Skriftlig spørsmål fra Ulf Leirstein (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:866 (2007-2008)
Innlevert: 02.04.2008
Sendt: 03.04.2008
Besvart: 08.04.2008 av finansminister Kristin Halvorsen

Ulf Leirstein (FrP)

Spørsmål

Ulf Leirstein (FrP): I hvilken grad følger oljefondet strategien sin om å spre investeringene i såkalte uavhengige posisjoner, og vil finansministeren foreta seg noe for at informasjonen i årsrapportene til oljefondet skal bli mer sammenlignbare fra år til år, slik at faktiske avkastningstall og den risikoen fondet tar kommer bedre frem for brukere av rapportene?

Begrunnelse

Oljefondet (Statens pensjonsfond- Utland) får hard kritikk i en artikkel på E24 1. april (publisert kl. 13.44). Det vises til at fondet i fjor høst tapte på nesten alle renteinvesteringene sine. Dette kan tyde på at fondet ikke har fulgt strategien sin om å spre investeringene i såkalte uavhengige posisjoner.
Det kritiseres videre at det er vanskelig å trenge inn i de faktiske avkastningstallene, og den risikoen fondet tar, ved å lese årsrapportene. Dette fordi rapportene bygges opp ulikt fra år til år etter hva som passer fondet.

Kristin Halvorsen (SV)

Svar

Kristin Halvorsen: Det har i alle år vært lagt stor vekt på å ha bred politisk enighet rundt de viktigste strategiske valgene for forvaltningen av Statens pensjonsfond – Utland (SPU, tidligere Statens petroleumsfond). Målsettingen er at fondet skal forvaltes med sikte på å oppnå høyest mulig avkastning innenfor moderat risiko. Dette er operasjonalisert ved at Finansdepartementet har fastsatt en referanseportefølje med 60 pst. aksjer og 40 pst. obligasjoner, hvor hver av disse delporteføljene er satt sammen av representative aksje- og obligasjonsindekser fra et stort antall land. Norges Bank har i sin investeringsvirksomhet anledning til å avvike fra referanseporteføljen (aktiv forvaltning), innenfor en fastsatt øvre grense for tillatt risikoavvik.

Finansdepartementets langsiktige investeringsstrategi for SPU er omtalt i kapittel 3 i St.meld. nr. 16 (2007-2008) Om forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2007. I kapittel 2 i samme melding er den en detaljert analyse av avkastning og risiko i forvaltningen av fondet, herunder resultatene som følger referanseporteføljen og Norges Banks aktive forvaltning.

Investeringene i Statens pensjonsfond – Utland er svært diversifisert, med plasseringer i aksjer og obligasjoner i flere tusen selskaper verden over. Kravet til risikospredning kommer til uttrykk flere steder i retningslinjene Finansdepartementet har fastsatt:

- Referanseporteføljen for fondet består av om lag 7 000 aksjeselskaper notert på markedsplasser (børser) i 27 land og om lag 9 800 obligasjoner utstedt i valutaene til 21 land. I St.meld. nr. 16 (2007-2008) legges det opp til en ytterligere diversifisering av fondet, med en utvidelse av referanseporteføljen for aksjer til nesten 8 000 aksjeselskaper notert på markedsplasser i 46 land og en gradvis innfasing av eiendom.

- Referanseporteføljen beskriver i detalj hvordan Norges Bank skal investere kapitalen med mindre de ønsker å trekke på sin tildelte risikoramme for avvik fra referanseporteføljen.

- Det er en særlig bestemmelse i forskriften for forvaltningen av fondet om at fondets faktiske portefølje skal settes sammen ”gjennom utstrakt bruk av diversifisering”.

Alle investeringene i fondet er hver for seg risikable i den forstand at verdien vil svinge. Formålet med risikospredningen er å utnytte at verdien på de ulike investeringene ikke svinger helt i takt. Ettersom en ikke på forhånd kan vite akkurat hvilke investeringer som vil gå bra og hvilke som vil gå dårlig i en bestemt periode, sørger risikospredningen for at en likevel kan være rimelig trygg på at eventuelle tap på enkeltinvesteringer dels vil bli utliknet av gevinster på andre investeringer, og dels av at de enkeltinvesteringene som falt i verdi i en periode, stiger i verdi i en senere periode. Rent partielle vurderinger av avkasting og risiko på enkelte typer aktiva vil derfor ha begrenset verdi.

Det har den siste tiden vært en viss medieoppmerksomhet om resultatene og risikoen i Norges Banks aktive forvaltning. I den anledning vil jeg gjerne vise til analyser av fondets avkastning og risiko i kapittel 2 i St.meld. nr. 16 (2007-2008). Disse viser at 90-95 pst. av avkastningen til SPU har vært bestemt av referanseporteføljen, mens de resterende 5-10 pst. har knyttet seg til Norges Banks aktive forvaltning. Beregningene viser videre at rundt 99 pst. av svingningene i SPUs avkastning kan tilskrives referanseporteføljen, slik at Norges Banks aktive forvaltning nesten ikke har bidratt til å øke samlet risiko i fondet.

I avsnitt 2.2.3 er det en analyse av Norges Banks aktive forvaltning. Norges Bank hadde en mindreavkastning i 2007 på 0,2 prosentpoeng, mens den gjennomsnittlige årlige meravkastningen siste ti år er på 0,4 prosentpoeng. Utviklingen i figur 2.14 viser at risikoen i den aktive forvaltningen økte i siste halvår 2007, men risikoen har fortsatt ligget godt under grensen fastsatt av Finansdepartementet. Utviklingen i 2007 er preget av renteforvaltningen. Mens denne fra januar 2002 til juni 2007 hadde en gjennomsnittlig årlig meravkastning på 0,36 prosentpoeng og en risiko (realisert relativ volatilitet) på 0,12 pst, viste den aktive renteforvaltningen i siste halvår 2007 en mindreavkastning på 1,4 prosentpoeng og en risiko på 0,82 pst. Denne type aktive forvaltningsstrategier illustrerer betydningen av å legge til grunn en lang tidshorisont for å vurdere resultatene i forvaltningen.

Norges Bank har kommunisert at man i den aktive forvaltningen legger stor vekt på å ha et stort antall uavhengige posisjoner. Samtidig er det allment kjent at det i ekstreme markedssituasjoner ofte er en tendens til at korrelasjoner øker og at investeringer beveger seg mer i takt. Det illustrerer behovet for å ha supplerende analyser av risiko og en lang tidshorisont for å vurdere risikoen i et fond som Statens pensjonsfond. Slike supplerende analyser av risiko utføres av både Norges Bank og Finansdepartementet.

Statens pensjonsfond er et av verdens største fond, og kapitalen vokser raskt. Avkastningen av fondet ventes å gi vesentlige bidrag til å finansiere statens utgifter i årene framover. Det understreker viktigheten av at fondets investeringsstrategi har en bred politisk forankring. Erfaringene fra 2001-2002 illustrerte betydningen av å ha ”is i magen” og ikke legge om strategien selv om markedsbevegelsene er negative. I avsnitt 3.3 i St.meld. nr. 16 (2007-2008) er det en gjennomgang av ulike måter å belyse fondets avkastningsrisiko på. Risikoen er belyst med utgangspunkt i historiske simuleringer, en simuleringsmodell med mulig framtidig utvikling, samt beregning av avkastningen i krisescenarier.

Året 2007 var et turbulent år i verdipapirmarkedene. Likevel hadde fondet en positiv avkastning på 4,2 pst. i fjor, og litt over 1 pst. når en korrigerer for internasjonal prisstigning. Dette indikerer at strategien til fondet er relativt robust, selv i perioder med store markedsbevegelser. Vi må likevel regne med at fondet vil ha negativ avkastning i perioder. Det er nettopp ved å ta denne risikoen vi regner med å få betalt i form av en høyere gjennomsnittlig avkastning over tid.

Intensjonen med en årlig melding om forvaltningen av Statens pensjonsfond er å gi Stortinget et godt grunnlag for å vurdere og diskutere forvaltningen av fondet. St.meld. nr. 16 (2007-2008) inneholder derfor brede analyser av fondets avkastning og risiko.

I tillegg til omtale i stortingsmeldinger Finansdepartementet legger fram, har Norges Bank en viktig oppgave i å informere om sin virksomhet. I § 1 i forskriften om forvaltningen av Statens pensjonsfond – Utland slås det fast at Norges Bank skal utarbeide årsrapport og kvartalsrapporter for fondet. Finansdepartementet har i utfyllende bestemmelser gitt en nærmere angivelse av hva årsrapportene skal inneholde (jf. side 180 i Vedlegg 8 i St.meld. nr. 16 (2007-2008)).

Etter mitt syn gir Finansdepartementets stortingsmeldinger og Norges Banks rapporter et godt grunnlag for Stortinget og andre til å vurdere forvaltningen av Statens pensjonsfond – Utland. Norge får generelt positiv omtale internasjonalt for vår åpenhet om forvaltningen av fondet. Vi har høye ambisjoner for forvaltningen, og ønsker å holde en høy standard i vår kommunikasjon rundt fondet. Det betyr både en utstrakt grad av åpenhet rundt forvaltningen av fondet rent generelt, samt at det legges fram relevant informasjon og analyser for å belyse aktuelle problemstillinger.