Bakgrunn
Den siste tids mediedekning av forvaringsinstituttet
har satt fokus på det forslagsstillerne mener er klare svakheter
ved dagens forvaringslovverk. Det er, slik forslagsstillerne ser
det, nødvendig å foreta en justering av regelverket for å avbøte
svakhetene ved det gjeldende lovverket. Et naturlig utgangspunkt
for innstramming av forvaringsreglene er å endre de gjeldende reglene
for hvor hyppig forvaringsdømte kan søke om prøveløslatelse.
Forvaring er en tidsubestemt straff hvor den
domfelte kan søke om prøveløslatelse etter utløpet av eventuelt
fastsatt minstetid. Det bærende hensynet bak reaksjonsformen forvaring
er at samfunnet skal beskyttes mot de farligste lovbryterne, og
at dette formålet ikke kan oppnås med en tidsbestemt fengselsstraff
i alle tilfeller. Det avgjørende ved vurderingen av om forvaringsstraff
i utgangspunktet skal idømmes, og ved senere vurderinger av om den
skal forlenges, er den foreliggende faren for gjentagelse av lovbrudd
fra den domfelte som vil være en trussel mot andres liv, helse og
frihet.
Etter utløpet av en eventuell minstetid kan
den domfelte begjære seg prøveløslatt. En slik begjæring om prøveløslatelse
kan etter dagens lovverk fremsettes ett år etter idømmelse av forvaringsdom
uten minstetid eller ett år etter rettskrafttidspunktet for forutgående dom
på nektelse av prøveløslatelse.
Straffeloven § 44 lyder:
«Den domfelte kan løslates
på prøve før utløpet av forvaringstiden. Er det fastsatt minstetid,
kan den domfelte ikke løslates på prøve før minstetiden er utløpt. Prøvetiden
skal være fra 1 til 5 år.
Når den domfelte eller kriminalomsorgen begjærer løslatelse
på prøve, fremmer påtalemyndigheten saken for tingretten, som avgjør
den ved dom. Når påtalemyndigheten samtykker i prøveløslatelse,
kan slik løslatelse besluttes av kriminalomsorgen.
Behandlingen av en sak om prøveløslatelse skal påskyndes.
Den domfelte kan ikke begjære prøveløslatelse
før 1 år etter at forvaringsdommen eller en dom som nekter prøveløslatelse,
er endelig.»
Forslagsstillerne mener det må på plass en unntaksbestemmelse
som gir adgang til å innskrenke den domfeltes rett til å begjære
seg prøveløslatt i visse saker. Dette gjelder de sakene der det
er en forhøyet gjentagelsesfare for alvorlige lovbrudd.
Dette har en side mot offentlig ressursbruk,
da det i de sakstilfellene forslaget er ment å regulere, ikke vil være
noen reell grunn til full rettslig prøving av begjæringen om prøveløslatelse.
Dette har også en klar side mot hensynet til de som er berørt av
handlingene som ligger til grunn for domfellelsen, som vil kunne
oppleve det som støtende at gjerningsmannens begjæringer om prøveløslatelse
skal behandles med så hyppige tidsintervaller som etter dagens lovgivning.
De berørte får også belastningen som kommer med opplevd usikkerhet
rundt mulig løslatelse av den domfelte, og med dagens system er
dette noe som vil repeteres med ettårsintervaller.
Forslagsstillerne mener at tilføyelsen av et
slikt unntak til dagens lovbestemmelse om prøveløslatelse på en god
måte vil ivareta både den domfeltes rettssikkerhet, bruken av samfunnets
ressurser og hensynet til de som er berørt av de straffbare handlingene
som i utgangspunktet har begrunnet den enkelte forvaringsdom.