Skriftlig spørsmål fra Ulf Isak Leirstein (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:332 (2008-2009)
Innlevert: 25.11.2008
Sendt: 26.11.2008
Besvart: 03.12.2008 av finansminister Kristin Halvorsen

Ulf Isak Leirstein (Uav)

Spørsmål

Ulf Isak Leirstein (FrP): Hvor mye har oljefondet (Statens pensjonsfond- Utland) tapt på investeringene i Lehman Brothers, og hvilke andre tilsvarende risikofylte investeringer har oljefondet tapt på?

Begrunnelse

Jeg har tidligere bedt finansministeren redegjøre i Stortinget for tapene i amerikanske Lehman Brothers og lignende investeringer med høy grad av risiko, som oljefondet har foretatt investeringer i. Bakgrunnen var at oljefondet ved utgangen av andre kvartal ifølge Financial Times skal ha økt beholdningen av aksjene i investeringsbanken fra om lag 1,7 mrd. kroner til 17,5 mrd. kroner. Det sjokkerte meg at oljefondets forvaltere investerte folkets sparepenger med en så høy risiko.
Finansministeren ønsket på det aktuelle tidspunkt ikke å redegjøre for Stortinget om risikoinvesteringene, men henviste 24. september til fremleggelsen av tredjekvartalstallene for oljefondet. Disse skulle ikke fremlegges før 25. november. Finansministeren hevdet at det ville bli redegjort for forholdet i forbindelse med fremleggelse av tredje kvartalsrapporten.
Norges bank la i dag frem tredje kvartals tall for forvaltningen av oljefondet. En nærmere redegjørelse for investeringene i Lehman Brothers med tilhørende tap foreligger ikke. Det er heller ikke redegjort for andre tilsvarende risikoinvesteringer gjort av Oljefondets forvaltning med dertilhørende tap.
Jeg ber derfor om at dette nå blir grundig redegjort for.

Kristin Halvorsen (SV)

Svar

Kristin Halvorsen: Investeringene i Statens pensjonsfond – Utland (SPU) kan deles inn i de posisjonene som følger av den referanseporteføljen som Finansdepartementet har fastsatt for forvaltningen av fondet, og de avvikene fra referanseporteføljen som Norges Bank tar innenfor rammen som departementet har satt for såkalt aktiv forvaltning.
Referanseporteføljen for fondet består av aksjer i mer enn 7 000 selskaper notert på markedsplasser (børser) i 47 land og obligasjoner fra om lag 1 600 utstedere, utstedt i valutaene til 21 land. Referanseporteføljen beskriver i detalj hvordan Norges Bank skal investere kapitalen med mindre de ønsker å trekke på sin tildelte risikoramme for avvik fra referanseporteføljen.
Når Norges Bank trekker på rammen for avvik fra referanseporteføljen, betyr det at fondets faktiske avkastning hvert kvartal og hvert år vil avvike noe fra den avkastningen referanseporteføljen ville gitt.
Den overordnede rammen som er satt for disse avvikene betyr, noe forenklet, at fondets faktiske avkastning i to av tre år forventes å avvike med mindre enn 1,5 prosentpoeng fra avkastningen av fondets referanseportefølje. Dersom rammen utnyttes fullt ut, vil forventet avvik i ett av tre år være større. Med dagens verdi på fondet tilsvarer det grovt sett en økning eller reduksjon av fondets verdi som resultat av valgte avvik fra referanseporteføljen (aktiv forvaltning) tilsvarende over 30 mrd. kroner i ett av tre år.
Denne måten å forvalte Statens pensjonsfond – Utland på, og denne rammen for aktiv forvaltning, har vært beskrevet i meldinger til Stortinget i over ti år.
De aggregerte resultatene av Norges Banks aktive forvaltning blir rapportert hvert kvartal. Fremskrittspartiet har etterlyst en løpende rapportering av fondets beholdninger (fotnote 1). En slik rapportering er etter mitt syn lite relevant for å vurdere fondets måloppnåelse. En slik informasjonsstrategi er også uheldig fordi det vil kunne føre til at oppmerksomheten i forvaltningen retter seg mot å unngå kortsiktige tap, snarere enn å skape langsiktig avkastning.
I praksis vil faktisk portefølje inneholde små og store avvik fra referanseporteføljen for svært mange av enkeltpapirene. Disse avvikene vil normalt variere over tid, og hvert enkelt avvik vil gi opphav til mer- eller mindreavkastning i forhold til referansen. Det gir ikke mening å sette som forventning at hvert enkelt avvik fra referansen skal gi meravkastning. Det er summen av alle avvik målt over tid som må være vurderingskriterium.
Jeg er ikke enig i at det ikke foreligger tilstrekkelige opplysninger om SPUs investeringer i amerikanske finansinstitusjoner som er særlig rammet av finanskrisen.
Tredjekvartalsrapporten for Norges Banks forvaltning av SPU ble lagt fram av 25. november.

I rapporten skriver Norges Bank bl.a.:

”Det var negative resultat i perioden både frå aksjeforvaltinga og renteforvaltinga. I underkant av halvparten av tapa i tredje kvartal var knytte til aksjeforvaltinga. Som del av dei samla tapa kom om lag ein firedel frå intern aksjeforvalting, om lag ein seksdel frå ekstern aksjeforvaltning og noko under ein tidel frå deltaking i kapitautvidingar i seks ulike finansinstitusjonar.”

Ettersom det fremgår av rapporten at samlet mindreavkastning i den aktive forvaltningen var rundt 35 mrd. kroner, betyr dette at aksjekjøp knyttet til kapitalutvidelser i de seks finansinstitusjonene, inklusive Lehman Brothers, isolert sett reduserte fondets meravkastning med mindre enn 3,5 mrd. kroner.
Når det gjelder hvilke disposisjoner fondet har foretatt gjennom året, vises det i spørsmålet til oppslag i Financial Times om Statens pensjonsfond – Utlands investeringer. Oppslagene i media har vært basert på posisjonsdata som rapporteres til det amerikanske kredittilsynet (SEC). Tallene offentliggjøres med et tidsetterslep på 45 dager. Tallene som var rapportert til SEC pr. 30. juni ble således offentliggjort omtrent samtidig med konkursen i Lehman Brothers 15. september, men det er en misforståelse å tro at dette innebærer at Norges Bank økte beholdningen av aksjer i selskapet rett før det gikk konkurs.
Norges Bank hadde per 30. juni rapportert eierskap til 17 millioner aksjer til en markedsverdi av 1,7 mrd. kroner (ikke 17,5 mrd kroner som det feilaktig hevdes i spørsmålet). Denne plasseringen utgjorde altså mindre enn 0,1 pst. av fondets samlede verdi. Norges Banks opplysninger, bl.a. i Dagens Næringsliv 3. oktober, viser at Norges Bank solgte en tredjedel av fondets aksjer i Lehman Brothers fra halvårsskiftet og frem til konkursen. Realiteten er altså at fondets beholdning av aksjer i Lehman Brothers ble redusert i tiden frem mot konkursen, ikke økt.
På spørsmål på pressekonferansen 25. november redegjorde Norges Bank nærmere for fondets aksjeinvesteringer i den amerikanske finanssektoren. Disse disposisjonene ble også omtalt i et intervju med Dagens Næringsliv 3. oktober. Ved disse to anledningene ble det bl.a. opplyst om følgende:

- Fondet har gjennom 2008 har hatt mindre aksjeinvesteringer i finanssektoren enn det referanseporteføljen tilsier.
- Generelt har banken vært svært forsiktig med å delta i kapitalutvidelser.
- Banken har i løpet av 2008 deltatt i kapitalutvidelser i seks ulike finansinstitusjoner, med et samlet beløp på mindre enn en milliard dollar. I disse tilfellene valgte banken samtidig å selge aksjer i andre finansinstitusjoner.
- Tre av de seks kapitalutvidelsene banken deltok i påførte fondet betydelige tap i den aktive forvaltningen.
- Allerede i begynnelsen av september reduserte banken fondets beholdninger i de finansinstitusjonene som senere fikk kritiske problemer. Fondets samlede beholdning av aksjer i Lehman Brothers ble redusert med en tredjedel fra utgangen av 2. kvartal og fram til konkursen.

Jeg vil også vise til at lederen for Norges Banks kapitalforvaltning i Dagens Næringsliv 3. oktober uttaler følgende om hvilke kapitalutvidelser som er aktuelle ut fra fondets rolle som investor:

”Når det er slik at man må spørre seg om institusjonen har tilstrekkelig tillit til å kunne få finansiering bare få uker frem i tid, passer ikke det vår strategi [som] langsiktig investor”.

Vi kan ikke være tilfredse med tap i Norges Banks aktive forvaltning. Men også disse resultatene må vurderes samlet og over tid. De opplysningene som er gitt om Norges Banks aktive forvaltning i denne saken og uttalelsene ovenfor bekrefter samtidig at det ikke er grunnlag for Fremskrittspartiets karakteristikker av fondets forvaltning som ”sjokkerende” eller som en "spekulasjonsstrategi" (fotnote 2).
Når disse disposisjonene nå er redegjort for i så stor detalj viser det hvor stor vekt det legges på åpenhet om forvaltningen av fondet både i Finansdepartementet og Norges Bank. Etter mitt syn illustrerer opplysningene samtidig at det først og fremst er summen av alle avvik målt over tid som er relevant for å vurdere måloppnåelsen i den aktive forvaltningen. Det er bakgrunnen for at en framfor å kommentere enkeltposisjoner gjennom kvartalet presenterer fondets samlede resultater hvert kvartal.

----------------------------

Fotnote 1:
Se brev av 6. november 2008 fra Stortingets president vedlagt spørsmål til skriftlig besvarelse fra stortingsrepresentant Gjermund Hagesæter.

Fotnote 2:
Se brev av 19. september fra Stortingets president vedlagt spørsmål til skriftlig besvarelse fra stortingsrepresentant Gjermund Hagesæter.