Gunnar Gundersen (H): Det har bredt seg en oppfatning i mange sentrale miljøer rundt landets høyskoler at det er store forskjeller i finansieringssystemet mellom universiteter og høyskoler. Ved siden av prestisjen som ordet universitet har, er dette en av de sterke drivkrefter bak mange høyskolers ønske om å bli universitet.
Hva kan statsråden gjøre for å få økt forståelse for at universitetsstatus i seg selv ikke utløser økte bevilgninger fra staten?
Begrunnelse
Kvalitetsreformen har stimulert til oppbygging av ambisjoner innen mange høyskolemiljøer, i de fylkeskommunale politiske miljøer og i næringsmiljøene knyttet til høyskolene. Det er bra. Men det har også bredt seg en holdning der høyskoler har fått en annenrangs status i forhold til universitet.
For mange områder av landet vil man være vel så godt tjent med en god og ambisiøs høyskole som man er med et underfinansiert universitet. Analysene, mange steder, går imidlertid ut på at man vil sikre seg tilgang på helt andre finansieringsmuligheter om en klarer å kvalifisere høyskolen til universitet. Det dras ressurser mot denne kvalifiseringen, og risikoen er stor for at velfungerende og arbeidsmarkedsorienterte høyskolestudier blir viet for lite interesse og fokus i prosessen. På sikt vil det redusere kvaliteten på de tilbud en har i dag.
Det må være fritt opp til de lokalt ansvarlige om en skal satse på universitetsstatus eller om en skal videreutvikle sin høyskole.
Dette bør imidlertid være basert på hva som tjener lokalsamfunnet og regionen som institusjonen skal betjene best, ikke være fundamentert i enten at finansieringsmodellen for høyskoler og universiteter er konkurransevridende mellom institusjonene eller at det er skapt et inntrykk av at finansieringsmodellen er konkurransevridende.