Skriftlig spørsmål fra Vigdis Giltun (FrP) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:649 (2011-2012)
Innlevert: 18.01.2012
Sendt: 18.01.2012
Besvart: 30.01.2012 av justis- og beredskapsminister Grete Faremo

Vigdis Giltun (FrP)

Spørsmål

Vigdis Giltun (FrP): Det finnes i dag ingen rutiner eller systemer der det utveksles informasjon mellom land om personer som er fradømt retten til dyrehold, og sanksjoner ilagt i et land vil ikke være rettskraftige i andre land.
Hva vil statsråden gjøre for at rettskraftsvirkningene av en norsk straffedom, der domfelte fradømmes retten til dyrehold, også skal få virkning i våre naboland eller innenfor EØS-området?

Begrunnelse

Vi ser mange eksempler på at dyr blir grovt vanskjøttet eller mishandlet, og at eierne i rettsaken fradømmes retten til dyrehold. Jeg mener at disse sakene er av så alvorlig karakter at det bør vurderes hvordan man kan sørge for at rettskraftsvirkningen følges opp når personen flytter, og at en dom bør får virkning i alle de nordiske landene eller innenfor EØS-området.
Jeg viser til et eksempel som var omtalt i Dagbladet 7. januar 2012 som omhandler en norsk kvinne som har blitt fradømt denne retten til dyrehold i all fremtid, men som nå har flyttet til Sverige og gjenopptatt dyreholdet. Denne saken har fått stor oppmerksomhet, og mange har spurt hvorfor det ikke er et bedre samarbeid mellom landene i slike alvorlige saker. I mange tilfeller ønsker den straffedømte å skaffe seg nye dyr, og i mange tilfeller flytter de også bopel. Hvis de enkelt kan unngå å forholde seg til dommen ved å flytte over landegrensene, har fradømmelsen av retten til dyrehold liten praktisk betydning. Problemstillingen rundt det med å flytte fra et land der forbud er nedlagt, for så å starte ny virksomhet i det nye landet, er også praktisk knyttet til andre straffbare forhold som er begått. På denne bakgrunn ønsker jeg statsrådens svar på ovennevnte spørsmål.

Grete Faremo (A)

Svar

Grete Faremo: Det rettslige utgangspunktet er at en norsk straffedom har rettskraftsvirkning i Norge. Om den skal få rettskraftsvirkning i andre stater, beror på gjeldende rett der. Det kan også følge av konvensjonsforpliktelser.

Norge er bundet av Europarådets konvensjon 28. mai 1970 om internasjonal gyldighet av straffedommer (gyldighetskonvensjonen). Den er gjort til en del av norsk rett i medhold av lov 20. juli 1991 nr. 67 om overføring av domfelte. I forholdet mellom de nordiske landene gjelder lov 15. november 1963 om fullbyrding av nordiske dommer på straff m.v.

I den konkrete saken som ligger til grunn for spørsmålet, synes det å dreie seg om overføring til fullbyrding i Sverige av norsk dom om tap av retten til dyrehold. Denne type straff anses som et rettighetstap, jf. straffeloven 1902 § 15 jf. § 29. Siden rettighetstap faller utenfor virkeområdet til lov 15. november 1963 om fullbyrding av nordiske dommer på straff m.v., vil eventuell fullbyrding måtte skje i medhold av gyldighetskonvensjonen og lov 20. juli 1991 nr. 67 om overføring av domfelte.

Gyldighetskonvensjonen artikkel 63 foreskriver at hver stat skal gi informasjon om hvilke sanksjoner som kan fullbyrdes i vedkommende stat og om hvordan de fullbyrdes. Sverige har ikke meddelt at rettighetstap er en strafferettslig sanksjon som kan fullbyrdes der. En norsk dom som går ut på tap av retten til dyrehold er således ikke en type straff som kan fullbyrdes i Sverige.

På generelt grunnlag har Norge likevel mulighet til å overføre rettighetstap til gjennomføring i andre stater som er tilsluttet gyldighetskonvensjonen og som har oppgitt at dette er en sanksjon som kan fullbyrdes i vedkommende stat.