Svar
Sigbjørn Johnsen: Selvstendig næringsdrivende har generelt ikke lønnsinntekt fra egen virksomhet, men får beregnet en personinntekt, som dels kan avspeile egen arbeidsinnsats, men som også kan være et resultat av ekstraordinær avkastning av kapital i foretaket eller av at kapitalen i skattesammenheng ikke er verdsatt til reell verdi. Avkastning som ligger innenfor risikofri avkastning av skattemessig verdsatt kapital i bedriften, beskattes kun som alminnelig inntekt, og dermed lavere enn lønnsmottakeres inntekt. Hvis overskuddet i bedriften er lavere enn risikofri avkastning av skattemessig verdsatt kapital, kan dermed også avkastning av den selvstendig næringsdrivendes arbeidsinnsats i bedriften bli beskattet på linje med kapitalinntekter. Har bedriften ansatte, vil innehaveren i tillegg få 15 pst. lønnsfradrag ved beregning av personinntekt, og inntekten kan dermed være høyere enn risikofri avkastning og likevel bli beskattet bare som alminnelig inntekt.
Hvis den selvstendig næringsdrivende ikke har andre inntekter enn fra egen arbeidsinnsats, vil den samlede skattebelastningen for den selvstendig næringsdrivende være lavere enn for lønnsmottakere på inntekter fra i overkant av 80 000 kroner og høyere, når en tar hensyn til arbeidsgiveravgift (i sone I) og folketrygdavgift. Arbeidsgiveravgiften er en del av arbeidsgivers ytelse for arbeidstakers arbeid. Arbeidsgiveravgiften må derfor tas med i sammenligninger av skatt for lønnsmottakere og selvstendig næringsdrivende. Arbeidsgiveravgiften i sone I er 14,1 pst., og folketrygdavgiften for lønnstakere er 7,8 pst. Gjennomsnittlig arbeidsgiveravgift for hele landet er om lag 13 pst. Folketrygdavgiften for selvstendig næringsdrivende er 11 pst. (7,8 pst. innenfor primærnæringene). Maksimal effektiv marginal skattesats for lønnsinntekt inkl. arbeidsgiveravgift er 54,3 pst., mens den samme skattesatsen for næringsinntekt er 51 pst. (47,8 pst. for primærnæringsinntekt).
På den annen side gir lønnsarbeid bedre sosiale ytelser enn beregnet personinntekt. De fleste av disse rettighetene er imidlertid identiske for lønnsmottakere og selvstendig næringsdrivende. Bidragene til finansieringen av folketrygden er som nevnt lavere for selvstendig næringsdrivende ved at de betaler mindre trygdeavgift enn det som samlet betales i trygdeavgift og (gjennomsnittlig) arbeidsgiveravgift for en arbeidstaker. En økning i selvstendig næringsdrivendes trygdeavgift for å kompensere for økte ytelser ville innebære en pålagt utgiftsøkning for denne gruppen, til erstatning for dagens frivillige tilleggsforsikringer på noen områder.
For inntekter under om lag 80 000 kroner kan skattebelastningen som nevnt være lavere for lønnsmottakere enn for selvstendig næringsdrivende. Dette har sammenheng med at lønnsmottakere, i motsetning til selvstendig næringsdrivende, får minstefradrag på grunnlag av lønnsinntekten. Mange næringsdrivende er imidlertid samtidig lønnsmottakere, og får dermed også minstefradrag. Anslagsvis 35 pst. av eierne av enkeltpersonforetak fikk maksimalt minstefradrag i andre typer inntekt i 2007. (Andelen er beregnet ut fra ett foretak per eier. En del eiere har imidlertid flere foretak, og dette tilsier at andelen er høyere enn 35 pst.)
Et eventuelt minstefradrag eller næringsfradrag for næringsdrivende ville ikke uten videre gi likebehandling med lønnsmottakere. Til forskjell fra lønnsmottakere får næringsdrivende fradrag for kostnader i næringsinntekten også ved beregning av personinntekt. Det betyr at skatteverdien utgjør inntil 51 pst. av fradragene. Minstefradraget for lønnsmottakere og pensjonister gis derimot bare i alminnelig inntekt, som ilegges 28 pst. skatt. Videre kan næringsdrivende føre til fradag underskudd fra tidligere år i alminnelig inntekt, og enkeltpersonforetak med ansatte får et særskilt lønnsfradrag. Hvis et minstefradrag for selvstendig næringsdrivende skulle beregnes med utgangspunkt i for eksempel driftsinntekter eller netto næringsinntekt, ville dette også innebære at en del næringsdrivende ville få høyere minstefradrag som følge av avkastning av kapital, noe lønnsmottakere ikke får. (Dette gjelder de næringsdrivende som har kapital investert i bedriften, og som får fastsatt minstefradrag etter sats og ikke etter maksimums- eller minimumsgrenser.)
Et sentralt spørsmål ville være om et minstefradrag for selvstendig næringsdrivende skulle samordnes med minstefradrag i lønns- og pensjonsinntekt eller ikke. Andre spørsmål ville være hvilke inntekter som skulle inngå i grunnlaget for beregning av minstefradraget, og hvilke typer utgifter minstefradraget eventuelt skulle komme til erstatning for. Hvis minstefradraget skulle komme til erstatning for fradragsberettigede utgifter, som det gjør for lønnstakere, ville svært mange selvstendig næringsdrivende ikke benytte minstefradraget på grunn av at de faktiske utgiftene ville være høyere enn minstefradraget. I 2007 hadde om lag 80 pst. av enkeltpersonforetakene med overskudd høyere kostnader enn øvre grense i minstefradraget for 2009.
Spørsmålene ovenfor viser at det vil det være svært krevende å utforme et minstefradrag på en måte som gir likebehandling mellom de to gruppene. En eventuell større likebehandling mht. bunnfradrag ville være lettere å få til gjennom en utvidelse av personfradraget, eventuelt kombinert med en reduksjon av minstefradraget.
Jeg håper beskrivelsen av forskjellene i beskatningen av selvstendig næringsdrivende lønnsmottakere ovenfor viser at det ikke uten videre er enkelt å få til lik utforming av beskatningen av de to gruppene, og at det heller ikke er slik at de selvstendig næringsdrivende kommer urimelig ut i en sammenligning med lønnsmottakere.