Statsminister Jonas Gahr Støre [10:03:35]: Hva gjør Norge til Norge? For noen uker siden møtte jeg studenter ved Universitetet i Ottawa i Canada. Et spørsmål utenlandske studenter ofte stiller, er nettopp det: Hva er det som gjør Norge til det landet vi er? Mens mange venter at svaret handler om skisport, olje og velferd, starter jeg egentlig et annet sted, med selve samfunnslimet – den høye tilliten vi har til hverandre og til institusjonene våre.

Så kommer gjerne oppfølgingsspørsmålet: Hvordan har Norge klart å bygge en tillit som i verdenssammenheng er uvanlig sterk? Det gjelder de nordiske landene, men jeg representerer altså Norge. Jeg har respekt for at partiene i denne salen har ulike innganger til det svaret, men mitt svar er at tillit vokser når forskjellene er små og fordelingen er rettferdig. Det er en historisk lærdom. Det er når folk får velferd i verdensklasse tilbake for den skatten de betaler, og når hele Norge, hele laget, får ta del i den økonomiske utviklingen.

Det er det brede laget av befolkningen, i alle deler av landet, som er utgangspunktet for Regjeringens plan for Norge, som trontalen handler om. Vår plan er en annen enn Fremskrittspartiets, slik vi hørte det i debatten i går. Fremskrittspartiet vil bruke 60 ganger mer på å fjerne formuesskatten enn de bruker i sitt alternative budsjett på flere sykehjemsplasser, og 24 ganger mer i formuesskattekutt enn på styrket politibemanning. Det bygger ikke tillit å love noe de vet de ikke kan levere eller betale for, som å lokke med strømstøtte til bedriftene – som ville kostet mellom 30 og 40 mrd. kr – men bare sette av 2 mrd. kr til strømstøtte i eget budsjett.

Vi trenger trygg, rettferdig og ærlig styring, for krig, handelskonflikter og internasjonal uro slår nå inn i norske hjem og i norsk økonomi gjennom høyere priser på mat, energi og andre nødvendige varer. Derfor skal vi ha en pengebruk som ikke legger press på priser og renter. Derfor skal vi prioritere de største oppgavene først, og det er nå forsvar og sikkerhet, helse og eldreomsorg, oppvekst og skole. Framfor å bygge ned velferden, splitte den opp og drive privatisering for privatiseringens skyld, skal vi få mer ut av ressursene vi allerede bruker.

Dette er et taktskifte etter åtte år under Fremskrittspartiet og Høyre der folk knapt hadde reallønnsøkninger. Nå stiger lønningene klart mer enn prisene, for tredje år på rad. Det er et taktskifte etter åtte år der de med mest fikk enda mer. Vi kutter i stedet skatten for vanlige inntekter, senker terskelen inn i arbeid og styrker velferden for alle. Det er et taktskifte fra åtte år der noen av de vanligste regningene til folk økte år etter år. Vi har sammen med våre rød-grønne budsjettpartnere kuttet barnehageregningen, SFO-regningen, prisen på månedskortet og mange andre utgifter og innført strømstøtte og nå norgespris.

Viktigst: 183 000 flere har kommet i jobb siden 2021 – over 80 pst. ute i bedriftene. Veksten er klart høyere nå enn i årene før denne regjeringen. Nesten 6 av 10 av de mellom 15 og 24 år har nå en jobb. Går vi noen år tilbake, var tallet 5 av 10. Det er viktig – ikke minst fordi Norge står ved et vendepunkt. For første gang er det flere alderspensjonister enn barn i landet vårt. Det er gode nyheter at vi lever lenger, men det gir oss også en stor oppgave i å sikre trygghet og omsorg når vi får flere eldre og tilgangen på helsepersonell blir knappere.

Vi har forberedt oss på dette. Fastlegeordningen har gått fra krise, for lav bemanning – til den høyeste dekningen på seks år. Antallet som venter på behandling i sykehusene, er redusert med 59 000 gjennom Ventetidsløftet, takket være stor innsats fra våre dyktige ansatte i sykehusene. Samtidig viser demografien at vi må gjøre mer. De fleste eldre ønsker å bo hjemme så lenge de kan, og fra i høst kan eldre få inntil 75 000 kr for å gjøre boligen tryggere og bedre tilpasset. Når hjemmet ikke lenger er nok, skal tryggheten fortsatt være der. I år legger vi til rette for rundt 1 500 nye eller oppgraderte heldøgns omsorgsplasser.

Når det blir knappere på helsepersonell, må vi bruke folkene vi har, bedre og gjøre helseyrkene mer attraktive. Derfor har vi lagt fram Helsepersonellplan 2040, for flere hele og faste stillinger, bedre bruk av kompetansen og et tydelig nei til det som må være en usedvanlig dårlig rekrutteringsstrategi for helse og omsorg: mer midlertidighet og kutt i lønn og pensjon, slik Fremskrittspartiet legger opp til.

Vi må også organisere helse- og omsorgstjenestene bedre og være åpne for nye løsninger. Derfor skal vi gjennomføre en helsereform som får tjenestene fra kommuner og sykehus til å henge bedre sammen, og som gjør at helsepersonellet kan bruke mer tid på pasientene og kompetansen sin der den trengs mest. Dette handler til slutt om noe grunnleggende: at folk også i årene som kommer, skal kunne ha tillit til at fellesskapet er der med den beste tilgjengelige hjelpen, når de trenger den.

Et av årets høydepunkter – i de fleste familier, tror jeg – er skolestart, og den fikk jeg i år ta del i på Ullevål skole i Oslo. Det å se en forelder slippe en barnehånd og barnet rekke hånden til sin nye lærer er en av de sterkeste tillitserklæringene i det norske samfunnet. Den tilliten forplikter. PISA 2025 viser at Norge nå ligger under OECD-gjennomsnittet i lesing, matematikk og naturfag. I mange år løftet resultatene i norsk skole seg, men så snudde de i 2015, og pilene peker videre nedover. Det er dypt alvorlig. Senere denne måneden vil jeg holde en egen skolepolitisk redegjørelse her i Stortinget.

Retningen til regjeringen følger Plan for Norge: Skjermbruken skal ned. Mobiltelefonen er ute av undervisningen og skolehverdagen. Vi kjøper inn flere bøker og fysiske læremidler og styrker skolebibliotekene. Barn skal lære å forstå ny teknologi, men KI skal ikke bli en snarvei forbi læringen. Læreplanene skal bli tydeligere, og læremidlene skal få bedre kvalitet. De første skoleårene skal organiseres bedre rundt lesing, skriving og regning. Det er inngangen til alt. Flere elever skal få tett oppfølging, bl.a. gjennom smågruppeundervisning.

Etter besøket i Canada, som jeg nevnte innledningsvis, besøkte jeg en barneskole på Manhattan i New York sammen med New Yorks ordfører Zohran Mamdani. Han hadde allerede satt seg inn i det Norge gjør for å skjerme de yngste mot ukritisk bruk av kunstig intelligens, og ønsket å lære av våre erfaringer. New York går nå selv i retning av strengere grenser for KI og skjermbruk blant de yngste elevene. Dette er et tema over hele verden. Det er interessant at en av verdens største byer ser mot Norge når den skal finne ut hvordan skolen kan beskytte noe helt grunnleggende, nemlig barns evne til å lære, konsentrere seg, tenke og lese.

Midt i de store endringene skal vi samtidig ta vare på noe viktig: Sosial bakgrunn betyr mindre for skoleresultatene i Norge enn i de fleste andre land. Derfor sier Arbeiderpartiet nei til noen av de viktigste forslagene Fremskrittspartiet fremmer i skolepolitikken, som permanent nivådeling av elever og fri etableringsrett for private skoler. Nettopp denne formen for inndeling av mennesker kan ramme den tilliten – det samfunnslimet – som gjør Norge til Norge.

Under FNs generalforsamling brukte jeg mye tid på en teknologi som kan skape muligheter, men også utfordre tilliten. Kunstig intelligens kan bidra til forskningsgjennombrudd vi i dag bare aner rekkevidden av. Den kan bedre kreftbehandlingen, slik jeg nylig fikk se på St. Olavs hospital – kortere ventetid, mer presis behandling. Den kan gi et produktivitetsløft for norske bedrifter, og den kan fjerne tidstyver i offentlig sektor. Avtalen med de ansattes organisasjoner og arbeidstakerorganisasjonene forrige fredag om bruk av KI på arbeidsplassen er et viktig uttrykk for den norske modellen.

Nå skal Norge gripe mulighetene. Vi investerer 1,2 mrd. kr i seks nasjonale forskningssentre for kunstig intelligens. Vi bygger opp nasjonal regnekapasitet, og vi vil at norske forskningsmiljøer og bedrifter skal være med og utvikle den nye teknologien – ikke bare kjøpe den. Tillit til ny teknologi er imidlertid ingen selvfølge. De siste ukene har forskere og ledere i noen av verdens fremste KI-selskaper advart om at utviklingen av de mest avanserte modellene kan gå raskere enn vår evne til å forstå og kontrollere risikoen. Derfor tok jeg sammen med Finlands president initiativ til et internasjonalt opprop som samlet nærmere 30 ledere fra nord og sør. Der ber vi om følgende: De mest avanserte modellene må sikkerhetstestes før de slippes i markedet. Uavhengige fagfolk må kunne vurdere risikoen. Alvorlige sikkerhetshendelser må rapporteres, og mennesker må fortsatt ha kontroll over teknologien. Kunstig intelligens krever menneskelig intelligens som har kontroll.

Dette handler om mer enn KI. Norsk næringsliv står nå i flere store omstillinger samtidig: teknologi, klima og geopolitikk. Midt i denne uroen har norsk næringsliv de siste årene satt eksportrekord, sysselsettingsrekord og overskuddsrekord, men bedriftene møter mer usikkerhet rundt handel og toll og hardere internasjonal konkurranse. Da trenger de særlig to ting, for det første stabile rammer her hjemme. Derfor arbeider regjeringen for bred politisk enighet om en skattereform, for også mellom de politiske partiene og næringslivet er tillit en konkurransefordel i Norge. Derfor bygger vi ut mer kraft og mer nett raskere. Målet er å halvere tiden det tar å bygge ut strømnettet. Derfor skal vi gjøre det lettere for bedriftene å kutte utslipp og utvikle ny teknologi. Klimaomstillingen, som Fremskrittspartiet har brukt denne debatten til å latterliggjøre, skal ikke koste Norge arbeidsplasser. Den skal bidra til å kutte utslipp, skape jobber og styrke konkurransekraften. For det andre: Bedriftene trenger adgang til markedene der ute. Vi forhandler nye handelsavtaler med våre EFTA-partnere, og derfor slår vi ring om den aller viktigste, EØS-avtalen, og de 400 000 norske arbeidsplassene som kan knyttes til den avtalen.

Vi står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Norge vil også i 2027 støtte Ukraina med 85 mrd. kr – i tråd med den brede enigheten på Stortinget om Nansen-programmet. Vi bygger Forsvaret raskt opp igjen – i tråd med den brede enigheten i Stortinget om langtidsplanen for Forsvaret og godt koordinert med våre nordiske naboer og nære allierte i Europa.

NATO er rammen for vår sikkerhet, og vi knytter oss tettere til våre nordiske naboer og sentrale allierte som Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Polen, Nederland og Canada. Soldater, ubåter, fregatter og fly er viktig for sikkerheten, men trygghet avhenger også av at strømmen virker, at mobilnettet fungerer, og at veier, havner og jernbane kan brukes når samfunnet er under press.

I helgen møtte jeg landsmøtet i Røde Kors. Der understreket jeg at frivilligheten ikke er et tillegg til beredskapen vår – det er en del av grunnmuren. I totalberedskapsåret 2026 legger vi stor vekt på at vi finner anledning til å øve, ikke minst i regi av kommunene, som er pilaren i den lokale beredskapen. Regjeringen arbeider med første langtidsplan for sivil beredskap, med kraftforsyning, digital infrastruktur og transport som de første prioriterte områdene.

Et motstandsdyktig Norge bygges i hele Norge – av staten, i kommunene, i bedriftene, i frivilligheten, i levende lokalsamfunn, i norske familier og i alle hjem. Til syvende og sist bygger også beredskapen på tillit: at vi stiller opp for hverandre når det gjelder.

Avslutningsvis: Flere skal komme i jobb. Folk skal få bedre råd. Elevene skal lære mer. Helsehjelpen skal bli bedre og køene kortere, og Norge skal bli tryggere. Det er dette Regjeringens plan for Norge handler om. I januar vil regjeringen legge fram en oppdatert plan med nye tiltak og satsinger for året som kommer, og vi vil søke samarbeid med Stortinget om de store oppgavene. I en mer urolig tid skal Norge fortsatt være et land med høy tillit, små forskjeller og trygghet og muligheter for alle.

Kristine Løfshus Solli (A) [11:00:06]: Altfor mange mennesker i samfunnet vårt lever i frykt fordi de utsettes for vold i nære relasjoner – frykt for hva som skjer hvis de melder ifra, og frykt for ikke å bli trodd hvis de gjør det.

Dette året har jeg møtt flere sterke mennesker som har delt sine opplevelser med meg, og historiene har gjort et sterkt inntrykk på meg. Det er ikke bare på grunn av det de har blitt utsatt for, men fordi volden setter spor som følger dem lenge etter at overgrepene er over.

For Arbeiderpartiet er det en klar prioritet at alle mennesker skal kunne leve et fritt og trygt liv. Nettopp derfor har regjeringen styrket innsatsen på dette området betydelig de siste årene. I 2023 la regjeringen frem en opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner. Oppfølgingen av planen er allerede godt i gang. I 2025 kom også en handlingsplan mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold, med konkrete tiltak for å styrke rettsvernet for utsatte, gi målrettet informasjon om rettigheter og hjelpetilbud, samt utvikle ny kunnskap. I tillegg til det starter regjeringen nå arbeidet med en ny handlingsplan mot voldtekt, og det gjør vi for å sikre en mer målrettet innsats.

Volden kan ramme hvem som helst, men ansvaret ligger hos fellesskapet. Vi må bli enda bedre til å forebygge vold og overgrep, vi må fange opp signalene tidlig, og vi må hjelpe dem som ber om støtte. Det krever styrkede tjenester, bedre samarbeid mellom etater og et langsiktig holdningsarbeid for å skape et samfunn hvor volden aldri blir bortforklart, bagatellisert eller akseptert.

Vi vet at konsekvensene av vold strekker seg langt utover det enkelte mennesket. Volden setter dype spor. Mange mennesker som begår kriminalitet senere i livet, har selv vært utsatt for vold, overgrep eller omsorgssvikt i oppveksten. Når vi forebygger vold, forebygger vi også utenforskap, rusproblemer og kriminalitet. Alle som utsettes for vold, skal møte et samfunn som ser dem, som tror dem, og som stiller opp for dem. Nettopp derfor skal arbeidet mot vold i nære relasjoner fortsatt være en av Arbeiderpartiets absolutt viktigste oppgaver.

Helge André Njåstad (FrP) [11:03:09]: Eg skal snakka om det same som statsministeren: Framstegspartiet sin politikk.

Det å vera på lytteturné er nyttig, og det er mange i denne sal og i det politiske Noreg som har vore på lytteturné i sommar. Det har eg òg vore, og eg har merka meg ein ting. Det er at det er stor forskjell om ein lyttar i oslobobla, her i hovudstaden, eller om ein er ute langs kysten og lyttar til dei som lever livet sitt der.

Eg har vore mest på kysten og lytta i sommar. Eg har møtt fiskarar heime i min eigen heimkommune, Austevoll, og eg har vore i presidenten sin heimkommune, Øygarden. Der er meldingane frå fiskarane veldig klare. Dei skjønar ikkje logikken som blir bestemt her i hovudstaden når det gjeld CO₂-avgift på fiskeri, som er ei sak ein har diskutert i trontaledebatten. Fiskarane skjønar ikkje kvifor det skal vera slik at dersom ein tek seg ein tur til Bjørnøya eller Shetland og kjøper fish and chips, får ein ikkje avgift på bunkersen sin. Om ein ikkje gjer det slik, må ein betala CO₂-avgift og dyre drivstoffprisar. Det er ein logikk dei på kysten ikkje skjønar. Det er mogleg dei i oslobobla skjønar kvifor det skal vera slik. Det kan i alle fall ikkje vera grunna i klimaomsyn, for det blir langt meir utslepp om ein må ta seg ein tur til Shetland eller Bjørnøya og leggja til kai der for å få avgiftsfritak. Den logikken skjønar ikkje folk på kysten.

Eg har også vore i Nordland og besøkt fleire bedrifter der som er avhengige av drivstoff, og som driv med ulike transportoppdrag. Terje Romarheim er ein av næringsaktørane eg snakka med der, som var veldig tydeleg på at no er det alvor. Dei har det offentlege som oppdragsgjevar og driv med brøyting. Dei kan melda frå om at det offentlege er den kontraktparten det er vanskelegast å forhalda seg til, som er minst fleksibel til å leggja på eit dieseltillegg, og som stiller flest krav som er vanskelege å oppfylla. Det gjer at botnlinja kan bli ganske så dyster, og det er ikkje sikkert desse bedriftene vil klara seg om ein ikkje gjer noko med drivstoffprisane. Det er heller ikkje sånn at ein kan skifta til elektriske bilar som skal stå for brøytinga, for me veit jo alle at når snøen kjem, ønskjer me at brøytarane er på vegen og brøytar – ikkje at dei står i ladekø og ventar på å få lada bilane sine.

På Osterøy møtte eg leiaren for System Trafikk, Jørund Vevle, som var veldig tydeleg på at drivstoffprisane er tøffe om dagen, og at dei blir lagde på neste ledd. Dei driv med transport av tenester og varer. Det er feil, det som blir sagt i denne sal om at det berre er dei som køyrer diesel- og bensinbilar som får nytte av lågare drivstoffprisar. Det gjeld faktisk alle, for prisen på drivstoffet blir lagd på neste ledd. Difor er det veldig viktig at Stortinget seinare i dag stemmer for å fjerna drivstoffavgiftene. Eg håpar at fleire parti enn dei som har teke til orde for det, vil stemma for.

Isak Veierud Busch (A) [11:06:23]: Folk flest på denne jorden bor ikke i et liberalt demokrati som vårt eget. Faktisk blir det utrolig nok stadig færre av oss. Flere har gjennom denne debatten trukket fram samholdet vi har fått kjenne på, på godt og vondt, de siste månedene. Jeg tror alle kan være enige om at dette samholdet kjennes litt ekstra i hjertet, og at det er godt å kjenne på tilhørighet. Samtidig vet vi at Norge er under sterkt press fra krefter som ikke vil oss vel. De er både synlige og usynlige. Falske kontoer i sosiale medier som pisker opp misnøye og forsøker å plante konspirasjonsteorier og desinformasjon, har blitt en del av hverdagen for oss alle. De som står bak, vil oss ikke vel. Noen av dem har også et klart mål om å svekke oss som nasjon. De vet at splittelse og hat svekker oss, og de vet at nettopp mistillit er det liberale demokratiets kryptonitt.

Disse kreftene har fått fotfeste i kommentarfeltene, og det ser dessverre ut til at mange kjøper budskapet. Min frykt er at dette også skal få fotfeste på en bredere front, og, gud forby, at det også skal finne veien inn hit. Enhver uimotsagt konspirasjonsteori eller hatefull ytring er en legitimering av den. Den beste beredskapen vi har mot bevisst undergraving av demokratiet, som pågår mens vi sitter her, er oss selv, altså innbyggerne i Norge – at vi våger å ta til motmæle, at vi stiller noen litt kritiske spørsmål når den pussige onkelen slenger fram en påstand i et familieselskap, eller når kollegaen hevder at staten eller kommunen kun er ute etter å gjøre livet til folk så trasig som mulig.

Når mistenksomhet og konspirasjonstenkning får større plass i samfunnsdebatten, blir eksempelets makt desto viktigere. Vi som har plass her, må være bevisste på at den tonen vi setter, ofte blir tonen som sprer seg videre. Mer åpenhet og mer demokrati er et svar også i denne sammenhengen. En av Norges store styrker i en omskiftelig verden er tilliten mellom folk, tilliten til institusjonene og tilliten til forvaltningen. Og tillit er ferskvare. Beslutninger vi tar i denne salen, skal være åpne og ærlige. Forvaltningen må være så gjennomsiktig som mulig, og folk skal være trygge på at det ikke gjøres forskjell i Norge. Det er sånn vi bygger tillit, og det er sånn vi bygger fellesskap.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [11:09:16]: Det er lett å snakke om de store linjene i en trontaledebatt, men for folk flest blir politikken konkret der de bor – i barnehagen, på skolen, på sykehjemmet, på bussen og i spørsmålet om folk faktisk har råd til et sted å bo. Regjeringen sa i trontalen at Norge skal bæres av små forskjeller og sterke lokalsamfunn, og det er selvsagt SV enig i. Men sterke lokalsamfunn kommer ikke av seg selv, de er nødt til å bygges, og de må finansieres. Akkurat nå knaker det i grunnmuren i mange kommuner, og det er en ganske enkel sammenheng: Når utgiftene øker mer enn inntektene, må kommunene våre kutte, og når kommunene kutter, kutter de ikke i luft. De kutter i tjenester, i åpningstider, i bemanning, i forebygging, i tilbudene som gjør at folk kan leve trygge og gode liv. Og regningen for dårlig kommuneøkonomi forsvinner heller ikke. Den flyttes til folk som bor i kommunene.

I Sel kommune bor Einar og Else. På nyttårsaften har de vært gift i 74 år. Einar er 96, Elsa er 93. Nå bor Elsa på en demensavdeling på sykehjemmet, mens Einar bor flere kilometer unna. Det eneste han ønsker, er å kunne bo sammen med kona si, men det er ikke plass. Døtrene deres har fått spørsmål om hva foreldrene taper på dette. De svarte med ett ord: kjærligheten.

I trontalen sier regjeringen at det skal bygges flere sykehjemsplasser. Det er bra. Men sykehjemsplasser bygges ikke med formuleringer i trontalen. Kommunene må ha økonomi til å bygge, bemanne og drive dem. Kommunene kan prioritere, de kan effektivisere, og de kan omstille, men vi i denne salen kan ikke forvente at de skal trylle. Derfor er SV tydelig på at staten må ta et langt større ansvar for finansiering av velferd – for når kommuneøkonomien er trang, er det folk som betaler.

I hele landet finnes det folk som skaper arbeidsplasser, bygger bedrifter, produserer maten vår og får lokalsamfunn til å vokse. Det er her folk bygger livet sitt, skaper verdier og ser muligheter for framtiden. Da må politikken også gjøre det mulig å velge et liv i hele Norge. Det betyr en skole i nærheten, en barnehage med nok folk slik at toåringen har et fang å søke trøst i, en buss og en ferje som går, og et godt helsetilbud hvor ansatte har tid til å gi trygghet og omsorg når livet er på sitt mest sårbare.

SVs distriktspolitikk handler derfor ikke om å bevare bygdene som et museum. Den handler om å investere i framtiden – det er nettopp de sterke lokalsamfunnene. Politikk må handle om noe annet enn å forvalte det samfunnet vi har. Politikk må handle om å bygge det fellesskapet som sikrer små forskjeller.

Morten Wold (FrP) [11:12:40]: Som Fremskrittsparti-politiker har jeg alltid vært opptatt av samferdsel, av lukten av ny asfalt og av veiene, bruene og jernbanen som binder landet vårt sammen. Derfor blir jeg bekymret over signalene Arbeiderpartiet i regjering sender om samferdselspolitikken fremover. Det eneste de snakker om, er vedlikehold og drift. Mantraet synes å være: Vi skal bruke det vi har. Og det er viktig – vi skal ta vare på infrastrukturen vi allerede har, men vi kan ikke vedlikeholde oss til vekst og velferd. Det er heller ikke slik at Norge er et land som mangler penger – tvert imot. Derfor sier Fremskrittspartiet ja: Ja til å vedlikeholde, men også ja til å bygge. Vi skal bygge landet for fremtidige generasjoner.

Det finnes kanskje ikke noe bedre eksempel på et prosjekt for fremtiden enn Ringeriksbanen og E16 mellom Skaret og Hønefoss – fellesprosjektet FRE16. Ringeriksbanen vil kutte nær én time av reisetiden mellom Oslo og Bergen. Derfor kaller vi dette for Bergensbanens forkortelse, eller nye Bergensbanen. Den vil knytte Ringerike og Hallingdal tettere til osloregionen, og vil gi nye og store muligheter for et bo- og arbeidsmarked langs hele korridoren. Samtidig skal ny E16 gi en tryggere og mer effektiv hovedvei.

E16 mellom Skaret og Hønefoss er blitt kjent som Norges farligste vei, også kalt dødsveien. Da holder det ikke å si at vi skal vedlikeholde det vi har. Det er brukt mangfoldige milliarder av kroner på planlegging og tilrettelegging av dette fellesprosjektet. Det er gjort store investeringer allerede. Eiendommer er innløst, og folk har måttet flytte fra hus og hjem de var glade i. I Ringerike og Hole kommuner ligger store arealer fortsatt bundet opp i påvente av et tog som aldri kommer. Kommunene kan ikke utvikle disse områdene slik de ellers ville gjort, boliger kan ikke bygges, og folk står fast og kan ikke planlegge fremtiden sin. Alt dette fordi staten i flere tiår har sagt at Ringeriksbanen skal bygges, men ikke har klart å følge opp, selv om Stortinget faktisk har vedtatt denne byggingen hele tre ganger.

I valgkampen i 2021 garanterte Arbeiderpartiets Masud Gharahkhani for at arbeidet med Ringeriksbanen skulle settes i gang i 2022 – hvis Arbeiderpartiet vant valget. Fem år senere venter vi fortsatt, selv om Arbeiderpartiet er i regjering. Gharahkhanis garanti var altså ikke verdt noe som helst.

Vi kan ikke fortsette å holde lokalsamfunn, næringsliv og mennesker for narr, gjemt i en planskygge i tiår etter tiår. I morgen kommer statsbudsjettet. Fremskrittspartiet og jeg håper den nye samferdselsministeren har fått gjennomslag for at det skal settes av midler som sikrer videre fremdrift for det fellesprosjektet Stortinget har vedtatt, og at det legges frem en konkret plan frem mot byggestart. Men, president, jeg tviler – jeg tviler.

Joakim Myklebost Tangen (FrP) [11:15:52]: Eit trygt og godt helsevesen er noko av det som betyr mest for alle innbyggjarar i vårt land. I Møre og Romsdal opplever vi no eit helsevesen som blir bygd ned bit for bit. Innbyggjarane og dei tilsette på sjukehusa, kjenner kutta på kroppen, og er djupt bekymra over kutta som venter framover. Mange er bekymra for at sjukehus skal leggjast ned i fylket. Statsråd Vestre har vore ute og lova at ingen sjukehus skal leggjast ned. Då lurar eg på korleis regjeringa meiner at helseføretaket skal klare å oppretthalde dagens struktur utan å løyve ekstra pengar til drifta. Det er lett å stå og love at tilbod skal oppretthaldast, men slike lovnader er vanskeleg å innfri for helseføretaket utan at det følgjer pengar med. Då blir det opp til helseføretaket å sørgje for å følgje opp dei lovnadene innanfor eksisterande rammer. Konsekvensen er at dei tilsette må springe raskare med færre kollegaer. Dette er ei utvikling som er heilt uhaldbar.

Framstegspartiet meiner at folk skal kunne forvente eit trygt og godt helsevesen, også i Møre og Romsdal. Då må ein vere villig til å stille opp når sjukehusa står i ei alvorleg økonomisk krise.

Det er ikkje berre sjukehusa som slit økonomisk, det er òg hushaldningar. Då kan eg ikkje kome utanom å nemne noko om drivstoffprisar. Vi ser no drivstoffprisar på over 31 kr literen. Dette er ein tragedie for folk og næringsdrivande over heile landet. Det betyr at det blir stadig dyrare å kome seg på jobb, køyre barna i barnehagen og få kvardagen til å gå rundt. For dei aller fleste rundt om i Bygde-Noreg, ja, så er bilen heilt nødvendig. Vi har lange avstandar, og dei aller fleste har ingen alternativ til bilen. Høge drivstoffprisar rammar òg bedriftene våre hardt. Det slår rett inn på botnlinja i tillegg til skyhøge rentekostnader og formuesskatt. Mange bedrifter opplever no, som følgje av denne situasjonen, ein stadig strammare økonomi og fleire varslar fare for konkurs.

Framstegspartiet meiner at vi må innføre avgiftskuttet på drivstoff på nytt. Når drivstoffprisane har passert 31 kr literen, kan vi ikkje sitje stille og sjå på at kostnadene for folk og næringsliv skyter i taket – noko må gjerast, og det må gjerast no. Eg håpar at partia i denne salen blir med på å gjere noko med det i dag.

Une Bastholm (MDG) [11:18:52]: Hvis vi drar de virkelig lange linjene, så er det ikke oljen som er Norges viktigste eksportvare, ikke vannkraften heller, men det er villfisken – og mest av alt skreien. I tusener av år er det fisken, sammen med litt kål, nepe og etter hvert potet, ei ku og kanskje et par sauer som har skapt liv, lokalsamfunn og handel langs hele kysten, og fortsatt er det sånn. Derfor er en av våre viktigste oppgaver som folkevalgte å overlevere skreien, villaksen og andre bestander i like god stand til neste generasjon – fra Oslofjorden til Varangerfjorden.

Hadde havet hatt alarmklokker, ville vi hatt tinnitus alle sammen nå, for Havforskningsinstituttets oversikt viser at den samlede biomassen av fisk i norske havområder er nær halvert siden toppåret 2013. Dette er ekstreme tall. Vi vet også at villaksen er på et alarmerende nivå. De viktige gytefiskene over 4 kg uteblir, og de tre siste laksesesongene har vært de svakeste noensinne. Det går altså feil vei.

Tross teknologiutvikling er alle materielle verdier basert på det grunnleggende premisset at naturen fortsetter å gi, sånn som den har gjort før, i hav og fjorder, i jorda, i reinfjellet og i skogen. Likevel får bevaring av ressursgrunnlaget knapt et eneste ord i trontalen eller i statsministerens tale i morges – i en tid med for høyt materielt forbruk, høy geopolitisk spenning og forhøyet globale temperaturer. Det er for meg uforståelig, men det viser jo hvor viktig Miljøpartiet De Grønnes stemme er i denne salen i en tid hvor beredskap er viktigere enn på lenge.

Samtidig som vi tar bedre vare på ressursene, må vi også løfte respekten for dyrene og sørge for at dyr som vanskjøttes eller blir utsatt for vold fra eieren sin, får den beskyttelsen som dyrevelferdsloven har lagt til grunn. To av de løse forslagene Miljøpartiet De Grønne har fremmet til denne debatten, handler om dette. For at flere partier skal kunne slutte seg til, ønsker vi nå å korte ned ordlyden i forslagene nr. 31 og 34, sånn at de nå lyder slik:

Først forslag nr. 31:

«Stortinget ber regjeringen snarest gjennomgå Mattilsynets arbeid og prioriteringer med mål om å sikre økt kapasitet til tilsyn av alvorlige bekymringsmeldinger, og vurdere hvilke lovpålagte oppgaver som kan overlates til privatpraktiserende veterinærer for å frigjøre kapasitet»

Og forslag 34 lyder nå:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at Mattilsynet i sine årsrapporter også rapporterer om det totale antallet innkomne bekymringsmeldinger, deres alvorlighetsgrad og antall fysiske tilsyn som er gjennomført.»

Audun Hammer Hovda (SV) [11:21:59]: For lenge har vi vært naive i møte med ny teknologi. Vi har trodd at all utvikling er positiv, uansett hvilken retning den har gått i. Men ingen teknologi er nøytral. Den som eier det vi er avhengig av, eier oss. Vi har gjort oss avhengige av kommunikasjonsplattformer, arbeidsverktøy og infrastruktur som er eid av selskaper som er verdt mer enn oljefondet. De samme selskapene står nå for en massiv rasering av norsk natur og tapping av vår fornybare kraft gjennom en voldsom utbygging av nye datasentre.

Da Donald Trump innførte sanksjoner mot Den internasjonale straffedomstolen etter at de undersøkte krigsforbrytelser begått av Israel og USA, ble seks dommere sanksjonert av USA. Microsoft-kontoen til aktor Karim Khan ble stengt, og dommer Kimberly Prost mistet tilgang til bankkortet sitt. Dette er bare noen av mange og stadig flere eksempler på hvor sårbare vi gjør oss i møte med mer autoritære krefter rundt oss.

Det er ikke bare fysisk infrastruktur og programvare vi er avhengig av. I nyere tid er det blitt mulig å eie noe mer grunnleggende enn før: oppvekst, samfunnsdebatt og sannhet. Vi er helt avhengige av noen felles referansepunkter for å kunne forstå hverandre og gjennom det bygge grunnlaget for vårt demokrati. Der disse referansepunktene før var det lokale idrettslaget, fellesskolen eller redaktørstyrte medier, skapes de nå på plattformer eid av tekgründere med bakgrunn fra ekstreme miljøer på ytre høyre. Det har direkte konsekvenser for ytringsfriheten vår at noen få kan styre hvilke nyheter som er relevante, og hvilke debatter som blir viktigere – rett og slett hvilken virkelighet vi lever i.

Noen har kanskje hørt om Palantir, et amerikansk tekselskap som bl.a. står bak automatiserte våpensystem brukt i folkemordet i Gaza, og masseovervåkningssystem brukt ICE. De lanserte i april sitt manifest, hvor de langt på vei skisserer avviklingen av det moderne demokratiet til fordel for et KI-styrt teknokrati. Dette selskapet leverer tjenester til den norske tolletaten og jobber for kontrakter med Forsvaret. Andre land har dratt i nødbremsen – det må også vi gjøre.

Dette handler ikke om å være mot teknologi. Det handler om hvilken teknologi vi bygger samfunnet vårt på, og om hvem som får makt over den. For den som sover i et demokrati, våkner opp i et diktatur.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [11:24:51]: Vi i SV er veldig glade for at regjeringen varsler en større bevilgning til barnevernet og institusjonsbarnevernet. Det vil bety veldig mye for barn med omfattende og sammensatte vansker, men SV viser til at vi likevel ikke kan ignorere den utviklingen som har vært over de senere årene. SV har derfor fremmet et løst forslag som omhandler dette, og vi vil varsle at vi kommer til å endre på ordlyden i vårt forslag. Det vil si at forslaget vi fremmer, vil lyde som følger: «SV ønsker å avvikle bruken av konkurransesetting og anbud i barnevernssektoren og sikre ideelle virksomheter langsiktige avtaler med det offentlige.»

SV er opptatt av at vi bygger opp kapasiteten i det offentlige samtidig som vi faser ut de kommersielle aktørene. Dette gjør vi fordi vi vet at noen barn – veldig mange barn – vokser opp i trygghet, mens andre barn vokser opp med vold, rus, omsorgssvikt eller alvorlige psykiske belastninger i sine hjem. Når samfunnet griper inn i disse barnas liv, må de kunne stole på at de møtes av voksne som er der for dem – ikke av et marked, ikke av kommersielle interesser og definitivt ikke av personer med tilknytning til kriminelle miljøer.

Derfor er funnene fra a-krimsenteret så alvorlig. Kartleggingen viser at personer med kriminell historikk og tilknytning til kriminelle nettverk har hatt sentrale roller i selskaper som leverer tjenester til barnevernet – og det er våre barn. Det er vanskelig å tenke seg et tydeligere varsko om at noe ikke fungerer som det skal. Dette handler ikke bare om enkeltpersoner, det handler om et system. Det handler om hva som skjer når omsorg for barn gjøres om til et marked, der kontrakter skal vinnes, anbud konkurreres om, og stadig flere oppgaver flyttes ut av fellesskapets egne hender.

Jeg mener vi må tørre å stille et enkelt spørsmål: Hvis vi vet ta kriminelle aktører prøver å finne veien inn i vår felles velferd og sektoren, hvorfor skal vi da fortsette å organisere barnevernet på en måte som gjør det lettere å tjene penger på omsorg?

Derfor har SV fremmet sitt forslag, og jeg håper på støtte fra denne sal, slik at vi kan rydde opp i en sektor, og vi kan ta vare på våre felles barn.

Terje Kollbotn (R) [11:28:05]: I meldinga om rikets tilstand under den høgtidelege opninga av Stortinget sist fredag står det fint lite om natur og miljø, men eg fann til slutt dette avsnittet:

«Naturen er grunnlaget for velferda vår. Det siste året har regjeringa m.a. innført nye tiltak for å styrkje fiskebestanden og økosystemet i Oslofjorden (…)».

Dette synest vi i Raudt er vel og bra, men etter vårt syn må det gjelde alle dei mest miljøbelasta fjordane i landet vårt, ikkje berre Oslofjorden – også den vakre laksefjorden Førdefjorden i Sunnfjord. Onsdag førre veke trassa regjeringa høgsterettsdommen frå 17. juni, som slo fast at løyvinga frå Solberg-regjeringa i 2016 om dumping av gruveavfall i Førdefjorden var ugyldig. Kva er poenget, spør eg, med å rydda opp i ein overbelasta Oslofjord og samtidig halde fram med å gje løyve til å dumpe fleire millionar tonn gruveslam i ein annan fjord? Er det slik at økosystemet og fiskebestandane i Førdefjorden er mindre verde enn i Oslofjorden? For meg heng ikkje dette i hop, verken logisk eller politisk. Mange oppfattar dette som dobbeltmoral.

Vi i Raudt og fleire andre parti her på Stortinget har i denne trontaledebatten støtta aksjonistane som har vunne fram i Høgsterett, og likevel no sjølve må stoppe den ulovlege dumpinga, sidan regjeringa framleis ikkje grip inn og viser respekt for høgsterettsdommen. Dei aller fleste land i verda har i dag forbod mot dumping av gruve- og industriavfall i fjordane og havet. Unnataka er framleis Noreg og eit par andre land.

Eg er spent på korleis statsråd Sigrun Aasland vil forklare denne nasjonale skampletten for resten av verda når ho, eg og fleire andre frå energi- og miljøkomiteen skal delta på FNs naturtoppmøte i Armenia om tre veker.

Til slutt vil eg gje eit godt råd til regjeringa, frå miljøpartiet dei raude: Det er inga skam å snu – bli med og gjer Førdefjorden i Sunnfjord sunn igjen!

Hanne Beate Stenvaag (R) [11:31:28]: Verken i trontalen eller i meldingen om Norges rikes tilstand er situasjonen i kommuneøkonomien kommentert. I fjor, i forbindelse med statsbudsjettet, sa finansminister Jens Stoltenberg: Har du noen gang møtt en fornøyd ordfører? som et slags uttrykk for at kommunene aldri vil bli fornøyde, at det aldri vil bli nok. Men realiteten er at det er utrolig tøffe tider i Kommune-Norge. 2024 var et annus horribilis for kommunene, hvor driftsresultatet i det samlede Kommune-Norge var på minussiden. En av fire kommuner hadde negative driftsresultater, både i 2024 og 2025. Disposisjonsfondene er tømt i mange kommuner. Dyrtiden kom til kommunene. Kostnadene gikk til himmels, og uten at kommunene gjorde så mye annerledes enn før, har man sett store underskudd.

Kutt har blitt hverdagen, både for kommunepolitikere og de som jobber i kommunene. Folk merker kuttene i hverdagen. Det er hun som ikke orker å ta nattevakter på sykehjemmet lenger, fordi det er kuttet i antall ansatte på natt, og det er altfor mange beboere å skulle ha ansvar for alene. Det skrives avvik, men det hjelper ikke, for det er ikke penger. Det er han som må bytte skole, klasse og lærer midt i ungdomsskolen, fordi skolestrukturen skal endres i kommunen. Det er fordi de skal spare penger, har han hørt. Det er hun som har hjemmetjeneste, og som får beskjed om at hun selv må sørge for at det er måket snø, så de ansatte kommer seg inn flere ganger om dagen. Hvordan skal man få til det hvis man ikke klarer det selv? Det er han som trenger omsorgsbolig, men ikke får, fordi kommunen har for få omsorgsboliger og ikke har mulighet til å sette av penger og bygge nye. Eller, som det står i kommuneproposisjonen, litt mer tørt og byråkratisk: «Sektoren reduserte reelt sett utgiftene i 2025, og kommunene kuttet i vikarbruk, ekstravakter og overtid, og investeringene har avtatt.» Tall fra Fagforbundet viser at 41 pst. av kommunene hadde færre ansatte innenfor helse og omsorg i 2025 enn året før, og det skjer samtidig som befolkningen blir eldre og behovene øker.

Det er nok av utfordringer som ligger foran Kommune-Norge, men svaret på de utfordringene er ikke så trang økonomi og krav om kutt som så mange kommuner nå står overfor. Det sies at vi vil mangle folk til å jobbe i kommunene. Da må vi i det minste klare å tilby arbeidsvilkår folk kan leve med, uten å hele tiden oppleve at det er for få ressurser, at de må løpe fortere og senke de faglige kravene, og at de ikke strekker til. Jeg er fortsatt stolt av at Rødt var med på å få til 3 mrd. kr mer til kommunene i budsjettforhandlingene i fjor. Men de tre milliardene er samtidig ikke mer enn summen kommunene taper på grunn av det helt feilslåtte systemet staten har pålagt kommunene om føring av pensjonsutgifter, premieavviket som har vokst over hodet på staten. Kommunene må få gode nok rammer. De har ikke blitt kompensert i stor nok grad for dyrtiden. Det er ikke et luksustilbud ute i kommunene. Folk er ikke urimelig kravstore. Vi i Rødt vil være med og kjempe for bedre rammer for kommunene. «Make kommunene great again.»

Benjamin Jakobsen (A) [11:34:32]: Resultatene fra PISA 2025 er alvorlige for norsk skole. De viser en tilbakegang i norske elevers prestasjoner, bl.a. i lesing. Det skal vi ta på alvor, for lesing er ikke bare er en av ferdighetene vi lærer på skolen. Lesing er en helt grunnleggende ferdighet. Det handler om å kunne lese og forstå en arbeidskontrakt, en restaurantmeny, en beskjed fra helsevesenet eller en nyhetssak. Det handler om å kunne delta i fellesskapet, om å delta i demokratiet. Det er i det hele tatt vanskelig å leve et godt liv uten å kunne lese. Derfor er det kritisk når leseferdighetene blant norske elever peker nedover.

Vi i Arbeiderpartiet skal snu den utviklingen. Vi har levert politikk for å gjøre nettopp det. Vi har fått mobiltelefonene ut av skolen. Vi skal bruke 1 mrd. kr på fysiske lærebøker i løpet av denne stortingsperioden. I år har vi doblet tilskuddet til skolebøkene sammenlignet med 2025, vi har gitt penger til flere bøker i barnehagene, og vi bruker mer penger på å hjelpe barn med lesevansker. Dette er konkret politikk, politikk som gjør det lettere for flere barn å ta opp en bok og lukke skjermen. Men det finnes ingen kvikkfiks for leseutfordringene i norsk skole. Det tar tid å bygge kultur for lesing, men det er grunn til optimisme. På Askøy, der jeg er fra, har besøkstallene for biblioteket økt med 17 000 på ett år. I Bergen lånte hvert barn i gjennomsnitt nesten én bok mer på biblioteket i 2025 sammenlignet med 2024. Dette viser at det nytter.

Regjeringens leseløft nytter, men det viser også hva som står på spill. Samtidig som vi bygger opp under Leseløftet, foreslår FrP og Høyre politikk som trekker i motsatt retning: De vil kutte i Kulturfondet med henholdsvis 500 og 200 mill. kr. Kulturfondet forvalter bl.a. innkjøpsordningen for bibliotekene. Det er denne ordningen som gjør at bibliotekene våre fylles med nye bøker, nye forfattere og et bredt mangfold av litteratur. Og som om det å vingeklippe bibliotekene ikke var nok, ønsker Høyre å innføre moms på bøker. Så når vi spør oss hvordan vi skal få opp leseferdighetene i Norge, er svaret fra Fremskrittspartiet og Høyre å gjøre bibliotekene dårligere og bøkene dyrere, noe både representantene Listhaug og Eriksen Søreide unnlot å nevne i sine innlegg. Vi Arbeiderpartiet vil noe annet. Vi vil at flere barn skal lese, og vi vil at alle barn, uavhengig av hvor de bor, eller hva foreldrene deres tjener, skal ha tilgang til bøker og gode bibliotek. Det handler om tryggheten til ungene våre, om å gi dem best mulige forutsetninger.

Håkon Snortheim (H) [11:37:47]: Hverdagen som togpendler er ikke bare motbakke; det er nedturer også. Allerede før streiken begynte, var 22 000 persontogavganger innstilt så langt i år. Grunnen til at Arbeiderpartiet støtter togstreiken, er kanskje at det da er færre tog som kan bli forsinket, og dermed blir også statistikken deres finere. Selv om Arbeiderpartiet har lagt om kursen, til mer penger til drift og vedlikehold, har punktligheten på jernbanen falt de siste fem årene. Det understreker bare at det lateste vi politikere kan gjøre, er å smykke oss med at vi har kastet mer penger på problemet.

Arbeiderpartiet snakker som om det ikke er deres feil at togene er forsinket – de har jo bevilget så veldig mange flere milliarder. Men det er jo ikke vanskelig, for det er et historisk høyt skattenivå og rekordhøy oljepengebruk. Hvis man ikke har fått mer penger av dagens regjering, er man ikke bare glemt – man må nesten være mislikt. Hvis størrelsen på statens budsjett alene skulle bestemt hvor mye velferd og hvor gode resultater vi har, skulle offentlig sektor aldri ha vært bedre enn i dag. Så selv om bevilgningene økes, har ikke vedlikeholdsetterslepet blitt redusert – det har økt.

Beviset på at kvaliteten i offentlig sektor ikke styres av pengebruk, er det statlig eide Flytoget, som Jonas Gahr Støre i 2016 selv omtalte som Norges arvesølv. Høyre kan for så vidt skjønne at Arbeiderpartiet gjorde det, for Flytoget er kroneksemplet på hvordan jernbanen skal drives: høy punktlighet og ekstremt høy kundetilfredshet. Folk liker rett og slett å ta Flytoget.

Da er paradokset at de samme politikerne som elsker offentlig sektor og som mener at den er løsningen på absolutt alt, er de samme som nå sørger for at Flytoget er under full avvikling. Arvesølvet Støre omtalte for ti år siden, er nå intet mer enn skrapmetall i et ukomfortabelt arveoppgjør.

Vi må slutte å måle politisk suksess i hvor mange milliarder kroner vi vedtar å bruke. Når Høyre snakker om at det finnes handlingsrom til å gi folk lavere skatt, slik at de kan få beholde mer av egne penger, svarer Arbeiderpartiet at de ikke finner de penger i sine budsjetter. Det skjønner jeg jo, for etter fem år ved makten har ikke Arbeiderpartiet foreslått en eneste reform som reduserer byråkrati, ikke en eneste reform som skal bruke skattebetalernes penger smartere.

Der Arbeiderpartiets oppskrift er å pumpe inn stadig mer penger uten krav til styring, er Høyres linje en annen. Når velfungerende togtilbud ødelegges, og når effektiviseringen av offentlig sektor uteblir, er det folk som må betale prisen, både over skatteseddelen og i form av dårligere tjenester.

Høyre vil ha en stat som setter innbyggerne foran systemet, som har respekt for folks penger, og som får jernbanen på skinner igjen.

Erlend Larsen (H) [11:41:07]: – Hadde vi startet Flor og Fjære i 2025, hadde vi aldri fått til dette her. Det er for mange regler, det er for mye byråkrati og for mange krav.

Dette ble sagt av driverne bak en tropisk oase som samler 45 000 beøkende hvert år. Dette skremmer meg, for det illustrerer så tydelig hvor regelstyrt Norge har blitt. Vi har et byråkrati som vokser og kontinuerlig utvikler nye regler og rapporteringskrav. Nye skjemaer skal fylles ut, og stadig mer tid går fra å utvikle nye produkter, nytt næringsliv og nye arbeidsplasser til å svare på skjemaer.

Gode byråkratiske intensjoner skaper ikke nye arbeidsplasser i næringslivet. Økte krav til rapporteringer skaper ikke de verdiene som finansierer velferdssamfunnet vårt. Vi som politikere og de som er ansatte i det offentlige må aldri glemme at det er verdiene som skapes i næringslivet som sikrer velferdstilbudene vi har. Vi skal ha regler, men jeg får stadige eksempler på at statlige organer ber om nye utredninger for å være føre var.

Jeg er ikke imot reguleringer, men reguleringene må være forholdsmessige, praktisk gjennomførbare og tilpasset virksomhetenes størrelse. Et gjennomgående problem for små og mellomstore bedrifter er at hvert enkelt nytt krav kan framstå som håndterbart, mens summen av rapporteringer, dokumentasjoner, kontroll, søknadsprosesser og administrative plikter blir betydelig.

NHO gjennomførte en undersøkelse i 2024 som viste at små virksomheter med fra en til ti ansatte oppgir i snitt å bruke elleve timer i måneden på å rapportere til ulike offentlige etater. Små og mellomstore bedrifter oppgir at de må rapportere til 43 ulike etater. Det er beregnet å koste bedriftene 20 mrd. kr i året.

– Hadde vi startet Flor og Fjære i 2025, hadde vi aldri fått til dette her. Det er for mange regler, det er for mye byråkrati og for mange krav.

Dette er skremmende. Det er på tide å heie på private bedrifter. Vi må heie på gründerne og de som er villige til å satse hus og hjem for å skape framtidens arbeidsplasser.

Ettersom produksjonen av olje og gass går ned, blir vi gradvis mer avhengig av private bedrifter. Politikere og byråkrater må legge til rette slik at Norge forblir et attraktivt land å starte og drive bedrifter i. Det må være attraktivt å skape arbeidsplasser. Det må igjen bli lønnsomt å satse på forskning og utvikling.

Vi hadde en gang et mål om at norske bedrifter skulle investere beløp tilsvarende 2 pst. av brutto nasjonalprodukt. I dag forskes det for bare 0,8 pst. av brutto nasjonalprodukt. Det er alt næringslivet satser på framtidens arbeidsplasser.

Den svake satsingen på forskning er skummel, men det er en konsekvens av de rødgrønne partienes politikk. Det er på tide vi heier på gründerne, de som skaper framtidens arbeidsplasser og (driver/ får til?) verdiskaping.

Joel Ystebø (KrF) [11:44:19]: Jeg er bekymret – bekymret for framveksten av terrororganisasjoner og miljøer rundt omkring i verden som på ulike måter bidrar til rekruttering, økonomisk støtte og ideologisk tilslutning til terror. Rapportene er entydige: Trusselen terror utgjør for Norge, Europa og verden er alarmerende.

Global Terrorism Index 2025 viser at antallet land som opplevde minst en terrorhendelse, økte fra 58 til 66 i 2024. Det er det høyeste antallet siden 2018. For første gang på sju år var det også flere land som fikk et forverret terrortrusselnivå.

Europol peker i en rapport fra 2025 på økende bruk av digitale plattformer og ny teknologi til propaganda, rekruttering og operativ planlegging. Rapporten framhever også en bekymringsfull økning i involveringen av svært unge personer i ekstreme miljøer. PST peker på samme utvikling i Norge. Den verste responsen på en slik situasjon er handlingslammelse. KrF fremmer derfor i dag et forslag om å etablere en liste over terrororganisasjoner som forbyr aktører som er involvert i, forbereder, promoterer eller glorifiserer terror og gjør det til en kriminell handling å utøve virksomhet i en slik organisasjon. En slik liste bør bl.a. definere Hamas, Hizbollah, Palestinien Islamic Jihad og den iranske Revolusjonsgarden som terrororganisasjoner.

Noe er i endring i vårt samfunn. Det er grunn til dyp bekymring når det utenfor dette storting om en dag skal finne sted en markering til støtte for to av de verste og mest bestialske terrororganisasjonene i verden. Arrangøren har uttalt at markeringen handler om å støtte 7. oktober som en del av den palestinske motstandskampen, og at både Hamas, Hizbollah, houthiene og Iran driver en legitim motstandskamp mot Israel. Det finnes mennesker i dette landet og i denne byen som kjenner ofre for disse grusomhetene 7. oktober 2023, som hver dag frykter for seg og sine, som heller vil bo i et Israel i krig enn i et fredfullt Norge. Nå må Norge ta trusselen fra utenlandske terrororganisasjoner på alvor og etablere en egen liste innenfor Justisdepartementets ansvarsområde, slik en rekke av våre allierte land har valgt å gjøre. Det er en annen tid enn det fredelige 1990-tallet. Terrorismen kjenner ikke landegrenser, og vi lever i en farligere verden. Dette handler om rikets sikkerhet.

Monica Nielsen (A) [11:47:19]: I nordområdene møter man utenriks-, sikkerhets- og innenrikspolitikk hver eneste dag. For Arbeiderpartiet er det naturlig at de utfyller hverandre, og den viktigste grunnen til det i dag er trygghet for landet og for oss som bor her. For Russlands angrepskrig mot Ukraina og den økte spenningen i verden har endret vår plass i verden, og vår geografiske plassering har styrket vår rolle og vårt ansvar i nordområdene. Vi er NATOs og Schengens ytterste grense. Tilstedeværelse, bosetting og utvikling i nord er blitt sikkerhetspolitisk viktigere, og vi må ha livskraftige lokalsamfunn og tilstedeværelse i nord.

Konsekvensene av krigen i Europa griper direkte inn i nærings- og samfunnslivet i nord. Hardest rammet er dem som bor tettest på grensen til Russland. I dag betaler Sør-Varanger og Øst-Finnmark den høyeste prisen for de nødvendige sanksjonene. Her må nye arbeidsplasser og verdiskaping kompensere for prisen de betaler nå. Totalberedskapskommisjonen understreker at betydningen av bosetting i Finnmark er stor, og Arbeiderpartiet er enig. Vi tar det på største alvor. Vår politikk stimulerer til økt bosetting i nord. Vi har med våre rød-grønne budsjettpartnere fått vedtatt tiltak som gratis barnehage og økt nedskrivning av studielån, og flere velger nå å flytte til og ikke minst å bli i nord. Samtidig ser vi hele landet og leverer billigere barnehager og norgespris på strøm, som gjør at folk får bedre råd. Mens vi vil styrke Nord-Norge, prioriterer FrP skattekutt til de rikeste. Det prioritere de framfor gjeldssletteordningen i nord. De vil kutte i bygdevekstavtaler, kutte i landbruksavtalen og kutte i tiltak for distriktsarbeidsplasser. Vi vil sikre motstandsdyktighet og nærvær, og med akademia og næringsliv vil vi få mer kunnskap, mer innovasjon og flere arbeidsplasser. Et godt forsvar av landet er ikke bare soldater, det er også levende lokalsamfunn i nordområdene, folk som følger med på hva som skjer, og hva som er i endring. I krisetider som nå forsterkes sammenhengen mellom utenriks- og innenrikspolitikk Arbeiderpartiet har politikk for by og land og for nordområdene. Det er viktig for Norge, og det er viktig for verden.

Monica Molvær (H) [11:50:27]: Norge er bygd av mennesker som har jobbet hardt, utviklet kunnskap og våget å satse. Naturressursene har gitt oss muligheter, men det er menneskers skaperkraft som har gjort dem til arbeidsplasser og velferd. Nå endrer verden seg raskt. Vi mangler arbeidskraft, teknologien endrer arbeidslivet, og internasjonal uro krever egen og økt beredskap. Det er ikke regjeringens skyld at verden endrer seg, men det er dens ansvar å handle.

Mange av jobbene barna som begynner på skolen i dag, skal ha, finnes ennå ikke. Gode grunnleggende ferdigheter og et realfagsløft skal gi dem et grunnlag å bygge videre på. Vi kan ikke møte morgendagens utfordringer med gårsdagens løsninger. Her i Norge utvikler fagarbeidere, ingeniører og forskere teknologi som hele verden trenger. Slike fagmiljøer er også viktige for energiforsyningen, forsvarsevnen og produksjonen vi er avhengige av i en krise.

Mens nabolandene våre øker satsingen på forskning og teknologi, går Norge baklengs inn i framtiden. I 2024 falt forskningsinnsatsen i Norge drastisk mye. Danmark bruker skattepolitikken til å tiltrekke seg forskere og stimulere til investering i forskning. Arbeiderpartiets feilslåtte skattepolitikk gjør Norge mindre attraktivt å investere i, og det svekker også norsk eierskap. Samtidig ber regjeringen bedriftene om å forske mer. Høyre vil gi dem bedre muligheter til å gjøre nettopp det. Vi vil satse på norsk eierskap, redusere skatten som tapper bedriftene for kapital, og styrke den næringsrettede forskningen. Men også byråkratiet må henge med. Når nye løsninger, som f.eks. lukkede merder i havbruk, dokumenterer gode resultater, må regelverket også følge med, slik at bedriftene kan ta dem i bruk. Vi må ha raskere saksbehandling og regler som følger teknologiutviklingen. Det holder ikke bare å be næringslivet om å tenke nytt hvis staten fortsetter som før.

Under trontaledebatten i fjor sa jeg: «Vi arver ikke jorda fra våre foreldre – vi låner den av våre barn.» Det er akkurat like aktuelt i år, men kanskje enda mer. For de skal også ha en jobb å gå til, og de skal ha en velferd de kan stole på. Da må vi satse på kunnskap, teknologi og bedriftene som de skal leve av. Det er slik vi bygger Norge videre og skaper morgendagens samfunn.

Bengt Halvard Odden (A) [11:53:22]: Norge har gjennom historien stått overfor noen få, men avgjørende veivalg – veivalg som har handlet om ansvar, forvaltning og eierskap til våre viktigste naturressurser.

Da fossene på Rjukan og Notodden ble temmet, skapte vi grunnlaget for industriutvikling, arbeidsplasser og verdiskaping. Kraften fra vannet ga oss ikke bare lys og energi, men konkrete produkter som bidro til å løse blant verdens største utfordringer på den tiden: hungersnøden.

Da vi fant olje og gass i Nordsjøen, valgte vi heller ikke den enkleste veien. Vi valgte nasjonal styring, offentlig kontroll og langsiktighet. Vi bygget institusjoner, kompetanse og industri. Resultatet ble et velferdssamfunn og verdier som kommer hele landet til gode.

Fellesnevneren var enkel: Norge tok ansvar for egne naturressurser.

I vår tid står vi overfor et nytt strategisk veivalg. I Nome i Telemark ligger Fensfeltet, med store mineralforekomster som er nødvendige for moderne teknologi, forsvar, energiomstilling og industriutvikling. Der tidligere generasjoner bygde Norge på vannkraft og petroleum, kan vår generasjon være med på å bygge et nytt industrielt kapittel basert på kritiske mineraler.

De lokale folkevalgte, med Arbeiderparti-ordfører Linda Therese Thorstensen i spissen, har jobbet med forankring. Nå har Arbeiderparti-regjeringen tatt stafettpinnen for raskest mulig gjennomføring av en statlig plan. Det er et omfattende arbeid, men også et nybrottsarbeid. Aldri før er statlig plan brukt for et mineralprosjekt i Norge.

Det er slik Norge alltid har utviklet seg. I Telemark finnes industrihistorie, verdensledende prosesskompetanse og kompetansesenter for kritiske mineraler. Kompetansen, erfaringen og viljen til å skape er allerede på plass. Det som nå skjer, handler derfor om mer enn en reguleringsplan. Det handler om hvordan Norge skal sikre tilgang til ressurser som blir stadig viktigere i en mer urolig verden. Det handler om arbeidsplasser, verdikjeder og beredskap. Det handler om hvordan verdiene fra framtidens naturressurser skal komme fellesskapet til gode.

Lykkes vi med Fensfeltet, kan vi skape et nytt industrieventyr i Telemark og i Norge. Å ta nasjonal kontroll over strategiske naturressurser, bygge industri på egen kompetanse og sørge for at verdiene kommer hele fellesskapet til gode – det er den norske modellen. Arbeiderparti-regjeringen sikrer forutsigbarhet, beredskap og kontroll på strategiske naturressurser.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [11:56:34]: Den norske bistanden har på få år endret karakter. En stadig mindre andel går til tradisjonell fattigdomsbekjempelse, og stadig mer av budsjettet blir brukt på klima- og miljøtiltak, flyktningutgifter i Norge og formål knyttet til sikkerhets- og utenrikspolitiske prioriteringer. Det har ført til betydelige omprioriteringer og mindre igjen til verdens fattigste.

Tankesmien Langsikt viste i november i fjor at den tradisjonelle bistanden har falt fra 65 pst. i budsjettet for 2022 til 54 pst. i år. I samme periode har andelen som går til tiltak definert som globale fellesgoder med lav utviklingsrelevans, steget fra 14 til 26 pst. Langsikt kaller det den mest sannsynlig laveste andelen i norsk bistandshistorie på over 70 år.

Utviklingsministeren har varslet den største endringen for norsk bistand i moderne tid. Dette, som blir kalt prosjekt Vendepunkt, kunne blitt en meget god anledning til å rydde opp i bistandsbudsjettet, sånn at pengene faktisk går til effektiv fattigdomsbekjempelse og nødhjelp. Likevel tyder de signalene vi har plukket opp, på at denne oppryddingen ikke kommer til å skje, men at det tvert imot blir et enda sterkere fokus på at norske interesser skal være i førersetet.

Jeg håper at jeg tar feil, men frykter at jeg ikke gjør det. Det illustrerer imidlertid at det hadde vært nyttig om utviklingsministeren opprettet en dialog med Stortinget også i forkant av framleggelsen av prosjekt Vendepunkt. Dette er i flere omganger gjort i forbindelse med langtidsplanen for Forsvaret og revideringen av den nå i vår. Utviklingsministeren har selv uttalt at han ønsker tverrpolitisk støtte, sånn at dette kan stå seg over tid. Om det ønsket skal ha troverdighet, bør det politiske forarbeidet i Stortinget bli trappet opp i høst, sånn at vi kan identifisere et felles grunnlag. Så vil naturligvis forhandlingene foregå i Stortinget etter at regjeringen har lagt fram sitt alternativ.

Langsiktighet er avgjørende for gode utviklingsresultater. Norsk forvaltning bruker allerede langtidsplaner i flere sektorer, som forsvar og samferdsel, for å sikre stabilitet og tverrpolitisk forankring. En langtidsplan for bistand ville vært det beste, men en god plass å starte er å legge grunnlag for en tverrpolitisk bistandspolitikk som kan stå seg over tid.

Haagen Poppe (H) [11:59:17]: Snyter du staten for penger, da skal du gjøre opp for deg, og det må få konsekvenser. De siste ukers VG-avsløringer om nordmenn som har blitt meldt inn i trossamfunn uten å vite det, og mot sin vilje, er rystende lesning og et svært alvorlig funn. Ikke bare utnyttes romslige statlige ordninger og statsstøtte, det rokker også ved et grunnleggende prinsipp om trosfrihet.

En av dem som har opplevd dette, er vår kollega representanten Farahmand. I over 30 år har en moské mottatt over 80 000 kr i urettmessig støtte for det falske medlemskapet til ham og hans familie. I forrige uke erkjente moskeen at han ble meldt inn som 16-åring av en annen person, allerede i 1995. De ville imidlertid ikke oppgi hvordan det har skjedd. Jeg synes ikke det lukter spesielt godt.

Høyre krever at regjeringen rydder opp. I den videre prosessen er det viktig å kreve at det er trossamfunnene hvor man oppdager at dette foregår i stort monn, som har ansvaret for å legge fram dokumentasjon om medlemslistene sine. Dersom det viser seg å være vanskelig og at feilene er mange et sted, da åpner jeg for at medlemskap annulleres, og at folk aktivt må melde seg inn igjen i de trossamfunnene det måtte gjelde, i hvert fall om man skal kunne forvente å få støtte fra staten.

Det er også viktig å presisere at det ikke må være enkeltmennesker som blir sittende igjen med ansvaret for aktivt å melde seg ut dersom de oppdager at de er feilinnmeldt i et trossamfunn, at de aktivt må oppsøke det trossamfunnet, for det kan være spesielt vanskelig dersom personen har tilknytning til et miljø hvor det foregår sosial kontroll. Det kan vi ikke utelukke at er tilfellet i noen av de sakene vi her har med å gjøre.

Sjelden har jeg opplevd å få flere henvendelser om en sak etter å ha vært i media enn denne, og det tegner seg et bilde – alle er medlemmer av diasporamenigheter.

Noen vil hevde at dette vil føre til omfattende byråkrati, og at vi må akseptere at ikke alle systemer er perfekte, men i praksis tegner det seg et bilde av hvor feilene faktisk forekommer, og da er det der vi må rette inn innsatsen, ikke mot alle dem som faktisk er lovlydige. Potensielt bedrageri kan vi ikke la fare, for dette handler ikke bare om penger, det handler også om noe av det mest personlige i folks liv – troen deres. Høyre forventer derfor at regjeringen følger opp og rydder opp.

Erik Hager (A) [12:02:26]: Hva skal til for å løse dagens store utfordringer og samtidig skape vekst? Nøktern pengebruk er viktig for å holde inflasjon og renter nede. Men det betyr også mye hva pengene over statsbudsjettet brukes til.

Verden er i rask endring. Norge og Europa må gjennomgå en stor industriell og teknologisk omstilling. Vi konkurrerer om investeringer, kompetanse og ny industri. Vi må fornye oss for å henge med. Vi må spørre hva vi må bygge mer av: mer energi, mer strømnett, mer forskning, mer kompetanse og bedre infrastruktur.

Bedre samferdsel handler ikke bare om å komme raskere fram, det handler om konkurransekraft. Når varer og mennesker transporteres effektivt, går kostnadene ned – altså mindre prispress og mer produktivitet på sikt. Regjeringen har lagt fram omfattende tiltak for å få ned tiden det tar å bygge strømnett. Statnett skal investere tungt de neste ti årene. Det er ikke bare energipolitikk – det er aktiv næringspolitikk.

Når vi bygger strømnettet, skaper vi arbeidsplasser for entreprenører og anleggsbransjen. Og vi trenger langt flere elektrikere, ingeniører, maskinførere og fagarbeidere. Budskapet til ungdommen er klart: Vi trenger deg for å bygge landet. Norge kaller!

I Innlandet er det anslått at manglende nettkapasitet holder tilbake industriinvesteringer på over 45 mrd. kr. Kapitalen er der. Bedriftene vil bygge. Da må vi som politikere sikre kapasiteten. Her er LO og NHO helt på linje.

Og vi må bygge kunnskap. Regjeringen vil investere tungt i forskning på kunstig intelligens. Forskningen i dag er arbeidsplasser i morgen. Dette skal hjelpe oss til et konkurransedyktig næringsliv og en mer effektiv offentlig sektor – altså økt produktivitet.

Men ny teknologi krever kraft. Skal vi være med i den teknologiske utviklingen, må vi ha strømmen som gjør den mulig, Dette handler også om vår egen sikkerhet og nasjonale kontroll. Vi kan ikke overlate kontrollen over framtiden og våre digitale liv til de amerikanske teknologigigantene eller Kina.

Så hører vi gjennom debatten at statlig medvirkning nærmest er en dødssynd. Men se på historien vår: vannkraften, Hydro, olje, gass, forsvarsteknologi og havbruk. Disse næringene ble bygget gjennom et samspill mellom private gründere – den sentrale skapende kraften – forskning og en stat som turte å legge til rette. Å si at staten ikke skal være en partner, er å glemme hvordan vi bygget landet. Det er ikke en skam å la staten bygge sammen med næringslivet. Det er god, norsk tradisjon.

Nå er det vår tur til å ta det tunge løftet. Vi skal bygge kraften, vi skal sikre nettet, vi skal støtte gründere, og vi skal utdanne fagarbeiderne inn til et trygt arbeidsliv. Vi skal bygge landet sammen.

Line Marlene Haugen (FrP) [12:05:45]: Vi politikere, vi må innrømme noe, og det er at vi har gjort oss selv altfor viktige i klasserommet. Og regjeringens svar på problemene i norsk skole ser ut til å være mer av akkurat det – mer politisk styring, flere nasjonale føringer og mindre rom for faglige vurderinger lokalt. Det merkelige er at Arbeiderpartiet samtidig sier at læreren skal være sjefen i klasserommet. Ja, sjef så lenge Arbeiderpartiet selv får bestemme verktøykassen – for skjermbruken skal reguleres, KI skal begrenses, og hvordan elevene organiseres, skal også styres. Hver gang lærerne mister enda et handlingsrom, kaller de det gjerne kvalitetssikring. Jeg vil kalle det mistillit. For dette er det store paradokset i regjeringens skolepolitikk: De snakker mer og mer om tilpasset opplæring, samtidig som de gjør det stadig vanskeligere å faktisk tilpasse.

Et klasserom består ikke av 25 gjennomsnittselever som trenger den samme oppskriften. Én elev strever med å lese, en annen kjeder seg fordi undervisningen går for sent, en tredje lærer best praktisk, og en fjerde er helt avhengig av digitale verktøy for å mestre. Likevel lates det som at likhet betyr at alle skal møtes på samme måte. Det er ikke tilpasset opplæring. Det er standardisering forkledd som inkludering.

PISA-resultatene blinker rødt. Norske elever har hatt en kraftig tilbakegang i lesing og regning. Da burde svaret være mer kunnskap og tydeligere mål, med en større respekt for lærernes faglighet. I stedet vil regjeringen til og med kaste de tradisjonelle fagene for de yngste på sjøen.

Vi i Fremskrittspartiet vil gå motsatt vei. Vi skal stille tydelige krav om hva elevene skal lære, men så skal vi gi lærerne større frihet til å avgjøre hvordan. Hvis noen elever lærer mer av å jobbe sammen etter faglig nivå, så gjør det. Hvis skjermen er riktig verktøy, bruk den. Hvis boken er best, da velger de boken. Og trenger en elev en praktisk, eller en alternativ, opplæringsarena, må systemet kunne tilpasses eleven, og ikke motsatt.

Regjeringen sier som sagt at læreren skal være sjefen i klasserommet, men det holder ikke å bare gi læreren tittelen når en blander seg stadig mer inn i hvordan læreren skal drive sin undervisning. Fremskrittspartiets beskjed er langt enklere: Regjeringen må sette tydelige mål og gi lærerne verktøy, men den må komme seg ut av klasserommet.

Kari Baadstrand Sandnes (A) [12:08:53]: For oss i Lofoten og mange andre steder i Nord-Norge er flyet selve forbindelsen til sykehus, utdanning, arbeidsplasser og offentlige tjenester. Derfor handler debatten om FOT-rutene om mer enn transport. Den handler om hvordan vi sikrer at folk kan bo, arbeide og leve gode liv i hele landsdelen. Som en som både bor i og kommer fra Lofoten, vet jeg hvor viktig dette er. Når vi diskuterer FOT-rutene, må vi ta utgangspunkt i de som er avhengige av tilbudet: pasientene som skal til behandling og kontroll på sykehus, innbyggerne som skal på jobb eller ferie, og næringslivet som er avhengig av at ansatte og samarbeidspartnere kan reise raskt og forutsigbart til og fra regionen.

Jeg snakket nylig med daglig leder ved Ballstad Slip. Han var tydelig på at de selv, kundene og oppdragsgiverne deres er avhengige av å kunne reise til og fra Lofoten på en rask og effektiv måte. For dem handler flytilbudet om å kunne gjennomføre møter effektivt og skape verdier. Dette er felles for mange.

Samtidig er Lofoten blitt et reisemål stadig flere ønsker å besøke. Det er vi stolte av, og vi ønsker turistene velkommen. Reiselivet skaper viktige arbeidsplasser. Derfor trenger vi et godt samarbeid mellom reiselivsnæringen og andre aktører, sånn at kapasiteten blir utnyttet best mulig gjennom hele dagen og hele året.

Det har vært mye uro knyttet til utredningen om framtidens FOT-ruter. Derfor er det viktig å si at regjeringen har slått fast at dagens flytilbud skal bestå, og at ingen flyplasser skal legges ned. Samtidig er høringen viktig. Ingen kjenner behovene bedre enn de som bruker flytilbudet hver dag. Derfor håper jeg at mange benytter muligheten til å gi innspill før høringsfristen 15. desember.

Vi vet også at mange har tatt til orde for beboerrabatt. Det synes jeg er en spennende idé. Derfor er det positivt at regjeringen nå vil utrede en pilotordning for Lofoten og Vesterålen. Målet må være å finne løsninger som gjør at flytilbudet fungerer best mulig for de som bor der hele året. For Arbeiderpartiet er dette grunnleggende: Folk skal kunne bo, arbeide og leve gode liv i hele Nord-Norge. Derfor må vi sikre FOT-ruter som gir folk trygghet i hverdagen og muligheter i hele Nord-Norge.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [12:12:02]: Som den folkekjære artisten Erik Bye en gang så klokt sa: Politikere er folkets tjenere. Vår rolle er å representere folket. I den forbindelse må jeg benytte anledningen til å gi noen tilbakemeldinger fra folk i Nord-Norge. For mange nordpå føles det som alt er en kamp for tiden, og at avstanden fra Oslo og nordover blir større for hvert år som går. Vi må kjempe for å beholde det som allerede er et minimumstilbud, enten det er fly, ambulanse, fødestuene våre, eller at den nordnorske kapitalen skal beholdes i nord. Vi må kjempe for velferdstjenester og tilbud som man her sørpå kan ta for gitt. Paradokset blir veldig synlig når man ser kostnadssprekken på Moss togstasjon, som nå er over 20 mrd. kr.

Hvor er det egentlig verdiene faktisk skapes i landet vårt? Faktum er at Nordland skaper mer i inntekter til staten årlig enn hva vi får igjen. Det er et enormt paradoks at fisken vår sendes til Kina, før vi importerer den hjem igjen som fiskepinner. Det er et enormt paradoks at vi bare har ett oljeraffineri i Norge, når Sverige, som ikke har noen oljeproduksjon, har tre raffineri. Derfor har vi tatt til orde for økt produksjon av drivstoff i Norge.

Vi står i den mest krevende sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Det pågår en hybridkrig i Europa, rundt oss, også her i Norge. Bare de siste årene er russiske spioner anholdt ved norske universiteter, kabler er kuttet ved en av våre viktigste militærbaser, og det er nærmest ukentlige rapporter om ulovlig droneflyvning rundt kritisk infrastruktur. Samtidig har vi drivstofflager for bare 20 dager i tilfelle krig. Vi er avhengige av import på viktige innsatsfaktorer. Ikke er vi tilstrekkelig selvforsynt på mat heller. Regjeringens oppfølging av totalberedskapsmeldingen går på for mange områder i sneglefart.

Senterpartiet mener tempoet må økes. Vi må ikke være naive i situasjonen vi står i. Det starter i nord, i våre viktigste strategiske områder. Vi må satse på nord og ikke la alt være kampen for tilværelsen. Senterpartiet vil ha et Norge der verdiene som skapes i nord, også gir muligheter i nord – et Norge der det er mulig å bo og arbeide i hele landet, der fisken foredles her hjemme, der vi styrker egen beredskap og selvforsyning, og der folk i nord kan stole på at de har tilgang til grunnleggende tjenester.

Et velfungerende sivilsamfunn er avgjørende for landets beredskap og muligheten til å håndtere situasjoner i hele krisespekteret. Beredskap handler først og fremst om mennesker, om trygghet, om levende lokalsamfunn, arbeidsplasser, matproduksjon, energi, transport, og om at det faktisk satses reelt på nord. Vi trenger ikke ord i nord. Vi trenger handling.

Skal vi være et trygt, selvstendig og verdiskapende land i framtiden, starter det med at vi tror på og investerer i hele Norge. Det er Senterpartiets prosjekt: å satse på, utvikle og ha tro på hele Norge.

Øystein Mathisen (A) [12:15:18]: Hva skal vi leve av i framtiden? Vi vet ikke med sikkerhet hva slags næringer som vil vokse fram, hva slags teknologi som vil endre norsk arbeidsliv eller hvilke utfordringer vi vil møte de neste 20 årene, men vi vet én ting med sikkerhet: Kunnskap, kompetanse og evnen til å ta i bruk ny teknologi vil bli avgjørende.

I trontalen slår regjeringen fast at norsk konkurransekraft skal bygge på kompetanse, innovasjon og teknologi. Konkurransen blir tøffere, omstillingen går raskere, og verden er mer uforutsigbar. Da må vi investere i det aller viktigste: folk og kunnskap. 183 000 flere har kommet i jobb siden regjeringen tok over, og 150 000 flere skal komme i jobb fram til 2030. Skal vi lykkes, må utdanning, forskning og arbeidsliv kobles tettere sammen. Behovene i arbeidslivet må få betydning for hvilke utdanninger vi tilbyr og hva vi skal forske på.

Ny kunnskap må raskere tas i bruk og skape verdier og arbeidsplasser. Et godt eksempel finner vi i hjemfylket mitt, Nordland. Regjeringen foreslår nå en ny rakettoppskytningsbase på Andøya til 650 mill. kr. Det er en svært god nyhet for landsdelen, men det er også en nasjonal satsing som styrker Norges posisjon i europeisk romfart. Samtidig foreslås det 40 mill. kr til en koordinert satsing på forskning og innovasjon innen romteknologi. Her ser vi hvordan fagmiljø, teknologi og investeringer kan legge grunnlaget for en helt ny næring i Norge.

Det samme gjelder milliardsatsingen på kvanteteknologi og de seks nasjonale forskningssentrene for kunstig intelligens. Vi bygger kompetanse på områder som kommer til å ha stor betydning for norsk næringsliv. Skal slike satsinger lykkes, må vi også satse på folkene som skal drive dem fram. Derfor er det positivt med de nyhetene som har kommet om norske studenter. SHoT-undersøkelsen viser at færre er ensomme, og at antallet som har betydelige psykiske helseplager, har gått kraftig ned siden 2022. Det er positivt. Samtidig arbeider vi videre for å lage en enda bedre studenthverdag. Fagskolestudentene er også fornøyd med utdanningen de får. Regjeringen har opprettet 2 900 nye fagskoleplasser, og vi legger bak oss et år med rekordmye bygging av studentboliger.

Nordområdene er Norges viktigste strategiske område. Polarforskning handler om å forstå disse områdene når både klimaet og den geopolitiske situasjonen endrer seg raskt. Derfor er det viktig at vi satser 1 mrd. kr på Polhavet 2050. Nyheten om at UiT skal lede det internasjonale sekretariatet for det femte polaråret i 2032 setter Norge i en posisjon hvor vi er i sentrum av internasjonal polarforskning.

Vi vet ikke nøyaktig hva Norge skal leve av om 20–30 år, men vi vet hva som skal til for at vi skal finne de gode svarene: gode utdanninger, sterke forskningsmiljøer og et arbeidsliv som tar kunnskapen i bruk. Det er slik vi legger grunnlaget for nye næringer, flere arbeidsplasser og verdiene vi skal leve av.

Liv Gustavsen (FrP) [12:18:39]: Etter sterke reaksjoner har samferdselsministeren slått fast at dagens FOT-flyruter i Nord-Norge skal beholdes. Det er bra. Folk skal kunne stole på at de kommer seg fram. Men på Østlandet kan det nesten virke som om statsråden har begynt med en helt annen form for fredning: Her fredes problemene. Forskjellen er at flyrutene i nord skal gå, mens pendlerne i Akershus får stå.

For titusenvis av mennesker i Akershus er toget det eneste som får hverdagen til å gå opp. De skal rekke jobb, levere i barnehagen og komme seg hjem igjen. Da må togene gå. Likevel har pendlerne fra Vevelstad, Oppegård, Kolbotn, Holmlia og Hauketo mistet rushtidsavgangene helt fram til sommeren 2027, uten alternativ transport. Det betyr nesten to år med dårligere kapasitet i det tett befolkede Oslo- og Akershusområdet. Dette kommer på toppen av det pendlerne allerede kjenner så altfor godt til: forsinkelser, innstillinger, signalfeil og buss for tog. Når jernbanen svikter, havner flere mennesker på veiene i Oslo og Akershus. Togproblemet blir et køproblem også.

I dag er samtlige 42 avganger på linjen mellom Asker og Kongsvinger innstilt på grunn av streiken. Det er ikke buss for tog heller. Denne linjen har ca. 10 000 passasjerreiser om dagen i gjennomsnitt. Folk skal på jobb. Toget står. Regningen i tid og penger havner hos pendlerne. Vy kjører togene, Norske tog eier og bestiller dem, Bane NOR har ansvaret for infrastrukturen, og Jernbanedirektoratet skal koordinere, men pendleren på Kolbotn bryr seg katta om hvem som har hvilken logo. Han vil vite om toget går. Det politiske ansvaret ligger hos samferdselsministeren.

Fremskrittspartiet vil ha mer kapasitet rundt Oslo, nye tog, sterkere vedlikehold og en enklere jernbanesektor med et tydelig ansvar, men akkurat nå trenger pendlerne en konkret plan for hvordan kapasiteten skal sikres fram til de nye togene er på plass. Regjeringen sier den vil ha flere over på kollektivtransport. Da må de sørge for at kollektivtransporten går. Det er fint at statsråden vil frede flytilbudet, men i Oslo og Akershus er det på tide å slutte å frede forsinkelsene, innstillingene og kapasitetsproblemene. Fred tilbudet. Ikke fred svikten.

Vebjørn Gorseth (A) [12:21:34]: Det har gått 26 år siden jeg gikk mine første barneskritt inn i skolegården på Fagerheim skole – spent, som man skal være, men heldigvis også trygg. Det handlet om flere ting. Det handlet om at jeg hadde to foreldre som fulgte meg hele veien. Jeg hadde blitt lest for gjennom hele barndommen. I skolegården på Fagerheim skole møtte jeg trygge voksne som så meg i øynene og hadde tid til å finne ut hvem jeg var, og hva jeg trengte. Dette ga meg et solid grunnlag for å kunne ta inn ny læring.

Men ikke alle barn kommer til første skoledag med det samme i skolesekken. Noen har blitt lest for hver kveld. Andre har knapt åpnet en bok. Noen kjenner bokstavene. Andre gjør det ikke. Når vi skal utforme skolepolitikk, må forståelsen for nettopp dette ligge til grunn. Fellesskolens oppgave er å ta disse ulike utgangspunktene og skape like muligheter. Når Arbeiderpartiet nå sier at vi vil endre 1. og 2. trinn, handler det om å prioritere å bygge grunnmuren aller først, sørge for at alle barn uavhengig av hva de kommer inn med, lærer seg å lese, skrive og regne så tidlig som mulig, slik at læringen som skal komme etterpå, blir lettere å ta inn.

Det er for mange som undervurderer lekens plass i læreprosessen. Ikke alt kan læres gjennom lek, men i situasjoner hvor man får bryne seg på hverandre, må forholde seg til felles spilleregler og må skvære opp etter en krangel, lærer barna kompetanser som kommer til å gjøre dem til gode mennesker, men som også vil hjelpe dem i andre læringssituasjoner. Fra talerstolen ble dette forslaget i går kalt en suppe uten læreplaner og struktur. Det er for så vidt godt vi fortsatt har tydelige politiske forskjeller i skolepolitikken, men jeg vil likevel anbefale dem som mener det, å lese forslaget en gang til og gjerne ta en prat med dem som hver dag underviser seksåringer. Struktur og systematisk læring står ikke i motsetning til lek, aktivitet og variasjon. Barn trenger begge deler.

Det er på sin plass og på tide at framtidens skole nå endelig får sin plass på den politiske dagsordenen. Det skulle faktisk bare mangle. Et samfunn som glemmer de yngste fordi det blir flere eldre, vil fort finne ut at de ikke kan spare seg til en god framtid ved å nedprioritere dem som skal bære den.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [12:24:26]: Hvor ble det av Arbeiderpartiets omtanke for kysten og for en næring som har båret landet i generasjoner? I den sammenheng kan det nevnes at både Nidarosdomen og Bergen by i stor grad er bygget med inntekter fra tørrfisk fra nord.

En slik næring har store utfordringer med uforutsigbart vær og vekslende ressurskvoter fra år til år. For en slik næring er politisk forutsigbarhet utrolig viktig, men under Arbeiderpartiets ledelse opplever Kyst-Norge en politikk som skaper usikkerhet og øker sentraliseringen. Fiskeflåten og lokalsamfunnene langs kysten fortjener bedre enn tomme løfter.

Fasiten etter fem år med rød-grønn styring er en politikk med økt formuesskatt, økt eierbeskatning, økte drivstoffpriser, strengere reguleringer av midlertidige ansettelser og rammevilkår som mange bedrifter og organisasjoner opplever som uforutsigbare og kostnadskrevende. Økte skatter og avgifter, nye skatter og innføring av skatt med tilbakevirkende kraft er fasiten.

Vi har store havområder som omkranser landet vårt, og fiskeri- og havbruksnæringen er våre øyne og ører i nord i en stadig mer urolig verden. Det er mange festtaler om beredskap og viktigheten av at det bor folk i nord. Det er folkene som er den viktigste brikken i totalforsvaret, men når det ikke er sammenheng mellom politiske festtaler og politiske virkemidler, virker det mot sin hensikt. At vi skal kutte utslipp og verne om klimaet, kan det være bred enighet om, men når klimapolitikken blir så symboltung og virkelighetsfjern at den virker mot sin hensikt, må vi tørre å si stopp.

Det er nøyaktig det som skjer med CO₂-avgiften på den norske fiskeflåten. Logikken bak en avgift er som regel å styre forbruket over til grønnere løsninger, men for fiskeflåten finnes det i dag verken teknologi eller alternative, utslippsfrie drivlinjer som kan ta over for store havgående fartøy. I stedet for å redusere globale utslipp truer den både lønnsomheten, matproduksjonen og beredskapen langs kysten.

Særnorske avgifter som gjør drivstoff dyrere i Norge enn i nabolandene, gir flere uheldige utslag. Når fiskebåtene heller bunkrer i utlandet for å unngå den norske straffeskatten, fører det til lengre seiling. Resultatet er høyere totale utslipp. Klimapolitikk som gir økte utslipp, er ikke klimapolitikk – det er symbolpolitikk. Når norske fiskere velger bort norske bunkringsanlegg til fordel for bunkring i andre land, rammes den maritime infrastrukturen langs kysten vår. Våre lokale drivstoffleverandører mister grunnlaget for driften, noe som truer den lokale forsyningsberedskapen i nord. I en urolig tid er en sterk og operativ flåte langs kysten også en viktig del av landets totale beredskap.

Avslutningsvis må jeg si: Det nevnes ofte at politikk virker. Her ser vi tydelig at den rød-grønne politikken virker, men dessverre mot sin hensikt. Arbeiderpartiets omtanke for kysten er borte.

Benjamin Jakobsen (A) [12:27:44]: For oss som har fulgt den politiske debatten de siste ukene og her i salen i går, kan det virke som at det viktigste i verden akkurat nå er drivstoffpriser. Misforstå meg rett: Det er ingen tvil om at prisene har økt, og at mange kjenner dette på lommeboken. Samtidig er det vår krevende, men viktige oppgave som politikere å prioritere, balansere ulike hensyn og stå i de valgene vi har tatt.

Det er nettopp det vi i Arbeiderpartiet har gjort, sammen med det rød-grønne flertallet på Stortinget. Jeg mener at vi med stolthet kan si at vi har valgt ungene. Det har vi gjort i statsbudsjett etter statsbudsjett.

I de årene vi i Arbeiderpartiet har sittet i regjering, har vi økt barnetrygden for de eldste barna med om lag 11 500 kr i året sammenlignet med Solberg-regjeringen. Satsen er nå over 2 000 kr. For dem som er glade i å sammenligne Norge og Sverige, kan jeg si at barnetrygden er vesentlig høyere her enn det den er i vårt naboland. Maksprisen i barnehagen er redusert fra 3 315 kr til 1 200 kr i måneden. Hvis man har tre barn i barnehagen, er tilbudet gratis for det tredje barnet. Det er innført tolv timer gratis kjernetid i SFO fra 1.–3. trinn, og for 4. trinn i levekårsutsatte områder. Vi har videreført fedrekvoten og en tredeling av foreldrepengeperioden. Barnevernet er styrket med 2 mrd. kr. Vi har økt lengden på foreldrepermisjon med 80 pst. dekningsgrad, og nå velger nær halvparten av foreldrene 80 pst. lønnsdekning og lengre permisjon. Det er en dobling. Vi har også prioritert mer penger til toppet bemanning i barnehagene, for det er ingenting som er viktigere enn tryggheten til ungene våre.

Mens FrP og Høyre snur kappen etter vinden og meningsmålingene og har vært mest opptatt av formuesskatt og drivstoff, har det aldri vært noen tvil om hvem Arbeiderpartiet har valgt. Dette er ikke engangsutbetalinger i ett budsjett, dette er saker som må prioriteres hvert eneste år, og som vi har prioritert. Resultatene av denne politikken ser vi tydelig: Fødselstallene går opp, færre barn vokser opp i fattigdom, flere barn går i barnehage og på SFO. Flere barn får muligheten til en trygg og god oppvekst når Arbeiderpartiet styrer, og det skal vi fortsette med.

Avslutningsvis ønsker jeg å varsle at vi vil ha en stemmeforklaring på forslag nr. 8, fra Kirsti Bergstø på vegne av Sosialistisk Venstreparti.

Abid Raja (V) [12:30:45]: Norge er et av verdens aller beste land å bo i. Jeg er enig med statsministeren, som startet debatten i dag med å vise til at vi har høy tillit, frihet og et sterkt demokrati. Vi har bygget et samfunn i Norge der de aller fleste får muligheten til å leve et fritt, godt liv. Det holder selvfølgelig ikke bare å glede seg over det vi har bygget, vi må også vise at vi har viljen til å forsvare det og til å fornye det.

Verden er blitt mer urolig. Russland fører fortsatt sin brutale krig mot Ukraina. Demokratier utfordres av autoritære krefter, desinformasjon og økende polarisering. Krig og lidelser rammer sivile mange steder i verden, som i Gaza. Verdier vi holder høyt i Norge, som ytringsfrihet, religionsfrihet, likestilling og ulike typer minoriteters rettigheter, er under sterkt press verden over.

Også her hjemme merker vi uroen. Mange bekymrer seg for økonomien, barn sliter med grunnleggende ferdigheter, bedrifter møter usikkerhet og nye handelshindre, klimakrise og naturtap blir stadig mer synlige, og omstillingen kunne gått raskere. Utfordringene er store, men de er ikke større enn vår evne til å løse dem – dersom vi har viljen.

Heldigvis har Norge løst store oppgaver før, ikke fordi vi var enige om alt, men fordi vi klarte å finne sammen om det aller viktigste. Kloke politikere før oss forvaltet naturressursene på vegne av fellesskapet og bygget institusjonene som skapte den tilliten statsministeren innledet med i dag. Nå er det vår vakt. Vi må styrke Forsvaret og totalberedskapen, støtten til Ukraina må ligge fast, og vi må stå på NATO-medlemskapet, verne om EØS-avtalen og knytte Norge enda tettere til Europa og EU. Samtidig må vi ikke kutte i bistanden. Vi må få flere inn i fellesskapet. Ingen ungdommer bør reduseres til statistikk med tanke på utenforskap. Alle bør få reell mulighet til å lære, arbeide, bidra og lykkes.

Jeg er fra naturens side optimist. Optimisme er ikke å lukke øynene for problemene. Optimisme er troen på at problemene kan løses. Optimisme er viljen til å gjøre jobben, og jobben krever mindre polarisering og mer samarbeid, mindre jakt på raske poenger og mer ansvar for de lange linjene.

Samtidig er jeg stolt av å representere Venstre. Også i dette stortingsåret skal vi være en konstruktiv kraft for kunnskap, tillit, frihet, klima og internasjonalt samarbeid. Norge står overfor store utfordringer, men vi har ressursene, vi har menneskene, og vi har institusjonene. Vi har klart det før. Jeg er optimist. Jeg tror vi skal klare det igjen.

På veien til målet må vi ikke miste av syne det aller, aller viktigste: tilliten til politikken, til institusjonene, til oss og til hverandre. Det ansvaret er statsministeren veldig bevisst på. Det må også alle vi i denne salen være like bevisste på.

Bengt Fasteraune (Sp) [12:34:08]: Vi må ta konsekvensen av det som skjer rundt oss, på alvor. Verden er mer uforutsigbar enn på lenge, og konflikter, uro i energimarkedene, press på forsyningslinjer og usikkerhet i internasjonal økonomi påvirker også Norge. Forholdet mellom Iran og USA viser hvor raskt rammevilkårene kan endre seg, og i en slik tid trenger vi en politikk som er forutsigbar og styrker samfunnsberedskapen.

Det er lett å glemme hvem som faktisk holder landet i gang. Entreprenører, elektrikere, rørleggere, bønder, transportbedrifter og anleggsarbeidere sørger hver eneste dag for at hjulene går rundt. De bygger landet, produserer maten vår, frakter varer dit de skal, og utgjør en viktig del av beredskapen vår. Over 90 pst. av maskinene og kjøretøyene som vi er avhengig av å bygge vår beredskap på, går fortsatt på diesel. For å unngå usikkerhet og bekymring burde det være en selvfølge å opprettholde tiltak som bidrar til å holde kostnadene nede.

Økte drivstoffkostnader i transport og produksjon forplanter seg gjennom hele samfunnet. Prisen på varer og tjenester går opp, og det er ofte dem med minst fra før som blir hardest rammet. Derfor handler drivstoffavgifter ikke bare om transport. Det handler om privatøkonomi, konkurranseevne og levevilkår. Mange bedrifter leverer tjenester som er sentrale for velferdsstaten. De vedlikeholder, bygger omsorgsboliger og legger asfalt til fellesskapets beste. Hvorfor skal det da føres en politikk som i verste fall fører til at disse bedriftene går konkurs, og spesielt de minste bedriftene?

Derfor framstår diskusjonen om å fjerne avgiftskuttene som virkelighetsfjern. Når ideologiske floskler overskygger praktiske løsninger, risikerer vi å miste av syne hva som faktisk holder Norge i gang. Nå er tiden inne for å lytte til dem som skaper verdier, tar risiko og drifter Norge hver eneste dag. Det billigste og mest ansvarlige er å holde kostnadene nede så lenge situasjonen krever det. Da reduserer vi risikoen for konkurser, nedleggelser og færre arbeidsplasser. Da slipper folk å ligge våkne om natten og bekymre seg for hvordan regningene skal betales. Samfunnet sparer også store kostnader ved å unngå problemer som senere må løses med stadig nye støtteordninger. Spørsmålet er enkelt: Skal vi forebygge, eller skal vi reparere?

Denne debatten er også i ferd med å utvikle seg til en klassisk by- og land-konflikt. For mange i de største byene finnes det gode kollektivtilbud og alternativer til bilen. Slik er det ikke i store deler av resten av landet. Mange er helt avhengig av bil for å komme seg til jobb, levere varer eller drive næringsvirksomhet. De kan ikke bare kjøpe en ny, dyr elbil eller sette seg på bussen som et alternativ.

Marian Hussein (SV) [12:37:23]: Selv om jeg ble kalt «partypooper» da jeg som en av få nektet å ro i stortingssalen før sommeren, har jeg vært en av mange hundretusener som har heiet på landslaget vårt og vært ute i gatene i Oslo i sommer, og har med det også vært med på det en kaller positiv nasjonalisme. Både landslaget og vår avdøde kong Harald har vært institusjoner som har brakt nasjonen vår tettere sammen. Samtidig er jeg bekymret for vårt samfunn og for hvilke signal vi i denne institusjonen er med og sender ut.

Nylig reiste jeg og komiteen jeg leder, til USA. Vi besøkte to delstater, California og Texas, i en nasjon som aldri har vært mer splittet. Vi fikk høre at politikere ikke snakker sammen på tvers av partier, og i hvert fall ikke deltar i møter med sivilsamfunnet sammen. Vi i arbeids- og sosialkomiteen var på tvers av partier enige om at vi ikke ønsker å komme dit.

Samtidig må jeg si at jeg ble sjokkert i går ettermiddag da jeg leste reaksjonen fra representanten Wiborg på rasismen jeg har blitt utsatt for. Jeg og Wiborg er så forskjellige mennesker som man kan bli. Han virker konsekvent redd for hva flyktninger i Norge skal føre til, mens min historie er at flyktninger i Norge også kan bli dine kollegaer på Stortinget. Representanten Wiborg og jeg ser mildt sagt litt forskjellige ut, men det hindrer ikke at vi står på hver eneste dag for demokratiet. Jeg og representanten Wiborg trenger ikke tro på hverandres ord, men vi kan bruke noen minutter til å se på kommentarfeltene våre. I hans står det:

«Stopp all innvandring og remigrasjon er eneste løsning. Ellers er det trygge gode Norge borte for alltid.»

I mitt står det at jeg er med på å islamisere Norge, og at folk er sinte og har ufine kommentarer til meg fordi jeg på en måte er en trussel. Dette er ikke de drøyeste, men det var noen av de første jeg fant.

Jeg lurer på om representanten Wiborg egentlig forstår ordenes makt. Jeg tror ikke SV og FrP kommer til å bli enige om verken skattepolitikk eller innvandringspolitikk, men jeg hadde håpet på at FrP, som måles til landets største parti, hadde brukt denne anledningen til å ta ansvar for limet i samfunnet vårt. Våre kollegaer i USA klarer ikke å snakke sammen, og den politiske volden øker. Jeg vil ikke dit. Jeg ønsker at denne institusjonen fortsatt skal representere demokratiet. Hvis FrP mener på alvor at de ønsker å styre landet vårt, kan de ikke samtidig fortsette å splitte landet vårt på den måten de har gjort.

Kari Baadstrand Sandnes (A) [12:40:57]: I går fikk vi en gladsak. Regjeringen sender nå ut på høring et forslag om å heve aldersgrensen for bruk av elsparkesykkel fra 12 til 16 år. Det er et forslag jeg støtter helhjertet. Vi kan ikke sitte stille og se på at unger og ungdom pådrar seg alvorlige skader eller dør når vi har muligheten til å forebygge det. Dette handler ikke om å ta friheten fra unge, det handler om å beskytte dem mot skader som kan prege dem resten av livet.

Barns hjerne er rett og slett ikke ferdig utviklet. Evnen til å vurdere risiko, tolke komplekse trafikksituasjoner og ta raske beslutninger er fortsatt under utvikling. Det er ikke et politisk standpunkt, det er et faktum. Det er også bakgrunnen for at både Statens vegvesen og Trygg Trafikk peker på at de yngste brukerne har større utfordringer med å håndtere krevende trafikksituasjoner, og at aldersgrensen bør heves til 16 år.

Også tallene viser hvorfor dette er nødvendig. Ved skadelegevakten i Oslo ble det i fjor behandlet 217 skadde elsparkesyklister mellom 12 og 15 år, i tillegg til 41 barn under 12 år. Bak slike tall skjuler det seg alvorlige skjebner og familier som får livet snudd på hodet – som Phillip og familien hans. Den 25. september kunne vi hos NRK høre om 16 år gamle Phillip. Han har lært seg å gå igjen, han har begynt å prate litt igjen, men ingen vet hvor langt disse ferdighetene kan utvikle seg videre. Phillip brukte hjelm, og han kjørte en lovlig elsparkesykkel. Likevel gikk det fryktelig galt da han skulle over veien. Historien minner oss om hvor sårbare trafikanter på elsparkesykkel er. Selv når regelverket følges, kan konsekvensene av en ulykke bli enorme.

Jeg registrerer at Fremskrittspartiet tidligere har vært skeptisk til flere innstramminger på elsparkesykkelområdet, men dette handler ikke om å være for eller imot et forbud. Det handler om å være for eller imot tiltak som reduserer alvorlige skader blant unge. Når ulykkestallene øker, når fagmyndighetene advarer, og når Trygg Trafikk anbefaler 16-årsgrense, mener jeg vi har et ansvar for å lytte.

Vi har ingen barn å miste i trafikken, og vi har ingen unge mennesker å miste til livsvarige skader som kunne vært forebygget. Derfor mener jeg at regjeringen nå tar et nødvendig og ansvarlig grep ved å foreslå en aldersgrense på 16 år.

Ragnhild Bergheim (A) [12:44:22]: Trygghet for helsa er en av grunnpilarene i Regjeringens plan for Norge. Det betyr at du skal få rask og god helsehjelp når sykdom rammer. Den beste helsepolitikken er likevel å forebygge at sykdom eller skade oppstår.

God folkehelse skapes ikke først og fremst på sykehus eller legekontor. Den·skapes i barnehagen, på skolen, på arbeidsplassen, i nærmiljøet og hjemme ved kjøkkenbordet. Folkehelse handler om hvordan vi kan legge til rette for at alle kan leve et godt, aktivt og trygt liv.

For Arbeiderpartiet er folkehelse grunnmuren i helsepolitikken. Derfor satser vi på forebygging, tidlig innsats og tiltak som reduserer sosiale helseforskjeller. I Norge lever folk lenge, men ikke alle har samme mulighet til å leve et godt og friskt liv. Helse henger ofte sammen med utdanning, inntekt og hvor man vokser opp. Derfor er kampen mot ulikhet også en kamp for bedre folkehelse.

Arbeiderpartiet mener at fellesskapet har et ansvar for å skape gode rammer for helse. Derfor satser vi på sterke offentlige tjenester, men også på tiltak utenfor helsesektoren. Gode barnehager og skoler, trygge arbeidsplasser, tilgang til kultur og idrett, et aktivt frivillig liv og gode nærmiljø er viktige folkehelsetiltak.

En av de viktigste investeringene vi kan gjøre, er å investere i frivilligheten. Når vi, i motsetning til FrP, vil beholde spillemidler til anlegg for fysisk aktivitet og idrett, investerer vi i fellesskap, helse og livskvalitet.

Vi ønsker at barn og unge skal få gode vaner tidlig. Mer fysisk aktivitet, sunnere kosthold og god psykisk helse er viktig både for den enkelte og for samfunnet. Samtidig må vi gjøre det enklere å ta sunne valg.

Forebygging er også viktig for eldre. Flere skal kunne leve et aktivt og selvstendig liv lengst mulig. Derfor har Arbeiderpartiet opprettet tilskudd til aktivitetstiltak for eldre, slik at flere kan delta på møteplasser og bidra i fellesskapet.

Folkehelse handler også om kvinnehelse. Vi må styrke kunnskapen om sykdommer som rammer kvinner, sikre raskere diagnostikk og redusere sykefravær og frafall fra arbeidslivet.

Når vi investerer i folkehelse, investerer vi i mennesker, livskvalitet og et mer bærekraftig helsevesen. Derfor er Arbeiderpartiets mål klart: Vi skal ikke bare behandle sykdom, vi skal skape et samfunn som gjør det lettere å holde seg frisk. Det er god helsepolitikk, og det er god samfunnspolitikk.

Geir Inge Lien (Sp) [12:47:15]: Det er skremmande at Arbeidarpartiet sidan Senterpartiet gjekk ut av regjering, systematisk legg opp til at delar av landet skal ha eit dårlegare tilbod på grunnleggjande tenester som post og fly. I den pågåande høyringa om FOT-ruter i nord skulle fire flyplassar leggjast ned. Samferdselsministeren snudde etter kvart og freda kortbanenettet. Det var klokt. Men ein del av dei mest graverande delane i rapporten utarbeidd av konsulentar i Oslo Economics skal framleis høyrast. I Aust-Finnmark skal norma om tilfredsstillande transportstandard avvikast, og ein føreslår at standarden skal definerast på eit dårlegare nivå enn i resten av landet. Dette godtek ikkje Senterpartiet. Eg håpar ministeren så raskt som mogleg gjer det klart at vi ikkje godtek ein lågare standard for innbyggjarar i Aust-Finnmark enn i resten av landet.

Vidare: Eg er svært bekymra for at delar av landet kan miste laurdagsavisa i fysisk format. Redaktørstyrte medium er ein viktig del av beredskapen. Det motverkar desinformasjon, styrkjer demokratiet og aukar den sivile motstandskrafta mot påverknad frå framande makter. Det er òg ein risiko for at abonnementsaviser, som i dag blir leverte på laurdagar, ikkje vil levere papiravisa resten av veka når inntektene frå den tunge laurdagsutgåva forsvinn. Dette er heilt uakseptabelt, og det er eit demokratisk problem. Senterpartiet krev likeverdige tenester i heile landet.

Til slutt vil eg ta opp ei viktig sak. Statens vegvesen har begynt med omkampar om traséval for E39 Storehaugen–Førde. Dette er Senterpartiet sterkt imot. Erfaringar tilseier at det ikkje er pengar å spare, og at det berre trenerer det som er eit viktig prosjekt i Sogn og Fjordane. Eit eksempel frå mitt heimfylke: For E39 Voldatunnelen vart det i 2021 starta omregulering av planen frå 2018, som då hadde eit anslag på over 1 mrd. kr. Omregulering tok to år. Nytt anslag vart på over 2 mrd kr. Dette er ikkje er bra, og det viser at sånne omkampar kostar pengar. Det godtek ikkje Senterpartiet, og difor er vi medforslagstillar på det lause forslaget, nr. 23, som gjev ordre om at prosjektet skal stå slik som det er i dag, og verte realisert fortast mogleg.

Bjørn Larsen (FrP) [12:50:21]: Fredagens høytidelige åpning av Stortinget var spesiell. Det var første gang med vår nye konge. Men jeg må innrømme at det mest spesielle var å høre regjeringens beskrivelse av rikets tilstand, for når man hører regjeringen beskrive Norge, kan man begynne å lure på om vi bor i samme landet. Regjeringen forteller oss at økonomien er trygg, at kjøpekraften er styrket, og at folk har fått bedre råd. Problemet er bare at folk der ute ikke har forstått hvor godt de har fått det med Arbeiderpartiet.

Den økonomiske oppturen er sikkert kjempelett å få øye på når man tar sparkesykkelen i skreddersydd dress og brune italienske sko til jobb. Men ute på bensinstasjonen, i matbutikken eller når strømregninga detter inn, er den jaggu vanskelig å få tak i. Og så fikk vi jo hele skrytelista på nynorsk. Ja, jeg må si at denne regjeringen etter hvert har blitt omtrent like populær som nynorskordboka var da vi fikk den utdelt på ungdomsskolen.

Men så til virkeligheten: PISA-resultatene peker nedover. Togene står. Veiene forfaller. Politiet må få Forsvaret til å passe på hovedstaden. Oppklaringsprosenten går ned – antall henleggelser går opp. Ungdomskriminaliteten øker – og gjerningspersonene blir yngre og yngre. Kommunene kutter i skole og eldreomsorg. Kommunene går i minus, kommunegjelden går i pluss. Folk får dyrere mat, dyrere drivstoff og dyrere boliglån. Norske eiere flytter ut, kriminelle nettverk flytter inn – til og med inn i barnevernstjenestene våre.

Dette er også rikets tilstand. Men fortvil ikke. Det finnes da fortsatt penger. Det finnes penger til batterifabrikker, til havvind, til bistand, til innvandring, til byråkrati og til meningsløse klimatiltak. Så pengene har vi. Det er prioriteringene det står på.

Litt ros skal nå regjeringen få: Sammen med tuttifruttiene har de faktisk klart det store kunststykket å få Høyre til å ta skylden for de høye drivstoffprisene. Det er mer enn imponerende.

Regjeringen virker fortsatt å tro at problemet er at de har vært for dårlige til å forklare politikken sin. Kanskje er forklaringen mye enklere enn det. Folk har forstått politikken – de bare liker den ikke.

For å gjøre et av de beste Blackadder-sitatene til mitt eget og bruke det til å oppsummere denne regjeringen: Det startet dårlig. Det dabbet litt av på midten. Og jo mindre vi sier om slutten, jo bedre. Men bortsett fra det har det vært helt fantastisk.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [12:53:17]: Det var et nordnorsk uttrykk, president!

Når man hører på regjeringen, kan man få inntrykk av at Norge går fra suksess til suksess. Men spør folk flest – de vil fortelle en annen historie. De kjenner på boliglånet, på strømregningen, på prisene på matbutikken, på drivstoffregningen og på skatten som trekkes fra lønnsslippen hver eneste måned.

Etter fem år med Jonas Gahr Støre som statsminister er det på tide å stille det enkle spørsmålet: Har folk flest fått bedre råd? Svaret er sannsynligvis: Ja, noen få. Men for de aller fleste er svaret nei. Da holder det ikke å skrive i trontalen at regjeringen skal bidra til å bedre kjøpekraften. Det er ikke regjeringens oppgave å fortelle folk at de har fått bedre råd. Folk merker det selv når de har fått det.

Regjeringen lover 130 000 nye boliger. Det høres flott ut. Men hvorfor skal vi tro på dette nå? Regjeringen har hatt år på seg til å gjøre det enklere å bygge. Likevel møter unge mennesker et boligmarked det blir stadig vanskeligere å komme inn på. FrP mener det må bli enklere å bygge, raskere å få godkjent prosjekter og billigere å etablere seg. Unge mennesker trenger ikke fagre ord i denne salen – de trenger nøkkelen til sin egen inngangsdør.

Norge har over 700 000 mennesker som står utenfor arbeidslivet, mens bedriftene våre mangler folk. Det er noe grunnleggende galt når det i Norge kan være mer lønnsomt å motta ytelser enn å gå på arbeid. Arbeidslinja må være klinkende klar. Det skal lønne seg å gå på arbeid.

FrP vil redusere skattene på arbeid og stille tydeligere krav til dem som kan arbeide. Vi har ikke råd til å parkere mennesker utenfor arbeidslivet. Regjeringen sier at Norge trenger mer kraft. Ja, selvfølgelig gjør vi det, men samtidig gjør man det vanskeligere å produsere energien vi faktisk trenger. Og mens norske familier og bedrifter betaler regningen, fortsetter regjeringen å gjøre norsk energipolitikk mer komplisert og mer uforutsigbar. Norge trenger mer energi, ikke mer symbolpolitikk.

La meg være helt tydelig: FrP skal være garantisten for at vi fortsatt skal utvikle olje- og gassnæringen. Den har skapt enorme verdier, arbeidsplasser og velferd. Å late som at Norge kan slutte med olje og gass over natten, er ikke ansvarlig klimapolitikk. Det er dårlig næringspolitikk og gir lite velferd.

Trontalen er full av gode intensjoner, men etter årene med Støre-regjeringen har nordmenn hørt nok løfter. De vil se resultater. De vil ha lavere skatt, de vil ha billigere strøm, de vil ha billigere mat, de vil ha billigere drivstoff, de vil ha flere boliger, de vil ha et arbeidsliv hvor det lønner seg å stå opp om morgenen og gå på arbeid, og de vil ha et tryggere Norge. Det er på tide å bytte ut symbolpolitikk med handlekraft. Det er på tide å sette folk først, og det gjør Fremskrittspartiet.

Bjørn Larsen (FrP) [12:56:03]: Jeg har lyst til å bruke disse minuttene til å hilse hjem til Nordland. Bak de store ordene i trontalen finnes hverdagen folk faktisk lever i. På Helgeland handler det fortsatt om noe så grunnleggende som trygghet når man blir syk, eller når man skal føde.

Starter vi helt sør i Brønnøysund, diskuteres nedleggelse av fødetilbudet igjen. I min hjemby, Mosjøen, har de først lagt ned akuttkirurgien, så la de ned fødetilbudet, og det siste var at helseminister Vestre velsignet fjerningen av de siste intensiv- og akuttplassene. Nå lever befolkningen i Vefsn, Grane og Hattfjelldal uten sykehus med akuttfunksjoner – i et område som er større enn Østfold og Vestfold til sammen. Det skulle blitt et bra ramaskrik om ikke Vestfold og Østfold hadde hatt noen akuttfunksjoner eller fødetilbud. For folk handler ikke dette om et organisasjonskart. Det handler om om de skal få hjelpen når de trenger den.

Så tar vi turen ut på veien. I Nordland begynner mye av verdiskapingen på en fylkesvei. Fisken, industrivarene og folk skal fram. Likevel har vi et enormt vedlikeholdsetterslep. FrP mener at staten må ta et større ansvar, og de viktigste fylkesveiene med tung næringstransport må bli statlige.

Nordland mangler heller ikke arbeid. Ved utgangen av september var 1,5 pst. helt ledige i Nordland. Samtidig ble det lyst ut over 2 200 stillinger. Vi trenger folk. Da må det være attraktivt å bo, arbeide og investere i Nordland.

Videre nordover kommer vi til Lofoten og Vesterålen. Der handler det om fisk, kvoter, bearbeiding og arbeidsplasser. Ressursene utenfor kysten vår må skape verdier på land i Nordland – ikke bare passere gjennom fylket på vei ut.

Og til slutt: Narvik. Med Sverige og Finland i NATO har Ofotbanen blitt enda viktigere for Norges og NATOs beredskap. Likevel har vi fortsatt en sårbar jernbane med begrenset kapasitet. Derfor har FrP løftet dobbeltspor på Ofotbanen, E6 Narviktunnelen og Narvik havn som viktige beredskapsinvesteringer.

Dette er bare litt av Nordland. Vi skyter opp raketter, vi produserer fisk, kraft, mineraler, industriprodukter og enorme verdier for Norge. Vi ber ikke om særbehandling. Vi forventer at staten gjør sin del: trygge helsetjenester, farbare veier, fungerende jernbane og gode rammevilkår for arbeidsplassene våre. Resten skal vi nordlendinger ta oss av helt fint selv.

Even H. Eriksen (A) [12:59:27]: Jeg er med i politikken for å kunne bidra til å gjøre samfunnet vårt i morgen litt bedre enn samfunnet vårt i går. Jeg håper at jeg i framtiden kan se ungene mine i øynene og si at jeg prøvde, gjorde en innsats og klarte å overlevere samfunnet til neste generasjon i litt bedre stand enn man selv overtok det i. Derfor blir jeg veldig bekymret over utviklingen i skoleresultatene. Skolen er vår viktigste arena – fellesskolen. Her skal ungene bli rustet til å møte framtiden, tilegne seg kunnskap og bli gagns mennesker. Det er en realitet at det blir vanskelig når nesten halvparten av norske gutter scorer under det kritiske minstenivået i lesing. Tallene for regning er også til stor bekymring.

At utviklingen i skoleresultatene har gått i gal retning, bør ikke komme som noen overraskelse. Pilene har pekt i gal retning helt siden 2015, da Høyre hadde kunnskapsministeren, og det har fortsatt under regjeringer av vekslende farger.

Nå er det vi som sitter med ansvaret, og jeg er glad for at kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun tar det ansvaret med stor handlingskraft. Så får Fremskrittspartiet bare fortsette som de har gjort, sitte på sidelinjen og fraskrive seg alt ansvar, selv om de satt i regjering i fem av de årene der resultatene begynte å gå gal vei. En slik skolehverdag som vi fikk på Fremskrittspartiets vakt, med fullt frislipp av smarttelefoner og iPad-er i klasserom over hele landet, det ønsker ikke Arbeiderpartiet. Vi vil ta ned skjermbruken. Vi tar mobiltelefonene ut av klasserommene og skolehverdagen, KI reguleres, og bøkene gjør et etterlengtet comeback.

Da Arbeiderpartiet lanserte regjeringens plan for Norge rett før jul i fjor, tok jeg turen innom lærerværelset på en av barneskolene hjemme i Trysil for en prat. Når vi nå skal gi fellesskolen vår et nytt løft, er det helt avgjørende å lytte til dem som har skoene på. Lærerne på Jordet skole trakk bl.a. fram at 1. klasse har blitt for teoritung, foreldresamarbeidet må styrkes, og læreren må få tid til å være lærer og ikke minst sjef i klasserommet.

Jeg er helt enig med lærerne på Jordet skole, som gjør veldig mye bra for ungene der, og jeg er stolt av at Arbeiderpartiet ønsker nettopp en slik utvikling for fellesskolen vår. Skolen er vår viktigste arena. Fellesskolen må vi hegne om og satse på, slik at vi kan skape de beste forutsetningene for morgendagen og se ungene våre i øynene og si: Ja, vi klarte det faktisk!

Rune Midtun (FrP) [13:02:22]: I trontaledebatten diskuterer vi de store linjene for Norge. Men Norge består ikke bare av store linjer og store ord. Norge består av lokalsamfunn, bedrifter og mennesker som hver eneste dag kjenner konsekvensene av politikken vi vedtar her inne. Derfor vil jeg i dag bruke disse tre minuttene til bl.a. å hilse hjem, hjem til Karmøy og Haugalandet, til en region med industri, maritim virksomhet, energi, havn, gründere og arbeidsplasser, en region med mennesker som står opp om morgenen, går på jobb, investerer, bygger og skaper verdier, og som egentlig ber oss politikere om noe ganske enkelt: å legge til rette og ikke stå i veien.

Det er også en god beskrivelse av mye av det som jeg og FrP jobber med på Stortinget. Vi jobber mye med boligpolitikk. For unge mennesker skal ikke drømmen om egen bolig bli stadig vanskeligere å nå fordi politikerne har gjort det dyrere og mer komplisert å bygge. Skal vi få flere boliger, må vi gjøre det enklere, raskere og billigere å bygge. Vi jobber med kommunepolitikk, for jeg og FrP har større tillit til at folkevalgte i Karmøy, i Haugesund og i kommuner over hele landet kjenner sine lokalsamfunn, enn til at stadig flere beslutninger skal tas av staten og byråkratiet – mer lokalt selvstyre og mindre statlig detaljstyring. Vi jobber med samferdsel og næringsutvikling. På Haugalandet har vi bedrifter som vil investere, utvikle og skape nye arbeidsplasser. Da må politikernes oppgave være å få ting til å skje, ikke finne nye grunner til at ting må vente. Veier, havner og velfungerende flyplasser er ikke luksus for distriktene. Det er grunnlaget for arbeidsplasser, verdiskaping og levende lokalsamfunn.

Det går en rød tråd gjennom dette: mer tillit til mennesker, mer frihet til kommunene, bedre vilkår for dem som bygger boliger, investerer og skaper arbeidsplasser, og en stat som konsentrerer seg om de viktige oppgavene i stedet for å blande seg inn i stadig mer. Derfor er min hilsen hjem til Haugalandet og alle andre kommuner i landet enkel: De må fortsette å bygge, fortsette å investere og fortsette å skape, så skal jeg og FrP gjøre vårt på Stortinget for at politikken skal gi dem større frihet til å lykkes. For Norge bygges ikke først og fremst her inne, Norge bygges der ute, og jeg er stolt over at ganske mye av det bygges hjemme hos oss på Haugalandet – og i alle andre kommuner.

Konstanse Marie Alvær (A) [13:05:26]: Når jeg våkner om morgenen, er jeg så heldig å gjøre det i min egen leilighet hjemme i Porsgrunn. Det er mulig fordi vi i Norge har en sterk eierlinje, kombinert med ganske overkommelige boligpriser hjemme. Eierlinjen har vært en viktig satsing i Norge, noe jeg tror at mange i mange år har tatt som en selvfølge, men det er det dessverre ikke. For boligpriser som mange steder vokser kjappere enn lønningene, byggevarepriser som øker globalt, og ikke minst økt rente er alle faktorer som gjør at drømmen om egen bolig for mange forblir nettopp det, en drøm.

Jeg er derfor glad for at regjeringen har pekt på bolig som nettopp en av sine prioriteringer. Å bygge boliger er et viktig steg for å få til dette, og da må vi få fortgang i planprosessene ved å tydeliggjøre hvilke krav som skal gjelde, men også fjerne enkelte krav. Men i denne prosessen må vi holde tungen rett i munnen, for vi trenger flere boliger, men kvaliteten på det som bygges, må være god, både fordi det er mer bærekraftig i lengden, og fordi folk skal ha det bra hjemme.

For mange er boligsituasjonen dessverre preget av usikkerhet. Spørsmålene handler ikke om oppussing eller framtidsplaner, men om man har råd til husleien neste måned, om leiekontrakten blir forlenget, og hvordan man skal få endene til å møtes. Derfor må vi styrke rettighetene og tryggheten til dem som leier. Mange på leiemarkedet har ikke den samme forutsigbarheten som boligeiere, og da må vi sørge for tydeligere rammer og bedre vern.

Samtidig skal vi sørge for at terskelen til boligmarkedet senkes. Derfor har Arbeiderpartiet de siste årene doblet Husbankens låneramme, til 36 mrd. kr, slik at flere skal få tilgang til en god og trygg bolig.

Siden kommunene spiller en nøkkelrolle i boligpolitikken, er jeg også glad for at vi sammen med de andre rød-grønne partiene har styrket kommuneøkonomien kraftig i flere omganger de siste årene. Vi må prioritere velferden og bosituasjon til vanlige folk, heller enn skattekutt til dem som har mest fra før, som FrP vil.

Boligpolitikk er mye mer enn forenklinger og byggesaker. Det er hvor vi skal kunne kjenne oss trygge, hvor vi vokser, og forhåpentligvis også hvor vi får lov til å bli gamle. Politikken skal stille med løsninger for at dette skal være realiteten for alle i hele Norge.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [13:08:20]: Da Hans Majestet Kongen åpnet Stortinget, ble det snakket om et trygt Norge, om muligheter for alle, og om at vi skal kunne bo og leve et godt liv i hele landet. For oss fra Nordland er dette mer enn fine formuleringer. Det handler om veien til jobb, det handler om ferje til sykehuset, det handler om bussen som kanskje bare går noen få ganger om dagen, og det handler om flyet som gjør at næringsdrivende i Lofoten, Vesterålen og på Helgeland faktisk kan drive virksomhet med resten av landet. For mange nordlendinger er bilen ikke et valg mellom flere transportformer, det er faktisk den eneste transportformen de har.

Den politikken som nå føres i landet, skaper et klasseskille i samfunnet, også innenfor samferdsel. Det er oftest dem som sitter nederst ved bordet, som kjører de eldste bilene, som fyller det dyreste drivstoff, og som ikke bare kan knipse i fingrene og skifte til en elbil. De som bor sentralt i Oslo, kan kanskje velge mellom buss, trikk, T-bane, tog og sykkel, men for en familie i Nordland kan alternativet være enkelt – man kjører, eller så kommer man seg ikke dit man skal. Da blir det problematisk når staten samtidig gjør det dyrere å være avhengig av bilen gjennom drivstoffavgifter, bompenger og andre kostnader.

I Nordland er de små flyplassene en del av infrastrukturen vår, og flyet er kollektivtilbudet. Det er nettopp derfor vi må være forsiktig med å behandle kortbanenettet som en utgiftspost man bare kan kutte i. Når en bedrift i Nordland skal ha kontakt med kunder og leverandører, er flyforbindelsen en del av næringslivets infrastruktur. Når en pasient skal til behandling, når en student skal hjem og når en familie skal besøke hverandre, er flyplassen deres hverdag.

FrP mener at Norge skal ha et godt kollektivtilbud, der det er et reelt alternativ, men vi må slutte å ha en samferdselspolitikk som om hele Norge ser ut som Oslo. I Nordland er bilen, ferjen, hurtigbåten, toget og flyet deler av det samme transportsystemet. Derfor må vi føre en politikk som gjør det mulig å bruke bilen når bilen er nødvendig. Hvis regjeringen mener alvor når de sier at folk skal kunne bo og leve et godt liv i hele landet, må vi sørge for at folk faktisk har råd og mulighet til å komme seg rundt.

Nordland skal ikke være et sted man kan bo bare dersom man har råd til å komme seg fra a til b. For noen er kollektivtransport naturlig, for andre er bilen nødvendig, og for mange i Nordland er flyet den eneste realistiske forbindelsen til resten av landet. Det er ikke luksus, det er infrastruktur, og det er forutsetningen for levende lokalsamfunn, arbeidsplasser og verdiskaping i hele Nordland.

Bård Ludvig Thorheim (H) [13:11:17]: Vi har i dag en stor mulighet til å kutte kraftig i reguleringer. Ja, bedriftene er opptatt av mye, men det jeg hører om oftest, er unødvendige regler og forskriftshjemler som er fullstendig utdatert og bare gjøre livet vanskelig for folk og bedrifter – særlig for små og mellomstore bedrifter. 90 pst. av våre bedrifter er små og mellomstore, og som kveles under denne regelbyrden. Dette understøttes også av statistikk. Fire av ti bedrifter i NHO-familien sier at de har dobbel- eller trippelrapportering – fire av ti. 27 pst. av bedriftene frykter nye reguleringer fra denne sal og fra de ulike direktoratene framover. Det er altså opp 10 pst. fra 2022 som frykter den typen overivrige reguleringer.

Høyre foreslår derfor en løsning, og det mener jeg alle bør ta stilling til, uavhengig av parti. For hver ny regulering som innføres fra staten, bør tre gamle, utdaterte reguleringer som står i veien for skaperkraft, fjernes. Vi kan alle sammen ta ansvar, og jeg vil anbefale alle å stemme for forslag nr. 18, som får en slutt på denne vanvittige reguleringen. Vi kan begynne med å få dette ned og beholde de reguleringene som faktisk er gode.

Marthe Hammer (SV) [13:13:14]: I mitt nabolag har vi i fleire uker hatt ein bensinpris på 23 kr literen. Samtidig skal ein ikkje langt unna for å sjå ein pris på 29 kr literen. Eg bur i Bergen, landets nest største by. Det er kanskje ikkje så rart at vi kan sjå billige prisar der – det er jo trass alt ein storby. Eg kan også rapportere om at eg på laurdag køyrde forbi ein bensinstasjon i Sogn og Fjordane, i Naustdal, med den billigaste bensinprisen eg har sett på veldig lenge – 21,99 kr literen. Også der, i same kommune eller like over kommunegrensa, var ein annan bensinpris 28,99 kr.

Det dette seier mest om, er ein fullstendig uføreseieleg og ukontrollerbar drivstoffmarknad. Når ein i same kommune i distriktet, i Sogn og Fjordane, kan ha 8 kr forskjell i bensinprisen, er det openbert at den som sel bensin for 28,99 kr, tener godt på det og tek seg for godt betalt. Det støttar også Konkurransetilsynet, som i fleire rundar har dokumentert og rapportert om manglande konkurranse i drivstoffmarknaden, og at manglande konkurranse fører til både at folk som er avhengige av bil betaler for høg bensin- og dieselpris og at prisen ein betaler, er fullstendig uføreseieleg.

Det kan ikkje vere sånn at ein skal gamble med kva tid på døgnet, eller kor i byen, i kommunen, eller i landet ein fyller drivstoff. Konkurransetilsynet seier rett ut at jojo-prisinga og det mønsteret gjer at bensinstasjonane tener meir, og at konkurransen i drivstoffmarknaden kunne ha vore betre. Når vi har ein så lite fungerande konkurranse i drivstoffmarknaden, betyr det at sjølv om avgiftene gjekk ned i sommar – prisane gjekk ned – så bekreftar Konkurransetilsynet at delar av avgiftsreduksjonen, ikkje førte til billigare pumpepris, men i staden hamna i lomma på bensinstasjonseigarane.

Vi treng å få bukt med denne jojo-prisinga og sikre at folk som er avhengige av bilen, ikkje betaler meir enn det dei må, og at ikkje drivstoffkjedene bruker ein usikker verdssituasjon og stadige endringar i avgiftssystemet til sjølve å putte avgiftsreduksjonen i eigen lomme. Difor føreslår SV i dag å setje i verk tiltak for å avgrense dei store og systematiske prissvingingane i drivstoffmarknaden og motvirke uforholdsmessig høge marginar og påslag på bensin og diesel. SV er open for at dette kan gjerast på mange måtar, men det er lov å sjå ut av landet for å få inspirasjon. Tyskland har ein offentleg pålagd prisportal, der alle må melde inn sine prisar. Melder ein ikkje inn, risikerer ein bot. Same land har også ein regel om at det berre er lov å auke prisen éin gong, men sette han ned så ofte ein vil. Både Frankrike og Spania har sett i gang tiltak for betydeleg sterkare kontroll og moglegheit for å bøteleggje bensinstasjonseigarar som tek seg eksepsjonelt godt betalt. Så lenge konkurransen er så dårleg, hjelper det ikkje med avgiftsreduksjonar, om det berre er inne i lomma på bensinstasjonseigarane. Vi treng tiltak for å betre konkurransen i drivstoffmarknaden.

Tom Staahle (FrP) [13:16:32]: Norge er et av verdens rikeste land. Vi har penger, kompetanse, høye skatter og store samferdselsbudsjetter. Likevel klarer vi ikke å gi innbyggerne i Oslo og Akershus et kollektivsystem de kan stole på. Det avslører hovedproblemet i norsk samferdselspolitikk. Det handler ikke bare om hvor mye penger vi bruker, men om hvor lite kollektivtransport vi får igjen for pengene.

OECD har pekt på at Norge investerer svært mye offentlig, samtidig som transportinfrastrukturen skårer svakere enn bl.a. Sverige og Finland. Store norske transportprosjekter har også hatt betydelige kostnadsøkninger i planleggingsfasen.

Se på Fornebubanen: 7,7 km T-bane, seks stasjoner, byggestart 2020, planlagt åpning i 2029 og en kostnadsramme på 31,5 milliarder løpende kroner. Det tilsvarer nær 4 mrd. kr per km. Dette er ikke en kritikk av at Fornebu skal få kollektivtransport – tvert imot – men når vi bruker slike summer, må vi stille langt strengere krav til utforming, framdrift og effekt. Follobanen viser begge sider av saken. For 36,8 mrd. kr fikk vi 22 km bane, halvert reisetid mellom Oslo og Ski og betydelig større kapasitet. Det er en reell effekt. Men banen måtte jo stenge bare dager etter åpningen på grunn av driftsproblemer.

Norge er et rikt land, og vi er flinke til å bevilge penger, men vi er ikke flinke nok til å levere prosjekter på tiden, med fornuftig kostnad og med lite byråkrati. For pendleren fra Jessheim hjelper det lite at Stortinget vedtar milliarder dersom folk står igjen på perrongen fordi toget er forsinket eller kapasiteten er for dårlig. For innbyggerne i Akershus hjelper fine ord om kollektivtransport lite når infrastrukturen svikter, også etter uker med sommerstenging for å rette feil og mangler.

Det er forskjeller mellom land. Det er forskjeller i grunnforhold, befolkningstetthet, prosjektomfang og finansieringsmodeller. Likevel er det grunn til å spørre hvorfor andre land, som også har sine utfordringer med å bygge sammenhengende kollektivsystemer med høy bruk, klarer det, mens Oslo-regionen fortsatt mangler helt grunnleggende kapasitet. Er det kompetanse, er det styringsmodeller, eller er det at de er mer kostnadsbevisste fordi de ikke kan øse ut penger? Jeg sitter ikke på svaret, men jeg er sikker på at det ligger noen læringspunkter norske samferdselsmyndigheter kan nyte godt av. Min oppfordring er: Lær!

FrP mener at samferdselspolitikken må måles på resultater, ikke bare på bevilgninger. Hvor mange kilometer bygger vi? Hvor mange minutter sparer passasjerene? Hvor mange tog får vi plass til, hvor punktlige blir de, og hva koster hver ny bruker faktisk?

Norge trenger ikke bare større samferdselsbudsjetter. Norge trenger større gjennomføringsevne og mer effektivitet i prosjektutformingen og gjennomføring. Vi må bygge mer, raskere og smartere. Vi må få mer kollektivtransport igjen for hver eneste skattekrone. Det er ikke mindre ambisiøst; det er å kreve at milliardene faktisk gir folk kortere reisetid, større kapasitet og et tog som kommer når det skal.

Pål Morten Borgli (FrP) [13:19:46]: Noen ganger lurer jeg på hvorfor det er så vanskelig å bygge vei i Norge. Vi har jo alle muligheter til å lykkes. Vi bruker år på år til å planlegge, utrede og kvalitetssikre før gravemaskinen i det hele tatt kan starte.

Jeg kommer fra Rogaland, en region som skaper enorme verdier for landet gjennom olje, gass, industri, viktige eksportbedrifter – ja, vi har et veldig travelt og godt næringsliv. Men når staten skal sikre den infrastrukturen som folk og næringsliv trenger og er avhengig av, går det altfor sakte.

Ta f.eks. E39 sørover, fra Stavanger og Sandnes mot Kristiansand: Der har man kommet til et sted som heter Osli–Hove. Det er bra, men E39 stopper jo ikke der. Strekningen videre mot Kristiansand lar vente på seg, og det er veldig trist for dem som ferdes på veien og har dårlig tid. Motorveien mot Sørlandet ble faktisk påbegynt på Madlaveien i Stavanger i 1967, det året jeg ble født – og i 2026 har en altså kommet bare 20 km videre.

Vi venter på nye prosesser, nye vurderinger og nye beslutninger. Vi trenger satsing på det viktige hovedveinettet mellom de store byene fordi det er veldig lønnsomt, fordi det reduserer reisetiden, gir færre ulykker, gir lavere utslipp og gir høyere sysselsetting i verdiskapende sektor.

Alle moderne land bygger moderne infrastruktur. Problemet her hjemme er at systemet har blitt mer opptatt av prosess enn av resultater og det vi trenger. Vi ser at år etter år forsvinner det tid i unødvendig byråkrati, år etter år står folk lenger i kø, bedrifter taper tid, og investeringer blir forsinket.

Rogaland ber ikke om særbehandling. Vi ber om at en region som hvert år bidrar med store summer og inntekter til fellesskapet, får den infrastrukturen som trengs for nye eventyr og for å skape nye arbeidsplasser og nye verdier for landet også i framtiden.

Fremskrittspartiet vil bygge landet. Da må vi kutte tiden fra vedtak til ferdigstillelse. Vi trenger mindre utredning, færre omkamper og mer asfalt. Norge trenger rett og slett høyere fart.

Bjørnar Laabak (FrP) [13:22:47]: Jeg har tenkt å si litt om Bypakke Nedre Glomma. Der har vi kommet så langt som at det allerede er skjært kraftig ned på utviklingen av bypakken, og så står man igjen med at man må prioritere de to broene. Nye Sarpsbru har blitt 2 mrd. kr dyrere enn beregnet. Man har ennå ikke startet byggingen av den, så den kan bli enda dyrere – og dette skal bilistene betale for.

«Ombergbroen», som vi kaller den, er en ny bro over Glomma. Etter at Fredrikstad bru, nært sentrum i Fredrikstad, har fått sin vektbegrensning nedskalert til 28 tonn, må all tungtrafikk fra NATO-havnen Borg Havn og Øra kjøre helt til Sarpsborg for å komme rundt på de stedene som transporten skal.

Styringsgruppen har nå bestemt at man skal bygge de to broene først. Dette var for øvrig Fremskrittspartiets tilnærming veldig tidlig i prosessen. I møte med transportnæringen i dag flagger man «Ombergbroen» øverst på lista. De bruker time etter time med ekstra kjøring langs rv. 22, som er en veldig belastet vei – det er nesten som å kjøre gjennom et boligfelt. Det er en riksvei, og den må utbedres. Det brukes svært mye ekstra diesel, og med de dieselprisene vi har i dag, er det et stort problem for næringen.

I tillegg ser vi for oss at grunnforholdene i Sarpsborg er så dårlige at det er derfor broen blir såpass mye dyrere der oppe. Man vet heller ikke helt hvordan grunnforholdene vil være på den nye broen, som er helt nødvendig, også sett i beredskapssammenheng – Borg Havn er nemlig en NATO-havn – i tillegg til at broen er en forbindelse til Rygge, som er det Rygge er.

Det er en diskusjon rundt seilingshøyden. Den er nå kostnadsberegnet med tanke på en seilingshøyde på 34 meter, som er den beregningen man har gjort, og som er tilstrekkelig. Det er det innsigelse på, og da snakker man om 37 eller 40 meter, som ville medføre en vesentlig mer kostbar bro enn det er lagt opp til så langt.

Østfold fylkeskommune har beregnet etterslepet på fylkesveier til 5 mrd. kr. Man må da ta i betraktning at Østfold er porten inn og ut av Norge. Med 70–80 pst. av godstrafikken i vårt land, til og fra, er Østfold en viktig port. Vi mener at bypakken og staten må inn og bruke litt midler på å medfinansiere spesielt de nye broene.

Margret Hagerup (H) [13:26:11]: Demens er ikke en naturlig del av alderdommen. Det er en alvorlig hjernesykdom og en av våre største helseutfordringer. I dag lever rundt 115 000 mennesker med demens i Norge, og mot 2050 kan tallet dobles. Likevel får altfor få en diagnose. For mange kommer hjelpen først når situasjonen hjemme har blitt så krevende at de pårørende er utslitt. Sånn kan vi ikke ha det.

Tidlig diagnostisering er avgjørende. Alzheimers sykdom kan utvikle seg i flere tiår før symptomene blir tydelige. En tidlig diagnose gir bedre mulighet for oppfølging, planlegging og behandling. Det finnes også nye behandlinger som virker best, eller kun, tidlig i sykdomsforløpet. Derfor må vi bli flinkere til å oppdage sykdommen tidlig.

I dag er tilbudet for tilfeldig. Hvor du bor, kan avgjøre hvilken hjelp du får. Fastlegene mangler ofte verktøyene de trenger, og spesialisthelsetjenesten har for lav kapasitet. Samtidig finnes det nye muligheter innen diagnostikk, teknologi og behandling som ennå ikke tas i bruk i stort nok omfang. Høyre vil derfor ha et eget pakkeforløp for demens, slik at mennesker får en raskere og mer sammenhengende vei fra utredning og diagnose til behandling og oppfølging.

God demensomsorg handler også om hverdagen hjemme. Vi må styrke hjemmetjenestene med ansatte som har demenskompetanse, og sørge for at det er få og kjente ansatte rundt den enkelte. Vi må styrke møteplasser og dagtilbud for hjemmeboende og gjøre hjemmene tryggere og bedre tilrettelagt. Riktig hjelp må komme til riktig tid.

Pårørende er helt sentrale. De er den usynlige bærebjelken i demensomsorgen. Mange står i krevende omsorgsoppgaver over flere år, og belastningen kan gå ut over jobb, helse og familieliv.

I dag fikk jeg en melding fra en mann som ba meg la de pårørende forbli pårørende. Han følte seg til tider som helsepersonell for sin far, og det ødela på slutten langt på vei forholdet mellom dem. Han minner oss om at vi ikke må misbruke de pårørendes tillit til systemet. Pårørende vil gjerne bidra, men de kan ikke dra lasset alene.

Derfor trenger vi en strukturert oppfølging av pårørende gjennom hele sykdomsforløpet. De skal vite hvem de kan kontakte, hvilken hjelp som finnes, og hva de kan forvente. Pårørende skal være familie, ikke helsepersonell.

Regjeringen har varslet en ny Demensplan 2030. Den skulle kommet i vår, og nå er det oktober. Det haster å gå fra ambisjoner til konkrete tiltak. Planen som er ventet, må gi et reelt løft for tidlig diagnostisering, behandling, oppfølging og støtte til pårørende. Demens handler til syvende og sist ikke bare om å huske. Det handler om å bli sett, møtt med verdighet og å få leve et trygt og meningsfylt liv. Det er tid for handling, for det er hverdagene som teller.

Kristoffer Sivertsen (FrP) [13:29:21]: I Norge, et av verdens aller rikeste land, bygges det sykehus – sykehus vi ikke har råd til å bygge ferdig, og hvor det kuttes i pasienttilbudet for å finansiere byggingen.

I Stavanger har det over lang tid versert en helsepolitisk skandale som regjeringen later som ikke eksisterer. Helse Stavanger HF har over lang tid vært underfinansiert, og konsekvensene for pasientene er alvorlige. Det er fullstendig uakseptabelt at regjeringen aksepterer at byggetrinn 2 av sykehuset utsettes, og at det er enorm usikkerhet knyttet til når vi faktisk får bygget et helt sykehus i Norges tredje største byområde.

Sykehusøkonomien er fullstendig skjært til beinet. Det går hardt ut over både pasienter og ansatte ved SUS, Stavanger Universitetssjukehus. Spørsmålet er ikke om det skal kuttes i pasienttilbudet; spørsmålet er hvilket pasienttilbud som møter helseminister Vestres sparekniv neste gang.

Det haster å gjøre noe med rentene på sykehuslån. Det er absurd at man må låne penger av staten som sykehusene skal betale renter for. Slik kan vi faktisk ikke ha det. Derfor har FrP foreslått å skrote de regionale foretakene, og ikke minst å skille investering og drift og å ta ned rentebelastningen. Men Arbeiderpartiet og regjeringen har klart å trenere dette nok en gang. Det som er trist, er at Rødt har gitt etter og sendt Sykehus-Norge ut på venterommet i lang tid.

Norske sykehus står i en gjeldskrise, og gjeldskrisen SUS står i, er kanskje den verste. Helse Stavanger har en gjeld på rundt 12 mrd. kr og skal i år betale nesten 500 mill. kr i renter og 215 mill. kr i avdrag til staten. Man trenger ikke ha drevet en bedrift for å skjønne at Helse Stavanger er et konkursbo.

Det neste pasienttilbudet som SUS risikerer å miste, er kirurgisk behandling av eggstokkreft. Nok en gang går regjeringens styring av Helse-Norge, som står til stryk, ut over innbyggerne i Rogaland. Ekstra alvorlig er det at regjeringen lar kvinnehelse, som er et underprioritert område i utgangspunktet, bli svekket enda mer, ved at det ikke gripes inn mot mulig nedlegging av behandlingstilbudet.

Helseminister Vestre må gjerne fortelle meg hvorfor helsen til kvinner i Rogaland ikke betyr nok. Hvor blir det av Arbeiderpartiets løfter om velferd og fellesskap? Gjelder ikke det for Rogaland også?

Nå haster det å prioritere helse. Fremskrittspartiet vil prioritere behandling av innbyggerne i stedet for å sløse enorme summer på klimabistand og nye milliarder til Norfund. Vi må ikke minst også få slutt på subsidiene. Nå handler det om å sette innbyggerne først. Hva er det de betaler skatt for, hvis de ikke engang skal få et helt sykehus?

Jeg håper og tror at det kommer noen penger i morgen. Vær så snill, ikke skuff meg enda en gang, helseminister Jan Christian Vestre.

Liv Gustavsen (FrP) [13:32:33]: I mer enn ti år har folk i Feiring ventet på at fv. 33 skal bli trygg. Det er egentlig ganske utrolig. Reguleringsplanen for Byrudberga ble vedtatt allerede i 2015. Siden har det vært utredninger, nye utredninger, utfordringer med alunskifer, kostnadsøkninger og nye planer – men rasfaren er der fortsatt. Enkelte deler av fv. 33 minner mer om 1960-tallet, da bilene var smalere og tempoet lavere. På denne veien skal dagens tungtransport, skolebusser og pendlere kjøre trygt.

Fv. 33 er ikke en liten lokalvei som ender i Feiring. Den binder Gjøvik og Toten sammen med E6, Gardermoregionen og hovedstadsområdet. Den brukes av pendlere, skolebusser og tungtransport og fungerer som et alternativ til rv. 4. Likevel er deler av veien smal, svingete og skredutsatt. Ved Skreikampen er det også fare for utglidninger, som er en del av begrunnelsen for utbedringen. Der skal veien sikres med tunnel. Det er bra, men trafikantene stopper jo ikke ved Skreikampen. De skal kjøre gjennom og videre til Byrudberga. Der går det ras og steinsprang. Det er gjennomført sikringstiltak, men den varige løsningen mangler fortsatt. Sånn kan vi ikke fortsette å ha det.

Fv. 33 har en funksjon som langt overstiger det en fylkeskommune alene bør forventes å håndtere. Derfor mener jeg at staten bør ta et ansvar for denne veien:

• gjør fv. 33 til riksvei

• lag en samlet plan for strekningen

• sikre både Skreikampen og Byrudberga

• finansier nødvendige trafikksikkerhetstiltak over statsbudsjettet, ikke gjennom nye bompenger

Bilistene og befolkningen i Eidsvoll og Akershus skal ikke sitte igjen med regningen for å gjøre denne viktige forbindelsen trygg. For dette handler først og fremst om noe helt grunnleggende: Folk som kjører mellom Akershus og Innlandet, skal kunne vite at veien faktisk er trygg hele veien. Etter mer enn ti år med planer og utredninger må det komme en samlet løsning med penger og forpliktende framdrift.

Vi kjenner problemet veldig godt – både stat, kommune og fylke – så nå må dette løses.

Trond Helleland (H) [13:35:38]: Vi har arvet et samfunn bygd på hardt arbeid, felles verdier og sterke fellesskap, et samfunn med en sterk økonomi, trygge arbeidsplasser, en stor formue og et solid sikkerhetsnett. Norge er bygd av menneskers skaperkraft, kunnskap, innsats og risikovilje. Norge ble ikke rikt på grunn av naturressursene alene; det er kraften i de menneskene som bor her, som gjør Norge til et rikt, fritt og moderne samfunn. Men det er ikke gitt at vi fortsetter å være landet der alt er mulig. Internasjonal uro og store teknologiske omveltninger treffer også Norge. Inntektene fra olje og gass vil falle, og statens utgifter øker sakte, men sikkert.

Arbeiderpartiets svar har alltid vært mer stat og økte skatter. Samtidig har folks muligheter og frihet blitt begrenset. Kunnskap og gode ideer har forlatt landet, barna våre lærer mindre, og offentlig sektor eser ut og har blitt et lappeteppe av tiltak.

Høyre opptatt av mulighetene for å skape arbeidsplasser over hele landet. Da må vi ha veier, jernbane og en luftfart som fungerer. Stortinget har vedtatt en transportplan som skal følges opp. Så langt er jeg ikke imponert. Nå er vi snart halvveis i første planperiode, og av 22 prosjekter som Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen la fram for Stortinget og fikk vedtatt, er det bare fire prosjekter som er i gang. To av ni er på jernbane, ett av tolv er på vei, pluss Fellesprosjektet Arna–Stanghelle. Så jeg regner med at en rekke prosjekter vil bli lagt fram for Stortinget i forbindelse med morgendagens framleggelse av statsbudsjettet. Nei, jeg tror ikke helt på det. Ting blir stadig utsatt.

Nå har gått det så langt at MDG er forslagsstiller for et forslag om å beholde dagens reguleringsplan for E39 ved Førde. Resten av Stortinget, unntatt Arbeiderpartiet, er med. Vi ønsker å holde fast ved reguleringsplanen som er vedtatt. Alternativet er en utsettelse i lang tid. Regjeringen har riktignok hevdet i et notat som jeg fikk tilsendt, at de skulle klare å lage en ny reguleringsplan på tre måneder. Det hadde vært verdensrekord – vi har tidligere i dag hørt flere innlegg om ti års planleggingshorisont. Jeg mener at det er en bevisst trenering fra regjeringens side for å unngå oppstart av et allerede vedtatt prosjekt, og som Stortinget nå venter på skal komme i gang.

Det er for mange omkamp, for mye utsettelse, og det er for lite konkret bygging. Vi må bygge Norge sammen. Vi har en fantastisk, men krevende natur, så det vil koste å bygge vei og jernbane, men vi har også en handlingsregel som tydelig sier at vi skal bruke avkastningen til å styrke verdiskapingen, bl.a. gjennom å bygge ut infrastrukturen.

Landet vårt blir uansett ikke som det var med, men Høyre tror det kan bli bedre hvis vi får muligheten og frihet til å bygge Norge videre.

Tor André Johnsen (FrP) [13:38:57]: I replikkordskiftet i går kom Geir Pollestad fra Senterpartiet med noen ganske flåsete og misvisende påstander om FrPs landbrukspolitikk. Da påpekte jeg fakta, nemlig at det var daværende landbruksminister Pollestad som la fram og fikk vedtatt gjødselbrukforskriften, og at konsekvensen av forskriften for veldig mange bønder vil være at de må halvere besetningen sin, og at de slik sett må halvere matproduksjonen. Årsaken til det er at de, basert på den nye gjødselforskriften, har såkalt for mange dyr. Det vil si at dyrene da får for mye møkk, og at det er for få arealer og for få jorder – altså begrensninger på areal – til å kunne spre den møkka.

I stedet for å innrømme at den nye forskriften faktisk vil være et problem for norsk matproduksjon og økt selvforsyning, svarte Pollestad – i ren skolevalgsretorikk – at det ikke var noe problem med gjødselforskriften. Problemet var FrPs landbrukspolitikk. Det var det som var problemet, for vi ville fjerne tollbarrierer, ha fri import og rasere norsk matproduksjon. Det er feil. Det FrP vil, er å inngå handelsavtaler, gjensidige avtaler, hvor det er to parter som i felles nytte finner fram til gode avtaler, som bidrar til økt handel og økt eksport og import. Det bør egentlig være en selvfølge. Det er absolutt ikke det Senterpartiet prøver å påstå at FrP ønsker, som er fakta.

Når det gjelder trontaledebatten, kan jeg ikke snakke om den uten å nevne situasjonen for næringslivet og industrien i Norge i dag. Næringslivet har det veldig krevende nå. Jeg snakker ikke om olje- og gassnæringen – de har det ganske bra – men jeg snakker om bygg- og anleggsnæringen, flere industribedrifter og klassiske produksjonsbedrifter. De sliter, og folk flest sliter. Bedrifter sliter, og folk flest har fått dårlig råd. Det har blitt bråstopp i både hyttebygging og boligbygging. Med Arbeiderpartiet i regjering har det rett og slett blitt for dyrt å bygge og bo i Norge.

Vi kan begynne med selskapet Jøtul. De har permittert store deler av staben sin, og de har sagt opp folk. De overlever på grunn av eksport. Årsaken til at de sliter, er at det er bråstopp i hyttebyggingen. Det er skuffende og overraskende at statsminister Støre ikke helt forstår alvoret og iverksetter tiltak som vil bidra til økt aktivitet i bygg- og anleggsnæringen. Jeg hadde trodd at interessen og engasjementet ville vært større fra Støre, spesielt sett i lys av Støres familiære relasjon til den klassiske industribedriften Jøtul, som har bidratt til kos, lys og varme i norske hytter og hjem helt siden 1853. Dessverre ser det ikke ut til å bli noen bedring og endring før vi får en ny regjering.

Malin Bye Sørensen (A) [13:42:13]: Norge er et land med små forskjeller sammenliknet med ganske mange andre land, men forskjellene er fortsatt for store. Noen plasser er det ganske synlig.

Jeg bor på Furuset i Groruddalen. Sammenligner vi Oslo øst med Oslo vest, er forskjellene store. I øst er det nesten fem ganger så mange barnefamilier med svak økonomi. Det er tre ganger så mange barn som lever i familier som mottar sosialhjelp. Trangboddheten er tre ganger så høy.

Dette er imidlertid ikke bare et Oslo-problem. Jeg vokste opp utenfor Ålesund. I fjor skrev NRK om Aspøya, midt i Ålesund sentrum. Området ble rangert som nummer 1 081 av 1 109 boområder i Norge når det gjelder levekår. Det sier noe viktig: Det finnes store forskjeller mellom nabolag i hele landet.

Det betyr noe hvilken plass man vokser opp på. Forskerne kaller det «nabolagseffekter». Familien er selvfølgelig viktigst, men barn formes også av områdene rundt seg – av vennene sine, skolen, fritidstilbudene og hvilke muligheter de ser rundt seg.

Derfor er Arbeiderpartiets mål om at alle barn skal få like muligheter, også et spørsmål om hvor de vokser opp. Da må vi gjøre mer der utfordringene er størst. På Furuset, på Aspøya og i andre områder der mange familier har lite å rutte med, betyr billigere barnehage mye. Med en makspris på 1 200 kr sparer en familie med ett barn over 31 000 kr i året. Når man i tillegg har tolv timer gratis SFO for 1.–3. trinn, betyr det 24 000 kr.

Derfor er det også viktig å sikre velferden til folk nært der de bor. Arbeiderpartiet har styrket kommuneøkonomien, men sikring av velferden lokalt skjer kun så lenge man prioriterer velferd lokalt, i motsetning til å prioritere skattekutt til dem som har mest fra før, slik FrP gjør.

Dette handler om mye mer enn hva foreldrene har i lommeboka. Det handler om at vi skal få flere barn med, at ungene våre kommer inn i fellesskapet – i barnehagen, på SFO, på skolen og i fritidsaktivitetene – og får en bedre sjanse til å bli i disse fellesskapene.

Vi vet at områdesatsinger virker. De gjør det mulig å sette inn en ekstra innsats akkurat der utfordringene hoper seg opp. Siden 2022 har regjeringen utvidet områdesatsingene fra fire til fjorten kommuner. Fra 2027 skal det også inngås nye avtaler, med bl.a. Oslo og Bergen. Det er viktig, for ambisjonen vår er å utjevne forskjellene også andre plasser enn mellom øst og vest i Oslo. Ambisjonen vår er å redusere forskjellene mellom nabolag i hele Norge. Hvilket nabolag man vokser opp i, skal ikke avgjøre hvilke muligheter man har videre i livet.

Anette Carnarius Elseth (FrP) [13:45:27]: En rettsstat måles ikke i antallet lover, men i om lovene faktisk får konsekvenser om de brytes. Ellers mister folk tilliten.

Kriminalomsorgen er ført ut i krise av dagens regjering. Ansatte orker ikke mer. Sikkerheten er svekket. Rehabilitering er byttet ut med oppbevaring. Nå har regjeringen gitt beskjed om at norske fengsler skal spare 83 mill. kr. Det skal innføres ansettelsesstopp, og betjenter skal byttes ut med kameraer. Konsekvensene kommer til å bli alvorlige. Dersom løsningen til regjeringen blir at stadig grovere kriminalitet kan sones hjemme med fotlenke, vil dette rokke ved rettferdighetsfølelsen.

Soningskøen har økt kraftig, og akkurat nå venter 640 personer på å få sone. Det er nesten 70 pst. økning siden i fjor. Liv blir satt på vent, og det tar lengre tid før man får muligheten til å gjøre opp for seg.

I dag er en av tre innsatte utenlandsk statsborger. Landene med høyest andel er Litauen og Romania. Det er land som Norge har avtale om soningsoverføring med, men likevel ble bare en liten del, litt over 5 pst. av innsatte, i fjor overført til sine hjemland. Det er altfor dårlig.

Fengselskapasiteten må også bygges ut raskere, og der det kan utvides, må det gjøres. Jeg vil vise til forslag nr. 12, hvor FrP foreslår å utvide kapasiteten på Slidreøya i Vestoppland fengsel, som jeg håper får flertall.

Til slutt, det viktigste av alt: De ansatte, som gjør en flott, men krevende jobb hver eneste dag, må gis nok kollegaer, riktige verktøy og trygge arbeidsforhold. Høyere lønn har fungert i Danmark som et tiltak for å beholde ansatte. Kanskje det kan prøves her i Norge også?

Norge har blitt mer attraktivt for kriminelle, og jeg er alvorlig bekymret for skadevirkningen denne regjeringen har hatt på hele justissektoren. Straff skal virke. Ofrene skal vite at samfunnet står på deres side, og de som bryter loven, skal vite at det får konsekvenser. Det er forskjell på å love trygghet og å levere trygghet.

Solveig Vitanza (A) [13:48:22]: Vi lever i en tid hvor mye av det vi tok for gitt, ikke lenger er en selvfølge. Krig og internasjonal uro gjør verden mer usikker. Klimaendringene gir mer ekstremvær, og prisene på energi og innsatsvarer svinger. Midt i dette står bonden, som sår om våren med visshet om at været er uforutsigbart, og står klar om høsten for å utnytte de timene været gir for å få avlingen i hus.

I Arbeiderpartiets Plan for Norge er vi tydelig på at vi skal styrke selvforsyningen og legge til rette for mer forutsigbare inntektsmuligheter for bonden. Denne regjeringen satser på norsk landbruk. Gjennom jordbruksoppgjøret har vi styrket inntektsmulighetene, selvforsyningen og beredskapen. Målet er å tette inntektsgapet innen 2027 – et mål vi skal nå. I årets jordbruksoppgjør ble partene enige om en ramme på 3,66 mrd. kr. Bevilgningene over jordbruksavtalen er nå nesten doblet siden 2021. Det er ikke bare tall i et statsbudsjett.

Jeg kommer fra Østfold, et av Norges viktigste matfylker. Her finner vi mye av den beste matjorda, sterke fagmiljøer og bønder som ønsker å investere. Jeg er stolt over at vår politikk gir framtidshåp for bøndene, og at de nå opplever anerkjennelse for den viktige jobben de gjør for å produsere maten vår. Flere tør å satse, også flere unge. Når bonden investerer i et nytt fjøs, bedre drenering eller moderne utstyr, investerer han ikke bare i egen gård. Det er også investeringer i norsk matproduksjon for framtiden.

Her er det et tydelig politisk skille. Arbeiderpartiet vil at vi skal ha et landbruk også for framtiden. Vi skal ha årlige jordbruksforhandlinger, et sterkt importvern og markedsreguleringer som gjør det mulig å produsere mat over hele landet. FrP går en annen vei. De vil redusere overføringene over jordbruksavtalen med mange milliarder kroner, effektivisere landbruket og avvikle ordninger som sikrer landbruk og matproduksjon over hele landet. FrP snakker om matberedskap, men politikken de fører, vil bidra til det motsatte.

Vi må sikre at vi også i framtiden har bønder, matjord og tar de ressursene vi har over hele landet, i bruk til matproduksjon. Matberedskapen kan ikke bare bestilles når krisene kommer. Den må bygges gjennom forutsigbar politikk. Det er derfor landbrukspolitikken hører hjemme i trontalens budskap om trygghet i en mer urolig verden. Når verden blir mer uforutsigbar, er det godt å vite at vi har bønder som fortsatt sår, dyrker og høster over hele landet, og det skal Arbeiderpartiet bidra til.

Anniken Refseth (A) [13:51:38]: Landet henger sammen igjen. Ras på vei og bane har i perioder delt Trøndelag i to. Det har skapt utfordringer for folk og næringsliv, men nå går både togene og biltrafikken igjen. På jernbanen i Trøndelag har vi investert i skredsikring på Meråkerbanen og i gjenoppbygging etter raset ved Levanger. Dette er investeringer som er avgjørende for at togene faktisk skal gå, og vi har også sikret gode godskompensasjoner for næringslivet. Samtidig bygger vi jernbanen for framtiden. Trønderbanen utvikles videre for økt frekvens, Meråkerbanen har fått strøm på skinnene, og vi skal arbeide for bedre grensekryssende togtilbud mot Sverige og nye tog på Rørosbanen. Samferdsel handler ikke først og fremst om asfalt, skinner eller flyplasser. Det handler om at folk skal komme seg på jobb, til studier og hjem igjen til familien når dagen er over. Det er lett å love både lavere avgifter, mer vei, flere flyruter og mer jernbane. Utfordringene er at dette må finansieres. Arbeiderpartiet velger å prioritere prosjektene som gjør det mulig å bo og arbeide i hele landet.

Byvekstavtalen har gitt trondheimsregionen bedre kollektivtransport, flere gang- og sykkelveier og viktige samferdselsprosjekter. FrP snakker varmt om framkommelighet, men vil svekke byvekstavtalene som finansierer mange av prosjektene de etterlyser. Man kan ikke både kreve flere samferdselsinvesteringer og samtidig fjerne et av de viktigste verktøyene for å finansiere dem. Derfor står Arbeiderpartiet fast ved byvekstavtalene. De gjør det mulig å gjennomføre viktige investeringer som ellers ikke ville blitt realisert.

Jeg må nevne FOT-rutene, som også er avgjørende for mange lokalsamfunn i Trøndelag. Arbeiderpartiet viderefører FOT-rutetilbudet. Rørvik og Namsos består, og Røros får overnatting av fly. Flere partier sier at de er for FOT-rutene. Forskjellen kommer når regningen skal betales. Arbeiderpartiet prioriterer disse rutene i budsjettene fordi vi vet hvor viktige de er for distriktene, og derfor har vi også halvert maksprisen.

Når vi investerer i jernbane, flyruter, veier og kollektivtransport, investerer vi i muligheten til å bo og arbeide i hele Trøndelag. Det er Arbeiderpartiets svar på forskjellene mellom sentrum og distrikt: å investere i infrastrukturen som binder folk, arbeidsplasser og lokalsamfunn sammen. For Arbeiderpartiet er god samferdsel ikke et mål i seg selv, det er verktøyet som gjør det mulig å skape arbeid, verdiskaping og levende lokalsamfunn i hele Trøndelag.

Anne Grethe Hauan (FrP) [13:54:42]: Ein familie sit ved kjøkkenbordet i ei lita leilegheit i hovudstaden og vurderer å flytta til Vestfold. Dei har endeleg funne draumehuset. Ungane kan endeleg få ein hage å leika i. Jobben i Oslo vil dei behalda. Så sjekkar dei togtilbodet til og frå Oslo. Kjem dei tidsnok på jobb? Kjem dei heim før barnehagen stenger, eller må dei ha ei bestemor med på flyttelasset for å få kvardagen til å gå opp? Men bestemor er jo i full jobb, så det går ikkje. Der kan Vestfold faktisk mista nye naboar før dei har pakka ei einaste pappeske.

Me har mykje å by på: kystperler, småbyliv, vikinghistorie og universitet. Me har matjord, industri og teknologi som resten av Norge treng. Me er stolte av Vestfold. Men regjeringa må sørgja for at kvardagen fungerer. Signalfeil, innstilte tog og for få vogner er inga velkomstpakke. Sjøutsikt hentar ikkje ungane. Dei som skaper arbeidsplassar, må òg få like spelereglar.

På byggjeplassar i heile Vestfold er innleige frå bemanningsbyrå forbode. I Telemark gjeld ikkje det geografiske forbodet. Bedrifter kan få færre oppdrag, og arbeidssøkjarar mistar ein sjanse til erfaring og referansar. Kvifor skal ein gjera det vanskelegare å få jobben gjort i Vestfold enn i Telemark? Det var Arbeidarparti–Senterparti-regjeringa som foreslo omlegginga av pengefordelinga. Staten reknar Vestfold som billigare å driva, og gjev oss difor ein mindre del av potten. Behovet blir berekna ut frå bl.a. kor gamle folk er, og kor spreidd dei bur, framfor å dekka dei faktiske utgiftene. Fullt innført gjev omlegginga rundt 60 mill. kr mindre årleg enn den gamle fordelinga, etter kompensasjon. Oppgåvene skal framleis løysast. Politiske reglar kan endrast.

Å få varer fram er òg beredskap. Kopstad godsterminal kan flytta gods frå veg til bane. Torp, Slagentangen og hamnene gjev moglegheiter utanfor Oslogryta. Bruk dei, og ta statleg medansvar for Oslofjorden.

Til familien ved kjøkkenbordet: Vestfold er verd flyttelasset. Me i FrP kjempar for at både kvardagen og arbeidslivet skal fungera der. De skal kunna planleggja framtida etter draumane dykkar, og ikkje etter neste signalfeil.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [13:57:45]: I desember i fjor var den lille hjemkommunen min, Sokndal, i nyhetene i flere dager. Huset mitt var blant dem som ble isolert av en stor flom, og kommunen var i høy beredskap i fem dager. Dette var ikke en storflom, i ettertid ble den beregnet til en 20-årsflom, likevel førte den til direkte skade for 11,3 mill. kr. En 200-årsflom, som er det vi må planlegge for, er noe helt annet. Da vil rådhuset, skolen, sykehjemmet, kirken og idrettsanlegget stå opptil 3 meter under vann, og det samme gjelder om lag 350 boliger og næringsbygg. Strømmen vil koble ut, det samme vil vann og avløp, alle veier ut av sentrum vil bli stengt, og elleve boligområder, med 700 boliger, vil bli sperret inne. NVE beregnet for noen år siden at en sånn flom vil kunne gi skader for 850 mill. kr, og det kalte de selv den gangen for et forsiktig anslag. Uten flomsikring blir det også vanskelig å utvikle sentrum. Det kan knapt bygges nye boliger eller fortettes i flåmsonen. Samtidig trenger Sokndal, som de fleste andre distriktskommuner, flere aldersvennlige sentrumsnære boliger. Kommunen og NVE har brukt mange år på å vurdere ulike løsninger: å holde igjen vann i nedbørsfeltet, å utvide og senke elveløpet, å bygge flomvoller gjennom sentrum, og å lage ulike tunneler. Ingen av løsningene beskytter mot de største flommene. Problemet er det trange utløpet ved det fredede kulturmiljøet på Sogndalsstranda. Det som står igjen, er en 3 km lang flomtunnel, oppstrøms til sentrum. Den vil koste 573 mill. kr. Det er mye penger, men langt mindre enn skadene etter en storflom.

Det er bra at bevilgningene til flom- og skredsikring er økt de siste årene, og at det er satt et tak på kommunenes egenandel i store prosjekter, men behovet er fortsatt enormt. I 2021 anslo NVE at det vil koste 85 mrd. kr å sikre eksisterende bebyggelse mot flom og skred i Norge. Ikke alt kan eller bør sikres, men i Soknedal kan vi ikke vente. I trontalen snakker regjeringen om trygghet. Det er nettopp det denne saken handler om. Sokndal er en liten kommune, men har bidratt med store verdier til fellesskapet gjennom kraftproduksjon og over 150 år med bergverksdrift. Å flytte kommunesenteret er ikke et alternativ. Denne høsten blir reguleringsplanen for flomtunnelen ferdigstilt. Da gjenstår det viktigste, finansieringen, og da må staten stille opp.

Maren Grøthe (Sp) [14:00:39]: Tilgang på nok energi til folk og næringsliv er avgjørende for Norge. Likevel nevner trontalen til regjeringen få tiltak som vil sikre nettopp det. Senterpartiet mener det er på tide å begrense strømeksporten. NVE varsler nå om den laveste fyllingsgraden i norske vannmagasin på 20 år. Strømprisene er allerede høye og uforutsigbare. Vi frykter en strømkrise i vinter dersom vi nå ikke tar grep.

Strømprisutvalget pekte allerede høsten 2023 på at å strupe strømeksporten vil kunne senke strømprisene. Til tross for at strømprisene har holdt seg høye siden den gang, har ikke regjeringen villet ta noen politiske grep for å få ned prisen, snarere tvert imot. I stedet har man de siste årene koblet seg tettere på EUs dysfunksjonelle strømsystem. I fjor eksporterte Norge rekordmye strøm, med en netto eksport tilsvarende 22,8 TWh. Det tilsvarer strømforbruket til en og en halv million husholdninger i Norge, i netto eksport.

Sånn kan vi ikke fortsette. Senterpartiet mener vi nå må sikre at mer av norsk kraft kommer norske innbyggere og norsk næringsliv til gode. Jeg er særlig bekymret for næringslivet, som ikke har noen strømstøtte, og som nå får veldig høye energikostnader både knyttet til drivstoff og til strøm. Når Høyre snakker om skattelette for bedrifter i 2029 i stedet for å bli med på å kutte avgiftene på drivstoff her og nå, viser det en manglende forståelse for hvor kritisk situasjonen er for små og store bedrifter i lokalsamfunn over hele Norge.

De siste ukene har jeg møtt flere av dem. Jeg har møtt transport- og anleggsbedrifter som Brødrene Ødegård i Fredrikstad og Vinjes Transport i Trondheim, som forteller at marginene blir spist opp av økte utgifter til drivstoff, men også bedrifter som Røra Bakeri på Inderøy, som frykter en krevende vinter for seg og sine ansatte som følge av økte energikostnader.

Realiteten er at for mange bedrifter kan en dieselpris på over 30 kr nå bikke lasset og føre til at arbeidsplasser og hjørnesteinsbedrifter går tapt. HSS transport i Akershus forteller at deres kostnader til diesel økte med 30 pst. fra 31. august til 14. september. Ikke alt kan tas ut i markedet, mye av det går på bunnlinjen, men de har måttet øke sitt energipåslag ut til kundene.

I de tilfellene vil økte priser på drivstoff slå ut i dyrere priser på varer og kommunale tjenester, og i verste fall kan det påvirke renten negativt. Så økte kostnader til diesel og bensin handler ikke bare om bilistene, det handler om hele økonomien – om arbeidsplasser i lokalsamfunn over hele landet, og at det skal være mulig å bo og komme seg rundt, uavhengig av hvor man bor. Det handler også om prisene vi møter i butikken i morgen. Det er synd at Høyre og Arbeiderpartiet ikke ser det i dag. Senterpartiet skal fortsatt ta kampen.

Morgan Langfeldt (FrP) [14:04:04]: Kultur er viktig, det tror jeg vi alle er enige om, men i dag har jeg lyst til å snakke litt om kulturkronene våre, og om hvor forskjellig de faktisk brukes rundt omkring i landet. For når vi ser nærmere på tallene fra 2025, blir det interessant.

Fylkeskommunene brukte i gjennomsnitt 421 kr per innbygger på kultur, men ser vi på forskjellen mellom fylkene, blir bildet ganske annerledes. I Nordland ble det brukt 991 kr per innbygger, mens det i Buskerud ble brukt 248. Det betyr at Nordland brukte omtrent fire ganger så mye per innbygger som Buskerud. Som eksempel kan vi ta Brageteatret i Buskerud, som mottar 18 mill. kr i statlige tilskudd. Arktisk Filharmoni i Nordland mottar 87 mill. kr. Det er selvfølgelig ikke direkte overførbart, men kanskje illustrerende.

Jeg sier ikke at Nordland nødvendigvis bruker for mye, eller at Buskerud bruker for lite, men kanskje. Det finnes også noen gode forklaringer. Geografien er forskjellig, fylkene har ulike institusjoner, det er ulike oppgaver og ulike kostnader. Jeg mener likevel vi må tørre å stille spørsmålet: Hvorfor er kulturkronene verdt nesten fire ganger så mye i ett fylke som i et annet? Og hvis forskjellene er riktige og nødvendige, må vi kunne forklare hvorfor. Dette handler til syvende og sist om skattebetalernes penger.

Det blir enda mer interessant når vi tar med staten. Nordland har flere store nasjonale og regionale kulturinstitusjoner som mottar betydelige statlige bevilgninger. Det betyr at dersom vi virkelig skal diskutere rettferdigheten i kulturpolitikken, holder det ikke å se på fylkeskommunens eget budsjett alene. Vi må se på hele regnestykket. Hva bruker fylkeskommunen? Hva kommer fra staten? Og hva får innbyggerne faktisk igjen?

Fremskrittspartiet mener vi skal ha et levende kulturliv i hele Norge, la det være sagt, men vi må også være villige til å stille det samme spørsmålet til kulturen som vi stiller til resten av offentlig sektor: Får vi nok igjen for pengene?

For meg handler Fremskrittspartiets kulturpolitikk om mindre byråkrati, mer frivillighet og større frihet, og om de gode opplevelsene og barnas oppvekst. Kultur trenger ikke å starte med en offentlig søknad, et prosjektregnskap, tre runder med rapportering og diverse søknader, men de gangene det gjør det, må vi være mer rettferdige. Noen ganger starter kultur med en gjeng ungdommer, en gammel gymsal og en idé. Vi må gjøre det enklere å få den ideen ut i livet.

Jeg mener derfor også vi bør tørre å måle kulturkroner per innbygger og se konkret på hva innbyggerne får igjen. Vi må få et bedre bilde av helheten, for det er ikke nødvendigvis slik at den som bruker mest, skaper mest kultur.

Mohammed Malik (A) [14:07:18]: Når strømmen går, veiene stenges eller varene ikke kommer fram, merker vi hvor avhengige vi er av hverandre. Mat skal fram til butikkene, medisinene skal fram til pasientene, folk skal komme seg på jobb, og viktige tjenester skal fungere. Det er også beredskap. Derfor støtter jeg regjeringens arbeid med Norges første langtidsplan for sivil beredskap. Trontalen peker ut tre prioriterte områder: kraft, elektronisk kommunikasjon og transport. Alle tre er avgjørende for å holde samfunnet i gang.

Regjeringen har også etablert et strategisk råd for beredskap i transportsektoren. Det skal styrke samarbeidet mellom myndighetene og næringslivet. Vi skal bygge videre på det arbeidet. De som har ansvar når en krise rammer, må kjenne oppgavene sine, og de må øve sammen. Gode planer, riktig utstyr og fungerende infrastruktur er viktig, men vi trenger også menneskene som gjør jobben: sjåførene som kjenner veiene, lagerarbeideren som får varene videre, helsearbeideren som kjenner pasientene, og fagarbeideren som får strømmen tilbake. De har erfaring og kunnskap som vi må ta med oss når beredskapen skal styrkes. Derfor må ansatte, tillitsvalgte og partene i arbeidslivet involveres. De kjenner arbeidsplassene. De vet hvor det kan svikte, og hvordan problemene kan løses.

Trontalen løfter fram høy tillit og vår tradisjon for å finne løsninger sammen. Det er en styrke vi trenger når samfunnet blir satt på prøve. Vi bygger et mer motstandsdyktig Norge gjennom kompetente ansatte, trygge arbeidsplasser og sterke lokalsamfunn. Regjeringen har satt en tydelig retning vi her på Stortinget skal følge opp gjennom politiske prioriteringer og behandling av planer og budsjetter. Når krisen rammer, må planene fungere og hjelpen nå fram. Da trenger vi både et samfunn som er forberedt, og arbeidsfolk som er rustet til å gjøre jobben.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [14:09:48]: Trygghet for eget liv og helse er noe av det mest sentrale for at våre innbyggere skal ha det bra. Der ser vi det som er i emning nå, her skal det strammes inn, sier helseministeren fra Arbeiderpartiet. Det er en veldig vond beskjed å få for alle dem som står og venter på helt nødvendig helsehjelp, de som har stått i kø for å få en operasjon. Det er også en veldig tung beskjed for alle dem, og det er dessverre veldig mange, som vi ser ikke får tilgang til nye medisiner og behandlinger, som enten kan forlenge livet deres eller kanskje kurere dem. Der velger denne regjeringen også å ha en tilnærming hvor man skal spare.

Hvis vi leser BA, kan vi lese om Eirik. Han hadde vært på sykehuset og fått sjekket en føflekk. Det viste seg at det var kreft. Det finnes behandling for denne kreftformen. Det er behandling å få, men da må han reise til Danmark, Spania eller Israel, for i Norge dekker ikke vi denne typen behandling. Det er en feil prioritering.

Fremskrittspartiet har en rekke ganger tatt opp spørsmålet om hvordan vi driver innvilgelse av nye medisiner og nye behandlingsmetoder, sånn at vi faktisk sørger for et behandlingstilbud til alle de i Norge som trenger det. Men her skal vi nå faktisk vente i tre år på utredningsarbeid før man ser på terskelverdier og alternative kostnader og rydde opp i dette systemet.

Det er mange som ikke har tre år til å vente på at regjeringen stadig skal utrede, stadig skal se nærmere på, stadig skal trekke i det. Folk som står i sin livs kamp skal faktisk ikke måtte opprette en spleis – ikke i dagens Norge.

Vi er nødt til å få orden på prioriteringene våre. Det kan ikke være sånn at grønne symbolske subsidier, store byråkratier og penger ut av landet skal settes foran helsetilbudet til våre innbyggere. Vi er nødt til å snu retning. Fremskrittspartiet skal være med på å snu den.

Bjørn-Kristian Svendsrud (FrP) [14:13:06]: Når mat, drivstoff, renter og nå tydeligvis også strøm skal bli dyrere, er det godt å ha en jobb å gå til. Arbeid gir økonomisk frihet og er fundamentet for et trygt og rikt Norge. Likevel står altfor mange utenfor. 700 000 personer i yrkesaktiv alder er verken i arbeid, er selvstendig næringsdrivende, i høyere utdanning eller mottakere av pensjon. De står rett og slett utenfor jobb og utdanning. Over 100 000 av disse er unge, og altfor mange blir i praksis gitt opp av systemet.

Organisasjoner for personer med funksjonsnedsettelser forteller om mennesker som ønsker å jobbe, men som hindres av systemet. Altfor mange har fått uføretrygd i 18-årsgave, selv om de ønsker å ha en jobb å gå til. Inntektssikring er for mange en nødvendig trygghet som skal være på plass mens den enkelte prøver ut hvor mye han eller hun kan jobbe. Når mange kan og vil uten å få muligheten, er vi nødt til å tenke annerledes. Vi må sikre at den enkelte får reell tilgang til arbeid eller kvalifisering, bl.a. gjennom ulike tilrettelagte læreløp.

Skal vi få flere i jobb, må vi lytte til bedrifter som aktivt reduserer utenforskap. Velle Gruppen i Tønsberg er et slikt eksempel. Som arbeidsmarkeds- og lærebedrift kvalifiserer de mennesker til arbeidslivet gjennom tilrettelagte opplæringsløp. De ser den enkelte. Når Velle sier at det å stille krav til mennesker er å bry seg, vet de hva de snakker om.

Jeg er redd byråkratiet ofte står i veien for de gode løsningene. Vi har et Nav hvor taushetsplikten mellom Nav i kommunen og Nav i staten står i veien for god samhandling for redusert utenforskap. Selv gode intensjoner og dyktige ansatte kan forhindres av byråkratiske hindre. Fremskrittspartiet mener at mennesker ikke kan bli kasteballer mellom kommunen og staten.

Sosialhjelpsmottakere skal ikke være passive mottakere av penger. Sosialhjelp skal være en midlertidig ytelse, og alle som er friske, må ut i meningsfylt aktivitet fra dag én. Derfor vil FrP innføre arbeidsplikt for mottakere i arbeidsfør alder med lavterskel arbeidsoppgaver tilrettelagt av kommunen og næringslivet.

Krav om aktivitet er å bry seg. Det gir verdifull trening, arbeidserfaring og sosiale rammer og kan motivere flere til å bli selvforsørget.

Vi trenger flere inn i arbeidslivet og ut av varig utenforskap. Får vi flere i arbeid, kutter vi kostnader og gir den enkelte større livsmestring.

Morten Sandanger (A) [14:16:16]: Jeg holdt på å sette kaffen i halsen i dag da jeg åpnet Nettavisen og leste utspillet fra Kristoffer Sivertsen fra FrP om Rosenberg Verft og Aibel. Han klarer å påstå at han er bekymret for situasjonen på verftene i Rogaland og nedbemanningen som skjer. Det er vel og bra at han er bekymret, det er jeg også, men det absurde med dette er at FrP er dem som fører den mest næringsfiendtlige og industrifiendtlige politikken i Norge, og som går til direkte angrep på leverandørindustrien.

Man trenger ikke ta meg på ordet når det gjelder dette. For et par uker siden sto faktisk sjefen for Rosenberg Verft sammen med næringsforeningene og sa til VG:

«Får FrP gjennomslag for sin politikk, blir det krise langs hele kysten, hvor tusenvis av arbeidsplasser kan forsvinne. Det er en konsekvens som Norge må være klar over. Det et svik mot industrien, spesielt på Vestlandet.»

Dette er realiteten med FrPs industripolitikk: industridød langs kysten, spesielt i mitt og representanten Sivertsens hjemfylke.

Rosenberg-sjefen sier videre:

«Alternativet ved å skrote havvind som fremtidssatsing, er at tusenvis av arbeidere mister jobben og ender på Nav, så får du en dobbel effekt: Ingen verdiskapning og store kostnader til ledighetstrygd, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd.»

Arbeiderpartiet vet at vi må investere for å få avkastning. Vi skal bruke aktiv næringspolitikk for å få fram havvind, på samme måte som vi gjorde med olje og gass. I over 100 år har stat og kommune investert og lagt til rette for våre største industrieventyr, ikke bare olje og gass, men vannkraft, havbruk og fiskerier.

Det var ikke sikkert at petroleumsnæringen skulle bli lønnsom på 1970-tallet, men vi tok en sjanse, vi investerte i en bedre framtid, og det lønte seg. Det er den norske modellen. Jeg synes det er noe unorsk over måten FrP holder på på. De angriper forutsigbarheten til vår viktigste næring gang på gang. De snakker den ned, og i tillegg går de ut i avisen og later som at det er de som skal redde den – men det er de som slår beina under den.

Uavhengig av hvordan vi vrir og vender på det, vil oljen en gang ta slutt. Til og med KrF kan ikke be seg fram til mer olje. Da må verftene våre få nye bein å stå på og nye næringer å gå inn i. Dette tar tid, og det vil til og med koste penger. Dette er det mange som har forstått. Hva har da Kristoffer Sivertsen forstått som bedriftene selv, NHO, fagforeningene, LO, næringsforeningene, ekspertene og Offshore Norge har misforstått?

Bente Estil (A) [14:19:04]: Tros- og livssynsfrihet er en av de mest grunnleggende menneskerettighetene vi har. Nær 700 tros- og livssynssamfunn i tillegg til Den norske kirke mottar tilskudd til sin virksomhet via fellesskapet og statsbudsjettet.

Avsløringene om juks med medlemstall i tros- og livssynssamfunn er alvorlig. Det dreier seg om at medlemskap for hver og en skal være frivillig, korrekt registrert og basert på den enkeltes valg. Det dreier seg om å ivareta både trosfriheten og tilliten til våre felles tilskuddsordninger. Det er all grunn til å sette pris på den jobben som VG har gjort med avsløringene.

Som svar på det som nå er kjent, har Arbeiderpartiet i dag fremmet følgende forslag:

Forslag nr. 48:

«Stortinget ber regjeringen sikre at statsforvaltere og tros- og livssynssamfunn veiledes og følges opp i håndtering av urettmessige medlemskap i samfunnene og at tilskudd tilbakebetales der det har vært utbetalt for mye.»

Forslag nr. 49:

«Stortinget ber regjeringen utrede en hjemmel for å forsterke kravene til dokumentasjon for inn- og utmelding i tros- og livssynssamfunn.»

Forslag nr. 50:

«Stortinget ber regjeringen så snart som mulig få etablert en løsning der medlemmer i tros- og livssynssamfunn får direkte melding om at vedkommende er registrert som medlem i et eller flere samfunn.»

Med det er forslagene tatt opp.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [14:21:04]: Regjeringen har lovet 130 000 igangsatte boliger innen 2030. For å si det slik: Det holder ikke å sette seg høye mål hvis man ikke er villig til å «trøkke» til med de virkemidlene som skal få boligene bygd. Foreløpig ser det ganske puslete ut, med unntak av hva SV har forhandlet inn. Og boligpolitikk må handle om noe mer enn antallet boliger. Det holder ikke bare å telle. Spørsmålet må også være hvem som skal ha råd til å bo i boligene.

SV er tydelig på at en bolig først og fremst skal være et hjem, ikke et investeringsobjekt. Boligkrisen ser ulik ut – ut fra om du bor i byen eller på bygda. I de store byene møter mange boligpriser som gjør det nesten helt umulig å komme inn på markedet uten «foreldrebanken» som hjelp. Mange leier dyrt og utrygt, mens drømmen om et hjem skyves stadig lenger unna.

I distriktene kan det være helt annerledes. I Fyresdal i Telemark opplever unge familier at de har både arbeid og potensiell finansiering, men allikevel finner de ikke noen bolig. Og hvorfor det? Jo, fordi det etableres et datasenter der, som gjør at det er umulig å ta del i leiemarkedet. Det viser noe viktig. I byen kan boligen være for dyr. I bygda kan boligen mangle. Konsekvensen er like fullt den samme: Folk får ikke skapt seg det livet de ønsker. Derfor ønsker SV å skape en ny boligpolitikk for hele Norge.

SV har tidligere vist at handling nytter. De siste årene har vi fått gjennomslag for flere studentboliger og økte lånerammer til Husbanken, slik at flere boliger kan bygges og unge kan få hjelp til å komme inn på boligmarkedet. Vi har fått gjennomslag for at det skal legges fram en ny husleielov, som styrker leietakernes rettigheter. Den har vi store forventninger til. Og selv om Arbeiderparti-regjeringen er glad i å skryte av SVs gjennomslag som sine egne, er det helt greit, for det viktige er at vi får flertall i salen og klarer å komme videre. SV vil videre, og vi ønsker at også flertallet skal være med – på at Husbanken skal bli sterkere, på en større ikke-kommersiell boligsektor og på flere boliger som folk med helt vanlige inntekter faktisk har råd til. Et hjem skal ikke være et privilegium for dem som har foreldrebank eller riktig postnummer.

Et godt sted å bo handler om mer enn fire vegger og et tak. Det handler også om å komme seg dit livet skjer. Jeg vil si at i byene trenger vi busser som går ofte, trikker og tog med plass til folk og ikke minst tog som er til å stole på. Når toget er forsinket eller bussen er full, er det ikke bare rutetabellen som ryker. Det er henting i barnehagen, arbeidsdagen og tida med familien.

Det handler om den reformtida regjeringen nå sier at vi står inne i. Da må også reformen merkes der livet faktisk leves.

Linda Monsen Merkesdal (A) [14:24:07]: Tryggleik for helse er ei av hovudprioriteringane i vår plan for Noreg. For meg handlar det om noko heilt grunnleggjande. Har ein behov for helsetenester, skal ein vera trygg på at det offentlege stiller opp. Slik skal det vera i Noreg, og heldigvis er det slik for dei aller fleste.

Me har ei av dei beste helsetenestene i verda, og kvar einaste dag går alt frå reinhaldarar til kirurgar på jobb for å hjelpa menneske som er i dei aller mest sårbare situasjonane. Då blir eg oppgitt når Framstegspartiet må svartmåla det norske helsevesenet. Dei snakkar om det norske helsevesenet som om alt er krise. Ja, me har utfordringar, men utfordringar løyser seg ikkje ved å snakka ned tenestene eller menneska som jobbar der. Dei blir løyste med politikk og konkrete tiltak.

Me står overfor store utfordringar. Det er i dag fleire eldre enn det er barn som blir fødde. Behova er større og meir samansette, og kampen om arbeidskrafta blir tøffare. Me får ikkje fleire folk, og me kan ikkje bruka dei same folka to gonger. Difor må me jobba smartare.

Helseminister Vestre har sett i gang 14 prosjekt rundt om i landet. Der kjem òg sjukehusa til, som samarbeider med kommunane rundt. Her skal ein sjå på korleis tenestene kan henga betre saman. Desse prosjekta heiter Prosjekt X. Voss, saman med Voss sjukehus og kommunar rundt, som Ulvik, Kvam, Eidfjord og Vaksdal, er med i eit av desse prosjekta i Prosjekt X. Dette er ein ny måte å organisera tenestene på, og målet er enkelt, at pasientane skal oppleva éin helseveg. Erfaringane viser at dette tette samarbeidet gjev betre og meir samanhengande pasientforløp. Pasientane opplever ikkje eit helsevesen som anten er kommune eller sjukehus, dei opplever at det er éi helseteneste. Det er nettopp slik me skal byggja framtidas helsetenester, samtidig som me skal løysa utfordringane folk kjenner på akkurat no.

For kort tid sidan møtte eg Pensjonistforbundet på Voss. Der var det òg snakk om trygg eldreomsorg, som var hovudtemaet. Det blei stilt spørsmål: Kjem eg til å få hjelp når behovet er der? Difor er eg så utruleg glad for at helseministeren har kome med over 4 mrd. kr, som nettopp skal gje fleire sjukeheimsplassar til dei eldre. Dette handlar planen for Norge om.

Andreas Bjelland Eriksen (A) [14:27:21]: Norge er et lite land og en liten åpen økonomi. Når verden der ute blir mer utrygg og usikker, påvirker det oss – nordmenns arbeidsplasser, hverdag og økonomi.

Selv om vi er små, er vi allikevel ikke maktesløse i møte med en verden i endring. Vi har klart å forvalte statens inntekter i gode tider på en måte som gir oss som fellesskap muligheter til å trygge folks økonomi på en måte nesten ingen andre land i verden har muligheter for. Derfor har vi handlingsrom, og Arbeiderparti-regjeringen har prioritert å kunne gi folk trygghet for strømregningen med norgespris. Vi har prioritert å kutte skatten på vanlige inntekter og å sikre barnefamiliene mer frihet i hverdagen gjennom historisk lave barnehagepriser, og ikke minst å sørge for at minstepensjonistene framover får mer å rutte med. Når vi i tillegg har lav arbeidsledighet, lønningene øker og mange endelig opplever økt kjøpekraft igjen, er Norge og norsk økonomi godt rustet i møte med en mer utfordrende framtid.

Det betyr på ingen måte at ikke vi også har store uløste oppgaver i vårt land, at ikke også vi må reformere og fornye, eller at det er gitt at vi i framtiden vil ha det samme handlingsrommet til å løse de utfordringene som kommer. For mange opplever at hverdagen er mer krevende enn før, og at økonomien ikke strekker til. Vi blir betydelig flere eldre. Små og store lokalsamfunn rammes av tøffere ekstremvær som følge av klimaendringer. Industrien trenger kraft og nett til omstilling. Vi må skape mer, samtidig som vi fortsatt klarer å fordele.

Regjeringens plan for Norge er laget nettopp for å gi svar på disse utfordringene. Arbeiderpartiet skal fortsette å styre økonomien trygt. Vi skal prioritere de politiske grepene som gir folk bedre råd, som videreutvikler velferdsstaten slik at den kan gi folk den hjelpen de trenger. når de trenger den, og legge til rette for at bedrifter og arbeidsplasser kan omstilles og utvikles, så vi sikrer at folk har troen på framtiden i Norge. På den måten ruster vi oss for det som kommer, slik at vi i fellesskap kan ta vare på det som gjør Norge til Norge.

Erlend Svardal Bøe (H) [14:30:34]: Vi får ofte høre fra regjeringen at Nord-Norge er Norges viktigste strategiske satsingsområde, men når vi ser på den politikken regjeringen fører for landsdelen, tror jeg ikke det er noe folk eller bedrifter alltid kjenner seg så godt igjen i.

Bare for å nevne noen eksempler på hvordan det går i feil retning: Det er kraftige skatteøkninger som sender mer av den lokale verdiskapingen til Finansdepartementet i Oslo, framfor å la den bli igjen lokalt og bidra til lokal utvikling. Det er samferdselsutbygging som nærmest har stoppet opp. Arbeiderpartiet stemmer ned nye og fornuftige samferdselsprosjekt her i salen, f.eks. Østre Malangen korridor, som vil kutte reisetiden mellom Tromsø og Bardufoss med nesten en time. Det er statlige krav og reguleringer som gjør at boligbyggingen i både byene og distriktene øker i omfang, og som gjør at Nord-Norge er på et bunnpunkt når det gjelder bygging av nye boliger. Statnett har tatt en beslutning om å sette all kraftkrevende næringsvirksomhet på vent, sånn at bedrifter som vil satse på nye arbeidsplasser, ikke får utvidet eller etablert seg i det hele tatt.

Det er i Nord-Norge at størstedelen av forsvarsoppbyggingen skal skje i årene framover, men rapport etter rapport slår fast at den militære og sivile beredskapen fortsatt ikke henger godt nok sammen. Forsvaret trenger at vi bygger sterkere lokalsamfunn i Nord-Norge. Det kan være en god sivil understøttelse for de behovene Forsvaret har. Da kan ikke Nord-Norge være landsdel det snakkes om når forsvar og sikkerhetspolitikk står på dagsordenen, men som nedprioriteres når planene skal vedtas i regjering og her i stortingssalen.

Høyre vil investere mer i Nord-Norge, sånn at landsdelen knyttes tettere sammen, og sånn at vi gjør det mer attraktivt å bo og leve i landsdelen. Da må vi investere mer i bedre veier og infrastruktur, styrke kraftforsyningen, kutte i skattene til folk og bedrifter, sikre gode helsetjenester, bygge ut utdanningstilbudene og stille færre krav som skaper unødvendig byråkrati. Det må være en bedre plan for hvordan den militære og sivile beredskapen skal henge bedre sammen.

Det hjelper ikke å være Norges viktigste strategiske satsingsområde om det bare blir med ord i en plan eller på en talerstol. Det må faktisk følges opp med konkrete handlinger og betydelig mer vilje til å satse enn det vi har sett at regjeringen er villig til å gjøre så langt.

Benjamin Jakobsen (A) [14:33:25]: Jeg vil redegjøre for den varslede stemmeforklaringen fra Arbeiderpartiet angående forslag nr. 8, fra Kirsti Bergstø på vegne av Sosialistisk Venstreparti.

For Arbeiderpartiet ligger det fast at vi ønsker å styrke det offentlige og ideelle tilbudet i barnevernet og gjøre barnevernet mer stabilt og forutsigbart ved å redusere bruken av anbud. Barn som trenger en institusjonsplass, skal få det raskt, og hjelpen de får på institusjon, skal være av høy kvalitet.

Vi har begynt å bygge opp grunnkapasiteten i institusjonsbarnevernet. Den er økt med omtrent 15 pst. under Støre-regjeringen, og vi skal bygge den videre opp. Da vil vi også kunne redusere bruken av anbud og enkeltkjøp. Det er også klart kommunisert fra regjeringen at vi skal ha et langsiktig og betydelig innslag av ideelle i institusjonsbarnevernet. Arbeiderpartiet støtter altså intensjonen om å redusere bruken av anbud og sikre ideelle virksomheter en viktig rolle også framover. Likevel mener vi at det med dagens situasjon ikke vil være realistisk med en fullstendig stans i bruken av enkeltkjøp, og vi stemmer derfor imot forslaget fra SV.

Kai-Helge Nilsen (R) [14:34:40]: Som lærer og tillitsvalgt for lærere er jeg veldig spent på hvordan debatten om norsk skole blir framover. Vi har litt å ta tak i, enten det er rapporten fra fellesskoleutvalget, et nytt skoleforlik eller de siste resultatene fra PISA-kartleggingen. Spesielt PISA-resultatene kommer nok til å få stor plass i debatten. Flere partier kommer til å bruke resultatene som et bevis på at noe er alvorlig feil med norsk skole.

De har helt rett. Det er noe som er feil med norsk skole. Derfor er det også forståelig at flere politikere ønsker å dytte inn mer matematikk, mer engelsk, kaste opp læreplanene eller bestille en ny skolereform. Jeg vil gjerne sitere skoleforsker Elise Djupedal: «På den ene siden løfter Pisaresultatene opp at norsk skole ikke fungerer for alle. På den andre siden røyklegges debatten om skole».

Vi i Rødt tror at Djupedal har rett, for norsk skole har vesentlig større problemer enn de ferske PISA-resultatene. Ikke bare går elevene to år lenger på skolen nå enn tidligere, men vi har over tid slitt med å finansiere det skoletilbudet loven sier elevene skal ha. Det er de mest sårbare elevene som rammes hardest.

I mitt fylke har man kartlagt hvordan det står til med elevene som har krav på tilrettelagt opplæring, også kjent som spesialundervisning. Disse elevene har fått vedtak fordi fagfolkene i PPT sier at de trenger tilrettelagt opplæring for å få utbytte av den ordinære undervisningen.

Kartleggingen viser at nesten 6 000 timer med spesialundervisning ikke ble gjennomført som planlagt i løpet av én måned. Årsaken er enklere enn man skulle tro: Skolene har rett og slett ikke råd til å sette inn vikarer når lærere er borte, eller så er de så tynt bemannet at de ikke klarer å håndtere fravær uten at det går utover noe annet.

Dette er ikke noe nytt, og det er heller ikke noe som er spesielt særegent for Trøndelag. NRK kartla i 2023 at 1,3 millioner timer med vedtatt spesialundervisning ikke ble gjennomført nasjonalt i løpet av et skoleår.

Elevene som får spesialundervisning, er de elevene som trenger skolen aller mest. Likevel har vi i årevis ikke levert det de har krav på, selv om vi har lover som skal ivareta dem.

Før vi i panikk kaster opp kortene på nytt og lager nye skolereformer, må vi begynne med det mest grunnleggende: å finansiere og bemanne det tilbudet vi som politikere allerede har bestemt at elevene skal ha.

Torbjørn Vereide (A) [14:37:52]: Ein gjennomgåande raud tråd i denne debatten handlar om tryggleik. Det er ikkje berre relevant fordi vi ser at verda rundt oss blir meir uroleg, men òg fordi livet blir meir uroleg for mange, ikkje minst dei som står utanfor arbeidslivet.

Ein ting underteikna har tenkt ein del på når han har møtt på grupperingar av menneske som er med i destruktive kretsar – det kan vere alt frå folk som driv med kriminalitet, til folk som rett og slett er med i nazistiske grupperingar – er at viss ein klarar å sjå litt forbi alt det som er av hat og destruktiv åtferd, kan ein òg sjå at det er eit glimt av ei eller annan form for tilhøyrsel, sjølv om den tilhøyrselen er ganske sjuk.

Eg fekk kjenne litt på det sjølv for ein del år tilbake. Eg og mor mi var på eit teater der vi skulle få vere aktive deltakarar. Vi blei bedne om å dele oss opp i to grupper, der den eine gruppa skulle simulere at dei var flyktningar på flukt, og den andre gruppa var folk som ropte: Noreg for nordmenn – kom dykk ut, forbanna pakk!

Eg og mor mi høyrde til den gruppa som skulle stå og skjelle ut dei som hadde vore gjennom ei reise. Det vi opplevde, var at trass i at dette er noko av den mest grufulle oppførselen ein kan tenkje seg, var det eit eller anna inni oss som kjendest litt godt av å stå der i ein mobb og rope stygge ting mot andre menneske.

Kva erfaringar bør vi trekkje ut av dette? Jo, det er at folk har ein ibuande trong til å søkje fellesskap. Då er heile poenget at viss vi ikkje klarar å tilby eksempelvis unge menneske ei form for gode, varme og produktive fellesskap, anten det er i frivilligheita, i arbeidslivet, med trygge vaksne eller kva det måtte vere, ser vi at det behovet for å føle at ein høyrer heime ein plass, det at nokon ser ein, at nokon gjev ein ein eller annan verdi, det blir så sterkt at ein i staden for ingenting heller vil søkje seg til fellesskap som trakkar ned på andre menneske, og som er skadelege for samfunnet som heilskap.

Viss vi tek innover oss den menneskelege trongen vi alle har til å høyre heime, seier det òg seg sjølv at det vi gjer på arbeidsinkludering, og det vi gjer på førebyggjande tiltak, er ikkje berre glansbilde og slagord. Det er noko som betyr noko for menneske heilt på det djupaste planet. Det er noko vi i Arbeidarpartiet er brennande engasjerte i.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [14:41:03]: PISA-resultatene er svært alvorlige. Norge har falt til under OECD-snittet i lesing, regning og naturfag. Fire av ti gutter leser så dårlig at de vil slite med videre utdanning. PISA måler riktignok ikke alt, men barn som gjør det godt på prøver, får generelt høyere inntekter som voksne, de lever lenger, har sunnere liv og begår mindre kriminalitet.

Skolen er med andre ord framtidens samfunn, demokrati og økonomi. En analyse konkluderer med at en økning i PISA med 25 poeng kan øke årlig verdiskaping i hele økonomien med et halvt prosentpoeng. Det er mye når vi vet at veksten i Norge er på 1–2 pst. for tiden. Norge har tapt 50–60 poeng i lesing og regning de siste 10 årene. Uten dette fallet kunne vår økonomiske vekst framover kanskje vært hele ett prosentpoeng høyere.

Kunnskapsministeren legger mye av skylden på skjermen. Jeg håper tiden da KrF har stått alene på Stortinget om å foreslå de midlene som faktisk trengs til nok lærebøker i skolen, er over. Jeg håper også at flere partier vil støtte våre forslag fra forrige stortingsperiode om å gi lærerne høyere lønn, mer kontaktlærertid til oppfølging av elever og foreldre og også en mer fleksibel arbeidstidsordning.

Alle snakker om lærerens betydning. Det som trengs, er handling. Dette kan finansieres langt på vei med om lag en halvtimes kortere skoledag, til finsk og estisk nivå – helt i tråd med OECDs råd om å prioritere kvalitet framfor kvantitet og lange skoledager.

Samtidig må læreplanene endres. Dagens planer er som keiserens nye klær: innholdsløse og fulle av fancy ord og med en altfor svak lærerrolle. Elever blir ikke gode til å reflektere, lese og regne uten å ha basiskunnskaper i bunnen. Når elevene skal utforske og drive gruppearbeid uten tydelig lærerstøtte og forkunnskaper, lærer de mindre.

De største taperne er elever fra ressurssvake hjem. Skolen og læreplanene må tilbake til kjerneoppdraget om å gi elevene grunnleggende kunnskap og ferdigheter, og ikke minst må lærerrollen styrkes, for å legge til rette for mer lærerstyrt undervisning. Læreren må få være lærer.

Stadig flere ser at keiseren er naken – selv tidligere kunnskapsministre ser det. Ansvaret for å snu utviklingen ligger på politikerne og regjeringen. Når mange er bekymret for styrken i framtidens demokrati og økonomi, er en skole som lykkes med å gi barna kunnskaper og ferdigheter, en av de beste vitamininnsprøytningene vi kan gi.

Seher Aydar (R) [14:44:06]: Jeg er så lei av å få det samme svaret – uansett om det har vært en helseminister fra Arbeiderpartiet eller fra Høyre, har svaret når vi har spurt om lokalsykehus som bygges ned, fødetilbud som legges ned, eller sykehustjenester som kuttes, vært at det er helseforetakenes ansvar. De siste årene har eksemplene kommet på løpende bånd – akutt- og døgntilbudet i Mosjøen fjernes, fødestuen i Brønnøysund legges ned, psykiske helsetjenester kuttes eller bygges ned flere steder, f.eks. i Troms og Telemark, og til og med barne- og ungdomspsykiatrien i Oslo. Dette er på tvers av politiske mål og stortingsvedtak. Gang på gang møter innbyggerne, ansatte og lokalpolitikere opp og protesterer og roper høyt om konsekvensene, men gang på gang blir de overkjørt.

Ansvaret legges hos folk som ingen har stemt på – helseforetak med styrer som tar avgjørelser med dramatiske konsekvenser for folks liv og helsetilbud. Det er fordi sykehusene har fått beskjed om å drive etter bedriftsøkonomiske prinsipper, der de får beskjed om å følge regnskapsloven – som om et sykehus er en butikk eller en fabrikk. Det er jo ikke det, det er en grunnleggende velferdstjeneste.

For en gravid kvinne som må reise flere timer for å føde, har det noe å si om fødeavdelingen er der eller ikke. For foreldre som er bekymret for sitt barn med psykiske helseproblemer, er det ikke en detalj om sengeplassene kuttes. For innbyggerne i distriktene er det livsviktig om akuttilbudet forsvinner eller ei. Dette er grunnleggende spørsmål om trygghet, beredskap og tilgang til helsehjelp. Og nei, man løser ikke helsepersonellmangel ved å legge ned helsetilbud. Det er mer effektivt å bedre arbeidsvilkårene og bemanningen.

Helt til slutt: Det har gått en debatt om folks økonomi, og det er en realitet at folk gruer seg til å dra bankkortet, enten det er i matbutikken eller hos tannlegen. Hvordan folk har det økonomisk, påvirker helsen direkte. Da må vi både sørge for å kjempe mot de forskjellene og mot fattigdommen og sørge for at det ikke er barrierer når man skal få helsehjelp, enten det er på sykehus, hos fastlegen eller hos tannlegen. Da må vi både styrke og utvide velferden, ikke minst med en ordentlig tannhelsereform som gjør at det ikke koster mer å gå til tannlegen enn til fastlegen. Kampen mot Forskjells-Norge er også en kamp for bedre helse, leveår og livskvalitet.

Tellef Inge Mørland (A) [14:47:03]: Regjeringen sa i sin trontale:

«Vi står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig.»

Det tror jeg er en beskrivelse som deles av mange i denne salen, og alvoret vises bl.a. gjennom satsingene i den nye langtidsplanen for Forsvaret, som alle partiene på Stortinget har stilt seg bak.

Sikkerhetspolitikk handler om at vi ruster oss for de·utfordringene vi møter utenfra. Der er vi på god vei, med en betydelig opprustning av Forsvaret og våre kapasiteter. At Norden nå står samlet i NATO er en stor styrke i en tid der Europa har måttet snu nedbygging av forsvaret sitt, til å ta et langt større ansvar for egen sikkerhet. Samtidig, selv om – eller kanskje nettopp fordi – verden er mer urolig og konfliktorientert, må en del av vårt svar også være fortsatt tro på dialog, diplomati og solidaritet. I går møtte jeg representanter for Røde Kors og Røde Halvmåne fra Ukraina, Palestina og Sudan – land som opplever det vi nå gjennom vår opprustning, ønsker å unngå. De ber nettopp om hjelp til dialog og forhandlinger, for løsningene på konfliktene ligger ikke på slagmarken, men rundt forhandlingsbordet.

Sikkerhetspolitikk handler ikke bare om det vi møter utenfra, men også om det som skjer innenfra. Det handler om å sikre at folk fortsatt har tro på demokratiet, at vi har tillit til at politikk faktisk kan gjøre en positiv forskjell i livet vårt, og at media sikres sin frihet og uavhengighet. Men det innebærer også et ansvar for mediene, for når jakten på det neste klikket blir viktigere enn sannheten, svekkes tilliten vi alle er avhengig av. Vi har et felles ansvar for at debattklimaet i de etablerte mediene og de sosiale mediene ikke blir slik at folk av den grunn vegrer seg for å gå inn i politikken, eller velger å trekke seg fra den.

Tilstanden til demokratiene i verden er nå tilbake til 1978-nivå. Økte forskjeller, en følelse av at framtiden byr på større utfordringer, ikke mindre, og manglende tro på politikk og politikere, er gift for våre demokratier. Det åpner rommet for dem som ikke har ytringsfrihet, transparens og folkestyre som sin agenda. Skal vi forebygge det, handler det om å ta saker som økte energipriser på alvor. Det er vårt ansvar å sørge for at vi har nok kraft til en akseptabel pris for både husholdningene og næringslivet. Det er vårt ansvar å regulere datasenterbransjen bedre raskt, slik at den ikke skaper de samme problemene som de siste to kraftkablene bidro til.

Store deler av norsk økonomi går godt. Men samtidig er det også mange som opplever en betydelig tøffere hverdag, med høyere rente og priser. Da må vi klare å føre en ansvarlig økonomisk politikk som ikke presser prisene og rentene ytterligere oppover, men samtidig vise handlekraft i møte med de utfordringene mange folk nå opplever. For hvis folk ikke opplever at politikken i det minste bidrar til å gjøre hverdagen litt lettere, holder det ikke å ruste opp mot en ytre fiende – dersom demokratiet samtidig forvitrer innenfra. Det er ikke bare en utfordring for regjeringen, eller for opposisjonen, det er en utfordring for oss alle. Et sterkt forsvar kan beskytte oss mot trusler utenfra, men et sterkt demokrati er en forutsetning for å beskytte landet mot det som kan rive oss fra hverandre innenfra.

Derfor er kampen for trygghet også en kamp for tillit. Og den kampen har vi et felles ansvar for å ta her.

Margit Bye (MDG) [14:50:18]: At vi har en høylytt debatt om de økte levekostnadene og de mange som sliter med å få hverdagsøkonomien til å gå opp, er viktig. Samtidig synes jeg det er skuffende at debatten i så liten grad tar innover seg hvor innhogget i folks lommebøker faktisk kommer fra. I månedsvis har vi sittet her og diskutert hva det koster å fylle tanken, men for de aller fleste er det ikke dieselprisen som velter budsjettet, det er boligen.

Skribent Mikael Godø har regnet på dette i Dagsavisen nå i helgen. En vanlig familie i en distriktskommune, med to fossilbiler og 20 000 kjørte kilometer i året, betaler rundt 1 400 kr mer i måneden for drivstoff enn før pandemien. Det er mye penger. Men den samme familien betaler nesten 3 500 kr mer i renter på et nytt boliglån. Dette er summen en får hvis en tar de økte drivstoffutgiftene deres og ganger det med to og en halv. Så selv på bygda er det altså renten, ikke dieselprisen, som biter hardest i lommeboka.

Og verre blir regnestykket dersom en ser på hvordan dette rammer folk i byene. I byen får selv en familie helt uten behov for verken bil eller bensin, og med et nytt boliglån til en relativt sparsommelig familieleilighet, over 7 000 kr kun i økte renteutgifter hver eneste måned. Det er over 2 000 kr mer i økte månedlige utgifter enn familien på bygda med to dieselbiler og høy kjørelengde. Dette er selvsagt kun et eksempel. Det vil ikke være representativt for alle, men det viser hvor absurd det er at partier som FrP, Høyre og Senterpartiet snakker som om det er bensinpumpen som er vår fremste skanse mot fattigdom i dette landet.

Dessuten må man også nevne at de som ikke har verken bil eller boliglån, glemmes fullstendig i debatten. Leietakerne får nå renten rett i fanget – uten rentefradrag og uten å bygge opp en eneste krone i egen formue. Hva sier trontalen til dem? Ingenting. Regjeringens satsing på at leietakerne skal få det bedre økonomisk, er tilnærmet ikke-eksisterende. For vanlige folk i Oslo – foreldre, lærere, renholdere, studenter og pensjonister – er dette ganske absurd.

Dersom vi faktisk vil hjelpe folks hverdagsøkonomi, må vi være smarte, ikke populistiske. Vi må bruke de store pengene der det monner. Det er i boligpolitikken, ikke ved bensinpumpen. Vi må bruke pengene på de som trenger det, ikke de som roper, eller tuter, aller høyest: Det er de med dårligst råd, ikke de med høyest forbruk, enten det gjelder strøm eller drivstoff. Vi må bruke denne krisen til å gjøre oss mindre avhengige av fossil energi, ikke mer.

Amalie Gunnufsen (H) [14:53:34]: Det er en stor glede å starte denne sesjonen med å konstatere at det er flertall for å fjerne hele CO₂-avgiften for fiskeflåten fra 2027. Jeg vil begynne med å gratulere de som over tid har kjempet for å løfte fram hvor feilslått denne avgiften har vært. Helt personlig vil jeg takke Sør-Norges Fiskarlag for god dialog, og for at de ikke har gitt opp eller mistet håpet.

Dette har vært en viktig sak for Høyre, og vi har vist det med å sette av penger i budsjettene våre til å fjerne avgiftene. Nå vil det forhåpentligvis starte allerede fra nyåret.

Det har vært helt tydelig at denne avgiften ikke har fungert etter hensikten, snarere tvert imot. Dette handler om arbeidsplasser, verdiskaping og aktivitet langs kysten, men også om beredskap. Konsekvensen av avgiften er at det har blitt dyrere å være norsk fisker. Og når kostnadene øker, svekkes konkurransekraften til norske fartøy. Når det blir dyrere å fylle drivstoff i norske havner, blir gangtiden til fiskefeltene lengre. Det kan øke utslippene, og det gjør at fartøy bunkrer i utlandet eller til havs. I seg selv kan det svekke drivstoffberedskapen langs kysten, og paradoksalt nok blir også utslippene høyere. Dette er ikke bare noe vi eller næringen hevder, regjeringen skriver det selv i statsbudsjettet for 2026, under kapittelet om CO₂-avgift på fiske og fangst i fjerne farvann:

«Når fartøyene går via utenlandsk havn for å unngå norsk CO₂-avgift, fører det til lengre gangtid til fiskefeltene, noe som gir høyere globale utslipp og en mindre effektiv utnyttelse av fiskeflåten.»

Regjeringen vet altså selv at denne avgiften kan føre til høyere utslipp. Det er litt vanskelig å forstå hvorfor regjeringen ønsker å opprettholde en avgift som kan gi denne effekten. For oss langs kysten handler dette om betingelsene for aktivitet. Det skal være mulig å drive lønnsomt fiskeri fra norske havner.

Så skal det sies at fiskerinæringen har hatt en CO₂-kompensasjonsordning som har dekket mye, men det er ganske vanskelig å forsvare at staten først krever inn avgiften, for så å bruke et omfattende byråkratisk system for å betale den tilbake. Da er det bedre å fjerne hele avgiften. For å kunne stake ut riktig kurs er forutsigbarhet avgjørende. Derfor er det et selvstendig poeng at å fjerne denne avgiften er noe vi ønsker å gjøre permanent, sånn at næringslivet kan planlegge og investere. Det har vært mange skjær i sjøen, men nå ønsker jeg norske fiskere medbør og stø kurs.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [14:56:40]: En barndom skal ikke være til salgs. Vi som samfunn har påtatt oss et enormt viktig ansvar for de barna som av ulike grunner er under barnevernets omsorg, og da må målet være enkelt: De skal bli møtt med trygg omsorg, en stabil hverdag og ansatte med kompetanse. Vi må sørge for at barna ikke må flyttes mange ganger – dessverre opplever altfor mange å bli revet bort fra skole, venner og nærmiljø. Likevel har vi fått et system hvor kjøp av plasser og kortsiktige avtaler gjør det vanskeligere å skape nettopp denne stabiliteten.

KrF mener derfor at vi må tenke annerledes. Vi trenger det offentlige barnevernet, men vi trenger også de ideelle aktørene, aktører som har bygget opp kompetanse over mange år, som er lokalt forankret, og som bruker overskuddet på formålet framfor å ta det ut som profitt.

I Songdalen har vi et godt eksempel på det i Stiftelsen Grip, et barnevernstiltak som bygger på frivillighet og ungdommenes egen medvirkning. Ungdommen skal ikke bare plasseres et sted, men selv være motivert for å ta imot tilbudet og delta aktivt i arbeidet med å skape endring i eget liv. Regjeringen har sagt at den ønsker å legge bedre til rette for kommunale botiltak med døgnbemanning, og det er en god intensjon. Samtidig består ikke Norge bare av store kommuner med store fagmiljø. Regjeringens egen gjennomgang peker på at ikke alle kommuner har forutsetninger for å etablere tiltak av tilstrekkelig kvalitet. Så hvorfor skal vi ikke da slippe ideelle aktører mer til? Hvorfor skal ikke mindre kommuner kunne samarbeide med en ideell aktør som Grip, som allerede har kompetansen, fagmiljøet og erfaringen?

Jeg ønsker et barnevern der vi bruker mindre tid på kortsiktige enkeltkjøp og mer tid på å bygge langsiktige og forutsigbare samarbeid med ideelle aktører. Vi må i større grad bruke langsiktige avtaler som gir forutsigbarhet, vi må stille tydelige krav til kvalitet, kompetanse og stabil bemanning, og vi må bruke handlingsrommet vi har, til å reservere kontrakter for ideelle aktører der det er mulig, og der det er hensiktsmessig. Dette handler til syvende og sist ikke om hvem som driver et tilbud, det handler om hvem som gir barnet den beste omsorgen. Barn som ikke kan bo hjemme, fortjener ikke et system bygget rundt kortsiktige kontrakter. De fortjener voksne som blir værende, fagmiljøer som får utvikle seg, og et hjem som oppleves som et hjem. Ideelle aktører er en viktig del av løsningen. Da må politikken vår sørge for at de faktisk får være det. Ja, når skal regjeringen faktisk oppfylle Stortingets mål om at ideelle aktører skal stå for 40 pst. av institusjonsplassene?

Remi Sølvberg (R) [14:59:49]: Østfold er et fylke med sterke industrimiljøer, dyktige fagarbeidere, et godt lokalsamfunn og mange gode grunner til å være stolt av, men vi har også utfordringer som krever politisk handling.

Østfold har landets høyeste brutto ledighet og høyest legemeldt sykefravær. Nesten 15 pst. av barna våre lever i familier med vedvarende lavinntekt mot landsgjennomsnittet på rundt 10 pst. Det er alvorlige tall. Bak disse tallene står menneskene – foreldre som bekymrer seg for de neste regningene, ungdom som trenger læreplass og tumleplass og arbeidsfolk som trenger tilrettelegginger for å kunne stå i jobb.

Folkehelseundersøkelsen viser tydelig sammenhengen mellom økonomi og psykisk helse. Blant østfoldinger med svært vanskelig økonomi, rapporterer seks av ti om psykiske plager, men blant dem som ikke har utfordringer, under en av ti. Da må vi ta både helsa og økonomien på alvor. Derfor reagerer jeg også når Høyres ordfører i Fredrikstad løfter fram en enslig forsørger med sju barn som mottar sosialhjelp og barnetrygd. Et stort årsbeløp skaper lett inntrykk av at livet på sosialhjelp er romslig, men pengene skal dekke økonomiske store gap.

Poenget var at en stor families samlede støtte ble framstilt som en persons disponible inntekt. Når familiens samlede sosialhjelp og barnetrygd presenteres som et stort årsbeløp, skapes et misvisende bilde av hvor romslig livet på sosialhjelp faktisk er. Pengene skal dekke bolig, mat, klær og andre nødvendigheter.

Kommunenes økonomiske utfordringer må tas på alvor, men vi løser dem ikke ved å gjøre barnefamilier som trenger hjelp til symboler for at velferden er for generøs. Flere må få muligheten til å komme i arbeid. Staten må sikre kommunene ressurser til å følge opp disse menneskene.

Kommunenes økonomiske utfordringer er som sagt reelle, men å gjøre familien fattigere gir barna en enda vanskeligere hverdag og kommunene samlet sett enda større utfordringer.

Rødt vil sikre sosialhjelp og at minsteytelser skal gå an å leve av. Vi vil arbeide for fortsatt gratis barnehage og SFO, slik at foreldrenes økonomi ikke stenger barna ute. Barnetrygd skal fortsatt være utenfor inntektsberegningene.

Østfold trenger et målrettet levekårsløft. Staten må bidra.. Kommunene må få ressurser til å stå i de oppgavene som blir lagt til dem.

Simen Velle (FrP) [15:03:04]: For drøye tre år siden skylte det, noe i hvert fall jeg er villig til å kalle, en slags optimistisk bølge over Oslo da høyresiden vant kommunevalget i hovedstaden. Nå skulle store endringer skje! Det skulle strammes inn på utbygging av sykkelveier, fås fart på boligbyggingen, bli store kutt i eiendomsskatten, og det var ikke måte på.

La meg ta det siste først. Det er svært gledelig å se kuttene i eiendomsskatt som nå legges frem, men det er ikke det jeg ønsker å bruke tiden min på i dag.

Jeg trodde i fullt alvor at et nytt byråd også ville føre med seg større politiske endringer, men dessverre kan vi se en linje som noen ganger likner mer på MDGs Oslo enn det Oslo som FrP ville lagd. Mobilitetsplanen er et godt eksempel på nettopp dette. Der foreslås det ting som veiprising, å variere parkeringsavgiftene etter vekt, lavtrafikksoner, fjerning av parkeringsplasser og det som verre er.

Den ene av to store taperne i Høyres Oslo er dessverre bilistene. Og de som, om mulig, kommer enda dårligere ut, er de unge som forsøker å komme seg inn på boligmarkedet. For parallelt med Arbeiderpartiets nasjonale regler og forskrifter som både forsinker boligbygging og gjør det vanskelig å ta opp lån og mindre gunstig å spare, har Høyre i Oslo bestemt seg for å pålegge også private byggeplasser å være utslippsfrie, et krav som OBOS estimerer kan legge til 450 000 kr på prisen på en leilighet på 99 m².

Vi trenger et Oslo med mindre byråkrati, med muligheter for alle, også de som sparer til bolig eller er avhengig av bilen sin.

Lars Lønberg Henriksen (MDG) [15:05:09]: Vestfold har i mange år slitt med utfordringer knyttet til jernbanen. Befolkningsvekst og mange pendlere inn til Osloregionen bidrar til økt press. Heldigvis har vi fått på plass dobbeltspor til flere av de største byene i fylket vårt. Nå er det likevel ikke kapasiteten på skinnene som er problemet, men verkstedkapasiteten.

I Vestfold har vi en unik mulighet til å løse dette problemet, for i Horten har vi et spennende prosjekt som kan realiseres, nemlig et grønt knutepunkt som heter Kopstad Godsterminal. Et grønt knutepunkt i Horten handler om mer enn bare logistikk – det er en av de mest effektive oppskriftene vi har for å løse dagens transportutfordringer i Vestfold. Ved å koble jernbanen sammen med moderne verkstedkapasitet og godshåndtering i kort avstand fra dagens trasé legger vi til rette for et massivt skifte fra tungtrafikk på vei til bane, samtidig som man løser problemene med verkstedkapasitet for tog.

Det er mange fordeler med et slikt knutepunkt i Horten. Å flytte gods fra vei til bane kutter CO₂-utslippene med opptil 90 pst. Når ett enkelt godstog kan erstatte opptil 40 lastebiler, merkes effekten umiddelbart. Færre tunge kjøretøy på hovedveiene gir bedre trafikkflyt og reduserer faren for alvorlige ulykker. I tillegg skånes veinettet for den enorme belastningen fra tung godstrafikk.

Det hjelper lite å satse på bane hvis togene blir stående fast på grunn av manglende vedlikehold. Et grønt knutepunkt fungerer som en magnet på næringslivet. Bedrifter som ønsker å kutte sine indirekte utslipp, søker seg naturlig til steder med effektiv, miljøvennlig logistikk. Dette knutepunktet har allerede fått jernbanetilknytning og er ferdig regulert til næring, men hele prosjektet har stoppet opp fordi man ikke har fått veitilknytning til E18. Næringslivet står klare til å ta dette knutepunktet i bruk, men ingen tør satse før veitilknytningen er avklart.

Dette kan Stortinget gjøre noe med i høst – hvis vi vil. Dette kan løses ved at det bygges et toplanskryss for trafikk inn til og ut fra dette knutepunktet. Knutepunktet ligger i nær tilknytning til havner, motorvei og toglinjer, slik at vi kan knytte oss til Jyllandskorridoren og få en grønn jyllandskorridor fra Vestfold og ned til kontinentet.

Dette prosjektet kan også bidra til å skape sårt tiltrengte arbeidsplasser i Vestfold og til å utvikle hele regionen. Et grønt knutepunkt med eget togverksted i Horten vil være en liten del av omstillingen vi trenger i Norge, og vil være nok et bevis på at miljøhensyn og næringsutvikling kan gå hånd i hånd.

Anne Hagenborg (A) [15:07:54]: Jeg kommer fra Innlandet. Der er det mange som er opptatt av kommuneøkonomi. Vi har mange kommuner som sliter med dårlig økonomi. Vi har flere kommuner som er på ROBEK-listen, men vi har også flere kommuner med en veldig solid økonomi, og vi har noen midt imellom – ikke helt ulikt resten av landet.

Felles for flere av dem som sliter, er at de er skattesvake kommuner, og flere av dem har en høy grad av uføre. Innlandet er i tillegg tidlig ute med demografiutfordringer, og det betyr flere som trenger tjenester. Når mange av kommunene også har fraflytting, blir økonomien veldig krevende. Disse kommunene burde jo egentlig hatt litt ekstra å rutte med for å kunne gi innbyggerne sine ekstra gode tjenester, ikke minst i barnehage og skole, for å sikre at de unge er en del av felleskapet. Slik er det dessverre ikke. Inntektssystemet for kommunene fungerer dessverre ikke helt slik.

Jeg er glad for at det på vår vakt er blitt gjort endringer i inntektssystemet til kommunene som bl.a. kom kommuner i Innlandet til gode. Omfordeling er viktig også for kommunene. Jeg er også veldig glad for at det de siste årene har blitt gitt mye til kommunene. Det er bra, og det har vært veldig viktig. Det har ført til at flere kommuner har klart å snu underskudd til overskudd. Samtidig må vi sammen klare se kommunene som nå hele tiden må prioritere beinhardt og hele tiden ta vanskelige valg.

Statsforvalteren i Innlandet jobber mye med å veilede og hjelpe kommuner som står i tøffe valg på grunn av økonomi, og det er bra. Samtidig gjør statsforvalteren jobben sin og følger opp alle oppgavene vi her har lagt på kommunene. Det kan gjøre det utfordrende for kommuner å klare å spare inn. Det aller meste av pengene går til lovpålagte oppgaver. Vi ser også at mange kommuner har utfordringer med stor lånegjeld. Da merkes det godt når renten går opp.

Det er også slik at lokale avgjørelser og vedtak spiller inn, så kommunene selv har også et ansvar, men her må vi jobbe godt sammen med lokalpolitikerne for å kunne se på løsninger for dem som står i de mest utfordrende situasjonene.

Kommunene er forskjellige og har forskjellige utfordringer. De trenger midler og frihet for å klare omstillingen de står overfor. Trygghet for gode offentlige tjenester har alltid vært viktig for Arbeiderpartiet, og det er en av grunnene til at det er viktig at det er akkurat vi som setter rammene nå.

Geir Jørgensen (R) [15:10:55]: Ved møtestart i dag kunne vi høre statsminister Jonas Gahr Støre tale om sine mange reiser i utlandet og hva han blir møtt med av spørsmål fra folk han treffer der: Hva er det med Norge? Ja, hva er det med Norge? Støre svarte vel fint på det: Vi er ikke så bra fordi vi er en skinasjon osv., vi er bra fordi vi er et samfunn med små forskjeller og liten avstand mellom dem som styrer og blir styrt, og ellers har vi et godt samfunn på alle måter.

Sånn kan man gjerne snakke om i utlandet, men jeg håper ved innledningen til den nye stortingssesjonen at statsminister Jonas Gahr Støre reiser litt mer rundt i eget land, gjerne langs kysten, og snakker med arbeidsvillig ungdom som ønsker seg en framtid i fiskerinæringen, eller for den saks skyld med nyetablerte familier, som også ønsker seg en framtid. Det er ingenting feil med dem. De er nær havet, men de er altfor langt unna kapitalen til å komme seg inn i denne fantastiske næringen, som har stått for bosetting og lys i husene i så mange hundre år. Når vi har et system med omsettelige fiskekvoter, havner de der kapitalen er, og ikke i de samfunnene som er fiskeriavhengige. Dette har ført til at svært mange fiskeriavhengige samfunn nå ligger med brukket rygg, de har mistet sin egen hjemmeflåte og vet ikke hva de skal gjøre.

Det samme gjelder for dem som har kommet seg inn i fiskerinæringen og forsøker å drive sin næring. De opplever å bli drevet vekk fra sine tradisjonelle fiskefelt av mektige kapitalister i havbruksnæringen, som gjør krav på disse områdene. Og jaggu ser vi ikke nå at statens egne selskaper er med på å drive fiskerne vekk fra sine områder.

Noe av det som kommer i statsbudsjettet i morgen, er 600 mill. kr ekstra til Andøya Spaceport for å doble utskytingskapasiteten der. Dette skjer samtidig som man ikke har kommet til enighet med fiskeflåten, som bruker dette området, om hvordan denne aktiviteten skal foregå. Dette er begynnelsen på slutten for veldig mange kystfiskere i fiskeriavhengige samfunn. Min oppfordring til statsministeren og regjeringsapparatet ved inngangen til en ny stortingssesjon er å snakke litt med folk langs kysten – snakk med våre egne folk framfor alle disse utenlandsreisene, hvor man egentlig kan si hva man ønsker.

Trine Lise Sundnes (A) [15:14:06]: I Oslo bor det folk fra alle deler av Norge og alle deler av verden. Det er det vi elsker ved byen vår. I Oslo bor det også folk som sliter med strømregninger, økt boligrente og drivstoffpriser. Ja, en familie i byen har fått økt sine utgifter med 45 pst. mer enn en familie på bygda. I all beskjedenhet – som Mikael Godø sier det i Dagsavisen – plikter alle å se nøkternt på tallene som viser hvordan prisvekst og rentenivå har rammet bygd og by. I Arbeiderpartiet er vi opptatt av at by og land går hånd i hånd. Det betyr at folk som bor i Oslo, må se utfordringene i distriktene, og at distriktene må se utfordringene i byene.

I Oslo jobber det mange i offentlig sektor, i stat og kommune, hele 25 pst. av de sysselsatte, mens 75 pst. jobber i privat sektor. To sektorer skiller seg ut med en svært høy andel deltidsansatte: dagligvarehandelen og helsesektoren. Fagbevegelsen har vært bekymret for dette i mange år, for det går ikke an å leve av lave stillingsprosenter. Det kan se ut som dette er satt i system. Arbeidsgivere får en fleksibel buffer av arbeidskraft og slipper å betale overtid. Godt er det at EU-domstolen har satt skapet på plass. Arbeid utover kontraktfestet arbeidstid skal regnes som overtid. Arbeidsgivere i Norge frykter nå at det blir mye overtidsbetaling. Arbeidsfolk har lenge fryktet at de ikke klarer å samle nok vakter utover det arbeidsgiveren har tilbudt i kontrakten. De vet ikke hvor mye lønn de får neste måned, og de får ikke boliglån i banken. Det er ikke frihet, det er utrygghet. Partene i arbeidslivet har ikke blitt enige, og derfor har arbeidsministeren nå satt ned et ekspertutvalg som skal finne løsninger som hindrer den ulovlige forskjellsbehandlingen av deltidsansatte og sikrer at det lønner seg å jobbe heltid. Det er bra. Det finnes en løsning på arbeidsgivers redsel for overtidskostnader: Ansett folk i kontrakter som dekker det reelle arbeidsbehovet. Svaret på EU-dommen er altså ikke å finne nye smutthull. Svaret er hele, faste stillinger. Det gir trygghet for den enkelte, bedre tjenester for oss alle og flere skattekroner til fellesskapet. Arbeiderpartiet vil kjempe for at folk skal kunne leve av lønnen sin, enten de bor i Oslo eller i Odda.

Hilde Grande (FrP) [15:17:10]: Fremskrittspartiet vil at du skal beholde mer av dine egne penger og være sjef over egen lommebok. Det blir en tøff økonomisk høst og vinter for mange nordmenn. Drivstoffprisene er skyhøye, og det slår inn i hele økonomien. Matprisene er skyhøye, og prisen på varer og tjenester er skyhøye. Regjeringens politikk med å tappe de lønnsomme bedriftene og deretter dele pengene ut på politisk utvalgte næringer fungerer ikke og er prinsipielt feil. Det norske politikere skal, er å legge til rette for gode rammevilkår for næringslivet ved å senke skatter og avgifter, redusere byråkratiet og lytte til næringslivet.

Arbeiderpartiet trekker stadig fram billig barnehage når vi stiller kritiske spørsmål til den økonomiske politikken. Billig barnehage er kjempebra, men det dekker dessverre ikke inn de høye rentekostnadene, de høye drivstoffprisene og de høye matvareprisene. Folk og bedrifter skal merke en forskjell med oss, sa Støre i sin tale til Arbeiderpartiets landsstyre for et par uker siden. Det kan vi trygt slå fast at veldig mange har gjort.

Jeg har brukt mye av høsten til å reise rundt og besøke bedrifter og folk langs hele kysten. Vi har et næringsliv i Norge som vi virkelig skal være stolt av. Bedrifter går i arv. Å ha ansatte er noe de er stolte over, og å gi tilbake til lokalsamfunnet er noe de er stolte over, men de føler at regjeringen og staten gjør det de kan for å stikke kjepper i hjulene, med stadige reguleringer, strenge krav og vanskelig byråkrati. Det er stadig nye regler for hvordan de skal drive sitt firma. Hvordan skal vi planlegge for det vi ikke vet kommer i morgen? Før var arbeiderne ute i lastebilen, på båten og på merdkanten. Nå sitter de mer og mer på kontor. Er det slik vi får verdiskaping i hele landet vårt – at vi legger til rette for byråkratiet, men ikke for verdiskapinga? Er det ikke snart på tide at vi tar et lite skritt tilbake og sier: Hva er det som er viktigst for oss som bor her? Om vi bygger en mur rundt hele Oslo og kommer tilbake etter 100 år, tror dere kloremerkene er på innsiden eller på utsiden av den muren?

May Helen Hetland Ervik (FrP) [15:20:13]: I meldingen om rikets tilstand peker regjeringen på at transportsektoren er avgjørende for beredskapen vår, både i fredstid, krise og krig. Det er Fremskrittspartiet enig i. Men beredskap skapes ikke gjennom strategidokumenter alene. Beredskap bygges gjennom investeringer i infrastrukturen samfunnet er avhengig av når krisen oppstår.

Vi ser hvor sårbare vi er når viktige veier stenges av ras, skred eller flom. Når framkommeligheten svekkes, rammes innbyggere, næringslivet, nødetater og samfunnets sikkerhet. Vi kan ta et eksempel: Fylkesveien langs Rusdalsvatnet i Lund og rv. 13 i Rogaland er et eksempel på viktige veistrekninger som er utsatt for ras og skred. Når slike veier stenges, blir beredskapen mer sårbar. Det er dette beredskap handler om: åpne veier, sikre tuneller og solide broer – transportårer som fungerer når de virkelig trengs.

Fremskrittspartiet er opptatt av å vedlikeholde de veiene vi allerede har, samtidig som vi vil bygge nye og trygge veier og sørge for at viktige samferdselsprosjekter gjennomføres raskere.

Samferdsel handler også om hverdagen til folk flest. De siste årene har mange opplevd at det blir mye dyrere. Samtidig er bilen fortsatt den viktigste transportformen for svært mange mennesker. I store deler av landet er bilen ikke et valg, men en nødvendighet. Da er det urimelig at folk møtes med stadig høyere avgifter. Fremskrittspartiet vil gjøre det lettere å komme seg fram og ikke dyrere. Folk skal ikke straffes økonomisk fordi de er avhengige av bilen i hverdagen.

Regjeringen sier at transportsektoren er viktig for beredskapen. Da må de også prioritere den og vise at de har ambisjoner. Et godt eksempel er ny E39 mellom Kristiansand og Stavanger og videre mot Bergen. Dette er en av landets viktigste transportårer for verdiskaping, bosetning og beredskap. Likevel ser vi at framdriften stadig trekkes ut i tid. Viktige strekninger blir utsatt mens kostnadene øker. For næringslivet betyr det mindre forutsigbarhet, for beredskapen betyr det at en kritisk transportåre lar vente på seg. Hvis regjeringen mener alvor, må det også vises i statsbudsjettet som legges fram i morgen.

Når minuttene teller, må nødetatene komme fram, når krisen rammer, må samfunnet fungere. I et av verdens rikeste land burde det være en selvfølge å bygge ferdig et sykehus og sikre bærekraftig drift. Når eksempelvis Stavanger universitetssykehus allerede har et driftsunderskudd, utfordrer dette også beredskapen. Fremskrittspartiet vil prioritere den infrastrukturen og de samfunnsfunksjonene Norge er så avhengig av – før krisen rammer og ikke etterpå.

Terje Kollbotn (R) [15:23:38]: Eg kjem frå kraft- og industrisamfunnet Odda inst i Hardanger. På 1970 og 1980-talet var det ein Arbeidarparti-representant i denne salen som var industriarbeidar. Han heitte Aksel Fossen. Han kalla seg kraftsosialist, og om han blei det sagt at han hadde som mål å bli den siste fossen i Noreg. Alle fossar som ikkje gjekk i røyr eller i vasstunnelar, var sløsing.

Eg kallar meg ein moderne kraftsosialist. På min første LO-kongress så tidleg som i 1989 heldt eg eit innlegg om at kampen for arbeidsplassane og kampen for miljøet måtte vere to sider av same sak. Dei industriarbeidsplassane som gjev blaffen i miljøet, arbeidsmiljøet og det ytre miljøet, er ikkje liv laga. Det var å banne i kyrkja i Folkets Hus på Youngstorget den gongen. I dag har det modnast, ikkje berre i fagbevegelsen, men i store delar av samfunnet. Eg seier dette fordi vi er nøydde i dette stortinget på ein heilt annan måte å vere i stand til å utvikle ein energi-, kraft- og industripolitikk som ivaretek desse to omsyna. Det er ein kunst. Det er ikkje enkelt.

Eg har invitert fagbevegelsen på ulike nivå og miljøbevegelsen til å snakke saman for å finne ein felles plattform. Eg heldt eit innlegg i denne salen i føremiddag om skandalen med gruvedumping i Førdefjorden. Det eg ikkje fekk sagt, er at partiet Raudt er for mineralleiting, vi er for mineralutvinning i landet vårt. Det har vore gjort i hundrevis av år. Men det må skje på berekraftig vis. Vi må ikkje bli oppfatta som verstingane i verda når det gjeld dumping av avfall.

På 1970- og 1980-talet gjekk fagbevegelsen, miljøbevegelsen, kommunen og storindustrien saman om å rydde opp i det som var ein av verdas mest forureina fjordar, Sørfjorden. Det er brukt milliardar, og vi er ikkje heilt i mål, men nesten i mål. Det er det som er framtida: å satse på meir industri, men basert på berekraftige kriterium og ei betre energiøkonomisk forvaltning av vasskrafta vår.

Harry Valderhaug (KrF) [15:27:01]: Eg tenkte eg skulle begynne med søndagsskulen i dag. På søndagsskulen lærte eg at det er klokt å byggje hus på fjell og ikkje på sand. Det prinsippet har eg tenkt på burde gjelde òg for norsk næringspolitikk. Skal vi skape arbeidsplassar, eksportinntekter og verdiskaping for morgondagen, må næringslivet ha trygge rammer å byggje på.

Noreg er eit lite land i den store verda. Vi lever av å selje det vi er gode på: fisk, olje, energi, teknologi og litt anna. For nokre veker sidan reiste eg langs kysten vår og møtte ein del folk – folk som jobbar i fiskeri- og havbruksnæringa. Det dei bad om, er at rammevilkåra som vi har, vert tilpassa slik at dei klarer å konkurrere med verda rundt – og verda rundt er ikkje nabokommunen, det er Asia, Afrika og USA. Det er heile verda.

Eitt at problema som vart nemnt, bl.a. av havbruksnæringa, var trafikklyssystemet. Dette har havbruksmeldinga sagt noko om, men dei etterlyser at det skjer noko. Dei er heilt avhengige av at det skjer noko. Ein oppdrettar som investerer millionar i teknologi og klarer å redusere og kanskje i periodar få vekk luseproblema, vert likevel ramma, slik dette systemet verkar i dag.

Det er heller ikkje berre i havbruket at rammevilkåra utfordrar konkurransekrafta. Vi ser det også i fiskeflåten. CO₂-avgifta gjer det dyrare å fylle drivstoff i Noreg. Vi kan i dag oppleve at båtar går til utlandet for å bunkre eller for å unngå avgifter som dei er pålagde. Dette er veldig kontraproduktivt, og det er imot det CO₂-avgifta som reiskap skal tene til.

For store delar av fiskeflåten finst det framleis få reelle alternativ til diesel. Når avgifter stig, bør alternativa på plass. Resultatet vert ikkje nødvendigvis lågare utslepp, men det svekkjer konkurranseevna for norske fiskarar. Dette med CO₂-avgifta er ei sak vi har kjempa for i KrF, og det er ei sak vi også skal ta opp til votering, og eg er glad for den støtta det ligg an til å verta.

Eg tek opp forslaget om avvikling av CO₂-avgift for fiskeflåten frå 1. januar 2027.

Hans Edvard Askjer (KrF) [15:30:26]: I årets trontaledebatt ønsker jeg å løfte fram et spørsmål som vil få stor betydning for norsk næringspolitikk, energipolitikk og sikkerhetspolitikk i årene som kommer: Hvordan skal Norge møte den raske veksten i datasenternæringen?

Datasentre er kommet for å bli. De er en nødvendig del av infrastrukturen som skal understøtte kunstig intelligens, digitalisering og framtidig verdiskaping. Derfor er spørsmålet ikke om vi skal ha datasentre. Spørsmålet er hvordan vi skal styre utviklingen.

I stadig større grad ser vi at store, internasjonale tekselskaper ønsker å etablere seg i Norge. Det er forståelig. Vi har ren kraft, høy kompetanse og stabile rammevilkår. Nettopp derfor må vi også ha en politikk som sikrer nasjonal kontroll og ansvarlig prioritering av våre felles ressurser.

Som representant fra Telemark kjenner jeg godt betydningen av industriarbeidsplasser. Generasjoner av industriarbeidere har bygget opp kompetansemiljøer som i dag er avgjørende for den grønne omstillingen og utviklingen av ny teknologi. Derfor må vi våge å stille spørsmålet: Hva skjer dersom stadig større deler av kraftoverskuddet bindes opp til datasentre, mens eksisterende industri og nye industrisatsinger står i den samme køen etter kraft?

KrF mener vi må ha flere tanker i hodet samtidig. Vi trenger datasentre, vi trenger kunstig intelligens, og vi trenger ny teknologi, men vi trenger også industriarbeidsplasser i hele landet. Derfor fremmer KrF forslag om en midlertidig stans i nye datasenteretableringer inntil regjeringen har fulgt opp de vedtakene Stortinget allerede har gjort om bedre styring av datasenternæringen og en vurdering av konsekvensene for bl.a. kraftsystemet, beredskap, sikkerhet, sysselsetting og verdiskaping.

Dette er ikke et forslag om å stoppe datasenternæringen. Det er et forslag om å få på plass nødvendige rammer og prioriteringer før utviklingen løper fra oss.

Fremskrittspartiet har også fremmet et forslag som går i samme retning. Forskjellen er at deres forslag først slår inn ved reservasjoner over 100 MW. KrF mener behovet for styring kan oppstå tidligere enn det. Dersom Kristelig Folkepartis forslag ikke får flertall, vil vi støtte Fremskrittspartiets forslag. Også det er et skritt i riktig retning og en anerkjennelse av at dagens utvikling krever sterkere politisk kontroll.

Norge trenger datasentre, men Norge trenger også industriarbeidsplasser, kraft til verdiskaping og kontroll over kritisk infrastruktur. Derfor må vi ta styringen nå, før utviklingen tar styringen over oss. Det er bakgrunnen for KrFs forslag.

Mona Nilsen (A) [15:33:40]: Psykisk helse er en av de største helse- og samfunnsutfordringene vi står overfor. Det gjelder barn og unge, men også voksne, som strever med psykiske lidelser og trenger god behandling over tid. Derfor la regjeringen fram opptrappingsplanen for psykisk helse. Fram mot 2033 skal bevilgningen økes med 3 mrd. kr, til et varig høyere nivå.

Opptrappingsplanen er godt i gang. Vi har allerede kommet opp i 1,2 mrd. kr i styrking. Det betyr at vi allerede har gjennomført ca. 40 pst. av den lovede opptrappingen.

Vi skal ikke bare forebygge og komme tidligere inn. Vi må også sikre god behandling og tilstrekkelig døgnkapasitet for de menneskene som har behov for det. Derfor har regjeringen også styrket døgnbehandling av prioritert tilbud til mennesker med alvorlige og sammensatte lidelser. Vi har bl.a. satset på sikkerhetspsykiatri, ambulante sikkerhetsteam og ACT- og FACT-team, og vi investerer for framtiden.

I dag kom den gledelige nyheten om at regjeringen har sikret finansiering til et nytt senter for psykisk helse i Trondheim, med en kostnadsramme på om lag 3,6 mrd. kr og 116 planlagte sengerom. Her skal psykisk helsevern og rusbehandling samles tettere med forskning og utdanning ved St. Olavs hospital og NTNU. Senteret skal bl.a. romme akutte døgnplasser for psykisk helse og rus for voksne, barn og unge, døgnbehandling innen rus og tilbud innen alderspsykiatri. Dette er et godt bilde på hva opptrappingen egentlig handler om. Hele behandlingskjeden må være sterk.

For noen er riktig hjelp et lavterskeltilbud i kommunene. For andre er det poliklinisk eller ambulant behandling. For de sykeste må det finnes en trygg døgnplass når de trenger det.

Vi er ikke i mål, men vi har satt en tydelig retning, fulgt opp med penger og bygget kapasitet for framtiden. Målet er at mennesker skal få riktig hjelp, på riktig nivå, til riktig tid.

Helt til slutt: I et løst forslag som er kommet inn, nr. 16, mener Arbeiderpartiet at intensjonen i selve forslaget, som går på å kunne iverksette gebyr for ikke møtt til tannlegetime, er god, men vi mener at den må ses i sammenheng med den nye tannhelsereformen som er på trappene.

Solveig Vestenfor (A) [15:36:33]: Arbeidarpartiet vil byggja ein skule der ungar og ungdom opplever meistring, motivasjon og lærelyst. Då må me ta på alvor det forskinga, erfaringane frå barnehagane og dei tilsette i skulen fortel oss: Leik er ikkje det motsette av læring – leik er læring.

Når seksåringar leikar butikk, familie eller superheltar, kan det frå utsida sjå ut som om dei berre har det kjekt, men inni leiken skjer det noko viktig. Dei lærer språk og omgrep, dei tel pengar i butikkleiken, dei øver på rekning, og dei forhandlar, samarbeider og løyser konflikter. Dei øver på å forstå andre folk og finna sin plass i fellesskapet. Gjennom leiken lærer ungar å prøva, feila og prøva igjen. Dei oppdagar at dei meistrar noko, at dei har verdi, og at dei kan bidra. Det gjev sjølvtillit. Det gjev tryggleik. Nettopp den tryggleiken er avgjerande når læringa seinare vert krevjande. Ungar som har tru på eigne evner, toler òg betre dei gongene læringa er vanskeleg.

Me veit at ungar som opplever meistring tidleg, får større tru på eigne evner. Dei vågar å ta fatt på nye utfordringar, og dei toler betre å møta motgang dei gongene læringa er vanskeleg. Difor er Arbeidarpartiet oppteke av at overgangen frå barnehage til skule skal vera trygg og god. Seksåringane kjem ikkje til skulen som tomme ark. Dei kjem med erfaringar, nysgjerrigheit og kunnskap dei har tileigna seg gjennom leik. Skulen må byggja vidare på dette, ikkje bryta med det.

Det er viktig å sjå at ungar viser styrke på ulike måtar. I leiken kjem det fram kvalitetar som ikkje alltid vert fanga opp av prøver og skjema. Nokre er gode til å samla andre. Nokre er kreative problemløysarar. Nokre viser omsorg, mot eller leiarskap. Gjennom leiken får fleire oppleva at dei er gode til noko. Den kjensla tek dei med seg vidare inn i læringa.

Me ynskjer ein skule som gjev barn eit trygt fundament for framtida, ein skule der lærelyst vert tent og ikkje sløkt, der meistring kjem før måling, og der me forstår at det som tilsynelatande ser ut som leik, ofte er noko av den viktigaste læringa som skjer. Når ungar får leika, lærer dei. Slik legg me grunnlaget både for kunnskap, for trivsel og for livsmeistring gjennom livet og i skuleløpet. Det handlar om at ungane våre får tru på morgondagen, og at dei vert trygge på framtida.

Bård Hoksrud (FrP) [15:39:31]: Det er en artig debatt å høre på. Det er det spesielt når jeg hører på MDG og andre her som er opptatt av at vi må ta ansvar for å få ned renteutgiftene og kostnadene i forbindelse med utbygginger, osv. Noe av utfordringen er jo alle de kravene som kommer fra denne salen og rundt omkring – i Statens vegvesen, i kommuner og andre steder – som skal gjøre det vanskeligere og dyrere å bygge. Det betyr at boligene blir dyrere, og at den veien eller jernbanen vi skal bygge, også blir dyrere.

Når jeg hører på Arbeiderpartiet, sier man liksom at nå skal vi gå fra å bygge ut nytt til å vedlikeholde det vi har. Da hadde det vært interessant å ta resten av Stortinget med på reisene til det som nå heter samferdselskomiteen – før var det transportkomiteen. Vi har vært i Oslo og Akershus, vi har vært i Troms, vi har vært i Hordaland og i Møre og Romsdal. Sogn og Fjordane var vi ikke i, men vi hadde i hvert fall møte med Sogn og Fjordane-politikerne. Vi har vært i Troms, vi har vært i Vestfold, og vi har vært i Telemark. Hva er tilbakemeldingen? Jo, det er at det er et enormt behov for å bygge ut og sørge for å gjøre noe med både veier, jernbane, luftfart og sjøtrafikk. Det er de tydelige kravene fra alle fylkene.

Vi har en samferdselsminister som har uttalt seg om Rikstunnelen, eller det jeg av og til kaller for Televerkstunnelen, for det høres jo litt sånn ut med Rikstunnelen siden det før het Televerket. Det er et viktig prosjekt, det er alle enige om, men bare den vil jo koste 67–68 mrd. kr. Vi har en bru i Sandvika som er i ferd med å dette sammen. Den vil koste noen milliarder, den også, men viljen her til å gjøre noe er altså ganske liten.

Når Fremskrittspartiet sier at vi er villig til å bruke mer penger på å bygge infrastruktur, bygge veier og bygge jernbane, sier man: Vi har de pengene vi har. Ja, vi har de pengene vi har, og så handler det om hva man prioriterer. Noen velger å prioritere at vi skal bruke 500 mill. kr – så langt i år – på å kjøpe elektriske gravemaskiner og anleggsmaskiner. Det er 500 mill. kr som vi f.eks. kunne brukt på å bygge mer vei og mer jernbane, istedenfor å putte det i noen maskiner som koster mye mer enn de tradisjonelle maskinene som allerede er der i dag.

Det handler om hva man skal bruke pengene på, og det er jo utfordringen. Vi har en anleggsbransje som nå er i ferd med å knele, og som står i knestående. Dessverre vil ikke Høyre være med på å sørge for flertall for å fjerne avgiften på drivstoff. Det ville betydd enormt mye for anleggsbransjen. Mange i den gjengen har over 180 lover og forskrifter de må forholde seg til. Det er før de skal begynne å bygge veien, jernbanen eller gjøre andre tiltak. Vi burde heie på dem. Dessverre opplever jeg at venstresiden er veldig opptatt av å gjøre det stikk motsatte og putter dem opp på en vegg med de fæle folkene som tjener penger. Det er de folkene som sørger for at vi bygger landet.

Kristian August Eilertsen (FrP) [15:42:55]: I trontaledebatten har flere gjort et stort poeng av ordet «tillit». Det er korrekt at tillit er vesentlig for at det norske samfunnet skal fungere, men tillit er også helt nødvendig for at helsevesenet vårt skal fungere.

Når en pasient kommer inn til legen for en time, må pasienten kunne ha tillit til at legen gjør de riktige vurderingene for helsen til pasientene. Like fullt må legen kunne ha tillit til at pasienten er ærlig om sin helse, og verken overdriver eller underdriver denne. For å få til dette må legen få tid til pasienten. For å gi fastlegene tid til pasientene sine må vi sikre at takstsystemet belønner det vi faktisk ønsker mer av: gode medisinske vurderinger, forebygging av sykefravær, oppfølging av pasienter med sammensatte sykdomsbilder og ikke minst nødvendig koordinering.

Da helseministeren før sommeren varslet endringer i både basis- og utjamningstilskuddet til fastlegene, skapte det stor oppstandelse blant fastlegene. Mange fastleger trakk fram at man ville fått inntektene sine redusert kraftig. Verst utslag ville man trolig fått i distriktene, der man i enkelte kommuner sto i fare for å miste fastlegedekningen sin. Derfor er det også viktig at man i en gjennomgang av takstsystemet sørger for at det legger til rette for god rekruttering til ordningen, særlig i distriktene.

I tillegg er det et sentralt poeng for Fremskrittspartiet at næringsmodellen skal være hovedregelen i fastlegeordningen. Hvordan man kan styrke rekrutteringen til næringsdrift, må derfor også inngå i en slik gjennomgang av hele takstsystemet. På denne bakgrunn tillater jeg meg å framsette følgende forslag på vegne av Fremskrittspartiet:

«Stortinget ber regjeringen i gjennomgangen av takstsystemet for fastlegene vurdere hvordan systemet kan forenkles og forbedres. I arbeidet skal det blant annet vektlegges god rekruttering til ordningen, særlig i distriktene, og til næringsdrift. Takstsystemet må også belønne tid til pasienten, gode medisinske vurderinger, forebygging av sykefravær og koordinering og arbeid med pasienter med sammensatt sykdomsbilde.»

På den bakgrunn vil ikke FrP støtte forslag nr. 22 fra Rødt eller forslag nr. 38 fra MDG.

Skal pasientene få den tiden og oppfølgingen de fortjener, må vi sørge for at fastlegene belønnes for det vi ønsker mer av: god medisinsk oppfølging, tilgjengelighet og kvalitet. Vi må gjøre fastlegeyrket mer attraktivt. Vi må styrke rekrutteringen, særlig i distriktene. Vi må sikre at næringsmodellen fortsatt er bærebjelken i fastlegeordningen. Derfor fremmer Fremskrittspartiet dette forslaget. Dersom forslaget skulle få flertall, er det en klar marsjordre med tydelige føringer til regjeringen.

Fastlegene trenger handling. Pasientene trenger handling. Nå forventer vi at statsråd Vestre leverer.

Himanshu Gulati (FrP) [15:45:53]: Vi lever i en sikkerhetspolitisk skjerpet verden. Det er krig på vårt eget kontinent, og det er mye uro rundt omkring i verden. For de av oss som har vært så heldige å vokse opp etter den kalde krigen, er nok dette den sikkerhetspolitisk mest skjerpede situasjonen vi har sett. Jeg tror det er en forståelse som har seget innover både oss og våre venner og naboer, nemlig at selv om vi har allierte, partnere, venner og naboer, så er man selv nødt til å ta mer ansvar for egen sikkerhet dersom man skal kunne forvente at andre hjelper en dersom behovet oppstår.

Et enstemmig storting vedtok før sommeren LTP, en langtidsplan for Forsvaret, hvor bevilgningene går kraftig opp. Det var riktig og viktig, men nå er det viktig at bevilgningene følges opp, både bevilgningene til trening – det var et viktig gjennomslag for Fremskrittspartiet at våre styrker faktisk trener – og bevilgningene som lå inne i denne planen til anskaffelse av de viktige plattformene, enten det er nye fregatter, helikoptre eller annet. Pengene må faktisk bli levert i budsjettene nå, slik at ikke denne planen forblir tomme ord.

Det er enkelt å være enige om å gi mer penger, men der vi virkelig utfordres, er når virkeligheten og den sikkerhetspolitisk skjerpede situasjonen møter byråkratiet, som vi så ofte ser forsinker prosesser og viktige tiltak i landet. Dessverre er det fortsatt sånn at byråkrati og lang saksbehandling ofte står i veien for den handlekraften vi er nødt til å se i den tiden vi lever i nå, spesielt når det gjelder å gi økt kapasitet til forsvarsindustrien og gjennomføre nødvendige tiltak, blant annet. Her vil man se forskjellen på handlekraft og handlingslammelse, og her vil også Fremskrittspartiet både pushe på og følge med, ikke minst når det gjelder tiltakene i den såkalte forenklingspakken vi fikk inn i LTP-en.

På utenriksfeltet har dette året dessverre vært mye preget av Epstein-avsløringene. Vi har nylig hatt høringer i Stortinget som har minnet oss på det og på de mange fæle tingene som er kommet fram i etterkant av Epstein-avsløringene. Men den store testen kommer nå, nemlig hvordan vi endrer politikken for å møte den verdenen vi står i. I Norge blir det delt ut flere titalls milliarder kroner hvert år i bistand til over halvparten av verdens land. Men er det denne måten å dele ut bistand på som øker velstanden rundt omkring i verden? Er det denne typen bistand som faktisk utgjør en forskjell? Det er Fremskrittspartiet skeptisk til. Vi mener at svaret her er nei, og at vi nå trenger å ta et oppgjør med norsk bistandspolitikk, slik at vi innretter den på en måte som både gir god effekt i de landene vi gir til, og gir norske skattebetalere god verdi for de pengene vi bruker på bistand.

Audun Hammer Hovda (SV) [15:49:13]: Mange unge er forbannet på oss som sitter i denne salen – forbannet over at vi ikke klarer å løse klimakrisen, forbannet over at vi ikke klarer å løse boligkrisen, forbannet over at vi ikke klarer å gi dem en framtid de har tro på. Jeg skjønner dem godt, for vi har gjort oss skyldige i brudd på samfunnskontrakten. Vi er vokst opp med en fortelling om at så lenge en får seg utdanning og jobb, skal det meste løse seg. Men det er en fortelling som for mange ikke lenger stemmer. Unge er bekymret for framtiden – om de noen gang skal ha råd til et sted å bo. Det har de all grunn til å være, for verden brenner, og boligprisene galopperer ifra oss.

I skolevalgundersøkelsen fra fjorårets stortingsvalg finnes det tall som burde være en vekker for alle her. Andelen unge som er helt enige i at demokrati er den beste styreformen, faller, og den faller raskt. Men det er ikke rart, for hvis det vi gjør her inne, ikke merkes av folk der ute, har de ikke bruk for oss. Hvis ikke vi klarer å løse vår tids største utfordringer, blir vi de neste.

Statsministeren sa i sin tale at tillit er det som gjør Norge til Norge. Det er jeg enig i, men tillit kan ikke kreves, det må fortjenes, og hver og en av oss må spørre seg selv om vi gjør det vi kan for å fortjene det.

Demokratiet vårt er i fare, ikke først og fremst på grunn av ytre makter, men håpløshet og mismot skapt av oss selv. Men vi har et valg: å slokke en verden i brann eller se demokratiet bli aske, å sikre alle et sted å bo eller la ruinene av folkestyret stå igjen. Det er mulig, vi har gjort det før, men vi må slutte å skylde på alle andre enn oss selv. La oss skape en framtid vi har tro på, et Norge vi har råd til, la oss skape håp.

Julia Eikeland (A) [15:51:33]: Jeg leste et innlegg på Facebook, av Kari Henriksen, som jeg ofte tenker litt ekstra på. Hun så tilbake på sitt 70-årige liv og skrev:

«Jeg har nok fått mer igjen enn jeg har betalt.»

Så begynte hun å telle: seks uker på sykehus som toåring, to fødsler på sykehus, barn som måtte legges inn, planlagte behandlinger, akutte innleggelser, full traumevurdering etter en trafikkulykke, dyre medisiner på blå resept – et langt liv, fortalt gjennom alle de gangene fellesskapet har vært der for henne selv og dem rundt seg som hun er glad i.

For meg sier det noe utrolig viktig. Når vi snakker om skatt, snakker vi veldig ofte om kroner inn, og litt for sjelden om alle de øyeblikkene som kronene faktisk skal være der for. Det som er så unikt med Norge og det samfunnet vi lever i, er at vi spleiser på tryggheten, og før vi vet hvem av oss som kommer til å trenge den tryggheten aller mest. Det er spleiselaget vi har i Norge, som gjør denne tryggheten for helsen mulig.

Vi har utrolig mye å være stolte over i Norge. Vi har helsetjenester i verdensklasse. Vi behandler nå sykdommer som vi før ikke kunne behandle, flere får hjelp med psykiske lidelser, vi lever lenger, og ikke minst har vi kompetanse i verdensklasse. Men stolthet betyr aldri at vi skal slå oss til ro, for det er fortsatt ikke godt nok når pasienter venter for lenge på å få behandling, den eldre ikke får botilbudet som hun trenger, eller fagfolkene løper rundt og ikke har tid til menneskene de faktisk skal hjelpe. Vi vet at vi får en framtid der ressursene blir knappere for dem som skal gjøre jobben og det er utfordringer som Arbeiderpartiet tar på alvor hver eneste dag. Det er ikke fordi norsk helsetjeneste er dårlig, men fordi den er så verdifull og utgangspunktet så bra, at vi som politikere har et ansvar hver eneste dag for å gjøre den enda bedre. Det er en jobb Arbeiderpartiet gjør. Ventetidsløftet virker: Fra juni og ut 2025 var ventetidene kortere enn i 2019, og 59 000 færre sto i helsekø enn i 2021. Fastlegedekningen er den høyeste på seks år, og vi skal rekruttere og beholde flere fagfolk, ha et eldreløft og styrke den psykiske helsen. Når livet skjer, skal ikke spørsmålet være om du har råd til hjelp, spørsmålet skal være hvilken hjelp du trenger, og derfor skal Arbeiderpartiet sikre tryggheten for helsen.

Truls Vasvik (A) [15:54:54]: Når vi blir syke, skal vi være trygge på at vi får helsehjelp raskt. Derfor har Arbeiderparti-regjeringen i samarbeid med partene lansert og jobbet med Ventetidsløftet, som – som akkurat nevnt – har gitt resultater. Det er 59 000 færre i helsekø nå enn i 2021. Det er bra. Arbeiderpartiet vil fortsette å redusere ventetidene. Målet er at pasientene skal være i gang med eller ha fått behandling innen 60 dager etter henvisning.

De gode resultatene er ikke først og fremst takket være oss politikere, det er først og fremst takket være de fantastiske fagfolkene vi har. Fagfolkene er den viktigste ressursen i vår felles helsetjeneste og selve grunnlaget for vår trygghet. I årene framover vil det være behov for enda flere hoder og hender i helsetjenesten. Gjennom Helsepersonellplan 2040 har Arbeiderparti-regjeringen foreslått over 140 tiltak for å sikre at vi beholder og rekrutterer nok folk til å ta vare på vår felles trygghet i helsetjenesten.

Representanten Bergheim pratet tidligere i dag om folkehelse og forebygging. Vaksiner er en viktig del av dette, og derfor vil Arbeiderpartiet innføre RS-vaksine for nyfødte fra neste vinter. Når det gjelder å bekjempe og utrydde HPV-relatert kreft og sykdom, er HPV-vaksine et tilbud alle elever på 7. trinn får. HPV-vaksinen inngår som en del av barnevaksinasjonsprogrammet, og dette er et av de viktigste tiltakene for å beskytte mot og forebygge flere typer kreft. Dagens vaksine gir mer enn 90 pst. beskyttelse.

Med medisinske framskritt eller personellbesparende vurderinger kan det i framtiden være vaksiner som gir enda bedre beskyttelse, eller enda bedre helse, som det vil være naturlig å vurdere når dagens avtale går ut, i 2029, og ny avtale skal inngås. Vi må minne om at skal staten være en trygg samarbeidspartner, er det viktig at vi også overholder inngåtte avtaler basert på ryddige anbudsprosesser.

De nye takstordningene som Helsedepartementet har blitt enige med Legeforeningen om, skal gi fastlegene bedre betalt for å bruke den tiden de trenger med hver enkelt pasient. Arbeiderpartiet er garantisten for sykelønnen, samtidig som vi erkjenner at sykefraværet i Norge er for høyt. Fastlegene har ikke skylden for det høye sykefraværet, men har en sentral rolle i arbeidet med å redusere det. Endringene i takstsystemet bygger på at godt sykefraværsarbeid ofte er mer tidkrevende enn å skrive ut en ordinær sykmelding, og takstsystemet skal i større grad belønne denne innsatsen. Effekten av tiltakene vurderes fram mot neste års takstforhandlinger. Det er også viktig at regjeringen vurderer hvordan systemet kan forenkles og forbedres, sånn at vi sikrer god rekruttering til fastlegeordningen i hele landet. Arbeiderpartiet vil derfor støtte forslag nr. 52, fra Fremskrittspartiet.

Da Støre-regjeringen overtok, var fastlegeordningen i krise. Nå har nesten 250 000 flere innbyggere fått fastlege på bare tre år, og antallet som står uten fastlege, er kraftig redusert. Det er trygghet i praksis.

Om litt under en måned kommer Helsereformutvalgets rapport, og den kommer etter hvert til denne sal.

God helse gir trygghet og frihet – for den enkelte og for samfunnet. Arbeiderpartiet vil fortsette å bygge en sterk felles helsetjeneste hvor ventetidene går ned, hvor kvaliteten går opp, og hvor helsepersonellet vårt trives på jobb.

Joel Ystebø (KrF) [15:58:16]: I naturfagstimene startet vi alltid med en hypotese. Før vi fikk blande stoffer eller sette fyr på noe som helst, måtte vi tenke gjennom hva vi ville oppnå, og hvordan vi skulle komme dit.

Noen ganger lurer jeg på om politikere har tenkt det samme, for norsk skole har vært offer for et stort eksperiment. Vi har flyttet seksåringer inn i skolen, vi har gjort skoledagene stadig lengre, vi har byttet ut lærebøker med skjermer, og vi har innført læreplaner der det er viktigere å lære elevene å reflektere enn å gi dem de grunnleggende kunnskapene.

Det på tide å skrive rapporten etter forsøket. Til tross for milliarder brukt på lengre skolegang, lærer ikke elevene mer. Samtidig ser vi at land som Finland og Estland oppnår bedre resultater med kortere skoledag enn Norge. Vi har også gjort læreryrket mindre attraktivt. Lærerne har fått svakere lønnsutvikling enn andre yrker med høy utdanning, mindre handlingsrom og for lite tid til forberedelser og oppfølging av elevene. Eksperimentet står til stryk. Nå trenger norsk skole kunnskapsbaserte løsninger, ikke flere eksperimenter.

Grunnleggende kunnskap og ferdigheter er viktig i skolen, men for mange av oss kan det ikke måle seg med den betydningen troen har for livet. Jeg er en av mange hundretusen nordmenn som har vokst opp med de kjente og kjære, kristne barnesangene. Av de mest kjente tekstlinjene er som følger: «Det lille lys jeg har, det skal få skinne klart.» Det gjør inntrykk på meg å høre historier om norske elever som tar initiativ til egne trossamlinger på skolen, men blir nektet av rektor. Det mest absurde utslaget er fra Sogndal i 2022, da en gjeng ungdomsskoleelever måtte sette i gang en kronerulling for innkjøp av en lavvo istedenfor å holde til i skolens lokaler. Siden den gang har problemet vedvart og blitt forverret. Organisasjonen Laget oppgir at det per nå er flere titalls skoler i Norge hvor elever har blitt avvist av skoleledelsen.

Derfor er jeg glad og stolt over å kunne fremme et forslag som kan løse opp i disse utfordringene, og som et flertall av partiene har varslet sin støtte til. Forslaget slår fast at kommunene og fylkene er skoleeiere og har det siste ordet, men rektor kan ikke diskriminere på bakgrunn av tro, og man skal ha høy terskel for å avvise elevinitierte aktiviteter, også når elever samles for å dele tro og liv. For mange av oss er troen det som bærer, det som gir retning, håp og glede. KrF ønsker et Norge hvor det skal få skinne klart.

Jeg tar opp forslaget.

Siren Julianne Jensen (MDG) [16:01:27]: Den siste tida har vi snakka mykje om utfordringane i norsk skule. Vi politikarar har mange svar, men eg er framleis redd for at vi styrer etter feil kompass. For før vi bestemmer løysinga, må vi våge å stille spørsmålet: Kva meiner vi eigentleg er grunnleggjande?

Eg har sjølv jobba i skulen i 15 år. Eg har møtt elevar som lærer best ved pulten sin, og eg har møtt elevar som lærer best med hendene. Eg har sett korleis meistring oppstår rundt eit arbeidsbord i skogen eller på eit skulekjøkken, og eg har sett korleis barn som ikkje finn sin plass i den teoretiske skulen, blomstrar når dei får skape, byggje og gjere. Difor meiner eg at tida er inne for å utfordre ei godt etablert sanning i norsk skulepolitikk, nemleg det at digitale ferdigheiter skal vere ei grunnleggjande ferdigheit på linje med lesing, skriving og rekning.

For kva er eigentleg ei digital ferdigheit? Då omgrepet blei innført, handla det om å bruke datamaskiner og finna informasjon på internett. I dag handlar det om programmering, algoritmar og kunstig intelligens. Om få år vil innhaldet vere noko anna. Det er nettopp det som er problemet. Lesing er lesing, skriving er skriving og rekning er rekning, men digitale ferdigheiter derimot er ikkje ei tidlaus menneskeleg ferdigheit, det er ein sekkepost for stadig nye teknologiar og trendar. Likevel behandlar vi det som om det er noko av det mest grunnleggjande skulen skal drive på med.

Eg meiner at det er på tide å spørje om vi har gjort det som eigentleg er eit verktøy, til eit mål i seg sjølv, for det som er grunnleggjande, er evna til å tenkje kritisk, til å forstå samanhengar, samarbeide med andre menneske og skape noko som ikkje finst frå før. Mens vi har gjeve skjermen stadig meir plass, fortel lærarane om elevar med kortare konsentrasjon, mindre leseglede og svakare uthald, fordi dei les mindre, fordi dei rører seg mindre, og dessverre også fordi mange opplever mindre meistring.

Vegen til læring går vel så ofte gjennom musikken, verkstad, matlaging og naturen som gjennom ein skjerm. Difor bør vi lytte til fellesskuleutvalet når dei ber om ei sterkare satsing på praktisk-estetiske fag, fleire praktiske læringsarenaer og meir variert undervisning. Dei praktisk-estetiske faga, som altfor lenge har blitt behandla som ein bonus, er for mange elevar nettopp der det viktige skjer. Der oppstår meistringa, der kjem motivasjonen, og der finn dei tru på eigne evner. Det er det som er skulen sitt viktigaste oppdrag, å danne heile menneske, som skal finne plass i verda.

Skulen skal ruste eleven for framtida. Då må vi skilje mellom det som er ein del av grunnmuren, og det som er inventar. Digitale verktøy skal ha sin plass i klasserommet, men ikkje på same sokkel som ferdigheitene som gjer oss i stand til å tenkje, forstå og delta.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [16:04:36]: Trygghet for helsa er noe av det viktigste vi skal levere som velferdssamfunn. Tryggheten skal være tilgjengelig for alle uansett hvem en er eller hvor en bor i vårt langstrakte land.

Vi blir stadig flere eldre, og vi skal levere god helsehjelp til alle som trenger det. Derfor må vi gjøre det annerledes, og vi må utvikle tjenestene våre sånn at vi kan fortsette å levere kvalitet selv med knapphet på arbeidskraft.

Vi har ikke folk nok til å løse alle oppgaver uten at vi gjør det på nye måter og tar i bruk ny teknologi. Hvis vi ikke gjør det, måtte vi alle ha utdannet oss til helserelaterte yrker. Helsepersonellplan 2040, som regjeringen har lagt fram, blir et viktig verktøy for at vi skal levere de beste helsetjenestene vi kan til fellesskapet i framtiden. Helsetjenestene våre skal levere kvalitet ved kyst, fjell og by og dalstrøkene innenfor, i kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten.

Som bosatt i Kjøllefjord har jeg, som mange rundt om i landet, lang vei til nærmeste sykehus. Da er det trygghet for helsa at vi har kompetente og dyktige fagfolk i ambulansetjenesten vår, som rykker ut og er til stede når en trenger det som aller mest. Det er førstelinjen som sørger for at en får hjelp raskt og som gir trygghet, kvalitet, profesjonalitet og omsorg på vei dit en må. Derfor er det viktig at vi i Stortinget i dag vedtar at kommunene skal være med i prosessene når det skal gjøres endringer i ambulansetjenesten. Det gir et bedre beslutningsgrunnlag, som tar viktige hensyn til lokal beredskap og lokale utfordringer. Statistikk kan ikke alltid måle alle hensyn som må tas når det er klima og avstander involvert. Kommune-Norge er forskjellig, og det er bra vi lager prosesser som ivaretar dette, og som får fram den tryggheten som en enkelt ambulanse kan gi.

Trygghet for helsa er en prioritert oppgave for Arbeiderpartiet Vi skal gi helsehjelp raskere, og vi skal legge til rette for at eldre kan bo lenger hjemme, sånn som vi gjør med tilskuddsordning i Husbanken, som gir mulighet til tilpasning av egen bolig. Og trenger en helsehjelp, skal vi bygge flere sykehjemsplasser.

Vi står overfor mange utfordringer i årene som kommer, og de må vi løse i fellesskap og med fellesskap i vår felles helsetjeneste.

Haagen Poppe (H) [16:07:18]: Jeg ønsker å gi en stemmeforklaring på vegne av Høyre til de ulike forslagene som vedrører trosstøttesaken, i etterkant av VGs alvorlige avsløringer.

Høyre kommer til å stemme mot Arbeiderpartiets forslag nr. 48 og 49. For oss er det ikke åpenbart at dette sakskomplekset nødvendigvis skal følges opp gjennom de ordinære tilsynsorganene, som i dette tilfellet er statsforvalteren. Vi utelukker ikke at alvorlighetsgraden er så høy at dette krever en bredere gransking. Vi skal ikke forhåndskonkludere, men det kan framstå som om dette er noe større enn kun enkelttilfeller i VG, snarere en ukultur i enkelte miljøer og samfunn.

Vi støtter heller ikke forslaget fra Arbeiderpartiet om forsterket krav til dokumentasjon, da dette er en mindre tydelig ordlyd enn det vårt eget forslag innebærer. Vi støtter imidlertid Arbeiderpartiets forslag nr. 50, da det er viktig å unngå at systemet legger opp til at det er den enkelte som feilaktig – og uten nødvendigvis å vite det – er meldt inn i et trossamfunn, som aktivt selv må ta affære for å finne ut om man er meldt inn, og aktivt må melde seg ut. Det kan være en terskel. I en del samfunn utøves det f.eks. sosial kontroll. Det er også grunnen til at vi støtter Fremskrittspartiets forslag nr. 57. Vi støtter imidlertid ikke Fremskrittspartiets forslag nr. 54, 55 og 56. I utgangspunktet er nok intensjonen mye av det samme, men vi har litt ulik primærpolitikk på spørsmål som vedrører tro og livssyn.

Mani Hussaini (A) [16:09:33]: Det er bred enighet i denne salen om at Norge trenger mer kraft. Vi trenger mer kraft for å kunne elektrifisere samfunnet, utvikle eksisterende industri og legge til rette for nye arbeidsplasser og nye investeringer. Derfor har Arbeiderparti-regjeringen varslet noen av de mest kraftfulle tiltakene for å bygge mer kraft. Nesten alle partier på Stortinget har gitt sin tilbakemelding på det, og det har blitt godt tatt imot, men Norges største opposisjonsparti har gått stille i dørene. Jeg mistenker det er fordi de ikke har en troverdig kraftplan.

Når man lytter til Fremskrittspartiet, får man inntrykk av at alle løsninger er gode, helt til de faktisk skal realiseres. Hvis vi ser på historikken: Først var de for vindkraft. Det var en løsning FrP frontet, også da de satt i regjering, men da motstanden økte, snudde partiet og er i dag mot vind på land. Så pekte de på havvind. De var med her på Stortinget, diskuterte rammene for havvind og var med på å fronte det, men da det ble en realitet, var Fremskrittspartiet det første partiet som løp fra ansvaret.

I dag har vi hørt mange fra Fremskrittspartiet kalle havvind for grønn sløsing. Vel, det er en næring som omsetter for 65 mrd. kr årlig, og som sysselsetter over 7 000 mennesker i Norge. De to prosjektene Stortinget er blitt enige om – Utsira Nord og Sørlige Nordsjø II – står for omtrent 9 TWh ny kraft når de blir realisert.

Fremskrittspartiet sier nei til vind på land og nei til havvind. Svaret fra Fremskrittspartiet og Listhaug er i dag kjernekraft. Jeg har ingen problemer med å diskutere kjernekraft. Tvert imot mener jeg vi skal utrede kjernekraft grundig. Norge bør være teknologinøytralt og vurdere alle realistiske løsninger som kan gi oss mer kraft. Likevel: Kjernekraft kan ikke brukes som et politisk svar på kraftbehovet dersom Fremskrittspartiet samtidig ikke vil ta diskusjonen om lokalisering, finansiering, konsesjoner, tidsbruk og risiko. Man hører det her for første gang: Den dagen kjernekraft blir en realitet, kan jeg love at det første partiet som kommer til å løpe fra ansvaret, er Fremskrittspartiet.

Som om det ikke var nok, foreslår Fremskrittspartiet i dag et moratorium for industriprosjekter på over 100 MW, altså full stopp for industriprosjekter over hele landet. Da må jeg spørre: Er det virkelig dette som er Fremskrittspartiets næringspolitikk? Er dette beskjeden til norsk industri – at det er full stopp?

Trontaledebatten har vist at FrP løper fra ansvaret hver eneste gang ting blir litt vanskelig, men i dag gjør de noe mer alvorlig. De går lenger. De sier full stopp til norsk industri, og det er veldig alvorlig.

Mats Henriksen (FrP) [16:12:47]: Jeg kommer fra et valgdistrikt med store avstander. Fra Stjørdal i sør til Namsskogan i nord er det nesten 25 mil. Skal folk kunne bo og arbeide i hele Nord-Trøndelag, må vi ha veier, jernbane og flytilbud som gjør det mulig.

Trygghet for nordtrønderne handler om å vite at man kommer seg trygt fra a til å. Frihet handler ikke bare om fravær av tvang, men om hvilke muligheter vanlige folk har til å leve et godt liv der man er.

Etter fem år med Støre-regjeringen er det grunn til å spørre hva Nord-Trøndelag egentlig har fått. På E6 er svaret nedslående. Fremskrittspartiet har alltid hatt en klar ambisjon om sammenhengende utbygging av fire felts motorvei mellom Stjørdal og Steinkjer. Regjeringen deler ikke denne ambisjonen.

Når ny E6 mellom Åsen og Kvithammar etter planen åpner mot slutten av året, er ikke det på grunn av regjeringen, men på tross av regjeringen. Nye veier, som har vært en enorm suksess, opplever å bli underfinansiert av regjeringen. Etter hvert som flere veier blir ferdige, vil en stadig større del av Nye veiers budsjett gå til drift og mindre gå til bygging av ny og trygg vei. Jeg er bekymret for at i Arbeiderpartiets Norge er Nye veier er i ferd med å bli Drift av veier.

Jo lenger nord man kommer i fylket, jo dårligere blir veistandarden. I Snåsa har man ventet lenge på tunnel gjennom de rasutsatte Langnesberga. Statens vegvesen oppgir fremdeles 2026 som oppstartsår, men nå er vi i oktober, og statsråden kan fremdeles ikke si når anleggsarbeidene skal starte. Nok en gang er håp i ferd med å bli erstattet av skuffelse for trønderne.

God samferdselspolitikk handler om trygghet. Når regjeringen ikke nevner vei eller jernbane med ett ord sin trontale, vet vi at samferdsel forblir et underprioritert område for Støre-regjeringen. For folk hjemme i Nord-Trøndelag handler dette egentlig om noe som er ganske enkelt: om å komme seg trygt på jobb, om at ungene kommer seg trygt til skolen, om at næringslivet skal komme seg fram, og om at det skal være mulig å bo i hele Nord-Trøndelag.

For Støre-regjeringen kan det noen ganger virke som Nord-Trøndelag bare er et hull på kartet. For oss er Nord-Trøndelag hjemme. Da bør vi i det minste kunne forvente at hovedfartsåren gjennom fylket er trygg og god nok til å kjøre på. Fremskrittspartiet vil fortsette å jobbe for gode og trygge veier i hele Norge.

Mens jeg står her, vil jeg ta opp Fremskrittspartiets løse forslag nr. 54–57, som jeg argumenterte for i innlegget mitt i går.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [16:15:56]: Når vi ser pumpepriser som passerer 30 kr literen, gjør det vondt for en helt vanlig familie når man står ved pumpene. Når det er tomt på brukskontoen fordi faste utgifter og det høye kostnadsnivået vi har i dag, allerede har spist opp det som er av disponibel inntekt, og man står med et kredittkort for å ha råd til å fylle tanken, er ikke dette føleri. Det er derfor Fremskrittspartiet mener det er på tide å ta grep om disse prisene som løper fullstendig løpsk.

Det er heller ikke bare familiene der ute som merker at dette er dyrt. Da jeg sist var hjemme på Askøy, satte jeg meg ned med Rudi. Han driver Soltvedt Maskin på Askøy. Der er det nå sånn at hele marginen til denne virksomheten, som han har bygget opp over lang tid, med mange lokalt ansatte – hele den marginen er vekk. Det er allerede nå – og så skal man ikke fra Stortingets side kunne ta grep om det. Da går det ut over verdiskapingen i norsk næringsliv. Det er framtiden vår som står på spill om vi ikke klarer å lage rammevilkår som gjør at bedriftene våre kan lykkes og skape verdier, som vi igjen kan fordele.

Det er heller ikke bare drivstoffprisene som nå blir et stort problem. Det er fra regjeringens side varslet at norgespris skal opp med 12,5 pst., så nå skal også strømmen bli dyrere. Disse grepene skaper jo mer inflasjon. Når det grunnleggende i vår økonomi ender med å gå opp, skaper det et press på renten. Da er vi tilbake igjen til den familien som sliter med å få endene til å møtes, som gang på gang får påtrykk fra denne regjeringen. Da ser vi at rentene også fortsatt vil stige.

Det er på tide at vi snur kurs, at det faktisk blir vanlige folks tur, og at det for en barnefamilie med høyt boliglån ikke lenger er sånn at det er tomt på brukskontoen og kanskje kredittkortet som må trekkes når tanken skal fylles. Fremskrittspartiet setter folks og næringslivets økonomi i førersetet igjen.

Kristoffer Sivertsen (FrP) [16:19:11]: Når Arbeiderpartiet snakker om næringsfiendtlig politikk, bør man lytte, for det er de eksperter på. Årsaken til verftskrisen er at Arbeiderpartiet har latt SV diktere oljepolitikken og sluppet Rødt og MDG til ved makten. I stedet for å utvikle oljepolitikken har de latt radikale klimapartier få avvikle, for det er det som skjer når man stopper 26. konsesjonsrunde, trekker tilbake oljeblokker og sier nei til havbunnsmineraler og nei til nye områder, og heller er opptatt av å snakke om mest mulig subsidier, selv om det er ulønnsomt. Det er store ressurser igjen på sokkelen. På 1990-tallet sa en at en var halvveis på sokkelen. Det samme sier vi nå, 30 år senere, og det samme er jeg sikker på at vi vil si om 30 år, når vi har enda bedre teknologi og er blitt enda bedre til å lete.

Det var ingen som trodde at vi skulle finne Johan Sverdrup-feltet, men Arbeiderpartiet har allerede gitt opp og gjort knefall for klimakameratene. La meg minne Arbeiderpartiet på at de så sent som i vår stemte nei til FrPs forslag om en ny oljeaktivitetspakke, så når Arbeiderpartiet snakker om at FrP har skylden for verftskrisen, er det helt feil.

Frank Edvard Sve (FrP) [16:20:29]: I trontalen frå regjeringa har vi høyrt om trygg styring – trygg styring og trygg styring. Det gjeld definitivt ikkje for helse- og sjukehustenestene i Møre og Romsdal. Der er det alt anna enn trygt. Litt tidlegare her var det ein representant frå Arbeidarpartiet som snakka mykje om å ha likeverdige helsetenester for alle som bur i heile landet, uansett kvar ein bur.

Sånn er det ikkje i Møre og Romsdal. Vi har eit helseføretak som må kutte 1 mrd. kr, og dei anar ikkje kvar dei skal kutte. Det dei har prestert å begynne å kutte i no, er i ambulansetenestene. Eg bur i Stranda kommune. Vi har Geiranger, med 1 million turistar. Veit presidenten kva dei har prestert å gjere der? Jo, der skal dei altså kutte ned til ein person på ambulansen. Det kan vere oppe i 20 000–30 000 der på ein dag. Eg ramla ned frå hustaket i 2007 og braut ryggen, og eg skulle likt å sjå den eine personen som hadde klart å få meg på båra åleine. Då hadde eg iallfall komen hit i rullestol eller kanskje legen i ei seng. Dette er ramme alvor for alle innbyggjarane i Møre og Romsdal.

Det er akkurat det samme på Midsund. Der har dei føreslått det same. Kva skjer? Vi har fremja framlegg etter framlegg i denne salen om å styrkje Helse Midt-Noreg og Helse Møre og Romsdal – for Helse Møre og Romsdal med 200 mill. kr – for å avhjelpe den økonomiske krisa som er der fordi helseføretaket må finansiere renter og avdrag på eit nytt sjukehus. Dei må kutte til sjukepleiarar og legar og alt mogleg – alt dei klarar å kutte, så mykje dei berre klarar. Det hjelper ingen ting.

Er det nokon i denne salen som har høyrt om at vi på transportområdet, når vi byggjer nye vegar, må kutte brøyting og strøing for å finansiere desse nye vegane? Vi skal jo ikkje det. Vi får jo pengane frå statskassa. Men når nokon skal byggje eit sjukehus, må dei altså sparke legar og sjukepleiarar og hjelpepersonell, og dei må kutte ned på ambulansetenesten til distrikta – takk!

Regjeringa snakkar om trygg styring. Det er ikkje trygg styring i det heile. Vi er vettskremte, vi som bur i distrikta. Vi er redde for korleis det kan verte å bu i Møre og Romsdal, rett og slett fordi vi er redde for å få ei helseteneste som ikkje held mål. Vi hugsar godt frå tidlegare. I førre periode kutta regjeringa frå Arbeidarpartiet og Senterpartiet, med støtte frå Høgre, eit rehabiliteringssenter i Mork. Dei kutta eit rehabiliteringssenter i Aure. No har dei gått laus på Helse Møre og Romsdal for å knekkje sjukehustenesta og helsetenestene.

Dette er ramme alvor, og det er så milevis vekke frå trygg styring. Det har ingen ting med tryggleik å gjere, og det har ingen ting med eit likeverdig helse- og sjukehustilbod å gjere, som representanten frå Arbeidarpartiet stod her og hadde eit heilt innlegg om. Dette er stikk motsett. Vi i Møre og Romsdal vert altså ramma. Vi skal ha eit dårlegare helse- og sjukehustilbod i Møre og Romsdal enn dei har i resten av landet. Det er takk vere dagens regjering og er alt anna enn trygg styring.

Laila Reiertsen (FrP) [16:23:45]: Som sjukepleiar må eg av og til ta pulsen på pasienten. Som oftast er han blaut og fin, utan at han er uregelmessig. Diverre er det fullt mogleg å auka pulsen grunna stress, bekymring og utryggleik, noko som ikkje er bra. Då må ein finna årsaka, og kanskje kan ein gjera noko med det.

Framstegspartiet tek pulsen på folket i dette landet, fordi vi snakkar med dei, vi lyttar til dei, og vi bryr oss. Mange kjennar på aukande puls, nettopp grunna bekymring, utryggleik og stress. Mange har store utfordringar med aukande prisar på mat, aukande rente på lån og ikkje minst aukande prisar på drivstoff. Nei, dette stemmer jo ikkje, seier nokre økonomar – og faktisk dei som styrer dette landet, altså regjeringa. Kva skal ein då tru på, og – ikkje minst – kven snakkar ein med?

Framstegspartiet vel å snakka med folk flest – og trur på dei. Vi høyrer på minstepensjonisten Frida, som strevar med høgare matprisar, kommunale avgifter, straum- og medisinprisar og ikkje minst bekymring for sine barn og barnebarn, som også kjenner på utryggleik når det gjeld økonomi.

Vi høyrer på Pål og Anna, som er nyetablerte, med eige hus og ein liten baby. Dei må ut med endå meir pengar for å betala huslånet, meir for mat og tenester. Det hjelper lite at makteliten seier at dette ikkje stemmer, at alle har fått betre råd. Det er her og no Pål og Anna lever. Det er her og no dei ønskjer at noko blir gjort for at dei skal få eit betre og tryggare liv for seg og sin vesle familie. Nei, dei har ikkje merka at dei har fått betre råd.

Framstegspartiet høyrer på Arne, som er engsteleg for korleis han skal klara utgiftene i si transportbedrift, med høge driftsutgifter, og ikkje minst at han faktisk har ansvar for 20 tilsette, som igjen har seg og sine familiar å forsørgja. Det ser svart ut framover, om drivstoffutgiftene aukar vidare. Kven skal vera den fyrste han må seia opp? Det får igjen ringverknader for den det gjeld, og ikkje minst blir det ein ny på arbeidsløysetrygd. Meir utryggleik blir skapt for einskildmenneske på denne regjeringas vakt.

Framstegspartiet ønskjer å visa at vi skjønar, vi bryr oss, og vi forstår kvifor pulsen er høg hos mange for det som no skjer i samfunnet. Vi ønskjer å gjera noko her og no. Det er berre så synd at ikkje alle høyrer, lyttar og ønskjer ein betre kvardag for folk flest, med ein sunn puls.

Tor Mikkel Wara (FrP) [16:26:47]: På slutten av en to dager lang debatt er det et par ting som må gjøres. For eksempel må jeg huske på å ta opp forslag nr. 53.

Stortinget har pålagt regjeringen å komme med en utredning og en vurdering av datasentre for ganske lang tid tilbake. Den vurderingen har vi ikke fått. Vi venter, og vi venter. Fremskrittspartiet foreslår derfor at vi tar en pause, inntil regjeringen gjør det regjeringen er pålagt å gjøre, så vi får vurdert dette skikkelig, uten at det løper fra oss, uten de nødvendige politiske vurderinger.

I tillegg til det vil jeg gjerne gi en stemmeforklaring til forslag nr. 51. Fremskrittspartiet er alene om å være motstander av utslippsfrie bygge- og anleggsplasser. De andre partiene vil elektrifisere. Nå har vi et forslag om å bruke biogass, biodrivstoff. Det er et forslag som er billigere enn alternativet, nemlig elektrifisering, men det er fortsatt den nest beste løsningen. Det er en dyr løsning, hvor kostnadene vil bli veltet over.

Likevel: Vi er et pragmatisk næringsparti. I valget mellom å stå alene om det som er best – og det skal vi fremme forslag om – tenker vi at det kan være fornuftig å stemme på det som er nest best, nemlig å ta i bruk biodrivstoff. La det være en stemmeforklaring, at vi da nærmest subsidiært stemmer for forslag nr. 51.

Frank Edvard Sve (FrP) [16:28:44]: I det førre innlegget mitt var eg inne på trygg styring, som regjeringa la så veldig vekt på i trontalen sin. Det er iallfall ikkje trygg styring på norske vegar. På norske vegar opplever ein no dei høgste dødstala og tala på alvorlege ulykker som har vore dei ti siste åra, og det trass i at vi i Framstegspartiet har fremja tital på tital av forslag om konkrete tiltak som kunne ha gjort noko med å ta ned antalet hardt skadde og drepne i trafikken. Vi har fremja framlegg om gang- og sykkelveg, sykkelveg, skuleveg og underskinne for motorsykkel. Det er forslag om midtmerking, kantmerking, det er meir lys, det er betre vegar, det er meir asfalt, det er breiddeutviding, det er retting av svingar, det er å byggje trygge vegar med midtdelarar og motorveg og kva det måtte vere. Det er ei rekkje forslag – alle forslaga er stemde ned av regjeringspartiet.

Kva har regjeringa kome med for å bøte på det og gjere noko for å få ned antalet hardt skadde og drepne i trafikken? Jau, dei har altså prestert å auke bøtesatsane veldig. Politiet seier at det ikkje hjelper, at det ikkje vil verke. Det hjelper heller ikkje med ein haug med AKT-strekningsmålingar på område der det knapt nok er folk eller noko som helst. Kvar veke køyrer eg forbi ei strekningsmåling oppe i Gudbrandsdalen, litt nord om Otta og oppigjennom, gjennom nokre skogar og greier. Det bur ikkje ei sjel der, men der er det strekningsmåling, for det er viktig – der må farta ned, folkens. Det er ganske spesielt. Det er tiltak som ikkje verkar, i staden for at ein støttar dei tiltaka som vi i FrP har fremja gong etter gong.

Vi må gjere konkrete tiltak for å få ned antalet hardt skadde og drepne i Noreg. Då er det sånn: Dekke og gode, trygge vegar er heilt avgjerande for å hindre at folk køyrer av vegen, at motorsyklane køyrer ned i hjulspor og fyk av vegen – det same med belysning, det å rette ut svingar osv. Ein kan gjere enkle tiltak. Alle tiltaka kostar ikkje milliardar på milliardar. Det går faktisk an å støtte dei forslaga som er fremja i salen her for å gjere noko med det.

Vi fremja også ein initiativdebatt. Det var det underteikna og presidenten som sit her no, som fremja. Vi fekk ein debatt om trafikktrygging. Alle partia lovde på tru og ære at vi skulle jobbe for å få ned antalet hardt skadde og drepne, og vi skulle gjere så mange tiltak. Det har ikkje kome eit komma av tiltak frå dagens regjering.

Skal vi gjere noko med trafikktrygging, skal vi få tryggare vegar, må vi begynne å gjere konkrete tiltak. Det er kanskje også på sin plass at ein kan begynne å stemme på fornuftige framlegg. Vi skal sørge for å fremje mange fornuftige framlegg, og vi håpar at nokon kan støtte dei.

Kristian August Eilertsen (FrP) [16:31:54]: Det er en kort stemmeforklaring fra Fremskrittspartiet.

Når det gjelder forslagene nr. 16 og 17, fra Høyre, kommer vi til å støtte dem. Det er begge saker vi har engasjert oss i. Når det gjelder forslag nr. 16, om gebyr i offentlig tannhelsetjeneste for ikke å ha møtt, er det snakk om fornuftig bruk av skattebetalernes penger. Hvis man ikke møter til en time man får betalt av det offentlige, er det rett og rimelig at det også er et gebyr for det.

Når det gjelder forslagene nr. 22 og 38, fra Rødt og MDG, har jeg redegjort for vår stemmegivning der i et tidligere innlegg.

Når det gjelder forslagene nr. 39 og 45, vil Fremskrittspartiet støtte forslag nr. 39, fra Senterpartiet, om ambulanse, istedenfor forslag nr. 45, fra MDG. Det er rett og slett fordi forslaget fra Senterpartiet er langt mer konkret og tydelig enn forslaget fra MDG. Det er paradoksalt at man nå gjennomfører enorme kutt i ambulansetjenesten rundt omkring i landet.

Når det gjelder forslag nr. 47, fra KrF, kommer vi til å stemme imot det, fordi vi ikke støtter et utvidet forbud. Sunn fornuft og god folkeskikk funker bedre.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [16:33:08]: I løpet av denne trontaledebatten har regjeringspartiet forklart at man skal komme med tiltak for å bygge 1 500 sykehjemsplasser. Dette skulle være en satsing. Fremskrittspartiet har over mange år gitt klar melding om at det er krise i norsk eldreomsorg. Det er behov for å bygge flere sykehjemsplasser. Folk står i kø.

Riksrevisjonen la før sommeren fram en rapport som viste nettopp det Fremskrittspartiet har sagt i alle år. Det er behov for å bygge 3 000 nye sykehjemsplasser årlig. Da er det et svik mot våre eldre når man velger å skulle bygge langt under halvparten av det som er behovet.

Fremskrittspartiet skal ta de eldre på alvor. Vi skal bygge nok sykehjemsplasser. Det må bli slutt på at man står i kø for helt nødvendig helsehjelp.

Frank Edvard Sve (FrP) [16:34:25]: Om veldig kort tid skal det stemmast over eit forslag frå Framstegspartiet, Senterpartiet og KrF om å senke tilbake igjen drivstoffavgiftene. Eg skal love éin ting: Eg kjem frå Møre og Romsdal. Vi står for 11 pst. av fastlandseksporten i Noreg. Eg skal love det vert lagt merke til og følgt med på denne voteringa om Høgre no faktisk har tenkt å støtte det forslaget og avgiftene går ned. Det er kjempedramatisk for næringslivet og for innbyggjarane som bur i distrikta. For mitt fylke, som står for ein så stor del av eksporten, har det vore ramme alvor å få ein drivstoffpris på over 30 kr literen.

Det skal verte interessant å sjå kva som skjer. Eg trur det kjem til å verte eit skikkeleg folkeopprør om drivstoffprisane. Det er ingen som aksepterer å betale over 30 kr literen, sånn som det er no. Når det var krise på 20 kr, forstår iallfall ingen at Høgre ikkje har tenkt å gjere noko når det no er over 30 kr literen.

Tonje Brenna (A) [16:35:37]: Det er spesielt to ting som står klart for meg etter denne debatten. For det første slår det meg at to helt ulike politiske alternativer på et vis har vært på utstilling. Det ene peker i retning av sterkere fellesskap og mindre forskjeller – på lag med folk, ikke på lag med pengemakten. Det andre – alternativet til statsministerkandidat Sylvi Listhaug, med Fremskrittspartiet, Høyre og KrF – er uenig om veldig, veldig mye.

Både Fremskrittspartiet og Høyre brukte i replikkvekslingen sin muligheten til å gå til angrep på hverandres økonomiske prioriteringer. KrF sa selv – i et veldig godt innlegg her på talerstolen – hvor stor avstand det var mellom KrFs og Fremskrittspartiets bistandspolitikk. De er enige om to veldig viktige ting: skattekutt til dem som har aller mest fra før, og at det egentlig virker som det er ganske lite som egentlig fungerer i dette landet.

Likevel: Selv Sylvi Listhaug måtte innrømme fra talerstolen her i går at det faktisk var noen ting som gikk bra med Norge. Hun nevnte ikke akkurat hva, men jeg har et par ideer til hva det kunne være. For eksempel har 183 000 flere nordmenn kommet i jobb i løpet av de siste fem årene. Vi er ute av fastlegekrisen, og helsekøene er på vei ned. Kanskje tenkte hun på at aldri før har så mange barn fått delta i barnehage og SFO, til en så rimelig penge. Eller var det det at vi aldri før har hatt så mange ansatte i norsk politi?

Det er nemlig mulig å være stolt og glad for det som går bra, og samtidig være utålmodig etter det som kan bli bedre. La meg være helt tydelig: Arbeiderpartiet er langt fra ferdig. Det er fortsatt for mange i dette landet som er bekymret når regningene kommer. Det gjør vi noe med når vi har en strømstøtteordning, norgespris, historisk billig barnehage, gratis SFO, økt barnetrygd, økt pensjon, økt studiestøtte, økte minsteytelser, og vi reduserer inntektsskatten.

Arbeiderpartiet skal måles på det vi faktisk leverer, men det samme må også gjelde våre politiske motstandere. La meg minne om hva som skjedde da FrP sist hadde makten: De lovte å fjerne bompengene, men antall bomstasjoner økte kraftig. De lovte å fjerne byråkratiet, men byråkratiet este ut. De lovte at folk skulle sitte igjen med mer av pengene sine – folk flest, faktisk – mens resultatet ble at de største skattekuttene gikk til dem som hadde aller mest fra før. Den gangen betalte man 22 000 kr mer for å ha barn i barnehagen, 15 000 kr mer for å ha et barn i SFO og 12 000 kr mer i inntektsskatt. En enslig minstepensjonist hadde 75 000 kr mindre i pensjon forrige gang FrP hadde makten.

Arbeiderpartiet er til for folk, for fellesskapene og for små forskjeller. Vi gir oss aldri på at Norge kan bli et enda bedre land å bo i.

Sylvi Listhaug (FrP) [16:38:51]: Når Arbeiderpartiet etter fem år ved makten bruker tid på å snakke om hva som skjedde for årevis siden, er det en grei temperaturmåler på at man selv synes man har en dårlig sak.

Det er mange som har vært inne på dette med tillitssamfunnet og hva som er det viktigste for å opprettholde det. Ja, hva er det? Det viktigste for å opprettholde tillitssamfunnet er faktisk at vi som politikere gjør den jobben folk forventer av oss. Det er at vi greier å opprettholde frihet og trygghet for innbyggerne. Det er at samfunnskontrakten vår blir opprettholdt.

Når vi ser på tryggheten for kriminalitet, f.eks., hvordan folk opplever det, hvordan utviklingen har vært på det området, så ser vi at Norge har blitt et mer utrygt land de siste årene. Politiet får verken de ressursene eller det lovverket de trenger for å kunne gjøre jobben sin på den måten de selv ønsker.

Trygghet for at vi får hjelp den dagen vi trenger det, når vi blir gamle og syke – gjør din plikt, krev din rett. Problemet er bare at når en skal kreve retten, er det mange som ender i en kø og får for lite hjelp. Disse personene ser at om en kommer som asylsøker til Norge, blir det opprettet mottak, en får ytelser, en får hjelp, men den hjelpen de får, er ikke i tråd med samfunnskontrakten.

Trygghet for helse – det kuttes i Møre og Romsdal, det kuttes i Stavanger, det kuttes i Nord-Norge, det kuttes over hele landet. Man ser at de viktigste tjenestene bygges ned.

Trygghet for barna våre – at når de går på skolen, så lærer de det de skal, og blir løftet til den beste versjonen av seg selv. Resultatene går ned. De er katastrofale. Over 10 pst. er ikke engang med i de undersøkelsene som viser at Norge har elendige læringsresultat.

Trygghet for de som skal skape verdier – at de har forutsigbare rammevilkår, at vi istedenfor å tappe norskeide bedrifter heller skal legge til rette for vekst og verdiskaping og gi muligheter til alle de som vil bruke sine egne penger til å skape verdier.

Trygghet for hjem, familie og lommebok – i en tid der alt blir dyrere, i en tid der mange familier og folk i Norge har fått trangere økonomi, ser de en styrtrik stat, og de ser økte utgifter på alle fronter. Pengene strekker ikke til for mange.

Så tillitssamfunnet, hvordan skal vi opprettholde det? Gjennom handling. Ikke gjennom flere utredninger, kommisjoner og ekspertgrupper, som har vært Arbeiderpartiets svar i fem år. Jeg tror vi rett og slett må begynne å levere resultat istedenfor mer prat.

Kirsti Bergstø (SV) [16:42:08]: Norge er et godt land å bo i for mange, men vi er også et land der 500 unger er bostedsløse, mangler et sted å kalle hjem, og der bankenes overskudd var på 107 mrd. kr. Istedenfor at bankene flår folk med økt rente, kan vi skattlegge bankenes overskudd mer, sikre omfordeling, sikre at folk har råd til å bo. Derfor vil SV ha en ikke-kommersiell utleiesektor, med rimelige husleier, langtidsleie og sterkere rettigheter for dem som bor.

SVs mål er tydelig: Vi skal gjøre hverdagen billigere, velferden bedre og sikre en framtid folk kan tro på. Forskjellene i Norge er for store. Det erkjenner vi, og vi leverer også politikken som kan gjøre noe med det.

Statsministeren sa tidligere at vi skal ha kontroll over bruken av kraften, og Arbeiderpartiet har sagt at vi må regulere datasenterbransjen raskt. Da må vi huske på at i dag kom nyheten om at bare i Midt-Norge kan datasentre som står i strømkø, alene kreve mer strøm enn hele Trøndelags årlige strømforbruk i dag. Det haster med å få den kontrollen og sette en stopp for den voldsomme utbyggingen fram til vi får nødvendige reguleringer på plass, som SV foreslår i dag.

Det er gledelig at også FrP ser at man må gjøre noe, men FrPs forslag er ikke godt nok gjennomtenkt. FrP foreslår å sette en stopp for alle industriprosjekt over 100 MW. Det stopper ikke datasentrene, men det stopper alt annet. Jeg vil oppfordre FrP til faktisk å stemme for det forslaget som gjør noe med det, som hindrer at kraften suges ut av internasjonale tekgiganter, legger beslag for framtiden og hindrer annet næringsliv.

Et annet forslag som ikke er godt nok gjennomarbeidet, er ensidig å fjerne CO₂-avgiften for fiskeflåten. Vi vil styrke verdiskapingen og aktiviteten langs kysten. Da trengs en fiskeripolitikk som fremmer kystflåten og kystsamfunn, ikke bare et avgiftskutt som premierer dem som bruker mest diesel, og som ikke gjøre noe med verken den tilhørende CO₂-kompensasjonen, kvotekonsentrasjon eller utslippene.

Andre forslag vi støtter, er selvfølgelig å ta vare på helsetjenesten. Vi håper også at man når budsjettet kommer i morgen, vil se et skille mellom drift og investeringer i helsevesenet. Marked og helse hører ikke sammen. Det gjør heller ikke marked og barnevern.

Vi håper å se en kommuneøkonomi som kan gi en trygg oppvekst og en god eldreomsorg. Jeg håper folk våkner til gode nyheter i morgen.

Geir Pollestad (Sp) [16:45:16]: Eg har lyst til å avslutta med å kommentera nokre konkrete forslag.

Senterpartiet kjem til å støtta forslaget om å fjerna CO₂-avgifta for fiskeflåten, men det er viktig å seia at her driv Høgre og KrF litt triks i Ludo, for det er jo ikkje eit vedtak som fjernar avgifta. Det dei har føreslått, er eit forslag der ein ber regjeringa koma med eit forslag – for det er faktisk Stortinget som bestemmer avgiftene i Noreg. Der har Høgre ei utmerkt moglegheit, for det er jo eit forslag her som vil fjerna CO₂ avgifta for fiskeflåten og redusera avgifta for bilistar og næringsdrivande, men så mykje hastar det ikkje for Høgre å kutta avgifter. Dei vil ha ein markør, dei vil ikkje ha endring. Det synest eg er veldig rart. Eg klarer ikkje å forstå denne logikken til Høgre: at det er viktig å be om at noko skal skje frå 1. januar, men det må for all del ikkje skje frå 1. november.

Senterpartiet har òg eit forslag om at mat frå jordbruk, fiske og oppdrett skal vera ein del av vår sivile beredskap når me skal laga ein langtidsplan for sivil beredskap. Det synest ikkje regjeringa noko om, og dei har fått med seg Høgre og MDG for å stoppa forslaget vårt. I samband med ein langtidsplan for sivil beredskap: Eg trur veldig få i Noreg tenkjer at mat ikkje har noka betydning for den sivile beredskapen. Om ein ser på behovspyramiden, er jo mat noko av det mest grunnleggjande som me må kunna ha i ein krise og krig, og eg skulle ønskt at partia stemte sånn at det fekk fleirtal.

Senterpartiet kjem til å bruka dette stortingsåret til å kjempa for å ta heile landet i bruk – ein kamp for både sosial og geografisk utjamning. Me kjem til å jobba for ein aktiv næringspolitikk, og for å bruka ressursane i Noreg til å skapa arbeidsplassar. Det har f.eks. betydning for vårt syn på byråkrati. Me må gjera det enklare for folk å driva næring i Noreg.

Senterpartiet kjem òg til å bruka dette stortingsåret til å kjempa for sterke lokalsamfunn, for me trur at sterke lokalsamfunn er den viktigaste byggjesteinen, anten det er i beredskapen, eller det handlar om å byggje eit samfunn der det er godt for folk å leva.

Ine Eriksen Søreide (H) [16:48:35]: På tampen av debatten synes også jeg det er interessant å gjøre en liten oppsummering.

Arbeiderpartiets Tonje Brenna sa at det var stor uenighet mellom partiene på borgerlig side. Er det én ting som også har avtegnet seg i debatten i løpet av disse to dagene, er det at det parlamentariske grunnlaget for regjeringa spriker i absolutt alle retninger, og det er altså før budsjettet er lagt fram.

Senterpartiet har lagt seg til en vane i det siste hvor de har en tendens til å inngå forlik og binde seg til Arbeiderpartiet, og så er det, viser det seg, for Senterpartiet dårlig politikk, og så skylder de på andre partier som verken sitter med makt eller sitter i budsjettforhandlinger når resultatet viser seg dårlig.

Ja, det er forskjellige partier i Stortinget. Fra Høyres side kommer vi selvfølgelig til å bruke enhver mulighet til å fremme det som er Høyres politikk. Vi kommer til å fremme forslag i Stortinget for en langsiktig, ansvarlig og helhetlig politikk. Vi er opptatt av å ta vare på det som er bra med Norge, og jeg brukte store deler av innlegget mitt i går på å fortelle hva det er. Vi er også opptatt av å stake ut en ny kurs for Norge fordi vi trenger en ny retning. Vi har et enormt potensial i Norge til å kunne klare å få ut mer av menneskene og av ressursene enn det vi klarer i dag. Da må vi også tørre å tenke nytt. Da må vi tørre å slippe løs skaperkraften. Da må vi tørre å la folk få bygge landet videre.

I vår verden handler det om særlig fire ting:

Vi må få flere i jobb. Ca. 700 000 mennesker er i dag utenfor jobb og utdanning. Veldig mange av dem er unge under 30 år. Vi kan ikke gi opp de menneskene. De både kan og vil jobbe mer enn det de gjør i dag.

Det andre er betydelige skattelettelser for folk og bedrifter, som får fart på økonomien, og som gjør folk i stand til å kunne håndtere alle de svingningene vi vet vil komme de neste årene. Noen er bekymret for renta, noen er bekymret for barnehageprisen, noen er bekymret for matprisen, og noen er bekymret for drivstoffprisen. Folk er forskjellige. Brede skatteletter virker godt.

Så må vi lære ungene våre å lese, skrive og regne. Det aller mest dramatiske vi kan unnlate å gjøre i Norge, er å få til et bedre utdanningssystem, for det er det som gir folk muligheter videre i livet.

Vi må også ta vare på friheten og tryggheten i Norge. Vi må samarbeide nært med våre allierte, vi må få bukt med kriminaliteten, og vi er nødt til å jobbe på en annen måte.

For å avslutte der jeg begynte: Senterpartiet har også forpliktet seg til å gi Miljøpartiet De Grønne, Rødt og Sosialistisk Venstreparti innflytelse på budsjettene og avgjørende innflytelse på styringen av Norge. Det er et valg Senterpartiet har tatt. Det valget må Senterpartiet stå i.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [16:51:52]: I trontalen sa regjeringen at de ville arbeide for at norske klimagassutslipp skal gå ned, og at klimaomstillingen skal skape nye arbeidsplasser og verdier. Det er jeg for så vidt enig i, men vi vet jo at klimapolitikken som føres i dag, og den politiske viljen blant de aller fleste partiene i denne salen, rett og slett ikke er nok.

Klimakrisen er alvorlig, og det er den ikke bare for folk på andre siden av kloden, men på vårt eget kontinent. Frankrikes president, Macron, sa at hetebølgene og skogbrannene som landet opplevde som følge av klimakrisen i sommer, var – jeg siterer – den verste krisen landet hadde stått overfor siden andre verdenskrig.

Når både Verdens helseorganisasjon, FN, Verdensbanken og EU – ja, alle – har kalt klimakrisen for en eksistensiell trussel, og når vi vet at klimaendringene fører til ressursmangel, sykdomsspredning, store flyktningstrømmer og mer geopolitisk uro, da er det vanskelig å forstå hvorfor så mange partier, også godt demonstrert i denne debatten, har oppført seg som om tiden er på deres side.

Forskjellen på god og dårlig klimapolitikk er først og fremst hastigheten på den, og vi trenger all den klimapolitikken vi kan få. Det betyr bl.a. at toget, trikken, bussen, banen og elbilen må være billigere enn flyet og fossilbilen. Vegetarmat og økologisk frukt og grønt må være lettere tilgjengelig enn kjøtt. Det å reparere tingene sine og å kjøpe brukt må også alltid lønne seg mer enn å kjøpe nytt. Derfor er en av MDGs aller viktigste prioriteringer at vi skal innføre et nasjonalt månedskort til 499 kr. Vi skal kutte i prisene på frukt og grønt, og vi skal fjerne momsen på brukt, reparasjon og utleie.

Hvis vi skal løse klimakrisen, må dessverre også forurensning koste, så enkelt er det bare. Derfor skal vi fortsatt legge til rette for at prisene på utslipp i industrien, i jordbruket, i transportnæringen eller i skipsfarten må ligge fast, og insentivene for omstilling må gjøre det samme.

Oljealderen går mot slutten, og for MDG er det en selvfølge at vi skal kjempe for at verdens og landets mest forurensende næring, olje- og gassnæringen, skal gå mot slutten.

Politikk handler som kjent om prioriteringer. Vi finner alltid penger til det vi mener er viktig. Vi finner også alltid tid til ting som haster, og vi finner alltid argumenter for å utsette ting vi egentlig ikke ønsker å gjøre. Jeg vil likevel minne salen på at klimapolitikk ikke er valgfritt. Konsekvensen av å la være er at verden blir farligere og mer uforutsigbar. Det tjener ingen. Det tjener ikke Norge, det tjener ikke nordmenn, det tjener ikke norsk næringsliv, og det tjener heller ikke norsk industri.

Til slutt vil jeg gi en stemmeforklaring til forslag nr. 42, som også ble nevnt av representanten Pollestad. Sånn som forslaget til Senterpartiet ser ut, ser det ut som man ønsker en utsettelse av regjeringens påbegynte arbeid om planen, at de bør utsette den til etter jul, og det mener MDG ikke er god politikk. Det vil innebære en utsettelse av et viktig arbeid, som også er viktig for matsikkerheten. Vi forventer selvfølgelig at regjeringen kommer til å fortsette arbeidet med å bedre matsikkerheten i Norge, og det tar vi også som en forutsetning at kommer i neste plan, men vi mener ikke at det er riktig å utsette arbeidet på nåværende tidspunkt.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [16:55:09]: Det er alltid spennende å høre hva Høyres leder Ine Eriksen Søreide sier om dagen, for hun skifter standpunkt så ofte. Det siste trekvart året har Ine Eriksen Søreide hatt veldig mange ulike standpunkt i avgiftsdebatten. I fjor høst syntes hun det var feil at Senterpartiet presset avgiften ned med 1 krone og 18 øre – den burde vært høyere. I mars la Høyre ut på sine hjemmesider – og Astrup var tydelig ute og sa – at nå kunne Vedum velge om han skulle være lojal mot Rødt og MDG, eller mot folk i Norge og næringslivet og sørge for avgiftskutt. Vi var lojale mot vårt eget program, og vi fikk til kutt for næringslivet og folk i Norge. Et par uker etterpå fikk Høyre kalde føtter igjen, for da hadde Stoltenberg vært ute og sagt at det kanskje kunne være i strid med EØS-avtalen. Da prøvde Astrup seg på et krumspring i Stortinget – de mente ikke helt at vi skulle kutte CO2-avgiften likevel. Men så sa Arbeiderpartiet nei til dette spillet, og så mente Høyre at det var lurt å kutte CO₂-avgiften. Og så, i starten av august, stilte Ine Eriksen Søreide opp i partilederdebatt og sa at hvis prisene gikk opp, skulle de kanskje tenke seg om igjen. Det var såkalt hverdag i starten av august, men hvis de gikk opp, skulle de vurdere det. Men utover august og inn i september sa de nei, de skulle ikke skifte standpunkt. Uansett skulle de ikke skifte standpunkt. Det er blitt et så utrolig viktig mål for Høyre å ha høyest mulig avgifter som treffer folk og næringsliv rundt omkring i landet.

I dag har Høyre mulighet til å få avgiftene ned, men det stemmer de imot. Men de fremmer et anmodningsforslag om at man kanskje skal sette avgiftene ned senere. Det er det som har vært problemet til Høyre hele året – de vet ikke hvilken fot de skal stå på. Når det kommer til stykket, er det en så Oslo-basert ledelse at en har glemt å lytte til små næringsdrivende, fiskeri, transport, anlegg, familier og lokalsamfunn som er helt avhengige av transport i Norge. Vi må ha en politikk i Stortinget som er for hele Norge, ikke bare deler av Norge. Derfor skjønner jeg at for Høyre er det nå på slutten om å gjøre å angripe samarbeidspartnerne istedenfor å forsvare sin egen politikk som er helt umulig å forstå.

Ine Eriksen Søreide (H) [16:57:54]: Nå gjorde Vedum akkurat det jeg sa han kom til å gjøre, og som han har gjort i stor grad de siste månedene. Han vil ikke erkjenne at han har bundet seg til en regjering og et flertall i Stortinget som fører en politikk som Senterpartiet i mange sammenhenger åpenbart er dypt uenig i. Hovedutfordringen for Trygve Slagsvold Vedum nå, er at Arbeiderpartiet og de andre støttepartiene ikke vil være med på det som er Senterpartiets politikk. Da må Senterpartiet ta et valg om hvor de ønsker å stå, og ikke legge skylden på andre partier for at de ikke får gjennom sin primærpolitikk med de partiene de har bundet seg til å samarbeide med.

Jeg kan love at vi både reiser og lytter. Noe av det som er den klareste tilbakemeldingen vi får, er at bedriftene i en del bransjer sliter, bl.a. på grunn av oppdragstørke. Det er en oppdragstørke som også varte i hele den tiden Trygve Slagsvold Vedum var finansminister. Det betyr f.eks. at det er utfordrende for deler av bygg- og anleggsbransjen. Det betyr også at mange sliter med at Vedum som finansminister doblet formuesskatten. De sliter med at det ble innført nye midlertidige og tilbakevirkende skatter. Det er klart at den politikken har, og har hatt, en konsekvens.

Hva som er Høyres standpunkt knyttet til CO₂-avgift og veibruksavgift, gjorde vi klart da vi voterte i mars. Da sa vi at dette skulle være midlertidig, fram til 1. september. Det sa også Senterpartiet. Det sa også FrP. Det at vi står på dette standpunktet, kan ikke være en veldig stor overraskelse for Senterpartiet.

Vi kan gjerne forlenge denne debatten, og vi kan gjerne ha flere runder om både drivstoffavgifter og andre avgifter og annen politikk. Men realiteten er at skal vi klare å få Norge i riktig retning, er vi nødt til å stake ut en ny kurs, der vi får til kraftige skatteletter for folk og bedrifter, der vi får flere i jobb, der vi lærer ungene å lese, skrive og regne, og der vi bidrar til trygghet og frihet for Norge også i fortsettelsen.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [17:00:26]: Jeg kan gjerne komme med en invitasjon til Høyres leder, Ine Eriksen Søreide, om at vi tar en felles reise rundt til norske småbedrifter, til norske anleggsfirmaer, til norske transportbedrifter, og så spør vi: Synes dere det hadde vært lurt at Høyre stemte for de avgiftsforslagene vi kunne fått flertall for nå, sammen med FrP og KrF, eller synes dere det hadde vært dumt? Da vet Ine Eriksen Søreide veldig godt at de aller fleste hadde kommet til å si: Selvfølgelig burde Høyre vært med og sikret at det blir litt lettere i den krisen vi står i nå. Men det velger Høyre å ikke gjøre, og det er derfor det er så mange lokale næringslivsledere som har meldt seg ut av Høyre. Jeg har møtt flere av dem og snakket med flere av dem, og de er helt fortvilet over at det virker som at Høyre er helt blinde for hvordan mange småbedrifter rammes av den krisen man står i.

Høyre har jo vist for all verden at når det kommer til stykket, er det ikke noe poeng i å gå til Høyre hvis man ønsker å få avgiftene i Norge ned. Høyre er også arkitekten bak at Arbeiderpartiet, Venstre og Høyre våren 2025 sa at de ville ha en opptrapping av CO₂-avgiften, som gjør at det mest sannsynlig i morgen kommer til å bli høyere avgifter, takket være hvordan Høyre har brukt makten sin. Så jeg anbefaler Høyres representanter dette: Snakk med deres lokale folk og hør om Høyre-folk rundt i landet faktisk mener at man skal doble avgiftsnivået i Norge innen 2035, eller om de ikke mener det.

Hvis Høyre skifter standpunkt, er det mulig å få flertall for en annen politikk og en annen kurs. Men til nå, ved alle andre anledninger, har det vært lettere – med ett unntak, i mars fikk vi lavere avgifter med Høyre – å få lavere avgifter med Arbeiderpartiet og SV, og i fjor høst faktisk også med MDG og Rødt, enn det har vært med Høyre. Det er det som er virkeligheten, og Høyre var det mest avgiftsvennlige partier av alle i fjor høst, sammen med Venstre og KrF.