Skriftlig spørsmål fra Ketil Solvik-Olsen (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:631 (2011-2012)
Innlevert: 13.01.2012
Sendt: 16.01.2012
Besvart: 24.01.2012 av finansminister Sigbjørn Johnsen

Ketil Solvik-Olsen (FrP)

Spørsmål

Ketil Solvik-Olsen (FrP): I debatten om dynamiske effekter ved skattelettelser gir regjeringen inntrykk av at en skattelettelse vil ha svært liten grad av selvfinansiering.
Hvilke antakelser gjør regjeringen seg om forbruksendring, sparerate etc. dersom en person med 200 000 i inntekt får 1 000 kroner i lavere inntektsskatt?

Sigbjørn Johnsen (A)

Svar

Sigbjørn Johnsen: I debatten om dynamiske virkninger av skatteendringer er det viktig å skille mellom de kortsiktige, midlertidige virkningene av en budsjettsvekkelse og de langsiktige, strukturelle virkningene av endringer i skattesystemet.

En ufinansiert skattelette eller en ufinansiert økning i statlige overføringer til husholdningene (for eksempel trygder eller andre stønader) vil bidra til å øke husholdningenes disponible inntekt og svekke statens budsjettbalanse. Økte inntekter i privat sektor vil på kort sikt gi økt samlet etterspørsel og aktivitet i økonomien, og dermed også økte skatteinntekter som bidrar til å dempe den initielle svekkelsen av statsbudsjettet. Aktivitetsutslaget vil bl.a. avhenge av hvor stor del av de økte private inntektene som spares. Over tid må imidlertid skatteletten/utgiftsøkningen finansieres gjennom økte skatter eller reduserte utgifter, og dette vil isolert sett redusere etterspørselen etter varer og tjenester. De positive aktivitetsvirkningene på budsjettbalansen vil derfor svekkes over tid, og i mange tilfeller kan den samlede virkningen også bli negativ.

Den langsiktige virkningen av en skattelette på offentlige budsjetter avhenger av hvordan skatteletten er utformet. En lette i skatten på arbeidsinntekt vil dels øke realinntekten etter skatt (inntektsvirkning) og dels gi mer igjen etter skatt for hver ekstra arbeidstime (substitusjonsvirkning). Den første virkningen trekker i retning av redusert arbeidstilbud (økt fritid), mens den siste trekker i retning av økt arbeidstilbud. Virkningene er forskjellige for ulike skatteendringer og avhenger bl.a. av størrelsen på inntekts- og substitusjonseffektene for individer på ulike inntektsnivåer. Selv når virkningene kan antas å være betydelige, er det imidlertid stor usikkerhet knyttet til både hvor store virkningene er og hvor fort de kommer.

For en nærmere drøfting av spareraten vises det til Halvorsen, Elin (2011): Norske husholdningers sparing, Økonomiske analyser 3/2011, Statistisk sentralbyrå. Som det framgår av denne analysen varierer spareraten med bl.a. kjønn, alder og inntekt. Spareraten vil også variere med familietype.

Det er ikke mulig å si noe om hvordan en skattelette vil påvirke arbeidstilbudet uten å vite hvordan skatteletten er utformet. Dersom skatteletten gis som et bunnfradrag, vil den kun påvirke gjennomsnittsskatten og ikke marginalskatten. Da vil konsumenten normalt redusere sitt arbeidstilbud (etterspørre mer fritid). Dersom skatteletten reduserer både gjennomsnittsskatten og marginalskatten, vil inntektsvirkningen og substitusjonsvirkningen trekke i hver sin retning, og den samlede virkningen er usikker. Dersom personen inngår i en husholdning, så vil husholdningens samlede inntekt og skatt, og fordelingen av disse på husholdningens medlemmer, ha betydning for hvordan arbeidstilbudet påvirkes.

Avslutningsvis gjøres det oppmerksom på at det ikke er mulig å si noe om selvfinansieringsgraden til en skattelette ved kun å se på virkningene for ett enkelt punkt på inntektsfordelingen. Selvfinansieringsgraden vil avhenge av skattelettens virkninger over hele inntektsfordelingen.