Bakgrunn
Det har i mediene
den siste tiden blitt rapportert om at tidligere overgrepsdømte
norske borgere aktivt har engasjert seg i frivillig arbeid med ukrainske
flyktninger. Dette har vakt reaksjoner fra flere hold, og i medieoppslagene
har blant annet Kripos uttrykt sin bekymring rundt dette. Kripos
peker også på manglende lovhjemler for å handle i de tilfellene
hvor det avdekkes at tidligere overgrepsdømte er i kontakt med ukrainske
barn. Det de med dagens lovgivning kan gjøre i disse tilfellene,
er å overta ansvaret for de aktuelle barna.
Det er ikke noe hjemmelsgrunnlag
for at politiet kan foreta seg noe overfor de(n) tidligere overgrepsdømte
som i det konkrete tilfellet har arbeidet frivillig med ukrainske
barn. Personen(e) må med dagens lovgivning dimitteres av politiet
uten at man har noen kontroll med hva vedkommende foretar seg videre
– herunder om vedkommende på nytt vil forsøke å komme i kontakt
med ukrainske flyktninger. Det er med dagens lovgivning følgelig
ikke mulig å ha kontroll på at tidligere overgrepsdømte ikke får
engasjere seg og arbeide frivillig med de sårbare barna som befinner
seg i flyktningstrømmen.
Forslagsstillerne
vil ikke mistenkeliggjøre alle de nordmenn som har meldt seg som
frivillige hjelpere i den krevende situasjonen Europa nå står i
som følge av situasjonen i Ukraina. Men i en situasjon hvor det
rapporteres om at flere norske borgere som tidligere er domfelt
for overgrep mot barn, aktivt søker å få bistå med arbeidet rundt
ukrainske barn, og Kripos på denne bakgrunn flagger problemstillingen
via media, er det all mulig grunn for samfunnet ved den lovgivende
forsamling til å reagere og ta grep.
Forslagsstillerne
mener det er Stortingets plikt som lovgiver å raskt få på plass
den tilstrekkelige lovgivning for å beskytte de sårbare barna som
nå har flyktet fra et hjemland i ruiner, mot norske overgripere
som søker å utnytte situasjonen for å finne overgrepsofre. Alternativet
å ikke foreta seg noe vil – slik forslagsstillerne ser det – være
å akseptere en varslet katastrofe. I en situasjon der regjeringen
ikke viser handlekraft til umiddelbart å få på plass de nødvendige
lovhjemler for å beskytte de ukrainske barna, fremmes det med dette
forslag for Stortinget.
Det pekes på at en
mulighet kan være en tidsbegrenset hjemmel for preventiv tvangsmiddelbruk
etter mønster av straffeprosessloven § 222 d, for å sikre hjemmel
for pågripelse og eventuelt varetektsfengsling ved tilfeller der
tidligere overgrepsdømte har engasjert seg på frivillig basis i
arbeid med ukrainske barn. En slik løsning må i så fall vurderes
opp mot de skrankene for pågripelse og fengsling som følger av Grunnloven.
En annen mulig løsning
det vises til, er krav om godkjenning på bakgrunn av vandelskontroll
for de som frivillig vil arbeide med flyktninger, med tilhørende
straffebestemmelse med en strafferamme som kvalifiserer for varetektsfengsling
av de som driver denne typen virksomhet uten godkjenning. En slik
ordning burde være gjennomførbar uten vesentlig bruk av politiressursene
som nå trengs til å håndtere flyktningsituasjonen.
Forslaget går ut
på at regjeringen bes om å fremme de nødvendige lovendringsforslag
for å sikre umiddelbart opphør av at tidligere overgrepsdømte får
arbeide med ukrainske flyktninger på frivillig basis, og kontroll med
hvilke mennesker som får arbeide tett på denne sårbare gruppen av
mennesker. Det å finne den mest hensiktsmessige og effektive måten
for gjennomføringen overlates med det til regjeringen. Det sentrale
for forslagsstillerne er målet om å beskytte de sårbare barna i
strømmen av flyktninger fra de som vil utnytte situasjonen til å
finne nye overgrepsofre. Dersom regjeringen skulle komme til at
det ikke er gjennomførbart å få etablert et tilstrekkelig kontrollregime,
vil forslagsstillerne at det vurderes om totalforbud mot privat
bistand er nødvendig for å sikre en effektiv beskyttelse mot overgrep
for de sårbare menneskene som befinner seg i flyktningstrømmen.
Slik forslagsstillerne
ser det, handler dette om å være på riktig side av historien. Den
siden som konfrontert med politiets bekymring rundt overgrepsdømte nordmenn
som søker kontakt med sårbare ukrainske barn, viste handlekraft
og besørget beskyttelsen av disse barna, og ikke den siden som ikke
foretok seg noe på bakgrunn av politiets bekymringer, og som vil
måtte henvise til gjeldende lovgivning dersom man om noen år får
høre historiene om hva ukrainske barn som flyktet til Norge, ble
utsatt for av noen av de frivillige som tok imot dem, og hvordan
dette har preget og kanskje fremdeles preger livet deres på en negativ
måte.
Forslagsstillerne
mener dette bør være et enkelt valg. På den ene siden har man det
svært tungtveiende hensynet til å beskytte disse utsatte barna mot
overgrep. På den andre siden kan ikke forslagsstillerne se at det foreligger
noen verneverdig interesse i at tidligere overgrepsdømte skal få
drive frivillig arbeid med sårbare barn.