Bakgrunn

Norge har forpliktet seg til betydelige kutt i klimagassutslippene i årene fremover. CO₂-avgiften er et av de mest effektive virkemidlene for å redusere utslipp, ved å gjøre det dyrere å forurense og mer lønnsomt å velge klimavennlige løsninger.

Samtidig kan avgifter på utslipp være en belastning for husholdninger, særlig for dem med lav inntekt eller begrensede alternativer til fossil transport. Det er dessuten ikke ønskelig at staten gjør seg avhengig av inntekter fra CO₂-avgift for å dekke ordinær drift, all den tid målet er å komme til null utslipp. For å sikre bred oppslutning om en ambisiøs klimapolitikk er det derfor nødvendig å kombinere effektive klimavirkemidler med en rettferdig fordeling.

Forslagsstillerne foreslår å innføre en klimabelønningsordning, der inntektene fra CO₂-avgifter utbetales direkte til innbyggerne.

En slik ordning vil bidra til å styrke den sosiale bærekraften i klimapolitikken. De som har lave utslipp, vil i gjennomsnitt komme bedre ut økonomisk, mens de som forurenser mest, vil betale mer enn de får tilbake. Dette gir sterke insentiver til utslippskutt, samtidig som ordningen oppleves som rettferdig.

Forslagsstillerne mener at ordningen i første omgang bør innrettes mot CO₂-avgiften på bensin og autodiesel, som er en av de mest synlige og bredt fordelte avgiftene for husholdningene. Samtidig bør det utredes hvordan ordningen på sikt kan utvides til å omfatte andre CO₂-avgifter.

For å ta hensyn til geografiske forskjeller i transportbehov foreslås det at personer bosatt i mindre sentrale områder, definert som områder med redusert arbeidsgiveravgift, mottar en høyere utbetaling gjennom ordningen.