Begrunnelse

Meningokokkforsøket fra 1988-1994 har i etterkant fått skarp kritikk for manglende oppfølging av deltakerne, og for at det nesten har vært umulig å få erstatning.
I perioden 1988 - 1994 ble det i Norge gjennomført vaksineforsøk mot meningokokk B. Dette ble iverksatt etter vedtak i Stortinget. I St. prp. nr. 98 (1987-1988) ble det lagt sterke føringer for at de som skulle være med på forsøket skulle være økonomisk skadeløse ved eventuelle bivirkninger, og at de som deltok skulle bli fulgt opp på en betryggende måte. I etterkant av forsøket har det kommet opp en rekke saker hvor flere av de som var med på forsøket mener å ha fått bivirkninger, og flere mener å ha utviklet kronisk tretthetssyndrom (ME). Det har blitt reist flere erstatningssaker, men etter det undertegnede kjenner til er det kun én person som har blitt tilkjent erstatning. I 2006 rettet TV 2 søkelys på dette vaksineforsøket og som en følge av dette ble det opprettet et offentlig utvalg ledet av Olav Gjerløv Aasland. Dette utvalget skulle blant annet gå gjennom om forsøkene ble tilfredsstillende fulgt opp av helsemyndighetene i ettertid. Utvalgets konklusjoner var knusende. Utvalget mente at Folkehelseinstituttet hadde vært avvisende overfor personer med mulige komplikasjoner, og at myndighetene brukte urimelig lang tid på håndtering av erstatningssakene. De gikk så langt som å si: "I enkelte tilfeller ble sakene bevisst trenert over flere år". De omtalte også deltakernes frustrasjon om erstatningssakene. I rapporten uttrykte de: " Utvalget mener forsøkspersonenes frustrasjon framstår som berettiget, og Staten må tåle skarp kritikk". Etter undertegnedes oppfatning kan det virke som denne kritikken ikke er fulgt opp, og at det politiske ansvaret fullt og helt er overlatt til forvaltningen og rettsapparatet. Mens den aktuelle stortingsproposisjonen peker på en rekke forutsetninger som skal legges til grunn for å sikre deltakernes rettigheter, peker utvalget på en rekke forhold som gjør at man ikke har vært i stand til å sikre dette. Et eksempel er registreringen av bivirkninger og oppfølgingen av skadde, som man ikke har vært i stand til å sikre og dokumentere på skikkelig vis. Når staten her har forsømt seg i forhold til å sikre muligheten for å få dokumentert disse forholdene, har man samtidig satt de skadelidende i en situasjon som gjør at de får vansker med å følge opp de krav forvaltningen og rettsapparatet stiller til bevisføring. Samtidig kan det gjennom eksempel fra enkeltsaker framstå som at Staten bevisst trenerer innenfor rettsvesenet, og Staten bidrar heller ikke til å belyse saker utover forvaltningsvedtakene. Én forsøksperson beskriver at Staten ved Pasientskadenemda driver ufin uthalingstaktikk hvor de trekker personen til neste rettsinstans selv om den har vunnet fram i første rettsinstans. Det kan virke som Staten bevisst saboterer saker i første rettsinstans ved ikke å ta første rettsbehandling på alvor. Dette er i så fall betenkelig med tanke på hvordan vårt rettssystem faktisk skal fungere. Den praktiske etterlevningen av intensjonen om at skadde skal holdes "økonomisk skadeløse" virker også svært lite reell. Her må det også understrekes at Helsedirektoratet i 2011 fremhevet at mange ME-syke har måttet kjempe for å få hjelp fra helsevesenet og for å bli trodd. Diagnosen var heller ikke godkjent før på midten av 90-tallet. Dette kan ha ført til at man ikke har vært i stand til verken å diagnostisere eller behandle de som lider av sykdommen, og følgelig heller ikke å koble dette opp mot den aktuelle vaksinen.