Skriftlig spørsmål fra Per-Willy Amundsen (FrP) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:1146 (2007-2008)
Innlevert: 23.05.2008
Sendt: 23.05.2008
Besvart: 29.05.2008 av kommunal- og regionalminister Magnhild Meltveit Kleppa

Per-Willy Amundsen (FrP)

Spørsmål

Per-Willy Amundsen (FrP): Mener statsråden det er riktig at et kommunalt foretak gjennom kalkulatoriske renter og avskrivninger basert på historisk kostpris, kan belaste husholdningene med ett beløp som er 7 mill. større enn de regnskapsmessige renter og avskrivninger bokført i foretakets regnskap?

Begrunnelse

Tromsø kommunes renovasjonsselskap, Remiks Tromsø KF, gjennomfører både lovpålagte tjenester overfor Tromsøs innbyggere samt kommersielle tjenester til befolkningen og næringslivet. Renovasjonsgebyret overfor private kunder ble nylig økt med 15 pst, og utgangspunktet for denne økningen er kalkulatoriske renter og avskrivninger basert på historiske investeringer før selskapet ble kommunalt foretak. Selvkostfondet for husholdningene belastes med totalt 15 mill. i kalkulatoriske renter og avskrivninger, noe som er 7 mill. større enn de faktiske avskrivninger og renter i regnskapet. Ser statsråden at dette kan føre til konkurransevridning mellom den monopolbelagte delen av selskapets virksomhet, kontra næringslivsdelen som er i fri konkurranse.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp)

Svar

Magnhild Meltveit Kleppa: Kommunal- og regionaldepartementet har utarbeidet retningslinjer for beregning av selvkost for kommunale betalingstjenester (H-2140, januar 2003). Retningslinjene ble revidert i 2002 i samarbeid med Miljøverndepartementet og Statens forurensningstilsyn. Jeg legger til grunn at kommuner, herunder kommunale foretak, benytter disse retningslinjene ved beregning av avfallsgebyrer for husholdningsavfall.
Retningslinjene kapittel 4 angir hvordan kapitalkostnader, bestående av avskrivninger og alternativkostnad (kalkulatorisk rente), skal kalkuleres ved beregning av selvkost. Retningslinjene for beregning av kapitalkostnader i en selvkostkalkyle avviker på enkelte punkter fra reglene for regnskapsføring av avskrivninger og renter. Det vil derfor forekomme avvik mellom kapitalkostnadene i en selvkostkalkyle og kapitalkostnadene i en kommunes eller et kommunalt foretaks regnskap. Bakgrunnen for dette er at en selvkostkalkyle skal ivareta andre hensyn enn årsregnskapet.
Ved behandlingen av forslag fra stortingsrepresentant Arne Sortevik om presisering av beregningsgrunnlaget for vann- og avløpsgebyrer (Dokument nr. 8:17 (2001-2002)), konstaterte Stortingets energi- og miljøkomité at vann- og avløpsgebyrene ikke skal baseres på finansielle utgifter. Gjeldende retningslinjer for beregning av selvkost er i tråd med dette prinsippet.
En sentral forskjell mellom beregning av selvkost og det som skal føres i regnskapet er derfor beregningen av alternativkostnad (kalkulatorisk rente) på kapital, jf. retningslinjene avsnitt 4.6. Retningslinjene angir at alternativkostnaden skal beregnes uavhengig av om investeringene i varige driftsmidler er finansiert ved låneopptak, eller om en har benyttet oppsparte midler. Bakgrunnen for dette er at dersom investeringer finansieres ved bruk av egne midler, vil dette innebære en kostnad i form av et tap av alternativ avkastning på kapitalen. Denne alternativkostnaden synliggjøres ikke i regnskapet til kommunen eller et kommunalt foretak, som kun viser rentekostnader på opptatte lån. Selvkostberegninger vil således inneholde element som innebærer en kompensasjon for at en har benyttet egen kapital for å finansiere investeringer.
I retningslinjene for beregning av selvkost er det anbefalt å benytte en kalkylerente lik effektiv rente på norske statsobligasjoner med tre års gjenstående løpetid pluss et tillegg på 1 prosentpoeng. Bakgrunnen for dette er at rentesatsen bør være dekkende for kapitalkostnadene, samtidig som en oppnår en viss stabilitet i selvkostberegningene fra år til år. Anbefalt kalkylerente vil kunne avvike noe fra faktiske rentebetingelser for lån. Dette vil derfor også være en forklaringsfaktor for avvik mellom rentekostnader i en selvkostkalkyle og i regnskapet.
Når det gjelder spørsmålet om konkurransevridning, legger jeg til grunn at EØS-reglene etter hovedregelen forbyr offentlig støtte til næringsvirksomhet. Jeg legger til grunn at kommunale foretak innretter seg dette, og at kommunale foretak innfører tiltak for å unngå ulovlig kryssubsidiering mellom ”monopoldel” og ”konkurranseutsatt del” av virksomheten. Retningslinjene for beregning av selvkost medfører i seg selv ikke kryssubsidiering. Kryssubsidiering vil derimot kunne være en konsekvens av hvordan en virksomhet er organisert eller hvordan virksomheten innretter seg. Fornyings- og administrasjonsdepartementet har i sin veileder av september 2007 om reglene om offentlig støtte pekt på at en kan hindre kryssubsidiering ved å innføre regnskapsmessig eller organisatorisk skille mellom de ulike delene av virksomheten. Hvilke tiltak som skal innføres for å hindre kryssubsidiering i det enkelte tilfelle vil være opp til virksomheten å vurdere.