Bakgrunn

Obligatorisk tjenestepensjon (OTP) er en av de viktigste ordningene for å sikre et rettferdig og omfordelende pensjonssystem. Den sørger for at pensjon ikke blir et privilegium for dem med høy inntekt, sterke forhandlingsposisjoner eller gode tariffavtaler, men en grunnleggende rettighet for alle arbeidstakere.

OTP-loven regulerer tjenestepensjon i privat og kommunal sektor, og kommer i tillegg til folketrygden. Før loven ble innført sto arbeidsgivere fritt til å tilby pensjon eller ikke. I dag er minstesatsen 2 prosent av lønn, men dette nivået er altfor lavt til å sikre økonomisk trygghet for folk med lave inntekter.

Rundt 600 000 arbeidstakere i Norge får bare den lovpålagte minstesatsen. Det betyr at svært mange særlig lavtlønte uten tariffavtale risikerer å ende som minstepensjonister til tross for at de har et langt arbeidsliv bak seg. Å øke den obligatoriske prosentsatsen til minimum 4 prosent vil gi et betydelig løft for grupper som i dag har svak pensjonsopptjening.

Det er store forskjeller mellom bransjer. Yrker med lave lønninger og fysisk belastende arbeid er ofte de som har dårligst pensjonsopptjening, til tross for at de sjelden kan stå lenge i jobb. Samtidig får ansatte i høytlønte bransjer langt bedre opptjening gjennom private ordninger. Dagens system bygger derfor videre på ulikhetene i arbeidslivet og lar dem følge folk inn i alderdommen.

Å heve minstesatsen i OTP er et konkret, treffsikkert tiltak for å redusere disse forskjellene. Det vil sørge for at arbeidsfolk som skaper store verdier hver dag får mer tilbake i pensjon. Dette vil ikke minst gjelde for dem som står lengst unna det organiserte arbeidslivet.

Dette handler om rettferdig fordeling, men også om trygghet. Når folketrygdens nivå er lavt og stadig strammes inn, blir tjenestepensjonen stadig viktigere for å sikre en anstendig alderdom for alle.