Svein Flåtten (H): Pensjonskasser og livsforsikringsselskaper kan ikke investere mer enn 4 pst. av forsikringsmessige avsetninger i ett enkelt verdipapirfond som lovlig kan markedsføres i Norge, men som ikke er et UCITS.
Hva er årsaken til dette når pensjonskassene og livsforsikringsselskapene kunne investert inntil 4 pst. i hvert av de finansielle instrumentene fondet investerer i, og hva er Kredittilsynets vurdering av dette forholdet?
Begrunnelse
Kapitalforvaltningsforskriften oppstiller et generelt krav om at ingen enkelt direkteinvestering i finansielle instrumenter kan utgjøre mer enn 4 pst. av forsikringsmessige avsetninger.Denne begrensningen omfatter eksempelvis noterte og unoterte aksjer, obligasjoner, sertifikater mv.
En investering i et verdipapirfond kjennetegnes ved at den underliggende risikoen i fondet er diversifisert. Fondet skal også være likvid, dvs. åpent for løpende tegning og innløsning. Enkelte fond har unntak fra UCITS-kravene om spredning, eksempelvis fordi fondet måler seg mot en indeks hvor en aksje kan være tungt representert. Andre fond har unntak fra UCITS-kravene om at investeringene skal være notert på børs eller regulert marked.
Felles for de verdipapirfond som kan markedsføres i Norge er at investor skal gis beskyttelse minst på linje med investeringer i et norskregistrert fond. Dette er tolket slik at fond som tillater investeringer som ikke ville være tillatt i et norsk fond, ikke kan få slik tillatelse til markedsføring.
Små og mellomstore pensjonskassser kan oppnå reell diversifisering av sine investeringer gjennom å investere i fond.
Det blir derfor ulogisk at en investering i et diversifisert fond skal være underlagt samme lave grense som en direkteinvestering i ett bestemt finansielt instrument.