bra ut i valgkamper. Det er dette Riksrevisjonen og politiets egen områdegjennomgang egentlig har slått fast.

Med så klare tilbakemeldinger må vi politikere i denne sal faktisk kunne si at vi ikke kan gå for lettvinte løsninger som kun ser bra ut på papiret. Det tror jeg de fleste sier seg enig i, men det er forskjell på hva man sier, og hva man selv foreslår. Det så vi forrige år, da FrP igjen foreslo bemanningsmål i politiet og viste at partiet ikke var ferdig med detaljstyringen. Misforstå meg rett: Bemanning er helt sentralt og essensielt for at vi skal ha et godt politi, men skal vi sitte i denne sal og tre så rigide krav over politiet at de ikke selv kan bestemme om de trenger en politiutdannet, eller om de trenger en dataingeniør eller annen ekspert som kan gå på det mørke nettet?

Det som derimot har vært på politiets ønskeliste i mange år, er en helhetlig digitalisering av systemene deres. I dag bruker en politietterforsker 18 ulike systemer som ikke snakker sammen, for å kunne gjøre jobben sin. Flere av systemene til politiet ble utviklet på 1990-tallet, for OL i Lillehammer. Det sier seg selv at dette ikke er systemer som er egnet for dagens politiarbeid. Derfor er det så viktig at regjeringen nå sier at de tar grep, og lover milliarder av kroner på bordet framover for at politiet, som faktisk er de som skal ta vare på samfunnet vårt, også har de verktøyene de trenger for å gjøre jobben sin.

Vi i Norge har utsatt regningen altfor lenge, og det kunne vi sikkert gjort denne stortingsperioden også, men til hvilken kost? For de kriminelle nettverkene venter ikke, tvert imot blir de stadig mer digitale og profesjonelle. Da må vi også ruste vårt eget politi, slik at de har evnen til å følge etter. Det handler i bunn og grunn om å kunne slå tilbake, om at vi skal kunne stole på at kriminalitet får konsekvenser, og at vi kan ta vare på tilliten til samfunnet vårt, tilliten til hverandre – for den tilliten kan vi ikke ta for gitt.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [18:44:21]: Gratulerer med dagen, president!

Når politikere tror de er bedre næringslivsledere enn gründere, blir staten risikokapitalist. Regjeringens aktive næringspolitikk hylles ofte av sine tilhengere som en visjonær satsing på grønn omstilling og nye arbeidsplasser, men det er bare regjeringen selv og deres tilhengere som mener det.

Bak de fine ordene skjuler det seg en grunnleggende feilslått idé: troen på at politikere og byråkrater i Oslo bedre kan forutsi framtidens vinnere enn markedet selv. Når staten deler ut milliarder til spesifikke selskaper, teknologier eller bransjer, beveger vi oss bort fra et likeverdig og rettferdig næringsliv. Vi beveger oss bort fra næringsnøytralitet.

Investeringer bør styres av forbrukernes etterspørsel, innovasjonskraft og hard konkurranse, ikke av hvem som har best kontakter i departementene. Når staten plukker ut favoritter, skapes det et farlig bånd mellom makteliten og næringslivet. Det minner mer om kameraderi enn om fri markedsøkonomi. Hvis en privat investor tar feil, taper investoren sine egne penger. Hvis en politiker tar feil, er det skattebetalerne som må dekke tapet. Gevinsten forblir ofte privat, mens risikoen er kollektiv.

Næringslivet i Norge er bygget på tusenvis av små og mellomstore bedrifter som hver dag løser faktiske problemer for folk. Ved å kanalisere enorme summer inn i få, håndplukkede giganter og prestisjeprosjekt, risikerer man å tappe resten av næringslivet for både kapital og oppmerksomhet. Politikernes oppgave er ikke å drive butikk eller gjette hvilken teknologi som vinner fram om ti år. Jobben vår er å sørge for stabile rammevilkår, lave skatter, god infrastruktur og et regelverk som gjør det enkelt og lønnsomt å starte og drive bedrift for alle. Næringslivet trenger forutsigbarhet, ikke politikere som opptrer som inkompetente aksjemeglere med vår felles formue som innsats.

Etter fem år med rød-grønt styre merker vanlige folk en hverdag med økt eierbeskatning og formuesskatt på arbeidende kapital, strengere regulering av midlertidige ansettelser og rammevilkår mange bedrifter og organisasjoner opplever som uforutsigbare og kostnadskrevende. Det er økte skatter, nye skatter og innføring av skatt med tilbakevirkende kraft, økte renter, høye drivstoffpriser og historisk høye strømpriser. Næringslivet trenger mer frihet, lavere skatter og ekte verdiskaping. Derfor trenger Norge FrPs næringspolitikk.

Norsk næringsliv er ryggraden i samfunnet vårt. Det er gründere, småbedriftseiere og hardtarbeidende folk over hele landet som skaper verdiene vi alle er avhengige av. For at de skal lykkes, trenger de politikere som heier på dem, ikke politikere som straffer dem med høye skatter og byråkrati. Det er her Fremskrittspartiet skiller seg positivt ut. Vår politikk bidrar faktisk til vekst.

Fremskrittspartiet erkjenner en grunnleggende sannhet: Staten skaper ikke verdier, det gjør næringslivet. Der andre partier ser på bedrifter og formuende som en utømmelig pengesekk for statlige formål, vil FrP gjøre det enklere og mer lønnsomt å drive en liten bedrift i Norge. Formuesskatten er en særnorsk urettferdighet som rammer norske eiere hardere enn utenlandske konkurrenter. FrP vil fjerne den for å sikre at norske bedrifter kan beholde kapitalen der den hører hjemme: i bedriften, til investeringer, til å sikre eksisterende arbeidsplasser og til å skape nye arbeidsplasser.

Lavere avgift på drivstoff, strøm og generell drift betyr lavere kostnader for både transportører, industri og tjenesteytere. Det gir bedre konkurransekraft i et tøft internasjonalt marked.

Tiden gründerne kaster bort på skjemaer, søknader og unødvendige reguleringer, er tid som kunne vært brukt på innovasjon og vekst. FrP vil rydde opp i jungelen av lover og avgifter som kveler lokalt næringsliv.

Der de andre partiene vil detaljstyre økonomien og plukke ut hvem som skal vinne og tape i det store statlige lotteriet, stoler FrP på vanlige folk og markedet – men vanlige folk ble vel utfaset allerede i forrige periode.

En god næringspolitikk handler ikke om at politikere skal leke bedriftsledere, men om å sørge for trygge, forutsigbare rammevilkår og et lavt skattenivå. Skal Norge ha et livskraftig næringsliv og vekst i framtiden, må det lønne seg å satse, risikere og arbeide. Det krever en politikk som setter verdiskaperne først, og der leverer Fremskrittspartiet som et friskt pust.

Erlend Svardal Bøe (H) [18:49:45]: Februar 2024 gikk livet mitt i grus. Jeg er mor til tre ungdommer på 17, 20 og 23 år, og i februar 2024 fikk vi vite at datteren vår hadde fått anoreksi. Fra den dagen har familien vår aldri vært den samme, og blir nok aldri det igjen.

Dette er ikke mine ord, men ordene til en dypt fortvilt mamma, som tidligere i år valgte å dele sin situasjon med meg – en mamma som må stå og se på at hennes egen datter ikke bare kjemper en kamp mot seg selv, men også en kamp mot systemet for å få den helsehjelpen hun trenger. Det er vondt, og det ødelegger liv.

Dessverre er ikke denne historien unik. Hver eneste dag er det enkeltmennesker i dette landet som sliter, men som ikke får den helsehjelpen de trenger, som faller utenfor utdanning, arbeid og hverdag, og som i de mest fatale tilfellene faller så langt ned at det blir helt mørkt til slutt. De høye selvmordstallene forteller sin egen historie om det, og rundt står fortvilte pårørende som prøver å gjøre sitt aller beste for å hjelpe den de er glad i, men som også blir slitne.

I trontalen skryter regjeringen av at helsekøene har gått ned med 59 000 mennesker siden 2021, men det regjeringen ikke forteller, er at det har vært en kraftig økning av mennesker som får nei til helsehjelp på Arbeiderpartiets vakt i regjering – mennesker som trenger hjelp, men ikke får det. For all del, noen nei kan være riktige, for folk skal ha helsehjelp på et annet og mer tilpasset nivå, men problemet er bare det at kapasiteten fortsatt er for lav, veiledningen er fortsatt for dårlig, og lavterskeltilbudene er fortsatt ikke bygde ut.

Det mest alvorlige ser vi innen psykisk helsevern. Her har andelen mennesker som får nei til helsehjelp, økt med nesten 50 pst. siden Arbeiderpartiet kom i regjering i 2021 – 50 pst.! Det er ikke rart at helsekøene går ned, når flere får nei til helsehjelp.

Høyre har advart mot denne utviklingen flere ganger i salen her, men hver gang er svaret til helseministeren at dette ikke er politikk, det er fag. Helseministeren har til og med bedt Høyre beklage fordi vi har tatt opp denne utviklingen, og han har prøvd å framstille det som om det er helsepersonells innsats vi kritiserer. Det er regjeringens innsats vi kritiserer. Selvsagt er det politikk når folk ikke får den helsehjelpen de trenger.

Det viktigste for Høyre i helsepolitikken er å skape pasientens helsetjeneste. Det handler om at hver enkelt pasient skal få rask og trygg helsehjelp, og at pårørende skal kjenne seg godt ivaretatt. Derfor vil Høyre snu utviklingen vi har sett innen psykisk helse med Arbeiderpartiet i regjering. Høyres viktigste kamp i helsepolitikken er å stille opp for dem som trenger helsetjenesten mest. Derfor vil Høyre øke kapasiteten i døgn- og dagbehandling innen psykisk helsevern og rus. Det har også Stortinget vedtatt flere ganger de siste fem årene, men uten å se den handlekraften som er nødvendig fra regjeringen.

Vi vil få på plass flere lavterskeltilbud, sånn at flere får hjelp tidlig, og vi ikke lar problemene få vokse seg store. Derfor er målet vårt at alle norske kommuner skal ha etablert Rask psykisk helsehjelp innen 2030. Vi mener at barn og unge må prioriteres enda høyere. Da må innsatsen mot spiseforstyrrelser økes, selvmordsforebyggingen må inn på timeplanen igjen i den videregående skolen, og aldersgrensen i barne- og ungdomspsykiatrien må økes fra 18 til 25 år, sånn at en får mindre harde overganger.

Helt til slutt vil jeg si at Høyre også er bekymret for utviklingen vi ser i sykehusenes økonomi. Stadig kommer det nye saker der pasienttilbud legges ned eller blir foreslått lagt ned – ikke basert på medisinsk utvikling, men basert på dårligere sykehusøkonomi. Jeg kan være enig med helseministeren i at svaret ikke alltid kan være å kaste mer penger på problemet. Vi må også omstille og bruke helsekronene klokere, men det å stå i en evig spagat ute i sykehusene, mellom økonomiske innsparinger på den ene siden og gode pasienttilbud på den andre siden, er ikke bærekraftig. Derfor vil Høyre frigjøre tid og ressurser fra administrasjon til behandling, gi økte rammer for å behandle flere pasienter, og gi sykehusene mer betalt jo flere pasienter de behandler. For Høyre handler det om å skape pasientens helsetjeneste.

Statsråd Jan Christian Vestre [18:55:02]: Regjeringens aller viktigste oppgave i møte med en urolig verden er å gi folk trygghet i hverdagen. Regjeringens plan for Norge handler nettopp om det, om hvordan vi framover må prioritere det viktigste for at innbyggerne våre skal kunne leve gode og trygge liv over hele Norge.

Det siste året har flere kriser og sjokk rammet økonomien ute i verden og her hjemme i Norge, og både prisvekst og kostnadsøkninger har slått inn i økonomien vår. Folk merker det – at sluttsummen på kassalappen er høyere, og at rentene spiser opp en større del av månedsbudsjettet. Samtidig har mange i Norge opplevd reallønnsvekst, og regjeringen – med budsjettpartnere – har også valgt å bruke statsbudsjettene til å avlaste folks hverdagsøkonomi. Norgespris for forutsigbare strømutgifter og reduksjoner i prisen på barnehage, SFO og kollektivtransport er noen eksempler på dette.

Det er barna våre som skal arve samfunnet vårt. Det er derfor vår jobb å sørge for at de får så gode vilkår og framtidsutsikter som overhodet mulig, med en trygg barndom, en ungdomstid med vekst og utvikling og en framtidstro med mange muligheter. Derfor må barna våre lære det de skal på skolen. Da må skolen tilbake til det viktigste. Vi skal ha mer tid til lesing, skriving og regning, i et klasserom der læreren er sjefen, og vi skal sette tydeligere rammer for den digitale oppveksten, fordi smarttelefon og algoritmestyrte sosiale medier ikke kan få fri tilgang til ungene våre.

Trygghet handler også om trygghet for helsen. Det er nemlig grunnleggende for at alle i Norge skal kunne leve gode liv. Derfor er trygghet for helsen en av de viktigste prioriteringene i vår plan for Norge. Med Eldreløftet ser vi nå at flere eldre får hjelp til å bo trygt hjemme lenger, og vi støtter kommunene i arbeidet med en aldrende befolkning, bl.a. gjennom å øke innsatsen på bygging av nye sykehjemsplasser.

Fastlegekrisen er møtt med kraftfulle tiltak, og resultatene er tydelige. Vi har nå den høyeste fastlegedekningen på seks år, og det har kommet om lag 700 nye fastleger inn i ordningen. Vi ser at flere innbyggere får tilgang til denne tjenesten, og ordningen moderniseres også med flere krav til digitale tjenester, slik at folk skal få effektiv og god hjelp der de er, uansett om det er i by eller bygd.

Jeg er veldig stolt over at vi har fått ned ventetidene i sykehusene. Det er nå 59 000 færre i helsekø enn i 2021. Med Ventetidsløftet har regjeringen sammen med partene i arbeidslivet fått til den snuoperasjonen vi lovet, og nå skal vi videre. Det nye målet er at alle pasienter i Norge normalt skal ha fått behandling eller være i gang med behandling innen 60 dager fra henvisning.

Skal vi sikre trygghet for helsen i årene framover, må vi først og fremst sikre at det er nok fagfolk i tjenestene våre. Nå ligger Helsepersonellplan 2040 til behandling her i Stortinget, med over 150 tiltak som viser hvordan vi skal tette gapet på 42 000 helsepersonell fram til 2040. Jeg håper og tror at Stortinget kan enes om viktige tiltak som gir forutsigbarhet for helsetjenestene våre i årene framover.

Samtidig er det behov for andre moderniseringer og endringer. Nå er det 25 år siden den siste store helsereformen i Norge, da staten overtok eierskapet til sykehusene, og vi innførte fastlegeordningen. Fortsatt er det for mange pasienter som blir kasteballer mellom forvaltningsnivåene. Fortsatt er det for mange steder i landet der vi snakker om mine og dine pasienter istedenfor våre pasienter, og fortsatt er det for mange pasienter og pårørende som ikke opplever en helhetlig og sammenhengende helsetjeneste. Derfor er det behov for endringer. Regjeringen har satt ned helsereformutvalget, som snart legger fram sine forslag til en ny finansiering, styring og organisering av vår felles helsetjeneste, slik at alle som trenger det, får god og rask hjelp når de har behov for det. Også her ønsker regjeringen et bredt samarbeid i Stortinget.

Det er grunnleggende viktig for oss at fellesskapet stiller opp, enten det er for å bedre hverdagsøkonomien til familiene, for å sikre at barna og ungdommene får bli den beste utgaven av seg selv, for at foreldrene og besteforeldrene våre får en trygg og god eldreomsorg når de har behov for det, eller for at vi har helsetjenester av høy kvalitet tilgjengelig for alle innbyggere over hele landet. Det er det trygghet for framtiden handler om.

Jon-Ivar Nygård (A) [19:15:27]: Som mangeårig ordfører vet jeg godt at det er kommunale tjenester som skaper trygghet for folk i hverdagen. Derfor er det viktig for Arbeiderparti-regjeringen at kommunene er i stand til å levere gode velferdstilbud der folk bor. Mange kommuner står overfor stor omstilling i møte med demografiske endringer, endringer i arbeidslivet og teknologisk utvikling. Det er store forskjeller mellom kommunene og det utfordringsbildet som de står overfor.

Arbeiderpartiet vil trygge velferden for folk i hele landet. Alle kommuner må være i stand til å levere god velferd til innbyggerne. Vi har styrket kommuneøkonomien betydelig de siste årene, vi har endret inntektssystemet, slik at det gir en mer rettferdig fordeling, og vi har også styrket en rekke distriktspolitiske tiltak. Mens Fremskrittspartiet har vært mest opptatt av å senke skattene for dem som har mest, har det vært viktig for Arbeiderpartiet å sikre trygghet og like muligheter i hele landet.

Mange opplever i dag at ting har blitt for byråkratisk, og Arbeiderpartiet vil derfor forenkle og forbedre offentlig sektor. Vi vil gjøre det lettere å bygge boliger, lettere å få i gang nye industriprosjekter, og finne nye og bedre måter å jobbe på for å levere god velferd for folk i hele landet. Regjeringens mål er å igangsette 130 000 nye boliger. Vi forenkler regelverket, samtidig som vi har styrket Husbankens rammer. Siden dagens regjering tok over, er den samlede lånerammen nesten doblet.

Arbeiderpartiet fører en kontrollert, bærekraftig og rettferdig innvandringspolitikk for å bevare tilliten til både rettsstaten og velferdsstaten. Flere kommuner gir også tilbakemeldinger om at de møter utfordringer knyttet til både integrering og sekundærflytting. Det tar vi på alvor. For Arbeiderpartiet handler integreringspolitikken grunnleggende om arbeid, om fellesskap og om like muligheter.

Integreringen i Norge går i hovedsak bra. Samtidig er det også utfordringer. Derfor tar Arbeiderparti-regjeringen flere grep for å snu den utviklingen, slik at flere blir en del av fellesskapet. Jeg opplever at det er bred enighet om målet: bedre integrering og flere i arbeid. Spørsmålet er ikke om vi skal stille krav, men om hvordan vi skal gjøre det på en måte som virker.

Fremskrittspartiet snakker mye om at innvandrerne må integrere seg, men kutter samtidig massivt i integreringsprogrammet. Da Fremskrittspartiet presenterte sitt alternative reviderte nasjonalbudsjett, foreslo partiet å kutte 3,5 mrd. kr på området integrering og innvandring. Dette ville jo tatt integreringen i feil vei og bidratt til at flere faller utenfor fellesskapet.

Arbeiderparti-regjeringen har de siste månedene lansert flere tiltak for å styrke integreringspolitikken, som arbeidet med integreringsstrategi, integreringserklæring, integreringsstønad, juridisk vurdering og begrensning av sekundærflytting, segregeringsmonitor og ekspertutvalg om norskopplæring.

Den teknologiske utviklingen skjer i en voldsom fart. Vi kan ikke stoppe teknologisk utvikling, men vi kan og må sikre demokratisk kontroll. Verdiene i nye næringer, som datasentre, må komme vanlige folk til gode. Vi skal bygge kompetansen i Norge, sikre en tryggere utvikling og ivareta norsk digital suverenitet. Regjeringen arbeider med en stortingsmelding om digital verdiskaping og suverenitet, men mange viktige spørsmål må håndteres før meldingen skal behandles. Senest i dag har regjeringen varslet at de vil innføre et midlertidig forbud mot KI-briller og lansere en ny KI-strategi.

Arbeiderpartiets historie er historien om hvordan vanlige folk kan forme samfunnsutviklingen, slik at framskritt blir framskritt for alle, ikke bare for de rikeste og de mektigste. I årene framover kommer det til å bli viktigere enn noensinne. Hvilken framtid vi får, avhenger av hvilke valg vi tar de neste årene.

Mats Henriksen (FrP) [19:20:40]: I trontalen på fredag ble Stortinget ønsket velkommen til et arbeid for et tryggere land med muligheter for alle. Regjeringen løfter fram barn og unge som et av sine hovedområder. Det er bra, men når vi nå går inn i et nytt stortingsår, er det viktig at ord følges opp med handling. Hva skal trygghet bety i praksis for barn, foreldre og familier? Trygghet handler om at barn som er avhengige av at det offentlige gjør jobben sin, får hjelp når de trenger det, og får omsorg fra trygge voksne som de kan stole på. Derfor har saken der personer med kriminell bakgrunn har fått jobbe tett med sårbare barn i barnevernsinstitusjoner, gjort sterkt inntrykk.

En institusjon er hjemmet til ungene som bor der. Et hjem skal være trygt. Barn på institusjon har ofte hatt et vanskelig liv. Da skal de møtes med omsorg og trygghet, ikke av kriminelle voksne. Her må det ryddes opp.

Fremskrittspartiet har lenge advart mot koranskoler med overnatting. Den siste tiden har flere kvinner fortalt om hvordan koranskoler har medført sterk kontroll, isolasjon og et regime som ikke ga rom for barns behov for lek, hvile og frihet. Allerede i 2020 ba et samlet storting om nødvendige lovendringer. Seks år senere er lovendringene fremdeles ikke på plass. Først nå, etter nye oppslag om nye forhold, har regjeringen snudd og satt ned en arbeidsgruppe. Det er bra at regjeringen har snudd, men det har tatt altfor lang tid. Seks år er lang tid i en barndom. Nå forventer Fremskrittspartiet at stortingsvedtaket fra 2020 følges opp. Koranskoler med overnatting må forbys.

De siste ukene har vi sett VG avsløre at mennesker har vært ført opp på medlemslister i trossamfunn uten å vite om det og uten at de selv har meldt seg inn – samtidig som trossamfunnene har mottatt statsstøtte for disse medlemmene. Fremskrittspartiet forventer at regjeringen gransker saken grundig. Hvor omfattende er dette? Hvor mye støtte er utbetalt på feil grunnlag? Og hvorfor har ikke kontrollsystemene fanget det opp? La meg være helt tydelig: Dersom et trossamfunn bevisst har jukset med medlemslistene for å få penger, må konsekvensen være klar – da skal statsstøtten bort.

Mange forbinder trygghet med følelsen man har i sitt eget hjem, med familien sin. Staten skal gripe inn når barn ikke er trygge i sitt eget hjem. Men staten skal ikke detaljstyre hverdagen til vanlige familier. Foreldre kjenner ungene sine bedre enn staten gjør. Fremskrittspartiet mener derfor at foreldrene må få større frihet til å organisere hverdagen sin. Dette gjelder også retten til å bestemme hvem som skal være hjemme med barnet i foreldrepermisjon, og hvor lenge.

Trygghet handler også om økonomisk handlefrihet. Vi lever i en dyrtid. Dieselprisen har passert 31 kr literen flere steder, maten er dyr, og strømregningen tar en stadig større del av husholdningenes budsjett. For vanlige folk er ikke dårlig råd bare en følelse. For vanlige folk er dårlig råd en realitet. For transportnæringen, og for alle som er avhengige av bilen i hverdagen, er de høye drivstoffprisene alvorlige. Fremskrittspartiet har fremmet forslag om å kutte drivstoffavgiftene. Nå er det på tide å ta grep – senk avgiftene og la folk få beholde mer av sine egne penger.

Trygghet skapes ikke bare av det offentlige. Over hele landet skapes tryggheten i idrettslaget, i korpset og i frivilligheten. Der stiller folk opp for barn og unge og for gode formål – som regel uten å få betalt. De gir av tiden sin for at andre skal få det bedre. Frivilligheten må få mer frihet og mer forutsigbarhet. Da må folk få bruke mindre tid på søknader, rapportering og lange skjemaer, og mer tid på det som faktisk betyr noe. Derfor har Fremskrittspartiet store forventninger til at regjeringen følger opp og innfører regelstyrt momskompensasjon for frivilligheten.

Fremskrittspartiet vil alltid stå på barnets side. Vi vil gi familiene mer frihet, og vi heier på alle dem som stiller opp for andre. Fremskrittspartiet vil fortsette å jobbe for en politikk som gir barn, familier og frivilligheten mer trygghet og mer frihet.

Rune Støstad (A) [19:25:43]: Nylig besøkte jeg de gamle gruvene i Sulitjelma i Fauske. Det gjør sterkt inntrykk. Gruvedriften i Sulis forteller oss noe om hvordan Norge ble bygd, om generasjonene før oss som tok i bruk ressursene rundt seg og skapte arbeid og verdier. Vi gjorde det i gruvene, vi har gjort det innen fiskeri, havbruk, jord- og skogbruk. Vi bygde industri på vannkraften vår, vi har gjort det gjennom olje- og gassnæringen. Det handler om en aktiv næringspolitikk og om hvordan lønnsomme arbeidsplasser bidrar til å finansiere skolene våre, sykehusene våre og velferdsstaten vår.

Nå er det vår oppgave å gjøre det samme som generasjonene før oss gjorde. I en tid med krig i Europa, økende handelsbarrierer og geopolitisk uro er det viktigere enn noen gang at vi bruker våre fortrinn klokt. Vi har ren energi, arbeidsfolk med kompetanse i verdensklasse, sterke teknologimiljø, et godt organisert arbeidsliv og naturressurser verden etterspør.

I hele verden er det nå stor etterspørsel etter mineraler til kraftnett, batteri, forsvarsindustri og ny teknologi. På Fensfeltet har vi en av Europas største forekomster av sjeldne jordarter. Regjeringen har tatt grep gjennom en aktiv handling og i en statlig plan for å bidra til raskest mulig realisering. I Sulis kan det på nytt bli utvinning av mineraler. Norge kan bli en ledende nasjon innenfor det feltet.

Over hele landet finnes det bedrifter som hevder seg i verdensmarkedet, og det går godt i store deler av norsk næringsliv. Arbeidsledigheten er lav, og flere er kommet i jobb. Over 180 000 flere er i arbeid i dag sammenlignet med da Arbeiderpartiet tok over regjeringsansvaret.

Vi har store ambisjoner for norsk næringsliv, og Regjeringens plan for Norge er tydelig: Norge skal fortsatt være et av verdens beste land å skape arbeidsplasser i. Derfor skal vi styrke konkurransekraften. Med ny teknologi og kunstig intelligens kan både privat og offentlig sektor frigjøre tid og øke produktivitet. Regjeringen har satt av over 1 mrd. kr på egne KI-forskningssentre. Vi vil også jobbe for et bredt forlik om en ny skattereform, som vil være viktig for næringslivet med hensyn til å ha langsiktige og stabile rammevilkår.

Norge er en eksportrettet industrinasjon. Rundt 600 000 arbeidsplasser er avhengig av marked utenfor Norge. Derfor er EØS-avtalen Norges viktigste handelsavtale. Arbeiderpartiet skal være en garantist for EØS-avtalen og for et sterkt europeisk samarbeid.

På min reise til Fauske besøkte jeg også en svært spennende bedrift som produserer safirglass. Et østerriksk selskap vil flytte hele produksjonen til Nord-Norge, og som for flere andre bedrifter, er den historien avhengig av at selskapet får mer kraft. Da er det bra at regjeringen har lagt fram en ny og omfattende pakke for raskere utbygging av kraft og nett. For mange næringsaktører får nei til kraft. For ofte går saksbehandlingen for tregt. Derfor går Arbeiderpartiet hardt til verks for å halvere saksbehandlingstiden for saker om kraft og nett.

Vi har enorme muligheter foran oss. Olje- og gassnæringen vil fortsatt være vår største og viktigste næring. Derfor skal vi utvikle, ikke avvikle denne næringen. Samtidig skal vi bygge nye, grønne arbeidsplasser på skuldrene til den verdensledende kompetansen vi har. I motsetning til FrP mener Arbeiderpartiet at havvind er et område der Norge kan ta en ledende rolle. Da er det verdt å lytte til hva næringsaktører langs kysten uttalte til VG nylig: Får FrP gjennomslag for sin politikk på dette området, settes både arbeidsplasser, leverandørindustri og framtidige muligheter i spill.

Arbeiderpartiet vil fortsette å bruke ressursene våre klokt gjennom en aktiv næringspolitikk. Private aktører skal lede an, men staten skal stille opp, slik Arbeiderpartiet alltid har gjort. Slik blir det flere arbeidsplasser, slik blir det ny industri, og slik skapes trygghet for arbeidsfolk, trygghet for næringslivet og trygghet for Norge i en urolig tid.

Simen Velle (FrP) [19:31:01]: En av verdens dyreste skoler får i beste fall helt middelmådige resultater. I løpet av sommeren har det kommet flere dystre tegn på at norsk skole på langt nær oppfyller sitt samfunnsoppdrag overfor en stor del av elevmassen. PISA-undersøkelsen kan melde at fire av ti norske gutter går ut av grunnskolen uten tilstrekkelige leseferdigheter for å mestre arbeidslivet. Nesten 40 pst. av elevene som går ut av grunnskolen, presterer på det aller laveste målbare nivået i matte. Det er så svake mattekunnskaper at eleven da grenser til ikke å kunne fungere i videre utdanning eller i arbeidslivet.

Det eneste OECD-landet som har en svakere utvikling enn Norge, er Slovenia. På toppen av det hele har over 10 pst. av elevene i Norge fritak fra undersøkelsen. Det viser at virkeligheten utrolig nok er enda styggere enn tallene tilsier. Det er nesten ikke til å tro at Kunnskapsdepartementet og utdanningsbyråkratene så til de grader har sørget for at fellesskolen vår råtner på rot.

Fremskrittspartiet har advart mot dette lenge. I lang tid har våre politikere foreslått en skole med mindre byråkrati, der elevene møtes som selvstendige individer, og ikke presses inn i verken Høyre eller Arbeiderpartiet sine forventninger – rett og slett en skole der hver eneste elev får bli den beste versjonen av seg selv.

Derfor har vi tatt til orde for nivådelt undervisning, som kombinert med kartleggingsprøver vil kunne både følge med på elevenes progresjon og følge opp elevenes utvikling i etterkant. De fleste land i verden er gode på enten å løfte det brede laget eller å utvikle noen ordentlige talenter. Norge klarer ingen av delene, for parallelt med at flere står igjen med dårlige resultater, er det enda færre enn før som strekker seg i positiv retning. Det er et sykdomstegn for institusjonen som bør og skal utvikle morgendagens arbeidskraft.

Med respekt å melde er det kanskje rundt regnet en tredjedel av norske elever som den norske skolen faktisk passer for: de elevene som er så heldige at de er både akademisk sterke og flinke til å sitte stille. Som presidenten kanskje kan tenke seg frem til, tilhører ikke jeg den gruppen. Jeg liker å tro at jeg har noe mellom øra, som man sier på godt norsk, men en stillesittende puggeskole var rett og slett ikke for meg. Jeg fikk ikke muligheten til å få tett og god oppfølging på mitt eget faglige nivå i de fagene jeg slet med, og jeg fikk heller ikke muligheten til å strekke meg i de fagene hvor jeg kunne bli ordentlig god. Slik dreper man motivasjonen til en skoleelev.

I stedet for å diskutere hvordan vi skal møte disse elevene, tar regjeringen til orde for å ødelegge skoleløpet også for den heldige tredelen som skolen faktisk passer for. All struktur skal sendes på gangen når 1. og 2. klasse på barneskolen skal bli en slags suppe av mangel på læreplaner og klare rammer. I frykt for den puggeintensive skolen Høyre i sin tid stod i bresjen for, har Kari Nessa Nordtun bestemt seg for å kjøre fra den ene grøften og rett over i den andre.

Det er utvilsomt elever i hvert eneste klasserom som trenger puggingen, strukturen og de tydelige rammene. Det finnes også elever i hvert eneste klasserom som har behov for noe annet. Det er da det er så uklokt å insistere på å velge den ene eller den andre veien. Lærerne må få noen klare politiske forventninger til hva elevene skal lære, og så tilliten til å gjøre jobben sin. Pendelen i Skole-Norge har svingt lenge nok. Det er på tide å sikre at elevene tas på alvor.

Erlend Wiborg (FrP) [19:35:40]: Det har blitt altfor vanskelig for mange unge å komme seg inn på boligmarkedet. Det er det bred enighet om, men da må vi også tørre å snakke om hvorfor boliger har blitt så dyre, og hvorfor vi har de utfordringene vi faktisk har.

Samtidig som Arbeiderpartiet snakker om at flere unge må få råd til bolig, fører regjeringen en politikk som gjør det dyrere å bygge. Det kommer stadig nye krav – nye klimakrav, nye tekniske krav og mer regulering. Nå ønsker regjeringen også strengere krav til nullutslippsløsninger på bygge- og anleggsplasser. Alt dette kan sikkert høres fint ut hver for seg, men summen av alle disse kravene er at det blir dyrere å bygge, og den regningen forsvinner jo ikke. Til syvende og sist havner den hos boligkjøperen.

Her slipper heller ikke Høyre unna. I Oslo går Høyre inn for krav om utslippsfrie bygge- og anleggsplasser også for private prosjekter. I Trondheim går de i samme retning. Der er det anslått at merkostnaden for en bolig på 99 kvadratmeter kan bli rundt 450 000 kr mer, altså nesten en halv million kroner mer på grunn av dette kravet. Det er mye penger. Det er ikke sånn at kjøperen da får en større bolig, ekstra soverom, ekstra kjøkken eller ekstra stue – ikke i det hele tatt. Boligen blir bare dyrere, og det gjør boligdrømmen mer uoppnåelig for mange.

Det er noe merkelig med en boligpolitikk hvor politikerne først vedtar krav som presser prisene opp, og deretter skal lage ordninger for å hjelpe folk med å betale de høyere prisene. Kanskje vi heller burde begynne i den andre enden og spørre hvordan vi kan få kostnadene ned?

Historien har en tendens til å gjenta seg. Etter andre verdenskrig var boligmangelen enorm. Olav Selvaag mente at man kunne bygge både raskere og langt billigere dersom man utfordret en del av de etablerte kravene. Han møtte kraftig motstand, bl.a. fra Arbeiderpartiet. I 1948 bygget han Ekeberghuset og viste i praksis at det gikk an. Poenget hans var ikke at man skulle bygge dårlig bolig. Poenget var at man måtte slutte å gjøre boliger unødvendig dyre. Alle kjenner suksesshistorien det ble i etterkant, og da synes jeg også vi kan ta lærdom av det.

Vi trenger flere boliger folk har råd til å kjøpe. Da må det være mulig å bygge mindre, enklere og billigere. Vi må få ned saksbehandlingstiden og være langt mer kritiske til nye krav som hver for seg kanskje virker små, men som til sammen gjør boligen mange hundretusen kroner dyrere. Ja, i Norge er det slik at hvis man skal bygge en bolig på 60 kvadratmeter, koster det 1,1 mill. kr mer enn i Sverige, ikke på grunn av høyt lønnsnivå i Norge. Ifølge beregninger skyldes det i all hovedsak særnorske krav.

Det er ikke bare på boligfeltet det mangler realisme. Det samme ser vi i innvandrings- og integreringspolitikken. Der har Arbeiderpartiet i mange år vært veldig opptatt av hvor mange som deltar i forskjellige programmer, og hvor mange som statistisk regnes som sysselsatt. Fremskrittspartiet mener vi heller bør spørre om resultatet. Kan folk forsørge seg selv, kan de leve av egen inntekt, har de lært norsk godt nok til å fungere i arbeidslivet og samfunnet, og respekterer de norske lover og grunnleggende verdier? Det er for meg langt mer interessant enn om noen kan regnes som sysselsatt i regjeringens statistikk fordi de har jobbet en time i uken eller har vært på et Nav-tiltak en time i uken. Integrering må handle om at man faktisk blir en del av samfunnet og klarer seg selv.

Da kommer vi heller ikke utenom innvandringen, for integreringspolitikken kan ikke diskuteres som om antallet mennesker som kommer til Norge, er uten betydning. Det sier seg selv at det er lettere å lykkes med integrering når innvandringen er på et nivå samfunnet faktisk klarer å håndtere. Derfor mener Fremskrittspartiet at Norge trenger lavere innvandring, strengere krav til familiegjenforening og langt tydeligere krav til norsk, arbeid og selvforsørgelse. Det er ikke urimelig.

Even H. Eriksen (A) [19:40:51]: 19 minutter brukte jeg på å gå til Stortinget i dag. Hadde jeg tatt buss eller trikk, hadde jeg kanskje klart det på halve tiden. Før jeg kom inn på Stortinget, jobbet jeg som jurist i Engerdal. Hadde jeg gått til jobb da jeg bodde hjemme i Trysil, hadde jeg brukt tolv timer.

Poenget mitt er at samferdselspolitikk handler om å sørge for at folk kommer raskt fram til jobb, sykehus eller skole på en trygg måte, og det i både bygd og by. Derfor er jeg glad for at Arbeiderpartiet prioriterer å bruke de store pengene på drift, vedlikehold og fornying. Da får vi trygge veger for folk og forutsigbarhet for næringslivet i hele landet.

For oss i Arbeiderpartiet skal det viktigste i folks hverdag alltid være det viktigste i politikken. Det kan være noe så banalt som et hull i vegen. Problemet er at vi har bygd opp et betydelig vedlikeholdsetterslep på veg og bane over flere år. For lenge har vedlikehold blitt nedprioritert på bekostning av nye prosjekter. Derfor er jeg stolt av å være en del av et parti som i regjering i år investerer og bruker et titalls milliarder kroner på drift, vedlikehold og fornying av veg- og jernbanenettet vårt – mer enn noen regjering tidligere. Hvis presidenten tillater meg å karikere litt: Vi tåler noen år med færre snorklippinger for å evne å ta vare på det vi allerede har av velfungerende veger og baner.

Stutt oppsummert: Vi skal ta vare på det vi har, vi skal utbedre der vi kan, og vi skal bygge nytt der vi må bygge nytt. Det handler til sjuende og sist om å tette det hullet i vegen.

2026 er totalforsvarsåret. Det ene hullet i vegen kan gå ut over vår felles beredskap og viser hvor viktig samferdselspolitikk er for vår felles trygghet. Det er helt avgjørende når vi vet at Norge befinner seg i den mest krevende sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig.

Samtidig opplever vi mer ekstremvær, flom og ras. I en slik situasjon må transportinfrastrukturen vår være robust. Vedlikeholder vi ikke vegen, blir den sårbar. Veger, jernbane, havner og flyplasser kan ikke bare fungere når sola skinner. Det må også fungere når det blåser, regner og snør.

Derfor må hensynet til militær mobilitet, forsyningssikkerhet og totalforsvaret prioriteres i større grad i samferdselspolitikken nå enn før, og det har Arbeiderparti-regjeringen vist at den leverer på, gjennom bl.a. Nasjonal transportplan, totalberedskapsmeldingen og den kommende langtidsplanen for sivil beredskap.

Jeg må, når jeg står på talerstolen her, stutt kommentere et forslag på samferdselsområdet som er fremmet av Fremskrittspartiet, Høyre, Senterpartiet, Miljøpartiet De Grønne, Venstre og Kristelig Folkeparti i løpet av debatten. Det handler om arbeidet med prosjektet E39 Storehaugen–Førde. La det være krystallklart fra Arbeiderpartiet: Prosjektet er viktig og høyt prioritert av Arbeiderparti-regjeringen, men vi kan ikke være med på et vedtak i Stortinget som sier at Statens vegvesen ikke kan vurdere kostnadsbesparende tiltak i sine prosjekter selv om gevinstene ved realiseringen oppnås uten vesentlige forsinkelser. Derfor kommer Arbeiderpartiet til å stemme imot forslaget, som i praksis blir en løsning med mer bompenger til folket, som kan koste 400 mill. kr mer, og som bygger ned mer matjord og øker klimagassutslippene og miljøkonsekvensene.

Arbeiderpartiet er utålmodige. Vi ønsker å realisere prosjektet og har stor respekt for lokalbefolkningen, som er tydelig på at prosjektet nå må settes i gang, for det er bra for trafikksikkerheten, det er bra for næringslivet og folk i regionen.

Helt til slutt: Samferdselspolitikk handler om å prioritere. Jeg tror i grunnen alle partier på Stortinget i sum ønsker å bevilge mer penger til veg, jernbane, rassikring og kollektivtransport, men selv om enkelte partier i opposisjonen bruker en krone flere ganger, kan man ikke trylle når man sitter med ansvaret. Da må vi bruke fellesskapets penger der vi får mest igjen for dem. Vi må prioritere prosjektene som gir mest trafikksikkerhet, mest beredskap, best framkommelighet og størst nytte for folk flest – og det i hele landet.

Jeg vet ikke med presidenten, men jeg synes det høres ut som god samferdselspolitikk – og det har Arbeiderpartiet tenkt å levere på i tiden som kommer.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [19:46:04]: Meir og betre læring i fellesskulen, det som rustar elevane våre godt for framtida, vil eg seie er eit av våre viktigaste oppdrag. Det handlar om å byggje eit samfunn der alle våre barn og unge har store moglegheiter.

Mykje går godt i norsk skule i dag. La meg begynne med det. Eg vil nytte anledninga til å gratulere lærarane på lærardagen i dag. Eg begynner med det lyse.

Denne trontaledebatten har òg eit alvor over seg når det gjeld norsk skule, for det er alvorleg når læringsresultata går nedover. PISA-resultata viser at 34 pst. av norske 15-åringar presterer på dei lågaste nivåa i lesing, og heile 38 pst. i matematikk. For ti år sidan var andelane 15 og 17 pst. For å seie det på godt norsk: Resultata i norsk skule er altfor svake. Utviklinga har gått i feil retning over fleire år. Når elevane våre går ut av skulen utan å kunne lese, skrive og rekne godt nok, får det konsekvensar for den enkelte elev. Slik kan vi ikkje ha det i Noreg.

Difor er Arbeidarpartiet i gang med å endre norsk skule. Vi har styrkt autoriteten til læraren i klasserommet. Det er viktig for å sikre tryggleik og eit godt læringsmiljø, og det var eit heilt riktig grep for å rydde opp. Vi har gått vekk frå ein ukritisk bruk av skjerm i skulen og over til å prioritere bøker og skulebibliotek og å ha tydelege retningslinjer for korleis vi brukar digitale einingar. Mobilen er òg teken ut av klasserommet.

Vi har brukt mykje pengar for å få til ein meir praktisk skulekvardag der ein treng både utstyr og læringsarenaer, for eg trur at elevane lærer godt når dei får bruke både hovudet sitt og henda sine. Vi har endra diffuse læreplanar i matematikk og gjer dei meir tydelege og meir konkrete, der behovet for å utvikle grunnleggjande rekneferdigheiter er løfta heilt fremst.

Skal vi klare å snu utviklinga i norsk skule, må vi prioritere den viktigaste oppgåva til skulen, nemleg at elevane skal lære meir, og at dei skal lære betre. Vi er på ingen måte ferdige med det. Vi treng betre kvalitet på læremidla i skulen vår, og vi må fortsetje å gjere læreplanane tydelegare, slik at innhaldet i opplæringa og forventningane blir klarare enn dei er i dag.

Vi treng tettare og tidlegare oppfølging av elevane, og vi føreslår det som eg trur ein representant her tidlegare kalla for suppe utan læreplan og struktur, men som eg meiner er klok bruk av kunnskapen for å endre norsk skule, nemleg å organisere 1. og 2. trinn annleis, i smågruppeundervisning. Vi har ikkje råd til å la vere å tenkje nytt når vi veit at ting kan gjerast på ein betre måte.

Vi meiner at elevane våre fortener ein skulestart som i større grad er prega av fokus på dei grunnleggjande ferdigheitene, på leik og aktivitet i eit sterkt fellesskap. Dei må få tid og rom til å bli trygge på læraren og på seg sjølv i klassefellesskapet. Dei første skuleåra er spesielt viktige, for dei legg grunnlaget for vidare læring, trivsel og tilhøyrsle i skuleløpet. Difor må vi tore å tenkje stort om dei aller minste, i motsetning til det vi ofte får høyre frå Framstegspartiet, som høyrest ut som dei er meir opptekne av å splitte fellesskulen vår og lage a- og b-klassar og a- og b-skular.

Meir og betre læring i ein fellesskule som rustar elevane våre godt for framtida, er eit av våre viktigaste oppdrag. Då må vi prioritere det grunnleggjande. Vi må sørgje for at dei har den beste starten på livet. Det meiner eg er vårt ansvar. For å seie det klart: Då må skulen òg tilbake til det viktigaste.

Då er eg glad for at det er Arbeidarpartiet som sit i regjering, for den ukritiske digitaliseringa og skjermbruken i skulen som Høgre og FrP innførte, var feilslått. Den stillesittande skulen til Høgre, med diffuse læreplanar, var òg feilslått. Heldigvis er den tida forbi. No endrar vi norsk skule, gjer det meir konkret og gjer det viktigaste først. Det meiner eg at våre barn og unge fortener.

Bård Hoksrud (FrP) [19:51:16]: Jeg vil nesten si at det er deilig å være i gang igjen med stortingsmøter, for siden vi gikk fra hverandre i juni, har det skjedd noen endringer på samferdselsfeltet. Komiteen har fått tilbake navnet samferdselskomiteen, og vi har fått en ny statsråd, Kamzy Gunaratnam. Jeg vil selvfølgelig gratulere statsråden med den nye jobben, selv om starten har vært noe turbulent, for å si det forsiktig.

Under fjorårets trontaledebatt sa jeg at regjeringens trontale var et trist kapittel for norsk samferdsel. Dessverre er trontalen vi fikk høre på fredag, en forlengelse av dette mørke kapittelet. Det er nesten skremmende at jeg kunne børstet støv av talen fra i fjor. På samferdselsfeltet skjer det nesten ingenting – med mindre utviklingen går i feil retning. Punktligheten på norske tog blir dårligere, kanskje med unntak av nå, når det er streik. Vedlikeholdsetterslepet på jernbane og vei vokser. Så langt i år har vi det høyeste antallet dødsulykker på norske veier på ti år, og regjeringen har på nytt klart å skape usikkerhet rundt FOT-rutene. Likevel er svaret å fortsette som før.

Samferdsel handler til syvende og sist om noe ganske grunnleggende i manges hverdag. Det er friheten til å komme seg fram, tryggheten for at man kommer fram til både jobb, familie, sykehus og hjem. For å illustrere hvor lite dette prioriteres av regjeringen skal jeg dra den samme reglen som jeg dro for nøyaktig ett år siden:

Hvor mange ganger er tog nevnt i trontalen? Null. Hvor mange ganger er jernbane nevnt? Null. Hvor mange ganger er veier nevnt? Null. Hvor mange ganger er fly nevnt? Null. Hvor mange ganger er skipstrafikk nevnt? Null. Vil presidenten gjette hvor mange ganger ordet samferdsel er nevnt? Det er null, det også.

Til Eriksen: Nei, det er ikke god samferdselspolitikk, det regjeringen holder på med.

Jeg skal ikke bruke mye tid på at vår nye samferdselsminister ikke har førerkort, men jeg skal hjelpe henne litt på vei når det gjelder viktigheten av trygge norske veier. Torsdag i forrige uke kom Statens vegvesen med dystre tall om dødsulykker på norske veier. Så langt i 2026 er vi inne i det dødeligste året på norske veier på ti år. Det er alvorlig.

Tidligere i år la Statens vegvesen fram 200 tiltak for å få ned ulykkestallene. Mange av tiltakene retter seg mot trafikantene – mot fart, uoppmerksomhet, opplæring og hvordan vi oppfører oss bak rattet. Det er viktige tiltak, men jeg savner at vi tør å snakke om det det også handler om, nemlig selve veien. Når ulykkestallene fortsetter å gå feil vei, må vi også tørre å stille spørsmål ved infrastrukturen folk kjører på. Bedre veier, mer vedlikehold, flere midtdelere og tryggere møtefrie strekninger er avgjørende for at vi skal nå nullvisjonen på veiene. Dette handler om at flere mennesker skal komme trygt hjem.

Jeg fikk med meg at Rødt vil bruke 10 mrd. kr på tannhelse og på å tette hull. Det er vel og bra, men når vi først snakker om å tette hull, kunne det vært greit å tette noen av de mange hullene vi har i veiene våre også. Vedlikeholdsetterslepet på riks- og fylkesveiene har nå passert 150 mrd. kr. Det er mange hull i samferdselsbudsjettet det virkelig haster med å få gjort noe med.

Dessverre stopper ikke vedlikeholdskrisen ved veikanten. Den fortsetter på jernbanen. Ikke siden jeg og mine partikollegaer var med på å vedta et statsbudsjett, har togene nådd punktlighetsmålet på 90 pst. Siden den gang har problemene bare fortsatt å hope seg opp. Vedlikeholdsetterslepet har vokst seg stort som et vondt år, og egentlig er det ikke så rart. Når regjeringen ikke prioriterer jernbanen, forfaller den. Konsekvensen er det vanlige folk som kjenner på. De står igjen på perrongen og venter på et tog som ikke kommer, eller som er stappfullt av mennesker. Det begrenser friheten til folk som skal på jobb, hente barn i barnehage eller komme seg hjem til avtalt tid.

Fremskrittspartiet mener det er på tide å gjøre noe med systemet, ikke bare bevilge mer penger til det samme. I vår fremmet vi derfor forslag om å opprette Nye Baner som en konkurrent til Bane NOR. Vi vil ha mer konkurranse, lavere kostnader og langt større krav til effektivitet. Når systemet ikke leverer, må vi tørre å endre på systemet.

Vi må også snakke om FOT-rutene. De siste ukene har den nye samferdselsministeren klart å skape stor usikkerhet rundt både flyruter og flyplasser i Nord-Norge. Jeg skjønner godt at folk og næringsliv fortsatt lurer på hva regjeringen egentlig mener. Først sender statsråden en utredning på høring og understreker at det er udemokratisk å forhåndskonkludere. Så, før det i det hele tatt har kommet inn høringsinnspill, slår hun fast at dagens flyruter skal bestå, og at ingen flyplasser skal legges ned. Samtidig hevder statsråden at hun verken har snudd eller vinglet.

Dette er en snuoperasjon så kraftig at selv en rundkjøring ville blitt misunnelig på samferdselsministeren. For folk i Nord-Norge er FOT-rutene deres kollektivtransport. Det handler om muligheten til å komme seg på jobb, drive næringsvirksomhet, komme seg til sykehus og om friheten til å bo der man ønsker. Det må vi verne om.

Fremskrittspartiet mener samferdselspolitikken skal gjøre det enklere, tryggere og rimeligere for folk å komme seg fram. Regjeringens politikk, derimot, gjør det stikk motsatte. I stedet for bedre veier møter bilistene med denne regjeringen flere bommer, høyere kostnader og en politikk som aktivt skal begrense biltrafikken. For Fremskrittspartiet er bilen først og fremst frihet – frihet til å komme seg til og fra jobb og hjem.

Nils-Ole Foshaug (A) [19:56:42]: Vi lever i en urolig og uforutsigbar tid. Krigen i Ukraina fortsetter, stormaktsrivaliseringen øker, demokrati, folkerett og internasjonale spilleregler er under press, og utviklingen går raskere enn på lenge. I en slik tid er Arbeiderpartiet tydelig på at statens viktigste oppgave er å skape trygghet – trygghet for landet vårt, trygghet for folk og trygghet for framtiden.

Trygghet skapes ikke den dagen krisen kommer, den bygges over tid og gjennom et sterkt forsvar, gode allianser, et motstandsdyktig samfunn og sterke lokalsamfunn over hele landet. Det som skal fungere i krise og krigstid, må bygges i fredstid. Derfor gjennomfører Arbeiderpartiet og regjeringen nå et historisk løft for Forsvaret, basert på et forlik om langtidsplanen for Forsvaret som hele Stortinget sluttet seg til. Vi styrker alle grener i Forsvaret. Vi investerer i luftvern, ammunisjon, fartøy, ubåter, teknologi og infrastruktur. Ikke minst må vi sørge for nok folk, riktig kompetanse og gode forhold for dem som hver dag står i tjeneste for landet vårt. Vi bygger Forsvaret for å bevare freden. Et sterkt og troverdig forsvar gjør terskelen høyere for å true eller angripe Norge.

Likevel: Norge kan aldri forsvare seg alene. NATO er og skal være bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk, og med Sverige og Finland som medlemmer av alliansen, har vi fått helt nye muligheter for nordisk forsvarsplanlegging og samarbeid. Det gjør hele Norden tryggere. Samtidig må vi styrke samarbeidet med våre nærmeste europeiske allierte. Bare det siste året har Norge inngått forsvarsavtaler med Tyskland, Storbritannia og Frankrike. Vår sikkerhet er uløselig knyttet til Europas sikkerhet.

Europa er viktigere for Norge enn på svært lenge. Det gjelder sikkerhet og forsvar, men også økonomi, energi, handel og teknologi. I en tid hvor verden blir mer preget av geopolitisk rivalisering og maktkamp, må Norge være tett knyttet til Europa. Derfor er EØS-avtalen helt avgjørende. EØS-avtalen sikrer norske bedrifter adgang til vårt viktigste marked. Den sikrer arbeidsplasser, verdiskaping og forutsigbarhet.

I dag handler EØS også om noe mer. Det handler om vår plass i Europa. Når EU utvikler ny politikk for energi, industri, beredskap og forsvar, må Norge være tett på. Vi står ikke utenfor Europas utfordringer, vi deler dem. Derfor må vi også være med på å påvirke løsningene og raskt følge opp beslutningene fra EU, når de er truffet. For Arbeiderpartiet er det viktig å slå fast at vår tilknytning til Europa styrker norsk sikkerhet og norsk økonomi. Det å svekke EØS-avtalen vil i dagens situasjon gjøre Norge mer alene og mer sårbart.

Det gjelder også vår støtte til Ukraina. Ukraina kjemper for sin frihet og selvstendighet, men de kjemper også for grunnleggende prinsipper som er avgjørende for vår egen sikkerhet: at grenser ikke kan flyttes med militærmakt, og at store land ikke skal bestemme over små. Dette er en grunnleggende del av folkeretten og må forsvares hver eneste dag. Derfor skal Norge fortsatt stå tydelig sammen med Ukraina – militært, sivilt og humanitært. For et lite land som Norge er folkeretten vårt førstelinjeforsvar. Vi er helt avhengig av en verden der regler gjelder, også når sterke land ønsker noe annet. Få steder er denne sikkerhetspolitiske virkeligheten tydeligere enn i nord.

Nordområdene våre er Norges viktigste strategiske ansvarsområde. Her møter NATO Russland. Her skjer det store militære, økonomiske og geopolitiske endringer, for når polisen smelter, kan det bli mer konkurranse om strategiske råvarer i Arktis. Det gjør også at Nordøstpassasjen blir tilgjengelig for kortere handelsforbindelser mellom Europa og Asia, noe vi må forvente mer oppmerksomhet rundt når Suez-ruten blir mer utrygg. Nordområdene har vært kjernen i norsk sikkerhetspolitikk. Nå blir den også en viktig del for andre land.

Derfor må styrking av Forsvaret også være en styrking av samfunnet i nord. Hvis vi vil ha flere soldater, må vi ha flere boliger. Skal vi flytte mer materiell, trenger vi veier og transportkapasiteter, og vi trenger kraft, mobildekning, helseberedskap, kompetanse og sterke kommuner. Derfor må også totalberedskapen styrkes. I en moderne krise handler sikkerhet om langt mer enn soldater og våpen. Det handler om cyberangrep, sabotasje, energiforsyning, mat, kommunikasjon og transport. Kommuner, næringsliv, frivilligheten og hver enkelt av oss er en del av Norges samlede motstandskraft.

Margret Hagerup (H) [20:02:01]: Fra et barn blir født til det er ferdig med videregående skole, går det rundt fire valgperioder – fire valgperioder der vi politikere skal sørge for at flest mulig lykkes i å komme seg videre i livet.

Jeg ble medlem av Høyre i 2011, da ungene mine var ganske små. Det hastet, tenkte jeg, for jeg ville påvirke samfunnet de skulle vokse opp i. Den gang kjentes verden trygg. Vi visste ingenting om verken covid eller Zelenskyj og hvordan de begge skulle prege hverdagen vår. Men vi visste én ting: at vi må forandre for å bevare.

Da jeg var ny i politikken, møtte jeg en mann i Senior Høyre. Han fortalte om da han var liten. Han hadde aldri sett en banan før, og da han endelig fikk en, la han den under hodeputen. Den historien sier noe om den enorme reisen Norge har hatt på én generasjon. Og det er menneskene, kunnskapen og arbeidet som har bygd landet vårt. Det er imidlertid ikke gitt at reisen fortsetter, for verden endrer seg raskt. Det er ikke Støre-regjeringens skyld, men det er deres ansvar å møte nye utfordringer med en politikk som er rigget for framtiden. Vi risikerer å måtte kutte i velferden hvis vi ikke tør å forandre.

For meg blir dette tydelig når jeg ser på mine egne barn, som nå er midtveis i skoleløpet. Når skoleresultatene går nedover, må vi kunne si det som må være en selvfølge: Skolen skal være et sted for å lære. For ungene våre må lære seg å lese, skrive og regne, det er selve grunnlaget for å delta i demokratiet, få utdanning og mestre arbeidslivet, og ungene våre har bare ett skoleløp.

Derfor trenger Norge en ny retning – en retning hvor staten gir folk frihet til å lykkes samtidig som vi tar ansvar for hverandre. I dag står 700 000 nordmenn utenfor arbeid eller utdanning, og det er et stort tap. Arbeid handler ikke bare om lønn; det handler om fellesskap, mestring og mening. Gjennom arbeid bygger vi også egen og hverandres velferd. Derfor må det lønne seg å jobbe. Folk må få beholde mer av egne penger. Vi må heie på jobbskaperne og bedriftene som skaper arbeidsplasser og utvikler lokalsamfunn.

Arbeiderpartiets svar har i stor grad vært mer stat og økte skatter. Høyres svar er mer frihet og mer ansvar. For Høyre er det god velferd at folk og bedrifter får sitte igjen med mer av sine egne penger.

Da jeg meldte meg inn i Høyre, var det fordi det hastet for mine unger. Nå står det en ny generasjon på trappene som trenger at vi tar ansvar. Jeg er ikke i tvil om at samfunnet ikke bygges ovenfra og ned. Samfunnet bygges nedenfra. Det bygges av mennesker som lærer, jobber, skaper, tar ansvar og stiller opp for hverandre.

Erlend Wiborg (FrP) [20:05:10]: Mange av vedtakene og debattene vi har i denne sal, er ikke bare teoretiske øvelser, det er vedtak og beslutninger som merkes konkret hjemme hos oss, i alle landets fylker og kommuner – på veiene, i køene, for næringslivet og for folk som er avhengig av f.eks. bilen for å få hverdagen til å gå rundt.

I min egen hjemkommune, Moss, valgte man nylig å avholde en folkeavstemning. Man avholdt en folkeavstemning om man ønsket en bypakke med bompenger. Resultatet av folkeavstemningen var ekstremt tydelig: Hele 77 pst. av mossingene stemte nei til bypakke med bompenger – og det til tross for at det var høy valgdeltakelse, faktisk markant høyere enn det siste fylkestingsvalget i Moss.

Det at folket sa så tydelig nei til dette, handler ikke om at man ikke ønsker bedre veier, eller at man ikke ønsker at trafikkproblemene skal løses. Det betyr at man ikke ønsker enda en regning, og i hvert fall ikke enda en regning for utfordringer som er skapt av regjeringen og staten. For utfordringene i Moss skyldes at mossingene ble pålagt å ha anløpet av Norges mest trafikkerte ferjestrekning midt i Moss sentrum. Det skaper store trafikkproblemer.

Et markant flertall av mossingene var enig med Fremskrittspartiet i at det blir galt at mossingene skal måtte betale bompenger i dyre dommer for å løse et problem som staten har påført dem. Da forventer jeg også at regjeringen nå følger opp resultatet av folkeavstemningen.

Det er heller ikke bare der man har utfordringer. Vi har Kjøkøysund bro i Østfold, mellom Fredrikstad og Hvaler. Det er en avgjørende forbindelse til Hvaler. Tidligere samferdselsminister lovte før stortingsvalget for fem år siden at hvis Arbeiderpartiet kom i regjering, skulle dette bli bygget uten bompenger. Både jeg og Fremskrittspartiet venter spent på om regjeringen og Arbeiderpartiet kommer til å følge opp sitt løfte.

Hans Edvard Askjer (KrF) [20:08:25]: I morgen går jeg ut av justiskomiteen, men det er noen saker man ikke legger fra seg om man bytter komité. Gjennom arbeidet i justiskomiteen har jeg fått møte historier som river i hjertet – historier om barn som utsettes for vold, barn som lever med frykt i sitt eget hjem, barn som utsettes for seksuelle overgrep, barn som kontrolleres, trues eller utnyttes, og barn som blir brukt som redskaper i voksnes kriminalitet.

Når voksne mennesker begår overgrep mot forsvarsløse barn, rammes noe av det mest grunnleggende i samfunnet vårt. Et barn skal kunne stole på de voksne rundt seg. Når den tilliten brytes, setter det spor som ofte varer hele livet.

Vi vet i dag mye om konsekvensene. Psykisk vold kan ødelegge et menneskes selvbilde. Vold i hjemmet påvirker helse, skolegang og relasjoner. Seksuelle overgrep kan prege et helt liv. Barn som rekrutteres inn i kriminalitet, mister ofte både trygghet og framtidstro. Samtidig vet vi at kostnadene for samfunnet blir enorme når vi ikke griper inn.

Derfor må vi aldri akseptere forklaringer om at utfordringene er for vanskelige. Vi kan ikke unnskylde oss med at serverne som sprer overgrepsmateriale, ligger i en annen jurisdiksjon. Vi kan ikke dekke oss bak manglende prioriteringer eller utilstrekkelige ressurser. Når barn utsettes for overgrep, er samfunnets ansvar alltid det samme: å beskytte barnet og stanse overgriperen.

For Kristelig Folkeparti handler dette om menneskeverd. Hvert eneste barn har uendelig verdi. Derfor må vi fortsette å styrke forebyggingen. Vi må avdekke vold tidligere. Vi må gi barn språk for å fortelle. Vi må sørge for at skole, barnevern, helsevesen og politi arbeider bedre sammen. Vi må ha et politi og en rettsstat som har kapasitet til å etterforske og straffeforfølge dem som begår overgrep. Forebygging er ikke bare billigere enn å reparere skadene etterpå, forebygging er også det eneste humane.

Jeg forlater justiskomiteen med en sterk overbevisning om at kampen mot vold, overgrep og utnyttelse av barn må fortsette med full styrke. Et samfunn skal ikke først og fremst måles på hvordan det behandler de sterke, men på hvordan det beskytter de mest sårbare. Jeg skal fortsette å være justispolitisk talsperson for KrF og vil prioritere denne type saker. Barn er sårbare og trenger voksne som beskytter, ikke utnytter.

Ruth Mariann Hop (A) [20:11:27]: Arbeiderpartiets ambisjon er helt klar: Norge skal være verdens beste land å skape jobber i, etablere bedrifter i og utvikle nye næringer i. For å klare dette er norske arbeidsplasser helt avhengige av markedsadgang, forutsigbare rammevilkår og en politikk som legger til rette for investeringer og verdiskaping.

Norsk industri har uten tvil et sterkt utgangspunkt, med ren kraft, høy kompetanse og verdensledende teknologi. Fra min egen region kan jeg nevne Hydro Karmøy, som i dag leverer en betydelig del av Europas reneste aluminium. De investerer nå for framtiden. I samme kommune ligger Gassco, som står for en sentral del av Europas energiforsyning. I nabokommunen Tysvær ligger Kårstø, som er Europas største prosesseringsanlegg for gass. I Sauda har vi Eramet, en hjørnesteinsbedrift som går foran med ny teknologi og karbonfangst. Dette er bedrifter med til sammen tusenvis av arbeidsplasser. De har lærlinger, og de har lokale leverandører, som betyr enormt mye for lokalsamfunnene våre. Når jeg snakker med disse, er budskapet at alle trenger kraft, de trenger markedstilgang, og de trenger forutsigbarhet.

Aibel i Haugesund har gjennom mange år vært en av de viktigste motorene i vår region. Nå har de gått fra 1 600 ansatte på verftet til 200. Aibel og store deler av leverandørindustrien har satset på havvind, fordi Stortinget viste en retning. De har investert, de har ansatt folk, og de har bygd kompetanse. Også Worley Rosenberg i Stavanger og Aker Solutions på Stord peker nå på at ordrebøkene blir tynnere framover. Når da f.eks. havvind blir gjenstand for omkamp i denne salen, skaper det usikkerhet og setter arbeidsplasser og investeringer på spill. Det er ikke forutsigbarhet.

Derfor ser Arbeiderpartiet behov for å føre en aktiv næringspolitikk. Derfor setter Arbeiderpartiet ned en skattekommisjon. Derfor har vi et virkemiddelapparat. Derfor jobber vi for å bygge ut mer kraft, samtidig som vi forholder oss til våre klimaforpliktelser. Det er nettopp for å skape forutsigbarhet for næringslivet.

For industrien er tilgang til europeiske markeder helt grunnleggende for arbeidsplasser, investeringer og framtidig verdiskaping. Derfor er også EØS-avtalen, som noen partier vil skrote, grunnleggende. Arbeiderpartiet skal alltid være garantisten for denne.

Når jeg besøker bedrifter hjemme i Rogaland og andre plasser i Norge, møter jeg folk som bygger videre på det Norge har skapt gjennom generasjoner, men jeg møter også en industri som spør om politikerne er villig til å ta de grepene som kreves for å sikre industrien vår. Arbeiderpartiets svar er et høyt og rungende ja. Vi skal føre en aktiv næringspolitikk, sikre mer kraft raskere, sørge for markedsadgang og gi industrien de forutsigbare rammevilkårene de trenger.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [20:14:51]: Jeg har ikke registrert at noen andre så langt har løftet mediepolitikk i trontaledebatten, men vi kan ikke snakke om å skape et motstandsdyktig samfunn uten å snakke om medienes rolle.

Norge og Europa står overfor et fundamentalt endret trusselbilde. Redaktørstyrte medier er ikke en luksus for spesielt interesserte. De utgjør en helt sentral del av vår nasjonale totalberedskap. Demokratiet vårt bygger på noe helt grunnleggende: at vi har tilgang til informasjon vi kan stole på, og at vi kan skille fakta fra påstander og skille journalistikk fra propaganda.

At Norge ligger på toppen av pressefrihetsindeksen, må vi aldri ta for gitt. Stadig flere – og særlig unge – finner nyhetene sine på plattformer uten en ansvarlig redaktør, uten Vær Varsom-plakaten og pressens selvdømmeordning, der algoritmene løfter frem det som skaper mest oppmerksomhet, ikke nødvendigvis det som er sant. Samtidig gjør kunstig intelligens det stadig enklere å produsere falske bilder, lyd og videoer. Vi vet at fremmede stater bruker desinformasjon for å skape splittelse og svekke tilliten i demokratiske samfunn.

Norske medier konkurrerer mot noen av verdens største teknologiselskaper om både annonseinntektene sine og oppmerksomheten vår. Derfor må vi også behandle mediene som en næring. De må ha økonomisk styrke og forutsigbare rammevilkår som gjør dem i stand til å utvikle journalistikken og nå nye generasjoner.

Nettopp derfor var det så kortsiktig da Støre-regjeringen fjernet momsfritaket for elektroniske nyhetstjenester i lyd og levende bilder. Norge var i 2016 først i Europa med et slikt fritak. Det skulle gi mediene mulighet til å utvikle nye journalistiske formater. Å fjerne dette straffer innovasjon, akkurat når mediene trenger det mest.

I vår fikk vi i Høyre med oss et enstemmig storting på å be regjeringen utrede gjeninnføring av et plattformnøytralt momsfritak. Snart kommer regjeringens fireårige mediepolitiske styringssignaler. Dersom å gjeninnføre plattformnøytral moms ikke leveres som en del av disse, vitner det om en regjering som ikke forstår alvoret, og som ikke vil verne om medienes betydning i vårt demokrati, i en tid hvor det antageligvis aldri har vært viktigere. Vi står i en verden med mange usannheter og konspirasjoner. Er det noe vi trenger mer av, er det faktisk redaktørstyrt, trygt og sant innhold i den samfunnsdebatten vi alle skal være en del av.

Anne Grethe Hauan (FrP) [20:18:06]: Det finst folk i Noreg som har bedt om hjelp så mange gonger at dei har slutta å tru at hjelpa kjem. Når nokon endeleg ber om hjelp, er situasjonen alvorleg. Likevel møter altfor mange ei stengd dør.

Folk med psykiske lidingar og rusproblem blir avviste, sende heim og overlatne til seg sjølve fram til neste krise. Når dei kjem tilbake, blir dei kalla svingdørspasientar – som om pasienten er problemet, når det er hjelpa som faktisk sviktar. Pårørande ringjer, purrar og ligg vakne av frykt. Men kva med dei som ikkje har nokon pårørande? Ein skal ikkje trenga ein kampklar familie for å få behandling. Så har me dyr mat, høge rekningar og økonomisk uro som gjer dei som allereie slit, endå sjukare. Behovet aukar, men hjelpa heng etter.

Riksrevisjonen kom med si sterkaste form for kritikk for ikkje så lenge sidan. Folk med både ruslidingar og psykiske lidingar får ikkje hjelpa dei treng. Kapasiteten er for liten, behandlinga for dårleg samordna og altfor mange fell mellom stolane. Statsråden lova fleire døgnplassar frå 2026. Samtidig blir lokale DPS-døgntilbod lagde ned, eller truga av kutt. Eg har utfordra statsråden om Seljord, Storslett, Storsteinnes og Tynset. Pasientane kan ikkje behandlast med lovnader.

Framstegspartiet vil ha fleire behandlingsplassar, sterke lokale DPS og samtidig behandling av rus og psykisk sjukdom. Me vil gjeninnføra fritt behandlingsval, slik at folk får behandlinga som passar best. Det avgjerande er ikkje kven som driv tilbodet, men at hjelpa verkar og kjem i tide.

Regjeringa kjenner rapportane, åtvaringane og konsekvensane. Når døgnplassar forsvinn og sjuke blir ståande utan behandling, er det ikkje mangel på kunnskap. Det er mangel på politisk vilje. Kor mange fleire skal bli avviste før regjeringa tek ansvar? Kor mange skal mista håpet før regjeringa opnar dørene?

Dei sjuke har ikkje tid til fleire lovnader. Dei treng hjelp no.

Rikard Spets (FrP) [20:20:54]: I fem år har regjeringen presset fram stadig mer elektrifisering – sokkelen, Melkøya, transport og industri – samtidig som det knapt nok er bygget ny regulerbar kraft. Regningen sendes videre til folk og bedrifter. Når forbruket øker, må nettet bygges ut. Statnett anslår investeringer på mellom 150 mrd. kr og 200 mrd. kr de neste ti årene. I tillegg kommer minst det samme for de regionale og lokale nettene. Alt skal betales gjennom nettleien.

Arbeiderpartiet snakker varmt om rimelig og forutsigbar kraft til industrien. Samtidig fører de en politikk som kunstig øker etterspørselen etter strøm, øker behovet for nett og dermed presses kostnadene opp. Det henger ikke sammen.

Statnett estimerer at kraftforbruket i Norge kan bli hele 260 TWh i 2050 – omtrent det dobbelte av dagens forbruk. Arbeiderpartiet la tidligere i høst fram en pakke for raskere utbygging av nett og kraft. Det er i utgangspunktet positivt, og noe Fremskrittspartiet har tatt til orde for i mange år. Men går man Arbeiderpartiets kraftpakke litt nærmere i sømmene, snakkes det nærmest utelukkende om vindkraft. Det virker altså som om Arbeiderpartiet tror vi kan dekke opp halvparten av kraftforbruket i framtiden med subsidiert, uregulerbar og upopulær vindkraft. Alle med et minimum av kunnskap om kraftsystemet forstår at dette ikke henger sammen. Vi kan ikke ha industri og næringsliv som kun produserer når det blåser. Jeg er redd dette kraftløftet ender opp på samme måte som kraftbløffen i Finnmark, men denne gangen gjentas bløffen for hele landet.

Fremskrittspartiet vil heller satse på energikilder vi vet fungerer i et moderne industrisamfunn: Vannkraft, kjernekraft, gasskraft og mer fjernvarme. Nettopp kjernekraftspørsmålet viser hvor passiv regjeringen har vært. Sverige og Finland går videre. Norsk industri inngår samarbeid om leveranser av kjernekraftprosjekter i utlandet, men hjemme skal vi fortsatt vente, utrede og nøle. Statsråden har fremdeles ikke fortalt Stortinget når kjernekraftmeldingen kommer. Men i en debatt har han visstnok uttalt at den kommer en eller annen gang i 2028, hvilket mest sannsynlig betyr at Stortinget kanskje får den til behandling i 2029. Det er ikke rart det tar tid. Det er et merkelig paradoks: Norsk industri er god nok til å bygge kjernekraft for svenskene, men ikke god nok for Norge.

Vi trenger et kraftsystem som fungerer den dagen det er vindstille, 20 minusgrader og strømmen virkelig trengs. Arbeiderpartiet legger opp til det motsatte. Det er ikke trygg styring, det er å spille hasard med framtidens næringsliv og velferd. Mer regulerbar kraft og mindre symbolpolitikk – det er forskjellen på Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets energipolitikk.

Tage Pettersen (H) [20:24:01]: Norge ble ikke rikt på grunn av naturressursene alene. Det er kraften i alle menneskene som har gjort Norge til et fritt, rikt og moderne samfunn. Men det er ikke gitt at Norge fortsetter å være landet hvor alt er mulig.

I en tid med internasjonal uro, økonomisk usikkerhet og store teknologiske endringer står vi overfor en utfordring som kanskje er den største av alle – at for mange mennesker står utenfor fellesskapet. For mange barn vokser opp i familier med foreldrene utenfor arbeidslivet. For mange unge fullfører ikke skolen. For mange mennesker med innvandrerbakgrunn bruker lang tid på å komme i jobb. Og i enkelte lokalsamfunn ser vi at fellesskapene blir svakere, og at avstanden mellom menneskene øker.

Hva hjelper det med et stort oljefond dersom stadig flere mennesker ikke får brukt sine evner? Hva hjelper det med gode velferdsordninger dersom stadig flere opplever at de ikke hører til?

Integrering handler først og fremst om deltagelse – om å være en del av arbeidslivet, lokalsamfunnet og fellesskapene rundt seg. I trontalen sier Støre-regjeringen at de som kommer til Norge, skal møtes med tydeligere krav og forventninger om å lære norsk, delta i samfunnet og komme i arbeid. Det er selvfølgelig mål Høyre støtter fullt ut. Å stille krav er å bry seg. Problemet er at regjeringens ord ikke henger sammen med regjeringens handlinger.

Integrering skjer ikke på et statlig kontor. Integrering skjer når en lokal bedriftseier har økonomisk handlingsrom til å ta sjansen på å ansette en som kanskje sliter litt med språket. Når regjeringen fører en politikk som gjør det vanskeligere å skape nye arbeidsplasser, gjør den det også vanskeligere for mennesker å få sin første sjanse i arbeidslivet.

Arbeiderpartiets svar på altfor mange utfordringer har vært mer stat og økte skatter. Vi ser at offentlig sektor eser ut, bunken med regelverk vokser, og siloveggene blir tykkere, mens de som faktisk skaper arbeidsplassene, de små og mellomstore bedriftene ute i alle våre lokalsamfunn, straffes med økte skatter og avgifter. Fremtiden vil gi oss kutt i velferden og store endringer i samfunnet hvis vi ikke evner å få flere i jobb.

Det er ikke regjeringens skyld at verden endrer seg, som jeg sa innledningsvis, men det er regjeringens ansvar å møte dagens utfordringer med nye løsninger, ikke med gårsdagens svar. Klarer vi å få flere i arbeid, styrker vi ikke bare økonomien. Vi styrker også integreringen, vi styrker tilliten, vi styrker fellesskapene, og vi styrker våre mange lokalsamfunn. Skal vi bevare det Norge de fleste i denne salen – om ikke alle – er så stolte av, må flere få den friheten til å bidra til å kunne bygge landet videre.

Joakim Myklebost Tangen (FrP) [20:27:13]: Dei siste ti åra har det vore ei rask og til dels ukritisk digitalisering av norsk skule. Digitale einingar, læremiddel og kunstig intelligens gjev nye måtar å lære på, men reiser òg spørsmål om konsentrasjon, fusk og lese- og skrivevanskar.

Debatten om skjermbruk i skulen er utruleg viktig. Resultata frå PISA-undersøkinga som nyleg blei lagt fram, var dyster lesing. Der scorar norske elevar svakare enn tidlegare, og det er ei utvikling vi må ta på aller høgaste alvor. Det er derfor naturleg å spørje seg om skjermbruk kan vere ein medverkande årsak til dei svake resultata.

Samtidig meiner Framstegspartiet at vi må klare å skilje mellom skjermen som eit verktøy og skjermen som ein distraksjon. Det er stor forskjell på ein elev som sit på TikTok i timen, og ein elev som brukar digitale læremiddel for å lære matematikk, skrive ein tekst eller finne informasjon. Det som burde vere avgjerande, bør ikkje vere om eleven sit framfor ein skjerm eller ikkje, men kva skjermen blir brukt til.

Framstegspartiet meiner at elevane skal ha tilgang på bøker og fysiske læremiddel. Regjeringa var tydeleg ute i fjor og lova eit leseløft i norsk skule. Problemet var berre at dei hadde løyvd nok pengar til ei halv bok per elev. Framstegspartiet meiner at valet ikkje kan stå mellom bøker og skjerm. Vi treng begge delar.

Elevar er ulike, og det som fungerer for den eine eleven, fungerer ikkje nødvendigvis for den andre. Ein elev som slit med finmotorikken, kan oppleve stor meistring ved å skrive på eit tastatur. Ein elev som synest matematikk er vanskeleg, kan bli motivert av eit mattespel med lyd og fargar. Og for nokre kan skjermen rett og slett vere ein distraksjon. Det er læraren som møter desse elevane kvar einaste dag, som veit kva som fungerer best i det enkelte klasserommet. Læraren har kompetansen til å vurdere når skjermen er eit godt arbeidsverktøy, og når boka, blyanten eller tavla er eit betre alternativ.

Derfor meiner Framstegspartiet at skjermen må vere ein naturleg del av verktøykassa til læraren. Vi skal sjølvsagt ha fleire bøker og fysiske læremiddel i skulen, men det betyr ikkje at vi skal fjerne digitale verktøy som fungerer godt for elevane. Målet må vere betre læring, ikkje mindre skjerm for skjermens skuld.

Mohammed Malik (A) [20:30:04]: Veien hit var ingen selvfølge for meg. Derfor er det stort å stå på denne talerstolen. Jeg er takknemlig for tilliten og muligheten til å løfte fram arbeidsfolks erfaringer.

Jeg kommer fra et arbeidsliv der dagen ofte begynner før resten av landet har stått opp. Gjennom mer enn 25 år i arbeidslivet og mange år som tillitsvalgt har jeg stått sammen med arbeidsfolk som kjører varer, fyller lagrene og holder hjulene i gang. Dette er arbeidsfolk som ikke alltid blir sett, men som raskt blir savnet dersom jobben ikke blir gjort.

På LO-kongressen i 2025 sa jeg: Det vakreste med Norge er ikke fjord og fjell, men de lave forskjellene blant folk flest. Derfor er jeg glad for at trontalen løfter fram små forskjeller som en av Norges styrker. Disse forskjellene holdes små gjennom politiske valg, fagorganisering og et arbeidsliv med ordnede forhold.

Regjeringen har styrket innsatsen mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Fra januar i år ble det innført krav om HMS-kort for godstransport med varebil. Arbeidstakere og bedrifter som følger reglene, skal ikke tape mot dem som bryter dem.

Framover vil regjeringen bygge Norges konkurransekraft på kompetanse, innovasjon og teknologi. Det støtter jeg.

Jeg har selv vært arbeidsledig og vet hva det betyr å få opplæring, fagbrev og en jobb. Derfor støtter jeg regjeringens innsats for at flere skal få bruke evnene sine og bli en del av fellesskapet i arbeidslivet.

Når teknologi endrer arbeidsdagen, skal vi legge til rette for at flere kan bygge kompetanse gjennom hele arbeidslivet. Vi skal bygge videre på samarbeidet mellom ansatte, tillitsvalgte og ledelse, der opplæring og medbestemmelse står sentralt. Slik kan vi utvikle bedriftene, øke konkurransekraften og gi folk trygghet i omstillingen.

Jeg er stolt av å komme fra gulvet i norsk arbeidsliv. Jeg vet hva fellesskap, fagorganisering og politiske beslutninger betyr i menneskers hverdag. Jeg står her for dem som går på jobb hver dag, gjør sin del og forventer trygghet og rettferdighet tilbake.

Når Norge skal møte framtiden, skal arbeidsfolk ikke bare bære omstillingen – de skal være med på å forme den. Det har vi i denne salen et felles ansvar for å legge til rette for.

Kari Sofie Bjørnsen (H) [20:33:14]: Norge er et trygt og godt land for de aller, aller fleste. Vår rikdom er bygget på hardt arbeid, kunnskap, risikovilje og sterke fellesskap. Vi har et samfunn med en solid økonomi og et godt sikkerhetsnett. Vi har forvaltet naturressursene på en klok måte, til gagn for fellesskapet. Selv om mye er bra, er jeg sikker på at flere ting kan bli enda bedre.

Arbeiderpartiets styre har ført til mer stat og økte skatter. Kunnskap og gode ideer forlater landet, og barna våre lærer mindre på skolen. Noen faller utenfor. Dette gir ikke frihet og muligheter, verken for folk eller for bedrifter.

Høyre vil ha et Norge hvor mennesker får frihet til å lykkes og tar ansvar for hverandre. Politikken må legge til rette for mennesker, familier og bedrifter som vil skape, bygge og få til noe – gi muligheter, ikke begrensninger.

Et lønnsomt privat næringsliv er helt grunnleggende i et moderne demokrati og for at vi skal kunne lykkes med den omstillingen samfunnet skal gjennom. Da kan vi ikke ha et byråkrati og et skattenivå som gjør at norske bedrifter har dårligere konkurransevilkår enn bedrifter i andre europeiske land.

En ting er rammevilkår for verdiskaping og muligheter for å skape seg gode liv. En annen ting er hvordan det jobbes for å løse samfunnsfloker. Hvor interessert er Arbeiderpartiet i regjering til å tenke nytt?

Jeg vil trekke fram arbeidet med å redde Oslofjorden som et eksempel. Høyre foreslo en ny tilnærming til oslofjordarbeidet: Den nye oslofjordplanen bør vise at staten tar en forpliktende rolle for et større, koordinerende ansvar slik at andre offentlige aktører, akademia, næringslivet, private og ideelle aktører sammen får til å organisere arbeidet på en mest mulig kraftfull måte.

Dette ga så sterk gjenklang at mitt og Høyres forslag om bedre koordinering av oslofjordarbeidet fikk tilslutning fra et samlet storting i juni. Jeg skal innrømme at jeg synes det var en meget slapp respons fra regjeringen på forslaget om bedre koordinering når de sa at det skal opprettes en referansegruppe som skal gi årlige innspill. Jeg er sikker på at vi kan bedre når det gjelder å løse Oslofjordens problemer, når det gjelder å gi folk muligheter, og når det gjelder å legge til rette for utvikling og verdiskaping. Det vil Høyre og jeg jobbe hardt for i det videre.

Marie Østensen (A) [20:36:37]: Jeg er så heldig at jeg har hatt de yngste barna mine i den lokale barnehagen på Borgen i Asker, der de har blitt møtt av trygge voksne, med gode fang og solid faglig kompetanse. Barnehagen er så viktig for den tidlige innsatsen. Det er der man først kan fange opp barn som strever, den gir barn muligheten til å oppleve gode fellesskap, og barnehagen er med på å bidra til mindre forskjeller i samfunnet.

Alle barnehagebarn skal oppleve gode barnehager med trygge og kompetente voksne som har tid og tillit til å følge opp hver enkelt. Det gir trygghet og stimulerer til lek, læring og utvikling. Mange barnehager har i dag for få ansatte til stede når barna trenger det, og sykefraværet er for høyt. Det gjør foreldre utrygge, og det går ut over barnas hverdag. For Arbeiderpartiet er det viktig at barnehagen er et godt sted å jobbe, og vi vil at minst halvparten av dem som jobber med barna, skal være barnehagelærere.

I Asker, der jeg bor, er det stor mangel på barnehagelærere. Det er mange barnehager som enten ikke oppfyller pedagognormen, eller som har dispensasjon. Asker er ikke i en særstilling her; dette gjelder mange kommuner. Det er rett og slett krevende å rekruttere og beholde barnehagelærere. Nå virker det nesten som om dispensasjoner ikke lenger er unntaket, men har blitt normalen. Vi må bli bedre til å rekruttere og beholde de ansatte – få dem til å ønske å stå i jobben lenger. Det er et stort behov for flere barnehagelærere.

Derfor er det så bra at Arbeiderparti-regjeringen nå gir støtte til rekordmange barnehageansatte som ønsker å utdanne seg som barnehagelærer. Over 1 900 ansatte i norske barnehager får denne høsten støtte til å ta en barnehagelærerutdanning. Tilskuddet kan bl.a. brukes til å sette inn vikar for den som skal utdanne seg, reise, opphold eller studiemateriell. Dette er et virkemiddel som treffer. Det er et veldig populært tilbud der de aller fleste både fullfører utdanningen og blir værende i yrket. Dette vil igjen føre til et mer stabilt miljø i barnehagen og en mer forutsigbar hverdag for barna våre, foreldrene og de ansatte. De ansatte får muligheten til å utdanne seg videre, tjene bedre og tilegne seg en kompetanse som er viktig for omsorg, lek og språkutvikling. Dette legger igjen grunnlaget for en god start på skolegangen, som vi har hørt mye om i debatten i dag. Dette gir trygghet for de ansatte, og det er trygghet for barna våre.

Farahnaz Bahrami (A) [20:39:30]: Jeg vil gjerne gratulere alle lærere med Verdens lærerdag i dag. I fortsettelsen vil jeg si noe kort om skolen og om hvilket samfunn vi vil at barna våre skal vokse opp i.

Skolen er ikke bare et sted hvor barn skal lære matematikk, norsk og naturfag. Skolen er også et av de viktigste stedene vi bygger fellesskap. Barn møter ikke opp på skolen med de samme forutsetningene. Noen vokser opp med god økonomi, trygge hjem og foreldre som kan hjelpe med leksene. Andre vokser opp med trang økonomi, språkbarrierer, sykdom eller andre utfordringer. Noe av dette kan vi påvirke, men andre forhold ligger utenfor vår kontroll.

Vi kan ikke velge hvilken familie et barn blir født inn i. Vi kan ikke velge foreldrenes økonomi, bosted eller livssituasjon, men vi kan bestemme hvordan samfunnet møter våre barn. Det er her jeg mener at Arbeiderpartiets skolepolitikk skiller seg tydelig ut.

Vi skal ha en sterk offentlig fellesskole som ser forskjellene mellom barn, og som gjør noe med dem.

Alle barn skal kunne gå på skolen uten å være redd – redd for å bli ledd av, redd for å bli holdt utenfor, redd for blikkene, kommentarene eller meldingene som gjør vondt. Mye går bra i norsk skole, men ett barn som opplever mobbing eller utenforskap, er ett barn for mye. Derfor må vi jobbe for gode og trygge læringsmiljø. Arbeiderpartiets mål er mer og bedre læring i skolen, og da må vi ta vare på det store fellesskapet i klasserommene."

For Arbeiderpartiet er et trygt skolemiljø ikke et tillegg til skolepolitikken; det er grunnmuren. Når elevene opplever skolemiljøet som trygt, påvirker det også læringsmiljøet. Derfor har vi gitt tilskudd til skolemiljøteam og har også satt av midler til beredskapsteam for å håndtere vold og kriminalitet.

Vi har endret loven slik at skoler nå må dele mer informasjon om elever ved skolebytte, slik at det blir lettere å ta imot elever med voldshistorikk og å ta vare på medelever og ansatte. Dette handler om å forebygge atferd som i vesentlig grad går ut over skolemiljøet eller arbeidsmiljøet.

Vi har fjernet mobilen fra klasserommene og satt i gang en historisk satsing på lesing; vi har satt ned en lesekommisjon. Men mye gjenstår fortsatt. Arbeiderpartiet skal fortsette arbeidet mot mobbing og utenforskap og for mer læring i skolen.

Hans Jacob Huun Thomsen (V) [20:42:37]: Før valget i 2021 lovet Jonas Gahr Støre at klima og natur skulle være rammen for all politikk. Nå, over fem år senere, kan vi slå fast at klima og natur istedenfor har blitt rammet av all annen politikk. Vi skulle verne mer natur, men i stedet bygger vi ned tolv fotballbaner med natur hver eneste dag. Å bevare naturen er åpenbart ikke en prioritet for regjeringen. Det er, for å holde oss til fotballverdenen, ikke engang med i startoppstillingen over viktige ting.

Vi skulle nå klimamålene våre, men sannheten er at regjeringen har mistet kontrollen år etter år. Ikke ett substansielt nytt tiltak har kommet fra regjeringen på fem år, verken når det gjelder mer vern av natur eller reduserte klimagassutslipp. I stedet har vi en regjering som velger å overprøve Høyesterett når natur raseres, og som trenerer Stortingets vedtak om forbud mot nydyrking av myr. Nullutslippsbiler blir dyrere, mens utslipp blir billigere. Selv med en ny klimaminister fra miljøbevegelsen skal det letes etter mer olje i sårbare områder, stikk i strid med de faglige rådene hun selv en gang siterte.

Ofte kan vi gjøre klimapolitikk mer teknisk enn den trenger å være. Først og fremst handler det om mennesker, og denne sommeren har med all tydelighet vist at klimaendringene er her nå. Store deler av Europa har vært i brann eller vært rammet av tørke. Vi vet at høyere havnivåer, kraftigere hetebølger og hyppigere naturkatastrofer vil gjøre mange steder på kloden ubeboelige og tvinge millioner av mennesker på flukt. Men det vil også påvirke hverdagen vår.

Da Oslo arrangerte OL i 1952 var det 146 skidager i Nordmarka. I fjor var det 65, og når min generasjon skal lære våre barn å gå på ski, kan det være enda færre. Slik trenger det ikke å være, for vi har fortsatt en mulighet til å gjøre noe med det.

Tidsvinduet for å løse klimakrisen blir mindre for hver dag som går. Forskere advarer om vippepunkter. Dersom skaden først er gjort, er det ingen vei tilbake. Tenk på det litt som et smeltet glass: For øyeblikket er glasset varmt og kan fremdeles formes, men på et tidspunkt vil det stivne, og hvorvidt glasset blir pent, deformert eller knust, avhenger av hva vi gjør nå, mens det ennå er varmt.

Derfor holder det ikke med en regjering som lover mye og leverer lite. Hvert år regjeringen utsetter klimapolitikken, blir glasset litt kaldere og regningen til neste generasjon litt større. Den dyreste klimapolitikken er å la være å handle mens vi ennå kan. Glasset er heldigvis fortsatt varmt – spørsmålet nå er bare hva vi velger å forme det til.

Pål Morten Borgli (FrP) [20:45:46]: Norge er et fantastisk land på mange måter, men stadig flere opplever nå at det er blitt altfor dyrt å dekke de mest nødvendige hverdagsutgiftene. Det er dyrt å fylle tanken, det er dyrt med strøm, det har blitt veldig dyrt med mat, og de rød-grønne rentene har bitt seg fast for alvor og rammer for folk flest. For unge som vil kjøpe sin første bolig, blir inngangsbilletten stadig dyrere.

Hvorfor har det blitt så dyrt å få seg en bolig i Norge? Vi mangler jo ikke arealer eller kapital, og i hvert fall ikke entreprenører eller folk som ønsker å kjøpe seg en bolig. Problemet er at det tar altfor lang tid fra noen ønsker å bygge en bolig, til nøkkelen kan settes i døra. Først er det planlegging, så regulering, utredning, høring og behandling. Kanskje én innsigelse eller to. Så ny runder med nye krav, nye rapporter og nye gebyrer. Årene går, og kostnadene løper løpsk. Og hvem betaler til slutt? Det er boligkjøperen som må betale regningen.

Hvert nytt krav politikere og byråkrater innfører, havner til slutt på fakturaen til en familie eller en ung førstegangskjøper. Høye renter rammer boligprosjekter, og boliglånene blir samtidig dyrere. Regjeringen sier at vi trenger flere boliger, men de gjør det stadig dyrere og vanskeligere å bygge dem. Fremskrittspartiet mener vi må snu denne utvikling.

• Vi må få ned saksbehandlingstiden.

• Vi må begrense statlige innsigelser.

• Vi må utfordre unødvendige tekniske krav.

• Vi må kutte gebyrer, avgifter, eiendomsskatt og byråkrati.

• Staten må også slutte å blande seg opp i og detaljstyre kommuner som ønsker vekst og boligbygging.

Boligbygging handler ikke først og fremst om dokumenter, planer og paragrafer. Det handler faktisk om mennesker. Det handler om den unge elektrikeren som ønsker å få sin første leilighet, småbarnsfamilien som trenger et ekstra soverom og om vanlige folk som etter å ha betalt boliglån, strøm, mat og drivstoff gjerne skulle hatt noen kroner igjen på konto. Norge trenger ikke enda flere utredninger om hvorfor det er dyrt å bygge. Vi trenger politikere som tør å gjøre noe med det.

Det må bli billigere å leve, det må bli enklere å bygge, og det må gå raskere for folk å få oppleve å få bygget sin egen drømmebolig. Det burde være en selvfølge i dette rike landet.

Hashim Abdi (A) [20:48:48]: I Forsvaret sier de: «For alt vi har. Og alt vi er.» Det uttrykket summerer ganske godt opp hva vi er som nasjon og som land. Vi er en nasjon med små forskjeller mellom folk, et land der alle skal ha muligheten til å lykkes, uavhengig av hvor de kommer fra. Vi har en fellesskole og en velferdsstat. Vi har et samfunn der folk har tillit til hverandre, der foreldre og besteforeldre stiller opp på dugnad, der naboer hjelper hverandre, der kulturen er fri, og der pressen kan stille makten til ansvar.

Dette har ikke oppstått av seg selv. Det har aldri vært naturgitt at Norge skulle bli et land med små forskjeller og så høy tillit. Det er resultatet av politiske valg, av at kvinner og menn før oss bestemte seg for at rikdommen fra oljen ikke skulle tilfalle noen få, men brukes til å bygge et samfunn som skulle komme alle til gode. De hadde radikale ideer om fellesskolen, tanken om at alle barn, uansett hvem foreldrene deres er, eller hvor mye penger de har, skal ha de samme mulighetene for felles referanser, høyere utdanning, arbeidsliv, en jobb å gå til og en lønn å leve av. De bygde velferdsstaten, de kjempet fram et arbeidsliv der folk skulle ha en jobb å gå til og en lønn å leve av, og de gjorde det med en tankerekke om at de ikke bare skulle forvalte Norge, men at de skulle bygge Norge til et bedre land for de neste generasjonene.

På bakgrunn av dette løftet har regjeringen startet arbeidet med planen for Norge. Siden Arbeiderpartiet tok over, har 183 000 flere kommet i jobb, vi har styrket arbeidslinjen gjennom Ungdomsløftet, og vi styrker fellesskolen, bl.a. med nesten en halv milliard kroner i dette budsjettet til smågruppeundervisning. Det handler om å få flere folk inn i arbeidslivet, om å sørge for at flere barn lykkes på skolen, og om å sørge for at vi i framtiden har et samfunn med små forskjeller og høy tillit.

Alternativet til alt dette er en regjering ledet av Fremskrittspartiet. Det er et helt annet prosjekt, et helt annet Norge. Siden valget har FrP og resten av høyresiden fremmet forslag som vil svekke tryggheten til folk i arbeidslivet, svekke fellesskolen, svekke rettighetene til kvinner og svekke tryggheten til barn og unge på nett. Vi ser en politikk som stadig oftere handler om kulturkriger og om å skape konflikter mellom folk enn om reelle politiske debatter. Det er alt fra hva man skal kalle de forskjellige kjønnene – menn, kvinner og alt imellom –, til å si, som FrP-representant Erlend Wiborg i Nettavisen i dag, at rasisme ikke eksisterer, når kollegaene våre, som Marian Hussein, ikke klarer å stå i oppdraget på grunn av hets og trusler. Summa summarum er det et helt annet Norge.

Arbeiderpartiet vil alltid stå opp for et Norge med små forskjeller, med tillit mellom folk, der vi står opp for både kollegaen, alenemoren og industriarbeideren og skaper mindre forskjeller og en god fellesskole.

Finn Krokeide (FrP) [20:52:08]: Norsk politi er underfinansiert, og med det kraftig underdimensjonert for å håndtere det stadig mer komplekse og omfattende samfunnsoppdraget som politiet er gitt. Politiets fagforening bruker ordet krise når den omtaler tingenes tilstand i politiet, men denne virkelighetsbeskrivelsen fra dem med skoene på i politietaten avfeies blankt av den sittende regjering. Der tyr man heller til en tallakrobatikk hvor nominelle kroner anvendes, helt uten blygsel eller forbehold, for å fortelle en historie om en regjering som har stått for en storstilt satsing på politiet. Dette er en historiefortelling som overhodet ikke stemmer med virkelighetsbeskrivelsen politiet selv formidler. Det er også en historiefortelling som bygger på et premiss om at politietaten på et eller annet vis må være helt skjermet fra den pris- og lønnsveksten som resten av samfunnet har opplevd de siste fem årene.

Men realiteten etter fem år med Arbeiderpartiet i regjering er at vi har et politi i krise. I en situasjon med en økende samfunnstrussel fra organiserte kriminelle nettverk og en sikkerhetspolitisk situasjon som er den mest krevende siden andre verdenskrig, har den sittende regjeringen nærmest systematisk bygget ned politikapasitet. Fasiten etter fem år med Arbeiderpartiet i regjering er en nedgang i politidekningen i ti av tolv politidistrikt, og en fallende oppklaringsprosent som nå er på det laveste nivået siden slutten av 1990-tallet. Tallet på straffesaker som henlegges, øker, og antallet saker som er henlagt på grunn av manglende saksbehandlingskapasitet, er doblet siden 2021. Dette er realiteten etter fem års ledelse fra partiet som i fjor høst gikk til valg på slagordet trygg styring. Kreativ historiefortelling med bruk av nominelle kroner rokker ikke ved realitetene. Regjeringen har bygget ned politiet, som nå står i en alvorlig bemanningskrise. Det trengs en ny kurs i justispolitikken, en kurs som prioriterer tryggheten til innbyggerne i den krevende situasjonen vi står i, en kurs som ruster politiet for å løse det samfunnsoppdraget de er tildelt. Den kursendringen er Fremskrittspartiet en garantist for.

Jeg går så over til det løse forslaget fra Fremskrittspartiet om å avklare utvidelseskostnadene ved Vestoppland fengsel avdeling Valdres – forslag nr. 12. Det er behov for økt fengselskapasitet, og en utvidelse av kapasiteten på Slidreøya framstår som en fornuftig og effektiv bruk av offentlige ressurser. Med det tar jeg opp forslaget.

Marius Arion Nilsen (FrP) [20:55:14]: Rentekutt for alle eller skattekutt for de få var en stor del av Arbeiderpartiets valgkampbudsjett i fjor. Stemte man bare Arbeiderpartiet, ville rentekutt være garantert. Fasiten etter fem år med Støre-regjeringen er renteøkninger for alle og skattekutt for ingen.

Regjeringen sa i trontalen at trygghet for økonomien utfordres når uro ute gjør hverdagen dyrere hjemme. Dette er riktig, men problemet er at situasjonen forverres betraktelig av at regjeringen selv er årsaken til uroen hjemme. De siste fem årene har man sett en rekke skatte- og avgiftsøkninger, noen av dem med tilbakevirkende kraft. For regjeringen og LO skulle ta de rike, og det har de levert på til gagns. Konsekvensen er både hjerneflukt og kapitalflukt, der diskrimineringen av norsk eierskap har økt kraftig, så kraftig at mange har måttet flytte fra landet for å gi selskapene like konkurransevilkår. Når man spør hvorfor den skatteivrige regjeringen ikke innfører formuesskatt på utenlandsk eierskap, så er svaret at det ville være diskriminering, noe som regjeringen tydeligvis kun reserverer for norske eiere og norskeide selskaper.

Stadig høyere CO₂-avgift på det meste, derimot, kommer like presist som et sveitsisk urverk, og med dagens drivstoffpriser på rundt 30 kr literen går hele 13–15 kr direkte til statskassen i form av CO₂-avgifter, veibruksavgift og moms. Arbeiderparti-regjeringen har vedtatt en ytterligere dobling av CO₂-avgiften på drivstoff fram mot 2035, med de negative konsekvensene det vil ha.

Regjeringen gjentar gang på gang mantraet om trygg styring for økonomien, men politikken som føres, resulterer i økte kostnader for både folk og næringsliv, med taktfaste større innbetalinger til staten. Samtidig som regjeringen skjerper krav, skatter og avgifter, må stadig større deler av norsk næringsliv subsidieres, det som på regjeringsspråket kalles aktiv næringspolitikk, hvor milliardene sitter løst. Det har noe å si hvilken politikk som føres, hvor mye penger man bruker over statsbudsjettet, og ikke minst hva pengene brukes til. De samlede offentlige utgiftene har økt med hele 681 mrd. kr fra 2021 til 2025, til rundt 2 684 mrd. kr. Dette påvirker selvfølgelig rentedannelsen. Staten blir stadig rikere og regjeringen stadig mer kreativ hva gjelder nye metoder for skattlegging, mens den offentlige pengebruken vokser kraftig.

Vi i Fremskrittspartiet ønsker å bremse utgiftsveksten. Vi ønsker å kutte i byråkrati og sløsing samtidig som vi lar folk og bedrifter få økt økonomisk handlefrihet og beholde mer av egne penger, gjennom kraftige skatte- og avgiftskutt som virkelig monner. Vi har tro på næringslivets kreativitet og skaperkraft med riktige rammevilkår, hvor norsk eierskap og suksess heies fram. FrP vil stoppe kostbare klimakrav og symbolpolitikk, kutte sløsingen med selektive næringssubsidier og fjerne unødvendige reguleringer som svekker Norges konkurransekraft. Slik ønsker vi å tilrettelegge for bedre kjøpekraft og en vekstkraftig økonomi for framtiden.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [20:58:38]: KI endrer ikke bare hvordan vi jobber, lærer og kommuniserer. Den endrer hvem som vet mest om oss. KI flytter makt – over å vite hvem som eier dataene våre, og hvor grensen går for privatlivet vårt. KI er en «gamechanger» for livene og personvernet vårt.

Kunstig intelligens handler først og fremst ikke bare om teknologi, det handler i veldig stor grad om makt som forflyttes fra enkeltpersoner til teknologiselskaper. Vi står nå midt i en teknologisk omveltning som allerede påvirker hvordan informasjonen spres, hvordan beslutningene våre tas, og hvem som får innflytelse i samfunnet. Derfor handler diskusjonen om kunstig intelligens i bunn og grunn om noe langt større enn nye produkter og nye tjenester. Den handler om hvem som setter grensene når teknologi griper inn i grunnleggende friheter.

KI-briller og annen kroppsbåren teknologi representerer noe helt nytt. For første gang kombineres kunstig intelligens, kameraer, mikrofoner og sensorer i produkter som knapt er synlige for omgivelsene. Teknologien kan følge oss overalt, samle informasjon kontinuerlig og gjøre skjult registrering av mennesker enklere enn noen gang tidligere. Konsekvensene handler ikke bare om personvern og overvåking, de handler om frihet – frihet til å bevege seg i det offentlige rom og oppsøke tjenester uten å måtte vurdere om noen rundt deg faktisk filmer deg og samler inn data om deg. SV er tydelig på at et demokratisk samfunn forutsetter at mennesker kan leve store deler av livet sitt uten å føle seg overvåket.

Det er bra at regjeringen i dag har varslet at de har snudd i spørsmålet om KI-briller, men der vi trenger en helomvending, får vi med regjeringens forslag bare en halvveis løsning. Forslaget går ikke langt nok og risikerer å skape et uoversiktlig lappeteppe av regler med store hull, hvor ulike regler med forbud gjelder ulike steder. Å forby disse KI-brillene og annen teknologi stykkevis og delt skaper helt nye problemer. Må man ta av seg brillene når man går inn i en park? Hvem skal påse at det skjer? Regjeringen sier heller ikke noe om arbeidslivet og bruken på arbeidsplasser. Løsningen er derfor et helhetlig forslag, og SV har i dag fremmet et representantforslag om midlertidig salgs- og bruksforbud fram til en permanent regulering er på plass. Jeg håper at regjeringen vil følge opp vårt forslag.

Tom Staahle (FrP) [21:02:00]: Representanter for regjeringen og Arbeiderpartiet er til stadighet ute og forteller oss at innbyggere og næringsliv har det bedre enn noen gang, og at folk har fått bedre råd. Statsministeren, og særlig finansministeren, gjentar dette nærmest på inn- og utpust. Men kan vi akseptere denne påstanden sånn uten videre? Mitt svar er nei, for det avgjørende spørsmålet er ikke hva regjeringen mener at folk har fått i bedre råd. Det avgjørende er hva folk selv sitter igjen med når regningene er betalt.

De siste årene har vært krevende for mange husholdninger. Prisene har økt kraftig. Rentene har gått opp. Mat, strøm, transport og andre nødvendighetsvarer har blitt dyrere. SSBs tall viser at en heltidsansatt gjennom 2025 hadde en median månedslønn på rundt 56 000 kr–57 000 kr, noe som tilsvarer i underkant av 700 000 kr i året. Regjeringen peker på at lønningene i 2025 økte mer enn prisene, og at kjøpekraften dermed begynte å hente seg inn igjen. Ja, isolert sett er det riktig, men det er ikke hele bildet, for det er stor forskjell på at lønnen øker, og at mennesker faktisk får større økonomisk handlefrihet. Det som betyr noe for folk flest, er hva de sitter igjen med etter at skatt, avgifter, renter, strøm, mat og transport er betalt. Det er den virkeligheten folk lever i. I 2022 og 2023 falt kjøpekraften. Det skjedde på Arbeiderpartiets vakt. I 2024 og 2025 fikk vi en bedring, men samtidig har regjeringen økt dette og innført nye avgifter som treffer folks hverdagsforbruk – hver dag, hele året. Derfor er ikke en nominell lønnsøkning det samme som økt økonomisk frihet. Det hjelper lite at tallet på lønnsslippen blir større, hvis staten samtidig gjør hverdagen dyrere. Når SSB viser at disponibel realinntekt per innbygger i 2025 var omtrent tilbake på nivået fra 2021, blir det vanskelig å forstå regjeringens budskap om at folk har fått bedre råd, som om dette skulle være en ny økonomisk virkelighet.

Venstresiden forsøker ofte å framstille politikk som et valg mellom en ansvarlig venstreside og en uansvarlig høyreside. Det er et forsøk på å endre premissene for debatten. Jeg mener det virkelige valget er et annet: Skal staten få stadig mer kontroll over folks økonomi, eller skal folk få beholde mer av de pengene de selv har tjent? For Fremskrittspartiet handler dette om individets frihet, om verdiskaping og om trygghet for den enkelte. Vi mener folk selv er best egnet til å bestemme over egen økonomi, egne valg og eget liv. Derfor vil Fremskrittspartiet redusere skatter og avgifter, kutte unødvendig offentlig pengebruk og sørge for at det lønner seg å arbeide, spare og investere. For oss er ikke målet at staten skal ha mest mulig penger. Målet er at folk skal ha større økonomisk handlefrihet, for den viktigste økonomiske friheten er ikke hvor mye staten kan bruke, det er hvor mye den enkelte får beholde.

Farukh Qureshi (A) [21:05:07]: Ungdomskriminalitet skaper utrygghet for dem som rammes, for familiene og for lokalsamfunnet. Hver gang en ungdom begår kriminalitet eller rekrutteres inn i kriminalitet, har vi som samfunn tapt. Derfor, og i tråd med Arbeiderparti-regjeringens plan for Norge, gjør vi mer for å forebygge kriminalitet, gripe inn tidligere og stoppe rekrutteringen til kriminelle miljøer. Dette handler om trygghet, men det handler også om å gi barn og unge muligheten til å lykkes.

Forebygging og kriminalitetsbekjempelse er ikke bare en papirøvelse. I vår fikk jeg besøk av min tidligere kollega Ismail. Med seg hadde han en ungdom som han følger opp gjennom én-til-én-tiltak. Det er lett å snakke om ungdomskriminalitet i tall og statistikk, men dette handler om unge mennesker som står i fare for å havne i feil miljøer, og om voksne som møter dem før det er for sent. Ismail bygger tillit, setter grenser og stiller krav, og han gir seg ikke når det blir vanskelig. Ungdommen selv sa at tiltaket virket. Når jeg møter mennesker som Ismail, ser jeg faktisk hva som virker. Derfor styrker vi hurtigsporet, slik at reaksjonen kommer raskere. Vi styrker én-til-én-oppfølgingen for ungdom som er i ferd med å falle utenfor, og vi går hardere etter dem som rekrutterer barn og unge til kriminalitet. Kyniske bakmenn skal ansvarliggjøres. Og la det ikke være noen tvil: Kriminalitet skal ikke lønne seg. De siste seks månedene har politiet i Oslo øst registrert rundt 25 pst. færre unge gjengangere og rundt 25 pst. færre straffesaker. Det er oppløftende tall, og det viser at forebygging virker. Det er også vurderingen til politiet i Oslo øst. Forebygging virker best når den kombineres med målrettet kriminalitetsbekjempelse. Det er nettopp det som er linjen til Arbeiderpartiet.

Kriminaliteten har endret seg. Kripos advarer om at sosiale medier har blitt en viktig arena for rekruttering av barn og unge til kriminalitet. Da kan vi ikke sitte stille og håpe på at teknologiselskapene tar ansvar. Det er et ansvar vi må ta. Derfor vil Arbeiderpartiet innføre en 16-årsgrense for sosiale medier – men Fremskrittspartiet sier nei. Da blir det vanskelig å forstå hvordan de mener rekrutteringen skal stoppes. Hvis sosiale medier er en av de viktigste rekrutteringsarenaene for kriminelle miljøer, hvorfor vil ikke Fremskrittspartiet sette inn tiltak der rekrutteringen faktisk skjer?

Fremskrittspartiets svar er ofte lavere kriminell lavalder, strengere straffer og mer fengsel. Det kan høres tøft ut, men Arbeiderpartiets rettesnor er enkel: Vi skal gjennomføre tiltak som virker. Vårt mål er klart: færre ofre, færre unge som trekkes inn i kriminalitet, og tryggere lokalsamfunn. Fremskrittspartiet er opptatt av hva som høres tøft ut. Arbeiderpartiet er opptatt av hva som virker, for når en ungdom står på kanten av kriminalitet, handler det ikke om å vinne debatten, det handler om å vinne ungdommen tilbake.

Monica Molvær (H) [21:08:26]: I kveld har det vært vindkast på opp mot 38 meter i sekundet på Sunnmøre. Dagens fiskeflåte er bygd for å tåle hardt vær, men det var en annen virkelighet for dem som dro ut tidligere i åpne båter med familier som ventet hjemme. Det var ikke alle som kom hjem. Når en fisker mistet livet, var det ikke bare en familie som ble rammet. Det var et helt lokalsamfunn.

På Sunnmøre gikk fiskerne sammen om større båter. De delte risikoen og kunne reise til havs bedre rustet mot været. Slik var de med på å legge grunnlaget for dagens havgående fiskeflåte. Båtene ga oppdrag til verftene, fangsten ga arbeid på land, og fisken ble solgt ute i verden. I dag er fiskerinæringen livsnerven i mange lokalsamfunn langs kysten. Næringen skaper arbeidsplasser, eksportinntekter og verdier som bidrar til velferden vår. Men CO₂-avgiften gjør det dyrere å drive fra Norge. De får en særnorsk avgift som de utenlandske konkurrentene slipper. Det blir så dyrt å fylle drivstoff at mange heller seiler unødvendig langt til utlandet for å bunkre eller for å slippe unna avgiften. Den ekstra seilingen gir økte utslipp, og avgiften fungerer stikk i strid med hensikten. Det kan se bedre ut på Norges CO₂-regnskap, men klimaet blir ikke noe bedre av at utslippene øker og skyves over til det globale CO₂-regnskapet.

Samtidig mister norske havner inntekter, og leverandører mister oppdrag. Arbeidsplasser langs kysten kan settes i fare. Fiskeflåten ønsker selv ny teknologi og mindre utslipp, men langt der ute på havet finnes det ennå ikke gode nok alternativ som kan erstatte dagens løsninger.

Norsk næringsliv er i verdenstoppen når det gjelder grønn omstilling. For å utvikle ny teknologi må bedriftene ha evne til å kunne investere. I en urolig verden er en sterk norsk fiskeflåte som sikrer matforsyning og tilstedeværelse i havområder, også der russiske fartøy opererer, viktig for oss. Når vi svekker fiskeflåten, svekker vi også både beredskapen i nord og langs hele kysten. Noe av det viktigste vi kan gjøre når det er uro der ute, er å skape forutsigbarhet og ro her hjemme. Stortinget kan gi fiskerne den forutsigbarheten. Derfor fremmer Høyre og KrF forslag om varig fritak for CO₂-avgiften for fiskeflåten. Flertall for et slikt forslag kan bli en gledens dag for hele kysten, for fiskerne på sjøen, for dem som jobber på land, og for livsnerven i mange lokalsamfunn.

Marie Kristine Kroken (MDG) [21:11:19]: I trontalen blei det sagt at landet vårt bærast av sterke lokalsamfunn. Likevel er det mange som ikkje kjenner det heilt slik i møte med sterke økonomiske krefter. Dei opplever heller at kvalitetane i bygda deira ikkje blir tekne omsyn til, kvalitetar som gjerne gjorde at det var difor dei busette seg akkurat der. Turismen er for mange ei god kjelde til inntekt, men det er altså ikkje all turistnæring som er ei like god næring.

Dei siste åra har det skjedd ei stor auke i masseturismen, særleg innan cruise. I NRK kunne vi nyleg lese at cruisetrafikken dei siste åra slapp ut meir CO₂ enn alle innlandsflygingar. I rekordåret 2025 var det nær 4 000 anløp til norske hamnar – over 250 berre til Nordfjord. Så medan kommunane no har plikt til å redusere utslepp og rigge seg for klimaendringane, ønskjer andre å auke cruiseturismen, som t.d. Nordfjordeid. Der planlegg ein for endå ei kai berre fem minutt frå den eksisterande, midt i ei lita landbruksbygd med nokre hundre innbyggarar. Det er altså rovdrift på både naturen, fjorden og dei lokalsamfunna som blir overkøyrde og berre opplever kostnadene med svekka miljø og svekka bulyst.

Skal vi framleis ha dei sterkaste lokalsamfunna, må naturen og lokalbefolkninga, slike som dei som no sit på Løkjaneset og er redde for heimplassen sin og nærnaturen sin, vere med som premissleverandør frå starten av, og ikkje berre sjåast på som eit siste plagsamt hinder på vegen. Masseturismen må kontrollerast meir enn i dag og berekrafta må ikkje berre vere eit fyllord i ein plan, men noko som verkeleg løftar fram naturen og kulturverdiane der folk bur.

Levande og sterke lokalsamfunn med intakte økosystem for dei mange er viktigare enn endå meir profitt for dei få.

Rune Midtun (FrP) [21:14:03]: 130 000 boliger innen 2030 er et godt mål. Men et mål uten en politikk som gjør det mulig å nå, er ikke boligpolitikk. Det er ønsketenkning. Boliger bygges ikke fordi regjeringen setter seg et mål. De bygges når noen har råd til å bygge dem, og når vanlige mennesker har råd til å kjøpe dem. Akkurat der svikter regjeringen. Siden Støre-regjeringen tiltrådte, har antallet igangsettelsestillatelser falt kraftig. I FrPs representantforslag viste vi til en nedgang i tillatelser på 33 pst.

Man kan ikke vedta seg til 130 000 boliger samtidig som politikken gjør det dyrere, tregere og vanskeligere å bygge dem. Regjeringen har omsider begynt å erkjenne deler av problemet. Den arbeider nå med å forenkle tekniske krav til bl.a. dagslys, ventilasjon og radon – og det er bra. Men tempoet er for lavt. Vi kan ikke utrede oss til 2030.

FrP mener vi må gjøre tre ting. For det første må kostnadene ned. Vi må fjerne unødvendige særnorske krav og i større grad harmoniserer byggekravene med våre nordiske naboer. For det andre må tiden ned. Plan- og byggesaker kan ikke trekke ut år etter år. FrP vil ha bindende frister og som hovedregel maksimalt to års behandlingstid for reguleringsplaner. For det tredje må staten slippe kommunene mer fri. Vi vil redusere unødvendige statlige innsigelser, fjerne lokale tekniske særkrav og gi kommunene større råderett over egne arealer. For problemet er summen: Et krav stopper kanskje ikke et boligprosjekt. Et gebyr gjør det kanskje heller ikke, men summen av krav, gebyrer, rekkefølgebestemmelser, innsigelser og årelange prosesser kan være forskjellen mellom en bolig som blir bygget, og en bolig som aldri kommet lenger enn til tegnebrettet.

Jeg håper regjeringen når målet om 130 000 boliger, for dette handler ikke om hvem som får æren, Dette handler om unge som ønsker sitt første hjem, familier som trenger mer plass, og en byggenæring som trenger mer aktivitet. FrP kom i høst med konkrete forslag for å gjøre det raskere, enklere og billigere å bygge.

Min utfordring til regjeringen er derfor enkel: Se på forslagene og stem på de gode løsningene. For dette kan vi faktisk løse sammen. Boligkrisen løses ikke med flere mål og flere utredninger. Den løses med at vi bygger flere boliger.

Malin Bye Sørensen (A) [21:17:03]: KI-briller gir meg en ganske dårlig magefølelse. Vi kan ikke godta en situasjon hvor folk frykter skjulte opptak, hvor folk fritt fram kan ta bilde eller filme i barnehager eller på skoler. Bilder og videoer som deles mellom ungdom, er allerede en moderne metode for mobbing og utenforskap. Med KI-briller kan det bli enda enklere å gjøre skjulte opptak og enda vanskeligere å føle seg trygg. KI-briller fører med seg muligheter for farlig misbruk. Det kan vi ikke godta.

I møte med ny teknologi må poltikken og reguleringene våre henge med. Derfor er jeg glad for at regjeringen i dag tar grep og varsler at de vil komme med et forslag om midlertidig forbud mot KI-briller på utvalgte steder. Samtidig skal det jobbes med å utarbeide forslag til en varig, nasjonal regulering.

Jeg registrerer at det også foreligger en del forslag fra andre partier om å begrense KI-briller. Jeg er glad for at det er bred enighet om at vi trenger regulering av KI-briller, men jeg er skeptisk til inngangen om å starte med et forbud og så finne unntak for ulike formål.

Det reelle problemet med KI-brillene handler om potensialet for misbruk. Vi må ivareta personvernet og folks trygghet. Vi vet hva som er viktigst å ta tak i først, og da må vi starte her, heller enn å måtte fikse unntak for alle mulige bruksområder hvor teknologien kan være nyttig for folk. Hjelpemidler for personer med nedsatt syn kan være ett slikt område, men det kan også være andre formål hvor bruken av KI-briller kan være nyttig.

Samtidig må vi jobbe videre med å se på hvordan vi kan utforme den varige reguleringen. Jeg mener det er den beste måten å jobbe med dette på. Vi starter med det viktigste og jobber samtidig grundig med hvordan en varig løsning skal se ut.

For Arbeiderpartiet handler det ikke om å være mot en teknologi, men om å trygge hverdagen til folk. Da bør vi klart og målrettet ta grep der vi ser at problemene oppstår, i første runde ute i offentligheten og på steder der barn og unge oppholder seg.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [21:19:40]: Er det én ting jeg er lei av, er det politikere som resirkulerer de samme lovnadene om og om igjen uten å gjøre noe med alvor når de har makten. Dessverre er Arbeiderpartiet i klimapolitikken et trist eksempel på akkurat det. Allerede i 1974 sa Arbeiderpartiet: «Vern om natur og miljø må prege politikken på alle områder (…).

Siden har partiet gjentatt noenlunde det samme med ujevne mellomrom, f.eks. da Jonas Gahr Støre sa i 2021: «Klima og natur skal være en ramme rundt all politikk.»

Poenget mitt er at det har ikke manglet fine ord om klimaet i norsk politikk, men det har manglet politikere i regjering som vil følge opp de ordene med handling. Vi har visst om klimaendringene siden 1950-tallet, og Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet har et historisk ansvar for hvor lite som har skjedd i norsk klima- og miljøpolitikk. Men Arbeiderpartiet tar heller ikke ansvaret sitt alene i dag, og det ble godt demonstrert i trontalen. Klimaet ble nevnt i ett avsnitt:

«Norske klimagassutslipp går ned. De skal kuttes videre, og omstillingen skal skape nye arbeidsplasser og verdier.»

Det er vel og bra, men realiteten er selvfølgelig at norske klimagassutslipp går ned altfor lite og altfor sakte til at Norge skal kunne nå sine internasjonale klimaforpliktelser uten massive kvotekjøp. Regjeringen fortsetter å oppføre seg som om klimapolitikk fungerer som en slags meny hvor man kan velge seg ut en favoritt og se bort fra alt annet. Slik skal det ikke være. Dersom vi skal klare å nå klimamålene, trenger vi alle tiltak på bordet, og vi trenger dem fort – i transporten, i jordbruket, i industrien, i oljenæringen, i alle sektorer.

Ekstremværsommeren 2026 burde vært en øyeåpner for regjeringen og for alle partier i denne salen. Men regjeringen virker dessverre ikke å ha tatt inn over seg alvoret når FNs klimapanel sier at hvert eneste tonn CO₂ teller, og at alle klimagasser vi slipper ut, gjør verden farligere og mer uforutsigbar – heller ikke når FN sier at ekstremvarmen bare vil bli verre og verre så lenge menneskeheten brenner kull, olje og gass, og at alle land, også Norge, må omstille seg.

Dette er alvor. Å stanse klimakrisen er til syvende og sist en rettferdighetskamp. Jeg har så langt snakket om hvor mye det haster at regjeringen øker tempoet i klimapolitikken, men jeg kan heller ikke gå ned fra denne talerstolen uten å nevne Førdefjorden. I trontalen sier regjeringen at de skal «ta bedre vare på naturen hjemme». Vel, akkurat nå sitter det demonstranter fra Natur og Ungdom og fra resten av miljøbevegelsen i Vevring i Sogn og Fjordane og kjemper for noe så grunnleggende som at regjeringen skal lytte til landets høyeste domstol og ta vare på naturen og fjordene våre. Det henger ikke på greip. Regjeringen viser at de mangler grunnleggende respekt både for naturen og dessverre også for Høyesterett i saken om Førdefjorden når de tillater fortsatt dumping etter en slående dom som slår fast at det er ulovlig. Til demonstrantene vil jeg si: MDG og jeg heier på dere.

Stian Storbukås (FrP) [21:22:58]: Da jeg holdt mitt første innlegg i trontaledebatten for et år siden, var det i kjølvannet av bl.a. granatkasting og andre grove hendelser i både hovedstaden og landet for øvrig. Et år senere legger regjeringen fram en trontale hvor samtlige hovedavsnitt innledes med ordet trygghet. Det klinger jo bra, men hvordan står det egentlig til med tryggheten etter enda et år med rød-grønt styre i Norge?

Mens Sverige har satt et mål på tre politi per tusen innbyggere, ligger Norge under med to politi per tusen innbyggere og står faktisk i en bemanningskrise. I sommer måtte Forsvaret gjøre politiets vakttjenester. Ti av tolv politidistrikter har fått redusert bemanning. Hverdagskriminalitet kan pågå nesten uten konsekvenser, ungdomskriminaliteten har økt, og omfanget har blitt grovere. Da hjelper det fint lite å holde trontaler hvor man bruker begrepet trygghet for barn.

Trygghet handler ikke bare om å få styrket et sulteforet politi. Forrige fredag kunne vi alle i denne sal høre vår nye konge ytre: «Vi står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig.» Det er ganske alvorlige og tunge ord, som jeg er redd mange faktisk ikke klarer å ta innover seg. Hybridkrigen er allerede her.

Blekket på trontalen har kanskje ikke tørket ennå, men det har det definitivt på totalberedskapsmeldingen. Nok en gang skal det snakkes om kommende planer og sivil beredskap, uten at regjeringen legger fram noe konkret. Samtidig nærmer vi oss fem år med russisk invasjonskrig i Ukraina – fem år! Tvert imot har vi faktisk opplevd at regjeringen har vært ute og skrudd ned ambisjonene for landets beredskap.

Norge ligger som kjent på jumboplass når det gjelder dekningsgrad for tilfluktsrom. Regjeringen har vært ute og sagt at vi skal få tilfluktssteder, dekningsrom og sågar parkeringskjellere som løsninger på denne mangelen. Dette er b- og c-løsninger som ikke er i nærheten av å tilby det et tilfluktsrom skal tilby av trygghet for folk.

Det kan dessverre virke som regjeringen fremdeles tror vi har god tid på å styrke Norges beredskap, men igjen: Hybridkrigen er allerede her.

Morten Sandanger (A) [21:26:05]: Et år har gått siden jeg sto her for første gang, og Arbeiderpartiet har nå styrt landet i fem år. Det siste året har Arbeiderpartiet jobbet kontinuerlig med Regjeringens plan for Norge, som skal gi trygghet og stabilitet i en urolig tid. Mens andre partier lover titalls milliarder i valgløfter uten inndekning eller skal bruke mer oljepenger, ligger prinsippene om trygg økonomisk styring til grunn for Arbeiderpartiets politikk.

Det betyr noe hvem som styrer, og slik verden ser ut i dag, er jeg glad for at statsministeren heter Jonas Gahr Støre og ikke Sylvi Listhaug. Jeg er glad for at vi fortsatt har fokus på å utvikle, ikke avvikle norsk olje- og gassvirksomhet. Jeg er glad for at vi har fått 183 000 flere i jobb. Det har blitt innført skattekutt på vanlige inntekter, makspris i barnehage og norgespris på strøm. Dette er politikk som utgjør en forskjell i hverdagen.

Det har nå vært tre mørkeblå år siden kommunevalget i 2023, hvor høyresiden gjorde et brakvalg og vant mange av de største kommunene. Jeg var interessert i å høre med noen av kommunene i Rogaland om hvordan det har gått de siste årene med Høyre og FrP. Er de egentlig styringsdyktige partier? Svaret er vel ganske enkelt nei.

Jeg tenker vi begynner i Sandnes, det noen ville kalt Norges fineste kommune. Der er det massive kutt i boligsosial handlingsplan, hvor 89 husstander nå står på venteliste. Partiene som styrer, snakker varmt om forebygging i skolen, men er ikke villig til å bruke én krone på miljøvaktmestere. Sandnes var kjent som en velstyrt kommune. Det var en kommune hvor til og med Arbeiderpartiet og FrP kunne samarbeide. Nå er den kjent for mer dramatikk og dolking i ryggen enn i Paradise Hotel. Sirkus Sandnes blir det kalt: utmeldinger, avtalebrudd, kasting av ordførerkandidater, eksklusjoner og ingen styringsdyktige flertall.

Tro det eller ei, Høyre og FrP klarte å finne sammen i år, for å få gjennomslag for – i hermetegn – en stor og viktig sak. De har nå klart å fjerne benken de rusavhengige i sentrum oppholdt seg på. Dette var nok toppen av den smålige og usosiale politikken som føres av høyresiden.

Hvis vi ser videre til Haugesund, er historien den samme. Der har høyresiden kuttet nesten en million til biblioteker, som er en viktig møteplass for byen. Det legges ned fritidsklubber for barn og unge, i en tid hvor utenforskap og ungdomskriminalitet er et økende problem.

Sist, men ikke minst har vi Stavanger. Der er det virkelig tydelig at Høyre-ordføreren prioriterer skattekutt som fører til velferdskutt. Mens de gir skattekutt til dem med størst bolig, vil Arbeiderpartiet verne om dagsenterplasser, sykehjemsplasser og opprusting av skoler og barnehager.

Jeg gleder meg til kommunevalget neste år. Da skal forhåpentligvis flere av kommunene i Rogaland få trygg styring, stabilitet, ro, noen voksne i rommet og en ordfører som går med Arbeiderparti-pin på brystet, og ikke fører en mørkeblå og usosial politikk.

Rune Bakervik (A) [21:29:09]: I den svært alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen vi befinner oss i, er det en stor styrke for landet vårt at vi har klart å samle oss om forsvarsløftet, at vi på tvers er enige om at Norge skal ha et sterkt forsvar, bedre beredskap og evne til å beskytte landet vårt. Men jeg mener vi også må stille oss et annet spørsmål: Hva er det egentlig vi skal forsvare? Vi forsvarer jo ikke bare territoriet vårt. Nei, vi forsvarer en måte å leve på. Vi forsvarer demokratiet vårt, friheten vår, et samfunn med små forskjeller og sterke fellesskap, et land hvor vi har høy tillit til institusjonene våre, men også til hverandre. Akkurat den tilliten er en av Norges aller viktigste styrker. Men den kommer ikke av seg selv. Vi vet at det finnes land og grupper som ønsker å svekke denne tilliten.

IMDis ferske integreringsrapport viser noe vi bør ta på alvor. For tredje år på rad har andelen som har positive holdninger til innvandrere, gått ned. Fortsatt er et flertall positive, men utviklingen går altså feil vei. Dette bør bekymre oss, for i en urolig tid trenger Norge mer tillit, ikke mindre, mer fellesskap, ikke mer mistenksomhet, flere som opplever at de hører til, ikke flere som opplever at de står utenfor og blir uglesett. Derfor mener jeg at dette også handler om sikkerhet. Ja, vi skal stille krav til alle som vil være en del av det norske samfunnet, men vi som utgjør majoriteten, har også et større ansvar. Vi må møte mennesker med tillit, og annerledeshet kan ikke i seg selv være grunn til mistenksomhet. Vi må aldri akseptere at mennesker som vil være en del av fellesskapet, skyves ut av det.

Akkurat her går det en viktig skillelinje i norsk politikk. Når Fremskrittspartiet igjen og igjen spiller på frykt, mistenkeliggjøring og forskjellene mellom dem og oss, gjør de Norge en bjørnetjeneste. Trygghet skapes ikke ved å gjøre naboen din mer redd for naboen sin. Trygghet skapes når mennesker stoler på hverandre, når vi stiller opp for hverandre, når flere kommer innenfor og færre faller utenfor.

Vi skal bruke store ressurser på fregatter, ubåter, luftvern og soldater, men forsvarsvilje handler til syvende og sist om hvorvidt vi opplever at vi har noe sammen som er verdt å forsvare, et samfunn preget av tillit, frihet og fellesskap. Det er dette forsvarsløftet skal beskytte.

Isak Veierud Busch (A) [21:32:23]: At det er mulig å leve gode liv både i Randaberg, på Røst og på Røros er ikke tilfeldig. Det er et resultat av villet politikk og at vi som samfunn har prioritert på en måte som gjør det praktisk mulig å leve i distriktene – også de gangene det ikke har vært såkalt samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det har vi gjort fordi vi vet at landet vårt blir sterkere og samfunnet vårt bedre av at folk kan leve livene sine der de vil.

I ei tid der beredskap er et gjennomgående tema i det aller meste vi snakker om, mener jeg at noe av det som gir den beste beredskapen, er at vi faktisk bor spredt, med tilstedeværelse i hele landet, og på de stedene der ressursene faktisk finnes.

Regjeringen har varslet en taktomdreining for utbygging av kraft og nett, og det er viktig og riktig. Det gir håp om nye etableringer og utvidelser i både nåtidens og framtidens industri. Det gir trygghet og optimisme for dem som vil skape seg en framtid i distriktene. Tilgang på nok og rimelig kraft er helt avgjørende for verdiskapingen i hele landet vårt.

At Stortinget fører en aktiv distriktspolitikk betyr noe. Samtidig vil jeg advare mot noe jeg mener å ha observert gjennom mitt første år som representant. Jeg mener å se urovekkende mye av det jeg anser som en stakkarsliggjøring av folk som bor i distriktene, fra denne talerstolen. Det er ikke synd på oss som bor utenfor Ring 3. Det irriterer meg grenseløst at når distriktspolitikk er på agendaen i denne salen, snakkes det fra flere partier på en måte som at folk i distriktene nærmest er passive mottakere av almisser, og at distriktspolitikk er noe vi holder på med for å være snille med dem som bor på bygda.

Folkene på min hjemplass er arbeidsfolk, verdiskapere, gründere, bønder, kulturutøvere osv. Det er solide folk, av ulikt format og med ulike interesser, men de er opptatt av å bygge seg et godt liv der de ønsker. De er ikke opptatt av veldedighet fra rikspolitikere, men de vil bli møtt med respekt og forventer å få de samme mulighetene til å leve gode liv som alle andre.

Nettopp derfor er det noen ganger riktig å prioritere tiltak som ikke nødvendigvis går i pluss i et regneark, men som gir folk i Norge mulighet til å leve gode liv der de ønsker. Det har Arbeiderpartiet gjort før, vi gjør det nå, og vi kommer til å gjøre det framover også. For vi vet at Norge og fellesskapet blir bedre når by og land går hand i hand.

Anette Carnarius Elseth (FrP) [21:35:24]: I trontalen sier regjeringen at de vil styrke innsatsen mot kriminelle nettverk som rekrutterer barn og unge. Det er positivt, og FrP vil selvsagt støtte tiltak som faktisk bidrar til å stanse slik rekruttering. Men det er også en erkjennelse, og det er vanskelig å forstå hvorfor det har tatt regjeringen over fem år å innse alvoret. I hele Norge møter politiet et stadig mer krevende kriminalitetsbilde. Med manglende ressurser må politiet prioritere altfor hardt. Da jeg startet som politi ved GDE Romerike for over 25 år siden, var vi like mange operative tjenestemenn i gata som i dag, til tross for at innbyggertallet nesten har doblet seg, og at kriminaliteten både har økt og blitt mer kompleks. Nå har GDE Romerike fått beskjed om å kutte i de stillingene.

Trygghet skapes ikke gjennom festtaler og fine ord. Trygghet skapes når politiet faktisk har kapasitet til å komme når politiet og folk trenger dem. Denne kapasiteten må regjeringen levere på. Datasystemet politiet bruker i det daglige, ble opprettet samme år som OL på Lillehammer. Nå er det behov for teknologisk nødhjelp, men teknologiske prioriteringer betyr ikke at vi må akseptere mindre trygghet.

Norge trenger flere politifolk, bedre verktøy og tydeligere reaksjoner. FrP har et langsiktig mål om tre politifolk per tusen innbyggere. Politiet skal håndtere alvorlig kriminalitet og gjengkriminalitet, men også den såkalte hverdagskriminaliteten. Innbrudd, tyverier, vold og skadeverk er ikke hverdagslig for den som blir utsatt – og det må det heller ikke bli. Når folk opplever at det ikke nytter å anmelde, eller at politiet ikke har kapasitet til å følge opp, svekkes tilliten. I verste fall oppstår det et tomrom hvor mennesker begynner å ivareta tryggheten selv.

Samfunnet skal forebygge og hjelpe unge ut av kriminalitet, men også sette tydelige grenser og sørge for at kriminalitet får reelle konsekvenser. Politiet trenger mer kraft, og det norske folk trenger mer trygghet. Jeg håper denne typen trygghet også kan bli viktigere for regjeringen.

Kristine Løfshus Solli (A) [21:38:36]: Jeg kommer fra Orkland kommune, hvor vi er så heldige å ha Orkla, en av de fremste lakseelvene i landet. Villaksen er en viktig tradisjon for mange, og når de første fiskestengene bæres ned mot elven, er det for meg et sikkert tegn på at sommeren er i gang. Hit kommer mennesker fra hele verden for å prøve fiskelykken, og mange reiser hjem med gode historier, en fin naturopplevelse og et ønske om å komme tilbake. Villaksen betyr mye for oss som bor langs en lakseelv eller langs kysten, for kultur og tradisjon, men også som et grunnlag for arbeidsplasser.

Dessverre er det nå usikkerhet knyttet til villaksens fremtid. Laksebestandene er under press. Lakselus, sykdommer, klimaendringer og naturinngrep bidrar til å svekke villaksens levevilkår og truer bestandene langs kysten og i vassdragene. De siste årene er det registrert rekordlave antall villaks i elvene over hele landet, og den står i fare for å forsvinne. Sjøørreten og sjørøya er også utsatt.

For to år siden ble flere lakseelver helt stengt for fiske på grunn av dårlig innsig av laks. Orkla var en av dem. For grunneiere, lokalt reiseliv, lokale lag og foreninger fikk dette store konsekvenser. I sommer opplevde vi det samme igjen, i et forsøk på å opprettholde laksebestanden.

Stengingen av elvene er et tydelig signal om alvoret i situasjonen, men for å redde villaksen er vi nødt til å gjøre mer. Derfor er jeg glad for at regjeringen nå har startet arbeidet med en ny stortingsmelding om villaks, sjøørret og sjørøye. Vi trenger en helhetlig tilnærming som ser på alle påvirkningsfaktorene, og som setter inn de nødvendige tiltakene for å styrke bestandene. For Arbeiderpartiet handler dette om ansvarlig og langsiktig forvaltning.

Enkelte verdier kan ikke måles bare i kroner og øre. Villaksen er en del av vår felles naturarv, og det er viktigere enn noen gang at vi får til en styrket satsing for å bevare arten for fremtiden. Vi må sørge for at også fremtidige generasjoner får oppleve levende elver, sterke bestander og flere somre med villaks.

Kristoffer Sivertsen (FrP) [21:41:33]: Vi står overfor et gigantisk paradoks i norsk oljepolitikk. Norske jobber nedbemannes, norske verft står i krise, og leverandørselskaper som aldri har tapt en eneste krone, taper nå penger for første gang i manns minne. Samtidig har vi områder på sokkelen som i dag har store olje- og gassressurser, men hvor oljeselskapene ikke får lete og ikke får finne det neste Sverdrup, fordi oljepolitikken denne regjeringen fører, ikke tar innover seg hvor alvorlig situasjonen er i ferd med å bli.

Petroleumsmeldingen blir et være eller ikke være for norsk verftsindustri. Åpner vi ikke nok nye områder, men heller lar radikal klimapolitikk få sette premissene for Norges viktigste næring, har vi et utrolig stort problem – ikke bare i Norge, men også i Europa. Når Norge ikke åpner ressursene og bidrar til å styrke vår felles energisikkerhet, har vi et stort problem.

Det er omtrent 200 000 mennesker som har en jobb å gå til på grunn av oljenæringen. Av rundt 1 600 ansatte hos Aibel i Haugesund skal bare rundt 200 mennesker bli igjen de kommende årene. I Aker Solutions forsvinner det stillinger. Rosenberg verft i Stavanger er heller ikke noe unntak. Når jeg sier at det er verftskrise, sier jeg det fordi det er alvor nå.

Bakgrunnen for at vi står midt i en verftskrise, er at regjeringen har vært mer opptatt av å dele ut subsidier til ulønnsomme prosjekter enn å åpne opp nye områder for leting og legge gode rammevilkår som skal til for at det lønner seg å bygge ut flere prosjekter. Å tilfredsstille SV i regjering var ikke det smarteste dersom en er opptatt av oljejobber.

Fremskrittspartiet har sett alvoret i verftskrisen og har allerede foreslått en ny oljeaktivitetspakke. Hadde vi ikke gjort det sist gang, hadde ikke bare verftsnæringen allerede vært i en gigantisk krise, men Europa hadde stått i en enda mer brutal energikrise.

Europa står midt i den verste energikrisen på mange, mange år. På samme tid er det usikkerhet om en i det hele tatt skal bygge ut Wisting. Wisting er på mange måter lyset i tunnelen for verftsindustrien. Det løser langt ifra alle problemene, men det bidrar i hvert fall til å gi håp om at det kan komme større prosjekter i horisonten.

Jeg er alvorlig bekymret for hva som kommer denne gangen, når klimapartiene skal forhandle statsbudsjett sammen med Arbeiderpartiet. Den 26. konsesjonsrunden har blitt stanset flere ganger, oljeblokker har blitt trukket tilbake fra Barentshavet, avgifter har blitt økt, dyre krav ingen har spurt om, har blitt innført, og utvinning av havbunnsmineraler har blitt stoppet for andre gang.

Det er en grunn til at Arbeiderpartiet gang på gang må presisere at de skal utvikle, ikke avvikle. I trontalen sies det at aktiviteten på norsk sokkel skal utvikles videre, men hvordan kan den det, når dagens politikk i realiteten bygger ned produksjonen om bare noen år?

Fremskrittspartiet har foreslått å igangsette 26. konsesjonsrunde i år og åpne nye områder nå. Det skal vi foreslå igjen. Vi har ikke råd til at Vestlandet skal bli til Norges største Nav-kontor.

Anniken Refseth (A) [21:44:51]: Vi gleder oss over at stadig flere reiser med tog. Samtidig blir de reisende altfor ofte møtt av forsinkelser og innstillinger, og det er ikke bra nok for Arbeiderpartiet.

Et aktuelt eksempel er Vestfoldbanen. Der har vi sett innstillinger, materiellmangel og store utfordringer for de reisende. Samtidig har prosjektet ved Moss stasjon blitt både dyrere og mer komplisert enn planlagt, noe som bl.a. skyldes kvikkleireutfordringer og andre forhold vi ikke rår over.

FrP har svart ut at de vil løse dette med å etablere et nytt statlig selskap. Med andre ord vil de møte utfordringene på jernbanen med nok en omorganisering. For oss som har fulgt jernbanen over tid, er det vanskelig å komme utenom at mange av dagens utfordringer har sin bakgrunn i jernbanereformen de borgerlige innførte.

FrP skaper et inntrykk av at det bare er å sende prosjektene ut på anbud, så blir de både billigere og bedre. Slik fungerer ikke virkeligheten. Virkeligheten er at vi snakker om store landbaserte utbygginger som krever spesialisert kompetanse og et begrenset fagmiljø.

Arbeiderpartiet investerer i nytt togmateriell for å gi plass til flere reisende. Samtidig prioriterer vi vedlikehold for å sikre en mer robust og pålitelig infrastruktur. Videre har Arbeiderpartiet, sammen med våre budsjettpartnere, sørget for at Mantena, de som driver vedlikehold av togmateriell, forblir i det offentliges hender.

I påvente av ny rikstunnel sikrer vi nå et attraktivt og pålitelig tilbud ved å slå sammen Vy og Flytoget. Det skal sikre en større kapasitet for reisende til og fra jobb og skole – et godt tilbud for mange, ikke for de få. Slik utnytter vi infrastrukturen vår.

Nå kommer det 85 nye togsett i trafikk rundt omkring i landet. Mange har etterspurt både mer og nytt togmateriell, og vi håper at dette kan være starten på mange gode opplevelser for de reisende.

Det finnes ingen snarveier til en bedre jernbane. Den bygges med flere tog, bedre vedlikehold og langsiktige investeringer. Derfor velger Arbeiderpartiet å bruke ressursene på å forbedre jernbanen, ikke på enda en omorganisering.

Aleksander Stokkebø (H) [21:47:38]: Norsk olje og gass er vår viktigste næring. Den gir inntekter til velferden og er avgjørende for å frigjøre Europa fra russisk energi og skittent kull. Samtidig står vi ved et viktig veiskille, for uten nye funn vil aktiviteten falle bratt. Skal vi bevare verdiskapingen for morgendagen, må vi derfor ta kloke valg i dag.

Første bud må være forutsigbarhet. Det må bli slutt på at hver eneste budsjettforhandling på venstresiden skal sette rammevilkårene i spill. Det er likevel ikke nok. Vi må åpne nye områder for leting, korte ned tiden fra funn til produksjon og få flere selskaper inn på norsk sokkel. Derfor har Høyre fått gjennomslag for en ny petroleumsmelding, som skal stake ut den langsiktige kursen for vår største næring. Vi skal skrive de neste kapitlene i det norske oljeeventyret, og Høyre er klar til å føre pennen, for Norge skal fortsette å lete og levere.

Høyre jobber for lave strømpriser, ren kraft til industrien og kostnadseffektive utslippskutt. Skal vi få til det, trenger vi mer nett og kraft, som må brukes klokere. Men den nye kraften må du nesten være detektiv for å finne. For Arbeiderpartiet har bare gitt konsesjon til 0,8 terawattimer på fem år. Samtidig har de ingen plan for å håndtere den kraftige forbruksveksten eller å stille krav til datasentrene.

Regjeringens kraftregnestykke går ikke opp. Det styrer landet mot varig høye strømpriser, industrinedlegging og vanskeligere kår for landets mange småbedrifter. Dessuten kommer heller ikke kraften fram dit den trengs. Bare i Dalane går nå tilknytningskøen forbi år 2040. Når næringslivet settes på vent, er det tapte muligheter for landet. Det er derfor på høy tid å bygge ut strømnettet raskere, ta i bruk digital teknologi for å utnytte kapasiteten bedre og rydde opp i nettkøen.

La det ikke være tvil: Høyre er klar til å skrive de neste kapitlene i oljeeventyret og bidra til ren og rimelig kraft og en sterk økonomi.

Emma Berge Ness (Sp) [21:50:55]: For ein liten månad sidan kom dei siste PISA-resultata. Undersøkinga som kvart tredje år skal seie noko om kompetansen til 15-åringar, viste nok ein gong at resultata til norske elevar i både lesing og matematikk går nedover. Sidan har debatten gått, skyld blitt plassert og løysingar lanserte, òg her i salen i dag.

Elevane som var 15 år og gjekk i tiande klasse i fjor då PISA-undersøkinga blei gjennomført, begynte i 1. klasse hausten 2016. Då var Erna Solberg statsminister. Det var ho òg i 2017, i 2018, i 2019, i 2020 og i mesteparten av 2021, heilt til elevane var ferdige i 6. klasse.

Poenget er at resultata vi ser no, kjem av ei utvikling som har gått feil veg over lang tid. Det kan ikkje skyldast eitt enkelt parti åleine, og ansvaret for å snu utviklinga må vi ta i lag.

I trontalen blei det sagt at skulen skal tilbake til det viktigaste. Det meiner Senterpartiet er ei god tilnærming. Vi vil ha meir tid til lesing, rekning og skriving. Bøkene, som aldri skulle vore tekne ut i utgangspunktet, må tilbake. Vi må ha mindre skjermbruk, spesielt blant dei yngste elevane, og meir tillit til den viktigaste ressursen vi har i norske klasserom, nemleg lærarane.

På flyet hit i går sat eg ved sidan av ein lærar på vidaregåande skule som brukte flyturen på å rette norskoppgåver, som forresten var ein retorisk analyse av stortingspresidenten sin tale frå tidlegare i haust. Denne læraren kunne fortelje at vurdering av elevar er blitt vanskelegare, for no må ein skilje mellom kva som er elevane sitt eige arbeid, og kva som er generert av kunstig intelligens. Vi ser den same utfordringa med studentar under høgare utdanning.

Digitalisering er blitt ein trussel for læring på alle nivå, og vi har eit politisk ansvar for at verktøya som skulle hjelpe oss til å lære meir, ikkje endar opp med å gjere oss mindre i stand til å tenkje sjølve.

Til slutt må eg som representant frå Sogn og Fjordane og Sunnfjord seie at eg er glad for at Senterpartiet er ein del av fleirtalet som i morgon ser ut til å setje ein stoppar for at Hafstadfjelltunnelen blir sendt ut i endå ein ny runde med utgreiingar. Eg jobbar sjølv med utgreiingsarbeid. Det tek tid. No har folk og næringsliv venta lenge nok. Vi har stått i kø, venta på at vegen skal opne, og at bilbergarane skal kome. Vi har stått i kø og venta tolmodig på ein trygg, open veg med gul midtstripe. No er det E39 Sunnfjord og Hafstadfjelltunellen sin tur.

Agnes Nærland Viljugrein (A) [21:54:14]: Etter å ha hørt denne debatten i flere timer har jeg lyst til å avklare en ting for Høyre og FrP: Alle er enig i at det skal lønne seg å jobbe. For det lønner seg å jobbe. For alle de menneskene i samfunnet vårt som har mistet jobben, blitt syke eller er avhengig av en ytelse på Nav, er det én ting som er helt sikkert: Det har aldri vært lønnsomt å leve det livet de lever.

Derfor har et prinsipp alltid ligget fast for Arbeiderpartiet, og det har vi kjempet for siden vår begynnelse, nemlig at vi skal ha en velferdsstat som hjelper deg hvis du blir syk, ufør eller ramler utenfor – og det gjelder også for unge under 30 år. Når jeg hører FrP og Høyre si at ingen under 30 år skal få uføretrygd, lurer jeg på om de kan svare på: Tror de at noen blir friske av det? Trenger de å minnes om at det ikke er noen i dette landet som får en uføretrygd med mindre de har varig nedsatt arbeidsevne og har prøvd alt de kunne for å jobbe?

Nei, det siste unge trenger, er kuttene fra Fremskrittspartiet. Det de trenger, er det Arbeiderpartiet har levert i vår regjeringsperiode. Vi har innført en ungdomsgaranti i Nav, et eget ungdomsprogram, vi har satt i gang «Et enklere Nav», og vi oppretter fireårig lønnstilskudd. Og hva er resultatet? Jo, det virker. Hver eneste arbeidsdag i 2025 sørget ansatte i Nav for at 16 flere unge kom seg inn i arbeid eller utdanning. Det var 4 000 flere unge bare i fjor.

Jeg skulle ønske at Høyre og Fremskrittspartiet ville være med på dugnaden. Men hva ser vi på steder som hjemme hos meg, i Oslo? Jo, der finner vi 16 000 unge utenfor arbeid eller utdanning. 10 000 av dem får ingen ytelse fra Nav. Og forskjellene i byen er enorme. Mens tallet for Ullern er 14,7 pst., er vi oppe i hele 22 pst. på Søndre Nordstrand. I Groruddalen og Oslo sør er i snitt hver femte unge utenfor arbeid eller utdanning. Svaret til Oslos mørkeblå flertall er ikke krisepakker til ungdomsjobber eller tettere oppfølging. Nei, det er at de som bor på Bygdøy, i Holmenkollen og på Slemdal skal få millioner på konto i mindre eiendomsskatt, mens resten av Oslo står igjen som taperne. Av de 44 grunnkretsene hvor ingen betalte eiendomsskatt i Oslo, var alle unntatt en av dem på Oslo øst. Det er vi som taper på høyresidens politikk.

Vi trenger ikke FrP og Høyre som prioriterer de rikeste. Vi trenger dem som prioriterer velferdsstaten. Det Oslo og Norge trenger, er en Arbeiderparti-ledet regjering som sikrer nettopp trygghet for jobben, som faktisk vet hva som skal til for å få ungdom tilbake inn i arbeid og utdanning, og som vet hva det betyr å gi unge muligheter. Det er politikk som prioriterer trygghet for framtiden.

Lill Harriet Sandaune (FrP) [21:57:29]: I trontalen kunne vi høre regjeringen fortelle at «Skolen skal tilbake til det viktigste.» Det skal bli mer tid til lesing, skriving og regning. Det høres jo bra ut. Men samtidig proklamerer Arbeiderpartiet at fag skal fjernes, og at det skal bli mer lek i de første skoleårene, altså en skole som skal ligne mer på barnehagen. Hva slags vei er det egentlig regjeringen ønsker at norsk skole skal gå?

For FrP er svaret klart. Skolen skal først og fremst være en arena for læring. Elevene skal lære å lese, skrive og regne. De skal få solid faglig kunnskap, og de skal møte tydelige forventninger. Og ja, lek kan også være viktig for læringen.

Regjeringen sier også at trygghet for barn og unge krever at vi snur utviklingen i skolen og setter tydeligere rammer i en digital oppvekst. Men her må man passe på at man ikke kjører fra den ene grøfta til den andre grøfta. Digitale hjelpemidler kan gjøre skolen bedre. Digitale hjelpemidler kan gi elevene tilgang til kunnskap, tilpasse undervisningen og gi nye muligheter for læring, dersom det er en god og målrettet bruk. Vi trenger en skole som bruker teknologien der den gjør læringen bedre, men som samtidig sørger for at elevene får de grunnleggende ferdighetene de trenger.

Så sier regjeringen selv at konkurransen internasjonalt blir stadig hardere. Da må vi også vite hvordan det står til med norske elevers kunnskaper. Derfor er internasjonale undersøkelser viktige, og PISA-resultatene er nedslående. Norske elever ligger nå under OECD-gjennomsnittet i lesing, matematikk og naturfag. På ti år har andelen elever under mestringsnivå 2 økt fra 15 til 34 pst. i lesing, fra 14 til 38 pst. i matematikk og fra 19 til 29 pst. i naturfag. Det er alvorlig, og samtidig var over en av ti norske elever unntatt fra undersøkelsen.

Jeg merket meg at en av Arbeiderpartiets representanter her i dag hevdet at FrPs intensjon er å splitte fellesskolen. Der kan jeg forsikre om at Arbeiderpartiet greier utmerket godt selv. Nå trengs det løsninger fra FrP som ivaretar hver enkelt elev.

For oss i FrP er det viktig å ha tillit til dem som faktisk står i klasserommet. FrP vil derfor gi lærere og skoler større faglig autonomi, ikke innføre mer statlig styring og faste felles opplegg for alle skolene. Det er lærerne og skolene som kjenner elevene, fagmiljøene og de lokale forholdene best. De må få større handlingsrom til å velge metoder, organisering og alternative opplæringsarenaer ut fra hva som gir elevene best mulig læring.