Skriftlig spørsmål fra Jan-Henrik Fredriksen (FrP) til barne-, likestillings- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:29 (2010-2011)
Innlevert: 04.10.2010
Sendt: 05.10.2010
Besvart: 12.10.2010 av barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken

Jan-Henrik Fredriksen (FrP)

Spørsmål

Jan-Henrik Fredriksen (FrP): Denne kvinnen, (mor) som i dag er død, etter angivelig selvmord ved UNN, fikk barn med en mann, som senere blir dømt for voldelig oppførsel og trusler om kidnapping. Denne mannen hadde besøksforbud mot både mor og barnet mens mor var i live. Da mor dør, mister barnet bistandsadvokat. Politiet opphever besøkelsesforbudet og tingretten i ALTA følger opp vedtaket uten at barnevernet er til stede. Sakkyndige går imot vedtaket av 21. januar.
Er dette en rettspraksis som statsråden mener ivaretar barnets interesser?

Begrunnelse

Dette er en sak med mange sider. Hvor vi som samfunn i dag må være opptatt av dem som er i live og som vi kan gjøre noe for og med. Historien til "mor" er lang og ennå ikke fullstendig oppklart. Mor døde ved selvdrap på UNN (sannsynlig årsak - overdose av medisiner) Politiet har oppgitt til den biologiske familien at mor døde på et hotell, men det fremgår av sykehusjournalen at det skjedde på UNN. Til tross for at sykehuset i en rapport hevder at hun var utskrevet fra sykehuset. Det som videre skjer i saken relatert til barnet er at faren som har hatt besøksforbud, truet med vold og kidnapping og notorisk brutt besøksforbud over tid blir tilkjent foreldre og omsorgsretten for barnet. Politiet opphever besøksforbudet, - Tingretten i Alta følger opp. Men det helt gale i denne sak er at når mor dør, så har ikke barnet krav på bistandsadvokat og barnevernet følger ikke opp i tingretten og er ikke til stede under behandlingen i tingretten. Dette skjer til tross for at de sakkyndige i saken er imot at far i dette tilfelle skal få omsorgsretten, med bakgrunn i tidligere trusler og vold. Det ville være fint om statsråden i dette tilfelle ber Statsadvokaten om å følge opp denne sak for å se på en mulig omgjørelse av vedtaket. For jeg tror at statsråden skjønner og forstår at barnet i dette tilfelle er den siden som vi som samfunn kan og bør gjøre noe for. Og da til det positive.

Audun Lysbakken (SV)

Svar

Audun Lysbakken: Det er vanskelig å uttale seg om rettspraksis på bakgrunn av de opplysningene som foreligger i saken. Opplysningene gir ikke et tilstrekkelig grunnlag for å danne seg et bilde av saken. Som statsråd har jeg heller ikke anledning til å behandle eller gripe inn i saker som er eller har vært til behandling i rettsapparatet.
Når det er sagt vil jeg gjøre det helt klart at vi ikke kan akseptere vold og omsorgssvikt mot barn, og at vi må ha en rettspraksis som ivaretar barnets interesser. Barnevernet skal gripe inn dersom barn utsettes for vold og overgrep i familien. Barneverntjenestens hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Uavhengig av hva som har skjedd i den nevnte saken tidligere, vil barnevernet på nåværende tidspunkt kunne gripe inn, dersom situasjonen tilsier det og de har blitt gjort kjent med saken.
Når det gjelder foreldreansvar etter dødsfall reguleres dette i egne bestemmelser i lov om barn og foreldre (barneloven) §§ 38 og 63. Dersom gjenlevende forelder hadde del i foreldreansvaret eller bodde sammen med barnet før dødsfallet, får gjenlevende i utgangspunktet automatisk foreldreansvaret for barnet. Dersom en forelder er siktet, tiltalt eller dømt for å ha forvoldt den annen forelders død, skal imidlertid denne ikke automatisk få foreldreansvaret for barnet. Fører dødsfallet til at ingen lenger har foreldreansvaret for et barn, kan de som ønsker foreldreansvaret henvende seg til tingretten der barnet bor. Kommer det bare ett krav om å få foreldreansvaret, skal retten gå med på kravet, hvis ikke det er fare for at barnet ikke vil få forsvarlig omsorg, eller det vil lide skade på annen måte.
Selv om jeg ikke kan gå nærmere inn i den konkrete saken, vil jeg gi en generell redegjørelse for regelverket som er aktuelt for de problemstillingene saken antyder, og hva som er gjort, og gjøres, for å beskytte barn mot vold i familien.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har siden 2004 finansiert et prosjekt kalt "Barn som lever med vold i familien" med tanke på å høyne kompetansen om vold mot barn i barnevernet. Mange barneverntjenester har de siste årene fått god kompetanse om vold mot barn og om konsekvenser av å bli utsatt for vold. Barneverntjenestene melder at de får flere slike saker som de tar på alvor og følger opp. Det innebærer også at barneverntjenesten samarbeider med bl.a. politiet.
I 2009 ble det vedtatt endringer i barneloven for å tydeliggjøre at all form for vold mot barn, både fysisk og psykisk, er forbudt i Norge. Lette klaps er forbudt, og det gjelder også om slik vold utøves av foreldre som ledd i oppdragelsen.
Selv om det ikke lenger er direkte relevant for denne saken, vil jeg knytte noen generelle kommentarer til hvordan hensynet til barnet ivaretas i familier hvor foreldrene lever hver for seg og det er mistanke om vold og overgrep. Tidligere lovendringer har hatt som mål å sikre at domstolen er tilstrekkelig oppmerksom på alvoret i skadevirkningene barnet kan bli påført, og tillegger dette tilstrekkelig vekt ved avgjørelsen. Manglende kunnskap fører til holdninger som innebærer at mistanke om vold og overgrep ikke tas tilstrekkelig alvorlig. Økt kunnskap kan bidra til at sakene fanges opp, opplyses og behandles best mulig for å ivareta hensynet til barnet. I 2008 fikk vi derfor utarbeidet et informasjonshefte om barnefordelingssaker der det er påstand om vold. Heftet inneholder psykologfaglig informasjon til dommere, advokater og sakkyndige, blant annet om barns reaksjoner på vold, og hvordan volden kan avdekkes. Det skal bidra til kompetanseheving på dette vanskelige området, for å få sakene godt nok opplyst og gi et bedre grunnlag for å fatte avgjørelser.
Jeg har nå satt ned en arbeidsgruppe som skal se på i hvilke situasjoner voldsutsatte barn trenger bedre beskyttelse enn det dagens lovgivning gir, og på hvilken måte slik beskyttelse bør gis. Vi skal blant annet sikre oss at hensynet til å beskytte barnet ivaretas dersom for eksempel en samværsforelder dømmes for vold. Vi vil trekke Justisdepartementet med oss i det videre arbeidet, og tar sikte på å ha en utredning klar våren 2011.
Avslutningsvis vil jeg nevne at det også er tegn på at barn som er vitne til vold nå tas mer på alvor. 25. august i år avsa Høyesterett en dom hvor det slås fast at straffeloven § 219 om familievold også verner barn som har vært vitne til fysisk og psykisk mishandling av barnets forelder. I den aktuelle saken fikk barnet oppreising på 90 000 kroner.