Det må bli enklere å bygge ut sol- og vindkraft i industriområder

Forslagsstillerne mener at utbygging av fornybar energi i allerede utbygde eller industrialiserte områder bør prioriteres. Slike prosjekter kan i mange tilfeller gjennomføres med små eller ingen nye naturinngrep, samtidig som de kan bidra til lokal energiproduksjon og redusert belastning på kraftnettet.

Antallsbegrensningen i energilovforskriften, som fastsetter at anlegg med mer enn fem vindturbiner alltid er konsesjonspliktige uavhengig av samlet installert effekt, er et hinder i dagens regelverk. Denne bestemmelsen er i liten grad tilpasset nyere typer småskala vindkraftteknologi, som for eksempel vertikale vindturbiner. Slike turbiner kan ha lav effekt per enhet, men installeres i større antall for å oppnå ønsket produksjon. Antallsbegrensningen kan derfor i praksis gjøre det vanskeligere å ta i bruk ny teknologi i områder hvor naturkonsekvensene er små. Forslagsstillerne mener at antallsbegrensningen bør fjernes, slik at det i stedet er samlet installert effekt som avgjør konsesjonsplikten.

Økologisk kompensasjon

Et ytterligere virkemiddel for å sikre en bærekraftig forvaltning av norsk natur, og som er i tråd med Stortingets mål for restaurering og vern, er å sette en pris på nedbygging og forringelse av natur. Dette er blitt anbefalt av minst tre offentlige utvalg (NOU 2013:10; NOU 2015:15; NOU 2021:4). Forslagsstillerne mener at utbyggere bør betale den fulle kostnaden for økologisk kompensasjon, altså kostnaden av å restaurere ødelagt natur slik at naturverdien øker minst like mye som det som går tapt ved et inngrep. Betaling for økologisk kompensasjon vil øke terskelen for naturinngrep og bidra til målet om arealnøytralitet. Forslagsstillerne mener at ordningen må være sektorovergripende og omfatte all arealbruk, eksempelvis hyttebygging og samferdsel, ikke bare produksjon og overføring av fornybar energi.

Utredningsplikt for kommunene

I dag kan kommuner stoppe planinitiativ fra utbyggere før prosjektet i det hele tatt er utredet. Forslagsstillerne mener vetoretten skal bestå, men at kommunene ikke skal kunne avvise prosjekter før kommunen og offentligheten har fått tilstrekkelig med innsikt om prosjektet.

Et eksempel på hvorfor forslagsstillerne mener dette er nødvendig, er Omre vindkraftverk. Dette prosjektet ville ligget mellom en industripark og en motorvei, og kunne produsert strøm til rundt 10 000 mennesker. Kommunestyret sa imidlertid nei før prosjektet i det hele tatt var blitt utredet. Forslagsstillerne foreslår en utredningsplikt for kommunene, men hvor prosjekter som bryter med natur- og reindriftshensyn, skal gis tidlig avslag.

Samtidig mener forslagsstillerne at Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) må se prosjekter i sammenheng og prioritere de miljømessig beste prosjektene for konsesjonsbehandling. NVE bør også benytte hjemmelen til tidlig avslag i konsesjonsbehandlingen når det er nødvendig. Dette er viktig, blant annet for at kommunene slipper å bruke tid på lite gjennomarbeidede planinitiativ som åpenbart ikke bør realiseres, for eksempel fordi de befinner seg i et INON-område.

Miljødirektoratets kart over grå arealer må videreutvikles

For å kunne planlegge energiutbygging på en mer naturvennlig måte er det viktig å ha god oversikt over arealer som allerede er påvirket av menneskelig aktivitet. I 2025 publiserte Miljødirektoratet, i samarbeid med Statistisk sentralbyrå, Kartverket og NIBIO, et nasjonalt kart over såkalte grå arealer. Kartet ble utarbeidet på bakgrunn av et vedtak i Stortinget og gir en oversikt over områder som allerede er bebygd eller sterkt påvirket (Vedtak nr. 1216, 20. juni 2025).

Kartet kan være et viktig verktøy for å identifisere arealer hvor det kan være aktuelt å lokalisere ny energiutbygging med begrensede naturkonsekvenser. Samtidig har kartet enkelte begrensninger. Blant annet skiller det i dag ikke mellom grå arealer som er i aktiv bruk, som boligområder eller tett utbygde næringsområder og grå arealer som i større grad kan transformeres til nye formål.

Forslagsstillerne mener derfor at kartet bør videreutvikles slik at det tydelig skiller mellom bebygde områder og transformerbare grå arealer. Et slikt skille vil gjøre kartet mer anvendelig i planlegging av energiutbygging og annen arealbruk, og kan bidra til mer målrettet lokalisering av nye energiprosjekter.

Økt lokal legitimitet og bedre fordelingsmekanismer

Erfaringene fra tidligere vindkraftutbygginger viser at lokal aksept er avgjørende for gjennomføringen av nye prosjekter. Mange lokalsamfunn opplever at de bærer kostnadene ved naturinngrep og landskapsendringer, uten å få tilstrekkelig del i verdiskapingen.

Forslagsstillerne mener derfor at fordelingsmekanismer og lokale kompensasjonsordninger bør styrkes. Dette kan bidra til å øke legitimiteten til prosjekter og sikre at lokalsamfunn som stiller arealer til disposisjon også får tydelige fordeler.

En mulig modell er en nabokompensasjonsordning inspirert av den svenske ordningen, hvor en andel av inntektene fra vindkraftverk tilfaller husholdninger i nærområdet. En slik ordning kan bidra til å kompensere for ulemper knyttet til visuelle inngrep, støy eller andre lokale konsekvenser.

Preproduksjonsavgift med krav om avsetning til natur- og friluftstiltak

Forslagsstillerne viser til forslag fra fagmiljøer om å innføre en preproduksjonsavgift for vindkraftprosjekter. En slik avgift vil tre i kraft allerede når investeringsbeslutning er tatt, og beregnes på grunnlag av forventet kraftproduksjon.

Saksbehandlingen av et vindkraftverk kan ta 3–5 år fra kommunen fatter planvedtak til anlegget kommer i produksjon og inntektene begynner å komme. For vertskommunen og befolkningen kan dette oppleves som lang tid, særlig når ulempene ved utbyggingen må håndteres før inntektene begynner å komme. En preproduksjonsavgift kan bidra til å avhjelpe dette.

Offentlig eierskap

Historisk har norsk kraftproduksjon i stor grad vært basert på offentlig eierskap, særlig innen vannkraft. Ordningen med offentlig eierskap og hjemfall har bidratt til at verdiene fra kraftproduksjon i stor grad har kommet fellesskapet til gode. Ifølge NVE er 92 prosent av all vannkraft offentlig eid, mens andelen kun er 42 prosent for landbasert vindkraft.

Forslagsstillerne mener at det bør vurderes å innføre tilsvarende prinsipper for eierskap for vindkraft på land som det i dag er for vannkraft. Vannfallrettighetsloven § 5, som regulerer eierskap til vannkraftverk, legger til grunn at:

«statsforetaket, kommunen eller fylkeskommunen alene eller sammen direkte eller indirekte innehar minst to tredeler av kapitalen og stemmene, og organiseringen er slik at det åpenbart foreligger reelt offentlig eierskap.»

Hvis et slikt prinsipp gjøres gjeldende for vindkraftverk, vil det kunne styrke vindkraftens legitimitet i Norge. En økt andel offentlig eierskap sikrer at en større andel av verdiskapningen fra vindkraft tilfaller fellesskapet.

Det bør også vurderes hvordan offentlig eierskap kan sikres når eksisterende konsesjoner for vindkraftverk utløper og eventuelt skal fornyes.