Fellesskap er å ta ansvar for hverandre. Voksnes ansvar for barn
er grunnleggende. Barn trenger voksne. Ingen offentlige velferdstjenester
kan erstatte omsorgen fra foreldre. Det er derfor avgjørende at
barne- og familielovgivningen ansvarliggjør voksne som setter barn
til verden. Barnets beste tilsier at man bør gi menn og kvinner
likeverdig ansvar for egne barn. Etter århundrer med arbeid for
likestilling mellom kvinner og menn, er Norge nå et av verdens mest likestilte
samfunn. Det er imidlertid fortsatt mye som gjenstår på flere områder.
Forslagsstillerne mener tiden er moden for at lovverket stiller
de samme krav til menn som til kvinner når det gjelder ansvaret
for egne barn. Dette innebærer også at lovverket gir barnet rett
til mor og far.
Forslagsstillerne viser til at utviklingen, og den senere tids
debatt om relasjonen foreldre–barn, synliggjør behovet for en tydeligere
gjennomtenkning av synet på foreldreskap og ansvar, morskap og farskap, og
barnets integritet.
En lovgivning som tydeliggjør menn og kvinners likeverdige ansvar
for barn, bør følges opp ved å sikre at øvrige ordninger legger
til rette for fars deltakelse og likeverdig foreldreskap i praksis.
Forslagsstillerne mener det er behov for en pappastrategi som
både sikrer likeverdig foreldreskap i lovgivningen og støtter opp
om dette gjennom øvrige velferdsordninger og tiltak.
Forslagsstillerne fremmer derfor forslag i tråd med dette.
Å legge til rette for at barn får en trygg oppvekst er en av
de mest grunnleggende oppgavene i et velferdssamfunn. Helsetjenester,
en god skole, gode barnehager, pedagogisk-psykologisk tjeneste,
et godt barnevern, politi og rettsvesen er alle viktige virkemidler
i den sammenheng. Likevel kan ingen av disse tjenestene erstatte
betydningen av omsorg fra barnets foreldre.
Alle barn trenger at noen er glad i dem og tar vare på dem. Ut
fra barnets beste må man legge til rette for gode og trygge familier.
Hjørnesteinen i all lovgivning om barn og foreldreskap må derfor
være å ansvarliggjøre menn og kvinner som setter barn til verden.
Dette gjelder enten foreldrene lever sammen eller ikke. Ifølge barnelova
§ 30 har barnet krav på:
«omsut og omtanke frå dei som har foreldreansvaret. Dei har
rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve
innanfor dei grensene som §§ 31 til 33 set. Foreldreansvaret skal
utøvast ut frå barnet sine interesser og behov. Dei som har foreldreansvaret,
er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting.
Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad.»
Det er dessverre ikke alltid slik at de biologiske foreldrene
har mulighet til eller er i stand til å gi god omsorg for barnet
sitt. Når dette er tilfelle, er det viktig at de ulike tjenestene
i hjelpeapparatet fungerer godt. En velfungerende og kompetent barnevernstjeneste
vil alltid være en viktig del av et barnevennlig samfunn.
Utgangspunktet bør likevel være at de som har satt barna til
verden har ansvar for å ta vare på barna. For å styrke samfunnets
byggverk rundt hvert enkelt barn, er det viktig å ansvarliggjøre
og mobilisere menn og kvinner til et likeverdig ansvar for egne barn.
De siste hundre årene har det norske samfunnet utviklet seg til
å bli et av verdens mest likestilte samfunn. Norge var blant de
første land som sikret alle kvinner retten til å stemme ved valg,
ta utdanning og delta i arbeidslivet.
Likevel er det på flere områder mye som gjenstår før man har
full likestilling. Også i Norge i 2011 opplever man diskriminering
på grunnlag av kjønn. En spesielt viktig likestillingsutfordring
er vold og mishandling. Kvinnepanelet pekte i sin rapport, blant
annet, på at kvinner er mer utsatt for grov partnervold og voldtekt.
Det er også slik at arbeidslivet i Norge er kjønnsdelt, og at de
yrkene som er kvinnedominerte er dårligere betalt enn de yrkene
som er mannsdominerte. Kvinner tjener systematisk mindre enn menn
i sammenlignbare yrker. Kvinner opplever å bli oppsagt og forbigått
på grunn av graviditet og foreldrepermisjon, mens menn opplever
forskjellsbehandling spesielt ved spørsmål om uttak av foreldrepermisjon. Kvinner
er underrepresentert i viktige beslutningsorganer. Dette er noen
eksempler på en rekke likestillingsutfordringer som må synliggjøres
og løses.
Like rettigheter og muligheter er sentrale i likestillingskampen.
Imidlertid er det også viktig å sikre at ansvar også fordeles likt
mellom kjønnene, i særdeleshet når det gjelder ansvar for barn.
Kvinner har alltid tatt hovedansvaret for barn. Selv om det fortsatt er
langt igjen, har det i løpet av en generasjon skjedd en tilnærmet
revolusjon hvor mannen har kommet gradvis mer på banen. Mens kvinnerollen
gjennomgikk store endringer på 1970- og 1980-tallet, har man de
siste to tiårene også sett store endringer i mannsrollen. Forslagsstillerne
mener et naturlig neste skritt i arbeidet for likestilling vil være
at menn og kvinner likestilles i ansvaret for barn de setter til
verden. Lovverket må gi et tydelig signal om at man stiller de samme
forventninger til menn som til kvinner med hensyn til ansvaret for
barn. Samtidig må man sikre at øvrige ordninger og velferdstjenester
legger til rette for fedres deltakelse. Forslagsstillerne fremmer derfor
forslag i tråd med dette.
Forslagsstillerne mener både hensynet til barnets beste og kampen
for likestilling, taler for lovendringer som juridisk likestiller
kvinner og menn når det gjelder ansvaret for egne barn. Det innebærer
også å sikre barnets rett til en far og en mor når myndighetene
bistår til å etablere en familie ved adopsjon eller assistert befruktning.
Full juridisk likestilling mellom menn og kvinner må imidlertid
også ledsages av andre tiltak som legger bedre til rette for fedres
deltakelse. Dette gjelder både permisjonsordninger og praktiske
forhold rundt foreldreskapet, samt styrket foreldreveiledning og holdningsfremmende
tiltak i arbeidslivet.
Forslagsstillerne viser til at regjeringen i Meld. St. 6 (2010–2011)
Likestilling for likelønn understreker at en styrking av menns omsorgsrolle
har en egenverdi og er et mål i seg selv, og at også regjeringen
mener det er et mål å arbeide for mer likestilte foreldre. Forslagsstillerne
ønsker et samfunn der alle voksne tar ansvar, både menn og kvinner.
Lovverket skal ansvarliggjøre de voksne. Setter man barn til verden,
tar man på seg et livslangt ansvar, og må stille opp. Menn må ansvarliggjøres
og samfunnet må legge til rette for farsrollen.
Forslagsstillerne viser til at den europeiske menneskerettighetskonvensjonen
(EMK) fastslår at det er en menneskerett å kjenne sin mor og far.
FNs konvensjon om barnets rettigheter art. 7 slår fast at barn har
rett til å kjenne sine foreldre:
«Barnet skal registreres umiddelbart etter fødselen og skal
fra fødselen ha rett til et navn, rett til å erverve et statsborgerskap,
og så langt det er mulig, rett til å kjenne sine foreldre og få
omsorg fra dem.»
I mars 2009 la Farskapsutvalget fram sin utredning NOU 2009:5
Farskap og annen morskap – om fastsettelse og endring av foreldreskap.
Utvalget vurderte farskapskapitlene i barnelova, og utredningen skal
følges opp av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.
Barnelova § 5 gir det offentlige et ansvar for å få fastslått
farskap. Tidligere var det særlig økonomiske hensyn, som bidragsplikt
og arv, som var viktige begrunnelser for å fastsette farskap. I
dag legges det større vekt på det psykologiske og følelsesmessige aspektet.
Slektskap og identitet tillegges stor vekt.
Det er på mange områder mye som gjenstår for likestilling av
menn og kvinner når det gjelder ansvaret for barn. Dette gjelder
i lovgivningen, selvstendige rettigheter til foreldrepermisjon,
holdninger hos arbeidsgivere osv.
På noen områder bør det av naturlige grunner være ulike regler
knyttet til mødre og fedre. Det gjelder blant annet biologiske forskjeller
knyttet til fastsettelse av morskap og farskap i barnelova, og forhold
som vedrører svangerskap, fødsel og amming. Men tiden bør være moden
for å si at lovgivningen bør bygge på at ansvaret er det samme for
kvinner og menn.
Forslagsstillerne mener at lovverket bør likestille farskap med
morskap ved å stille de samme krav til menn som til kvinner når
det gjelder ansvaret for egne barn.
I dag er det slik at mors ektemann automatisk regnes som barnets
far. Når foreldrene er gift med hverandre, følger det av barnelova
at den mannen som mor er gift med ved fødselen, skal regnes som
barnets far. Dette er den såkalte pater est-regelen. Når barnets foreldre
ikke er gift med hverandre, følger ikke farskap direkte av loven.
Det mest vanlige er at farskap i disse tilfelle fastsettes ved at
far erkjenner/erklærer farskapet.
Forslagsstillerne mener at far bør defineres ut fra sitt forhold
til barnet, ikke ut fra forholdet til barnets mor. Forslagsstillerne
foreslår derfor å fjerne pater est-regelen.
I NOU 1977:35 Lov om barn og foreldre (barnelova) foreslo Barnelovutvalget
å oppheve pater est-regelen. Forslaget innebar at alle farskap skulle
fastsettes ved erkjennelse eller dom. Hensikten var å redusere skillet
mellom barn født i ekteskap og barn født utenfor ekteskap. Barnelovutvalget
mente også det ville være:
«verdifullt at begge foreldre i alle fall én gang skriver under
et dokument som viser at de påtar seg foreldreansvaret».
I barnelova er mors ansvar for egne barn tilnærmet absolutt,
mens farsansvaret er mer betinget. § 4 slår fast at: «Eit barn kan
ikkje ha både ein far og ei medmor.» Barnelova bygger på at barnet
så langt det er mulig må ha en mor, men trenger ikke en far. Det er
et alvorlig signal til unge gutter som er neste generasjons fedre.
Man har brukt tiår på å oppdra gutter og unge menn til at de skal
ta ansvar for ungene sine. Her har det skjedd store positive endringer
de siste 20–30 år. Fars inntog på omsorgsarenaen er et av de viktigste
framskritt for likestilling de siste tiårene.
Det gjelder ikke minst etter samlivsbrudd. Der hvor menn tidligere
slapp taket etter et brudd, forsøker de aller fleste å følge aktivt
opp i dag. På dette området har holdningene utviklet seg i retning
av økt vekt på farskap og biologisk foreldreskap, uavhengig av det
sosiale, dvs. om man lever sammen med barnet.
Utviklingen med fars økende deltakelse må understøttes videre,
enten de bor sammen med sine barn eller har samværsordninger. Dette
må skje ved å legge bedre til rette og ved å tydeliggjøre at ansvaret
er like stort for mødre og fedre.
Forslagsstillerne mener § 4 i barnelova bør endres, slik at det
tydeliggjøres at farskapet er like viktig som morskapet, og at fars
ansvar for eget barn er ubetinget og selvsagt.
Det er et paradoks at myndighetene i forbindelse med fedrekvoten
og i andre sammenhenger bruker virkemidler og mobiliserer for å
underbygge fars betydning for barna, mens lovverket samtidig slår
fast at barn ikke trenger fedre.
Forslagsstillerne mener også tiden er moden for å endre barnelova
§ 9 om sæddonasjon fra fremmed donor. Dette temaet omtales nærmere
i delkapittelet om bioteknologi.
Forslagsstillerne viser til at det fra enkelte hold argumenteres
med at et likeverdig foreldreskap krever at barnelova legger delt
bosted til grunn som hovedregel ved samlivsbrudd. Når det tas beslutninger om
barnets bosted og samvær skal fordeles mellom foreldrene, må imidlertid
hensynet til barnets trygghet og stabilitet være overordnet hensynet
til en rettferdig fordeling av samvær mellom mor og far. Hovedspørsmålet
er alltid hva som er barnets beste.
Bioteknologiloven formidler gjennom sine bestemmelser samfunnets
syn på foreldreskap og foreldreansvar for kvinner og menn. Gjennom
bioteknologiloven legges også viktige føringer for synet på mennesket,
likeverd og synet på barn. Ved at man her foretar avveininger av
hvordan man kan bruke kunnskap og teknologi til å sette barn til
verden, ligger det i dette implisitt vurderinger av grunnleggende
spørsmål: Hva er et barn? Er det først og fremst en gave? Kan man
forvente assistanse fra helsevesenet for å få barn? Gjelder dette
alle eller bare noen? Kan man stille kvalitetskrav til produktet
av denne tjenesten som til andre tjenester?
Noen av disse underliggende spørsmålene blir stadig aktualisert
i den norske debatten. Sæddonasjon fra fremmed donor/tredjeperson
har i lang tid vært brukt i forbindelse med inseminasjon, og etter
hvert også i assistert befruktning ved IVF-metoden. Lesbiske par
har fått tilgang til assistert befruktning gjennom at kvinnens partner/ektefelle
blir medmor ved å undertegne sitt samtykke til dette. Et viktig
argument i debatten var at lesbiske par diskrimineres i forhold
til heterofile par så lenge de ikke får tilgang til sæddonasjon
og assistert befruktning.
Det har i ettertid blitt hevdet at enslige kvinner nå blir diskriminert
siden de ikke har tilgang til denne tjenesten. Dette synet innebærer
med andre ord at alle borgere av hunkjønn i utgangspunktet har krav
på å kunne få barn ved statens/helsetjenestens hjelp, bare i kraft
av å være en voksen kvinne. Forslagsstillerne mener man må stille
spørsmål ved om en slik rettighetstenkning vil endre synet på barn,
og i neste omgang også medvirke til at det i større grad stilles
kvalitetskrav til tjenesten. Ville det med en slik rettighetstenkning
på samme måte aksepteres at noen får friske barn, mens andre får
barn med sykdom? Og hvordan vil dette påvirkes etter hvert som gentesting og
genteknologien gir enda lettere tilgang på informasjon på fosterstadiet?
Når barn kan skapes ved metoder som har mer karakter av ordinær
produksjon, skjer det da endringer i synet på barn og menneskesynet?
Kan man stille kvalitetskrav til resultatet når man mottar slike
tjenester? Er det realistisk å tenke seg at dette skal være det
eneste området hvor man ikke kan det?
Forslagsstillerne viser til at enkelte, med utgangspunkt i tilbudet
om sæddonasjon, tar til orde for at eggdonasjon bør tillates for
å sikre større grad av likebehandling mellom ulike former for barnløshet.
Forslagsstillerne viser videre til at bruk av surrogati (dvs.
å få barn ved hjelp av surrogatmor) har liten politisk støtte i
Norge. Men fra enkelte hold møter man også her argumentet om at
dette bare er en forlengelse av tilbudet om assistert befruktning.
Den debatten som så langt har vært om dette, reflekterer at man
også her ser at andres tilgang til en tjeneste, brukes som brekkstang
for å ta nye skritt ut i et landskap som utfordrer samfunnets forståelse
av foreldreskap, menneskesyn og synet på barn.
Selv om den ene lovendringen på denne måten ofte brukes som argument
for en ny, betyr det ikke nødvendigvis at det ikke er gode argumenter
for å si nei til nye skritt. Forslagsstillerne mener det er gode argumenter
for at eggdonasjon har sider ved seg som gjør det mer komplekst
enn sæddonasjon. Selv om barn med aleneforsørgere og lesbiske par
kan ha en like god oppvekst som barn med mor og far, så er det likevel
ikke riktig at staten fratar et barn muligheten til mor og far.
Det er gode argumenter for at assistert befruktning bare bør gis
til par, fordi det reduserer sårbarheten i forhold til en enslig.
Det er også selvstendige argumenter for ikke å tillate surrogati
i Norge, uavhengig av de øvrige spørsmålene som her er nevnt.
Disse debattene viser likevel hvordan utviklingen skaper en dynamikk
der det ene skrittet utløser et press for å ta det neste. Det viser
behovet for en tydeligere gjennomtenkning av vårt syn på foreldreskap, morskap
og farskap, synet på likeverd og synet på barn. Det vil øke mulighetene
for gode veivalg i grunnleggende spørsmål.
Surrogatidebatten er således bare et eksempel som synliggjør
behovet for en nærmere klargjøring av vår tenkning om barn og foreldreskap.
Dersom man ønsker å unngå en trinnvis utvikling der man tingliggjør
det mest verdifulle man har, må man diskutere innholdet i begrepene.
Sæddonasjon, eggdonasjon, assistert befruktning til lesbiske
par, til enslige, og surrogati er alle ulike problemstillinger.
De reiser likevel også noen av de samme spørsmålene.
Hvordan blir man foreldre? Hvis man som samfunn utgjør et felleskap,
er ikke foreldre–barn-relasjonen det mest grunnleggende uttrykket
for samhørighet, – og det sterkeste uttrykket for dette felleskapet?
Hvis man etablerer stadig mer omfattende ordninger hvor denne relasjonen
brytes, til fordel for en juridisk forpliktelse, kan det gjøre noe
med ansvarsfølelsen overfor andre mennesker?
Hvis foreldreskap baseres på beslutning i stedet for slektskap,
det at voksne har planlagt et barn (intensjonelt foreldreskap),
svekker det foreldrerelasjonens dybde og robusthet? Kan en intensjon
opphøre, kan den overlates til andre?
Dette reiser også et annet viktig spørsmål: Er familie slektskap
eller vedtak? Med andre ord: Er familien en selvstendig enhet som
eksisterer uavhengig av staten? Eller lever familien på delegert
myndighet fra staten?
Så langt har hovedregelen vært at foreldreskap etableres på to
måter: Å lage barn sammen, eller å adoptere. Å lage barn sammen
kan også skje ved hjelp av assistert befruktning. Adopsjon kan skje
når det er til barnets beste.
Sæddonasjon ble etablert i en annen tid, med andre holdninger
til menn og farskap, og har representert unntaket fra hovedregelen.
Som vist ovenfor så har dette unntaket blitt brukt, eller forsøkt
brukt, som brekkstang for nye skritt som bidrar til å endre samfunnets
forståelse av forholdet foreldre–barn.
Forslagsstillerne mener tiden er moden for en bredere diskusjon
og gjennomtenkning av disse spørsmål.
Det har i flere tiår vært praktisert sæddonasjon fra fremmed
donor i Norge. Også dagens bioteknologilov åpner for dette. Det
har i mange år vært arbeidet bredt for at menn skal ta større ansvar
for barn. Som tidligere nevnt har man i senere tid sett en formidabel og
gledelig utvikling der dette arbeidet er i ferd med å lykkes. Ordningen
med sæddonasjon, hvor menn oppfordres til å gi bort sine arveanlegg,
ble etablert på 1930-tallet. Dette var en helt annen tid, med helt andre
holdninger på området. Forslagsstillerne mener tiden er moden for
å stille spørsmål ved om denne ordningen er i tråd med det moderne
synet på menn, farskap og ansvar.
Selve sæddonasjonsordningen utgjør en adgang til å fraskrive
seg ansvar og rettigheter i forhold til egne barn. Statens egne
sykehus markedsfører ordningen og oppfordrer menn til å melde seg
som sædgivere. Forslagsstillerne mener ansvaret ved å sette et barn
til verden bør være like stort for kvinner og menn.
I dag kan en sædgiver være opphav til opptil åtte barn, uten
å ha noen juridiske eller økonomiske forpliktelser overfor barna.
Donorbarn har heller ikke juridiske rettigheter overfor sitt opphav.
Både adgangen til sæddonasjon fra fremmed donor og barnelova § 4
viser at lovverket i dag legger til grunn at menn har et betinget
ansvar for egne barn, mens mødres ansvar tillegges større vekt.
Barnelova § 9 illustrerer dette. I første ledd heter det:
«Dersom ein mann blir utpeikt som far etter DNA-analyse, skal
dom seiast for at han er faren.» I femte ledd heter det: «Sædgiveren
kan ikkje dømast til far.»
Forslagsstillerne ønsker å likestille farsansvar med morsansvar.
Fars arveanlegg er ikke mindre viktige eller mindre verdt enn mors.
Forslagsstillerne mener at praksisen med bruk av donorsæd ved assistert
befruktning på sikt bør avvikles. De fleste par som får hjelp gjennom
assistert befruktning kan i dag bruke egg og sæd fra paret selv.
Ifølge Helsedirektoratet er behovet for sæddonasjon beskjedent:
«Antallet behandlinger med donorsæd er beskjedent, selv om
tilbudet til lesbiske par har medført en økning. Denne gruppen utgjør
i dag ca halvparten av parene som behandles med donorsæd. Det beskjedne behandlingstilbudet
skyldes flere faktorer. Hovedårsaken er at færre har behov for behandling
med donorsæd pga utvikling i behandlingsmetoder (ICSI, TESA osv).»
Forslagsstillerne vil understreke at alle par som er i gang med
prosesser med assistert befruktning med donorsæd, bør få fullføre
disse prosessene som planlagt.
For alle forslag som fremmes i dette dokumentet, legges til grunn
at foreldreskap som er opprettet med utgangspunkt i eksisterende
lov består.
Barn vokser opp i ulike familier, og et barn som lever i en familie
med én forelder kan ha en like god oppvekst som et annet barn som
vokser opp med en mor og en far. Ulike hendelser i livets gang kan
føre til at barn bare har én forelder. Det er likevel noe annet
enn at staten planlegger at det blir slik, og at barnet mister muligheten
til å ha både mor og far. Et likeverdig foreldreskap med barnets
beste i fokus, innebærer så langt som mulig å sikre barn rett til
mor og far.
I dagens retningslinjer til adopsjonsloven åpnes det opp for
at enslige kan bli vurdert som adoptivforeldre. Under Bondevik I-regjeringen
åpnet man i første omgang for en restriktiv praksis med å innvilge adopsjon
til enslige i enkelttilfeller der søkeren har spesielle ressurser
i forhold til barn, og en spesiell tilknytning til det aktuelle
barnet. Det har imidlertid vist seg å være vanskelig å forbeholde
og begrunne denne adgangen for disse spesielle tilfellene.
Det vil kunne oppstå situasjoner, for eksempel hvor begge foreldrene
dør, der det vil være naturlig å vurdere unntak, hvor for eksempel
én person adopterer barn. Hovedregelen bør likevel være at adopsjon skal
sikre barn retten til en mor og en far. Forslagsstillerne viser
til at adopsjon er et svært alvorlig myndighetsinngrep i et menneskes
liv og mener det må legges til grunn at barn skal sikres en mor
og en far ved adopsjon.
Adopsjonsreglementet innebærer også at ektepar av samme kjønn
kan bli vurdert som adoptivforeldre på lik linje med ektepar av
motsatt kjønn. Forslagsstillerne mener at en persons omsorgsevne
ikke avhenger av hvorvidt man lever i ekteskap med en av samme kjønn
eller en av motsatt kjønn. I tråd med resonnementet ovenfor mener
forslagsstillerne imidlertid at man gjennom en adopsjon ikke skal
frata et barn muligheten til å få en mor og en far.
Forslagsstillerne mener dette er et godt utgangspunkt ut fra
hensynet til det enkelte barn. Dersom lovgivningen ikke legger det
til grunn at barn skal ha en mor og en far, vil det imidlertid også
svekke farskapet, all den tid farskapet i manges bevissthet ennå ikke
står like sterkt som morskapet.
Gjennom en rekke tjenester og ordninger sender myndighetene ut
signaler om betydningen av foreldreansvar og forventningene til
henholdsvis mødre og fedre. Det er derfor viktig å gå gjennom hvordan praksis
og regelverk kan endres i tråd med ønsket om likeverdig foreldreskap.
På noen områder bør det av naturlige grunner som svangerskap, fødsel
og amming, være ulike regler knyttet til mødre og fedre. Men ansvaret
bør likevel fordeles likeverdig mellom kvinner og menn.
Det er positivt at man har en ordning med to ukers omsorgspermisjon
ved fødsel eller omsorgsovertakelse. Forslagsstillerne mener imidlertid
det er viktig at alle fedre får mulighet til å tilbringe tid med
barn og mor disse dagene, og mener derfor alle fedre bør ha rett
til to ukers lønnet permisjon ved fødsel eller omsorgsovertakelse.
Forslagsstillerne viser til at Kristelig Folkeparti ønsker en
foreldrepermisjon på 68 uker der 10 uker er forbeholdt hver av foreldrene.
I Meld. St. 6 (2010–2011) Likestilling for likelønn pekes det på
at det fortsatt er om lag 6 500 fedre årlig som på tross av egen
opptjening ikke kan ta ut foreldrepenger fordi mor ikke har opptjent
rett til foreldrepenger og heller ikke går ut i arbeid eller utdanning
på full tid etter fødselen. Regjeringen har ikke konkludert på hvorvidt
det vil være hensiktsmessig å innvilge enkelte fedregrupper selvstendig
uttaksrett. Det er viktig at begge foreldre har mulighet til å tilbringe
tid med barnet, og i finansinnstillingen for 2011 fremmet komiteens
medlem fra Kristelig Folkeparti forslag der regjeringen bes om å
utrede hvordan det kan sikres at foreldre får rett til foreldrepermisjon
uavhengig av den andre forelderens aktivitet før og etter fødsel.
Det er viktig for hele familien at alle mødre og fedre får mulighet
til å ta en del av foreldrepermisjonen. Fedrekvoten er således et
nødvendig virkemiddel for at barn skal få tilbringe mer tid sammen
med sine fedre. Fedrekvoten gir økt valgfrihet for fedre i dagens
samfunn. Den bidrar fortsatt til økt likestilling i samfunnet, og
dette er et gode for barn, menn, kvinner, familier og for samfunnet
for øvrig. Fedrekvoten gir barn mer tid med far. Forslagsstillerne
mener det fortsatt er behov for fedrekvoten og at det ville vært
et tilbakeskritt dersom far ble fratatt denne rettigheten. Forslagsstillerne
mener det også bør innføres fedrekvote for studenter. Fars rolle
i forhold til barnet er ikke mindre viktig om han er student enn om
han hadde vært yrkesaktiv.
I dag er det i stor grad mor som mottar innkalling når barnet
skal på helsekontroll. Utbetalingen av barnetrygden går automatisk
til mor, og det er ofte mor som har kontakten med barnehage og skole.
Forslagsstillerne vil derfor anmode Stortinget om å be regjeringen
gå gjennom disse ordningene med sikte på å endre ordninger som signaliserer
at den ene forelderen, ofte mor, er viktigere enn den andre. Dersom man
for eksempel kunne sende innkalling til begge foreldrene, ville
det være en markering av at man forventer involvering fra både mor
og far.
Forslagsstillerne mener etablering av likeverdig foreldreskap
mellom kvinner og menn krever ytterligere styrking av foreldreveiledningstilbudet.
Å styrke foreldrerollen gjennom veiledning og støtte vil gjøre foreldrene
bedre i stand til å gi god omsorg og oppdragelse til sine barn.
Dette vil i særlig grad styrke fedrenes rolle, siden menn tradisjonelt
har mest å gå på når det gjelder bevisstgjøring og tilstedeværelse
i omsorgen for egne barn. Forslagsstillerne mener myndighetene bør
sikre at det tilbys solide, faglig forankrede kurstilbud til alle
foreldre for å bedre samarbeid og deltagelsen i barnas oppvekst.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har i dag et hovedansvar
for foreldreveiledningsprogram. Ifølge evalueringen av Program for
foreldreveiledning 2007–2010, har kursene en positiv innvirkning
på familiene og foreldrene. Det pekes imidlertid på behov for mer ressurser,
og mer støtte og oppfølging av veiledere. Forslagsstillerne mener
foreldrekursene bør prioriteres høyere og at foreldre i alle landets
kommuner bør tilbys foreldreveiledning og aktivt opplyses om tilbudet.
Forslagsstillerne viser også til at veiledning og megling rettet
mot foreldre etter samlivsbrudd er viktig for å bedre samarbeid
og sikre to aktive foreldre også etter brudd. Megling er én av familievernets mange
viktige oppgaver. Forslagsstillerne vil understreke betydningen
av at familievernet gis rammer som gir kapasitet og kompetanse på
rådgivning og megling, i tillegg til forebyggende arbeid, terapi,
kurs osv.
Forslagsstillerne mener at det også er nødvendig med effektivt
holdningsskapende arbeid og tiltak overfor arbeidslivet dersom man
skal lykkes med å etablere likeverdig foreldreskap mellom kvinner
og menn. Arbeidslivet har en nøkkelrolle når det gjelder fedres
– og mødres – mulighet til å tilpasse arbeidet til familielivet.
Det er avgjørende at arbeidslivet tilpasses familielivet og ikke
omvendt. Det er blant annet viktig for at både far og mor skal ha
mulighet til å beholde sin tilknytning til arbeidslivet også etter
at de har blitt foreldre. Dette er også viktig for at permisjonsdeling
og fravær fra arbeidslivet skal kunne fordeles likere, for at deltidsarbeid
skal fordeles likere mellom kjønnene og for at hverdagen skal gå
i hop for familiene.
Arbeidsmiljøloven gir viktige rettigheter til permisjon, regulering
av arbeidstid, korttidsfravær og fleksibel arbeidstid. Men også
forhold på arbeidsplassen er avgjørende for fedres uttak av foreldrepermisjon,
fordeling av korttidsfravær og arbeidstid. Arbeidsgivers og kollegers
holdninger til permisjoner og tilpasninger har stor betydning for
den enkeltes valg. Det er fortsatt mye som gjenstår før arbeidsgivere
og kolleger anser far som en like viktig omsorgsperson for barna
som mor. Det tar lang tid å endre holdninger, og det finnes fortsatt
holdninger som underminerer farsansvaret. På mange arbeidsplasser opplever
menn at holdninger hos arbeidsgiver og kolleger hindrer dem i å
kunne kombinere arbeidsliv og familieliv på en god måte. Karriere,
lønnsutvikling og arbeidsbetingelser kan avhenge av at man følger arbeidsgivers
og kollegers forventninger.
Det vises i St.meld. nr. 8 (2008–2009) Om menn, mannsroller
og likestilling, til at det kjønnsdelte arbeidsmarkedet og overrepresentasjonen
av menn i privat sektor tyder på at fedre oftere arbeider i virksomheter
og bransjer der redusert arbeidstid er diskreditert. Det er stor
variasjon i aksepten for å ta ut permisjon utover fedrekvoten, redusere
arbeidstiden, nekte overtid eller tilpasse arbeidstiden for å kunne følge
og hente barn i barnehagen eller på skolen/SFO. Dette viser tydelig
behovet for tiltak for å stimulere arbeidsgivere til å ha en personalpolitikk
med bevisste strategier for permisjonstakere og arbeidstakere med
barn, samt tiltak for å styrke informasjonen om arbeidstakernes
rettigheter i folketrygdloven, arbeidsmiljøloven og likestillingsloven
som på ulike måter sikrer retten til å tilpasse arbeid og familieliv. Det
er viktig at disse rettighetene faktisk er kjent og brukes i alle
bransjer.
Ifølge Meld. St. 6 (2010–2011) Likestilling for likelønn vil
regjeringen vurdere om det er behov for å presiseres arbeidstakeres
rettigheter i ansettelsesforholdet under og etter foreldrepermisjon.
Forslagsstillerne mener det er behov for slike presiseringer.
Forslagsstillerne anmoder Stortinget om å be regjeringen ta initiativ
til et samarbeid med arbeidslivsorganisasjonene med fokus på holdninger
i arbeidslivet til fedres og mødres likeverdige ansvar.