Bakgrunn
Integrering er en av de viktigste faktorene
for et velfungerende og inkluderende samfunn. God integrering er
nødvendig både for innvandrere og for resten av befolkningen. Norge
investerer derfor store summer på å integrere nyankomne flyktninger
og asylsøkere, bl.a. gjennom introduksjonsprogrammet. Dette er en
god ordning som legger grunnlag for en god start i Norge. Norge
skiller seg dessuten fra andre land rundt oss med at man har styrt
bosetting av flyktninger. Systemet med desentralisert bosetting
legger grunnlaget for bedre integrering og bedre muligheter for
den enkelte.
I motsetning til flyktninger og asylsøkere bosettes ikke
familieinnvandrere spredt i hele landet, men kan konsentreres i
områder som har integreringsutfordringer fra før. Familieinnvandrere
omfattes normalt heller ikke av introduksjonsprogrammet og er ofte
helt prisgitt råd og hjelp fra sin referanseperson (den de oppnår familieinnvandring
med) for informasjon, språkopplæring og arbeid. En referanseperson
som selv er dårlig integrert i det norske samfunnet og i det norske
arbeidsmarkedet, gir svake forutsetninger for integrering, særlig
i den første tiden i Norge. Derfor er det viktig å sikre at referansepersonen
har best mulige forutsetninger for å hjelpe den nyankomne til å
integreres i det norske samfunnet.
Dagens underholdskrav på 3,2 G er langt lavere
enn en vanlig norsk lønn og er ikke tilstrekkelig til at man kan
forsørge seg selv og den som kommer på familieinnvandring, samtidig
som man skal gjennom en krevende integreringsprosess. Når underholdskravet
settes for lavt, utsetter man familieinnvandrere for en urimelig belastning
og en betydelig risiko for langvarig utenforskap. Samtidig legger
man grunnlaget for parallellsamfunn, sosiale forskjeller og sementert
utenforskap i nye generasjoner i områder som allerede har levekårsutfordringer.
Erfaring viser at familier med svak økonomi har større utfordringer
med integrering, både språklig, sosialt og kulturelt. Barn som vokser
opp i familier med lav inntekt, har ofte dårligere språkutvikling
og færre muligheter til å delta i fritidsaktiviteter og utdanning.
Dette kan føre til at integreringen går i revers, og at parallelle samfunn
utvikles.