Norge har en åpen økonomi, og en eksportrettet sektor er avhengig
av den økonomiske utviklingen hos Norges handelspartnere. Den vedvarende
negative økonomiske utviklingen i EU, som er Norges viktigste marked,
kan ramme konkurranseutsatt virksomhet hardt. Norsk industri påpeker
i sin nye konjunkturrapport for 2012 at omfattende innstramninger
i mange europeiske land vil begrense utviklingsmulighetene for norsk
industri. Norge kan oppleve både redusert etterspørsel etter norske
varer og endring i konkurranseevnen på produksjonssiden.
Lønnsnivået i Norge har økt betydelig de siste årene. Isolert
sett er det positivt, fordi det øker folks velstand. Samtidig medfører
kostnadene ved økte bruttolønninger en forverring av konkurranseevnen fordi
man må øke prisene for å dekke inn kostnadene, alternativt at lønnsomheten
svekkes.
Norge har over lengre tid hatt en kostnadsutvikling for eksportvirksomhetene
som langt overskrider utviklingen hos handelspartnerne. I denne
situasjonen, med en anstrengt internasjonal økonomi, mener forslagsstillerne
det er viktig at myndighetene bidrar til at årets lønnsoppgjør ikke
ytterligere forverrer kostnadsbildet.
Utgangspunktet for det nasjonale lønnsoppgjøret dreier seg i
stor grad om å sikre alle grupper en viss kjøpekraftsutvikling basert
på en vurdering av det konkurranseutsatte næringslivs konkurranseevne. Sentrale
elementer som inngår i Det tekniske beregningsutvalgets grunnlagsvurderinger,
er forventet prisutvikling og gjeldene skattesatser som sier noe om
hvor stort et bruttotillegg må være for å sikre ønsket kjøpekraftsutvikling.
Ifølge rapporten fra Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene
i forbindelse med lønnsoppgjøret i 2011, fremkommer det at timelønnskostnadene
i norsk industri er om lag 50 pst. høyere enn hva som er gjennomsnitt
etfor våre handelspartnere i EU. Det fremkommer også at den kostnadsmessige
konkurranseevnen i industrien anslås å ha svekket seg med i gjennomsnitt
2,8 pst. pr. år de siste ti årene.
Forslagsstillerne mener staten bør ta en mer aktiv rolle i vårens
lønnsoppgjør for å motvirke at konkurranseevnen svekkes ytterligere.
Et slikt myndighetsbidrag kan være å redusere skatte- og avgiftsnivået slik
at behovet for store bruttolønnsøkninger blir mindre. Dette vil
sikre arbeidstakere en god kjøpekraftsutvikling uten at kostnadsbildet
for virksomhetene øker tilsvarende. Konkurranseutsatt næringsliv vil
ikke tape så mye konkurransekraft som et tradisjonelt lønnsoppgjør
kan medføre.
Den norske stats egen økonomi er blant verdens beste med overskudd
på statsbudsjettet og en stor sparekapital. Statens finansielle
mulighet til å dempe bruttolønnskravene ved å tilby avgiftsnedsettelser
og skattelettelser som alternativ er derfor stor. Få andre land
har en tilsvarende mulighet til å sikre kjøpekraften hos befolkningen
ved skatte- og avgiftslettelser.
Forslagsstillerne har merket seg at regjeringen i statsbudsjettet
for 2012 anslo lønnsveksten til 4 pst. Dette anslaget er langt høyere
enn hva partene i lønnsoppgjøret anser som ønskelig i lys av den
økonomiske situasjonen i mange andre land.
Når det gjelder kostnadene ved en slik skatte- og avgiftslettelse,
må det tas med i regnestykket at staten må dekke kostnadene ved
økt bruttolønn og arbeidsgiveravgift for ansatte i stat og kommuner
ved tradisjonelle lønnsoppgjør. Det innebærer at her kan det motregnes
i forhold til skatte- og avgiftslettelsene.
Med den vanskelige situasjonen for eksportrettet virksomhet burde
fagorganisasjonen i privat sektor, etter forslagsstillernes mening,
kreve skatte- og avgiftslettelser av staten for å sikre kjøpekraftsutvikling fremfor
økte bruttolønninger fra egen arbeidsplass. Et tradisjonelt lønnsoppgjør,
hvor kostnadene veltes over på prisene, vil skape ytterligere utfordringer
når utsiktene for eksportmarkedet er dystre. En solid kjøpekraftsutvikling
kan allikevel sikres uten å svekke konkurranseutsatte bedrifter
dersom staten velger å sette ned skattene og redusere avgiftene
for befolkningen.