Skriftlig spørsmål fra Solveig Horne (FrP) til barne-, likestillings- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:1404 (2011-2012)
Innlevert: 15.05.2012
Sendt: 16.05.2012
Besvart: 29.05.2012 av barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen

Solveig Horne (FrP)

Spørsmål

Solveig Horne (FrP): Ønsker statsråden å jobbe for at foreldrenes andel av underholdskostnaden for felles barn skal deles hensiktsmessig dem imellom, etter at offentlige ytelser for å dekke utgifter til barn er trukket fra?

Begrunnelse

Spørsmålsstiller er kjent med at det er en utfordring for enkelte foreldre at dagens system legger opp til at den forelderen som sitter igjen med omsorgen for felles barn etter samlivsbrudd i enkelte tilfeller kan gå i pluss ut fra statens beregninger. Konkret viser dette til tilfeller hvor en bidragspliktig settes til å betale en gitt sum i barnebidrag hver måned, og hvor bidragsmottakerens samlede inntekt knyttet til omsorgsrollen er større enn underholdskostnaden.
I barnelovens § 66 står det som følger:

"Foreldra skal bere utgiftene til forsyting og til utdanning av barnet etter evne og givnad og etter dei økonomiske kåra til foreldra, når barnet sjølv ikkje har midlar til det. Innbyrdes har begge foreldre skyldnad til å skyte til det som trengst etter evne."

Spørsmålsstiller ser på bakgrunn av dette at gjeldende praksis, hvor bidragspliktig alene i enkelte tilfeller står for "utgiftene til forsyting og til utdanning av barnet" - gitt statens satser for underholdskostnad - er i strid med det som må tolkes som lovens intensjon: Nemlig at foreldrene i fellesskap skal bære de økonomiske kostnadene knyttet til å ha barn.

Inga Marte Thorkildsen (SV)

Svar

Inga Marte Thorkildsen: Foreldrenes plikt til å forsørge barna sine følger av lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barneloven) § 66. Begge foreldre skal bidra til forsørgingen og utdanningen til barnet etter deres økonomiske evne, og forsørgingsplikten gjelder uavhengig av om de bor sammen med barnet eller ikke. Den som ikke bor sammen med barnet, oppfyller forsørgingsplikten sin ved å betale faste pengetilskudd (barnebidrag) til barnet, jf. barneloven § 67.
Bidragsregelverket er i utgangspunktet et privatrettslig anliggende, og foreldre kan avtale barnebidraget seg i mellom uten innblanding fra det offentlige. Dersom foreldrene ikke blir enige, kan de be det offentlige fastsette barnebidraget, jf. barneloven § 70. Ved offentlig fastsettelse av barnebidrag tas det utgangspunkt i hva underholdet til barnet koster, og det benyttes faste underholdskostnader (sjablonger). De faste utarbeidete underholdskostnadene er ment å gi uttrykk for et vanlig kostnadsnivå for barn i ulike aldersgrupper. Dette har sammenheng med at et offentlig regelverk skal gjelde for de fleste, både de med god og de med ikke fullt så god økonomi. I underholdskostnaden inngår utgifter som er forbundet med forsørging av barn, og omfatter forbruksutgifter, boutgifter og eventuelle utgifter til barnetilsyn. Barnetrygden kommer til fradrag i de samlede utgiftene. I tillegg skal fordelen av foreldrefradraget bidragsmottaker får i ligningen trekkes fra eventuelle tilsynsutgifter, og det skal justeres for eventuell stønad til barnetilsyn. Det betyr at det er nettoutgiftene til barnet som utgjør underholdskostnaden.
Barnets underholdskostnad skal fordeles mellom foreldrene etter inntektene deres. Det betyr at den av foreldrene som har best økonomisk evne, skal dekke den største andelen av kostnadene til barnet. Inntekten til begge foreldre har således betydning for bidragsfastsettelsen, og det er personinntekt og kapitalinntekt som skal legges til grunn. Dette gjelder både for den bidragspliktige og for bidragsmottakeren. For bidragsmottakeren skal det i tillegg tas med utvidet barnetrygd, ekstra småbarnstillegg, kontantstøtte for bidragsbarnet og fordelen av å være lignet i skatteklasse 2. Det betyr at bidragsmottakerens inntekt korrigeres for mottatte offentlige familiebaserte ytelser.
De familiebaserte ytelsene er støtteordninger som ytes per familieenhet, og er ”inntekter” på forsørgerens hånd til underhold av barnet. Ved at ytelsene tas med i bidragsmottakerens inntekt, tilgodeses indirekte også den av foreldrene som ikke bor fast sammen med barnet. Dette betyr at beregningsgrunnlaget for utmålingen av barnebidraget for bidragsmottakeren blir høyere enn arbeidsinntekten. Løsningen innebærer at både bidragspliktige og bidragsmottaker nyter godt av samfunnets økonomiske støtteordninger til delte familier.
Jeg gjør for øvrig oppmerksom på at hensynet til den bidragspliktiges egen økonomi ved offentlig fastsettelse av barnebidrag er ivaretatt gjennom bidragsevnevurderingen. Bidragsevnevurderingen innebærer at den bidragspliktige av inntekten sin skal få beholde midler til skatt, trygdeavgift, eget underhold, bolig og midler til egne barn i egen husstand før barnebidraget fastsettes. Det benyttes også her faste satser. Den bidragspliktige skal bare betale sin andel av barnets underholdskostnad som barnebidrag så langt han/hun har evne til det. Etter mitt skjønn ivaretar bidragsevnevurderingen bidragspliktige med vanskelig økonomi på en god måte.
Bidragsreformen av 2003 satte søkelyset på likestilling mellom mor og far i foreldrerollen, og gjeldende bidragsregelverk understreker likeverdet mellom foreldrene når det gjelder forsørgelsesplikten. Bidragsreformen er evaluert, og dette arbeidet er presentert i St.meld. nr. 19 (2006-2007) Evaluering av nytt regelverk for barnebidrag. I den forbindelse ble også nivået på underholdskostnadene og fordelingen av denne mellom foreldrene vurdert. Evalueringen viste at reformen i all hovedsak har virket etter målsettingen, og at endringene i bidragsregelverket var en nødvendig og riktig modernisering. Videre viste evalueringen at fordelingen av barnets kostnader mellom foreldrene ligger på et riktig nivå. Det samme gjelder nivået på de beregnete underholdskostnadene for hva barn i ulike aldre koster. Etter min vurdering har det ikke skjedd noe de senere årene som endrer dette bildet.