Svar
Sigbjørn Johnsen: Norske kommuner kan ta opp lån direkte i markedet, f.eks. gjennom utstedelse av obligasjoner, eller ved å ta opp lån i f.eks. banker eller andre finansinstitusjoner. Finansinstitusjoner er underlagt særskilt regulering og tilsyn. Reguleringen og tilsynet varierer noe fra land til land, men det er mange felles hovedtrekk, særlig innenfor EØS-området. Reguleringen og tilsynet innebærer visse kostnader for finansinstitusjonene, som isolert sett kan gi kostnader for lånekundene, men reguleringen og tilsynet reduserer også risikoen for alle som benytter seg av finansinstitusjonenes tjenester. Det overordnede hensynet bak kapitaldekningskravene er å sørge for at banker og andre finansinstitusjoner har en god og tilstrekkelig soliditet. Kravene skal bidra til å sikre at finansinstitusjonene har ansvarlig kapital som med god margin overstiger de tap finansinstitusjonene risikerer å få på sine engasjementer.
Kravet til ansvarlig kapital er 8 pst. av finansinstitusjonens beregningsgrunnlag, der engasjementene er vektet ut fra risikoen for tap (risikovekting), jf. lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven) § 2-9a første ledd. Etter forskrift 14. desember 2006 nr. 1506 om kapitalkrav for forretningsbanker, sparebanker, finansieringsforetak, holdingselskaper i finanskonsern, verdipapirforetak og forvaltningsselskaper for verdipapirfond mv. (kapitalkravsforskriften) § 5-2 skal finansinstitusjonenes engasjementer med lokale og regionale myndigheter (herunder kommuner) ha en risikovekt fastsatt ut fra den aktuelle statens risikoklasse, men likevel slik at risikovekten er minst 20 pst. Engasjementer med lokale og regionale myndigheter innen EØS som lyder på debitors valuta og er finansiert i samme valuta, skal ha risikovekt 20 pst. Etter paragrafen annet ledd kan imidlertid engasjementer med lokale og regionale myndigheter i andre EØS-stater enn Norge gis samme risikovekt som engasjementer med staten (0 pst. eller høyere) dersom dette fremgår av en liste offentliggjort fra denne stats tilsynsmyndighet. Reglene innebærer at engasjementer med norske kommuner skal ha risikovekt 20 pst. i beregningsgrunnlaget til institusjoner som benytter seg av standardmetoden for beregning av kredittrisiko.
Disse reglene i kapitalkravsforskriften gjennomfører EØS-regler som svarer til regler i EUs kredittinstitusjonsdirektiv (direktiv 2006/48/EF). I direktivets vedlegg VI del 1 punkt 2 nr. 9 fremgår bl.a. følgende:
«Exposures to regional governments and local authorities shall be treated as exposures to the central government in whose jurisdiction they are established where there is no difference in risk between such exposures because of the specific revenue-raising powers of the former, and the existence of specific institutional arrangements the effect of which is to reduce their risk of default.»
Dersom vilkåret om at det ikke skal være forskjell i risiko mellom engasjementer med den aktuelle stat og lokale/regionale myndighet ikke er oppfylt, skal engasjementer med lokale og regionale myndigheter ha risikovekt 20 pst., jf. kredittinstitusjonsdirektivet vedlegg VI del 1 punkt 2 nr. 8 og 11a. Dette er direktivets hovedregel.
Til fastsettelsen av kapitalkravsforskriften i 2006 vurderte Finansdepartementet, i tråd med en vurdering fra Kredittilsynet (nå Finanstilsynet), at engasjementer med norske kommuner og fylkeskommuner har høyere risiko enn engasjementer med den norske stat. Det ovennevnte vilkåret i direktivet om at det ikke skal være forskjell i risiko mellom engasjementer med den aktuelle stat og lokale/regionale myndigheter er følgelig ikke oppfylt. Den laveste mulige risikovekt som kan gis for engasjementer med norske kommuner og fylkeskommuner er derfor, etter Norges EØS-forpliktelser slik de er gjennomført i kapitalkravsforskriften, 20 pst.
Det er svært vanskelig å gi et anslag på hvor store fordeler en finansinstitusjon eventuelt kan oppnå ved hypotetisk lavere risikovekting av visse typer av engasjementer (utlån mv.) – og følgelig lavere kapitaldekningskrav – og i hvilken grad denne eventuelle fordelen kan gi lavere utlånsrenter til de aktuelle låntakerne. Generelle analyser, bl.a. fra Den europeiske sentralbanken (ESB), tyder på at finansinstitusjonenes kostnader ved å øke kapitaldekningen er begrensede, jf. omtalen av gevinster og kostnader ved økt kapital i banker i boks 2.9 i Meld. St. 24 (2011-2012) Finansmarknadsmeldinga 2011. Virkningen på utlånsrenter vil generelt avhenge av en rekke forhold, f.eks. konkurransen i ulike deler av kredittmarkedet, og vil også kunne variere over tid.
For øvrig viser jeg til mitt svar på spørsmål nr. 1989 til skriftlig besvarelse fra stortings-representant Ketil Solvik-Olsen.