Skriftlig spørsmål fra Rigmor Andersen Eide (KrF) til fornyings-, administrasjons- og kirkeministeren

Dokument nr. 15:1888 (2010-2011)
Innlevert: 06.09.2011
Sendt: 06.09.2011
Besvart: 12.09.2011 av fornyings-, administrasjons- og kirkeminister Rigmor Aasrud

Rigmor Andersen Eide (KrF)

Spørsmål

Rigmor Andersen Eide (KrF): RHF Helse Sør-Øst har varslet at de vil inngå løpende avtaler med ideelle aktører innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling.
Innebærer dette at alle offentlige innkjøpere nå kan anvende denne nye formen for avtaleinngåelse i alle deler av landet, og på alle områder innen helse- og sosialsektorene, inkludert områder som barnevern, sykehjem, rehabilitering og psykiatri?

Begrunnelse

Helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen har uttalt at hun er glad for at Helse Sør-Øst RHF med dette bidrar til en mer langsiktig og forutsigbar relasjon til de ideelle institusjonene.

"– Regjeringen er opptatt av gode, langsiktige og forutsigbare vilkår for frivillig sektor. Derfor har jeg også stilt krav om at de regionale helseforetakene ved anskaffelser tar særlig hensyn til de ideelle institusjonenes behov for nettopp forutsigbarhet og langsiktighet. Dette er viktig for institusjonene, og ikke minst for brukerne.
Den nye formen for avtaleinngåelse vil bidra til økt stabilitet for institusjonene både i forhold til kontinuitet i pasienttilbudet, ansattes situasjon og institusjonenes behov for fremtidige investeringer."

Rigmor Aasrud (A)

Svar

Rigmor Aasrud: Det er den enkelte innkjøper som har ansvaret for å gjennomføre sine anskaffelser i tråd med anskaffelsesregelverket. Når det gjelder de konkrete avtalene om tverrfaglig spesialisert rusbehandling, er det således Helse Sør-Øst RHF som selvstendig innkjøper som har ansvaret for disse. Jeg har derfor ikke kjennskap til det nærmere innholdet i avtalene eller til den vurderingen som ligger til grunn for beslutningen om å bruke løpende avtaler i det konkrete tilfellet.
Generelt er hensynet til langsiktige relasjoner og stabilitet over tid viktig for mange tjenester innen helse- og sosialsektorene – både for brukerne og for å få samfunnsøkonomisk sett riktige investeringer. Jeg mener derfor at det i en del tilfeller bør vurderes å benytte lengre konktraktsperioder enn det som i dag er vanlig, samtidig som det bør vurderes om det kan være hensiktsmessig med bruk av løpende avtaler.
Anskaffelsesregelverket setter ikke noe generelt forbud mot å inngå løpende avtaler (tidsubegrensede avtaler). Det er således i utgangspunktet ikke et rettslig hinder for å inngå slike avtaler.
Anskaffelsesregelverket gir heller ikke noen generelle regler om kontraktens lengde. Når det gjelder rammeavtaler, inneholder regelverket en særlig bestemmelse om at disse ikke kan inngås for mer enn fire år. Denne hovedregelen kan imidlertid fravikes når det er særlig berettiget ut ifra det rammeavtalen gjelder.
Begrensningen på fire år gjelder derimot ikke ved kontrakter om enkeltstående anskaffelser eller der rammeavtalen bare er omfattet av forskrift om offentlige anskaffelser del I – for eksempel ved kontrakter om utførelse av helse- og sosialtjenester med ideelle organisasjoner. Regelverket gir likevel visse føringer med hensyn til hvor lange kontrakter som kan inngås og hvor lenge tidsubegrensede avtaler kan løpe: De grunnleggende prinsippene om konkurranse, forholdsmessighet og forretningsmessighet tilsier at man ikke kan omgå anskaffelsesreglene ved å inngå kontrakter med uforholdsmessig lang varighet, og at oppdragsgiver uansett har en plikt til med jevne mellomrom å konkurranseutsette løpende avtaler. Er kontraktsperioden for lang, kan dette både virke konkurransebegrensende og være i strid med anskaffelseslovens formål om å oppnå effektiv ressursbruk. Hvor ofte kontrakten må konkurranseutsettes vil i utgangspunktet være lik vurderingen av hva som ville utgjort en passende kontraktslengde, dersom oppdragsgiver i stedet hadde valgt å inngå en tidsbegrenset avtale. Dette må vurderes på bakgrunn av blant annet hva kontrakten gjelder og dens kompleksitet. For eksempel vil det for visse tjenester på helse- og omsorgsfeltet være et velbegrunnet behov for kontinuitet i ytelsene, ikke minst av hensyn til brukere som har behov for trygghet og stabilitet.