Skriftlig spørsmål fra Laila Dåvøy (KrF) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1623 (2011-2012)
Innlevert: 15.06.2012
Sendt: 18.06.2012
Besvart: 26.06.2012 av helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen

Laila Dåvøy (KrF)

Spørsmål

Laila Dåvøy (KrF): Både innenfor psykisk helse og rus opplever mange at langtidsbehandling mangler. Pasienter som har behov for mer enn et korttidsopphold ender ofte opp med mange akuttinnleggelser. Ofte skrives pasienter ut etter slike korttidsopphold uten oppfølgingstiltak/ettervern. Mange av disse pasientene er svært syke, og altfor mange ender opp med å ta sitt eget liv. Dette er hjertesukk som ulike pårørende jevnlig kommer med.
Hva kan statsråden gjøre for at hjelpeapparatet gir helhetlige opplegg for pasienter som trenger det?

Begrunnelse

Det er ikke alltid snakk om at langtidsbehandlingen nødvendigvis må skje gjennom svært lange institusjonsopphold, men for noen vil dette være det beste. Problemstillingen er at altfor mange ikke får den nødvendige langtidsbehandlingen de trenger, f.eks. et godt tilrettelagt ettervernstilbud, det være seg via DPS eller kommune, avhengig av behov. Ungdommer som går fra barn til voksen ved fylte 18 år er en særdeles utsatt gruppe. Jeg ønsker å eksemplifisere med et hjertesukk jeg fikk for kort tid siden, og som dessverre ikke er enestående.
Det dreier seg om en ungdom med psykisk sykdom som bla er selvskadende og suicidal. Hittil har vedkommende hatt behandling innen BUP, men etter fylte 18 år har de avsluttet behandlingen der. DPS har gitt avslag, de mener denne pasienten skal ferdigbehandles i BUP, hvilket altså ikke skjer, pasienten er for gammel, sies det der. Denne pasientens tilværelse er nå flere akuttinnleggelser i voksenpsykiatrisk avdeling, ofte med utskriving til inntil dagen derpå eller etter noen dager pasienten er alene, i en desperat selvskadende tilstand, og trenger langtidshjelp. Denne pasienten har altså mistet sine tilbud i BUP, DPS har gitt avslag, og voksenpsykiatrien tar kun imot akutt til korttidsopphold og uten videre opplegg.
Vi kjenner alle til pasientrettighetsloven, klageadganger, intensjoner i samhandlingsreformen, forpliktende avtaler mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen. Men altfor mange er for syke til å kunne klage eller kreve sin rett. Jeg håper helseministeren kan peke på om det virkelig er slik at alle hjelpeinstanser hver for seg kan unnlate å bidra til helhetlig behandling. Det er vanskelig å vite hvilken av disse instansene som har virkelig ansvar for å ta initiativ til et helhetlig opplegg, når pasienten nylig er fylt atten og er blitt "kastet ut" av det behandlingsapparatet som hittil har hjulpet- nemlig BUP.

Anne-Grete Strøm-Erichsen (A)

Svar

Anne-Grete Strøm-Erichsen: Jeg deler representanten Dåvøys bekymring for de personer med omfattende psykisk lidelse og rusmiddelproblematikk som ikke har et etablert oppfølgingsopplegg, og hvor familie og nettverk mangler - evt. ikke har mulighet til tale personens sak.
Når det er sagt, vil jeg understreke at det etter årsskiftet ikke er opp til tjenestene selv å avgjøre om det skal gis koordinerte, langvarige tjenester til de som trenger det. Dette er de nå pålagt å gjøre av eget initiativ, og de skal gjøre det i samarbeid med andre berørte etater såfremt dette er nødvendig for å sikre adekvat oppfølging i det enkelte tilfelle. Både kommuner og helseforetak har i dag lovhjemlet plikt til å ta et helhetlig ansvar for innbyggernes behov for helse- og omsorgstjenester når dette er nødvendig. Bl.a. skal både spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten sørge for koordinering av hjelpetilbudet på tvers av etatene, jf. for eksempel lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. § 7-1 om individuell plan og lov om spesialisthelsetjenesten m.m. § 2-5 a om koordinator.
Når det gjelder ungdommer som mottar behandling i psykisk helsevern for barn og unge, fremgår det av veileder for poliklinikker i psykisk helsevern for barn og unge (IS-1570, 2008) at ”Det bør legges til rette for at unge med tilbud i poliklinikker i psykisk helsevern for barn og unge, også etter fylte 18 år, kan beholde sin behandler i de tilfeller der det er etablert et tillitsforhold, og de unge selv ønsker det. Dette tilbudet bør kunne gis inntil fylte 23 år. I det psykiske helsevernet for barn og unge bør det utvises fleksibilitet som gjør at man kan følge opp ungdom etter fylte 18 år når det er grunn til å anta at pasienten vil være ferdigbehandlet innen relativt kort tid (1–6 måneder), eller når det foreligger særskilte grunner knyttet til samarbeidet med skole, barneverntjeneste e.l. Ungdommer som nærmer seg 18 år og som man ved henvisning antar trenger langvarig oppfølging, bør evt. henvises direkte til distriktspsykiatrisk senter (DPS).” Jeg forutsetter at veilederen legges til grunn for helseforetakenes praksis på dette området.
Som representanten Dåvøy er kjent med har pasienter med psykisk lidelse ofte også problemer knyttet til bruk av rusmidler. Det er derfor av avgjørende betydning at tjenestene til pasienter med sammensatte lidelser blir tilrettelagt på en slik måte at de er tilpasset de sammensatte lidelsene disse pasienten har. Likeledes er det avgjørende at tjenestene ytes så lenge pasienten har behov for det. Ingen er tjent med at pasienter skrives ut av en institusjon før det er foretatt en vurdering av om dette er forsvarlig og at nødvendige oppfølgingstjenester er klare til å overta ansvaret for det videre forløp. Jeg vil samtidig understreke at lengden på en døgnbehandling skal være basert på en individuell vurdering i hvert enkelt tilfelle.
I denne sammenhengen kan jeg også nevne at Helse Sør-Øst RHF i sin nylig gjennomførte anskaffelsesprosess på rusfeltet har understreket følgende i informasjonsskrivet til alle tilbyderne:

”Behandling bør tilrettelegges uavhengig av om pasienten til tider avbryter behandlingen. Dette medfører at behandlingen ikke blir sammenhengende for alle pasienter, og at man tilrettelegger for at noen pasienter trenger gjentatte behandlingssekvenser. Det er av stor betydning at den kommunale innsatsen hele tiden er tilstede.”

Jeg trekker dette frem for å tydeliggjøre at Helse Sør-Øst RHF gjennom sin anskaffelse legger til grunn at pasienter kan komme tilbake, dersom de, av ulike årsaker selv velger å avbryte en behandling.
Representanten Dåvøys beskrivelse av en ungdom som etter fylte 18 år har hatt flere akuttinnleggelser, der oppholdene har vært korte og med mangelfull oppfølging etter utskrivning, er ikke i tråd med ovennevnte føringer. En av hovedgrunnene til innføringen av samhandlingsreformen var nettopp at spesialisthelsetjenesten og kommunene sammen må sørge for at alle pasienter som har behov for oppfølging etter opphold i spesialisthelsetjenesten, skal få et tilbud i kommunen. Ved behov skal overgangen mellom nivåene og den videre oppfølging skje i samarbeid med spesialisthelsetjenesten (BUP, DPS, ambulante team mv.).