Behov for å justere terskelverdien

Rapporten fra hurtigutredningen viser at kostnadsnivået i spesialisthelsetjenesten har økt med om lag 40 prosent fra 2016 til 2025. En justering utelukkende basert på dette vil innebære en økning fra dagens nivå på 275 000 kroner til om lag 385 000 kroner per kvalitetsjusterte leveår (QALY). Samtidig dokumenterer rapporten ingen produktivitetsvekst av betydning i samme periode, som er samme type beregning som legges til grunn i andre offentlige utredninger.

Dagens terskelverdi bygger på et anslag for alternativkostnaden basert på eldre data fra Storbritannia. Stortingets bestilling til regjeringen var nettopp å bruke tilgjengelige data til å oppdatere dette anslaget inntil et mer presist grunnlag foreligger. Det er derfor ikke holdbart å avvise en justering med henvisning til usikkerhet i datagrunnlaget. Alternativkostnaden er en teoretisk størrelse som det alltid vil være knyttet usikkerhet til. Når usikkerhet da brukes som begrunnelse for å videreføre dagens nivå, samtidig som tilgjengelig kunnskap tilsier en oppjustering, fremstår dette som en selektiv bruk av metode.

Andre sektorer, som transport, benytter verdsettingsmål som justeres jevnlig i takt med utviklingen i BNP. Det er ingen grunn til at helsesektoren skal behandles annerledes. Forslagsstillerne mener at det må innføres en fast, årlig mekanisme for justering av alternativkostnaden, slik at systemet blir mer forutsigbart, faglig robust og i tråd med virkeligheten helsetjenesten opererer i.

Budsjettmessige konsekvenser

Rapporten antyder at en justering av alternativkostnaden kan føre til omfattende omprioriteringer i helsetjenesten, og at en oppjustering kan ha konsekvenser for behandlingen av andre pasientgrupper, da pengene er de samme. Denne påstanden ikke er tilstrekkelig dokumentert. Videre har Fremskrittspartiet foreslått å øke budsjettet som brukes på legemidler, flere år på rad. Forslagsstillerne er heller bekymret for tilgangen til nye behandlinger for norske pasienter, hvis ikke terskelverdien justeres.

Terskelverdien påvirker i praksis kun vurderingen av nye legemidler og har ikke tilbakevirkende kraft. Tall fra Nye metoder viser at det i 2025 ble behandlet 130 metoder, hvor kun 16 saker inkluderte kostnad-per-QALY-analyser. Beregninger basert på disse tallene indikerer at en oppjustering av terskelverdien på 40 prosent vil kunne gi en økning i legemiddelbudsjettet i spesialisthelsetjenesten på om lag 4 prosent, noe som utgjør 0,2 prosent av det totale spesialisthelsetjenestebudsjettet i 2030. Forslagsstillerne mener derfor at rapportens vurdering av konsekvensene fremstår som overdrevet.

Betalingsvillighet er et politisk ansvar

Hvor mye samfunnet er villig til å betale for helsegevinster, er et politisk spørsmål. I dag praktiseres prioriteringskriteriene i hovedsak på de om lag 6 prosentene av helsebudsjettene som går til legemidler, mens det ikke finnes et tilsvarende system for å prioritere de øvrige 94 prosentene. Samtidig står man i en geopolitisk situasjon som krever tydeligere politiske valg. Terskelverdien er derfor ikke bare et teknisk spørsmål, men et uttrykk for samfunnets reelle betalingsvilje for helse og gode leveår. Når terskelverdien ikke justeres over tid, innebærer det i praksis en gradvis nedprioritering av pasienter som ellers kunne fått tilgang til nye legemidler og nye behandlingsmetoder.

Stortinget må ta et tydelig politisk ansvar for å sikre at terskelverdien reflekterer utviklingen i helsetjenestens kostnader og prioriteringer – slik at pasientene faktisk får tilgang til nye behandlinger.