Statsråd Jens Stoltenberg [10:02:52]: I vår tid er det mange mennesker som opplever usikkerhet – usikkerhet på grunn av krig og konflikt ute i verden, usikkerhet om hva kunstig intelligens vil gjøre med livene våre, og usikkerhet for egen økonomi og hvordan regningene skal betales. Dessverre er ikke folks bekymringer ubegrunnet. Vi lever i en mer utrygg verden – en verden der bombing av ukrainske kornhavner fører til økte matvarepriser, der stengningen av Hormuzstredet gir økte oljepriser, og der høyere renter i USA og Europa bidrar til økte renter her hjemme. Sikkerhet og økonomi er mer sammenvevd enn før. Alt dette merker norske familier og norske bedrifter.

Aller minst vi som er glad i statistikk, tror at det finnes ett tall som forteller alt om Norge. Til det lever vi for ulike liv, og til det er det for store forskjeller i hvordan folk har det. Blant annet derfor har vi mange forskjellige tall, som utfyller hverandre og beskriver en sammensatt virkelighet – og noen ganger er det også bra å ha regneark for å ha oversikt over alle tallene. Et mest mulig felles virkelighetsbilde er en del av den norske samfunnsmodellen. Ja, det er en så viktig del, at partene i arbeidslivet kommer sammen for å sikre en omforent vurdering av hvordan det går. Det skjer i Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene. Der sitter bl.a. Statistisk sentralbyrå, LO, NHO og de andre organisasjonene, og de presenterer jevnlig rapporter med tall for prisstigning, lønninger, kjøpekraft og flere andre av de mest sentrale størrelsene for norsk økonomi. På den måten etableres et felles faktagrunnlag, en enighet om hvordan det faktisk går.

For eksempel viser disse tallene fra Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene at mat, klær, bolig og mye annet koster mer nå enn før – til dels mye mer. Ting har blitt dyrere. Prisene har steget. Men lønningene har steget mer. Tallene viser at de siste tre årene har prisene steget med om lag 10 pst., mens lønningene har steget med mer enn 15 pst. Nordmenn flest har høyere kjøpekraft enn noen gang tidligere i vår historie. Vi forventer at neste år blir det fjerde året på rad hvor kjøpekraften øker. Det gjelder også når vi tar hensyn til skatter og renteutgifter. Men at folk får bedre råd, betyr ikke at alle har god råd. Tallene forteller oss også at det fortsatt er mange som sliter med å få endene til å møtes. Noen har lav lønn, noen er på minsteytelser, og noen står uten jobb. For dem er det en mager trøst at de har fått litt mindre dårlig råd, eller at det er enda vanskeligere i andre land. De fleste varer og tjenester koster mer i Norge enn de gjør i andre land, men inntektene er også høyere. Det er derfor ytterst få land i verden der folk med vanlige lønninger, pensjoner eller trygd får mer igjen for pengene enn det vi gjør i Norge. For eksempel er prisene i vårt naboland Sverige lavere på mange varer enn de er i Norge, men ifølge OECD er lønningene til en vanlig lønnstaker omtrent 35 pst. høyere i Norge enn i Sverige. Lønningene i Norge rekker altså lenger enn lønningene i Sverige. En viktig grunn til at norske lønninger er høye, er at norske lønnstakere er mer produktive enn lønnstakere i andre land. De produserer mer per time arbeidet. Verdiskapingen per innbygger er blant de høyeste i verden. Arbeidsledigheten er blant de laveste. Sysselsettingen er blant de høyeste. Og de siste årene har syv av ti nye arbeidsplasser kommet i privat sektor og bedriftene. Det er derfor en myte at nordmenn er late, slappe og uten evne til å skape noe nytt. Så dette er altså det tallene forteller oss: Aldri før har verdiskapingen vært høyere i Norge enn i dag. Aldri før har inntektene vært høyere i Norge enn i dag. Aldri før har kjøpekraften vært høyere i Norge enn i dag. Så enten vi sammenligner over tid eller mellom land, er det mye som går ganske bra her i landet. Men det er ikke sikkert at det vil fortsette slik. Det kan bli nye økonomiske nedturer ute som slår inn hos oss her hjemme. Finansmarkedene kan falle, og oljefondet kan miste mye av sin verdi. Stigende statsgjeld og inflasjon i mange land er nå varsellamper i internasjonal økonomi. Det er ingen politiske vedtak i denne sal som kan fjerne denne usikkerheten. Det vil alltid være forhold som ligger utenfor politikkens rekkevidde. Så i stedet for å tro at vi kan avskaffe usikkerhet, må vi ha en strategi for å håndtere usikkerhet. Vi kan ikke forutse det uforutsigbare, så vi må forberede oss på å stå imot nye tilbakeslag. Vi må trygge landet i en urolig tid. Regjeringens forslag til statsbudsjett er et bidrag til dette.

Vi ruster opp forsvaret av Norge. Vi styrker hæren, sjøforsvaret, luftforsvaret, etterretningen og heimevernet. Det blir mer penger til våpen, ammunisjon og flere soldater. Forsvarsbudsjettet øker i tråd med langtidsplanen, som et samlet Storting har stilt seg bak. Det innebærer en økning på 6,5 mrd. kr neste år. I tillegg foreslår vi betydelige beløp til Ukraina. Det er også et bidrag til vår egen sikkerhet. Samlet foreslås det 192 mrd. kr til forsvarsformål. Dette tilsvarer 3,4 pst. av bruttonasjonalproduktet. Norge er dermed allerede svært nær NATOs byrdefordelingsmål på 3,5 pst. for 2035. Vi styrker også politiet og sikkerhetsmyndighetene for å bistå mot ytre trusler og gjøre hverdagen tryggere. Og vi gjennomfører et digitalt løft.

Før snakket vi om eldrebølgen som noe som lå foran oss. Nå er den her. I år er det for første gang flere som mottar alderspensjon, enn det er barn med barnetrygd, og i årene som kommer vil denne avstanden bare fortsette å vokse. I mange kommuner betyr det flere sykehjem og omsorgsplasser, men også færre barnehager og skoler. Det er selvsagt bra at vi blir flere eldre som lever lenger, men det vil sette politikken på prøve. Det er nødvendig med mer penger til kommuner og sykehus for å møte behovene som en aldrende befolkning krever. I regjeringens forslag til statsbudsjett økes kommunesektorens frie inntekter med 3,2 mrd. kr. Det foreslås også penger til flere sykehjem og omsorgsboliger. En solid kommuneøkonomi er et av våre viktigste bidrag til å opprettholde bosetting og sysselsetting i hele landet. Vi sikrer også en forsvarlig og forutsigbar sykehusøkonomi. Regjeringen foreslår 3,1 mrd. kr til at sykehusene kan ta imot flere pasienter og tilby enda bedre behandling. Den største andelen av veksten i bevilgningene til kommunene og sykehusene går til å dekke økte utgifter som følge av befolkningsutviklingen. Noen mener at dette derfor ikke er å betrakte som en politisk satsing, og at det er bare demografi. Det er jeg uenig i. Det at vi i fellesskap skal stille opp og finansiere helse og omsorg, er noe av det som vil koste mest og kreve mest av oss i årene som kommer, men fordi vi satser på det, kan vi få det til.

Noe av det viktigste i regjeringens plan for Norge er å trygge folks hverdagsøkonomi. Det gjør vi ved å holde orden i norsk økonomi og dermed bidra til at arbeidsledigheten kan holde seg lav, men vi følger også opp med andre tiltak. Strømstøtteordningen videreføres og vil neste år dekke 90 pst. av kostnaden over 79 øre per kilowattime før avgifter. Også norgespris videreføres. I tråd med det som tidligere er varslet, og som er nedfelt i loven om norgespris, justeres prisen basert på en kombinasjon av historiske priser og framtidspriser. Norgesprisen er derfor foreslått satt til 45 øre før avgifter. En typisk husholdning i Sørvest-Norge med norgespris kan spare 8 700 kr neste år. Det er da lagt til grunn et forbruk på 16 000 kWh og sammenlignet med anslått spotpris. Siden Støre-regjeringen tiltrådte i 2021, er barnehageprisen redusert kraftig og barnetrygden økt betydelig. I budsjettforslaget videreføres maksprisen på 1 200 kr og barnetrygden på over 2 000 kr. Det betyr at mens barnehageprisen i 2021 var dobbelt så høy som barnetrygden, er barnetrygden nå nesten dobbelt så høy som barnehageprisen. Dette er et stort løft for barnefamiliene, og det er et eksempel på at vi sammen med våre budsjettpartnere, SV, Senterpartiet, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, har funnet gode løsninger for folk. Vi skal forhandle også om dette budsjettet, og jeg er trygg på at vi igjen vil finne sammen, fordi vi har et felles mål om mer fellesskap og mer rettferdig fordeling.

Sammen med våre budsjettpartnere i Stortinget har vi de siste årene fått flertall for en rekke tiltak som gjør forskjellene mindre. Et av de viktigste virkemidlene vi har for å jevne ut forskjeller, er skattesystemet vårt. Det skyldes at vi har progressive skatter. Det vil si at skatteprosenten øker med inntekten. Men også det vi kaller flate skatter og avgifter er viktig for fordelingen. For eksempel bruker den rikeste tidelen av befolkningen dobbelt så mye på mat som den tidelen med lavest inntekt, og derfor betaler de rikeste også dobbelt så mye i matmoms. Enten skattene og avgiftene er flate eller progressive, er de med på å finansiere offentlige velferdsordninger som de som har minst, har mest glede av. Velferdsstaten omfordeler. Skatt, offentlige overføringer og offentlige tjenester mer enn halverer ulikhetene i Norge. I Norge og i Norden har vi gode velferdsordninger. Det kan vi ha fordi vi er villige til å ha et forholdsvis høyt skatte- og avgiftsnivå. Vi får ikke et nordisk velferdsnivå med et amerikansk skattenivå. Men dette gjør det desto viktigere at vi har et godt skattesystem som både er rettferdig og legger til rette for vekst og nyskaping.

Alle skatte- og avgiftssystemer trenger vedlikehold og endringer for å tilpasse seg at økonomien stadig er i utvikling. Regjeringen tok derfor i fjor initiativ til en skattereform og inviterte partiene på Stortinget til et forlik som kan stå seg over tid. Målet er et bedre skattesystem med stabile rammevilkår for bedriftene og husholdningene. Et mer oppsplittet politisk landskap med skiftende flertall gjør det mer nødvendig med forlik for å få forutsigbarhet, men paradokset er at det dermed også blir vanskeligere å få til et forlik. Vi nedsatte en bredt sammensatt skattekommisjon, og kommisjonens rapport har vært på høring. Tidlig neste år vil regjeringen legge fram en stortingsmelding, men arbeidet med å reformere skattesystemet er allerede i gang. I budsjettforslaget vi legger fram i dag, tar vi viktige skritt for å følge opp noen av forslagene fra skattekommisjonen. Dette er byggesteiner i en større reform og betyr at vi raskere kommer i gang med nødvendige forbedringer.

I tråd med skattekommisjonens anbefalinger, og denne regjeringens politikk over flere år, foreslår vi brede lettelser i inntektsskatten på 6,4 mrd. kr neste år. Dette er den største reduksjonen i inntektsskatten i et budsjett på 20 år. En lønnstager med 750 000 kr i lønn vil med regjeringens forslag betale om lag 7 500 kr mindre i skatt sammenlignet med reglene da Støre-regjeringen tiltrådte. For en familie med to tilsvarende lønninger blir lettelsen på rundt 15 000 kr. Lettelsene i årets budsjett utgjør om lag 3 500 kr av dette. I tillegg holdes minste pensjonsnivå for enslige skattefritt. Dette kommer også mange pensjonister med noe høyere pensjon til gode. For regjeringen er lavere skatt på inntekt en viktig del av arbeidet med en skattereform.

I tråd med Stortingets ønske legger regjeringen opp til å bedre kapitaltilgangen for norske vekstselskaper. Vi vil derfor åpne for at ordningen med aksjesparekonto kan gjelde også for selskap som ikke er børsnoterte, men som handles på andre markedsplasser. Norske butikker har lenge levd med en konkurranseulempe sammenlignet med utenlandske nettbutikker. Der utenlandske nettbutikker har mulighet til å eksportere klær til Norge uten tollavgift, må norske butikker betale avgift på det samme. Nå foreslår regjeringen å redusere denne ulempen ved å halvere tollen på klær. Regjeringen følger opp skatteløftet. Det samlede skatte- og avgiftsnivået øker ikke i 2027. Lavere skatt på arbeid og pensjon finansieres ved å stramme inn på andre områder. Regjeringen foreslår å trappe ytterligere ned momsfritaket for elbiler. Dette er i tråd med skattekommisjonens anbefalinger og bidrar til en skattereform der skatten på arbeid går ned, mens skatten på forbruk går opp. Lettelsene finansieres også ved å tette skattehull. Blant annet vedtok Stortinget i årets budsjett å fjerne flertrinnsmodellen for eiendomsinvesteringer. Dette gir økte skatteinntekter neste år, som bidrar til å finansiere lavere inntektsskatt.

En grunn til at folk er urolige, er klimaet. Denne sommeren har vi hatt hetebølger i Europa og rekordhøye temperaturer i Arktis. Igjen blir vi minnet på alvoret med klimaendringene. Det viktigste virkemiddelet for å få ned utslippene i Norge er å prise utslipp ved bruk av avgifter og kvoter. Det gjør det lønnsomt å rense og ulønnsomt å forurense. Utslippskuttene skjer der det er billigst. De økte inntektene fra klimaavgifter brukes til å redusere andre skatter og avgifter. For bedriftene er det viktig med forutsigbarhet når det skal investeres i mer klimavennlige løsninger. Regjeringen har derfor valgt å fortsette opptrappingen av klimaavgiftene i tråd med planen, som Stortinget har sluttet seg til. Regjeringen mener samtidig at det er riktig å ta hensyn til at vi nå har høye internasjonale oljepriser. Derfor skjermer vi veitrafikken ved å redusere veibruksavgiften slik at avgiftsendringene samlet ikke påvirker pumpeprisen.

Selv om vi har oljepenger i Norge, har vi ikke ubegrenset med penger. Når noen formål skal få mer, må noe annet få mindre, eller i det minste ikke så stor økning som håpet. Innenfor de ulike departementenes områder er det gjort mange omprioriteringer. Reduserte bevilgninger noen steder vil betale for økte bevilgninger andre steder. Regjeringen foreslår å redusere bevilgningene til næringsstøtte med om lag 300 mill. kr. Med reduserte bevilgninger må pengene i større grad prioriteres mot de beste prosjektene. Vi setter også i gang en reform av det næringsrettede virkemiddelapparatet. Over flere år har vi brukt betydelige midler på klima- og energifondet som forvaltes av Enova. I neste års budsjett foreslår vi å bevilge 4,1 mrd. kr. Det er en reduksjon på 3,8 mrd. kr. Likevel vil fondet ha et stort økonomisk handlingsrom til å støtte klima- og energiprosjekter.

En sterk offentlig sektor er en forutsetning for at vi kan leve trygge liv. Fra fødeavdelingen til sykehjemmet stiller fellesskapet opp, for å gi oss de tjenestene og stønadene vi alle er avhengige av. Næringslivet trenger også offentlig sektor. Blant annet gir det bedriftene tilgang på godt kvalifisert arbeidskraft. Investeringer i forskning bidrar til vekst, og digitalisering av offentlig sektor bidrar til mindre byråkrati. Vi som tror på en sterk offentlig sektor, må være de fremste til hele tiden å være opptatt av hvordan den kan fornyes og reformeres. Alternativet er at den forvitrer. Derfor gjør vi mye for å fornye og reformere offentlig sektor i dette budsjettet.

For ti år siden fikk en norsk husholdning omtrent fire brev i uka. I dag får de litt over ett brev i uka, og snart blir det enda færre, men fortsatt kjøres postrutene annenhver virkedag. Hvis vi fortsetter med det, vil det hvert år framover koste oss milliardbeløp. Regjeringen legger i neste års budsjett opp til at staten kjøper brevlevering til alle landets postkasser én dag i uka. Avsendere som må sende brev oftere, kan kjøpe det selv. Alle som vil, kan også få levering til hentepunkt fem dager i uka. Markedets tilbud av pakketjenester blir ikke påvirket.

Også innen samferdsel kan vi få mer igjen for pengene. I Norge investerer vi mer i samferdsel enn de fleste andre land. Det har gitt oss et godt utbygget veinett, flyplasser over hele landet, broer over elver og fjorder, og tunneler gjennom mange fjell. Og selv skip bygger vi nå tunneler for. Alt dette bidrar til å redusere reisetider, til et bedre kollektivtilbud, og det er med på å knytte oss sammen. Men dette krever mye vedlikehold. Dessverre har det blitt forsømt gjennom flere år. Det er alltid lettere å få penger til et nytt prosjekt enn det er å få penger til å vedlikeholde et gammelt prosjekt, men vedlikehold vil som regel være mer samfunnsøkonomisk lønnsomt, gi mer nytte, enn å bygge nytt. Egentlig er det en stolt norsk tradisjon, dette å ta vare på, forvalte godt og holde i hevd. Med regjeringens budsjettforslag øker vi bevilgningene til drift og vedlikehold på både riksvei og jernbane. De igangsatte, store prosjektene videreføres. Denne regjeringen vil ta vare på det vi har, utbedre der vi kan, og først bygge nytt når vi må.

En av de viktigste offentlige tjenestene er skole og utdanning. I mange år fikk Norge bedre resultater i PISA-undersøkelsene. Men i 2015 snudde det, og siden har det gått nedover. Mer og bedre læring er et prioritert prosjekt i regjeringens plan for Norge. Boken skal tilbake i skolen, og vi skal gjøre læreplanene tydeligere. Læreren må få være sjef i klasserommet og skal få mer støtte og bedre tid til å følge opp eleven. I budsjettet foreslås et nytt tilskudd til mer undervisning i små grupper i grunnskolen. Vi fortsetter styrkingen av tilskudd til bøker, skolebibliotek og mer praktisk utstyr. Dette er noen bidrag til en skole der barn lærer mer.

Ikke alle kan jobbe hele tiden. Derfor må vi sikre gode ordninger for dem som av en eller annen grunn ikke kan være i arbeid i kortere eller lengre perioder. Samtidig skal vi legge til rette for at alle som vil, kan komme i arbeid. I år avvikler vi overgangsstønaden som gjorde at mange enslige forsørgere fikk lite igjen for å jobbe. Vi har sendt på høring et forslag om å legge om stønaden til nyankomne flyktninger, slik at de får mer igjen for å komme i arbeid. Vi vil øke bevilgningen til et program som skal rekruttere unge utenfor arbeid og utdanning til helse og omsorg i kommunene, og vi foreslår mer penger til varig tilrettelagt arbeid, slik at flere uføre skal få ta del i yrkeslivet. Nå er sykefraværet 20 pst. høyere enn i årene før pandemien. Vi har lagt om takstsystemet for fastlegene, for å bidra til færre sykemeldinger, og vi legger til rette for bedre deling av informasjon mellom Nav og helsetjenesten.

Kunstig intelligens vil forandre Norge og norsk økonomi. Vi har bedre forutsetninger enn mange andre land fordi vi har en kompetent arbeidskraft og et digitalisert samfunn. I tillegg har vi et godt organisert arbeidsliv, et skattesystem og en sterk offentlig sektor som kan bidra til at gevinstene ved å ta i bruk denne teknologien kan fordeles rettferdig. I statsbudsjettet foreslår regjeringen flere tiltak for bedre å ta i bruk kunstig intelligens, som bevilgninger til økt sikkerhet og kompetanse, og vi skal lage en offentlig KI-tjeneste som skal bidra til å gi svar på helsespørsmål fra innbyggerne.

Norge har en stor petroleumsformue. Det har gitt oss større velstand enn vi ellers ville hatt. Men med formue følger risiko. En ulempe ved å ha en formue er jo at den kan falle i verdi, men tross alt er det bedre å ha en formue enn ikke å ha en formue. Også her er vår oppgave å håndtere risiko. Det gjør vi gjennom Statens pensjonsfond utland og med handlingsregelen. Dette har ikke bare gitt oss god avkastning og et stort fond, det har også bidratt til å redusere risiko. Vi har etablert et skille mellom opptjening og bruk av petroleumsinntektene, og vi har spredt investeringene bredt over ulike verdipapirer og markeder. I budsjettforslaget legger regjeringen opp til å bruke 608 mrd. kr fra pensjonsfondet. Dette utgjør 2,7 pst. av fondet. Det er i tråd med handlingsregelen og lavere enn den forventede realavkastningen på 3 pst. Uttaket er uendret fra i år, målt som andel av BNP. Dette er anslått å ha om lag nøytral effekt på norsk økonomi. I nasjonalbudsjettet vi legger fram i dag, understreker regjeringen igjen risikoen for at fondet kan falle i verdi. I så godt som alle år etter at handlingsregelen ble innført, har vi brukt mindre enn den forventede realavkastningen. En slik buffer reduserer sårbarheten for framtidige fall. Da vi innførte handlingsregelen, ble den kalt PIN-koden til oljefondet. Formålet med handlingsregelen har aldri vært ikke å bruke penger. Formålet har vært å sikre en ansvarlig pengebruk. Til dem som måtte mene at vi bruker for mye oljepenger, kan det være verdt å minne om at vi egentlig bruker null oljepenger. Alle statens inntekter fra olje- og gassvirksomheten spares i pensjonsfondet. Det eneste vi bruker, er deler av finansavkastningen. På den måten sikrer vi at både vi som lever i dag, og de som kommer etter oss, får ta del i rikdommen. Det er det vi kaller generasjonskontrakten. Den går begge veier. Målet er jo ikke en rikest mulig stat. Målet er mest mulig velferd til det norske folk – nå og i framtiden.

Dette budsjettet er et budsjett for ansvarlig forvaltning av oljepengene våre, der vi bruker mindre penger på noe og mer på noe annet. Vi satser på forsvar, på omsorg og utdanning i kommunene, på sykehus, og vi styrker folks hverdagsøkonomi. Det er også et budsjett for fornyelse og reform, av offentlig sektor og av skattesystemet vårt. Men først og fremst er dette et budsjett for å skape trygghet i en urolig tid. Det er et budsjett som vil gjøre oss bedre i stand til å håndtere nye kriser og nye tilbakeslag. Vi vet ikke hva den neste krisen vil bli, men vi vet at når vi deler rettferdig, når vi står sammen, og når vi holder orden i eget hus, da er vi også bedre rustet til å håndtere det som måtte komme.

Tuva Moflag (A) [10:35:52]: «Politikk er å prioritere» er et utsagn som ofte blir sagt i denne salen. Det brukes både for å framheve hva man satser på, og for å kritisere andre politikere for mangel på dem – mangel på prioriteringer, altså. Også i dette budsjettet er det gjort prioriteringer. Statsrådene har gjort en god innsats for å finne områder der pengene kan brukes enda bedre innenfor eget felt, som Kjersti Stenseng, som har snudd på kronene for å få enda flere inn i jobb, ikke minst blant de unge, hvor det får konsekvenser for hele livet om man aldri kommer seg i jobb, og som Kari Nessa Nordtun, som vil bruke mer av pengene på å sikre undervisning i smågrupper i barne- og ungdomsskolen, fordi hun vet at en god start og trygge overganger er viktig for hele skoleløpet.

Når vi går ut av denne salen, er det en annen melodi som spilles av. Det er færre som vil lytte til lyden av prioriteringer. Fra nå av heter det «kutt». Kutt er ikke så interessert i å stille opp på et fellesbilde sammen med prioritering. Det er rett og slett bare sånn den politiske dynamikken er. For selv om vi politikere ganske ofte er opptatt av å ha to tanker i hodet samtidig – det må vi jo ha når vi setter tiltak opp mot hverandre – har vi ofte bare én tanke i hodet når vi snakker om kutt.

Dette er ikke en anklage, bare en refleksjon, for jeg snakker om oss alle. Det er rett og slett bare forskjell på posisjon og opposisjon.

Derfor fortsetter jeg med et lydspor til om prioriteringer: Politiske valg handler ikke bare om hva man prioriterer, det handler i aller høyeste grad også om hvem man prioriterer. I dag har vi varslet den største reduksjonen i inntektsskatten på over 20 år. Det betyr at vi prioriterer deg som sto opp grytidlig i morges for å selge nystekte hveteboller og varm kaffe på Narvesen. Det betyr at vi prioriterer deg som nettopp har lagt seg etter en nattevakt på sykehuset. Det handler også om deg som måtte slutte i jobben i barnehagen fordi helsa ikke holdt lenger, og det handler om deg som har gått av med pensjon etter en lang yrkeskarriere på byggeplass, i skolen eller i oljenæringen. Når vi fortsetter å fase ut momsfritaket på elbiler, er det en prioritering.

Folk skal få bedre råd. Arbeidsfolk skal oppleve at det er penger igjen på konto til neste lønning kommer. Lavere inntektsskatt og billigere velferdstjenester sørger for det. Trygghet for lommeboka går hånd i hånd med trygghet for barn og unge og trygghet for helsa. Det er velferdsstaten som er den viktigste lommeboksaken, og den vil Arbeiderpartiet hegne om.

Det er vi ikke alene om. Helt siden 2021 har de rød-grønne partiene vært enige om hvilken retning vi vil ta landet i. Vi har prioritert å få forskjellene mellom folk ned. Vi har prioritert å ta hele landet i bruk. Vi har prioritert trygghet og velferd. Jeg ser fram til årets budsjettforhandlinger.

Hans Andreas Limi (FrP) [10:39:14]: Finansministeren sa i sitt innlegg at nå er folk bekymret på grunn av klimaendringene. Det er mulig, det, men jeg tror faktisk at det er langt flere som er bekymret på grunn av sin egen økonomi. I går hadde Stortinget mulighet til å fatte et vedtak som ville bidratt til å trygge folks hverdagsøkonomi. Flertallet kunne stemt for forslaget om å forlenge avgiftsfritaket på drivstoff, men det ville ikke flertallet, heller ikke Arbeiderpartiet.

I forkant av budsjettfremleggelsen er det på en måte solgt inn at regjeringens og Arbeiderpartiets alternativ skulle være de store skattelettelsene, altså lettelser i inntektsskatten. Til og med rett før budsjettdokumentene ble tilgjengelig for oss andre, bekreftet både statsministeren og finansministeren de lekkasjene om skattelettelser som forelå, og de gikk ganske detaljert inn i lekkasjene. Så får vi fasiten. Da ser vi at det er ikke engang «fem om dagen»; det er 3 kr om dagen hvis man har en inntekt på rundt 600 000 kr. Det veldig, veldig lite med tanke på den situasjonen som de aller fleste nå står i, og den økonomiske hverdagen de må forvente også neste år.

Bare endringene i norgesprisen – at den blir mindre fordelaktig – vil langt på vei spise opp de tre kronene. I tillegg kommer økninger i drivstoffavgifter og økte drivstoffpriser, som vi ser utviklingen av allerede. Så i sum vil jo ikke norske familier komme bedre ut når de også tar høyde for konsekvensene av renteøkningen nå i november.

Dette budsjettet er ikke et bidrag til å trygge folks hverdagsøkonomi. Det er snarere tvert om et bidrag til å forlenge den usikkerheten som veldig mange opplever nå. Så er det viktig å understreke at det ikke gjelder alle, men det er mange som kjenner på en usikkerhet knyttet til sin egen økonomi. Da kunne regjeringen bidratt til å skape en større trygghet, ikke bare gjennom skattelettelser, men også gjennom reelle avgiftslettelser.

Hvis regjeringens og Arbeiderpartiets strategi for å få til et skatteforlik i Stortinget er at alle skattelettelser skal veksles mot økte avgifter, tror jeg det er grunn til å ønske dem lykke til.

Statsråd Jens Stoltenberg [10:42:14]: Jeg tror folk er bekymret både for klimaet og for regningene sine. Jeg tror folk er i stand til å oppfatte at vi har mange utfordringer og problemer. Vi har hatt høy prisstigning, vi har hatt store økonomiske problemer ute i verden, vi har stigende rente, stigende inflasjon ute, som også påvirker oss, og vi er urolige for at det er ekstremvær, hete, flom og store klimaendringer. Denne regjeringen har ambisjoner om å gjøre noe med begge deler. Fremskrittspartiet har åpenbart ikke noen ambisjoner om å gjøre noe med klimaendringene, som er et stort og alvorlig problem. Det er det ene.

Det andre er at dette er et budsjett som trygger folks økonomi. Det trygger landets økonomi, det er ansvarlig pengebruk, vi forvalter en handlingsregel som har gjort at Pensjonsfondet er stort. Den regelen har Fremskrittspartiet alltid vært imot – vi hadde ikke hatt noe i nærheten av det fondet om vi hadde gjort som Fremskrittspartiet sa gjennom de første årene da vi bygde opp fondet.

Det er også et budsjett som gjør mye for å trygge folks hverdagsøkonomi. Det å sikre folk jobb er avgjørende, og det å sikre at folk kan få økt kjøpekraft er selvfølgelig også avgjørende. Da gjør vi mange ting. Jeg nevnte at nå er barnetrygden dobbelt så høy som barnehageprisen. Det har aldri skjedd før i norgeshistorien. Vi har gjort kollektivtransport billigere, vi har gjort SFO gratis, og vi har altså innført strømstøtteordninger som er svært omfattende og sannsynligvis bedre enn i noe annet land. I dag er prisen i Sørvest-Norge 2,28 kr/kWh. Norgesprisen, selv med det regjeringen nå foreslår, er 45 øre, og det er en god og trygg ordning som sikrer mot de enorme prisene og de svingningene vi ser ute i kraftmarkedet.

Den skatteendringen vi gjør, bidrar også til at folk får bedre råd. Det er en byggestein i en større reform. Å kalle det lite – vel, det er den største på 20 år. Den er større enn Erna Solberg og Siv Jensen noen gang fikk til et enkeltår, så hva representanten da kaller det, lurer jeg på, hvis han kaller det vi gjør, lite.

Hans Andreas Limi (FrP) [10:44:20]: Det som er avgjørende for folk der ute, er jo hva de sitter igjen med i lommeboken, og jeg vil karakterisere 3 kr dagen som egentlig svært lite. Hele poenget er at det kompenserer ikke for økningen i utgiftene, verken økningen i utgifter til mat eller andre basisvarer eller økte renteutgifter. Da blir det et budsjett som i realiteten ikke bidrar til å styrke folks hverdagsøkonomi og skape den tryggheten som regjeringen sier at de er opptatt av å skape. Man kunne gjennomført andre tiltak som i mye større grad ville treffe de som har dårligst råd, de som har de laveste inntektene.

Det er derfor Fremskrittspartiet har foreslått halvert matmoms. Vi ser at effekten av det – i de landene som har gjennomført reduksjoner i matmomsen – har vært veldig positiv. Attpåtil bidrar det til å dempe prisveksten og kan ha en positiv effekt på renten, og det treffer de som har de laveste inntektene, og som i utgangspunktet har minst. Det er jo hele løsningen når man reduserer avgifter, at det betyr mest for dem som i utgangspunktet har minst. Så kan man gjerne vise til at det gir like stor effekt for dem med høye inntekter. Ja, men det viktigste er at vi klarer å hjelpe dem som opplever at de har en dårlig hverdagsøkonomi. Det vil i hvert fall Fremskrittspartiet legge vekt på når vi skal utarbeide våre alternative budsjetter. Så kommer vi tilbake til diskusjonene om hva som er de viktigste prioriteringene for å skape trygghet for fremtiden og trygghet for vanlige norske familier – og ikke minst for bedrifter.

Nikolai Astrup (H) [10:46:23]: La meg først få lov til å takke finansministeren for forelesningen. Budsjettforslaget som legges frem i dag, er først og fremst en kladd. Regjeringen har budsjettpartnere med mange og dyre krav, foreløpig på mange titalls milliarder, og vi vet at flere av dem står klare til å bryte inngåtte avtaler før blekket er tørt. Så det eneste vi vet om dagens budsjett, er derfor at det vil bli endret betydelig.

Dette er et budsjett der regjeringen bruker mer oljepenger enn noen gang, og likevel klarer den ikke å la folk og næringsliv beholde mer av egne penger. I et statsbudsjett på nesten 2 300 mrd. kr reduseres skatte- og avgiftsnivået med 1 mill. kr – ikke en milliard, men en million. Det er puslete, men dessverre ikke overraskende fra en regjering som har tatt inn 150 mrd. kr mer i skatt de siste fem årene.

Budsjettet mangler ambisjoner, grep og reformer for å drive staten bedre, få mer ut av pengene og sikre bedre tjenester. De totale budsjetterte utgiftene til sykepenger er nå på over 80 mrd. kr. Det er betydelig høyere enn forventet lønns- og prisvekst. Regjeringen foreslår likevel ingen substansielle tiltak for å redusere sykefraværet. Det store bildet er at regjeringen lar sjansen gå fra seg til å fornye, forenkle og forbedre og satser i stedet på å administrere.

Selv om mye er bra i Norge, og det skulle bare mangle, er det også mye som kan og må bli bedre. Det trengs en ny kurs for å få flere i arbeid, lære barna å lese, skrive og regne, la folk beholde mer av egne penger og bygge et sterkere næringsliv. Dette er spesielt viktig i den tiden vi lever i nå, med større geopolitisk usikkerhet enn på noe tidspunkt i moderne tid. Krig, handelsbarrierer, energikrise og økte kostnader setter oss på prøve og kommer med en pris, og den prisen betales av folk og bedrifter. Derfor er det på overtid å la folk og bedrifter beholde mer av egne penger, slik at de settes i stand til å håndtere svingninger i priser på egen hånd. Regjeringen har lovet at folk skal få bedre råd, men bidrar dette budsjettet til at folk får bedre råd? Mens prisene på mange varer og tjenester fortsetter å øke, velger regjeringen å holde skatter og avgifter uendret.

Arbeiderpartiet gikk til valg på trygg styring og lavere rente. Rentene har gått opp, og styringen er retningsløs. Hva vil regjeringen med dette budsjettet? Her lanseres ingen reformer, ingen store satsinger og ingen effektivisering.

De siste årene har regjeringen servert nye skatter, midlertidige skatter og skatter med tilbakevirkende kraft. Dette har særlig rammet bedriftene og kom på toppen av internasjonal uro. Hvis vi skal opprettholde velferden og tryggheten i samfunnet over tid, må det tas grep i dag for å legge til rette for vekst, verdiskaping og nye arbeidsplasser i morgen. Regjeringens budsjettforslag mangler dessverre ambisjoner for fremtidens næringsliv.

Statsråd Jens Stoltenberg [10:49:15]: Jeg er glad for at representanten Astrup satte pris på min finanstale. Så vil jeg si at representanten har helt rett i at dette budsjettforslaget vil bli endret. Det er helt åpenbart at når vi er ett parti i regjering og skal forhandle med fire partier i Stortinget, så vil det bli endringer. Det har jeg veldig god erfaring med. Jeg har nå vært med på dette når det gjelder både revidert nasjonalbudsjett våren 2025, budsjettet for 2026 og revidert nasjonalbudsjett for 2026, og nå begynner vi altså på budsjettet for 2027.

Alle de tidligere erfaringene er veldig gode. Vi har fått til viktige satsinger, satsinger som er viktige for de ulike partiene som er våre budsjettpartnere. Vi har i tillegg greid å holde ansvarlige rammer. Jeg er trygg på at vi skal få til det også denne gangen, at vi sikrer ansvarlige rammer, men at vi samtidig forbedrer, justerer og endrer budsjettet på ulike områder, i tråd med det som er ønsket fra de ulike partiene. Styrken på den rød-grønne siden er at vi faktisk har et flertall, at vi kan samarbeide på tross av ulikheter. Det er ikke slik at det strutter av den samme egenskapen på borgerlig side.

Så er det spørsmålet om folk har fått bedre råd. Det jeg sier, er at når vi reduserer skatten på vanlige inntekter mer enn en borgerlig regjering har gjort noen gang, på 20 år, så monner det. Det spiller en rolle, og hvis det ikke spiller en rolle, er det litt vanskelig å skryte av de årene de borgerlige la fram kutt i inntektsskatten.

Det andre, som er viktigere, er at det er totaliteten som avgjør, og da er det summen av ulike ting. Ja, noen priser går opp. Noen strømpriser går opp, og matvarepriser går opp. Mange ting kommer til å gå opp neste år, men det er altså slik at de beste anslagene vi har, men også andre prognosemiljøer har, viser at når man tar hensyn til alle prisene som går opp, og så sammenligner det med lønningene, går lønningene også neste år mer opp enn prisene. Det kalles bedre råd, det kalles økt kjøpekraft, og det er ikke bare jeg som sier det, men det er dette fantastiske tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene som dokumenterer det.

Nikolai Astrup (H) [10:51:24]: Takk til finansministeren for en figurativ fremstilling av pris- og lønnsvekst. Det settes stor pris på, og det supplerer den forelesningen som finansministeren ga ved møtets begynnelse.

La meg først få lov å si at da Solberg-regjeringen styrte, ga vi i gjennomsnitt mye mer skattelettelser til folk flest enn det denne regjeringen har gjort, så lenge den har sittet. Det er jo nettopp hvor mye bedre råd man får over tid, som betyr noe. Regjeringen har altså økt skattene samlet med 150 mrd. kr, som de har tatt inn særlig fra bedriftene, uten at det kommer noen nye tiltak i dette budsjettet for å gi nettopp bedriftene bedre rammevilkår fremover.

Denne startet dagen med at vi fikk en fremstilling av at her kom det betydelige skattelettelser, men det viser seg jo være brutto lettelser. Lettelsene ble altså redusert fra 6 mrd. kr kl. 8 i dag tidlig til 1 mill. kr innen vi fikk budsjettdokumentene. Poenget må jo være at vi har mulighet til å bruke mer av statens handlingsrom på å la folk og bedrifter sitte igjen med netto skatte- og avgiftslettelser. Det velger regjeringen ikke å gjøre, i en tid hvor veldig mange, både folk i sin hverdag og også bedriftene, kjenner på at mange kostnader øker. Derfor hadde dette vært et veldig godt tidspunkt for å sikre at folk fikk sitte igjen med mer, og at de selv fikk bestemme hva de skulle bruke disse pengene på, istedenfor at staten bestemmer for dem hva som er viktig å prioritere nå. Dette er en prinsipiell forskjell mellom oss og regjeringen.

Så tror jeg ikke at jeg skal gå inn på de sprikende staurene som finansministeren da skal bære på gjennom disse budsjettforhandlingene, men det er helt åpenbart et problem for regjeringen at de har mistet kontrollen over sitt parlamentariske grunnlag, med budsjettpartnere som er villige til å bryte avtalene før blekket er tørt.

Marthe Hammer (SV) [10:53:40]: I går stod statsministeren i denne salen og sa at det å ha små forskjellar er viktig for samfunnet. Difor er det totalt uforståeleg at regjeringa vel å akselerere ulikskapsutviklinga i Noreg. Regjeringa varslar skattekutt for folk flest, men dei rikaste får med dette forslaget nesten 3 000 kr meir i skattekutt enn dei fattigaste. Samtidig er det ikkje berre eit lappeteppe av usosiale kutt i eingongsstønad og overgangsstønad, det er også eit kutt på 600 mill. kr til foreldrelause born.

Regjeringa har frislepp på datasenter og sender straumrekninga til vanlege folk når dei skrur opp noregsprisen. Buutgiftene har skote i taket, samtidig som bustadpolitikken til regjeringa har rasa saman. Ein vanleg familie betalar etter renteaukinga nesten 12 000 kr meir berre i renter. Samtidig stig husleiga dobbelt så raskt som prisveksten.

Med dette budsjettet avlyser regjeringa klimapolitikken i dette landet. I ei tid der skogbrannane herjar og vi har lagt bak oss nok ein sommar med varmerekord, treng vi ein klimapolitikk folk kan tru på, og for norske arbeidsplassar. Det vi i staden ser, er at regjeringa halverer klimatiltaka gjennom massive kutt i Enova og tredoblar innsatsen til klimatiltak i utlandet. Dette er ikkje berre krise for klimapolitikken i Noreg, det er krise for norske arbeidsplassar og norsk omstilling. Det regjeringa no legg opp til, er at vi brukar milliardar på å omstille industri og næringsliv i andre land, ikkje i Noreg. Med dette budsjettet fortset regjeringa ein politikk der Noreg blir ståande igjen på perrongen og ser på at andre land kuttar utslepp og omstiller seg. Det er noko med fordelinga her. I dette budsjettet skal elbilistane betale 3,8 mrd. kr meir, mens fossilbilistane betalar over 1 mrd. kr mindre. Det er fullstendig feil retning.

Summen av regjeringa sine tiltak og kutt er at folk kjem dårlegare ut. Etter det eg kan sjå, får ein 1 000 kr i skattelette viss ein tener 500 000 kr, men ein må betale 960 kr meir i straum. Det er ikkje sånn finansministeren sa her, at regjeringa har redusert prisen på kollektivbillettane. Nei, dei aukar den med 1 920 kr i månadskort. Totalt går ein nesten 2 000 kr meir i minus. Dette er ikkje å gje folk betre råd. Renteaukinga treff ikkje berre lommeboka til folk, den treff også velferda.

Statsminister Jens Stoltenberg [10:56:49]: Jeg ser fram til å forhandle budsjett med SV. Det pleier å gå bra. Det har gått bra i veldig mange år, i ulike konstellasjoner, både i regjering og i storting, så det skal bli bra. Det er bra å få klare meldinger om at vi må ha en sterk fordelingspolitikk.

Dette budsjettet er et budsjett for rettferdig fordeling. Det aller viktigste vi gjør for å utjevne forskjeller i Norge, er for det første å holde arbeidsløsheten lav. Økt ledighet rammer alltid dem som har minst, mest.

Det andre er å finansiere offentlig sektor. Jeg prøvde å få fram i finanstalen at skatt er viktig, ikke bare fordi de rikeste betaler mest skatt, men først og fremst fordi når vi betaler inn til felleskassa, til det spleiselaget velferdssamfunnet er, så kan vi betale pensjoner, trygder, skole og helsetjenester, som utjevner forskjellene. Derfor er det faktisk slik at når man ser på forskjeller i Norge før skatt og offentlig sektor, er de dobbelt så høye som etter at vi korrigerer for den utjevnende effekten offentlig sektor og skatter har. Utgiftssiden i budsjettet er på mange måter vel så utjevnende som inntektssiden. Vi finansierer velferdssamfunnet i dette budsjettet, og det virker utjevnende.

Det tredje er at fordeling mellom arbeid og kapital er et viktig fordelingsspørsmål. Det vi gjør i dette budsjettet og også i årets budsjett, er å tette skattehull noen av dem som har de største inntektene og mest kapital, bruker mest. Det er bl.a. denne flertrinnsmodellen, men det er også en fradragsrett i finanssektoren vi nå har tettet, som gir inntekter neste år, og som vi bruker til å redusere skatten på arbeid. Det å få et mer rettferdig skattesystem med færre hull de rikeste kan benytte seg av, og så bruke de pengene til å redusere skatten på arbeid, bidrar til rettferdig fordeling.

Arbeiderpartiet er for rettferdighet. Dette budsjettet er et budsjett for rettferdig – og så diskuterer vi gjerne hvordan vi kan gjøre det enda bedre sammen.

Marthe Hammer (SV) [10:58:53]: Som sagt: Renteaukinga treff ikkje berre lommeboka, den treff også velferda. Vi kan ikkje ha ei utvikling der renterekninga blir send til dei som tørkar snørr i barnehagen, til lærarane i skulen, og til folka som allereie løper livet av seg i helsetenesta vår. Difor trengst det ein politikk for folk og velferda. Det blir snakka mykje om bemanning frå regjeringa, men regjeringa reduserer med dette budsjettet bemanninga i barnehagen.

Det finst eit alternativ for velferda og renta som regjeringa vel ikkje å bruke, og det er å auke skattane til dei som har aller mest. To av tre av dei aller rikaste i Noreg er arvingar, overskotet til bankane har aldri vore høgare, og det går godt for dei på toppen. Det er mogleg å gje meir til velferda utan at det aukar presset i økonomien – om det er politisk vilje til det.

Regjeringa sa sjølv at dei har gjort store grep på å endre inntektsskatt og avgifter, men har openbert unnlate å gjere noko med den mest openberre av dei, nemleg finansskatten. Vi må gjerne kalle det eit skattehòl, men i finansmarknadsmeldinga skreiv Arbeidarpartiet sjølv at bankane i år betalar over 13 mrd. kr mindre i skatt samanlikna med andre næringar, fordi dei slepp unna meirverdiavgift. I ei tid der bankane går med rekordoverskot og skor seg på det høge rentenivået, er det oppsiktsvekkjande at den rikaste næringa av dei alle skal sleppe unna med mindre avgift og skatt enn andre næringar.

Leigeprisane aukar, og renta bit på økonomien til barnefamiliane og unge i etableringsfasen, men ikkje berre dei: Renta kjennast verkeleg i ei byggjenæring i krise. Vi har aukande arbeidsløyse, det viser AKU-tala. Kor blir det av bustadsatsinga til regjeringa? Med ein ny bustadpolitikk kan vi gjere fleire ting samtidig: Vi kan byggje fleire bustadar folk har råd til, og vi kan sørgje for oppdrag til folk og næringsliv.

Bjørn Arild Gram (Sp) [11:01:11]: Mye av debatten i år har vært preget av konsekvensene av krigen i Midtøsten, framfor alt de høye drivstoffprisene. I mange land i Europa har regjeringene tatt initiativ til tiltak for å dempe prisene for å avlaste familieøkonomien og kostnadspresset for bedriftene. I Norge har regjeringen derimot sett liten grunn til å dempe konsekvensene for de som blir særlig rammet av høye priser – selv ikke når man ser trettitallet på pumpen, selv ikke når deler av næringslivet varsler om betydelige utfordringer med høye drivstoffkostnader.

Senterpartiet vil dempe avgiftstrykket fordi omfattende flate avgifter treffer sosialt og geografisk skjevt. Vi vil heller sikre fordeling gjennom gode tjenester og et progressivt skattesystem. Senterpartiet vil dempe avgiftstrykket fordi det for deler av næringslivet virker mot sin hensikt. Det skaper konkurranseulemper og kan føre til karbonlekkasje. Vi vil heller hjelpe bedriftene med nødvendig klimaomstillingsarbeid, uten at konkurransekraften og omstillingsevnen ødelegges.

Det er ikke bra når en særnorsk CO₂-avgift for fiskeflåten øker utslippene fordi det fører til mer gangtid eller at man unngår det norske kravet om innblanding av biodrivstoff. Det er ikke bra når stadig økende CO₂-avgifter gjør at deler av nærskipsfarten mister fraktkontrakter fordi utenlandske konkurrenter bunkrer billigere der de kommer fra. Det er ikke bra for bedrifter i prosessindustrien at de taper i konkurransen fordi de får avgifter som bedrifter i andre land ikke har, eller ikke får lagt om til mer miljøvennlig produksjon fordi det offentlige som pålegger dem en stadig økende CO₂-avgift, ikke samtidig har sikret dem nett og kraft til å faktisk kunne omstille seg. Det er heller ikke bra at folk som ikke har råd til å kjøpe seg en elbil, men som er helt avhengige av bilen for å komme seg på arbeid, møter dieselpriser på rundt 30 kr når de skal fylle tanken.

Senterpartiet støtter forslaget om å fortsette å senke inntektsskatten, som vi gjorde – med finansministeren i spissen – da vi satt i regjering. Inntektsskatten ble da senket med 11 mrd. kr. Det er Senterpartiets politikk å gjøre det mer lønnsomt å arbeide, og lettelser må særlig komme dem med de laveste inntektene til gode. Senket inntektsskatt er også en sentral tilråding fra en samlet skattekommisjon. Vi vil også se på reduksjoner i eierbeskatningen, selv om hoveddebatten om det vil komme i oppfølgingen av skattekommisjonen til neste år. Senterpartiet mener at det er rom for samlede lettelser i skatter og avgifter neste år og de nærmeste årene.

Men lettelser i bl.a. inntektsskatten kan ikke erstatte behovet for lettelser i avgiftene, og forslaget til statsbudsjett fører til fortsatt høye og økende pumpepriser for bilistene. For næringslivet øker avgiftene betydelig – for fiskeriene, nærskipsfarten, prosessindustrien, bygg og anlegg, veksthusnæringen mv. Er ikke finansministeren enig i at vi må dosere klimaavgiftene på en måte som gjør at vi ivaretar privatøkonomien til folk og sikrer konkurransekraften til norsk næringsliv?

Statsråd Jens Stoltenberg [11:04:23]: Jeg og regjeringen forstår fullt ut den uroen som veldig mange mennesker opplever, bl.a. fordi de ser økte priser også når det gjelder drivstoff. Da er det kanskje greit å minne om at da Senterpartiet hadde finansministeren for noen år siden, hadde vi drivstoffpriser på samme nivå som i dag, når vi tar hensyn til den alminnelige prisveksten, altså ser på faste, eller reelle, kroner. Det var grunn til uro da, det er grunn til uro nå.

Grunnen til at vi ikke bruker milliarder av kroner på å redusere disse avgiftene, er at vi mener at andre tiltak virker bedre. Vi bruker heller disse pengene på en veldig omfattende strømstøtteordning, en ordning der vi regner med å bruke 16 mrd. kr neste år – det kan fort bli mer hvis prisene går ytterligere opp –, og vi bruker pengene på omfattende reduksjoner i inntektsskatten, som vi mener treffer bredt, og som har en bedre innretning enn kutt i drivstoffavgiftene. Og en krone kan bare brukes én gang, så vi prioriterer dette framfor å gjøre noe med avgiftene.

Det er mulig representanten misforsto, men poenget er at når det gjelder pumpeprisene, så har vi altså økt CO₂-avgiftene, men fordi råoljeprisene er så høye, har vi kompensert ved å ta ned veibruksavgiften, så pumpeprisene blir upåvirket av dette budsjettet. Det gjør vi fordi vi erkjenner at det er høye oljepriser der ute. Når det gjelder CO2-priser generelt, så økes de i EU, og de økes i Norge. Vi er også en del av det europeiske kvotesystemet som skal utvides – og det oppfatter jeg at Senterpartiet også er tilhenger av –, og det er prising av utslipp som er det viktigste virkemiddelet i Europa og i Norge. Det vi gjør i Norge, er at når vi får økte inntekter fra klimaavgifter, bruker vi dem på å redusere andre skatter og avgifter. Det samlede skatte- og avgiftsnivået går ikke opp.

Bjørn Arild Gram (Sp) [11:06:28]: I mai meldte regjeringen at aktivitetsnivået i norske kommuner hadde gått ned i 2025. For første gang på ti år mindre aktivitet – hvorfor skjedde det? Hadde behovet for helse- og omsorgstjenester gått ned? Hadde bemanningen i ulike tjenester nådd et nivå hvor det nå trengtes færre hender? Nei, det skjedde fordi kommunene måtte stramme til. Loven krever balanse uavhengig av konsekvensene.

Svaret fra regjeringen på den utviklingen da budsjettet ble lagt fram i fjor, var en veldig puslete økning i de frie inntektene for kommunesektoren. Med Senterpartiet som pådriver ble det beløpet – den lille økningen som lå der – mer enn åttedoblet i forhandlingene.

For neste år foreslår regjeringen igjen den samme svake utviklingen i kommuneøkonomien. Samtidig får vi framlagt et budsjett som er blottlagt for ambisjoner om å ta hele landet i bruk og skape vilkår for vekst og utvikling i hele Norge. Det preges av kutt i de distriktspolitiske virkemidlene. Alt av bredbåndstøtte strykes. Dog legges det inn penger til å styrke bredbåndsdekningen i togtunnelene på Østlandet, men å ha en politikk som sørger for at vi får bygd ut høyhastighets bredbånd over hele landet, fravikes. Det er kutt i distriktsbutikkene, i næringstiltak i distriktsområder, i verdiskapingstiltak i skog, og det er sentralisering av Sivilforsvaret. Listen blir bare lengre etter hvert som man leser seg gjennom budsjettet – folkehøgskolene, mindre rettssteder, osv. – i tillegg til en kommuneøkonomi som ikke svarer på de behovene som er der ute, i den virkelige verden.

Burde ikke kjernen i et prosjekt som kan forene Arbeiderpartiet og Senterpartiet, vært en systematisk innsats for sosial og geografisk fordeling?

Mímir Kristjánsson (R) [11:08:30]: Ingen skal ha kake før alle har fått brød – sånn formulerte Einar Gerhardsen regjeringens prioriteringer under gjenoppbyggingen av Norge etter krigen. Det prinsippet står seg godt, for politikkens jobb kan ikke være å kaste frynsegoder etter dem som har mest fra før.

Levekostnadene i Norge har økt i lang tid. Både mat, strøm, bolig og helse er altfor dyrt for folk med vanlig og lav inntekt. Faste lave priser kan ikke bare være et slagord for REMA 1000. Det må være en realitet for folk, både når de betaler strømregningen, og når de går til tannlegen. Det er bra at regjeringen kutter i inntektsskatten, men her går det meste av pengene til dem som har millionlønn, og minst går til folk med vanlige og lave inntekter – arbeidsfolk, pensjonister og uføre. For Rødt er det avgjørende alltid å prioritere hverdagsøkonomien til vanlige folk, ikke dem som har mest fra før.

Det er særlig to ord som oppsummerer Rødts syn på dette forslaget. Det ene er «tannløst». Rødt har fått gjennomslag for å sette i gang en ordentlig tannhelsereform som skal påbegynnes i forbindelse med statsbudsjettet for 2027. Nå som regjeringens budsjettforslag ligger her, er det altså ikke en eneste ny krone til tannhelse. Da er det i alle fall noe som er sikkert: Karius og Baktus kan puste lettet ut.

Gutten som ikke vil pusse tennene sine i fortellingen til Thorbjørn Egner, het tilfeldigvis Jens. (Munterhet i salen) Til slutt derimot gir han altså etter for presset. Her skal historien gjenta seg, for det skal bli en tannhelsereform i denne stortingsperioden, enten regjeringen vil det eller ikke, for vi i Rødt skal forhandle fram Norges neste store velferdsreform.

Det andre ordet vi vil bruke, er «kraftløst», for ikke engang Arbeiderpartiets eget prestisjegrep med norgespris leverer regjeringen på. I dette budsjettet dobles statens inntekter fra vannkraften. Likevel øker regjeringen norgesprisen for vanlige folk med 12,5 pst. – tre–fire ganger vanlig prisvekst. Når strømprisen går opp, er det et argument for å holde norgesprisen på om lag samme nivå, slik også LO er tydelig på. Det er ikke et argument for at norgespris skal bli et stadig krympende norgesplaster.

I to budsjettforhandlinger har Rødt – sammen med Arbeiderpartiet og våre budsjettkamerater – vist at vi kan få til en faktisk forandring for folk. Vi har økt minstepensjonen, økt fribeløpet i uføretrygden, kuttet i egenandeler i helse og styrket velferden. I høst vil vi bruke den styrken vi har fra velgerne, til å forhandle knallhardt, men konstruktivt og forhåpentligvis gjøre gull av denne gråsteinen.

Statsråd Jens Stoltenberg [11:11:41]: Jeg ser fram til å samarbeide og forhandle budsjett med Rødt. Vi pleier å få det til – vi har fått det til hver gang vi har prøvd, og vi skal få det til også denne gangen.

Jeg vil bare kort si litt om et par av de poengene som blir nevnt. Det første er: Hvor går de store pengene når det gjelder kutt og reduksjoner i inntektsskatten? De går til vanlige inntekter og de går til lavere inntekter – de går til folk flest. For er det et kjennetegn ved folk flest, er det at de er flest. Når man skal kutte skatten bredt, er det selvfølgelig i de store lønnstakergruppene man bruker de store pengene. Så er det et element som er å redusere trygdeavgiften. Det blir selvfølgelig lik prosent for alle, men det blir et større kronebeløp for dem med høyest inntekt, men det er ikke der de store pengene går – de store pengene går til de store befolkningsgruppene. Derfor koster dette mye, men det er riktig bruk av penger.

Det andre er norgespris. Altså: Norgespris justeres akkurat som varslet. Norgespris er en svært god og viktig ordning som skjermer husholdningene mot de svingningene i markedsprisen som vi har sett – 2–3 kr er nå markedspris i store deler av Norge, og man kan få 45 øre, som er en god pris.

Noe annet er inntrykket av at vi har mye – ja, staten tjener penger, det offentlige tjener penger når kraftprisene er høye. Det er veldig bra at vi har offentlig eierskap til kraftsektoren som sikrer fellesskapet inntekter. Men det er jo ikke slik at de pengene gjemmes bort i en egen kasse som vi liksom kan bruke til noe ekstra – alle de pengene bruker vi på strømstøtteordninger, på trygd, på pensjon og på andre fornuftige ting. Det er faktisk slik at når vi tar alle inntektene til staten, også de inntektene som kommer fra kraft, går staten dundrende underskudd. Vi mangler 600 mrd. kr. som vi da må gå i oljefondet for å hente. Det er ikke slik at det er noen kraftinntekter der som er ekstrainntekter – vi bruker hver krone på velferd, og så må vi i tillegg bruke 600 mrd. oljekroner.

Igjen: Én krone kan ikke brukes to ganger. Hvis man bruker mer på én ordning, så har man litt mindre penger til en annen ordning.

Mímir Kristjánsson (R) [11:13:50]: Først av alt vil jeg si til statsråden at jeg tror vi kommer til å bli enige i høst, det har vi alle forutsetninger for å bli. Men det er noen ting som må på plass først.

Det er vel ikke helt dekkende det statsråden sier, synes jeg, om hvor de store pengene går med skattekuttet. Altså: Det er riktig at folk flest er flest, og at de får noen kroner hver. Men realiteten er at de som har inntekt over 1,2 mill. kr, får et skattekutt med dette opplegget på 3 200 kr – tre ganger så mye som dem som tjener under 600 000 kr. Det også sånn at 40 pst. av det kuttet som nå deles ut, går til de to øverste desilene, altså de 20 pst. rikeste i befolkningen. Det er 2,4 mrd. kr. Heller ikke disse pengene – disse kronene – kan brukes to ganger, så når de brukes på folk som har over 1,2 mill. kr i inntekt, og til og med høyere lønn enn oss som sitter her, kan de ikke brukes på skattekutt til dem som tjener 400 000 kr, 500 000 kr og 600 000 kr, det som altså er helt vanlige inntekter.

Det er riktig at det står noe med liten skrift i denne loven om norgespris som regjeringen kan gjemme seg bak når det gjelder hvordan den økes, men man kommer altså ikke bort fra at det 100 pst. er et politisk valg hvor mye man velger å øke norgesprisen. Og man velger å øke norgesprisen tre–fire ganger det som er vanlig prisvekst. Det har LO reagert på, og det er det vi reagerer på.

Så til det statsråden ikke svarte på – også kanskje litt symptomatisk – nemlig tannhelse. For oss er det avgjørende at tennene også blir en del av kroppen – i det norske helsevesenet. Leser man Helsedepartementets eget budsjett, anerkjenner de de manglene som er i dag. Vi opplever at Arbeiderpartiet har en konstruktiv og positiv holdning til å få til en sånn reform, og så skal vi kjempe som løver for å finne penger til det. De pengene skal ikke bli brukt flere ganger, men de skal bli brukt på tannhelse.

Oda Indgaard (MDG) [11:16:07]: Dagen for framleggelse av statsbudsjettet kunne ha vært en dag hvor vi tok debatten om de lange linjene i norsk politikk, om hvordan dette samfunnet skal se ut om 10, 20 eller 30 år. Dessverre er både trontaledebatten de siste dagene og regjeringens forslag til statsbudsjett fattig på store vyer.

Det mest skadelige fellesskapet i norsk politikk finnes i skjæringspunktet mellom FrP, Høyre og Arbeiderpartiet. Alle disse partiene synes å være enige om at hovedmålet med politikk er å holde folk fornøyde her og nå, og at måten vi skal få til det på, er gjennom vekst i materiell levestandard.

Med Arbeiderpartiets forslag til endringer i inntektsskatt og trygdeavgift skal alle få mer, men de minste skal få smuler. Hva skjedde med det gamle slagordet om at de med bredest skuldre skal bære den tyngste børen?

MDG har en alternativ visjon for Norge – for alle kan ikke få mer i et land hvor vi forbruker mer enn tre og en halv ganger naturressursene. Det er likevel ytterst presserende og nødvendig at alle skal ha nok. Vi vil bruke statsbudsjettet til å sette full fart mot en framtid som ikke lenger er avhengig av fossil energi, og hvor vi eksporterer andre ting enn råvarer; en framtid hvor vi ikke ødelegger natur og klima, men bygger verdier som varer; en framtid hvor vi har solidaritet med framtidige generasjoner, med våre internasjonale medborgere og med dem av oss som har minst i samfunnet.

I veien for den framtiden står pengesterke bransjer som pøser ressurser inn i å drive lobbyarbeid mot oss i denne salen og befolkningen for øvrig. Dessverre for folk og framtiden får de altfor ofte gjennomslag. MDGs prosjekt er å ta fra dem den makten og forsvare folks interesser mot de rikestes ønsker om kortsiktig profitt på bekostning av natur og klima.

Verst i klassen er olje- og gassnæringen, som driver omfattende grønnvasking og gjenforteller løgnen om at fossil energi har en plass i framtiden. Det har den ikke. Oljenæringen har særskatteordninger som gjør at de kan skrive av nesten alle utgiftene sine til PR og reklame på skatten. Ikke rart at vi kollektivt har blitt lurt til å tro at Equinor driver med 30 pst. fornybart. Den ekte fornybarprosenten er altså under én prosent. Det kunne regjeringen ha ryddet opp i, men det gjør de ikke.

Enkelte har reagert på at MDG i det siste har omtalt norsk oljenæring som krigsprofitører, og spesielt FrP har felt sine salte tårer på vegne av Norges rikeste og mektigste næring. Men jeg sier det med glede igjen: MDG mener at den sinnssyke ekstraprofitten på salg av norsk olje og gass bør gå til fellesskapet og ikke havne i lomma på oljeselskapenes aksjonærer. Det er ikke et radikalt standpunkt, det er rettferdighet – i en tid da rettferdighet trengs mer enn noen gang, og da solidaritet med framtidige generasjoner, med våre internasjonale medborgere og med dem i landet vårt som har minst, er helt på sin plass.

Statsråd Jens Stoltenberg [11:19:14]: Igjen: Jeg ser fram til å samarbeide og finne felles løsninger når vi nå skal lage et budsjett sammen. Det er et budsjett som også tar de store miljø- og klimautfordringene på alvor. Det gjøres dels gjennom det vi gjør når det gjelder fortsatt klimaprising, det gjøres dels gjennom å følge opp EUs kvotehandelssystem.

Det er riktig at det er et kutt i, eller en reduksjon i, bevilgningene til Enova, men vi mener det er forsvarlig fordi Enova har et fond på nesten 40 mrd. kr, jeg tror det er 38 mrd. kr. De får et påfyll der på 4,1 mrd. kr, som er lavere enn påfyllet i år, men de får altså noe oppå det de har. Derfor har de også ganske gode rammer til å fortsette å gi tilskudd til ulike klima- og miljøprosjekter.

Ja, det er riktig at vi bør og skal gi støtte til klima- og miljøprosjekter. Ut fra et klimahensyn er det også viktig ikke bare å subsidiere det vi liker, men å skattlegge det vi ikke liker, og det er altså en økning i CO₂-avgiftene. Vi følger opp den planen som et flertall her i Stortinget sluttet seg til, om en gradvis og forutsigbar økning av prisingen av CO₂. Og så bruker vi de pengene til å finansiere reduksjoner i skatt på vanlige inntekter. Det mener jeg er en omlegging, en reform, som også Miljøpartiet de Grønne har tatt til orde for – den type tenkning, den type skatteskift. Det ligger inne i det budsjettet vi nå har lagt fram.

Oda Indgaard (MDG) [11:21:03]: Med all respekt: Jeg trenger ikke skattelette. Det framstår helt absurd for meg at Arbeiderpartiet prioriterer skattelette for sånne som meg når vi vet at en stor gruppe mennesker i Norge har altfor lite å rutte med. Det er mangel på prioritering, og det er usolidarisk. Med regjeringens forslag til statsbudsjett vil månedskortet øke mer i kostnad enn det de med inntekt under 1 mill. kr vil få i skattelette. Det hjelper ikke at man øker CO₂-avgiften litt når man samtidig holder veibruksavgiften lav, når man samtidig gjør kollektiv dyrere og vanskeligere å bruke.

Regjeringen prioriterer å gi mest i støtte til dem som bruker mest strøm. Som finansministeren sier, kutter man altså i Enova. Man burde kanskje heller sett på innretningen i Enova, for å passe på at husholdningene faktisk klarer å velge løsninger som sparer på strømmen, enn både å gi mest støtte til dem som bruker mest strøm, og å kutte i bevilgningene til Enova. For det er ingen tvil om at det fremdeles er et uendelig og utømmelig behov for energisparetiltak i dette landet. Det gjelder også utbygging av solcelleenergi og annet.

Alle ønsker trygghet og stabilitet, og alle folkene der ute fortjener å kjenne på trygghet, livsglede og framtidsoptimisme. Problemet er at Arbeiderpartiet nå styrer Norge i et urolig farvann med autopiloten på og tror at det skal gi stabilitet. Vi kan ikke møte uro med stillstand. Vi må møte det med å endre ting som ikke virker. Det er fint med signaler om at man ønsker å se på prismekanismer for å gjøre det lettere å ta miljøvennlige valg og gjøre det lettere å kutte klimagassutslipp for folk og bedrifter. Det trengs imidlertid et taktskifte, og det taktskiftet vises ikke i regjeringens forslag til statsbudsjett. Vi ser likevel fram til å forhandle om det budsjettet og gjøre det bedre.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [11:23:22]: Jeg skal begynne mitt innlegg med å gi honnør til regjeringen for å gi et skattekutt til folk som iallfall er litt større enn det vi har sett tidligere, og i alle fall fra en Arbeiderparti-regjering. Siden handlingsregelen ble vedtatt, har altfor mye blitt brukt til å sørge for at staten eser ut, og altfor lite til at folk og bedrifter kan sitte igjen med mer. Derfor er dette et skritt i riktig retning – så det er bra.

Når det er sagt, er det mye jeg er kritisk til i dette budsjettforslaget. Mange familier og bedrifter får kraftig økte utgifter. Det er et budsjett som ikke svarer på de utfordringene norske bedrifter og folk flest står i. Renten er økende. Det er reelt kutt i barnetrygden, det er reelt kutt i kontantstøtten, og strømmen blir dyrere for vanlige folk. Diesel- og bensinprisene er høye, reduksjonen i veibruksavgiften spises opp av økningen i CO₂-avgiften. Maten er også blitt dyrere, og det er et stort kutt i engangsstøtten, på nesten 30 pst. Det går ut over alle studenter og unge som får barn før de har opptjente rettigheter. Det er et ekstremt usosialt kutt.

Regjeringen innrømmer også i budsjettdokumentene at klimaavgiftene rammer dem med lavest inntekt hardest. Det er vanskelig å forstå, i en tid hvor mange sliter med å få endene til å møtes.

Kunnskapsministeren legger mye av skylden for de dårlige PISA-resultatene på skjermen. Da er det skandaløst at regjeringen ikke foreslår mer enn om lag en halv ny lærebok per elev i statsbudsjettet for neste år, samtidig som dårlig kommuneøkonomi har ført til kutt i skolebibliotekarer, lærere og videreutdanning av lærere. En kan ikke holde pressekonferanse om lesekrise den ene dagen og så levere et lærebokbudsjett som er et mageplask den neste.

Deler av næringslivet sliter. Høye kostnader til drivstoff er svært ødeleggende. Det er høyere kapitalkostnader og også enorme strømutgifter, spesielt på Sørlandet.

For femte år på rad legger regjeringen opp til at det skal bygges for få sykehjemsplasser til å møte behovene. Det legges opp til 1 750 plasser, men alle vet at minimum for å nå behovet i 2035 er 1 900 per år. For hvert år det er bevilget for lite, øker da etterslepet. Og når kommuneøkonomien er under press, samtidig som regjeringen skriver i sitt budsjettframlegg at andelen av befolkningen som bor i ROBEK-kommuner, er på sitt høyeste siden 2017, da er det grunn til bekymring.

Statsråd Jens Stoltenberg [11:26:11]: Dette er et budsjett som styrker de grunnleggende velferdstjenestene. Det er et budsjett som gir en betydelig økning til sykehusene og en betydelig økning til kommunene, i tråd med det som det var enighet om da vi behandlet kommuneproposisjonen i vår. Kommunene får 3,2 mrd. kr i frie inntekter. Det er nok til å dekke demografi, at det blir flere eldre, og det er noen hundre millioner utover det til andre satsinger, utover de øremerkede tilskuddene. Det er alltid lett å argumentere for enda mer, men det er altså i tråd med det som er varslet, og det er en betydelig økning.

Så vil jeg også si at det er lett bare å se bort fra demografi, men det at vi skal betale for det sammen, det at vi faktisk i fellesskap, gjennom fellesskapsløsninger, spleiselaget, som velferdssamfunnet er, skal betale for at vi blir veldig mange flere eldre, er ikke en nullsatsing, det er ikke nullpunktet. Det er i seg selv mye å oppnå bare det, så jeg mener at på både helse og omsorg og andre områder er det viktig å ta med satsingen som også dekker demografien.

Jeg vil også understreke at det vi nå står overfor, handler om at det blir flere eldre, men også om at det er færre barn, og det er begge deler som gir en demografisk utfordring for politikere – i denne salen, men egentlig først og fremst ute i kommunene. Det er klart at når det må fødes to barn per kvinne for at det skal være like mange i skolepliktig alder i den kommunen om 20–30 år som det var da de var små, og det ligger på omtrent 1,4, så blir det stadig færre barn i de aller fleste norske kommuner. Det gjør også noe i den andre enden av demografien, altså ikke der jeg er, men der barna er, og det setter oss alle på prøve.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [11:28:17]: Takk for svaret. Vi er enige om én ting: Det fødes for få barn. Så har Arbeiderpartiet og KrF forskjellig medisin for hvordan en lykkes med det.

Statsråden svarer ikke på min kritikk om skolen og næringslivet. Vi er bekymret for norsk næringsliv. Vi kan ikke bare leve av offentlig forvaltning, vi må ha et livskraftig næringsliv. Vi vet at formuesskatten tynger – den skal vi riktignok komme tilbake til over nyttår. Kapitalkostnaden er høyere, strømprisen er et problem for næringslivet, og også diesel- og bensinprisen.

Da skal jeg fortelle en liten historie. Jeg har reist mye, som vi alle sikkert gjør. Jeg var i Tromsø. Der hadde jeg møte med en maskinentreprenør. Den maskinentreprenøren hadde i januar i år inngått en kontrakt med Tromsø kommune. 30 pst. av kontrakten er som regel alltid dieselkostnaden. Når dieselkostnaden er gått opp fra rundt 20 kr til rundt 30 kr, er det nesten en økning på 50 pst. Da forsvinner hele overskuddet for bedriften. De kunne heller ikke gå inn og endre kontrakten i løpet av det første året. Dette er hverdagen for veldig mange i norsk næringsliv. Jeg skulle gjerne sett at vi kunne fått til et eller annet når det gjelder strøm for næringslivet.

Så har vi, som jeg var inne på, et veldig forskjellig syn på familiepolitikken. I går kunne jeg høre at Arbeiderpartiet i Oslo faktisk vil tvangsinnmelde barn i barnehage. En kunne slippe hvis en gjennomførte en samtale. Det er nesten så en ikke tror det en hører.

Det skal bli interessant å følge forhandlingene nå. Jeg kan ikke forstå hvordan Senterpartiet kan få til et forlik om dette. Det skal bli spennende å se. Det er iallfall mye som må endres. Kanskje er det i år vi ser at det blir et kabinettsspørsmål? Det blir iallfall spennende å se.

Abid Raja (V) [11:30:19]: Mulighetene vi har i Norge, er enorme. Det finnes knapt land i verden som har så mange smarte og høyt utdannede folk, som har de naturressursene vi har, som har det finansielle handlingsrommet vi har. Vi kan nærmest få til hva vi vil. Da må vi ha en regjering som også virkelig vil, og et budsjett som virkelig vil ta oss dit.

Vi kan skape større optimisme. Vi kan bidra til et helt annet tempo i omstillingen av Norge. Vi kan verne mer natur og slippe ut mindre klimagasser. Vi kan gjøre noe med nedadgående PISA-resultater i skolen. Vi kan endre boligpolitikken for å slippe førstegangsetablerere til. Ja, vi kan slippe unge med utdannelsen vi ba dem ta, inn i arbeidsmarkedet. Men bidrar dette budsjettet egentlig til det? Det kan gjerne pressen sette mer fokus på.

Vi i Venstre mener at vi kan bruke skattesystemet på å stimulere til enda større arbeidslinje, og på en helt annen måte enn det regjeringen gjør – for å gjøre det enda mer lønnsomt å jobbe, for å belønne dem som vil satse, skape og utvikle arbeidsplasser, for å støtte dem som omstiller virksomheter og hverdag i den retningen vi har bedt dem om, for å la folk beholde mer av sin egen inntekt og gi dem større frihet til å bestemme hva de vil bruke pengene sine til. Det burde være enkelt, og det burde heller ikke være veldig kontroversielt.

Regjeringens forslag til statsbudsjett er på ingen måte krise for landet. Det er mye bra i dette budsjettet som vi i Venstre kommer til å støtte. Med så stor pengebruk skulle vi likevel ønske at det var større vilje til å få til en bedre retning, for vi skal vel kunne mer i Norge, ganske mye mer.

Det budsjettet som vedtas før jul, må derfor ikke være en tapt mulighet for klimaet, for næringslivet, for hvermannsen. Det statsbudsjettet som finansministeren har presentert, er et vitnesbyrd om at vi bruker milliarder av kroner på å bevege oss lite framover – og verre: På noen områder trekker vi stigen opp etter oss. Det blir færre muligheter til dem som kommer etter oss. Framtidsutsiktene for mange blir mørkere. En generasjon unge plasseres på venterommet til arbeidsmarkedet og til boligmarkedet. De opplever ikke at stigen er tilgjengelig for dem, men at vi har trukket den opp. Den samme generasjonen opplever at verden er mindre forutsigbar og mer urolig enn på svært lenge. Den samme generasjonen ser at naturen bygges ned, og at klimapolitikken settes på pause, selv etter en sommer der vi har sett konsekvenser av manglende handling. De store pengene brukes på tvilsomme kvotekjøp – mindre omstilling i Norge, mer i utlandet.

Jeg lurer på om det er ett enkelt tiltak i det budsjettet finansministeren presenterer i dag, som er nytt, og som vil få noen ut av venterommet og inn i relevant arbeid og sette førstegangskjøpere bedre i stand til å komme inn på boligmarkedet. Hvordan hjelper dette budsjettet dem som føler at stigen ikke er tilgjengelig for dem?

Statsråd Jens Stoltenberg [11:33:35]: Jeg er enig i at vi skal være veldig bevisste at det er altfor mange mennesker, og spesielt unge, som stenges ute eller i hvert fall ikke kommer fullt og helt inn i arbeid, i boligmarked, i samfunnet sånn vi ønsker. Jeg har to refleksjoner. Den ene er at vi ikke må beskrive en virkelighet som er svartere og tristere enn den faktisk er. Sammenlignet med så godt som alle land i hele verden, lykkes vi bedre med det. Vi er et mer inkluderende og åpent samfunn, der flere tar del i velferden og arbeidsmarkedet enn i så godt som alle andre land. Det er i hvert fall noe vi gjør riktig, i den forstand at vi gjør det bedre enn de fleste andre.

Den andre er at det også er noen positive tegn. Det er nå slik at antall unge som står utenfor arbeid og utdanning, har gått noe ned, og at vi i budsjettet legger fram mange forslag til hvordan vi kan styrke innsatsen for nettopp dem. Det er egne programmer, det er egne ordninger som gjør at vi skal gjøre det lettere for unge å komme inn i arbeidsmarkedet, kvalifisering og opplæring. Vi har satt i gang et stort forsøk med arbeidsfradrag for unge. Det er nettopp fordi vi er åpne, vi er søkende etter ny kunnskap. Mange regjeringer har prøvd over mange år å gjøre noe med det og har lyktes i varierende grad. Da setter vi i gang det forsøket. Noen fagøkonomer sier det ikke hjelper, andre sier at det hjelper. Vi skal prøve å få presis kunnskap, og så skal vi vurdere om vi bruker det som et nytt virkemiddel for å bidra til dette. Det kan være en del av et langsiktig arbeid med en skattereform.

Jeg mener det er positivt at Venstre har en åpen holdning til den type endringer. Det vi gjør i budsjettet nå, som er en byggestein i en skattereform, må være veldig etter Venstres ønske. Det er mer skatt på forbruk, mindre skatt på arbeid, mer skatt på forurensing, mindre skatt på inntekt. Jeg regner ikke med at Venstre skal klappe i hendene, men at de i hvert fall ser at det er en retning som gjør at Venstre og sosialdemokratiet har mye felles.

Abid Raja (V) [11:35:43]: Åpenbart har sosialliberalisme og sosialdemokrati mye mer til felles, og vi skal være en konstruktiv partner her på Stortinget. Jeg tror finansministeren kanskje finner litt glede i at vi fra tid til annen stemmer sammen med Arbeiderpartiet mot populistiske forslag her på Stortinget.

Forslaget til statsbudsjett er nå én ting, men det endelige resultatet som kommer til å komme etter forhandlingene, bekymrer oss, for basert på erfaring vet vi dette: Oljepengebruken kommer til å gå opp – 100 pst. sikkert. Den offentlige pengebruken kommer også til å gå opp – 100 pst. sikkert. Senterpartiet og MDG kommer til å nulle ut hverandre i tiltak når det gjelder natur og klima – 100 pst. sikkert. Forskning og innovasjon blir salderingspost – 100 pst. sikkert. Det blir ikke flere jobber for den nye og voksende gruppen som står utenfor arbeidslivet – dessverre 100 pst. sikkert.

Det blir dessverre også enda større press på priser og renter, samtidig som Norges Bank var – til dem å være – ekstremt tydelig på at budsjettavtalene de siste årene har hatt direkte innvirkning på renten, på en negativ måte. Det hjelper mindre med økt kjøpekraft, som regjeringen snakker om på inn- og utpust, når renteøkningen kommer motsatt vei. Noen kroner mer i lønn er fint, det, men mye mer i økte renteutgifter gir ikke bedre hverdagsøkonomi – det motsatte av det finansministeren og statsministeren lovet velgerne i valgkampen.

Vi kan mer enn å få til små bevegelser. Vi kan gi flere flere muligheter, vi kan ta bedre vare på naturen og få ned utslipp, vi kan la folk beholde mer av sin egen inntekt – og vi kan gjøre alt dette uten å presse opp prisene og renta. Venstres alternative budsjett for 2027 vil – selv om det er fra et lite parti – iallfall vise hvordan.

Statsråd Jens Stoltenberg [11:37:51]: Det har vært en god runde med mange betraktninger og vurderinger av regjeringens budsjettforslag. Som ventet er det selvfølgelig også kritikk fra de ulike partiene, men jeg gleder meg over at jeg opplever at det er en tone fra våre budsjettpartnere som handler om at vi skal sette oss ned og ta opp og håndtere de sakene der det er uenighet, og der vi kan finne enighet. Jeg mener også det siste innlegget fra Venstre i og for seg indikerer at det er et parti som kunne hatt mye glede av å samarbeide med de rød-grønne.

Til et par av de tingene som har kommet fram, og som har vært et gjennomgangstema – først dette spørsmålet om folk har fått bedre råd eller ikke: Der vil jeg bare si at det jeg prøvde å si i finanstalen, er at det egentlig er noe vi bør slippe å diskutere, fordi vi har et system i Norge for å få omforente vurderinger av hvordan det går. Det er ikke en regjering som på et politisk grunnlag lager noe statistikk. Vi har uavhengige statistikkprodusenter, som bl.a. Statistisk sentralbyrå, men vel så viktig: Vi har et system. Vi har en institusjon som heter Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene, og der sitter KS, der sitter Unio, der sitter LO, der sitter NHO, der sitter de alle sammen og blir enige om virkelighetsbeskrivelsen. De bruker mye statistikk fra Statistisk sentralbyrå, men de liksom underskriver og er felles om det.

Hele poenget med det er at man før inntektsoppgjørene skal være enige om hvordan det har gått. De tallene viser at prisene har gått opp – det er ingen tvil om det, mange ting har blitt dyrere. De viser også at enten man ser på lønn eller lønn, renteutgifter/renteinntekter og skatteendringer, altså det som kalles disponibel realinntekt, har man hatt noen vanskelige år i 2022 og 2023 – da gikk det faktisk ned, men etter det har det gått opp, og nå er vi over nivået fra før det gikk ned. Derfor er det riktig å si at aldri noen gang før i norgeshistorien har nordmenn hatt høyere kjøpekraft, enten man måler med eller uten renteutgifter.

Det er viktig å føye til igjen at det ikke betyr at alle har god råd, det betyr bare at de har bedre råd, når lønninger og pensjoner har vokst mer enn prisene. Da er det viktig å ha en riktig diagnose av problemet, for hvis man har feil diagnose, kan man lett komme med feil medisin. Det er grunnen til at vi i hvert fall må ha den virkelighetsforståelsen på plass, og så skal vi fortsette å jobbe med hvordan vi skal gjøre det bedre og tryggere for alle dem som fortsatt – med god grunn – opplever utrygghet og opplever at de har dårlig råd.

Det siste jeg vil si, er bare at vi ikke må glemme utryggheten der ute. Det vi ser nå, er ganske dramatisk. Det ene er de to krigene som pågår der ute, men det er også det vi nå ser i rente- og inflasjon. Det er store endringer. Norge er ikke en kork på verdenshavene, men vi er liten, åpen økonomi, en liten båt på det store havet, og derfor må vi være veldig opptatt av at vi er sammen i styringen av denne skuta i det urolige farvannet.